/
Author: Faarlund J.T. Lie S. Vannebo K.V.
Tags: grammatikk norsk språk lingvistikk
ISBN: 82-00-22569-0
Year: 1997
Text
Norsk
REFERANSE-
GRAMMATIKK
Norsk
REFERANSE-
GRAMMATIKK
J(in Terje Faarlund
Sv ein Lie
Kjell Ivar Vannebo
UNIVERSITETSEORLAGET
OSLO
© Universitetsforlaget AS 1997
ISBN 82-00-22569-0
Det ma ikke kopieres fra denne boka i strid med andsverkloven
eller i strid med avtaler om kopiering inngatt med Kopinor,
interesseorgan for rettighetshavere til andsverk.
Utgitt med stptte fra Norges forskningsrad.
Henvendelser om utgivelsen kan rettes til:
Universitetsforlaget AS
Postboks 2959 T0yen
0608 Oslo
Omslag: Anneli Skaar
Skrift: 10/13 Times Roman
Papir: 70 g Carat Offset, Bulk 1,27
Sats: AiT Trondheim AS
Trykk: AiT Enger AS
Innbinding: AiT Norbok AS
Forkortelser og symboler
bm. bokmal
nn. nynorsk
m maskulinum
f femininum
n 1 n0ytrum marketer skilie mellom bokmalsform (foran streken) og nynorskform (etter streken), f.eks. hester\hestar, -er\-ar.
/ marketer skilie mellom to valgfrie ordformer, f.eks. ara/arene, eller mellom to sidestilte bdyningsformer, f.eks. -a/-ene.
[ ] marketer oftest klammeform, dvs. en rettskrivnings- eller b0yningsform som har status som sakalt sideform i offisiell norsk rettskrivning (jf. кар. 0.2). Eksempel: flertallsformen [bakerer] i bokmal.
—> marketer ‘blir til’. Eksempel: dag + en -- > dagen.
4— marketer ‘kommer av’, ‘er dannet til’. Eksempel: fylle <^full.
* marketer at fplgende form, frase eller setning er ugrammatisk. Eksempel: *en skolen lei elev.
? marketer at det er tvil om fplgende form, frase eller setning kan aksepteres som grammatisk. Eksempel: ?Gutten var blitt nappet luen av.
Sma, senkede bokstaver markerer referanse. Samme bokstav (indeks) angir lik referanse. Eksempel: Karit bad'hennej sette seg}; seg viser til samme person som henne, men ikke til personen Kari.
Store bokstaver markerer at ordet skal uttales med trykk. Eksempel: Jeg mptte DEN jenta.
Forord
Вока Norsk referansegrammatikk er resultat av et forskningsprosjekt som startet opp
1. juli 1992 og ble avsluttet ved utgangen av aret 1995. Prosjektet har fprst og fremst
vaert drevet med stptte av Norges forskningsrad, som har bidratt med hovedparten
av finansieringa. Men det har ogsa vaert stilt midler til disposisjon av Det historisk-
filosofiske fakultet og Institutt for nordistikk og litteraturvitenskap ved Universitetet
i Oslo. Faglig sett har det vaert et samarbeidsprosjekt mellom Universitetet i Oslo og
Universitetet i Trondheim ved at to av forfatteme (Lie og Vannebo) er ansatt i Oslo,
mens den tredje (Faarlund) er ansatt i Trondheim. I tillegg til de tre forfatteme har
prosjektgruppa ogsa bestatt av en vitenskapelig assistent, som i den fprste delen av
prosjektperioden var cand.philol. Viggo Kristensen og i den siste delen cand.philol.
Helge Gundersen.
Norges forskningsrad har oppnevnt en egen styringsgruppe for prosjektet. Denne
gruppa har bestatt av fplgende medlemmer: professor Tove Bull (Universitetet
i Tromsp), professor Jan Ragnar Hagland (Universitetet i Trondheim), professor
Frpydis Hertzberg (Universitetet i Oslo), professor Gjert Kristoffersen (leder) (Uni-
versitetet i Bergen) og professor Ulf Teleman (Lunds universitet). Styringsgruppa har
fprst og fremst hatt et ansvar overfor forskningsradet for framdriften av prosjektet.
Det konkrete arbeidet med utarbeidelsen av grammatikken har vaert prosjektgruppas
ansvar. Dette har i store trekk foregatt slik at de tre forfatteme fprst har skrevet utkast til
hver sine kapitler. Deretter har utkastene vaert drpftet i mpter i prosjektgruppa og blitt
revidert pa grunnlag av drpftingene. Den nye, reviderte versjonen ble i neste omgang
sendt ut til konsulenter (se nedenfor), som kom med kritiske merknader. Etter at vi
hadde mottatt merknadene fra konsulentene, ble sa den endelige, trykkeklare versjo-
nen av grammatikken utarbeidd. Som forfattere har vi altsa mottatt kommentarer og
gode rad fra mange hold, men ansvaret for den endelige utforminga av grammatikken
hviler til sjuende og sist pa oss. I denne sammenhengen bpr det understrekes at selv
om hver enkelt av oss i startfasen skrev fprsteutkastene til enkeltkapitler i grammatik-
ken, sa har drpftingene og omarbeidingene underveis likevel gjort at grammatikken
slik den foreligger i dag, ma ses pa som resultat av et utstrakt samarbeid.
I dette samarbeidet har ogsa de vitenskapelige assistentene spilt en viktig rolle. Ved
vi
siden av at de har deltatt i diskusjonene i prosjektgruppa, har Viggo Kristensen bl.a.
skrevet fprsteutkastet til kapittel 6, mens Helge Gundersen har arbeidet med registret
og bibliografien bak i grammatikken. Dette arbeidet ble fullfprt av cand.mag. Liv
Stenersen, som kom inn som vikar da Gundersen ble sykepermittert i avslutningsfasen
av prosjektet. I tillegg til disse har vi ogsa hatt nytte av timebetalte medarbeidere som
har utfprt delunderspkelser for prosjektet. Det gjelder lic.philos. Jan Engh, Oslo og
cand.philol. Norun Holten, Trondheim. I tilknytning til prosjektet har det ogsa vaert
skrevet flere hovedoppgaver som har vaert til nytte for utforminga av enkeltkapitler
i grammatikken. 110pet av prosjektperioden har det vaert arrangert ett grammatikk-
symposium i Trondheim og ett i Oslo - det siste ogsa med deltakere fra tilsvarende
grammatikkprosjekter i Danmark og Sverige. I Oslo har det dessuten gjennom hele
perioden vaert arrangert et seminar i tilknytning til prosjektet, Grammaforum, der det
har vaert anledning til a legge fram og drpfte grammatiske problemer.
Ved utarbeidelsen av grammatikken har vi videre hatt star nytte av Lisa Holm og
Helena Westroth: Svensk grammatisk bibliografi (1987), som er utarbeidd i sammen-
heng med Svenska Akademiens grammatik. Bibliografien er mest dekkende nar det
gjelder svenske grammatiske arbeider, men den omfatter ogsa grammatiske arbeider
om de 0vrige nordiske sprakene. Vi har ogsa hatt tilgang til en utvidet dataversjon av
denne bibliografien, som er blitt komplettert og utvidet gjennom arbeidet med Norsk
referansegrammatikk.
Fplgende personer har vaert konsulenter og skrevet kommentarer til enkeltkapitler
i grammatikken: professor John Ole Askedal, Universitetet i Oslo, professor Kirsti
Koch Christensen, Universitetet i Bergen, professor Niels Davidsen-Nielsen, Han-
delshpjskolen i Kpbenhavn, professor Dag Gundersen, Universitetet i Oslo, professor
Cathrine Fabricius-Hansen, Universitetet i Oslo, professor Thorstein Fretheim, Uni-
versitetet i Trondheim, dr.philos. Janne Bondi Johannessen, Universitetet i Oslo, pro-
fessor Helge Lpdrup, Universitetet i Oslo, docent Sven-Goran Malmgren, Goteborgs
universitet, fprsteamanuensis Eric Papazian, Universitetet i Oslo, professor Christer
Platzack, Lunds universitet, fprsteamanuensis Else Ryen, Universitetet i Oslo, f0rs-
teamanuensis Arne Torp, Universitetet i Oslo, professor Kjell Venas, Universitetet i
Oslo, professor Lars S. Vik0r, Universitetet i Oslo, og fprsteamanuensis Tor A.
Afarli, Universitetet i Trondheim. I tillegg har vi ogsa fatt nyttige kommentarer fra
dr.art. Amfinn Vonen, Universitetet i Oslo.
Oslo, Trondheim, desember 1995
Jan Terje Faarlund Svein Lie Kjell Ivar Vannebo
Innhold
0 Innledning................................................................ 1
1 Grammatiske grunnbegreper................................................ 11
2 Orddanning............................................................... 53
3 Substantivfraser........................................................ 137
4 Pronomen................................................................ 315
5 Adjektivfraser......................................................... 345
6 Preposisjonsfraser...................................................... 411
7 Verbfraser............,................................................. 465
8 Setningsledd og setningsstruktur ....................................... 673
9 Leddstilling ........................................................... 855
10 Hovudsetningar og andre ytringar....................................... 923
11 Leddsetningar ....................................................... 973
12 Koordinering.......................................................... 1107
13 Binding............................................................... 1152
Bibliografi - ekserpert litteratur........................................ 1187
Bibliografi - faglitteratur............................................... 1194
Register.................................................................. 1210
Detaljert innholdsfortegnelse
0 Innledning ............................................................... 1
0.1 Hva er Norsk referansegrammatikk?.................................... 1
0.2 Hva beskriver grammatikken?.......................................... 1
0.3 Deskriptiv grammatikk ............................................... 3
0.4 Teorigrunnlag ....................................................... 5
0.5 Materiale.........,.................................................. 5
0.6 Tidligere grammatiske arbeider....................................... 6
0.7 Disposisjon og bruk av grammatikken.................................. 8
0.8 Malform i grammatikken.............................................. 10
1 Grammatiske grunnbegreper............................................... 11
1.1 Form og funksjon ................................................... 11
1.2 Nivaer i sprakbeskrivelsen......................................... 12
1.3 Ordet.............................................................. 13
1.3.1 Definisjon.................................................... 13
1.3.2 Struktur ..................................................... 16
1.3.3 B0yningskategorier............................................ 18
1.3.4 Ordklasser ................................................... 20
1.3.4.1 Ailment.................................................... 20
1.3.4.2 Ord med bpyning ........................................... 21
1.3.4.3 Ord uten bpyning .......................................... 23
1.3.4.4 Pro-ord.................................................... 25
1.3.4.5 Samlet oversikt over ordklassene........................... 27
1.4 Fraser ............................................................ 31
1.4.1 Definisjon og struktur........................................ 31
1.4.2 Substantivfrase............................................... 33
1.4.3 Pronomenfrase ................................................ 33
1.4.4 Verbfrase ................................................... 33
1.4.5 Adjektivfrase .. ............................................. 34
1.4.6 Preposisjonsfrase ............................................ 35
t
X
1.4.7 Felles funksjon .............................................. 36
1.4.8 Felles form....................................................... 37
1.5 Setningen .............................................................. 39
1.5.1 Definisjon og struktur.............................................. 39
1.5.2 Hovedsetning og leddsetning ........................................ 41
1.5.3 Infinitivskonstruksjon.............................................. 41
1.5.4 Setningsledd........................................................ 42
1.5.5 Oppsummering: Oversikt over kategorier............................. 45
1.5.6Eksempelpasetningsanalyse ....................................... 45
1.6 Semantiske forhold................................................... 46
1.6.1 Roller........................................................... 47
1.6.2 Referanse........................................................ 49
2 Orddanning............................................................. - 53
2.1 Oversikt................................................................ 53
2.1.1 Kombinasjoner av avledning og sammensetning....................... 54
2.1.2 Produktivitet, leksikalisering................................... 55
2.1.3 Avgrensningsproblemer............................................ 57
2.1.3.1 Bpyning - avledning ........................................... 57
2.1.3.2 Avledning - rotord ............................................. 59
2.1.3.3 Avledning - sammensetning....................................... 59
2.1.3.4 Sammensetning - rotord......................................... 60
2.2 Sammensetning........................................................... 61
2.2.1 Ailment ....................................................... 61
2.2.2 Semantikk.......................................................... 62
2.2.2.1 Determinativ sammensetning .................................... 62
2.2.2.2 Possessiv sammensetning ..................................... 66
2.2.2.3 Imperativsammensetning......................................... 67
2.2.2.4 Kopulativ sammensetning . ...................................... 67
2.2.3 Substantiver........................................................ 68
2.2.3.1 Forleddet er substantiv ...................................... 68
2.2.3.1.1 Forledd og binde-element .............................. 68
2.2.3.1.1.1 Oversikt.............................................. 68
2.2.3.1.1.2 Binde-5 .............................................. 70
2.2.3.1.1.3 Binde-e ................................................ 73
2.2.3.2Forleddeteradjektiv ........................................... 74
2.2.3.3 Forleddet er verb............................................... 75
xi
2.2.3.4 Forleddet er frase ................................................... 76
2.2.3.5 Andre forledd........................................................ 77
2.2.4 Adjektiver................................................................ 78
2.2.4.1 Etterleddet........................................................... 78
2.2.4.2 Forleddet............................................................. 79
2.2.5 Verb...................................................................... 80
2.2.5.1 Forleddet er substantiv .............................................. 81
2.2.5.2 Forleddet er adjektiv................................................. 81
2.2.5.3 Forleddet er preposisjon ............................................. 81
2.2.6 Andre sammensetninger..................................................... 87
2.2.7 Skrivemater .............................................................. 89
2.3 Avledning...................................................................... 90
2.3.1 Innledning ....,.......................................................... 90
2.3.2 Avledning med prefiks..................................................... 91
2.3.2.1 u- ................................................................... 91
2.3.2.2 mis-.................................................................. 93
2.3.2.3 van-.................................................................. 93
2.3.2.4 be- .................................................................. 94
2.3.2.5 for-/fore-/f0re-.................................................... 94
2.3.2.6 Andre germanske prefikser............................................. 95
2.3.2.7 Fremmede prefikser ................................................... 96
2.3.3 Avledninger med suffiks................................................. 97
2.3.3.1 Substantiver ......................................................... 97
2.3.3.1.1 Verbalsubstantiver................................................ 97
2.З.З.1.1.1 -(n)ing....................................................... 97
2.З.З.1.1.2 -ling ...................................................... 100
2.3.3.1.1.3 -else......................................................... 100
2.3.3.1.1.4-seZog-sZe..................................................... 101
2.3.3.1.1.5 -nad......................................................... 102
2.3.3.1.1.6 -sjon ...................................................... 102
2.3.3.1.1.7 -er og -ar ................................................... 103
2.3.3.1.2 Substantiver avledet av substantiver ............................. 104
2.3.3.1.2.1 -ing ........................................................ 104
2.3.3.1.2.2 -ling/-ning/-ung o.l.......................................... 105
2.3.3.1.2.3 -er\-ar....................................................... 105
2.3.3.1.2.4 -dom <................................................... 106
2.3.3.1.2.5 -skap ...................................................... 106
xii
2.3.3.1.3 Substantiver avledet av adjektiver.................................... 106
2.3.3.1.3.1 -het(-heit)....................................................... 106
2.3.3.1.3.2 -dom ............................................................. 107
2.3.3.1.3.3 -skap ............................................................ 107
2.3.3.1.3.4 -leik............................................................. 108
2.3.3.1.3.5 -itet ............................................................ 108
2.3.3.1.4 Andre substantivavledninger........................................... 108
2.3.3.1.4.1 Oversikt.......................................................... 108
2.3.3.1.4.2 -ist.............................................................. 109
2.3.3.1.4.3 -ant/-ent......................................................... 109
2.3.3.1.4.4 -фг og -or........................................................ 109
2.3.3.1.4.5 -inne/-erske/-ine/-esse/-0se/-trise/-a............................ 110
2.3.3.1.4.6 -is, -as......................................................... 110
2.3.3.1.4.7-ert............................................................... Ill
2.3.3.1.4.8 -eri............................................................. Ill
2.3.3.1.4.9 -isme ............................................................ Ill
2.3.3.1.4.10 -ikk ............................................................ 112
2.3.3.1.4.11 -merit ... s..................................................... 112
2.3.3.1.4.12 -anse ........................................................... 112
2.3.3.1.4.13 -ett..................................................:.......... 113
2.3.3.2 Adjektiver............................................................... 113
2.3.3.2.1 Adjektiver avledet av substantiver.................................... 113
2.3.3.2.1.1 -lig\-leg......................................................... 113
2.3.3.2.1.2 -ig (og -ag, -ug).............................................. 114
2.3.3.2.1.3 -et(e) og -ut..................................................... 115
2.3.3.2.1.4-sk og-wk ........................................................ 115
2.3.3.2.1.5 -som\-sam ........................................................ 116
2.3.3.2.1.6 -aktig............................................................ 116
2.3.3.2.1.7 -messig .......................................................... 116
2.3.3.2.2 Adjektiver avledet av adjektiver .................................... 117
2.3.3.2.2.1 -lig.............................................................. 117
2.3.3.2.2.2 -aktig ........................................................... 117
2.3.3.2.2.3 -som\-sam ........................................................ 117
2.3.3.2.3 Adjektiver avledet av verb........................................ 117
2.3.3.2.3.1 -lig.............................................................. 117
2.3.3.2.3.2 -sk............................................................... 118
2.3.3.2.3.3 -bar.............................................................. 118
xiii
2.3.3.2.3.4 -som\-sam ................................................... 118
2.3.3.2.3.5 -ende\-ande ................................................. 118
2.3.3.2.4 Adjektiver avledet av frase ..................................... 119
2.3.3.3 Adverb: -ende (-ande)............................................... 120
2.3.3.4 Verb................................................................ 120
2.3.3.4.1 -er(-iser) ..................................................... 121
2.3.3.4.2 -n............................................................... 122
2.3.3.4.3 -r............................................................... 122
2.4 Konversjon ................................................................ 123
2.4.1 Oversikt................................................................ 123
2.4.2 Substantiv konvertert fra verb......................................... 124
2.4.3 Adjektiver konvertert fra perfektum partisipp........................... 124
2.4.4 Verb dannet av substantiv............................................... 126
2.4.5 Verb dannet av adjektiv ................................................ 126
2.5 Tilbakedanninger ........................................................... 127
2.6 Forkorting................................................................. 129
2.6.1 Oversikt ............................................................... 129
2.6.2 Kortord................................................................. 130
2.6.3 Initialord.............................................................. 131
2.6.4 Andre typer forkorting ............................................. 134
2.6.4.1 Teleskopord ........................................................ 134
2.6.4.2 Klammerformer....................................................... 135
3 Substantivfraser ................................................................ 137
3.1 Substantiver............................................................... 137
3.1.1 Betydning............................................................... 138
3.1.1.1 Appellativer ....................................................... 138
3.1.1.2 Proprier............................................................ 140
3.1.2 Tall ................................................................... 143
3.1.2.1 Ikke-tellelige substantiver brukt i tellelig betydning ............. 144
3.1.2.1.1 Abstrakter....................................................... 144
3.1.2.1.2 Masseord ........................................................ 145
3.1.2.1.3 Proprier......................................................... 147
3.1.2.2 Tellelige substantiver brukt i ikke-tellelig betydning.............. 148
3.1.3 Genus................................................................... 149
3.1.3.1 Genus og genussystemer i bokmal og nynorsk ......................... 149
3.1.3.2 Genus etter betydning............................................... 153
xiv
3.1.3.2.1 Ord for levende vesener....................................... 153
3.1.3.2.2 Ord for vekster og livl0se ting............................... 155
3.1.3.2.3 Genus dividuum og genus individuum............................ 157
3.1.3.3 Genus ved lanord ................................................. 158
3.1.4 Bdyning............................................................... 160
3.1.4.1 Substantivbdyning i bokmal ....................................... 161
3.1.4.1.1 Tallbdyning ................................................. 161
3.1.4.1.1.1 Maskulinum ............................................... 161
3.1.4.1.1.2 Femininum ............................................... 165
3.1.4.1.1.3 N0ytrum .................................................. 167
3.1.4.1.2 Bestemthetsb0yning......................................... 173
3.1.4.1.2.1 Bestemthetsb0yning i entail............................... 174
3.1.4.1.2.2 Bestemthetsb0yning i flertall............................. 178
3.1.4.1.3 Sammenfatning av de viktigste b0yningsm0nstrene i bokmal ... 181
3.1.4.2 Substantivbdyningen i nynorsk..................................... 182
3.1.4.2.1 Tallbdyning................................................... 182
3.1.4.2.1.1 Maskulinum................................................ 182
З.1.4.2.1.2 Femininum ,............................................... 188
3.1.4.2.1.3 Ndytrum .................................................. 191
3.1.4.2.2 Bestemthetsbdyning............................................ 193
3.1.4.2.2.1 Bestemthetsbdyning i entail............................. 194
3.1.4.2.2.2 Bestemthetsbdyning i flertall........................... 197
3.1.4.2.3 Sammenfatning av de viktigste b0yningsm0nstrene i nynorsk ... 200
3.2 Determinativer............................................................ 202
3.2.1 Possessiver....................................................... 203
3.2.2 Demonstrativer........................................................ 208
3.2.2.1 Den, denne, hin .................................................. 210
3.2.2.2 Slik, sann, dilik, savoren....................................... 212
3.2.2.3 Samme og annen................................................... 213
3.2.2.4 Hvilken ......................................................... 215
3.2.3 Kvantorer............................................................ 216
3.2.3.1 Alle, begge, samtlige, hver, enhver .............................. 219
3.2.3.2 Noen, som(me), einkvan ........................................... 220
3.2.3.3 En ............................................................. 224
3.2.3.4 Ingen ............................................................ 226
3.2.4 Forsterkeme egen og selv.............................................. 227
3.2.4.1 Egen ............................................................. 228
XV
3.2.4.2 Selv................................................................ 231
3.3 Oppbygning av substantivfrasen ............................................. 233
3.3.1 Kjemen ............................................................... 235
3.3.1.1 Kjemen i indefinitte mengdeuttrykk ................................. 236
3.3.1.2 Utelatelse av kjemen............................................... 240
3.3.2 Adledd foran kjemen ................................................... 242
3.3.2.1 Bestemmere ........................................................ 243
3.3.2.2 Beskrivere ......................................................... 249
3.3.2.3 Substantivfraser med genitivs-5 og med sin.......................... 254
3.3.2.3.1 Bruk av substantivfraser med genitivs-.s....................... 254
3.3.2.3.2 Forholdet mellom -s og sin ..................................... 256
3.3.3 Adledd etter kjemen.................................................... 261
3.3.3.1 Bestemmere ......................................................... 261
3.3.3.1.1 Etterstilte bestemmere med possessiv funksjon .................. 262
3.3.3.1.2 Etterstilt kontra foranstilt possessiv.......................... 263
3.3.3.2 Beskrivere ......................................................... 266
3.3.3.3 Adledd med objektrolle............................................ 268
3.3.3.4 Apposisjoner........................................................ 270
3.3.4 Splittet adjektivfrase som beskriver.................................... 274
3.3.5 Splittet substantivfrase ............................................. 277
3.3.6 Restriktive og ikke-restriktive adledd.................................. 280
3.4 Bruk av bestemthetskategorien .............................................. 282
3.4.1 Bestemthet som innholdskategori......................................... 282
3.4.1.1 Definitte substantivfraser......................................... 283
3.4.1.2 Indefinitte substantivfraser ....................................... 290
3.4.1.3 Substantivfraser med generisk referanse ............................ 292
3.4.1.4 Substantivfraser uten bestemmere i ikke-referensiell bruk........... 293
3.4.2 Formelie trekk ved bmk av bestemthetskategorien ........................ 296
3.4.2.1 Bruk av ubestemt substantiv ........................................ 298
3.4.2.2 Bmk av bestemt substantiv........................................... 300
3.4.2.3 Bmk av ubestemt eller bestemt substantiv .......................... 303
4 Pronomen........................................................................ 315
4.1 Personlige pronomen........................................................ 316
4.1.1 Former............................................................... 316
4.1.2 Bmk av kasusformene ................................................... 318
4.1.3 Bmk av de personlige pronomen.......................................... 323
xvi
4.1.3.1 F0rste og annen person............................................ 323
4.1.3.2 Tredje person ..................................................... 326
4.1.3.3 Spesielle typer referanse ved det.................................. 332
4.1.4 Pronomenfraser........................................................ 337
4.2 Refleksivt pronomen....................................................... 340
4.3 Resiproke pronomen....................................................... 341
4.4 Interrogative pronomen.................................................... 342
4.5 Ubestemt pronomen........................................................ 344
5 Adjektivfraser............................................................... 345
5.1 Adjektiv ................................................................... 345
5.1.1 Betydning............................................................. 346
5.1.2 Bpyning............................................................... 350
5.1.2.1 Gradbpyning........................................................ 350
5.1 2.1.1 Form........................................................... 351
5.1.2.1.2 Betydning ..................................................... 360
5.1.2.2 Samsvarsbpyning ................................................... 366
5.1.2.2.1 Former ...................................................... 366
5.1.2.2.1.1 Sterk b0yning ............................................ 367
5.1.2.2.1.2 Svak b0yning.............................................. 385
5.1.2.2.2 Bruk av sterk/svak form ...................................... 386
5.2 Adjektivets syntaks....................................................... 392
5.3 Oppbygning av adjektivfrasen............................................... 394
5.3.1 Adledd foran kjemen ................................................. 394
5.3.2 Utfyllinger ......................................................... 403
5.3.2.1 Substantivfrase ................................................... 403
5.3.2.2 Preposisjonsfrase................................................. 404
5.3.3 Adledd.............................................................. 404
5.3.3.1 Adledd som uttrykker grad ..................................... 404
5.3.3.2 Andre adledd...................................................... 405
5.3.4 Sideordning av adjektiver............................................. 407
6 Preposisjonsfraser............................................................. 411
6.1 Preposisjoner.............................................................. 411
6.1.1 Form.................................................................. 412
6.1.1.1 Enkle og avledede preposisjoner.................................... 413
6.1.1.2 Sammensatte preposisjoner.......................................... 415
xvii
6.1.1.3 Faste forbindelser.................................................... 416
6.1.2 Betydning................................................................. 417
6.1.2.1 Lokalisering i rom.................................................... 418
6.1.2.1.1 Pasted............................................................ 418
6.1.2.1.1.1 Kontakt....................................................... 419
6.1.2.1.1.2 Relativ posisjon.............................................. 422
6.1.2.1.2 Tilsted........................................................... 425
6.1.2.1.3 Frasted .......................................................... 427
6.1.2.1.4 Vei .............................................................. 428
6.1.2.2 Lokalisering i tid.................................................... 430
6.1.2.2.1 Tidspunkt eller tidsrom........................................... 430
6.1.2.2.2 Lokalisering f0r et tidspunkt/tidsrom............................. 432
6.1.2.2.3 Lokalisering etter et tidspunkt/tidsrom........................... 433
6.1.2.2.4 Tidsforl0p........................................................ 434
6.1.2.3 Abstrakte funksjoner.................................................. 435
6.1.2.3.1 Mate og middel.................................................... 435
6.1.2.3.2 Komitativ ........................................................ 438
6.1.2.3.3 Benefaktiv/malefaktiv............................................. 439
6.1.2.3.4 Partitiv ......................................................... 440
6.1.2.3.5 Possessiv . ...................................................... 442
6.1.2.3.6 Opphav............................................................ 443
6.1.2.3.7 Vilkar, innrOmmelse og formal .................................... 445
6.1.2.3.8 Preposisjoner uten leksikalsk innhold ............................ 446
6.2 Preposisjonsfrasens oppbygning ............................................... 449
6.2.1 Adledd foran kjemen ...................................................... 449
6.2.1.1 Adjektiv ............................................................. 449
6.2.1.2 Adverb ............................................................... 451
6.2.1.3 Nominal .............................................................. 451
6.2.1.4 Preposisjon........................................................... 452
6.2.1.5 Adledd i abstrakte fraser............................................. 452
6.2.1.6 Spesielle forhold ved frastedspreposisjoner........................... 453
6.2.2 Utfyllinger .............................................................. 454
6.2.2.1 Nominate utfyllinger.................................................. 454
6.2.2.1.1 Substantivfraser.................................................. 454
6.2.2.1.2 Leddsetninger og infinitivskonstruksjoner......................... 457
6.2.2.1.3 Nominal pluss preposisjonsfrase .................................. 458
6.2.2.2 Preposisjonsfraser.................................................... 459
<<
xviii
6.2.2.3 Ingen utfylling .................................................... 462
6.2.3 Foranstilt utfylling ................................................... 463
7 Verbfraser....................................................................... 465
7.1 Verb ....................................................................... 465
7.1.1 Betydning .............................................................. 466
7.1.2 Oversyn over finitte og infinitte former................................ 467
7.1.2.1 De finitte verbformene ............................................... 469
7.1.2.2 De infinitte verbformene............................................. 470
7.1.2.2.1 Infinitiv......................................................... 470
7.1.2.2.2 Perfektum partisipp............................................... 471
7.1.3 Oversyn over bpyning...................................................... 474
7.1.3.1 Former dannet til infinitivsstammen ................................ 475
7.1.3.1.1 Infinitiv......................................................... 475
7.1.3.1.2 Imperativ......................................................... 477
7.1.3.1.3 Presens i bokmal.................................................. 478
7.1.3.2 Inndeling i bpyningsklasser........................................... 479
7.1.4 B0yningsm0nster .......................................................... 481
7.1.4.1 Verbb0yning i bokmal.................................................. 481
7.1.4.1.1 Svake verb...................................................... 481
7.1.4.1.1.1 l.klasse.................................................... 482
7.1.4.1.1.2 2. klasse.................................................... 483
7.1.4.1.2 Sterke verb ..................................................... 486
7.1.4.1.2.1 l.klasse..................................................... 487
7.1.4.1.2.2 2. klasse................................................... 488
7.1.4.1.2.3 3. klasse.................................................... 488
7.1.4.1.2.4 4. klasse.................................................... 490
7.1.4.1.2.5 5. klasse.................................................. 490
7.1.4.1.2.6 6. klasse.................................................... 490
7.1.4.1.3 Preterito-presentiske verb ...................................... 491
7.1.4.2 Verbb0yning i nynorsk................................................. 492
7.1.4.2.1 Svake verb....................................................... 492
7.1.4.2.1.1 l.klasse................................................. 493
7.1.4.2.1.2 2. klasse.................................................... 494
7.1.4.2.2 Sterke verb .................................................... 500
7.1.4.2.2.1 l.klasse..................................................... 502
7.1.4.2.2.2 2. klasse.................................................... 502
xix
7.1.4.2.2.3 3. klasse................................................ 503
7.1.4.2.2.4 4. klasse................................................ 504
7.1.4.2.2.5 5. klasse............................................... 505
7.1.4.2.2.6 6. klasse............................................... 505
7.1.4.2.2.7 7. klasse................................................ 506
7.1.4.2.3 Preterito-presentiske verb ............................... 507
7.1.5 S-former......................................................... 507
7.1.5.1 Bpyning ........................................................ 507
7.1.5.2 Betydning........................................................ 511
7.2 Sammensatte verbalformer og andre konstruksjoner der verbet inngar ...... 515
7.2.1 Generelt om hovedverb og hjelpeverb.................................. 516
7.2.2 Kongruensbpyning av perfektum partisipp ............................. 518
7.2.3 Sammensatte former med ha og vcere som finitte hjelpeverb i aktiv .... 520
7.2.4 Sammensatte former med bli og vcere som hjelpeverb i passiv ........ 523
7.2.5 Sammensatte former med modalverb som hjelpeverb...................... 526
7.2.6 Andre verbkonstruksjoner............................................ 530
7.2.6.1 Som uttrykk for modale forhold .................................. 530
7.2.6.2 Som uttrykk for aspektuelle forhold ............................ 532
7.2.6.3 Som uttrykk for temporale forhold .............................. 535
7.2.6.4 Som uttrykk for fjem-lokativ..................................... 536
7.3 Grammatiske kategorier og bruk........................................... 538
7.3.1 Tempus............................................................... 538
7.3.1.1 Tempus som grammatisk kategori................................... 538
7.3.1.2 Tempusformer i norsk............................................ 540
7.3.1.3 Avgrensningen mellom tempus-og modusformer....................... 543
7.3.1.4 Tidsreferanse.................................................... 544
7.3.1.4.1 Tidslinjen .................................................. 544
7.3.1.4.2 Punktuell og terminativ tid. Tidsrelasjoner ved verbet........ 545
7.3.1.4.3 Prototypisk tidsreferanse ved de finitte tempusformene....... 552
7.3.1.4.4 Semantisk beskrivelse av de finitte tempusformene............. 552
7.3.1.5 Bruk av de finitte tempusformene................................. 554
7.3.1.5.1 Presens-og preteritumssystemet ............................... 554
7.3.1.5.2 Preteritumssystemets omrade................................... 556
7.3.1.5.2.1 Former med datidsbetydning ............................... 556
7.3.1.5.2.2 Former med fprtidsbetydning............................... 558
7.3.1.5.2.3 Former med framtids- eller ettertidsbetydning ............ 559
7.3.1.5.2.4 Former med bade fdrtids- og framtidsbetydning............. 560
t
XX
7.3.1.5.3 Presenssystemets omrade........................................ 562
7.3.1.5.3.1 Former med natidsbetydning ................................. 562
7.3.1.5.3.2 Former med fprtidsbetydning................................. 565
7.3.1.5.3.3 Former med framtids- eller ettertidsbetydning .............. 570
7.3.1.5.4 Tempusforskyvning i indirekte framstilling..................... 572
7.3.1.6 De infinitte verbformene: tidsreferanse og bruk.................... 577
7.3.2 Modus og modalitet .................................................... 579
7.3.2.1 Modus og modalitet som grammatiske kategorier...................... 579
7.3.2.1.1 Epistemisk og deontisk modalitet .............................. 580
7.3.2.1.2 Modaloperatorene «mulighet» og «npdvendighet».................. 583
7.3.2.1.3 Negasjon i modalverbkonstruksjoner............................. 585
7.3.2.1.4 Tempus ved modalverb........................................... 586
7.3.2.2 Bruk av modusformene............................................... 587
7.3.2.2.1 Imperativ...................................................... 587
7.3.2.2.2 Konjunktiv .................................................... 590
7.3.2.3 Konstruksjoner med modalverb....................................... 591
7.3.2.3.1 Киппе........................................................ 591
7.3.2.3.2 Matte .......,................................................. 598
7.3.2.3.3 Skulle ....................................................... 604
7.3.2.3.4 Burde ......................................................... 612
7.3.2.3.5 Ville ......................................................... 616
7.3.2.3.6 Lyte........................................................... 621
7.3.2.3.7 Fa som modalt hjelpeverb....................................... 623
7.3.2.4 Andre verbale uttrykk for modalitet................................ 627
7.3.2.4.1 Modal bruk av tempusformer................................... 627
7.3.2.4.1.1 Presens .................................................... 627
7.3.2.4.1.2 Preteritum ................................................. 628
7.3.2.4.1.3 Presens perfektum........................................... 631
7.3.2.4.1.4 Preteritum perfektum........................................ 633
7.3.2.4.2 Andre verbforbindelser som uttrykk for modalitet............... 635
7.3.3 Aksjonsart og aspekt................................................... 637
7.3.3.1 Aksjonsart som grammatisk kategori ................................ 637
7.3.3.1.1 Inndeling i aksjonsarttyper i norsk............................ 641
7.3.3.1.2 Verbutfyllinger som virker inn pa aksjonsarten................. 642
7.3.3.2 Aspekt som grammatisk kategori..................................... 644
7.3.3.2.1 Inndeling i aspekttyper i norsk................................ 645
7.3.3.2.2 Aspektkonstruksjoner .......................................... 647
xxi
7.3.3.2.2.1 Konstruksjoner med kursivt aspekt......................... 647
7.3.3.2.2.2 Konstruksjoner med‘naer ved’-aspekt ....................... 651
7.3.3.2.2.3 Konstruksjoner med kontinuativt aspekt..................... 653
7.3.3.2.2.4 Konstruksjoner med habituelt aspekt........................ 654
7.3.3.2.2.5 Konstruksjoner med ingressivt aspekt ...................... 655
7.3.3.2.2.6 Konstruksjoner med egressivt aspekt........................ 657
7.3.3.2.2.7 Konstruksjoner med iterativt aspekt....................... 658
7.3.3.2.2.8 Konstruksjoner med resultativt aspekt .................... 658
7.4 Oppbygning av verbfrasen................................................... 660
7.4.1 Foranstilte adledd.................................................... 660
7.4.2 Utfyllinger .......................................................... 661
7.4.3 Transitivitet ........................................................ 663
7.4.4 Parverb.......,....................................................... 666
7.4.5 Ergative verb ........................................................ 668
7.4.6 S-verb................................................................ 669
8 Setningsledd og setningsstruktur .............................................. 673
8.1 Predikatet ................................................................ 673
8.2 Subjektet.................................................................. 674
8.2.1 Definisjon og allmenn karakteristikk.................................. 674
8.2.2 Form.................................................................. 677
8.2.2.1 Nominate leddtypar................................................ 677
8.2.2.2 Formelt subjekt................................................... 678
8.2.2.3 Ikkje-nominalt subjekt............................................ 681
8.2.3 Syntaktiske eigenskapar............................................... 683
8.2.4 Semantiske eigenskapar ............................................... 687
8.2.4.1 Roller............................................................ 687
8.2.4.2 Referanse ........................................................ 688
8.2.4.3 Kjend informasjon................................................. 691
8.3 Direkte objekt.......................................................... 693
8.3.1 Form................................................................ 694
8.3.1.1 Nominate leddtypar.............................................. 694
8.3.1.1.1 Substantivfrase ............................................... 694
8.3.1.1.2 Pronomenfrase.................................................. 695
8.3.1.1.3 Infinitivskonstruksjon og leddsetning.......................... 696
8.3.1.2 Preposisjonsobjekt............................................... 697
8.3.1.2.1 Del av enkle verbfrasar...................................... 697
xxii
8.3.1.2.2 Del av komplekse verbfrasar...................................... 705
8.3.1.2.2.1 Substantiv + preposisjon .................................... 705
8.3.1.2.2.2 Refleksivpronomen + preposisjon ............................. 707
8.3.1.2.2.3 Adjektiv + preposisjon...................................... 707
8.3.1.2.3 Partitivt objekt................................................ 708
8.3.1.3 Formelt objekt....................................................... 708
8.3.1.4 Andre typar......................................................... 709
8.3.2 Plass................................................................... 710
8.3.2.1 Try kklette pronomen................................................ 711
8.3.2.2 Negerte substantivfrasar ............................................ 712
8.3.2.3 Leddsetningar og infinitivskonstruksjonar............................ 712
8.3.2.4 Oversyn ............................................................. 713
8.3.2.5 Preposisjonsobjekt.................................................. 713
8.3.3 Utelating av objekt..................................................... 714
8.3.3.1 Ved sideordning ..................................................... 715
8.3.3.2 Objekt for infmitiv ................................................. 716
8.3.3.3 Ved negasjon ........................................................ 717
8.3.4 Semantiske forhold .................................................. 717
8.3.4.1 Semantiske roller ................................................... 717
8.3.4.2 Possessivt objekt.................................................... 719
8.3.5 Objekt til passive verb ................................................ 720
8.4 Indirekte objekt............................................................. 721
8.4.1 Innleiing.............................................................. 721
8.4.2 Form og tyding......................................................... 723
8.4.3 Plass................................................................... 724
8.4.4 Nominal og preposisjonsfrase ........................................... 725
8.4.4.1 Verb med veksling mellom nominal og preposisjonsfrase................ 725
8.4.4.1.1 Semantiske forhold.............................................. 725
8.4.4.1.2 Prinsipp for vekslinga ......................................... 727
8.4.4.2 Verb som berre tek nominal ..................................... . 729
8.4.5 Utelating av indirekte objekt.......................................... 731
8.5 Predikativ ................................................................... 732
8.5.1 Fast subjektspredikativ................................................. 733
8.5.1.1 Med kopulaverb .................................................... 733
8.5.1.1.1 Adjektivfrase................................................... 735
8.5.1.1.2 Determinativ..................................................... 736
8.5.1.1.3 Preposisjonsfrase................................................ 736
xxiii
8.5.1.1.4 Substantivfrase .................................................. 740
8.5.1.1.5 Pronomenfrase................................................... 741
8.5.1.1.6 Leddsetning og infinitivskonstruksjon............................. 742
8.5.1.1.7 Predikativ innleidt av som....................................... 743
8.5.1.2 Andre verb ........................................................... 743
8.5.1.3 Predikativ fra leddsetning............................................ 746
8.5.1.4 Plass................................................................. 748
8.5.2 Fast objektspredikativ................................................... 749
8.5.2.1 Adjektivfrase....................................................... 750
8.5.2.1.1 Arsak............................................................ 750
8.5.2.1.2 Meining, utsegn................................................. 751
8.5.2.1.3 Ha pluss presens partisipp...................................... 752
8.5.2.2 Substantiv- pg preposisjonsfrase..................................... 753
8.5.2.3 Predikativ i passivsetningar.......................................... 755
8.5.3 Fritt predikativ.......................................................... 756
8.5.3.1 Form . ............................................................... 757
8.5.3.1.1 Adjektivfrase.................................................... 757
8.5.3.1.2 Fritt predikativ med som eller til................................ 760
8.5.3.2 Plass................................................................. 761
8.5.4 Kongruens ................................................................ 762
8.5.4.1 Substantiv............................................................ 762
8.5.4.2 Adjektiv ............................................................. 764
8.5.4.2.1 Kongruens etter tyding ........................................... 765
8.5.4.2.1.1 Base i npytrum - ubpygt predikativ............................ 765
8.5.4.2.1.2 Base i maskulinum, femininum eller fleirtal - predikativ i
npytrum ................................................................... 766
8.5.4.2.1.3 Base i eintal - predikativ i fleirtal ........................ 769
8.5.4.2.1.4 Kongruens med adledd ......................................... 769
8.5.4.2.2 Mangel pa kongruens ............................................. 770
8.5.4.2.2.1 Semantiske faktorar.......................................... 770
8.5.4.2.2.2 Syntaktiske faktorar......................................... 771
8.5.4.2.2.3 Morfologiske faktorar ..................................... 772
8.6 Adverbial ................................................................... 773
8.6.1 Oversyn .................................................................. 773
8.6.2 Bundne adverbial ......................................................... 776
8.6.2.1 Stad.................................................................. 776
8.6.2.1.1 Subjektbaserte stadadverbial ................................. 778
4
xxiv
8.6.2.1.2 Objektbaserte stadadverbial........................................ 780
8.6.2.2 Tid ................................................................... 787
8.6.2.3 Mate................................................................... 788
8.6.3 Frie adverbial............................................................ 789
8.6.3.1 Preposisjonsfrase...................................................... 789
8.6.3.1.1 Stad............................................................... 789
8.6.3.1.2 Tid ............................................................... 791
8.6.3.1.2.1 Tidsrom........................................................ 791
8.6.3.1.2.2 Punktuell tid ................................................. 792
8.6.3.1.2.3 Terminativ tid ................................................ 793
8.6.3.1.2.4 Iterativ tid .................................................. 793
8.6.3.1.3 Mate ............................................................. 793
8.6.3.1.4 Benefaktiv/malefaktiv............................................ 794
8.6.3.1.5 Middel............................................................. 794
8.6.3.1.6 Komitativ ......................................................... 795
8.6.3.1.7 Agens ........................................................... 796
8.6.3.2 Substantivfrase ...................................................... 798
8.6.3.2.1 Stad............................................................. 798
8.6.3.2.2 Veg................................................................ 798
8.6.3.2.3 Tid ............................................................... 799
8.6.3.2.3.1 Tidsrom........................................................ 799
8.6.3.2.3.2 Punktuell tid ................................................. 799
8.6.3.2.3.3 Iterativ tid .................................................. 799
8.6.3.2.4 Mai................................................................ 800
8.6.3.3 Leddsetning ........................................................... 800
8.6.3.4 Adjektivfrase.......................................................... 802
8.6.3.4.1 Tid .............................................................. 802
8.6.3.4.2Mal................................................................. 803
8.6.3.4.3 Mate ...................:......................................... 803
8.6.3.5 Adverb ................................................................ 803
8.6.3.5.1 Tidsadverb......................................................... 804
8.6.3.5.2 Matesadverb ...................................................... 805
8.6.3.5.3 Gradsadverb ....................................................... 806
8.6.3.6 Fleire adverbial saman ................................................ 806
8.6.4 Setningsadverbial......................................................... 808
8.6.4.1 Aliment................................................................ 808
8.6.4.2 Form................................................................... 809
XXV
8.6.4.2.1 Adverb ......................................................... 809
8.6.4.2.2 Adjektivfrase.................................................. 810
8.6.4.2.3 Preposisjonsfrase............................................... 812
8.6.4.2.4 Leddsetning..................................................... 813
8.6.4.2.5 Andre uttrykk .................................................. 813
8.6.4.3 Plass............................................................... 814
8.6.4.4 Tyding og bruk...................................................... 815
8.6.4.4.1 Kontekst........................................................ 816
8.6.4.4.2 Sanningsverdi ................................................ 819
8.6.4.4.3 Fokus .......................................................... 821
8.6.4.4.4 Empati.......................................................... 823
8.6.4.4.5 Modalitet....................................................... 824
8.6.4.4.6 Metakommentar ................................................. 827
8.7 Presenteringssetningar...................................................... 827
8.7.1 Setningsstrukturen .................................................... 828
8.7.2 Verbalet............................................................... 830
8.7.3 Subjektet ............................................................ 832
8.7.4 Potensielt subjekt..................................................... 833
8.7.5 Spesielle konstruksjonar............................................... 837
8.8 Passiv ..................................................................... 837
8.8.1 Ailment ............................................................... 837
8.8.2 Verbalet............................................................... 840
8.8.3 Subjektet ............................................................. 841
8.8.3.1 Fra direkte objekt ................................................. 841
8.8.3.2 Fra indirekte objekt................................................ 843
8.8.3.3 Fra preposisjonsfrase............................................... 843
8.8.3.4 Formelt subjekt..................................................... 845
8.8.4 «Fd-passiv» ......................................................... 847
8.8.5 Kompleks passiv........................................................ 850
9 Leddstilling .................................................................. 855
9.1 Ailment................................................................... 855
9.2 Setningsskjema.............................................................. 858
9.3 Ulike setningstypar......................................................... 862
9.3.1 Hovudsetningar......................................................... 862
9.3.2 Leddsetningar........................................................ 864
9.3.3 Skjema A og В og setningstype ......................................... 866
xxvi
9.4 Forfeltet.................................................................... 871
9.4.1 Setningar ............................................................ 871
9.4.2 Ledd i forfeltet...................................................... 872
9.4.2.1 Aliment ......................................................... 872
9.4.2.2 Objektet i forfeltet............................................ 873
9.4.2.3 Adverbial i forfeltet........................................... 874
9.4.2.4 Verbfrase i forfeltet......................................... 876
9.4.3 Del av setningsledd i forfeltet....................................... 877
9.4.4 Fleire adverbial i forfeltet......................................... 879
9.5 Midtfeltet ................................................................. 880
9.5.1SkjemaA................................................................ 880
9.5.1.1 Trykklett pronomen som subjekt...................................... 880
9.5.1.2 Andre nominal i midtfeltet ................................. 881
9.5.1.3 Objekt o.l. med nekting....................................... 883
9.5.1.4 Adverbial ...................................................... 887
9.5.2 Skjema В .............................................................. 890
9.6 Sluttfeltet............................................................... 892
9.6.1 N-plassen .......................................................... 893
9.6.2 A-plassen.......................................................... 895
9.6.3 Avvik fra normalskjemaet............................................. 897
9.6.3.1 Sluttstilling av verbalet........................................... 897
9.6.3.2 Avvik pga. trykkforholda ......................................... 898
9.6.3.3 Andre avvik i sluttfeltet........................................ 901
9.6.3.3.1 Adverbial inne i verbalet.................................... 901
9.6.3.3.2 Gradsadverbial fpre objekt..................................... 902
9.6.3.3.3 Predikativ etter adverbial..................................... 903
9.7 Ekstraposisjon.......................................................... 904
9.7.1 Fyrst i setninga - laust forfeit...................................... 904
9.7.2-Sist i setninga ..................................................... 908
9.7.3 Inne i setninga ........................................................ 913
9.8 Andre leddstillingsforhold................................................. 914
9.8.1 Forbindarfelt i skjema A.............................................. 914
9.8.2 Fokuserande adverb ................................................... 915
9.8.3 Flytande kvantorar..................................................... 920
10 Hovudsetningar og andre ytrmgar ............................................... 923
10.1 Innleiing .............................................................. 923
xxvii
10.1.1 Ytring, setning og setningsfragment ................................. 923
10.1.2 Hovudsetningstypar................................................... 924
10.1.3 Talehandlingar ...................................................... 926
10.2 Dei alike setningstypane ................................................. 929
10.2.1 Forteljande hovudsetning............................................. 929
10.2.2 Sppijesetningar...................................................... 932
10.2.2.1 Aliment......................................................... 932
10.2.2.2 Setningsspdrsmal................................................ 932
10.2.2.3 Leddspprsmal ................................................... 936
10.2.2.4 Spesielle typar................................................. 944
10.2.2.4.1 Med uttrykt performativ.................................... 944
10.2.2.4.2 Spprjepartiklar............................................ 945
10.2.2.4.3 Ekkpspdrsmal............................................... 946
10.2.2.4.4 Oratio tecta............................................... 948
10.2.2.4.5 K10yvde sp0rjeledd......................................... 949
10.2.2.4.6 Spprjesetningar som ikkje er spprsmal ................... 951
10.2.3 Bydesetning ......................................................... 953
10.3 Setningsfragment.......................................................... 958
10.3.1 Oversyn og avgrensing ............................................... 958
10.3.2 Setningsfragment som sjplvstendig tekst............................ 961
10.3.3 Setningsfragment i skriftlege tekstar ............................... 961
10.3.4 Setningsfragment i talesprak......................................... 963
10.3.5 Interjeksjonar ...................................................... 967
11 Leddsetningar................................................................. 973
11.1 Aliment................................................................... 973
11.2 Eksplikative leddsetningar................................................ 976
11.2.1 Nominate eksplikativsetningar........................................ 976
11.2.1.1 Fra direkte til indirekte framstilling.......................... 977
11.2.1.2 Setningar innleidde med at..................................... 982
11.2.1.2.1 A- og B-setningar.......................................... 983
11.2.1.2.2 Utelaten subjunksjon ..................................... 984
11.2.1.3 Indirekte spdrjesetningar .................................... 989
11.2.1.4 Infinitivskonstruksjonar...................................... 994
11.2.1.4.1 Leddstilling .............................................. 996
11.2.1.4.2 Subjektet for infinitiven ............................... 998
11.2.1.4.2.1 Utfylling til verb eller preposisjon................. 1000
xxviii
11.2.1.4.2.2 Subjekt................................................. 1003
11.2.1.4.2.3 Predikativ ............................................. 1005
11.2.1.4.2.4 Infinitivskonstruksjon som del av nominalledd .......... 1006
11.2.1.5 Objektsinfmitiv .................................................. 1006
11.2.1.5.1 Sanseverb.................................................... 1007
11.2.1.5.2 Verbet he ................................................... 1008
11.2.1.5.3 Verbet la ................................................... 1008
11.2.1.6 Funksjon og plass ................................................ 1011
11.2.1.6.1 Apposisjon................................................... 1011
11.2.1.6.2 Subjekt og potensielt subjekt ............................... 1014
11.2.1.6.3 Objekt og potensielt objekt.................................. 1020
11.2.1.6.4 Subjektslyfting.............................................. 1026
11.2.1.6.5 Objektslyfting............................................... 1029
11.2.1.6.6 Adledd i adjektivfrasar...................................... 1032
11.2.2 Adverbiale eksplikativsetningar........................................ 1033
11.2.2.1 Setningar innleidde avfordi....................................... 1036
11.2.2.2 Setningar innleidde av sidan eller ettersom ...................... 1038
11.2.2.3 Setningar innleidde av nar........................................ 1038
11.2.2.4 Setningar innleidde av da ........................................ 1039
11.2.2.5 Setningar innleidde av sa......................................... 1040
11.2.2.6 Setningar innleidde av slik at.................................... 1040
11.2.2.7 Setningar innleidde av for at .................................... 1041
11.2.2.8 Setningar innleidde av enda eller skjOnt ......................... 1041
11.2.2.9 Setningar innleidde av от ........................................ 1042
11.2.2.10 Setningar innleidde av hvislviss eller dersom ................... 1044
11.2.2.11 Andre vilkarssetningar........................................... 1045
11.3 Implikative setningar...................................................... 1047
11.3.1 Ailment................................................................ 1047
11.3.1.1 Formelle trekk.................................................... 1047
11.3.1.2 Restriktivitet ................................................... 1050
11.3.1.3 Ubundne implikativsetningar....................................... 1052
11.3.2 Relativsetningar....................................................... 1054
11.3.2.1 Med uttrykt korrelat............................................. 1054
11.3.2.1.1 Med subjunksjon ............................................. 1054
11.3.2.1.2 Med spprjeord ............................................... 1056
11.3.2.2 Ubundne relativsetningar.......................................... 1058
11.3.2.3 Infinitivsrelativ ................................................ 1062
xxix
11.3*3 Adverbiale implikativsetningar ..................................... 1064
11.3.3.1 Stadsetningar................................................. 1064
11.3.3.2 Tidssetningar.................................................. 1066
11.3.3.2.1 Innleidde av spdrjeord ................................... 1066
11.3.3.2.2 Innleidde av subjunksjonar................................ 1067
11.3.3.2.3 Utan innleiarord ......................................... 1068
11.3.3.2.4 Innleidde av preposisjonsliknande ord .................... 1069
11.3.4 Samanlikningssetningar.............................................. 1071
11.3.4.1 Aliment........................................................ 1071
11.3.4.2 Samanlikningssetningar innleidde av som ....................... 1079
11.3.4.2.1 Gradsmarkerande samanlikningssetningar.................... 1079
11.3.4.2.2 Identitetsmarkerande samanlikningssetningar............... 1081
11.3.4.2.2.1 Med slik som korrelat............................ 1081
11.3.4.2.2.2 Med same som korrelat ........................... 1083
11.3.4.2.2.3 Utan korrelat ................................... 1083
11.3.4.3 Samanlikningssetningar innleidde av enn .................... 1085
11.3.4.3.1 Komparativ ............................................... 1085
11.3.4.3.2 Negativ identitet......................................... 1086
11.3.4.4 Samanlikningssetningar innleidde av dess ...................... 1087
11.3.5 Setningsklpyving.................................................... 1088
11.3.5.1 Fokusering..................................................... 1088
11.3.5.2 Presentering................................................... 1093
11.4 Setningsknute ............................................................ 1095
11.4.1 Ailment............................................................. 1095
11.4.2 Syntaktiske «0уаг» ................................................. 1097
11.4.3 Restriksjonar pa utflytting av subjekt.............................. 1101
11.4.4 Adverbiale leddsetningar............................................ 1102
11.4.5 Resumptive pronomen................................................. 1104
11.4.6 «Snyltarhol» ....................................................... 1104
12 Koordinering................................................................. 1107
12.1 Aliment................................................................ 1107
12.2 Konjunktane ............................................................. 1109
12.2.1 Ord og frasar...................................................... 1109
12.2.2 Setningar........................................................... 1112
12.2.3 Struktur........................................................... 1113
12.3 Konjunksjonane........................................................... 1116
t
XXX
12.3.1 Oversyn........................................................... 1116
12.3.2 Ekte konjugerande konjunksjonar .................................. 1117
12.3.2.1 Og........................................................... 1118
12.3.2.1.1 Koordinering av frasar................................... 1118
12.3.2.1.2 Koordinering av setningar................................ 1121
12.3.2.1.3 Distributiv og kollektiv koordinering ................... 1123
12.3.2.2 Bade - og ................................................... 1125
12.3.2.3 Sa vel - som................................................. 1127
12.3.2.4 Samt ........................................................ 1128
12.3.2.5 Pluss........................................................ 1128
12.3.3 Disjunktive konjunksjonar......................................... 1129
12.3.3.1 Eller ....................................................... 1130
12.3.3.2 Anten - eller ............................................... 1132
12.3.3.3 Verken - eller .............................................. 1135
12.3.4 Adversativ konjunksjon (men)...................................... 1137
12.3.5 Kausale konjunksjonar ............................................ 1139
12.3.5.1 For ......................................................... 1139
12.3.5.2 Sa ..........?............................................... 1140
12.4 Stryking i koordinerte frasar og setningar ............................. 1141
12.4.1 Aliment........................................................... 1141
12.4.2 Stryking i hovudsetningar....................................... 1143
12.4.3 Stryking i leddsetningar.......................................... 1147
12.4.4 Stryking i frasar................................................ 1148
13 Binding ................................................................... 1152
13.1 Ailment................................................................. 1152
13.2 Anaforiske uttrykk...................................................... 1155
13.2.1 Resiproke pronomen................................................ 1159
13.2.2 Refleksiv....................................................... 1160
13.2.2.1 Setning som bindingsdomene................................... 1161
13.2.2.2 Infinitivskonstruksjon som bindingsdomene.................... 1162
13.2.2.3 Smasetning som bindingsdomene............................... 1163
13.2.2.4 Substantivfrase som bindingsdomene........................... 1165
13.2.3 Sj0lv og eigen.................................................... 1168
13.3 Andre pronomen og determinativ.......................................... 1172
13.3.1 Personlege pronomen og possessive determinativ ................... 1172
13.3.2 Demonstrativ og andre determinativ ............................... 1178
xxxi
13.4 Adverbiale uttrykk...................................................... 1179
13.4.1 Stadadverbial..................................................... 1179
13.4.2 Tidsadverbial..................................................... 1183
13.4.3 Andre adverbial................................................... 1185
13.5 Svarorda ............................................................... 1186
Bibliografi - ekserpert litteratur................................................. 1187
Bibliografi - faglitteratur........................................................... 1194
Register...................................................................... 1210
Innledning
0.1 Hva er Norsk referansegrammatikkl
Norsk referansegrammatikk er en grammatikk over modeme norsk skriftsprak. Malet
er a gi en samlet framstilling av de grammatiske reglene som gjelder for norsk skrift-
sprak i dag. Grammatikken vil pa denne maten kunne tjene som et oppslagsverk for
alle dem som av alike grunner har bruk for kunnskap om norsk sprak.
0.2 Hva beskriver grammatikken?
Norsk referansegrammatikk har som mal a beskrive skriftspraket, ikke talespraket.
Det innebaerer at beskrivelsen er basert pa skriftsprak og skriftsprakseksempler, og
at en ikke tar med regler og eksempler som bare gjelder for talesprak. Men enkelte
typiske talemalstrekk som ogsa forekommer i skrift, er tatt med. Beskrivelsen er videre
begrenset til morfologi (‘bpyningslaere’) og syntaks (‘frase- og setningslaere’), som
tradisjonelt er de to sentrale omradene i en grammatisk beskrivelse. Den omfatter
altsa ikke fonologi (‘lydl&re’). Denne avgrensningen henger sammen med at det er
en skriftspraks- og ikke en talespraksgrammatikk (jf. 1.2).
Med norsk skriftsprak forstar vi her bokmal og nynorsk, som er de to offisielle
skriftsprakene i landet. I Norge er det i dag vel 4 millioner innbyggere, og mer enn
98 % av dem broker en eller annen norsk sprakvarietet som sitt primsersprak - som
regel en dialekt som talesprak og en av de to offisielle skriftspraksstandardene som
skriftsprak. I tillegg kommer spraklige minoriteter av alike slag som ikke har norsk
som primaersprak, men som gjeme far opplaering i norsk tale- og skriftsprak ved siden
av eventuell undervisning i sitt eget morsmal.
De to skriftspraksstandardene har ulikt historisk opphav. Bokmal har utgangspunkt
2 INNLEDNING
i dansk og er basert pa norsk uttale av dansk skriftsprak slik dette fprst og fremst ble
praktisert blant hpyere sosiale lag pa Sprpstlandet i det forrige arhundret. Gjennom
sprakreformene pa 1900-tallet bar bokmalet tatt opp flere trekk fra norsk talemal.
Nynorsk, som ble etablert som skriftsprak av Ivar Aasen (1812-1896), har sin basis
i talemalet i norske dialekter. Fra fprst av var det naert knyttet til dialektene pa Vest-
landet og i fjellbygdene pa 0stlandet, men gjennom sprakreformene pa 1900-tallet
har det ogsa tatt opp trekk fra de pvrige dialektomradene (pstlandsk, trpndersk og
nordnorsk). Men ser vi pa den geografiske utbredelsen av de to malformene, er det
fortsatt slik at nynorsken har sitt kjemeomrade i landkommunene pa Vestlandet og
i de vestlige fjellbygdene pa 0stlandet. Bokmal er den dominerende skriftspraksfor-
men i Norge i dag, mens nynorsk blir brukt av en minoritet.
De to malformene star hverandre svaert naer spraklig sett. De er fullt innbyrdes for-
staelige og har langt pa vei samme funksjonelle rekkevidde. Pa dette punktet skiller
altsa forholdet mellom bokmal og nynorsk seg fra situasjonen i mange andre land
med flere offisielle sprak. Dette innebaerer at en rekke grammatiske regler er felles
for bokmal og nynorsk. I Norsk referansegrammatikk er de to malformene derfor
behandlet under ett sa langt dette er mulig. Det gjelder saerlig i syntaksen, der det er
lite som skiller mellom dem. I morfologien er det stprre forskj eller, og her er mal-
formene til dels behandlet hver for seg (jf. 0.7).
Som skriftspraksnormaler kjennetegnes bokmal og nynorsk videre ved at det
eksisterer en utstrakt valgfrihet innenfor begge malformene. I de offisielle rett-
skrivningsnormalene er det innfprt et skilie mellom hovedformer og sideformer.
Hovedformene er rettskrivnings- og bpyningsformer som er tillatt i all skriftlig fram-
stilling. Disse formene er pabudt innenfor den sakalte laereboknormalen, dvs. i den
trangeste skriftspraksnormalen, som skal brakes i offentlig godkjente laerebpker og
av folk som arbeider i statstjenesten. Sideformene er rettskrivnings- og bpynings-
former som ikke faller inn under laereboknormalen, men som hprer til den videre
rettskrivningsnormalen, og som bl.a. er tillatt brukt i elevenes skriftlige arbeider i
skolen. Disse formene star gjeme i hakeparentes i ordlistene og omtales derfor gjeme
ogsa som klammeformer. I Norsk referansegrammatikk er slike former ogsa satt i
hakeparenteser.
Pa grann av at det bade kan eksistere jamstilte hovedformer og sideformer av flere
av ordene i rettskrivningsnormalene, er det mulig enten gjennomgaende a velge vari-
anter som har et mer tradisjonelt og «konservativt» preg eller varianter som avviker
sterkere fra tradisjonen og har et mer «radikalt» preg. Pa denne maten kan vi fa et
skilie mellom en ‘konservativ’ og en ‘radikal’ varietet innenfor begge malformene.
DESKRIPTIV GRAMMATIKK
3
Det er saerlig vanlig a snakke om et slikt skilie i bokmal, der begrepet konservativt
(eller moderat) bokmal betegner den varieteten innenfor offisiell rettskrivning som
omfatter de tradisjonelle formene, mens radikalt bokmal gjeme betegner en varie-
tet med mange tilnaermingsformer til nynorsk. Dessuten finnes det en egen varietet
av konservativt bokmal - riksmal - som skiller seg ut ved at den inneholder en del
eldre sprakformer som ikke lenger er tillatt i offisielt bokmal.
Grammatikken beskriver dagens norske skriftsprak. Det betyr at beskrivelsen i
prinsipp er synkron (‘samtidig’), ikke diakron (‘utviklingshistorisk’). Grensene for
hva som kan kalles «dagens norske skriftsprak», er flytende, men vi har valgt a sette
en vilkarlig bakre grense ved aret 1945. Det betyr at alle autentiske eksempler er fra
den siste femtiarsperioden, med hovedvekt pa eksempler fra siste halvdel av perioden
(jf. nedenfor under punkt 0.5).
Ved beskrivelsen av morfologien har vi brukt de formene som befinner seg innen-
for offisiell norsk rettskrivning pa det tidspunktet grammatikken er blitt til. Enkelte
former som ikke hprer til den offisielle normen, men som likevel er vanlige i bruk,
er ogsa tatt med. I slike tilfeller blir det gjort spesielt greie for den status eller den
utbredelse formen har. I syntaksen er det ikke noen offisielt fastsatt norm. Alle auten-
tiske eksempler er derfor gjengitt i sin opphavlige form.
Grammatikken har som mal a beskrive allmennspraket. I dette ligger det fprst
og fremst en begrensning mot fagsprak og andre saersprak, men dessuten ogsa mot
andre spraklige varieteter der den morfologiske eller syntaktiske formen er avhengig
av kontekstuelle eller sjangerspesifikke forhold som ikke gjelder for allmennspraket.
I et dikt vil vi f.eks. kunne ha substantivfraser med etterstilt adjektiv (trejenter smd),
men denne leddstillinga kan ikke sies a hpre til allmennspraket, og er derfor heller
ikke lagt til grunn ved beskrivelsen av substantivfrasen.
0.3 Deskriptiv grammatikk
En skiller gjeme mellom normative og deskriptive (beskrivende) grammatikker. En
normativ grammatikk gir regler for hvordan spraket bpr eller skal brakes. Den pre-
senterer altsa en kodifisert norm som det star en eller annen autoritet bak (sprakrad,
akademi e.l.). Grammatikker som brakes i fremmedspraksundervisningen og andre
skolegrammatikker, nevnes gjeme som eksempler pa typiske normative grammatik-
ker. De har som mal a laere elever og andre hvordan spraket skal eller bpr brakes. En
4 INNLEDNING
deskriptiv grammatikk har derimot som mal a beskrive spraket slik det faktisk er, og
vitenskapelige grammatikker er derfor gjeme typisk deskriptive.
Dette skillet er imidlertid pa ingen mate uproblematisk. Et utsagn som «spraket
slik det faktisk er» kan gis forskjellige fortolkninger. For det f0rste er det klart at
innfpdte sprakbrukere produserer ytringer som de selv uten videre ville regne for
«feil». Det kan dreie seg om forsnakkelser, feilskrivninger, ufullstendige setninger,
sammenblandinger av ulike konstruksjoner osv. Det at setningen Prisen var et rei-
sestipend og en tegning av seg selv faktisk finnes pa trykk, gj0r ikke en slik bruk av
refleksivet seg til en del av norsk sprak, og det ville denned heller ikke vaere riktig
a ha slike konstruksjoner med i en deskriptiv grammatikk. Sprakbrukere har altsa
en oppfatning av «gait» og «riktig» i spraket ogsa uavhengig av det som er normert
av Norsk sprakrad eller av liknende instanser. Det ligger med andre ord en slags
«norm» til grunn ogsa for deskriptive grammatikker. For det andre har en deskriptiv
grammatikk i seg selv en normerende effekt. Det at en uttrykksform er tatt med i en
deskriptiv grammatikk, gir den en slags autorisasjon.
Denne grammatikken er i prinsippet deskriptiv. Men vi har ogsa hele veien mattet
foreta avveininger og avgrensninger mellom pa den ene siden uttrykksformer som
bryter med normen i egentlig forstand, men som likevel er sa utbredte i vanlig sprak-
bruk at de ma regnes til «spraket slik det faktisk er», og pa den andre siden slike som
ma regnes som en glipp og et engangstilfelle. Denne grensen er pa ingen mate klar,
og det er ikke til a unnga at forfattemes subjektive skjpnn ofte er lagt til grunn.
Men innenfor det som vi sa regner for vanlig sprakbruk og «spraket slik det fak-
tisk er», har vi lagt vinn pa a beskrive alle eksisterende varianter pa lik linje. Der
det eksisterer flere uttrykksvarianter ved siden av hverandre, gir vi heller ingen rad
om hvilken variant som b0r foretrekkes eller er «best», men vi gj0r i enkelte tilfeller
greie for ulikheter i utbredelse og bruk. I beskrivelsen av b0yningssystemet i bok-
mal og nynorsk har vi likevel lagt hovedvekten pa de formene som gjelder i offisiell
rettskrivning.
Det at dette er en deskriptiv grammatikk, har visse fplger for tolkningen av en del
ord og formuleringer som vi bruker. Begrepet grammatisk regel blir brukt bade i
normative og deskriptive grammatikker. Regler i normative grammatikker er utsagn
om hvordan noe skal eller ma uttrykkes for at ytringen skal vaere korrekt if01ge en
norm, som f.eks. at «verbets s-form b0r unngas i preteritum passiv». I en deskrip-
tiv grammatikk brakes ‘regel’ naermest synonymt med ‘regelmessighet’. En regel er
noe som sprakbrakeme ‘som regel’ intuitivt f01ger, og som gir ytringer som innfpdte
sprakbrukere vil anerkjenne som tilh0rende morsmalet deres. Det er saledes en regel
TEORIGRUNNLAG 5
i norsk at det finitte verbet skal komme pa andre plass i hovedsetninger, som i I dag
sn0r det. Ifplge denne regelen heter det ikke *7 dag det sn0r. I denne boka er ordet
‘regel’ brukt pa denne maten. Nar vi sier at en bestemt konstruksjon eller uttrykks-
mate er ‘mulig’, eller ‘npdvendig’, eller at en setning ‘ma’ eller ‘skal’ fa den eller den
formen, skal det oppfattes deskriptivt. Det er utsagn om hvordan spraket faktisk er,
og hvordan en ma formulere seg for a holde seg innenfor det som regnes som norsk
sprak.
0.4 Teorigrunnlag
I sprakvitenskapen eksisterer det en rekke ulike teorier og modeller som kan legges
til grunn for en grammatisk beskrivelse av spraket. I Norsk referansegrammatikk har
vi ikke bundet oss til en bestemt teori eller modell, men det overordnede malet er
a bygge inn nyere forskningsresultater om norsk sprak i en mest mulig konsekvent
og enhetlig framstilling. I og med at grammatikken skal kunne anvendes av mange
ulike brukergrupper - bade med og uten spesialkunnskap om sprak - har det videre
vaert et mal at begrepsapparat og framstillingsform ikke skal vaere unpdig kompli-
sert. Dette har pa den ene siden fprt til at vi ikke har pnsket a bryte unpdig med den
skolegrammatiske tradisjonen og det tradisjonelle begrepsapparatet, som trolig vil
vaere lettest a forsta for de fleste. Men pa den andre siden har det overordnede malet
om en konsekvent og enhetlig framstilling fprt til at vi pa enkelte punkter ogsa har
funnet det npdvendig a forandre pa det tradisjonelle begrepsapparatet der vi mener
at det ikke har vaert konsekvent eller klart nok. I tillegg har vi i flere tilfeller innfprt
begreper og betraktningsmater fra nyere sprakteori nar vi mener at det har gitt en mer
dekkende og konsekvent beskrivelse.
0.5 Materiale
Framstillinga bygger bade pa egenkonstruerte og pa autentiske eksempler. Egen-
konstruerte eksempler er fprst og fremst benyttet for a anskueliggjpre ordformer, fra-
ser og setninger som er aliment aksepterte i norsk skriftsprak, og der det ville vaere
unpdvendig a ga til tekster for a finne eksempler.
6
INNLEDNING
En stor del av eksempelmaterialet er likevel fra autentiske tekster. De fleste auten-
tiske eksemplene er tatt fra et tekstmateriale som vi har hatt tilgjengelig pa data.
Storparten av tekstene er opprinnelig samlet inn av Norsk tekstarkiv ved Universi-
tetet i Bergen, men vi har ogsa skaffet noen tekster pa egen hand. De fleste tekstene
er skjpnnlitterasre og faglittersere tekster fra det aktuelle tidsrommet pa bade bokmal
og nynorsk. I tillegg inneholder materialet ogsa tekster fra aviser (Aftenposten), fra
offentlige utredninger (NOU) og fra sivilombudsmannen (juridisk tekst). Storparten
av disse tekstene er fra 1970-arene og seinere. (For en detaljert oversikt over kildema-
terialet, se bibliografien bak.) I tillegg kommer en lang rekke eksempler fra mer eller
mindre tilfeldig observasjon og ekserpering av tekster fra hele tidsrommet 1945-1995.
Vi har sserlig lagt vekt pa a brake autentiske eksempler for a dokumentere sprakbra-
ken i tilfeller der det kan vsere tvil om en bestemt konstraksjon forekommer i skrift.
Eksemplene er rimelig fordelt pa bokmal og nynorsk i grammatikken som helhet.
Men det er en viss overvekt av bokmalseksempler i den fprste delen av grammatik-
ken som er skrevet pa bokmal, mens det omvendt er en viss overvekt av nynorsk-
eksempler i den siste delen som er skrevet pa nynorsk (jf. 0.8). Eksempler fra de to
malformene blir ellers ofte brukt fritt om hverandre i tilfeller der det dreier seg om
a dokumentere grammatiske regler som er felles for begge malformene.
Det autentiske materialet er ikke valgt ut med tanke pa representativitet, og det er
ikke gjort noe forspk pa a lage en kvantitativ framstilling med frekvenstall for fore-
komster i ulike tekster, teksttyper eller sjangrer. Bade de autentiske og de konstruerte
eksemplene er utelukkende brukt som dokumentasjon for de grammatiske reglene som
gjelder for skriftspraket i sin alminnelighet. Noen ganger har vi likevel karakterisert
konstraksjoner som f.eks. «vanlige», «sjeldne» eller «dialektale». Dette er gjort med
grannlag i var kunnskap om norsk sprak og er ment som tilleggsopplysninger.
0.6 Tidligere grammatiske arbeider
I 10pet av 1900-tallet er det skrevet tre stprre, vitenskapelige grammatikker over
norsk sprak med hovedvekt pa syntaks: Hjalmar Falk og Alf Torp: Dansk-norskens
syntax i historisk fremstilling (1900), August Western: Norsk riksmalsgrammatikk
(1921) og Olav Nebs: Norsk grammatikk (1965). De to fprste beskriver skriftspraket
i en tidligere periode enn den som er aktuell for denne grammatikken. Falk og Torps
bok er, som tittelen sier, en historisk framstilling av syntaksen i det dansk-norske
TIDLIGERE GRAMMATISKE ARBEIDER 7
skriftspraket, mens Westerns er en synkron beskrivelse av datidens riksmal. Vi kan
ellers merke oss at Westerns grammatikk er delt i en ‘logisk’ og en ‘formell’ del,
som bare delvis svarer til det mer tradisjonelle skillet mellom syntaks og morfologi.
Nass’ grammatikk er blitt til innenfor den aktuelle perioden, og den behandler bade
bokmal og nynorsk. Foruten syntaks inneholder den ogsa morfologi og fonologi.
Denne grammatikken har ikke utelukkende et deskriptivt siktemal, men framstillinga
skifter mellom a vaere deskriptiv og normativ, diakron og synkron.
Ved siden av disse tre eksisterer det ogsa to stprre grammatikker som bare omhand-
ler nynorsk: Leiv Heggstad: Norsk grammatikk (1. utg. 1914) og Olav T. Beito:
Nynorsk grammatikk (1970). Av disse omhandler den fprste bade fonologi, morfo-
logi og syntaks, mens den siste saerlig omhandler fonologi og morfologi og da fprst
og fremst i et historisk perspektiv. Ved siden av disse grammatikkene eksisterer det
flere mindre bpker og elementaere innfpringer i norsk grammatikk generelt eller i
morfologi og syntaks spesielt. Flere av disse har ogsa vaert nyttige for framstillinga
i denne grammatikken, og de er nevnt i bibliografien bak.
Alle grammatikkene som er nevnt ovenfor, er fprst og fremst skrevet med tanke
pa norske brukere. Men i tillegg er det ogsa utgitt en stprre norsk grammatikk der
malgruppa fprst og fremst er folk som skal laere norsk som fremmedsprak, nemlig
Anne Golden, Kirsti Mac Donald og Else Ryen: Norsk som fremmedsprak (1988).
Bade i denne grammatikken og i annen forskning som gjelder norsk som andresprak,
er norsk sprak sett «utenfra» i et innlaeringsperspektiv. Det betyr at en ma forspke
a formulere mest mulig allmenne og klare regler uten a kunne forutsette forhands-
kunnskap i spraket. En slik beskrivelsesmate ligger naer opp til den deskriptive til-
naermingen vi har valgt i denne grammatikken, og forskning pa dette omradet har
derfor vaert nyttig for var framstilling.
Grovt sett kan vi si at forskningsaktiviteten innenfor norsk grammatikk i trettiars-
perioden etter aret 1965 har vaert preget av to hovedstrpmninger som vi noe forenklet
kan kalle «Diderichsen-tradisjonen» og «Chomsky-tradisjonen». I 1965 utkom som
nevnt Olav Naes’ Norsk grammatikk, den siste stprre standard-grammatikken over
norsk sprak og den eneste som omfatter bade bokmal og nynorsk. Naes’ grammatikk
hprer til innenfor den europeiske, strukturalistiske tradisjonen, og den bygger, bl.a.
nar det gjelder beskrivelsen av ordstilling, pa Paul Diderichsens Elementcer dansk
Grammatik (1. utg. 1946). Diderichsens grammatikk skulle vise seg a fa stor betyd-
ning for forskningsaktiviteten ogsa i vart land, og vi kan altsa snakke om en «Dide-
richsen-tradisjon», som bl.a. nedfelte seg i og ble formidlet via Naes’ grammatikk.
Men i 1965 utkom ogsa Noam Chomskys Aspects of the Theory of Syntax, som i
8
INNLEDNING
h0y grad kom til a markere et veiskille bade innenfor intemasjonal og til dels ogsa
innenfor norsk grammatisk forskning. I vart land ble «Chomsky-tradisjonen» saerlig
ivaretatt i de allmennlingvistiske miljpene, og den f0rte her blant annet til at mange
ogsa skrev om emner fra norsk grammatikk.
Bade «Diderichsen-tradisjonen» og «Chomsky-tradisjonen» har f0rst og fremst
stimulert til aktivitet innenfor norsk syntaktisk forskning. Et vitnemal om dette finner
vi i bibliografien Syntaks/Syntax fra 1989 (red. av Ernst Hakon Jahr og Ove Lorentz).
Av 418 registrerte arbeider om norsk syntaks fra perioden 1847 til 1988 er hele 348
fra tidsrommet etter 1965, dvs. over 80 %. Disse arbeidene behandler et bredt spekt-
rum av syntaktiske fenomener i modeme norsk. I de siste arene har det ogsa vaert en
livlig aktivitet innenfor komparativ, nordisk syntaksforskning, noe som ogsa har gitt
ny innsikt i syntaktiske forhold i norsk sprak.
Innenfor morfologi har det ikke vaert en tilsvarende intens forskningsaktivitet. Jahr
og Lorentz’ bibliografi Morfologi/Morphology (fra 1985) inneholder 211 titler fra
perioden 1847-1984, og av disse er 84, dvs. i underkant av 40 %, fra perioden etter
1965. De morfologiske artiklene fordeler seg pa spredte emner og er gjennomgaende
ikke sa knyttet til bestemte modeller eller «tradisjoner» som arbeidene innenfor syn-
taks. Etter at denne bibliografien kom nt, er det imidlertid ogsa utgitt flere beskri-
velser av norsk morfologi som i stprre grad er knyttet opp til bestemte morfologiske
teorier eller modeller.
I Norsk referan.segrammatikk har vi naturlig nok ikke kunnet ga inn pa alt det som
tidligere er skrevet om norsk grammatikk. Men som papekt ovenfor i 0.4, har det
likevel vaert et mal a forspke a fange opp mange av resultatene fra denne forsknings-
aktiviteten og a innarbeide dem i en mest mulig enhetlig framstilling.
0.7 Disposisjon og bruk av grammatikken
I tillegg til innledningskapitlet bestar grammatikken av 13 hovedkapitler. Kapittel 1
handler om grammatiske grunnbegreper. Hensikten med dette kapitlet er a presentere
enkelte sentrale begreper som ligger til grunn for den mer detaljerte framstillinga i
de seinere kapitlene. Dette kapitlet er altsa tenkt som en innfpring til grammatikken,
men samtidig kan det sies a fungere som en slags «mini-grammatikk» der leseren blir
orientert om det grunnleggende forholdet mellom form og funksjon og om de ulike
nivaene i sprakbeskrivelsen fra ordet og opp til ytringa.
DISPOSISJON OG BRUK AV GRAMMATIKKEN
9
De f01gende kapitlene starter sa pa nytt pa ordnivaet med en detaljert gjennom-
gang av ulike orddanningsmater (kapittel 2). Det enkelte ordet kan igjen bygges
ut til en gruppe ord eller en frase. Frasene er delt inn etter hovedordet i frasen, og
i tur og orden fplger en gjennomgang av substantivfraser (kapittel 3), pronomen
(kapittel 4), adjektivfraser (kapittel 5), preposisjonsfraser (kapittel 6) og verbfraser
(kapittel 7). Fra og med kapittel 8 er en kommet opp pa setningsnivaet. Her far vi
fprst en beskrivelse av setningsledd og setningsstruktur (kapittel 8). Deretter fplger
en gjennomgang av leddstilling (kapittel 9), av hovedsetninger og andre ytringer
(kapittel 10) og av leddsetninger og infinitivskonstruksjoner (kapittel 11). I kapittel
12 behandles reglene for koordinering, dvs. hvordan likestilte ledd pa alle nivaer i
ytringa kan sammenstilles. Til slutt fplger en oversikt over fenomenet binding (kapit-
tel 13), dvs. hvordan et element i setningen kan fa sitt innhold fra et annet element i
samme setning eller fra et element utenfor setningen.
I tillegg inneholder grammatikken et forord, en detaljert innholdsfortegnelse, et
register, en oversikt over kilder til det autentiske eksempelmaterialet, en oversikt over
sitert faglitteratur og en kommentert bibliografi til hvert kapittel.
De fleste brukeme vil trolig fprst og fremst brake grammatikken som et oppslags-
verk. En kan da ga til disposisjonen foran i boka for a finne fram til det emnet en
er interessert i. Men for a finne fram til et enkelt begrep eller et bestemt fenomen
10nner det seg a sla opp i registret bak i grammatikken. Der vil en finne begreper
og fenomener i alfabetisk rekkefplge med henvisning til det stedet eller de stedene i
grammatikken der de er behandlet. Er emnet behandlet flere steder, blir det ogsa ofte
vist til disse inne i selve grammatikken ved hjelp av krysshenvisninger.
Som nevnt omfatter grammatikken bade bokmal og nynorsk, og de to malformene
er oftest behandlet under ett. I de delene av bpyningslaera der det er klare forskjeller
(jf. 0.2), har vi likevel beskrevet bokmal og nynorsk hver for seg ut fra den begran-
nelse at det er mest hensiktsmessig for brakere som 0nsker opplysninger om bare
den ene av de to malformene. Og vi antar at det gjelder flertallet av brukeme. Men
en slik «delt» framstilling kan selvsagt tilslpre det faktum at det er store likheter
mellom bokmal og nynorsk ogsa i bpyningslaera. For brakere som er interessert i a
sammenlikne malformene, vil det derfor vaere nyttig a jamfpre bpyningsoversiktene
for bokmal med de tilsvarende oversiktene for nynorsk. For a lette en slik jamfpring
har vi derfor valgt a disponere de «delte» kapitlene mest mulig likt og slik at vi ogsa
har en parallell nummerering innenfor kapitlene for de delene som omhandler bok-
mal, og de delene som omhandler nynorsk.
10 INNLEDNING
0.8 Malform i grammatikken
Omtrent halvdelen av grammatikken er skrevet pa bokmal og halvdelen pa nynorsk.
Bokmal er brukt i kapitlene 0 til og med 7, mens nynorsk er brukt i kapitlene 8 til og
med 13.1 var egen framstilling har vi holdt oss til hovedformene i rettskrivningen.
Grammatiske grunnbegreper
1.1 Form og funksjon
En grammatikk er en beskrivelse av et sprak. Sprakbeskrivelsen omfatter bade en
beskrivelse av hvordan en gitt spraklig enhet er oppbygd eller «ser nt», og av den
rollen enheten spiller i forhold til andre spraklige enheter. Det fprste er beskrivelse av
spraklig form, det andre av spraklig funksjon. Skillet mellom form og funksjon er
derfor helt grunnleggende i sprakbeskrivelsen. For eksempel kan ett og samme ord,
dvs. samme form, innga i ulike grammatiske sammenhenger, dvs. ha ulik funksjon:
Hun kjppte et pent hus
Huset er pent
Hun synger pent
Her har samme form, adjektivet pen med npytrumsendelsen -t, tre ulike funksjoner.
I det fprste eksemplet star det som foranstilt beskriver til substantivet hus og er en
del av substantivfrasen et pent hus. I det andre eksemplet star det som predikativ, og
i det siste eksemplet star det som adverbial til verbet synge.
Pa samme maten som vi kan beskrive formen pa ordet pent, kan vi ogsa
beskrive formen pa stprre enheter. Ordene et pent hus er et setningsledd eller en
frase (se seinere 1.4). I grammatikken beskriver en ogsa frasenes form. I dette til-
fellet kan vi enkelt si at frasen et pent hus bestar av ubestemt artikkel + adjek-
tiv + substantiv. Men hvert av disse tre ordene har sin funksjon som deler
av frasen. Adjektivets funksjon er f.eks. a sta som beskriverledd til substanti-
vet.
Gar vi videre, ser vi at frasen etpent hus ogsa kan ha ulike funksjoner. I det fprste
eksemplet ovenfor star det som objekt til verbet kj0pe. Men det kan ogsa ha andre
funksjoner:
12 GRUNNBEGREPER
Et pent hus er ikke n0dvendigvis mer kostbart (subjekt)
Vi bodde i et pent hus (utfylling til preposisjon)
Her snakker vi om frasens ulike funksjoner innenfor en stprre enhet, nemlig setnin-
gen. En beskrivelse av setningens form er en beskrivelse av hvordan fraser kan kom-
bineres til setninger. En setning vil sa igjen kunne ha ulike funksjoner innenfor en
enda stprre sammenheng.
1.2 Nivaer i sprakbeskrivelsen
I tillegg til de tre nivaene som er presenter! ovenfor, fins det ogsa andre nivaer bade
over og under disse tre. De minste uttrykksenhetene i spraket er de enkelte sprakly-
dene, fonemene. Ordet pen bestar av tre slike fonemer, representert ved de tre bok-
stavene i ordet. Men det er ikke alltid samsvar mellom fonemer og bokstaver; i kjcer
har vi ogsa bare tre fonemer; bokstavkombinasjonen kj brakes til a representere en
enkelt 1yd. Laeren om fonemene og lydsystemet i spraket kalles fonologi. Fonemene
har ikke i seg selv betydning, men de kan kombineres til stprre enheter med betyd-
ningsinnhold. Den viktigste enheten her er ordet. Laeren om hvordan ord er bygd
opp, kalles morfologi. Syntaksen beskriver hvordan ord fpyes sammen til fraser og
setninger. Setninger kan igjen fpyes sammen til avsnitt og hele tekster, eller til replik-
ker og dialoger. Dette nivaet over setningsplanet er emnet for tekstlingvistikken.
I denne grammatikken vil vi konsentrere oss om morfologi og syntaks. Det er
disse nivaene som kan sies a representere trekk som kjennetegner de norske stan-
dardsprakene bade i forhold til hverandre og i forhold til andre sprak. Ettersom
det er standardsprakene vi beskriver, og dermed skriftsprakene, er det mindre aktu-
elt a lage en fonologisk beskrivelse. Selv uttalen av standard bokmal og standard
nynorsk varierer sterkt fra landsdel til landsdel. Nar vi kommer over setningsnivaet,
er det lite a si spesifikt om norsk tekstlingvistikk i forhold til det en finner i andre
sprak.
Det er innenfor setningen at en har kommet lengst i a etablere kategorier, formulere
allmenne regler og prinsipper, og presentere hypoteser og teorier som kan forklare
strakturene. Men selv om setningen er den stprste spraklige enheten vi skal beskrive
uttpmmende i denne grammatikken, vil vi ogsa ta hensyn til at setninger i natur-
lig bruk er deler av stprre sammenhenger. Mange syntaktiske forhold lar seg ikke
beskrive uten henvisning til sammenhengen. Ulik leddfplge i ellers like setninger er
ORDET 13
oftest betinget av sammenhengen de star i. De to f01gende setningene kan ikke alltid
brakes i samme situasjon eller kontekst:
Den boka har jeg ikke lest
Jeg har ikke lest den boka
Noen ord i spraket kan bare forstas ut fra sammenhengen i hvert enkelt tilfelle. En
setning som Hun var ikke der gir ikke mening med mindre vi allerede vet hvilken
person og hvilket sted det er tale om. Ord som derfor og nemlig tjener ogsa til a
knytte setningen til den foregaende teksten:
Det var poststreik. Derfor kom ikke brevet fram
Brevet kom ikke fram. Det var nemlig poststreik
Slike forhold viser at det ikke alltid kan trekkes et skarpt skilie mellom setningsnivaet
og hOyere niva i spraket.
Siden denne grammatikken handler om ords og setningers oppbygning og funk-
sjon, er det ogsa viktig a kunne si noe om betydning. Leeren om spraklige stprrelsers
betydning kalles semantikk. Nar vi snakker om at et ord har en viss betydning, mener
vi gjeme forholdet mellom ordet og det som ordet representerer «ute i verden». Dette
forholdet kalles referanse. Det at et ord eller en annen spraklig stprrelse betyr noe,
vil altsa si at det viser til, refererer til, noe utenfor seg selv (se 1.6).
1.3 Ordet
1.3.1 Definisjon
Begrepet ord har for de fleste en relativt grei betydning. Men i likhet med mange
andre begreper i sprakvitenskapen kan det brakes pa flere ulike mater. For det fprste
ma vi skilie mellom ord i Ippende tekst og ord listet opp f.eks. i en ordliste. Spprs-
malet om hvor mange ord det er i en gitt tekst, kan derfor besvares pa ulike mater.
Vi kan f.eks. si at fplgende tekst inneholder 22 ord:
14 GRUNNBEGREPER
Kari og Ola gikk pa tur i skogen, for de liker a ga pa tur. Det var for pvrig en
stor skog
Teksten inneholder ganske riktig 22 Ippende ord. Nar vi vil si noe om hvor lang en
tekst er, er dette en relevant mate a telle pa. Men det kan ogsa sies at det er 19 ulike
ord i teksten, for tre av dem forekommer to ganger. En tredje mate a telle pa vil gi
resultatet 17. Da regner en ga og gikk for samme ord, og likesa skog og skogen. Vi
teller da faktisk hvor mange ganger vi ma sla opp i en ordbok for a finne alle ordene.
Ord i denne betydningen kalles leksem. Nar en vil male f.eks. hvor rikt ordforrad en
forfatter har, er det denne maten en teller pa.
Den teksten som er gitt ovenfor, illustrerer ogsa et annet problem med ordbegrepet.
Selv om de to forekomstene av tur er ett og samme leksem, er det ikke like opplagt
at de to forekomstene av for er det. De er ganske forskjellige med hensyn til bade
betydning og funksjon. Hvor lik betydning og funksjon to likelydende ord ma ha for
at de skal regnes til samme leksem, er et leksikografisk problem som vi ikke kan ta
opp her.
Om vi na gar tilbake til ord i Ippende tekst, er det lett a telle dem dersom vi rett
og slett regner det som star mellom to mellomrom, som ett ord. Umiddelbart kan
dette se ut til a vaere en grei utvei. Men reglene for ordskille i rettskrivningen er
igjen basert pa begrepet ord: «Hvert ord skal skrives for seg». Denne definisjonen
blir derfor sirkulaer og uholdbar som vitenskapelig definisjon. Dessuten er ordet en
relevant enhet ogsa i talespraket, ikke bare i skrift.
Selv om vi regner med at ordskillene i rettskrivningen stort sett svarer til reelle
ordskiller, vet vi jo at det fins vakling i mange tilfeller, og rettskrivningsendringer
har endret broken av ordskille uten at det reflekterer reelle sprakendringer. I eldre
rettskrivning kunne det hete idag, forfivrig, tilsammen osv., mens dagens offisielle
rettskrivning sier at vi skal skrive i dag, for 0vrig, til sammen. Grunnen ser ut til a
vaere at de enkelte delene ogsa kan oppfattes som selvstendige ord. Derfor skal det
ogsa hete i stedet for I i staden for, men istedenfor, ettersom stedet og staden er
selvstendige ordformer pa henholdsvis bokmal og nynorsk, men ikke *steden. Dette
prinsippet er likevel ikke konsekvent gjennomfprt, for vi skriver ikke bare i dag, i
dr, men ogsa ifjor, ifleng, i hjel, selv om fjor, fleng og hjel ikke forekommer som
selvstendige ord i andre sammenhenger. Pa den andre siden har vi ord som selvsagt,
derfor, foruten og dessuten, og selvsagt en rekke sammensatte ord av typen blabcer,
matpakke, m0rker0d, rakjpre osv.
I skriftspraket er altsa ordskillene fastsatt som rettskrivningsregler. I talespraket
ORDET 15
ma forholdet n0dvendigvis bli et annet. Muntlig og spontan tale fplger ikke offisielt
fastsatte regler pa samme maten som skriftspraket, sa her skulle vi vente a finne en
praksis som stemmer bedre med sprakbrukemes naturlige intuisjon, og denned med
det som er det egentlige emnet for en beskrivende grammatikk. I noen tilfeller er det
lite samsvar mellom skrift og tale, og da er det ikke npdvendigvis talen som svarer
naermest til intuisjonen om hva som er ett ord. I rask tale trenger det f.eks. ikke vaere
saerlig stor forskjell pa uttalen av en i en bit og i biten. Dessuten kan biten og bit
han uttales likt i mange dialekter: bit’n. Likevel virker det naturlig og intuitivt riktig
a skilie ut den ubestemte artikkelen en og pronomenet han som egne ord, mens det
ikke er like naturlig a skilie ut den etterhengte bestemte artikkelen som eget ord.
For a komme sa naer en tilfredsstillende definisjon av ord som mulig ma vi kom-
binere fonologiske og strukturelle kriterier:
A. Et ord er en meningsbaerende enhet som kan (men ikke behpver) uttales med
eget selvstendig trykk (hovedtrykk).
В. De enkelte delene av et ord kan ikke bytte plass eller skilies fra hverandre ved
at et annet ord blir skutt inn.
Vi kan legge trykk pa en i en bit, men ikke pa den etterhengte artikkelen i biten.
Etter kriterium A er derfor en bit to ord, mens biten er ett, slik rettskrivningen ogsa
tilsier. Kriterium В viser det samme: Mellom en foranstilt artikkel eller et tailord og
substantivet kan vi sette inn et annet ord, en stor bit, men ikke mellom substantivet
og den etterhengte artikkelen, *bit-stor-en.
Om vi na gar tilbake til reglene for ordskille i skrift, ser vi at de svaert langt pa
vei samsvarer med den definisjonen som er gitt her. Ifplge kriterium В kan verken i
dag eller ifjor vaere ett ord: i hele dag, i helefjor. Ved ifleng og i hjel er det ikke sa
lett a finne noe a sette mellom de to delene. Men disse kan ogsa uttales med to sepa-
rate hovedtrykk, slik at hvert av dem blir a regne for to separate ord etter kriterium
A. Sammensatte ord som bldbcer er ett ord etter kriterium A. Uttaler vi det med to
atskilte trykk, far vi de to ordene bid. beer, som ikke npdvendigvis er det samme. Nar
det gjelder ord som matpakke, dagmamma, skolebuss, har vi enda et kriterium pa at
det dreier som ett ord: Vi kan ikke pa norsk stille to substantiver sammen pa denne
maten til en syntaktisk enhet, altsa ma matpakke osv. vaere en morfologisk enhet,
altsa ett ord. Ved sammensatte ord som barnevogn, juletre, nattevakt har vi ogsa det
kriteriet at spraket ellers ikke inneholder ordformer som *bame, *jule og *natte. De
forekommer bare som fprsteledd i sammensetninger.
16 GRUNNBEGREPER
1.3.2 Struktur
Ordene i spraket er ulike med hensyn til indre oppbygning og kompleksitet. I ordet
husbat kan vi skille mellom to deler, hus og bat, som ogsa fins som egne ord hver
for seg. Ordet hus derimot kan vi ikke dele opp i deler som har hver sin betydning.
(Vi kan dele ordet inn i bokstaver eller lyder, men de har hver for seg ingen egen
betydning.) Et slikt ordelement som ikke kan deles opp i mindre deler (bortsett fra
enkeltbokstaver eller -lyder), kalles en rot. Ord som alene bestar av en enkelt rot,
som hus og bat, kaller vi rotord. Ord som bestar av deler som hver for seg ogsa er
egne ord, som husbat, matfat, soverom, finkjole, blagrfinn, rundstjele, brfidfd, kalles
sammensetninger.
En rot kan ogsa kombineres med elementer som ikke selv er egne ord, som -lig i
huslig. Dette kan vi ogsa dele i to deler, hus og -lig, men bare hus kan opptre som eget
ord alene. Vi sier da at vi har en avledning. Avledningselementet kan ogsa komme
foran rota, som i udyr, der f0rste delen, u-, ikke er eget ord, men andre delen, dyr, er
det. Det som star foran rota i avledninger, kalles prefiks, det som kommer bak, kal-
les suffiks. Med et samlenavn kalles de affiks. Avledning kan ogsa skje uten affiks,
som nar vi far substantivet skriv'av verbet skrive.
En annen type suffiks har vi i ord som huset, bater, bodde. Disse kan ogsa deles
i to, hus+et, bdt+er, bo+dde. Her har suffikset en annen funksjon enn -lig i huslig.
Suffikset -lig danner et nytt leksem av hus, men -et i huset danner ikke et nytt leksem.
Det er en bpyningsendelse.
Nar vi har et ord som bestar av mer enn bare en rot, sa er det altsa resultat enten
av sammensetning, avledning eller bpyning.
Ved sammensetning og avledning danner vi nye ord pa grunnlag av eksisterende
ord - vi sier derfor at de to er eksempler pa orddanning. Ved bdyning danner vi der-
imot ikke nye ord (men ordet skifter form, av grunner som vi skal se seinere).
Ord som er sammensatt, kan igjen innga i nye sammensetninger eller avledninger.
Ordet jembane kan settes sammen med spar til jembanespor. Ord som er avledet,
kan ogsa innga i nye avledninger eller sammensetninger. Ordet kjcerlig kan avledes
ytterligere til kjeerlighet, som igjen kan innga i en sammensetning kjcerlighetsbrev.
Bade rotord, avledninger og sammensetninger kan bpyes: baten, udyret, huslige, hus-
baten.
Som vi har sett, gar bade avledning og b0yning vanligvis ut pa a f0ye affiks til ord. En
viktig forskjell mellom avledning og b0yning er at avledningssuffikset avgjpr hvilken
ordklasse ordet h0rer til (jf. 1.3.4). Et ord kan saledes endre ordklasse ved avledning:
ORDET 17
fri (adj.) —> frihet (subst.)
forske (verb) —> forskning (subst.)
vanske (subst.) —> vanskelig (adj.)
kjdre (verb) kj0rbar (adj.)
nasjonal (adj.) —> nasjonalisere (verb)
Et b0yningssuffiks forandrer aldri ordklassen:
fin (adj.) - finere (adj.)
kj0re (verb) - kj0rte (verb)
vanske (subst.) - vanskene (subst.)
Bdyning er dessuten alltid produktiv: Den gjelder generelt for en hel klasse med ord.
Alle verb har en presensform, alle substantiver har bestemt form, alle adjektiver har
flertallsform osv. Avledning kan ogsa vaere produktiv, men er det ikke npdvendigvis.
Bpyningen av de enkelte ordklassene vil bli behandlet utfprlig i kapitlene 3 (3.1.4,3.2),
4 (4.1.1), 5 (5.1.2) og 7 (7.1.3, 7.1.4, 7.1.5). Avledning vil bli behandlet under ett i
kapittel 2 (2.3).
En ordform uten bpyningsendelse, men med eventuelle avledningsaffiks, kalles stam-
men av et ord. I mange tilfeller vil selvsagt rota og stammen vaere identiske, som i
dagerr, her er bpyningsendelsen -en lagt til stammen dag, som ogsa er rota i ordet. I
daglige er derimot bpyningsendelsen -e lagt til stammen daglig, mens rota stadig er
dag.
ord
stamme boynings- endelse
rot
dag en
18 GRUNNBEGREPER
ord
stamme beynings- endelse
rot avledningssuffiks
dag ng e
Stammen er altsa utgangspunktet eller grunnlaget for bpyningen, og av hensyn til
konsekvensen i framstillinga skal vi tale om stamme ogsa nar den er identisk med
rota. Bdyningssuffikset kommer vi heist til a omtale rett og slett som endelse. Noen
ord blir b0yd ved at endelsene blir lagt til ulike stammer, som for eksempel kom-
parativ og superlativ av gammel, som blir dannet med stammen eld-. Slik bpyning
kalles suppletivbpyning.
Historisk sett bestar det norske ordforradet bade av hjemlige ord og av ord som er
innlante fra andre sprak. Blant innlante ord skiller en gjeme mellom lanord og frem-
medord. Med lanord forstar.en da innlante ord som har glidd inn i spraket, og som
er tilpasset norsk sprakstruktur. Det gjelder ord som kultur, ridder, endre, treffe osv.
Med fremmedord forstar en innlante ord som har bevart sarmerke fra det langivende
spraket slik at de pa en eller annen mate skiller seg fra hjemlige norske ord og ogsa kan
fples som fremmede. Ord som psykologi og snacks er fremmedord bl.a. fordi konso-
nantforbindelsen ps- i framlyd og flertallsendelsen -s ikke forekommer i hjemlige ord,
og ord som museum og radius er ogsa fremmedord pa grunn av sin spesielle bpyning.
Kategorien lanord har bare historisk interesse; i en grammatikk over samtidsspraket blir
lanord behandlet pa linje med hjemlige ord. Men som vi har sett, vil fremmedordene
kunne skilie seg ut ogsa ved en synkron beskrivelse av spraket. I framstillinga av bpy-
ningssystemet vil derfor begrepet fremmedord bli brukt selv om denne beskrivelsen
er en synkron beskrivelse av norsk sprak.
1.3.3 В 0yningskategorier
Nar et ord bpyes, endrer det ikke bare form, det far ogsa tillagt et ekstra betydnings-
element. Nar vi endrer bat til bater, legger vi ogsa til betydningselementet 'flertall'.
ORDET 19
Av og til blir det ikke nddvendigvis tilfpyd et nytt betydningselement ved bpyning.
I stedet blir et betydningselement som er uttrykt ved et annet ord, gjentatt, som nar
et adjektiv far flertallsform i forbindelse med et substantiv i flertall: batene er store.
Denne typen bpyning kalles kongruensb0yning.
De typene innhold som er representert ved bpyningsformer, kan grupperes i gram-
matiske kategorier, eller bpyningskategorier. Her skal vi nevne de kategoriene som
blir uttrykt ved bpyningsformer i norsk.
Genus (kjpnn). Alle substantiver har et fast genus, og ord som star til substanti-
ve!, blir b0yd i samsvar med dette genuset: fin bygning, fint hus. I norsk har vi tre
genus: maskulinum (hankj0nn), femininum (hunkj0nn) og n0ytrum (intetkj0nn). I
konservativt bokmal (riksmal) er maskulinum og femininum fait sammen i et genus
commune (felleskjdnn). '
Tall. Vi har to tall, entail og flertall. Entallsformen er normalt lik stammen av ordet,
mens flertall som regel blir uttrykt ved en endelse som blir lagt til entallsformen:
bat—bater.
Bestemthet kan uttrykkes pa ulike mater. Det kan uttrykkes ved en etterhengt bestemt
artikkel, som i baten. Bestemt artikkel kan defineres som et suffiks som uttrykker
bestemthet og som endrer seg i genus og tall i samsvar med det ordet det er knyttet
til: bdt+en (mask, ent.), bok+a (fem. ent.), hus+et (npytrum ent.), bdt+ene (flert.).
Bestemthet kan ogsa uttrykkes ved andre bpyningssuffiks enn bestemt artikkel, som
bestemthetsendelsen pa adjektiver: (den) nye (baten).
Kasus er uttrykk for den funksjonen en frase har som setningsledd. Vi har to kasus
i standard norsk, nominativ og akkusativ. Kasus spiller en marginal rolle i norsk
grammatikk. Det er heller ikke tale om bpyning i vanlig forstand (ved hjelp av endel-
ser), men om suppletivbpyning, ettersom kasus er uttrykt i motsetningspar som jeg
- meg, hun - henne. Den sakalte genitivsendelsen -5 regnes ikke som kasusendelse i
modeme norsk. For det fprste brakes den aldri til a uttrykke en setningsleddfunksjon;
den uttrykker bare en relasjon innenfor en frase, som i Pers sykkel. For det andre kan
genitivs-5 settes til en hel frase nar den skal innordnes i en annen frase; i rektor ved
Universitetet i Trondheims frakk er det ikke Trondheim som «star i genitiv», men
hele frasen rektor ved Universitetet i Trondheim.
20 GRUNNBEGREPER
Grad. Tre grader uttrykkes ved bpyning: positiv, komparativ og superlativ. Positiv
uttrykkes ved ordets grunnform, mens de to andre har egne endelser: fin - finere -
finest.
Tempus angir tidspunktet for den handlinga eller tilstanden som setningen viser til.
I norsk har vi to tempus som blir uttrykt ved egne bpyningsformer, presens og pre-
teritum: h0rer - hprte.
Modus signaliserer den holdningen den talende har til ytringa. Som egen bpynings-
form har modeme norsk en markert form, imperativ, som star i motsetning til allmenn-
formen indikativ. Imperativ blir brukt til a gi ordre eller komme med oppfordringer,
h0r! Indikativ blir brukt i alle andre funksjoner.
Diatese angir den semantiske relasjonen subjektet har til verbalet i setningen. Vi har
to diateseformer i norsk, aktiv og passiv. Passiv dannes med endelsen - .sls’t (eller
med hjelpeverb): (Vi) h0rer (musikken helt hit) - (Musikken) h0res (helt hit).
1.3.4 Ordklasser
1.3.4.1 Ailment
Som vi har sett, kan ordene eller leksemene i et sprak ha ulike former og funksjoner.
Pa dette grunnlag deler en inn leksemene i ordklasser. En slik inndeling er npdven-
dig for a kunne si noe generelt om grupper av ord, og dermed for a kunne formu-
lere grammatiske regler. I norsk er det relevant a skilie mellom fplgende ordklasser:
substantiv, verb, adjektiv, pronomen, determinativ, preposisjon, adverb, kon-
junksjon, subjunksjon, interjeksjon.
De egenskapene ved ordene som viser seg a ha grammatisk relevans, og som
derfor bpr danne grunnlaget for inndeling i ordklasser, er hovedsakelig av tre slag:
morfologiske, syntaktiske og semantiske. Morfologiske kriterier gar pa hvilken type
affiks leksemet kan knytte til seg. Viktigst her er bpyningsendelsene. Ord som bpyes
i tempus (lever - levde), hprer til en annen klasse enn ord som gradb0yes (penere -
penest). De syntaktiske kriteriene gjelder den funksjonen ordet har i setningen. Noen
ord kan vaere kjeme i en frase som star som subjekt, eller utgj0re hele subjektet alene,
ORDET 21
som Knutsen i Knutsen bor i en tunnel, mens andre ord kan styre en slik frase, som
hos i Ludvigsen bor hos Knutsen (se naermere om disse syntaktiske begrepene i 1.4).
Semantisk kan en blant annet skilie mellom leksikalske ord, som refererer til noe
«i verden», som hest og l0pe, grammatiske ord, som bare angir relasjoner innenfor
spraket selv, som at, og pro-ord, som henter sin betydning fra konteksten eller situ-
asjonen (1.3.4.4), som du og na. De grammatiske ordene og pro-ordene utgjpr luk-
kede klasser. Vi kan for eksempel liste opp alle subjunksjonene eller pronomenene
i spraket, slik vi gjpr i en grammatikk. Og det er relativt sjelden at vi far nye gram-
matiske ord eller pro-ord inn i spraket. De leksikalske ordene utgjpr derimot oftest
apne klasser; det er i prinsippet ingen grense for hvor mange slike ord vi kan ha i
spraket, og det er umulig a gi seg til a regne dem opp. Det ville fylle en hel ordbok
eller et leksikon. Men heller ikke det ville bli komplett, ettersom det stadig kommer
nye ord til. Typiske apne klasser er substantiver, verb og adjektiver.
En klassifisering bpr bygge pa et enhetlig sett med kriterier. Dersom en ma ty
til flere kriterier for a komme fram til den mest hensiktsmessige inndelinga, er det
viktig at de benyttes i samme rekkefplge. I dette arbeidet skal vi brake morfologiske
egenskaper hos ordene, naermere bestemt bpyning, som fprste kriterium. Der dette
ikke strekker til, kommer syntaktiske kriterier inn pa neste niva.
Den ordklasseinndelinga som er brukt her, avviker pa visse punkter fra den tradisjo-
nelle inndelinga i norsk grammatikk. Men den tradisjonelle inndelinga er basert pa
ulike kriterier og skaper ofte problemer i sprakbeskrivelsen. Her skal vi sette opp en
ordklasseinndeling ut fra helhetlige inndelingskriterier, men likevel slik at den ikke
bryter mer enn npdvendig med den tradisjonelle inndelinga.
Hovedinndelingskriteriet er muligheten for bpyning. For ordklasser uten bpyning,
blir ordenes syntaktiske funksjon det overordnede kriteriet. Her ma vi foregripe mye
av det som kommer i neste underkapittel (1.4). Vi vil ogsa реке pa noen typiske
semantiske trekk ved ordklassene.
1.3.4.2 Ord med bdyning
Ord som kan fa bestemt artikkel knyttet til seg som suffiks, er substantiver: greina,
bilen, huset, grfinnsakene. I tillegg har de fleste substantiver, men ikke alle, ogsa tall-
22 GRUNNBEGREPER
b0yning: grein - greiner, bok-b0ker, mann - menn. Substantivene er leksikalske ord
som typisk brakes som navn eller betegnelser pa gjenstander, individer og abstrakte
begreper. Substantiver danner kjeme i substantivfraser (1.4.2 og 3.3), som igjen kan
fungere som bl.a. subjekt og objekt. En grappe ord som har sa mye til felles med
andre substantiver bade syntaktisk og semantisk at de regnes hit selv om de normalt
ikke bpyes, er propria (entail proprium), dvs. egennavn: Eva, Ola, Knutsen, Dagros,
Oslo, Freia. De substantivene som b0yes, og som altsa ikke er propria, kalles appel-
lativ, eller fellesnavn.
Ord som har tempusb0yning, er verb: kaster - kastet, hfirer - h0rte, tar - tok, skal
- skulle. I tillegg til presens og preteritum, som er finitte former, har verb ogsa et
sett med infinitte former, infinitiv og partisipp. De fleste verb er leksikalske ord som
betegner en handling, prosess eller tilstand. Hjelpeverbene (skulle, vcere og andre)
er snarere a regne for grammatiske ord. Verbene danner kjeme i verbfraser (1.4.4 og
7.4).
Adjektiver er f0rst og fremst ord som kan gradbpyes, dvs. slike som kan fa tillegg
av endelsene ~(e)re\(a)re og -(e)st\(a)st (med eller uten vokalveksling i rota): pen -
penere - penest, stor - st0rre - st0rst, og dessuten b0yes i genus, tall og bestemthet i
samsvar med det ordet det star til: pent hus, репе hager, det репе huset. Mange adjek-
tiver blir imidlertid ikke gradbpyd (dvs. ved hjelp av endelse), men blir likevel reg-
net med tiladjektivene siden de kan uttrykke de samme forholdene ved foranstilling
av mer\meir og mest: oppmerksom - mer oppmerksom - mest oppmerksom. Ogsa en
del andre ord, som ikke kan gradbpyes fordi de egenskapene de betegner, ikke kan
graderes, regnes til adjektivene: d0d, gift, gravid, lingvistisk o.l. Ogsa ordenstallene
regnes med til adjektivene, fordi de oppfprer seg syntaktisk som adjektiver, jf. den
beste/f0rste/tredje sangen. Adjektiver er leksikalske ord som typisk betegner egen-
skaper og tilstander ved individer, gjenstander, osv.
Ordklassen pronomen utgjpres f0rst og fremst av de tradisjonelle «personlige pro-
nomen». De fleste av dem har kasusbpyning og veksler mellom nominativ og akku-
sativ: jeg - meg, hun - henne, vi - oss osv. Av systematiske granner regnes ogsa
personlige pronomen uten kasusbpyning, som den og det, bokmal de re, og han i
varianter av bokmal og nynorsk, til denne ordklassen. Pronomen kjennetegnes ogsa
ved en kontrast mellom fprste, andre og tredje person: jeg -du- han. Til pronomen
regnes ogsa refleksivet seg, de resiproke pronomen hverandre\kvarandre, hinan-
nen, einannan, spprreordene hva\kva og hvem\kven og det ubestemte man, selv om
de ikke har kasusbpyning. Syntaktisk og semantisk har de mye felles med personlige
pronomen, og det ville vaere lite hensiktsmessig a skille dem ut som egen ordklasse.
ORDET 23
Pronomen er typiske pro-ord (1.3.4.4). De har ikke egen referanse, men far sin
referanse fra konteksten eller situasjonen.
Ord som bpyes i genus og tall, men ikke i kasus eller bestemthet, er determinativ.
Disse omfatter flere undergrupper. En undergruppe er possessiv («eiendomsprono-
men»): min, din, sin, vdr. Ubpyelige possessiver (hans, deres, osv.) regnes ogsa
hit. En annen undergruppe er demonstrativ («papekende pronomen»): den, denne.
En ganske uensartet gruppe mengdesord eller kvantorer regnes ogsa til determi-
nativene. De har tradisjonelt vaert kalt «ubestemte pronomen» (alle, noen, ingen,
hver, annen), «tailord» eller «ubestemt artikkel» (en). En egen gruppe determinativer
bestar av de to ordene selv\sj&lv og egen\eigen. Syntaktisk skiller determinativene
seg fra pronomen ved at de har som en viktig funksjon a sta foran et (adjektiv
+) substantiv, mens et pronomen i egentlig forstand erstatter en hel substantivfrase:
denne (unge) jenta = hum Semantisk har determinativene som funksjon a spesifi-
sere maten substantivet refererer pa. De ma derfor regnes som grammatiske ord. Nar
et determinativ star alene, kan et substantiv underforstas: Noen (studenter) kom for
seint; Denne (boka) har jeg lest.
1.3.4.3 Ord uten b0yning
De pvrige ordene i spraket ma klassifiseres pa annet grunnlag enn bpyning. Noen
grupper ubpyde ord har vi alt inkludert i ordklasser som er etablert pa morfologisk
grunnlag, fordi de syntaktisk har mye til felles med disse. Det gjenstar likevel viktige
ordklasser der ingen av medlemmene kan bpyes. Selv om de denned er morfologisk
ensartede, er de likevel sa forskjellige innbyrdes at det er hensiktsmessig a dele dem
inn i ulike ordklasser, slik grammatisk tradisjon ogsa tilsier. Inndelingskriteriet blir da
syntaktisk funksjon. Den syntaktiske beskrivelsen blir forelppig ganske overflatisk.
I 1.4 kommer vi tilbake til en mer systematisk beskrivelse av syntaktiske strukturer.
Ubpyde ord som kan sta som kjeme i en utfylling etter verb, adjektiver og substan-
tiver (1.4.1), er preposisjoner. De vanligste preposisjonene styrer en etterfplgende
substantivfrase: Hamsun har bodd pa denne garden. Her star pa denne garden som
utfylling til verbet bo. Kjemen i denne utfyllinga er preposisjonen pa, og hele leddet
er en preposisjonsfrase (1.4.6). I Her er brevet fra kemneren er fra kjeme i en utfylling
til substantivet brevet, og i Jeg er glad for det star preposisjonsfrasen til adjektivet
glad. En preposisjon kan ogsa sta uten utfylling, jf.: Han skrudde lokket pa I Han
dl
24 GRUNNBEGREPER
skrudde lokketpd flaskcr, Hun klatret opp I Hun klatret opp stigen. Preposisjonene er
leksikalske ord som refererer til et (konkret eller abstrakt) forhold eller til en plasse-
ring i tid eller rom. De kan ogsa ha et mer ubestemmelig innhold og naermest vaere
a regne som grammatiske ord, som f.eks. i forbindelser som stole pd noen, glad for
noe, interessert i noe o.l.
En gruppe ubpyelige ord har som sin viktigste funksjon a sta som adledd uten a
vaere utfylling, eller a sta foran et setningsledd, en frase eller et ord og modifisere
dette pa en eller annen mate. Slike ord er adverb. Det viktigste syntaktiske kjenne-
tegn pa adverb er at det er et ubpyelig ord (altsa ikke substantiv eller pronomen) som
normalt star i setningens midtfelt, dvs. mellom det finitte verbet og (plassen til) det
infinitte verbet i hovedsetninger, eller foran verbet i leddsetninger (1.5.2):
Du skal bare gj0re som jeg sier
Jeg har nd skaffet alle opplysningene
Jeg har nettopp sett henne
Vi vil derfor avslutte arbeidet
hvis du ikke ser noe
da vi nesten hadde kommet fram
Mange adverb kan ogsa sta som adledd fprst i en substantivfrase eller en adjektivfrase:
bare en liten bit
ikke jeg
nettopp en slik pastand
ikke helt palitelig
nesten ferdig
Adverbene nok og ogsa kan ogsa sta sist i frasen: Jeg blir visst aldri flink nok; Jeg
mptte Petter ogsa.
Noen slike ubpyde ord kan bare sta til adjektiver (eller eventuelt til et annet adverb).
De regnes likevel som adverb, ettersom de ogsa star som adledd fprst i en frase: noksa
gammel, altfor dyr, aller stfirst, slett ikke. Adverb er leksikalske ord med mange for-
skjellige typer referanse.
En del adverb fungerer fprst og fremst som frie adverbial. Det gjelder blant annet
en del ord pa -vis, og stivnede genitivsformer pa -5: gradvis, lagvis, stykkevis, midt-
vinters, andfdttes, innbyrdes osv.
ORDET 25
Ub0yde ord som har til oppgave a innlede leddsetninger, er subjunksjoner: at,
hvis, fordi, mens osv., som ogsa er grammatiske ord. Tradisjonelt har disse blitt kalt
«underordnende konjunksjoner», men de skiller seg syntaktisk sa klart fra de egent-
lige konjunksjonene at de ma regnes som en egen ordklasse. Ordet som er ogsa en
subjunksjon etter denne definisjonen. Det er ubpyelig og innleder leddsetninger: (Den
kaka) som du spiste; (Du Ipper like fort) som jeg sykler.
Etter mpnster av andre sprak har dette ordet ogsa i norsk grammatisk tradisjon blitt
kalt «relativt pronomen». Men det skiller seg fra relative pronomen i f.eks. engelsk
(who(mj) og tysk (der - die - das) ved at det er ubpyelig, og bare kan sta som innleder
i leddsetninger. Derfor kan det ikke regnes som pronomen i norsk.
Infinitivsmerket a regner vi ogsa som subjunksjon. Det innleder infinitivskonstruk-
sjoner pa samme maten som at innleder leddsetninger, og som vi skal se i 11.2.1.4,
har infinitivskonstruksjoner mye til felles med leddsetninger.
Ord som knytter sammen like ord eller ledd, er konjunksjoner. Dette er de tradi-
sjonelle «sideordnende konjunksjonene» og, eller, men, for. De er grammatiske ord.
Ord som normalt ikke inngar i noen syntaktisk sammenheng, er interjeksjoner:
uff, au, hurra, cesj osv. De star vanligvis som setningsfragment.
1.3.4.4 Pro-ord
Dette er ikke en egen ordklasse. Pro-ordene hprer til ulike ordklasser, men har se-
mantiske egenskaper felles. Noen av dem kan vsere vanskelige a plassere i ordklasser.
Derfor skal vi her gi en samlet oversikt over dem. Pro-ord er ord som ikke har en fast
referanse bestemt ut fra innholdet; de far sin referanse fra konteksten eller situasjonen
de blir brukt i. Et ord som han skifter referanse alt etter den sammenhengen det star
i. Setningen I sin ungdom skrev han en grammatikk for Sunnm0rs-mdlet uttrykker en
sann pastand i kontekst A nedenfor, men ikke i kontekst B:
A. Ivar Aasen var fra Sunnmpre. I sin ungdom skrev han en grammatikk for Sunn-
mprs-malet.
B. Einar Gerhardsen var norsk statsminister. I sin ungdom skrev han en gramma-
tikk for Sunnm0rs-malet.
.4
26 GRUNNBEGREPER
Pronomenet han viser her til et ledd i den foregaende teksten, og far sin betydning
fra det. Et pro-ord kan ogsa fa sin betydning fra talesituasjonen. Pronomenet du har
forskjellig innhold alt etter hvem jeg snakker til, og innholdet i jeg avhenger av hvem
som sier det. Om Jeanette Franzen sier til Peder Aas Jeg venter pa deg bak sykkel-
skuret, sa refererer det til en annen situasjon enn om Kristian Sand ytrer akkurat de
samme ordene til Charlotte Lund.
Pro-ord kan erstatte en hel frase, ikke bare et enkelt ord:
Den nye Icereren kom for seint til timen. Han fant ikke veien til klasserommet
Den klassen av pro-ord som kan erstatte en substantivfrase, er pronomen. Prono-
men har kasusbpyning, og er den eneste gruppen av pro-ord som utgjpr en egen
ordklasse. Ordene slik, sadan og sdnn kan ogsa regnes som pro-ord (= 'pa den(ne)
maten, av det(te) slaget'). De bpyes i genus og tall, og er derfor determinativer etter
morfologiske kriterier. De har ogsa en syntaktisk distribusjon (dvs. plassering) som
er typisk for determinativene: alle slike gamle b0ker - alle disse gamle Ьфкепе.
De andre pro-ordene har ingen bpyning, og ma klassifiseres pa syntaktisk grunn-
lag. Noen av dem har samme syntaktiske distribusjon som den frasen de erstatter.
Det er da naturlig a regne dem til samme ordklasse som kjemeordet i vedkommende
frase. Slike pro-ord er her, der, hit, dit. Disse ordene kan erstatte fraser som pa det(te)
stedet, til det(te) stedet og selvsagt andre preposisjonsfraser:
De bor pa landet - De bor her
De reiste til byen - De reiste dit
De er derfor a regne som preposisjoner. Ord som nd, da, derfor er ogsa pro-ord. De
refererer til tidspunkt og grunner/arsaker som er naermere angitt i konteksten: (pd
det(te) tidspunkt, av den grunn osv.). Bare i helt marginale tilfeller kan de sta som
utfyllinger. Deres normale funksjon er som frie adverbial, og de regnes derfor som
adverb.
Svarordene ja, jo, nei er ogsa pro-ord, fordi de kan erstatte en hel setning: Kom-
mer du? Ja (= 'jeg kommer'). Pa syntaktisk grunnlag ma de regnes som interjek-
sjoner, ettersom de normalt ikke inngar syntaktisk forbindelse med andre ledd i en
setning.
En egen gruppe pro-ord er spprreordene. Med unntak av hvilken, som bpyes som
et determinativ, er de ubpyelige. Hvem\kven og hva\kva sppr etter en substantivfrase
ORDET 27
eller et pronomen, og vi vil derfor regne dem som pronomen. De andre spprreor-
dene kan vi regne til samme ordklasse som kjemen i den frasetypen de sppr etter.
Etter et slikt kriterium kan hvordan, hvorledes\korleis og assen regnes som adjektiver
(Hvordan er hun? - Snill); hvorlkvar (nn. ogsa kor) er preposisjon (Hvor bor du?),
og hvor\kor adverb (hvor stor)', hvorfor\kvifor er ogsa adverb (jf. derfor); spprreordet
nar er adverb (jf. da) (men kan ellers vaere subjunksjon).
1.3.4.5 Samlet oversikt over ordklassene
Denne oversikten viser typiske egenskaper ved de enkelte ordklassene.
I. Substantiv
Morfologisk kriterium: Bestemt artikkel
Syntaktisk egenskap: Kjeme i substantivfrase
Semantisk type: Leksikalsk
Eksempel: jente, vann, tanke
Spesiell type:
Proprium
Morfologisk kjennetegn: Ubpyd
Eksempel: Eva, Per, Oslo
II. Verb
Morfologisk kriterium: Tempusbpyning
Syntaktisk egenskap: Kjeme i verbfrase
Semantisk type: Leksikalsk
Eksempel: spise, gd, ha, arbeide
III. Adjektiv
Morfologisk kriterium: Gradbpyning
Syntaktisk egenskap: Kjeme i adjektivfrase
Semantisk type: Leksikalsk
Eksempel: stor, snill, grpnn
Spesiell type:
Ordenstall
Morfologisk kjennetegn: Ubpyd
28 GRUNNBEGREPER
Tradisjonell ordklasse: Tallord
Eksempel: tredje osv.
IV. Pronomen
Morfologisk kriterium: Kasusbpyning
Syntaktisk egenskap: Kjeme i pronomenfrase
Semantisk type: Pro-ord
Tradisjonelt navn: Personlig pronomen
Eksempel: jeg, ho, dere
Spesielle typer:
Refleksivt pronomen
Morfologisk kjennetegn: Ubpyd (bare akkusativform)
Tradisjonell ordklasse: Pronomen
Medlem: seg
Resiproke pronomen
Morfologisk kjennetegn: Ubpyd
Tradisjonell ordklasse: Pronomen
Medlemmer: hverandre\kvarandre, hinannen, einannan
Interrogative pronomen
Morfologisk kjennetegn: Ubpyd
Tradisjonell ordklasse: Pronomen
Medlemmer: hva\kva, hvemikven
Ubestemt pronomen
Morfologisk kjennetegn: Ubpyd
Tradisjonell ordklasse: Pronomen
Medlem: man
V. Determinativ
Morfologisk kriterium: Bpyning i genus og tall
Syntaktisk egenskap: Bestemmer til substantiv
Underklasser:
Possessiv
Semantisk type: Pro-ord
Tradisjonelt navn: Eiendomspronomen
Eksempel: min, hans, var
ORDET 29
Demonstrativ
Semantisk type: Grammatisk
Tradisjonelt navn: Papekende pronomen
Medlemmer: den, denne, hin, slik, sdnn, hvilken
Kvantor
Semantisk type: Grammatisk eller pro-ord
Tradisjonelt navn: Ubestemt pronomen, ubestemt artikkel, tallord
Eksempel: alle, noen, en, nitten
Forsterkere
Semantisk type: Grammatisk
Medlemmer: selv, egen
VI. Preposisjon
Morfologisk kriterium: Ubpyd
Syntaktisk kriterium: Kjeme i utfylling etter verb, adjektiv og substantiv.
Semantisk type: Leksikalsk eller grammatisk
Tradisjonelt navn: Preposisjon eller adverb
Eksempel: i, pa, oppe
VII. Adverb
Morfologisk kriterium: Ubpyd
Syntaktisk kriterium: Adledd (ikke utfylling)
Semantisk type: Leksikalsk
Eksempel: ikke, altfor, bare
VIII. Subjunksjon
Morfologisk kriterium: Ubpyd
Syntaktisk kriterium: Innleder leddsetning og infinitivskonstruksjon
Semantisk type: Grammatisk
Tradisjonelt navn: Underordnende konjunksjon
Eksempel: at, hvis, a
IX. Konjunksjon
Morfologisk kriterium: Ubpyd
Syntaktisk kriterium: Binder sammen like ledd
Semantisk type: Grammatisk
4
30 GRUNNBEGREPER
Tradisjonelt navn: Sideordnende konjunksjon
Eksempel: og, eller, men, for
X. Interjeksjon
Morfologisk kriterium: Ubpyd
Normalt ingen syntaktisk funksjon
Ingen semantisk referanse
Eksempel: hei, cesj, uff
Spesiell type:
Svarord
Semantisk type: Pro-ord
Medlemmer: ja,jo\jau, nei
Sammenlikner vi denne oppstillinga med den mer tradisjonelle, finner vi for det fprste
igjen atte av de tradisjonelle ti klassene: verb, substantiv, adjektiv, pronomen, pre-
posisjon, adverb, konjunksjon og interjeksjon. Klassene verb, substantiv, adjektiv
og interjeksjon svarer ogsa start sett til de tilsvarende klassene i den tradisjonelle inn-
delinga. Vi savner to av de tradisjonelle klassene: artikler og tailord. Artikler eksisterer
faktisk ikke som egen ordgruppe i norsk; den bestemte artikkelen kan vaere et b0y-
ningssuffiks; ellers har vi den foranstilte bestemte artikkelen, som er en spesiell bruk
av demonstrativet den. Den ubestemte artikkelen er en kvantor, og skiller seg fra tallet
ettieitt bare ved at npytrumsformen er etieit. Grunntallene er syntaktisk sett en under-
gruppe av determinativene, og ordenstallene regnes som adjektiver. Til gjengjeld har vi
fatt to nye klasser. Den tradisjonelle klassen pronomen er svasrt uensartet, og en egen
klasse determinativ er derfor skilt ut pa morfologisk sa vel som syntaktisk grunnlag.
Den tradisjonelle klassen konjunksjon omfatter ogsa egentlig to grupper, konjunksjon
og subjunksjon.
(Om forholdet adverb - preposisjon se 6.1.1).
FRASER 31
1.4 Fraser
1.4.1 Definisjon og struktur
Ett enkelt ord kan ofte bygges ut til en gruppe ord, slik at den nye gruppen har samme
funksjon i setningen som det enkelte ordet. Barna spiser er en fullstendig setning som
bestar av to ord. I stedet for bama kan vi ha et lengre ledd: De alter yngste barna
i familien spiser. Et slikt ledd er en frase. Frasen De alter yngste barna i familien
inneholder fremdeles ordet barna, som altsa kan erstatte hele frasen. Dette er kjernen
i frasen. De andre ordene er adledd. En underkategori av adledd er utfyllinger. Det
er slike adledd som er forutsatt eller forventet ut fra innholdet i kjemen, og som i mer
tradisjonell forstand kan sies a vaere «styrt» av kjemen. En utfylling star som regel
etter kjemen. Typiske eksempel pa utfyllinger er objekt og «styring» til preposisjon
(mer om dette under de enkelte frasetypene).
Vi vil bruke begrepet frase slik at det ogsa dekker kjemer uten adledd; ordet bama
alene i f.eks. Bama spiser er dermed ogsa en frase. Det bestar saledes et grammatisk
over- og underordningsforhold mellom elementene i en spraklig ytring. I lengre fraser,
som de alter yngste barna ifamilien, er ogsa visse deler av adleddene naermere knyttet
sammen enn andre, slik at det bestar forskjellige slags avhengighetsforhold mellom
dem. Vi kan f.eks. ikke utelate yngste uten at vi samtidig utelater alter. Aller yngste
utgjpr en frase med yngste som kjeme, og denne frasen star igjen som adledd til barna.
For mange frasetypers vedkommende er det en tettere forbindelse mellom kjemen
og utfyllinga enn mellom kjemen og de andre adleddene. Vi kan tenke oss at frasene
«vokser ut fra» sine respektive kjemer, og den typen adledd en frase kan inneholde,
avhenger i stor grad av hvilken ordklasse kjemen hprer til. Dette kan illustreres med
fplgende diagram:
X-frase
adledd
X-ord
kjeme
adledd
(utfylling)
32 GRUNNBEGREPER
«Х-frase» og «Х-ord» symboliserer at kjemeordets ordklasse bestemmer frasety-
pen. For eksempel er det bare fraser med et substantiv som kjeme som kan ha et
determinativ som adledd. Kjemen bestemmer ogsa hvilke funksjoner frasen kan ha
i setningen. I prinsippet kan alle ordklasser danne kjeme i fraser. Men de vanligste
frasetypene har substantiv, verb, adjektiv eller preposisjon som kjeme. Som eksem-
pel pa en typisk frasestruktur kan vi ta adjektivfrasen noksa glad i bam:
Her har vi adjektivet glad som kjeme. Utfyllinga er en preposisjonsfrase med i
som kjeme. I de fplgende avsnittene skal vi gi en kort systematisk oversikt over de
ulike frasetypene. Den mer utfprlige behandlinga kommer etter hvert i de enkelte
hovedkapitlene.
Det er imidlertid ikke alltid et krav at kjemen ikke skal kunne utelates; de alter yngste
kan ogsa fungere som substantivfrase: De alter yngste har lagt seg. Men i slike tilfeller
er kjemen underforstatt, en kan alltid tolke inn et substantiv, f.eks. bama. Sier vi der-
imot bare bama ifamilien, er det ikke npdvendig a tolke inn et underforstatt adjektiv.
FRASER 33
1.4.2 Substantivfrase
En frase med et substantiv som kjeme er en substantivfrase (3.3). De yngste bama
ifamilien er altsa en substantivfrase, med bama som kjeme. En substantivfrase kan
inneholde mange ulike slags adledd. I eksemplet her har vi et determinativ + adjektiv
foran kjernen. Etter kjemen kan vi ogsa ha et determinativ (possessiv), en preposi-
sjonsfrase (1.4.6) eller en leddsetning:
bama vare
bama til naboen
bama som bor her
Substantivfraser kan erstattes av pronomen. Alle substantivfraser med jenta som
kjeme kan saledes erstattes med pronomenet hun/henne.
1.4.3 Pronomenfrase
En frase med pronomen som kjeme er en pronomenfrase (4.1.4). Et pronomen star
oftest uten adledd og utgjpr denned en frase alene, men adledd kan forekomme:
kjaere deg
nettopp han
hun bak disken
1.4.4 Verbfrase
En frase med et verb som kjeme er en verbfrase (7.4). Et adverb kan sta som adledd
foran et verb, som i Hun bare satt der. Et verb kan sta med eller uten utfyllinger:
(Hun) sover
(Hun) la alle papirene i skuffen
34 GRUNNBEGREPER
I det siste eksemplet her er det to utfyllinger etter verbet, en substantivfrase og en
preposisjonsfrase. Noen verb kan ha to substantivfraser som utfyllinger:
Jeg unner [alle laerere] [hpyere Ipnn]
En verbfrase kan ogsa ha en adjektivfrase som utfylling:
(Han) er veldig glad i bam
(Reisen) gjorde henne sliten
Noen verb kan vaere fulgt av en ny verbfrase som utfylling. Dette er de sakalte hjel-
peverbene:
(Hun) ville rope
(Hun) har lagt papirene i skuffen
Det fprste verbet er hjelpeverb; det siste er hovedverb og star i en infinitt form
(infinitiv eller perfektum partisipp). Flere hjelpeverb kan fplge etter hverandre, men
bare det fprste kan vaere finitt, og bare det siste verbet er hovedverb (7.2):
Hun burde ha kunnet stanse
Verbfraser kan ogsa ha etterstilte adledd som ikke er utfyllinger. Det er de sakalte
frie adverbialer (jf. 1.5.4):
(Hun) la alle papirene i skuffen fpr lunsj
Slike ledd kan i prinsippet settes til alle typer verb. De modifiserer innholdet i hele
setningen, ikke bare i verbet.
1.4.5 Adjektivfrase
En frase med et adjektiv som kjeme er en adjektivfrase (5.3). Adjektiver kan ha
FRASER 35
foranstilt adledd, som kan vaere adverb eller andre adjektiver: noksd seint, svcert stor,
enda mer oppmerksom.
Videre kan noen adjektiver ha utfyllinger av samme slag som verb kan ha:
Preposisjonsfrase: (Han var)
Substantivfrase: (Han var)
glad i hunden
stolt av bama sine
redd for trafikken
lik sin far
redd hunden
1.4.6 Preposisjonsfrase
En frase med en preposisjon som kjeme er en preposisjonsfrase (6.2). Preposisjoner
kan ogsa ha foranstilt adledd, som regel et adjektiv: belt til byen, dypest ned i skuffen.
Preposisjoner tar oftest en substantivfrase eller pronomenfrase som utfylling:
til byen
i den nederste skuffen
hos oss
Men pa samme mate som et verb kan ogsa preposisjoner sta uten utfylling og danne
preposisjonsfrase alene:
Hun skrudde lokket pa (krukka)
Hun klatret opp (stigen)
Preposisjoner kan ogsa ha en ny preposisjonsfrase som utfylling:
til i morgen
hjemme hos oss
ute pa gata
ned i skuffen
fram fra under bordet
36 GRUNNBEGREPER
De fleste preposisjonsfraser har det til felles med substantivfraser at de kan erstattes
av et pro-ord:
Hun la papirene i skuffen/ der
Vi reiste til byen / dit
Preposisjonsfraser kan ogsa erstattes av spprreord:
i byen - hvor
pa torsdag - nar
pa denne maten - hvordan
av den grunn - hvorfor
1.4.7 Felles funksjon
Substantivfraser og pronomenfraser har svaert lik distribusjon, det vil si at de kan
opptre i de samme syntaktiske funksjoner, f.eks. som subjekt eller som utfylling til
verb, preposisjon eller adjektiv:
Det gamle huset har rast sammen
Vi solgte det gamle huset
Hun har reist
Vi savner henne
Fraser og ledd med denne typen distribusjon vil vi kalle nominate leddtyper eller
bare nominal.
Leddsetninger innledet med at, om eller spprreord, og infinitivskonstruksjoner har
i stor grad samme distribusjon som substantiv- og pronomenfraser, og regnes derfor
ogsa som nominate leddtyper (jf. 1.5.2 og 1.5.3):
At han protesterer, er noe helt nytt
к spisefisk skal vaere sunt
Andre frasetyper kan ogsa ha samme syntaktiske funksjon som substantivfraser:
FRASER 37
- determinativ i n0ytrum:
Alt har forandret seg
Jeg tenkte mitt
Dette forstar jeg ikke
- adjektiver i n0ytrum (eventuelt med adledd):
Lite har forandret seg
Han sa mye rart
Han bar fram mangt og mykje, men ingenting av alt han sa, hadde samanheng
med dressuren han dreiv med (Hellesnes 1982)
- adverb:
Du har fatt nok
Eg frys Utt
Nar vi heretter behandler substantivfrasenes syntaktiske funksjon, er ogsa disse ledd-
typene inkludert.
1.4.8 Felles form
Verb, adjektiver og preposisjoner danner kjerne i fraser med til dels felles struktur.
Blant disse ordklassene er det noen ord som kan ta en substantivfrase som utfylling
(svaert mange verb, noen ganske fa adjektiver, de aller fleste preposisjoner), noen
som kan ta en preposisjonsfrase (svaert mange verb, en del adjektiver, noen preposi-
sjoner), og noen som ikke kan ta utfylling i det hele tatt (mange verb, de aller fleste
adjektiver, men kanskje ingen preposisjoner). I alle ordklassene er det dessuten ord
som kan ha alternative utfyllinger:
Nominal utfylling
til verb:
til adjektiv:
til preposisjon:
spise fisk
redd hunder
med kniv
38 GRUNNBEGREPER
Preposisjonsfrase som utfylling
til verb: reise til byen
til adjektiv: glad i fisk
til preposisjon: ut gjennom dpra
Ingen utfylling verb: sove
adjektiv: stor
preposisjon: borte
Verbene skiller seg imidlertid fra de to andre klassene ved at mange av dem kan ta
to utfyllinger pa en gang, f.eks. to nominate ledd, nominal og preposisjonsfrase, eller
to preposisjonsfraser:
(Vi ma) gi bjprnen mat
(Vi ma) legge papirene i skuffen
(Vi ma) fortelle om ulykken til reporteme
Vi sier at verbet/adjektivet/preposisjonen styrer det nominate leddet som fplger etter.
I sprak med et rikere kasussystem enn norsk bestemmer det styrende ordet ogsa hvil-
ken kasus substantivfrasen skal ha (jf. regler i tysk grammatikk: «danken styrer dativ»,
«durch styrer akkusativ» osv.).
Disse tre ordklassene har ogsa semantiske egenskaper felles; de bestemmer hvilken
rolle den etterfplgende substantivfrasen skal spille i den tilstanden eller begivenheten
setningen beskriver. Vi sier at slike ord deter ut semantiske roller til sine utfyllinger
(se 1.6.1). Et annet viktig fellestrekk mellom disse frasetypene er at alle ogsa kan
tildele setningens subjekt en rolle, samtidig som de tillegger det en bestemt handling,
egenskap, stilling, e.l.:
Per spiser fisk
Per er redd hunder
Per er i byen
I alle disse tre setningene blir noe utsagt om Per. Men her ser vi ogsa en viktig for-
skjell mellom de tre frasetypene: Bare verbfrasen kan knyttes direkte til et subjekt
SETNINGEN 39
og danne en fullstendig setning. Adjektivfraser og preposisjonsfraser ma fprst bli
utfyllinger til et verb fpr de kan fungere som predikat i en setning. Det mest npytrale
verbet en da har a ty til, er vcere, som altsa har som funksjon a gjpre en adjektivfrase
eller preposisjonsfrase til verbfrase uten a legge til noe ekstra innhold. Et slikt verb
kalles kopulaverb.
1.5 Setningen
1.5.1 Definisj on og struktur
En setning kan defineres som en forbindelse av et nominal (se 1.4.7) og en verbfrase.
Nominalet er setningens subjekt. Verbfrasen ma ha et finitt verb (7.1.2) som kjeme
og danner setningens predikat. Subjektet og predikatet danner en enhet innholds-
messig og grammatisk:
Den lille jenta + satte koppen pa bordet
I tillegg til subjekt og predikat kan setningen besta av Ipsere tilknyttede adverbial,
sakalte setningsadverbial (jf. 1.5.4). Nar verbalet bestar av et verb i imperativ (1.3.3),
behpver ikke setningen ha noe subjekt. Det er da alltid underforstatt et subjekt i 2.
person (du, De eller dere).
Noen teoretikere vil ogsa regne setningen som en frase med kjeme og utfylling. Kjer-
nen er i sa fall ogsa her det finitte verbet. Dermed blir setningen en slags utvidet
verbfrase. Dette er et vanlig syn innenfor ulike retninger av generativ grammatikk og
i valensgrammatikken. Et mer tradisjonelt syn vil regne setningen som en annen type
forbindelse, der subjektet og predikatet gjensidig forutsetter hverandre, slik at ikke noe
enkelt element kan sies a vaere setningens kjeme, eventuelt slik at subjektet og det
finitte verbet sammen utgjpr kjemen. Dette spprsmalet har fprst og fremst teoretisk
interesse, og vil ikke bli tatt naermere stilling til her.
Norsk er et sprak med relativt fast ordstilling. Det er ofte plasseringen av leddene som
viser hvilken syntaktisk funksjon de har. Denne forholdsvis faste leddstillinga gjpr at
40 GRUNNBEGREPER
vi kan sette opp et skjema for hvordan leddene plasserer seg i forhold til hverandre.
Vi har to typer leddstilling i norsk, slik at vi ma operere med to setningsskjema. Vi
skal her kalle dem skjema A og skjema B. Setninger som fplger skjema A, kalles
A-setninger og setninger som fplger skjema B, kalles fplgelig B-setninger.
Skjema A bestar av tre felter: forfeit, midtfelt og sluttfelt. Forfeltet bestar av
det som konuner foran det finitte verbet, midtfeltet begynner med det finitte verbet,
og sluttfeltet begynner med det infinitte verbet (eller den plassen der det ville statt
dersom det forekom).
Forfeit Midtfelt
Derfor har jeg ikke
Jeg har
Jeg la
Boka la jeg
Sluttfelt
lagt boka pa plass
lagt boka pa plass
boka pa plass
pa plass
Som vi ser av disse eksemplene, kan forfeltet inneholde ulike typer ledd, men bare
ett ledd om gangen. Midtfeltet og sluttfeltet kan inneholde flere ledd, og deles derfor
videre inn i plasser. Dette kommer vi tilbake til i kapittel 9.
Skjema В skiller seg fra skjema A pa to vesentlige punkter. I stedet for et forfeit
med mulighet for ulike slags ledd, har vi her et forbinderfelt, som bare kan inne-
holde en subjunksjon eller et spprreord (spprreledd). I skjema В star dessuten det
finitte verbet sist i midtfeltet, altsa etter setningsadverbialene. Sluttfeltet er likt i de
to skjemaene:
Forbinderfelt Midtfelt hvis jeg ikke har hvorfor jeg ikke har Sluttfelt lagt boka pa plass lagt boka pa plass
Dette betyr at A-setninger har mulighet for a begynne med ulike slags ledd, mens
B-setninger har mer begrensede valgmuligheter. Dette henger igjen sammen med
forfeltets rolle i tekstsammenheng o.l. (jf. 9.4).
Vi ser ogsa at i A-setninger kan predikatet vaere splittet ved at subjektet eller et
adverbial kommer mellom det finitte verbet og resten av verbfrasen. Dette henger
sammen med regelen om at det finitte verbet alltid skal komme umiddelbart etter
forfeltet i A-setninger.
SETNINGEN 41
1.5.2 Hovedsetning og leddsetning
En setning som kan sta alene mellom to store skilletegn og denned utgjpre en ytring
for seg, er en hovedsetning. Hovedsetningen utgjpr en fullstendig grammatisk enhet.
En setning som er ledd i en annen setning, er en leddsetning. Hovedsetninger og
leddsetninger har dermed forskjellig funksjon. I stor grad faller denne funksjonelle
forskjellen ogsa sammen med formelie forskjeller: Nesten alle hovedsetninger er
A-setninger, og de aller fleste leddsetninger er B-setninger.
Jeg haper [at jeg ogsa kan bespke dere til neste ar]
[Hvis hun straks hadde lukket dpra], ville ikke dette ha skjedd
[At du protesterer], er bedre enn [at du finner deg i alt mulig]
[Nar han endelig har reist], skal vi ha en skikkelig fest
I hvert av eksemplene er hele ytringa, inkludert leddsetningen, hovedsetning. En
hovedsetning kan saledes inneholde en leddsetning, og alle leddsetninger ma vaere
del av en annen setning. En leddsetning kan ogsa vaere del av en annen leddsetning:
Jeg haper [at jeg ogsa kan bespke dere [nar ferien er over]]
Dersom vi vil omtale den setningen som leddsetningen er en del av, uten a si om det
er en hovedsetning eller en annen leddsetning, kan vi brake termen oversetniiig. I det
siste eksemplet her har vi altsa en hovedsetning {Jeg haper at jeg ogsa kan besfike
dere nar ferien er over) og to leddsetninger {at jeg ogsa kan besbke dere nar ferien
er over og nar ferien er over). Samtidig er hovedsetningen og den lengste leddset-
ningen oversetninger.
1.5.3 Infinitivskonstruksj on
En infinitivskonstruksjon er innledet med subjunksjonen a og har en verbfrase med
verbet i infinitiv. En infinitivskonstruksjon er ikke det samme som en verbfrase. Den
er snarere a sammenlikne med en leddsetning uten subjekt. Den innledes av en sub-
junksjon, den kan inneholde setningsadverbial, som ville falle utenfor verbfirasen, og
4
42 GRUNNBEGREPER
den kan fungere som samme type setningsledd som leddsetninger kan. Sammenlikn
de to setningene
Jeg haper at jeg kan bespke dere
Jeg haper a kunne bespke dere
I det fprste eksemplet har vi leddsetningen at jeg kan bes0ke dere. I det andre
eksemplet har vi infinitivskonstruksjonen a kunne bes0ke dere. Begge to fungerer
som objekt for verbet hape. Forskjellen er at i det andre eksemplet er at erstattet med
a, subjektet er strpket, og presensformen kan er erstattet med infinitivsformen kunne.
(I begge eksemplene har vi verbfrasen bes0ke dere.)
1.5.4 Setningsledd
En setning bestar av setningsledd. De ulike setningsleddene har ulike grammatiske
og semantiske funksjoner i setningen og i forhold til hverandre. De kan defineres ut
fra plasseringen innenfor setningen og dels ut fra frasetype. Alle setningsleddene er
ikke stprrelser «pa samme niva» i setningen, ettersom noen er deler av predikatet og
andre er utenfor predikatet.
Subjektet er det setningsleddet som sammen med predikatet danner grunnstammen
i setningen (1.5.1). Det har sin plass i forfeltet eller midtfeltet, og bestar normalt av
en nominal leddtype:
Det gamle huset har rast sammen
Derfor ma dere si fra
At han protesterer, er noe helt nytt
Л spisefisk skal vaere sunt
Objektet er en utfylling til verbet. Det har sin normale plass i shittfeltet, men kan
ogsa sta i forfeltet. Objektet bestar ogsa av en nominal leddtype:
De rev det gamle huset
Henne har jeg aldri mptt
SETNINGEN 43
Jeg h0rer at han. protesterer
Jeg har sluttet a spise fisk
Objektet kan ogsa ha form av en preposisjonsfrase. Det dreier seg da om preposisjoner
uten egen betydning, og som er naert knyttet til verbet, slik at verbet og preposisjonen
utgj0r en enhet. Slike objekt kalles preposisjonsobjekt:
Vi staler pa vcervarslinga for Nord-Norge
Turen vil avhenge av at det blir pent veer
Slike preposisjoner kan ikke skiftes ut mot andre preposisjoner:
*Vi staler til vaervarslinga
*Vi staler der
Dersom et verb har to nominate utfyllinger, er den fprste indirekte objekt, mens den
andre kalles direkte objekt, eller rett og slett objekt. Det indirekte objektet har altsa
ogsa sin plass i sluttfeltet. Det kan vaare en substantivfrase eller en pronomenfrase:
Han gav bama sjokolade
Vi fortalte politiet alt sammen
De nektet meg ferie
Et indirekte objekt kan ogsa uttrykkes som preposisjonsfrase med til (nn. ogsa at)’.
Han gav sjokolade til barna
Vi fortalte alt sammen til politiet
Vi kaller det fremdeles indirekte objekt, ettersom betydningen og funksjonen er den
samme. Preposisjonen til i slike fraser kan heller ikke erstattes av andre preposisjo-
ner.
Andre preposisjonsfraser som er utfylling til verb, fungerer som bundne adver-
bial. De har normalt sin plass i sluttfeltet, og betegner gjeme et sted eller en bevegelse
mot et sted. Slike adverbial skiller seg fra preposisjonsobjekt (f.eks. stole pa noen)
ved at preposisjonen her har eget innhold, slik at den kan variere med betydningen:
44 GRUNNBEGREPER
Vi bor i byen / pa landet I ved sjpen / her
Hun reiste til byen / fra byen / gjennom byen / dit
Frie adverbial har en Ipsere tilknytning til verbet og modifiserer gjeme hele predi-
katet. Derfor kan de ha ulike slags betydningsinnhold. Disse kan sta i alle tre feltene
i setningsskjemaet:
I denne byen mptte han sin kone
Jeg vil pa denne maten fa takke dere alle
Vi reiste til utlandet om sommeren
Slike adverbial kan vaere preposisjonsfrase, leddsetning, adjektivfrase, adverb(frase)
eller substantivfrase:
Hun jogger iskogen
Vi spiser middag nar vi kommer hjem
Han kom hjem seintpa kvelden
Han har forstatt det nd
Vi reiste dit hver sommer
En egen type adverbial er setningsadverbialene, som normalt star i midtfeltet og
modifiserer hele setningen. De bestar oftest av et enkelt adverb: ikke, jo, vel, derfor.
Predikativ ma defineres semantisk. Det er setningsledd som identifiserer eller beskri-
ver subjektet eller objektet. Predikativer kan vaere nominate leddtyper eller adjektiv-
fraser (unntaksvis ogsa preposisjonsfraser). De star oftest i sluttfeltet:
Hun er den yngste professoren her
De kom slitne tilbake
De utnevnte han til syndebukk
Verbal brakes som funksjonsterm for kjemen i predikatet, nemlig verbet. Nar ver-
bet er et hjelpeverb og altsa tar en ny verbfrase som utfylling, har vi et sammensatt
verbal:
SETNINGEN 45
Hun reiste til Amerika
Hun har reist til Amerika
Hun skulle ha blitt advart mot a reise
Verbal er altsa ikke egentlig en frase eller et eget ledd, men vi har likevel ofte behov
for a behandle det som en enhet i grammatikken.
1.5.5 Oppsummering: Oversikt over kategorier
I dette kapitlet har vi introdusert grammatiske termer og kategorier av ulike slag og
pa ulike niva. En fullstendig oversikt over ordklassene er gitt i 1.3.4.5.
Ord kan kombineres til stprre enheter som kan defineres formelt. Noen av disse
har fellesbetegnelsen frase med navnet pa den ordklassen som danner kjemen, som
fprsteledd: substantivfrase, verbfrase, adjektivfrase, preposisjonsfrase.
Frasen har en kjerne og eventuelle adledd. Adledd kan vaere foranstilte eller
etterstilte fraser; noen etterstilte adledd kalles utfyllinger. Dette er da funksjonelle
begreper. De sier noe om forholdet mellom fraser pa ulike niva.
Den stprste enheten vi opererer med i grammatikken, er setningen. Grunnstammen
i setningen er subjektet og predikatet. Setninger bestar av setningsledd. Noen set-
ningsledd er deler av predikatet, andre hprer til utenfor predikatet. Subjekt, objekt
og indirekte objekt utgjpres normalt av substantivfrase, pronomenfrase, leddsetning
eller infinitivskonstruksjon. Disse kalles nominale leddtyper. Adledd til verbet eller
ledd utenfor predikatet som bestar av preposisjonsfrase, adverbfrase, adjektivfrase
eller leddsetning (og stundom substantivfrase), og som angir tid, sted, mate, arsak,
hensikt og liknende semantiske forhold, er adverbial. I tillegg kan setningen inne-
holde et predikativ, som identifiserer eller beskriver subjektet eller objektet. Verbet
eller verbene som utgjpr kjemen(e) i verbfrasen(e), danner setningens verbal.
1.5.6 Eksempel pa setningsanalyse
Som vi har sett, er setningen en hierarkisk struktur av ledd, som i sin tur inneholder
nye ledd. Hvert av disse leddene star dermed bade i et lineaert og hierarkisk forhold til
4
46 GRUNNBEGREPER
andre ledd. Dette forholdet kan beskrives som leddets funksjon i setningen. Samtidig
kan en beskrive hvordan hvert ledd er bygd opp. Dette blir da leddets form. La oss
til slutt illustrere dette med et eksempel. Vi vil presentere en analyse av setningen
Vi har sett den filmen pa fjemsyn
Objekt
Subjekt
Verbal
Adverbial
Mange detaljer er utelatt her, sserlig i forbindelse med substantivfrasen. Disse vil bli
utfprlig behandlet i de fplgende kapitler.
1.6 Semantiske forhold
Forholdet mellom spraklig uttiykk og spraklig innhold er komplekst og mangesidig.
Vi skal ikke komme inn pa dette i sin fulle bredde her, men konsentrere oss om to
forhold som har saerlig relevans for en grammatisk beskrivelse av spraket, nemlig
semantiske roller og referanse.
SEMANTISKE FORHOLD 47
1.6.1 Roller
En setning kan sies a beskrive en hendelse, en prosess, en tilstand e.l. Det sentrale
elementet i denne beskrivelsen er hovedverbet i setningen. Subjektet og utfyllingene
i verbfrasen er pa et vis «deltakere». Dette kan ogsa uttrykkes som at verbet deler
ut roller til subjektet og utfyllingene sine. Disse rollene kalles semantiske roller.
Med tanke pa hvor mange ulike forhold en setning kan beskrive, og hvor mange
forskjellige betydninger verbene i spraket har, er det opplagt at en kan tenke seg et
utall semantiske roller. Men dersom en skal brake et slikt begrep i en grammatisk
beskrivelse, ma en kunne definere en begrenset mengde slike roller. Det viser seg da
at en kan grappere dem i et lite antall rolletyper. Det er slike rolletyper vi heretter
vil omtale som semantiske roller.
I den lingvistiske faglitteraturen fins det en mengde ulike forslag til slike rolleinven-
tarer; verken nar det gjelder inndelingskriterier eller terminologi eksisterer det enna
et innarbeidet og aliment akseptert system.
Vi vil operere med de semantiske rollene agens, recipiens og patiens. Ettersom vi
har redusert tallet til tre, sier det seg selv at hver av dem ma dekke et temmelig vidt
semantisk omrade. Men det viser seg at tre roller er nok for a kunne formulere de
viktigste generelle reglene som gjelder i norsk grammatikk. Man ma bare vaere opp-
merksom pa at de latinske navnene som er brukt her, ikke skal tas for bokstavelig. De
er egentlig dekkende bare for en variant av hver rolle. (I de illustrerende eksemplene
nedenfor er leddet med vedkommende rolle kursivert.)
Agens er rollen til den som utfprer en handling, eller som er arsak eller opphav til
en prosess eller en hendelse:
Karl sprang fort
Flaumen pydela huset
Det arbeider ei jente i hagen
Recipiens er rollen til den som eier eller har noe (ogsa fplelser), rommer noe eller
mottar noe (ogsa sanseinntrykk):
Ole har ny sykkel
Ole fikk ny sykkel
st
48 GRUNNBEGREPER
De gav Ole ny sykkel
Barna liker sjokolade
Kari sparka Per
Patiens er rollen til en passiv, ofte ubevisst deltaker. Det er rollen til den eller det
som bare blir beskrevet eller karakterisert i setningen, og til den som er pa et sted,
eller skifter oppholdssted eller tilstand (eller blir til) ved prosessen:
Bama liker sjokolade
Ole fikk ny sykkel
Sykkelen var helt ny
Boka forsvant fra hylla
Verket ble til under vanskelige forhold
Normalt kan ikke to ledd ha samme rolle.
Unntak er kanskje verb som likne og tilsvare, og dessuten krysse i geometrisk betyd-
ning: Linje AB krysser linje CD.
De semantiske rollene er ordnet i et hierarki:
AGENS > RECIPIENS > PATIENS
Dette hierarkiet har sammenheng med rollefordelinga mellom de ulike setningsled-
dene. 0verst i hierarkiet star agens, og dersom verbet deler ut en agens-rolle, er det
subjektet som far den. Nummer to i hierarkiet er recipiens; dersom det ikke er noen
agens-rolle, men derimot en recipiens, far subjektet den rollen. Det er da bare patiens-
rollen igjen til objektet. Det fplger ogsa av dette at subjektet til transitive verb ikke
kan vasre patiens.
Et unntak her er verbet tilh^re, som tar patiens som subjekt og recipiens som objekt.
Ved det ellers synonyme verbet eie er forholdet motsatt, og altsa i samsvar med rege-
len: Boka tilh0rer Anne — Anne eier boka.
Agensrollen trenger likevel ikke alltid a vasre uttrykt ved subjektet. Vi har alt nevnt
konstruksjoner som Det arbeider ei jente i hagen, der et nominal pa objektsplassen
SEMANTISKE FORHOLD 49
(potensielt subjekt) er agens, mens det grammatiske subjektet er det formelle det.
Ellers kan agens vaere uttrykt ved et adverbial med preposisjonen av. Dette gjelder
fprst og fremst i passivsetninger, men ikke bare der:
Per ble sparket av Kari
Jeg vaknet av et veldig brak
Ole fikk ny sykkel av faren
De typiske hjelpeverbene har ikke et innhold som gjpr at de kan dele ut roller. Her er
det da hovedverbet som deler ut rollene. Vi finner saledes de samme rollene i Kari
sparket Per, Kari har sparket Per og Kari bpr sparke Per. I alle disse setningene
er det sparke som deler ut rollene. Noe annet er det selvsagt nar ha blir brukt som
hovedverb, som i Ole har ny sykkel. Her deler ha ut en recipiens-rolle til subjektet
og patiens-rolle til objektet.
1.6.2 Referanse
Referanse gjelder forholdet mellom det spraklige uttrykk og verden utenfor spraket.
Mer spesielt kan det brakes om maten et spraklig uttrykk presenterer sitt innhold pa,
noe som igjen har sammenheng med forholdet mellom det spraklige uttrykket og den
konteksten eller situasjonen det blir brukt i. Setningene Katten sattpd trappa og Pd
trappa satt det en katt har omtrent samme meningsinnhold. Men substantivfrasene
katten og en katt refererer pa ulike mater, og setningene vil derfor bli brukt i ulike
kommunikasjonssituasjoner. Den fprste setningen kan f.eks. bli brukt til a gi opplys-
ninger om hvor katten var, og den andre om hva som satt pa trappa. Videre refererer
de to setningene til katten pa ulike mater. I den fprste setningen regner avsenderen
med at mottakeren vet hvilken katt det er tale om, i den andre mener avsenderen
at det ikke spiller noen saerlig rolle om man far formidlet npyaktig hvilken katt det
gjelder.
Sammenlikner vi setningene Katten satt pd trappa og Katten sitter pd trappa, ser
vi at de ogsa brakes om samme situasjon, men til ulik tid. Den fprste refererer til en
situasjon som har vaert, mens den siste refererer til en situasjon som foreligger i det
pyeblikket setningen sies. Den eneste formelie forskjellen mellom de to setningene
4
50 GRUNNBEGREPER
er broken av verbformene satt og sitter, og vi sier at de to formene har ulik tids-
referanse.
Ved siden av syntaktiske og semantiske egenskaper har altsa ulike setningsledd,
som subjekt, objekt, verbal osv., visse referensielle egenskaper. De referensielle
egenskapene kan ogsa vaere knyttet til selve setningen. En forskjell mellom de refe-
rensielle og de andre egenskapene er at avvik fra hovedregelen her ikke gir direkte
uakseptable setninger.
Referansebegrepet er knyttet til begrepet diskursunivers, som er det felles «uni-
vers» som deltakeme i en spraklig kommunikasjon opererer innenfor. Dette er den
delen av virkeligheten som kommunikasjonen foregar i, og som sender og mottaker
forutsettes a kjenne. Diskursuniverset kan ogsa vaere en oppdiktet verden, som for
eksempel en roman, et eventyr, en skrpne, eller rett og slett et tenkt tilfelle. En setning
som Kongen av Frankrike kommer pa bes&k er meningslps dersom man snakker om
den virkelige verden i natida, men ikke for eksempel i et historisk skuespill. Nar en
snakker om noe, kan en ta det for gitt at dette noe faktisk eksisterer i diskursuniverset,
eller en kan innfpre det som noe nytt. I det fprste tilfellet gar senderen denned ogsa
ut fra at mottakeren kjenner til det som omtales, og er i stand til a identifisere det. Vi
sier da at det en viser til, har imik referanse. Med unik referanse forstar vi altsa et
referanseforhold der den stprrelsen det vises til (referenten), kan identifiseres enty-
dig (‘unikt’) av mottakeren.
I en kommunikasjonssituasjon vil denne identifikasjonen kunne skje ut fra den
spraklige sammenhengen nominalet inngar i. I det fplgende eksemplet kan vi iden-
tifisere bekken, ulven og lammet som de stprrelsene som er omtalt i den innledende
setningen:
En ulv og et lam kom til en bekk. Begge drakk av bekken. Da sa ulven til lam-
met: Hvorfor drikker du av mitt vannl
Denne typen referanse er som vi ser, avgjprende for valget av bestemt form av
substantivet. Vi snakker her om anaforisk bestemthet ved substantivet fordi det
vises tilbake til et tidligere substantiv. Det behpver imidlertid ikke vaere fullstendig
identitet mellom det innledende substantivet i ubestemt form og en etterfplgende
substantivfrase. Referansen til substantivfrasen mitt vann er ogsa unik fordi begre-
pet vann er en del av - eller noe som hprer til - begrepet bekk. Pa samme mate
er husene i det fplgende eksemplet entydig fordi vi vet at hus inngar i begrepet
gat'd'.
SEMANTISKE FORHOLD 51
Vi kom til en gammel gard. Husene var vakre og velstelte.
Referansen kan ogsa vaere unik pa grunn av den mer omfattende situasjonen ytringa
inngar i. Selv om referenten ikke er omtalt tidligere, kan det vaere klart hvem eller
hva det refereres til. For det fprste kan referenten iakttas direkte av bade sender og
mottaker. Vi har da deiktisk referanse:
Den bilen kjprer mot r0dt lys
Referenten kan videre vaere entydig bestemt ut fra en gitt situasjon, f.eks. den at sen-
der og mottaker er medlemmer av samme sosiale gruppe. Hos en familie med en bil
og en TV vil derfor referansen vaere entydig i disse ytringene:
Jeg foreslar at vi tar bilen
Vaer snill a sla av TVen
Pa tilsvarende mate vil normalt ogsa ytringa Kongen har vcert syk ha entydig refer-
anse i en samtale mellom nordmenn fordi vi har bare en felles konge. I ytringa Sola
forsvant bak en sky har ogsa sola unik referanse for de fleste mennesker fordi vi ut
fra var kunnskap om verden kjenner til bare en sol. Likeledes har propria - i alle fall
i en vanlig kommunikasjonssituasjon - entydig referanse:
Line studerer ved Universitetet i Oslo
En annen type referanse er spesifikk referanse, der det vises til en naermere spesifi-
serbar referent. I ytringa Line onsker a gifte seg med en tr0nder kan det refereres til
en bestemt trpnder som Line kjenner, og som hun pnsker a gifte seg med. Referenten
kan spesifiseres (f.eks. med navn), og referansen er spesifikk. Men ytringa kan ogsa
tolkes slik at Line fprst og fremst pnsker at hennes tilkommende mann skal vaere
trpnder, uten at hun har en bestemt mann i tankene. I dette tilfellet er referansen
ikke-spesifikk. Ved den ikke-spesifikke lesningen er egenskapen at vedkommende
er trpnder, det essensielle i utsagnet, mens det ved den spesifikke lesningen er selve
referenten som er det essensielle.
Spesifikk og ikke-spesifikk referanse forekommer ved alle former av nominalet
og ved nominaler med bade unik og ikke-unik referanse. I ytringa Den mannen som
drepte gutten, ma vcere gal er referansen unik. Men likevel foreligger det to tolknings-
it
52 GRUNNBEGREPER
muligheter avhengig av om nominalet den mannen tolkes spesifikt eller ikke-spesifikt.
Ved den spesifikke tolkningen siktes det til en bestemt mann som blir beskrevet som
guttens morder. Det kan ha vaert herr Jones, og en kunne f.eks. ha sagt: Jones md vcere
gal. Ved den ikke-spesifikke lesningen refereres det derimot til den ukjente mannen
som drepte gutten. Med grunnlag i omstendighetene rundt drapet slutter avsenderen
at mannen - samme hvem han er - ma vaere gal.
Skillet mellom spesifikk og ikke-spesifikk referanse er av saerlig betydning ved
nominaler som inneholder kvantorer. I setningen Det er fare for at de sparker to
ansatte har nominalet to ansatte ikke-unik referanse. Men den som sier setningen,
kan enten ha to spesifikke personer i tankene, f.eks. Jprgensen og Haug, eller han
kan mene at to personer vil bli oppsagt uten a vite eller ha noen formening om hvem
de to vil bli. I det fprste tilfellet er referansen spesifikk, i det siste ikke-spesifikk.
En spesiell type referanse er generisk referanse, som i Ulven er et rovdyr. Denne
typen referanse forekommer ved substantiver bade i entail og flertall, bestemt og
ubestemt form:
Ulven er et rovdyr
En ulv er et rovdyr
Ulvene er rovdyr
Ulver er rovdyr
Her refereres det ikke til en bestemt ulv, men til hele arten eller til typiske medlem-
mer av klassen 'ulv'.
Litteratur til kapittel 1:
Grunnleggende teoretiske perspektiver pa ordstruktur og bpyning fins i Lie 1986.
Frasebegrepet i modeme syntaks er utfprlig framstilt i Nordgard & Afarli 1990, som
bygger pa generativ grammatikk. Dette verket gir ogsa en presentasjon av setningen
som abstrakt stprrelse. En innfpring i setningsstruktur og setningsanalyse fins i Lie
1984, som i stor grad bygger pa Diderichsen 1946. Setningen i et kommunikasjons-
perspektiv er behandlet i Faarlund 1992. Her fins ogsa en framstilling av begrepet
semantisk rolle og av referensielle forhold ved setningsledd. Ellers inneholder de to
samlebindene Jahr og Lorentz 1985 og 1989 en mengde artikler om norsk morfologi
og syntaks.
Orddanning
2.1 Oversikt1
Ord kan vaere enkle og mer komplekse. Mange ord er enkle i den forstand at de ikke
kan deles opp i deler som har sin egen betydning (og som ikke er dannet av andre
ord): mor, hest, bakke, furu, Norge. Slike ord kalles rotord.
Men mange ord er avledet av eller satt sammen av andre ord. Om ordet huslig er
det naturlig a si at det er avledet av ordet hus, og vi kaller derfor huslig en avledning.
En avledning er et ord som er dannet av et annet ord ved hjelp av et avlednings-
afflks. Affikset kan settes til fprst i ordet og kalles avledningsprefiks: ufin, mismot,
eller det kan legges til i slutten av ordet og kalles da avledningssuffiks: kjcerleik,
bygging (1.3.2). Det ordet som far lagt til seg et prefiks eller suffiks, kan vi kalle
avledningsbase (eller bare grunnord).
Ordet husbdt er satt sammen av de to selvstendige ordene hus og bat, og vi kaller
derfor husbdt en sammensetning.
Ordet (et) skriv er dannet av verbet skrive, og hvis vi sier at stammen (1.3.2) av
verbet er skriv-, sa er substantivet dannet uten tillegg eller fradrag av noe. Verbstam-
men er gjort om til et substantiv, og vi har da a gjpre med en konversjon.
En mer spesiell type ord er forkortinger. De kan vaere av forskjellige typer. De
viktigste er kortord, som vi har ifoto, pop, krim o.a. og initialord, som vi finner i
bl.a. TV, EU, NRK, KrF.
Tilbakedanning har vi nar orddanningsprosessen foregar i omvendt retning fra det
som ellers er vanlig, f.eks. fra verbalsubstantiv til verb, som i sesongapning —>
sesongdpne.
Det fins ogsa andre mater a danne ord pa, som er mindre brukt i norsk. Fordobling
(reduplikasjon) betyr at et ord gjentas helt eller delvis, og resultatet kalles ekko-ord. 1
1 Kapitlet bygger i star grad pa Soderbergh (1967), Thorell (1981) og Vinje (1973a).
a?
54 ORDDANNING
Det fins i en del bamslige og familiaere ord som vovvov, n0ffn0ff, namnam, dikkedikk.
Typen kan brakes for a forsterke betydningen: finfin, kortkort. Gjentaking med variert
vokal har vi i dingeldangel, krimskrams, miksmaks, pikkpakk, siksak, snikksnakk, virvar,
visvas o.a. Gjentaking med variert vokalisme eller konsonantisme er sserlig vanlig ved
faste koordinerte uttrykk: ditt og datt, rusk og rask, svinse og svanse, dann og vann,
hist og pist, handel og vandel, i sus og dus, i hurten og sturten, klabb og babb, rubb og
stubb m.fl. (jf. 12.3.2.1.1).
2.1.1 Kombinasjoner av avledning og sammensetning
Avledninger kan igjen innga i nye avledninger og i sammensetninger. Og sammen-
setninger kan likesa innga i nye sammensetninger eller i avledninger.
Eks.: kjaerlig (avledning) —> kjaerlighet (avledning)
f01som (avledning) —» uf01som (avledning)
bygning (avledning) —» bygningsrad (sammensetning)
fiskar (avledning) —> yrkesfiskar (sammensetning)
handverk (sammensetning) —> handverker (avledning) —» handverker-
laug (sammensetning)
jembane (sammensetning) og arbeidar (avledning) —> jembanearbeidar
(sammensetning) og forbund (avledning) —> jembanearbeidarforbund
(sammensetning) og leiing (avledning) —» jembanearbeidarforbunds-
leiing (sammensetning)
Vi antar altsa at de mer komplekse avledningene og sammensetningene er dannet
trinnvis i en rekkef01ge som ikke er tilfeldig. For ulik rekkef01ge kan gi ulik betydning
av sammensetningen eller avledningen. Om vi sammenlikner saueskinnshanske og
dameskinnhanske, sa er det grunn til a anta at saueskinnshanske er satt sammen av
saueskinn og hanske, for det betyr jo 'hanske av saueskinn'. Men dameskinnhanske er
derimot satt sammen av dame og skinnhanske, for det betyr 'skinnhanske for damer'.
(I saueskinnshanske antyder ogsa -v at forleddet er sammensatt, jf. 2.2.3.1.1.2.)
Dette kan vi vise ved a framstille strukturen i de to ordene slik:
OVERSIKT 55
Pa tilsvarende mate er et ord som uf0lsom dannet ved at adjektivet ffilsom har fatt
lagt til seg u-, og ved atf0lsom igjen er dannet ved at verbet f&le (egt. stammen fyl-)
har fatt lagt til seg -som. Hvis rekkefplgen hadde vaert annerledes, ville vi ha lagt u-
til verbet f0le og deretter -som, men vi har ikke noe verb *uf0le, sa det er derfor ikke
en rimelig analyse.
Begrepene avledning og sammensetning kan oppfattes som 'det som er avledet' og 'det
som er sammensatt1, altsa som resultatet av en prosess. Men de kan ogsa oppfattes som
'det a avlede (ord)' og 'det a sette sammen (ord)', altsa om prosessen selv. Som regel vil
vi med avledning og sammensetning her mene resultatet av prosessen, altsa 'det som er
avledet/sammensatt'.
2.1.2 Produktivitet, leksikalisering
Avledninger kan vaere mer eller mindre produktive. Vi sier gjeme at en mate a danne
et ord pa er produktiv nar vi kan danne nye ord pa samme mate. A lage substanti-
ver pa -ing av verb er eksempel pa en produktiv orddanningsmate, for vi kan stadig
danne avledninger pa -ing av nye verb som kommer inn i norsk. Til nye verb som
sponse kan vi danne sponsing. Til de fleste adjektiver kan vi danne substantiver pa
-het, f.eks. t0ffhet til t0ff. Dette er m.a.o. ogsa en produktiv mate a avlede ord pa.
Forholdet er annerledes ved h0yde og lengde, som er dannet til h0y og lang, eller
h0gd og lengd, som er dannet til h0g og Zang. Dette er ikke noen produktiv mate a
danne substantiver av adjektiver pa, for denne avledningsmaten finner vi bare ved
noen fa adjektiver, og aldri ved nye adjektiver som kommer inn i var tid.
Sammensetninger kan vaere mer eller mindre gjennomskuelige og mer eller mindre
leksikaliserte.
4
56 ORDDANNING
Nar betydningen er gjennomskuelig, kan vi slutte oss fram til betydningen fra
betydningen til de delene ordet er satt sammen av. Vi kan f.eks. slutte oss til hva
ordet vinterdag betyr ut fra betydningen til orda vinter og dag, altsa 'dag om vinteren'.
Betydningen til sykkelstativ ('stativ for sykler'), barnevogn ('vogn for bam') kan pa
samme mate leses ut av betydningen til de delene ordet er bygd opp av.
Siden det er slik, kan vi ogsa stadig danne nye sammensetninger som blir forstatt
uten at de har forekommet f0r. Et ord som h0stskole star neppe i ordbpkene, men
den som hprer det, vil forspke a tillegge ordet en mening ut fra betydningen til h0st
og skole, og 'skole som blir holdt om hpsten' blir da en rimelig fortolkning.
Nar en pa denne maten tolker sammensetninger, prpver en a gi fomuftige tolkninger
uten a fplge et bestemt mpnster. En barneskole er 'skole for bam', en landbruksskole
er 'skole med opplaering i landbruk' osv. Det semantiske forholdet mellom leddene
i sammensetningen er altsa av svaert forskjellig art, og vurderinger av hva som er
rimelige tolkninger, vil som regel avgjpre hvordan vi oppfatter en sammensetning,
hvis ikke vi kjenner til en bestemt tolkning pa forhand.
Det er likevel ikke alltid like lett a slutte seg til betydningen til et sammensatt ord.
For en sammensetning kan i utgangspunktet ha flere mulige betydninger, men bare
en (eller et fatall) av dem er blitt staende. Grfinnsaker kunne vaere alle slags grpnne
saker, men betydningen er innskrenket til visse vekster. Blabcer er heller ikke alle bla
baer, hverdag er ikke hver dag, tellerskritt er ikke alle skritt som blir telt, og heller
ikke er alle menn som bor i hus, husmenn. Vi har i disse eksemplene en betydning
som et stykke pa vei er gjennomskuelig, men den er likevel avgrenset.
Enda mindre gjennomskuelig er dette i ord som bldklokke (for det betyr ikke en
klokke som er bla), фуеЬИкк (som ikke er noe blikk), dansel0ve (som ikke er noen
10ve) o.a. (Vi snakker her om metaforisk (eller billedlig) bruk av ord.)
Nar betydningen slik ikke lenger uten videre kan leses ut av de delene ordet er
sammensatt av, sier vi at sammensetningen er leksikalisert. Ordet har altsa fatt seg
tillagt en ny betydning, mer eller mindre uavhengig av betydningen til de enkelte
delene. Den som broker ordet, ma derfor Isere denne betydningen for a broke ordet
rett.
Vi kan ogsa pa annen mate se at sammensetninger kan fjeme seg fra de delene
ordet er satt sammen av. Ordet l0vetann er satt sammen av l0ve og tann. Men nar
ordet brakes om blomsten, far vi flertall (i bokmal) l0vetann(er) (ikke l0vetenner),
noe som viser at forbindelsen med ordet tann er sterkt svekket. Likesa far ordet livmor
flertall livmorer, for sammenhengen med ordet mor er svak (mens jordmor i flertall
heter jordm0dre\jordm0drer, for her er forbindelsen med ordet mor klarere.)
OVERSIKT 57
De samme synspunktene kan en brake for avledninger. En avledning som er noksa
gjennomskuelig, er h0stlig ('som har med hpsten a gjpre'). En som er lite gjennom-
skuelig (og sterkt leksikalisert), exfordufte, som jo ikke lenger har en betydning som
henger sammen med a dufte. Et sted imellom ligger (en) viser (f.eks. pa klokke),
for slike avledninger betegner vanligvis en person (jf. (en) leer er), men her betegner
ordet en slags gjenstand (instrument). Det er da noe sprakbrakeren ma laere spesielt.
2.1.3 Avgrensningsproblemer
Det er ikke alltid like enkelt a se om vi har bpyning, avledning eller sammensetning.
Vi skal gi noen kriterier for a skille de ulike kategoriene.
2.1.3.1 B0yning - avledning
Det er visse likheter mellom bpyning og avledning. Den klareste er at vi i begge
tilfeller som regel legger noe til i slutten av ordet:
Bpyning: hasten, stort
Avledning: h0stlig, storleik
Forskjellen mellom avledning og bpyning er ikke alltid like klar, men i hovedsak
er forskjellene disse:
1. Ved bpyning skifter ordet aldri ordklasse, ved avledning skifter ordet som oftest
ordklasse. Om vi tar utgangspunkt i bam og endrer til bamet, sa er ordet fremdeles
substantiv. Om vi derimot endrer til bamslig, far vi et adjektiv, og vi har da ikke
bpyning, men avledning. Nar vi har avledning med prefiks, skifter normalt ikke ordet
ordklasse: fin (adj.) - ufin (adj.); mot (subst.) - mismot (subst.).
Dette betyr igjen at nar vi bpyer et ord, forblir leksemet (1.3.1) det samme, men
nar vi avleder et ord av et annet, far vi et nytt leksem. Eks.: h0st og hasten hprer til
samme leksem, men h0st og h0stlig er to leksemer (og star derfor som to forskjellige
oppslagsord i ordbpker).
2. Alle prefikser er avledningsaffikser. Suffikser derimot kan brakes enten til avled-
ning eller bpyning.
3. Bpyningskategoriene er i prinsippet felles for hele ordklassen, mens det ikke
gjelder for avledning. Kategorien flertall f.eks. fins ved sa a si alle substantiver (fel-
4
58 ORDDANNING
lesnavn) (unntak er mengdesord, der det pga. betydningen er vanskelig a tenke seg
flertall: mat, ull o.a.). Avledning derimot er som regel ikke gjennomgripende for hele
ordklassen. Det er f.eks. bare en mindre del av substantivene som kan fa avlednings-
suffikset -sk lagt til seg: japansk, hatsk, forrcedersk, men til hest, hus, sol, mann o.a.
kan vi ikke legge til -sk. Bpyning er denned mer produktiv (se ovenfor) enn avled-
ning.
4. Bpyningssuffikser har i norsk alltid svakt trykk. Avledningssuffikser kan ha
sterkt trykk eller bitrykk. I sentral har avledningssuffikset -al vanligvis hovedtrykk
eller bitrykk, i tenkbar har -bar bitrykk. Men noen avledningssuffikser har alltid svakt
trykk, f.eks. -ing: skriving.
5. En kan ogsa merke seg at bpyningsendelsene alltid ligger i slutten av ordet, mens
avledningsendelsene kommer foran (tidligere) (nar vi har begge deler): galskapen:
-skap = avledningsendelse, -en = bpyningsendelse.
Kriterier som disse vil som regel hjelpe oss til a avklare hva som er bpyning og
hva som er avledning i norsk. Men kriteriene slar ikke alltid entydig ut. Til de fleste
verb kan vi legge suffikset -ing' prating, kasting, typing, redigering osv. Unntakene
er sa fa at det kan se ut som vi her har bpyning. Men vi regner orda pa -ing for sub-
stantiver, noe som innebaerer skifte av ordklasse, og vi sier denned at vi ogsa her har
avledning.
Et tvilstilfelle er ord pa -ende (og -ande). Ord som bekende (bekende mprkt), livende
(livende redd) o.l. ma oppfattes som avledninger (til substantiver). Pa bokmal brakes
det samme suffikset til a lage ordenstall av grunntall (tiende av ti) og presens partisipp
av verb (typende). Ordenstallene ma ogsa oppfattes som avledninger, og det er gode
granner til a mene at presens partisipp b0r betraktes pa samme mate, og det er da ogsa
gjort her. Mange av disse danner nye avledninger og sammensetninger som ma betraktes
som adjektiver (avstikkende, enerddende, tyynefallende, patrengende, stillfarende o.l.),
og noen star substantivene пжг ((en) reisende, (en) troende, (en) daghavende, (et) utse-
ende). Pa nynorsk brakes suffikset -ande eller -ende nar det er gradsadverb (bekande/
bekende), ellers bare -ande. Jf. 2.3.3.2.3.5 og 2.3.3.3.
Et tvilstilfelle kunne ogsa vaere preposisjonene oppe, nede, inne, ute, framme, borte,
hjemme. Disse orda har en felles delbetydning i forhold til opp, ned osv. ('pa stedet' i
motsetning til 'til stedet'), og det minner derfor om bpyning. Men dette gjelder bare for
en mindre grappe ord, sa det blir derfor vanligvis ikke tatt med under bpyning.
OVERSIKT 59
2.1.3.2 Avledning - rotord
Det kan ofte vaere vanskelig a trekke grensene mellom rotord og avledning (og sam-
mensetning). Det er naturlig i dag a betrakte ord som bygd, nemnd og skrift som
rotord, men de er opprinnelig avledninger til verbene bygge og nemne og skrive. I
bygd og nemnd er betydningen noksa fjem i forhold til bygge og nemne, og i skrift
gjpr skrivematen med -f- (istf. -v-) forbindelsen til skrive svak. I ord som h0gd er
forbindelsen til hpg klarere, og det virker her mer naturlig a snakke om avledning.
Spesielt i fremmedord er det vanskelig a trekke klare grenser. Det kan virke natur-
lig a si at illustrasjon og reparasjon er avledet av illustrere og reparere, men det er
mer tvilsomt a si at ord som stasjon og sensasjon er avledninger.
Liknende problemer kan vi finne ogsa i mer hjemlige ord. Vi har f.eks. urett, der
vi kan gjenkjenne prefikset'u- og avledningsbasen rett. Men i uhumsk opptrer ikke
*humsk som eget ord. I nytelse har vi verbstammen nyt og suffikset -else. Men det
er vanskeligere a si at vcerelse er en avledning til verbet vcere, for betydningen er sa
fjem.
Vi vil likevel ikke kreve at avledningsbasen alltid skal opptre som eget ord i samme
betydning som den har i det avledede ordet. Vi regner derfor uhumsk som en avled-
ning til humsk, og vi regner vcerelse som en avledning til vcere (men om dette vcere
skal oppfattes som det vanlige verbet vcere, er et apent spprsmal).
2.1.3.3 Avledning - sammensetning
Grensene mellom avledning og sammensetning er heller ikke alltid klare. Dette gj elder
spesielt ord av fremmed opphav. Ord som biologi og biografi er sammensetninger i
gresk, siden fprste leddet er et eget ord, bios, som betyr 'liv'. Men i norsk forekom-
mer bio- bare som fprste ledd i ord, og de ma derfor betraktes som avledninger, pa
samme mate som ord pa maksi-, poly-, dis- o.a.
Et annet problem er a bestemme hva som er eget ord i norsk. En kunne si at ut fra
reint formelie betraktninger er supermarked en sammensetning i norsk, fordi super
forekommer som eget ord (Du er super!). Men et ord som hypermarked har hyper-
som fprste ledd, og det forekommer sjelden som eget ord (selv om det fins belegg),
derfor skulle det heist betraktes som avledning. Men ellers er disse orda noksa like,
og det kan vaere uheldig a skilie dem i to ulike kategorier.
60 ORDDANNING
Ogsa ved hjemlige ord kan skillet vaere noe uklart. Noen ganger har et ord en litt
annen form nar det inngar i en sammensetning. Som egne ord har vi igjen og samme(n),
men i sammensetninger kan de fa formen gjen- og sam-: gjenskape, samarbeid. Vi
regner disse likevel som sammensetninger, siden bade form og betydning ligger sa
naer det selvstendige ordet.
Ord som hovedperson, hovedsak kan oppfattes som sammensetning om en betrakter
hoved- som en variant av hode, som det historisk henger sammen med. Men siden
betydningene har skilt lag {hode brakes i mer konkret betydning, jf. hodeplagg, mens
hoved- brakes om 'det viktigste, pverste, stprste1), sa kunne en ogsa se pa hoved- som
et prefiks og hovedgate, hovedsete o.l. som avledninger. - Pa nynorsk brakes hovud- i
begge tilfeller: hovudplagg, hovudsak.
Formelt har vi samme forhold i bokmal, der vi har rotordet bilde, men bade bildebok
og billedbok, bilderfir og billedrfir o.l. Men her er det ingen klar betydningsforskjell
mellom bilde- og billed-. (Riksmal foretrekker her billed-, og ogsa i bokmal er dette
det vanligste. Men riksmal har ogsa rotordet billede vsa. bilde. Nynorsk har bilete og
bilet-.)
Et spesielt problem mpter vi i ord som tospraklig. Det er en orddanningstype som enkelte.
har kalt samdanning. Det er dannet av de to rotordene to og sprak og avledningssuf-
fikset -lig. Siden to og sprak ikke danner noen sammensetning i norsk, kan en tenke
seg at de tre elementene sa a si samtidig danner det nye ordet, dvs. at vi pa en mate far
sammensetning og avledning samtidig.
Vi vil her hevde at dette er avledning, ikke en spesiell type orddanning vsa. avledning
og sammensetning. Vi regner her med avledninger til baser som ikke fins som egne ord:
uhumsk, mishag, gjerrig, skredder o.l. fordi de fplger et mpnster for orddanning som
ellers er godt belagt. Da er det heller ikke avgjprende for analysen om *tosprak opptrer
som eget ord eller ikke. Vi vil altsa si at tospraklig er en avledning med suffikset -lig
til basen to sprak.
2.1.3.4 Sammensetning - rotord
Nar vi har sammensetning, vil normalt de delene ordet er satt sammen av, kunne
opptre som egne ord. Derfor er f.eks. bldbcer en sammensetning (bade bld og beer er
egne ord). Men i tyttebcer er det bare beer som er eget ord, *tytte er ikke noe eget ord,
og det forekommer ikke utenom ordet tyttebeer. Liknende forhold finner vi i bomull,
SAMMENSETNING 61
pultost o.a., likesa i dagnavnene s0ndag, mandag, tirsdag, onsdag, fredag, l0rdag.
(Na forekommer riktignok bade bom og pult som egne ord, men betydningen til disse
orda er tydeligvis slik at de ikke har noe med den betydningen a gjpre som vi finner
i ord som bomull og pultost.)
Nar tytte- ikke fins som eget ord, kunne en si at tyttebcer er et rotord. Men siden
ordet ellers er bygd opp pa samme mate som blabazr, rognebcer o.a., sa vil vi ogsa
her si at vi har sammensetning.
2.2 Sammensetning
2.2.1 Ailment
Sammensetninger bestar av to deler eller ledd. Det fprste leddet kalles forledd, det
siste etterledd:
Forledd Etterledd
hus- tak
etter- prpve
fram- pa
Ogsa sammensetninger som jordbcersyltetfiy er satt sammen av to ledd, selv om det i
ordet totalt inngar mer enn to rotord. Jordbcersyltetby er nemlig sammensatt av jord-
bcer og syltetby, som igjen er satt sammen av henholdsvis jord + beer og sylte + t0y.
Ogsa ord som vegg-til-vegg-teppe har to ledd, med vegg-til-vegg som forledd. (Men
se 2.2.2.3.)
Etterleddet bestemmer vanligvis hva slags ordklasse det sammensatte ordet hprer
til. Fredlyse er et verb, siden lyse er et verb, rustfri er et adjektiv, siden fri er et
adjektiv.
Enkelte ganger kan likevel sammensetningen tilhpre en annen ordklasse enn den
etterleddet tilhprer: krypinn (= subst., inn = prep.), farvel (= subst., vel = adj.), sving-
om (= subst., om = prep.); derfor (= adverb, for = prep.), deretter (= adverb, etter =
prep.).
4
62 ORDDANNING
Skifte av genus ved sammensetning forekommer ved brennevin = n0ytrum, jf. vin =
maskulinum og maltid = npytram, jf. tid = femininum.
Forleddet er oftest en ub0yd form av ordet: gatekjfikken, syrefast, brennmanet. Enkelte
ganger kan det vaere en b0yd form: fedreland, nyttar. Men ikke sjelden har forleddet
fatt et tillegg, som regel -s eller -e: landsmann, bamevogn. Dette er opprinnelig geni-
tivsendelser, men de har i modeme norsk snarere en slags sammenbindingsfunksjon.
Det stedet i sammensetningen der forleddet stpter sammen med etterleddet, er sammen-
setningsfugen. En kunne derfor kalle f.eks. -j fuge-s eller s-fuge, siden -.y star inntil
fugen. En del grammatikere har ogsa ment at en slik -s og -e star i sammensetningsfu-
gen, altsa mellom forleddet og etterleddet.
I denne grammatikken vil vi oppfatte -s og -e o.l. som en del av forleddet. Forleddet
i landsmann er altsa lands- pa samme mate som det er nytt- i nyttar. Siden -.s og -e ikke
er vanlige bpyningsendelser (i denne funksjonen), vil vi brake termer som binde-s og
binde-e om disse. Men det er ikke alltid klart om forleddet inneholder en binde-e eller
ikke. I f.eks. storebror kan en oppfatte forleddet som den svake adjektivformen store
eller som stammen stor- + binde-e. Jf. nedenfor under de enkelte typene.
(Om varianter av forleddet som f.eks. bilde-/billed-, hode-/hoved- se 2.1.3.3.)
2.2.2 Semantikk
2.2.2.1 Determinativ sammensetning
De aller fleste sammensetningene er determinative. Det innebaerer at etterleddet gir
hovedbetydningen til sammensetningen, mens forleddet avgrenser eller modifiserer
betydningen til etterleddet. Et bilhjul er et slags hjul (etterleddet er hjul), og forled-
det bil- forteller hva slags hjul det er. En hjulbat er derimot en slags bat, ikke et hjul
(men forleddet hjul forteller altsa hva slags bat det er).
Det semantiske forholdet kan nok vaere mindre tydelig enn her, fordi betydningen
har forskjpvet seg over tid. I dag er en duk heist noe til a ha pa bordet, og voksduk
det samme, altsa en vanlig determinativ sammensetning. Men seilduk og teltduk er
ikke duker i vanlig forstand, for her har duk den eldre betydningen 't0y', 'vevd stoff.
Likesa er lint0y og kjoletby vanlige determinative sammensetninger, men verktfiy,
SAMMENSETNING 63
fart0y, leiketfiy, s0lvt0y og selet0y viser en eldre betydning av t0y = 'redskap, utrost-
ning' (jf. ogsa eldre t0yhus).
Siden etterleddet bade bestemmer hva slags ordklasse sammensetningen tilhprer,
og er viktigst for betydningen, regner vi etterleddet som kjeme i sammensetningen.
Det er svaert vide rammer for hvilke ord som settes sammen i norsk. Til etterled-
det hytte kan vi danne flere sammensetninger, f.eks. (parentesen viser hva forleddet
betegner):
tpmmerhytte - hytte av tpmmer (materiale)
feriehytte - hytte for ferie (hensikt)
fjellhytte - hytte pa fjellet (sted)
sommerhytte - hytte for sommerbruk (tid for bmk)
selvbetjeningshytte - hytte med selvbetjening (mate man broker hytta pa)
Forleddet i sammensetninger bidrar til a betegne en undergruppe (delmengde) av det
etterleddet viser til. Fjellhytte er hytte pa fjellet, i motsetning til andre hytter, f.eks. ved
sjpen. Hvis alle hytter var pa fjellet, var det neppe behov for ordet fjellhytte. Vi har ord
som villrein, villsvin, villgeit fordi rein, svin og geiter ogsa kan vaere tamme, men vi
har ikke villelg, villhare, siden (tilnaermet) alle er ville. Vi hadde heller ikke ordet vill-
laks fpr oppdrettslaksen kom og ikke lenger all laks var a betrakte som «vill».
Det er neppe mulig a gi uttpmmende regler for hvordan de semantiske forholdene
mellom forledd og etterledd kan vaere. Ved enkelte sammensetningstyper er det like-
vel visse tendenser til et system.
I sammensetninger med et etterledd som er avledet av et verb, er forleddet ofte et
ledd i verbfrasen. Eks.: Til far yter bidrag kan vi danne bidragsyting, dvs. objektet
blir forledd. Subjektet kan ikke bli forledd, derfor har vi ikke *farsyting.
Dette forholdet gjelder fprst og fremst i fplgende tre gropper:
A. Etterleddet er et verbalsubstantiv pa -ing:
bokfpring - fpre bok
vaermelding - melde vaer
krigfpring - fpre krig
oljeboring - bore etter olje
frigjpring - gjpre fri
64 ORDDANNING
feilkopling - kople feil
tekstbehandling - behandle tekst
teaterframsyning - syne fram (pa) teater
Nar verbalsubstantivet er avledet av et ergativt verb (7.4.6), er det likevel mulig at
subjektet kan vsere forledd: eggl0sning, snfismelting, kronerulling, hoderulling, vekt-
0kning, vegdpning o.a. (Men forleddet kan ogsa tolkes som objekt.)
Det fins i tillegg enkelte andre sammensetninger der det ser ut til at subjektet er forledd,
bl.a. legeunders0king, hjemebl0dning, russefeiring, sjelevandring, men iallfall enkelte
kan nok forklares pa annen mate. Legeundersdking, hjerneblpdning kan vaere dannet av
'underspke hos lege', 'bl0 i hjemen'.
Verbalsubstantiv uten endelse har ikke de samme begrensningene. Vi har barne-
grat, som er avledet av 'bam(et) grater', altsa med barn som subjekt. Tilsvarende
forhold har vi i kvinnearbeid, mannssang, ungdomsbrdk, brudeferd, hjerteslag,
sn0fall, vepsestikk, tankegang, daggry, telehiv, lauvsprett, flystyrt, hanegal, klok-
keklang, l0vebr0l, jordskjelv, rentefall, velgerflukt, selvplukk o.a. Et ord som hus-
brann tolkes heist som 'hus(et) brenner', mens husbrenning lettere tolkes som 'noen
brenner hus(et)', altsa med forleddet som objekt. Eks.: Kroneflyt skaper EF-uro
(Aftenposten 1993).
B. Etterleddet er et verbalsubstantiv pa -er\-ar:
platespiller - spille plater
Ipvetemmer - temme 10ver
rpyrleggjar - leggje r0yr
kaffetrakter - trakte kaffe
skigaar - ga pa ski
anleggsarbeidar - arbeide pa anlegg
sj0r0ver - r0ve pa sj0en
vinskjpnner - skjpnne seg pa vin
sofaveljar - velje i sofaen
byvanker - vanke i byen
nynorskdiktar - dikte pa nynorsk
fritenker - tenke fritt
lausarbeidar - arbeide laust
SAMMENSETNING 65
C. Etterleddet er et adjektiv pa -ende (presens partisipp):
epokegjprende - gj0re epoke
livgivende - gi liv
tillitsskapende - skape tillit
radgivende - gi rad
skadelidende - lide skade
forbigaende - ga forbi
nordgaande - ga nord(over)
samanhengjande - hengje saman
ipynefallende - falle i pynene
motstridende - stride mot
vidtgaende - ga vidt
hjemmevaerende - vaere hjemme
pagaande - ga pa
Ogsa ved perfektum partisipp som etterledd er det en liknende tendens. Utgangs-
punktet er da setninger med vcere + perfektum partisipp:
hun er kommet hjem - hjemkommet
den er (opp)spist av mpll - mpllspist
Det siste eksemplet viser at tankesubjektet for handlinga (det grammatiske subjektet
i aktiv) derfor ogsa kan vaere forledd. Andre eksempler:
bergtatt - tatt av berget / tatt inn i berget
skreddersydd - sydd av skredder
knivstukket - stukket med kniv
meningsfylt - fylt med mening
rotfesta - festa til rota
solbrent - brent av sola
skyldbetynget - tynget av skyld
bevegelseshemmet - hemmet i bevegelsene
hpgskoleutdanna - utdanna pa hpgskole
vaerbitt - bitt av vaeret
nysteikt - steikt nylig
velkledd - kledd vel
66 ORDDANNING
snauklipt - klipt snau
blafarga - farga bla
veldreid - dreid vel
sjukmeldt - meldt sjuk
tynnkledd - kledd tynt
krumbpyd - bpyd krum
Sammensetninger med perfektum partisipp som etterledd og substantiv eller adjektiv
som forledd er heist a betrakte som adjektiver. Et ord som meningsfylt har ikke tilsva-
rende sammensatte verbformer i infinitiv, presens og preteritum: (a) *meningsfylle -
*meningsfyller - *meningsfylte. Men enkelte ganger kan slike partisipper gi opphav
til nye sammensatte verb, som nar en pa grunnlag av skreddersydd og sjukmeldt far
verb som skreddersy og sjukmelde. (Se 2.5.)
2.2.2.2 Possessiv sammensetning
Possessive sammensetninger er formelt bygd opp som de determinative, men betyd-
ningsforholdene er noe annerledes.
Ordet dumskalle er apenbart satt sammen av dum og skalle. Men sammensetnin-
gen betegner egentlig en person, ikke skallen. Personen er her betegnet ved noe han
eller hun har ('en som har dum skalle') (derav navnet possessiv sammensetning).
Som ved andre sammensetninger kan betydningen bli noe avgrenset nar ordet blir
leksikalisert. Mens enhver som har 'dum skalle', kan kalles dumskalle, er ikke enhver
som har rpde strpmper, en r0dstr0mpe, det har fatt den mer spesielle betydningen
'feminist'. Tilsvarende forhold har vi i brunskjorte (= 'nazist'), grabein (= 'ulv') o.a.
Andre eksempler som betegner personer: bleikansikt, hardhaus, kr0lltopp. Mange
dyrenavn, isaer fuglenavn, hprer til denne gruppa: r0dstjert, r0dveng, r0dstilk, bld-
strupe, bldj]0r, brunnakke, svartbak, bleiknebb, tusenbein, blekksprut, likesa en del
plantenavn: gulrot, brunrot, blaknapp, firblad, gullkrage o.a.
Possessive sammensetninger kalles ogsa bahuvrihi-sammensetninger.
SAMMENSETNING 67
2.2.2.3 Imperativsammensetning
En svaert liten gruppe utgjpr sammensetninger som krypinn, svingom, forglemmegei.
Sammensetningen fungerer som substantiv (et krypinn, en svingom), men er dannet
av et verb i imperativ - utfylling til verbet. Verken forledd eller etterledd har samme
ordklasse som sammensetningen. Og betydningen kan heller ikke leses direkte ut av
de delene sammensetningen bestar av: At et krypinn er et lite hus (eller bolig), og at
en svingom er en dans, kan vi ikke se av ordene selv. I sa mate er denne sammenset-
ningstypen lik den forrige (possessive sammensetninger).
Imperativsammensetninger fins ogsa i stedsnavn: Kikut (av kikk ut), Bilitt (bi Utt),
Bislett (bi sa Utt). Denne ordtypen er vanligere i engelsk, og flere norske ord av
den typen er kalkert over engelsk, men heist som del av en vanlig (determinativ)
sammensetning: sittnedstreik (eller sitdownstreik), ga-sakte-aksjon, brett-ut-pike (jf.
utbrettingspike), gj0r-det-sj0l-verkt0y (jf. 2.2.3.3).
2.2.2.4 Kopulativ sammensetning
Enkelte sammensetninger har en betydning som kan sies a vsere summen av betyd-
ningen til forleddet og etterleddet. Eksempler pa dette finner vi i surs0t og blagul.
Sursfit er 'sur og s0t', blagul er 'bla og gul'.
Slike sammensetninger kalles kopulative (eller dvandva-sammensetninger).
Kopulative sammensetninger er altsa unntak til regelen om at etterleddet danner
kjemen i ordet og bserer hovedbetydningen. I kopulative sammensetninger er forledd
og etterledd like viktige.
De fleste kopulative sammensetninger er adjektiver: dfivstum, langsmal, svarthvit,
vindskeiv, langdryg, nyenkel, nygammel.
Fargeadjektiver kan danne kopulative sammensetninger, som i blagul, svarthvit o.a.
Men blagr0nn, blasvart, gulgrfinn o.a. er av en annen type, med etterleddet som angir
hovedbetydningen, mens forleddet betegner nyanser i fargen.
Ogsa appellativer kan danne kopulative sammensetninger: bukseskj0rt, klokkeradio,
prinsgemal, kronprinsregent. Ogsa sammensatte tailord h0rer med her: tjueto, fem-
tidtte.
I utkanten av denne gruppa ligger en rekke pseudosammensetninger. Eks.: marxis-
68 ORDDANNING
men-leninismen, Aurskog-H0land, Schleswig-Holstein, Bosnia-Hercegovina, Rhein-
land-Pfalz; Svein-Erik, Anne-Lise, Holm-Olsen. Slike pseudosammensetninger kan
ogsa vaere adjektiviske: norsk-svensk (ordbok), og er ofte flerleddede: dansk-svensk-
norsk (forbr0dring), (det) r0d-bla-hvite (flagget).
Disse regnes ikke som ekte sammensetninger, for de star pa overgangen til fraser:
Aurskog-Hbland (= Aurskog og Hbland).
2.2.3 Substantiver
2.2.3.1 Forleddet er substantiv
I substantiviske sammensetninger er forleddet ofte ogsa et substantiv: matsal, sol-
strale, bokhylle, bankkort, pressesensur, orkenvandring o.a. Forleddet kan vaere sam-
mensatt: lastebilsjafbr, rfidvinsflaske, spedbarnskontroll, overgangsbillett m.fl. Ogsa
etterleddet kan vaere sammensatt: rutetilbud, lommeordbok.
Forleddet kan vaere et proprium (egennavn): s0rlandsidyll, gudbrandsdalsost, sel-
buvott, Oslofjorden, Ibsen-festival.
Substantiver som forledd star oftest i ubestemt form entail (men kan vaere utvidet
med en binde-s eller binde-e, se 2.2.1). Flertallsform forekommer i f'edreland, fedre-
dyrking, m0drekupe, m0drehjem. Ogsa ord med foreldre og s0sken forekommer som
forledd: foreldrem0te, s0skenflokk, men disse ordene har tradisjonelt bare forekom-
met i flertall (selv om det ikke lenger er tilfelle).
Egennavn som har bestemt form, Jceren, Gudbrandsdalen o.l., mister oftest bestemthets-
endelsen nar det er forledd i sammensetning: joerbu, gudbrandsdalsost, setesdalsmal,
Lofot-fisket, Mj0s-bygdene. Men i en del nyere sammensetninger finner vi forleddet i
bestemt form: Gardermoen-prosjektet, Valerenga-spilleme, Majorstua-strpket.
2.2.3.1.1 Forledd og binde-element
2 .2.3.1.1.1 Oversikt
Det mest normale er at forleddet ikke har fatt lagt til seg noe binde-element, dvs. det
har samme form som «grunnformen» eller stammen: bilhjul, askam. Men det hender
ogsa at forleddet har en annen form. Spesielt vanlig ved substantiviske forledd er det
at forleddet har tillagt -s eller -e:
SAMMENSETNING 69
- s: landsby, gardsdrift
- e: barnebok, fiskemat
Vi snakker da om binde-s, binde-e o.l. (Se naermere nedenfor.)
Mer sporadisk kan vi ogsa fa lagt til:
- er\-ar: rettergang, berlinerbolle
- en: blikkenslager, galgenhumor
- a: ferdafolk
- er som binde-element far vi i enkelte ord av norsk opphav: rettergang, retterbot,
giftermal. (Jf. rettsavgjprelse, rettsheimel, giftering.) Men oftest finner vi -er nar for-
leddet er et stedsnavn: berlinerkrans, berlinerbla, pilsenerpl, hamburgerrygg, pari-
serloff, sveitserost, wienerbrpd. Det kan ogsa forekomme ellers: studentersamfunn,
nattergal.
- er kommer i de fleste tilfellene fra tysk -er. (Derfor forekommer det heist etter
stedsnavn fra tyskspraklig omrade.) Det er altsa ikke det samme som suffikset -er\-ar,
og ogsa nynorsk har derfor her -er. Men i enkelte tilfeller fortrekker nynorsk sammen-
setning uten binde-element: Kielfreden, studentsamfunn, Bernkonvensjonen. Ogsa i
bokmal forekommer sammensetninger uten -er.
Denne samme -er fins opprinnelig i hamburger, som egentlig har stedsnavnet Hamburg
som utgangspunkt. Ordet er sa omtolket pa engelskspraklig grunn til en sammensetning
av ham ('skinke') + burger. Denne analysen har sa gitt opphav til nyere sammensetnin-
ger som osteburger, lakseburger o.a. Denne omtolkinga har fprt til at disse ordene har
sluttet seg til ord pa -ar i nynorsk: hamburgar.
-en forekommer i enkelte ord i bokmal: blikkenslager, fruentimmer, galgenfrist, gal-
genhumor, rosenbusk, rosenkrans, likesa i enkelte ord med pyen-: Pyenbryn, pyen-
kast, pyenskygge, pyensynlig, pyentjener, men oftest kan ogsa pye- brukes: pyekast,
pyelege. (Nynorsk har her augne- eller auge-: aug(n)ekast, aug(n)etenar.) Bade -en
og -s sammen forekommer i pyenslyst, prenslyst og hjertenskjcer.
Ogsa stedsnavn med proprium som forledd kan fa tillagt -en i enkelte tilfeller:
Charlottenlund, Fredensborg, Marienlyst.
- a forekommer na nesten bare etter forleddet ferd-: ferdamann, ferdafolk, ferda-
fplgje (ysa..ferde-:ferdemann). (Men ikke i nyere sammensetninger: ferdsskriver.) Vi
finner det ogsa i mpkka-\mpk(k)a-: mpkkavcer nar forleddet har nedsettende (pejora-
tiv) betydning (ellers mpkkdynge). Vi har ogsa enkelte andre sammensetninger med
-a i ord med rptter i dialektene: dplahest, smalahovud, vossakorv.
4
70 ORDDANNING
Tilsynelatende har vi ogsa binde-a i betasuppe, magadrag, kassaapparat, pizzabakeri,
datamaskin, men her har vi forledd som ender pa -a, som er lant inn enten fra dialektene
(beta, maga) eller fra et annet sprak (kassa, pizza, data). Jf. nedenfor 2.2.3.1.1.3.
En binde-o forekommer i enkelte sammensetninger av fremmed opphav (substantiver
og adjektiver): angloamerikaner, afroasiat, serbokroatisk, preterito-presentisk.
2.2.3.1.1.2 Binde-s2
Det er ingen klare regler for nar en sammensetning har binde-s eller ikke. Forledd
med og uten -s forekommer ofte side om side i ord som tilsynelatende er noksa like:
landmann — landsmann, radhus — radsm0te, havbruk — havsn0d, minneord — min-
nesmerke, drgang - drsverk. Det fins likevel noen holdepunkter.
Det er normalt en uttaleforskjell mellom ord med og uten binde-s. Sammensetninger
uten binde-s uttales normalt med tonem 2 nar forleddet er et enstavelsessubstantiv.
Sammensetninger med binde-s uttales heist med tonem 1 nar forleddet er enstavet. Nar
forleddet er to- eller flerstavet, far sammensetningen samme tonem som forleddet: spn-
dag og s0ndagspappa tonem 1, grastein og grasteinsmur tonem 2. (Nar forleddet er en
frase som ikke opptrer som eget ord, far en oftest tonem 1: toromsleilighet, halvdags-
stilling.)
Tonem. I norsk (og svensk, men ikke de fleste andre europeiske sprak) har vi mulighet
for a skille mellom ord bare ved hjelp av tonegangen i ordet. Ordene (a) hoppe og hoppet
(best, form av et hopp) har de samme lydene og lik lengde pa lydene. Nar vi skiller, er
det derfor bare tonegangen («musikken») i ordet som skiller. Vi sier da gjeme at hoppet
har tonem 1 og (a) hoppe tonem 2. Det fins en rekke ordpar der bare tonemet skiller
mellom de to ordene (tonem 1 fprst): (han) 1фрег—(еп) Ipper, (et) lager-(han) lager,
risen (av ris = kom) - risen (av en rise), endene (av ei and) - endene (av en ende)
m.fl. (Ikke alle eksempler passer for alle varianter av norsk, men de fleste nordmenn
har tonemforskjell i sitt sprak.)
2 Kapitlet om binde-s bygger i stor grad pa Akp (1989).
SAMMENSETNING 71
A. Forleddet er et rotord:
- Forleddet ender pa -s' eller -sj eller ei konsonantgruppe som innehol-
der en slik 1yd: Ingen binde-s: stressfaktor, flakslodd, lunsjpakke, frokostblan-
ding.
- Forleddet ender pa vokal: Binde-s er sjelden, isaer nar forleddet er enstavet: skitur,
gatekj0kken, enkepensjon. Men enkelte unntak fins: klesplagg, fylkesmann, vindus-
visker, yrkesskade o.a.
- Forleddet ender pa konsonant: Binde-s forekommer i en god del tilfeller, men
vanligere er sammensetninger uten binde-s. Binde-s forekommer sjelden etter ord
pa trykklett -en, -el, -er\-ar, ord pa -ft, -kt og -m: vdpenbruk, n0kkelknippe, vin-
terdag, Icerarrom (men: ekyamensfest, odelsbonde, aldersbolig), kraftfor, vaktpost,
damanlegg (men: loftsrom, slektsledd, namsrett). (Ord pa -sei far normalt -s'.fpdsels-
hjelp.)
B. Forleddet er en avledning:
- Forleddet er prefiksavledet: Det er tendens til at vi far binde-s, bl.a. ved prefiksene
an-, be-, bi-,for(e)-: anleggsarbeid, bespksrett, behovsprfiving, bidragsyter,forkj0rs-
veg, forstadsbane, foretaksregister.
- Forleddet er suffiksavledet: Det vanligste er binde-s, isaer etter nordiske suffik-
ser som -(n)ing, -dom, -else, -het, -leik, -nad, -sei, -skap: avdelingslege, utdan-
ningsminister, bamdomsminne, fplelsesliv, likhetstrekk, kjcerleiksbam, sfiknadsfrist,
trengselstid. Men det er en del unntak, bl.a. etter -ing nar forleddet ikke har
betydning som verbalsubstantiv: brislingfiske, dronningkrone, flyktningmottak, kyl-
lingvinge, vikingkonge og de innlante campingplass, puddingpulver, shoppingsen-
ter.
Ogsa etter enkelte fremmede suffikser er -5 vanlig, som eksemplene viser: museums-
bespk, informasjonskontor, autoritetsbundet, plenumsdebatt.
Men etter en del andre suffikser er -5 ikke vanlig: generalstreik, restaurantbes0k,
salatbestikk, studentl0nn, radiumhospital, kartotekkort, motivanalyse. (Forledd pa
-ium ender ofte pa -ie i sammensetninger: amfibiefly, mediepolitikk, studielan (men
aluminiumskjele, kaliumnitrat).)
Etter -ment far vi heist -.y nar det kommer fra fransk (og ofte har tilnaermet fransk
6
72 ORDDANNING
uttale): departementsrad, men nar det kommer fra latin, far vi normalt ikke -5: doku-
mentmappe, eksperimentteater.
- Forleddet er et verbalsubstantiv (uten suffiks): synspunkt, h0rselsvern.
C. Forleddet er en sammensetning:
- Binde-s forekommer oftere nar forleddet er et sammensatt ord, enn nar forleddet
er et rotord. Jf.:
vinflaske - brennevinsflaske
ulltdy - bomullstpy
bokverk - ordboksverk
steinmur - grasteinsmur
bordplate - skrivebordsplate
malform - bygdemalsform
daglpnn - halvdagsl0nn
tallb0yning - flertallsb0yning
feiltype - trykkfeilsdjevel
landgang - palandsvind
vegtrafikk - sporvegstrafikk
t0ybutikk - leiket0ysbutikk
dagmamma - s0ndagspappa
Binde-s far her en ekstra funksjon, i og med at den markerer hvor skillet mellom
forledd og etterledd er. I ordboksarbeid kan en si at -s viser at ordbok er forledd
og arbeid etterledd, i motsetning til lommeordbok, med lomme som forledd og sam-
mensetningen ordbok som etterledd. Dette er likevel ikke gjennomf0rt, for vi har
ogsa sammensetninger av typen hyttelandsby, der hytte er forledd og landsby etter-
ledd, altsa med -5 i det sammensatte etterleddet. Og vi har ogsa eksempler som
bcertur - blabcertur og leverpostei - gdseleverpostei, dvs. uten -5 i begge tilfel-
ler.
- Nar forleddet ender pa vokal, far sammensetningen sjelden -s: overherred0mme,
tilsynekomst, skilfiypetrase, tikroneseddel (men etter -vei, -t</>y oftest -s: enveistrafikk,
leiketbysbutikk, likesa hvis andre del av forleddet tar -s ogsa ved enkle sammensetnin-
ger: dfidsulykkesfrekvens - ulykkesfrelevens).
SAMMENSETNING 73
- Nar forleddet ender pa -en, -el, -er\-ar, far vi normalt ikke binde-s: motorsykkel-
bane, gatekjbkkenmat, eldresenterledelsen, m0belsnikkarlauget. (Men ord pa -sei far
-s: oppf0rselska.ra.kter, avkj0rselsveg.)
Vatn + -s blir vass-: vassdrag, vassfar, vassgraut, vasskraft, vasslaus. I bokmal er
former med vann uten -s vanligere: vannkraft, vanndrape, vannslange. - Vann+s kan
forekomme i nyere sammensetninger i bokmal: ferskvannsfisk, varmtvannsbeholder,
Sognsvannsbanen.
2.2.3.1.1.3 Binde-e
Ogsa -e forekommer ofte som binde-element i forleddet, men ikke sa ofte som
Heller ikke her er det mulig a gi klare regler for broken, men det fins tendenser:
- Binde-e forekommer ofte nar forleddet er et enstavet substantiv som ender pa konso-
nant: bamebam, bjbrkestamme, bj0mejakt, bygdemdl, dyresteik, elveleie, fiskemat,
folkedans, fugleberg, grisemat, guttebam, havnestyre, hundehus, juletre, kattemat,
kosteskaft, mannefall, mjfilkespann, navneliste, ostehfivel, prestegard, saueskinn, sen-
geteppe, torskerogn, vennekrins. (Men i en rekke tilfeller finner vi ikke -e: askam,
brorskap, jordstykke osv.)
Binde-e etter substantiver har sitt opphav i endelsen for genitiv flertall av substantiver
(-a, som etter hvert ble til -e). Den opprinnelige flertallsbetydningen kan en kanskje se
i visse sammensetninger, f.eks. mannefall = 'menns fall'. Nar det heter flokkevis, i mot-
setning til flokkmentalitet, kan det ogsa forklares med at forleddet i det fprste tilfellet
har flertallsbetydning. Jf. ogsa gudstro, som viser til troen pa en gud, mens gudetro
viser til troen pa flere guder.
En viss flertallsbetydning kan spores i sammensetninger med forledd pa -ing med
personbetydning. Der kan en i talemalet noen ganger hpre binde-e nar forleddet har
flertallsbetydning, selv om offisiell rettskrivning sier at ingen av disse har -e. Det kan
ogsa forekomme i skrift: flyktningemottak, hedningemisjon, vikingetokt; Det norske
flyktningerad, selv om offisiell rettskrivning sier at en ikke skal ha -e. (Etter -ing med
verbal betydning far vi heist binde-s: bygningslov, jf. ovenfor 2.2.3.1.1.)
- Binde-e forekommer sjeldnere foran etterledd pa vokal: guttunge (men guttebarri),
julaften\julaftan (men julekveld). Men e-en kan ogsa sta foran vokal: elveos, fiske-
yngel, sild(e)olje.
74 ORDDANNING
- Nar forleddet er en sammensetning, er -e sjelden: storsildfiske (men sildefiske),
isbj0mjakt (men bj0rnejakt), hoggormbitt (men ormebitf), smabamsalder (men bar-
nealder).
Binde-e ved substantiviske forledd er vanligere i norsk enn i svensk: julklapp - jule-
gave, folkdans - folkedans, flaskpannkaka - fleskepannekake. Men det er ogsa varia-
sjon innen norsk, og f.eks. trdndersk og nordnorsk har mindre -e enn det som ellers er
vanlig i norsk: fiskmat, pannkak, mens vestlandsk har noe mer.
Nar forleddet er et substantiv som ender pa trykklett -e, er e-en med i sammenset-
ningen: hanegal, jentebam, visesang, epleslang.
Noen mener at -e i forleddet er binde-e og ikke e-en som vi finner i substantivet ellers
(hane, vise, stykke). Et argument for det er at e-en tilsynelatende blir borte i enkelte
sammensetninger: kongss0nn, leirjord, stykkgods, holmgang, Holmenkollbakken, riks-
rett, kronprins, embetsstat o.a. Men noen av disse kan tolkes slik at forleddene her er
alternative former uten -e (kong, leir, stykk, holm, koll, jf. kong Harald).
Et annet argument for ikke a regne med binde-e her er at vi har dialektformer som
sleaf0re, kakuskive og stedsnavn som Haralfikka, Bratadalen, Mysuseter, Stugusjpen.
Forleddet er der identisk med substantivet i dialekten (slea, kaku, hara, brata, mysu,
stugu). (Enkelte former med andre vokaler enn -e har kommet inn i skriftspraka: beta-
suppe.)
2.2.3.2 Forleddet er adjektiv
Adjektiv som forledd i substantiviske sammensetninger har vi i ungkar, fritid, sma-
barn, tomflaske, gamalost, h0gskole, blindgate, storflyplass, intemminne, tredjepart,
levendefisk, Stor-Oslo o.a. S vaert produktive som forledd er stor-, sma-, halv-: storby,
storfolk, storgard, storkar, storslalam; smabarn, smdborger, smaby, smakryp, sma-
penger, smaskole; halvdel, halvliter, halvmane, halvsirkel, halvar.
Adjektivet som forledd star oftest i naken form (= stammen). Nar etterleddet er
et substantiv i npytrum, star forleddet ogsa i npytrum i noen fa tilfeller: intetkjpnn,
tungtvann, godtfolk, men oftest ikke: flatbr0d, gravcer, h0ghus, langbord, ungdyr.
Valgfrie er ny(tt)ar, varm(t)vann\varm(t)vatn. Svak form kan ogsa forekomme: store-
bror, lillebror, veslesyster, galehus, hvitevare, tredjedel. Flertallsformen sma fore-
kommer i smabarn, smdborger, smdvilt o.a. Komparativformen finner vi i bedreviter,
SAMMENSETNING 75
bedremann(sbarn); flertall; merverdi, mersmak, merinntekt; mindreverd; eldrebolig,
eldreomsorg, eldresenter og superlativformen i bestefar, bestemor, bestevenn, bes-
teborger, bestselger; mesteparten; minstepensjon; eldstemann, yngstemann; yppers-
teprest\0vsteprest.
I mange tilfeller kan sammensetninger av adjektiv - substantiv altemere med til-
svarende fraser: storgard - star gard, egeninnsats - egen innsats, halvliter - halv
liter, ny(tt)ar - nytt dr, nypoteter - nye poteter osv. Nar sammensetningen har fatt
en spesialisert (oftest avgrenset) betydning, kan ikke sammensetning og frase bnikes
om hverandre: grpnnsaker - gr0nne saker, h0gskole - h0g skole, ungkar - ung kar,
bldboer - bld beer, gammaidans -gammal dans m.fl.
I trpndersk brakes sammensetninger med adjektivisk forledd oftere enn i norsk ellers:
Han er spent pa dette, har h0rt mye snakk om nypresten (Elstad 1977). Stakkars Jon
og Lise som ma ga pa skolen i gammelklcer (Elstad 1977).
2.2.3.3 Forleddet er verb
Verb som forledd er noen ganger identisk med stammen: byggmester, brekkjem, stig-
b0yle, brennpunkt, fall-lem, springbrett. Det gjelder alltid verb pa -er: barbermaskin,
bukserbat, justervesen, roterblad, spasertur, studerkammer og verb pa trykksterk
vokal: robdt, gagate, symaskin. Men oftest ender verbet pa -e: kj0pesenter, danse-
skole, lesesal, sovemiddel, knekkebrpd, tippekamp, leseplikt, syngedame, stavekon-
troll.
Forleddet i disse sammensetningene kan se ut som infinitiv. Men i nynorsk kan infi-
nitiv ende pa -a eller -e, men sammensetninger av denne typen har likevel bare -e: Ei
syngjedame skal syngja/syngje i kveld.
Sammensetninger med verb som forledd har fra gammelt av ikke vsert saerlig vanlige.
Nar et verbait begrep skulle innga i en sammensetning, var det oftest et verbalsub-
stantiv som ble forledd: rydningsmann, bygningsrdd, parkeringsplass, ansettelses-
vilkdr, hogstkar, sangfugl, slagvapen, gangsti. (Men jf. nedenfor.)
Noen ganger kan samme rot innga i begge typer sammensetninger: d0pefont -
dapskjole; gagate — gangfelt; syngedame - sanglazrer; slamaskin — slagvapen; sove-
piller - s0vnproblemer, Preprogram-Iceringssituasjon, driveplikt-driftskonto. Nar
4
76 ORDDANNING
forleddet er en sammensetning, er det heist substantivformen vi far: innkj firing slid
(jf. kjfiretid), utdrikkingslag (jf. drikkevann), brevskrivingskurs (jf. skrivekurs), inn-
sovningspiller (jf. sovepiller).
Verb med stamme pa -r danner av og til sammensetninger ved at verbet endrer form til
-er. sladderhank, flaggermus, klapperslange.
Det er noen ganger uklart om vi har verb eller substantiv som forledd. Bombefly kan
vaere 'fly for bomber', dvs. ha substantiv som forledd, eller det kan vaere 'fly som bom-
ber', dvs. ha verb som forledd. Ogsa ord som danseskole, fiskekvote o.a. har den samme
uklarhet. Enkelte ganger kan denne tvetydigheten f0re til parallellformerifwkehdt - fls-
kerbat\ vekkeklokke - vekkerklokke.
I noen fa tilfeller er perfektum partisipp forledd: bruktbil, frossenfisk.
2.2.3.4 Forleddet er frase
I sammensetningen ingenmannsland er forleddet ingenmann. Men det forekommer
aldri som ett ord, bare som en frase. Forleddet kan altsa ogsa vaere en frase.
Strukturen i ingenmannsland og hverdagsmat er den samme:
Forskjellen er bare at hverdag er et vanlig ord, mens ingen mann bare forekommer
som frase.
Flere andre eksempler har tailord + substantiv som forledd: femtiarslag, dtte-
timersdag, hundrekroneseddel, ffirstemaidemonstrasjon o.a.
Verbfrase med imperativ og utfylling kan ogsa enkelte ganger vaere forledd: brett-
SAMMENSETNING 77
ut-pike, gj0r-det-sj0l-verkt0y, gd-bort-kjole. Eks.: Pa kort tidblir leilighetenpa buss-
holdeplassen et stikk-innom-sted . . . (Vik 1991).
Ogsa andre frasetyper kan vaere forledd: halvsjutida, ad hoc-l0sning, berg-og-dal-
bane, vegg-til-vegg-teppe, tur-retur-billett.
Beslektet med denne typen sammensetninger er fraser som hvit slavehandel. Dette betyr
'handel med «hvite slaver»', og hvit bestemmer altsa forleddet slave- og ikke etterled-
det -handel, slik vi skulle vente. Dette blir kalt forleddstilknytning. Andre eksempler:
norsk spraklcere (= 'Isere om norsk sprak'), personlig skatteyter (= 'en som yter (betaler)
personlig skatt'), videregaende skole-dag (= 'dag for videregaende skole') (Uniforum
1993).
En slags forleddstilknytning far en ogsa i uttrykk som Ivar Aasen-senteret. Her dan-
ner Ivar + Aasen en enhet, som igjen er knyttet til senteret, altsa slik:
[[Ivar Aasen] senteret]
men skrivematen tyder pa at Aasen + senteret danner en enhet, slik:
[Ivar [Aasen-senteret]]
Den samme mangel pa samsvar mellom struktur og skrivemate har vi ogsa i f.eks.
New York-korrespondent, 0ystre Slidre-heimen, ad hoc-utvalg, Unge H0yre-folk ('folk
i Unge Hpyre', jf. unge hpyrefolk = 'hpyrefolk som er unge'). Jf. 2.2.7.
2.2.3.5 Andre forledd
Ogsa ord fra andre ordklasser kan sta som forledd i en substantivisk sammensetning.
Preposisjoner star som forledd ofte foran substantiver som er avledet av verb:
palegg, heimreise, tilstand, tilbygg, etterslep, tilbakebetaling, overgang (jf. 2.2.5.2),
men kan ogsa forekomme ellers: forstue, fdrskole, baktropp, tilnavn, utegrill, over-
klasse, framtid.
Substantiver som utleie, opptak o.l. kan tolkes som dannet ved konversjon av sammen-
satte verb: utleie, oppta o.l. Men nar verbet er mindre vanlig, kan en ogsa oppfatte det
omvendt, at verbet er dannet av substantivet (eller perfektum partisipp) (jf. 2.5).
Ord som i dag, til stede, i tide regner vi ikke som sammensetning, selv om de noen
ganger skrives i ett ord: idag. I offisielt bokmal og nynorsk skrives de i to ord, og de
bpr oppfattes som en preposisjonsfrase.
Blant adverb er det saerlig ikkeMkkje som opptrer som forledd: ikke-person, ikkevold,
4
78 ORDDANNING
ikkeangrep(spakt). Men ogsa andre kan forekomme: ndtid, nestenulykke, strakstil-
tak.
Determinativer som forledd finner vi i allrom, allm0te, hverdag, entail, tresteg,
femkamp, mangekamp, (ved) atte-tida, ti-toget o.a.
Pronomen forekommer sjelden som forledd: hankjpnn, hunkatt, jeg-roman (men
forleddene han-/hun- kan ogsa tolkes som substantiver, jf. skrivematene hannkj0nn,
hunnkatf).
Inteijeksjoner er forledd i ord som hallodame, hurragutt, ahaopplevelse, jasier,
neimann.
2.2.4 Adjektiver
2.2.4.1 Etterleddet
Etterleddet i adjektiviske sammensetninger er, som navnet sier, et adjektiv: lydlfis,
larkort, evneveik, jordgrpnn, dfignapen, kjpreklar, kjendiskdt, gryteferdig, kalorifat-
tig, maskinleselig.
Noen adjektiver er spesielt vanlige som etterledd, bl.a. -fri og -l0s/-laus.
-fri star etter et forledd som betegner noe negativt ('fri fra noe'), og sammensetnin-
gen blir dermed et ord med positivt innhold: gjeldfri, skolefri, feberfri, tollfri, isfri,
farefri, fordomsfri, knirkefri. Forleddet kan ogsa vaere npytralt eller positivt ('fri til
noe'): helgefri, gjestfri, forskningsfri.
-10s star ofte etter forledd som angir noe positivt, slik at sammensetningen blir
negativ ('mangel pa noe') :fredl0s, gledel0s, s0vnl0s, radl0s, hjertelps, sjansel0s, ver-
dil0s, ansvarsl0s. Men sammensetningen kan ogsa betegne noe mer npytralt: lyd-
10s, endel0s, vektl0s, papirl0s, toppl0s, lealaus, eller positivt: sorglps (ogsa sorgfri),
trinnl0s, harml0s, klassel0s.
Noen ganger forekommer bade -fri og -10s ved samme forledd, og ordet med -fri er
da gjeme positivt, mens ordet pa -10s er negativt: ansvarsfri - ansvarsl0s, karakterfri
(skole) - karakterl0s (person), trefritt (papir) - trel0st (landskap), skolefri (dag) -
skolel0s (bygd).
Nar -fri star substantivisk i uttrykk som De har I0rdagsfri/forskningsfri kan det seman-
tiske forholdet mellom forledd og etterledd vaere annerledes (l0rdagsfri = 'fri pa 10rda-
g(ery, forskningsfri = 'fri til forskning').
SAMMENSETNING 79
En del andre adjektiver er ogsa vanlige etterledd, bade i eldre og nyere sammenset-
ninger:
-bevissf. miljfibevisst, fartsbevisst
- riktig'. fplgeriktig, moteriktig
- sikker: driftssikker, sj0lsikker, bombesikker
- vennlig'. bamevennlig, tyskvennlig, fotvennlig
- villig'. risikovillig, frivillig, hfipsvillig
Enkelte av adjektivene ovenfor kan miste noe av sin egentlige betydning i sammen-
setninger, og de kan da minne om avledningssuffikser. Nar bamevennlig brakes om en
person som er vennlig mot bam, har vi den egentlige betydningen av etterleddet, likesa
nar Icerevillig betyr 'villig til a laere'. Men nar vi finner ord som prisvennlig, fotgjenger-
vennlig, smprevillig, startvillig, sa har etterleddet fatt en abstrahert betydning (eks.: en
startvillig motor, en motor kan ikke vaere villig i ordets egentlige betydning).
At sammensetninger naermer seg avledninger, er ikke noe nytt. Flere avledningssuffik-
ser har tidligere vaert egne ord: -lig\-leg er opprinnelig samme ord som adjektivet lik.
Ogsa partisipper danner adjektivsammensetninger: risikofylt, verdensber0mt, med-
tatt, ncerliggende, velmenende, stillestdende, fargesprakende, livgivende, epokegj0-
rende.
Det er her ikke alltid lett a si om vi har en sammensetning eller et adjektiv dannet ved
konversjon. Siden vi ikke har verb som *risikofylle og *ncerligge, ma risikofylt og ncer-
liggende vaere sammensetninger. Ord som fastlagt og grunnleggende er derimot dannet
av verbene fastlegge og grunnlegge, og er derfor ikke sammensetninger (men partisip-
per av sammensatte verb).
Ved ord som knivdrept er forholdet mer komplisert. Opprinnelig har vi her en sam-
mensetning, men denne sammensetningen har sa gitt opphav til verbet knivdrepe. Nar
et slikt verb er etablert, kan vi si at knivdrept er et vanlig partisipp. (Se naermere 2.5.)
Ord som fulltallig, dennesidig, blapyd er ikke sammensetninger, men avledninger.
(Se 2.1.4.3.)
2.2.4.2 Forleddet
I adjektivssammensetninger er forleddet oftest et substantiv: lydl0s, larkort, evneveik,
fabrikkny, dfignapen, himmelbla, jordgr0nn, kremgul, iskald, kr0llfri, brukervennlig,
moteriktig, hemmelighetsfu.ll, gryteferdig, klassebevisst, kalorifattig, miljbfiendtlig,
ungdomskriminell, maskinleselig o.a.
d'
80 ORDDANNENG
Adjektiv som forledd fins i noen kopulative sammensetninger (2.2.2A): d0vstum,
surs0t, svarthvit, nyenkel, nygammel, men ogsa i andre: gulgr0nn, dumdristig, bleik-
feit, fullmoden, isaer i adjektiver avledet av partisipper: bldkledd, kortklipt, hardkokt.
Produktive som forledd er isaer halv-, he(i)l-, sma-, star-: halvblind, halvfeit, halvfer-
dig, halvgammel, halvfull, halvgod, halvlang, halvm0rk, halvslank, halvtom; helfeit,
helmaks, helsvart; storglad, stormektig, stor0yd; smaforncermet.
Nar etterleddet er et presens partisipp, star et adjektivisk forledd oftest i npytrum:
vidtrekkende, hbyttravende, frittgdende, djuptloddende,fintf0lende (jf. rekkevidt o.l.),
men ikke alltid: godtroende, nyskapende, stilltiende.
Verb som forledd har vi i: slitesterk, kj0reklar, sm0remyk, sittevennlig, verneverdig
o.a., kanskje ogsa i treffsikker, Ippsvillig o.a. (Men forleddet kan ogsa vaere substan-
tivene treff, l0p.)
Andre ordklasser kan ogsa vaere forledd, preposisjoner: paseilt, innsmurt, etter-
sittende, hjemmevcerende, utearbeidende, adverb: ikke-sosialistisk, ikke-eksisterende,
determinatives enestaende.
Forledd fra flere ordklasser kan ha en avbleiket betydning og bare ha en aliment
forsterkende funksjon. Enkelte av disse kan danne sammensetninger med flere slags
etterledd: kjempegod, kjempesnill, kjempes0t, mens andre kan danne sammensetning
bare med eteneste eller ganske fa adjektiver: beksvart, blendvakker, blikkstille, brenn-
sikker, dyvat, d0dstr0tt, gloheit, g0rrkjedelig, illsint, knallhard, kn0ttliten, livsfarlig,
lynrask, pottesur, rdsterk, spinngal, styrtrik/s0kkrik, svinedyr, syltynn, 0rliten o.a. (Jf.
ogsa 2.3.3.3.)
2.2.5 Verb
Blant de verbale sammensetningene er det to hovedtyper:
a) med nominalt (substantivisk eller adjektivisk) forledd: halshogge, godkjenne
b) med preposisjon som forledd: patvinge, opps0ke, motta.
Ogsa verb kan sporadisk vaere forledd: 0sregne, brennemerke, fryset0rre, likesa en
preposisjonsfrase: tilrettelegge, ivareta, tilintetgj0re.
SAMMENSETNING 81
2.2.5.1 Forleddet er substantiv
Eksempler: behovspr0ve, b0nnh0re, dampkoke, halshogge, grunnlegge, lykke0nske,
lysregulere, planlegge, politianmelde, radsp0rre, veilede, vingeklippe, voldta.
Slike sammensetninger kan vaere gamle i norsk {halshogge, hudflette, korsfeste,
pantsette, stadfeste, trulove, voldta) eller av nyere dato {atombombe, buklande, data-
behandle, fyllekj0re, kjeder0yke, knivdrepe, korrekturlese, landsette).
Mange av dem som er ganske nye, er sakalte tilbakedanninger (eller retrograde
verb): lese korrektur korrekturlesing —> korrekturlese. (Mer om tilbakedan-
ninger 2.5.) En del slike verb blir etablert som et helt vanlig verb i norsk {buklande,
landsette), mens andre forekommer mer sporadisk og kan fples mer som tilfeldige
ad hoc-kontruksjoner {ansiktslbfte, folketelle, knivdrepe, platedebutere). Denne siste
typen er spesielt vanlig i aVissprak, isaer i overskrifter, der en har behov for en kort
uttrykksmate.
2.2.5.2 Forleddet er adjektiv
Eksempler: frigi, godkjenne, hvitvaske, hbgakte, klargjbre, nydanne, narlese, rein-
gj0re, m0rklegge, mistenkeliggj0re, blanekte, svartmale, todele, tredoble o.a.
Forleddene halv-, hel-, sma-, star- angir grad: halvsove, helgardere, smaflire, stor-
grate.
Av disse er isaer sma- produktivt: smablunde, smafryse, smdkoke, smdprate.
Forleddet har oftest ubpyd form, men i godtgj0re star det i npytrum. (Men ellers:
godkjenne, godsnakke.)
2.2.5.3 Forleddet er preposisjon
En stor gruppe sammensatte verb har preposisjon som forledd: avvise, palegge, til-
legge, inndra, utf0re, jramsende, gjennomlyse, framstille, oppf0re m.fl.
an-: ankomme, anrette, anrike, ansette, anta, anvise
av-: avduke, avfeie, avgj0re, avh0re, avklare, avlaste, avsette
*
82 ORDDANNING
att-: bi-: bort-: etter-: fra-: fram-: attfbre bidra, bifalle, bilegge, bisette, bista, bivane bortfalle, bortfpre ettergi, etterlate, etterleve, etterspore fradpmme, fraflytte framga, framsette, framstille
gjen- (igjen-): gjendikte, gjenfinne, gjengjelde, gjenta
gjennom-: hjem-/heim-: i-: gjennomfpre, gjennomlese, gjennomskue hjemkalle, hjems0ke id0mme, if0re, ilegge
inn-: innby, innfiltre, innf0re, innkalle, innkvartere, innprente, inn- skrenke
inne-: med-: mellom-: mot-: ned-: inneholde, innesperre medbringe, medta, medvirke mellomlande motarbeide, motbevise, motsette, motsi nedbygge, nedkjple, nedkomme, nedruste, nedsable
om-: omfatte, omringe, omsette, omvende
opp-: oppe-: over-: pa-: sam-: sammen-: til-: tilbake-: under-: unn-: oppfinne, oppfordre, oppgi, oppleve, oppna oppebcere overbevise, overdra, overdrive, overh0re, overleve, ovematte palegge, pdskynde, pasta, patale, pavirke samarbeide, samkj0re, samsvare, samtykke sammenfalle, sammenf0ye tilbringe, tilfpye, tilgi, tilhpre, tilknytte, tilstd tilbakef0re, tilbakekalle undergrave, underholde, underkaste, underkue, undersfike unndra, unnfange, unnga, unnsette, unnskylde, unnslippe, unnta
unna-: ut-: unnalure, unnasluntre utarte, utbryte, utdanne, utfordre, utheve, utl0se, utnytte, utrede, utsmykke
ute-: ved-: utebli, utelate, utelukke, utestenge vedgd, vedkjenne, vedkomme, vedta, vedvare
I noen tilfeller kan et slikt sammensatt verb igjen settes sammen med en preposisjon
til et nytt verb: gjeninnf0re, overopphete.
SAMMENSETNING 83
Noen av disse forleddene blir ogsa regnet som prefikser, isser an-, bi-, sam-, unn-. An-
og bi- kan sta alene, og bpr derfor regnes som egne ord: Jeg skal se det an; Hun stod
meg bi. Sam- kan regnes som en variant av sammen, og unn- som en variant av unna,
pa samme mate som gjen- er en variant av igjen (jf. gjenfinne -finne igjen). (Sam- og
sammen har noksa lik betydning, mens det ikke er sa tydelig ved unn- og unna. Men
de fungerer som altemativer i enkelte tilfeller: unnslippe - slippe unna.) For/fore/f0re
regnes her som prefiks.
Sammensetning eller verbfrase
Mange av sammensetningene med preposisjon som forledd star i et naert forhold til
verbfraser dannet av samme ord: innkalle - kalle inn, oppgi - gi opp, underskrive
- skrive under osv. Betydningen er i mange tilfeller den samme eller noksa lik, og
slike verbpar har ofte vaert sett pa som varianter av ett og samme (komplekse) verb.
(Jf. 7.4.3 og 8.6.2.)
Det har vaert vanlig a si at vi har enten fast sammensetning (innkalle) eller 10s sam-
mensetning (kalle inn). Disse begrepene er noe misvisende, for i verbfrasen kalle inn
har vi ikke sammensetning i vanlig forstand.
Den ulike rekkefplgen i sammensetning (innkalle) og verbfrase (kalle inn) skyldes den
tidligere friere leddrekkefplge som fantes i norsk. Preposisjonen kunne tidligere sta enten
foran eller bak verbet (inn kalle - kalle inn), men etter hvert ble den skrevet sammen
med verbet nar den stod foran, men ikke nar den stod etter.
Det er likevel ikke alle slike verb som fins bade i fast og 10s sammensetning. Vi kan
skille mellom tre grupper:
1. Noen verb fins bare i sammensetning: ansette, avduke, avfolke, avgjtjre, avlyse,
avtale, etterlikne, gjenta, innbille, innby, innkvartere, innse, mellomlande, nedsable,
omfatte, omringe, oppdage, oppfatte, oppfordre, oppleve, oppmode, overbevise, over-
bore, overleve, overtale, pasta, sammenlikne, tilbe, tillate, tilsette, underholde, under-
vise, utarte, utdanne, utfordre, utheve, utsmykke, vedga o.a.
2. Noen verb fins bare i verbfrase: kaste bort, kneppe igjen, koke over, blusse opp,
lase opp, flagge ut.
3. Noen verb fins i bade sammensatt form og som verbfrase. Disse faller igjen i flere
grupper med glidende overganger mellom:
4-
84 ORDDANNING
a) Noen har (omtrent) samme betydning: bortfalle -falle bort, framtvinge - tvinge
fram, hjemsende - sende hjem, innkalle - kalle inn, medbringe - bringe med, motsi
- si mot, motta - to mot, nedbygge - bygge ned, omlegge - legge om, oppfinne -
finne opp, sammenf0ye —fbye sammen, tilbakef0re —f0re tilbake, utgreie - greie ut,
vedkomme - котте ved m.fl.
b) Noen har noe ulik betydning, gjeme slik at verbfrasen har en mer konkret betydning
(der preposisjonen ofte betegner sted), mens sammensetningen har en mer abstrakt
betydning. Eks.: avsette - sette av, avlaste - laste av, avsla - sta av, avta - ta av,
bonfire -f0re bort, framgd - gdfram, framf0re - jprefram, gjengi - gi igjen, gjen-
nomlyse — lyse gjemom, innkj0re — kj0re inn, innsette — sette inn, omvende — vende
om, oppdra - dra opp, oppfylle -fylle opp, opplyse - lyse opp, oppna - nd opp, oppta
- ta opp, overgd - ga over, pdlegge - legge pd, tilta - ta til, utbryte - bryte ut, utsette
— sette ut, utrette — rette ut m.fl.
Noen ganger kan betydningsforskjellen bli sa stor at det er vanskelig a se noen sam-
menheng mellom de to uttrykksmatene: hjems0ke - s0ke hjem, inneholde - holde
inne, nedkomme - котте ned.
Det er ingen skarpe grenser mellom disse gruppene. Pa overgangen mellom gruppe
1 og 2 har vi en del tilfeller der verb + preposisjon er det normale, mens sammen-
setning er lite brukelig, men kan forekomme: gi bort, ta bort, dra fram, fare fram,
gripe inn, sende inn, sovne inn, salte ned, leie ut, legge sammen, rive sund o.a.
Ogsa mellom gruppe 3a og 3b er det glidende overganger. Innf0re og f0re inn kan
ha samme betydning (= 'importere'), men innf0re kan ogsa brukes i andre sammen-
henger, f.eks. innf0re kristendommen ('introdusere'). Utf0re og f0re ut kan begge bety
'eksportere', men vi kan bare si utf0re et oppdrag.
Det er ogsa andre faktorer som spiller en rolle for bruk av sammensatt verb eller
verbfrase. Det kan framstilles slik:
Sammensatt verb
Overfprt betydning
Bokmal
Hpytidelig stil
Partisipper
Verbfrase
Konkret betydning
Nynorsk
Dagligdags stil
Infinitiv og finitt verb
SAMMENSETNING 85
Dette skal forstas slik at faktorene i venstre kolonne er gunstige for bruk av sam-
mensatt verb, mens faktorene i h0yre kolonne samsvarer mer med bruk av verbfrase.
Dette er likevel bare tendenser, for bade bokmal og nynorsk har begge typer verb,
men det er noe mer bruk av sammensatt verb i bokmal.
Betydning: framffire - f0re fram, oppdra - dra opp osv. Som nevnt ovenfor har
sammensatt verb ofte en mer overfprt betydning enn verbfrasen.
Malform: Sammensatt verb er noe mer vanlig i bokmal. Verb som utrede,frasi, opp-
ose svarer i nynorsk til verb som greie ut, seie fra. (seg), l0yse opp. I bokmal er bade
sammensatt verb og verbfrase vanlig, mens nynorsk bare har verbfrase. Ved andre
verb er verbfrase vanligst i begge malformer: hpste inn, котте ut, flytte fra, реке
pd, men i bokmal forekommer ogsa sammensatte verb: innhpste, utkomme, fraflytte,
pdpeke.
Stil: I bokmal kan det vaere en viss stilforskjell mellom sammensatt verb og verb-
frase. Nar begge varianter forekommer, kan den sammensatte verbformen ha et mer
litteraert eller hpytidelig preg: inn0ve, innhpste, framskynde, medbringe.
Partisipper: Partisipper har oftere sammensatt form enn infinitiv og finitte verbfor-
mer. I mange tilfeller har vi derfor sammensatt perfektum partisipp, men verbfrase i
de andre formene:
oppgjort (gjpre opp)
pakledd (kle pa)
sammensatt (sette sammen)
utbygd (bygge ut)
utleid (leie ut)
bortkasta (kaste bort)
I presens partisipp er sammensatt form obligatorisk:
tilskyende (skye til)
oppegaende (ga oppe)
patroppende (troppe pa)
4-
86 ORDDANNING
framstaende (sta fram)
sammenhengende (henge sammen)
Nar perfektum partisipp har sammensatt form, mens verbet ellers er en verbfrase,
kan det sammensatte partisippet bare brakes
1) attributivt (som adledd):
en oppgjort sak
eit samansett ord
en bortkastet dag
pa gjengrodde stier
2) etter vcerelvere og bli (og verte):
Hun var ikke pakledd
Saka er oppgjort
Huset var svaert pakostet
Jeg blir nedringt av pagaende selgere
Boka er omsett av NN
Dei var framkomne
De er bortreist
Etter ha/fa er partisippet vanligvis ikke sammensatt nar verbet ellers ikke er sam-
mensatt:
Hun har ikke kledd pa seg
Vi har gjort opp saka
Dei har ikkje kommi fram enno
Ho har sett om boka fra tysk
Slike partisipper star pa overgangen til adjektiver, og de oppfprer seg i mangt som adjek-
tiver. De kan f.eks. fa tillagt prefikset u-: uinnbundet, uoppklart, usamansett, uutforsket
(som andre partisipper: ulast, ufrankert).
Nar det dannes avledninger av verbfraser av denne typen (verb + preposisjon), er det
den sammensatte formen som oftest er avledningsbase:
innbinding (binde inn)
SAMMENSETNING 87
opprydding (rydde opp)
utflagging (flagge ut)
framtreden (tre fram)
avskrift (skrive av)
gjenganger (ga igjen)
samboer (bo sammen)
bortebuar (bu borte)
opptrekker (trekke opp)
Det samme gjelder nar vi danner substantiver av verb ved konversjon:
frammpte (mpte fram)
opptak (ta opp)
overfall (falle over)
gjenbruk (brake igjen)
utleie (leie ut)
innfall (falle inn)
sammenheng (henge sammen).
Slike substantiver kan vaere avledet bade av sammensatte verb og verbfraser. Over-
gang ma tolkes som et substantiv avledet av ga over, ikke overga. Palegg kan tolkes
som avledet av enten legge pa eller palegge.
2.2.6 Andre sammensetninger
Det fins mer sporadisk sammensatte ord av de mindre ordklassene.
Adverb: De fleste sammensatte adverb har etterledd som er adverb eller preposisjon:
altfor, altsa, enda, enna, likesa, likevel, ogsa, iscer o.a.
Der- kan vaere forledd i flere sammensetninger: deretter, derfor, dermed, derfra,
deri, demest, derpa o.a. Noen av disse, som deretter, derfor, derfra\derfra, deriblant,
derimot, dermed, er vanlige bade pa bokmal og nynorsk. Andre, derav, deri, deri-
gjennom o.l., er mest vanlig pa bokmal, og gjeme litteraert bokmal. Nynorsk bra-
ker heller preposisjonsfrase: av det, i det, gjennom det. I tillegg til der- har nynorsk
88 ORDDANNING
ogsa di- som forledd i enkelte tilfeller: difor, dimed, dinest. Di- veksler med dess-
i nynorsk i dessheller/diheller, dessmeir/dimeir, dessverre/diverre (med bare dess-
i dess(for)utan). (Disse orda kan ogsa saerskrives: dess heller, di verre.) Pa bokmal
fins dess- som forledd i dessuten, dessverre.
Sammensatte adverb har vi ogsa i hvorfor\korfor og de na alderdommelige hvorav,
hvorpa, hvormed, hvortil o.l. Med depot menes et lager hvorfra det leveres bensin til
detaljist. (Forskrift om avgift pa miljpskadelige batterier 1990.) Istedenfor de siste
brakes na oftest preposisjonsfrase: Med depot menes et lager som det leveres bensin
til detaljist fra.
Substantivisk etterledd har alltid. Substantivisk etterledd med tillegg av -.s har
alltids, jamsides, allesteds, hodestups\hovudstups o.a. Bare i nynorsk fins ffirebels,
samstundes.
Verbait forledd og etterledd har kanskje. (Enkelte andre verbalfraser kan ha om
lag samme funksjon, men skrives isaer: kan hende, mon tro/tru\md tru, ma vite.)
Preposisjoner: nedafor, ovafor, nordafor, innafor, utafor, framfor, frampd, innom,
inntil, innunder, oppd, nedpa, utpa, ovenpa, etterpa, ovenfra, inntil, oppatt, nedatt,
heimatt o.a. Bokmal har ogsa sammenskriving i istedenfor (men ikke i i stedetfor,
heller ikke nynorsk i stadenfor).
Noen preposisjoner er satt sammen av i og en annen preposisjon: iblant, ifra\ifrd,
igjennom, imellom, imot. De har stort sett samme betydning som tilsvarende preposi-
sjoner uten z-, men brakes noe oftere nar preposisjonen ikke har utfylling. Du skulle
nok sagt ifra (Aln&s, 1977). Vi er ikke imot deg, far (Alnaes 1977). Jeg har aldri tenkt
igjennom det (Henriksen 1991).
Preposisjoner som utpa kan ogsa saerskrives, som ut pa nar det betegner bevegelse til
et sted, og som ute pa nar det ikke betegner tilstedsbevegelse. Slik ogsa oppd, nedpa,
innpa,frampd. Eks.: Oppd garden hadde dei kjpt (Heggland 1982). Ho gjekk oppd h0gste
knattane og skoda utover (Heggland 1982). Ho klatra opp pd stillaset (Hoem 1978).
Oppe pd loftet lag Hansina og talde kvistane i taket (Hoem 1978). Nar preposisjonen
ikke har utfylling, er sammenskriving det vanlige: Trceme hang utover, men: Trceme
hang utover kanten eller: ... ut over kanten.
Subjunksjoner: fordi (eller for di), dersom.
SAMMENSETNING 89
2.2.7 Skrivemater
Hovedregelen i norsk er at sammensetninger skrives i ett ord uten bindestrek, med
andre ord pa samme mate som rotord og avledninger.
I enkelte tilfeller brakes bindestrek. De viktigste tilfellene er:
- nar forleddet er et egennavn (proprium) og skrives med stor forbokstav: Oslo-folk,
Lofot-fisket, Europa-kart, Ibsen-festival. Nar ogsa sammensetningen kan tolkes som
et egennavn, brakes heist ikke bindestrek: Oslofjorden, Bergensbanen, Gldmdalen,
Osloavtalen, Kielerfreden. I andre ord varierer skrivematen: Oslo-mal/Oslomal/oslo-
mal. I ord der forleddet har mistet sin karakter av proprium, er skrivemate med liten
forbokstav og uten bindestrek det vanlige: selbuvotter, hardingfele, gudbrandsdals-
ost, telemarkski, wienerbrfid; pariserlojf, pilsenerfil, berlinerbolle, goudaost, portvin,
rigabalsam, damaskduk, kinasjakk, kneippbrfid.
- nar ordgrupper er forledd: tur-retur-billett, gd-sakte-aksjon, god-dag-mann-0kse-
skaft-svar, berg-og-dal-bane, munn-mot-munn-metode, adhoc-utvalg. Nar ordgruppa
er egennavn e.L, brakes vanligvis bindestrek bare mellom siste del av forleddet
og etterleddet: New York-mafia, 0ystre Slidre-heimen, Edvard Grieg-jubileet, Ole
Brumm-politikk.
- nar forleddet angir himmelretning e.l. og etterleddet er et stedsnavn: S0r-Norge,
Aust-Agder, Vest-Europa, Nord-Amerika. (Men altsa ikke i Vestlandet, S0rlandet,
Nordland, 0stfold, Nordhordland, Sunnm0re, S0rreisa o.a.) (Tilsvarende adjektiver
skrives uten bindestrek: vesteuropeisk, nordnorsk.)
- nar forleddet er et kortord: TV-titter, UD-ansatt, A-bombe.
- nar to like vokaler stpter sammen, kan bindestrek forekomme: fri-idrett, sj0-0rret,
- i ord som natt-tog, fjell-land for a unnga a fa tre like konsonanter etter hverandre
(skrivemate uten bindestrek brakes ogsa, men da med bare to konsonanter: nattog,
fjelland).
I strid med disse reglene ser en ofte sammensetninger skrevet i to ord (etter engelsk
mpnster), isaer i annonser, i oppslag i butikker, i firmanavn o.l.: okse skinke.fiske boiler,
Norsk Rasekatt Klubb; Bli med pa P4 og Statoils bilist konkurranse (...) Na har du
<♦
90 ORDDANNING
bade en oversikt over P4s frekvenser - og ditt unike deltager nummer (reklamebrosjyre
1995).
Mer sporadisk ser en ogsa en skrivemate i ett ord med stor forbokstav i etterleddet.
Det fins mest i navn pa firmaer, institusjoner, dataprogrammer o.l.: GlasMagasinet,
TusenFryd, EiendomsService, NorWay Ekspress, FrokostBrpd, WordPerfect.
Ogsa bindestrek blir en god del brukt i ord der reglene ikke krever det. Det fore-
kommer i mange sammensatte ord som kan vaere noe vanskelige a lese, enten fordi de
er litt lange, eller fordi sammensetningen er uvanlig, kanskje dannet for anledningen.
Dette forekommer mest i aviser, som har svaert mange nydannede sammensetninger,
men ogsa ellers. Eks.: ekspert-hjelp, fyrverkeri-prisene, gass-avtale, gjeldsoffer-saken
(alle Aftenposten 1993), frynse-goder, tunnel-problemer, leie-rot (alle Arbeiderbladet
1993), krim-sentrum, elite-skole, russer-maflaen, и(/Ьг-кгме (alle Dagbladet 1993). (Alle
eksemplene er fra overskrifter.) Noen ganger brakes bindestrek for a lette lesningen og
forhindre feillesninger: bre-is, av-ising, bil-leskur, ski-ting, ut-фу, vindus-kitt.
Alle eksemplene kan tas som uttrykk for et pnske om a tydeliggjpre hvilke deler
sammensetningen bestar av. For selv om sammensetninger normalt skal skrives i ett
ord uten at det er markert hvor sammensetningsfugen er, sa er det klart at det i mange
tilfeller ikke er lett a forsta ordet umiddelbart, og en markering ved hjelp av bindestrek,
stor forbokstav eller mellomrom kan gjpre lesningen lettere. En kunne da kanskje sondre
mellom en vinter-skoleferie og en vinterskole-ferie. Den siste typen, der etterleddet er
usammensatt, er den vanligste, og det kan derfor vaere behov for a markere strakturen
i fprste typen, som i f.eks. bil-leskur, under-verksmester o.a.
2.3 Avledning
2.3.1 Innledning
En avledning er et ord som er dannet av et annet ord ved hjelp av et avledningsaffiks
(prefiks eller suffiks).
Avledning er ogsa noen ganger brukt om ord som dannes uten affiks, f.eks. (et) kast av
verbstammen kast-. Dette blir her regnet som en egen orddanningstype, konversjon, se
2.4.
Avledningsbasen kan vaere et rotord: kjcerlig, eller en avledning: kjcerlighet,
eller en sammensetning: handverkar.
AVLEDNING 91
Prefikset eller suffikset kan ikke opptre som eget ord med samme betydning. *u
og *ig fins ikke som egne ord i norsk, og nar de legges til ord i norsk for a danne nye
(ufin, lydig), har vi altsa avledning. Suffiksene -dom og -skap (rikdom, toskeskap)
fins derimot ogsa som egne ord ((en) dom, (et) skap), men det er ingen sammen-
heng mellom den betydning f.eks. skap har som eget ord og den betydning det har i
toskeskap. De er derfor ogsa avledningssuffikser i rikdom og toskeskap (men ikke i
d0dsdom og kjpkkenskap).
Affikser blir oftest lagt til avledningsbasen uten at basen eller affikset blir end-
ret: manndom, skriving. Men i mange tilfeller blir basen endret: kar + -lig
karslig\karsleg, gud + -lig —> gudelig, hell + -ig heldig, котта + -er komma-
tere, kritikk + -er —> kritisere.
Nar avledningsbasen fartillagt -s eller -e foran suffikset, er det et minne om at mange
tidligere har vsert selvstendige ord (rotord) (-lig, -dom, -leik o.a.). Dermed inngikk de i
sammensetninger, og vi kunne da fa -s eller -e lagt til forleddet, pa samme mate som i
landsmann, bamevennlig o.a. (jf. 2.2.3.1.1).
I visse tilfeller blir en del av basen fjemet fpr et suffiks blir lagt til: gratuler- + -sjon
—> gratulasjon, funger- + -sjon —»funksjon o.a.
I avledninger og sammensetninger er det siste del av ordet som bestemmer ord-
klasse. Derfor forandres ikke ordklassen om en legger til et prefiks. Villig og uvil-
lig er begge adjektiver, arbeide og bearbeide er begge verb. Nar et suffiks blir lagt
til, endres oftest ordklassen. Suffiksene er derfor knyttet til de enkelte ordklassene
i langt stprre grad enn prefiksene. I omtalen videre vil derfor suffiksene bli delt inn
etter ordklasse, men ikke prefiksene.
2.3.2 Avledning med prefiks
2.3.2.1 u-
Den vanligste betydningen til prefikset u- er nektende: uglad = 'ikke glad', umulig =
'ikke mulig', uro = 'ikke ro'. Men betydningen kan ogsa vaere nedsettende (pejorativ)
(heist i substantiver). Uvcer er ikke mangel pa vaer, men darlig vaer. Uhyggelig broker
vi ikke om alt det som ikke er hyggelig, men om det som er helt i den andre enden
.4
92 ORDDANNING
av skalaen, om det som er forferdelig eller grusomt. Slik nedsettende betydning har
w- ogsa i ubeist, udyr, ugras, upris, uting, udr.
Disse to hovedbetydningene glir over i hverandre. Uforstand kan sies a vaere man-
gel pa forstand (nektende betydning), men like gjeme darlig forstand (nedsettende
betydning).
Nar betydningen til u- er nektende, er prefikset svaert produktivt. Nar betydningen
er nedsettende, er avledningen leksikalisert, og muligheten for a danne nye ord mer
begrenset.
Prefikset u- er oftest trykksterkt: ublid, udr, ulykke, ukultur, uvesen, upassande.
Avledninger med prefikset u- har vanligvis uttale med tonem (tonelag) 2.
Nar avledningsbasen er et ord som ender pa -lig og har minst tre stavelser, varierer
trykkplasseringa noe i ulike varianter av norsk. Noen har ogsa her trykket pa prefik-
set (pstlandske og trpnderske dialekter), andre har hovedtrykket pa andre stavelsen
eller seinere (og tonem 1): umerkelig, umdteleg, urimeleg, uoppsigelig, uangripelig,
utilradelig. Det gjelder ogsa nar avledningsbasen har valgfritt to eller tre stavelser
(gjelder noen ord pa nynorsk): udug(e)leg, ugud(e)leg, umog(e)leg.
Nar avledningsbasen har to stavelser, vakler uttalen av det avledede ordet pa
-lig\-leg:
'uvillig el. u'villig, 'ulovlig el. u'lovlig, 'uhpflig el. u'hdflig. I pstlandsk og trpndersk
talesprak kommer trykket pa prefikset i alle disse eksemplene.
Prefikset u- er vanligst ved adjektiv og perfektum partisipp: uglad, ujamn, ubrutt,
uskadd, ugjort. Ved adjektiver pa -bar, -ig, -lig\-leg, -sk og -som er avledninger med
u- svaert vanlig: uholdbar, uviktig, umulig, uskikkeleg, uhpvisk, uffilsom.
Prefikset u- kan ogsa forekomme i substantiver, men ikke sa ofte: uro, ufred, ulykke,
uforstand, ukrutt, uvenn, ulempe.
I enkelte tilfeller danner u- avledninger med en avledningsbase som ikke eller sjel-
den fins som eget ord: ubendig, ufeilbarlig, uforskyldt, uforttpdent, uhumsk, ukren-
kelig, ukuelig, ulastelig, ulidelig, umak(e), umiddelbar, ustyrtelig, utidig, utuktig,
utyske, uvisneleg. Eller den fins som eget ord, men i en annen betydning: ugild, ukrutt,
unote, ut0y.
AVLEDNING 93
2.3.2.2 mis-
Betydningen til mis- er oftest nektende, f.eks. i mislike, mistillit o.a. Men pa samme
mate som u- kan mis- ogsa ha nedsettende (pejorativ) betydning: misbruke, misstem-
ning, mishandle, misfoster. I mista (seg), misoppfatte har prefikset betydningen 'feil'.
Mis- forekommer mest i adjektiver og verb: misfornpyd, misnpgd, mismodig, mis-
bruke, mishandle, mislike, mistykkes, misoppfatte, mistenke, misunne, men ogsa i
substantiver: mishag, mishfive, misforhold, misnpye, mistillit, misstemning, miskre-
ditt.
1 miskunn (= 'nade') har vi en avledningsbase som ikke er eget leksem i modeme
norsk.
I avledninger med mis- ligger trykket nesten alltid pa fprste stavelse. Pa samme
mate som ved u- kan trykket i noen ord komme pa andre stavelse: mistenkelig, mis-
tenksom, misunnelig, misunnelse, delvis ogsa i misunne.
I mislig har vi tilsynelatende bare et prefiks og et suffiks. Men -lig var tidligere et rotord
og var da avledningsbase for en avledning med prefiks. (Ordet er ikke saerlig vanlig,
men forekommer i juridisk sprak. Vanligere er det som en del av sammensetningen
mislighold.)
2.3.2.3 van-
Betydningen til van- er, som ved u- og mis-, enten nektende, som i vanfpr, vankunne,
vanmakt, vancere, eller nedsettende, som i vanry, vanstyre, vanskapt.
Van- forekommer mest i substantiver og verb: vankunne, vanmakt, vanry, vanstyre,
vanvare, vanvidd, vanhellige, vantrives, vanv0rde, vancere, men ogsa i adjektiver:
vanffir, vanvittig, vanskapt.
Trykket ligger nesten alltid pa fprste stavelse i ordet.
De tre prefiksene u-, mis- og van- har stort sett samme betydning. Noen ganger
finner vi derfor to prefikser i konkurranse med hverandre til samme avledningsbase:
uf0r-vanf0r, ukunnig - vankunnig, mistrives - vantrives, uvettig - vanvettig, uv0rde
— vanv0rde.
I disse eksemplene har begge ord i hvert par omtrent samme betydning. Men enkelte
ganger kan betydningen vaere noe ulik: utenkelig - mistenkelig, uskapt - vanskapt,
ustelt - vanstelt. Prefikset u- har da nektende betydning (= 'ikke').
4
94 ORDDANNING
2.3.2.4 be-
Prefikset be- er opprinnelig tysk, men fins i dag i mange ord i bokmal og i enkelte
ord i nynorsk.
Prefikset be- forekommer fprst og fremst i verb: bevare, Ьегфге (men ogsa i
substantiver og adjektiver avledet av verb: bedrag, bedrift, bevisst, og enkelte andre:
bekvem, beskjederi).
Nar det fins et verb med be- og et uten, er ofte verbet med be- transitivt:
beherske (noe) - herske (over noe)
beseire (noen) - seire (over noen)
beklage (noe) - klage (over noe)
Eller begge kan vaere transitive, men med ulike slags objekt:
bebygge - bygge-. bebygge tomta, bygge hus pa tomta
berfive - r0ve: berpve noen friheten, rpve gods og gull
Verbene kan ogsa ha svaert ulik betydning: bedra - dra, befinne (seg) - finne,
begripe — gripe, behpve - h0ve, Ьегфтте — гфтте, bestikke - stikke, bestille — stille,
bes0ke - s0ke, betale - tale, bevise - vise.
Mange verb pa be- har ikke noe tilsvarende verb uten be--, bebreide, bebude,
bederve, befrukte, begeistre, begynne, bekymre, beskytte, besncere o.a.
2.3.2.5 for-/fore-/f0re-
Det trykksterke prefikset for- fins bade i bokmal og nynorsk. Prefikset fore- bra-
kes nesten bare i bokmal. Pa nynorsk brakes i stedet/pre-, men f0re- brakes ogsa i
mange ord der bokmal har for-. I noen ord kan ogsa fore- brakes pa nynorsk.
Eksempler - bokmal:
for-: forbilde, forb0nn, forfall, forhdnd, formann, formiddag, formal, fomavn, for-
post, forslag, forskott, forsyn o.a.
fore-: forebygge, foredrag, foregi, forekomme, forelese, forelegg, foresla, fore-
sp0rre, foreta, foreteelse o.a.
AVLEDNING 95
Eksempler - nynorsk:
for-: forbfinn, forfall, formann, forpost, forslag, forsyn o.a.
for-/f0re-: formiddag/fpremiddag, fornamn/f0renamn, fо rmdl/f0remdl, forbokstav/
f0rebokstav o.a.
fore-/f0re-: foredrag, forelese, f0resla.
f0re-: fprebels, fprebilete, fprebu, fprebyggje, f0redugurd, f0rehand, f0rekom(m )e,
f0relegg, f0remon(n), fpresegn, f0redt o.a.
I disse eksemplene har for- gjeme betydningen 'foran', 'framfor' e.l.
Det trykksvake/or- fins isaer i verb. Ofte er slike verb dannet av adjektiv: forherde
(gjpre hard), forgylle (gjpre gyllen), fornorske (gjpre norsk), fornye (gjpre ny), for-
bedre (gjpre bedre) eller substantiv:/oratez'ne (gjpre til stein), fordampe (bli til damp).
Betydningen er her kausativ ('forarsake', 'fa til a') (jf. 7.4.5).
Prefikset forekommer ogsa i verb som betegner at noe blir gjort feilaktig eller for
mye, slik at verbet far en negativ betydning: forsove seg (sove for lenge), forbruke
(brake opp), ford0mme, forgape seg, forlegge (legge feil), forakte, fortvile.
M&nfor- fins ogsa i mange andre verb, der betydningen til prefikset ikke er klar.
Det gjelder ofte nar avledningsbasen ikke fins som eget verb: forbarme (seg), for-
bause, forderve, forfjamse, forskale, forvandle o.a.
2.3.2.6 Andre germanske prefikser
Det fins ogsa en del andre prefikser, som spiller mindre rolle i norsk. Av tysk opp-
hav er an-, bi-, er-, ge- og unn-\ anlegg, antyde, bielv, bisak, erfare, erobre, gebyr,
gelender, unngjelde, unngd. (Det fins ogsa et annet prefiks bi- av latinsk opphav:
bilateral, se nedenfor.)
Prefiksene an-, bi- og unn- er som regel trykksterke, mens er- og ge- i de fleste
varianter av norsk talemal heist er trykksvake.
Prefiksene an-, er- og ge- er lite brukt i nynorsk.
Av gammelt norsk opphav er prefiksene and- (andfpttes), ov- (ovstor), tve-/tvi-
(tvetydig, tvisyn), 0r- (prliten) o.a.
Ord pa an-, bi- og unn- er her kalt avledninger. Men an og bi fins ogsa som egne ord:
Det gar an, hun stod meg bi. Det kan likevel sies at som selvstendige ord har de en peri-
96 ORDDANNING
fer status, ettersom de forekommer bare i en del faste verbfraser. Det er derfor vanlig
a oppfatte ord pa an- og bi- som avledninger.
Ogsa ord pa unn- kan tolkes som sammensetning om en oppfatter unn- som en variant
av unna.
2.3.2.7 Fremmede prefikser
Det fins ogsa en rekke prefikser som har sitt opphav i fremmede sprak, isaer latin og
gresk. Noen eksempler:
a- (atypisk), ad-(adverb), an-(analfabet), andro-(androgyn), ante-(ante-
sipere), anti- (antistoff), antro- (antroposof), bi- (bifil), bio- (biografi),
centi- (centimeter), de- (demontere), des- (desinformere), di- (diftong),
dia- (dialog), dis- (disharmoni), dys- (dysleksi), eks- (eksport), erke-
(erkefiende), eu-/ev- (eu-/evfemisme), geo- (geografi), giga- (gigawatt),
hetero- (heterofil), homo- (homofil), hyper- (hyperkorrekt), hypo- (hypo-
fyse),il- (illojal), im- (import), in- (influere), inter- (internasjonal), intra-
(intravenps), iso- (isomorf), ко- (kooperasjon), kon- (konform), kon-
tra- (kontraordre), kvasi- (kvasifilosofi), makro- (makrokosmos), maksi-
(maksisuksess), mega- (megastjerne), meta- (metasprak), midi- (midi-
skjprt), mikro- (mikroskop), milli- (millimeter), mini- (miniskjfirt), mono-
(monolog), multi- (multinasjonal), non- (nonfigurativ), orto- (ortodoks),
pan- (panteisme), para- (parameter), poly- (polygarni), post- (postgym-
nasial), pre- (prefiks), pro- (proamerikansk), proto- (prototyp), pseudo-/
psevdo- (pseudonym/psevdonym), re- (retur), retro- (retrofleks), semi-
(semifinale), sub- (subkultur), super- (superkjendis), syn- (syntese), tele-
(telefon), trans- (transport), ultra- (ultrafiolett), uni- (uniform), vara-
(varamedlem), vise- (visepresident), 0ko- (фкоsystem).
Noen av disse prefiksene er produktive og blir derfor brukt i stadig nye ord. Det gjelder
bl.a. prefiksene hyper-, super-, maksi- o.l., som betegner 'svaert (stor)': hyperaktiv,
hypermoderne, supermakt, supereffektiv, maksikdpe m.fl. Det samme gjelder mega-,
som egentlig betyr 'million' (som i megawatt, megabyte), og ultra-, som egentlig betyr
'utenom' (som i ultrafiolett), men som ofte blir brukt i betydningen 'svaert', 'enormt':
megasalg, megasulten (skilt 1994), ultramodeme.
AVLEDNING 97
Ogsa en del andre av de fremmede prefiksene er produktive, dvs. vi kan stadig
danne nye ord ved hjelp av disse prefiksene, ogsa ord med norsk avledningsbase
(gjelder ikke alle eks.): antiluftskyts, biodo, eksmann, erkekonservativ, kontraspio-
nasje, minibank, mikrokort, multiforetak, proeuropeisk, 0kokrim.
Skillet mellom prefikser og ikke-prefikser er ikke alltid like klart, og det endrer seg over
tid. Flere av prefiksene ovenfor svarer til egne ord i gresk eller latin, f.eks. bio-, geo-, фко-.
Fra historisk synspunkt danner de derfor sammensetninger, men fra norsk synspunkt
er de heist a betrakte som prefikser. (Ogsa aero-, akva-, astro-, audio-, biblio-, hydro-,
kosmo-, psyko-, sosio-, termo- o.a. kan pa samme mate tolkes som avledningsprefikser,
men blir her oppfattet som forledd i sammensetninger.) Omvendt har noen prefikser
ogsa blitt egne ord med til dels nye betydninger: homo, hyper, kvasi, super, tele.
2.3.3 Avledninger med suffiks
2.3.3.1 Substantiver
Avledede substantiver er oftest avledet av verb, substantiver eller adjektiver. (De som
er avledet av verb, kalles verbalsubstantiver.)
2.3.3.1.1 Verbalsubstantiver
De viktigste suffiksene som danner substantiver av verb, er -(n)ing, -else, -er\-ar.
Avledninger med -(n)ing og -else har som sin kjemebetydning selve verbalhand-
linga (kjrfring = ‘det a kj0re' o.l.). Ord dannet med suffikset -er\-ar og enkelte andre
har som sin viktigste betydning 'den som utfprer verbalhandlinga' (maler er 'den som
maler' o.l.).
Noen av de suffiksene som blir beskrevet i dette kapitlet (som verbalsubstantiver),
danner ogsa avledninger av andre ordklasser. Det gjelder isaer -(n)ing, som ogsa blir
behandlet i кар. 2.3.3.1.2.1 og 2.3.3.1.2.2.
2.3.3.1.1.1 -(n)ing
Suffikset -ing kan legges til de fleste verbstammene: bading, baking, banning, flyt-
ting, hiring, kjfiring, lesing, mobbing, skyting, vending. Men det fins ogsa verb som
98 ORDDANNING
n0dig tar suffikset -ing, avledninger som *arbeiding, *finning, *giing, *haing, *kom-
ming, *voering forekommer sa a si ikke. (Derimot kan sammensetninger med slike
verb noen ganger fa -zng-suffiks: oppfinning, utgiing o.a.)
En variant av dette suffikset er -ning, som vi finner mest i bokmal: avslutning,
fletning, gnisning, innfatning, applysning, tolkning m.fl., men ogsa nynorsk broker
suffikset av og til: bygning, gjerning, fatning, flyktning, leivning, rydning, setning,
skapning, smuming o.a. Men i de aller fleste tilfellene der bokmal kan brake -ning,
vil nynorsk brake bare -ing.
I likning, lysning, mening, sokning, soning, tegning o.a. har vi avledning med suffikset
-ing, ikke -ning, for verbet inneholder -n: likne, lysne, mene, sokne, sone, tegne. I slike
ord har etter hvert suffikset blitt omtolket fra a vaere -ing til a vaere -ning, og deretter
har -ning spredt seg til verb som ikke inneholder -n, som bygge, skape, tenke o.a.)
Mange verb far ikke -ning av fonologiske grunner. Etter verbstammer pa -n, -nd, -er og
dessuten pa -r, -I etter konsonant forekommer ikke -ning, altsa bare trening, sending,
brodering, sikring, skildring, kribling o.l.
Verbalsubstantiv pa bokmal er enten maskulinum eller femininum (tolkingen/tol-
kinga). Ord pa -ning er som regel maskulinum (tolkningeri), men enkelte ord kan
ogsa vaere femininum (undervisningen/undervisninga).
Pa nynorsk er alle ord pa -ing femininum (prfivinga). Av ordene pa -ning er de
fleste femininum (demninga, forretninga, undervisninga o.a.), men en del er masku-
linum (bygningen, forlegningen, gjfidningen, ladningen, leivningen, rivningen, rust-
ningen, rydningen, skapningen, smumingen o.a.), og noen fa kan vaere maskulinum
eller femininum (legningen/legninga, pakningen/pakninga, trefiiingen/trefninga).
I enkelte tilfeller finner vi verbalsubstantiver pa -ing (-ning) til sammensatte verb
som ikke forekommer ellers: matlaging er dannet til a lage mat, selv om verbet mat-
lage ikke forekommer. Pa samme mate har vi maskinskriving til a skrive pa maskin
(ikke maskinskrive), bilkjfiring til a kjfire bil (ikke bilkjfire), mdlstyring til a styre
etter mal m.fl. Slike verbalsubstantiver kan igjen gi opphav til nye sammensatte verb:
a lese korrektur har fprst gitt korrekturlesing, som igjen har vaert utgangspunkt for
en nytt verb korrekturlese. (Se ogsa 2.5.)
Ordene camping, doping, rafting er lant direkte fra engelsk. Det viser seg bl.a. ved at
de ofte blir uttalt med tonem 1 (mens substantiver pa -ing ellers som regel har tonem
AVLEDNING 99
2) . Men de tilsvarende verbene campe, dope og rape har ogsa kommet inn i norsk, og
substantivene pa -ing kan derfor oppfattes som verbalsubstantiver dannet av verbene.
Det er vel ogsa bakgrunnen for at slike ord ogsa kan uttales med tonem 2. - Det fins
ogsa andre lanord pa -ing, som ikke kan oppfattes om verbalsubstantiv: pudding (eng.),
shipping (eng.), smoking (eng.), hyssing (ty.), vaning (ty.) o.a.
Betydningen til de fleste verbalsubstantivene pa -ing er a gi angi selve handlinga:
skriving er altsa 'det a skrive'. Tilsvarende er det ved en rekke andre verbalsubstantiver
pa -ing: bading, drikking, hogging, typing, pakking o.a. Det samme gjelder mange
ord pa -ning: matlagning, granskning, undervisning o.a.
Verbalsubstantiver som angir selve handlinga, kalles ofte nomina actionis (hand-
lingssubstantiv).
I mange tilfeller har betydningen forskjpvet seg noe fra den opprinnelige hand-
lingsbetydningen. Tegning kan bety 'a tegne', men brakes oftest om resultatet av hand-
linga, dvs. produktet. Likesa er avling resultatet av det a avle, skapning er resultatet
av a skape, bygning er et resultat av bygging osv. Slik resultatbetydning finner vi -
eller kan vi finne - i rydning, demning, rustning o.a.
Andre ganger kan betydningen ga i retning av middel. Betaling kan bety 'det a
betale', men ogsa 'det en betaler med', mating 'det en maler med', forfrisk(n)ing 'det
en forfrisker seg med', smurning er 'det en smprer med', ledning 'det som leder' osv,
Vi kan ogsa fa andre betydninger: skraning betegner et sted som skraner. Slik
stedsbetydning har ogsa helling, fylling, stigning. Andre ord som har fatt andre betyd-
ninger enn den opprinnelige, er festning (til (be)feste), legning, setning, holdning,
regjering, flyktning o.a.
I enkelte tilfeller utvikler det seg en klar forskjell mellom en -mg-form med hand-
lingsbetydning og en -ning-form med en annen betydning:
bygging - bygning
demming - demning
festing - festning
forretting - forretning
retting - retning
rydding - rydning
skaping - skapning
Men oftere har ett eller begge ord handlingsbetydning i tillegg til en annen betydning:
100 ORDDANNING
tolking - tolkning
forsking - forskning
riving - rivning
strekking - strekning
2.3.3.1.1.2 -ling
I enkelte tilfeller forekommer suffikset -ling i substantiver avledet av verb: Icerling,
oppkomling, r0mling. Substantivet betegner her den som utf0rer den handlinga som
ligger i verbet.
2.3.3.1.1.3 -else
Dette suffikset forekommer mest i bokmal (jf. nedenfor). Det kan legges til verb som
er rotord: dannelse, lettelse, splittelse, stiftelse, men ofte har verbet selv et prefiks:
forseelse, besvarelse, utsettelse, forstoppelse o.a.
Avledninger med -else er maskuline ord unntatt vcerelse og spfikelse (og styggelse),
som er npytrumsord. (I trpndersk er ord pa -else normalt femininum.)
Det betegner noen ganger rein verbalhandling, som i bevegelse, forsinkelse, bekjen-
nelse, ydmykelse, oversv0mmelse o.a.
Ved verb som angir sjels- og sinnstilstander, betegner ord pa -else denne tilstan-
den: aktelse, bestyrtelse, forargelse, forelskelse, forfjamselse, forpliktelse, fortvilelse,
fristelse, lidelse, misunnelse o.a.
Ord med -else kan ogsa angi resultat av verbalhandlinga, f.eks. av noe som er sagt
eller skrevet: bebreidelse, begrunnelse, forutsigelse, innbydelse, kjennelse, overset-
telse, siktelse, tillatelse, uttalelse o.a.
Suffikset -else er i dag ikke produktivt som middel for a danne verbalsubstantiver.
Det er derimot suffikset -ing. Dermed kan det i enkelte tilfeller bli en viss konkur-
ranse mellom dem. Det gir seg noe ulikt resultat i de ulike tilfellene:
a) Bade -ing og -else kan brukes: utdanning - utdannelse, delinking - deltakelse.
b) bade -ing og -else kan brukes, men avledningene har ulik betydning: r0yking -r0y-
kelse, vekking - vekkelse, baking - bakelse, heving - hevelse, skriving - skrivelse.
AVLEDNING 101
c) -ing kan brukes ved det enkle verbet og -else ved et avledet verb: bygging - bebyg-
gelse, dimming - fordfimmelse, graving - begravelse, sv0mming - oversv0mmelse.
d) Bare ett av suffiksene er i bruk, som regel -ing: bading, dansing, gaing, kasting
m.fl. Nar bare avledning med -else fins, har substantivet som regel ikke handlings-
betydning: anseelse, begynnelse, ber0mmelse.
I offisielt nynorsk har svaert fa ord med suffikset -else blitt akseptert. Det er stort sett
bare bakkels(e), betennelse, hakkels(e), pr0velse, r0ykelse, sp0kelse, stiftelse. Men i
praksis er nok flere ord pa -else i bruk. (Sagen 1976 broker ord som aktelse, begra-
velse, bevegelse, forelskelse, f0lelse, ledelse, lidelse, nytelse, skillelse, skuffelse, st0r-
relse.)
2.3.3.1.1.4 -sei og -sle
Suffikset -sei er i bruk bade i bokmal og nynorsk: brensel, deksel, fengsel, f0dsel,
gj0dsel, hengsel, h0rsel, f0rsel, lengsel, stengsel, skremsel, trivsel, trussel, vigsel, i
sammensetninger som innffirsel, ettersp0rsel o.a. Betydningen kan vaere verbalhand-
linga: ferdsel, f0dsel, h0rsel, vigsel, eller resultatet av verbalhandlinga: pl0gsel, men
ogsa den ting eller sak som er middel (redskap) for verbalhandlinga: deksel (= 'det
en dekker med'), brensel, fengsel, gj0dsel, stengsel o.a.
Suffikset -sle er nesten bare i bruk i nynorsk. Ofte danner suffikset parallellformer
til ord pa -sei: ferdsle, hengsle, h0yrsle, pl0gsle, tyngsle. Noen ord fins bare med
suffikset -sle: godtgjersle, r0rsle, r0ynsle, og noen bare med -sei: deksel, fengsel,
f0dsel. Kjensel og kjensle har ulike betydninger.
Ord pa -sei har varierende kjpnn. I bokmal er noen maskulinum (lengsel, trivsel),
noen maskulinum eller femininum (ferdsel, trengsel), mens andre igjen er npytrum
(brensel, fengsel). Den samme fordelinga har stort sett nynorsk, bortsett fra at de som
pa bokmal kan vaere maskulinum eller femininum, bare er femininum pa nynorsk. -
Ord pa -sle (stort sett bare nynorsk) er nesten alltid femininum. (Hengsle kan ogsa
vaere npytrum.)
Suffiksene -sei og -sle kan ogsa danne avledninger av adjektiver: blygsel/blygsle, red-
sel/redsle.
£
102 ORDDANNING
2.3.3.1.1.5 -nad
Suffikset -nad forekommer mest i nynorsk, og det avledede ordet betegner ofte verbal-
handlinga: fagnad, freistnad, verknad, vfirdnad. Men det kan ogsa ha mer konkret
betydning: lesnad (= 'det en leser'), skapnad, noen ganger med svaert 10s forbindelse
til et verb: bunad ('tradisjonell folkedrakt') (ogsa husbunad = 'innbo, mpbler'), dug-
nad, lagnad.
Noen ord pa -nad har kommet inn i bokmal: sfiknad, kostnad, bunad, merknad.
Ellers svarer -nad i nynorsk oftest til -ning pa bokmal: virkning, lesning, vevning,
bemerkning.
2.3.3.1.1.6 -sjon
Suffikset -sjon fins bare i ord lant fra latin. De er avledet av verb pa -ere:
emigrere - emigrasjon
gratulere - gratulasjon
vibrere - vibrasjon
I noen tilfeller far vi endringer i rota:
redigere - redaksjon
fungere - funksjon
korrigere - korreksjon
eksplodere - eksplosjon
instruere - instruksjon
konsumere - konsumpsjon
Men vi har ogsa mange substantiver pa -sjon som ikke har noe tilsvarende verb pa -ere
i norsk: akklamasjon, auksjon, depresjon, diskresjon, fpderasjon, infeksjon, konfek-
sjon, konfesjon, leksjon, misjon, mosjon, muntrasjon, profesjon, resepsjon, seksjon,
situasjon, stasjon, visjon o.a. (Derimot kan enkelte av disse igjen vaere avlednings-
base for sekundaere verb pa -ere: auksjonere, funksjonere, misjonere, mosjonere, sta-
sjonere o.a.)
De substantivene som er avledet av et verb pa -ere, betegner ofte verbalhandlinga
og kan derfor ha samme betydning som substantiver pa -ing:
AVLEDNING 103
eksaminasjon - eksaminering
vibrasjon - vibrering
kremasjon - kremering
nominasjon - nominering
Men ord pa -sjon kan ogsa betegne resultatet av verbalhandlinga: publikasjon er heist
det som er publisert, kreasjon er det som er kreert (skapt), donasjon er det som er
donert (gitt). Enkelte ganger betegner substantivet en gruppe av personer som utfprer
en handling: direksjon er de som «dirigerer» (styrer), redaksjon er de som redigerer
(eller det kan betegne verbalhandlinga = redigering).
2.3.3.1.1.7-er og-ar
En annen gruppe verbalsubstantiver betegner hovedsakelig den som utfprer handlinga
(nomina agentis). De viktigste blant disse er ord pa -er\-ar.
Til svaert mange verb kan vi danne avledninger med suffikset -er\-ar: baker, fisker,
kj0per, Icerer, murer, pendler, velger m.fl.
En del avledninger pa -er\-ar har ikke noe tilsvarende verb. De fleste er av
ffemmed opphav, oftest nedertysk: Ьфккег, gartner, skomaker, skredder, snek-
ker.
Ogsa verbfraser kan vaere base for avledninger med -er\-ar: brevskriver (av skrive
brev), isbryter, velgjprer, linedanser, nordboer, statsviter, samboer, nybegynner
o.a.
De fleste substantivene pa -er\-ar betegner den som utfprer den handlinga som lig-
ger i det verbet som substantivet er avledet av: baker = 'den som baker'. Uten modi-
fisering betegner substantivet heist en person som har denne aktiviteten som yrke
eller utfprer den ofte. En som mer tilfeldig baker til eget bruk, blir normalt ikke kalt
baker, og en som forfatter et brev, blir ikke forfatter. Nar substantivet er modifisert
av et adledd, kan det bety en som mer tilfeldig utfprer en aktivitet: forfatteren av
brevet; han er ein darleg snikkar.
Yrkesbetegnelser har vi ogsa i fisker, maler, skredder o.a. Betegnelse for en som
utfprer en handling, men ikke som yrke, har vi i elsker.
Noen ganger betegner substantivet dyr: gnager, fluesnapper o.a. Substantivet kan
ogsa betegne instrument (siden ogsa et instrument kan sies autfpre en handling):
viser, beholder, hfiyttaler, skriver o.a.
4
104 ORDDANNING
Ogsa tallord kan ligge til grunn: ener\einar, toer\toar osv. Hun er en ener.
Verbalsubstantivendelsen -er pa bokmal svarer til -ar pa nynorsk. Men ogsa pa nynorsk
fins ofte endelsen -er som betegnelse for personer, dyr, instrument m.m. nar ordet ikke
er avledet av et verb: fadder, jeger, kelner, meister, skipper, neger, reporter; bever,
panter, tiger, kjpter; lekter, trailer o.a. Men derimot: snikkar, skomakar, gartnar, kei-
sar, partnar, hummar, ham(m)ar o.a.
Et annet suffiks har vi i lanord som aktuar, arkivar, bibliotekar, vikar o.a. Bade bokmal
og nynorsk har her -ar.
2.3.3.1.2 Substantiver avledet av substantiver
2.3.3.1.2.1 -ing
Dette suffikset danner oftest substantiver av verb, men det kan ogsa danne substan-
tiver av substantiver (og adjektiver).
Nar -ing blir lagt til en substantivstamme, angir det oftest en person. Avlednings-
stammen er da gjeme et geografisk navn, og avledningen betegner en person fra stedet
(inkolentnavn): vestlending (av Vestlandet), muring (av Mpre), vossing (av Voss)
o.a. En svaert stor del av norske innbyggemavn ender pa -ing (eventuelt som del av
fyldigere suffikser: -sokning, -veering, -hering e.l.):
altavaering, askerbpring, bodpvaering, baering (Baerum), bphering, eid-
skoging, eidsvolling, flekkefjaering, florpvaering, frpning (Fron), hailing,
harding, krylling (Krpdsherad), kvemming (Kvam), kvinnhering, kvae-
fjerding, lillehamring, listring, mossing, movaering, mpring, namdaling,
narviking, npttlending (Nptterpy), oppdaling, romsdaling, rprosing, salt-
daling, sarping, stryning, sunndaling, tanavaering, totning, tromspvaering,
trysling, ullsokning (Ullensaker), vigring, aling, amling o.m.fl.
Ogsa landsnavn pa -land kan danne innbyggemavn ved hjelp av suffikset -ing: islen-
ding.
Det fins ogsa enkelte andre avledninger pa -ing som ikke er avledet av geografiske
navn: kvelding.
AVLEDNING 105
Noen ganger er avledningsbasen en frase: tearing, tenaring, fem0ring o.a.
Enkelte adjektiver kan ogsa danne avledninger med -ing: aiding, gaining, raring, tif-
fing, versting (lant fra svensk). Alle disse ordene betegner personer.
Alle avledningene pa -ing ovenfor er maskuline ord.
2.3.3.1.2.2 -ling/-ning/-ung o.l.
Istedenfor -ing far en noen ganger innbyggemavn med suffiksene -ling og -ning:
strfimling, tjfimling, nesning og i ett enkelt tilfelle ogsa -sing: hamarsing.
I et par tilfeller forekommer suffikset -ung som personbetegnelse: solung (Solpr),
liung (Lier).
-ling forekommer ogsa ellers som betegnelse for personer og dyr: cettling, manns-
ling, killing, ofte til en avledningsbase som ikke forekommer som eget ord: jypling,
tvilling, musling, brisling.
-ling forekommer ogsa som verbalsubstantiv, se 2.3.3.1.1.2.
2.3.3.1.2.3 -erl-ar
Suffikset -er\-ar danner oftest substantiv av verb, men kan ogsa danne substantiv av
substantiv, isaer av stedsnavn. Avledningen betegner da en person som bor pa eller
er fra vedkommende sted (inkolentnavn): haugesunder, kristiansander, tysker, rus-
ser, sveitser, gr0nlender (el. gr0nlending), rumener o.a. Noen innbyggemavn legger
til -n f0r suffikset: afrikaner, amerikaner, italiener, andre -s: kineser, vietnameser,
malteser, bergenser, drammenser, haldenser o.a., jf. ogsa gjpvikenser.
Suffikset -er\-ar kan ogsa ellers betegne en person: klokker, l0gner, morder, even-
tyrer, lutheraner o.a.
Suffikset kan ogsa legges til en frase: toakter, tremaster. Disse avledningenebeteg-
ner sjeldnere personer, men kan gjpre det: tungvekter, forstasegpaer.
En variant av dette suffikset er -iker\-ikar, som vi finner i bl.a.: akademiker, alkoholiker,
allergiker, astmatiker, botaniker, dramatiker, elektriker, fanatiker, grammatiker, histo-
106 ORDDANNING
riker, keramiker, klassiker, komiker, kritiker, kyniker, magiker, melankoliker, musiker,
mystiker, optiker, polemiker, politiker, reumatiker, skeptiker, tekniker. Disse substanti-
vene er oftest avledet av ord pa -ikk (2.3.3.1.4.10): botanikk, komikk, musikk, politikk
o.a., men ogsa av andre ordtyper: alkoholisme, kynisme; magi; astma o.fl.
2.3.3.1.2.4 -dom
Suffikset -dom finner vi i ord som alderdom, bamdom, guddom, j0dedom, mann-
dom, mpydom, trelldom, trolldom. Ordene kan betegne entilstand eller tid {alderdom,
bamdom, manndom, trelldom), men ogsa andre forhold. (Om -dom lagt til adjektiver
se 2.З.З.1.З.2.)
2.3.3.1.2.5 -skap
Suffikset -skap forekommer i bl.a. bannskap, brorskap, fandenskap, farskap, fiend-
skap, forfatterskap, granneskap, landskap, slektskap, toskeskap, trollskap, vennskap,
vitenskap.
Ord pa -skap er enten maskulinum eller npytrum. Noen ganger er slike ord npytrum
i bokmal og maskulinum i nynorsk: budskapet\bodskapen, mesterskapet\meisterska-
pen, men ogsa bokmal har enkelte ord med maskulinum: vitenskapen, og nynorsk
har enkelte ord med formannskapet, mannskapet, mens andre ord igjen kan
vakle (brorskap o.a.).
Betydningen er oftest abstrakt og betegner gjeme egenskaper eller relasjoner (mel-
lom personer) (brorskap, naboskap, vennskap). (Om -skap med adjektiver som base,
se 2.3.3.1.3.3.)
2.3.3.1.3 Substantiver avledet av adjektiver
2.3.ЗЛ.ЗЛ -het (-heif)
Suffikset -het er vanlig i bokmal for a danne substantiver av adjektiver, bade enkle:
klarhet, sikkerhet, snillhet, storhet, svakhet, og mer komplekse: lystighet, tilfeldighet,
elskverdighet.
AVLEDNING 107
Betydningen er oftest abstrakt Qdarhet = 'det a vaere klar'), men kan noen ganger
betegne en person: (en) ber0mthet = 'en person som er berpmt', (hans) h0yhet.
Enkelte ganger kan -het legges til andre ordklasser enn adjektiver: enhet, menneskehet.
Suffikset -heit har stort sett vaert utelukket fra standard nynorsk lenge, men flere ord
er etter hvert akseptert ogsa offisielt: leilegheit, nyheit, mog(e)legheit, fruktbarheit,
0mheit o.a. I praksis blir stadig flere ord pa -heit tatt i bruk i nynorsk. (Sagen 1976
broker elendigheit,friheit, h0fligheit, saligheit, sikkerheit, stillheit, vennligheit, 0vrig-
heit o.fl.)
Til mange ord pa -het i bokmal svarer ord med suffikser som -dom eller -leik:
nynorskfridom - bokmal frihet, nynorsk kjcerleik - bokmal kjcerlighet, eller ord dan-
net pa annen mate: nynorsk rettferd - bokmal rettferdighet, nynorsk vanske - bok-
mal vanskelighet. Til ord pa -l0shet i bokmal svarer ord pa -l0yse i nynorsk: nynorsk
arbeidsl0yse - bokmal arbeidsl0shet.
2.3.3.1.3.2 -dom
Suffikset -dom blir lagt til adjektiver for a danne substantiver: fattigdom, helligdom,
kristendom, rikdom, sjukdom, visdom o.a. Betydningen er ofte abstrakt: fattigdom =
'det a vaere fattig', men kan ogsa vaere mer konkret: helligdom = 'noe som regnes som
hellig', ungdom = 'ungt menneske', 'den tida en er ung'. Suffikset er noe mer brukt
i nynorsk enn i bokmal: fridom, l0yndom, personlegdom. Bokmal har da oftest ord
med suffikset -het: frihet, hemmelighet, personlighet.
Suffikset -dom kan ogsa sporadisk legges til verb: legedom, Icerdom, spadom. (Om avled-
ninger av substantiver med -dom se 2.3.3.1.2.5.)
2.3.3.1.3.3 -skap
Suffikset -skap firmer vi i bl.a. galskap, klokskap, skyldskap, vondskap. Suffikset er
noe vanligere i nynorsk, der vi finner f.eks. likskap, mildskap, mens bokmal heist
bruker likhet, mildhet o.l. (Om kjpnn se 2.3.3.1.2.6.)
Om -skap med substantiv som base se 2.3.3.1.2.6. Ogsa verb kan noen ganger vaere
avledningsbase for -skap: bannskap, kjennskap, kunnskap, kanskje ogsa i ekteskap.
4
108 ORDDANNING
2.3.3.1.3.4 -leik
Suffikset -leik er brukt hovedsakelig i nynorsk. Det danner abstrakte substantiver av
en del adjektiver: godleik, kjcerleik, ncerleik, tryggleik, venleik.
2.3.3.1.3.5 -itet
Suffikset -itet danner substantiv av adjektiver av romansk (latinsk, fransk) opphav.
Det gjelder isaer adjektiver pa -al: aktualitet, brutalitet, lojalitet, lokalitet, nasjona-
litet, og -il: habilitet, fleksibilitet, mobilitet, stabilitet, og -iv: aktivitet, effektivitet,
objektivitet, produktivitet, men ogsa andre: graviditet, intimitet, kuriositet, majoritet,
nervpsitet, popularitet o.a. Noen er dannet av et adjektiv pa -al selv om suffikset -ell
erdetvanlige vedvedkommendeord:/onna/ztet, kriminalitet, rasjonalitet, trivialitet.
Ogsa adjektiver pa -isk kan enkelte ganger danne substantiver pa -itet (med bortfall
av -isk): elektrisitet, identitet, solidaritet.
Betydningen til avledninger pa -itet er oftest adjektivabstrakter (lojalitet = 'det a
vaere lojal'), men enkelte ord har andre betydninger (elektrisitet, kvalitet, majoritet,
mentalitet, universitet).
2.3.3.1.4 Andre substantivavledninger
2.3.3.1.4.1 Oversikt
I tillegg til dem som er nevnt ovenfor, fins det en rekke suffikser som kan danne
substantiver av andre ord. Noen suffikser er av nordisk opphav, men mange er frem-
mede. Og isaer ved ord med fremmede suffikser kan det vaere uklart hva de er avledet
av, siden de ofte er innlant direkte (med suffiks). Ved ord som optimisme, meieri,
etymologi o.a. fins det ingen andre ord i norsk som en kan tenke seg disse ordene
avledet av. (Men i marxisme, ysteri, runologi er avledningsbasen klar: Marx, yste,
rune.)
Flere suffikser kan danne avledninger av flere ordklasser. Det gjelder enkelte av
de vanligste, som er nevnt ovenfor -(n)ing, som danner substantiver bade av substan-
tiver (m0ring), adjektiver (gaining) og verb (kjbring). Men det gjelder ogsa innlante
AVLEDNING 109
suffikser, f.eks. -eri, som kan danne substantiver av substantiver fklovneri) og verb
(ysteri).
2.3.3.1.4.2 -ist
Substantiver pa -ist betegner ofte en som utfprer en virksomhet, et yrke eller en
hobby: artist, pianist, cellist, komponist, bilist, novellist, lingvist, nordist, filatelist,
maskinist, infanterist, spaltist, spesialist, alpinist, turist, bilist. I pensjonist betegner
ordet naennest en person i et stadium i livet.
Betydningen kan ogsa vaere en som er tilhenger av en viss ideologi eller bevegelse,
og oftest er da substantivet avledet av et tilsvarende substantiv pa -isme: sosialist (av
sosialisme), marxist, anarkist, feminist, senterpartist, humanist, materialist, nihilist,
ateist, buddhist, fascist, kapitalist. En slags livsholdning betegner ogsa optimist. Ord
pa -ist kan ogsa betegne en tilhenger av en stilretning: surrealist, kubist.
2.3.3.1.4.3 -ant/-ent
Disse suffiksene betegner som oftest en person: demonstrant, gigant, fabrikant,
immigrant, kverulant, musikant, pedant, representant, trafikant; abonnent, assistent,
dirigent, dosent, konkurrent,konsulent, korrespondent, opponent, pasient, president,
referent, regent, student o.a. Ofte svarer de til et verb pa -ere: demonstrere, fabrik-
kere, dirigere, konsultere osv.
Enkelte ord har andre betydninger: blyant, restaurant, variant; aksent. (Om -ment
se 2.3.3.1.4.11.)
Suffiksene uttales oftest slik de skrives, men restaurant har gjeme en tilnaermet
fransk uttale (av suffikset), delvis ogsa aksent.
2.3.3.1.4.4 -pr og -or
Suffikset -pr, som kommer fra fransk, betegner oftest personer: arrangpr,frispr, mas-
spr, sjafpr; direktpr, inspektpr, ekspeditpr. Et tilsvarende suffiks -or, som kommer
fra latin, men som ogsa fins i lanord fra engelsk, betegner personer (diktator, doktor
4
110 ORDDANNING
(nynorsk ogsa dokter = 'lege'), donor, investor, lektor, pastor, professor, rektor) eller
ting (maskiner o.l.): kalkulator, motor, transformator, separator.
2.3.3.1.4.5 -inne/-erske/-ine/-esse/-0se/-trise/-a
Suffikset -inne danner substantiver av substantiver som betegner personer, oftest nar
avledningsbasen ender pa -erl-ar: Icererinne, sangerinne, men ogsa ellers: bispinne,
jbdinne, pianistinne,venninne, vertinne. Substantiv pa -inne betegner kvinner, enten
slik at ordet viser hva kvinna gjpr (Icererinne) eller er i kraft av seg selv (jfidinne,
pariserinne, heltinne), eller det betegner en kvinne definert gjennom ektemannen
(bispinne = 'kone til bisp'). Noen kan ha begge betydninger, bl.a. fyrstinne, hertug-
inne, keiserinne. (Jf. ogsa dronning, som er tvetydig.) - I enkelte tilfeller betegner
ord pa -inne dyr av hunkjpnn: l0vinne, ulvinne.
Suffikset -erske danner ogsa substantiver som betegner kvinner: syerske, sjukeplei-
erske o.a. Men suffikset var mer brukt fpr - jf. natlerske, som knapt er i bruk lenger,
og andre ord som langt pa vei har fortrengt ord pa -erske: sydame, sjukepleier.
Suffikset -ine betegner i et fatall tilfeller kvinner: studine, blondine, konkubine,
kusine. Jf. ogsa egennavn som Karoline, Oline. Men suffikset har ogsa andre betyd-
ninger: kantine, trampoline, doktrine.
Ogsa andre suffikser kan danne substantiver som betegner kvinner: -esse: prinsesse-,
-0se (til enkelte substantiver pa -0r): mass0se, suffl0se: -trise (til noen substantiver
pa -t0r): ekspeditrise, direktrise.Ntd egennavn (fomavn) brakes ofte -a for a danne
kvinnenavn: Olava, Olea, Josefa o.a.
Slike suffigerte ord som betegner kvinner spesielt, er na mindre brukt enn tidligere,
og ofte blir det ordet som ogsa betegner menn, brukt om begge kjpnn, f.eks. Icerer,
pianist, student, suffl0r o.a.
2.3.3.1.4.6 -is, -as
Suffikset -is er ganske vanlig i svensk, og derfra har vi fatt ord som kompis, kjendis,
doldis, frekkis, grovis, buskis o.a. Suffikset er produktivt ogsa i norsk, og vi har pa
norsk grunn fatt nye ord som sjekkis, pakkis, tyggis o.a.
Suffikset -as forekommer i enkelte ord for personer: frekkas, kjekkas, tjukkas, men
ogsa ellers: hikkas.
De fleste ordene pa -is og -as har et noe muntlig preg.
AVLEDNING 111
2.3.3.1.4.7 -ert
Suffikset -ert kan legges til enkelte verbstammer: dukkert, hevert, hivert, kikkert,
ropert, men en del har ingen klar avledningsbase: slubbert, skonnert, kulvert o.a. Ord
pa.-ertkan betegne personer: slubbert, stuert, prylert, men oftere ting (redskaper o.l.):
hevert, kikkert, ropert, sprettert, huggert (bm.), pullert, knallert, skonnert, pjekkert,
men ogsa annet: dryppert, dukkert, hivert.
2.3.3.1.4.8 -eri
Substantiver pa -eri dannes av verb: kaseri, maleri, renseri, pusleri, spinneri, spiseri,
svermeri, trykkeri, vaskeri, eller substantiver: forrcederi, gartneri, griseri, kjendiseri,
klovneri, parfymeri, snobberi, tjuveri, av adjektiv i ordet smatteri, og av fraser i dyre-
plageri, munnhoggeri, gjestgiveri, hdrkl0veri o.a. Noen ord mangier base i norsk:
artilleri, batteri, galleri, karosseri, meieri, fiksfakseri.
Substantiver pa -eri betegner noen ganger et sted der en viss aktivitet blir utfprt:
bryggeri, gartneri, gjestgiveri, landhandleri, meieri, parfymeri, postdpneri, rederi,
renseri, slakteri, spinneri, spiseri, stutteri, trykkeri, vaskeri, ysteri. I andre tilfeller
betegner substantivet en tvilsom aktivitet, eller det gir en nedsettende vurdering av
aktiviteten: bedrageri, dagdriveri, fiksfakseri, forrcederi, fbleri, griseri, harklfiveri,
jdleri, klammeri, lureri, pusleri, skriveri, sldseri, snobberi, spillfekteri, svermeri,
tjuveri. Muligens kan ogsa bryderi, hysteri og raseri tas med her. (Slaved betegnet
tidligere et sted ('fengsel'), men na oftest en negativ tilstand eller aktivitet.) Npytral
beskrivelse av aktivitet har vi \fiskeri, fried, kaseri, mens broderi og maleri betegner
resultatet av en aktivitet.
Suffikset -eri er produktivt (med begge hovedbetydninger), og vi far stadig nye
ord. Etter krigen har vi fatt ord som kondomeri, spiseri (om steder) og kjendiseri,
rattfylleri (om aktivitet). Andre eksempler: borgerlig kjdnnsnyteri (Alnses 1977),
forfatterfdlt ordgyteri (Dagbladet 1994).
2.3.3.1.4.9 -isme
Ord pa -isme betegner oftest en ideologi eller religion eller annen livsholdning: sosia-
lisme (av sosialist), marxisme, anarkisme, humanisme, materialisme, nihilisme, ate-
isme,fundamentalisme, buddhisme,fascisme, kapitalisme, nudisme, snillisme o.a.
<♦
112 ORDDANNING
Dette suffikset betegner ogsa stilretninger: klassisisme, surrealisme, eller trekk som
er typiske for et sprak: norvagisme ('norsk spraktrekk'), danisme, anglisisme o.a.
Bare sjelden er avledningsbasen for ord pa -isme et opprinnelig norsk ord: nord-
isme, snillisme, bilisme.
Suffikset kan ogsa opptre som eget ord: en isme ('en ideologi el. livsholdning').
2.3.3.1.4.10 -ikk
Suffikset -ikk kan betegne en vitenskap (et fag): botanikk, fysikk, grammatikk, logikk,
men kan ogsa ha andre betydninger: butikk, erotikk, fabrikk, grafikk, katolikk, kera-
mikk, klinikk, kritikk, kronikk, lyrikk, mosaikk, replikk, republikk, trafikk o.a.
2.3.3.1.4.11 -ment
Ord med suffikset -ment har latinsk eller fransk opphav. Nar ordene har latinsk
opphav, har de noe varierende betydning: argument, element, fragment, instrument,
ornament, parlament, pigment, regiment, segment, sement. Ord med fransk opphav
har oftere abstrakt betydning, noen ganger betegner det verbalhandlinga: abonne-
ment, avansement, bombardement, engasjement eller beslektede abstrakte forhold:
arrangement, reglement, men det kan ogsa ha mer konkret betydning: departement,
avertissement, mpblement. Ordene med fransk opphav har oftest tilnaermet fransk
uttale av suffikset.
Ord med fransk opphav er oftest avledet av et verb pa -ere: abonnere —> abonne-
ment. Pa samme mate er det enkelte ganger med de latinske ordene pa -ment: fundere
-^fundament, men oftest er det opprinnelige verbet ikke brukt i norsk. Til gjengjeld
kan det vaere dannet sekundaere verb av substantivet: fundament —> fundamentere,
slik ogsa fragmentere, parlamentere, sementere.
2.3.3.1.4.12 -anse
Suffikset -anse avleder oftest substantiver av verb pa -ere, og betydningen er heist
verbalhandlinga eller resultatet av den: allianse, assuranse, konferanse, konkurranse,
AVLEDNING 113
sjenanse. Noen ord pa -anse er avledet av adjektiv: arrogant arroganse, kompe-
tent kompetanse.
Suffikset -anse har oftest tilnaermet ffansk uttale.
Til balanse er det dannet sekundjert verbet balansere. Tilsvarende er det formelt ogsa
ved avanse —» avansere, men her er betydningen noksa ulik. Det substantivet som
uttrykker verbalhandlinga, er i stedet avansement.
2.3.3.1.4.13 -ett
Suffikset -ett danner substantiver, ofte med konkret innhold. De fleste ordene er
lanord fra fransk. Avledningsbasen fins i norsk bare i enkelte tilfeller som eget ord:
disk — diskett, kasse - kassett, kabin — kabinett, rose — rosett, sigar — sigarett, statue
- statuett, stpvel - stpvlett. Andre ord pa -ett er bl.a. asjett, ballett, billett, blankett,
budsjett, bukett, diett, kotelett, kvartett, omelett, rakett, serviett, stafett, tablett, tabu-
rett, toalett.
Ord pa -ett hadde opprinnelig diminutiv betydning, dvs. det dannet ord som betegnet
noe som er mindre enn det opprinnelige ordet, dvs. sigarett er opprinnelig 'liten sigar'.
I mange sprak (italiensk, russisk m.fl.) fins det diminutivsuffikser som kan legges til en
rekke substantiver, men det har vi ikke i norsk. De sprakene som har diminutivsuffikser,
har gjeme ogsa suffikser for a betegne andre liknende forhold.
2.3.3.2 Adjektiver
2.3.3.2.1 Adjektiver avledet av substantiver
2.3.3.2.1.1 -lig\-leg
Suffikset -lig\-leg [-lig] kan legges til en rekke substantiver av hjemlig opphav: alvor-
lig,farlig, hyggelig, latterlig, lovlig, naturlig, rolig, tidlig, tapelig, vanlig o.a. I enkelte
tilfeller far basen tillagt en -5 f0r suffikset: bamslig, fattigslig, karslig, kroppslig,
rettslig, stakkarslig. Noen ganger far vi -e foran suffikset: folkelig, gudelig, lystelig,
&
114 ORDDANNING
h0ytidelig, ungdommelig. Ogsa -t kan komme f0r suffikset, isaer i bokmal: muntlig,
ordentlig, vesentlig, ukentlig. (Nynorsk har munnleg uten -t.)
I gledelig, menneskelig, vanskelig o.a. h0rer -e med til basen: glede, menneske, vanske.
I mange tilfeller har vi adjektiver pa -lig uten en base som fungerer som et ord i norsk:
offentlig, plutselig, hemmelig, mulig, nemlig, temmelig. De fleste av disse er lanord
fra tysk.
I billig kan en anta at en har suffikset -lig\-leg eller -ig (selv om det opprinnelig nok er
-ig). Derfor fins bade billig og billeg som offisielle former i nynorsk.
Betydningen til adjektiver pa -lig er oftest 'som er lik' eller 'som har sammenheng
med': kvinnelig = 'som er lik en (typisk) kvinne', faglig = 'som hprer til faget', spraklig
= 'som hprer til spraket'. I daglig,ukentlig og arlig er betydningen 'som gjentar seg
hver dag / hver uke / hvert ar'.
Ord som kan avledes med -lig, kan noen ganger ogsa avledes med suffikset -ig,
men da gjeme slik at -lig brukes nar basen er et usammensatt ord og -ig nar basen er
et sammensatt ord eller en frase: drlig - toarig; tidlig - samtidig; tydelig - tvetydig.
Men: halvarlig ('som finner sted hvert halvar') - halvarig ('som varer et halvt ar').
2.3.3.2.1.2 -ig (og -ag, -ug)
Suffikset -ig danner adjektiver av substantiver: disig, dydig, forskjellig, forstandig,
lydig, nadig, nyttig, trassig, veldig, verdig o.a. Ogsa fraser kan danne avledninger
med -ig: tosidig, mangearig.
Suffikset -ig konkurrerer i visse tilfeller med suffikset -ug (og -ag). Pa bokmal
forekommer -ug nesten bare i vettug (og det mindre vanlige leug). Pa nynorsk kan
flere ord fa endelsen -ug: vettug/vitug, viljug, hendug, tolug (og enkelte mindre van-
lige som gridug, idug, svevnug, tidug o.a.). (Alle disse ordene har ogsa parallellfor-
mer med -ig.) Suffikset -ag fins na bare i heilag (i nynorsk).
Det kan ofte vaere uklart hvordan adjektiver pa -ig er avledet, for lydforandringer
har ofte f0rt til at forbindelsen mellom den opprinnelige avledningsbasen og adjek-
tivet er blitt utydelig. Det gjelder isaer i bokmal, der vi har f.eks. flittig av flid, modig
AVLEDNING 115
av mot (nynorsk modig el. motig), begge malformer i heldig av hell, sindig av sinn
o.a. Vi har ogsa adjektiver pa -ig som mangier avledningsbase som er eget ord: deilig,
elendig, fattig, forsiktig, karrig, myndig, npdvendig o.a.
Betydningen til avledninger pa -ig er oftest 'som har' eller 'som hprer til': forstan-
dig = 'som har forstand', modig = 'som har (viser) mot', overvektig = 'som har for stor
vekt'.
Suffikset -ig kan i enkelte tilfeller danne adjektiver av verb: lydig (av a lyde), kyndig
(bn a kunne), enig (av a enes), dyktig (av a duge).
2.3.3.2.1.3 -et(e) og -ut
Dette suffikset har formen -et eller -ete bade i bokmal og nynorsk, i nynorsk ogsa
-ut, dvs. bakket (bm. og nn.) eller bakkete (bm. og nn.) eller bakkut (nn.).
Betydningen er oftest 'som har el. er full av': bakkete = 'som er full av bakker', rutete
= 'som er full av ruter', skjeggete = 'som har skjegg'. Men noen ganger er betydningen
'som er som el. likner': toskete = 'som likner en tosk', klossete = 'som oppfprer seg
som en kloss(major)'.
Suffikset kan ogsa avlede adjektiver av verb: grinete (av a grine), se 2.З.З.2.1.З.
I barhodet o.l. har vi et annet suffiks, se 2.3.3.2.4.
2.3.3.2.1.4 -sk og -isk
Suffiksene -sk og -isk kan oppfattes som varianter av samme suffiks. Men -sk er det
eldste i norsk og lager oftest avledninger av opprinnelig norske ord, mens -isk er
kommet fra tysk og er vanligst ved fremmedord.
-(i)sk lager ofte adjektiver av geografiske navn: norsk, svensk, tysk, britisk, afri-
kansk, europeisk, samisk, tyrkisk, japansk, kinesisk, og likesa: bergensk, tr0ndersk,
vestlandsk o.a. Ogsa personnavn kan vaere base: ibsensk, hamsunsk. -(i)sk kan i noen
tilfeller lage avledninger av vanlige norske fellesnavn: trolsk, svinsk, himmelsk, dje-
velsk, dyrisk, forbrytersk, forf0rer(i)sk.
-isk lager ofte avledninger av fremmede substantiver pa -ikk, -i (-logi, -graft, -soft)
4
116 ORDDANNING
o.a: keramisk, grafisk, grammatisk, logisk, kritisk, energisk, parodisk, magisk, geo-
grafisk, historisk, filosofisk.
Et utvidet suffiks -istisk lager avledninger av ord pa -isme: ateistisk, buddhistisk,
egoistisk, idealistisk, optimistisk, realistisk, og av ord pa -ikk: lingvistisk.
2.3.3.2.1.5 -som\-sam
Suffikset -som\-sam danner adjektiver med base i flere ordklasser, bl.a. substantiver:
folksom, morsom\morosam, grusom, voldsom, uveisom. (Jf. nedenfor.)
En utvidet form -sommelig fins i enkelte adjektiver pa bokmal: fredsommelig,
fruktsommelig.
Til adjektiver pa -som (og -sommelig) dannes pa bokmal substantiver pa -het: grusomhet,
fruktsommelighet. Pa nynorsk far noen adjektiver et tilsvarende substantiv pa -semd:
einsam —» einsemd.
2.3.3.2.1.6 -aktig
Suffikset -aktig brukes oftest til a danne adjektiver av substantiver: delaktig, engle-
aktig, fabelaktig, gutteaktig, l&gnaktig, narraktig, svinaktig. Betydningen er oftest
'som minner om', f.eks. gutteaktig = 'som minner om en gutt', 'som ser ut som en
gutt'. Nar substantivet er et verbalsubstantiv, blir betydningen 'som har en tendens
til': Ibgnaktig = 'som har tendens til a lyge'. Jf. ogsa tjuvaktig = 'som har tendens til
a stjele'. Ord somfabelaktig og svinaktig brukes mest som aliment forsterkende ord:
svinaktig dyrt; ho er fabelaktig.
Ord pa -aktig er vanligst i bokmal. I nynorsk fins det ofte tilsvarende ord med
andre suffiks, f.eks. -voren: blavoren, tjuvvoren.
2.3.3.2.1.7 -messig
Suffikset -messig, som er lant fra tysk, er svaert vanlig og stadig produktivt, saerlig
i bokmal: fagmessig, forskriftsmessig, hensiktsmessig, lovmessig, planmessig, pro-
grammessig, regelmessig, rettmessig, skjfinnsmessig, tidsmessig.
AVLEDNING 117
2.3.3.2.2 Adjektiver avledet av adjektiver
2.3.3.2.2.1 -lig
Suffikset -lig kan legges til adjektiver for a danne nye adjektiver: brun brunlig,
s0t —» s0tlig, rein —> reinslig, sjuk —> sjuk(e)lig, stygg —> styggelig.
Betydningen er noe vekslende, men kan sammenfattes i 'som er noe til en viss
grad': brunlig = 'litt, men ikke helt brun' (= brunaktig), sjuk(e)lig = 'som ofte er sjuk'.
2.3.3.2.2.2 -aktig
Suffikset -aktig danner oftest avledninger av substantiver, men kan ogsa ha adjek-
tiver som base: grdaktig, l0saktig, n0yaktig. Ved fargeadjektiver som brunaktig er
betydningen 'litt, men ikke helt (brun)'. Jf. -lig ovenfor.
2.3.3.2.2.3 -som\-sam
Suffikset -som\-sam kan avlede adjektiver av adjektiver: keisam, langsom, varsom.
En utvidet form -sommelig forekommer pa bokmal i bl.a. kjedsommelig, langsom-
melig.
2.3.3.2.3 Adjektiver avledet av verb
2.3.3.2.3.1 -lig
Suffikset -lig legges oftest til substantiver for a danne adjektiver (jf. ovenfor), men
det kan ogsa legges til verb: brukelig, elskelig, ergerlig, kledelig, mistenkelig, misun-
nelig, oppbyggelig, tilradelig o.a. Spesielt vanlig er suffikset nar prefikset u- ogsa
forekommer, og ofte er det tilsvarende adjektivet uten u- ikke i bruk: ubestemmelig,
ubrukelig, ufravikelig, uknuselig, ukuelig, usmakelig, ustoppelig, usvikelig o.a.
Adjektivet har oftest passiv betydning: brukelig = 'som kan brakes', uspiselig = 'som
118 ORDDANNING
ikke kan spises', ustoppelig = 'som ikke kan stoppes'. Nar verbet ikke tar objekt (eller
objektforholdet er noe uklart), kan adjektivet ha aktiv betydning: behagelig = 'som
behager', kledelig = 'som kier'.
2.3.3.2.3.2 -sk
Suffikset -sk legges oftest til substantiver, men kan i en del tilfeller danne avledede
adjektiver av verb: glemsk, innbilsk, sprelsk.
2.3.3.2.3.3 -bar
Suffikset -bar blir lagt til verb for a danne adjektiver som har betydningen 'som kan (+
verbalbetydningen i passiv)', f.eks. brennbar = 'som kan brennes'. Andre eksempler:
brukbar, dyrkbar, farbar, fomybar, holdbar, kjfirbar, kostbar, straffbar, valgbar.
I dyrebar og apenbar danner -bar adjektiv med adjektiv som base.
2.3.3.2.3.4 -som\-sam
Suffikset -som\-sam kan danne adjektiver av verb i bl.a.: arbeidsom, fflsom, hjelp-
som, mistenksom, omtenksom, oppmerksom, plagsom, skdnsom, smittsom, virksom.
En utvidet form pa -sommelig fins i bokmal i sparsommelig. (Jf. ovenfor.)
2.3.3.2.3.5 -ende\-ande
Suffikset -ende\-ande danner adjektiver av verb: avgj0rende, brennende, flytende,
kommende, levende, manglende, overraskende, passende, rasende, sjokkerende,
skremmende, spennende, stralende, tiltrekken.de.
Suffikset blir lagt til infinitivsstammen, men nar verbet har bade kort og lang form
i infinitiv, er det langformen som er avledningsbase: bedende\bedande, radende\ra-
dande, (ncer)takende\takande. I noen tilfeller blir suffikset lagt til langformer som
AVLEDNING 119
ikke lenger er i bruk (bare i bokmal): blivende, givende, (ansvars)havende, (ncer)-
tagende.
I talesprak og talemalsnsert skriftsprak kan suffikset fa lagt til en ekstra -s: Det kom
folk gaandes (...) slike nevar skulle friern ha, han som skulle котта flaksendes
over hustaka en dag (Rpsbak 1984).
Slike former fantes ogsa i eldre dansk-norsk kansellisprak: et afholdenes M&de, en
lydendis malm eller en klingendis bielde (Bibelen 1808).
Adjektiver pa -ende inngar ofte i sammensetninger: utearbeidende, radgivende o.l., se
2.2.2.1.
Betydningen til adjektiver pa -ende er oftest 'som + (betydningen av verbet)', dvs.
smilende = 'som smiler'. Enkelte ganger er betydningen passiv, dvs. 'som blir + (betyd-
ningen av verbet)': brukende = 'som kan brakes'. I slike tilfeller er det mer vanlig enn
ellers at suffikset far en ekstra -s: (...) og likandes er han ogsa (Elstad 1977). Sag
kanskje at han var truandes til lift av kvart (Sagen 1976). En valp som er troendes
til lift av hvert (Bjpmstad 1977).
Disse adjektivene, som er avledet av verb, blir vanligvis kalt presens partisipp,
og de defineres oftest som verb. Men de inngar ikke i verbale kategorier som tempus
og modus (i motsetning til perfektum partisipp), og de star nesten alltid i de samme
syntaktiske posisjoner som adjektiver (adledd til substantiver; predikativ o.a.), og de
kan derfor med minst like stor rett betraktes som adjektiver.
Ord som reisende, troende, besfikende blir ofte oppfattet som substantiver, siden de
ofte star som kjeme i en substantivfrase: en reisende, dei truande, men de har ikke
substantivbpyning, og de har samme slags adledd som ved vanlige adjektiver, sa de
bpr oppfattes som adjektiver som kan sta alene (slik andre adjektiver ogsa kan). Den
reisende blir grepet av geografisk entusiasme (Naess 1992). Han tilh0rte de troendes
rekker (Bjpmstad 1977).
2.3.3.2.4 Adjektiver avledet av frase
Suffiksene -s (-es) kan legges til en del fraser og danne adjektiver eller adverb: fire-
roms, fullblods, fbrsteklasses, gammaldags, hodestups, jamsides, midtvegs, norda-
4
120 ORDDANNING
fjells, seinhfistes, toetasjes, tomreipes, tredjerangs, trestjemers, tusentalls, utabygds,
utaskjcers o.a.
Ogsa suffiksene -a/-d/-t, bm. ogsa -et, kan danne adjektiv av fraser: tveegget (bm.),
berrhovda (nn.), bla0yd (bm.), lettliva (til lett liv). Disse suffiksene er formelt iden-
tiske med endelsen i perfektum partisipp av svake verb, og -et fins derfor bare i bok-
mal (fleinskallef), mens -a fins bade i bokmal og nynorsk (fleinskalla).
2.3.3.3 Adverb: -ende (-ande)
Suffikset -ende kan legges til enkelte substantiver og adjektiver for a danne adverb:
bekende, bommende, eitrende, gloende, gullende, g0rrende, isende, livende, kolende,
murende, 0rende; stummende, fcelende. Suffikset -ende kan brakes bade pa bokmal
og nynorsk, men pa nynorsk er ogsa -ande mulig: bekande, kolande, isande osv.
Disse adverbene brakes oftest som adledd til adjektiver, for a angi en hpy grad
av noe (gradsadverb): bekende svart, livende redd, ruskende galen, spildrande ny,
knakende god,
Det var blitt kn0ttende stille (Hoem 1978) (...) eine dagen blikende stilt (Hegg-
land 1981).
Ogsa enkelte verb kan danne adverbavledninger pa -ende (nynorsk ogsa -ande):
drivende,flunkende, hoggende, knakende, ravende, rispende. De skiller seg fra tilsva-
rende adjektivavledninger i nynorsk (2.3.3.2.1.9) ved at de har bade -ende og -ande
og at de blir brukt som gradsadverb. Junikvelden lag drivende kvit (Hoem 1978).
Til denne grappa hprer ogsa en del adverb som mangier klar avledningsbase (eller
avledningsbasen er lite brukt): d0rgende, kurende, ovende, spikende, spildrende o.a.,
nynorsk ogsa d0rgande, kurande osv.
Om adverb pa -s se ovenfor 2.3.3.2.4.
2.3.3.4 Verb
Bare noen fa avledningssuffikser danner verb av andre ord. Det gjelder de innlante
suffiksene -er og -iser og det gamle nordiske -n, som bare fins i et fatall ord.
Vi betrakter her infinitivsendelsen som en bpyningsendelse og ikke en avledningsen-
delse. Det betyr at substantivet buss og verbet busse har samme stamme (1.3.2) (buss).
AVLEDNING 121
Verbet er dannet av substantivet, ikke ved hjelp av suffiks, men ved konversjon (2.5).
Ut fra samme tankegang ma vi si at programmere er dannet av program ved hjelp av
suffikset -er.
2.3.3.4.1 -er (-iser)
Suffikset -er forekommer heist i ord av latinsk eller fransk opphav: agitere, domi-
nere,feriere, inspirere,jubilere, kopiere, krepere, kasere, levere, mpblere, program-
mere, reformere, regjere, reparere, servere, sjenere, studere o.a. Men det fins ogsa
ved enkelte ord av germansk opphav: diktere,forskottere, halvere, handtere, husere,
husholdere, vurdere.
Suffikset -er kan legges direkte til substantivstammen: plass —> plassere, program
—> programmere, balanse —> balansere, m0bel —> тфЫеге, jubileum —> jubilere,
studium studere, eller stammen blir endret nar suffikset legges til: котта -+
kommatere, refleks —> reflektere, kritikk —> kritisere, skjema skjematisere, ideal
—> idealisere.
En god del verb ender altsa pa -isere, og mange regner derfor med et eget suffiks
-iser (vsa. -er). Flere eks.: idealisere, individualisere, kanalisere, kontorisere, kvali-
fisere, moralisere, organisere, popularisere, realisere, sosialisere, stabilisere o.a.
Verb pa -isere finner vi ofte nar vi har tilsvarende adjektiver pa -isk eller -istisk'.
ironisk - ironisere, elektrisk - elektrifisere, sosialistisk - sosialisere, eller pa -al,
-ell, -il, -cer. brutal - brutalisere, individuell - individualisere, stabil - stabilisere,
populcer - popularisere. (Ved de siste er det rimelig a regne med at verbet er avledet
av adjektivet. Ved de fprste (f.eks. ironisere) er det uklart om verbet er avledet av
adjektivet (ironisk) eller substantivet (ironij).
Verb med suffikset -er fins enkelte ganger i tillegg til tilsvarende verb uten -er.
bombardere - bombe, diktere - dikte, dublere - doble, formere - forme, griljere -
grille, husere — huse, lakkere — lakke, trenere — trene. I de fleste tilfellene har ordene i
disse parene fatt ulike betydninger eller bruksomrader. Enkelte ganger kan vi ogsa fa
konkurranse mellom et verb pa -ere og et verb pa -isere'. harmonere - harmonisere,
passivere - passivisere.
4
122 ORDDANNING
2.3.3.4.2 -n
En del verb er avledet av adjektiver ved hjelp av suffikset -n: bld blane. Det gjelder
noen fargeadjektiver: grdne, gulne, kvitne, svartne, men ogsa andre: friskne, hardne,
kvikne, likne, lysne, тфгкпе, smalne, spakne, stilne, stivne o.a.
Nynorsk rodne hprer ogsa med hit (avledet av raud), og historisk sett ogsa bokmal
r0dme (med overgang n m).
Betydningen til disse verbene er som regel 'bli + adjektivet', dvs, friskne = 'bli frisk'
o.l.
Ogsa enkelte verb kan fa tillagt avledningssuffikset -n for a danne nye verb: vake
—> vakne, save —» sovne. (Jf. 7.З.З.2.1.)
2.3.3.4.3 -r
En del verb har en stamme som ender pa -r. Noen fa av disse kan sies a vaere avledet
av andre ord: bevre av verbet beve, blafre (muligens) av verbet blajfe (eller subst.
blaff), gnistre av substantivet gnist. Men de aller fleste har ingen slik avlednings-
base.
Mange av disse verbene har likevel noe felles, som gjpr det naturlig a ta dem med
her. De betegner nemlig ofte gjentatt, heist kort, bevegelse eller 1yd. (Jf. om iterativ
aksjonsart 7.3.3.1.) Eks.: buldre, dirre, dundre,flagre,flimre, humre, hu(s)tre, jamre,
klimpre, knitre, kvitre, logre, mekre, plapre, plystre, putre, sitre, skvaldre, slentre,
smatre, stavre, stiltre, stolpre, stotre, sutre, tjatre, vimre, virre o.a.
Noenlunde samme innhold kan vi finne ved verb med rot som ender pa -t, -k, men
ikke sa ofte som ved -r.flakse, grafse, krafse, snufse; fikte, grynte, hikste, kremte, vifte,
vralte; blinke, klynke, knirke, kvinke, traske, vinke, vrikke o.a.
KONVERSJON 123
2.4 Konversjon
2.4.1 Oversikt
Substantivet kast er avledet av verbet kaste. Avledningen er altsa identisk med stam-
men i substantivet, og vi har dermed et eksempel pa konversjon (2.1.1).
Nar et substantiv er lik verbstammen, kan substantivet vaere avledet av verbet, men
det kan ogsa hende at verbet er avledet av substantivet. Vi ma anta at substantivet
buss er primaert, og verbet busse er avledet av substantivet, altsa motsatt forholdet
ved kast - kaste.
Vi ser forskjellen mellom disse ordparene pa flere mater. Verbet kaste er apen-
bart vanligere enn substantivet kast. Derimot er substantivet buss vanligere enn ver-
bet busse. Vi ser ogsa at betydningen til det primaere ordet inngar i betydningen til
avledningen: kast er 'det a kaste', men buss er ikke 'det a busse', derimot er busse
'det a kjpre buss'. Slike kriterier kan fortelle oss hva som er avledet av hva, men det
er ikke alltid klart. Ut fra et natidig synspunkt er det vanskelig a avgjpre hvilken vei
konverteringa gar i ordpar som lim - lime, dikt - dikte, fit -file, gio - gl0(de), mord
- myrde, regn - regne o.a.
De viktigste typene av konvertering er det eksempler pa i underkapitlene neden-
for. Men det fins ogsa sporadisk konvertering mellom andre ordklasser: (pd) direk-
ten (adjektiv til substantiv), (et) hurra, (et klart) ja, neiet (interjeksjon til substantiv),
heie, oje (seg) (interjeksjon til verb) o.a.
Ogsa ellers kan det vaere grunn til a snakke om konvertering: fell, synd, topp (subst-
antiv til adjektiv) o.a. Dette er opprinnelige substantiver som inngar i omgivelser nor-
malt forbeholdt adjektiver: det erfeil bryter; det var sa synd; ho er heilt topp! Flere
ordklasser kan fungere pa samme mate som proprier: Нфуге, Venstre (politiske partier;
adjektiver), «Fram» (skip; preposisjon), Pa ski (tidsskrift; preposisjonsfrase), Bevare
meg vel (antikkforretning; verbfrase) o.a. -1 alle disse tilfellene har ordene beholdt sin
opprinnelige bpyning, og dermed har vi ikke fullstendig konvertering til ny ordklasse.
Konversjon skjer normalt fra en ordklasse til en annen. Men det er i enkelte tilfeller
mulig ogsa a snakke om konversjon selv om ordet ikke skifter ordklasse. Det gjelder
verb av typen brenne (sterkt) —» brenne (svakt), og tilsvarende bryte —» brpyte, ligge
—» legge,sitte —» sette o.l., dvs. de sakalteparverbene, der det svakeog transitive verbet
kan sies a vaere konvertert fra det sterke og intransitive. (Det var opprinnelig avledning
4
124 ORDDANNING
med et suffiks, men suffikset er blitt borte.) Ved verb som kan brukes bade transitivt
og intransitivt, som koke, smelte, фке, men som i begge tilfeller har samme bpyning, gir
det liten mening a snakke om konversjon. Slike blir oppfattet som ett og samme verb.
Jf. 7.4.5 og 7.4.6.
2.4.2 Substantiv konvertert fra verb
Mange verbalsubstantiver er dannet ved konversjon: bes&k, bind, bruk, brdk, bygg,
dans, grynt, kj0p, spark, stell, stopp, sus m.fl.
Iblant har slike substantiver en annen vokal enn den vi finner i infinitiv: band,
begrep, brann, brudd\brott, drap, sang\song, steg. Det kan ogsa vaere andre forskjel-
ler (som skyldes lydendringer gjennom tida): slag (<^sla), gang (<— ga), skudd (<—
skyte) o.a. Men nar forskjellen blir for stor og betydningen ikke samsvarer heit med
den opprinnelige avledningsbasen, er det rimelig a oppfatte substantivet som et eget
rotord: sveiv (oppr. av svive), klauv (oppr. av kl0yve), skjcer\skjer (av skjcere\skjere)
o.a.
Verbalsubstantiver uten suffiks kan ogsa vaere avledet av en verbfrase. Vedhogging
er avledet av hogge ved, dvs. verb + objekt, ikke av *vedhogge, for det verbet fins
ikke i norsk. Pa samme mate finner vi barnepass, fiskeoppdrett, oljeskift o.a. Noe
liknende har vi i telehiv ('hiv pga. tele'), strikkhopp ('hoppe med strikk'), buss-stopp
('sted hvor bussen stopper') o.a.
Substantivet kan ogsa vaere avledet av subjekt + vvfty.flystyrt (flyet styrter), bilvelt,
hjertesvikt o.a.
Verbalsubstantiver uten suffiks kan betegne verbalhandlinga generelt, som i kj0p
og salforbode. Men de betegner vel sa ofte et enkelt tilfelle av verbalhandlinga: funn,
kj0p, slakt, s0k, isaer nar verbet betegner bevegelse eller 1yd: br0l, grynt, rap, smell,
vrcel. De kan ogsa betegne resultatet av verbalhandlinga: avfall, brygg, bygg, grav,
skriv, slakt.
2.4.3 Adjektiver konvertert fra perfektum partisipp
Mange adjektiver er konvertert fra perfektum partisipp, altsa verbformer. Klarest er
dette i eksempler som
KONVERSJON 125
Meningene er delte
Hans dager er talte
Skoene er utslitte
Ordene delt, talt, utslitt har her kongruensbpyning, noe vi finner ved adjektiviske
predikativer: De er hyggelige, men ikke nar et partisipp er del av verbalet: De er
kommet. (Dette gjelder fprst og ftemst bokmal, men ogsa nynorsk om en velger a
ikke ha kongruens etter vere, verte, bli, jf. 7.2.2.)
Selv om delt osv. star et tilsvarende verb naer, sa regner vi her med at partisippet
delt, som vi finner i bl.a. Vi har deltpengene, er konvertert til et tilsvarende adjektiv,
som kan ga inn i de funksjonene et adjektiv normalt kan.
En slik funksjon er adledd i substantivfraser, der vi regner med at adleddet er et
konvertert adjektiv: ei last d0r, et vedtatt forslag.
Mer uklart er forholdet etter vcere\vere, verte, bli. Ofte har vi da passiv: Boka er
skrevet I Boka er skriven, eller perfektum: Hun er kommet I Ho er kommen. I sa fall
har vi her ikke adjektiver, men perfektum partisipp.
Men vi kan ogsa ha adjektiver i samme stilling, som da fungerer som predikativ:
D0ra er ulast. Brpdet er nybakt. Her har vi ikke partisipper, for vi har ikke tilsvarende
infinitiver: *ulase, *nybake. Dessuten er det her en tilstand som er beskrevet, ikke
en prosess, som vi finner i perfektum eller passiv.
Adjektivene ulast, nybakt er henholdsvis avledning og sammensetning, og vi kan da
ogsa oppfatte last, bakt som adjektiver (siden prefikser ikke endrer ordklasse, og etter-
leddet i sammensetninger bestemmer ordklassen), f.eks. i D0ra er last. Br0det er bakt.
Her er det noksa uklare grenser mellom partisipp og adjektiv. Pa bokmal kan kong-
ruensen vise at vi har et adjektiv:
Meningene er delte
De er interesserte
De var nedtrykte
De var velkomne
Men ogsa nar kongruensen mangier, kan det vaere grunn til a regne med adjektiv. I
D0ra er last kan vi betrakte det som en beskrivelse av en tilstand (altsa motsatt D0ra
er dperi), og da har vi adjektiv, eller vi kan se pa utsagnet som en beskrivelse av en
prosess, altsa noe som har skjedd, og da har vi et partisipp (og da kan vi ofte legge
til blitf. D0ra er blitt last). (Se ogsa 7.1.2.2.2.2.)
4
126 ORDDANNING
I mange tilfeller har vi adjektiver som er konvertert fra verbfraser: innelast (last
inne), bortreist, utleid, oppsagt, oppbrukt, patenkto.a. Adjektivet kan ha en noe annen
betydning enn tilsvarende partisipp, iallfall i en av sine betydninger: bortkastet, inn-
viklet, nedkj0rt, oppbrakt, oppjaget, opptatt, opplfiftet, pdseilt, patatt, tilknappet.
Til adjektiver av denne typen regner vi ogsa noen adjektiver som ikke (lenger)
har noe tilsvarende verb eller verbfrase: gjennombarket, innfl0kt, innffidt, opprfimt,
utgjort o.a.
2.4.4 Verb dannet av substantiv
Verb som er konvertert fra substantiver, er bl.a.: bile, bombe, busse, fiske, gipse,
huse, krige, mate, mj0lke, mure, romme, salte, sjefe, skatte, sole, sporte, spraye, st0ve,
surfe, tanke, tjcere, trikke, vrake o.a.
Trykksvak -e faller bort under konvertering i visse forbindelser: gjfidsle (<^-gj0d-
sel), harnre, pudre, sykle. Noen verb som er dannet i gammel tid, har andre endringer
i stammen: gylle («— gull), kjempe (<— kamp), kjemme (<— kam), vсерпе (<— vapen).
Nyere verb har ikke slike vekslinger. Vi har derfor de nyere agne, huse, knappe,
lamme, skafte, skamme vsa. de eldre egne, hyse, kneppe, lemme, skjefte, skjemme.
Enkelte verb er dannet av substantivavledninger ved tilbakedanning: drifte, fangste,
ploge, jf. 2.5.
Betydningen til slike verb kan bl.a. vaere 'forsyne med': farge, vokse, spraye, tape/
teipe, panele, tjcere, pudre, salte, sukre, vanne, gj0dsle, kalve, 'fjeme': kviste, sote,
stpve, 'drive med': krige, sporte, 'brake': benke, bile, busse, hamre, sakse, sykle.
2.4.5 Verb dannet av adjektiv
Verb kan konverteres fra enkelte adjektiver: bedre, bleike, flate (ut), friske (opp),
jamne, lamme, late (seg), rette, runde, sl0ve, s0te, tr0tte, varme o.a. Mange er konver-
tert fra adjektiver pa -en: kristne, modne, mugne, rustne, rdtne, skitne, vakne, visne,
apne.
TILBAKEDANNINGER 127
Noen verb far endring i stammen ved konvertering: blfiyte (<— blaut), feste (<—
fast), fylle («— full), glede (<— glad), herde («— hard), kvesse («— kvass), lesse (<—
lass), skjerpe («— skarp), snfiye (<— snau), sverte («— svart), temme (<— tam), tynge
(«— tung), tfimme («— tom), venne (^vant), vrenge (+—vrang), vcete («— vat) o.a.
Nynorsk har noen ganger tilsvarende verb (hovedfonner) med -j: bleikje, lengje, Icegje,
temje, tyngje, venje, (v)rengje. Noen av verbene i denne kategorien har ogsa alternative
former med for-, isaer pa bokmal: korte -forkorte, tynne -fortynne, styrke -forsterke.
Noen verb med adjektivisk avledningsbase har obligatorisk for-: forsure, forstfirre,
forynge o.a.
Betydningen til disse verbene er oftest 'gj0re/bli + adjektiv' (yarme = 'gjpre varrn',
rustne = 'bli rusten').
2.5 Tilbakedanninger
Tilbakedanninger (eller retrograderinger) er ord der avledningsprosessen har gatt
i omvendt retning fra det som er det normale (i liknende ord).
Et eksempel: Et verb som sesongapne er tilsynelatende satt sammen av sesong og
apne, altsa en vanlig sammensetning. Slik kan en betrakte det i dag. Men historisk
sett er det litt mer komplisert. Vi har hatt verbfrasen apne sesong(en), og til denne er
det sa dannet et verbalsubstantiv sesongapning (som bilkjfiring til kjfire bil, stilskri-
ving til skrive stil o.l.). Deretter har verbalsubstantivet gitt opphav til det nye verbet
sesongapne:
apne sesong —> sesongapning —> sesongapne
Det vanlige er at verbalsubstantiver er avledet av verb:
kjpre —> kj0ring
skrive —> skriving
Ved sesongapne er det altsa motsatt. Derfor kalles denne maten a danne ord pa til-
bakedanning.
4
128 ORDDANNING
Begrepet tilbakedanning (retrogradering) har vaert brukt noe ulikt. I denne framstil-
linga er det lagt vekt pa at orddanninga skjer i motsatt retning av det som er vanlig.
Det innebaerer oftest at noe blir trukket fra det ordet det dannes av (som sesongapning
minus -ing gir sesongapne). Men i naturveme, som er dannet av naturvem (som igjen
er dannet av veme natur(en)), er det ikke trukket noe fra. Noen grammatikere legger
vekt pa at tilbakedanninger skal vaere kortere enn ordene de er dannet av. I sa fall er
ikke naturveme en tilbakedanning.
Det er ogsa diskutert hva slags orddanningstype tilbakedanning er. Flere betrakter
den som en slags avledning. I denne framstillinga er det lagt vekt pa at avledning
krever tillegg av et affiks. Tilbakedanning ma i sa fall betraktes som en egen orddan-
ningstype vsa. avledning, sammensetning og konversjon.
Begrepet tilbakedanning blir brukt fprst og fremst om en historisk prosess, dvs.
det forteller hvordan ord har oppstatt. Verbene databehandle og st0vsuge er historisk
sett tilbakedanninger til databehandling og $t0vsuger. Men nar verbene er etablert i
spraket, blir forholdet mellom verbet og verbalsubstantivet som ved andre ord. Fra
dagens synspunkt kan vi derfor si at databehandling er et verbalsubstantiv avledet
av databehandle.
Slik sett kunne en si at det ikke var bruk for begrepet tilbakedanning i en gram-
matikk som skal beskrive dagens sprak. Nar vi likevel vil ta med begrepet i var
beskrivelse, er det fordi mange ord som er dannet ved tilbakedanning, ikke har slatt
rot i norsk. Et substantiv som hyttebygging er vanlig i norsk, men det tilsvarende
verbet hyttebygge hprer (iallfall nar dette skrives) til i utkanten av det vi regner for
norsk (men det forekommer). Slik er det med en rekke av de ordene som er dannet
ved tilbakedanning i seinere ar. Mange av dem forekommer nesten bare i avissprak
(som trenger korte uttrykksmater), og enkelte er ad hoc-dannelser. Men andre igjen,
som bokffire, frigj0re, fyllekj0re, kjeder0yke, livredde, ncerlese, planlegge, st0vsuge,
vektlegge, har glidd inn som normale verb i vart ordforrad.
De tilbakedanningene som har betydning i norsk i dag, er fprst og fremst verb.
Mange slike verb er dannet pa grunnlag av verbalsubstantiver, isaer slike verb som
betegner handlinga (nomina actionis), f.eks ord pa -(n)ing. Til en rekke slike substan-
tiver fins det ikke tilsvarende verb, f.eks. til armb0yning, krigf0ring, sigarettr0yking,
mines0king, hjernebl0dning o.a. Til en del andre kan det sporadisk dannes verb, og
ansiktsl0fte, familieplanlegge, knivstikke, tekstbehandle, matpakkekj0re er registrert
i norsk, selv om de har en noe marginal karakter i spraket.
Ogsa andre verbalsubstantiver kan vaere utgangspunkt for tilbakedanninger. Til
FORKORTING 129
verbalsubstantiver som julehandel, morgenbad, 0nskedr0m, sesongdebut, vadeskudd,
er det dannet verbene julehandle, morgenbade, 0nskedr0mme, sesongdebutere, vade-
skyte o.a. Ogsa de fleste av disse er uvanlige, men alle er registrert i skrift.
Noen tilbakedanninger er trolig dannet av partisipper. Til forsikre mot brann har
vi brannforsikret, som igjen har gitt opphav til verbet brannforsikre. Pa samme mate
kan partisipper som domfelt, d0dsd0mt, skreddersydd, knivdrept gi opphav til verb
som domfelle, dfidsdfimme, skreddersy, knivdrepe.
(Ofte er det uklart hva som er utgangspunktet for slike verb. Om f.eks. knivstikke
er dannet pa grunnlag av knivstikker, knivstikking eller knivstukket, er uvisst.)
De fleste tilbakedanninger er dannet av et verbalsubstantiv (eller partisipp) som igjen er
dannet pa grunnlag av en verbfrase. Men ogsa vanlige avledede verbalsubstantiver kan
vaere grunnlag for tilbake'danning. Til verbet fange kan en avlede substantivet fangst,
og til dette er det sa dannet et nytt verb fangste (Tidligere l0ste man opprinnelsespro-
blemet ved at reker fangstet i norsk sone ble eksportert til EU, NTB 1994). Pa samme
mate: drive —» drift —» drifte, plpye plog ploge, veie —» vekt —» vekte, jage
—»jakt —> jakte (vekt og jakt er lant fra nedertysk, men kan oppfattes som avledninger
til veie, jage), likesa synes —> synsing synse.
2.6 Forkorting
2.6.1 Oversikt
I mange tilfeller kan et ord dannes av et annet ord (eller flere) ved at noe blir fjemet
fra det (de) fprste. Vi snakker da om forkorting.
De to viktigste typene av ord dannet ved forkorting er:
1) Kortord. Begynnelsen eller (heist) slutten av ordet blir fjemet: Eks.: fotografi —>
foto (slutten av ordet er fjemet), automobil bil (begynnelsen er fjemet).
2) Initialord. Forbokstavene eller fprstestavelsene i flere ord danner til sammen et
nytt ord: Norges statsbaner —> NSB.
4
130 ORDDANNING
Nar ord dannes pa denne maten ved forkorting, forandres vanligvis ikke betydningen,
i motsetning til hva som er tilfelle ved orddanning ellers. En vil derfor i de fleste til-
feller kunne brake forkortinga ved siden av den lengre formen: krim - kriminalfilm,
DNT - Den Norske Turistforening, men noen ganger er bare kortformen i bruk: PC,
aids, wc.
Grunnen til at uttrykk blir forkortet, er at de kortere variantene er lettere a brake
(skrive eller uttale). Det er derfor en klar tendens til at spesielt lange uttrykk oftest
blir brukt i forkortet form, dvs. BNP istf. bruttonasjonalprodukt, LO istf. Landsorga-
nisasjonen, DNA istf. deoksyribonukleinsyre osv. Men ogsa ord og uttrykk som er
kortere, kan forkortes nar de er relativt hyppige: TV for televisjon o.a.
2.6.2 Kortord
Kortord er ord som er dannet ved at begynnelsen eller slutten av et ord er tatt bort,
og resten fungerer som en kortere variant av det samme ordet. Det vanligste er at
slutten av ordet er tatt bort, slik at begynnelsen star igjen. De fleste kortord av denne
typen er substantiver: fotografi —> foto, homoseksuell —» homo, kondisjon —>
kondis, kriminal(fortelling/film) —> krim, laboratorium —> lab, lokomotiv —> lok,
matematikk —> matte, permisjon —» perm, populcer(musikk) pop, pornografi
porno, profesjonell (el. professor) proff, pyjamas pysj, repetisjons0velse
rep, sparkst&tting —> spark o.a. Men ogsa verb kan forekomme: diskvalifisere
diske, dimittere —> dimme, sette personlig rekord —> perse, brake fleksitid -^flekse.
I mange tilfeller har kortordet et muntlig preg (eks.: lab, matte, pysf), og i enkelt-
miljper forekommer flere kortord som ikke er i bruk i allmennspraket. Det gjelder
ogsa navn, som Katedralskolen —> Katta, Sigurd —» Sigge, og ved personnavn har
denne tendensen gitt opphav til nye navneformer: Elisabeth —> Lisa o.a.
Noen ganger forekommer kortformen heist i sammensetninger: narkosmugler, nar-
kodom, ellers heist narkotika. (Sammensetningen blir da a oppfatte som teleskopord,
jf. 2.6.4.1.)
Grensene for hva som skal regnes som kortord og ikke, er flytende. Mange ord som
i dag oppfattes som vanlige ord, har oppstatt som forkortede varianter av et lengre
ord. Det gjelder ord som bil (<— automobil), buss («— omnibus), fly (<—flygemaskin),
kino («— kinematograf), russ (<— depositurus), trikk (<— electric) o.a. Nar den lengre
FORKORTING 131
varianten er gatt mer eller mindre ut av bruk, er ikke lenger den korte varianten a
oppfatte som kortord i dagens sprak, men som et vanlig ord. (Men historisk sett vil
det likevel alltid vaere et kortord.)
2.6.3 Initialord
Initialord er ord satt sammen av forbokstavene (eller de fprste bokstavene) i to eller
flere ord: NSB (Norges statsbaner), EU (Den europeiske union), FN (De forente
nasjoner), edb (elektronisk databehandling), OL(olympiske leiker). Forbokstavene
kan ogsa vaere forbokstaver i et sammensatt ord: LO (Landsorganisasjonen), VM
(verdensmesterskap), UD (Utenriksdepartementet), TV(television), eller begge deler:
NRK (Norsk rikskringkasting).
Det er mindre vanlig at flere bokstaver i hvert ord inngar i et initialord, men det
forekommer i bl.a. KrF (Kristelig Folkeparti), FrP (Fremskrittspartiet). En hel sta-
velse fra hvert ord har vi i teko(industri) (tekstil og konfeksjon), 0kokrim (Politiets
avdeling for 0konomisk kriminalitet), Kripo (kriminalpolitiet), Norbat (Den norske
bataljon (i Libanon)), Be-Ne-Lux (om Belgia, Nederland og Luxembourg), og likesa
i en del firmanavn: De-No-Fa (De Norske Fabrikker), Elkem (Elektrokemisk (Indus-
tri)). I muntlig sprak har vi noe tilsvarende i res.кар. (residerende kapellan), vit.ass.
(vitenskapelig assistent), men skrivematenher viser at det oppfattes som en forkorting.
I eksemplene ovenfor var forkortelsene stort sett basert pa norske ord. Men vi har
ogsa en rekke forkortelser som er basert pa utenlandske, oftest engelske ord: SA5
(Scandinavian Airlines System), NATO (North Atlantic Treaty Organization), PC
(personal computer), wc (water closet), CD (compact disc). Oftest er det da bare
forkortelsen som er i bruk i norsk. Men noen ganger brakes en forkortelse basert pa
engelsk, mens den fullstendige formen er norsk: USA - De forente stater, WHO —
Verdens helseorganisasjon, IQ - intelligenskvotient. Noen opprinnelige forkortelser
er sa a si bare kjent i forkortet form, og oppfattes sjelden som forkortelser: aids, laser,
radar o.a.
Uttalen av initialord varierer med bl.a. hvor mange bokstaver som inngar i ordet.
1) Nar initialordet har bare to bokstaver, uttales det alltid bokstav for bokstav (dvs.
LO uttales /ell-о:/, ikke /lo:/). Tidligere i dette arhundret fikk gjeme hver bokstav
likt trykk, men etter hvert har en uttale med hovedtrykk pa fprste stavelse og tonem
2 (2.3.3.1.1.1) bredt seg, og det er den dominerende uttalen i dag.
4
132 ORDDANNING
2) Nar initialordet har mer enn to bokstaver og ellers har en struktur som gj0r at
det kan leses som et vanlig ord, far en gjeme en slik uttale.- OBOS (Oslo bolig- og
sparelag), VIF (Valerengen idrettsforening), NUPI (Norsk utenrikspolitisk institutt),
BUL (Bondeungdomslaget), NATO. Initialord som har en stavelse og uttales som ett
ord, far oftest uttale med kort vokal (slik BUL, KUF, NAF, SAS, SAAB, VIF o.a.).
3) Nar initialordet har mer enn to bokstaver og har en struktur som gj0r at det ikke
kan leses som vanlig ord, uttales vanligvis hver bokstav for seg. Eks.: NRK, NSB,
KFUM, edb m.fl. Det gjelder ogsa enkelte ord som kunne leses som et vanlig ord:
USA. I disse tilfellene leses da hver bokstav vanligvis for seg med noenlunde likt
trykk, med noe overvekt pa den siste. En uttale med tonem 2 (som en finner i initial-
ord med to bokstaver) er her uvanlig, men kan forekomme, f.eks. i AKP.
I noen tilfeller vakler uttalen mellom a uttale bokstav for bokstav og som et vanlig
ord (SAS, NAF). I bh (brystholder) har (den bokstavrette) uttalen gitt opphav til ny
skrivemate: behd, likesa Petre av P3.
Skrivemate basert pa uttalen (om enn ikke i norsk) finner vi ogsa i enkelte firmanavn
som Esso (<— SO = Standard Oil) (engelsk), Esselte (<— SLT = Sveriges Litografiska
Tryckerier) (svensk).
Initialord som kan uttales som et vanlig ord, kalles akronym. (Men akronym brukes
noen ganger ogsa om initialord generelt.)
Initialord betegner ofte organisasjoner (FN, NATO, NHO, SV, KrF), institusjoner
(UB (Universitetsbiblioteket), BI (Bedriftsfikonomisk institutt)) og firmaer (NSB, SAS,
Elkem), og de kan derfor oftest betraktes som egennavn. De brukes sjeldnere som
appellativer, men det fins noen: TV (tv), wc, beha, edb, PC.
Initialord blir oftest skrevet med store bokstaver, ogsa nar den lengre formen har
sma bokstaver: NRK (Norsk rikskringkasting), LO (Landsorganisasjonen). I enkelte
tilfeller blir sma bokstaver brukt (vsa. store), heist nar ordet ikke er egennavn: wc,
edb, beha (bh), tv, aids. Skrivemate med sma bokstaver er pa frammarsj (f.eks. aids,
edb, f0r oftere AIDS, EDB).
Det er som regel et substantiv eller en substantivfrase som er utgangspunkt for
forkortelsen. Forkortelsen selv ma heist oppfattes som et substantiv. Siden de fleste
er egennavn, far de vanligvis ikke bpyning i tall og bestemthet, men de kan oftest fa
tillagt genitivs-s: LOs, NRKs, og de kan fa adledd som et vanlig substantiv: et nytt EU
FORKORTING 133
(jf. et nytt Europa). Initialord som fungerer som fellesnavn, kan noen ganger b0yes
ogsa i tall og bestemthet: tv-en, PC-er.
Skrivematen ved b0yning vakler noe. Ved bpyning i bestemthet og tall brakes som
regel bindestrek foran endelsen: TV-en, PC-en, abc-er, likesa foran avledningsssuf-
fikser: SV-er, m-l-er. Men ogsa apostrof blirbrukt: m-l'er (Naess 1992), PC'erogMac'er.
Bpyningsendelser blir noen ganger lagt direkte til initialordet: PCen, PCer, PCene.
Genitivs-s blir oftest lagt direkte til initialordet: LOs, NSBs, men apostrof forekommer
ofte: LO's, USA's. (Bindestrek foran bpyningsendelser og ingen tegn foran genitivs-s er
den skrivematen som er anbefalt offisielt.)
Initialord kan innga i sammensetninger pa vanlig mate: TV-apparat, edb-operator,
OL-flagg. Vi kan ogsa fa sammensetninger med bare en bokstav som fprste ledd:
a-bombe (atombombe), h-bombe (hydrogenbombe), h-melk (homogenisert melk),
i-land (industriland), и-land (utviklingsland), o-fag (orienteringsfag), p-pille (pre-
vensjonspille), P-plass (parkeringsplass), T-bane (tunnelbane), e-post (elektronisk
post) o.a. Fprste ledd kan ogsa betegne et politisk parti eller en blokk, slik at vi,
isaer i avissprak, kan fa A-partiet (Arbeiderpartiet), A-regjering (arbeiderpartiregje-
ring), B-regjering (borgerlig regjering), H-regjering (hbyreregjering) o.l. (I de fleste
eksemplene av denne typen forekommer bade stor og liten bokstav i fprste ledd.) I
disse tilfellene forekommer ikke fprsteleddet i forkortet form utenom sammensetnin-
gen (dvs. T for 'tunnel' forekommer ikke som eget initialord i tekst).
En tilsynelatende beslektet type har vi i U-sving o.l. Men her er ikke U en forkor-
telse, for det er bokstavformen som utgjpr betydningen ('sving som likner pa en U').
Det samme forhold har vi i H-bjelke, T-bjelke, T-kryss, T-beinsteik, T-skjorte, U-dal,
V-dal, V-genser, x-krok o.a.
Enkeltbokstaver som fprsteledd fins ogsa ellers med helt andre betydninger: a-lag
(et godt lag', motsatt b-lag), a-menneske ('menneske som star tidlig opp', motsatt
b-menneske), C-dur ('toneart med C som grunntone'). I enkelte tilfeller med en bok-
stav som fprsteledd betegner bokstaven seg selv eller den tilsvarende spraklyden:
i-mal ('malform el. dialekt preget av i-endelser (heist bestemt form femininum)'),
a-mal ('malform el. dialekt preget av a-endelser (heist infinitiv)'), u-omlyd ('omlyd
(vokalskifte) utlpst av en u').
Initialord uttales pa en annen mate enn det fyldigere uttrykket som forkortelsen gar ut
fra. Derfor regner vi ikke forkortelser som o.l., bl.a., osv. som initialord. Disse siste
leses pa samme mate som det fyldigere uttrykket, dvs. o.l. uttales som og liknende, mens
4
134 ORDDANNING
derimot OL (olympiske leiker) kan leses bokstav for bokstav. Slike forkortelser, som
bare skiller seg fra det fyldigere uttrykket i skrift, har oftest punktum til slutt (eller etter
hvert ord som er forkortet) for a markere at noe er strpket. Det er ord av forskjellige
ordklasser som forkortes pa denne maten.
Hit hprer ogsa intemasjonale forkortelser for mal og vekt og myntenheter, men de
har ikke punktum til slutt: m (meter), km (kilometer), I (liter), da (dekar), kr (kroner)
(ogsa nkr og NOK) o.l.
Noen kortord inneholder et tall: E6 (Europaveg 6), Pl (program 1), V6 (vinner 6
(totalisatorspi.il)).
2.6.4 Andre typer forkorting
2.6.4.1 Teleskopord
Teleskopord dannes ved at begynnelsen av ett ord og slutten av et annet danner nytt
ord: motor + hotell motell, motor + velociped moped, stagnasjon + inflasjon
—> stagflasjon. Til teleskopord kan en ogsa regne ord satt sammen av et heit ord +
slutten av et annet ord: flora + telegram —> floragram, og begynnelsen av et ord +
et heit ord: alkohol + test alkotest, elektrisk kraft —> elkraft.
Flere av teleskopordene vi har i standardsprakene, er lant inn i sin helhet utenfra og
ikke dannet pa norsk grunn. Men innlante teleskopord kan danne mpnster for nye
ord pa norsk grunn: Etter mpnster av motell har en fatt nye ord som batell, sported,
flotell (flytende hotell) o.l.
Utenom de ordene som her er nevnt, forekommer det mer sporadisk andre nydan-
nelser som ligger noe i utkanten av det vanlige ordforradet, f.eks. svorsk (<— svensk +
norsk), infotainment (<— informasjon + entertainment). Det forekommer ogsa slike
teleskopord som er laget mer ad hoc: radiot («— radio + idiot) (Uniforum 1993),
vidiot (^ video + idiot) (Dagbladet 1980), demokratur (<— demokrati + diktatur).
FORKORTING 135
2.Б.4.2 Klanunerformer
Hammerformer er sammensetninger der forleddet ogsa er en sammensetning, men
bare forleddet (av forleddet) star igjen i den nye sammensetningen. Tefat er tilsy-
nelatende satt sammen av te og fat, men gar egentlig tilbake pa tekopp + fat, slik
betydningen ('fat for tekopp') viser.
Liknende dannelser har vi i livselskap («— livsforsikringsselskap), atomfri (<=— atom-
bombefri), oljeplattform (<— oljeboringsplattform), pengelodd (<— pengelotterilodd)
o.a.
I ord somfremmedordbok, som ut fra betydningen skulle hetefremmedordordbok,
er forleddet forkortet for at en skal unnga to like ordelementer etter hverandre.
Grensene til vanlige sammensetninger er flytende. Et ord som miljbbevisst kan
tolkes som klammerform om en oppfatter betydningen som 'miljpvernbevisst'. Men
det kan ogsa tolkes slik at det bare betyr 'bevisst miljpet', og i sa fall kan det ogsa
regnes som en vanlig sammensetning.
Et eksempel pa klammerform i stedsnavn er kommunenavnet Holtalen, satt sammen av
de to tidligere kommunene Holtdalen + Aten.
Litteratur til kapittel 2:
Fyldige oversikter over norsk ordlagingslaere er Vinje 1973a og Leira 1992b. Den
siste er i stor grad en alfabetisk gjennomgang av en rekke ordlagingslementer i norsk.
Soderbergh 1967 og Thorell 1981 gir fyldige oversikter over svensk orddanning, som
i stor grad ogsa er relevante for norsk.
Prinsipielle og teoretiske synspunkter pa ordlaging i nordisk finner en ogsa i all-
menne innfpringer i ordlaere, bl.a. Rpnhovd 1993 og Teleman 1970.
Nye ord i norsk for perioden 1945-1975 er registrert og behandlet i Leira 1982.
Seinere nyord er Ippende registrert i Sprdknytt. Gundersen 1984 tar ogsa for seg nye
ord i norsk.
Bakken 1990 studerer sammensetninger i stedsnavn. Skommer 1993 gir en over-
sikt over sammensetninger med forsterkende forledd, og Leira 1994 bpyingsforhold
ved forleddet. Gundersen 1976 behandler verbale forledd i substantiviske sammen-
setninger.
Lpdrup 1989a drpfter semantiske roller ved sammensetninger. Landmark 1970
drpfter teoretiske problemer ved adjektiviske sammensetninger.
i
136 ORDDANNING
Om avledninger fins det grundige studier av verbalsubstantiver av Vinje 1973b og
Alhaug 1973.
Det fins en rekke mindre studier over enkeltaffikser: Gundersen 1971 (и-), Hovd-
haugen 1970 (и-), Ulvestad 1985 (-ert), Jacobsen 1970 (-leik), Hellevik 1984 (-nad),
Heggelund 1985 (an-, be-, -else, -he(i)t), Vik0r 1990 (-heit og synonymer), Nes 1983
(mest om -heit), L0drup 1987 (-bar og -lig).
Hanssen 1969 behandler strukturen i initialord i norsk.
Substantivfraser
3.1 Substantiver
Substantiver er ord av fplgende type:
bil, grein, hus, jente,'kjensle, mening, rettferdighet, tanke
Dette er ord som gjeme brakes som navn eller betegnelser pa gjenstander, individer
og abstrakte begreper.
Substantivene kjennetegnes fprst og fremst ved at de har bestemthetsbpyning,
dvs. at de kan knytte til seg bestemt artikkel som suffiks: bilen, greina, huset, jenta,
kjensla, meningen, rettferdigheten, tanken.
Substantivene kjennetegnes dessuten ved at de aller fleste ogsa har tallbpyning,
dvs. at de har forskjellige endelser for entail og flertall: bil - biler, grein - greiner,
kjensle - kjensler, eple - epler.
Substantivene utgjpr kj emen i substantivfraser, som igjen kan fungere syntak-
tisk som subjekt, objekt, predikativ og adverbial (jf. кар. 8). Substantivfrasene
kan ogsa fungere som utfylling i preposisjonsfraser (typen pd det nye bordet,
jf. кар. 6) og som utfylling til enkelte adjektiver (f.eks. redd, verdt, kvitt, jf.
5.3.3.2).
Substantivene er enten appellativer (- fellesnavn) eller proprier (= egennavn).
Alle substantivene ovenfor er eksempler pa appellativer. Proprier er ord som Adam,
Eva, Haugesund, Dagros, Norge. Disse har vanligvis ikke bpyning, men har ellers
bade semantisk og syntaktisk sa mye til felles med appellativene at vi regner dem til
substantivklassen.
Substantivene er leksikalske ord som utgjpr en apen ordklasse (jf. 1.3.4.1). Vi far
stadig nye ord for nye begreper, og mange dannes ved hjelp av avledninger og sam-
mensetninger (jf. кар. 2). Dessuten kommer en rekke nye substantiver inn i norsk
ved lan fra andre sprak, saerlig fra engelsk.
138 SUBSTANTIVFRASER
3.1.1 Betydning
3.1.1.1 Appellative!
Appellativer som gate, vei, gutt, jente, hus,fred osv. er generelle betegnelser for en
klasse av gjenstander, individer eller abstrakte begreper. Som gate klassifiserer vi en
rekke forskjellige ferdselsarer i by er og tettsteder, mens gutt pa tilsvarende mate er
fellesbetegnelse for mange forskjellige enkeltindivider med visse felles kjennetegn
(hankjpnn, menneske, en viss alder osv.).
Appellativene har enten konkret eller abstrakt betydning. Konkret betydning har
f.eks. blomst, bok, bord, hammer, mann, tang, tarn. Disse substantivene har alle en
slags gjenstandsbetydning og betegner konkrete st0rrelser av mange ulike slag (lev-
ende vesener, planter, redskaper, byggverk osv.). Substantiver med abstrakt betydning
er f.eks. fred, ro, kast, slag, tvil, fristelse, skjfinnhet, troskap, vennskap, verdighet,
alderdom, typing, tenkning. Disse substantivene har ikke gjenstandsbetydning, men
betegner abstrakte begreper eller forestillinger av forskjellige slag (handlinger, til-
stander, egenskaper osv.). Som eksemplene viser er mange abstrakte substantiver
dannet ved avledning (jf. ogsa 2.).
Skillet mellom konkrete og abstrakte substantiver er ikke alltid like skarpt. I flere
tilfeller kan vi skilie mellom en konkret og en abstrakt betydning ved ett og samme
substantiv:
en mprkharet skjpnnhet (konkret) - d0 i skjpnnhet (abstrakt)
han er en ber0mthet - hans ber0mthet
spenstig som en ungdom - i min ungdom
en fin tegning - flink i tegning
skolen ble bygd i fjor - den norske skolen er 250 ar
Vi kan ogsa skilie mellom tellelige og ikke-tellelige (= massebetegnende) substan-
tiver. Ord som bil, bord, hammer, okse, stang er tellelige, mens ord somflesk, kj0tt,
sm0r, sn0, styv er ikke-tellelige. Ofte kan ett og samme appellativ brukes bade i en
tellelig og en ikke-tellelig betydning. Det gjelder f.eks. ved konkrete substantiver
som tre, tyy, jem, fjell, kom, mur, stein o.l. som enten kan referere til avgrensede,
seivstendige eksemplarer eller til selve arten eller stoffet:
SUBSTANTIVER 139
et vakkert tre - bordet er laget av tre
mange h0ye fjell - st0tt som fjell
mange Steiner - mye stein
Enkelte appellativer kan ogsa brukes med kollektiv betydning. Nar et ord brukes
kollektivt, refererer det til en stprre eller mindre gruppe av gjenstander eller indivi-
der som en enhet. Vanligvis er det entallsformen som kan brukes kollektivt: buskap,
dusin, familie, flokk, folk, forsamling, gruppe, hop, hcer, innbo, klasse, komite, kveg,
borgerskap, mannskap, personale, publikum, regjering, rad (= 'forsamling'), slekt,
sverm, tropp, ungdom, utvalg. Men kollektiv betydning forekommer ogsa ved fler-
tallsformer: foreldre, forfedre, griller(= ‘innfair), grfinnsaker, innvoller, klcer, mat-
varer, meslinger, midler(= ‘ formue’), penger, skyller, represalier. Selv om de fleste
ordene med flertallsform ogsa forekommer i entail, brukes de heist i flertall med
referanse til en samlet gruppe eller mengde. Fremmedordet fans er ogsa en flertalls-
form, men brukes i bestemt form entail med kollektiv betydning i norsk:
Og da Kjetil Andre begynte a kaste kort med bilde pa til fansen, var det nesten
japanske tilstander i Kvitfjell (Aftenposten 1994)
En egen kollektivform har vi i: plank, h.0ns.
Kollektivene kan vaere dannet ved avledning og sammensetning (f.eks. mannskap-,
matvarer), men en rekke rotord har ogsa kollektiv betydning i seg selv (f.eks. hop,
kveg, politi). En slags kollektiv betydning har vi ogsa ved bruk av ettemavn med
s-form og med sine:
Hansens kommer, og dessuten er bade Lies og Larsens invitert (Hansens =
‘familien Hansen’)
Hansen sine kommer helt sikkert
Den kollektive betydningen til disse ordene gj0r at nar de fungerer som predikasjons-
baser, kan de ta predikativer i flertallsform (jf. 8.5.4.2.1.3):
Familien var stolte over spnnen
Personalet var hjelpsomme
Ekteparet ble funnet d0de i gar (Aftenposten 1994)
140 SUBSTANTIVFRASER
Den kollektive betydningen kan ogsa spille en rolle for valg av pronomen (jf.
4.1.3.2):
Politiet opplyser at de vil etterforske saken
Nar vi hadde komi heim til gards og kyme var mjplka, vart heile buskapen sleppt
pa beite ei stund f0r dei vart sette pa bas i sommarfjpset (Trpndelag 1969)
I vanlige ordbpker utgjpr appellativene den klart stprste enkeltgruppa av ord. Trekker
vi ogsa inn alle avledninger og sammensetninger som ofte ikke registreres i ordbpkene,
vil tallet pa appellativer kunne mangedobles. I en vanlig tekst behpver imidlertid ikke
tallet pa appellativer a dominere i forhold til andre klasser av ord. Frekvensen av appel-
lativer i en tekst varierer med sjanger og framstillingsmate.
3.1.1.2 Proprier
Ved proprier som Storgata, Trondheimsveien, Per, Kari, Konserthuset refereres det
til en enkelt gjenstand eller til et bestemt individ. Her er det altsa ikke tale om en
klassifisering ut fra visse felles kjennetegn eller bestemte egenskaper som ved appel-
lativene, men bare om en enkeltstaende eller spesifikk betegnelse.
Propriene er navn pa mennesker, dyr, land, by er, gater, bygninger, elver, sjper,
fjorder, fjell, daler, bygder, steder, veier, planeter, stjemebilder, foreninger, organi-
sasjoner, firmaer, bater, fly, tog, kunstverk osv. Propriene har ikke innhold pa samme
mate som appellativene, men refererer til konkrete gjenstander, individer eller begre-
per. De tjener til a identifisere en bestemt stprrelse, og referansen er derfor som regel
unik. Selv om flere personer heter Ola og Kari, og Nybyen og Stormyra forekommer
som navn pa flere steder, brakes navnene likevel vanligvis med referanse til bestemte
individer eller bestemte steder. Ved proprier i flertallsform som egentlig bestar av
flere enkeltstaende enheter, f.eks. Hebridene, Sylane, De forente stater, vises det til
helheten som en enhet, slik at vi ogsa her kan snakke om referanse til et bestemt,
individualisert sted.
Ett og samme ord vil iblant kunne brakes bade som proprium og som appellativ.
Bibelen er et proprium nar det brakes som navn pa en bok, mens det er appellativ i
setningen: Hun satt og leste i sin bibel. Enkelte appellativer kan ogsa fungere som
proprier: Midtbyen, Sentrum. Slik ogsa med ord som f.eks. Fiskene, Krepsen, Skor-
SUBSTANTIVER 141
pionen, som bade brukes som navn pa stjemebilder og som vanlige appellativer (fisk,
kreps, skorpiori).
Omvendt kan enkelte ord som opphavlig har vaert proprier, komme til a fungere
som appellativer. Det gjelder gjeme navn pa kjente personer og steder: en judas,
en quisling, en knfisus, en mesen, et eldorado, et sodoma, en madeira, et mekka, et
Watergate, et Waterloo.
Geilo er et skisportens mekka
Noen hver kan mpte sitt Waterloo
Skilja mellom «quislingar», «stripete» og «jpssingar» vart viktigare enn poli-
tiske merkelappar (Furre 1991)
Proprier blir i norsk rettskrivning skrevet med stor forbokstav (Kari, Ola, Bergen, Lagen,
Nationaltheatret, Postverket). Dette gjelder ogsa opphavlige appellativer som er tatt i
bruk som proprier (Fiskene, Krepsen, Midtbyen, Sentrum). I offisiell norsk rettskrivning
skrives ikke bare egennavn, men ogsa tilnavn uten demonstrativ med stor forbokstav:
Magnus Berrffitt. Men: Magnus den gode. Bestar navnet av flere ord (ikke tilnavn),
skrives bare det fprste ordet med stor forbokstav hvis det dreier seg om offentlig fast-
satte navn: Deforente stater, Norsk sprakrad, Norges offentlige utredninger. Men denne
regelen fplges ikke alltid av private firmaer og organisasjoner: Det Norske Teatret, Den
norske Bank, Norges Kommunistiske Parti.
Ord som konge, regjering, storting, hpyesterett er egentlig appellativer og skrives
med liten forbokstav i fplgende ytringer:
Harald V ble konge i 1991
Landet trenger en ny regjering
Det navserende storting har en sterk kvinnerepresentasjon
En hpyesterett er den pverste rettsinstans i et land
Men brukes disse ordene med spesifikk referanse til de enkelte institusjonene i vart
land, fungerer ordene som proprier og skal skrives med stor forbokstav:
Pa hpyre side ligger Stortinget
Fra 1989 vart det slutt pa at sokneprestar og kapellanar vart utnemnde av Kongen i
statsrad (Furre 1991)
Det er Regjeringens syn at miljppolitikken i framtiden ma utformes mest mulig kost-
nadseffektivt... (NOU 1992)
4
142 SUBSTANTIVFRASER
Etter at H0yesteretts kjaeremalsutvalg hadde nektet a fremme anken for H0yesterett,
ble ... (Sivilombudsmannen 1991)
I navn pa lover som Lov om folketrygd, Lov om aksjeselskaper skrives fprste ordet
med stor forbokstav i samsvar med hovedregelen ovenfor, mens navnet pa grunnloven
fra 1814 derimot er bevart i sin opphavlige form: Kongeriget Norges Grundlov. Broker
en imidlertid de forkortede formene, skal den siste skrives med stor forbokstav (Grunn-
loveri), mens de andre lovene ifplge den vedtatte normen egentlig skal skrives med liten
(folketrygdloven, aksjeloven). Man kan ogsa merke seg at ord som staten, politiet og
posten skal skrives med liten forbokstav. Med liten forbokstav skrives ogsa navn pa
dager, maneder og hpytider: mandag, juli, paske.
Innenfor propriene utgjpr personnavn og stedsnavn to viktige grupper. Til den fprste
gruppa hprer bade fomavn (dppenavn) (eks.: Anne, Bj0rn, Kari, Old) og ettemavn
(familienavn) (eks.: Andersen, Bj0rnsen, Klykken, Lunde), mens den siste omfatter
navn pa steder og lokaliteter (Aurdal, Skibotn, Tvedestrand, Vassfjellef).
Personnavnene er benevnelser pa personen som baerer navnet. Av opphavlig norske
fomavn har vi slike som er dannet av usammensatte appellativer (Bj0rn, Gunn
(= ‘strid’), Liv, Ulv, Orm), og slike som er dannet ved sammensetning (Gunnvor,
Sigbj0rn). Begge typene har nok i utgangspunktet hatt et klart betydningsinnhold,
men etter hvert har ordets egenbetydning kommet i bakgrunnen. I dag dreier det seg
derfor ved fomavn om umotiverte navn som fprst og fremst har en identifiserende
funksjon, og de hprer til innenfor et fast inventar. En egen gruppe navn er kjaelenavn
og kallenavn (Kuppern, Hjallis, Mini). Svaert mange fomavn er ogsa innlante. Mange
kom med kristendommen fra hebraisk (Anna, Maria, Johannes), gresk (Aleksander)
og latin (Peter). En del er ogsa lant fra tysk (Fredrik, Herman, Gjertrud), fransk
(Charlotte, Janette, Yvonne) og engelsk (Edvard, Robert, Kenneth, Roy, Doris, Kate,
Linda, Mary).
Blant ettemavnene finner vi opphavlige stedsnavn (Л.у, B0, Haug, Lie, Bakken,
Huseby, Onarheim), sakalte patronymika, dvs. navn som er avledet av farens navn
(Olsen, Sigurdson) og handverkemavn (Mfiller, B0dtker) av utenlandsk opphav med
tonem 1.
Stedsnavnene er for det fprste benevnelser pa geografiske steder som daler, elver,
fjell, fjorder og andre naturgitte terrengformasjoner (natumavn), men ogsa benev-
nelser pa byer, bygder, garder, veier og andre lokaliteter som er resultat av men-
neskelig virksomhet (kultumavn). Mange gardsnavn (Berg, Vik, Dal) er opphavlig
natumavn.
SUBSTANTIVER 143
En gruppe ord star i en mellomstilling mellom appellativer og proprier. Det er
slektskapsordene mor, far, mamma, pappa, bror, sister, onkel, tante, faster, moster
(og sammensetninger med disse) som for det fprste har det til felles med propriene
at de kan brakes ved tiltale og omtale:
Mor!
Jeg husker at bestefar likte a ga pa ski
For det andre kan disse slektskapsordene ta et foranstilt pronomen som bestemmer
pa samme mate som egentlige proprier (jf. 3.3.2.1):
han far
ho mamma
De slektskapsordene som slutter pa -r, skiller seg ogsa fra appellativene ved at de
kan ha ubestemt form foran possessiv (jf. 3.4.1.2.2):
mor mi
bror min
3.1.2 Tall
Den grammatiske kategorien tall angir om substantivet refererer til ett eller flere ek-
semplarer av samme gjenstand eller fenomen. I setningen Det stod en kopp, en mugge,
to skdler og to tallerkener pa bordet er formene kopp, mugge og bordet entail, mens
skdler og tallerkener er flertall. Ved alle disse substantivene refereres det til stprrelser
som er individualiserte og derfor tellelige. I setningen Det var bade melk, sm0r, kj0tt
ogflesk i kj0leskapet er kj0leskapet et tellelig substantiv, mens derimot melk, sm0r,
kj0tt ogflesk er ikke-tellelige substantiver. De ikke-tellelige substantivene refererer
til en ikke-individualisert mengde eller masse, og de forekommer normalt ikke i fler-
tall. Men i enkelte tilfeller kan ogsa ikke-tellelige ord brakes i flertall.
En spesiell bruk av flertallsformen har vi ved ord som bukser, briller, seler. Disse
kan referere til et enkelt eksemplar i setninger som:
4
144 SUBSTANTIVFRASER
Hun kj0pte et par bukser
Jeg har fatt nye briller
Far gar med seler
Flertallsformen ved disse ordene er betinget av at hvert eksemplar kan sies a besta av
‘to deler’. Men ved ord som passer, pinsett, saks, tang har vi ikke en tilsvarende bruk av
flertallsformen (jf. engelsk (a pair of) compasses, tweezers, scissors, tongs). Lanord som
f.eks. jeans, slacks, shorts, pumps blir ogsa brukt med referanse til et enkelt eksemplar:
dongeribuksens - eller Olabuksens - eller jeans ’ens enorme popularitet (Aftenposten
1972).
I det fplgende skal vi se pa enkelte saeregenheter ved broken av entails- og flertalls-
form.
3.1.2.1 Ikke-tellelige substantiver brukt i tellelig betydning
3.1.2.1.1 Abstrakter
Substantiver med et reint abstrakt innhold er ikke-tellelige og forekommer som regel
ikke i flertall. Det gjelder nar det abstrakte ordet betegner en egenskap, tilstand eller
virksomhet i sin alminnelighet. Eksempler pa slike substantiver er beskjedenhet, dyk-
tighet, klokskap, vennskap, bamdom, alderdom, godvilje, velvilje, angst, suit, frykt,
mot, tvil, lykke, s0vn, hum0r, ro, kulde, varme, beundring, spising, skriving, idea-
lisme, nasjonalisme. Men abstrakte substantiver kan brakes i flertall forutsatt at de
kan individualiseres, dvs. hvis det er mulig a tenke seg individuelle, tellelige fore-
komster av egenskapen, tilstanden eller virksomheten. Slik flertallsbrok har vi f.eks.
i disse tilfellene:
En av Arild Haalands ulykkelige kjaerligheter heter skatteteorien, en annen
sosialpkonomien (Farmand 1968)
Reserven av helsesvekkelser og marginale uf0rheter i den norske befolkning
(Dagbladet 1970)
Han har fa aergjerrigheter utover a slenge bannord i trynet pa borgerskapet
(Arbeiderbladet 1974)
SUBSTANTIVER 145
0konomiske utnyttinger i et arbeidsforhold forekommer (Finnmarken 1970)
Alle de sma terapeutiske optimismer vi kan gi vare pasienter
(Kirke og kultur 1970)
... nervetrpbbel og andre slike mer eller mindre gjenkjennelige trpbler
(Nyquist 1994)
Et abstrakt, ikke-tellelig substantiv kan bli individualisert og gjort tellelig ved at det
deles opp i enkelte enheter. Et abstrakt begrep som ledighet kan f.eks. spesifiseres i
januarledighet, februarledighet, marsledighet osv. Etter at en slik inndeling i mindre
enheter har funnet sted, er det ogsa mulig a snakke om flere ledigheter som i det
fplgende eksemplet: Oslo, som regner med en beskjeden 0kning i ledighetene, vil fa
en januarledighet pa 726personer (Arbeiderbladet 1970).
Tilsvarende kan f.eks. teknologiske nyvinninger fpre til at ikke-tellelige abstrakter
blir tatt i bruk i en tellelig og dermed mer konkret betydning: Apparatet (edb-maski-
nen) har 60 hukommelser (Bergen Arbeiderblad 1968).1
Verbalsubstantivet lesning betegner egentlig ‘det a lese’ som en aktivitet, ved siden
av at det ogsa blir brukt om ‘det som blir lest’, dvs. om ‘lesestoff’: dette var interes-
sant lesning. I begge tilfeller er betydningen abstrakt, og i disse betydningene fore-
kommer ordet ikke i flertall. Men ordet kan ogsa brukes om en bestemt ‘lesemate’
eller ‘tolkning’, og denne tredje betydningsvarianten apner muligheten for flertalls-
dannelse: Innskriften har to lesninger.
Ord som opphavlig er abstrakter, er ogsa blitt tatt i bruk som personbenevnelser
og har dermed fatt en reint konkret betydning. I den konkrete betydningen har ordet
vanlig flertallsbpyning:
Blant berpmthetene var ogsa byens ordfprer
Det var flere skjpnnheter i lokalet
3.1.2.1.2 Masseord
Substantiver som betegner stoff, materiale eller vaeske er ogsa ikke-tellelige og fore-
kommer derfor normalt heller ikke i flertall. Eksempler pa slike substantiver er: bly,
1 De fleste eksemplene er sitert etter Vannebo 1978.
146 SUBSTANTIVFRASER
gull, s0lv, jord, gass, luft, sand, stein, fett, st0v, mugg, sot, voks, vann, sn0, is,flesk,
kj0tt, sukker, mel, melk, brus, vin, kaffe, te, 0l, leer, t0y, ull, ved. De tar som regel
mye, noe og Utt som kvantifiserende adledd (mye stein, noe gull, lift ved).
Men i enkelte tilfeller kan slike masseord brukes med individualisert betydning.
De tar da determinativet en og har vanlig flertallsbpyning. Det gjelder for det f0rste
ved referanse til en bestemt type eller sort av stoffet:
tprre og s0te viner
giftgass, sennepsgass og andre gasser
lette og tunge oljer
hissigfargede tweeder (Aftenposten 1972)
Ullflaneller, mange farger (Flekkefjordsposten 1970)
Videre kan f.eks. jem brukes om konkrete gjenstander eller redskaper som er laget
av stoffet, som f.eks. strykejern, vaffeljem, hoggjern, og ogsa brukes med figurlig
betydning i setninger som:
Han har mange jem i ilden
Ho er eit jem til a arbeide
Substantiver som vann, lys, stein, sukker, papir brukes gjeme bade i ikke-tellelig og
tellelig betydning:
a drikke vann - mange store vann (= ‘innsjper’)
Sola gir fra seg lys - de stppte mange lys
Ho arbeider med stein - ho felte inn steinar i biletet
De produserer papir - etterlatte papirer
Ogsa substantiver som melk, brus, 0l kan brakes individuativt i substantivfraser som:
to melk, en brus, mange 0l. Men disse ma oppfattes som reduserte mengdeuttrykk
med entallsform av substantivet (jf. 3.3.1.1): to (liter) melk, en (flaske) brus, mange
(flasker) 0l. Flertallsform av 0l kan imidlertid forekomme: alle 0llene hadde sin virk-
ning (jf. ogsa 3.1.3.2.3).
Reduserte mengdeuttrykk har vi ogsa i fraser som tre gull, to s0lv og en bronse
(= ‘tre medaljer av gull’ osv.).
SUBSTANTIVER 147
3.1.2.1.3 Proprier
Et proprium refererer til en enkeltstaende, spesifikk stprrelse som normalt ikke kan
forekomme i flertall. Ogsa proprier med flertallsform som Hebridene, Sylane, De
forente stater, refererer til et individuelt sted slik at vi heller ikke her normalt har
noen motsetning mellom et entails- og et flertallsbegrep (jf. 3.1.1.2).
Men proprier kan av og til brakes med flertallsbetydning. Det gjelder for det fprste
i tilfeller der de brakes med referanse til flere individer med samme navn:
I dag har alle Bjprner navnedag
Det er mange Frederikker og Christianer i den dansk-norske kongerekka
Begge Stoltenbergene deltok
Hva er det sanne sma Herdiser liker - hva? (Nedreaas 1960)
Det finnes 7200 Dagros’er i Norge (Dagbladet 1990)
Vi har ogsa flertallsform nar navnet betegner en egenskap ved personen, men i slike
tilfeller fungerer egennavnet som et appellativ (jf. 3.1.1):
Det er ingen krpsuser i min familie
De som samarbeidet med japaneme, [...] ble sjelden ansett pa samme mate
som quislingene i Europa (Lundestad 1991)
Videre har vi flertallsform av navn som brakes i overfprt betydning. Det kan bade
gjelde metaforisk og metonymisk bruk. Eksempel pa det fprste har vi nar navnet
brakes som bilde pa en egenskap ved en person:
Nar det gjaldt kunst og kultur, var bade Stalin og Hitler to «Jeppe’r i baronens
seng» (Aftenposten 1990)
Metonymisk bruk har vi nar egennavnet brakes istedenfor et appellativ. En kan f.eks.
brake navnet pa en kjent kunstner istedenfor kunstverket:
... verden besitter faerre «ekte Rembrandt’er» (Aftenposten 1991)2
2 De to siste eksemplene er sitert etter Aljoksina 1996.
*
148 SUBSTANTTVFRASER
Flertallsform kan i visse tilfeller ogsa brukes nar den enheten navnet viser til, igjen
kan sies a vaere delt i ‘enheter’ av forskjellig art:
To Indiaer (Arbeiderbladet 1994)
Vi har a gjpre med to Karier - den Kari vi alle kjente fra fpr ulykken og den
Kari som sitter her i dag
3.1.2.2 Tellelige substantiver brukt i ikke-tellelig betydning
Substantiver med konkret ikke-stofflig betydning er gjeme tellelige og brukes derfor
ogsa i flertall. Men noen av disse substantivene kan ha entallsform nar de brukes med
ikke-individuell referanse til flere.
Det gjelder f0rst og fremst navn pa dyr, fisker, fugler og planter:
Det var mye elg i skogen
I fjellet var det bade rev og ulv
Det var no vintra- og varsildfisket, sidan var det bade sei og laks som gjekk i
sjpen (Heggland 1982)
Det skulle slaktas okse, sau og hest (Trpndelag 1969)
Dei selde grisungar og poteter og sild (Heggland 1982)
De hadde sett litt rype, men ikke noe storfugl
Rundt hytta var det mest bj0rk og rogn
Det refereres her ikke til enkelte individer, men til en uspesifisert mengde eller en
bestemt art. Som kvantifiserende adledd brukes mye, noe og litt som ved masseord
(jf. 3.1.2.1.2). Etter tailord og kvantorer som mange, fa, flere brukes vanligvis fler-
tallsformen, men sporadisk kan ogsa entallsformen brukes:
Det siste aret hadde han drept tre bj0m, to elg og fire rev
For mange elg i Oslos skoger (Aftenposten 1995)
Faerre elg blir drept i trafikken (Adresseavisenl994)
Nar entallsformen kan brukes ogsa i de siste eksemplene, skyldes det trolig at kvan-
tifiseringen kan tolkes partitivt som ‘tre av arten bj0m’, ‘to av arten elg’ osv. I
SUBSTANTIVER 149
mengdeuttrykk (jf. 3.3.1.1) forekommer bade entails- og flertallsform nar det kvan-
tifiserende substantivet star i entail:
en flokk elg(er)
en flokk rein(er)
en flokk spurv(er)
en flokk svaler
en flokk steer
Star det kvantifiserende substantivet i flertall, brakes heist entallsform ved ord fra
denne grappa:
store flokker (av/med) elg
store flokker (av/med) spurv
En spesiell bruk av entallsform med flertallsbetydning har vi ved ordet mann etter
tallord og andre kvantorer:
Baten hadde en besetning pa 15 mann
Alle mann pa dekk!
Vi var trpytte, alle mann
Substantivet mann fungerer her naermest som en maleenhet og kan sies a ha ubpyd fler-
tallsform pa linje med andre maleenheter somliter, meter, mil, kilo osv. (jf. 3.1.3.1.1.1
og 3.1.3.2.1.1). Vi kan bade ha entails- og flertallsformen ifplgende setning: han hadde
lOmann/menn iarbeid, men substantivfrasen 10 mann fungerer som enren maleenhet,
mens 10 menn refererer til en gruppe pa 10 personer avhankjpnn. Derfor heter det ogsa
arbeidsstokken var 10 mann stor, men heist ikke: arbeidsstokken var 10 menn stor.
3.1.3 Genus
3.1.3.1 Genus og genussysterner i bokmal og nynorsk
Genus (latin = ‘art’, ‘klasse’, flertall genus eller genera) er en inherent egenskap
ved substantivet. I norsk sprak har vi tre genus eller tre grammatiske kjpnn: masku-
linum, femininum og npytrum. Genus er knyttet til stammen i ordet, og normalt vil
150 SUBSTANTIVFRASER
et substantiv h0re til ett av disse tre genus. I de aller fleste tilfellene kan vi ikke se av
formen pa substantivet hvilket genus det har. Substantivet skifter normalt heller ikke
genus ved bpyning, og genus er derfor ikke en bpyningskategori ved substantivet pa
linje med tall- og bestemthetskategorien. Ordets genus er derimot bestemmende for
formen pa ord som star som adledd til substantivet (f.eks. determinativer og adjek-
tiver) og for den bestemte formen av selve substantivet:
en liten stol- den lille stolen
ei lita hylle - den lille hylla
et lite bord - det lille bordet
(maskulinum)
(feminium)
(npytrum)
De viktigste kjennetegnene pa substantivets genus er artiklene. Den ubestemte artik-
kelen er et eget foranstilt ord (determinativ) som har formene enlein i maskulinum,
ei (bokmal ogsa en) i femininum og etleit i npytrum. Den bestemte artikkelen er et
suffiks som i entail har formen -en i maskulinum, -a i femininum og -et i npytrum.
Med utgangspunkt i disse variantene av den bestemte artikkelen har ogsa substanti-
vene vaert gruppert i en- ord, a-ord og et-ord. Ogsa possessive determinativer vil ha
ulik form avhengig av det overordnede substantivets genus:
min stol, stolen min (m)
mi hylle, hylla mi (f)
mitt bord, bordet mitt (n)
Et annet vesentlig kjennetegn, som bare gjelder for nynorsk, er at maskuline ord gjeme
blir vist til med pronomenet han, feminine ord med pronomenet ho og npytrumsord
med pronomenet def.
Han treng maling (om stolen)
Ho treng maling (om hylla)
Det treng maling (om bordet)
(Om ulik henvisning i bokmal og nynorsk ved tredje persons pronomen, se 4.1.3.2.)
Genussystemet er altsa ikke helt likt i bokmal og nynorsk. Nynorsk har et mer
utbygd trekjpnnssystem, mens bokmal - i tillegg til det trekjpnnssystemet som er
beskrevet ovenfor, og som ikke er like konsekvent utbygd som i nynorsk -, ogsa har
SUBSTANTIVER 151
et tokj0nnssystem. Innenfor dette systemet er det ingen egen marketing av feminine
ord, og f01gelig far vi bare en tosidig motsetning mellom et genus commune (= fel-
leskj0nn) og n0ytrum:
en liten stol den lille stolen
en liten hylle den lille hyllen
et lite bord det lille bordet
min stol, stolen min
min hylle, hyllen min
mitt bord, bordet mitt
} genus commune
n0ytrum
} genus commune
n0ytrum
Dette tokj0nnssystemet bygger historisk sett pa dansk, og det brukes (med enkelte
modifikasjoner) i riksmal. Det kan ogsa brukes i konservativt bokmal, mens radikalt
bokmal broker trekj0nnssystemet. I bokmal kan en altsa velge mellom to genussys-
temer:
A) Tre genus: en liten stol — stolen mask.
ei lita bok — boka fem.
et lite bord — bordet n0ytr.
B) To genus: en liten stol — stolen 1
en liten bok — boken j genus commune
et lite bord — bordet n0ytr.
Ord som er feminine i nynorsk og de fleste dialektene, vil variere mellom maskuli-
num og femininum innenfor system A. Variasjonen er avhengig av bade dialektale,
sosiolektiske, stilistiske og sprakpolitiske forhold. Men generelt gjelder at konkreter
og hverdagslige substantiver som bok, d0r, hylle, hytte, sag, 0ks osv. gjeme oppfattes
som feminine ord, mens abstrakter og mer hpytidelige substantiver som kirke, ro,
skjfinnhet, tro osv. tenderer mot a bli brukt som maskuline ord. Vi finner derfor ofte
en fordeling som ei (en) bok - boka, ei (en) d0r - d0ra; en kirke - kirken, en ro -
roen osv. selv om alle disse substantivene kan oppfattes som feminine innenfor den
offisielle rettskrivningsnormen for bokmal (og er femininer i nynorsk).
Den genusbestemte formvariasjonen i bokmal kompliseres ytterligere ved at femi-
ninum ikke behpver a vaere markert bade ved adledd og ved selve substantivet. Det
kan saledes hete en liten bok - boka (ved siden av ei lita bok - boka (A) og en liten
bok - boken (B)) og min bok - boka (ved siden av mi bok - boka (A) og min bok -
4
152 SUBSTANTIVFRASER
boken (В)). Vi kan altsa ha feminint suffiks ved det substantiviske hovedordet uten a
ha feminin marketing ved adleddene som star til substantivet, mens vi omvendt ikke
kan ha adledd i femininum uten ogsa a ha feminint suffiks ved det substantiviske
hovedordet. Kombinasjonen ei Uta bok - boken forekommer neppe, og varianten *en
Uta bok ma betraktes som ugrammatisk. Kombinasjonen mi bok - boken forekommer
neppe heller. Med etterstilt possessiv kan det hete boken min eller boka mi, men ikke
* boka min eller *boken mi. Nar det gjelder den faktiske fordelinga av disse varian-
tene, er det en del variasjon blant bokmalsbrukeme. Men fplgende fordeling er i dag
relativt utbredt i skriftspraket:
en bok (vanligere enn ei bok)
min bok (vanligere enn mi bok)
boken/boka
boken min/boka mi
Broken av bade et tokjpnns- og et trekjpnnssystem i bokmal skaper problemer ved
beskrivelsen av femininum. Nar vi i fortsettelsen snakker om feminint genus i bok-
mal, mener vi med det ord som ifplge offisiell norm altemativt kan ta ei eller en som
ubestemt artikkel og -a eller -en i bestemt form entail. Maskuline er da ord som ute-
lukkende tar en som ubestemt artikkel, og som ender pa -en i bestemt form entail.
I tradisjonelle dialekter er systemet med tre genus gjennomfprt med unntak av Bergen
bymal, som har tokjpnnssystem. I skriftspraket blir tokjpnnssystemet som nevnt brukt
i riksmal og i konservativt bokmal. Men ogsa innenfor disse to varietetene kan det
forekomme а-former ved visse substantiver. I Riksmalsordboken (1977) blir det f.eks.
tilradd at «I en rekke rene en-ord med a-bpyning i dialektene, f.eks. furu, heks, klo, tralle,
vom, b0r a-bpyning kunne brakes i skrift nar den samsvarer med naturlig uttrykksmate
og med fremstillingens emne og stil.» Men samtidig heter det at «ordbokens former
b0r brakes i normalprosa», og ordbokens former er med -en i alle disse ordene.
Substantivene fordeler seg slik pa de tre genus i modeme nynorsk sprak: Ca. 40 % er
maskuline, ca. 30 % er feminine og ca. 25 % npytrale.3 Stort sett er fordelinga lik i
nynorsk og bokmal, men det er under foratsetning av at ord som altemativt kan fa -en
eller -a i bestemt form i bokmal, regnes som feminine ord. Noen fa grunnord har i dag
3 Beito 1954.
SUBSTANTIVER 153
forskjellig genus i de to offisielle skriftsprakene. Eksempler: blink (= ‘glimt’) n. i bok-
mal, m. i nynorsk, lem (= ‘kropps-’, ‘med-’) n. i bokmal, m. i nynorsk: bane, kulisse,
lov m. i bokmal, m. eller f. i nynorsk, strek m. i bokmal, m. eller n. i nynorsk, syn n.
i bokmal, f. eller n. i nynorsk. Ord med forskjellig form har til dels ogsa ulikt genus,
f.eks. heim m. hjem n., kopper, n.ikoppar m., legeme n.Uekam m. Ordet sokn er f. eller
n. i begge sprakformene, men bokmal har ogsa variantformen sogn som bare er npy-
trum. Tilsvarende ved ord som stad, stpyt, som er maskulinum i begge sprakformene,
mens bokmalsvariantene sted, stpt bare er npytrum. Motsetninger av denne typen skyl-
des historiske forhold. Tidligere var npytrumsformene sted og stpt eneformer i bokmal.
Nar nynorskformene stad, stpyt seinere ble tatt inn i bokmal, beholdt de ogsa det genus
som ordene har i nynorsk og i norsk talesprak.
Enkelte substantiver kan ha mer enn ett genus. I bade bokmal og nynorsk er f.eks.
disse ordene enten maskulinum eller femininum: art, balje, blokk, brosje, byste, igle,
jolle, kantine, kasse, kongle, krabbe, krokodille, kulde, larve, last, linning, Ipnn (treet),
maske (= gam-), make (fugl), nytte, older eller or, olje, persille, pil (tre eller vapen),pinse,
paske, raft, reiv (= Tine’), rogn (tre), salve, veiling, pm. Maskulinum eller npytrum er:
aluminium, bruk, drops, glefs, glimt, jafs, kilo, kyss, magnesium, mugg, nebb, null (om
tallet), nikk, pujf(= ‘stpt’), rus, smil, sukk, sus. Femininum eller npytrum er f.eks. dun,fyll
(= kake-), gardin, hengsel eller hengsle, nyre, skra (tobakk), sneis (bokmalsformen snes
er bare npytrum), sot, spenne, stemne. Alle tre genus forekommer ved ordene greip og vis.
3.1.3.2 Genus etter betydning
I enkelte tilfeller er det samsvar mellom ordets form og ordets genus. Et slikt samsvar
finner vi f0rst og fremst ved avledede substantiver, der det kan vaere et samsvar mel-
lom et bestemt suffiks og ordets genus. Eksempler pa dette er at verbalsubstantiver pa
-er\-ar er maskuline (en kjpper, ein Icerar), at verbalsubstantiver pa -ing er feminine
(eiflytting, ei vending) og at substantiver pa -eri er npytrum (et renseri, et gartneri).
Slike samsvar er det gjort utfprlig greie for i kapittel 2. I dette kapitlet vil vi gj0re
greie for enkelte tilfeller av samsvar mellom ordets betydning og ordets genus.
3.1.3.2.1 Ord for levende vesener
I en del tilfeller er det sammenfall mellom genus og naturlig kj0nn. Ved ord for mennes-
ker har vi ofte saerskilte maskuline og feminine ord som samsvarer med naturlig kj0nn:
4
154 SUBSTANTIVFRASER
Maskulinum
gutt
mann
bror
s0nn
far
kar
herre
brudgom
Femininum
jente
kvinne
s0ster
datter
mor
kjerring
dame
brud
Men ved enkelte ord er det ikke et slikt samsvar. De sammensatte ordene kvinnfolk
og mannfolk er begge n0ytrum nar de brukes i ikke-kollektiv betydning. I nynorsk
er bade kvende og viv n0ytrumsord, mens det siste er npytrum eller maskulinum i
bokmal. Ordet kjempe er bade maskulinum og femininum i bokmal, men bare femi-
ninum i nynorsk selv om det brukes om menn.
Ord som kan brukes om personer av begge kj0nn, er som regel maskulinum: arving,
elev, forelder, gjest, kjcerest, like, make, professor, slektning, student, tvilling, tiffing,
unge, venn. Slik ogsa yrkesbetegnelser og nomina agentis pa -er: dommer, grafiker,
Icerer, maler; kjpper, selger. Enkelte ord er ogsa npytrum: barn, folk (kollektiv og
plural), menneske, vitne. Ordet vakt er femininum.
Ved enkelte kallenavn som er dannet ved substantivering av adjektiv, kan ett og
samme ord ha bade en maskulin og en feminin form avhengig av om det refererer
til en mannlig eller kvinnelig person, f.eks. smaen, vesla. I disse marginale tilfellene
foreligger det altsa genusbpyning. Andre eksempler er:
tjukken - tjukka
gamlen - gamla
dummen - dumma
Ved ord for andre levende vesener forekommer det ogsa egne maskuline og feminine
ord som samsvarer med naturlig kj0nn. Det gjelder saerlig dyr som er tamme, og dyr
eller fugler som det drives jakt pa:
SUBSTANTIVER 155
Maskulinum Femininum
hingst hoppe
okse ku
galt(e) gylte
rane purke
vaer s0ye
hane h0ne
tiur r0y
Ved dyr fins det av og til en spesifikk benevnelse for det ene kjpnnet: bukk (m), binne
(f), hind (f), simle (f), mens betegnelsen for det andre kjpnnet er det samme som for
arten: geit, bj0rn, hjort, rein.
Men ord som tiger er maskulinum og l0ve er femininum enten dyret er hankjpnn
eller hunkjpnn. 0nsker en a skilie mellom hann- og hunndyret, kan en snakke om
f.eks. hanntiger og hunntiger, men det grammatiske kjpnnet er likevel det samme
som for det ordet som er sisteledd i sammensetningen. Ordet hunntiger er altsa mas-
kulinum pa samme mate som ordet hannl0ve er femininum.
Ved enkelte egennavn som er dannet av adjektiver, kan ett og samme navn ha to
genusformer som er motivert av dyrets biologiske kjpnn (jf. kallenavnene ovenfor):
Blakken - Blakka, Brunen - Bruna, Svarten - Svarta (hestenavn).
Dyr-, fugl- ogfiskenavn somer artsnavn, er ofte maskuliner, f.eks. bjfirn, hare, hest,
elg, hjort, jerv, hval, oter, rein, sau, sei; mdse, spurv, steer; 0rret, maur, snegl. Men
artsnavn kan ogsa vaere femininum: gaupe, geit, l0ve, ku, mus, rotte, rype; and, due,
krdke, svane, terne; flyndre, gjedde o.fl. Bare noen fa slike artsnavn er n0ytrumsord:
ekom, fivreld(e) (nn.ylemen.
3.1.3.2.2 Ord for vekster og Uvl0se ting
Her er det som regel ingen synlig sammenheng mellom ordets betydning og ordets
genus. Alle tre genus forekommer, men i enkelte tilfeller er det mulig a skilie mellom
grupper av ord der et bestemt genus dominerer:
a) Ord for vekster har vanligvis maskulint eller feminint genus. Mange artsnavn for
traer og busker er maskuline: alm, ask, b0k, einer, hassel, hegg, hyll, klunger, vier.
156 SUBSTANTIVFRASER
Men en god del er ogsa feminine, bl.a. mange aware vanligste skogstraer: bj0rk, eik,
furu, gran, lind, osp, selje. Ordene l0nn, older eller or og rogn er maskulinum eller
femininum. Mange ord for urter og frukter er maskuline: blomst(er), hamp, havre,
humle, karve, l0k, rug, tistel, turnips. Men en god del er ogsa feminine: ert(er), kvann,
пере, nesle, n0tt, soleie, smelle, symre. Ordet bregne er maskulinum i nynorsk, men
kan ogsa vaere femininum i bokmal. Bare noen fa vekstnavn er npytrumsord: bygg,
beer, gress, eple, korn, siv, tre.
b) Masseord er ofte npytrumsord. Eksempler: alun, bar, blekk, blod, bly, bor, glass,
gull, h0y,jem, kj0tt, koi, krutt,papir, salt, stal, sukker, s0lv, tinn, tre, vann, 0l. Enkelte
ord kan ha flere genus: dun, sot (n. og f.); aluminium, sink, svovel, sulfitt, grus, tang
(n. og m.). Ordet kopper er npytrum i bokmal, mens koppar er maskulinum i nynorsk.
Ordet lav er npytrum i nynorsk, men npytrum eller maskulinum i bokmal. Maskulint
genus har aur, betong, bronse, brus, kalk, malm, mat, messing, sand, sement, stein,
ved. Feminint genus har jord, leire, ull.
c) Navn pa handredskaper er ofte maskuline, f.eks.: hammer, h0vel, kniv, krok, Ija,
navar, n0kkel, penn, plog, sigd, spade, syl, vinkel. Ordet bor er maskulinum eller
npytrum. Mange slike navn er ogsa femininum: hakke, harv, nal, rive, sag, saks, tang,
0ks. Enkelte av disse er ogsa npytrumsord: grev, hoggjern, spett.
d) Ord for terrengformasjoner kan vaere bade maskulinum, femininum og npytrum,
men ofte er det likevel slik at et bestemt genus dominerer innenfor en bestemt gruppe
av terrengord.
Ord for terrengforhpyninger er ofte maskuline: egg, hammar, haug, kam, kolle,
nip, nut, pigg, tind, topp, as. Unntak er bl.a. ordene berg, fjell, som er npytrum, og
nipe, som er femininum.
Ord for terrengfordypninger er ofte feminine: dokk, grav, grop, gr0ft, kl0ft, skorte.
Men dal er maskulinum, og gjel, juv og s0kk npytrum.
Ord for jord-, markomrader og vidder er ofte feminine, f.eks. ekre, eng, fly, hei,
mark, myr, slette, vidde, 0yr. Men bl.a. hage, vang, voll og dker er maskulinum.
e) Ord fra andre ordklasser som blir brukt metaspraklig som substantiv (sitatord),
er vanligvis npytrum: et klart ja, et bestemt nei, et men, et jeg, et du, det store vi, et
hvorfor, her er det ikke noe enten eller. Ogsa som klarere substantiv i ord som jeget,
selvet.
SUBSTANTIVER 157
Navn pa bokstaver er gjeme maskulinum (som appellativet bokstav): a-en, b-en,
prikken over i-en.
f) Stedsnavn har gjeme genus i samsvar med det appellativet de assosieres med.
Norske elvenavn er derfor gjeme femininum som appellativet elv eller a: Begna,
Dokka, Etna, Gaula, Glomma, Orkla, Otra, Otta, Sjoa, Vefsna, Vorma. Men Lagen
og Namsen er maskulinum.
Mange stedsnavn eksisterer bare i bestemt form, og det kan vaere vanskelig a avgjpre
om den bestemte formen markerer genus. Historisk sett er -a i navn som Begna iden-
tisk med den bestemte artikkelen i femininum, mens -en i navn som Lagen er identisk
med den bestemte artikkelen i maskulinum. I nynorsk kan en ogsa vise til Begna med
pronomenet ho, mens en kan brake han om Lagen.
Fjordnavn, bynavn, bynavn og landsnavn har gjeme samme genus som appellativene
fjord, by, by og land. Eksempler:
Fjordnavn (m): Gloppen, Gulen, Vanylven, Gloppen
0ynavn (f): Hitra, Leka, Senja, Utsira
Bynavn (m): Ordfpreren fortalte om Kristiansand. Den (Met) er grunnlagt
av Kristian IV i 1643.
Bergen er vakker (*vakkert)
Hvor stor (*stort) er London?
Landsnavn (n): Norge, mitt Norge
Danmark er vakkert
Bade landsnavn, bynavn og bynavn tar adledd i npytrum nar de inngar i en substan-
tivfrase med et foranstilt adjektiv: det opprinnelige Norge, det gamle Oslo, det nye
Utsira, et vakkert Bergen. I slike substantivfraser er det et karakteristisk trekk ved
stedet - eller en spesifikk periode i stedets historic - som omtales. Ogsa sammen-
satte landsnavn med ikke-n0ytrait sisteledd tar gjeme adledd i npytrum: det tidligere
Sovjetunionen (jf. ogsa 8.5.4.2.1.2).
3.1.3.2.3 Genus dividuum og genus individuum
Ord for levende vesener er ofte maskulinum eller femininum, mens ord for et livlpst
stoff eller en masse gjeme er npytrum (se ovenfor). Et tilsvarende skilie mellom det
4
158 SUBSTANTIVFRASER
individualiserte og ikke-delelige (genus individuum) pa den ene siden og det ikke-
individualiserte og delelige (genus dividuum) pa den andre siden avspeiler seg i
genusmotsetningen ved enkelte homonyme ord:
ap m. (= person som driver med ap) - ap n. (= gj0n, t0ys)
fark m. (= landstryker; kjeltring) - fark n. (= fanteri)
skarv m.(= kjeltring) - skarv n. (= skrap, rot)
slark m. (= doven fyr) - slark n. (= det a slarke)
slarv m. (= slurvet person) - slarv n. (= frisk, 10gn)
En liknende motsetning har vi ogsa mellom byrad og statsrdd som maskuline per-
sonbetegnelser og som npytrale institusjonsnavn. Men ordet ombud er npytrum enten
det brakes om et verv eller om den personen (kvinne eller mann) som innehar vervet
(bameombudet, forbrukerombudet, vemeombudet osv,).
Ogsa ved ord for livlpse ting kan vi ha en tilsvarende motsetning: en 0l betegner
et visst avgrenset kvantum, mens npytramsformen et bl betegner arten eller et uav-
grenset kvantum:
jeg fikk 01en ... og tok en ny slurk av 01et (Solstad 1987)
I lunchpausa hi ver han innpa sin daglige bokk-01 (Karteradseter 1977)
Samtalen gikk frem og tilbake, og 01et hadde gjort Olav spvnig
(Henriksen 1991)
3.1.3.3 Genus ved lanord
Ord som er innlante i norsk sprak, kan beholde sitt opphavlige genus om de er lant
fra eller via et genussprak, mens de kan fa genus i analogi med hjemlige ord om de
er lant fra et sprak uten genus. Men genus ved lanord fester seg ofte seint, og flere
samvirkende faktorer kan virke inn pa genusvalget.
Ord som er direkte innlante fra sprak med et trekjpnnssystem, kan ha samme genus
i norsk om det passer inn med det norske spraksystemet. Eksempler:
Fra latin: prolog (m) - historic (f) - museum (n)
Fra tysk: skai (m) - frae (f) - gevasr (n)
SUBSTANTIVER 159
Ord som er innlante fra sprak med et tokjpnnssystem, kan ogsa beholde samme genus
i norsk:
Fra fransk: balkong (m) - kuvpse (f)
Mange lanord er kommet inn via dansk, som har felleskjpnn og npytrum. Mange ord
med opphavlig feminint genus er blitt felleskjpnn i dansk, og har da i norsk ofte fatt
maskulint genus (i bokmal ev. felleskjpnn som i dansk). Det gjelder f.eks. ord som:
visitas (fra latin visitatio f.), substans (fra latin substantia f.), intrige (fra fransk intri-
gue f.) og ord pa -ett, -sjon, -ur som asjett (fra fransk assiette f.), nasjon (egentlig fra
latin natio f.) og figur (egentlig fra latin figura f.). Andre har fatt npytralt genus etter
dansk eller tysk mpnster, f.eks. departement (fra fransk departement m.), hurnpr (fra
fransk humeur f.), kompani (fra fransk compagnie f.), portrett (fra fransk portrait
ID.).
Lanord fra sprak uten grammatisk genus kan fa genus ut fra samsvar med hjemlige
norske ord i form eller betydning. Engelske ord pa -er som betegner personer, far
saledes maskulint genus i samsvar med andre personbetegnelser pa -er eller eventu-
elt -ar i norsk: entertainer, partner, sprinter, bokser\boksar, (som baker, Icerer, jf.
2.5.1.1.5). Tilsvarende ogsa ved mange redskapsnavn pa -ar eller -er, f.eks. radar,
fender, laser, lighter, miksmaster, pacemaker, skannerlskannar. Verbalsubstantiver
pa -ing fplger tilsvarende hjemlige ord som er avledet med -ing, og far som regel
feminint genus: brifing, doping, gambling, mobbing, rafting. Et ord som engelskpan-
try, som pa norsk ogsa skrives penteri, er npytrum i samsvar med andre substantiver
pa -eri. Sammensatte ord kan ogsa fa genus etter tilsvarende eksisterende etterledd
i norsk: weekend m., carport m., plattform f., jetsett n. Men ord som backhand og
forehand er maskuline. Mange enstavelsesord fra engelsk har samme form som ver-
bstammer og far gjerne maskulint genus som tilsvarende hjemlige ord med samme
form, f.eks. bl0ff, farm, film, jobb, sjekk, streik, test, tral, t0tsj. Noen far ogsa npytralt
genus, som f.eks. rush, show, sjokk, stress. Ogsa mange andre enstavelsesord, som
ikke er dannet til verb, er maskuline, f.eks. biff, gjeng, goal, klubb, trend, truck, soul.
Noen slike er ogsa npytrale som f.eks. draft (jf. ‘kart’), pledd (jf. ‘teppe’), team (jf.
‘lag’), triks (trikk) (jf. ‘knep’).
4
160 SUBSTANTIVFRASER
3.1.4 B0yning
De fleste substantivene har bestemthetsbpyning og tallbpyning, dvs. at de kan ha
forskjellige endelser i ubestemt og bestemt form entail og flertall.
Bade bestemthetsbdyningen og tallbdyningen er avhengige av substantivets genus.
Ordets genustilhdrighet er avgjdrende for endelsene i bestemt form entail bade i bok-
mal og nynorsk. Ogsa flertallsendelsene er delvis bestemt av substantivets genus,
men her er det en viss forskjell mellom bokmal og nynorsk. Mens nynorsk oppviser
en klar tendens til genusbestemt bpyning ogsa i flertall, er dette langt mindre uttalt i
bokmal.
Oversikt over hovedmpnstrene for substantivbpyningen i bokmal og nynorsk:
A. Bokmal:
Entail Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
Mask.: - (dag) -en (dagen) -er (dager) -ene (dagene)
Fem.: - (dpr) -a/-en(d0ra/d0ren) -er (d0rer) -ene (d0rene)
N0ytr.: - (ar) -et (aret) -(ar) -a/-ene (ara/arene)
- (brev) -et (brevet) -/-er (brev/brever) -a/-ene (breva/brevene)
B. Nynorsk:
Entail Ubestemt Bestemt Flertall
Ubestemt Bestemt
Mask.: - (dag) -en (dagen) -ar (dagar) -ane (dagane)
Fem.: - (d0r) -a (d0ra) -er (d0rer) -ene (d0rene)
Ndytr.: - (ar) -et (aret) -(ar) -a (ara)
Formene dag og dagen er entail, mens dager\dagar og dagene\dagane er fler-
tall. Formene dag og dager\dagar er ubestemte, mens dagen og dagene\dagane er
bestemte. Bestemthet uttrykkes altsa i maskulinum med endelsene -en i entail og
-ene\-ane i flertall. Formene dag og dager\dagar har derimot ingen spesiell marke-
ting for ubestemt. Det er ingen endelse i entail, og endelsen -er\-ar uttrykker flertall.
SUBSTANTIVER 161
I den videre framstillinga vil vi her legge endelsen i ubestemt flertall til grunn for
beskrivelsen av bestemt flertall. Det vil si at vi regner med et suffiks -ne som legges
til formen i ubestemt flertall, slik at vi far endelsen -ene\-ane i bestemt flertall (se
videre 3.1.4.1.2.2 og 3.1.4.2.2.2):
dager + ne —> dagene
dagar + ne —> dagane
Nedenfor vil vi gi en mer detaljert framstilling av substantivbpyningen i bokmal
og nynorsk som ogsa omfatter andre b0yningsm0nstre og klammeformer. Tall- og
bestemthetsb0yningen vil her bli behandlet hver for seg i de to sprakformene. Etter
den detaljerte framstillinga gir vi en sammenfatning av de viktigste b0yningsm0nst-
rene for bokmal i 3.1.4.1.3 og for nynorsk i З.1.4.2.З.
3.1.4.1 Substantivb0yning i bokmal
3.1.4.1.1 Tallb0yning
Her vil vi gj0re greie for tallb0yningen med utgangspunkt i de ubestemte formene i
flertall. Nar det videre i dette kapitlet snakkes om flertall, er det underforstatt at det
samtidig dreier seg om ubestemt flertall.
3.1.4.1.1.1 Maskulinum
1) Flertall pa-er:
De fleste maskuline substantivene far endelsen -er i flertall:
dag - dager
kam - kammer
hage - hager
time - timer
Som kam med fordobling av -m gar ogsa andre ord med -m i utlyd etter kort vokal
4
162 SUBSTANTIVFRASER
i ubestemt form entail: dam, ham, pram, kum, dr0m. (Om fordobling av -m i utlyd,
se 5.1.2.2.1.1, punkt A. c.).
Som hage b0yes flerstavelsessubstantiver som ender pa trykklett -e i ubestemt
entail: hane, karpe, lime, lave, mane. Denne e-en faller bort foran endelser som
begynner med vokal.
Enkelte substantiver som hprer til her, far endringer av stammen. Det gjelder for
det fprste mange substantiver som ender pa -el og enkelte pa -er, der den trykklette
e-en faller bort i flertall (sammendragning). Dobbelkonsonant blir da forenklet:
ankel - ankler
regel - regler
sykkel - sykler
finger - fingrer
sommer - somrer
aker - akrer
(Om forenkling av dobbelkonsonant som generell regel i norsk, se 5.1.2.2.1.1, punkt
A. b.)
For det andre hprer enkelte substantiver hit som har ulik rotvokal i entail og fler-
tall:
bonde - bpnder
hovedstad - hovedsteder
fot - f0tter
Legg merke til at fot ogsa far fordobling av t-en i flertall.
Mange fremmedord pa -us f01ger hovedmpnstret ovenfor og far endelsen -er lagt
direkte til entallsformen:
kaktus - kaktuser
neksus - neksuser
hibiskus - hibiskuser
Men fremmedordene kan ellers ofte ha en noe avvikende bpyning. Enkelte av disse
danner flertall pa -er til den opphavlige stammen i ordet (dvs. uten -us, -is, -a osv.):
radius - radier
SUBSTANTIVER 163
justitiarius - justitiarier
dinosaurus - dinosaurer
amanuensis - amanuenser
ritus - riter
kollega - kolleger
I de to siste kan ogsa flertallsendelsen legges til entallsformen etter hovedm0nstret i
norske ord: rituser, kollegaer. Ordet konto kan b0yes etter det norske hovedm0nstret,
men det kan ogsa b0yes etter det opphavlige italienske mpnstret med endelsen -i til
stammen i ordet: kontoer/konti. Andre ord pa -o som cello, desperado, kommando,
logo, risiko bpyes bare etter det norske hovedmpnstret. Etter hovedmpnstret b0yes
ogsa graffiti, opphavlig en italiensk flertallsform som brukes som entallsform. Ordene
modus og stimulus har i flertall bare -z: modi, stimuli. Bare engelsk flertallsform har
vi i paperbacks og playbacks.
2) Flertall pa -e:
De aller fleste maskuliner som ender pa -er, bpyes slik:
baker - bakere [bakerer]
fisker - fiskere [fiskerer]
De fleste av disse betegner personer, bl.a. yrkes- og innbyggemavn: Icerer, snekker,
skomaker, kunstner; italiener, tysker, bergenser o.a. Mange er nomina agentis (jf.
2.3.3.1.1.6): kjbper, selger, 1фрег osv. Men ogsa andre ord som betegner personer,
hprer med hit: fadder, svoger, fetter, l0gner, borger, klbpper, рфпкег, innvaner, kjet-
ter, ml-er o.a.
Noen angir et slags middel som blir brukt til en aktivitet (herav enkelte som star
naer nomina agentis): trdler, trailer, laser, lekter, jager, avbiter, gr0sser, brfiler o.a.
Naer nomina agentis star ogsa dyrenavnene gnager, fluesnapper, byenstikkero.a. Ogsa
andre dyrenavn pa -er bpyes pa samme mate: panter, terrier, hummer.
I tillegg bpyes ogsa enkelte andre ord slik: genser, jumper, kjeller, slager, ogsa
avledninger av tallord: ener, toer osv. Ogsa ord pa -iker fplger denne bpyningen:
alkoholiker, kritiker, politiker.
164 SUBSTANTIVFRASER
Bare -e i flertall og sammendragning har vi ved ett substantiv: forelder-foreldre.
En egen gruppe av ord pa -er bpyes enten som baker eller regelrett med -er i fler-
tall, men med sammendragning:
bever - bevere[r] el. bevrer
hammer - hammere[r] el. hamrer
De viktigste ordene her er alder, bever, fiber, hamster, kalender, mester, neger, pjol-
ter, sjanger, tiger. Ogsa sammensetninger med -meter og -liter hprer med her: dia-
meter, femmeter, halvliter.
(Noen fa ord pa -er far flertall pa -er med sammendragning. Det gjelder finger,
sommer, vinter, aker. Se ovenfor under punkt 1. Ordene liter og meter far ingen
endelse i flertall, se nedenfor under punkt 3.)
Slektskapsordene bror ogfar far endring av stammen:
bror - brpdre
far - fedre
Ved siden av formene bror, far finnes ogsa de eldre tostavelsesformene broder og
fader. Disse formene forekommer heist i religips sprakbruk.
3) Flertall uten endelse:
Noen fa maskuline substantiver er uten endelse i ubestemt flertall:
dollar - dollar
lire - lire
liter - liter
meter - meter
feil - feil
ting - ting
kjeks - kjeks
pils - pils
Til den fprste gruppa hprer ogsa enkelte andre myntenheter: franc - franc, yen -
yen. Med altemativ fremmed s-endelse: escudo - escudo/escudos, peseta - peseta/
pesetas, peso - peso/pesos.
SUBSTANTIVER 165
Til gruppa liter og meter kan vi regne substantiver som jot, mann nar de brakes
som maleenheter: seksfot h0y, det var elleve mann pd laget. Ordet mann danner ellers
flertall med vokalskifte og ingen endelse: mann - menn.
Ordet feil er egentlig et lanord fra tysk, mens ting er uten endelse i flertall fordi det
opphavlig er et npytrumsord. Hit kan vi ogsa regne maur og mygg. Til denne grappa
hprer videre sko og spiker, men sko har altemativt -r i flertall (sko/skor), og spiker
har altemativt -er og sammendragning (spiker/spikrer).
Som ordet kjeks kan en ogsa bpye andre lanord fra engelsk som jeans, binders,
shorts. De to siste kan ogsa ha -er i flertall. Ord som kjeks, binders, drops, turnips,
er flertallsord i engelsk, men har fatt entallsbetydning i norsk.
3.1.4.1.1.2 Femininum
1) Flertall pa -er:
De fleste feminine substantivene far -er i flertall:
bygd - bygder
d0r - d0rer
rem - remmer
jente - jenter
vise - viser
Som jente b0yes flerstavelsesord som ender pa trykkklett -e i ubestemt entail: alke,
due, gate, hoppe, kappe, stjeme, uke. Denne e-en faller bort foran endelser som
begynner med vokal.
Som rem med fordobling av -m- gar ogsa andre ord med -m i utlyd etter kort vokal,
f.eks. vom.
Enkelte substantiver som hprer hit, far endringer av stammen. Det gjelder for det
fprste substantiver som ender pa -el, -en og -er, der den trykklette e-en faller bort i
flertall (sammendragning):
aksel - aksler
alen - alner
frpken - frpkner
166 SUBSTANTIVFRASER
skulder - skuldrer
seter - setter
For det andre h0rer en rekke substantiver hit som har ulik rotvokal i entail og flertall:
and - ender
bok - b0ker
bot - b0ter
hand/hand - hender
kraft - krefter
mark - merker
natt - netter
rand - render
rot - r0tter
skak - skjaeker
stang - stenger
strand - strender
tang - tenger
tann - tenner
tag - tseger
Legg merke til at rot ogsa far fordobling av t-en i flertall. Til denne gruppa kan vi
ogsa regne gas - gjoeser, men dette substantivet har altemativt gjess i flertall.
2) Flertall pa -e:
Hit hprer enkelte slektskapsord. Alle disse kan altemativt bpyes etter gruppe 1 med
-er i flertall:
faster - fastte/fastter
moster - mostte/mostter
spster - s0stre/s0strer
Med ulik rotvokal i entail og flertall:
datter - d0tre/d0trer
mor - m0dre/m0drer
SUBSTANTIVER 167
Ved siden av mor forekommer formen moder i hpytidelig eller spdkefull bruk. Den
har maskulint genus.
3) Flertall uten endelse:
Noen fa feminine substantiver er uten endelse i ubestemt flertall:
mil - mil
mus - mus
ski - ski
takk - takk
Slik b0yes ogsa ordet mark (myntenhet). Ski kan ogsa ha -er i flertall.
4) Flertall pa -r:
Hit hprer noen fa enstavelsessubstantiver som ender pa rotvokalen. Den er forskjellig
i entail og flertall:
fla (= ‘vidde’) - flaer
gio - gl0r
klo - kl0r
ku - kyr
kra - kraer
ro (= ‘kra’) - r0r
ra - raer
skra (= ‘laerlapp’) - skraer
ta - taer
Fla, ku, ro og skra kan ogsa bpyes etter gruppe 1 med -er i flertall (flaer, kuer, roer,
skraer).
3.1.4.1.1.3 Npytrum
1) Flertall pa -er.
De fleste flerstavelsessubstantiver som ender pa trykklett -e, far -er i flertall.:
4
168 SUBSTANTIVFRASER
eple - epler
merke - merker
stykke - stykker
foretakende - foretakender
Hit kan vi ogsa regne фуе - фуег som altemativt har forinen фупе i flertall.
Slik bpyes ogsa noen fa enstavelsesord:
lem - lemmer
sted - steder
Hit kan vi ogsa regne fremmedord pa -eum og -ium som far -er som endelse, men
der endelsen legges til den egentlige stammen som slutter pa -e\
jubileum - jubileer
mausoleum - mausoleer
museum - museer
medium - medier
studium - studier
Mange npytrumsord kan altemativt ha -er eller ingen endelse. Det gjelder for det
fprste en rekke enstavelsesord:
blad - blad/blader
brev - brev/brever
brett - brett/bretter
bord - bord/border
kart - kart/karter
kinn - kinn/kinner
skaft - skaft/skafter
skjpt - skj0t/skj0ter
skrift - skrift/skrifter
syn - syn/syner
Slik b0yes ogsa mange flerstavelsesord, bl.a. de som ender pa -eri, -el og -en-.
bakeri - bakeri/bakerier
meieri - meieri/meierier
SUBSTANTIVER 169
esel - esel/esler
middel - middel/midler
laken - laken/lakener
vesen - vesen/vesener
Mens substantivene pa -el har former med sammendragning i ubestemt flertall, har
substantivene pa -en ikke sammendragning. Ordet kjfirel har ogsa flertallsformen
kj0reler (ved siden av kj0rel/kj0rler).
Slik bpyes ogsa noen flerstavelsesord pa trykklett -e, som kan vaere uten endelse
(jf. nynorsk):
dpme - d0me/d0mer
h0ve - h0ve/h0ver
10yve - 10yve/10yver
malfpre - malfpre/malfprer
tilfelle - tilfelle/tilfeller
Ogsa en rekke flerstavelses fremmedord h0rer hit, bl.a.:
demokrati - demokrati/demokratier
fokus - fokus/fokuser
kameval - kameval/kamevaler
kontor - kontor/kontorer
problem - problem/problemer
prosjekt - prosjekt/prosjekter
resultat - resultat/resultater
stipend - stipend/stipender
substantiv - substantiv/substantiver
Hit hprer ogsa essay og foto, som til dels blir b0yd etter engelsk mpnster med -.s' i
flertall: Symposiet (Convivia) som er en samling dikt og filosofiske essays medfor-
bilder hos Boethius og Cicero . . . (Eriksen 1993); I baren hang en rekke fargefotos
av flytyper (Bj0rkelund 1977).
Noen fa fremmedord pa -urn b0yes ogsa etter dette mpnstret:
170 SUBSTANTIVFRASER
album - album/albumer
punktum - punktum/punktumer
volum - volum/volumer
Fremmedord pa -urn har ellers ulike endelser i flertall. Ved siden av de tre som er nevnt
ovenfor, og som fplger det vanlige norske mpnstret, har vi fplgende varianter:
1. Flertall pa -a:
datum - data
faktum - fakta
Slik bpyes ogsa: annuum, antibiotikum, kvantum, narkotikum, onomatopoetikum,
plenum, votum.
2. Flertall pa -a eller -er:
interregnum - interregna/interregner
npytrum - npytra/npytrer
perfektum - perfekta/perfekter
3. Flertall pa -a eller -e:
sentrum - sentra/sentre
spektrum - spektra/spektre
4. Flertall pa -a eller -timer:
forum - fora/forumer
visum - visa/visumer
Slik bpyes ogsa: depositum, futurum, maksimum, minimum, pensum, serum, ultimatum.
(Om ord pa -eum og -ium, se under punkt 1 ovenfor. Om ordet monstrum, se under
punkt 2 nedenfor.)
Enkelte fremmedord har bevart sin opphavlige endelse slik at vi far veksling mellom
tre endelser i ubestemt flertall:
SUBSTANTIVER 171
leksikon - leksikon/leksikoner/leksika
omen - omen/omener/omina
tempo - tempo/tempoer/tempi
Bare -a i flertall har onomatopoetikon (= onomatopoetikumy. onomatopoetika. Det
samme gjelder narkotikum, men formen narkotika er oftest brukt som entallsform:
narkotikaen.
2) Flertall pa -e\
Flertallsendelsen -e finner vi som en altemativ flertallsform ved npytrumsord pa -er.
Stprstedelen av disse ordene far altemativt -e eller ingen endelse i ubestemt fler-
tall:
beger - begre/beger
hinder - hindre/hinder
monster - monstre/monster
mpnster - mpnstre/mpnster
nummer - numre/nummer
senter - sentre/senter
teater - teatre/teater
Ord pa -dder far ikke sammendragning i ubestemt flertall:
krydder - kryddere/krydder
pudder - puddere/pudder
Det samme gjelder:
banner - bannere/banner
panser - pansere/panser
pulver - pulvere/pulver
Noen substantiver pa -er forekommer bade med og uten sammendragning slik at vi
far tre former i ubestemt flertall:
«5
172 SUBSTANTIVFRASER
alter - altere/altre/alter
anker - ankere/ankre/anker
under - undere/undre/under
Fremmedordet monstrum har bare endelsen -e i flertall (som monster, se ovenfor).
Denne legges til den opphavlige stammen i ordet:
monstrum - monstre
3) Flertall uten endelse:
De fleste npytrale substantivene pa en stavelse far ingen endelse i ubestemt fler-
tall:
bam - bam
berg - berg
glass - glass
hjem - hjem
skriv - skriv
о о
ar- ar
Slik bpyes ogsa enkelte flerstavelsesord som ikke ender pa trykklett -e:
bespk - bes0k
eventyr - eventyr
forhold - forhold
tiltak - tiltak
Opphavlig latinske npytrumsord pa -us kan bpyes etter det samme mpnstret, men de
kan ogsa fa latinsk flertallsendelse:
genus - genus/genera
tempus - tempus/tempora
(Ordet genus kan ogsa vaere maskulinum.)
SUBSTANTIVER 173
4) Flertall pa -r:
Noen fa substantiver far endelsen -r og har ulik rotvokal i entail og flertall:
(hand)kle - (hand)klaer
kne - knser
tre - traer
Kne og tre kan ogsa bpyes etter hovedmpnstret i 3 med de regelmessige flertallsfor-
mene kne og tre.
3.1.4.1.2 Bestemthetsb0yning
Substantivets bestemthetsbpyning bestar i at substantivet knytter til seg egne bestemt-
hetssuffikser. Disse suffiksene, som ofte omtales som substantivets bestemte artik-
kel, har ulik form i entail og flertall. I entail er bestemthetssuffiksets form dessuten
gjennomgaende bestemt av substantivets genus, mens dette bare delvis er tilfelle i
flertall (jf. ogsa tidligere):
Entail Flertall
Maskulinum -en (gutten) -ne (guttene)
Femininum -en/-a (dpren/dpra) -ne (dprene)
Npytrum -et (eplet) -ne/-a (eplene/epla)
Bestemthetssuffikset -ne i flertall har dessuten formen -ene ved bade maskuline,
feminine og npytrale ord som er uten endelse i ubestemt flertall (feil-ene, mil-ene,
hus-ene). Denne varianten er saerlig frekvent i npytrum, der de fleste enstavelsesord
er uten endelse i ubestemt flertall. Ogsa npytrumsord pa -um og andre fremmedord
som kan ha -a i ubestemt flertall, far -ene i bestemt flertall (dataene, faktaene', lek-
sikaene).
Av oversikten ser vi at feminine ord i entail har bestemthetssuffikset -en eller -a.
Velger en -en, far vi ingen motsetning mellom maskulinum og femininum, men bare
en tokjpnnsmarkering med et genus commune som star i motsetning til npytrum (jf.
genus 3.1.2.1). I flertall ser vi at npytrumsord kan ha bestemthetssuffikset -ne eller
-a (ved siden av -ene).
4
174 SUBSTANTIVFRASER
(Om variasjon i bestemthetsartikkelen i femininum entail og n0ytrum flertall, se
3.1.4.1.2.1 og З.1.4.1.2.2.)
3.1.4.1.2.1 Bestemthetsb0yning i entail
I de aller fleste tilfellene dannes bestemt form entail ved at bestemthetssuffikset for
maskulinum, femininum eller n0ytrum blir lagt til ubestemt form entail:
dag + en —> dagen
kam + en —> kammen
baker + en —> bakeren
kunstner + en —> kunstneren
d0r + en/a —> d0ren/d0ra
rem + en/a remmen/remma
and + en/a anden/anda
gio + en/a —> gloen/gloa
barn + et —> barnet
lem + et —> lemmet
blad + et —» bladet
kne + et —> kneet
Enstavelsesord med -m i utlyd etter kort vokal far fordobling av konsonanten i bestemt
form, jf. kammen, remmen/remma, lemmet. Det samme gjelder flerstavelsesord med
suffikset -dom: alderdommen, kristendommen. I flerstavelsesord av fremmed opphav
med -m i utlyd etter kort vokal far vi derimot som regel ikke fordobling: album -
albumet, faktum -faktumet, unikum - unikumet. Ordet publikum kan ha fordobling:
publikum(m)et.
I flerstavelsessubstantiver som ender pa trykklett -e, faller e-en bort nar bestemt-
hetssuffikset legges til:
hage - hagen
jente - jenten/jenta
eple - eplet
SUBSTANTIVER 175
Ved ord som ender pa de trykklette stavelsene -el, -en og -er, gjelder bestemte regler:
1. Feminine ord far vanligvis sammendragning nar de ender pa -a:
aksel - aksla
frpken - frpkna
seter - setra
Unntak er slektskapsordene datter og s0ster, som ikke far sammendragning: dattera,
s0stera.
Foran endelsen -en er det ikke sammendragning i bestemt form entail ved ordene
pa -el, -en og -er (akselen, fr0kenen, setereri). Dette svarer til at vi heller ikke har
sammendragning i entail ved maskuline ord pa trykklett -el, -en og -er.
2. Npytrumsord som ender pa -el, -der og -ter, kan ha sammendragning:
esel - eslet/eselet
hinder - hindret/hinderet
senter - sentret/senteret
Ord pa -dder og -tter som krydder, kr0tter har ikke sammendragning: krydderet,
kr^tteret. Ordene/ZpyeZ og svovel (som ogsa kan ha maskulint genus) far ikke sam-
mendragning: flfiyelet, svovelet. Heller ikke ord pa -ger som beger, kogger, lager,
far sammendragning: begeret, koggeret, lageret.
Mange fremmedord fplger hovedmpnstret og far den bestemte artikkelen lagt til
den ubestemte entallsformen:
kasus - kasusen
sufflpse - sufflpsen/sufflpsa (med bortfall av -e i ubestemt form etter hoved-
regelen)
leksikon - leksikonet
Men i noen ord pa -ius kan endelsen -us falle bort fpr artikkelen legges til: justitiarius
- justitiarien, radius — radiusen/radien.
Ved mange npytrumsord pa -um blir ogsa endelsen lagt til entallsformen etter
hovedmpnstret:
album - albumet
faktum - faktumet
176 SUBSTANTIVFRASER
Slikb0yes f. eks.: forum, kvantum, narkotikum, pensum, serum, visum, votum, ulti-
matum. Istedenfor narkotikum brukes som regel entallsformene narkotika - narko-
tikaen (se ovenfor).
I mange tilfeller kan vi ha altemativ b0yning med og uten endelsen -um i bestemt
form n0ytrum:
femininum - femininumet/femininet
interregnum - interregnumet/interregnet
Slik b0yes ogsa: maskulinum, metrum, monstrum, sentrum, spektrum.
Ord pa -eum og de fleste pa -ium danner bestemt form ved bortfall av endelsen
-um'.
jubileum - jubileet
museum - museet
medium - mediet
stadium - studiet
Enkelte ord pa -ium har alternative former bade med og uten bortfall av -um'. otium
- otiumet/otiet.
Ogsa ved fremmedord der entallsformen er en opphavlig flertallsform, dannes den
bestemte formen ved at artikkelen legges til entallsformen: kjeks - kjeksen, shorts -
shortsen, graffiti - graffitien.
Enkelte ord pa trykklett -en kan brukes uten bestemthetssuffiks i stillinger der
bestemt form ellers er pakrevd (jf. 3.4.1.2): under eksamen, pa tentamen, i var del
av verden.
Bestemthetsartikkelen i femininum entail:
I den gjeldende rettskrivningsnormen for bokmal kan alle feminine ord ha -en
eller -a i bestemt form entail: dfiren/dpra, gaten/gata, akselen/aksla, nyheten/nyheta,
dronningen/dronninga (om genus commune, se 3.1.3.1). Ved en del substantiver er
-a hovedform, mens -en er sideform. Dette gjelder fprst og fremst ord som har med
natur, dyreliv og planter a gjpre, og enkelte ord som betegner skapninger av hunkjpnn.
Eksempler: bikkja [bikkjen], brygga [bryggen], budeia [budeien}, bygda \bygden},
SUBSTANTIVER 177
dokka [dokken] (= ‘fordypning’),/e/a [felen],flisa [flisen], geita [geiten], gnfifta [gr0f-
teri\, heia [heien], hoppa [happen], huldra [hulderen], hytta [hytten], hpna [hfinen],
jenta [jenten], kjerra [kjerren], kjerringa [kjerringen], koia [koien], кокка [kokken],
kona [konen], kraka [kraken], kua [kuen], lia [lien], merra [merren], туга [myren],
nosa [nosen], гура [rypen], гфуа [гфуеп], silda [silden], sjekta [sjekten], skjora [skjo-
ren], sl0ka [slpken], tausa [tausen], vidda [vidden]. Det samme gjelder for enkelte
hunkjpnnsord som f0rst og fremst blir brukt i en del faste uttrykk der -a er den klart
dominerende formen: i blinda, i kjfimda, pa krita, pa tygga, fa dilla, holde tata.
I tilfeller der et ord har to skriftformer, en opphavlig norsk og en opphavlig dansk,
har den norske gjeme -a som hovedform og -en som sideform, mens den danske har
-en/-a som jamstilte former.
Eksempler pa slike dublettformer er:
ausa [ausen]
bjplla [bjpllen]
brua [bruen]
dokka [dokken]
fj01a [fjplen]
fjpra [fjdren]
handa [handen]
hola [holen]
klauva [klauven]
korga [korgen]
mjplka [mjplken]
molta [molten]
rivna [rivnen]
skeia [skeien]
stova [stoven]
trua [truen]
vogga [voggen]
atferda [atferden]
- 0sen/0sa
- bjellen/bjella
- broen/broa
- dukken/dukka
- fjelen/fjela
- fjaeren/fjaera
- handen/handa
- hulen/hula
- kloven/klova
- kurven/kurva
- melken/melka
- multen/multa
- revnen/revna
- skjeen/ skjea
- stuen/stua
- troen/troa
- vuggen/vugga
- atferden/atferda
Nar det gjelder den faktiske bruken av bestemthetsartikkelen i femininum entail,
gjelder ellers som generell regel at -a er vanlig i hverdagslige ord og i uformell stil,
mens -en er vanligere i hpytidelige ord og i mer formell stil.
178 SUBSTANTIVFRASER
3.1.4.1.2.2 Bestemthetsb0yning i flertall
Bestemt form flertall dannes med utgangspunkt i ubestemt form flertall. Men i de
fleste tilfeller blir den ubestemte flertallsformen forandret nar bestemthetsartikkelen
legges til.
1) Ved den store mengden av maskuline, feminine og npytrale substantiver som i
ubestemt flertall ender pa -er, faller -r, som markerer ubestemthet, bort nar bestemt-
hetsartikkelen -ne legges til:
dage(r) + ne —> dagene
kamme(r) + ne —> kammene
hage(r) + ne —> hagene
b0nde(r) + ne —> b0ndene
radie(r) + ne —> radiene
kollege(r)/kollegae(r) + ne —> kollegene/kollegaene
bygde(r) + ne —> bygdene
remme(r) + ne remmene
jente(r) + ne —> jentene
b0ke(r) + ne —» b0kene
eple(r) + ne —> eplene
lemme(r) + ne —> lemmene
jubilee(r) + ne —> jubileene
Ndytrumsordene kan altemativt ha bestemthetsartikkelen -a. Nar den legges til, faller
ikke bare r-en, men ogsa e-en i ubestemt flertall bort:
epl(er) + a —> epla
lemm(er) + a —> lemma
jubile(er) + a —> jubilea
Pa samme mate dannes ogsa bestemt flertall av maskuline og feminine ord pa trykk-
lett -el og -er:
ankle(r) + ne —> anklene
aksle(r) + ne akslene
SUBSTANTIVER 179
fingre(r) + ne —> fingrene
skuldre(r) + ne skuldrene
N0ytrumsord pa trykklett -el og -en, som har altemativt flertall med og uten endelsen
-er, danner bestemt form flertall med utgangspunkt i flertallsendelsen -er. Ordene pa
-el har sammendragning, mens ordene pa -en ikke har sammendragning:
(esel/)esler + ne/a eslene/esla
(middel/)midler + ne/a —> midlene/midla
(laken/)lakener + ne/a lakenene/lakena
(vesen/)vesener + ne/a -» vesenene/vesena
For seg star ordet vapen, sqm i ubestemt flertall er uten endelse (vapen), men som i
bestemt flertall likevel har de sammendratte formene vapnene/vapna.
2) Ved ord som i ubestemt flertall ender pa -e, legges bestemthetssuffikset direkte til
formen i ubestemt flertall:
brpdre + ne —> brpdrene
mpdre + ne —> m0drene
Slik b0yes ogsa en rekke n0ytrumsord pa -er som altemativt har endelsen -e og sam-
mendratt form i ubestemt flertall (se ovenfor). Flertallsendelsen -e faller bort foran
bestemthetssuffikset -a:
begre + ne/a —> begrene/begra
sentre + ne/a —> sentrene/sentra
Maskuline substantiver pa -er som ikke har sammendratte former i ubestemt flertall,
far ogsa bortfall av flertallssuffikset -e f0r -ne legges til:
bakere + ne -» bakeme
kunstnere + ne kunstneme
fettere + ne —» fetteme
Ved npytrumsord pa -er som ikke har sammendratte former i ubestemt flertall, dan-
nes bestemt flertall ved at -e faller bort fpr -net-a legges til:
4
180 SUBSTANTIVFRASER
krydder(e) + ne/a kryddeme/kryddera
banner(e) + ne/a banneme/bannera
Npytrumsordene alter, anker og under, som har former bade med og uten sammen-
dragning i ubestemt flertall (se ovenfor), far ogsa flere alternative former i bestemt
flertall. Under kan b0yes fullt ut etter begge m0nstrene: undrene/undra eller underne/
undera, mens alter og anker enten b0yes etter det f0rste m0nstret (altrene/altra, ank-
rene/ankra) eller delvis etter det andre m0nstret (altera, ankera, men ikke * alterne,
*ankeme).
3) Ved ord som i ubestemt flertall ikke har noen endelse, dannes bestemt flertall
vanligvis ved tillegg av -ene istedenfor -ne (n0ytrum eventuelt -a):
feil + ene —» feilene
mil + ene —> milene
ar + ene/a arene/ara
Slik gar ogsa fremmedord uten endelse: kjeks - kjeksene, shorts - shortsene.
Maskuline ord pa -er som er uten endelse i ubestemt flertall, far likevel -ne i bestemt
flertall:
liter + ne —> liteme
meter + ne —> meteme
4) Ved ord som i ubestemt flertall ender pa -r, legges bestemthetssuffikset -ne til
formen i ubestemt flertall:
skor + ne -—> skome
gl0r + ne glpme
knaer + ne —> knaeme
I pstnorsk talemal far maskuline ord gjeme -a i bestemt form flertall: gutta, hesta, kara,
litera, skoa. Disse formene blir til dels ogsa brukt i skrift:
Men samvaeret med gutta og boksekampen hadde roet meg ned (Alnaes 1977)
В henter de gamle joggeskoa (Karterudseter 1977)
Fpttene er som flytebrygger, legga som stolper, arma som spekeskinker
(Nilsen 1982)
SUBSTANTIVER 181
Denne a-en kan ogsa forekomme i enkelte hunkj0nnsord:
Som vanlig nar hun er ute pa dypt vann, star tenna fast i underleppa (Nilsen 1982)
la’rem fa veta hva trailer i henda, stpvete lunger og svette er fomo’
(Karterudseter 1977)
Bestemthetsartikkelen i n0ytrum flertall:
I gjeldende rettskrivningsnorm for offisielt bokmal er endelsene -(e)ne/-a jamstilte,
valgfrie varianter i de aller fleste n0ytrumsordene. Av disse to variantene er -fe)ne
vanligst i bruk.
I enkelte tilfeller er -a hovedform, mens -(e)ne er sideform. Det gjelder substan-
tiver som bam, naut, krfitter og den f0rste varianten ved enkelte substantiver med
dobbelformer som bein/beti, beist/ best, hol/hull, kol/kull, segl/seil. Den siste vari-
anten av disse substantivene har -a og -ene som jamstilte former (beina, [beinene],
bena/benene osv.). Ordet sted og enkelte ord pa -ende som forehavende, foretakende,
mellomvcerende har bare endelsen -ne (ikke -a) i bestemt flertall. Det samme gjelder
ved flertallsvariantene pa -a i fremmedord, som bare har -ene: faktaene, pensaene,
votaene. Npytrumsord med endelsen -r i ubestemt flertall har bare varianten -ne (ikke
-a) i bestemt form: kname, trcerne (men altemativt knea, trea hvis ordene b0yes uten
endelse i ubestemt flertall).
3.1.4.1.3 Sammenfatning av de viktigste bpyningsmfinstrene i bokmal
Oversikten baserer seg pa gjennomgaelsen av tall- og bestemthetsbpyningen, og
eksemplene er ordnet ut fra endelsene i ubestemt flertall. Sideformer og avvikende
fremmedord er ikke tatt med.
Maskulinum:
Entail Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
1- dag dagen dager dagene
2. baker bakeren bakere bakeme
3. liter literen liter liteme
4
182 SUBSTANTIVFRASER
Femininum:
Entail Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
1. d0r d0ren/d0ra d0rer d0me
2. spster s0steren/s0stera spstre spstrene
3. mil milen/mila mil milene
4. gio gloen/gloa gl0r gl0me
Npytrum:
Entail Flertall
Ubestemt Bestemt Ubestemt Bestemt
1. eple eplet epler eplene/epla
2. beger begeret begre begrene/begra
3. ar aret ar arene/ara
4. kne kneet knaer knaerne
3.1.4.2 Substantivb0yningen i nynorsk
3.1.4.2.1 Tallbfiyning
Her vil vi gj0re greie for tallb0yningen med utgangspunkt i de ubestemte formene i
flertall. Nar det videre i dette kapitlet snakkes om flertall, er det underforstatt at det
samtidig dreier seg om ubestemt flertall.
3.1.4.2.1.1 Maskulinum
1) Flertall pa -ar:
De fleste maskuline substantivene far endelsen -ar i flertall:
dag - dagar
kam - kammar
SUBSTANTIVER 183
hage - hagar
time - timar
Som kam med fordobling av -m gar ogsa andre ord med -m i utlyd etter kort vokal i
ubestemt form entail: bom, dam, kum, lem (= ‘kjellerlem’), pram, tram.
Som hage bdyes flerstavelsessubstantiver som ender pa trykklett -e i ubestemt
entail, f.eks.: hane, lime, lave, mane. Denne e-en faller bort foran endelser som begyn-
ner med vokal.
Ord pa -ar far ogsa regelrett -ar i flertall. Det gjelder bade nomina agentis som
bakar, fiskar og yrkes-, innbygger- og personnavn pa -ar og -ikar (snikkar, italie-
nar, kritikar). (I bokmal utgjpr de tilsvarende ordene pa -er en egen bpyningstype,
se 3.1.3.1.1.1, punkt 2.) To grupper av substantiver pa -ar far likevel litt avvikende
bpyning:
a) Enkelte innbyggemavn kan altemativt ha ingen endelse:
fpnikar - fpnikarar/fpnikar
normannar - normannarar/normannar
Slik b0yes ogsa anglar, baglar, dorar, jonar, kimbrar, punar, skytar.
b) Substantiver pa -ar som ikke har personbetydning og som ikke er avledet av verb,
far sammendragning i flertall og eventuell konsonantforenkling:
ham(m)ar - hamrar
hummar - humrar
navar - navrar
sommar - somrar
spikar - spikrar
Flerstavelsessubstantiver som ender pa -al, -el, -ul, -an, -un far ogsa -ar i flertall -
dels med og dels uten sammendragning i stammen av ordet. Sammendratte former
har vi f.eks. i fplgende ord der hovedtrykket ligger pa den fprste stavelsen i ordet:
apal - aplar
spegel - speglar
<»
184 SUBSTANTIVFRASER
j0kul-j0klar
aftan - aftnar
jotun - jotnar
Flertallsformer uten sammendragning har vi derimot som regel i lanord og nydan-
nelser der suffikset vanligvis har eller kan ha hovedtrykk:
festival - festivalar
weasel - weaselar
modul - modular
katamaran - katamaranar
bardun - bardunar
Enkelte maskuliner pa -er f01ger hovedmpnstret uten sammendragning i flertall, men
de fleste har sammendragning:
jeger - jegerar
hamster - hamsterar
panter - panterar
pjolter - pjolterar
tr0nder - tr0nderar
fetter - fetrar
finger - fingrar
oter - otrar
vinter - vintrar
aker - akrar
Som jeger b0yes ogsa hjarter, kipver, ruter, men de kan altemativt ha ingen en-
delse i flertall: hjarter - hjarterar/hjarter (om spar, se nedenfor under punkt 3).
Flertall pa -ar og sammendragning, men med vokalskifte har vi ved slektskaps-
ordene broder og fader/far:
broder - br0drar
far/fader - fedrar
SUBSTANTIVER 185
Formene broder - brfidrar og entallsformen fader forekommer f0rst og fremst i reli-
gi0s stil. (Ordet forelder star i en saerstilling ved at det har -e i flertall: forelder -
foreldre.)
Ordene liter og meter (brukt om maleredskap) og sammensetninger med -liter og
-meter danner flertall altemativt med eller uten sammendragning:
halvliter - halvliterar/halvlitrar
diameter - diameterar/diametrar
De fleste fremmedordene pa -us f01ger hovedmpnstret ovenfor og far endelsen -ar
lagt til entallsformen:
kaktus - kaktusar
neksus - neksusar
hibiskus - hibiskusar
Men fremmedordene kan ellers ofte ha en noe avvikende bpyning. Ordet dinosaurus
danner flertall til den opphavlige stammen i ordet: dinosaurar. Det samme gjelder
ogsa enkelte ord pa -ius:
justitiarius - justitiariar
notar(ius) - notarar
radius - radiar
Radius kan ogsa ha flertallsformen radiusar. Ordet konto kan b0yes etter det norske
hovedmpnstret, men det kan ogsa b0yes etter det italienske mpnstret med endelsen
-i til stammen i ordet: kontoar/ konti. Andre ord pa -o som cello, desperado, kom-
mando, logo, risiko b0yes bare etter det norske hovedm0nstret. Etter hovedmpnstret
bpyes ogsa graffiti, opphavlig en italiensk flertallsform som brukes som entallsform.
Ordene modus og stimulus har i flertall bare -i: modi, stimuli. Bare engelsk flertalls-
form har vi i paperbacks, playbacks.
2) Flertall pa -er.
Flertall pa -er far for det fprste fremmedord som ender pa -a eller -za:
sofa - sofaer
villa - villaer
4
186 SUBSTANTIVFRASER
fuksia - fuksiaer
hortensia - hortensiaer
Flertall pa -er har vi dessuten ved en gruppe substantiver som altemativt kan ha [-ar]
som sideform.
gjest - gjester [gjestar]
stad - stader [stadar]
spknad - spknader [s0knadar]
Slik b0yes for det f0rste alle substantiver pa -nad. I tillegg til gjest og stad bpyes
ogsa enkelte andre enstavelsesord pa denne maten: bekk, benk, brest, dregg, dreng,
drikk/drykk, jlekk, gong, hegg, klegg, kvist, led, legg, lem (= ‘kropps-’; ‘medlem’),
let(t) (= ‘farge’), lott/lut, mon(n), rett, rygg, rykk, sau, sed, sekk, serk, skjenk, sleng,
stegg, stilk, streng, svelg (= ‘shirk’), vegg, veik (= lampe-), ven(n), vev, фук. Pa denne
maten bpyes ogsa innbyggemavn pa -bygg og -veer f.eks. selbygger [selbyggar] (fra
Selbu), vagveerer [vagveerar] (fra Vaga) og andre som egder [egdar], teler [telar].
Bortsett fra substantivene pa -nad og innbyggemavnene er det vanskelig a gi synkrone
regler for hvilke ord som far -er [-ar] i flertall. Grunnen til dette er at denne gruppa
bestar av ord som i norrpnt sprak gjeme fikk -ir i flertall (i motsetning til maskuliner
ellers som vanligvis fikk -ar), og der flertallsendelsen igjen var bestemt av substan-
tivets opphavlige stammeform fra f0r norrpn tid. Nar disse ordene far -er i nynorsk i
dag, er det altsa en refleks av et gammelt bpyningssystem der flertallsendelsen ikke
bare var bestemt av ordets genus, men ogsa av ordets opprinnelige stammetilhprighet.
Dette gamle systemet er ogsa bevart i en rekke norske dialekter. Som det framgar av
oversikten ovenfor, er det bl.a. mange enstavelsesord pa -kk, -nk, -gg og -ng som i dag
bpyes som gjest og stad.
Enkelte substantiver med -er i flertall far vokalskifte fra entail til flertall:
bonde - bpnder
fot - fpter
nagl - negler
son - spner
SUBSTANTIVER 187
Slik b0yes ogsa: as - ceser, tatt - tcetter, voss (= ‘vossing’) - vesser. Tdtt kan ogsa ha
-ar i flertall: tattar. Hit kan vi ogsa regne ordet mann som altemativt kan ha ingen
endelse i flertall: mann - menner/menn.
3) Flertall uten endelse:
En liten gruppe maskuliner danner flertall uten endelse:
dollar - dollar
lire - lire
liter - liter
meter - meter
kjeks - kjeks
ting - ting
Som dollar kan ogsa enkelte andre fremmede myntenheter bpyes: franc -franc, yen
- yen. Med altemativt ingen endelse eller s-endelse: escudo - escudo/escudos, peseta
- peseta/pesetas, peso - peso/pesos.
Liter og meter er uten endelse nar ordene brukes som maleenheter. Ogsa substan-
tiver som fot, kilo, mann er uten endelse i flertall nar de brakes som mal: seks fot
h0g, 70 kilo tung, del var elleve mann pa laget. Ordet kilo er ogsa npytrum. (Legg
merke til at substantivet tomme fplger hovedmpnstret med -ar i flertall: Det gar tolv
tommar pa ein fot.)
Som kjeks bpyes ogsa andre lanord fra engelsk som jeans, shorts. Det siste kan
ogsa ha -ar i flertall. Ting er uten endelse fordi det opphavlig er et npytrumsord. Som
ting kan ogsa substantivene fell og spar bpyes, men de kan ogsa ha -ar: feil -fell/
feilar, spar - spar/sparar.
Ingen endelse og vokalskifte har vi i bror - br0r.
4) Flertall pa -r:
Slik bpyes noen fa substantiver som ender pa trykksterk vokal:
Ija-ljar
sko - skor
ra (= ‘komstaur’) - rar
4
188 SUBSTANTIVFRASER
Sko kan altemativt vasre uten endelse i flertall (sko - skor/sko), og Ija kan altemativt
ha -ar: Ija - Ijar/ljaar.
3.1.4.2.1.2 Femininum
1) Flertall pa -er:
De fleste feminine substantivene far -er i flertall:
bygd - bygder
dpr - dprer
bu - buer
De fleste substantivene som gar etter dette hovedm0nstret, ender pa konsonant, men
ogsa enkelte som ender pa rotvokalen (som bu) h0rer hit. Disse har da samme rotvo-
kal i entail og flertall, f.eks. kro - kroer, ski - skier, a - der. Ski kan ogsa vaere uten
endelse: ski - ski.
De fa tostavelsesordene der stammen ender pa -a, b0yes ogsa slik: mamma -
mammaer, saga — sagaer. Slik ogsa fremmedord som dadda, madonna, primadonna.
Ordet saga kan ogsa vaere maskulinum.
Enkelte substantiver som h0rer til her, far endringer av stammen. Det gjelder for
det fprste substantiver med de trykklette sluttstavelsene -el, -en og -er der den trykk-
lette e-en faller bort i flertall (sammendragning):
aksel - aksler
tyngsel - tyngsler
alen - alner
frpken - frpkner
skulder - skuldrer
syster - systrer
I tillegg til syster kan vi ogsa regne slektskapsordene dotter - dfitrer og mor/moder -
mpdrer hit, men disse far i tillegg vokalskifte som i ordene nedenfor. Formen moder
forekommer i dag heist bare i hpytidelig eller sppkefull bruk.
For det andre h0rer en rekke enstavelsessubstantiver hit som har ulik rotvokal i
entail og flertall:
SUBSTANTIVER 189
and - ender
bok - b0ker
bot - b0ter
brok - br0ker
gas - gjseser
grov - gr0ver (= ‘bekk’)
hand - hender
hank/honk - henker
kraft - krefter
mark - merker (vekt)
mus - myser
natt - netter
not - n0ter
rand - render
rot - r0ter
skak - skjaeker
stong - stenger
strand - strender
tann - tenner
tong - tenger
tag - taeger
vom - vemmer
Ordet mus har altemativt ingen endelse i flertall: mus - mus (se nedenfor, punkt 4).
Vom kan ogsa ha regelrett flertall uten vokalskifte: vom - vommer.
Ogsa flerstavelsesord pa trykklett -e far -er i flertall. Disse sakalte svake substan-
tivene skiller seg ut ved at entallsformen pa -e har -a og flertallsformen pa -er har
-or som sideform:
gate/[gata] - gater/[gator]
jente/[jenta] - jenter/fjentor]
vise/[visa] - viser/[visor]
Slik b0yes en rekke ord, f.eks.: alke, due, dyne, hoppe, kappe, stjeme, veke. Den
trykklette e-en (eller a-en) faller bort foran endelser som begynner med vokal.
4
190 SUBSTANTIVFRASER
Variantene med -a i entail og -or i flertall er lite brukt i nynorsk skriftsprak i dag:
Sag ikkje mora det ville verta ei jenta! (Heggland 1982).
2) Flertall pa -ar:
Hit hprer for det fprste den tallrike gruppa av feminine ord pa -ing og -ning:
dronning - dronningar
kjerring - kjerringar
gjeming - gjemingar
setning - setningar
En del enstavelsessubstantiver har -ar som hovedform og -er som sideform:
elv - elvar [elver]
helg - helgar [helger]
myr - myrar [myrer]
Slikbpyes dessutenbl.a.: brik(= ‘benk’), erm, hei, herd, kleiv, kvem, merr, туг, тфу,
reim, rim (= ‘fjpl’), rip, гфу, гфуз, sild, vik, фкз, фгп, фу, фуг, dr (= ‘are’). Substantivet
rim, som ender pa -m etter kort vokal, far dobling av m-en i flertall: rim - rimmar
[rimmer],
Slik bpyes ogsa enkelte tostavelsesord pa -er. Disse far sammendratt form i fler-
tall: gimber/gimmer (= ‘arsgatnmel hunsau’) - gimbrer [gimbrar]/gimrer [gimrar],
lever - levrar [levrer], never - nevrar [nevrer], seter - setrar [setrer].
Til gruppa med flertall pa -ar [-er] hprer ogsa noen fa enstavelsesord som far
innskutt en -j- foran flertallsendelser pa -a (men ikke foran -e):
fit (= ‘eng’) - fitjar [fiter]
hes (= ‘hesje’) - hesjar [heser]
il (= ‘fotsale’) - iljar [iler]
vid (= ‘vidje’) - vidjar [vider]
Ved siden av ordene pa -ing, -ning er det vanskelig a gi synkrone regler for hvilke femi-
nine ord som far -ar [-er] i flertall. Grunnen er at ordene som hprer til denne gruppa,
ogsa fikk -ar i norrpnt sprak (i motsetning til feminine ord ellers som bl.a. fikk -ir eller
-r.) Flertallsendelsen var her bestemt av ordets opphavlige stamme fra fpr norrpn tid.
SUBSTANTIVER 191
Nar disse ordene far -ar i nynorsk i dag, er det altsa resultat av et gammelt bpynings-
system, der flertallsendelsen ikke bare var bestemt av ordets genus, men ogsa av ordets
opprinnelige stammetilhprighet.
3) Flertall uten endelse:
Bare noe fa feminine substantiver har ingen endelse i flertall:
mark (myntenhet) - mark
mil - mil
mus - mus
ski - ski
takk - takk
Av disse ordene har mil, mus, ski altemativt -er i flertall (miler, rnyser (jf. ovenfor,
punkt 1), skier.
4) Flertall pa -r:
Hit hprer enkelte enstavelsesord som ender pa rotvokalen, og som har ulik vokal i
entail og flertall:
fla (= ‘vidde’) - flaer
gio - gl0r
gro (= ‘padde’) - gr0r
klo - kl0r
ku - kyr
kra - kraer
ro (= ‘kra’) - r0r
ra - raer
skra (= ‘laerlapp’) - skraer
tro (grise-) - tr0r
ta - taer
3.1.4.2.1.3 Npytrum
Flertall uten endelse:
De aller fleste npytrumsordene far ingen endelse i npytrum flertall:
4
192 SUBSTANTIVFRASER
brev - brev
hus - hus
kne - kne
eple - eple
problem - problem
eventyr - eventyr
fengsel - fengsel
teater - teater
laken - laken
Slik bpyes det store flertallet av en- og flerstavelsesord. Ordet barn kan altemativt ha
vokalskifte i flertall: barn - barn/born. En noe avvikende bpyning har de tre ordene
auga, hjarta, фуга, som kan fa -o i flertall:
auga - augo
hjarta - hjarto
0yra - pyro
Men disse ordene kan ogsa ende pa -e i entail og bpyes da etter hovedmpnstret (auge
- auge osv.). De to siste har ogsa sideformene hjerte, фге, som bpyes i samsvar med
hovedmpnstret.
De fleste fremmedord bpyes ogsa i samsvar med hovedmpnstret, men ord pa -um
og -on kan ha en lant -a som altemativ flertallsendelse:
faktum - faktum/fakta
leksikon - leksikon/leksika
Andre ord pa -um som bpyes somfaktum i ubestemt flertall, er bl.a.: annuum, antibio-
tikum, deposition, forum, interregnum, kvantum, maksimum, minimum, narkotikum,
npytrum, pensum, perfektum, plenum, sentrum, serum, spektrum, ultimatum, visum,
votum. Nar det gjelder narkotikum, brakes heist formen narkotika som entallsform:
narkotikaen.
Men enkelte ord pa -um gar etter hovedmpnstret: album, arboretum, monstrum,
punktum, vakuum, volum. Arboretum kan ogsa ha kortformen arboret.
SUBSTANTIVER 193
Andre ord pa -on som bpyes som leksikon, er f.eks.: akrostikon, hypokoristikon,
onomatopoetikon.
Ord pa -eum og -ium fplger hovedmpnstret og er uten endelse i ubestemt flertall:
jubileum — jubileum, museum — museum, evangelium — evangelium, studium — stu-
dium. Jubileum og museum kan ha kortformene jubile og muse, som ogsa bpyes etter
hovedmpnstret.
De latinske fremmedordene genus og tempus kan bpyes etter hovedmpnstret, men
de kan ogsa fa latinsk flertallsendelse:
genus - genus/genera
tempus - tempus/tempora
(Ordet genus kan ogsa vaere maskulinum.)
3.1.4.2.2 Bestemthetsbfiyning
Substantivets bestemthetsbpyning bestar i at substantivet knytter til seg egne bestemt-
hetssuffikser. Disse suffiksene, som ofte omtales som substantivets bestemte artik-
kel, har ulik form i entail og flertall og varierer dessuten med substantivets genus:
Entail Flertall
Maskulinum -en (guten) -ne (gutane)
Femininum -a [-z ] (dpra [dpri]) -ne (d0rene)
-a (visa) -ne (visene)
Npytrum -et (huset) -a [-z ] (husa/[husi])
- (auga) - (augo)
Av oversikten ser vi at den bestemte artikkelen er forskjellig for alle tre genus i entail.
I femininum entail kan alle ord ha -a som bestemthetsartikkel, men noen har alter-
nativt -i som sideform. Formene med -i er mindre vanlig i bruk enn formene med -a.
Substantiver som bare har -a, er slike som ender pa trykklett -e i ubestemt entail (eks.
gate, jente, vise), jf. under punkt 3.1.4.2.1.2 ovenfor. Alle andre feminine substanti-
ver har artikkelen -a [-z ] (bygd, d0r, and, aksel, kjerring, gio osv.). I npytrum har de
aller fleste substantivene bestemthetsartiklene -et i entail og -a [-z ] i flertall. Som i
femininum entail er ogsa her formene pa -i mindre vanlig i bruk enn formene pa -a.
гз
194 SUBSTANTIVFRASER
Substantivene auga, hjarta, фуга far ingen endelse i bestemt form entail og flertall
(jf. 3.1.4.2.1.3).
Den bestemte artikkelen i flertall er nesten alltid -ne i maskulinum og femininum,
mens den som regel er -a i ndytrum.
3.1.4.2.2.1 Bestemthetsbdyning i entail
I de aller fleste tilfellene dannes bestemt form entail ved at bestemthetssuffikset for
maskulinum, femininum og n0ytrum blir lagt til ubestemt form entail:
dag + en —> dagen
kam + en —> kanunen
bakar + en -» bakaren
kunstnar + en —> kunstnaren
0rken + en —> 0rkenen
d0r + a/[i] —> d0ra/[d0ri]
vom + a/[i] —> vomma/[vommi]
and + a/[i] —> anda/[andi]
gio + a/[i] —> gloa/[gloi]
bam + et —» bamet
blad + et —> bladet
kne + et —> kneet
Ord med -m i utlyd etter kort vokal far fordobling av konsonanten i bestemt form,
jf. kam - kammen, vom - vomma. I flerstavelsesord av fremmed opphav far vi der-
imot som regel ikke fordobling av -m i utlyd etter kort vokal: album - albumet,
faktum - faktumet, unikum - unikumet. Ordet publikum kan ha fordobling: publi-
kum(m)et.
I flerstavelsessubstantiver som ender pa trykklett -e, faller e-en bort nar artikkelen
legges til:
hage - hagen
jente - jenta
eple - eplet
SUBSTANTIVER 195
Ved feminine fremmedord pa trykklett -a kan bestemthetsartikkelen -a slpyfes:
diva - divaa [divai]/diva
madonna - madonnaa [madonnai]/madonna
Slik bpyes f.eks. ogsa dadda, mamma, saga. Saga kan ogsa vaere maskulinum.
Ved ord som ender pa de trykklette stavelsene -el, -enog -er gjelder det bestemte
regler:
1. Maskuline ord danner bestemt form entail etter hovedmpnstret uten sammendrag-
ning:
spegel - spegelen
orden - ordenen
jeger - jegeren
2. Ved feminine ord er det alltid sammendragning:
aksel - aksla [aksli]
alen - alna [alni]
skulder - skuldra [skuldri]
Uten sammendragning er slektskapsord pa -ter som dotter - dottera, syster - systera
(men: master - mostra).
3. Ved npytrumsord er det altemativ med og uten sammendragning ved ord pa -el,
men vanligvis ikke sammendragning ved ord pa -en og -er.
esel - eselet/eslet
laken - lakenet
dpger - dpgeret
Av ord pa -el skal vi likevel merke oss ordene fldyel og svovel, som ikke far sam-
mendragning: fl0yelet, svovelet (begge kan ogsa ha maskulint genus).
Men npytrumsord pa -der og -ter kan som regel bade ha usammendratt og sam-
mendratt form:
196 SUBSTANTIVFRASER
under - underet/undret
teater - teateret/teatret
Bare usammendratt form har: kr0t(t')er - kr0t(t')eret. Ordet marker kan altemativt
ogsa ha sammendragning: marker - mprkeret/mprkret.
Som en sammenfattende regel for bestemt form entail av substantiver pa -el, -en
og -er kan vi si at maskuline ord fplger hovedregelen uten sammendragning, mens
feminine ord gjennomgaende har sammendragning og npytrumsord alltid kan brakes
uten sammendragning.
Mange fremmedord fplger hovedmpnstret og far den bestemte artikkelen lagt til
den ubestemte entallsformen:
kasus - kasusen
sufflpse - sufflpsa (med bortfall av -e i ubestemt form etter hovedregelen)
leksikon - leksikonet
Men i ord pa -ius kan endelsen -us falle bort fpr artikkelen legges til: justitiarius -
justitiarien, radius - radiusen/radien.
Ved mange npytrumsord pa -um blir ogsa endelsen lagt til entallsformen etter
hovedmpnstret:
album - albumet
faktum - faktumet
Slik bpyes f.eks. forum, kvantum, narkotikum, pensum, punktum, serum, visum,
votum, ultimatum.
I mange tilfeller kan vi ha altemativ bpyning med og uten endelsen -um i bestemt
form npytram:
femininum - femininumet/femininet
interregnum - interregnumet/interregnet
Slik ogsa: maskulinum, metrum, monstrum, sentrum, spektrum.
Ord pa -eum og de fleste pa -ium danner bestemt form ved bortfall av endelsen
-um:
jubileum - jubileet
museum - museet
SUBSTANTIVER 197
medium - mediet
studium - studiet
Enkelte ord pa -ium har alternative former bade med og uten bortfall av -um-. otium
- otiumet/otiet.
Ogsa ved fremmedord der entallsformen er en opphavlig flertallsform, dannes den
bestemte formen ved at artikkelen legges til entallsformen: kjeks - kjeksen, shorts -
shortsen, graffiti - graffitien.
Enkelte ord pa trykklett -en kan brukes uten bestemthetssuffiks der bestemt form
ellers er pakrevd: under eksamen, pd tentamen (jf. 3.4.1.2).
3.1.4.2.2.2 Bestemthetsbpyning i flertall
Bestemt form flertall dannes med utgangspunkt i ubestemt form flertalL Men i
mange tilfeller blir den ubestemte flertallsformen forandret nar artikkelen legges
til:
1) Ved den store mengden av maskuline og feminine substantiver som i ubestemt
flertall ender pa -ar og -er, faller -r (som markerer ubestemthet) bort nar bestemt-
hetssuffikset -ne legges til:
daga(r) + ne dagane
kamma(r) + ne —> kammane
haga(r) + ne —> hagane
radia(r) + ne —> radiane
freistnade(r) + ne freistnadene
sofae(r) + ne —> sofaene
gjeste(r) + ne —> gjestene
b0nde(r) + ne —> bpndene
dronninga(r) + ne —» dronningane
elva(r) + ne —> elvane
bygde(r) + ne —> bygdene
jente(r) + ne —> jentene
b0ke(r) + ne —> bpkene
4
198 SUBSTANTIVFRASER
Pa samme maten dannes ogsa bestemt flertall av maskuline og feminine ord pa trykk-
lett -el, -er, -en og maskuline ord pa -ar, -al, -ul, -an og -un:
ankla(r) + ne —> anklane
aksle(r) + ne —> akslene
fingra(r) + ne —> fingrane
skuldre(r) + ne —» skuldrene
ordena(r) + ne -> ordenane
fr0kne(r) + ne —> frpknene
somra(r) + ne —> somrane
apla(r) + ne —> aplane
j0kla(r) + ne —> j0klane
aftna(r) + ne —> aftnane
jotna(r) + ne —> jotnane
2) Ved substantiver uten endelse i ubestemt flertall dannes bestemt flertall med til-
legg av artikkelen -a [-i ], mens maskuline og feminine ord kan fa henholdsvis -ane
eller -ene:
brev + a /[-i] breva/[brevi]
kne + a/ [-i] —> knea/[knei]
problem + a/[-i] —> problema/[problemi]
eventyr + a/[-i] —» eventyra/[eventyri]
liter + ane —> lit(e)rane
mil + ene —> milene
mus + ene —> musene
Slik b0yes ogsa meter (met(e)rane) og fremmedord som shorts (shortsane). Det mas-
kuline ordet feil og det feminine ski b0yes med -a i bestemt flertall hvis ubestemt
flertall er uten endelse: feil + a —>feila, ski + a [-i ] —> skiafskii]. Men disse ordene
kan ogsa ha -ar eller -er i ubestemt flertall og danner da bestemt flertall med tillegg
av -ne:feilar + ne -^feilane, skier + ne —> skiene. Bare -a i bestemt flertall har ordet
ting og det opphavlige fremmedordet kjeks.
SUBSTANTIVER 199
Bestemt flertall av n0ytrumsord pa trykklett -el, -en og -er kan i enkelte tilfeller
miste e-en ved overgangen fra ubestemt til bestemt flertall (sammendragning). Reg-
lene for slik sammendragning er:
a) Ord pa -el har som regel sammendragning:
esel - esla
fengsel - fengsla
Men ordene barsel ogkjprel kan ogsa ha usammendratt form: barsela eller barsla,
kjbrela eller kj0rla.
b) Ord pa -en, -er og -dder har som regel ikke sammendragning:
laken - lakena
banner - bannera
krydder - kryddera
Unntak her er enkelte ord som bade kan ha sammendratt og usammendratt form:
d0gra eller d0gera, lagra eller lagera, loegra eller Icegera og sifra eller siffera. Bare
sammendratt form har vdpna.
c) Alle ord pa -der og de fleste ord pa -ter har valgfritt sammendratt eller usammen-
dratt form:
under - undra/undera
teater - teatra/teatera
Bare usammendratt form har кгф(t)ter.
Som generell regel for disse npytrumsordene gjelder at de kan eller skal ha usam-
mendratt form i bestemt flertall med unntak av de fleste pa -el, som bare har sam-
mendratt form.
Fremmedord pa -um, som altemativt kan ha ingen endelse eller -a i ubestemt flertall
(f.eks.faktum, pensum), kan bpyes etter hovedregelen med tillegg av -а [-г ] i bestemt
farm: faktuma \faktumi\, pensuma [pensumi] eller faktaa \faktai], pensaa [pensai].
Variantene med -a i ubestemt form kan ogsa danne bestemt flertall uten tillegg av
200 SUBSTANTIVFRASER
bestemthetssuffiks: fakta, pensa. Det siste gjelder ogsa fremmedord pa -a av typen
drama, котта som i bestemt flertall altemativt har -a eller ingen endelse: dramaa
[dramai ]/drama, kommaa [kommai]/komma. (Dette er parallelt til bestemthetsbpy-
ningen av fremmedord pa -a i femininum entail, se ovenfor 3.1.3.2.2.1.)
Fremmedord pa -on av typen leksikon kan bpyes etter hovedmpnstret med tillegg
av -a [-z ] i bestemt form: leksikona [leksikoni] eller leksikaa [leksikai]. Altemativt
kan ogsa disse variantene med -a i ubestemt flertall ha ingen endelse i bestemt fler-
tall: leksika.
3) Ved substantiver som i ubestemt flertall har endelsen -r, dannes bestemt flertall
ved tillegg av -ne uten bortfall av r-en:
Ijar + ne —> Ijame
brpr + ne —> brpme
glpr + ne —> glpme
kyr + ne —» kyme
Substantivet Ija kan altemativt ha -ar i ubestemt flertall og far da vanlig r-bortfall:
Ijaar - Ijaane. Til den alternative flertallsformen sko dannes bestemt flertall pa -a:
skoa.
3.1.4.2.3 Sammenfatning av de viktigste b0yningsm0nstrene i nynorsk
Oversikten baserer seg pa gjennomgaelsen av tall- og bestemthetsbpyningen oven-
for, og eksemplene er ordnet ut fra endelsene i ubestemt flertall. Sideformer og frem-
medord er ikke tatt med:
SUBSTANTIVER 201
Maskulinum:
Entail Flertall Ubestemt Bestemt
Ubestemt Bestemt
1- dag dagen dagar dagane
2. gjest gjesten gjester gjestene
3. liter literen liter lit(e)rane
4. Iji Ijaen Ijar Ijame
Femininum:
Entail Flertall Ubestemt Bestemt
Ubestemt Bestemt
1. dpr d0ra d0rer d0rene
2. dronning dronninga dronningar dronningane
3. mil mila mil milene
4. gio gloa gl0r gl0rne
N0ytrum:
Entail Ubestemt Bestemt Flertall Ubestemt Bestemt
1. ar aret ar ara
2. eple eplet eple epla
Jamf0rer vi denne oversikten med den tidligere oversikten for bokmal i 3.1.4.1.3,
ser vi at substantivbpyningen i de to sprakformene skiller seg fra hverandre pa flere
punkter. Bokmal har en bpyningstype med ubestemt flertall pa -e i alle tre genus, som
mangier i nynorsk. Omvendt har nynorsk maskuline og feminine flertallsformer pa
-ar som mangier i bokmal. Nynorsk har ogsa en liten gruppe maskuline ord med -r
i flertall som mangier i bokmal, med unntak av den alternative flertallsformen skor.
I npytrum flertall har nynorsk gjennomfprt ingen endelse (om vi ser bort fra enkelte
«J
202 SUBSTANTIVFRASER
alternative former), mens bokmal i tillegg til ingen endelse ogsa har andre endel-
ser.
Nar det gjelder bestemthetsb0yningen, har nynorsk tre genusbestemte suffikser i
entail, mens bokmal her har to hovedsystemer: ett med et tredelt skille mellom mas-
kulinum, femininum og n0ytrum som i nynorsk og ett med et todelt skille mellom
et ndytrumssuffiks -et og et fellessuffiks -en for de ikke-n0ytrale substantivene (jf.
3.1.3.1). I bestemt flertall har nynorsk et nesten helt gjennomf0rt skille mellom mas-
kulinum og femininum pa den ene siden og n0ytrum pa den andre. Bokmal kan ha
det samme skillet i enkelte bpyningstyper, men har dessuten muligheten for bruk av
suffikset -ne i alle tre genus. Det er med andre ord en klarere forskjell pa endelsene
mellom ulike genus i nynorsk enn i bokmal.
3.2 Determinative!
Determinativer er ord av fplgende type:
min, din, den, denne, alle, noen
Disse ordene sier noe om referensielle forhold i spraket. De har ofte som funksjon a
sta til et (adjektiv +) substantiv, og de bestemmer eller spesifiserer da substantivets
referanse. I de tre substantivfrasene min bil, denne bilen og noen biler uttrykkes refe-
ransen pa ulik mate. I den fprste frasen er det unik referanse til en bestemt bil som
jeg eier eller har, i den andre er det unik referanse til en bestemt bil som kan iakttas
eller er kjent ut fra sammenhengen, mens det i den siste er ikke-unik referanse til en
viss mengde av biler. Med grunnlag i bl.a. disse ulike matene a referere pa skiller vi
mellom tre hovedtyper av determinativer: possessiver, demonstrativer og kvantorer.
Som en fjerde type kan vi regne ordene egen og selv, som fungerer som forsterkende
ord.
Syntaktisk kjennetegnes determinativene ved at de kan sta til et (adjektiv +) sub-
stantiv. Videre har de fleste bade genus- og tallbpyning, dvs. de har forskjellige
former avhengig av substantivets genus og tall:
min bil - min/mi lue - mitt bam - mine bam
denne bilen - denne lua - dette bamet - disse bama
DETERMINATIVER 203
Et determinativ kan ogsa sta alene, men som regel vil det da vaere underforstatt et
substantiv:
Min (bil) er nyere enn din
Denne (lua) er varmere enn denne
3.2.1 Possessiver
Possessiver er determinativer som angir eiendom eller tilhdrighet. De fleste posses-
sivene bpyes i genus og tall i samsvar med det substantivet de star til. Possessivene
har videre ulik form avhengig av hvilken person det refereres til. Vi skiller her mel-
lom fprste, andre og tredje persons form avhengig av om possess!vet refererer til
avsenderen, mottakeren eller den eller det som omtales (jf. 4.4.1).
A. Oversikt over possessiver i bokmal
Fplgende possessiver har bpyning:
Mask. Entail Fem. Npytr. Flertall
1. person entail min mi/min mitt mine
2. person entail din di/din ditt dine
3. person entail sin si/sin sitt sine
1. person flertall var var vart vare
2. person flertall — — — —
3. person flertall sin si/sin sitt sine
min bil - mi/min bok - mitt hus - mine bpker
var bil - var bok - vart hus - vare bpker
Possessivet kan ogsa vaere etterstilt: bilen mir i, boka mi osv.
12. person flertall brukes formen deres, som omtales nedenfor.
I tillegg til de bpyde possessivene i oversikten ovenfor har vi ogsa enkelte posses-
siver uten bpyning:
204 SUBSTANTIVFRASER
2. person entail (hpflig tiltale)
3. person entail
2. person flertall
3. person flertall
Deres
hans, hennes
dens, dets
deres
deres
Den eneste variasjonen disse formene viser, er i 3. person entail, der valget av pos-
sessiv er avhengig av genus til det substantivet possessivet refererer til. Disse pos-
sessivene har altsa samme form uavhengig av genus og tall til substantivene de star
til:
hans bil - hans bok - hans hus - hans bpker
hennes bil - hennes bok - hennes hus - hennes bpker
Ogsa disse possessivene kan vaere etterstilt: bilen hans, boka hans osv. (Om plas-
seringa av possessivet, se 3.3.3.1.2.)
Hans og hennes refererer normalt til henholdsvis en mannlig og en kvinnelig per-
son: Jeg traffBjbrm og Bj0rgj og bade hanst og hennesjforeldre. Tilsvarende refere-
rer possessivet dens til et maskulint eller feminint, ikke personbetegnende substantiv
i entail, mens dets refererer til et npytrumsord:
moralen og dens voktere
regjeringa og dens kritikere
teatret og dets venner
bamet og dets foreldre
Formen Deres, som er f0rt opp i 2. person entail, blir brukt i hpflig tiltale: De har
glemt paraplyen Deres. Dette er en flertallsform som er tatt i bruk som hpflig tilta-
leform i entail (jf. 4.1.3).
Possessivformene i 2. og 3. person flertall er likelydende i bokmal: deres. Dermed
oppstar en tvety dighet som en kan vise ved a oversette til nynorsk, der 2. og 3. person
har ulike former:
Her er bpkene deres = Her er b0kene dykkar (2. person)
Her er bpkene deres = Her er bpkene deira (3. person)
Ved siden av normalformene av possessivet som er oppgitt ovenfor, forekommer ogsa
formen var(r')es i 1. person flertall. Det er en ubpyelig form pa samme mate som deres
DETERMINATIVER 205
i 2. og 3. person flertall: vares bil, vares datter, vares hus, vares b0ker. Formen er
vanlig i flere dialekter og dukker av og til ogsa opp i skrift: Tror du ikke gamle frp-
ken Fasting pa kontoret - det rumpebeistet! - gjpr seg et cerend inn i varres avdeling
(Nedreaas 1960).
B. Oversikt over possessiver i nynorsk
Fplgende possessiver har bpyning:
Mask. Entail Fem. Npytr. Flertall
1. person entail min mi mitt mine
2. person entail din di ditt dine
3. person entail sin si sitt sine
1. person flertall var var vart vare
2. person flertall — — — —
3. person flertall sin si sitt sine
min bil - mi bok - mitt hus - mine bpker
var bil - var bok - vart hus - vare bpker
Possessivet kan ogsa vaere etterstilt: bilen min, boka mi osv.
I 2. person flertall brukes formen dykkar, som omtales nedenfor.
I tillegg til de bpyde possessivene i oversikten ovenfor har vi ogsa enkelte posses-
siver uten bpyning:
2. person entail (hpflig tiltale)
3. person entail
2. person flertall
3. person flertall
Dykkar
hans, hennar [hennes]
(dess)
dykkar
deira [deires]
Den eneste variasjonen disse formene viser, er i 3. person entail, der valget av pos-
sessiv er avhengig av genus til det substantivet possessivet refererer til. Disse pos-
206 SUBSTANTIVFRASER
sessivene har altsa samme form uavhengig av genus og tall til substantivene de star
til. Det heter altsa:
bilen hans - boka hans - huset hans - b0kene hans
bilen hennar - boka hennar - huset hennar - b0kene hennar
Possessivet kan ogsa vaere foranstilt: hans bil, hans bok osv. (Om plasseringa av
possessivet, se 3.3.3.1.2.)
Som i bokmal blir hans og hennar [hennes] brukt med referanse til henholdsvis
en mannlig og en kvinnelig person: Eg trefte Bj0rnt og Bj0rgj og bade hansi og hen-
narjforeldre. Dessuten blir disse possessivene brukt med referanse til maskuline og
feminine ord for ting og begreper:
moralen og vaktarane hans
regjeringa og kritikarane hennar
Hans og hennar svarer altsa ikke bare til hans og hennes i bokmal, men ogsa til dens.
Formen dess (som svarer til npytrumsformen dets i bokmal) blir sjelden brukt som
possessiv i nynorsk: ho tek mot Ijoset pa dess langeferd (Vandvik 1946).
Formen Dykkar, som er f0rt opp i 2. person entail, blir brukt i hpflig tiltale: Er
det Dykkar hatt? Her er det formen i 2. person flertall som er tatt i bruk som h0flig
tiltaleform i entail (jf. 4.1.3.1).
Av oversiktene ovenfor ser vi at vi har bade b0yde og ubpyde former i 3. person
entail og flertall:
sin: hans/henneslhennar [hennes]
sin: deresldeira [deires]
Det b0yde possessivet sin har refleksiv funksjon, dvs. at det normalt viser tilbake til
subjektet i samme setning (se 13.2). Det bpyes i samsvar med substantivet det star til
(Kara har aldri mpttfaren sin,. Deit samla saman sakene sinei). De ubpyde posses-
sivene (hans/henneslhennar [hennes], deresldeira [deires]) har ikke refleksiv funk-
sjon, men viser normalt til en person eller stprrelse som er omtalt tidligere i samme
eller en tidligere setning, eller som kan identifiseres ut fra sammenhengen (Kdrethar
aldri mfittfaren hansp DeU samla saman sakene deiraj).
(Om anaforisk referanse, se ellers 13.3.)
DETERMINATIVER 207
I flertall kan vi ha distributivt possessiv. Den distributive betydningen uttrykkes
med hver\kvar + possessiv. Distributiv betydning har vi for det fprste i forbindelsen
hver sin'.
1. p. Vi tok hver(t) sitt eple
2. p. Dere tok hver(t) sitt eple
3. p. De tok hver(t) sitt eple
De gav oss hver(t) sitt eple
De gav dere hver(t) sitt eple
De gav dem hver(t) sitt eple
Hver har her opphavlig statt appositivt til subjektet eller det indirekte objektet i set-
ningen (hver tok/fikk sitt eple), men etter hvert har det blitt oppfattet som et adledd til
den etterfplgende substantivfrasen (sitt eple) og bpyd i genus i samsvar med kjemen
i denne. Bade i bokmal og nynorsk er slikt genussamsvar vanlig i dag:
De kjppte hvert sitt hus
Der fann dei seg kvart sitt varme hi (Sagen 1976)
Thomsen gav dem hvert sitt gevaer (Bjprkelund 1977)
Pa tilsvarende mate kan hver, som opphavlig har statt appositivt utenfor preposisjons-
fraser, bli trukket inn som adledd i selve preposisjonsfrasen:
her sitter menneskene bak hvert sitt panoramavindu (Faldbakken 1993)
To mennesker som star pa hver sin side av et rom (Alnaes 1977)
Der satt lesesalssliteme med hver sin bok (Alnaes 1977)
Et pyeblikk sto de og dro i hver sin ende av guttungens slitte skinnjakke
(Faldbakken 1993)
Men hver kan ogsa brukes appositivt utenfor preposisjonsfrasen:
de ... skuer over til neste romskip, ... hver i sin lydlpse bane hpyt over byens
fjeme galakseglitter (Faldbakken 1993)
I 1. og 2. person konkurrerer sin med possessivene var og deres\dykkar. I forbin-
delse med disse possessivene blir hver normalt bpyd i samsvar med det etterfplgende
substantivet:
4
208 SUBSTANTIVFRASER
1. p. Vi tok hvert vart eple - De gav oss hvert vart eple
2. p. Dere tok hvert deres eple - De gav dere hvert deres eple
Andre eksempler:
vi ... elsker hver var kvinne (Bjprnstad 1977)
vi snakket om hvert vart t0v for a drpye timen (Alnaes 1977)
Vi tar kvar var av vaktene bak bilen (Flpgstad 1977)
I talespraket er det en viss regional forskjell nar det gjelder broken av disse distributive
formene. Sm-formene brukes etter kvantoren hver saerlig spr, vest og nord i landet,
mens det pa 0stlandet - og saerlig i byene - er vanligere med bruk av possessivene
var og deres.
I 3. person brukes bare sin, ikke deres\deira:
3. p. De tok hver(t) sitt/*deres eple - De gav dem hver(t) sitt/*deres eple
3.2.2 Demonstrativer
Demonstrativer er determinativer som viser til eller peker pa en bestemt person eller
ting som kan iakttas eller som er omtalt i teksten. De gir derfor som regel substan-
tivffaser med unik referanse (jf. 1.7.2). De bpyes i genus og numerus i samsvar med
det substantivet de star til. De fleste demonstrativene har likevel samme form i mas-
kulinum og femininum entail.
A. Oversikt over de viktigste demonstrativene i bokmal:
Entail Flertall
Mask. Fem. Npytrum
den den det de
denne denne dette disse
hin hi/hin hint [hitt] hine
hvilken hvilken hvilket hvilke
slik slik slikt slike
DETERMINATIVER 209
sann sann sant sanne
— — — desslike
samme samme samme samme
annen annen/anna annet andre
В. Oversikt over de viktigste demonstrativene i nynorsk:
Entail Flertall
Mask. Fem. Npytram
den den det dei
denne denne dette desse
hin hi hitt hine
slik slik slikt slike
sann sann sant sanne
dilik dilik dilikt dilike
savoren savoren/[savori] savore/savori savome
same same same same
annan/[annen] anna/[onnor] anna andre
Determinativene kan ogsa ha possessivmarkdrene -s eller sin (jf. 3.3.2.3). Disse fore-
kommer fprst og fremst ved den, denne, hin, hvilken og annen: Var det dens, dennes
eller disses? Andres ve og vel. Som possessiv av flertallsformen de\dei brakes heist
possessivene deres\deira.
Blant disse demonstrativene skiller slik, sann, dilik, savoren, desslike, samme og annen
seg ut ved at de har egenskaper felles bade med determinativene og adjektivene. Nar vi
har valgt a regne dem til determinativene, er det bl.a. fordi de - i motsetning til typiske
adjektiver - ikke kan gradbpyes. Som de mer typiske determinativene kan de referere
til noe vi ser eller til noe som er omtalt i den spraklige konteksten: Et slikt bilde skulle
jeg gjeme ha hatf, Den samme mannen sa jeg i gar (om et bilde eller en mann som
blir iakttatt). Per pdstar han er inhabit, men en slik pastand blir neppe godtatf, Jeg er
ikke bare enig i hva du sier, men har til og med hevdet de samme synspunktene selv;
Bade disse og andre innvendinger er relevante. De har ogsa det til felles at de peker ut
noe i sammenhengen, ikke beskriver det. Videre har de klar demonstrativ betydning i
uttrykk som slike med ventil (jf. de med ventil), der et adjektiv vanligvis vil kreve en mer
omfattende tekstsammenheng for a kunne fortolkes: blanke med ventil. Ordet samme,
som historisk sett er en svak form (jf. 5.1.2.2.1), brakes gjeme i kombinasjon med et
210 SUBSTANTIVFRASER
foranstilt den, men kan ogsa fungere alene som determinativ: (den) samme historie(n)
gjentar seg gang pa gang. Disse demonstrativene plasseres vanligvis foran et adjektiv:
et slikt gammelt hus, (det) samme gamle huset, andre gamle hus.
Determinativet annen skiller seg ut ved at det (som adjektivene) ogsa har en svak
form i entail: Bade den ene og den andre eksperten kan vcere i tvil; Den eine handa veit
ikkje kva den andre gjer.
Tradisjonelt er disse ordene gjeme ogsa klassifisert som papekende pronomener, med
unntak av annen som har vaert klassifisert som ubestemt pronomen.
(Om ordenstallet annen, se 5.1.2.2.1.1. Om adverbet slik, jf. 8.6.3.5.2.)
3.2.2.1 Den, denne, hin
Den og denne er vanligst i bruk bade i bokmal og nynorsk, mens hin, som saerlig
forekommer i nynorsk, er mer sjelden. I motsetning til de andre demonstrativene
(med unntak av samme) krever den, denne og hin bestemt form av et etterf01gende
adjektiv: den gamle mannen, denne vakre blomsten. Nar den brukes sammen med et
adjektiv i substantivfraser (den gamle mannen), omtales det tradisjonelt som adjek-
tivets foranstilte, bestemte artikkel (jf. 3.4.1.1.3).
Den og denne kan enten brukes med referanse til personer eller ting som kan iakt-
tas, eller som er kjent i situasjonen (deiktisk bruk), eller de kan brukes med referanse
til noe som er nevnt i teksten (anaforisk bruk, jf. 3.4.1.1 og 4.1.3). I begge tilfellene
har substantivfrasen unik referanse:
Den hytta ligger fint til
Dette treet b0r vi hogge ned til varen
1200-tallet var en litteraer storhetstid, og fra den tida har vi bevart en rekke
handskrifter
Senterpartiet hadde to tilleggsframlegg, men desse vart avviste
Denne og bpyningsformene av denne markerer gjeme at personen eller tingen det
vises til, er ganske naer i tid eller rom (proksimal), mens den og bpyningsformene
av den som regel viser til noe som er fjemere (distal):
Jeg synes denne bilen er finere enn den vi sa pa i gar
Det blir travlere i denne uka enn i den som gikk
DETERMINATTVER 211
Vi skulle ha kj0pt dette teppet i staden for det vi kjppte i gar
Desse bileta er mykje skarpare enn dei som vart tekne med apparatet mitt
Den utpekende funksjonen kan forsterkes gjennom tillegg av her og der. Uttrykk med
her viser da til noe som er naert, mens uttrykk med der viser til noe som er fjemere.
Slike tillegg er saerlig vanlige i muntlig sprak:
Den hytta der ligger fint til
Dette treet her b0r vi hogge ned til varen
Kan’ke begripe det er plass til biler ombord i den vesle tassen der? (Karterud-
seter 1977)
Her og der kan i muntlig sprak ogsa sta foran substantivet, og de kan da av og til fa
bestemthetsbpyning som et adjektiv:
Den der hytta ligger fint til
Dette herre treet b0r vi hogge ned til varen
Utsagn med den (her) (der) og denne (her) (der) brukes ogsa uten direkte papekende
funksjon, men om noe som forutsettes kjent, og som altsa har spesifikk referanse:
Jeg tenkte pa den (der) boka om j0dene
Det dreier seg om denne (her) erstatningssaken, du veit
I tillegg til skriftsprakenes skilie mellom distale og proksimale demonstrativer har mange
dialekter et skilie innenfor de distale demonstrativene mellom deiktisk og anaforisk
referanse. Dette skillet kan uttrykkes med litt ulike former i de ulike dialektene, men
her kan vi illustrere det med et eksempel fra opplandsmal. Nar en viser til noe som kan
pekes pa fjemt fra den talende (deiktisk distalt), brukes formene danna, datta, dassa
(eventuelt dcenna, dcetta, dcessa). En vil saledes реке pa et hus et stykke unna og si: Veit
du akke som bor i datta huset (der)? Dette svarer da til det huset (der) i standardspraket.
De formene som svarer til standardsprakets distale former, den, det, de, brukes bare
med anaforisk referanse: Je h0rte at huset hans Ola Jensen var til salgs, men det huset
har je itte rad til a kjfipe. Innenfor det proksimale systemet er det ikke noe tilsvarende
skilie: Veit du akke som bor i detti huset?
Demonstrativet hin forekommer f0rst og fremst i nynorsk og blir brukt i betydningen
‘den (de) andre av to (eller flere)’:
212 SUBSTANTIVFRASER
hin foten, hi handa, hitt aret, hine folka
golvet vart staande skeivt f0r det la seg over pa hi sida (Hoem 1978)
Tidsuttrykket hin dagen kan brakes bade med betydningen ‘i gar’ og ‘i forgars’.
Hin kan ogsa brakes uten kjerne:
Hin bad for seg (Heggland 1981)
Dei flakkande augo at hin var svar nok (Heggland 1981)
Folk kunne tru bade eitt og hitt (Heggland 1981)
Av og til ogsa i kombinasjon med foranstilt dem
So stogga J0m framfor den hin (Heggland 1981)
Ho fortalde det sist pa etter at den hi hadde sete og godsnakka og trpysta
(Heggland 1981)
Dei hine har statt og f01gt n0ye med (Hoem 1978)
Ordene den, denne, hin har som sin primaere oppgave a sta som papekende eller forsterk-
ende adledd til et substantiv og regnes derfor som determinativer. Men disse ordene kan
av og til ogsa brakes i andre syntaktiske funksjoner. Den, det, de\dei kan ogsa fungere
som pronomen: Jeg kjppte en ny genser i gar, og jeg tok den pa meg for a vise deg den.
(Om ulik bruk i bokmal og nynorsk, se videre 4.1.)
3.2.2.2 Slik, sann, dilik, savoren
Disse determinativene angir ‘av hva slags’, ‘pa hvilken mate’. Hyppigst brukt er slik,
som brukes i begge malformene, mens dilik og savoren bare forekommer i nynorsk.
Sann kan brukes i begge malformene, men blir sjelden brukt i nynorsk. Bokmal har
ogsa sddan (som er en eldre form av sann), men den forekommer heist bare i enkelte
faste uttrykk i dagens sprak (i en sddan stand, staten som sddari). Slik og sann brukes
i bokmal ofte om hverandre (alle slike gamle ting, alle sanne gamle ting), men sann
har gjeme et noe mer muntlig preg enn slik'.
Ikke noengang f01t en slik lett og problemfri lykksalighet, en slik hengiven og
ukomplisert lyst som den som fylte ham na ... (Faldbakken 1993)
DETERMINATTVER 213
«En sann enkel, vakker og naturlig handling lissom - kan’ke begripe meg pa
dem som finner noe stygt i et nakent skreppebrpst?» (Karterudseter 1977)
Slik og sann kan ogsa vaere pro-ord for preposisjonsfraser: Vi gjorde det slik (= ‘pa
den maten’).
3.2.2.3 Samme og annen
Demonstrative! samme brukes for a angi en eller annen form for identitet sammen-
liknet med noe i den spraklige eller ikke-spraklige konteksten. Det krever svak form
av et etterfplgende adjektiv (jf. den, denne, hin i 3.2.2.1):
Jeg sa (den) samme filmen pa Iprdag
Vi bor i samme gate
Same kveld arresterte politiet to kvinner til (Hoem 1977)
Hun kjenner den samme rare heten (Elstad 1977)
I enkelte tilfeller kan sammenlikningen mer ga pa art og kvalitet enn pa identitet:
Og det gar opp for ham at han ikke lenger er den samme Jeremy som for to
dager siden (Bjprnstad 1977)
Som nevnt i 3.2.2 har samme historisk sett adjektivets svake form, og det forutsetter
egentlig at referansen er unik. Det forklarer at substantivfraser som samme dagen og
den samme dagen kan brukes om hverandre med samme innhold, og at samme ikke
kan brukes i posisjonen etter den ubestemte artikkelen, der vi bare kan ha adjektiver
med sterk form: *en samme dag, *vi bor i en samme gate.
(Om samme i fraser som samme hva, se 11.3.2.2.)
Annen kan ogsa brukes demonstrativt for a vise til noe som er ‘forskjellig fra’ eller
‘ikke-identisk med’ noe annet i den spraklige eller ikke-spraklige konteksten:
Der begynte en annen virkelighet og jeg stod prkeslps i min (Alnaes 1977)
Eg krumma peikefingeren litt framfor dei andre fingrane pa hpgre handa
(Flpgstad 1977)
214 SUBSTANTIVFRASER
Andre folk har eit anna syn pa dette
Ved at annen uttrykker ‘ikke-identitet’ star det altsa i motsetning til samme:
den samme (som) - en annen (enn)
det samme (som) - et (noe) annet (enn)
de samme (som) - noen andre (enn)
Eksempler:
Dette er ikke den samme, men en annen konstruksjon
... kvinnene er noko anna enn mannen, og star ikkje under han
(Obrestad 1992)
Som ved samme kan sammenlikninger med annen ogsa ga mer pa art og kvalitet enn
pa identitet: Jeg var jo tross alt en annen mann nd (Alnaes 1977).
I motsetning til samme har annen som regel ikke-unik referanse. Den svake entalls-
formen andre har derimot unik referanse:
Hun sitter pa (den) andre siden av bordet
Jeg som daglig matte ta et titalls telefoner, var ... alltid redd for hva stemmen
i den andre enden ville si (Alnaes 1977)
I (konservativt) bokmal forekommer ogsa formen annen med unik referanse i tilsva-
rende substantivfraser, men da bare med foranstilt determinativ (den) og ubestemt
form av substantivet (jf. 3.4.2.2):
Hun sitter pa den annen side av bordet
*Hun sitter pa annen side av bordet
*Hun sitter pa den annen siden av bordet
Formen annen med unik referanse brukes i bokmal ellers heist i faste forbindelser
som pa den annen side (i overfprt betydning) og den annen part:
Pa den annen side gjpr det sa godt a gi seg over til jorden (Aftenposten 1993)
Motivet er ganske enkelt, at man i sterk affekt pnsker a pafpre den annen part
alvorlig skade (Aftenposten 1993)
DETERMINATIVER 215
I enkelte faste sammenlikningsuttrykk med som er annen naermest pleonastisk og
uten noe klart demonstrativt innhold:
Han sa ut som en annen lasaron
Men her la jeg med min magre, syke kropp og seilte inn i feberland som en
annen Odyssevs (Alnaes 1977)
Ein skal vera left og god i magen etter eit maltid og ikkje fylla han som ein
annan sekk (Obrestad 1992)
I de frekvente uttrykkene en og annen og en eller annen har annen heller ingen
klar demonstrativ betydning, og uttrykkene fungerer naermest som et kvantifiserende
determinativ (noen, einkvan)-.
En og annen dagdriver satt der ogsa (Alnaes 1977)
Ein eller annan sette i eit kort snork (Flpgstad 1977)
Det de na var interessert i, var om en eller annen ble blodbanket der oppe mel-
lom tauene (Alnaes 1977)
Ein eller annan stad i mprkret var det nokon som skreik (Flpgstad 1977)
Ordene neste, forrige/fprre kan ogsa ha demonstrativ funksjon tilsvarende samme-. neste
like reiser vi bort,f0rre kvelden var vi heime. Neste og forrige/f0rre refererer til punkter
i en tidssekvens i forhold til et etablert basispunkt, jf. 13.3.2.
3.2.2.4 Hvilken
Demonstrative! hvilken i bokmal fungerer ofte som spprreord: Hvilken vei skal vi
ga? Hvilken star oftest som adledd i en substantivfrase, og da oftest som spprreord
som innleder direkte eller indirekte spprresetninger. I denne spprrende funksjonen
star substantivfrasen som inneholder hvilken, fprst i setningen (ev. etter konjunksjon
eller subjunksjon):
Hvilket vaer far vi?
Pa hvilken mate skal det skje?
I motsetning til substantivfraser med den, denne, hin har ikke substantivfraser med
4
216 SUBSTANTIVFRASER
hvilken unik referanse. Men i ytringer med hvilken spdrres det etter substantivfraser
med unik referanse.
Hvilken kan ogsa sta sammen med adleddet som heist og ha generell referanse:
En hvilken som heist bok er bedre enn denne
Ta hvilken som heist av disse politikeme
Hvilken (oftest hvilkef) kan ogsa innlede relativsetninger (jf. кар. 11.3.2.1.2):
sa stod den ogsa hos var mektige kollega pa Gjpvik, hvilket var naturlig
(Solstad 1987)
han setter seg ihvertfall pa hjprnet av en stor steintpnne, opp av hvilken en
japansk einer strekker sine splvgra fingre (Jacobsen 1992)
«1001 dag» er ikke den fprste bok i hvilken Sinding-Larsen fprer leseme inn
i den eventyrvirkelighet han har virket i (Aftenposten 1982)
Hvilken tilsvarer funksjonelt pro-ordet kva i nynorsk: Kva veg skal vi ga?; ei kva som
heist bok. Legg likevel merke til at vi ikke klassifiserer kva som determinativ, men som
pronomen, jf. 4.4.
3.2.3 Kvantorer
Kvantorer er determinativer som uttrykker mengde eller kvantitet av ulike slag. De
bestar av en rekke uensartede ord som syntaktisk har det til felles med de pvrige
determinativene at de kan sta foran et (adjektiv +) substantiv. Vi kan skille mellom
en gruppe kvantorer som har genus- og tallbpyning, og en gruppe som er ubpyde. Til
den fprste gruppa regner vi fplgende ord:
Kvantorer med bfiyning:
A. I bokmal
Entail Flertall
Mask. Fem. Npytrum
noen noen noe noen
ingen ingen/inga intet ingen
DETERMINATIVER 217
en en/ei ett —
en en/ei et __
enhver enhver ethvert —
all all alt alle
hver hver hvert —
— — somt somme
В. I nynorsk Entail Flertall
Mask. Fem. N0ytrum
nokon пока [nokor] noko nokre/nokon
ingen inga [ingi] inkje ingen [ingi]
ein ei eitt —
ein ei eit —
som [sum] som [sum] somt [sumt] somme [sume]
einkvan eikor eitkvart —
all all alt alle
kvar kvar kvart —
Som sideformer til nokon kan ogsa bokmalsformen noen brukes (noen, noen, noe,
noen).
Som det framgar av oversiktene, har de fleste av disse kvantorene bade genus- og
tallbdyning, men enkelte mangier flertallsform, da ordet i seg selv har bare entalls-
betydning. Enkelte har samme form i maskulinum og femininum entail. Det gjelder
all, hverikvar, enhver, som, noen og altemativt ingen, en og en i bokmal. Sideformen
nokor i femininum er vanlig i konservativ nynorsk. Kvantorene kan som regel ogsa ta
possessivmark0rene -5 eller sin (jf. 3.3.2.3): alles ansvar, begge sin oppgave, ingens
skyld, eins eigne tankar.
Tallordet en\ein skiller seg fra de andre tallordene ved at det har genusbpyning. I
tillegg til genusbdyning kan det ogsa ha gradbpyning (jf. nynorsk einast) og bestemt-
hetsb0yning (jf. ene\eine og eneste\einaste. Se ogsa under omtalen av annen i 3.2.2).
Ordet har altsa flere trekk felles med adjektivene, men vi regner det her likevel til
kvantorene sammen med de 0vrige tallordene.
Til kvantorene regner vi ogsa den ubestemte artikkelen en\ein. Den har som regel
£
218 SUBSTANTIVFRASER
kvantifiserende betydning. I utsagn som Vi skj0t en elg er det snakk om ett spesifikt
individ av arten elger. Men en\ein kan ogsa brukes i kontekster der det ikke er en klar
kvantifiserende betydning: Han Ipper som en elg.
Logisk sett skulle en ikke vente flertallsformer av erAein. Slike forekommer vanligvis
heller ikke i skrift, men de forekommer i talespraket i visse syntaktiske forbindelser,
saerlig i nordnorske dialekter: er store beist (= ‘noen store heist’). Formen er er her
utviklet fra den norrpne flertallsformen einir.
Kvantorer uten bpyning:
Til de ub0yde kvantorene h0rer grunntallene: to, tre, fire, fem osv. + begge (nn. ogsa:
bde), samtlige (bm.). De uttrykker alle en bestemt mengde: to dager, tre bpker, 100
representanter, begge bama, samtlige deltakere. Kvantoren somme er ogsa ub0yd i
bokmal.
Ogsa ord fra andre ordklasser kan fungere som kvantorer. Det gjelder f.eks. adjekti-
vene hel, halv, forskjellig, ulik, atskillige, enkelte, diverse, utallige, visse, ytterligere.
Adjektivet hel fungerer som kvantor med totalitetsbetydning i hele dette vinduet men
som adjektiv med beskrivende betydning i dette hele vinduet. Pa tilsvarende mate
kan forskjellige og ulike enten angi mengde eller ‘ulikhet’ i substantivfraser som:
forskjellige kvinner, ulike innvendinger. Kombineres disse adjektivene med foran-
stilte determinativer, vil de bare ha den adjektiviske betydningen (‘ulikhet’): disse
forskjellige kvinnene, mange ulike innvendinger.
Adjektivene fa og mang (ein) kan ogsa fungere som kvantorer. De angir mengde
og fungerer som determinativer i f.eks. f01gende substantivfraser: fa ndlevende men-
nesker, mange gode forsfik. Men etter et annet determinativ fungerer de heist som
adjektiver med beskrivende funksjon: de fa ndlevende menneskene, (alle) hans mange
gode forsok.
Ordene mye (nn. ogsa mykje), litt og nok kan ogsa angi kvantitet: myeAitt/nok fisk,
myeAitt/nok sape, myeAitt/nok vann, myeAitt/nok penger.
Ogsa substantiver kan fungere som kvantorer. Det har vi i substantivfraser av typen: en
boks sardiner, se 3.3.1.1.
DETERMINATIVER 219
3.2.3.1 Alle, begge, samtlige, hver, enhver
Disse kvantorene refererer til alle i en gruppe (‘allkvantorer’), men refererer likevel
pa forskjellig mate. Flertallsformene alle, samtlige og begge (nn. ogsa bae) refererer
kollektivt til gruppa som helhet, mens entallsformene hverlkvar og enhver refererer
distributivt til hvert enkelt medlem i gruppa. Logisk sett er utsagnene Alle drosjene
er gule og Hver drosje er gul likeverdige, men i det fprste utsagnet er referansen
kollektiv, i det siste distributiv. Alle - og det mindre vanlige samtlige - brukes med
kollektiv referanse til en gruppe med flere enn to medlemmer, mens begge og bae
bare brukes med referanse til en gruppe pa to medlemmer (= begge toy. Hun skadet
begge armene.
I entail brukes kvantoren all fprst og fremst ved ikke-tellelige substantiver (jf.
3.1.1.1):
Hun har spist opp all maten
Han har drukke all melka
Vi har tpmt alt vatnet
I tilsvarende utsagn med et tellelig substantiv som objekt kan all ikke brukes. Her
ma vi i stedet brake adjektivet hel for a kvantifisere:
Hun har spist opp hele porsjonen (*all porsjonen)
Han har drukke heile glaset (*alt glaset)
Vi har t0mt heile karet (*alt karet)
I enkelte tilfeller kan bade all og hele brakes, men som regel vil det da vaere en viss
betydningsforskjell. I setningen Vi har spist opp alt brfidet refereres det til ‘alt vi har
av br0d’ (ikke-tellelig), mens det i Vi har spist opp hele brfidet refereres til ‘et bestemt
br0d’ (tellelig). Dette skillet er klarest ved konkrete substantiver. Ved abstrakte sub-
stantiver kan kvantoren all og adjektivet hel ofte brakes om hverandre uten noen klar
betydningsforskjell:
av all sin makt - av hele sin makt
i all sin herlighet - i hele sin herlighet
med all din kunnskap - med hele din kunnskap
Videre er det en viss forskjell mellom bokmal og nynorsk nar det gjelder broken av
220 SUBSTANTIVFRASER
all. I nynorsk brukes av og til all der bokmal gjeme har hele'. all dagen, all vegen,
Ho kjende seg lak i all kroppenA
Av og til er det ogsa stilistisk forskjell i broken slik at all har et hpytidelig og
mer litteraert preg, mens hele er mer konkret og hverdagslig: over all verden - over
hele verden. Jf. Det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i
manntall (Lukas 2.1, Bibeloversettelsen 1964.1 1978 endret til: Det gikk ut befaling
fra keiser Augustus at hele verden skulle innskrives i manntaU).
Nar det gjelder kvantorene hver og enhver, er den fprste vanligst brukt som adledd
med referanse til det enkelte medlem i den groppa det overordnede substantivet til-
hprer (distributiv betydning): hver mann, hver kvinne og hvert bam. Hvert innlegg
ble etterfulgt av diskusjon. Distributiv betydning har vi ogsa i eksempler som:
Vi gikk hver for seg - Vi gikk hver for oss
Vi gikk hver sin vei - Vi gikk hver var vei
(Om hver sin og hver var, se distributivt possessiv, кар. 3.2.1.)
Enhver brukes ofte uten kjeme, men av og til ogsa som determinativt adledd og
da gjeme med generell betydning (= ‘hvilken som heist’): Enhver doktor vil kunne
fastsla dette, jf. uttrykk som: noe for enhver smak, for enhver pris, til enhver tid.
3.2.3.2 Noen, som(me), einkvan
Disse kvantorene opptrer i substantivfraser der det enten refereres til en ubestemt
mengde i flertall eller til en ubestemt stprrelse i entail (‘en eller annen').
Noen\nokon
Denne kvantoren blir gjeme brukt med noe forskjellig betydning i ulike setningsty-
per. I utsagnssetninger angir den som regel en uspesifisert mengde (‘en del’), mens
den i negerte og spprrende setninger refererer generelt til (ett eller flere eksemplarer
4 Eksempler fra Knudsen 1949.
DETERMINATIVER 221
av) den arten som overleddet angir. I flertall uttrykkes disse betydningene gjennom
ulike former av kvantoren i nynorsk, mens bokmal bare har flertallsformen noen:
Kari har kjppt nokre bpker (‘en del bpker’)
Kari har ikkje kjppt nokon bpker (‘bpker’)
Har Kari kjppt nokon bpker? (‘bpker’)
Kari har kjppt noen bpker (‘en del bpker’)
Kari har ikke kjppt noen bpker (‘bpker’)
Har Kari kjppt noen bpker? (‘bpker’)
I tilsvarende setninger i entail kan vi bare brake noen i negerte setninger og i spprre-
setninger. I vanlige utsagnss,etninger kan kvantoren en brakes, men den angir da en
spesifisert mengde:
Kari har kjppt ei bok (*noka bok)
Kari har ikkje kjppt пока bok
Har Kari kjppt пока bok?
Kari har kjppt en bok (*noen bok)
Kari har ikke kjppt noen bok
Har Kari kjppt noen bok?
Kvantorens betydning er imidlertid ikke bare avhengig av setningstype. For at
kvantoren skal gi generell referanse i spprresetninger, kreves det at den som sppr, er
i tvil eller usikkerhet om svaret. Regner den som sppr med at svaret er positivt, kan
det spprres etter en uspesifisert mengde, jf. disse to spprsmalene:
Har du nokon idear til bokinnkjpp? (‘en eller annen ide’)
Har du nokre kroner til kaffe? (‘en del kronestykker’)
Den generelle, ikke-spesifikke referansen til kvantoren ‘noen’ gjpr at den i negerte
setninger ogsa kan fa betydningen‘noen som heist’:
Ho hadde ikkje omgang med nokon
Jeg vil ikke dele dere med noen (Alnaes 1977)
4
222 SUBSTANTIVFRASER
I setninger der ‘noen’ inngar i et sammenlikningsledd, kan det ogsa bety ‘hvem,
hvilken som heist’:
Ho arbeider like hardt som nokon mann
Av f0dsel, dap og dialekt er eg harding god som nokon (Flpgstad 1977)
Hun var blankere enn noen av rpdvinsrusen (Alnass 1977)
En ulykke stprre og mer handgripelig enn noen romanfiksjon har satt ham uten-
for alle kjente menneskemal nar det gjelder sorg og lidelse (Faldbakken 1992)
Npytrumsformen noe kan brukes i alle setningstypene for a uttrykke en uspesifisert
mengde. Den kan ogsa brukes ved maskuline og feminine substantiver som angir
‘art’eller ‘slag’, og den kan i enkelte tilfeller ogsa brukes ved substantiver i flertall
som har kollektiv betydning:
Kari har kjppt noe brpd/noe mat/noe melk (‘litt br0d’ / ‘litt mat’ / ‘litt melk’)
Kari har ikke kj0pt noe br0d/noe mat/noe melk (‘br0d’ / ‘mat’ / ‘melk’)
Har Kari kj0pt noe br0d/noe mat/noe melk? (‘br0d’ I ‘mat’ / ‘melk’)
Kari har arvet noe(n) penger etter foreldrene
Hun kjppte noe(n) klaer
I utsagnssetninger kan ogsa kvantoren et brukes, men da bare ved tellelige substan-
tiver der det er tale om en spesifisert mengde:
Kari har kj0pt et br0d (*en mat)
Noe kan ogsa brukes som adledd til adjektiver i sp0rrende og negerte setninger:
Var det noe spesielt du ville?
Det var ikke noe hyggelig
Somme
Denne kvantoren er mindrebrukt i bokmal enn i nynorsk. I begge sprakformene er den
vanligst i flertall. Den er et partitivt determinativ og angir gjeme en viss delmengde
innenfor en stprre helhet eller mengde:
Somme kjerringer er slike
DETERMINATIVER 223
Somme dager er vanskeligere enn andre
Somme former for komikk hadde denne forma, men ikkje alle (Hellesnes 1982)
Somme brukes heist bare i substantivfraser med spesifikk referanse. Det innebserer
at det oftest brukes i subjektleddet (jf. 8.2). Derfor kan somme ikke brukes nar det
inngar i en substantivfrase som fungerer som objekt:
Kari har kjppt nokre (*somme) bpker
Kari har ikkje kjppt nokon (*somme) bpker
Har Kari kjppt nokon (*somme) bpker?
Somme er ellers ofte brukt i substantivfraser med adverbiell funksjon:
Somme ganger kjenner han seg sa tynga av dette (Elstad 1977)
Somme stader hadde steinar falle ut (Hellesnes 1982)
Somme tider var hun slik i senga at det var uspmmelig (Elstad 1977)
Entallsformene som og somt blir heist brukt i nynorsk, men er ogsa her sjelden i bruk.
De betegner ogsa en delmengde: somt br0det (= ‘noe av brpdet’), Somt av det han
seier er ikkje sa dumt.
Einkvan
Denne kvantoren er bare i bruk i nynorsk. Den brukes her i entail og har vanligvis
betydningen ‘noen’, ‘en eller annen’:
Det kunne vere einkvan kroken som var faren om haugen (Heggland 1982)
Det hender vel eikor ulukka
Da stod husbonden der, skulle liksom sja etter ein laup eller eitkvart slag anna
bidne (Heggland 1982)
Kvantoren brukes heist bare i utsagns- og spprresetninger, ikke i negerte setninger:
Ho hadde (alltid) eitkvart (/noko) nytt a fortelja
Ho hadde ikkje noko (*eitkvart) nytt a fortelja
Hadde ho eitkvart (/noko) nytt a fortelja?
224 SUBSTANTIVFRASER
Noen ganger kan einkvan ogsa ha betydningen ‘en og annen’. Det gjelder fraser med
adverbiell funksjon, men ogsa enkelte andre:
Det hender einkvan dagen at han kjem pa bespk
Einkvan gongen slumpar det til
Han tek einkvan turen til byen
3.2.3.3 En
Som determinativ har denne kvantoren to hovedbetydninger. For det fprste er den
et grunntall med rein tallbetydning og for det andre et bestemmerord med indefinitt
betydning (= ubestemt artikkel).
I talespraket er en\ein gjeme trykksterkt i den fprste betydningen og trykklett i den
andre. I skrift blir det av og til brukt aksent over e-en i maskulinum og femininum
pa bokmal for a markere at ordet er trykksterkt. I skrift er det dessuten et skille i
npytrum, der vi bruker ett\eitt i den fprste betydningen og et\eit i den andre.
Eksempler pa tallbetydning:
Det var en gutt og ti jenter i klassen
Det fins mer enn en mate a gjpre det pa
Det gar ett tog klokken fem og ett halv seks
Eksempler pa bruk av ubestemt artikkel:
Vi sa en elg
Han ble angrepet av en ulv
Vi kom til eit hus med ein stor terrasse utanfor
Som regel har en ogsa kvantifiserende betydning i de siste eksemplene. Det refereres
til et spesifikt individ eller en spesifikk stprrelse. Ut fra denne prototypiske broken av
den ubestemte artikkelen regner vi den derfor som en kvantor. Vi kan legge merke til
at i flertall brukes kvantoren noen i tilsvarende setninger (Vz sa noen elger osv.). En
brukes ogsa ved proprier om et spesifikt og unikt individ, men der referenten enten er
DETERMINATIVER 225
ukjent for den talende (= ‘en viss’), eller der det fokuseres pa et karakteristisk trekk
ved personen:
Det var en Pettersen som ringte
Var det ikke en fra Linde som bodde her fpr?
Der m0ter han en revansjesugen og skrubbsulten Alberto Tomba
(Aftenposten 1993)
... en lett irritert Espen Bredesen (Aftenposten 1993)
Men i enkelte kontekster er det ingen klar kvantifiserende betydning. Det gjelder for
det fprste i substantivfraser med generell referanse: Han 1фрег som en elg. En ulv er
et rovdyr (se ovenfor, 3.2.3). Jf. ogsa den ulike referansen i disse eksemplene:
Kan du ikke sende oss et kort nar du kommer til Paris?
(= ‘et eller annet kort’, generell referanse)
Jeg har enda et kort som du sendte fra Berlin
(= ‘et bestemt kort’, spesifikk referanse)
I setninger der det spprres etter om noe(n) er til eller fins, kan en brake bade en og
noen med ikke-spesifikk referanse i entail:
Har du et bilde/noe bilde av henne? (= ‘et eller annet bilde’)
Fins det ein/nokon skomakar her? (= ‘en eller annen skomaker’)
Hvis senderen forventer et positivt svar, brakes derimot bare en:
Du har vel et (*noe) bilde av henne?
Sa du ikkje at det budde ein (*nokon) skomakar her?
I tilsvarende negerte setninger vil en brake noen:
Han hadde ikke noe bilde av henne
Det finst ikkje nokon skomakar her
En kan ogsa pronominalisere kjemen i en substantivfrase med noen og har da ikke
kvantifiserende betydning, men refererer til en viss type eller art:
226 SUBSTANTIVFRASER
Fant du noen kniv? - Bare en forferdelig sl0v en
Har du nokon kjole a ha pa deg? - Berre ein gammal, velbrukt ein
I predikativ stilling har en heller ikke noen klar kvantifiserende betydning. Substan-
tivfrasen har her fprst og fremst karakteriserende funksjon (jf. 3.4.1.2 og 8.5):
Hun er en raring (= ‘hun er rar’)
Han er en kjeltring
Jf. ogsa tilsvarende utsagn med noen i flertall: De er noen raringer (= ‘de er rare’).
(Om en i indefinitte tidsuttrykk og i kvantifiserende uttrykk, jf. 3.4.1.2.)
3.2.3.4 Ingen
I motsetning til de pvrige kvantorene har ingen nektende betydning. Kvantorene i de
positive ytringene Det kommer en mann/ei jente/et barn/noen jenter kan altsa negeres
ved bruk av ingen:
Det kommer ingen mann/ingen jente/intet bam/ingen jenter
Men nei, ingen heftighet, intet hat, bare besluttsomhet (Faldbakken 1993)
Ingen lukter, ingen lydar, ingen smakar, inga s0t skramling med loket pa Kiel-
lands dropsspann (F10gstad 1977)
Ingen fungerer ogsa som negasjon av uttrykk som enfru Linde (se ovenfor 3.2.3.3):
Eg kjenner ingen Mr. Burke (F10gstad 1977).
Kvantoren ingen brukes ogsa uten substantivisk kjeme:
Ingen visste om det
Det er ingen i rommet
Med samme betydning som kvantoren ingen brukes ofte nektingsadverbet ikke +
noen\ikkje + nokon: Det kommer ikke noen mann/ikke noen jente/ikke noe barn/ikke
noen jenter. Dette er den normale uttrykksmaten nar setningen har infinitt verb, og
dessuten i alle setninger med skjema B:
DETERMINATIVER 227
Det har ikke kommet noen jenter her
... siden du ikke har sett noen
(Jf. ellers 9.5.1.3.)
I hovedsetninger med bare finitt verb brukes de to negasjonsmatene ofte fritt om
hverandre: Detfinnes ikke noen himmel, intet helvete. Ingen h0yder, ingen dyp (Alnaes
1977). I npytrum er det ellers ofte en viss stilistisk forskjell mellom de to uttrykks-
matene. Intet\ink,je har som regel et mer litteraert preg og er mindre vanlig enn ikke
noe.
I talemalsnaert skriftsprak forekommer ogsa ikke noe i ett ord: Skjfinner du ikkeno
eller? (Jacobsen 1992). Assa ma’ru kjOpe skikkelige saker, Kalle! - ikkeno’ bfiff!
(Karterudseter 1977).
I npytrum brukes ogsa ingenting og inkje (nn.) i samme betydning som intet og ikke
noe:
Jeg hprer ingenting
Ingenting virkelig ondt kan hende deg i den perfekte janitsjarby!
(Faldbakken 1993)
Det var inkje ilt i bpna hennar (Heggland 1981)
3.2.4 Forsterkeme egen og selv
Til determinativene kan vi videre regne ordene egen\eigen og selvlsj0l\sj0lv. Disse
ordene lar seg ikke entydig plassere i en bestemt ordklasse, men har flere trekk som
gjpr det naturlig a regne dem til determinativene.
Egen, i betydningen ‘personlig’, ‘som tilhprer en’, ‘som tilkommer en’, regnes
som determinativ da det ikke kan gradbpyes og heller ikke blir bpyd som et adjektiv
nar det star umiddelbart etter et possessiv: Jeg traff min egen s0nn (jf. bpyningen
av adjektivet voksen i substantivfrasen min voksne s0nn), ditt eget hus (jf. adjektivet
228 SUBSTANTIVFRASER
sceregen i frasen ditt sceregne hus). Syntaktisk skiller derimot egen seg fra de typiske
determinativene ved at det posisjonsmessig star etter et possessiv pa samme mate
som et adjektiv.
I betydningen ‘spesiell’ er egen et adjektiv (ditt (scer)egne vesen, hun har sin helt egne
oppfatning). Adjektivet egen\egen = ‘sta’ er et annet ord.
Ordet egen er historisk sett perfektum partisipp til verbet eie. Det har saledes historisk
en grunnbetydning som gjpr at det star naer possessivene. Egen fungerer ogsa i enkelte
tilfeller som en slags possessivform av selv. Det heter f.eks. ikke *vi selvs hus eller
*vi selv sitt hus, men vart eget hus.
Ordet selv kan regnes som determinativ i eksempler som Vi gjorde det selv, mannen
sj0lv (etterstilt) og det er en skade i selve vevet, selve direkttfiren (foranstilt). Ordet
kan ikke gradbpyes, men ved at det ogsa kan vaere etterstilt, har det en syntaktisk
distribusjon som skiller det fra de typiske determinativene.
(Om bindingsforhold ved selv og egen, se 13.2.3. Om ordet selv i ytringer som
selv far kan gj0re det, se 3.3.2 og 9.8.2.)
3.2.4.1 Egen
Forsterkeren egen bpyes slik:
Mask. Entail Fem. Npytrum Flertall
Bokmal: egen/eigen egen/eiga eget/eige egne
Nynorsk: eigen eiga[eigi] eige eigne
Egen har tilhprighetsbetydning og opptrer som regel i forbindelse med et possessiv:
min egen bil
vart eige hus
hennes eget liv
DETERMINATTVER 229
Egen star da alltid direkte etter possessivet og viser anaforisk tilbake til det. Seman-
tisk fungerer det som en forsterker av den possessive betydningen. Det foranstilte
possessivet kan ogsa vaere refleksivt:
Hun kjprte sin egen bil
Her viser bade sin og egen tilbake til subjektet i setningen, som altsa fungerer som
antesedent (jf.13.2).
Men enkelte ganger opptrer egen alene uten foranstilt possessiv:
Jeg kjprer egen bil
Hun fpr bamet og seg selv ved eget arbeid (Elstad 1977)
Jimmer’n var mannen som fikk FIF-spilleme til a tvile pa egne kvaliteter (Aften-
posten 1993/94)
Her kan vi tenke oss et utelatt possessiv (min egen bil, sitt eget arbeid, sine egne
kvaliteter). Men i enkelte andre tilfeller er det vanskeligere a tenke seg et bestemt
ledd som egen viser tilbake til:
Vaersagod. Denne er til egen bruk
Pucken er na i egen sone5
Her fungerer ikke subjektet i setningen som antesedent, men vi kan tenke inn et pos-
sessivt element ut fra konteksten. Pa grunn av Vcersdgod i det fprste eksemplet kan vi
slutte oss til at det her gjelder et possessiv i 2. person: Denne er til (din) egen bruk. I
det andre eksemplet er situasjonen en ishockeykamp, og substantivfrasen egen sone
refererer til sonen til det laget kommentatoren for pyeblikket konsentrerer seg om.
Det er bare et fatall verb som tillater et objekt med egen uten foranstilt possessiv.
Det gjelder verb som ha, fa, fortjene, drive, kj&re, starte (med), dvs. verb som angir
noe personen eier, kommer til a eie, eller noe som (i vid betydning) tilkommer per-
sonen pa en naturlig mate:
5 Eksemplene er fra Fretheim 1984.
4
230 SUBSTANTIVFRASER
Har du egen telefon?
Jeg har fatt egen bat
Du fortjener eget rom
Han driver egen forretning
Vi kjdrer egen bil
Hun har startet egen butikk
Derimot kan vi ikke si:
*Jeg traff egen mann i byen (istedenfor: min egen mann)
*Hun sa egne bam pa tv (istedenfor: sine egne bam)
*Ho sydde eigen kjole (istedenfor: sin eigen kjole)
I у tringene Har due gen telefon ?; Jeg harfatt egen bat osv. refereres det ikke til et bestemt
eksemplar eller individ. Ogsa enkelte ytringer med foranstilt possessiv kan brukes ikke-
referensielt: Jeg har min egen kopp; Du har din egen sovepose (= ‘jeg har kopp selv’,
‘du har sovepose selv’). Slike ytringer er altsa tvetydige da de ogsa kan forekomme i
kontekster med referensiell betydning: Jeg har min egen kopp og du har din (= ‘jeg har
den koppen som er min, og du har den som tilhprer deg’).
I enkelte tilfeller kan det overordnede verbet mangle:
Egne datterselskaper i utlandet krever ogsa et stort apparat hjemme (Aftenpos-
ten 1994) (= ‘a ha egne datterselskaper...’)
Determinativet egen kan ogsa opptre uten foranstilt possessiv i substantivfraser med
generisk referanse:
Eget oppmpte er ofte en fordel
En b0r snarest 0ke likningsfastsettelsene av verdien av egen bolig
(NOU 1988)
I slike fraser kan det tenkes inn et ubestemt en i genitiv som antesedent for egen.
Men konstruksjoner med realisert ens er lite vanlige:
Ens eget oppm0te er ofte en fordel
Verdien av ens egen bolig
DETERMINATIVER 231
Mer vanlig er det a broke din (til pronomenet du med generisk referanse) i enkelte
slike substantivfraser:
(Din) egen framtreden er ofte avgjprende
Det er likningsmyndighetene som fastsetter verdien av (din) egen bolig
I svensk sprak kan vi ha demonstrativ + egen i substantivfraser med generisk referanse:
det egna spraket; vi maste Uta pa de egna kraftema; den egna integriteten dr hotad, jf.
norsk: (vart) eget sprak; vi ma stole pd (vare) egne krefter; ens (var) egen integritet er
truet.
Sporadisk kan vi ogsa finne demonstrativ + egen i norsk, noe som kan skyldes pavirk-
ning fra svensk eller sammenblanding med adjektivet egen: brukerundersfikelsene ...
er delte og preget av at en stort sett er tilhenger av den l0sningen en harfunnet i den
egne kommunen (NOU 1988).
3.2.4.2 Selv
Forsterkeren selv bpyes slik:
Mask. Entail Fem. Npytrum Flertall
Bokmal: selv/sjpl selv/sjpl selv/sjpl selv/sjpl(ve)
Nynorsk: sjplv sjplv sjplv sjplv(e)
Ordet selv star til et substantiv eller et pronomen og har emfatisk eller framhevende
betydning.
Den svake formen selve blir brukt nar ordet er foranstilt. Det star da som regel
umiddelbart fpr et substantiv som har bestemt form, forutsatt at det kan bpyes:
Selve saken er ikke sa interessant
Bor du i selve byen?
Eg bur i sjplve Oslo
Sjplve temaet og siktepunktet med underspkelsen bestemmes av hvorvidt de
passer til metoden (Solstad 1987)
232 SUBSTANTIVFRASER
Selve betyr her omtrent ‘den (det) egentlige’, ‘den (det) virkelige’. Det kan ogsa sta
med fokuserende betydning i konstruksjoner med et determinativ som kjeme og med
en infinitivskonstruksjon som adledd: Selve det a fa opprettet en sone var imidler-
tid en n0dvendighet (Aftenposten 1994). I motsetning til adjektiver som egentlig og
virkelig kan selv ikke ha et annet determinativ foran seg:
*Den selve saken
Foran substantiver som refererer til personer, eller ved personifisering av abstrakte
begreper, kan selve fa betydningen ‘personlig’, ‘i egen person’, ‘i seg selv’:
Selve dronningen kom pa bespk
Selve direktpren var til stede
Det var sjplve Kunnskapen han ikkje hadde fatt med seg (Hoem 1977)
... ved byijinga til sjplve fridommen (Sagen 1976)
I slike substantivfraser brakes av og til en sekundaert utviklet superlativform for enda
sterkere framheving:
Selveste dronningen kom pa bespk
Eller kom den kanskje fra selveste advokatens hemmelige skattkiste?
(Faldbakken 1993)
Denne formen kan ogsa brakes ved andre appellativer som naermest fungerer som
proprier:
det gjekk gjennom gatene som Yrkesskuletoget 17. mai, pa sjplvaste nasjonal-
dagen (Flpgstad 1977)
Den sterke formen selv brakes i forskjellige posisjoner med anaforisk referanse til et
foratgaende substantiv eller pronomen (jf. 9.8.3):
Faren selv bor i Stockholm
Faren bor selv i Stockholm
Faren bor i Stockholm selv
Selv understreker her ordet det refererer til, og det uttales alltid med sterkt trykk. Ofte
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 233
brukes det for a framheve den personen det viser til i motsetning til andre. For ekstra
framheving kan det ogsa flyttes fram i forfeltet:
Selv bor faren i Stockholm (mens bama bor i Uppsala)
Sjplv fekk ho sitte i fred, for det meste (Sagen 1976)
Substantivet som selv star til, har normalt bestemt form (faren selv, bama sj0lve).
Unntak er proprier og enkelte slektskapsord som har unik referanse i seg selv: Per
selv, far selv, mor sj0lv. Disse kan ogsa vaere bestemt ved et foranstilt pronomen:
han Per selv, han far selv, ho mor sj0lv (jf. 3.3.2.1).
Selv brukes videre i kombinasjon med et refleksivt pronomen eller andre prono-
men med refleksiv funksjon:
Mannen skjpt seg selv
Jeg kunne hate meg selv
Du skal elske din neste som deg selv
Her star selv til pronomenet som et forsterkende refleksivt ledd. (Om disse konstruk-
sjonene, se 4.1.4 og 13.2.3.)
3.3 Oppbygning av substantivfrasen
Substantivfrasene kjennetegnes ved at de normalt har et substantiv som hovedord
eller kjerne. Substantivfrasen kan besta av kjemen alene eller av kjemen pluss foran-
stilte og etterstilte adledd. Blant adleddene spiller determinativene en viktig rolle.
Av disse star demonstrativene og kvantorene som regel foran kjemen, mens posses-
sivene bade kan vaere foran- og etterstilte:
den mannen (demonstrativ + kjeme)
alle mennene (kvantor + kjeme)
mine bam (possessiv + kjeme)
bama mine (kjeme + possessiv)
Foran kjemen har vi ogsa ofte en adjektivfrase som adledd. Adjektivfrasen star da
234 SUBSTANTIVFRASER
mellom determinative! og kjemen slik at vi far rekkef01gen determinativ + adjektiv-
frase + kjeme:
den gamle mannen
alle voksne menn
mine sma bam
de eldste bama mine
Etter kjemen kan vi foruten possessiver ha preposisjonsfraser, leddsetninger, appo-
sisjoner og infinitivskonstruksjoner:
urolighetene i landet (kjeme + preposisjonsfrase)
studentene som tar forberedende (kjeme + leddsetning)
Oslo, Norges hovedstad (kjeme + apposisjon)
kunsten a overleve (kjeme + infinitivskonstruksjon)
Ogsa ord som her, der, nd, da, som fungerer som pro-ord for preposisjonsfraser og
leddsetninger, kan sta etter kjemen: bordet her, (den) gutten der, innstramningene
nd, forholdene da.
I substantivfraser som den gamle mannen, min voksne sdnn og alle voksne menn
har adleddene den, min og alle en annen funksjon enn adleddene gamle og voksne.
De tre fprste er bestemmende for referansen til kjemen i substantivfrasen med hen-
syn til identitet og kvantitet. Demonstrativet den og possessivet min identifisererer
referenten for kjemen i substantivfrasen, mens kvantoren alle identifiserer mengden
av individer som det refereres til. Adledd av denne typen omtaler vi derfor som
bestemmere. Adjektiver som gamle og voksne er bestemmende for referansen pa
en annen mate. De spesialiserer eller innsnevrer referansen til substantivfrasen ved
at de angir eller beskriver en egenskap ved kjemen. Adledd av denne typen omtales
som beskrivere. Vi vil her regne med at vi ogsa har bestemmere og beskrivere etter
kjemen. I frasen huset mitt er mitt bestemmer pa samme mate som i mitt hus. Men
bortsett fra possessivene kan vi som regel ikke ha samme type ledd som bestemmere
og beskrivere fpr og etter kjemen. Det heter den mannen, men ikke *mannen den.
Tilsvarende heter det bilen i garasjen, med preposisjonsfrasen i garasjen som etter-
stilt beskriver, mens det ikke kan hete *i garasjen bilen.
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 235
Oppbygningen av en substantivfrase som den gamle bilen hans i garasjen kan da
illustreres pa denne maten:
Substantivfrase
Adledd Adledd Kjeme Adledd Adledd
Bestemmer Beskriver
Bestemmer Beskriver
den
gamle bilen hans i garasjen
3.3.1 Kjemen
Kjemen i substantivfrasen er som regel enten et appellativ eller et proprium:
den vakre byen
det gamle Oslo
Determinativene det og dette kan ogsa vaere kjeme i substantivfraser med en ledd-
setning eller en infinitivskonstruksjon som etterstilt adledd (jf. 4.1.3.2):
Det at jeg ble fprste nordmann til a vinne pa hjemlig sne,
tar jeg med glede med pa kjppet (Aftenposten 1993)
En tid var jeg veldig fokusert pa det a skulle vinne den totale
verdenscupen (Aftenposten 1993)
Dette a bestandig skulle vaere opplagt, er nok det vanskeligste
Mer sporadisk kan ogsa kvantorer vaere kjeme: 4
236 SUBSTANTIVFRASER
en liten en
noe rart noe
som om jeg skulle vaere en badeengel eller noe sant noe (Solstad 1987)
I metaspraklige sammenhenger kan ogsa ord fra andre ordklasser fungere som kjeme:
etlite ‘men’, dette ‘hvorfor’ plaget henne alltid.
Kjemen bestemmer adleddenes bpyning. Bade ved determinativene og adjekti-
vene er genus- og tallbpyningen bestemt av kjemeleddet. Vi kan uttrykke dette slik
at kjemen i substantivfrasen tildeler genus- og tallegenskaper til adleddene:
ein ny bil - nokre nye bilar
ei ny kyrkje - nokre nye kyrkjer
eit nytt hus - nokre nye hus
(Om bruk av bestemthetskategorien, se 3.4.1.)
3.3.1.1 Kjemen i indefinitte mengdeuttrykk
I enkelte indefinitte mengdeuttrykk som bestar av to substantiver, kan det vaere
vanskelig a avgjpre hvilket substantiv som er kjemen i den overordnede substantiv-
frasen. Det gjelder uttrykk der det fprste substantivet angir mengde, mens det andre
angir art:
eit glas vin
ei plate sjokolade
en kasse epler
en flokk reinsdyr
en masse druer
en mengde mennesker
Mengdeordene er substantiver som enten betegner kvantitet mer aliment (f.eks. antall,
masse, mengde), eller som angir et mer spesifikt mal eller en gruppering av et eller
annet slag (f.eks. liter, meter, flokk, glass, kasse). Mens mengdeordene har det til
felles at de angir en eller annen form for kvantitet, er det ingen felles semantisk
egenskap ved artsordene. Artsordene er imidlertid enten massebetegnende ord som
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 237
f.eks. kaffe, melk, sjokolade, smpr, sn0, te, vann, vin (jf. 3.3.1) eller ord i ubestemt
flertall som f.eks. druer, dyr, epler, mennesker. Ogsa enkelte abstrakter kan innga i
mengdeuttrykk: en smule fornuft, en handfull lengsel (Vik 1979).
Slike mengdeuttrykk vil normalt kunne erstattes av pronomen som enten viser til
mengdeordet eller til artsordet:
Vi kjppte ei plate sjokolade. Но/han var god
Vi sa en flokk reinsdyr. Den/de kom til syne mot horisonten
Predikativer vil ogsa kunne kongruere med begge substantivene: En kasse epler var
blitt rdtten/ratne. Begge substantivene kan dessuten ha samme syntaktiske funksjon
som helheten: Vi drakk eii glas (vin). Vi drakk (eit glas) vin. Syntaktiske og refe-
rensielle forhold av denne typen antyder to mulige analyser, der enten mengdeordet
eller artsordet kan oppfattes som kjeme i mengdeuttrykket som helhet.
Legger vi derimot vekt pa den semantiske funksjonen til det substantiviske meng-
deordet, kan vi oppfatte det som bestemmer. Det fungerer som en kvantor og kan
sies a sta som adledd til et overordnet substantiv. Adleddet og overleddet danner et
mengdeuttrykk som angir en viss mengde individer eller en viss masse. Pa samme
mate som vanlige kvantorer gir slike substantiviske mengdeord hele substantivfra-
sen spesifikk referanse. Regner vi med at den fprste substantivfrasen fungerer som
en kvantor, kan vi ogsa forklare hvorfor den siste substantivfrasen i slike mengdeut-
trykk ikke kan inneholde noe eget bestemmerledd. Vi kan si et glass god vin og ein
flokk spreke ungdomar, men vi kan ikke si *et glass denne vin og *ein flokk nokre
ungdomar. I og med at et glass og ein flokk allerede fungerer som bestemmere, kan
vi ikke ha nye bestemmere til overleddet.6
I mengdeuttrykk som et glass vin og en kasse epler vil vi altsa her regne med at
ordene vin og epler er kjeme i hele uttrykket, og at substantivfrasene et glass og en
kasse fungerer som kvantifiserende bestemmere. Begge disse frasene kan inneholde
nye adledd med beskrivende funksjon: et lite glass god vin, ein stor flokk spreke
ungdomar. I enkelte tilfeller kan et adjektiv som egentlig hprer til artsordet, sta foran
mengdeordet: et godt glass vin, ein sterk kopp te (jf. et glass god vin, ein kopp sterk
te). Her kan helheten glass vin og kopp te oppfattes som kjeme med adjektivet som
beskrivende adledd.
6 Jf. L0drup 1989c.
£
238 SUBSTANTIVFRASER
I norr0nt stod artsleddet i slike mengdeuttrykk i genitiv: alin vadmals (= ‘en alen vad-
mal’), tva aura silfrs (= ‘to 0re s01v’). Substantiver i genitiv var i norrpnt som regel
underordnet det substantivet de stod til slik at det her var en formell markering av at
artsordet var adledd, mens mengdeordet var kjeme. Vi kan legge merke til at genitiv
ogsa ble brukt pa samme mate ved vanlige kvantorer: matar (gen.) nqkkut (= ‘noe mat’).
I norr0nt fungerte altsa artsordet som underordnet bestemmer, mens mengdeordet ble
bestemt. I modeme norsk er rollene i slike mengdeuttrykk som regel byttet om, slik at
mengdeordet er bestemmer, mens artsordet blir bestemt. Mens norr0nt hadde genitiv
som markpr av bestemmerrollen ved substantivet, har modeme norsk bare substanti-
vets betydning, og av de to substantivene i konstruksjonen er det mengdeordet som har
klarest avgrenset og markert innhold.
Selv om vi regner mengdeordene som bestemmere og artsleddene som kjeme i slike
mengdeuttrykk, er det en viss forskjell mellom de ulike mengdeordene. Vi kan skilie
mellom primaert og sekundaert kvantifiserende substantiver. Blant de primaert
kvantifiserende substantivene star masse, mengde, antall og utall de egentlige kvan-
torene naermest. Disse er klart kvantifiserende, og de kan sta foran andre mengde-
substantiver:
en masse flasker vin
en mengde b0tter vann
et antall kasser epler
et utall bokser sardiner
(Jf. tre flasker vin, noen bokser sardiner.) Substantivet masse kan ogsa sta uten en
og far da naermest ren kvantorstatus: masse flasker vin, masse tanner kom. Jamf0r
ogsa at masse kan brakes som adledd bade til tellelige og ikke-tellelige substantiver
og til adjektiver i n0ytrum:
Masse sko, til og med h0yhaelte (Faldbakken 1993)
Han hadde masse Acapulco Gold (Karteradseter 1977)
Man kan laga masse rart (Karteradseter 1977).
Naer de egentlige kvantorene star ogsa substantiver som kilo, liter, meter, par, dusin,
snes, titall som er maleenheter med klar kvantifiserende betydning. Disse star etter
de egentlige kvantorene, men mengdeangivelser som dusin, snes, titall kan sta foran
andre mengdesubstantiver: to kilo sm0r, et dusin flasker vin, et titall kasser Ьфкег.
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 239
Felles for mengdeuttrykk med primaert kvantifiserende substantiver er at de som
regel ikke kan erstattes av tilsvarende sammensetninger:
et kilo sm0r *et smprkilo
en liter vin —> *en vinliter
en masse hester —> *en hestemasse
Kjemen i slike mengdeuttrykk blir i skriftspraket som regel heller ikke erstattet av
preposisjonsfraser:
?et kilo med smpr
?en liter med vin
*en masse med hester
Til de sekundaert kvantifiserende substantivene h0rer bl.a. boks, bunke, eske, fat,
flaske, flokk, gjeng, glass, gruppe, kasse, kopp, lass, munn, pose, sekk, skive, skokk,
stykke, 0se:
en boks sardiner
en flokk ender
en sekk poteter
Disse substantivene har forskjellige konkrete primaerbetydninger, men har likevel det
til felles at de sekundaert kan tjene som ulike typer ‘mal’ for inndeling og gruppering
av individer og masse. Grensen for hvilke ord som hprer til her, er uklar. Mens et
primaert og et sekundaert kvantifiserende substantiv kan kombineres med hverandre
(en mengde flasker vin), kan ikke kvantifiserende substantiver av samme type innga
i samme mengdeuttrykk (*en eske flasker vin, *et lass kasser epler). I motsetning til
de primaere kvantifiserende substantivene kan de sekundaere som regel ogsa innga
som sisteledd i sammensetninger:
en flaske vin —* en vinflaske
en kasse epler —» en eplekasse
en sekk poteter > en potetsekk
Vi forutsetter da ikke at mengdeuttrykket og sammensetningen har samme betydning.
Mengdeuttrykk som en flaske vin og en sekk poteter impliserer at det er vin i flaska og
«J
240 SUBSTANTIVFRASER
poteter i sekken, mens sammensetninger som en vinflaske og en potetsekk kan referere
til en tom flaske eller sekk og bare angi at det er ‘en flaske for vin’ eller ‘en sekk beregnet
for poteter’.
I disse mengdeuttrykkene kan kjemen ogsa lettere erstattes av preposisjonsfraser med
med'.
en flaske med vin
en kasse med epler
en sekk med poteter
Forskjellen mellom primaert og sekundaert kvantifiserende substantiver kommer ogsa
fram ved bpyningen av predikativet. Ved de fprste vil predikativet lettere kunne bpyes
i samsvar med den substantiviske kjemen, mens det ved de siste oftere blir bpyd i
samsvar med mengdeordet:
en mengde sardiner var ratne
en boks sardiner var ratten
(Jf. кар. 8.5.4.2.1.4.)
(Om kjemen i substantivfraser av typen Oslo, Norges hovedstad, se 3.3.3.4.)
3.3.1.2 Utelatelse av kjemen
Under visse betingelser kan kjemen i substantivfraser utelates. Det gjelder for det
fprste i eksempler der det er klart ut fra sammenhengen hvilket ledd som er utelatt:
Kari lante Elses bpker, mens jeg lante Mettes _
Jeg tar de rpde brikkene, sa kan du ta de bla _
Her er det nokre bilete fra Island og nokre _ fra USA
De utelatte kjemeleddene er her identiske med kjemeleddene i substantivfrasen foran,
og de kan derfor underforstas direkte ut fra den spraklige konteksten. Ogsa i enkelte
tilfeller der substantivfrasen refererer til en eller flere innenfor en mengde, er det
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 241
mulig a slutte seg til hva som er utelatt ut fra den spraklige sammenhengen. Det
gjelder fraser som:
Den eldste _ av dptrene
Flere _ av deltakeme
Tre _ av spilleme
Ingen _ av bpkene
Her kan kjemen underforstas ut fra utfyllinga i den etterstilte preposisjonsfrasen: Den
eldste datteren av dfitrene den eldste av dptrene. I disse tilfellene dreier det seg
ikke om utelatelse av et identisk ord, men av en variant av samme leksem.
Hit kan vi ogsa regne tilfeller der substantivet mangier etter et demonstrativ, men
der det er underforstatt ut fra tekstsammenhengen eller ut fra situasjonen:
Du kan ta hvilket _ du vil (f.eks. om epler i et fat)
Du kan velge det _ som passer best (f.eks. om tog som en snakker om)
(Fraser som han med hatt, ho bak disken regnes som pronomenfraser med pronome-
net som kjeme, jf. kapittel 4.1.4.)
For det andre kan vi regne med utelatt kjeme i eksempler av den fplgende typen,
der et substantiv som gjeme betegner ‘mennesker’, ‘folk’ eller ‘personer’ kan sies a
vaere utelatt:
de unge _ som vokser opp i dag
de ensomme gamle _
Skipet... var lastet til randen med kvinner og bam og gamle _
(Aftenposten 1994)
Her dreier det seg ikke om utelatelse av et ord som er nevnt direkte i konteksten,
men av et ord som lett lar seg tenke inn som kjeme: Skipet var lastet til randen med
kvinner og bam og gamle mennesker. Adjektiver som gamle og unge refererer ofte
til mennesker, og de fungerer derfor ofte alene som substantivfraser.
Denne typen utelatelse har vi i mange tilfeller ogsa ved kvantorer:
4
242 SUBSTANTIVFRASER
Det var ingen _ hjemme
Mange _ foretrekker a kj0re egen bil
Det er ikkje alle _ som tenkjer slik
For det tredje kan vi ogsa regne med utelatt kjeme i substantivfraser av den fplgende
typen:
Det beste _ som kan skje
Det forrige _ som hendte
Det aller verste _ som kan hende en innbygger i en smaby i Norge, hadde hendt
Erik Linde (Faldbakken 1993)
Det neste _ som hendte var at jeg fikk innlagt telefon (Alnaes 1977)
Disse klokkene er nesten det eneste _ som kan glede ham i Oslo
(Bjpmstad 1977)
Her er det umulig a tenke seg et bestemt ord som er utelatt. Nar vi likevel regner med
utelatt kjeme i slike fraser, er det fordi ord som beste, forrige, neste osv. vanligvis
opptrer som beskrivere til en substantivisk kjeme, og at det ogsa i substantivfrasene
ovenfor er mulig a tenke seg at adjektivet fungerer som en beskriver av «noe» (en
«forestilling», «begrep», «hending» eller liknende).
3.3.2 Adledd foran kjemen
Foran kjemen har adleddene i substantivfrasen normalt denne rekkefplgen:
Bestemmere + beskrivere + (kjeme)
Eksempler:
den vakre byen
alle nalevende mennesker
hennes beste egenskaper
I enkelte tilfeller kan det sta et adledd foran bestemmeme. Det er adverb med foku-
serende funksjon som bare, ikke, ogsa, nettopp, nesten, scerlig og selv:
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 243
bare et 0yeblikk
ikke en eneste deltaker
ogsa den andre mannen
nettopp en slik bil
nesten alle nalevende mennesker
saerlig de mange nye tiltakene
selv en idiot
Disse ordene kan ogsa sta som innledende adledd i andre fraser (jf. 1.3.4.3), og de
vil ikke bli omtalt videre under behandlinga av substantivfrasen. I det fplgende skal
vi se naermere pa kombinasjonen og rekkefplgen av bestemmere og beskrivere inn-
byrdes, der reglene er mer kompliserte. Enkelte bestemmere kan ogsa sta bade fpr
og etter kjemen.
3.3.2.1 Bestemmere
Som foranstilte bestemmere fungerer de egentlige determinativene (possessiver,
demonstrativer, kvantorer, forsterkere jf. 3.2), substantiver med genitivs-s eller med
sin, primaert og sekundaert kvantifiserende substantiver (jf. 3.3.1.1), adjektiver som
fungerer som kvantorer, og pronomener:
mi bok
denne boka
noen bpker
selve boka
Karis bok
Kari si bok
en masse bpker
en eske bpker
forskjellige bpker
nok bpker
han Johan
I mange tilfeller kan ulike typer bestemmere opptre sammen, og de har da gjeme en
fast innbyrdes rekkefplge. Hovedregelen er her at kvantorer som refererer til en hel-
244 SUBSTANTIVFRASER
het (allkvantorer) kommer f0r demonstrativer og f0r possessiver og andre ord med
possessiv funksjon:
alle disse bpkene
heile denne sommaren
hele var tilvasrelse
begge Olavs foreldre
alle Garborg sine sterke reiseskildringar (Obrestad 1992)
I den utstrekning demonstrativer kan kombineres med possessiver og ord med pos-
sessiv funksjon, kommer demonstrativene fprst:
dette mitt forslag
dette hennes pnske
Slike eksempler opptrer sporadisk i skrift: Men jeg gar inn for en ting, og det er a
sla Raska i denne hans yndlingsbakke (Dagbladet 1971); ... den ro og respekt han
som avd0des far hadde krav pa i denne sin tyngste stand (Faldbakken 1993). I slike
konstruksjoner er den determinative karakteren til possessivet svekket. Det vanlige
er imidlertid at demonstrativer og possessiver ikke blir kombinert som foranstilte
adledd, men at demonstrativet star foran og possessivet etter kjemen: dette forslaget
mitt, dette 0nsket hennes, denne boken sin.
Grunntall og andre ord som fungerer som kvantorer, star normalt etter demonstra-
tiver og ord med possessiv funksjon:
disse to jentene
mine tre naermeste venner
de mange faglige nyvinningene
hennes ulike innvendinger
Som vi har sett, kan demonstrativer og possessive ord kombineres med foranstilte
kvantorer som refererer til en helhet (allkvantorer) (alle disse Ьфкепе) og med etter-
stilte kvantorer som angir en bestemt mengde (disse to jentene), men de kan ikke
kombineres med andre kvantorer:
*noen disse bpkene, *disse noen bpkene
*noen Karis bpker, *Karis noen bpker
*en masse denne vin(en), *denne vin(en) en masse
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 245
Grunnen til dette er at de demonstrative og possessive ordene gir unik referanse, mens
kvantorer som noen og ord med kvantorfunksjon, som masse, forutsetter at referan-
sen er ikke-unik.
Demonstrativet hvilken, som gir ikke-unik referanse, fungerer som spprreord og
star da alltid fprst i setningen: Hvilke Ьфкег er det? Det samme gjelder pronomenet
kva i nynorsk, jf. 3.2.2.3. Som spprreord kan hvilken etterfplges av andre kvantorer
som gir ikke-unik referanse: Hvilke to Ьфкег er det du har lest av Ibsen? Nar hvilken
ikke er spprreord og har det generaliserende underleddet som heist til seg, kan det ha
kvantoren en foran seg: en hvilken som heist bok. Det samme gjelder ogsa pronome-
net kva i nynorsk: ei kva som heist bok.
Ordet nok, som kan fungere som en kvantor (jf. ovenfor 3.2.3), kan ogsa sta etter kjer-
nen, jf. 3.3.
Substantiver med genitivs-s fungerer som kvantorer i utsagn av fplgende type:
et pyeblikks pause
en times arbeid
en ukes permisjon
Adleddet angir her et mal. Som regel gjelder det mal for tidsrom, men av og til kan
det ogsa vaere et mal for avstand: en mils vei, pa tre hundre meters hold.
(Om forskjellen mellom substantivfraser som et byeblikks pause og et herrens veer,
se 3.3.2.3.)
Som generell regel gjelder at en ikke kan kombinere bestemmere av samme type
innenfor en og samme substantivfrase. Fplgende fraser er derfor ugrammatiske:
*alle noen bam
*mange fire bam
*masse et kilo epler
*den denne gutten
*Karis hennes unge
To kvantorer kan likevel av og til kombineres nar kvantorene er av forskjellig art:
4
alle (de) tre bama
246 SUBSTANTIVFRASER
begge (de) to b0kene
ropene gjallet i hver en krok (Faldbakken 1992)
fra kvar ein busk og kvar ei bergklova (Heggland 1981)
Et possessiv kan i enkelte tilfeller ogsa kombineres med en possessivmarkert kvan-
tor:
var alles kjaere konge
til var begges overraskelse
vart alles dagligliv (Spraknytt 1973)
med deres begges tillatelse
Fraser som noen fa bam, noen flere bam, mange fcerre bam kan ogsa sies a inne-
holde to kvantifiserende adledd, men her er noen og mange egentlig underordnet
bestemmeme/d, flere, fcerre, og vi kan derfor regne med at den substantiviske kjer-
nen egentlig bare har en kvantor som adledd.
Fraser som hennes mors hus, sinfars bil inneholder to possessive adledd, men hen-
nes og sin er her underordnet mor(s) ogfar(s) slik at vi egentlig bare har ett possessiv
som bestemmer. I dialektale konstruksjoner med sin av typen det er mitt sitt hus, det
er hans si kone fungerer possessivet sin som adledd til de overordnede possessivene
mitt og hans.
I enkelte substantivfraser med ubestemt artikkel kan vi ha en annen rekkefplge enn
hovedmpnstret med bestemmer + beskriver + kjeme. Det gjelder fraser som innledes
med sa, for, hvor\kor:
sa stort et hus
for stor ei skarn
hvor dyktig ei jente
kor flink ein fyr
Her kommer beskriverleddet fpr bestemmerleddet, og de innledende ordene sa, for,
hvor og kor fungerer som adledd innenfor beskriverleddet. Disse konstruksjonene er
saerlig vanlige i utrop.
Determinativene slik og sann kan ogsa altemativt sta foran den ubestemte artikke-
len: Det er slik ei skamlfiyse, at han ikkje trudde det gjekk an her (Sagen 1976); Sann
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 247
enfillebil! I talemalsnasrt skriftsprak kan de ogsa opptre i kombinasjon med dobbel
ubestemt artikkel: en slik enfyr.
Dialektalt forekommer ogsa substantivfraser med dobbel ubestemt artikkel i kombina-
sjon med andre adjektiver: ein stor ein kar, ein sterk ein prylert. Konstruksjonen kan
ogsa utvides med flere adjektiver: ein stor ein sint ein okse. Denne konstruksjonen er
vanlig i Nord-Norge og de nordlige delene av Trpndelag og har ogsa vasrt brukt i skrift
av forfattere fra dette omradet: en sint en habrand (Hanssen 1981). Konstruksjonen blir
brukt i emfatiske utsagn.7
I tillegg til de ulike bestemmeme som er omtalt ovenfor, kan ogsa pronomenene han,
hun opptre som foranstilte bestemmere. Det gjelder for det fprste ved proprier og ved
appellativer som fungerer som proprier (jf. 3.1.1.2):
ho Kari
han far
Disse pronomenene har ofte redusert form: hu, ’a Kari, ’n Ola. Pronomenet er trykk-
lett og star enklitisk som en slags foranstilt artikkel til substantivet. Konstruksjonene
er utbredt i de fleste norske dialektene (med unntak av enkelte sprlige omrader i
Agder og Telemark og deler av sprvestlandsk) og forekommer ogsa i talemalsnaert
skriftsprak:
Det var verst for ho Martina og han Baela, sa Simon (Hanssen 1981)
Han Erik har kvitt har og han e snill, og ’n Jpm har svart har og e trollat
(Elstad 1977)
Han morbror smilt og han, gjor’n (Elstad 1977)
Han Rolf Hofmo sa det, han (Alnaes 1977)
For det andre opptrer han og hun som bestemmere ved appellativer som refererer til
personer. Her brukes pronomenet pa linje med et egentlig demonstrativ (og har alltid
full form), men konstruksjonene har gjeme et sterkere talemalspreg:
Er ’e ikke der han indiske guruen holder til, tru? (Karteradseter 1977)
Du huskar han styrmannen som eg snakka om? (Flpgstad 1977)
7 Jf. Vannebo 1972a.
248 SUBSTANTIVFRASER
Husker du han forrige kapteinen pa den? (Nilsen 1982)
Hadde de bare fatt vaere i fred for han derre ekle fyren (Tusvik 1993)
Konstruksjonene med han/hun + appellativ skiller seg ogsa fra tilsvarende konstruk-
sjoner med den + appellativ ved at de bare tillater spesifikk referanse ved substan-
tivfrasen:
Jeg skulle gjeme ha sett hun jenta som kan hoppe sa hpyt (‘en bestemt jente’)
Jeg skulle gjeme ha sett den jenta som kan hoppe sa hpyt (‘en bestemt
jente’ eller ‘en eller annen jente som har den evnen at hun kan hoppe sa
hdyt’)
Han og hun kan ikke opptre som bestemmere i utrop og som predikativer etter ver-
bene hete og kalles'.
*Han Erik!
*Han heter han Erik
*Ho kallast a Berit
Derimot kan de brukes som predikativer i konstruksjoner av denne typen:
Det (her) er han Erik
Det blir a Berit
Preposisjonene over, under, rundt, cirka kan ogsa sies a fungere som adledd til bestem-
mere i fraser med kvantitativ betydning: over en tredel av deltakeme, rundt femti styk-
ker, cirka 10 personer. En tilsvarende adleddsfunksjon har ogsa adverb som akkurat,
nfiyaktig, cirka: det var akkurat hundre deltakere. Disse minner om de fokuserende
adverbene som ble omtalt ovenfor.
Pa samme mate fungerer ogsa kvantifiserende adjektiver som drfiye, knappe, snaue:
Det var drpye femti tilskuere til stede; Jeg har sittet snaue to grener over ham (Stigen
1957); Thomsen stirret mot bakken som raste forbi knappe hundre meter under dem
(Bjprkelund 1977). Istedenfor formene pa -e kan en her ogsa broke de tilsvarende for-
mene pa -t: Det var drfiyt, knapt, snaut femti tilskuere til stede. En annen variant har
vi imidlertid ved enkelte andre adjektiver pa -e, som ikke har en kvantitativ leksikalsk
betydning, og der npytrumsformen av adjektivet ikke kan brakes:
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 249
Det skilte fattige tre centimeter
Farten var oppe i fantastiske 200 kilometer i timen
Utbyttet ble magre tre sigarettkartonger og en pengesum pa mellom 500 og 800
kroner (Moss Dagblad 1995)
Adjektivet star her heist til hele den etterfplgende substantivfrasen og har naermest
beskrivende funksjon.
3.3.2.2 Beskrivere
Som foranstilte beskrivere fungerer f0rst og fremst adjektivfraser:
et modeme hus
eit nymala gjerde
den gamle mannen
det vedtatte forslaget
Enkelte adjektiver kan opptre bade som bestemmere og beskrivere. Det gjelder f.eks.
hel, halv, forskjellig, ulik, atskillig, enkelte, diverse, utallige, visse, fa, mange. Vi
regner dem som beskrivere nar de star etter et determinativ: dette hele vinduet, disse
forskjellige l0sningene, de mange skuffelsene, jf. 3.2.3.
Superlativer som ffirste, siste og enkelte andre adjektiver som angir ordning i tid,
f.eks. neste, f'0lgende, kommende, star etter et demonstrativ, mens de kan sta bade f0r
og etter en kvantor:
de f0rste tre ara
de tre f0rste ara
dei komande to vekene
dei to komande vekene
Star slike adjektiver f0r kvantoren, har de gjeme periodiserende eller kvantifiserende
betydning (def0rste tre ara = ‘den f0rste trearsperioden’). Fplger de etter kvanto-
ren, har de et klarere beskrivende innhold. Andre superlativformer star normalt etter
kvantoren pa samme mate som adjektivene ellers: de tre beste ara (fde beste tre ara),
dei tre vakraste jentene (?dei vakraste tre jentene).
250 SUBSTANTIVFRASER
Flere adjektiver kan vaere sideordnet som beskrivere: en stor, fin bygning; en snill,
gammel dame. Rekkefplgen mellom adjektivene er ofte valgfri (jf. enfin, stor byg-
ning; en gammel, snill dame). Men et kvantifiserende adjektiv star som regel foran
et annet beskrivende adjektiv: de mange gode minnene, de utallige vakre kjolene,
de fa ndlevende personene. (Om rekkef01gen av adjektiver i adjektivfrasen, se ellers
5.3.3. Om splittet adjektivfrase i substantivfrasen, se 3.3.3.2.)
Ogsa utbygde adjektivfraser med grads- og tidsbestemmelser som adledd er van-
lige som beskrivere:
et svaert modeme hus
eit heilt nymala gjerde
et sprell levende menneske
et hittil ukjent virus
et enna uoppdaget ferieparadis
Av og til kan en preposisjonsfrase skytes inn i beskriverleddet. Slike konstruksjoner
omtales som attributiv sperring:
et i sin tid svaert modeme hus
et av Stortinget vedtatt forslag
Preposisjonsfrasen fungerer som adverbial i en tilsvarende relativsetning {et hus som
var svaert modeme i sin tid, et forslag som er vedtatt av Stortinget), men er flyt-
tet inn i adjektivfrasen som et foranstilt adledd. Slike foranstilte adledd har til dels
et skriftspraklig preg. Konstruksjonene er komprimerte og brukes saerlig i offentlig
og administrativt sprak, men ogsa i annen sakprosa og av og til i skjpnnlitteraert
sprak:
innen en av Bankinspeksjonen fastsatt frist (Lov om forretningsbanker 1961,
§24)
Nye oppfinnelser og militaerteknologiske bedrifter destabiliserer den til enhver
tid antatte styrkesymmetri (Forskningsnytt 1983)
Sterk utbredelse har den saerlig i s.0.-norsk forekommende diftongforenk-
ling i ord som h0re, dr0mme, 0st, hjcem (Aschehougs konversasjonsleksikon
1969)
110pet av sine mange skuespillerar var president Ronald Reagan blant annet med
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 251
i en film om den i USA sagnomsuste, norskf0dte idrettstreneren Knut Rockne,
som revolusjonerte den rugbylignende amerikanske fotballsporten (Aftenpos-
ten 1982)
skriftsprak: sprakform hvor uttrykkssiden er representert ved grafiske tegn, en
ved tradisjon eller politiske vedtak fastsatt norm for slik representasjon av et
spraks uttrykksside (Bjorvand, Hovdhaugen, Simonsen 1982)
Det mest kjente trekket i bybildet var uten tvil den i norske romaner ustanselig
beskrevne promenaden pa Karl Johans gate (Kpltzow 1992)
eit einaste av Staten godkjent sprak (T. Vesaas i Verdens Gang 1945)
denne for meg heit naturlige handling (Solstad 1987)
Ogsa andre ledd med adverbial funksjon kan flyttes inn i adjektivfrasen som et foran-
stilt adledd:
min den gang lille danske kusine (tid) (‘min danske kusine som den gang var
liten’)
det pverst pa siden angitte belppet (sted) (‘det belppet som er angitt 0verst pa
siden’)
en forhapentligvis vellykket ekspedisjon (modalitet) (‘en ekspedisjon som for-
hapentligvis er vellykket’)
ei ikkje altfor fjem framtid (negasjon) (‘en framtid som ikke er altfor
fjem’)8
Eksempler pa slik attributiv sperring forekommer relativt hyppig, ikke minst gjelder
det konstruksjoner med nektingsadverbet ikke:
En ikke altfor vakker dag i en ikke altfor fjem framtid er’e kanskje noen som
finner ut assen hjemen ... fungerer (Karterudseter 1977)
Bj0m manpvrerte Bronchoen gjennom en ikke altfor tett trafikk
(Bjprkelund 1977)
eit ikkje ubetydeleg bel0p av dei framleis knitrande setlane (F10gstad 1977)
Som attributiv sperring kan vi ogsa regne konstruksjoner der et presens partisipp
8 Flere eksempler er fra Venas 1980.
4
252 SUBSTANTIVFRASER
fungerer som beskriver og tar adledd som svarer til direkte eller indirekte objekt ved
tilsvarende verb:
en meg naerstaende venn (‘en venn som er meg naerstaende’ eller ‘en venn som
star meg naer’)
en saken uvedkommende innvending
havet, hele det kloden omfavnende, vate element (Bj0meboe)
Slike konstruksjoner er sjeldne i bruk, noe som skyldes at presens partisipp gjeme ikke
tar objekt som utfylling. Ved andre adjektiver som tar substantivfraser som utfylling
(jf. 5.3.3.2), kan vi heller ikke ha attributiv sperring:
*ei bjprnen redd jente
*en skolen lei elev
Videre kan ogsa substantiver med genitivs-s fungere som beskrivere. Det er vanligst
i forbindelser der substantivet har karakteriserende betydning:
et herrens vaer
en handlingens mann
en fotballens mester
denne slitets kvinne (Aftenposten 1995)
(Om forskjellen mellom denne typen og typen et 0yeblikks pause, se 3.3.2.3.)
I enkelte tilfeller ogsa i forbindelser der det beskrivende substantivet er et stoff-
navn:
en eketres hylle
Mors npttetres kommode (Alnaes 1977)
Substantiver som er betegnelser for stoffnavn, forekommer ellers i ubestemt form som
adledd i forbindelser av fplgende type:
en eik spisestue
et furu spisebord
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 253
et mahogni skrivebord
en brun skinn herresko
Dette er heist ved beskrivelse av mdbeltresorter og enkelte andre staffer nar kjemen
er et sammensatt ord. Vi kan ikke si: *en jem plate, *en stal bjelke, *enfuru stol, *ei
eik hylle. Et tilsvarende forhold har vi ogsa i fraser der et proprium som betegner sort
eller type, fungerer som beskriver: en Volvo personbil, en Miele oppvaskmaskin (*en
Volvo bil, *en Miele maskin). Slik brukes ogsa substantivene dame og herre'. en dame
sportsjakke, et herre armbandsur.
Substantiver i ubestemt form kan ogsa opptre som beskrivere. Det gjelder forbindel-
ser av tittel + proprium:
lektor Tprdal
doktor Nilsen
maler Olsen
Det fprste substantivet har her ikke-refererende funksjon, og kan sies a fungere som et
beskrivende adledd til navnet. I uttalen danner disse forbindelsene gjeme en rytmisk
melodisk enhet der navnet far hovedtrykk, mens tittelen har trykktap. At tittelen er
underordnet navnet, ser vi ogsa ved at det i noen tilfeller er utviklet egne ordformer
som bare brakes som titler, f.eks. fru, herr, kong:
fra Inger til Austrat
herr Mikkelsen
kong Olav
Tittelen star normalt rett foran navnet: var alles kjcere kong Olav (*var alles kong
kjcere Olav). Vi har altsa her en fastere rekkef01ge av beskriveme enn det som er
hovedregelen ellers (se ovenfor). Enkelte ganger kan tittelen ha et etterstilt adledd:
lektor i pedagogikk Per Svendsen
professor i teologi Inge Lpnning
Men dette forekommer heist bare ved akademiske titler der adleddet gjeme inngar
som en del av tittelen. Nar adleddet har en Ipsere tilknytning til selve tittelen, star
det normalt etter navnet: Direktfir Gunnar Vcernes i Oslo Renholdsverk (Aftenposten
1993).
4
254 SUBSTANTIVFRASER
Enkelte yrkesbetegnelser som fungerer som beskrivere, star etter kjemen: Aslak smed,
J0rgen hattemaker, Per spelemann, Johannes d0peren (ved siden av Dfiperen Johan-
nes). Denne ordstillingstypen er ikke lenger produktiv i modeme norsk.
(Om substantivfraser av typen katten Buster, tallet fem, se 3.3.3.4.)
3.3.2.3 Substantivfraser med genitivs-s og med sin
3.3.2.3.1 Bruk av substantivfraser med genitivs-s
Ovenfor har vi sett eksempler pa at substantivfraser med genitivs-s kan opptre bade
som bestemmere og som beskrivere. Som bestemmere har vi for det fprste regnet
eksempler der genitivleddet har possessiv betydning:
Karis bok
begge Olavs foreldre
mannens hatt
Videre har vi regnet med at substantivfraser med genitivs-s er bestemmere nar de
fungerer som kvantorer:
et pyeblikks pause
en times arbeid
en ukes ferie
Den typiske funksjonen til substantivfraser med genitivs-s er a opptre som bestem-
mere. De kan imidlertid ogsa opptre som beskrivere, og genitivleddet har da karak-
teriserende betydning:
et herrens vaer
en handlingens mann
en fotballens mester
en eketres hylle
(Jf. 3.3.2.1 og 3.3.2.2.) Det er imidlertid ikke bare betydningen som skiller mel-
lom genitivledd som bestemmere og genitivledd som beskrivere. Et genitivledd som
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 255
bestemmer star foran eventuelle beskrivere, mens et beskrivende genitivledd kan sta
etter en annen beskriver:
mannens modige handling
en modig handlingens mann
Et genitivledd som beskriver ma alltid ha en bestemmer foran seg. Mangier bestem-
meren, vil genitivleddet fungere som bestemmer:
en fotballens mester - fotballens mester
en folkets maim - folkets mann
en kongens mann - kongens mann
En substantivfrase i genitiv kan vanskelig inneholde etterstilte adledd nar den fun-
gerer som beskriver, mens dette er fullt mulig nar den fungerer som bestemmer:
folket i Nord-Norges mann (jf. folkets mann)
*en folket i Nord-Norges mann (jf. en folkets mann)
Nar et genitivledd fungerer som bestemmer, star den ubestemte artikkelen som adledd
til genitivordet (et byeblikks pause), mens den star som adledd til det overordnede
substantivet nar genitivleddet fungerer som beskriver (et herrens veer). Mens et etter-
fplgende adjektiv har sterk b0yning etter et kvantifiserende genitivledd (en times
hardt (*harde) arbeld), far det svak b0yning etter et beskrivende genitivsledd (en
fotballens suverene (*suverent) mester). (Om sterk og svak b0yning av adjektivet,
se 5.1.2.2.1.)
Mellom frasene et fiyeblikks pause, en times arbeid pa den ene siden og enfem minut-
ters pause, et tre ukers arbeid pa den andre, er det en forskjell. Begge typene har kvan-
tifiserende betydning, men i den fprste typen er genitivleddet bestemmer og i den siste
typen beskriver. Den ubestemte artikkel star i den fprste typen til genitivordet og i den
siste til det overordnede substantivet. I den siste typen kan vi ogsa ha bestemmere foran
genitivleddet, og genitivleddet kan sta etter et annet adjektiv: alle disse fem minutters
pausene, dette tre ukers arbeidet, den varslede fem minutters pausen. Syntaktisk opp-
fprer altsa sekvensene fem minutters og tre ukers seg som et adjektiv.
Som regel er det ogsa en stilistisk forskjell mellom de to typene. Genitivledd som
256 SUBSTANTIVFRASER
bestemmere er vanlige bade i skrift- og talesprak, mens genitivledd som beskrivere
er mer talespraksfjeme.
3.3.2.3.2 Forholdet mellom -s og sin
Genitivs-s og possessivet sin skiller seg fra hverandre ved at -5 er en fast endelse ved
ordet, mens sin er et selvstendig ord som kongruerer i genus og tall med kjemen i
substantivfrasen (jf. 3.2.1). Men de to elementene kan til dels ha samme grammatiske
funksjon.
Likheten mellom de to elementene er stprst i substantivfraser med possessiv betyd-
ning, og et genitivledd med possessiv funksjon kan som regel erstattes av konstruk-
sjoner med possessivet sin:
Kari si(n) bok (= Karis bok)
begge Olav sine foreldre (= begge Olavs foreldre)
mannen sin hatt (= mannens hatt)
Elementene -.s' og sin kan fungere som possessivmarkprer bade ved enkle og mer
utbygde substantivfraser som fungerer som foranstilte bestemmere i en overordnet
substantivfrase (om forskjell i bruk, se nedenfor):
mannens bil
mannen sin bil
den gamle mannens bil
den gamle mannen sin bil
Som eksemplene viser, star de to possessivmarkprene sist i substantivfrasen. Begge
markprene kan ogsa brukes etter demonstrativer (dennes skyld, denne sin skyld), etter
kvantorer (alles innsats, alle sin innsats) og etter resiproke pronomen (hverandres
feil, hverandre sine feil).
Substantivfraser der possessivmarkpren -s hektes pa et etterstilt adledd (mannen
pd verkstedets bit) eller det siste av to koordinerte substantiver (Ibsen og Bjdrnsons
verker), har tradisjonelt vaert omtalt som gruppegenitiv. Ogsa i slike konstruksjoner
kan sin brukes:
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASBN 257
mannen pa verkstedet sin bil
Ibsen og Bjprnson sine verker
Men Judith og Ester og Peder og Litle-Lars sin mor sa at Ondemannen var nedi
(Nedreaas 1960)
Etter spprreordet hvemlkven er sin den vanligste possessivmarkpren:
Hvem sine bpker er det?
Kven sitt hus er det?
Sa hvis det ikke var Rovers kraft, hvem sin kraft var det da? (Hobotson 1988)9
... dei uunngaelege svara pa kor gammal han har blitt og kven sin gut han er
i dag (Flpgstad 1977)
Substantivfrasen som fungerer som spprreledd kan ogsa splittes, og da star sin ved
substantivet (jf. 10.2.3.5):
Hvem er det sine bpker?
Kven er det sitt hus?
Av og til forekommer ogsa -s ved spprreordet hvem'.
Hvems bil er det?
Formen hvems er sideform i bokmal. Den tilsvarende formen kvens er ikke med i den
offisielle nynorsknormalen, men den forekommer: Ja, kvens skuld er det? (Vesaas
1957). I eldre bokmal forekom ogsa spprreordet hvis med possessiv betydning, men
det brukes sjelden i dag: Hvis bil er det?
Som relativ blir hvis avog til brukt, heist ikonservativt bokmal: Maskinen .. .hamrerlfis
pa den sarbare madrassen, hvis gjennomsiktige hud truer med a sprekke (Aftenposten
1993) (jf. 4.4). I denne funksjonen kan hvem sin og hvems vanskelig brukes: *en mann
hvem sitt ord en vanskelig kan stole pa, *en kvinne hvems dyktighet ingen tviler pa.
Substantivfraser som inneholder et possessiv, far normalt ikke en ny possessivmar-
kering:
min bil
din bil
hennes bil
9 Sitert etter Torp 1989.
4
258 SUBSTANTIVFRASER
I norsk talemal finner vi i enkelte omrader bruk av sin i alle tre personer, slik at vi far en
dobbel possessivmarkering: Det er min sin bil, din sin bil, hennes sin bil. Sporadisk fore-
kommer ogsa en slik dobbel possessivmarkering i skrift: Utfra toalettet hans strfimmer
de glade tonenefra en av Erik Byes sine gamle slagere (Stavanger Aftenblad 1982).10 11
I 3. person kan vi ogsa ha en konstruksjon med pronomen + sin: Det er hun sin
bil; Det er ikke mine, men han sine foreldre. Den siste konstruksjonen brukes heist nar
pronomenet har klart papekende funksjon.
En annen type konstruksjon har vi nar et substantiv + etterstilt possessiv som helhet
fungerer som possessivt adledd til et overordnet substantiv: Det er faren min sin bil (=
det er min far sin bil. I talemal ogsa: Det er faren min’s (bil)). Slike konstruksjoner
dukker av og til ogsa opp i skrift: «Alice» var bestefaren til konen hans sitt skip (Stav-
anger Aftenblad 1983).11
Bade i bokmal og nynorsk brukes gjeme sin etter ord som ender pa -v eller -x for a
unnga markering med apostrof:
Vesaas sine bpker (= Vesaas’ bpker)
I Marx sine verker
Lille Marius sin latinskole (Steinfeld 1986)
I sine kommentarer til laerer Gunnars kommentarer til elev Frpydis sin tekst,
skriver hun ... (Norsklaereren 1994)
I substantivfrasene ovenfor dreier det seg om personer som ‘eier’ noe (egentlig pos-
sessiv betydning). Men bade -s og sin kan ogsa brukes i tilfeller der genitivleddet
refererer til andre stprrelser enn personer, og der det ikke foreligger et eieforhold i
egentlig betydning:
kattens klpr
katten sine klpr
instituttets representanter
instituttet sine representanter
Men ogsa i slike eksempler kan vi snakke om possessivitet i vid betydning: katten
‘har’ klpr og instituttet ‘har’ representanter.
10 Sitert etter Torp 1989.
11 Eksemplet er fra Gallis 1984.
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 259
Ved nominaliseringer brukes gjeme -s. Det heter f.eks. Olas typing, Olas spvn og (til)
Olas overraskelse. Sin blir vanligvis ikke brukt i slike substantivfraser, men i den grad
sin kan brukes, synes det a vtere mest akseptabelt i det fprste eksemplet der possessivet
har agensrolle: Ola sin typing.
Selv om possessivmark0rene -s og sin ofte kan brukes om hverandre, har de ikke
samme bruksfrekvens i norsk skriftsprak. De brukes heller ikke pa samme mate i
bokmal og nynorsk. Det skyldes dels dialektale og dels sosiolingvistiske forhold.
Possessivmarkering med -v er vanligere i bokmal enn i nynorsk. I nynorsk normalmal
brukes den fprst og fremst ved proprier og ved ord for personer (Karis hatt, mannens
bil).
Konstruksjonstypen med sin (far sin bil) er opprinnelig et lan fra nedertysk, og
den har i utgangspunktet saerlig vaert i bruk i vestlige og nordlige dialekter. Fra disse
dialektene har den kommet inn i nynorsk skriftsprak. Her brukes den i dag ikke bare
ved proprier og ord for personer (Kari sin hatt, mannen sin bil), men ogsa i tilfeller
der en heist ikke vil broke -5:
ein mann i staten sitt brpd (Hoem 1978)
resultatet av pengemakta sitt herredpme (Flpgstad 1977)
denne lova sin apostel (Heggland 1982)
I bokmal har sin-konstroksjonen tradisjonelt vaert lite brukt, og den vanligste pos-
sessivmarkpren er fortsatt uten tvil -s. Men bruk av sin er i seinere tid blitt vanligere
ogsa i bokmal:
Det var pa forhand ventet at Khomeiny sin tale muligens ville antyde en Ipsning
pa gisselsaken (Aftenposten 1980)
Vi fplger nomadene i Mongolia sin livsfprsel i hverdag og fest
(NRK-tv 1983)
Vest-Tyskland si trettiarige historic (NRK-tv 1980)
Vil heller karakterisere meg selv som en helt vanlig jente som er opptatt av
folk sitt ve og vel (Aftenposten 1979)12
Konstruksjonen med sin omtales tradisjonelt som garpegenitiv. Nar den er blitt vanli-
gere i bokmal, skyldes det bl.a. at den er blitt mer utbredt i talemalet i seinere tid. Mens
12 Eksemplene er sitert etter Gallis 1982 og 1984.
di
260 SUBSTANTIVFRASER
den tidligere hovedsakelig var i bruk i kystdistriktene i Vest- og Nord-Norge, har den
i dag ogsa bredt seg til 0stlandet,
Nar det er mer tale om et lokaliseringsforhold mellom genitivordet og kjemen i sub-
stantivfrasen enn om et possessivt forhold, vil sin vanskelig kunne brukes:
husets tak (?huset sitt tak)
bilens hjul ('bilen sine hjul)
Oslos gater (?Oslo sine gater)
I mer muntlig stil vil en i disse tilfellene heist brake etterstilte preposisjonsfraser
eller sammensetninger: taket pa huset, hjulene pa bilen, gatene i Oslo, Oslo-gatene
(jf. 6.1.2.1).
Sin kan ikke brakes hvis genitivordet fungerer som bestemmer eller beskriver med
kvantifiserende betydning:
et pyeblikks pause
* et pyeblikk sin pause
en fem minutters pause
* en fem minutter sin pause
Ogsa i andre fraser der genitivordet fungerer som beskriver, vil det normalt vaere
restriksjoner mot bruk av sin'.
?en handlingen sin mann
* et herren sitt vaer
* en eketres sin hylle
At det bare kan hete et herrens veer og en eketres hylle, kan ha sammenheng med at
vi her naermest har a gjpre med faste, idiomatiske uttrykk.
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 261
3.3.3 Adledd etter kjemen
Etter kjemen kan vi ha adledd i form av possessivt determinativ, preposisjonsfrase,
adjektivfrase, substantivfrase, adverb, leddsetning eller infinitivskonstruksjon:
sykkelen min
sykkelen til Petter
ei kasse full av epler
oppstyret neste dag
Oslo, Norges hovedstad
oppstyret da
sykkelen som ble pdelagt
en mann a snakke med
Ofte kan flere slike adledd vaere kombinert:
hytta var pa fjellet
protestene mot vedtaket neste dag
sykkelen til Petter som ble pdelagt
Oslo, Norges hovedstad, som vi alle er sa glad i
De fleste etterstilte adleddene har ogsa funksjon som bestemmere eller beskrivere,
og rekkefplgen av dem er normalt den samme som for adledd foran kjemen:
(Kjeme) + bestemmer + beskriver(e)
Etterstilte adledd med objektrolle og apposisjoner har ikke entydig bestemmer- eller
beskriverfunksjon, og disse blir behandlet for seg i 3.3.3.3 og 3.3.3.4.
3.3.3.1 Bestemmere
Som etterstilte bestemmere fungerer possessiver, preposisjonsfraser med possessiv
funksjon, og ordene nok og flest. Det er altsa langt faerre etterstilte enn foranstilte
bestemmere.
£
262 SUBSTANTIVFRASER
De etterstilte bestemmeme star alltid umiddelbart etter kjemen og f0r eventuelle
beskrivere:
hytta hans pa Sprlandet (kjeme + bestemmer + beskriver)
handa hennar snerta ved kinnet hans (Vesaas 1957)
mat nok for hele turen (kjeme + bestemmer + beskriver)
studenter flest (kjeme + bestemmer)
Du har da vel opplevd kulde nok (Alnaes 1977)
... sidan ikkje folk far ved nok (Hoem 1978)
Possessivene og de kvantifiserende bestemmeme nok og flest kan ogsa sta foran kjer-
nen (jf. 3.3.2.1). Superlativformen/Ze.s't har betydningen ‘i sin alminnelighet’, ‘gene-
relt’ nar den star etter kjemen. Den brukes her i fraser som:
folk flest (= ‘folk i sin alminnelighet’)
snill og tillitsfull var han som vestlendingar flest (Flpgstad 1977)
3.3.3.1.1 Etterstilte bestemmere med possessiv funksjon
De vanligste etterstilte bestemmeme med possessiv funksjon er possessiver og pre-
posisjonsfraser. Preposisjonsfrasene brakes med appellativet og proprier, men ikke
med pronomen:
bilen min
bilen til Knut
bilen til laereren
*bilen til meg
Ved proprier og ord som fungerer pa samme mate som proprier (jf. 3.1.1.2) forekom-
mer ogsa en tredje variant:
bilen hans Knut
huset hennar Kari
кара hennar mor
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 263
Denne varianten er egentlig possessiv av konstruksjonstypen han Knut, ho Kari (jf.
3.3.2.1). Varianten er vanlig i dialekter der konstruksjoner med pronomen + proprium
er i bruk, og den forekommer ogsa i talemalsnsert skriftsprak - saerlig i nynorsk:
gutungen hans Sylfest (Flpgstad 1977)
Der star ho og gret inntil halsen hennar Jorun (Sagen 1976)
Du e’ spster hans Bjpm, du, e’ du ikkje? (Sagen 1976)
han her far hennes Ingeborg hjelpe Erik med et lan (Elstad 1977)
Av preposisjonsfrasene er det fprst og fremst de med til som har possessiv funksjon:
Hun hadde lent hodet sitt mot skulderen til kameraten (Faldbakken 1993)
Fatter’n til Jonny (Faldbakken 1993)
Det vesle opprpret til Gunvor Danielsen (Hoem 1978)
Er det ikkje sonen til han Samel Hpysand? (Flpgstad 1977)
Han sat i rekkehuset til bedriften (Flpgstad 1977)
I nynorsk blir ogsa preposisjonsfraser med at brukt med possessiv funksjon:
augnebrunene at Torgjer (Heggland 1981)
dei veldige spprsmala i menneskelivet var pa tunga at folk (Hoem 1978)
Mindre vanlig i skrift er preposisjonsfraser med av, som i talemalet er begrenset til
omrader i Agder og Telemark:
huset av moster (Vesaas 1963)
inn i inste hjartet av Mattis (Vesaas 1957)
han kjende ein liten stpnad i orda av mannen (Vesaas 1957)
3.3.3.1.2 Etterstilt kontra foranstilt possessiv
Ovenfor har vi sett at possessivene kan sta enten fpr eller etter kjemen. Etterstilte
preposisjonsfraser med possessiv funksjon forutsetter normalt et substantiv i bestemt
form som kjeme i substantivfrasen. Det ma derfor hete bilen til Knut, ikke *en bil
4
264 SUBSTANTIVFRASER
til Knut. (Etterstilt preposisjonsfrase med til gar an dersom preposisjonsfrasen ikke
er possessiv: et brev til Knut.) Det samme gjelder nar et possessiv er etterstilt: bilen
min (*en bil min). Unntak er enkelte slektskapsord som kan ha ubestemt form: far
til Fr0ydis, bror min. Ved foranstilte possessiver har derimot substantivet ubestemt
form: min bil (ikke: *min bilen) (jf. 3.4.1.2). Tilsvarende andre preposisjonsfraser
(*et til Knut brev) kan heller ikke preposisjonsfraser med possessiv funksjon sta foran
kjemen: *til Knut bil. Dette skyldes trolig et generelt prinsipp om at en frase foran
kjemen i substantivfrasen ma ha sin egen kjeme sist.
I substantivfraser med possessiver som adledd har vi altsa to alternative uttrykks-
mater:
min bil - bilen min
mi kone - kona mi
mitt hus - huset mitt
Valget av uttrykksmate er her avhengig bade av grammatiske og stilistiske forhold.
I substantivfraser med et innledende demonstrativ ma et possessiv vaere etterstilt:
det vakre huset hans
*det hans vakre hus
(Om konstruksjoner som denne min venn, se 3.3.2.1.)
Ved abstrakte substantiver og i mer formell stil star possessivet vanligvis/0r kjemen:
Enhver avhengighet som han skaper med andre, gir andre makt over ham og
fprer til hans ufrihet (Barth 1980)
Nasjonalitetsbevegelsenes styrke var selvsagt en viktig grunn til deres seier
(Lundestad 1991)
... og hva disse forskjellene kan bety for det enkelte menneske og hans eller
hennes verden (Barth 1980)
Martin Tranmael og hans stptter var forma av ei anna tid (Furre 1991)
Possessivet star ogsa f0r kjemen i en rekke mer eller mindre faste uttrykk der kjemen
gjeme har abstrakt betydning:
etter min mening
for min part
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 265
for hennar del
fra hennes side
i var tid
det er mi skuld
Possessivet er ogsa ofte foranstilt nar det blir framhevet:
Det er dine plater men mine cd-er
hennar arbeid var ikkje mindre verd enn hans
Er possessivet koordinert med et substantiv med 5- eller sin- form, star det fpr kjemen
(som 5- og 5zn-formen):
pa litt lengre sikt matte den svekke hans og Sovjets mulighet til a spille den
samme lederrolle som f0r (Lundestad 1991)
det var bade hans og kona si overtyding
Nar kjemen er utelatt, ma possessivet vaere foranstilt (bade adjektiver og perfektum
partisipp):
Vi ma ta vare pa vare gamle
I de fprste arene etter krigen var den kalde krigen mellom de to og deres alli-
erte, mellom 0st og Vest, konsentrert om Europa (Lundestad 1991)
I forbindelse med determinativene egen og hver star possessivet alltid f0r kjemen:
det er min egen s0nn
dei kj0pte kvar si avis (distributivt possessiv, jf. 3.2.1)
Generelt er etterstilt possessiv vanligere i nynorsk enn i bokmal.
Vi kan merke oss at det er bare de egentlige possessivene og preposisjonsfraser med
possessiv funksjon som kan sta etter kjemen. Det er ikke mulig a plassere genitivmar-
kerte determinativer og kvantorer (jf. 3.2.2 og 3.2.3) etter kjemen. Det ma altsa hete
densfortjeneste, alles venn, ens egen innsats, ingens skyld osv., ikke *fortjenesten dens,
*vennen alles, *innsatsen ens egen, *skylden dens. I uttrykk med possessiv + genitiv-
266 SUBSTANTIVFRASER
markert kvantor som var alles kjcere konge, til var begges overraskelse (jf. 3.3.2.1) kan
adleddet heller ikke vaere etterstilt: *den kjcere kongen var alles, *til overraskelsen var
begges.
3.3.3.2 Beskrivere
Som etterstilte beskrivere fungerer f0rst og fremst preposisjonsfraser, leddsetninger
(ofte relativsetninger) og infinitivskonstruksjoner:
en kjole i gult (kjeme + beskriver (preposisjonsfrase))
mannen som eier huset (kjeme + beskriver (leddsetning))
en mann a snakke med (kjeme + beskriver (infinitivskonstruksjon))
Blant de etterstilte preposisjonsfrasene utgjpr ulike mengdeuttrykk en vesentlig
gruppe (jf. 6.1.2.3.1):
et glass med vann
summen av enkeltresultater
en bok pa 400 sider
Preposisjonsfrasen kan ogsa besta av preposisjonen alene (jf. 1.4.1):
dagen etter
maneden f0r
I konstruksjoner som en koloss av etjjell, et beist av en bj0m, en usling av enfyr er
det fprste substantivet syntaktisk sett kjeme i substantivfrasen, men det har samtidig
beskrivende funksjon. Substantivet i preposisjonsfrasen har alltid ubestemt artikkel: en
ufarlig stakkar av en byoriginal (Faldbakken 1993), et spindelsvevsspinn av en bh (Fald-
bakken 1993), somforbannet sin hore av en mor (Faldbakken 1993), den l0rja av ein
stykkgodsbat (Flpgstad 1977), et vidunder av et kamera (Solstad 1984), en taus stake
av enjyr pd noenogtjue dr (Nilsen 1982).
Rekkef01gen mellom de etterstilte beskriverleddene er generelt ganske fri. Det gjel-
der for det f0rste rekkef01gen mellom preposisjonsfraser:
m0tet om budsjettet i finanskomiteen pa tirsdag
m0tet i finanskomiteen om budsjettet pa tirsdag
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 267
m0tet pa tirsdag om budsjettet i finanskomiteen
mptet pa tirsdag i finanskomiteen om budsjettet
Nar vi har bade preposisjonsfrase og leddsetning, kan ogsa rekkefplgen vaere tem-
melig fri:
boka om sopp som jeg leste i gar
boka som jeg leste i gar om sopp
Men det er likevel en tendens til at mer omfangsrike leddsetninger kommer sist i
substantivfrasen:
boka om sopp som ble anmeldt av N.N. i gar
guttene fikk alltid bedre karakterer i gymnastikk enn jentene pleide a fa
Rekkefplgen mellom preposisjonsfraser og infinitivskonstruksjoner er ogsa ganske
fri:
en mann a snakke med fra helsevesenet
en mann fra helsevesenet a snakke med
Men har vi leddsetning og infinitivskonstruksjon, kommer leddsetningen som regel
til slutt:
en mann a snakke med som kommer fra helsevesenet
En spesiell type beskrivere har vi i forbindelser med som + adjektiv eller substantiv:
mine erfaringer som voksen, mine opplevelser som reiseleder. Disse forbindelsene
kan betraktes som preposisjonsfraser som ofte star umiddelbart etter kjemen i sub-
stantivfrasen. Men er det flere etterstilte ledd, kan ogsa disse komme til slutt: mine
erfaringer i utlandet som ung forretningsreisende.
Ogsa substantivfraser som fungerer som adverbial, kan sta som etterstilte adledd
nar kjemen er av en slik art at dette er mulig. I slike tilfeller er ogsa rekkefplgen
mellom beskriveme relativt fri:
konferansen pa Ustaoset forrige vinter
konferansen forrige vinter pa Ustaoset
4
268 SUBSTANTIVFRASER
Adjektiver, som er den vanligste typen foranstilte beskrivere, kan vanligvis ikke sta
som beskrivere etter kjemen:
*et glass fiillt (et fullt glass)
*jenter sma (sma jenter)
Men dersom adjektivfrasen selv har etterstilte adledd, star den etter kjemen:
en bptte full av melk
et hode tomt for ideer
Noen ganger kan utfyllingene til adjektivet mangle slik at bare adjektivet blir etterstilt.
Men i slike tilfeller vil det framga av konteksten hvilke utfyllinger som mangier: Putte
veskenfull av epler? Nei, nei, det matte ikke skje. Han kunne tillate ham a stjele et eple,
tre epler, men en bag eller veske full, ja kanskje to bager, tre vesker fulle, hva skulle
han da gj0re? (Solstad 1969)
Hit kan vi ogsa regne etterstilte partisippkonstruksjoner:
ei bok skrevet pa engelsk
en avgjprelse tatt i all hast
lykke og fridom hekta opp i tett pa tverrsprinklane,
glitrande av farge og liv (Flpgstad 1977)
Ogsa her er rekkefplgen fri i forhold til andre etterstilte beskrivere:
en bptte full av melk pa 10 liter
en bptte pa 10 liter full av melk
ei bok skrevet pa engelsk om Romerrikets fall
ei bok om Romerrikets fall skrevet pa engelsk
3.3.3.3 Adledd med obj ektrolle
En preposisjonsfrase etter et substantiv med verbait innhold kan ha samme seman-
tiske rolle som et objekt til det tilsvarende verbet: a undersfike havbunnen - under-
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 269
sfikelsen av havbunnen. Den vanligste preposisjonen i slike fraser er av, men ogsa
andre preposisjoner blir brukt avhengig av hva slags verb som ligger til grunn for det
substantivet som utgjpr kjemen:
salget av vin
parkeringen av bilen
kritikken mot finansministeren
forslaget til ny skattelov
pastand om avlytting av aviser (Aftenposten1994)
Dersom verbet ogsa far sitt objekt knyttet til med preposisjon (preposisjonsobjekt, se
8.3.1.2), brakes gjeme samme preposisjon etter verbalsubstantivet. Det gjelder ogsa
indirekte objekt med til-.
letingen etter de savnede
redegjprelsen for saken
ventinga pa drosje
alt snakket om ferien
tanken pa eksamen
salget av raketter til Israel
Men: hap om bedre veer (jf. a hape pd bedre veer).
Slike preposisjonsfraser star som regel umiddelbart etter kjemen i substantivfrasen
og foran eventuelle beskrivere:
salget av vin i sommer
parkeringen av bilen i sentrum
Sporadisk kan vi finne at slike preposisjonsfraser plasseres etter beskriverleddet. Det
gjelder heist i tilfeller der objektet er omfangsrikt og/eller er fokusert: serveringen i
sommer av drikkevarer pa Oslos mange utesteder har slatt alle recorder (Aftenposten
1994), parkering i sentrum av gamle avskiltede biler.
Men dersom substantivfrasen inneholder en etterstilt bestemmer, vil den komme fpr
preposisjonsfrasen:
=5
270 SUBSTANTIVFRASER
salget deres av vin i sommer
parkeringen min av bilen i sentrum
Vi har analyser nok av dette diktet
I visse tilfeller kan ogsa et sammenlikningsledd altemativt sta foran preposisjons-
frasen:
Har du sett en darligere analyse enn denne av symbolikken i Vildanden?13
Inneholder substantivfrasen to preposisjonsfraser som svarer til direkte og indirekte
objekt, kommer normalt den som svarer til det direkte objektet, fprst:
salget av raketter til Israel
overrekkelse av premier til vinneme
Men den kan ogsa komme sist hvis den er omfangsrik:
salget til Israel av de nye malspkende rakettene
overrekkelsen til Grete av en velfortjent fprstepremie
3.3.3.4 Apposisjoner
Apposisjonskonstruksjoner utgjpr en spesiell type substantivfraser. De bestar vanlig-
vis av to nominate ledd med samme referanse. Det siste av disse kalles apposisjon.
De to leddene er i skrift gjeme skilt fra hverandre med komma og i talespraket med
en eventuell pause:
Oslo, Norges hovedstad
Den nye vaktmesteren, Pedersen, var ogsa til stede
Direktpr i Naeringslivets Hovedorganisasjon (NHO), Karl Glad
(Aftenposten 1993)
Professor Anne Lise Seip, forskar pa sosialpolitikkens historie (Furre 1991)
13 Dette og flere andre eksempler er fra Lpdrup 1989c.
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 271
ein ung professor i sosialpkonomi, Ragnar Frisch (Furre 1991)
Selv red han yndlingshesten sin, en kraftig brun hingst som han kalte Rugg
(Henriksen 1991)
I disse konstruksjonene er det vanskelig a avgjpre hvilket ledd som er kjeme. Appo-
sisjonen kan ofte utelates uten at setningen dermed blir ugrammatisk, og de to led-
dene kan erstatte hverandre som ved vanlig sidestilling: Den nye vaktmesteren var
ogsa til stede. Pedersen var ogsa til stede (jf. Per og Pal var ogsa til stede: Per var
ogsa til stede. Pal var ogsa til stede}. Men mens de sidestilte leddene Per og Pal
refererer til to forskjellige personer, refererer Den nye vaktmesteren og Pedersen til
en og samme person. De to leddene kan derfor ikke forbindes med en konjunksjon
uten at innholdet i setningen forandres. Det siste leddet kan derimot skrives om
til en relativsetning pa samme mate som ved adjektiviske beskrivere: Oslo, Norges
hovedstad —> Oslo, som er Norges hovedstad. Den nye vaktmesteren, Pedersen
Den nye vaktmesteren, som heter Pedersen (jf. en ny bil —> en bil som er ny). Dette
taler for a oppfatte det fprste leddet som kjeme og det siste som underordnet adledd
i slike konstruksjoner. For en slik oppfatning taler ogsa kongruensforholdet i setnin-
gen. Det heter nemlig heist: Jotunheimen, fjellpartiet 0stfor Sognefjorden, er vakker
(ikke vakkert), men: Fjellpartiet 0stfor Sognejjorden, Jotunheimen, er vakkert (ikke:
vakker).
Vi regner altsa her med at det fprste leddet er kjeme i slike konstruksjoner, og at
det siste leddet - apposisjonen - star som adledd. I eksemplene ovenfor bestar appo-
sisjonskonstruksjonen av to nominate ledd med identisk referanse, men apposisjonen
kan ogsa vaere et adledd som utdyper eller presiserer innholdet i kjemen:
ein delegasjon pa fem personar, blant dei statsministeren
Dette har samme virkning som en alarm, nemlig a skremme tyvene
Som apposisjoner kan vi ogsa regne substantivfraser av denne typen:
katten Buster
spnnen Jakop
brpdrene Ruud
kongeriket Norge
faget norsk
talletfem
ordet paraply
<3
272 SUBSTANTIVFRASER
Disse substantivfrasene star innholdsmessig nsert forbindelser med tittel + proprium
{lektor T0rdal, jf. 3.3.2.2), men skiller seg fra disse ved at det fprste substantivet
har bestemt form, og at det heller ikke kan sies a ha noen klar adleddsfunksjon.
Enkelte av disse substantivfrasene er likeverdige med determinative sammensetnin-
ger (jf. 2.2.2.1), f.eks. Ruud-br0drene, norskfaget, femtallet, der etterleddet er baerer
av hovedbetydningen, og der fprsteleddet avgrenser eller modifiserer betydningen.
Substantivfraser som katten Buster, s0nnen Jakop osv. kan derfor heller betraktes
som apposisjoner med det fprste substantivet som kjeme og det siste som etterstilt
beskriver.
Som apposisjonskonstruksjoner kan vi muligens ogsa regne forbindelser som Ber-
gen by, Fomebu lufthavn og - med pronomen som kjeme - vi mennesker, dere dr0m-
mere (jf. 4.1.4).
Typene doktor Nilsen, J0rgen hattemaker og katten Buster har tradisjonelt vaert omtalt
som fast apposisjon, mens typen Oslo, Norges hovedstad har vaert omtalt som 10s
apposisjon.
Som apposisjoner regner vi ogsa at-setninger og infinitivskonstruksjoner som star
etterstilt til et substantiv eller et determinativ:
Pastanden at han er dobbelagent, er grepet ut av 10se lufta
Det at han ikkje er a stole pa, er det eg likar minst
Ideen a dyrke tobakk oppstod under krigen
Det a bli utstpytt fra eit arbeidsliv som vart hardare og kravde meir, vart eit
synleg problem (Furre 1991)
Det at Sovjet gjeme ville ha intemasjonal godkjennelse av sin inngripen, styr-
ket Kinas posisjon (Lundestad 1991)
Det er bra at kong Harald Harfagre ikke tok hardere hevn pa Orknpyene enn
den a legge dem under seg (Henriksen 1992)
At-setningen og infinitivskonstruksjonen gir her en naermere beskrivelse eller defi-
nisjon av innholdet i det overordnede kjemeleddet.
At-setninger som apposisjon er vanlig etter substantiver som faktum, kjensgjer-
ning, ting, tanke, tankegang, ide, pastand, syn, hypotese, teori, tendens, praksis, pre-
miss, prinsipp, forhold, forklaring, innfall, inntrykk, oppfatning, overbevisning, tro,
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 273
holdning, betydning, forstand, forutsetning, utsagn, konklusjon, utfall, utvei, resultat,
virkning, rykte:
Det faktum at rivaliseringen mellom 0st og Vest lenge spredte seg til stadig nye
omrader i S0r, var del vis et uttrykk for en evne og en vilje hos supermaktene
(Lundestad 1991)
Ogsa her var okkupasjonspolitikken basert pa det premiss at landet aldri mer
skulle fa anledning til a starte en krig (Lundestad 1991)
Etter kvart mognast det synet at eit norsk TV2 burde fa h0ve til a tevla om
reklamepengane (Furre 1991)
Da Reagan og Gorbatsjov m0ttes for siste gang, i New York i 1988, fikk man
faktisk det inntrykk at det var med et visst vemod de to ledeme skiltes (Lun-
destad 1991)
Leddsetningen i substantivfraser som Pastanden at han er dobbelagent kunne muligens
ogsa tillegges en objektrolle ut fra paralleliteten til konstruksjoner som Man pastar at
han er dobbelagent. Men som det framgar av eksemplene ovenfor, kan leddsetningen
ogsa sta til substantiver som ide, faktum, kjensgjeming, teori osv., der det ikke er natur-
lig a tenke seg et verb med objektutfylling.
Etter enkelte av disse substantivene kan vi ogsa ha infinitivskonstruksjon. Det gjelder
f.eks. tanke, ide'.
Ein opposisjon i Oslo var inne pa tanken a utnytta situasjonen til a styrkja
arbeidarklassas politiske makt i samfunnet (Furre 1991)
Ideen a bruke gass til oppvarming var ny
Etter definitte substantivfraser med betydningen ‘kunst’, ‘evne’, ‘ferdighet’ og ‘10s-
ning’, ‘oppgave’ kan vi ha infinitivskonstruksjoner som apposisjon:
Etter en sein firokost underviser Sophus i kunsten a lage drikkekar av bjprke-
never (Karterudseter 1977)
Evnen a kunne greie seg med lite er god a ha
Ikke sjelden matte de bruke den utveien a slakte en gris, et par sauer eller en
hest (Henriksen 1991)
4
274 SUBSTANTIVFRASER
Hamarpolitiet satt tilbake med jobben a formulere en melding til offentligheten
... (Faldbakken 1993)
Oppgaven a sla verdensmesteren blir ikke lett
Ogsa etter andre definitte substantivfraser med f.eks. glede, cere, frihet, mal, tjeneste
som kjeme, kan vi ha infinitivskonstruksjoner som apposisjon:
Vi har den glede a pnske dere velkommen til bords
Hun hadde den acre a fa tale med Kongen
De tok seg den frihet a foresla henne til formannsvervet
Hun har satt seg det mal a bli ferdig til varen
Vil dere gjpre meg den tjenesten a pakke noen klaer (Karterudseter 1977)
3.3.4 Splittet adjektivfrase som beskriver
I enkelte tilfeller kan en kompleks adjektivfrase splittes slik at en del av beskriver-
leddet kommer f0r og en del etter kjemen:
tre fulle etasjer med sko (istedenfor: tre etasjer fulle med sko)
Splittet adjektivfrase regnes i mange tilfeller ikke som god norsk, selv om det fore-
kommer ikke sa sjelden:
et stekt egg pa begge sider
et fattig land pa slott
utsatte punkter for gnagsar (Aftenposten)
en velkjent trekkspiller for radiolytteme (Arbeiderbladet)
ein varsam mann med staten sine pengar (Programbladet)
en fryktet odde i uvaer (Arbeiderbladet)
sa store dyne som tallerkener14
I mange tilfeller regnes slike konstruksjoner som fullt brukbare. Det gjelder isaer nar
det som star etter substantivet, ogsa kan tolkes som adledd til substantivet direkte:
14 De fleste eksemplene er sitert etter Vinje 1987.
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 275
en brukbar 10sning for alle
Bade omskrivningen ‘en 10sning som er brukbar for alle’ og ‘en 10sning for alle som
er brukbar’ gir mening (og betyr i praksis det samme), og dermed virker ikke kon-
struksjonen avvikende.
Nar to slike omskrivninger gir to ulike betydninger, blir uttrykksmaten med splittet
adjektivfrase mindre brukbar. En rfimtfange fra Bergen er normal uttrykksmate der-
som fangen er fra Bergen (dvs./га Bergen er adledd til substantivet), men hvis poenget
er at vedkommende har r0mt fra Bergen (og fra Bergen er adledd til r0mt), er denne
uttrykksmaten mindre vanlig. Men det hender ogsa at liknende uttrykksmater er kurante
i begge betydninger: en kjent mann i Norge brukes bade om norske menn som er kjente
og (utenlandske) menn som er kjente i Norge.
Splittet adjektivfrase har vi ogsa i uttrykk som:
en splete vei fordi det har regnet
Mer normal er her uttrykksmaten med etterstilt relativsetning:
en vei som er splete fordi det har regnet
Adjektivfraser som inneholder en infinitivskonstruksjon som utfylling, blir ogsa split-
tet nar de inngar som adledd i en substantivfrase:
en tung bat a ro
en vanskelig mann a snakke med
*en tung a ro bat
*en vanskelig a snakke med mann
(Om konstruksjonene baten er tung a ro, mannen er vanskelig a snakke med, se 11.2.
1.6.5.)
I konstruksjoner med sa + adjektiv + leddsetninger med at/som er ogsa substan-
tivfraser med splittet adjektivfrase heit vanlig:
Jeg hadde sa stor oppakning at jeg ikke klarte a ga lenger
Ho fekk sa gode karakterar som ein kunne vente
sj
276 SUBSTANTIVFRASER
Det samme gjelder ogsa i andre tilfeller der vi har en adjektivfrase med en sammen-
likningssetning som adledd:
Det ble et dyrere opphold enn vi hadde beregnet
Ho fekk like gode karakterar som eg fekk
*Ho fekk karakterar like gode som eg fekk
Som regel far vi ogsa splittet adjektivfrase i andre tilfeller der vi har en utfylling som
uttrykker grad:
en stprre mann enn du
*en stprre enn du mann
like fin dag som i gar
Hike fin som i gar dag
Unntak herfra har vi nar adjektivet er mye, lite, mange, fa og utfyllinga uttrykker mal
(kvantitet):
sa mye som 10 kg bananer
faerre enn hundre mann
meir enn nok mat
Splittet adjektivfrase er her mulig i de to fprste eksemplene, men mindre vanlig. Ved
det idiomatiske mer enn nok er det ikke mulig:
sa mye bananer som 10 kg
faerre mann enn hundre
*meir mat enn nok
Nar adjektivfrasen inneholder en sammenlikning mellom to ulike dimensjoner, er
splittet adjektivfrase sjelden:
en mer fplelsesfull tale enn egentlig saklig
?en mer doven mann enn dum
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 277
Foranstilling av adjektivfrasen er i slike tilfeller vanligere:
en mer fplelsesfull enn egentlig saklig tale
en mer doven enn dum mann
Men det vanligste er her etterstilt beskriver (ev. i form av en relativsetning):
en tale (som var) mer f01elsesfull enn egentlig saklig
en mann (som er) mer doven enn dum
En ulykke stprre og mer handgripelig enn noen romanfiksjon (Faldbakken 1993)
3.3.5 Splittet substantivfrase
I enkelte tilfeller kan ledd i substantivfrasen flyttes ut slik at vi far en frase med dis-
kontinuerlige ledd eller en splittet substantivfrase. Dette er vanlig ved ulike former
av ekstraponering (jf. 9.7).
Mest vanlig er ekstraponering av leddsetninger som adledd. Pa denne maten kan
bade substantivfraser som fungerer som subjekt, som potensielt subjekt og som objekt,
bli splittet (_ marketer plassen der adleddet egentlig hprer hjemme):
Den mannen _ ma vaere dum som ikke kan forsta dette
Knapt noe menneske _ kan fatte dette som ikke har vaert i en lignende situasjon
Ingen _ bpr jobbe sa mye som ikke har lyst til det
Det har reist mange mennesker _ til Afrika som har glemt a vaksinere seg pa
forhand
Det kommer mange turister _ til Norge i dag som aldri tidligere har vaert i et
skandinavisk land
Eg mptte ein gamal ven _ i gar som eg ikkje har sett pa mange ar
De hadde gitt alle pengene _ til bama som de hadde spart opp gjennom et langt
liv
Av og til kan ogsa infinitivskonstruksjoner bli skilt fra substantivfrasen de tilhprer:
Det forela ikke noe forslag _ pa mptet i gar a stemme over
278 SUBSTANTIVFRASER
Ogsa preposisjonsfraser som fungerer som beskrivere eller svarer til objekt, kan vaere
splittet fra det kjemeleddet de egentlig hprer til:
Vi har mange flyktninger _ i Norge uten arbeidstillatelse
Det skjer ofte ulykker _ i hjemmet med dpdelig utgang
Teologer er de verste fiender _ vi har av troens evangelium (Dagbladet 1974)
Nytenkning _ ma til om energiproblemene (Arbeideravisa 1973)
Hapet _ kan aldri oppgis om en Ipsning pa konflikten (Aftenposten 1994)
Mer sporadisk kan en preposisjonsfrase vaere flyttet ut av en substantivfrase og plas-
sert i forfeltet for a framheves:
I tre er det nesten ikke a oppdrive ski _ lenger (NRK-tv)
I lufta hprer en sjelden om trafikkulykker _15
Denne framflyttinga er pafallende da det vanligvis er hele frasen og ikke bare adleddet
som flyttes fram i forfeltet. En preposisjonsfrase i forfeltet vil ellers vanligvis tolkes
som et framflyttet adverbial.
(Jf. 9.4.3. Om eventuell splittet substantivfrase i koordinerte ledd, se 9.7.2.)
Av bestemmeme kan for det fprste enkelte kvantorer og selv splittes fra kjemen:
_ Guttene var alle gatt sin vei
_ Bilene var begge til reparasjon
Statsministeren _ ville selv holde apningstalen
Statsministeren _ ville holde apningstalen selv
Men kvantorer som f.eks. en, noen og somme kan ikke splittes fra kjemen:
* _ Gutt var en gatt sin vei
* _ Biler var noen til reparasjon
* _ Kjerringer er somme slike
15 Eksempel sitert etter Vinje 1987.
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 279
Videre kan kvantorer og adjektiver (ofte i superlativ) som fungerer som kvantorer
til en utelatt kjeme (jf. 3.3.1.2), splittes fra en preposisjonsfrase som fungerer som
adledd:
Mange _ var fra Tromsp av jentene
De fleste _ var fra Tromsp av jentene
Den eldste _ var bare 12 ar blant guttene
Preposisjonsfrasen kan ogsa sta i forfeltet:
Av jentene var mange _ fra Tromsp
Av jentene var de fleste _ fra Tromsp
Blant guttene var den eldste _ bare 12 ar
Utfyllinga til preposisjonen i kvantifiserende substantivfraser vil ogsa kunne sta i
forfeltet:
De bpkene har jeg mange (noen, ingen, flere) av _
Denne typen er det noe (litt, mye) av _
Substantivfrasen har her unik referanse. Er referansen ikke-unik, ma utfyllinga til
preposisjonen sta i forfeltet. Det ma altsa hete:
Bpker har jeg mange av
Elg er det mye av
De korresponderende setningene med utfyllinga til preposisjonen pa sin «egentlige»
plass i sluttfeltet er ugrammatiske:
* Jeg har mange av bpker
* Det er mye av elg
At substantivfraser med enkelte kvantorer og andre determinativer kan splittes, har
sammenheng med at de kan fungere alene som setningsledd. (Jf. videre om delte
setningsledd i 9.4.3 og om flytende kvantorer i 9.8.3.)
280 SUBSTANTIVFRASER
3.3.6 Restriktive og ikke-restriktive adledd
Ved enkelte av adleddene i substantivfrasen er det mulig a skilie mellom en restrik-
tiv og en ikke-restriktiv tolkning. Dette skillet er lettest a eksemplifisere ved relative
leddsetninger:
De norske deltakeme som reiste med tog, kom for seint
De norske deltakeme, som reiste med tog, kom for seint
Den fprste ytringa betyr at det var en del av de norske deltakeme som kom for
seint, nemlig den delen som reiste med tog. Relativsetningen er her restriktiv. Den
refererer til en avgrenset delmengde av en stprre mengde, og den er et semantisk
npdvendig adledd.
Den andre ytringa betyr at alle de norske deltakeme kom for seint. Relativsetnin-
gen refererer her ikke til en avgrenset del av deltakeme, men gir en parentetisk til-
leggsopplysning om at alle de norske deltakeme reiste med tog. Relativsetningen er
her ikke-restriktiv. Semantisk sett er den et unpdvendig adledd (jf. 11.3.1.2).
I talesprak er det mulig a ha en pause f0r et ikke-restriktivt adledd, og i skrift er
det normalt komma bade f0r og etter ikke-restriktive leddsetninger.
Skillet mellom en restriktiv og en ikke-restriktiv tolkning er ikke aktuelt ved
bestemmere. Ved beskriveme er det derimot mulig a regne med et slikt skilie ogsa
ved andre typer adledd enn leddsetninger. Det gjelder for det fprste ved foranstilte
adjektivfraser:
De rike sveitseme klarer seg nok
Setningen kan enten tolkes slik at den delen av sveitseme som er rike, klarer seg
(restriktivt), eller at alle sveitseme klarer seg fordi de er sa rike (ikke-restriktivt).
Tilsvarende kan vi ogsa ha en restriktiv eller ikke-restriktiv tolkning av adjektivet i
disse eksemplene:
Jeg liker de stille ettermiddagene
Hun beundret de sterke mennene
I substantivfraser med proprier som kjeme, er den ikke-restriktive tolkningen
av adjektivfrasen saerlig vanlig:
I hovudrolla m0ter vi dyktige Per Jansen
OPPBYGNING AV SUBSTANTIVFRASEN 281
Unge Louis ... ytret en munter bemerkning om det nye regimets «brunskjor-
ter» (Aftenposten 1994)
den kritikerroste oppsetningen over folkekjaere Inger Hagerups frihetslengtende
dikt om ensomhet og fellesskap, opprpr og kjaerlighet (Aftenposten 1994)
Skillet mellom en restriktiv og en ikke-restriktiv tolkning forekommer ogsa ved pre-
posisjonsfraser:
Familien reiste til hytta pa fjellet
Preposisjonsfrasen tolkes ikke-restriktivt hvis det bare er tale om ei hytte. Men hvis
familien har hytte bade ved sjpen og pa fjellet, kan preposisjonsfrasen ha restriktiv
tolkning.
Apposisjoner vil sa a si alltid tolkes ikke-restriktivt nar adleddet er en substantivfrase,
men det finnes tilfeller der bare en restriktiv tolkning er mulig:
Var det Hansen forfatteren eller Hansen joumalisten?
Er det appositive adleddet en at-setning eller en infinitivskonstruksjon, kan det tolkes
restriktivt:
Den tanken at jorda er rund
Selve ideen a bruke gass
Infinitivskonstruksjoner som vanlige adledd til substantiv har bare en restriktiv tolk-
ning:
en mann a snakke med
282 SUBSTANTIVFRASER
3.4 Bruk av bestemthetskategorien
3.4.1 Bestemthet som innholdskategori
Tidligere i dette kapitlet har vi sett at de fleste substantivene i norsk kan b0yes i ube-
stemt og bestemt form i entail og flertall (bil - bilen - biler - bilene). Bestemthet er
altsa en bdyningskategori ved substantivet. Men vi har ogsa sett at det til kjemen i
substantivfrasen kan sta en type adledd (demonstrativer og kvantorer) som fungerer
som bestemmere. I begge tilfeller dreier det seg om formelie elementer som ‘bestem-
mer’ eller ‘begrenser’ substantivfrasens innhold med hensyn til to viktige forhold:
referanse og kvantifisering. De ulike bestemmerelementene gir substantivfrasen ulik
referanse. Dette kommer klart fram om vi sammenlikner substantivfrasene i de fpl-
gende eksemplene med hverandre:
1 a. Vi kjppte ei bok Vi kjppte ei ny bok b. Vi kj0pte sm0r Boka var dyr Den nye boka var dyr Sm0ret var dyrt
2 Vi kj0pte to Ьфкег (De to) Ьфкепе vax dyre (Begge) Ьфкепе var dyre
Vi kj0pte mange Ьфкег Det er gode og darlige Ьфкег Alle Ьфкепе var dyre Men alle Ьфкег er dyre
3 Vi kj0pte/Zere Ьфкег Vi kj0pte noen о^Ьфкег Вфкепе var dyre Slike Ьфкег er dyre
Substantivfrasene i den hpyre kolonnen (som er en fortsettelse av eksemplene i den
venstre) refererer til noe som har vaert omtalt tidligere, og som derfor er framme i sam-
talepartnemes bevissthet. I dette tilfellet er referansen unik, og vi kaller substantiv-
frasen definitt (jf. 1.7.2). Substantivfrasene i den venstre kolonnen refererer derimot
til noe som ikke er omtalt tidligere, og som derfor er ukjent for samtalepartneren. I
dette tilfellet er referansen ikke-unik, og vi sier at substantivfrasen er indefinitt.
Ulikheten i referanse mellom de to kolonnene uttrykkes ved bruk av ulike bestem-
mere. I den fprste kolonnen har vi ubestemt form av substantivet + eventuelt artikke-
len en og andre kvantorer som bestemmere. Disse bestemmeme gir substantivfraser
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 283
med indefinitt innhold. Av eksemplene i 1 ser vi at den ubestemte artikkelen brukes
ved tellelige substantiver (la), mens den mangier ved ikke-tellelige substantiver nar
disse refererer til arten eller stoffet (lb).
I den andre kolonnen bestemmes referansen ved bruk av bestemt form av sub-
stantivet eller eventuelt av demonstrativer og kvantorene begge, alle som foranstilte
bestemmere. Disse bestemmeme gir substantivfraser med definitt innhold. Vi skal
merke oss at selv om det ofte er et samsvar mellom ubestemt : bestemt form av
substantivet og indefinitt: definitt innhold, sa gjelder ikke dette alltid. Vi ser f.eks. at
vi bade kan ha ubestemt og bestemt form av substantivet etter alle i substantivfraser
med definitt innhold. Og substantivfraser som boka mi og mi bok er begge definitte
selv om vi har bestemt substantiv i den fprste og ubestemt i den siste. Som generell
regel gjelder at bestemt form pa kjemen impliserer definitt innhold, mens ubestemt
form pa kjemen ikke impliserer noe.
Reglene for bmk av ubestemt og bestemt form av substantivet i kombinasjon med
ulike bestemmere blir det gjort naermere greie for i 3.4.1.2.
3.4.1.1 Definitte substantivfraser
Substantivfrasens referanse kan for det fprste vaere bestemt av forhold ved den tekst-
sammenhengen og det diskursuniverset som substantivfrasen inngar i (jf. ogsa 13.1):
a. I en tekstsammenheng er substantivfrasene ofte anaforisk bestemt (jf. eksemplene
i den andre kolonnen ovenfor). En definitt substantivfrase forutsetter en viss kontekst
for a kunne fortolkes. I en vanlig kommunikasjonssituasjon vil en derfor ofte presen-
tere ny informasjon i form av indefinitte substantivfraser fpr en skifter til definitte:
I gar fant politiet en liten npkkel og noen gamle klaer i et skur nede ved stasjo-
nen. Bade npkkelen og de gamle klaeme tilhprte en gammel kjenning av politiet
som hadde ovemattet i skuret.
Substantivfrasene n0kkelen, de gamle klceme og skuret kan identifiseres entydig fordi
de allerede er innfprt som referenter i teksten. I dette eksemplet har vi samme ord som
kjeme i de indefinitte og definitte substantivfrasene. Men vi kan ogsa ha forskjellige
ord som kjeme:
4
284 SUBSTANTIVFRASER
Vi kom inn pa et kontor der det satt en mann ved skranken
Byen har fatt ny kirke, men tamet er enna ikke helt ferdig
Nar vi kan bruke de definitte substantivfrasene skranken og tamet, er det fordi de
bestemmes entydig gjennom tekstreferentene kontor og kirke: vi vet at skranken er
noe som normalt hprer til et kontor, og at tarnet er noe som hprer til en kirke. Begre-
pene ‘kontor’- ‘skranke’ og ‘kirke’ - ‘tarn’ er forbundet semantisk gjennom en del
- helhets-relasjon. Det foreligger en rekke andre tilsvarende semantiske relasjoner
som skaper sekvensielle tekstbindinger, og som dermed kan gi grunnlag for anaforisk
bestemthet, f.eks.:
Hyponymi, dvs. ‘overbegrep’ - ‘underbegrep’:
Jeg forskjellige blomster, men rosene visnet fort
Antonymi, dvs. ‘en motsetning’:
Det har vaert enfcel dag. Jeg haper natta blir rolig
Gjenstand - egenskap:
Vi monterte en lampe, men lyset ble for svakt
Fenomen/institusjon - utpver/ansatt/elev:
Vi tok drosje, og sjafbren fortalte hva som hadde hendt
Ved et norsk universitet har studentene stor innflytelse
Den anaforiske bestemtheten etableres ofte ogsa gjennom selve situasjonen som
beskrives i teksten:
Endelig var han framme. Glemt var slitet, de tunge oppforbakkene Og alle
vanskenefpr turen kom i gang
b. I ytringer der det refereres til stprrelser som kan iakttas direkte av samtalepartneme,
har vi deiktisk bestemthet:
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 285
Denne boka har jeg ikke lyst til a lese
Ser du det store treet der borte?
Er’e den gjeddelignende saken der? (Karteradseter 1977)
Kor mykje skal du ha for den tulipanen der? (Sagen 1976)
De determinative adleddene tjener her til а реке ut en bestemt gjenstand eller stpr-
relse slik at referenten kan identifiseres entydig av mottakeren.
c. Definitte substantivfraser kan ogsa vaere innholdsmessig bestemt pa annen mate.
En referent kan identifiseres entydig ut fra situasjonen eller den felles kunnskap
sender og mottaker har om verden. I det fprste eksemplet under punkt a ovenfor, er
substantivfrasene politiet og stasjonen definitte fordi de refererer til stprrelser som er
ailment kjent eller foratsatt kjent av leseme av teksten. Slik bestemthet har vi ogsa
ellers nar det refereres til noe som kan identifiseres entydig innenfor en grappe eller
et fellesskap:
Hvor la du avisen?
Far tok bilen til jobben
Vi rakk ikke a snakke med sjefen
Slik ogsa nar det refereres til stprrelser som er de eneste av sitt slag:
Ogsa jorda er en stjeme
Det er ikke noe nytt under sola
Det skjedde etter reformasjonen
Tilsvarende ogsa i tilfeller der det eksisterer bare en referent i den situasjonen utsag-
net anvendes i:
Sykehuset ligger like ved Universitetet
Det er sendt bud etter lensmannen
Bade presten og doktoren var til stede
d. Substantivfraser med proprier som kjerne har normalt definitt innhold selv om de
formelt sett ikke er bestemte. Egennavn har nettopp som hovedfunksjon а реке ut og
identifisere referenten:
di
286 SUBSTANTIVFRASER
Jeg har snakket med Hansen om saken
Liv deltok ikke pa mptet i gar
Her refereres det til en person som forutsettes kjent bade av sender og mottaker, og
som derfor kan identifiseres entydig. Bruk av bestemt artikkel ved egennavn kan
derfor sies a vaere redundant.
Sporadisk forekommer likevel bestemt form ved personnavn, men slike konstruk-
sjoner er vestlandske (bergensk, sunnhordlandsk) og har et familiaert stilpreg:
Hvor er hun na, Groen? (Staalesen 1989)
Knut’en star i fjpra, nedanfor garden til Svein’en pa Leite, og han syng
(Fosse 1989)
Kona til Knut’en (Fosse 1989)
Et personnavn kan derimot vaere bestemt ved determinativet den som foranstilt artik-
kel i kombinasjon med et beskriverledd (jf. 3.2.2.1):
den godeste Bredesen (Aftenposten 1994)
den liberale Kristian Schjelderup (Furre 1991)
den 30-arige Johs. Aanderaa (Aftenposten 1994)
(Om bestemt form av proprium etter demonstrativ og pronomen, se 3.4.2.3 punkt 4.)
Beskriverleddet kan ogsa vaere en etterstilt relativsetning:
den Jeltsin som i august 1991 gikk pa barrikadene med kampropet Forsvar for
grunnloven! (Aftenposten 1994)
I disse eksemplene er bestemmerleddet ikke redundant, men en syntaktisk npdvendig
del av substantivfrasen. At bestemmerleddet ikke er redundant, viser seg ogsa ved at
slike substantivfraser star i klar semantisk motsetning til tilsvarende substantivfraser
med ubestemt artikkel, jf.:
den seierssikre Gro Harlem Brundtland, en seierssikker Gro Harlem Brundt-
land
Den foranstilte bestemte artikkelen signaliserer her at beskriverleddet inneholder
kjent informasjon, mens den ubestemte artikkelen signaliserer at informasjonen er ny
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 287
eller ukjent. Substantivfrasen den seierssikre Gro Harlem Brundtland brukes derfor
nar det forutsettes kjent at Gro Harlem Brundtland er seierssikker. (Om personnavn
som kjeme i indefinitte substantivfraser, se ellers 3.4.1.2, punkt b.)
I enkelte tilfeller kan den foranstilte artikkelen utelates slik at propriet bare har et
foranstilt adjektiv i bestemt form:
og gamle Fridstad hadde kanskje sine ord i behold (Flpgstad1977)
da gamle Uwe Seeler lurte Peter Bonetti to gonger (Flpgstad 1977)
som 16-arig dekksgutt pa gamle Kristianiafjord (Flpgstad 1977)
Slike substantivfraser med proprium som kjeme og med beskriverledd uten foranstilt
artikkel er i dag vanlig i avissprak, saerlig i kjendisreportasjer og i idretts- og rekla-
mesprak: '
Flotte Siv Kristin i TV-sporten ble ny! (Norsk Ukeblad 1995)
VM-skadde Kristin Sandberg var naer ved a kaste krykkene da flpyta gikk og
Norge var i semi-finalen (Asker og Baerums Budstikke 1995)
Eventyrlige Oslo (Reklame Oslo Sporveier 1995)
De artikkellpse substantivfrasene er kortere enn de normalspraklige med artikkel og
forekommer derfor ofte i titler. Ved nasjonalitetsadjektiver er den artikkellpse kon-
struksjonen i dag naermest blitt normen:
Svenske Lars Lerins «Brygge om natten» er et av bildene som kommer pa
Galleri F15 (Moss Dagblad 1995)
Nigerianske Chima Okorie er endelig pa plass i Sogndalangrepet
(Moss Dagblad 1995)
Codan har riktignok dansk forretningsadresse, men eies like fullt av britiske
Sun Alliance (Aftenposten 1994)
UNI Storebrand eier 28 prosent i Skandia, som pa sin side eier ti prosent i finske
Pohjola (Aftenposten 1994)
Slektskapsord som fungerer som proprier (jf. 3.1.1.2) kan ogsa ha definitt innhold.
De ubestemte appellativene mor, far, onkel, tante, faster, master og sammensetninger
med mor og far har unik referanse nar den talende refererer til sine egne slektninger
(=‘farmin’,‘mormin’osv.):
288 SUBSTANTIVFRASER
Det star bra til med mor, men far er blitt darligere
Mormor er en morgenfugl (Vik 1988)
Men ogsa andre slektskapsord brukes pa denne maten:
Jeg snakket med bror i telefonen i gar
Som gode sjpfolk hadde dei med seg Senior Service sigarettar til far, Palmo-
live sape til mor, Wrigley’s tyggegummi til spster, Floid etterbarberingsvatn
til bror, og Pompeya parfyme til damene (Flpgstad 1994)
Enkelte andre appellativer kan ogsa naermest opptre som proprier og ha unik refe-
ranse selv om de har ubestemt form. Det forekommer ved referanse til ledere ved en
institusjon eller en bedrift eller ved enkelte juridiske titler der referansen er entydig
ut fra sammenhengen:
Rektor holdt i gar tale i Universitetets aula
Aktor nedla pastand om to ars fengsel
Daglig leder har mattet forlate sin stilling (Aftenposten 1994)
Ubestemt form med unik referanse er ogsa vanlig i enkelte andre sammenhenger,
saerlig i offisielt eller administrativt sprak og ved koordinerte substantivfraser:
Vi ma betale skatt til stat og kommune
Hos stat, kommune og fylkeskommune har vi ogsa mptt stor forstaelse, sier de
to kunstneriske ledeme (Aftenposten1994)
kontakten mellom skole og samfunn (NOU 1988)
vekstevnen i privat sektor er i ferd med a bli blokkert (Aftenposten 1994)
Substantivfrasens referanse kan ogsa vaere mer direkte fastlagt av de bestemmerled-
dene som inngar i substantivfrasen:
a. Substantivfraser med possessivt bestemmerledd:
Dette er mi bok, ikke Pers bok
Vi er glad i landet vart
De mpttes i huset til Per
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 289
Referenten kan her identifiseres unikt i konteksten pa grunn av den tilhprigheten som
possessivet uttrykker. Substantivfrasene er semantisk likeverdige med korresponde-
rende fraser med demonstrativ bestemmer + npdvendig relativsetning: mi bok = den
boka som tilhfirer meg osv.
b. Substantivfraser med demonstrativene den, denne, hin og samme som bestemmer-
ledd har definitt innhold. Disse demonstrativene brukes gjeme i substantivfraser med
anaforisk eller deiktisk bestemt referanse (se ovenfor), men kan ogsa brukes med
unik referanse i andre kontekster:
Hun er ikke den typen som gir opp
Den dag(en) det skjer, spker jeg avskjed
De bor i samme by
c. Kvantifiserende substantivfraser med kvantorene alle, begge, samtlige, hver har
definitt innhold. I substantivfraser med de tre fprste er referansen kollektiv (jf. 3.2.3.1):
Alle elevene mptte opp
Alle elever skal vaksineres
Begge guttene var hjemme
Begge patter er spurt
Samtlige pasienter er underspkt
*Samtlige pasientene er underspkt
Etter alle og begge forekommer bade bestemt og ubestemt form av substantivet,
mens samtlige krever ubestemt form av kjemen. Men samtlige kan opptre i fraser
uten kjeme, men med etterstilt preposisjonsfrase (jf. 3.3.1.2): samtlige avpasientene
er underspkt.
Substantivfraser med hver har distributiv betydning, dvs. det refereres til det enkelte
eksemplar av eller det enkelte medlem i den grappa substantivet betegner:
Hver elev har ansvar for egen lasting
*Hver eleven har ansvar for egen laering
Hver dag drar vi til byen
*Hver dagen drar vi til byen
290 SUBSTANTIVFRASER
Hvert sted har sin egen sjarm
*Hvert stedet har sin egen sjarm
Etter hver brukes som regel bare ubestemt form av substantivet. Men hver kan som
regel opptre uten kjeme og med etterstilt preposisjonsfrase (som samtlige)'. hver av
elevene har ansvarfor egen leering. Det kan ogsa hete hver av dagene drar vi til byen,
hvert av stedene har sin egen sjarm, hvis det er tale om en begrenset mengde dager
eller steder (spesifikk referanse), men ikke hvis det er tale om ‘alle dager’ eller ‘alle
steder’ (ikke-spesifikk referanse). (Om bestemt form etter kvar i nynorsk, se 3.4.2.1,
punkt 2b.)
Distributiv betydning har vi ogsa i enkelte malsuttrykk uten hver, men med bestemt
substantiv:
10 kroner timen (= ‘10 kr for hver time’, ‘10 kr pr. time’)
50 pre kiloet
hundre kroner dagen
3.4.1.2 Indefinitte substantivfraser
En indefinitt substantivfrase er innholdsmessig ubestemt, dvs. den er en frase med
ikke-unik referanse. De viktigste bestemmeme som innleder indefinitte substantiv-
fraser, er determinativene en og noen. (For andre determinativer som kan innlede
indefinitte substantivfraser, se 3.2. Om forholdet mellom en og noen, se ogsa tidligere
under 3.2.3.2 og 3.2.3.)
a. De indefinitte substantivfrasene forutsetter ikke en referent, og brukes derfor ofte
for a innfpre en stprrelse (en person, et dyr, en ting, et begrep e.l.) som er ukjent for
mottakeren:
En gutt og noen jenter gikk langs en vei. Plutselig sa de et lys i mprkret. Det
stod et hus like ved veien, og det la noen garder lenger unna
I den siste setningen er et hus og noen garder potensielt subjekt i en presenterings-
setning. Potensielle subjekter er som regel indefinitte (jf. 8.7.4).
Indefinitte substantivfraser med en som bestemmer brukes ogsa om uspesifisert
tid eller sted:
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 291
Jeg stikker innom en dag etter jobben (= ‘en eller annen dag’)
En gang ma det ta slutt (= ‘en eller annen gang’)
Et sted ma vi kunne fa fred (= ‘et eller annet sted’)
En mer spesiell bruk av determinativet en har vi ved kvantifiseringer for a angi et
omtrentlig antall eller en omtrentlig stprrelse:
det var en femti-seksti personer til stede
Golvet er nok ein fem meter breidt
En brukes her uavhengig av genus og tall ved substantivet og har samme betydning
som rundt, cirka, om lag.
Substantivfraser med den ubestemte artikkelen en i entail og noen i flertall er vanlige
i substantiviske predikativer som betegner en person, som f.eks.: Han er en kjeltring-,
Hun er et genr, De er noen raringer. Substantivfrasen har her karakteriserende og ikke-
referensiell funksjon (jf. 8.5.1.1.4).
b. Determinativet en kan ogsa brukes ved personnavn i indefinitte substantivfraser.
Det refereres da som regel ikke til selve personen, men til egenskaper som karakte-
riserer personen:
Han er en ny Ibsen
Vi trenger noen som kan forbinde og forsone mennesker, religioner og kulturer.
En Mahatma Gandhi, en Martin Luther King, en Nelson Mandela, en Johan
Jprgen Holst - de var alle slike brobyggere (Aftenposten 1994)
I utsagn av typen Han er en Kennedy kan det refereres til egenskaper ved personen,
men utsagnet kan ogsa vaere klassifiserende og bety at han ‘tilhprer’ eller ‘er en av
Kennedyene’. I utsagn av typen Det er en Hansen som har spurt etter deg refereres
det riktignok til en bestemt person, men ved bruk av en signaliseres det at personen
er ukjent for avsenderen.
(Om en ved proprier i substantivfraser med unik, spesifikk referanse, jf. 3.2.3.3.)
c. Ved ikke-tellelige substantiver brukes determinativformen noe for a uttrykke en
uspesifisert mengde:
292 SUBSTANTIVFRASER
Vi kj0pte noe smpr, noe kj0tt, noe mat
(Om bruk av lift, mye, nok i slike utsagn, se 3.2.3.)
Refereres det til selve arten eller stoffet, brukes ikke bestemmer (jf. 3.4.1):
Vi kj0pte sm0r, kjptt, mat
Kvantoren en kan bare brukes ved slike substantiver dersom de refererer til et enkelt-
eksemplar eller en individualisert stprrelse, dvs. dersom substantivet kan fa tellelig
betydning:
Trur jeg sper pa med en melk og et stpkke salami (Karterudseter 1977)
Birger ... kjpper en kaffe (Karterudseter 1977)
3.4.1.3 Substantivfraser med generisk referanse
En spesiell type referanse har vi i fplgende utsagn:
En ulv er et rovdyr - ulven er et rovdyr
Ulver er rovdyr - ulvene er rovdyr
Her refereres det ikke til et bestemt eksemplar, men generelt til hele arten, og vi taler
om generisk referanse. Slik referanse forekommer ved substantivfraser bade i entail
og flertall og med bestemt og ubestemt form. Vi kan ogsa ha nakent substantiv (jf.
3.4.1.4) med generisk referanse:
Hos baktamanene spiser aldri mor, far og bam et eneste maltid sammen
(Barth 1980)
Nar dei skulle i fjps eller stall i mprketida, hadde dei heist ei skjalykt eller ei
glaslykt (Trpndelag 1969)
Men formene kan ikke brakes fritt om hverandre i alle tilfeller. I de fplgende setnin-
gene gjelder det uttalelser om arten som sadan, og her braker vi heist bare bestemt
form:
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 293
Ulven star i fare for a bli utryddet
Makrellen kom i 1939 under Norges Makrellag (Furre 1991)
I det fdlgende eksemplet bruker forfatteren bestemt form entail, men han kunne ogsa
ha benyttet ubestemt form entail eller bestemt/ubestemt form flertall:
Hvor botanikerens oppmerksomhet fester seg ved vegetasjonen, vil geologen
mentalt fjeme all vegetasjon, og lete etter tegn pa bergartene som ligger under,
og vassdragsingenipren vil trolig se dam-muligheter og megawatt (Barth 1980)
Den generiske referansen kan ogsa gjelde tid. I preposisjonsfraser med om f.eks. kan
substantivet ha bestemte, men ikke ubestemte former:
Ofte fikk hun heller ikke sove om nettene (*en natt, *netter)
Det var umulig a streve hele dagen med a Isere alt mellom himmel og jord, og
sa ikke fa sove om natten (Barth 1980)
3.4.1.4 Substantivfraser uten bestemmere i ikke-referensiell bruk
Substantiver kan ogsa opptre uten bestemmere i form av bpyningsendelser eller
adledd. Slike substantivfraser med tellelige substantiver som kjeme omtales iblant
som nakent substantiv:
Hun kjprer bil til jobben
Ungene hoppet tau
De danset vals
Han rpyker pipe
Hun spiller piano
Substantivene bil, tau, vals osv. har en semantisk rolle i setningen, men ingen refe-
rensiell funksjon. Nakent substantiv er saerlig vanlig som objekt etter verb med betyd-
ningen ‘ha’, ‘fa’, ‘skaffe seg’ eller tilsvarende (jf. ogsa 8.3.1.1.1):
Hun fikk lov
Per fikk sykkel til jul
294 SUBSTANTIVFRASER
V i har ikke bil
Han har (h0y) feber
De har kj0pt seg (nytt) hus
V i har tatt opp lan
De har skaffet oss (nyttig) hjelp
Jeg har bestilt time
I alle disse tilfellene er det en naer forbindelse mellom verbet og utfyllinga til ver-
bet. Legg merke til at vi kaller det nakent substantiv selv om det star et adjektiv til
substantivet (h0y feber, nytt hus, nyttig hjelp). Mens vi i verbfraser som гфуке pipe
og kjfipe hus nsermest har habituell eller generell betydning, har vi i tilsvarende fra-
ser med bestemmere som гфуке en pipe og kj0pe et hus referanse til en individuell
handling. I enkelte tilfeller kan vi ogsa ha noe, mye, litt og nok som adledd til et
nakent substantiv, dvs. adledd som normalt opptrer ved ikke-tellelige substantiver
(jf. 3.1.2.1.2):
Jeg har kj0rt mye bil i det siste
Hun har litt feber
V i har nok hjelp forelppig
Vi legger likevel merke til at adleddene her star til hele verbfrasen, ikke bare til
substantivet. Istedenfor jeg har kj0rt mye bil i det siste кап. vi derfor ogsa si jeg har
kj0rt bil mye i det siste (= ‘det har vaert mye bilkjpring’).
Forskjellen mellom substantivfraser med naken form brukt om en habituell eller
generell handling og substantivfraser med bestemmere og med referanse til en indi-
viduell handling kan illustrates med fplgende eksempler:
V i skriver stil hver uke - vi ma skrive en stil f0r fredag
De deler rom - de deler et rom pa 40 kvm16
V i har hund - vi har en hund som har fatt valper
Hun trenger lege - hun trenger en lege som kan se etter henne
Verb + nakent substantiv som utfylling er ofte semantisk likeverdig med et enkelt
verb:
16 Eksemplet er fra Alkema 1993.
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 295
gi beskjed (‘melde, si fra’)
avlegge bes0k (‘bes0ke’)
finne sted (‘hende, inntreffe’)
holde munn (‘tie’)
stille krav (‘kreve’)
reise kritikk (‘kritisere’)
tegne forsikring (‘forsikre seg’)
ta f0rerkort (‘kj0re opp’)
(Jf. videre 8.3.1.1.1.)
Nakent substantiv blir og brukt som preposisjonsobjekt og i andre preposisjons-
fraser:
Jeg venter pa drosje
Hun haper pa jobb
Kari gar i kjole
V i har reist pa ferie
De valgte henne til ny ordfprer
Ogsa her far vi en motsetning mellom fraser med og uten bestemmere:
Jeg venter pa drosje - Jeg venter pa en drosje som kan kj0re meg ned til stasjonen
Han kom i dress - Han kom i ein dress som var heilt umodeme
(Om nakent substantiv i preposisjonsfraser, se ogsa 6.2.2.1.1.)
Videre har vi nakent substantiv i identifiserende substantivfraser som fungerer som
subjektspredikativ:
Hun er laerer
Peter er dansk lektor ved universitetet
Han spilte klovn i det stykket
Han var godt likt som president
Nakent substantiv har vi ogsa i enkelte faste uttrykk der substantivet naermest fun-
gerer som en partikkel til verbet:
296 SUBSTANTIVFRASER
Kvistene tok fyr
Pengane tok slutt
Nakent substantiv forekommer ellers i visse mer eller mindre faste forbindelser som
ikke lenger er produktive i spraket. Det gjelder:
a) i ordtak og sentensaktige uttrykk: Frende erfrende verst, morgenstund har gull i
mum, b) i enkelte faste ordpar, f.eks.: gard og grunn, krig ogfred, liv og helse, sol og
mane, hest og vogn, c) i enkelte faste forbindelser som ga vakt, sitte enke, sta modell og
d) ved enkelte leksikaliserte preposisjonsfraser som til sj&s, i s0vne, av garde, pa styr.
(Om nakent substantiv med referensiell funksjon i visse typer preposisjonsfraser, se
6.2.2.1.1.)
3.4.2 Formelle trekk ved bruk av bestemthetskategorien
Det er et karakteristisk trekk ved norsk sprak at substantivet kan ha bestemt form selv
om substantivfrasen ogsa inneholder andre bestemmerledd som gir substantivfrasen
unik referanse:
Ja, vi elsker dette landet
boka mi
Slike konstruksjoner har vaert omtalt som eksempler pa sakalt dobbelt bestemthet,
og det er et syntaktisk trekk som skiller norsk fra f.eks. dansk sprak som i de fleste
tilfeller har ubestemt substantiv (dette land, min bog). Fenomenet har ogsa vaert omtalt
som overbestemt substantiv ut fra den tankegang at det definitte innholdet kan vaere
markert ved flere adledd i tillegg til ved selve substantivet. I disse frasene har vi flere
bestemmere ved siden av at ogsa adjektivet har bestemt form (svak bpyning):
det gamle landet vart
denne nye bilen til Jensen
Reglene for kombinasjon av ulike typer bestemmere med bestemt eller ubestemt
form av substantivet er i norsk avhengig av flere forhold. De er til dels avhengige av
syntaktiske faktorer, men ogsa av faktorer av semantisk og stilistisk art. Mens noen
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 297
regler er obligatoriske, er andre valgfrie. Reglene er til dels ogsa forskjellige for bok-
mal og nynorsk pa grunn av at de to malformene har ulikt historisk opphav. Generelt
gjelder det at overbestemt substantiv er vanligere i nynorsk enn i bokmal. I enkelte
tilfeller kan ogsa rent lydlige forhold vaere bestemmende for valg av ubestemt form
av substantivet.
Som obligatorisk regel i alt norsk gjelder at vi har ubestemt substantiv etter foran-
stilt possessiv, mens vi har bestemt substantiv ved etterstilt possessiv eller ledd med
possessiv funksjon (jf. 3.3.3.1.2):
min hest
Karis hest
hesten min
hesten til Kari
(*min hesten)
(*Karis hesten)
(*hest min)
(*hest til Kari)
(Om bruk av ubestemt substantiv + etterstilt possessiv ved enkelte slektskapsord, se
З.4.1.2.)
Andre bestemmere kan ogsa utlpse bruk av bestemt eller ubestemt form av subst-
antivet. Disse vil bli behandlet i tur og orden nedenfor, der det ogsa vil bli gjort greie
for enkelte ulikheter mellom bokmal og nynorsk.
Som nevnt kan ogsa lydlige forhold virke inn pa broken av bestemt eller ubestemt
form av substantivet. Ved maskuline ord pa -n er det en tendens til a broke ubestemt
form, noe som kan skyldes at endelsen -en til dels faller bort i talespraket:
av den enkle grunn
den nye situasjon
den neste generasjon
I botn lag det faktum at ... (Obrestad 1992)
Substantivet verden, som historisk sett har fastgrodd artikkel, far som regel ikke bestemt
form i entail: den verden som oppstod etter den andre verdenskrig (Lundestad 1991).
Ogsa i enkelte andre tilfeller brukes ubestemt form av ord pa -en der vi egentlig skulle
vente bestemt: vi fikk Bjpmson til eksamen; hun ble syk under tentamen, jf. vi fikk
Bj0rnson pa proven (*pr0ve), hun ble syk under proven (*pr0ve).
Ogsa ved npytrumsord pa -e, der det er sammenfall mellom ubestemt og bestemt
form i talemalet, brukes ofte ubestemt form: detfifirste mfite, i det(te) tilfelle:
298 SUBSTANTIVFRASER
I det fprste tilfelle vil de tro at Jeltsin har skapt problemene. I det siste tilfelle
vil de huske at han arvet dem fra 75 ars kommuniststyre (Aftenposten 1994)
Ogsa ved enkelte fremmedord mangier ofte bestemthetsartikkelen, bl.a. ved ord pa
-um:
forspk pa a endre det faktum ville skape store problemer (Aftenposten 1994)
Jamfpr at den ubestemte formen faktum kan brukes som subjekt i fplgende setning,
der norsk syntaks egentlig krever bestemt form: Faktum er at vare svenske naboer
profitterer pa a kjbpe norsk kraft ... (Aftenposten 1994). Ubestemt form er ogsa
vanlig i mange andre substantivfraser der kjemen er et fremmeord: den nye status,
den etablerte premiss, den noverande praksis, pa stadion osv.
3.4.2.1 Bruk av ubestemt substantiv
A. Ubestemt substantiv (med sterkt bpyd adjektiv) blir brukt:
1. Etter den ubestemte artikkel:
en (gammel) mann
ei/en (ung) jente
et (vakkert) bam
(Om bmk av bestemt form etter ein i nynorsk, se nedenfor.)
2. Etter visse grupper av andre kvantorer:
a. Etter grunntall uten foranstilt demonstrativ:
tre (eldre) brpdre
fem (nystekte) brpd
1000 (norske) soldater
b. Etter kvantorene noen, ingen, somme, hver, enhver, samtlige, einkvan og etter
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 299
adjektivene forskjellig, ulik, enkelte, diverse, utallige, visse, mange og fa nar disse
fungerer som kvantorer (dvs. uten foranstilt demonstrativ, jf. 3.2.3):
noen (nye) elever
ingen (god) 10sning
somme (gode) ideer
hver (enkelt) student
ethvert (politisk) problem
samtlige (norske) deltakere
einkvan (ny) mate
forskjellige, ulike, enkelte, diverse, utallige, (nye) forspk
visse (grunnleggende) holdninger
mange (fine) b0ker
fa (billige) varer
Etter nynorsk kvar kan en ogsa ha bestemt substantiv: kvar dagen, kvart ordet, kvart 0ret.
Ogsa etter ein og einkvan kan vi ha bestemt substantiv: her ein dag(en), einkvan stad(en).
Bestemt form blir brukt i uttrykkene einkvan dagen, einkvan gongen (= ‘en eller annen
dag’, ‘en ellerannen gang’). (Ombrukavbestemtform ettermange, se 3.4.2.2,punkt2c.)
c. Etter substantivfraser med genitivs-s nar de fungerer som kvantorer (jf. 3.3.2.3.1):
en times (hardt) arbeid
en ukes (velfortjent) ferie
Hit kan vi ogsa regne substantivfraser med slag, sort og type-.
flere slags br0d
en sort poteter
mange typer mennesker
den slags kpyring (Hoem 1978)
3. Etter demonstrati vet hvilken og spprreordene hva for (slags), kva (for), kva for
(slags):
Hvilket tog vil du heist reise med?
Hva for innvendinger har du?
Kva 10ysing er det snakk om?
300 SUBSTANTIVFRASER
4. Etter demonstrativene slik, satin, dilik (nn.) og savoren (nn.):
Slike gutter vil vi ha
Sant vaer det er i dag!
Blad, b0ker og dilike ting
Savome oppgaver
B. Ubestemt substantiv (med svakt b0yd adjektiv) blir brukt etter possessiver og etter
-5 og szn-konstruksjoner med possessiv betydning:
min (gamle) venn
hennar (nye) bok
mannens (gamle) hatt
Olav sin (sundrivne) genser
Ubestemt substantiv blir ogsa brukt etter svakt b0yd adjektiv i fraser som brukes ved
tiltale:
Gamle venn!
Kjaere spster!
3.4.2.2 Bruk av bestemt substantiv
1. I substantivfraser med etterstilt possessiv eller preposisjonsfraser med possessiv
betydning:
katten min
sykkelen til Knut
Det samme gjelder ved den etterstilte possessivformen av konstruksjoner med pro-
nomen + proprium (jf. 3.3.3.1.1):
huset hennar Kari
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 301
Unntak fra denne regelen har vi ved enkelte slektskapsord pa -r, som ogsa kan ha
ubestemt form:
far til Frpydis (eller: faren til Frpydis)
mor hennar Kari
Det gjpr hun for bror sin, for slekta og for garden (Elstad 1977)
Hun snakker med mor si om det (Elstad 1977)
Han feste auga fort pa syster si (Vesaas 1957)
2.1 enkelte substantivfraser med foranstilt svakt bpyd adjektiv:
a. Ved adjektivene hel og halv:
Han har vaert syk hele uka
Halve dagen er gatt allerede
Disse adjektivene har her kvantitativ betydning og fungerer som bestemmere innenfor
substantivfrasen (jf. 3.2.3). De star ogsa foran et eventuelt demonstrativ: hele dette
aret, halve denne dagen (jf. 3.3.2.1). Men inneholder substantivfrasen et foranstilt
possessiv, far vi ubestemt substantiv: hele var tilvcerelse, halve hennes formue. Etter
i i preposisjonsfraser som angir tid, brukes iblant ogsa ubestemt substantiv: i hele
sommer, i heile var, i heile dag (men: i hele uka, i hele manederi).
b. Ved enkelte adjektiver med ekspressiv betydning:
Det var svarte natta
midt pa lyse dagen
i tjukke skogen
pa blanke messingen
dpra matte opp sjplv pa kalde vinterdagen (Trpndelag 1969)
Adjektivet angir her en iboende eller karakteristisk egenskap ved substantivet (natta
er svart, dagen er lys osv.). Substantivfrasen har verken anaforisk eller deiktisk refer-
anse. I eksemplene ovenfor refereres det altsa ikke til en bestemt ‘natt’, ‘dag’ eller
‘skog’, men det fokuseres derimot pa det beskrivende innholdet i adjektivet. Foku-
seringa kan forsterkes ved bruk av superlativ:
302 SUBSTANTIVFRASER
Det var midt pa svarteste natta
Hva gj0r du her i tjukkeste skogen?
Na barker’e lukt inn i svarteste Finnskogen, karer! (Karterudseter 1977)
Ogsa adjektiver pa -ende blir brukt i enkelte slike konstruksjoner selv om det ikke
er noen klar semantisk forbindelse mellom innholdet i adjektivet og substantivet:
pa flyende flekken
pa hengende haret
Ogsa i enkelte andre faste vendinger der vi gjeme har alliterasjon mellom adjektivet
og substantivet:
i 10se lufta
pa r0de rappet17
с. I enkelte predikativkonstruksjoner med ekspressiv funksjon:
Hit hprer for det fprste uttrykk med adjektiver som reine, skjcere. Adjektivet fungerer
naermest som et fokuserende adverb (f.eks. bare), og substantivet har bestemt form:
Det var rene kaoset utenfor stemmelokalene
Det var skire lygna
Det der er reine mystisismen (Alnaes 1977)
Dei var ti gonger betre enn reine handemakta (Hoem 1978)
Reine panoramaturen (F10gstad 1977)
Hit hprer ogsa enkelte predikative uttrykk i negerte setninger:
Det var ikke rare greiene
Mange kronene var det ikkje
Du var ikkje gamle karen du da, sa han, og tende ein r0yk (F10gstad 1977)
17 Eksempler fra Lundeby 1981.
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 303
3.4.2.3 Bruk av ubestemt eller bestemt substantiv
1. Etter kvantoren all:
alle menn - alle mennene
Valget mellom ubestemt og bestemt form er her til dels avhengig av om substantiv-
frasen har generell referanse (a) eller om den refererer anaforisk til noe som er omtalt
tidligere, eller som er forutsatt kjent pa annen mate (b):
a. Butikker, fortau, farver er med pa a forme tanker og fplelser hos alle men-
nesker (Alnaes 1977)
b. Alle gutta hadde sett «Ringeren i Notre Dame» pa kino (Alnaes 1977)
Inneholder substantivfrasen bestemmeren all + beskriver, brukes ubestemt form:
all god mat
alle nye studenter
Etter all + demonstrativ + beskriver har vi i de fleste tilfellene bestemt form:
all den gode maten
alle de nye studentene
2. Etter kvantoren begge (bae):
begge ganger - begge gangene
begge sider - begge sidene
begge tilfeller - begge tilfellene
Ubestemt substantiv er her vanligst nar substantivfrasen utgjpr en fast forbindelse
med mer abstrakt betydning, mens bestemt form er vanligere nar det refereres til mer
konkrete stprrelser:
Hun tok imot tilbudet med begge hender
Hun tok imot ballen med begge hendene
sS
304 SUBSTANTIVFRASER
Andre faste vendinger der ubestemt substantiv er vanlig: begge deler, begge parter,
(fra, til, pd) begge kanter, begge former, begge veier:
Politisk var miljpet antikommunistisk og antiborgarleg, med om lag like sterkt
trykk pa begge delar (Flpgstad 1977)
Begge partar fprte kartotek og register over medlemer, sympatisprar og mot-
standarar (Furre 1991)
til begge kantar (Furre 1991)
I dag ma en danser beherske begge former (Aftenposten 1993)
man ma forlange forstaelse begge veier (Bjprnstad 1977)
Eksempler pa bruk av bestemt substantiv der det refereres anaforisk til en stprrelse
som er omtalt tidligere, og som saledes er kjent:
Na reiste han seg og gikk bort til den ene hestekveen - begge kveene var fulle
av hester (Henriksen 1991)
Begge bileta gjeld det same landet (Furre 1991)
Begge kan bare kombineres med en foranstilt beskriver som er bestemt av et foran-
stilt demonstrativ. I slike tilfeller har substantivet bestemt form:
begge de nye jentene
*begge nye jenter
*begge de nye jenter
Bestemt substantiv brukes ogsa ved etterstilt beskriver:
Begge restauranteieme som kontaktet meg, har forsikret at ...
(Aftenposten 1993)
3. Etter demonstrativet samme:
samme gang - samme gangen
samme ar - samme aret
samme skole - samme skolen
Ubestemt form er vanlig i mange faste vendinger: i samme stund, i samme sekund, pd
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 305
samme mate, pa samme tid, under samme tak, vcere i samme bat, betale med samme
mynt.
Ellers kan bestemt og ubestemt form bli brukt uten noen klar betydningsforskjell,
men bestemt substantiv har gjeme et mer muntlig preg:
De bor i samme leilighet(en)
De gikk pa samme skole(n)
Samme ar flyttet han til Wien (Aftenposten 1993)
Samme aret forsvant han til departementet (Aftenposten 1993)
4. Etter demonstrativene denne, denne her (der), den her (der) og trykksterkt den'.
Disse demonstrativene har deiktisk referanse nar substantivfrasen enten refererer
til en stprrelse som kan observeres direkte, eller til noe som pa annen mate er kjent
for senderen og mottakeren ut fra situasjonen eller den felles kunnskap de har om
verden:
dette huset
dette huset her
det her huset
DET huset
I slike konstruksjoner med deiktisk referanse er hovedregelen at vi bruker bestemt
substantiv. Men bruk av bestemt eller ubestemt form kan skifte med substantivets
betydning. Har substantivet konkret betydning, har det normalt bare bestemt form:
Denne stolen (*stol) er god a sitte pa
Denne stolen (*stol) her er god a sitte pa
Den her stolen (*stol) er god a sitte pa
DEN stolen (*stol) er god a sitte pa
Har substantivet abstrakt betydning, kan det ha ubestemt form etter denne og til dels
etter trykksterkt den, men ikke etter de mer muntlige konstruksjonene med den(ne)
her, den(ne) der.
Dette tilbud(et) er a stole pa
DET tilbud(et) er a stole pa
306 SUBSTANTIVFRASER
Dette tilbudet (*tilbud) her er a stole pa
Det her tilbudet (*tilbud) er a stole pa
Etter de talespraklige konstruksjonene med pronomenformene han og ho som bestem-
mere (jf. 3.2.2.1) brukes ogsa bare bestemt form dersom substantivet er et appellativ:
Var’e ikke der hu’ rypa holdt til? (Karterudseter 1977); Ser du han mannen som star
der borte? Er substantivet et proprium, har det som regel ubestemt form: han Knut, ho
Kari. Men bestemt form kan forekomme bade etter demonstrativ og pronomen: Ska
tru kem han va, den Peter’n som plutselig dukka opp i dag? (Elstad 1977)
Substantivfraser med trykksterkt den + bestemt substantiv blir i muntlig sprak ogsa
brukt uten deiktisk referanse, men med intensiverende betydning i utsagn som uttryk-
ker en kvalitativ vurdering:
Jeg mptte DEN jenta!
Han hadde kjppt seg DEN bilen!
Han var DEN kjeltringen!
- den Ipija av ein stykkgodsbat (Flpgstad 1977)
5. Etter demonstrativet den:
Demonstrative! den brukes for det fprste som bestemmer i substantivfraser med
foranstilte adjektiver (‘adjektivets foranstilte bestemte artikkel’, jf. 3.2.2.1):
den gamle mannen
den vesle jenta
det store huset
de nye bpkene
I disse eksemplene markeres bestemtheten bade ved den foranstilte og den etterstilte
artikkelen og ved adjektivets svake form (den gamle, mannen). Bestemt form av sub-
stantivet er her vanlig bade i bokmal og nynorsk nar substantivfrasen har klar deiktisk
eller anaforisk referanse:
Ser du det gamle huset?
Er’e den trivelige brakka der borte? (Karterudseter 1977)
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 307
Selv om jeg fikk kl0e i 0ynene av den lange bilturen (Alnses 1977)
... og Hamar-kaupangens driftige innbyggere samlet sammen et berg av ved
fra bygdene omkring for a fa brent opp det ratnende ormeliket. Da la den stin-
kende rpken fra balene over byen og omegnen i flere uker (Faldbakken 1993)
Ubestemt substantiv er vanlig i disse tilfellene:
a. I mange navn og betegnelser:
I eldre sprak var det vanlig med ubestemt substantiv. Denne tradisjonen er ofte bevart
i bokmal, mens nynorsk kan ha bestemt substantiv:
Det norske Arbeiderparti
Den r0de plass
Det hvite hus
Den norske kirke (nynorsk: Den norske kyrkja)
De forente nasjoner (nynorsk: Dei sameinte nasjonane)
den franske revolusjon (nynorsk: den franske revolusjonen)
den spanske armada (nynorsk: den spanske armadaen)
b. Ved abstrakte begreper har en ofte ubestemt substantiv i bokmal, mens nynorsk
gjeme har bestemt substantiv:
den kristne tro (nynorsk: den kristne trua)
den marxistiske laere (nynorsk: den marxistiske laera)
den oppvoksende slekt (nynorsk: den oppveksande slekta)
den r0de hane (nynorsk: den raude hanen)
Dette er substantivfraser som normalt verken har deiktisk eller anaforisk referanse.
Autentiske eksempler pa slik bruk har vi i disse ytringene:
Til og med varmen, den litt spdmefylte forelskelse i forte kjaertegn og mptende
pyekast var til stede (Alnses 1977)
Det er grunnegenskaper i den menneskelige natur (Alnses 1977)
... fordi jeg ikke hadde vist den fompdne energi (Alntes 1977)
Her vil den oppmerksomme leser bemerke at jeg har fortalt at jeg er trygdet
som arbeidsufpr inntil videre (Alnses 1977)
308 SUBSTANTIVFRASER
Av og til blir det dominerende bokmalsmpnstret med ubestemt substantiv ogsa brukt
i nynorsk:
... og lova hdgtideleg a oppdraga bamet i den kristne forsaking og tru
(Flpgstad 1977)
... pressa, den fjerde statsmakt (Flpgstad 1977)
... den politiske og intellektuelle begeistring for denne rprsla (Obrestad 1992)
Dei hang saman med industrialiseringsprosessen og den proletarisering som
fylgde med (Furre 1991)
... som forvaltarar av heile sivilisasjonen og den vestlege kultur, Goethes far-
gelasre, det sixtinske kapell, alfabetet, den modeme elektronikk (Flpgstad 1977)
... til aere for Gud og den johnsonske pietisme (Flpgstad 1977)
Bruk av bestemt eller ubestemt form av substantivet i substantivfraser uten klar deik-
tisk eller anaforisk referanse er ellers avhengig av stilistiske forhold. Generelt gjelder
for bokmal at ubestemt substantiv er vanligere i sakprosa og mer hpytidelig stil enn
i skjpnnlitteratur og mer muntlig stil. Dessuten vil lydlige forhold ved substantivet
iblant kunne virke inn pa valget av bestemthetsform (se ovenfor, 3.4.2).
I bokmal kan en i noen tilfeller fa en betydningsforskjell ved at ubestemt subs-
tantiv blir brukt om det generelle begrepet, mens bestemt substantiv blir brukt om en
konkret, individuell stprrelse:
den hvite mann
den ugifte mor
den vanlige mann
den tyske soldat
det tomme rom
den norske kirke
den gamle skole
den gode smak
den hvite mannen
den ugifte mora
den vanlige mannen
den tyske soldaten
det tomme rommet
den norske kirken (i New York)
den gamle skolen
den gode smaken
Jf. broken av ubestemt kontra bestemt form av substantivet i fplgende eksempel:
(boka) levendegjpr bade den unge mann, 20-aringen som sadan, og den unge
mannen, individet Ask Burlefot (Dagbladet 1956)18
18 Sitert etter Lundeby 1965.
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 309
Den samme betydningsforskjellen kan vi ogsa ha ved etterstilte relativsetninger i
bokmal:
Den spiller som far hpyest tall, begynner a spille
Den spilleren som sitter der borte, fusker
Jeg skulle gjeme se den mann som kunne hjelpe henne
Jeg skulle gjeme se den mannen som hjalp henne
Substantivfrasene har her ikke-spesifikk eller spesifikk referanse avhengig av om
substantivet er ubestemt eller bestemt. Av substantivfrasene med ubestemt substantiv
har den fprste generaliserende betydning, mens den andre har kvalitativ betydning
(‘en mann som er slik at han kunne hjelpe henne’). Ikke-spesifikk referanse har vi
ogsa i dette eksemplet:
Hvor skulle vel en mann bedre kunne vise sin vakre atferd enn overfor den
kvinne som han er formynder for? (Barth 1980)
Ubestemt substantiv med ikke-spesifikk referanse er ellers vanlig i generelle utsagn
i lovtekster, forskrifter, pabud o.l.:
Den inntekt som skal legges til grunn, er «foreldrenes nettoinntekt slik den
fremgar av ligningsattesten» (Hatland 1992)
Den myndighet som har adgang til a treffe vedtak om iverksettelse av eien-
domsinngrep, kan anmode ... (Sivilombudsmannen 1990/91)
с. I substantivfraser med absolutt superlativ:
Har vi en absolutt superlativ (jf. 5.1.2.1.2) som beskriver i substantivfrasen, har sub-
stantivet ubestemt form bade i bokmal og nynorsk:
de utroligste ting
de forskjelligste steder (Solstad 1987)
dei strengaste politiske og moralske mal (Flpgstad 1977)
Der gar kvinner og menn i kvite jakker og serverer dei lekraste rettar
(Sagen 1976)
310 SUBSTANTIVFRASER
han slar over i det reinaste plebeiarsprak (Hoem 1978)
Og eg skal fa den beste behandling og det beste stell (Flpgstad 1977)
Slike konstruksjoner er vanlige i preposisjonsfraser og brukes da ofte uten foranstilt
bestemmer:
med (den) stprste fompyelse
pa beste mate
i (den) dypeste takknemlighet
utan (det) minste omsyn
d. I substantivfraser med etterstilt at-setning eller etterstilt infinitivskonstruksjon:
Inneholder substantivfrasen en etterstilt at-setning eller infinitivskonstruksjon som
apposisjon, har en vanligvis ubestemt substantiv i bokmal. Som regel har vi her bare
foranstilt bestemmer + kjeme, men mellomstilt beskriver kan forekomme. Det gjel-
der forbindelser som:
1: den begrunnelse at
det budskap at
det faktum at
den fordel at
det forhold at
det formal at
(i) den forstand at
den fplge at
(i) den grad at
(av) den grunn at
den kjensgjeming at
den oppfatning at
den overbevisning at
det resultat at
den (tenkte) situasjon at
2: ha den fompyelse a
ta seg den frihet a
sette seg det mal a
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 311
med den tanke a
ha den (store) sere a
I nynorsk har en oftere bestemt substantiv i forbindelser av type 1:
Administrasjonslova bygde pa den fprestellinga at krisa kom av vanstyre som
kunne rettast opp med betre kontroll (Furre 1991)
... men dette arbeidet hadde den fordelen at ein kunne variere tempoet utan
a vekkje oppsikt (Hellesnes 1982)
Martin Schuhmacher hadde den givnaden at han kunne fa armane or ledd i
skuldrane, om han ville (Hellesnes 1982)
Den politiske roa kring EF-spprsmalet hadde dekt over den realiteten at norsk
pkonomi gradvis vart tettare og tettare bunden til EF-omradet (Furre 1991)
Men etter kvart vann det synet fram at same var den som rekna seg som same
(Furre 1991)
Men ubestemt substantiv forekommer ogsa i nynorsk. Saerlig vanlig er det i forbin-
delsene detfaktum at, den forstand at, (av) den grunn at og i den tru at:
I botn lag det faktum at dei ikkje hadde noko 0konomisk grunnlag for eit pko-
nomisk liv (Obrestad 1992)
og radhuset er treeinig i den forstand at det er sett saman av tre raudlege murhus
(Hellesnes 1982)
Til d0mes var ho til stades pa festen i det store huset pa Frogner berre av den
enkle grunn at ho hadde h0yrt at fleire av dei som skulle komma, var «poten-
sielt bra» (Flpgstad 1977)
... dei hadde gjort seg opp den meining at dei skulle bli ferdige (Hoem 1978)
At fleire hadde investert i heim og arbeidsplass i den tru at eit stortingsvedtak
var til a lita pa, gav ingen rett til a stilla krav (Furre 1991)
Ellers er det en klar tendens til at bestemt form blir brukt ogsa i bokmal i mer tale-
malsnaert skriftsprak:
Han gjpr det pa det viset at han ber far hennes Ingeborg hjelpe Erik med et lan
(Elstad 1977)
Gaute forspkte hele tiden a komme til orde, men ble avbrutt med den begrun-
nelsen at han var full (Karteradseter 1977)
4
312 SUBSTANTIVFRASER
Av og til kan en finne veksling mellom ubestemt og bestemt form hos samme for-
fatter:
Men du arbeider jo ut fra den hypotese at verden er generelt sunn ...
(Alnaes 1977)
Du arbeider ut fra den hypotesen at alle mennesker innbiller seg at de er ankla-
get eller forfulgt (Alnaes 1977)
I forbindelser av type 2 med etterstilt infinitivskonstruksjon har en ofte bestemt sub-
stantiv i nynorsk, men ubestemt substantiv kan forekomme:
Eg kan den kunsten a knyta og fella, om det er nokon kunst da (Heggland 1981)
Men noke du likevel ma ha, om du skal fa den nade a komme inn (Sagen 1976)
Bestemt form blir og brukt i bokmal - saerlig i mer talemalsnaert skriftsprak:
Mennesker mpter hverandre i et verdenssamfunn ... og star overfor den opp-
gaven a skape et fellesskap (Barth 1980)
Vil dere gjpre meg den tjenesten a pakke noen klaer ... (Karterudseter 1977)
(Jf. ogsa eksempler i 3.3.3.4.)
e. I negerte substantivfraser med et innledende ikke som fokuserende adverb
(jf. 3.3.2):
ikke det bpss
ikke det fnugg
ikke det grann
ikke det spor
I disse uttrykkene kan en ogsa brake en som bestemmer (ikke et b0ss osv.).
6. Etter enkelte adjektiver i bestemt form uten foranstilt determinativ:
tredje dag - tredje dagen
siste utveg - siste utvegen
Dette gjelder ved adjektiver som angir en lokalisering eller en ordning, og adjektivene
er ofte ordenstall eller komparativ- og superlativformer (ffirste, fjerde, nedre, ytre,
BRUK AV BESTEMTHETSKATEGORIEN 313
siste, eneste, neste, h0yre, venstre). Bestemt substantiv er her vanligst nar adjektivet
har klart demonstrativt innhold, og det er saerlig vanlig i nynorsk og i talemalsnaert
bokmal:
F0rste timen seier dei lite til kvarandre (Hoem 1978)
jenta tagg han med seg pa dans pa Dale neste kvelden (Hoem 1978)
i neste augneblinken (Hoem 1978)
na har mor hennes tatt fprste steget inn i storspvnen (Elstad 1977)
fprste m0tet med presten (Elstad 1977)
va de her han far tok farvel med deg fprste dagen, da du visste at’n kom te a
bli na’n ting for deg? (Elstad 1977)
Alle eksemplene ovenfor kunne ha hatt den som foranstilt demonstrativ: den fprste
timen, den neste kvelden osv. Nar det gjelder ordenstallet andre (bm. ogsa annen)
og determinativet annen, har vi bestemt form av substantivet bare etter den bpyde
formen andre. Det kan altsa hete (den) andre verdenskrigen, (den) andre siden, men
ikke *(den) annen verdenskrigen, *(den) annen siden (jf. 3.2.2.3).
Ubestemt substantiv er ellers vanlig i en rekke faste uttrykk bade i bokmal og
nynorsk og i enkelte stedsnavn:
neste dag, kveld, morgen, sommer, vinter, ar
fprste gang, siste frist
0vre Slottsgate, Nedre Romerike, Ytre Rendal
Ubestemt substantiv er ogsa vanlig i en rekke preposisjonsfraser:
fra fprste stund
fra neste dag
i neste uke
i siste pyeblikk
til neste ar
til siste stund
Litteratur til kapittel 3
Substantivfrasene er beskrevet med utgangspunkt i norsk i Lpdrup 1989c og i et sam-
menliknende nordisk perspektiv i Delsing 1993. Hellan 1980 er en formalisert, teore-
al
314 SUBSTANTIVFRASER
tisk framstilling av syntaktiske og semantiske forhold ved substantivfrasen generelt
med grunnlag i engelsk og norsk. I Hellan 1986 diskuteres mer spesielt spprsmalet
om hvilke ledd som utgjpr kjemen i substantivfrasen. Holmberg 1992 inneholder
artikler om ulike aspekter ved substantivfrasen i skandinaviske sprak.
Substantivbpyningen i bokmal er beskrevet med tanke pa automatisk morfologisk
analyse («tonivamodellen») i Johannessen 1990. Genus og tall ved substantiver er
behandlet i Hjelmslev 1956. Genus i svensk er beskrevet i Teleman 1965 og 1969a,
mens Vannebo 1970 og Fretheim 1976a drpfter genussystemet i norsk bokmal. Dis-
tinksjonen mellom tellelige og ikke-tellelige substantiver diskuteres i Vannebo 1978,
mens problemer med en semantisk analyse av egennavn er drpftet i Vonen 1986.
Rekkefplgen av ledd i substantivfrasen er behandlet for svensk i Loman 1971 og
for norsk i Vannebo 1972b. Konstruksjoner med attributiv sperring er beskrevet i
Venas 1980. Mer spesielle leddstillingsforhold er behandlet i Iversen 1957c, Soder-
bergh 1968 og Vannebo 1972a.
Possessivenes stilling er behandlet i Fiva 1987, mens «garpe-genitiven» er behand-
let bade diakront og synkront i Torp 1989.
Determinativet egen er diskutert i Fretheim 1984, mens skillet mellom determi-
nativformer for ‘fjemhet’ og ‘naerhet’ er drpftet med utgangspunkt i Oppdalsmalet i
Haugen 1984. Bruk av kvantoren nokon i nynorsk og forskjellen mellom nokon og
nokre er beskrevet i Venas 1984.
Problemer omkring bestemmerledd i substantivfrasen er behandlet i Lundeby 1965
og 1981, Akermalm 1967 og Teleman 1969b. Nakent substantiv i norsk er beskrevet
i Alkema 1993, og bruk av artikkel ved substantiver i norsk i Michalsen 1993. Meng-
deuttrykk er behandlet i Daugaard 1994. Bestemmerledd ved proprium behandles i
Hansen 1984, mens Lundeby 1994 behandler eksempler pa bruk av systemet med
foranstilt og etterstilt artikkel.
Pronomen
Pronomen er ord som jeg, hun, dere, seg, hverandre, hvem, man. De er typiske pro-
ord, og far sitt innhold enten fra et element i selve talesitausjonen eller fra en nomi-
nal leddtype (typisk en substantivfrase) i konteksten. Det leddet som gir pronomen
innhold, er pronomenets antesedent (om det syntaktiske og strukturelle forholdet
mellom pronomen og antesedent, se kapittel 13).
Pronomen har normalt samme syntaktiske funksjon som en substantivfrase. De
star oftest uten adledd og utgjpr en nominal leddtype alene. Men de kan ogsa ha
adledd (se 4.1.4). Det er et begrenset antall pronomen i spraket; de utgjpr dermed
en lukket klasse.
Selv om pronomenene far sitt innhold bestemt av en antesedent eller ut fra tale-
situasjonen, har de fleste pronomen en form som avgjpr hva slags type antesedent
det kan ha, hva slags type innhold det kan representere, eller hva slags semantisk
funksjon det kan ha.
De ordene som her skal omtales som pronomen, omfatter for det fprste de per-
sonlige pronomen, som er kjennetegnet ved at de har kasusbpyning. I tillegg skal
vi behandle en del andre ord som av syntaktiske og semantiske grunner kan regnes
til ordklassen pronomen. Refleksive og resiproke pronomen har bare anaforisk
referanse og har sin antesedent i samme setning (jf. 13.2). De interrogative prono-
men brukes primaert til a spprre om en substantivfrase og har saledes ingen uttrykt
antesedent. De ubestemte pronomen har heller ingen spesifikk antesedent, og
brukes nar ingen slik foreliggger.
316 PRONOMEN
4.1 Personlige pronomen
4.1.1 Former
De personlige pronomen er innbyrdes av svaert ulik form, og det kan vaere vanske-
lig a ta stilling til hva som er bpyningsformer av samme ord, og hva som heller bpr
regnes for forskjellige leksemer. I den grad det er tale om b0yning, er det i alle fall
i stor grad suppletivb0yning eller uregelmessig b0yning.
Det er egne pronomen for fprste, andre og tredje person. De har egne former for
entail og flertall. I tredje person entail er det ogsa egne genusformer. I bokmal skil-
ler en dessuten mellom menneskelig og ikke-menneskelig antesedent i tredje person
entail maskulinum og femininum.
Sprakhistorisk er pronomensystemet i norsk sammensatt av forskjellige typer ord.
Fprste og annen person entail og flertall hprer til de opprinnelige pronomenene som
vi finner i alle sprak som er i slekt med norsk. I tillegg har de nordiske sprakene dannet
egne pronomen pa h- for tredje person entail maskulinum og femininum. Formene
den og det og flertallsformene de\dei er egentlig demonstrative determinativer som
har overtatt funksjonen som pronomen i tredje person. Ettersom de gar inn i systemet
med pronomen, og ettersom pronomensystemet ikke ville vaere komplett uten dem,
velger vi a regne den, det, de\dei som pronomen, og altsa forskjellige ord fra de
likelydende determinativene. I bokmal er det ogsa forskjell mellom determinativene
og disse pronomenene ved at flertallsformen har kasusbpyning {de - dem), noe vi
aldri finner hos determinativene: Jeg sa dem, men Jeg sa de gamle mennene.
De personlige pronomen er de eneste ordene i norsk som har kasusbpyning. Vi
skiller mellom nominativ og akkusativ. I oppstillingene nedenfor har vi for oversik-
tens skyld ogsa tatt med de tilsvarende genitivsformene, som i modeme norsk bare
fungerer som determinativ. Min, din, og var blir ogsa bpyd som determinativ. De er
behandlet i 3.2 og blir ikke naermere omtalt i dette kapitlet.
PERSONLIGE PRONOMEN 317
Personlige pronomen i bokmal:
Nominativ Akkusativ Tilsvarende genitivsformer
Entail 1- P- jeg meg min
2. p. du deg din
3. p. menneskelig M han han/ham hans
F hun [ho] henne [ho] hennes
3.p. ikke-menneskelig M/F den den dens
N det det dets
Flertall
l.p. vi oss var
2. p. dere dere deres
3. p. de dem deres
Personlige pronomen i nynorsk:
Nominativ Akkusativ Tilsvarende genitivsformer
Entail
l.p. eg meg min
2. p. du deg din
3. p. M han han/honom hans
F ho henne/ho hennar [hennes]
N det det dess
Flertall
l.p. vi/me oss var
2. p. de dykk dykkar
3. p. dei dei deira [deires]
318 PRONOMEN
I bokmal er formen ho tillatt sideform i den offisielle rettskrivningen, men blir lite
brukt, saerlig i akkusativ.
Av de to formene i fprste person flertall i nynorsk har vi mest grunnlag i pstnorsk
og me i vestnorsk.
Bokmalsformen de, som er tredje person flertall, uttales /di/. Nynorskformen de, som
er annen person flertall, uttales enten /de/ eller /di/.
I de fleste vesteuropeiske sprak er det en allmenn tendens bort fra kasusbpyning. I
norsk er denne utviklinga gjennomfprt i alle andre ordklasser enn i de personlige
pronomenene. Men ogsa i pronomensystemet er kasusbpyningen forsvunnet i mange
tilfeller. Den er beholdt i fprste og annen person entail og i fprste person flertall i
begge de offisielle malformene. Den er beholdt i annen person flertall bare i nynorsk
og i tredje person flertall bare i bokmal. I tredje person entail maskulinum er skillet
valgfritt i begge malformer, og i nynorsk er det valgfritt ogsa i femininum. (Bokmal
har hunkjpnnsformer uten kasusskille bare som sideform.)
Ut over dette fins det dialekter uten kasusskille i fdrste person flertall (oss i nordre del
av Gudbrandsdalen og tilstptende omrader i Trpndelag og Mpre og Romsdal), og uten
kasusskille i annen person entail (du i deler av Aust-Agder).
4.1.2 Bruk av kasusformene
Hovedregelen for broken av de to kasusformene i modeme norsk er at nominativ blir
brukt nar pronomenet er subjekt, og akkusativ blir brukt nar pronomenet star som
utfylling til verb, preposisjon eller adjektiv:
Eg sag deg
Du hprte ikkje pa meg
Kva skal de gi henne?
Vi ventar pa dykk
De likte dem visst ikke
Han viste oss vegen
PERSONLIGE PRONOMEN 319
Hun er redd ham
Nar pronomenet ikke har noen syntaktisk funksjon i en setning, brukes ofte akkusa-
tivformen, sterlig ved sideordning:
Kjaere deg!
Stakkars meg!
Far, mor og oss (boktittel, Johan Borgen)
Vi pa to hjul og dem pa alle fire (avisoverskrift, Arbeiderbladet 1971)
Tema: Forsvaret og oss (annonse)
I direkte tiltale derimot broker en nominativformen: Hei, du der borte!
I en del tilfeller vakler broken:
I funksjon som subjektspredikativ kan en broke enten nominativ eller akkusa-
tiv:
Det er eg
Det er meg
Nar predikativet er refleksivt og har selv som adledd, er bare akkusativformen mulig:
Jeg vil vcere meg selv. Hvis det kommer en relativsetning etter, vil kasusformen pa
predikativet oftest rette seg etter den funksjonen det relativiserte leddet har i relativ-
setningen:
Det var du som gjorde det
Det var meg hun spurte
Ellers er det en tendens til a bruke akkusativ etter kopulaverb (se 1.4.8). Denne ten-
densen er noe sterkere i bokmal enn i nynorsk, og i nynorsk er nominativformen
gjeme anbefalt.
Nar pronomenet star som eneste frase i sammenlikningsledd etter enn og som, kan
leddet oppfattes som preposisjonsfrase, og vi far da akkusativ. Men enn og som kan
ogsa oppfattes som subjunksjon fulgt av en forkortet setning, og nar pronomenet da
kan oppfattes som subjekt, vil det derfor kunne sta i nominativ (jf. 11.3.4.1).
Han er sterkare enn meg
320 PRONOMEN
Han er sterkare enn eg (er)
Denne forskjellen kan ogsa utnyttes til a hindre tvetydighet:
De kjenner flere enn oss (= 'ikke bare oss')
De kjenner flere enn vi (kjenner)
Ogsa ledd innledet av f0r, uten og unntatt kan oppfattes som sammenlikningsledd
('tidligere enn', 'andre enn') og kan derfor av og til fplges av pronomen i nominativ
dersom de kan tillegges en logisk subjektrolle:
Vi kom fpr du (dvs. 'fpr du kom')
Ingen kan gjpre det uten jeg (dvs. 'ingen andre enn jeg kan gj0re det')
Alle unntatt du har skrevet under (dvs. 'alle andre enn du har skrevet under')
Alle gj0r meg nerv0s, unntatt du (NRK Fjemsyn 1993, filmtekst)
Nar et pronomen er sideordnet med et annet nominal, kan akkusativformen forekomme
ogsa i subjektsfunksjon, saerlig i muntlig sprak: Meg og Kristine var pd kino i gar.
I tredje person flertall er det bare normert bokmal som har opprettholdt kasusskillet.
Norske dialekter har gjennomgaende samme form for nominativ og akkusativ (form
pa -m pa Ostlandet, i Trpndelag og i Nord-Norge og uten -m i fjellbygdene og pa
Vestlandet), og det samme gjelder nynorsk. Men ogsa i talemal basert pa bokmal og
i skrevet bokmal forekommer formen dem brukt som subjekt. Saerlig gjelder dette
nar den syntaktiske konstruksjonen er slik at subjektfunksjonen ikke er helt klar:
Dem vi mpter, er eldre mennesker
Men dem det angar, synes det (Solstad 1987)
Men du vil ikke tenke i slike baner, fordi dem det angar, og med det antar jeg
at du mener arbeideme, ikke tenker i slike baner (Solstad 1987)
En finner ogsa de i stedet for dem i ikke-subjektfunksjon. Dette skjer ikke sa sjelden
nar pronomenet star i forfeltet:
... og de forventningene ..., de skulle jeg na til bristepunktet vente pa a fa
se oppfylt (Solstad 1987)
PERSONLIGE PRONOMEN 321
Men de virkelige f01elser hun na hadde overfor ham, de matte hun skjule
(Solstad 1987)
De trenger jeg i morgen (Solstad 1987)
Dette gjelder ogsa nar det fplges av en preposisjonsfrase eller relativsetning som
adledd:
Lengre k0 for de uten garanti (Aftenposten 1994, overskrift)
Dette er en appell til de i nemnda som ikke er bundet av formalsparagrafer og
prestisje (Aftenposten)
Forholdet mellom de pa to hjul og de pa fire ... (Arbeiderbladet 1974)
Nar adleddet er en relativsetning med relativised: subjekt, er nominativformen svaert
vanlig:
Det er liten belpnning a hente for de som nar malene (NOU 1987)
Flesteparten av de som omfattes av ordningen hadde bare rett til minstepensjon
(NOU 1990)
Med en personspker er du tilgjengelig for de som du pnsker skal fa tak i deg
(Telefonkatalogen 1994)
Men ogsa i andre tilfeller forekommer nominativformen:
Hun hadde ikke sa mange venninner, men de hun hadde, var hun naert knyttet
til (Arbeiderbladet)
Kontrollegen friskmelder 40 % av de han innkaller (Vart Land)
Broken av de i objektsfunksjon (eller etter preposisjon) kan i en del tilfeller forklares
ved at det blir oppfattet som determinativ, og ikke som pronomen. (Determinativer
har som kjent ikke kasusbpyning). Et uttrykk som de i nemnda som ... kan tolkes
som en substantivfrase med utelatt kjeme: de medlemmene i nemnda som . . ., og da
er de determinativ, ikke pronomen. Det er ogsa en semantisk forskjell pa pronomen +
relativsetning og determinativ + relativsetning. Pronomenet har spesifikk referanse;
det er en bestemt person eller ting man refererer til (Han som snakker na). Determi-
nativ foran relativsetning har som regel ikke-spesifikk referanse; det gjelder hvem
eller hva som heist som kan beskrives med innholdet i relativsetningen (den som
322 PRONOMEN
snakker hele tiden - samme hvem det er). Npytrumsformen det og flertallsformen
de\dei, som kan vaere bade determinativ og pronomen, kan derfor brukes pa begge
mater. Sammenlikn den spesifikke bruken med pronomen i
Han som snakker na, er den nyvalgte vararepresentanten
Det som ligger under sofaen, skal vekk
De som var her i gar, glemte paraplyene sine
og den ikke-spesifikke bruken med determinativ i
Den som snakker hele tiden, blir ikke tatt alvorlig
Det som blir igjen, spiser vi selv i morgen
De som ikke kan tie, ma ga ut
I en setning som Det er liten bel0nning a hente for de som nar mdlet er det derfor
mest rimelig a tolke de som determinativ i stedet for som pronomen med «feil» kasus,
ettersom den naturlige tilsvarende versjonen i entail ville vaere ... den som nar mdlet
. . ., ikke .. . han som nar mdlet . . .
Formen hun, som er den eneste formen i tredje person entail som bare er nomina-
tivform etter normen, blir ogsa av og til brukt som objekt eller utfylling til preposi-
sjon. Dette forekommer saerlig i fplgende tilfelle:
Pronomenet har et adledd: Kanskje ikke sa rart at han noen dr senere giftet seg
med hun som har blitt kalt Norges eneste levende sapeopera (Klassekampen 1994).
Pronomenet star i forfeltet: Det er en plate av Tracy Chapman. Hun vil du like
(Hprespill av Klaus Hagerup, NRK P2).
Pronomenet er ledd i sideordning: Glade fitter i nye sko: Tofarget plata bade for
hun og han (Annonse).
I mange norske dialekter er pronomensystemet i tredje person entail forskjellig fra
systemet i standardsprakene. En skiller da primaert mellom reduserte (sakalte klitiske)
former og selvstendige former, og innenfor de klitiske formene er det ingen kasusfor-
skjell. I pstlandsk kan den klitiske femininformen ’a vaere bade subjekt og objekt, men
den kan ikke sta fprst i hovedsetninger. Der kan vi bare ha de selvstendige formene hu
(nominativ) eller henner (akkusativ).
Hu har ikke sett’a
Henner har’a ikke sett
PERSONLIGE PRONOMEN 323
(I visse varianter av s0r0stnorsk talemal kan henner ogsa brukes som subjekt: Henner
har ikke sett’a).
Klitiske former kan ogsa forekomme i skrift: Ballen fikk en litt vond dupp, og jeg
ville sla’n over (...). Sa datt’n ifiesetpa meg (Aftenposten 1995).
Et annet system fins i en del konservative dialekter som fremdeles har et skille mel-
lom nominativ/akkusativ pa den ene siden og en saerskilt dativform pa den andre. I visse
varianter av opplandsmal skiller en saledes i femininum mellom 'a for nominativ og
akkusativ og ’n for dativ.
Meg har’a itte sett
Je sag’a itte
Je sendte’n eit kort (= ‘... sendte henne ...’)
4.1.3 Bruk av de personlige pronomen
I dette avsnittet skal vi se pa hva slags antesedent eller hva slags innhold de enkelte
pronomenene kan ha. Nar pronomenet far sitt innhold fra selve talesituasjonen eller
omgivelsene, har det deiktisk referanse. Nar det far sitt innhold fra et ledd i kon-
teksten, har det anaforisk referanse.
4.1.3.1 F0rste og annen person
Fprste person entail, jeg\eg, refererer til avsenderen eller taleren. Annen person entail,
du, refererer til mottakeren eller tilhpreren.
Jeg er sulten
Er du sulten?
Flertallsformene vi (nn. ogsa me), og derelde kan ha forskjellige typer referanse. De er
ikke egentlig fprst og fremst flertall av de tilsvarende entallspronomenene, men viser
til en gruppe som inkluderer en person som kan refereres til med et entallspronomen
i fprste eller annen person. En broker da det pronomenet som svarer til den «hpy-
est» rangerte, dvs. at dersom groppen inkluderer fprste person, brukes fprste persons
4
324 PRONOMEN
pronomen, dersom gruppen inkluderer annen, men ikke fprste person, brukes annen
persons pronomen, og dersom gruppen inkluderer verken fprste eller annen person,
brukes tredje persons pronomen. Dette kan formaliseres slik:
1. p. & 2. p. = 1. p. fl.
1. p. & 3. p. = 1. p. fl.
1. p. & 2. p. & 3. p.= 1. p. fl.
2. p. & 2. p. = 2. p. fl.
2. p. & 3. p. = 2. p. fl.
3. p. & 3. p. = 3. p. fl.
Kombinasjonen ‘1. p. & 1. p.’ kan tenkes bare nar f.eks. flere personer undertegner
samme brev eller dokument.
Nar vi inkluderer annenperson, har vi det inklusive vi.
Skal vi ga pa kino i kveld?
Men vi lever pa forskudd og broker opp var oljeformue i et heseblesende tempo
(Aftenposten 1994)
Nar vi bare omfatter fprste og tredje person, har vi det eksklusive vi.
Eva og jeg skal pa kino. Etterpa skal vi ut og spise
Da jeg var ung, matte vi sette taering etter naering, og vi var stolte over a klare
det (Aftenposten 1994)
Akkusativformene av fprste og annen persons pronomen kan referere refleksivt til et
pronomen i samme setning:
Jeg kjppte meg en pplse
Du kan jo kjppe deg en pplse
Vi kjppte oss ny bil
Har dere kjppt dere ny bil?
Pronomenet du kan ogsa brukes med allmenn betydning:
Du skal ikke stjele
PERSONLIGE PRONOMEN 325
Nar du kjem rundt svingen, kan du sja huset pa hpgre side
Du finner ikke noe vakrere noe sted pa kloden (Aftenposten 1994)
Av og til kan det allmenne innskrenkes igjen, slik at det naermest gjelder bare avsen-
deren. I fplgende utdrag gar jeg-personen over fra fprste til annen person, uten at refe-
renten egentlig skifter: Jeg kanf0le meg betydelig knyttet til en stol, en vaskemaskin
eller en gardin. Det gir trygghet og hjemstavn a eie gjenstander. De blir en del av
deg; de kan bli din eksistens: Du er til gjennom dine ting (Alnaes 1977). En slik bruk
av annen persons pronomen er saerlig vanlig i avisintervju, som i fplgende avsnitt fra
et intervju med en tidligere slagpasient: Fremtiden hadde ligget der apen foran meg
— og plutselig var alt forandret. Selvtilliten var borte. Du tror livet er over. Verden
gar videre somf0r, mens du selv sitter der og er sint og bitter for hva som har skjedd.
Du blir selvopptatt, passiv og deprimert. Vennene dine kan ikke forstd hvorfor alt er
sa hdpl0st - hvorfor ikke du кап котте deg videre. For utenpa ser du jo ut somf0r
(Adresseavisen 1995).
Pronomenet vi blir ogsa ofte brukt generisk med referanse til ‘oss alle’ eller alle
mennesker, slik at det naermer seg den ubestemte betydningen ‘man, en’:
Vi vet ikke hvorfor dinosaurene dpde ut
Sa har vi to russere pa de neste plassene
Vi fpdes i hus, vokser opp, eldes og d0r i dem (Aftenposten)
Av og til kan vi ogsa brukes med referanse bare til avsenderen. Dette er spesielt vanlig
i avissprak, og blir derfor kalt det journalistiske vi.
Selv om vi bare har sett en episode av serien, er det full grunn til allerede na
a sla fast at serien er et historisk makkverk (Aftenposten 1994)
Fprste nyttarsdag fikk vi stifte bekjentskap med den ytterst stpyende og til de
grader «folkelige» komiserie «Seier'n er var». Vi gremmet oss (Aftenposten)
Finspillet sa vi og 3166 tilskuere mindre til (Aftenposten 1994)
Det journalistiske vi kan til og med kongruere med et adjektiv i entail: Da vi var liten
... (Morgenbladet 1987).
En annen bruk av vi med referanse til avsenderen alene er det sakalte majestetiske vi,
som brukes av monarker i offisielle uttalelser: Vi Olav gjer med dette kunnigt.
4
326 PRONOMEN
Vi brukes av og til i tiltale til en person pa en intim eller nedlatende mate, som til
bam: Sa sa, nd grater vi ikke mer, eller nar leger og annet helsepersonell snakker til
pasienter: Hvordan ffiler vi oss i dagl
I nynorsk brakes annen person flertall De i hpflig tiltale til en person eller flere
personer. Det skrives da med stor forbokstav:
Eg forstar at De handlar ut fra Plikta (Hellesnes 1982)
Kva vil De seie om dette? (Hellesnes 1982)
Eg ser ingen grunn til a diskutere dette vidare med Dykk (Hellesnes 1982)
I bokmal brakes 3. person flertall i hpflig tiltale til en person (se nedenfor). I flertall
brakes normalt dere, og hpflig tiltale er da ikke markert.
4.1.3.2 Tredje person
I tredje person entail har bokmal og nynorsk hver sitt pronomensystem. I bokmal
skiller en mellom pronomen som refererer til personer, han og hun, og pronomen
som refererer til ikke-menneskelige vesener, livlpse gjenstander og abstrakte begre-
per, den og det.
- Har du sett broren min? - Han sitter der borte
- Har du sett sykkelen min? - Den star der borte
Av og til kan han og hun ogsa brakes om ikke-menneskelige vesener, f.eks. kjaeledyr
og husdyr ellers.
- Har du sett hunden min? - Ja, han ligger der borte
Se pa kua, sa godmodig hun ser ut
Om skip kan en brake hun:
Dette er spsterskipet til Estonia, hun er bare et dekk lavere (Aftenposten 1994)
Hun har gjennomfprt 1200 randturer, «Ragnvald Jarl» (Dagbladet 1995)
I nynorsk brakes han og ho, enten antesedenten er et menneske eller ikke.
PERSONLIGE PRONOMEN 327
- Har du sett bror min? - Han star der borte
- Har du sett boka mi? - Ho ligg der borte
Dette er ogsa vanlig i norske dialekter. Under pavirkning fra bokmal kan en imidlertid
finne den brukt som pronomen ogsa i nynorsk, saerlig nar antesedenten er et abstrakt
substantiv, men ogsa ellers.
Utpa ettermiddagen neste dag vakna eg med ei avgjerd. Eg hadde ikkje teke
den ut fra avveging av grunnar, den berre var der (Hellesnes 1982)
Boka star kanskje i hylla, kanskje hugsar du ikkje om du har lese den
(Samlagsliner 1994)
Noe annet er det nar den star med trykk eller har en relativsetning eller preposi-
sjonsfrase som adledd. Da har vi med demonstrati vet den a gjpre, som ogsa brukes
i nynorsk (jf. 3.2.2.1).
DEN (der) vil eg i alle fall ikkje ha
Den som veit kor han er, bpr seie fra
Eg vil ha den med melis
Ved referanse til personer er hovedregelen bade i bokmal og nynorsk at han brukes
om en person av hankjpnn og hun\ho om en person av hunkjpnn. Dette gjelder bade
ved deiktisk og ved anaforisk referanse:
Kjenner du han? (peker pa en mann)
Kjenner du henne? (peker pa en kvinne)
- Har du sett bror min? - Han sit der borte
- Har du sett syster mi? - Ho sit der borte
Ved anaforisk bruk av pronomen kan det forekomme at det ikke er samsvar mel-
lom naturlig kjpnn og grammatisk genus. I slike tilfeller retter pronomenet seg som
oftest etter naturlig kjpnn.
- Har du sett postbudet? Ja, han kom for en halvtime siden
- Prpvde ikkje nattevakta a stanse deg? Nei, han hadde sovna
Statsministeren sa at ho ikkje kunne love stprre Ipyvingar
328 PRONOMEN
Et unntak her er ordet barn, som ofte blir referert til med det, altsa i samsvar med
grammatisk genus: Barnet skreik heile tida. Det hadde jo ikkje fatt mat.
Nar antesedenten ikke viser til en spesifikk person, men blir brukt generelt om en
yrkesgruppe eller en annen kategori, brukes tradisjonelt maskulinformen han.
Spkeren ma legge ved arbeider som han vil det skal bli tatt hensyn til
Ved a krysse av pa skjemaet, kan fomaermede sile ut den informasjon han 0ns-
ker (NOU 1992)
Ut fra pnsket om a praktisere likestilling mellom kjpnnene, har det etter hvert blitt
vanligere a brake ogsa femininformen i slike tilfeller:
Dette fprer lett til at studenten synest ho aldri far skaffa seg nok kunnskap
(Uniped 1993)
For lesaren vil det ha saerleg interesse a sja samanhengen med fortida heilt fram
til det ho sj01v opplever og kan ha ei personleg opplevd meining om
(Furre 1991)
Ogsa andre strategier blir tatt i bruk for a unnga a brake han med ikke-spesifikk refe-
ranse. En braker f.eks. flertallsform i stprst mulig grad, en braker begge pronomen,
eller en tyr til ord som vedkommende o.l.
Spkeme ma legge ved arbeider som de vil det skal bli tatt hensyn til
Jeg benytter meg gjeme av fire-fem kjennetegn nar jeg skal definere den intellek-
tuelle. Hun eller han er for det fprste innstilt pa a ta Kant pa ordet og tenke selv
(Adresseavisen 1995)
Det er imidlertid ikke klare retningslinjer for veileders ansvar nar han/hun far tildelt
en student (Universitetsavisa 1995)
Soningsformen utvalget foreslar, foratsetter at domfelte ikke skal ha opphold i
anstalt, men at vedkommende bor utenfor fengselsvesenets anstalter (NOU 1988)
Nar antesedenten ikke er et menneske eller et personifisert dyr, retter pronomenet
seg i nynorsk etter grammatisk genus.
- Har du sett sykkelen min? - Han star der borte
- Har du sett boka mi? - Ho ligg der borte
PERSONLIGE PRONOMEN 329
- Har du sett brevet mitt? - Det ligg der borte
Innenfor eldre militsere og andre hierarkiske organisasjoner er det en tradisjon for a
brake tredje person i tiltale til en underordnet: Har han tenkt a drukne meg? Eller hva
prpver han pa? (Nr. 91 Stomperad).
I talemal saerlig nord i landet kan han brukes i stedet for formelt subjekt det om vaeret:
- Er det fremdeles uvcer? - Jada, han er full storm enda (Telefonintervju i NRK-
Finnmark 1995).
Flertallsformen de\dei er flertall bade av han, hunlho, den og det, og skiller saledes
ikke mellom menneskelig og ikke-menneskelig antesedent, eller mellom ulike kj0nn
eller genus.
- Har du sett br0drene/s0strene/syk!ene/b0kene/brevene mine? - De er der
borte
I tillegg til at deldez brukes med referanse til substantivfraser i flertall, kan ogsa
bruken vaere rent semantisk betinget, slik at det brukes med referanse til kollektive
substantiver.
Familien visste ikkje kva dei skulle gjere i ferien
Nylig tok politiet et parti med 350 batangakniver som skulle selges ulovlig. De
har tatt to armbrpster og selvombyggede signalpenner for 22 mm kuler
(Aftenposten 1994)
Nar vi d0r, kommer en ny generasjon til, men de starter ikke pa bar bakke
(Eriksen 1994)
Antesedenten kan ogsa vaere underforstatt eller implisert i en foregaende substantiv-
frase: Ga tilbake til butikken ogfortell dem at de ikke kan selge sa gammel leverpos-
tei. Her refererer dem og de til personer som er implisert i ordet butikken.
Denne bruken grenser til den heit generelle eller ubestemte betydningen som naer-
mer seg ‘man’ eller ‘en’:
I gamle dagar trudde dei at jorda var flat
Det var en gang en mann som de kalte Rike Per Kremmer
Dei seier at han har vori gift to gonger f0r
330 PRONOMEN
En spesiell bruk av tredje persons pronomen har vi i uttrykk som Per og de, som betyr
‘Per og de andre, de som er sammen med han, eller som hprer til samme gruppe’: Den
ffirste fredagen Anna kom for a passe Helle, hadde jeg avtalt med Tom og de at vi
skulle mfites ved kiosken (Uri 1995).
I bokmal brukes tredje person flertall i hpflig tiltale til en person. Det skrives da
med stor forbokstav:
Det ma De finne Dem i
De husker, Baldersen, hvor mye brak det var pa Deres avdeling da jeg var der
(Alnajs 1977)
Jeg foretrekker litt anonymitet, skal jeg si Dem (Alnaes 1977)
I konservativt bokmal kan denne formen forekomme sporadisk ogsa i tiltale til flere
personer: Vil De vcere sa snille a sette Dem pd Deres plasser.
Flertallsformen de\dei kan brukes med ikke-spesifikk referanse til personer nar de
har en kvantor som antesedent.
Alle gjorde det de kunne
Hvis noen vil rpyke, ma de ga ut
Ingen heldt det dei hadde lova
Pronomen i tredje person kan ha det man kan kalle intensjonal referanse. Det vil
si at pronomenet ikke refererer til samme gjenstand e.l. som antesedenten, men til et
annet eksemplar som kan benevnes med samme uttrykk. Dette er mest opplagt ved
ord som viser til gjenstander som fins i flere eksemplarer, som ‘bok, bilde’ etc., men
ogsa ved mange andre typer substantiver:
Jeg gav Amalie den siste boka av Solstad, men hun hadde alt lest den
Vanlige Ipnnstakere ma levere selvangivelsen i januar, men private naerings-
drivende kan levere den i februar
Den mannen som gav Ipnningsposen til kona si, var lurare enn han som gav
han til elskarinna si
Npytrumsformen der brukes anaforisk med referanse til en substantivfrase i npytrum
entail.
PERSONLIGE PRONOMEN 331
- Visste du at Jensens har kjppt seg nytt hus? - Ja, jeg har sett det allerede
Da brevet kom, opna eg det straks
Vannet var sa skittent at vi ikke ville vaske oss i det
Barnet hadde alt lagt seg, sa vi fikk ikke se det
Ved andre npytrumssubstantiver som viser til personer, brukes heist han eller hun,
selv om de er npytrumsord (se ovenfor).
Substantivfraser i begge tall og alle tre genus kan pronominaliseres med det nar
de har ikke-spesifikk referanse. Dette gjelder heist nar det ikke star som subjekt og
nar antesedenten er ubestemt.
- Eg leiter etter ein hammar. - Det kan du fa lane av meg
Vi hadde menighetsspster i Afjord den gangen, det har vi ikke i dag
(Almas og Gullestad 1990)
V i skal bli fly vertinner, det er det vi skal bli (Karterudseter 1977)
Denne bruken er seerlig vanlig nar antesedenten star i ekstraposisjon foran setnin-
gen:
En sykkel, det skal vi nok skaffe deg
En dram, det tar han bare i selskap
Vinterdekk, det trenger du ikke na lenger
Avis, det kjppte eg i dag tidleg
Ubedne gjester, det kjem det stadig vekk
I setninger med verbet vcere og en substantivfrase som predikativ, kan det sta som
subjekt og vise til en person eller gjenstand som blir identifisert av predikatet. Her
brukes ogsa npytrumsformen det, uansett kjpnn eller genus.
Determinbror
Det er berre foreldra mine
Det er sykkelen min
Og Selmer lytta og arbeidde, ... A, det er litt av ein luring, det, seier dei andre
i tappen. Hpysand’n, ja, det er litt av ein puse (Flpgstad 1977)
(Pa samme maten brukes determinativet dette: Dette er min s0ster.)
332 PRONOMEN
Slike identifiserende setninger kan ogsa ha en foranstilt substantivfrase i ekstra-
posisjon, som da refererer til det som blir identifisert med predikatet.
Husverten, det er ein real kar
En gammel sofa, er det noe a samle pa?
Amerikaneme, det er visst det nye verdenspolitiet
Selmer Hpysand, det er stpdig kar, det! (Flpgstad 1977)
4.1.3.3 Spesielle typer referanse ved det
Npytrumsformen det brukes med referanse til en rekke andre typer stprrelser enn
substantivfraser, som f.eks. et setningsinnhold:
Du bpr komme deg heim, og det straks
Alt skjer for fort, og det uroer meg (Faldbakken 1993)
Dei kjem fra ein annan planet, det er lett a sja (Flpgstad 1977)
Klokkekjeda fprer ned i vestlommen, det veit guten (Flpgstad 1977)
Men Tyskland rustar opp, det kan det ikkje vera tvil om (Flpgstad 1977)
Det blir ogsa av og til brukt med referanse til bare en del av et foregaende setnings-
innhold: Johan fikk gd ifredpa gata i Chicago. Det ville aldri skjedd i Oslo (dvs. ‘at
Johan fikk ga i fred pa gata’ ikke ‘... fikk ga i fred pa gata i Chicago’).
Pronomenet det brukes ogsa nar antesedenten er en nominal leddtype uten genus,
det vil si leddsetning eller infinitivskonstruksjon:
Hun fortalte at hun ikke kunne komme hjem til jul. Det var veldig leit
Det er farlig a stupe herfra, sa det bpr du aldri prpve pa
At det skulle ga sa greit, det hadde vi ikke trodd
- Tror du at bama merer seg? - Ja, det ser ut til det
- Hugsar du kven som budde her? - Nei, det har eg glpymt
Her kan vi sette inn en tilsvarende leddsetning eller infinitivskonstruksjon i stedet
for det i den siste setningen:
PERSONLIGE PRONOMEN 333
[At hun ikke kunne komme hjem til jul,] var veldig leit
Det b0r du aldri pr0ve pa [a stupe herfra]
Det ser ut til [at bama morer seg]
Eg har glpymt [kven som budde her]
Et slags setningsinnhold som referanse har vei det ogsa i spdrsmal som Hvordan det?
Hvorfor det?
- Jeg kan ikke komme likevel
- Hvorfor ikke det?
Pronomenet det kan ogsa ha en verbfrase som antesedent:
Ho reiste heim, men eg ville ikkje det (= ‘reise heim’)
Ho bad oss betale for maten, men det kunne vi ikkje
Per hadde ikke sett filmen, og det hadde ikke Kari heller
Prisene ble satt opp, men det ble ikke Ipnningene
I disse eksemplene star det i stedet for et infinitt verb med eventuelle adledd etter et
hjelpeverb, slik at vi kan regne med at det kan erstattes av en slik verbfrase:
Eg ville ikkje [reise heim]
Vi kunne ikkje [betale for maten]
Kari hadde [sett filmen]
Lpnningene ble ikke [satt opp]
Nar pronomenet det pa denne maten har en verbfrase som antesedent, har vi ofte
intensjonal referanse (se ovenfor). Det vil si at det viser ikke til samme handling eller
tilstand som antesedenten, men til en liknende eller tilsvarende handling eller tilstand.
Dette er saerlig tydelig nar verbfrasen inneholder et anaforisk uttrykk. I setningen Ho
besfikte foreldra sine kvar jul, men eg gjorde ikkje det trenger ikke hennes og mine
foreldre vaere de samme, og dermed blir heller ikke referansen til ‘bespke foreldra
sine kvar jul’ den samme i begge tilfeller.
Nar setningen ikke inneholder et hjelpeverb, og dermed heller ingen infinitt verb-
frase, blir verbet gj0re\gjere satt inn i stedet, slik at setningen med pronomen ogsa
kan fa et verb:
334 PRONOMEN
Ho reiste heim, men eg gjorde ikkje det
Ho bad oss betale for maten, men det gjorde vi ikkje
Per sag ikkje filmen, og det gjorde ikkje Kari heller
Prisene steg, men det gjorde ikke 10nningene
Det fantes ikke en original tanke i hele boken. Det gjorde det heller ikke i den
neste (Alntes 1977)
Na star altsa det som objekt for verbet gj0re. Dette verbet kan ogsa brukes pa denne
maten i en infinitt form sammen med hjelpeverb:
Ho reiste heim, men eg ville ikkje gjere det
Ho bad oss betale for maten, men det kunne vi ikkje gjere
Per hadde ikke sett filmen, men det hadde Kari gjort
Verbet gj0re er et transitivt verb som tar en nominal utfylling (direkte objekt), og
ingen andre utfyllinger, men selvsagt eventuelle frie adverbial. Dette gjpr at det repre-
senterer alle utfyllinger i den verbfrasen som er pronominalisert. En ny utfylling kan
ikke gjentas sammen med det etter gj0re:
* Ho reiste heim, men eg gjorde det til byen
* Ho bad oss betale for maten, men vi gjorde det berre for ovemattinga
* Per sa filmen, og Kari gjorde det teaterstykket
Av samme grunn kan ikke perfektum partisipp gjort settes inn i passivsetninger:
*Prisene ble satt opp, men det ble ikke l0nningene gjort. Grunnen er at passiv av et
transitivt verb som gj0re ikke kan ta et objekt med definitt referanse, som et prono-
men er.
Derimot kan et adledd som ikke er utfylling, dvs. et fritt adverbial, godt gjentas
sammen med gj0re det:
Ho reiste heim kvar veke, men eg gjorde det berre i ferien
Ho bad oss betale for maten med ein gong, men vi gjorde det ikkje f0r dagen
etter
Per sa filmen frivillig, men Kari gjorde det bare under press
Prisene steg hele aret, men 10nningene gjorde det bare i januar
PERSONLIGE PRONOMEN 335
Dette forholdet kan illustreres ved hjelp av fplgende diagram:
Verb Objekt Fritt adverbial
(jeg skal) se filmen i morgen
(hun vil) gj0re det P<i s0ndag
Verb Objekt Fritt adverbial
Objektsinfinitiver (se 11.2.1.5) kan ogsa pronominaliseres med det, men ettersom de
star i posisjoner der en ellers ikke kan ha nominale leddtyper, ma gjdre settes inn her
ogsa:
Han lot hunden jage katten
Han lot hunden gjpre det
*Han lot hunden det
Verbene vcere\vere, bli, verte og ha blir ikke gjentatt med gj0re foran det, i stedet
gjentar en selve verbet. Vi har sett ovenfor at dette gjelder nar de fungerer som hjel-
peverb, men det gjelder ogsa nar de er hovedverb:
«J
336 PRONOMEN
Karin var snill, men det var ikke mannen hennes
Olav er i utlandet, men det er ikkje kollegaene hans
Eg blir sa lett sint, men det blir ikkje du
Marta hadde fast stilling, men det hadde ikke Olav
Vi ser her at det kan representere predikativ, adverbial eller objekt. Ettersom det
samme verbet her blir gjentatt, kunne det vaere rimelig a regne det for en pronomi-
nalisering av predikativet, henholdsvis objektet. Vi har jo allerede sett at det brukes
nar antesedenten ikke har genus, og det gjelder jo ogsa predikative adjektiver. Vi har
ogsa sett at det kan brukes med et ubestemt og ikke-spesifikt nominal som antese-
dent, og det er nettopp det vi har i det siste eksemplet ovenfor. Pa den annen side kan
det brukes sammen med disse verbene ogsa nar utfyllinga er et bestemt og spesifikt
nominal:
London er bade hovedstaden og den stprste byen i sitt land, men det er ikke
Washington
Marta har den hpyeste stillingen pa sin avdeling, men det har ikke Olav
Noe tilsvarende gar ikke med andre verb: Det var Harald som grunnla hovedstaden;
det var ikke Olav som grunnla *det/den.
Vi har ogsa sett at det kan pronominalisere en verbfrase som inneholder flere adledd.
Det gjelder ogsa etter verbene vcere, bli, ha. I fplgende eksempler ma vi derfor regne
med en pronominalisering som antydet ved hakeparentesene og indekstegnet:
Karin [var snill bestandig];, men deti var ikke mannen hennes
Olav [er i utlandet hver sommer]i, men deti er ikkje kollegaene hans
Marta [hadde topplpnn fra fprste dag]i, men deti hadde ikkje Olav
Her ma vi regne med at det har hele verbfrasen som antesedent. I motsatt fall ville
nemlig det matte representere to fraser (snill og bestandig osv.), noe som strider mot
et grunnleggende prinsipp om at det som er represented: ved en pro-form, ma utgjpre
ett ledd. Det er dette prinsippet som gjpr at vi ikke kan ha en pronominalisering som
*Lise gav [Ludvig en blomst]i, og Ellen gav demi ogsa, som altsa skulle bety at Ellen
ogsa gav Ludvig en blomst.
Pronomenet det har altsa det til felles med andre pronomen, at nar det star med
anaforisk referanse, er antesedenten ett ledd, men til forskjell fra andre pronomen
PERSONLIGE PRONOMEN 337
trenger ikke dette leddet vaere nominalt. Det kan vaere en setning, en infinitivskon-
struksjon eller en verbfrase, men det kan ikke vaere en del av et slikt ledd som ikke
selv er ett ledd. Nar det pronominaliserer en verbfrase med finitt verb, trenger set-
ningen et nytt finitt verb, som da enten kan vaere det samme hjelpeverbet som i den
pronominaliserte verbfrasen, eller det kan vaere verbet gjfire, dersom verbfrasen ikke
inneholder noe hjelpeverb.
Pronomenet det blir ogsa brukt uten referanse eller antesedent som formelt subjekt
eller objekt:
Det regner
Det kom mange gjester
Ho har det bra
(Se 8.2.2.2 og 8.З.1.З.)
4.1.4 Pronomenfraser
Det vanligste er at pronomen star alene og fungerer som en frase alene. Men pro-
nomen kan ogsa ha adledd, slik at vi far mer komplekse pronomenfraser. I forhold
til andre nominale leddtyper er likevel mulighetene for hva slags pronomenfraser vi
kan ha, ganske begrenset.
Som andre nominale leddtyper kan ogsa pronomenfraser inneholde et fokuserende
adverb. Bare, nettopp, scerlig, i alle fall, til og med, selv\sj0lv, jamvel (nn.) star foran
pronomenet, og star etter, og ogsa kan sta enten foran eller etter.
Bare hun far vaere med
Til og med du ma vere enig i det
Selv han matte gi seg
Vi og kan sja sjpen fra altanen
Ogsa vi kan se sjpen fra altanen
Da ma dere ogsa vaere med
I muntlig sprakbruk kan nok bare og til og med ogsa sta etter pronomenet nar det har
sterkt trykk:
338 PRONOMEN
Nar HAN til og med tok feil, er det ikke noe rart at JEG gjorde det
Det var HENNE bare de ville snakke med
Et etterstilt selv er imidlertid ikke fokusadverb. Det er et forsterkende eller fram-
hevende anaforisk determinativ (se 13.2.3 og nedenfor).
I begrenset grad kan et personlig pronomen ha foranstilt adjektiv. Det gjelder fprst
og fremst i tiltale og utrop. Adjektivet har svak form, da pronomen danner definitte
fraser (se 5.1.2.2.1.2): Stakkars oss. Kjcere deg. Adjektivene hel og halv kan sta til
pronomen ogsa som del av setninger: Jeg s0lte kaffe over hele meg.
Determinativene alle og begge (nn. ogsa bae) kan sta foran et pronomen i flertall,
og alt kan sta foran npytrumsformen det:
Alle dere kan fa komme
Ho inviterte begge oss
Alt det skal vekk
Dette er saerlig vanlig nar det fplger et adledd etter (se eksempel nedenfor).
Personlige pronomen kan kombineres med en etterstilt substantivfrase. Denne
forbindelsen er da a regne for en apposisjonskonstruksjon (jf. 3.3.3.4):
Vi studentar finn oss ikkje i meir nedkutting
Alle vi produksjonsarbeidere ma tas inn igjen
Dere to sterke mannfolk ma kunne flytte det flygelet
Du ma ta hensyn til begge oss bama
Hva skal skje med meg stakkars menneske?
I de aller fleste norske dialekter brukes et foranstilt pronomen i tredje person sammen
med egennavn. Dette fins ogsa i talemalsnaar skjpnnlitteratur: han Lars, ho Emma. Her
er det mest rimelig a regne navnet som kjeme, med pronomenet som foranstilt adledd
(jf. 3.3.2.1).
I fprste og annen person flertall kan et adjektiv fplge etter et personlig pronomen.
Dette er da gjeme a oppfatte som en substantivfrase med utelatt kjeme (jf. 3.3.1.2):
PERSONLIGE PRONOMEN 339
Vi gamle ma forsvare var rett
Alle dere andre kan komme seinere
I tredje person ville et slikt pronomen med etterfplgende adjektiv bare kunne oppfat-
tes som determinativ: De gamle ma forsvare sin rett.
Personlige pronomen i flertall kan fplges av tallord: Dere tre ma ga etter hjelp,
vi to blir sittende her.
Personlige (og refleksive) pronomen kan fplges av selv\sj0lv. Dette brukes til a
framheve pronomenet eller referansen. Det er da ogsa pro-ord og har samme refer-
anse som pronomenet (se 13.2.3): Vifortalte ham om ham selv.
En liknende funksjon har adjektivet personlig etter et pronomen: For meg person-
lig har det ingenting a si.
Personlige pronomen kah, i likhet med substantiver, fplges av en relativsetning
eller en preposisjonsfrase:
Han som snakker na, er presten
Du som veit alt, kan kanskje si meg ...
Eg som aldri har vori i Afrika!
Vi som er gamle, ma forsvare var rett
Sppr han ved skranken
Eg likte ho med det rutete skjprtet
Sjokoladekaka er ikke sa god som den med marsipan
Det er ogsa mulig med bade en preposisjonsfrase og en relativsetning etter samme
pronomen. Preposisjonsfrasen ma da komme fprst av de to: Dei ved bordet som hadde
vore marxistarffir 1956, burde ha dr0fta tankane (Hellesnes 1982).
En vanlig form for etterstilt preposisjonsfrase er tier brukt som forsterkende uttrykk
etter pronomen med deiktisk referanse:
Han der ma ha slatt seg kraftig
Eg vil heist ikkje spprje ho der
Nar den star foran en relativsetning, kan det regnes som determinativ. Det samme
gjelder stundom det og deldei:
340 PRONOMEN
Den som snakker h0yest, blir oftest hprt
Det som irriterer meg mest, er at han ikke svarte
De som ikke kan tie, ma ga ut
Ordet det kan sta som kjeme med en at-setning eller infinitivskonstruksj on som adledd:
Det at du kom for seint pa bussen, er inga unnskyldning
Det at jeg er paranoid, betyr ikke at ingen er ute etter a ta meg
Til og med det a fa til vapenhvile var umulig
Alltid har det a s0ke ly vaert en forutsetning for overlevelse og trygghet
(Aftenposten)
Til det a vere fullkomen hpyrer det med a vere utan liding (Hellesnes 1982)
4.2 Refleksivt pronomen
Det refleksive pronomen er seg. Morfologisk og sprakhistorisk hprer det til samme
type ord som de personlige pronomen. Det har sin antesedent i samme setning (se
13.2.2). Antesedenten er normalt subjektet i setningen, og refleksivpronomenet har
derfor ingen subjektsform. Det refleksive seg brakes bare nar antesedenten er tredje
person. Det brakes bade i entail og flertall og i alle tre genus. I fprste og annen person
brakes akkusativformen av det tilsvarende personlige pronomen:
Jeg skynder meg
Du skynder deg
Hun skynder seg
Han skynder seg
Vi skynder oss
Dere skynder dere
De skynder seg
I hpflig tiltale i bokmal, som formelt er 3. person, broker en ikke refleksivt pronomen:
Kanskje De vil sette Dem?
Pa den annen side kan seg bli brukt ved verb i imperativ i en mer eller mindre
nedlatende tone, saerlig i kommando til hunder: Legg seg! Rapp seg!
RESIPROKE PRONOMEN 341
Det refleksive pronomen kan fplges av selv\sj0lv. Dette er obligatorisk nar det star
som predikativ og i visse andre syntaktiske konstruksjoner (se 13.2.3):
Ho bad han passe seg sjplv
Per ble veldig glad for sin egen gave til seg selv
Han vil heist vaere seg selv
I forbindelse med selv kan det i tillegg modifiseres med et fokuserende adverb: Han
Ьфг ikke bebreide bare seg selv. Ellers er muligheten for adledd stort sett begrenset
til adjektivet hel: Han s0lte kaffe over hele seg.
4.3 Resiproke pronomen
Det resiproke pronomen er hverandre (sjeldnere hinanneri) i bokmal og kvarandre
eller einannan [einannen] i nynorsk. Disse er ut fra sin betydning alltid flertall. De
brukes i alle personer:
Vi beundrer hverandre
Dere beundrer hverandre
De beundrer hverandre
Dette uttrykker normalt en gjensidig relasjon, slik at ‘A og В beundrer hverandre’
impliserer logisk ‘Abeundrer B’ og ‘B beundrer A’. Det kan imidlertid ogsa uttrykke
en lineaer orden, som i Dei tre br0me gjekk etter kvarandre.
Et verb eller adjektiv kan i seg selv ha resiprok betydning. Da kan det resiproke
pronomen settes til fakultativt (jf. 13.2.1):
De stod lenge og kysset (hverandre)
Guttene sloss (med hverandre)
Du bpr samanlikne kandidatane (med kvarandre)
Dei er svaert like (kvarandre)
342 PRONOMEN
4.4 Interrogative pronomen
Det interrogative pronomen, eller spprrepronomenet, er hvemlkven nar en sppr etter
et menneskelig eller personifisert vesen. Ellers er det hva\kva, som ogsa brukes nar
det spprres etter noe helt ailment eller uspesifisert. Spprrepronomenene har samme
form for entail og flertall.
Som det gar fram av navnet, blir spprrepronomen primaert brukt til a innlede
spprsmal. De star normalt fprst i setningen, og innleder bade direkte og indirekte
spprresetninger:
Hvem er det?
Kven har du snakka med?
Hvem er de to herrene der?
Hva vil du ha a drikke?
Kva veit de om saka?
Hun spurte hvem det var
Han spurde kven eg hadde snakka med
Han spurte hva jeg ville ha a drikke
Ho spurde kva vi visste om saka
Interrogative pronomen blir ogsa brukt til a innlede visse typer relativsetninger
(jf. 11.3.2.2):
Vi ma redde hva vi kan
Sei det til kven du vil
Interrogative pronomen har ikke kasusbpyning i norsk, men den eldre genitivs-
formen hvis kan brukes som determinativ i bokmal, heist til a innlede leddsetnin-
ger:
I Varmland, hvis befolkning det i saerlig grad gar utover, har protestene vaert
voldsomme (Aftenposten 1994)
Men en tannpastatube hvis ytre fasade er vansiret av dens innhold, det er noe
annet (Solstad 1987)
Nydannelsen hvems er tillatt sideform i bokmal: Hvems bil er det? Den tilsvarende
INTERROGATIVE PRONOMEN 343
nynorskformen er ikke del av normen, men fins likevel brukt: Ja, kvens skuld er det?
(Vesaas 1957).
Interrogative pronomen kan ogsa ha et preposisjonsledd som adledd:
Hvem av oss skal prpve fprst?
Kven i Noreg tener over ein million?
Hva i helvete mente du med det?
Spesielt kan hvalkva fplges av frasen for en ... eller/or noe(n):
Hva for en bok vil du lese fprst?
Hva for noe tull er dette?
Kva for eit tog kom du med?
Her er det ogsa svaert vanlig med splitting av frasen:
Hva foreslar du for Ipsning?
Hva er dette for noe tull?
Kva likar du for bpker?
Denne forbindelsen tilsvarer bokmal hvilken. I nynorsk brukes ogsa kva som deter-
minativ alene i denne funksjonen:
Hvilken bok vil du lese fprst?
Kva bok vil du lese fyrst?
En slik bruk av hva som determinativ forekommer ogsa i bokmal: Hva grunn har du
til a anta det?
I sprpstlandsk talesprak kan ogsa hvem sta som determinativ, ogsa til substantiver som
ikke viser til person: Hvem buss skal du ta?
344 PRONOMEN
4.5 Ubestemt pronomen
Dette er betegnelsen pa pronomen uten antesedent eller spesifikk referanse, men
med en allmenn uspesifisert referanse. Det fins egentlig bare ett ubestemt pronomen
i norsk, nemlig man, som brukes bare i bokmal, og bare som subjekt:
Man vet ikke hvorfor dinosaurene d0de ut
Ved NORADs nsrings- og industriavdeling vil man n0dig kommentere saken
(Aftenposten 1994)
Man bad om at hun matte bli leget ved de helliges forbpnn (Henriksen 1992)
I samme funksjon brukes ogsa determinativet en. Dette er eneste mulighet nar det
ikke er subjekt. I nynorsk brukes ein generelt som ubestemt pronomen:
Ein veit ikkje korfor dinosaurane dpydde ut
Det som overrasker en, er intensiteten i protestene
Det ubestemte pronomen kan ogsa brukes med referanse til avsenderen:
Man kan jo lure pa hva hensikten er
I departementet svarte de at man arbeidet med saken
- Er dette din siste sesong? - Ja, man har jo behov for litt mer fritid; en har jo
en familie a tenke pa blant annet
(Jf. 4.1.3.1 ovenfor om tilsvarende bruk av personlige pronomen.)
Bade man og en\ein kan brukes med flertallsbetydning: En Ъфг heist vaere flere
sammen.
Ogsa en\ein kan ha selv\sj0lv som adledd: Et slikt fors0k vil jo bare ramme en selv.
Litteratur til kapittel 4:
Pronomenformene er inngaende beskrevet i Beito 1970 for nynorsk og i Knudsen
1949 og Nees 1972 for bade bokmal og nynorsk. Bruken av formene de og dem er dis-
kutert i Lpdrup 1982 og Papazian 1983. En normativ behandling av emnet fins i Vinje
1976. Pronominalisering av verbfraser med gjere det er diskutert i Askedal 1982a.
Adjektivfraser
5.1 Adjektiv
Adjektiver er ord av fplgende type: sterk, snill, svart, stor, norsk, rutete, hjelpsom,
levende.
Mange adjektiver er avledet av perfektum partisipp eller er sammensetninger med
slike adjektiver som etterledd: interessert, begavet, utslitt, nyvaska.
De fleste adjektiver kan gradbpyes, enten ved endelse eller mer\meir - mest. De
har normalt ogsa genus-, tall- og bestemthetsbpyning.
Adjektivet er kjeme i adjektivfrasen. Den kan besta av et adjektiv alene (stor) eller
av et adjektiv med adledd foran og/eller etter kjemen (svcert viktig, to meter lang,
redd for ulv, veldig god til a danse).
Adjektivfrasen er oftest predikativ i setningen eller adledd i en substantivfrase.
Npytrumsformen av adjektivet kan vaere adverbial i setningen (det gikk seint) eller
adledd (gradsadverbial) til et annet adjektiv (svcert stor).
Forholdet mellom adjektiv og perfektum partisipp er komplisert og noe omstridt.
I denne framstillinga regner vi med at perfektum partisipp, som er en form av verbet,
inngar i verbale konstruksj oner som perfektum (har sldtt, er gatt) og omskrevet passiv
(erfimnet, ble sagt, vartfunni). Nar tilsvarende ord star som adledd i substantivfraser,
regner vi dem som adjektiver (en nyligfunnet grav, ei last d0r, oppsagte arbeidere,
skrivne b0ker). Pa bokmal far slike adjektiver tallbpyning som andre adjektiver (laste
dqirer, *last d0rer), mens de etter vcere og bli, dvs. i perfektum og passiv, ikke blir
kongruensbpyd (durene er last). Pa bokmal blir altsa adjektivet i prinsippet kong-
ruensbpyd, mens partisippet ikke far slik bpyning. (Pa nynorsk blir ogsa partisippet
oftest kongruensbpyd, se naermere кар. 1.2.2-7.2.4.)
Nar bokmal har kongruensbpyning etter vcere og bli, har vi adjektiv, ikke partisipp,
f.eks. i dere er velkomne, de var som besatte o.a.
Genus- og tallbpyning ved adjektiver som er avledet av perfektum partisipp, er til
dels noe annerledes enn ved adjektiver ellers. Det vil derfor bli skilt mellom egent-
4
346 ADJEKTTVFRASER
lige adjektiver og adjektiver avledet av perfektum partisipp, og de to gruppene
vil delvis bli behandlet hver for seg.
5.1.1 Betydning
Adjektiver uttrykker oftest egenskaper. De mest typiske egenskapene er permanente
(kvaliteter), bl.a.:
St0rrelse, aliment: stor, Uten, vertikalt: h0g, lag, kort, horisontalt: bred, smal,
trang, lang, tjukk, tynn
Form: rett, krokete, b0yd, firkantet, rund,flat
Farge/lys: svart, kvit, r0d, gul, bld, gr0nn, fiolett, brun, oransje, lys, m0rk, dus
Lydstyrke: h0g, lag, dump, skarp
Smak: s0t, sur, bitter
Taktilitet (f01else ved berpring): mjuk, hard, ru, bl0t, skarp, sl0v
En del andre adjektiver uttrykker egenskaper som i stprre grad kan vaere midler-
tidige (tilstander):
Livstilstand: gammel, ung, ny, levende, d0d, frisk, sjuk, darlig
Sinnstilstarid: sint, tr0tt, glad, lykkelig, trist, forn0yd, redd
Temperatur: varm, kald, kj0lig, lunken, heit, lummer
Andre egenskaper: lat, arbeidsom; rein, skitten; rask, sein m.fl.
De fleste adjektivene ovenfor uttrykker objektive egenskaper. Noen viktige adjek-
tiver uttrykker vurderinger fra talerens side: god, darlig, pen, vakker, stygg, hyggelig,
fin o.a. Ogsa adjektiver som vanligvis uttrykker objektive egenskaper, kan inneholde
vurderinger, f.eks. stor, liten, lang, s0t o.a. Isaer gjelder det nar adjektivet blir brukt
i overf0rt betydning: en stor taler, et s0tt m0te, skarpe ord.
Det blir ofte skilt mellom adjektiver som klassifiserer, og adjektiver som beskri-
ver. De adjektivene som brukes til a klassifisere, er heist de som uttrykker objektive,
permanente egenskaper, mens de som brukes til a beskrive, heist er de som uttrykker
vurderinger og midlertidige egenskaper.
Pa tvers av disse skillene gar et skille mellom egenskaper som er inherente (ibo-
ende), og egenskaper som er relative. Adjektiver som betegner inherente egenskaper,
beskriver noe direkte: en svart katt. Nar adjektivet betegner en relativ egenskap, er
beskrivelsen sett i lys av det substantivet adjektivet star til: ei stor flue betegner ei
ADJEKTIV 347
flue som er stor til a vaere flue, men samme flue er likevel et lite dyr, iallfall langt
mindre enn en liten elefant. Og en langsom bil kan forflytte seg fortere enn en rask
1фрег.
Felles for de fleste adjektivene ovenfor er at de kan graderes (noe som uttrykkes
ved bpyningsendelser eller mer\meir - mest). Det innebaerer at betydningen angir et
punkt eller et omrade pa en skala. Men mange adjektiver har en betydning som er mer
presis, og som det derfor er vanskelig a gradere i vanlig betydning. Slike adjektiver er
d0d, gift, daglig, sivil, gratis, norsk, kvadratisk, bamlfis, barhodet, innelast, nybakt,
brannforsikret, liknende, utearbeidende, lovlig, administrativ o.a. Ogsa ordenstall er
presise: et tredje fors0k, likesa hel, halv. Nasjonalitetsadjektiv o.l. som norsk, svensk,
europeisk, bergensk, trfindersk kan regnes hit, men de kan ogsa oppfattes som gra-
derbare: det er en norskere tone ennffir i stilen hans, ein meir europeisk tenkemdte.
I en mellomstilling mellom, de presise og de naturlig graderbare kommer en rekke
adjektiver som nok kan graderes, men som ikke like lett oppfattes som punkter pa
en skala, og som derfor kan kalles halvpresise. Det gjelder adjektiver som rett, fri,
fuktig, alvorlig o.a., likesa fargeadjektiver som bld, gul o.a.
Skillet mellom presise, halvpresise og ubestemte adjektiver er ikke absolutt. Ut fra van-
lige betraktninger er en enten gift eller ikke gift, norsk eller ikke norsk osv. Men det
kan tenkes graderinger ogsa her, slik at vi kan fa spprsmal som fplgende: Er du veldig
gift? Hvor norsk er han? I juridisk sprakbruk er adjektiver som disse (og andre) ikke
graderbare (fordi de vanligvis er presist definert i lover og forskrifter), men i daglig-
spraket kan de lettere oppfattes som mindre presise og dermed graderbare.
De aller fleste adjektiver, heriblant alle som er nevnt ovenfor, avgrenser eller karak-
teriserer den mengde som omfattes av det substantivet de star til. Mens en katt kan
betegne hvilken som heist katt, betegner en svart katt en eller annen katt innen den
delmengde av katter som er svarte. Deflinke jentene kan betegne de av jentene som
er flinke, eller alle jentene som det refereres til, for a karakterisere dem.
Annerledes er det i en sann patriot, et framtidig medlemskap, falsk tryggleik o.l.
Her betegner ikke adjektivet egenskaper ved substantivet, men om det er noe reelt
eller ikke, i hvor stor grad det er reelt, om det kan bli reelt osv. Vi kan kalle slike
adjektiver epistemiske. (Jf. om epistemisk modalitet, 7.З.2.1.1.) Adjektiver som kan
regnes hit, er: sann, virkelig, reell, ekte, riktig, falsk, kunstig, mulig, framtidig, even-
tuell, potensiell, forrige, avlyst, uteblitt, manglende o.a., likesa komparativformen
tidligere (hans tidligere kone). Noen av dem kan ikke sta som predikativ: *Utgivel-
sen av grammatikken er eventuell.
si
348 ADJEKTTVFRASER
Det er ogsa typisk for noen av de mest sentrale adjektivene at de opptrer i par med
motsatt betydning:
stor-liten
hpg - lag
lang - kort
Den typen motsetning som vi finner her, kalles gradsmotsetning, og de mot-
satte begrepene antonymer. De uttrykker vanligvis at noe er hpyt oppe eller langt
nede pa en og samme skala. Stor og liten uttrykker at noe er h0yt oppe og
langt nede pa skalaen «stprrelse», lang og kort tilsvarende pa skalaen «lengde»
osv.
A
stor ________
liten_________
A
ST0RRELSE
A
lang--------
kort________
A
LENGDE
Slike skalaer er ikke knyttet til de enkelte adjektivene. Ett og samme adjektiv kan
innga i flere ulike skalaer og dermed ha ulike antonymer. Jf.:
en gammel bil - en ny bil
en gammel mann - en ung mann .
gamle nyheter - ferske nyheter
ho var frisk - ho var sjuk
frisk luft - darlig lull
gode karakterer - darlige karakterer
god smak - vond smak
dei kom seint - dei kom tidleg
han gjekk seint - han gjekk fort/raskt
det er varmt - det er kaldt/kj01ig/svalt
ADJEKTIV 349
Ved adjektiver som uttrykker gradsmotsetninger, er det et niva som oppfattes som
«normalt» i den enkelte sammenheng. At noe er stort, betyr dermed at det er stprre
enn det som regnes som normalt. Og siden disse adjektivene oftest er relative (se
ovenfor), vil rammene for «det normale» avhenge av hva det refereres til.
Ved adjektiver som uttrykker en dimensjon, er ett adjektiv i hvert par umarkert,
mens det andre er markert. Det umarkerte blir da brukt om skalaen generelt. I paret
lang - kort er lang umarkert, og vi broker derfor lang (og ikke kort) om dimensjo-
nen eller skalaen generelt: Hvor lang er den? Spprsmal som Hvor kort er den? kan
forekomme, men bare nar senderen veit eller forotsetter at ‘den’ er kort. Spprsmal
med hvor lang derimot innebaerer ingen forutsetninger eller presupposisjoner om at
‘den’ er lang.
Pa samme mate heter det ogsa to meter lang/h0y/dyp/bred, 20 dr gammel
o.l.
Det umarkerte adjektivet i slike par brukes ogsa normalt som base for avledninger
som betegner skalaen generelt:
stor —> stprrelse
lang —> lengde
hpg/hpy h0gde/h0yde
vid —> vidde
bred/brei —> bredde/breidd
tjukk/tykk —> tjukkelse/tykkelse
djup/dyp —> djupn/dybde
stor storleik
lang lengd
h0g —>h0gd
vid —> vidd
brei —> breidd
tjukk tjukkleik/tjukn/tjukke
djup -» djupn
Flere av adjektivene her kan brukes bade om en konkret dimensjon og overf0rt for
a gi en kvalitetsvurdering:
Dette var et stort hus (dimensjon)
Hun er en stor danser (kvalitet)
I enkelte tilfeller kan en fa ulike substantivavledninger av dimensjonsbetydningen og
kvalitetsbetydningen. Til stor kan vi danne st0rrelse\storleik om dimensjonen (gene-
relt), men ogsa storhet\stordom om kvaliteten (dvs. ‘at noe er stort’).
Ved andre gradsadjektiver betegner avledede substantiver ikke skalaen generelt.
Substantivet varme (som er avledet av varm) betegner ikke ‘temperatur’ generelt,
men det som hprer til i den varme delen av temperaturskalaen. Derfor har vi ogsa
4
350 ADJEKTIVFRASER
tilsvarende substantiv for det at noe er kaldt: kulde, kjpld. Pa samme mate har vi
styrke og svakhet, veikskap o.l.
Presise adjektiver kan unntaksvis danne motsetningspar:
levende - d0d
Dette er ikke en gradsmotsetning, men artsmotsetning. Det er typisk for slike adjek-
tiver at det som beskrives, enten er det ene eller det andre, altsa enten levende eller
d0d.
Vanligere ved presise og halvpresise adjektiver er det likevel at det motsatte begre-
pet dannes ved avledning (isaer med det negative prefikset и-):
gift - ugift
fri - ufri
Ogsa gradsmotsetninger kan uttrykkes pa samme mate:
glad - uglad (el. trist)
klar - uklar
farlig - ufarlig
5.1.2 B0yning
5.1.2.1 Gradb0yning
De fleste adjektiver kan gradbpyes (ved endelse eller mer - mest). Nar et adjektiv
angir en egenskap, kan egenskapen vaere av ulik grad eller intensitet.
De tre gradene som angis grammatisk i norsk, er positiv, komparativ og super-
lativ. De angir hhv. uspesifisert eller npytral grad, sterkere grad og sterkest grad.
Det fins likevel en del adjektiver som pga. sin betydning normalt ikke gradbpyes.
Det gjelder:
a) sammensatte adjektiver med forsterkende forledd: kjempebra, dfidstrptt, styrtrik,
blendvakker, smellvakker, knallhard, livsfarlig, rdsterk, lynrask, illsint, svinedyr,
ADJEKTIV 351
brennsikker, pottesur, blikkstille, kritthvit, beksvart, belgm0rk, likbleik, 0rliten, gry-
tidlig, syltynn, skrubbsulten, bunnfalsk, klissvat, glovarm, iskald, proppfull, ramsalt
o.a. Slike adjektiver betegner en svaert h0y grad, og det blokkerer for vanlig gradbpy-
ning. (Jf. 2.2.3.2.2.) Enkelte ikke-sammensatte adjektiver med liknende betydning
har heller ikke gradbpyning: enorm, kolossal o.a.
b) epistemiske adjektiver: falsk, kunstig, potensiell, eventuell o.a. (Se ovenfor
5.1.1.)
Noen slike adjektiver kan brukes ikke-epistemisk, og de kan da gradbpyes: Han synger
mer falskt enn jeg.
c) presise adjektiver: d0d,- gift, daglig, sivil, barnl0s, innelast o.a. (Se ovenfor
5.1.1.)
5.1.2.1.1 Form
Det er to hovedtyper av gradbpyning:
1. Med endelse (suffiks)
2. Med merimeir og mest.
Det som her kalles gradbpyning ved hjelp av suffiks, kan ogsa oppfattes som avledning.
Nar en ordklasse bpyes, far vanligvis de alter fleste ordene i ordklassen slik bpyning.
Ved gradbpyning er det annerledes, for svaert mange adjektiver kan ikke fa endelsene
for komparativ og superlativ, men far i stedet mer - mest foran. Og en god del adjektiver
har ingen av de to mulighetene.
Strengt tatt er det bare gradbpyning med endelse som kan kalles bpyning i egentlig
forstand. Men siden fraser med mer\meir + adjektiv og mest + adjektiv (med fa unntak)
har samme betydning og funksjon, blir begge deler vanligvis kalt gradbpyning. Ved
flere adjektiver blir ogsa begge typer brukt uten forskjell i betydning eller kommunika-
tiv funksjon.
1. Gradbpyning med endelse
si
De fleste korte adjektiver blir gradbpyd slik:
352 ADJEKTIVFRASER
POSITIV KOMPARATIV SUPERLATIV
BOKMAL rik rikere rikest
NYNORSK rik rikare rikast
Trykklett -e faller bort f0r endelse blir lagt til: stille - stillere - stillest.
Adjektiver som ender pa -el, -en, -er, mister e-en nar endelsen blir lagt til: Bokmal:
apen - dpnere - dpnest, nynorsk: open - opnare - opnast. Dobbelt konsonant foran
e-en blir i sa fall forenklet: sikker - sikrere\sikrare.
N«r(bm. ognn.) kan fa lagt til -m foran endelsen: ncer(m)ere\ruer(m)are-ncer(m)est\-
ncer(m)ast. I bokmal er formen uten -m lite brukt. (Men jf.: .. . for a knytte han
ncerere til seg (Elstad 1977), ... er ncereste nabo (Elstad 1977).) Npytrum far -t pa
vanlig mate:
pa naert hold (Johannessen 1957)
Sa naert hadde malet vaert (Faldbakken 1993)
i naert samarbeid (Hoem 1978)
Som adverbial og preposisjon brukes heist ncer:
Hun sto meg meget naer (Alnaes 1977)
Hun satt naer balet (Faldbakken 1993)
men: Nar en lever naert et menneske (Alnaes 1977)
I tillegg til ncer forekommer noen ganger ogsa ncer(m)e som grunnform, isaer i talemal:
Sa naere ble alt sammen na (Rpnning 1982)
Fyrtamene ble bygget sa naerme hverandre fordi man pa denne tiden ikke hadde
blinklys pa fyrene (Arendalsguide (brosjyre) 1994)
Jamn (bm. og nn.) mister utlydende -n i npytrum: jamt. (Men bm. jevn bpyes regel-
rett: jevnt.')
I nynorsk 1фуеп og пфуеп (mest brukt i npytrum пфуё) endres -y til -g under bpyning:
Ifignare - lognast; nfignare - n0gnast. Jf. ogsa flertall l0gne, n0gne.
Noen adjektiver far lagt til bare -re i komparativ og -st i superlativ (bm. og nn.). De
ADJEKTIV 353
har ogsa ofte endring av rotvokalen under b0yning. Flere av disse adjektivene er av
dem som er mest brukt.
Eksempel:
lang - lengre - lengst
stor - stprre - stprst
ung - yngre - yngst
tung - tyngre - tyngst
H0g kan b0yes pa samme mate: hfigre - h0gst (bm. og nn.), men ogsa regelrett:
h0gere\h0gare - h0gest\h0gast. (Bokmal h0y b0yes bare regelrett: h0yere - h0yest.)
Pa nynorsk kan ogsa lag b0yes slik: Icegre - Icegst (vsa. Idgare - lagast), likesa
grov: gr0vre - gr0vst (vsa. grovare - grovast). Pa nynorsk kan ogsa sma kompareres
smcerre - smcest, men disse formene er lite brukt.
Bokmal hgy har h0yst som superlativ nar ordet star som foranstilt adledd i adjektivfra-
ser: Hvert land har sine h0yst sceregne forutsetninger (Aftenposten 1994).
Regelrett superlativ av stor og god forekommer i vendinger som Du godeste! Du sto-
reste min! I talemal forekommer ogsa gamlerelgamlare - gamlest\gamlast.
Adjektivet lang har en egen komparativform i adverbiell bruk: lenger. Samme kom-
parativform har lenge. (Men formene lengre og lenger brukes noe om hverandre.)
Rauma er lang, Lagen er lengre, men Glomma er lengst
Per kom langt, Pal kom lenger, men Askeladden kom lengst
Verdenskrigen varte lenge, trettiarskrigen varte lenger, men hundrearskrigen
varte lengst
En slags blandet bpyning fins ved enkelte adjektiver:
- Pa bokmal har adjektiver pa -ig, -lig og -som regelrett komparativ, men mister
e-en i superlativ: viktig - viktigere - viktigst, farlig - farligere - farligst, morsom
- morsommere - morsomst. (Pa nynorsk b0yes disse regelrett: viktigast, farlegast
[farligast], mens ord pa -sam heist far omskrivning: mest morosam.)
- Ogsa fa har en slags blandet bpyning (og vokalveksling): fa -fzrre -fcerrestfcer-
rast.
st
354 ADJEKTIVFRASER
Noen fa, men svaert vanlige adjektiver, har former i komparativ og superlativ som er
svaert ulike grunnformen (i positiv). (Slik bpyning der ulike stammer inngar i bpy-
ningen, kalles suppletivbpyning.)
bokmAl
NYNORSK
POSITIV
god
liten
gammel/gammal
vond/ond/ill(e)
mye
mange
god
liten
gammal [gamal]
vond/ille
mykje/mye
mange
KOMPARATIV
bedre
mindre
eldre
verre
mer
flere
betre
mindre
eldre
verre
meir
fleire
SUPERLATIV
best
minst
eldst
verst
mest
flest
best
minst
eldst
verst
mest
flest
Adjektivet vond kan ogsa ha regelrett bpyning: vondere\vondare - vondest\vondast,
men den uregelrette er vanligst.
Suppletivbpyning har ogsa adverbet gjeme - heller - heist.
Ved enkelte av disse adjektivene er det ikke alltid helt klart hvilke ord som hprer
sammen i ett bpyningsmpnster. Ogsa bra kan ha bedre\betre - best som gradbpyde
former. Likesa kan darlig\ddrleg ha verre - verst som gradbpyde former, selv om
ogsa darligere\darlegare - darligst\darlegast fins. Eksempler: Vceret er darlig i dag,
men det skal visst bli verre i morgen.
I konservativt bokmal brukes ogsa formen meget istedenfor mye. Eksempler: Du snak-
ker ikke meget (Askildsen 1957). (Ellers brukes meget som gradsadverbial: meget
interessant.) Det fins en tilsvarende form i maskulinum/femininum, me gen, som er
lite brukt i dag: Intet utstraler sa megen ro og verdighet (Brantenberg 1977). Pa
nynorsk fins en tilsvarende form mykjen, som ogsa er lite brukt: mykjen Idok-
skap.
Mange er egentlig flertall av mang (en)\mang (ein), npytrum mangt (et)\mangt
(eit). Eksempler: Slik gikk jeg mang en kveld (Alnaes 1977); Likevel kan mangt
ADJEKTIV 355
hende her (Stigen 1957); ... dei tre hadde tukta so mang ein (Heggland 1981); Det
vart mangt a spprje om (Heggland 1981). Mang en kan skrives mangen og igjen
utvides med en'. Mangen en kveld hadde han kommet dpdstrett hjem (Brantenberg
1977).
Noen adjektiver fins bare i komparativ og superlativ, men i stedet for en adjektivisk
grunnform fins det en tilsvarende preposisjon. Komparativformen ender som regel
pa -re (som i lengre), superlativformen -st, -est\-ast eller -erst\-arst:
De viktigste av disse er:
BOKMAL
NYNORSK
(PREPOSISJON) KOMPARATIV SUPERLATIV
bak bakre bakerst
bort(e) - bortre borterst
fram(me) fremre fremst/forrest
fpr (fprre) f0rst
hit hitre hiterst
inn(e) indre innerst/inst
midt midtre midterst
ned(e) nedre nederst/nedst
over pvre 0verst/0vst
under undre underst
ut(e) ytre ytterst/ytst
bak bak(a)re baka(r)st
bort(e) bort(a)re bortast
fram(me) fremre fremst
fpr(e) fprre f0rst/fyrst
hit hit(a)re hitast
inn(e) indre inst/innarst
midt midtre midtarst
ned(e) nedre nedst
over 0vre 0VSt
under undre undst/underst
ut(e) ytre ytst/yttarst
Til denne gruppa hprer ogsa bokmal (akter -) aktre - akterst og nynorsk: (att -)
att(a)re - atta(r)st.
<3
356 ADJEKTIVFRASER
Ogsa ord for himmelretningene f01ger omtrent dette systemet, men en del super-
lativformer mangier:
bokmAl
NYNORSK
(PREPOSISJON) KOMPARATIV
aust/0st austre/0stre
vest vestre
nord nordre/nprdre
s0r/syd s0ndre/s0re
aust austre
vest vestre
nord nordre/nprdre
S0r s0re/syndre
SUPERLATIV
nprdst
n0rdst
synst
Som superlativ av de formene som mangier, bruker en i bokmal sfirligst, lengst s0r
o.l., og nordligst er vanligere enn n0rdst. I nynorsk fins tilsvarende former: austlegast,
lengst aust o.l.
Bokmal h0yre/h.0gre - venstre, nynorsk hggre - venstre (om retning) er historisk sett
komparativ, og tilsvarende superlativformer fins ikke. Ogsa bokmal ytterligere fore-
kommer nesten bare i komparativ.
Noen adjektiver fins bare i superlativ: bokmal eneste (jf. en), mellomst (jf. mellom),
ypperst (jf. opp), sist, og de tilsvarende i nynorsk einaste, mellomst, ypparst, sist. (Kom-
parativ yppare (nn.) forekommer, men sjelden.)
(Om betydningen til komparativformene bakre, vestre o.l. se nedenfor 5.1.2.1.2.)
2. Gradbpyning med merlmeir - mest
Mange adjektiver blir ikke gradbpyd ved endelse, men med merlmeir - mest. Det er
ikke noe klart skille mellom adjektiver som b0yes pa den ene, og dem som b0yes
pa den andre maten. Mange kan b0yes pa begge mater, og generelt gar tendensen i
retning av at mer\meir - mest 0ker pa bekostning av suffiksbpyning.
De viktigste gruppene av adjektiver som b0yes med mer\meir - mest, er:
a) de fleste adjektiver pa -sk, naermere bestemt alle med mer enn en stavelse: mer
krigersk, mer forfprerisk, mer typisk, men ogsa mange med en stavelse: mer norsk,
ADJEKTIV 357
mer bondsk, merfalsk, mer glpmsk o.a. Bare et fatall kan b0yes regelrett: beiskere,
bryskere, dorskere,ferskere, friskere, morskere, raskere og enkelte andre. (Norsk kan
ogsa b0yes ved hjelp av endelse: norskere\norskare - norskest\norskast. Ved andre
nasjonalitetsadjektiver er dette mindre vanlig.)
b) adjektiver pa -et(e) (nn. ogsa -ut): mer bakkete, meir steinut.
c) adjektiver pa -ende: mer levende, meir spennande, mer ncertagende.
d) adjektiver dannet av perfektum partisipp (med enkelte unntak): mer opptatt, meir
ustelt, mer innstilt (pa), meir interessert, mer utspkt osv. Eksempler: den mest mark-
spiste av alle norske institusjoner (Jacobsen 1992); Men i rpynda var partiet mykje
meir delt (Furre 1991). Enkelte sammensetninger med -kommen kan sporadisk fa
endelse, isaer pa bokmal: fullkomnere, men ogsa her brukes heist mer - mest: Dette
var mer kjcerkomment enn detfprste. Ogsa enkelte andre korte adjektiver avledet av
partisipper kan fa suffiks: den kjenteste (eller: den mest kjente).
e) andre adjektiver som er dannet med tilsvarende suffikser: mer lettlivet, meir fir-
kanta, meir blapygd.
f) noen adjektiver som opprinnelig hprte til en annen ordklasse, far oftest omskriv-
ning med mer - mest: mer avsides, mer tilfreds o.a.
Formene likere\likare - likest\likast har fatt betydningen ‘bedre’ - ‘best’ og blokkerer
for betydningen ‘mer lik’ - ‘mest lik’, som ma uttrykkes med omskrivning: Dei to
partia verka og meir like (Furre 1991).
Ogsa mange andre adjektiver blir oftest gradbpyd med mer - mest, om enn ikke sa
unntakslpst:
-Mange lante adjektiver, isaer de som er lant fra latin: merstabil (Skirbekk 1968), meir
diskret (F10gstad 1977), meir nervps (F10gstad 1977), meir populcer (Fosse 1989),
meir sentral (Furre 1991), meir sosial (Obrestad 1992), mest modeme (Bjpmeboe
1957) (men ogsa banaleste (Bj0meboe 1957), intimare (F10gstad 1977), stabilare
(Furre 1991)).
- Adjektiver pa -en kan fa endelse, men brukes ofte med mer - mest i stedet: apnere
358 ADJEKTIVFRASER
el. mer apen, opnare el. meir open osv. Eksempler: meir open (Endresen 1988,
Furre 1991), mervoksen (Askildsen 1957), mer sliten (Bjprnstad 1977), mer skitten
(Bjprnstad 1977), meirmogen (Obrestad 1992), meir slepen (Obrestad 1992) (men:
opnare (Flpgstad 1977, Furre 1991), voksnere (Alnaes 1977), modnere (Jacobsen
1992), mognare (Fosse 1989), slitnere (Naess 1992)).
- De fleste adjektiver dannet ved hjelp av suffiks kan bpyes med mer - mest, selv om
mange ogsa kan fa endelse: mer ensom (Askildsen 1957), mer alminnelig (Askildsen
1957), meir sdrbar (Furre 1991), meir varsam (Furre 1991), meir heftig (Obrestad
1992), meir inderleg (Obrestad 1992), mer lykkelig (Alnaes 1977), meir lydig (Hoem
1977), meir modig (Sagen 1977), mer 0stlig (Karterudseter 1977).
- Sammensatte adjektiver far oftest omskrivning med mer - mest selv om det usam-
mensatte etterleddet alene blir bpyd med endelser: mer ordrik (Amholm 1974), meir
talrik (Furre 1991), de mestsinnrike (Alnaes 1977), meir stovereint (Furre 1991), meir
«skyfri» (Furre 1991), meir moterette klede (Furre 1991), mer jordncer (Karterudse-
ter 1977), mer skoleflinke (Aftenposten 1994) (men: grufullere (Alnaes 1977)). - Det
samme gjelder nar et adjektiv blir avledet med et prefiks, dvs. (heist) sikrere, men
mer usikker. Eksempler: mer utydelig (Bjpmstad 1977), meir usikker (Sagen 1976,
Furre 1991), meir ujamt (Furre 1991), meir ukldr (Sagen 1976) (men: ulykkeligere
(Naess 1992), uhyggeligere (Faldbakken 1993), ugunstigere (E0S-avtalen 1994)).
Ogsa de syntaktiske omgivelsene kan spille en rolle for hva slags gradbpyning som
blir brukt:
-Ved gjentagelse brukes oftere mer - mest enn ellers: meir og meir vanskeleg (Obre-
stad 1992), meir og meir latterleg (Flpgstad 1992) (men: fort are ogfortare (Flpgstad
1977)). Dette er den eneste uttrykksmaten i forbindelsen merlmeir eller mindre: mer
eller mindre mandige (Bjpmeboe 1957), meir eller mindre tilfeldig (Flpgstad 1977).
- Bpyningen med suffiks star sterkest nar adjektivet star som adledd. Nar det er pre-
dikativ og isaer adverbial, er det en viss tendens til at omskrivning med mer - mest
blir foretrukket:
Han kjenner seg meir fri enn noken gong (Sagen 1976)
Kring 1980 vart haldninga meir open (Furre 1991)
ADJEKTIV 359
(men: Det vart opnare debatt / ei opnare formulering (Furre 1991))
Det var mer stille der enn jeg hadde trodd (Alnaes 1977)
Det ble mer klart for meg etter som jeg studerte hennes apne, lyse
trekk (Alnaes 1977)
Grpnnkurlen er mer vanlig (Karteradseter 1977)
De var kommet under eken. / «Na er her enda blaere,» sa Liv. / «Det heter mer
blatt.» (Johannessen 1957)
Han prpver no a gjere alt han kan for a fa henne meir venleg stemt (Sagen 1977)
Til dpmes skriv ho meir vakkert om blomster (Obrestad 1992)
Hadde ho ikkje hatt hjelp av dei andre som var glad i Garborg, kunne det ha
gatt meir gale (Obrestad 1992)
- Nar adjektivet tar utfyllinger, brakes oftere omskrivning med mer - mest enn nar
det ikke har utfylling:
Jeg er enda mer glad i deg (Askildsen 1957)
At de er mest glade i hverandre nar de er borte fra hverandre (Bjprnstad 1977)
Jeg er mer redd for at han skal bli oppdaget (Faldbakken 1993)
Han vil vere meir rett pa sak (Sagen 1977)
I varm lojalitet mot den rassiske revolusjon ... var dei meir villige til a fylgja
Komintems parolar (Furre 1991)
Eg skal bli meir lydig deg (Sagen 1977)
Nar to ulike egenskaper sammenliknes med hverandre, og ikke to grader av samme
egenskap, kan en bare brake mer - mest:
Han er mer full enn gal
*Han er fullere enn gal/galere
Den der er meir gul enn bla
Han er meir kraftig enn smidig (Sagen 1977)
Det samme gjelder nar sammenlikningen gjelder en dimensjon, hvis det er to leksemer
som inngar i sammenlikningen: Det var mer vondt enn godt a komme hit (Askildsen
1957).
aS
360 ADJEKTIVFRASER
5.1.2.1.2 Betydning
Av de tre formene positiv, komparativ og superlativ, star positiv i en saerstilling. Posi-
tivformen kan brukes i nesten alle kontekster der adjektiver forekommer, og er den
umarkerte og mest npytrale formen. Det meste av det som ellers sies om adjektiver
her, gjelder positiv. Komparativ og superlativ har mer spesialisert bruk og betydning.
De brukes fprst og fremst til sammenlikning, og det vil derfor vaere det sentrale i
dette kapitlet. Men ogsa positiv vil ofte ha en sammenliknende funksjon, og derfor
vil positiv bli tatt med i beskrivelsen her.
Mange adjektiver er ikke graderbare, og da betegner positiv bare at egenskapen
fins: et lovlig vedtak, skjdrtet var skotskruta.
Ved graderbare adjektiver har en i regelen alltid en sammenlikning.
Sammenlikningen kan vaere implisitt eller eksplisitt. En implisitt sammenlikning
foreligger nar adjektivet star alene som foranstilt adledd i substantivfrase eller pre-
dikativt, som i Petter er klok.
Setningen betyr at Petter er klokere enn det som regnes som «normalt». Det er altsa
en slags norm som Petter males mot. Om Petter er en voksen mann, betyr Petter er
klok heist at Petter er klokere enn flertallet av andre voksne, og Petter er lang vil bety
at Petter er lengre enn de fleste andre voksne menn. Hvis Petter derimot er f.eks. ti
ar, vil setningen bety at Petter er lengre enn de fleste andre tiarige gutter.
Det «normale» som man sammenlikner med, kan vaere uspesifisert, som i eksem-
plene ovenfor, men blir mer spesifisert nar adjektivet star som adledd: Petter er en
stor gutt.
En kan males mot ulike standarder: Petter er en stor gutt, men en liten
mann.
Standarden kan ogsa uttrykkes indirekte ved til a + infinitiv: Hun er stor til a vcere
ti dr.
Positiv kan brukes i eksplisitte sammenlikninger:
Per er like flink som Anne
Ho er fattig som ei kyrkjerotte
Pal er ikke sa flink som Anne
Her er det to individer, ting e.l. som sammenliknes, og det sies at begge har egen-
skapen i samme grad (eller eventuelt at de ikke har egenskapen i samme grad hvis
setningen er nektet).
ADJEKTIV 361
Nar adjektivfrasen star som predikativ, er det andre individer, ting. e.l. som det sammen-
liknes med. Nar adjektivfrasen star som adledd til et substantiv, kan sammenlikningen
ogsa gjelde en del av det substantivet refererer til. Det skjer ofte nar substantivet star i
flertall: fulle mannfolk refererer til noen mannfolk, som blir sammenliknet med andre
mannfolk.
I eksempler som disse har adjektivet restriktiv betydning, siden det avgrenser omfan-
get av det substantivfrasen refererer til. Det kan ogsa sies at det har partitiv funksjon,
siden det er en del av noe som sammenliknes med en annen del.
I mange tilfeller kan adjektivet ha enten restriktiv eller ikke-restriktiv funksjon: de
rike arabeme kan bety ‘de av arabeme som er rike’ (restriktiv betydning) eller ‘(alle)
araberne, som (jo) er rike’ (ikke-restriktiv). (Jf. 3.3.6 og 11.3.1.2.)
Nar substantivet er et entallsord, er slik partitiv betydning sjelden, men kan fore-
komme ved proprier: den unge Ibsen, en ny Dag Solstad. Jf. nedenfor.
Komparativformen brukes nar to individer e.l. har egenskapen i ulik grad:
Anne er flinkere enn Pal
Dei kom seinare enn vi gjorde
En slik sammenlikning forteller bare at den ene har egenskapen i stprre grad enn
den andre, men ikke om den er stprre enn «normalt». Per er flinkere enn Pal gir en
sammenlikning av hvor flinke Per og Pal er, men det betyr ikke npdvendigvis at de
er flinke i mer generell forstand. Om Per er tolv og Pal ti ar, kan vi si: Per er eldre
enn Pal, men det betyr likevel ikke at vi kan si: Per er gammel, for da sammenlikner
vi med folk flest.
Ved bruk av komparativformen er det oftest eksplisitt uttrykt hva en sammenlik-
ner med. Om det ikke er uttrykt i samme setning eller ytring, er det som regel klart
ut fra konteksten: Anne er veldig flink i matematikk. Men Kari er flinkere.
Det er ikke alltid to forskjellige personer, ting e.l. som sammenliknes med hensyn
til en egenskap. Det kan ogsa vaere en og samme person, ting e.l., der en sammenlik-
ner personen e.l. i en tilstand med andre tilstander (en tilstand pa et annet tidspunkt,
en tenkt tilstand e.l.):
Han er bedre na enn (han var) i gar
Ho er dyktigare enn eg trudde (ho var)
Han er snillere enn jeg trodde (= Han er snillere enn jeg trodde han ville vaere)
Det er enda penere her enn du sa (= Det er enda penere enn du sa det var)
362 ADJEKTIVFRASER
Sammenlikningen kan ogsa gjelde deler av noe, f.eks. et sted (partitiv komparativ)
(jf. nedenfor):
Elva er djupere her enn lenger oppe
Sammenlikningen kan ogsa gjelde et presist angitt mal:
Ho kjprte fortare enn 80 km/t
Det gikk ikke mer enn tre dager (Askildsen 1957)
Komet blir ikkje meir enn seksti foil (Hoem 1978)
(Merom sammenlikningssetninger og sammenlikningsledd i 11.3.4.)
Komparativ kan i visse tilfeller brukes uten at det er en eksplisitt sammenlikning.
Slik bruk kalles absolutt komparativ:
Na skal vi ha en bedre middag
Det var bare et mindre belpp
Ein eldre mann klappar hpgt og lenge (Sagen 1976)
Likevel har han ikkje stprre matlyst (Sagen 1976)
Her er det bare en implisitt sammenlikning med en underforstatt norm, og betydnin-
gen er derfor oftest lik tilsvarende positiv, f.eks. en bedre middag = ‘en god mid-
dag’, dvs. bedre enn vanlig. Siden positiv ogsa brukes om sammenlikning med en
implisitt norm, kan konvensjoner fpre til at komparativen star for en lavere grad enn
positiv: ei eldre dame blir gjeme brukt om en person som er for ung til at en kan
kalle henne gammel, tilsvarende er en ung mann yngre enn en yngre mann.
Komparativ uttrykker normalt at en egenskap fins i hpyere grad enn i det som det
sammenliknes med. Noen tilsvarende form som uttrykker at egenskapen er til stede
i mindre grad, fins ikke. Det kan i stedet uttrykkes ved mindre + adjektiv:
Han er mindre praktisk enn jeg trodde
Elva gjekk mindre stri (Flpgstad 1977)
Det hadde gjort hele situasjonen mindre opprivende (Faldbakken 1993)
Det samme uttrykkes ofte med setningsnegasjon + sa + positiv:
Han er ikke sa praktisk som jeg trodde
Det er ikkje sa vanskeleg nar ein ser pa dei som kan (Flpgstad 1977)
ADJEKTIV 363
Nar en kvantitet (mengde, grad) h0rer med til den fokuserte informasjonen i en setning,
vil normalt en negasjon (eller et spprsmal) bety at kvantiteten ikke bare er ulik, men
mindre. Derfor vil Jeg har ikke 100 kr normalt bety at jeg har mindre enn 100 kr. Og
Jeg har 100 kr sier en bade nar en har n0yaktig 100 kr, og nar en har mer.
Pa samme mate fungerer setninger med negasjon + sa + graderbart adjektiv. Hvis
en tenker seg at en starter «nedenfra», dvs. nederst pa skalaen, betegner negasjon at en
ikke gar over et bestemt niva, med andre ord er en under dette nivaet. Hun er ikke sa
gammel som han betyr derfor normalt at hun er yngre. Derfor blir i praksis Hun er ikke
sa gammel som han og Hun er yngre enn han synonyme.
Negasjon + like + adjektiv kan ha samme betydning som negasjon + sa, men oftest
betyr det at en utelukker bade omradet ovenfor og nedenfor det aktuelle punktet pa
skalaen. Hun er ikke like gammel som han betyr at hun enten er eldre eller yngre enn
han. (Om like etterfplges av sa, blir betydningen som om like ikke var med.)
Formene bakre, indre, nordre o.l., som er komparativavledninger til preposisjoner,
har nesten samme betydning som de tilsvarende preposisjonene: bakre brukes om
det som er bak noe, indre om det som er inne i noe (indre blfidning = ‘bl0d-
ning inne i (kroppen)’) osv. Derfor kan de ogsa brukes delvis om hverandre: Nord-
Valdres = Nordre Valdres (nar ikke konvensjoner fastlegger en uttrykksmate). De
betegner ikke noen sammenlikning i vanlig forstand og kan derfor heller ikke ta
adledd med enn: *bakre enn, *vestre enn (men: lenger bak enn). De kan nor-
malt ikke sta alene som predikativ: *dette huset er bakre, og de brukes heist som
adledd: de ytre omstendigheter (Askildsen 1957), i s0ndre sving pa Ulleval (F10gstad
1977).
Flere av disse komparativformene har partitiv betydning, dvs. komparativen + sub-
stantivet betegner en del av det substantivet star for: Indre Agder - Ytre Agder, 0vre
Glomma - Nedre Glomma, den eldre Ibsen, eldre sprakhistorie - yngre sprakhistorie.
Andre komparativformer har ikke partitiv betydning, men betegner noe sett i relasjon
til andre representanter av samme klasse: det bakre huset betegner et hus som ligger
lenger bak enn et annet hus. (Derimot kan huset bak betegne et hus som er bak hva som
heist, f.eks. avsenderen.)
Superlativs funksjon er normalt a angi hpyest grad.
Ved superlativ inngar den som blir sammenliknet, i den gruppa som man sammen-
likner med (i motsetning til ved komparativ): Hun erflinkest av oss. (Hun sammen-
liknes med oss, og hun er samtidig en av oss.)
Gruppa som den som blir sammenliknet, inngar i, kan vaere sa lita at den bare bestar av
to: Hvem er yngst, du eller bror din? Han er den yngste av oss to. Tidligere ble oftere
364 ADJEKTTVFRASER
komparativ brukt nar bare to inngikk i sammenlikningen: Hvem er yngre av dere to?
Ho er denflinkare av dei. Dette er fremdeles i bruk i enkelte dialekter, men ellers har
superlativ overtatt for komparativ i slike konstruksjoner.
Det man sammenlikner noe med, kan vaere uttrykt i setningen, men nar adjektivet
star som predikativ, kan det ogsa underforstas:
Ho er penast
Dette huset er stprst
Hun har de nyeste bpkene
Nar superlativ star som adledd, vil kjemen angi hvilken ting, person e.l. som blir
sammenliknet, men den npyaktige avgrensningen ma leses ut av sammenhengen: Per
har den fineste sykkelen.
Det en sammenlikner med, blir ofte uttrykt med en preposisjonsfrase med av (eller
blant):
Han er eldst av oss
Den minste av alle var Mads
den fremste blant likekvinner (Brantenberg 1977)
de mest fremmelige blant dem (Stigen 1957)
Ogsa andre preposisjoner kan forekomme nar sammenlikningen er mer indirekte:
Ho er flinkast i klassen
Ho var den gildaste stova i heile vagen (Heggland 1981)
Sammenlikningen kan ogsa gjelde en del av noe (partitiv bruk):
Her er elva djupest
Nar npden er stprst, er hjelpa naermest
den nyeste litteraturen
Samme betydning har pa det/sitt + superlativ:
Her er elva pa det djupeste
ADJEKTIV 365
Ho var pa sitt beste i gar
Natten er pa sitt mprkeste (Askildsen 1957)
Ogsa ved superlativ kan sammenlikningen vaere med en norm (som ved positiv og
absolutt komparativ). Dette kalles absolutt superlativ:
Jeg skal gjpre det med den stprste fornpyelse
Det har skjedd de utroligste ting
Eg skal gjere det pa beste mate
Dei sette av garde utan den minste otte for kva som kunne hende
Vi reiste med de bangeste anelser
med de aller beste pnsker fra meg
de forskjelligste steder (Solstad 1987)
for deretter a rekke ham romnpkkelen i dypeste aerbpdighet (Bjprnstad 1977)
Min ensomhet var i hpyeste grad upnsket (Askildsen 1957)
Kvelden var lys og fin med det svakeste krydder av bratebrann
(Faldbakken 1993)
Betydningen her er i praksis omtrent som svcert + positiv: pd beste mate = pa en
svcert god mate.
Absolutt superlativ er ikke vesensforskjellig fra vanlig superlativ. Jeg skal lage den
skj0nneste middag betyr omtrent ‘jeg skal lage den skjpnneste middag av alle mid-
dager du kan tenke deg’. Det som saermerker absolutt superlativ, er at det innebaerer en
slags sammenlikning med alle tenkelige forekomster av samme slag. Et annet saertrekk
ved absolutt superlativ er at flere av eksemplene er blitt faste uttrykk.
For/altfor + positiv uttrykker en grad som er hpyere enn situasjonen tilsier (jf. 5.3.3):
Det er for dristig
Ho er altfor snill
Han er for lat til a studere
366 ADJEKTTVFRASER
5.1.2.2 Samsvarsb0yning
5.1.2.2.1 Former
Adjektiver blir b0yd etter disse bdyningskategoriene:
- Bestemthet
- Genus
- Tall
Kategorien bestemthet deler bpyningsformene i to grupper, sterk og svak form.
Et svakt bpyd adjektiv har bare en form, mens et sterkt b0yd adjektiv har flere
former avhengig av genus og tall:
Sterk (ubestemt) form:
Entail: Maskulinum/femimnum stor
Ndytrum stort
Flertall: store
Svak (bestemt) form: store
Sterk form flertall og svak form er normalt identiske. I sterk form flertall er det bare
en form for alle genus. I entail er det som regel en felles form for maskulinum og
femininum, men ved enkelte adjektiver kan det vsere to ulike former (se nedenfor).
Superlativformen har -e i svak form, men ingen endelse i sterk form, verken i entail
eller i flertall: den fineste skjorta, men: hun er finest; de er st0rst.
I enkelte dialekter pa Vestlandet kan ogsa flertall ha flere former, avhengig av
genus. Det samme gjelder svak form. Den store gutt'n, den stora jenta (Stavan-
ger).
Ordet liten har svake former som ikke er identiske med den sterke flertallsformen.
Den sterke flertallsformen er smd (se nedenfor klasse IB), mens de vanligste svake
formene er lille og vesle (jf. 5.1.2.2.1.2).
ADJEKTIV 367
B0yningen av adjektiver er noksa lik pa bokmal og nynorsk, og begge malformer
vil derfor bli behandlet under ett, bortsett fra bpyningen av adjektiver avledet av per-
fektum partisipp (se nedenfor).
(Om genitivs-s ved adjektiver se 5.2.)
5.1.2.2.1.1 Sterk bpyning
Adjektivene faller i flere bpyningsklasser:
1. Med genus- og tallbpyning
2. Med tallbpyning, men ikke genusbpyning
3. Uten bpyning
A. Egentlige adjektiver:
Klasse 1:
Denne klassen har tre ulike former i hhv. maskulinum/femininum, npytrum og fler-
tall (alle genus).
Klasse 1A:
De fleste adjektivene fplger dette bpyningsmpnsteret (bokmal og nynorsk):
Mask./fem. Npytrum Flertall
stor stort store
hpg hpgt hpge
Formen i maskulinum og femininum er normalt identisk med stammen, npytrum
dannes ved at det blir lagt til en -t, og flertall ved tillegg av -e.
Enkelte adjektiver fplger i prinsippet hovedmpnsteret, men med visse justeringer:
a) De fleste adjektivene pa -el, -en, -er mister e-en i flertall:
simpel
naken
dyster
simple
nakne
dystre
368 ADJEKTIVFRASER
I noen ord som kan vaere vanskelige a uttale uten -e, kan en holde pa voka-
len: hustrene el. hustme, sutrene el. sutme, og dessuten vriene el. vrine (bm.) (nn.
vri(d)ne).
Nynorsk 1фуеп og npyen far i flertall endring av konsonant i tillegg til vokalbortfall:
l0gne, npgne. (I bokmal bpyes l0yen regelrett, l0yne, mens пфуе er ubpyd.)
Ogsa enkelte ord med trykklett -a- far vokalbortfall:
gammal gamle
sjeldan (nn.) sjeldne
Men de fleste beholder vokalen:
gpyal gdyale
tagal tagale
vesal vesale (nn.)
b) I ord med stamme som ender pa dobbelt konsonant, strykes vanligvis den ene
konsonanten fpr -t blir lagt til:
sann vill t0ff kjapp kvass aktuell sant vilt tpft kjapt kvast aktuelt
En slik forenkling av dobbelkonsonant er en generell regel i norsk, som gar ut pa at en
normalt ikke har dobbelt konsonant foran ny konsonant. (Unntatt herfra er sammenset-
ninger, visse avledninger, genitivs-s o.a.) Regelen har altsa ingenting med adjektivbpy-
ningen som sadan a gjpre, men den far konsekvenser for skrivematen av de aktuelle
bpyningsformene.
Noen fa adjektiver beholder likevel dobbelkonsonanten. Det gjelder enkelte adjekti-
ver der npytrumsformer ellers ville falle sammen med et annet ord i npytrum, f.eks.
fullt, visst, spisst (bm.) (men nn.: spisf). Avledninger av disse bpyes pa samme mate:
bevisst, uvisst.
ADJEKTIV 369
I strid med offisielle regler forekommer av og til dobbel konsonant foran -t i enkelte, isaer
nyere, ord med et visst ekspressivt innhold: rpfft, tpffi o.a. Eksempler: kvasst (Aften-
posten 1994), uprofft (Faldbakken 1993), hippt (Universitas 1994).
Regelen om forenkling av konsonanten far ogsa konsekvenser for flertallsformen av
noen adjektiver som mister en trykklett vokal i flertall:
gammal ekkel gamle ekle
vissen visne
lubben lubne
sikker sikre
o.a.
c) Nar stammen ender pa -m og vokalen foran er kort, blir konsonanten fordoblet i
flertall:
dum dumt dumme
lam lamt lamme
Nar vokalen foran er lang, far vi ikke fordobling: ekstreme, legitime, nn.: varsame, kei-
same o.a.
Suffikset -som uttales pa bokmal heist med kort vokal, derfor far vi fordobling: lang-
som - langsomme, morsom - morsomme. Pa nynorsk har det tilsvarende suffikset -sam
heist lang vokal og derfor ingen fordobling: langsam - langsame, morosam - morosame.
Fordoblinga av utlydende -m skyldes at en pa norsk aldri har dobbel m i slutten
av ord, og ord som etter uttalen skulle ha hatt dobbel -m i utlyd, dvs. maskulinum/
femininum, far ikke det: *dumm —> dum. Det er derfor egentlig formen dum som
er avvikende, mens flertallsformen har et regelrett forhold mellom uttale og skrive-
mate.
d) Adjektiver som ender pa trykksterk enkel vokal (og som far endelse i npytrum),
far normalt lagt til -tt i npytrum:
ny bla gra sma nytt blatt gratt smatt s
370 ADJEKTTVFRASER
Noen adjektiver pa vokal far ingen endelse i npytrum, se nedenfor klasse 2.
Noen har valgfritt -tt eller ingen endelse i npytrum: ru - ru el. rutt, mo - mo el. mott
(bm. og nn.), i nn. ogsa tru - tru el. trutt.
I flertall far flere av disse valgfri -e (bm. og nn.): ru - ru(e), bld - bld(e), spr0 -
spr0(e), nn. ogsa smd(e'), bm. sma. Som smd gar fa (heist i flertall): fa (bm.),fa(e)
(nn.). Ord pa -i/-y far -e i flertall: fri -frie, ny - nye. -1 ord med valgfri -e blir for-
mene med -e oftere brukt i nynorsk enn i bokmal.
I nynorsk far ogsa adjektiver som ender pa diftong, -tt i npytrum:
grei greitt
snau snautt
I bokmal har adjektiver som ender pa diftong, hovedform med -t og sideform med
-tt:
grei greit [greitt]
snau snaut [snautt]
Adjektivene hpy, dr0y har ikke sideformer med -tt. (De har variantformer med -g:
h0g, drygf Ordet g0y far ingen ending i npytrum.
Klasse IB:
Pa nynorsk har adjektiver pa -en en sserskilt bdyning, siden npytrum ender pa vokal.
Nar en tar med offisielle sideformer, skiller ogsa maskulinum og femininum lag:
Maskulinum Femininum
open open [opi]
galen galen [gali]
Npytrum Flertall
ope/opi [opent] opne
gale/gali [galent] galne
Adjektiver som henger sammen med verb (og opprinnelig er partisipper), far ikke
sideformen [-ent]:
vaksne
vaksen
vaksen [vaksi]
vakse/vaksi
ADJEKTIV 371
Pa nynorsk forekommer sporadisk ogsa endelsen -a i femininum i adjektiver pa -en: ei
opa bok (Sagen 1976).
Uregelmessig b0ying har liten:
Bokmal:
liten lita/liten lite sma
Nynorsk:
liten lita [liti] lite sma(e)
Pa bokmal blir den saeregne femininumsformen Uta heist brukt sammen med andre
spesifikke femininumsformer:
ei lita jente (el.: en liten jente)
Lite er den vanlige npytrumsformen av liten. Men i tillegg fins formen litt, som har en
litt annen betydning. I jeg har lite mat poengteres det at jeg ikke har mye mat, og det
ligger under en forstaelse av at det burde vaert mer. I jeg har litt mat sies det mer npytralt
at jeg har noe mat, og det ligger ikke i dette at jeg burde hatt mer. Ho er lite triveleg
betyr naermest ‘hun er ikke triyelig’, mens ho er litt triveleg betoner det positive, nemlig
at hun er (ganske) trivelig.
Litt kan brukes som adledd til ikke-tellelige substantiver. Det kan ikke fa determi-
nativ foran seg:
litt mat
*et litt hus
lite mat
et lite hus
Litt kan ogsa brukes som tids- og stedsadverbial og - i likhet med lite - som gradsad-
verbial:
Vent her litt (Askildsen 1957)
Han er sa lite sikker (Sagen 1976)
Jeg er bare litt trett (Askildsen 1957)
Flertallsformene smd\smd(e) fungerer som flertall for liten, men hprer egentlig til
en annen rot. Det har derfor ogsa en egen npytrumsform, smatt, som blir brukt om
372 ADJEKTIVFRASER
kollektive ord og som adverbial: det var smart med beer i dr; med smart og start; det
gjekk smatt med han. Jf. ogsa smdbil, smajente o.l. (Om smeerre - smeest se 5.1.2.1.1.)
Egen (bm.) blir b0yd regelmessig, dvs. som apen, i betydningen ‘sser’, ‘pastaelig’, ‘sta’
og i sammensetninger som seeregen, stedegen'.
bamet var egent
et stedegent uttrykk
Egen regnes ellers med til determinativene, se 3.2.4.
Ordet annen\annan har egenskaper til felles bade med determinativene og adjektivene. I
denne grammatikken regner vi med to ulike ord, et determinativ annen\annan, jf. 3.2.2,
og et adjektiv andre (bm. ogsa annen), jf. nedenfor under klasse 3.
Klasse 2
Adjektiver i klasse 2 har ingen endelse i npytrum, men far -e i flertall. Hit h0rer:
- ord som ender pa suffiksene -ig og -lig\-leg og noen enkelte pa -ug:
modig modig modige
rolig rolig rolige
synleg (nn.) synleg synlege
vettug vettug vettuge
- ord som ender pa -sk og 1) enten betegner nasjonalitet, folkegruppe e.l., eller 2)
har to stavelser eller mer:
norsk norsk norske
engelsk engelsk engelske
krigersk krigersk krigerske
historisk historisk historiske
Adjektiver som har en stavelse og ender pa -sk (og ikke betegner nasjonalitet, folke-
gruppe e.l.), far oftest -t i npytrum:
frisk
rask
friskt
raskt
friske
raske
ADJEKTIV 373
F01gende adjektiver har-ti npytrum: barsk, beisk, besk (bm.), brysk, dorsk, dvask, falsk,
fersk, frisk, grisk, harsk, karsk, kysk, lumsk, morsk, rask, spisk, tresk, uhumsk, 0rsk o.a.
Noen adjektiver med kompliserte konsonantgrupper i utlyd, far likevel ikke -t:
glupsk glupsk glupske
hatsk hatsk hatske
Fplgende enstavete adjektiver har ikke-t i npytrum (foruten dem som angir folkegruppe):
bondsk, dplsk, freudsk, glemsk (bm.), gl0msk, glupsk, hatsk, hundsk, hansk, ilsk, knipsk,
l0psk, skjelmsk, sprelsk, svinsk, synsk, trolsk o.a.
Nar slike adjektiver inngar i sammensetninger eller far prefikser, bpyes de pa samme
mate, selv om de da far flere stavelser: et kjemperaskt Ipp. Det samme gjelder ord som
uhumsk, selv om humsk knapt forekommer: et uhumskt foretak.
Etter eldre nynorsk norm, som noen enna fplger, skal ord pa -ig, -ug og -leg og ord som
norsk ha -t i npytrum: Det vart eitfatigt ord (Heggland 1981).
- ord pa -tt eller konsonant + -t:
lett lett lette
svart svart svarte
Adjektiver pa -t etter trykksterk enkel vokal far lagt til en -t pa vanlig mate (dvs. de
fplger klasse 1). I uttalen far en da et skifte mellom lang vokal (som i s0t, flat) og kort
vokal (s0tt, flatt). (Dette gjelder ikke fremmedord som konkret o.l., se nedenfor.)
Adjektiver pa -t etter diftong far enten lagt til en ny -t: feit -feitt, heit - heitt, blaut
- blautt (bm. og nn.), eller de har samme form som i maskulinum/femininum: teit -
teit, alreit - alreit. Ordene staut og kaut far ingen endelse i npytrum pa bokmal, men
far lagt til -t i nynorsk.
Pa bokmal kan adjektiver pa -t etter diftong ogsa fa former med monoftong (enkel
vokal) i npytrum (fett, hett, bl0tt), slik at en kan skifte mellom diftong og monoftong i
bpyningen: feit -fett, blaut - blptt osv. Ogsa maskulinum/femininum har former med
monoftong: fet, het, bl0t o.l.
Adjektiver med suffikset -et, -ut (nn.) i trykklett stavelse far ikke ny -t i npytrum:
374 ADJEKTIVFRASER
bakket (el. bakkete)bakket (el. bakkete) bakkete
bakkut (nn.) bakkut bakkute
Slik gar ogsa ord av fremmed opphav, som konkret, sedaf.
konkret konkret konkrete
Noen adjektiver ender i bokmal pa -et eller -a {-a i nynorsk). De far ikke lagt til noen
- t i npytrum, men varianten med -et far i flertall enten -ete eller -ede-.
firkantet firkantet firkantete/firkantede
barhodet barhodet barhodete/barhodede
Slik gar langlemmet, storsnutet, tveegget, fleinskallet, bredbremmet o.l. Nar slike
adjektiver ender pa -a, fplger de bpyningen til klasse 3, se nedenfor.
Det er et annet suffiks i firkantet enn i bakket. Suffikset i firkantet kan pa bokmal alter-
nere med -a, og pa nynorsk er -a eneste mulighet: firkanta. Det faller formelt sammen
med endelsen i perfektum partisipp av svake verb 1. klasse, og det star alltid til en sam-
mensetning. Suffikset i bakket derimot kan altemere med -ete, og pa nynorsk fins ogsa
-uf. bakkete, bakkut. (Jf. 2.3.3.2.1.3 og 2.3.3.2.1.4.)
Et ord som langharet hprer til den fprste typen, og det kan derfor hete pa bokmal
langharete/langhdrede/langhara gutter, pa nynorsk langhara (men ikke *langharute)
gutar. Haret hprer til den andre typen, og det heter derfor harete hender (men ikke
*harede/*hara hender), pa nynorsk ogsa harute (men ikke *hara) hender.
- noen adjektiver som ender pa -d\
glad glad glade
Slik gar bl.a. Icerd, redd, samd, fremmed (bm.) (men ikke fremmend (bm. og nn.),
som far -t i npytrum) og noen fremmedord som solid, stupid, absurd o.a.
- noen adjektiver pa -s:
tilfreds tilfreds tilfredse
Slik gar bl.a. avleggs, gjengs, dagligdags, utilpass o.a.
ADJEKTIV 375
Klasse 3
Adjektiver i denne klassen blir ikke b0yd i genus og tall.
Til denne klassen h0rer:
- adjektiver pa -e (nesten alle med trykklett -e):
stille stille stille
modeme modeme modeme
rotete rotete rotete
lysende (bm.) lysende lysende
spennande (nn.) spennande spennande
distre distre distre
Det er skrivematen som er avgjprende for bpyningen her, for lanord med stum -e far
heller ikke lagt til -r: et beige skjfirt, et safe opplegg. Men: et pauvret resultat.
Ogsa komparativer h0rer hit: et yngre menneske, eit starve parti, likesa ordenstall:
en tredje vei, i andre etasje.
Andre oppfattes her som ordenstall til to, dvs. som adjektiv. (Om determinative!
annenlannan, se 3.2.2.) Andre forekommer heist i substantivfraser med definitt refe-
ranse: andre klasse, (den) andre verdskrigen, (den) andre gongen, men kan ogsa fore-
komme i indefinitte substantivfraser: Finst det ein andre klasse pa dette toget?
I (konservativt) bokmal forekommer ogsa formene annen (mask./fem.) og annet
(npytrum) som tailord, bade med og uten bestemmerledd foran: i annen omgang, i
annet halvar, for annen gang, for det annet, den annen verdenskrig (alle eksempler fra
Aftenposten 1993-94).
- adjektiver pa -a, herunder ogsa slike som er avledet av substantiviske sammenset-
ninger (2.3.3.2.1.4), og adjektiver som bygger pa verbfraser (2.4.2):
bra bra bra
grepa
lilla
firkanta
bortkasta
grepa
lilla
firkanta
bortkasta
grepa
lilla
firkanta
bortkasta
376 ADJEKTIVFRASER
- lanord fra engelsk pa -y:
sexy sexy
sporty sporty
sexy
sporty
sams
- en del adjektiver pa -.s':
sams sams sams
avsides avsides avsides
Slik gar bl.a. alskens, annenrangslannanrangs, annerledes\annleis, felles, ffirebels,
gratis, innbyrdes, innvortes, nymotens, stakkars, samrfiystes (nn.), dessuten sammen-
satte adjektiver som begynner med tallord: treroms, tofelts, tomotors, tiars, tredje-
rangs o.l.
Eksempler:
et felles forslag
varene er gratis
dei stakkars dyra
Noen enkeltord (som har tilhprt andre ordklasser) er ub0yd: feil, framifra, topp o.a.: feil
svar, eitframifra tiltak, svara var topp.
- superlativformer pa -st:
penest penest penest
best best best
Enkelte adjektiver pa vokal kan fplge klasse 3 eller klasse 2, dvs. de har valgfri endelse
-e i flertall:
sta sta sta(e)
edru edru edru(e)
Slik gar bl.a. sjalu, ublu, sanndru, vantru (men vantro (bm.) har bare formen vantro
i flertall.)
Nynorsk sva fplger klasse 1: sva - svatt - sva(e), bokmal klasse 3: sva - sva - sva(e).
B. Adjektiver avledet av perfektum partisipp
Adjektiver avledet av perfektum partisipp bpyes noe annerledes enn vanlige adjek-
ADJEKTIV 377
tiver i sterk (ubestemt) form. Bokmal og nynorsk skiller seg her mer fra hverandre,
og de vil derfor bli behandlet hver for seg.
bokmAl
A: Med endelse pa -en og/eller -er.
Disse kan etter gjeldende regler bpyes pa en av fire mater:
Al:
avslepen
velkommen
avslepent
velkomment
avslepne
velkomne
Dette er samme bpyning som de fleste adjektiver pa -en har, f.eks. apen, naken o.a.
Det er derfor heist ord som ikke har et tilsvarende verb ved sida, som blir bpyd slik.
De har heist en betydning som angir en statisk egenskap, ikke (resultatet av) en pro-
sess.
Ord sombpyes slik, er bl.a.: giktbrudden, ubuden, hpybaren, durkdreven, dfiddruk-
ken, sfivndrukken, himmelfallen, tjukkfallen, bldfrossen, erfaren, villfaren, hengiven,
holden, forbeholden, mdteholden, forkommen, fullkommen, utkrfipen, selvskreven,
smaskaren, redselslagen, innpasliten, margstjalen, markstukken, edsvoren, langtruk-
ken, n0dtvungen o.a.
Eksempler:
en nesten overdreven demonstrasjon (Naess 1992)
Han sa det overdrevent (Johannessen 1957)
et storslagent Mj0s-panorama (Faldbakken 1993)
det er kjaerkomment med mat (Elstad 1977)
overdrevne bukk (Brantenberg 1977)
hennes normer var mine overlegne (Solstad 1987)
A2:
funnen/funnet funnet
funne
avskaren/avskaret avskaret avskame
Dette er adjektiver der en mer tydelig verbalhandling ligger til grunn for den tilstan-
den ordet betegner.
378 ADJEKTTVFRASER
Ord somb0yes slik, er bl.a.: brukken, avbrukken, flybaren, jordbunden, bortflfiyen,
dypfrossen, forfrossen, gjennomfrossen, kunstfrossen, tilarskommen, viderekom-
men, pdlbpen, l0sreven, hdndskreven, innskreven, selvskreven, oppskaren, sprukken,
utsprungen, enstr0ken, forsvunnen, nytrukken, hevdvunnen o.a.
Eksempler:
en uskrevet lov (Naess 1992)
en uskreven lov (Bjpmstad 1977)
avskame blomster (Faldbakken 1993)
Ord pa -Ibpen kan ogsa ha -te i flertall: pdl0pne/pdl0pte renter.
A3:
omskrevet omskrevet omskrevne
antrukket antrukket antrukne
Hit hprer heist ord der den verbale betydningen er forholdsvis tydelig.
Ord som bpyes slik, er bl.a.: innbundet, kj0nnsbundet, atomdrevet, statsdrevet,
innefrosset, folkekdret, opprevet, istykkerrevet, omspunnet, overstr0ket, hensunket,
innsunket, omspunnet o.a.
Eksempler:
en teoribundet grunn (Amholm 1974)
Bakbundet og ranet ble en 17 ar gammel jente funnet (Aftenposten 1993)
stedbundet ansvar (Faldbakken 1993)
De er glatte og rett tilhugne (Nyquist 1994)
Nar adjektivet har Ipsrevet seg helt fra den betydningen et tilsvarende partisipp har,
bpyes ordet heist etter mpnster Al, dvs. som vanlige adjektiver. Nar verbalbetydnin-
gen er intakt, bpyes det heist etter A3 (eller evt. A2). Vi kan derfor fa ulik bpyning
ved naerstaende ord.
Eksempler:
et stjalet ur - et stjalent blikk
et utsultet dyr - et suitent dyr
et patvunget Ipfte - et utvungent vesen
nytrukket kaffe - langtrukken elskovsakt (Faldbakken 1993)
ADJEKTIV 379
Grensene mellom gruppe Al, A2 og A3 er ikke helt klare, og avvikende bpyning i
forhold til det som her er satt opp, kan forekomme.
Eksempler:
kunstfrossent akefpre (Naess 1992)
en sa selvskrevent naturlig mate (Faldbakken 1993)
A4:
begavet begavet begavete/-ede
dannet dannet dannete/-ede
overordnet overordnet overordnete/-ede
(Ord som hprer hit, kan ogsa ende pa -a, se nedenfor.)
Til denne gruppa hprer adjektiver som er avledet av partisipper av svake verb av
klasse 1. De har samme form i alle genus i entail, men far enten -e i flertall, eller
endelsen -ete erstattes med -ede. (Den siste formen, med -ede, er den vanligste i bok-
mal.) (Samme bpyning har en del adjektiver av klasse 2 (firkantet o.a.).)
en stor, knyttet neve (Askildsen 1957)
Griegs samlede verker
B: Andre adjektiver pa -t og adjektiver pa -d:
ukjent ukjent ukjente
utgatt utgatt utgatte
nybygd nybygd nybygde
pakledd pakledd pakledde
Hit hprer adjektiver avledet av partisipp av svake verb klasse 2. De har samme form
i alle genus i entail, men far -e i flertall:
et utlest Dagblad (Briseid 1977)
inngatte Ipfter (Naess 1992)
C: Adjektiver pa -a:
avblomstra
utprega
upressa
avblomstra
utprega
upressa
avblomstra
utprega
upressa
380 ADJEKTTVFRASER
Dette er adjektiver som ogsa kan ende pa -et (se ovenfor). De har samme endelse i
alle genus, entail og flertall:
halvt utviska opptegnelser (Solstad 1987)
underkua og avstumpa mennesker (Karteradseter 1977)
NYNORSK
Pa nynorsk blir i regelen bade perfektum partisipp (i verbal bruk) og adjektiver avledet
av perfektum partisipp bpyd pa samme mate. Bpyningsmpnstrene nedenfor gjelder
altsa begge disse typene, nar ikke annet blir sagt.
- Med endelse pa -en:
Perfektum partisipp av de fleste sterke verb og adjektiver avledet av disse har
hovedformer som i maskulinum/femininum ender pa -en. De har samme bpyning
som vanlige adjektiver pa -en (naken), bortsett fra at de ikke har sideform pa [-ent]
i npytrum (jf. ovenfor klasse 1A):
skriven skrive/skrivi skrivne
innbunden innbunde/innbundi innbundne
Som sideform kan femininum ende pa -i: ei lettlesi bok.
Eksempler:
kvar forkommen gjest (Hoem 1978)
eit handskrive reklameskilt (Flpgstad 1977)
eit oppdrege mpnster (Brodal 1976)
handskrivne manuskript (Hoem 1978)
- Med endelse pa -d, -t:
Svake verb av klasse 2 har perfektum partisipp pa -d, -t, og noen fa sterke kan ha
slike «svake» partisippformer (gatt, statt, bedt/bedd).
kjppt
bygd
nadd
kjppt
bygd/bygt
nadd/natt
kjppte
bygde
nadde
ADJEKTIV 381
Flertall er lik maskulinum/femininum + -e (om unntak se nedenfor), mens entalls-
formene ender pa -d eller -t.
Npytrumsformen gar fram av oversikten over verbbpyningen i кар. 7.1.4.2.1.2.
Maskulinum/femininum ender pa samme konsonantforbindelse som preteritums-
endelsen i tilsvarende verb (hvis verbet er svakt):
Preteritum: Maskulinum/femininum
kjppte kjppt
bygde bygd
fprde/fprte f0rd/f0rt
nadde nadd
Eksempler:
Arnold blir send pa skulen (Flpgstad 1977)
til opptaket blir sendt (Flpgstad 1977)
ungane blir sende til sengs (Flpgstad 1977)
Ho er kledd i sid stakk (Flpgstad 1977)
Dei tre gutane er likt kledde (Flpgstad 1977)
kring halsen min var det lagd ei snor (Hauge 1958)
Nar preteritum har sideformer med annen konsonant, far partisippet (i maskulinum/
femininum) samme konsonant som preteritum:
[dpmte] [dpmt]
[kjente] [kjent]
Noen fa verb som ikke har -te i preteritum, har likevel sideformer med -t i maskulinum/
femininum og flertall:
gjord [gjort]
sagd [sagt]
lagd [lagt]
gjort gjorde [gjorte]
sagt sagde [sagte]
lagt lagde [lagte]
sagde [sagte]
lagde [lagte]
Ogsa ha har sideform med -tt vsa. havd (heist i sammensetninger: fyrehavd [f^rehatt]
o.l.):
havd [hatt]
hatt havde [hatte]
4
382 ADJEKTTVFRASER
Partisipp av sterke verb som ender pa -tt i npytrum, kan vere ubpyd i predikativ stil-
ling og i entail som adledd. Men de kan ogsa ha egne bpyde former i maskulinum/
femininum pa -dd, mens flertall far lagt til -e\
gatt/gadd gatt gatte/gadde
fatt/fadd fatt fatte/fadde
[tatt/tadd] [tatt] [tatte/tadde]
Slik gar ogsa gitt, sldtt, statt, sett, [latt], [dratt] (men npytrum ogsa [dradd] o.fl.).
Dei er gatt/gadde ut
Han vart slatt/sladd/slegen ned
Skodda blir dratt ut av nevane pa han (Flpgstad 1977)
der var to ungdomar gadde or huset (Heggland 1982)
og sjplv fann eg meg i noko som likna ei godsvogn, sedd innanfra
(Hellesnes 1982)
Blitt er alltid ubpyd:
Vi er blitt valde ut til a vere med
Ho er blitt forundra (Sagen 1976)
Av be(de) far en partisippformene
bedd bedd/bedt bedde
Flere av de sterke verbene med svakt partisipp har sterke partisippformer i tillegg,
f.eks. (npytrum): bedi, gjevi, slegi, teki, lati, [gjengi], [fengi].
Adjektiver avledet av eller satt sammen med partisippene ovenfor, bpyes pa samme
mate som partisippet:
ei velkjend rpyst (Hellesnes 1982)
eit meir velkjent niva (Hellesnes 1982)
dei var velkjende i staben (Hellesnes 1982)
uforlpyste kjensler av ulevt liv (Brodal 1957)
ADJEKTIV 383
fargelagde m0nsterteikningar (Obrestad 1992)
ein usedd krok (F10gstad 1977)
- Med endelse pa -a:
Partisipper pa -a og adjektiver avledet av eller satt sammen med slike partisipper,
b0yes ikke:
d0ra vart mala i gar
dagen er bortkasta
ein uopna pakke (Flpgstad 1977)
kvitkalka vegger (Flpgstad 1977)
Uten samsvarsbpyning i nynorsk:
I den offisielle rettskrivningen, men ikke i laereboknormalen, er det i visse tilfeller
tillatt a la vaere a bpye partisippet. Det har da sakalt «ubpyd form».
Hvis en fplger dette systemet, er det npytrumsformen av partisippet som blir brukt
som ubpyd form. (Men se nedenfor.)
I predikativ stilling (dvs. som infinitt verbal eller predikativ etter vere, verte, bli) kan
partisippet sta ubpyd etter alle slags subjekter, dvs. bade etter maskulinum/femininum
og flertall:
[Stilen/boka/bpkene er skrivi/-e]
[Laven/hytta/huset/husa vart bygd i fjor]
Det samme gjelder adjektiver dannet til (ved avledning, sammensetning eller konver-
sjon) perfektum partisipp (uekte partisipper):
[Boka/heftet/bpkene er utskrive/-i]
[Saka/problemet/sakene er utgreidd]
Nar partisippet star som adledd, er reglene slike:
- Sterke partisipper ma ha full samsvarsbpyning:
ein skriven lov
skotne elgar
384 ADJEKTTVFRASER
Ogsa partisipper som er gatt over til a bli adjektiver, ma bpyes:
ein velkommen gjest
ei ordhalden kvinne
- Svake partisipper ma ha samsvarsbpyning i flertall:
laste dprer
Det samme gjelder adjektiver avledet av eller satt sammen med slike partisipper:
ulaste dprer
I entail derimot kan maskulinum/femininum fa ubpyd form av partisipp og likesa adjek-
tiver avledet av eller satt sammen med slike partisippformer:
[ein nedbrent lave/ei nedbrent hytte/eit nedbrent hus]
Den ubpyde formen skal normalt vaere identisk med npytrumsformen. Men endelseskon-
sonanten skal samtidig, nar det er mulig, vaere identisk med konsonanten i preteritums-
endelsen. Et eksempel: Til bygge fins bade bygd og bygt som partisipp. Men preteritum
heter bygde, og den ubpyde formen blir da bygd. Nar en velger a ikke samsvarsbpye,
ma det derfor hete:
[Laven/hytta/huset/husa vart bygd for fort]
ikke: [*Laven/hytta/huset/husa vart bygt for fort]
Ofte har preteritum to endelser, enten som to hovedformer eller som hoved- og sideform.
Da skal den ubpyde formen ha samme endelseskonsonant som den en bruker i preteri-
tum. Et eksempel: Verbet fare har bade/prt/e ogfarte som hovedformer i preteritum.
Om en bruker farde og ikke samsvarsbpyer partisippet, skal det hete:
[Laven/hytta/huset er oppfprd i tre]
Om en derimot bruker farte, blir det slik:
[Laven/hytta/huset er oppfprt i tre]
Det er pa samme mate ved verb med hoved- og sideform, f.eks. dfimme, som i preteri-
tum heter d0mde [dfimte]. Om en bruker dfimde, far en
[Han/ho/det/dei er dpmd]
ADJEKTIV 385
men om en broker [dfimte], far en
[Han/ho/det/dei er d0mt]
I talemalet star samsvarsbdyningen sterkere ved sterke verb enn svake, og det er der-
for tillatt i rettskrivningen a kombinere samsvarsbdyning av sterke partisipper i predi-
kativ stilling med ubpyd form av svake partisipper. Det er ogsa tillatt a samsvarsbpye
partisipper, men ikke adjektiver avledet av eller satt sammen med slike (ulast, nylagt,
innestengt o.L). Jf. ogsa 7.2.2.
5.1.2.2.1.2 Svak b0yning
Den svake formen av adjektivet er nesten alltid identisk med den sterke flertalls-
formen:
husa er store (sterk form flertall)
det store huset (svak form)
Den svake formen av adjektivet b0yes ikke i genus og tall:
den store bilen
den store bj0rka
det store huset
de store husa (bm.)
dei store husa (nn.)
Eksempler:
de gamle, harde vintrene (Nyquist 1994)
denne bra og avvisende bevegelsen (Jacobsen 1992)
dei norske bygdene (Obrestad 1992)
den store, gra kladdeboka (Sagen 1976)
Bare ordet liten har egne svake former:
Bokmal: lille, vesle
Nynorsk: litle, lisle, vesle
386 ADJEKTIVFRASER
Lille er den vanlige formen pa bokmal og vesle pa nynorsk.
den lille barten (Jensen 1977)
den vesle, fjprlette jentekroppen (Tusvik 1993)
Dei kpyrer ... utover mot Litle Nprve (Sagen 1976)
Formen vesle er historisk svak form av vesal, som brukes noe pa nynorsk i betydningen
‘svak’, ‘elendig’: ... at ho kunne bry seg om noko sa vesalt som Garborg (Obrestad
1992).
Adjektiver avledet av perfektum partisipp har ogsa svake former som er identiske
med flertallsformen av de sterke (i bade bokmal og nynorsk):
den heimkomne sonen
den velbrukte boka
de nyslatte engene
det skrevne ord (Naess 1992)
den bundne ullstrpmpen (Henriksen 1992)
de oppskame stykkene (Faldbakken 1993)
den fylte tekoppen (Askildsen 1957)
dei frosne fingrane (Flpgstad 1977)
den utslitne boka (Sagen 1976)
den nedlagde skrivargarden (Brodal 1976)
den oppreiste stigen (Brodal 1976)
De rystede politikere er ikke mer rystet enn at ... (Aftenposten 1993)
5.1.2.2.2 Bruk av sterk/svak form
Adjektiver blir i regelen bpyd i samsvar med et annet ord i setningen som adjektivet
«star til». Derfor kalles denne bpyningen samsvarsbpyning (eller kongruensbpyning).
Samsvarsbpyningen kan sies a ha som funksjon (grammatisk og kommunikativt) a angi
hva som hprer sammen med hva. Denne funksjonen er oftest redundant (overflpdig),
men i en del tilfeller er det bpyningen som forteller oss hva som hprer sammen. Dei kom
ADJEKTIV 387
fram til dotter si, slitne, men glade. Flertallsformen forteller oss at adjektivene «star til»
subjektet dei og beskriver det.
Det ordet som styrer kongruensen, kalles kontrollpr. Kontrolldren for kongruensen er
- i substantivfraser: kjemen
- for subjektspredikativ: subjektet
- for objektspredikativ: objektet
Nar kontrolldren ikke har genus, som f.eks. verbal, leddsetning eller infinitivskon-
struksjon, star adjektivet i npytrum entail.
Kontrolldren tildeler normalt de bestemthets-, tall- og genusegenskaper som den
selv har. Nar kontrolldren har f.eks. egenskapene ubestemt entail femininum, star det
adjektivet som kontrolleres, i ubestemt form entail femininum.
den nye boka
ei ny bok
nye bpker
Suppa er kald
De gjorde oss betenkte
Valget mellom sterk og svak form av adjektivet blir bestemt ut fra disse kriteriene:
Svak form av adjektivet forekommer nar adjektivet er adledd i en substantivfrase
som er bestemt. Kontrolldren er da kjemen i substantivfrasen. Den er bestemt, og
adjektivet blir ogsa bestemt og far svak form. Eksempler:
den nye jenta
denne lange vegen
388 ADJEKTIVFRASER
Om kjemen formelt er ubestemt, kan frasen vaere bestemt av et bestemt foranstilt
determinativ, dvs. et demonstrativ eller et possessiv (isaer i bokmal, se mer i кар.
3.4), som da kan oppfattes som kontrollpr for adjektivet:
den norske regjering (bm.)
den kvite mann (nn.)
min nye hatt
samme gode jenta
Determinativet annen star i entail oftest etter et annet determinativ (en, den), og det er
da det fprste determinativet som bestemmer om adjektivet far sterk eller svak form: en
annen god vin, den andre gode vinen. (I flertall faller sterk og svak form sammen.) Nar
annen ikke har determinativ foran seg, star adjektivet i sterk form: Har du annet ferskt
br0d i dag? Anna gjennomfttrbar l0ysing fanst ikkje.
I substantivfraser som bestar av adjektiv i superlativ + ubestemt substantiv, kan super-
lativen i visse tilfeller fa svak form:
pa beste mate
i naermeste framtid
av ypperste kvalitet
den fikk prisen som beste film
Nar et adjektiv i superlativ kommer etter en bestemt determinativ, far det alltid svak
form: den korteste vegen. Nar substantivfrasen bestar av bare superlativ + substantiv,
er det vakling.
Sterk form brukes bl.a.
- nar superlativen betegner en mengde (kvantitet) :flest kyr, mest kj0tt, minst sjanser.
- nar betydningen til substantivet og verbet henger sa npye sammen at det referensielle
aspektet ved substantivet er nedtonet:
Denne filmen gjorde sterkest inntrykk
Hun fikk stprst oppmerksomhet
Ho har lengst veg
Han har kortest har
ADJEKTIV 389
Svak form brukes bl.a.
- nar superlativen er brukt i absolutt betydning (5.1.2.1.2): i beste mening, av ypperste
kvalitet, i djupaste medkjensle.
- nar superlativen betegner en rangorden i en rekke e.l.: paf0rste klasse, siste mote, i
narmeste framtid, beste nordmann ble NN.
I visse mer eller mindre faste uttrykk kan superlativ fa svak form etter ubestemt deter-
minativ: et minste felles multiplum, en laveste grense.
Superlativ er ogsa ubpyd foran mulig (og tenkelig, tenkbar):
den hpyest mulige lykke
den raskast moglege vegen
den verst tenkelige skjebne
Superlativen var tidligere bpyd og ble oppfattet som sidestilt med mulig (‘den hpyeste
lykke som er mulig’), mens superlativen + mulig na oppfattes som en enhet.
Etter ubestemte determinativer far adjektivet sterk form. Ubestemte determinativer
er kvantorer og hvilken (bm.), hvafor/slags (bm.), kva (for/slag(s)) (nn.):
en norsk regjering
all fransk vin
Hvilken norsk forfatter skrev Brandl
Kva slags gammalt skrot er dette?
Hver/kvar tar normalt sterkt adjektiv etter seg:
hver ny generasjon
kvar ledig stund
Men i noen faste uttrykk forekommer svak form (muligens ved analogi med hver eneste
gang/dag o.l., der eneste er sterkt, men identisk med svak form):
hver bidige gang
hver evige natt
kvart skapte grann.
390 ADJEKTTVFRASER
Egennavn kontrollerer normalt adjektiv som et bestemt substantiv:
Kjaere Anna!
vesle Kari
gamle Norge
Men egennavn kan ogsa oppfattes som navn pa noe som fins av flere slag, i flere
tilstander e.l. (3.1.2.1.3), og derfor kan det ogsa oppfattes som ubestemt og fa sterkt
adjektiv foran og eventuelt ubestemt artikkel:
et nytt Norge
Glad Harald mptte pressen
Genitiv som foranstilt adledd gjpr oftest substantivfrasen bestemt: Karis nye hatt.
Men genitiv i kvantitativ bruk gjpr frasen ubestemt: to timars hardt arbeid, et tre-
etasjes nytt hus.
Kjernen i substantivfrasen kan vaere utelatt, men frasen er likevel bestemt sa lenge
det fins et definitt adledd foran:
de gamle er eldst
Maos lille r0de
Ogsa i pronomenfraser far adjektivet svak form:
kjaere deg
Han blei staande i d0ra med gasehud over heile seg (Tusvik 1993)
Sterk form av adjektivet forekommer i fplgende tilfeller:
1) nar adjektivet er adledd i en ubestemt substantivfrase:
et stort hus
sma bam
(Om bmk av svak form i visse tilfeller, se ovenfor.)
ADJEKTIV 391
I visse tilfeller kan kjemen strykes, fordi det gar fram av sammenhengen hva kjer-
nen er. Adjektivet far da sterk form hvis determinativet er ubestemt: Jeg har en bld
bil og hun en r0d.
2) nar adjektivet er predikativ:
Han er stor, men ho er lita
Livet er vanskelig
De fant huset tomt
Det verka lite, men var ganske stort
3) som adverbial (og star i npytrum):
Jeg kommer snart (tidsadverbial)
Han gjekk langt (malsadverbial)
Ho song vakkert (matesadverbial)
Det skjedde svaert fort (gradsadverbial)
Du kan sikkert komme na (setningsadverbial)
Skillet mellom adverbial og predikativ er ikke alltid heit klart, og ofte broker en kon-
gruens eller ikke kongruens som grunnlag for a skilie:
Hun svpmte vakker i bplgene (vakker = predikativ)
Hun svpmte vakkert i b01gene (vakkert = adverbial)
Det kan vaere en liten betydningsforskjell, som i eksemplet ovenfor, men iblant er for-
skjellen mindre klar:
Vi drakk tause av vinen og sa ut i mprket (Wiese 1990)
Han nikket taust og ikke saerlig imptekommende (Wiese 1990)
Nar adjektivet har sterk form, far det tall og genus fra sin kontrollpr. I sub-
stantivfraser vil det normalt si substantivet. Nar adjektivet star som predikativ, er
det subjektet som tildeler riktig kjpnn og tall (objektet hvis det er objektspredika-
tiv).
I enkelte tilfeller far adjektivet som predikativ en annen form enn det vi skulle vente.
Nar subjektet i setningen har en betydning som ikke svarer til formen, kan predikativet
rette seg etter betydningen: Politiet er sikre pa at det er drap.
392 ADJEKTIVFRASER
Adjektiver med faste utfyllinger kan sta i maskulinum/femininum uansett hva subjektet
er: Vi er redd for at det kan ga gait.
Subjekt i generisk bruk kan i visse tilfeller sta sammen med predikativ i npytrum: Sild
er godt.
Superlativ blir ikke bpyd som predikativ: Vi var best.
Se nsermere om alle disse tilfellene i S.5.4.2.2.
Nar kontroll0ren er et verbal eller en setning eller en infinitivskonstruksjon, far adjek-
tivet sterk ndytrumsform:
Ho gjekk seint
At de kom, var fint
5.2 Adjektivets syntaks
Adjektivet er kjeme i en adjektivfrase (med eller uten adledd).
Adjektivfrasen har oftest en av f01gende syntaktiske funksjoner:
- predikativ
Norge er vakkert
Ho er blitt frisk att
Han drakk flaska tom
Rasande sprang ho ut av huset
- adledd i substantivfraser
foranstilt
et vakkert land
ein svaert sympatisk person
etterstilt
et hus fullt av mpbler
- adverbial
Ho skriv stygt
De kom tidlig
ADJEKTIVETS SYNTAKS 393
- adledd i adjektivfraser
svaert stor
veldig flink
forbausende lydig
De fleste adjektiver kan sta bade som predikativ og som adledd i substantivfraser.
Men enkelte adjektiver star heist ikke som foranstilt adledd:
tilstanden var ille
Selskapet var gpy
Dei vart kvitt han
Huset er verdt en million
?en ille tilstand
?et g0y(t) selskap
*ein kvitt mann
*et verdt hus
Det fins ogsa adjektiver som heist ikke star predikativt. Det gjelder bl.a. epistemiske
adjektiver (5.1.1) og adjektiver i partitiv bruk (5.1.2.1.2):
eventuell konkurs
forrige spker
0stre Toten
*konkursen er eventuell
*s0keren var forrige
*Toten er 0stre
Mange adjektiver som har klassifiserende eller partitiv betydning nar de star som foran-
stilt adledd, har ikke lenger denne betydningen nar de star som predikativ. 0konomisk
politikk klassifiserer en type politikk, mens politikken er ^konomisk beskriver politik-
ken. Den nye lingvistikken betegner en del av sprakvitenskapen, mens lingvistikken er
ny naermest ma bety at vitenskapen om spraket er ny.
I visse tilfeller kan kjernen i en substantivfrase strykes, mens en adjektivfrase foran blir
staende igjen: De ungeforstar ikke de gamle. (Jf. 3.3.1.2.) Nar substantivfrasen skal ha
tillagt genitivs-s, vil adjektivet fa denne endelsen:
Han gir her uttrykk for manges mening
De flestes oppfatning var at vi burde ha vunnet
De gamles situasjon er bekymringsfull
Noen adjektiver i npytrum kan sta som nominal, issr subjekt, objekt og utfylling til prepo-
sisjon. Det gjelder isaer fargeadjektiver, men ogsa en del andre kan brukes pa samme mate.
394 ADJEKTIVFRASER
R0dt er stilig
Smatt er godt
Brukt er billig
Medbrakt er ikke tillatt
Handstrikka er best
Ho kier blatt
Vi kjpper heist nytt
Det passer til gr0nt
Det er modeme med gult i ar
Betydningen er gjeme generell: R0dt er stilig = ‘r0de ting er stilige’, ‘det som er r0dt,
er stilig1.
5.3 Oppbygning av adjektivfrasen
5.3.1 Adledd foran kjemen
Foran kjemen i adjektivfraser kan det sta forskjellige typer adledd:
A. Foran positiv
De fleste adleddene foran kjemen uttrykker grad, dvs. om den egenskapen adjektivet
betegner, er til stede i stor eller liten grad.
De vanligste adleddene for a uttrykke h0y grad er svcert, meget (bm.), veldig (isser
muntlig), seers (heist nn.): svcert stor, veldig flink.
Adledd som uttrykker grad, kan normalt ikke brukes foran adjektiver som ikke er gra-
derbare. De star heller ikke foran perfektum partisipp, og det kan brakes som ett krite-
rium (av flere) for a skille adjektiver fra perfektum partisipp. Jf. pa den ene sida Dere er
svcert velkomne; ho er svcert interessert og pa den andre sida *De er svcert ankommet;
?huset er veldig nedbrent o.l.
En rekke andre adledd forekommer ogsa, isser i talespraket: fryktelig, forferdelig,
voldsomt, uhyre, ubeskrivelig o.a.:
OPPBYGNING AV ADJEKTIVFRASEN 395
en aldeles deilig vin (Wiese 1990)
Jeg ble fryktelig kvalm (Christensen 1977)
Han blir sa forferdelig sint (Faldbakken 1993)
Den er jo et uhyre intelligent dyr (Brantenberg 1977)
Drillo er sabla flink (Dagbladet 1994)
I talespraket er veldig det vanligste, umarkerte adleddet for a uttrykke h0y grad. Ordbru-
ken kan ellers variere regionalt: idle pen (0stfold), gradig bra (opplandsk), kjple rask
(Romsdal, Nordm0re, Tr0ndelag),/o/e stygg (Sunnm0re) o.a.
Helt/heilt\heilt kan brukes ved mange adjektiver, heist slike som uttrykker skalaer
som har en grense: heit full, heilt frisk:
Det er heit okei for meg (Faldbakken 1993)
Han er heilt vat (F10gstad 1977)
Liv var heit hvit (Johannessen 1957)
eit heilt ope dalfpre (Sagen 1976)
Noen adledd uttrykker mindre h0y grad: noksa, ganske, temmelig, rimelig, passelig
o.a.:
Men Sigrid er noksa taus (Anderson 1989)
Jeg er rimelig godt fom0yd (Arbeiderbladet 1994)
Lite og litt uttrykker lav grad:
ein lite 10nsam gjest (Sagen 1976)
Menn generelt er lite opptatt av likestilling (Aftenposten 1994)
Samstundes var det litt flautt a gifta seg (Obrestad 1992)
Lite kan ogsa uttrykke en h0y grad av et motsatt begrep (lite vakker = ‘stygg’): Dette
var faren lite glad for (Jensen 1977).
Noe angir en ubestemt grad, isaer i nektede setninger og i spprsmal:
Det var ikke noe morsomt
Var det noe hyggelig, da?
Han apnet skapd0ren med en noe bra bevegelse (Nyquist 1994)
396 ADJEKTTVFRASER
Nekting sammen med adledd som uttrykker grad, betegner til sammen lav grad.
Sammen med nekting forekommer gjeme adledd som sa, videre, scerlig. Dette kan
uttrykke en h0y grad av et motsatt begrep (ikke scerlig pen = ‘noksa stygg’):
Du er ikke lite frekk, vet du det? (Jacobsen 1992)
Det er ikke videre dramatisk (Askildsen 1957)
Saerleg stor vart eg jo aldri (Hellesnes 1982)
Men politisk gjekk det ikkje sa bra (Furre 1991)
Sa veldig langt fra sine middelalderprosjekter er hun ikke (Anderson 1989)
For og altfor angir at egenskapen fins i hpyere grad enn den burde:
Skoene er altfor store
Ofte var han likevel for rastlaus til a sove (Tusvik 1993)
Nar (alt)for har svakt trykk, far ofte adjektivet tonem 1 selv om det ellers uttales med
tonem 2: De er for snille; Dei er for gamle til det. (Jf. tilsvarende ved avledning: villig
— uvillig, 2.3.2.1.)
Nesten (nn. ogsa mesta) angir at egenskapen ikke er til stede, men den er naer:
Jeg er nesten frisk igjen
dei nesten meterlange flettene (Hoem 1978)
Mer\meir og mest kan sta foran alle graderbare adjektiver som ikke far kompa-
rativ- og superlativendelser (og ogsa foran noen av dem som kan fa slike endel-
ser) (jf. 5.1.2.1.1). Mer angir normalt en hpyere grad og mest hpyeste grad av
den egenskapen adjektivet betegner: omienksom - mer omtenksom - mest omtenk-
som.
Samme funksjon og betydning som mer har vel sa: vel sa virkningsfullt
(Jacobsen 1992).
Ogsa mindre kan sta som adledd foran positiv, evt. sammen med mer:
I gruva var det fra gammalt mindre statisk enn andre stader (Furre 1991)
Arbeidet vart meir einsformig og mindre individuelt (Furre 1991)
hennar meir eller mindre mislykka forhold til kjaerleiken (Obrestad 1992)
OPPBYGNING AV ADJEKTIVFRASEN 397
Like + adjektiv uttrykker samme grad. Oftest har da adjektivet utfylling med som + X,
der X angir hva en sammenlikner med. Men X kan ogsa gis av sammenhengen. (Jf.
nedenfor om utfyllinger.):
Du er like vakker som f0r
De er omtrent like h0ye (Bj0mstad 1977)
Like har en slags resiprok funksjon. Nar subjektet er koordinert med og eller star i fler-
tall, kan en tolke inn ’som hverandre’ hvis det ikke star et annet sammenlikningsledd
etter: Karsten og Anna er like gamle (= К er like gammel som A, og A er like gammel
som K). En slik tolkning er ikke mulig ved sa.
Sa brukes som adledd foran adjektiv oftest
- nar adjektivet har en at-setning som utfylling (som uttrykker f01ge)
Han svarer sa heftig at hun nesten blir redd (Bj0mstad 1977)
- i nektede setninger, oftest nar adjektivet har utfylling med som + X. (Jf. ogsa neden-
for om utfyllinger.)
Hun kom ikke sa ofte som f0r
Det er ikke sa vondt lenger (Bj0mstad 1977)
Kanskje er dei ikkje sa unge likevel (F10gstad 1977)
Men sa kan ogsa forekomme uten slike utfyllinger. Det kan da ligge implisitt en
sammenlikning, der sammenhengen viser hva en sammenlikner med:
Han var like stor som deg. / Jasa, var han sa stor?
Eller sammenlikningen gjelder en ubestemt grad, slik at sa far en ailment forster-
kende funksjon:
Han er sa snill, altsa!
Det var ikke SA morsomt!
Trykklett sa kan ogsa ha avbleket betydning:
Det er ikke sa greit
398 ADJEKTTVFRASER
Sa brakes gjerne nar det er tale om a na opp til et visst niva pa en skala, mens like
understreker akkurat likheten i niva. Det er tydelig sammen med negasjon, der f.eks.
ikke sa stor normalt betyr ‘mindre enn’, mens ikke like stor betyr ‘mindre eller stprre
enn’. Jf. ovenfor 5.1.2.1.2. (Kombinasjonen like sa har samme betydning som sa alene,
jf. ovenfor.)
Noen adjektiver etter sa har etter hvert fatt en avbleket betydning, slik at sa + adjekti-
vet danner en mer eller mindre fast forbindelse. Denne forbindelsen kan fungere som
et adverb: sa vidt, sa godt som'.
Han nadde savidt fram til dpren med tserne (Jensen 1977)
Det var berre sa vidt han klarte a skrapa saman pengar (Flpgstad 1977)
Det var sa godt som mprkt (Flpgstad 1977)
som en preposisjon: sa noer som'.
Vi kom over eins om alt sa naer som eit par smating (Hauge 1958)
eller en konjunksjon: sa vei - som:
Sa vei bam som voksne hadde mptt fram
I noen tilfeller kan slike uttrykk fplges av en leddsetning (jf. 11.3.4.2):
Men jeg ... stikker av sa snart bussen har kjprt (Faldbakken 1993)
Ho sydde rundt i gardane sa lenge syn og fingrar dugde (Brodal 1976)
Vide komakrar sa langt auget rekk (Brodal 1976)
Sa vidt eg veit mottok ho aldri eit stipend for sitt littersere arbeid (Obrestad 1992)
Noen adledd som uttrykker hpy grad, star bare eller nesten bare sammen med ett
bestemt adjektiv: splitter ny, kliss vat, spkk vat (Jacobsen 1992), pill rattent (Jacobsen
1992); Far og datter var mo alene i de tomme, gapende vcerelsene (Anderson 1989).
Slike og liknende uttrykk brakes mest muntlig: lut lei, g0rr kjedelig, sprell/spill levende,
kanon full, s0rpefull, klink/klin edru, stokkd0v, sprfiyte gal, bdnn cerlig, fly forbanna,
plakat umulig, kul umulig, mukk stille, smekkfull o.a.
Noen av disse adleddene ender pa -ende(m. ogsa -ande) (jf. 2.3.3.3.1): rykendefersk,
knakende god/morsom, d0rgende full, flunkende ny, eitrende sint, bekende mprkt,
OPPBYGNING AV ADJEKTIVFRASEN 399
gullende rein, drivende vat, bommende fast, blikende stilt (Heggland 1981), drivende
hvitt (Sveen 1991), rivende gait (Askildsen 1957).
Flere slike adjektivfraser altemerer med sammensetninger: krittende hvit - kritthvit,
livende redd - livredd, 0rende liten - firliten, blendende vakker - blendvakker, isende
kald - iskald, knuskende t0rr - knusktprr, gloende varm - glovarm, lynende rask -
lynrask, stupende m0rk - stupmprk.
Utover de som er nevnt ovenfor, fins det andre adledd som graderer adjektivet pa
ulike mater:
ein typisk norsk sommar
apenbart ulovlige transaksjoner
en sjelden vellykket debut (Anderson 1989)
Han beundret det sjeldent fine stoffet (Bjprnstad 1977)
Vi er forresten ikkje sa reint utgamle enno (Hoem 1978)
Reint pkonomisk er det overkomeleg (Obrestad 1992)
Ytterst sjelden treffer Jeremy noen som er uenig med ham (Bjprnstad 1977)
ein godt paseilt sjpmann (Sagen 1976)
Noen konstruksjoner har parallelle uttrykk med bpyd 1. adjektiv, og da er betydningen
annerledes. Enkelte ganger er begge deler fullt mulig, men betydningen blir forskjellig:
det unaturlig skarpe skillet = ‘skillet som er unaturlig skarpt’ - det unaturlige, skarpe
skillet = ‘skillet som er unaturlig og skarpt’. Jf. nedenfor.
I visse uttrykk er det vanlig at adjektiv som adledd i adjektivfrase star ubpyd: de var
pur unge; Bente er dyp r0d (Jacobsen 1992).
Substantivfraser som en tanke, en smule o.l. kan sta som foranstilt adledd med samme
betydning som lite:
Samtidig syns vi nok Marius er en smule skrppelig (Steinfeld 1986)
Dette stoffet som er en anelse gjennomsiktig (Jacobsen 1992)
Adledd kan igjen ha foranstilte adledd:
nesten heilt naken (Hoem 1978)
Det er ikke fullt sa stritt na (Askildsen 1957)
400 ADJEKTIVFRASER
litt for trange shorts (Jacobsen 1992)
fru Hald som er reint for veik (Obrestad 1992)
Ogsa det spprrende determinativet hvor\kor kan sta som adledd:
Hvor stor er han?
Du veit ikkje kor vanskeleg alt er for tida
Jeg sa hvor redd Vera egentlig var (Sveen 1991)
Mulighetene for foranstilte adledd pavirker som regel ikke de grammatiske funksjo-
nene adjektivfrasen har. Foranstilte adledd i predikativ kan sa a si alltid brukes ogsa
nar adjektivfrasen er adledd i en substantivfrase:
Hun er uhyre vakker - ei uhyre vakker kvinne
Adjektivfraser som star som adledd i substantivfraser, kan fa adledd som i tilsvarende
setninger med predikativ er egne ledd (oftest adverbialer):
saken er helt opplagt for meg - en for meg helt opplagt sak
I den fprste setningen er helt opplagt predikativ og/or meg adverbial. I substantiv-
frasen (i eksemplet etter) er for meg adledd til opplagt pa samme mate som helt.
Andre eksempler:
denne for meg helt naturlige handling (Solstad 1987)
de for tidens litteratur ikke sa helt alminnelige fplelser og tanker
(Anderson 1989)
den i norske romaner ustanselig beskrevne promenaden pa Karl Johansgate
(Kpltzow 1992)
bakgrunnen for denne brukelege - men ikkje ord for ord lettskjpnlege - ord-
samansetjinga (Spraknytt 1992)
Plassering av slike ledd foran kjemen i substantivfraser blir ofte kalt attributiv
sperring. Det forekommer mer i (konservativt) bokmal enn i nynorsk, mer i sakprosa
enn i skjpnnlitteratur og mer i eldre enn i nyere litteratur. (Jf. ellers кар. 3.3.2.2.)
OPPBYGNING AV ADJEKTIVFRASEN 401
I tillegg til adledd som uttrykker grad, kan ogsa adjektiver ha foranstilte adledd som
angir et perspektiv som adjektivet er sett ut fra: enfaglig dyktig person er en person
som er dyktig sett ut fra et faglig perspektiv. (Slike adledd kan ogsa fa tillegg av sett:
enfaglig sett dyktigperson, eller de kan sta som adverbial: Faglig (sett) er hun dyktig.)
en pkonomisk solid person
et spraklig hjelpelpst produkt
et filmatisk ypperlig produkt
et vitenskapelig uholdbart argument
det er ikkje praktisk gjennomfprbart
Til adjektiver som er avledet av partisipper, kan det ogsa sta adjektiviske adledd som
ellers kan sta som adverbial til tilsvarende verb: en nylig ansatt person - hun ble
nylig ansatt; raskt utffirte oppdrag - oppdragene ble raskt utf0rt.
B. Foran komparativ
Foran adjektiv i komparativ er de vanligste adleddene enda, litt, mye, mykje (nn.),
langt:
enda bedre
mykje flinkare enn fpr
skodden la enda tettere (Stigen 1957)
det kunne gatt mykje verre (Flpgstad 1977)
eit langt vidare og meir sosialt fenomen (Flpgstad 1977)
Istedenfor enda forekommer ogsa enna\enno: Nei, det ser enna lOgnare ut
(Flpgstad 1977).
Sammen med nekting og i spprsmal der en forventer et negativt svar, forekommer
ogsa stort:
Han kunne ikke ga slik stort lenger (Brantenberg 1977)
Og meldinga var ikkje stort lysare na (Obrestad 1992)
Er det stort bedre a la vaere?
Ogsa enkelte substantivfraser kan sta som adledd: Innholdsmessig er det jo ikkefnugget
bedre enn virkeligheten (Jacobsen 1992).
402 ADJEKTTVFRASER
Som uttrykk for en proporsjonal sammenheng mellom en grad og en annen fore-
kommer pa bokmal adleddet desto, jo, pa nynorsk ogsa (og oftest) dess, di, til. (Se
naermere i кар. 11.3.4.4.)
Jo lenger tid det gar, jo verre blir det
Desto styggare ho er, dess betre (Sagen 1976)
Det var fullt, ikke desto mindre tpmte han det til siste drape (Askildsen 1957)
Fplgde dei etter? Nei. Di meir uhyggeleg (Hellesnes 1982)
Mer og mindre er i seg selv komparativer, og som andre komparativer kan de igjen
fa adledd foran seg, ogsa nar de star som adledd til et adjektiv i positiv:
No var det bare sa mykje meir tydeleg (Sagen 1976)
Dessuten var de langt mindre forseggjort (Askildsen 1957)
som gjpr ham enda mer mystisk, enda mer tragisk og enda mer truende
(Faldbakken 1993)
C. Foran superlativ
Foran adjektiver i superlativ forekommer adledd som alter, absolutt, klart, opplagt
o.a.:
Stemningen var den aller beste (Askildsen 1957)
Seinare pa kvelden blir dei aller fleste avviste (Sagen 1976)
Den absolutt flinkaste av oss var Anne
Aller er en gammel flertallsgenitiv av all, og betydningen var ‘av alle’. I modeme norsk
har aller en aliment forsterkende funksjon.
Foran superlativer som angir retning, sted e.l., kan helt forekomme: Heilt nedst i
bunken (Flpgstad 1977).
Mest er egentlig superlativ og kan fa adledd foran seg som andre superlativer,
ogsa nar mest star som adledd: Icerarane var dei som var aller mest hata ogforakta
(Flpgstad 1977).
OPPBYGNING AV ADJEKTIVFRASEN 403
5.3.2 Utfyllinger
5.3.2.1 Substantivfrase
Enkelte adjektiver kan ta substantivfraser som utfylling. Det gjelder kvitt, lei, lik,
ncer, redd, skyldt, verdf.
Ho var redd bjdmen
Den er verdt sin vekt i gull
Vi blir aldri kvitt dette problemet
Ho var mest lik mora
Ho var skyld brura
Ho var skuldig tusen kroner
Mads 0nskte berre a vere mest mulig lik alle andre (Tusvik 1993)
hun matte sla fra seg for a bli kvitt ham (Faldbakken 1993)
Da satte han seg naermere henne (Askildsen 1957)
Etter kvitt og verdt er utfylling obligatorisk (men ikke nar kvitt betyr ‘skuls’: De er
kvitt, jf. 5.2). Flere adjektiver har alternative utfyllingsmater med preposisjonsuttrykk
(se nedenfor).
Ncer kan fungere som preposisjon nar utfyllinga er nominal. (Jf. 6.1.2.1.1.2.)
I noen tilfeller kan adleddet sta foran, isaer i faste uttrykk: Du er deg sjdlv lik; Han
stod henne ncer. Noen adjektiver har adleddet heist eller utelukkende foran kjemen: Ho
var meg kjcer; Han ble henne svar skyldig; Hun var oppgaven voksen; Han var henne
tro; Hun var seg ansvaret bevisst; Ho var dei andre overlegen i alle fag; Hun viste seg
tilliten verdig.
Enkelte adjektiver kan ogsa fa nominal utfylling. Adjektivene er avledet av verb som
tar to nominale utfyllinger (direkte og indirekte objekt):
denene .. .hadde sett Cato if0rtbandolaeroggermanskhilsen(Bj0meboe 1957)
vi begge var ikledd skianorakk og nikkers og skist0vler (Alnaes 1977)
404 ADJEKTIVFRASER
5.3.2.2 Preposisjonsfrase
En rekke adjektiver tar preposisjonsfrase som utfylling:
Jeg er stolt av deg
Dei var alltid ivrige til a slass
Skogen var full av sopp
alle er glade i Liv (Johannessen 1957)
Hun var bekymret over henne
vi skal vaere klare til a samle opp olja (Jacobsen 1992)
Noen adjektiver som kan ta nominal utfylling, kan ogsa ta preposisjonsfrase:
Vi var redde for deg
Jeg er lei av alt rotet
Dei er naer ved ei Ipysing
5.3.3 Adledd
5.3.3.1 Adledd som uttrykker grad
Mange adledd til adjektiver uttrykker grad eller sammenlikning. De er ofte innledet
av som eller enn, men de kan ogsa vaere preposisjonsfraser innledet av til eller ledd-
setninger innledet av at:
sterk som en okse
raskere enn fpr
for liten til a vaere med
sa pent at eg blir reint rprt
antakelig spilte hun fullere enn hun var (Vik 1975)
Adleddene forutsetter ofte et foranstilt adledd (mer, like, sa, for, nok o.a.):
Hun er mer levende enn fpr
* Hun er levende enn fpr
OPPBYGNING AV ADJEKTIVFRASEN 405
Du er for liten til a vaere med
* Du er liten til a vaere med
Her er det sa pent at eg blir reint rprt
* Her er det pent at eg blir reint rprt
Adledd med enn forutsetter som kjeme en adjektivfrase i komparativ. (Nar adjektivet
ikke har komparativsuffiks (som i sterkere), ma kjemen besta av mer + adjektivet,
f.eks. mer levende.)
Noen grammatikere regner med at det som star foran og det som star bak kjernen, til
sammen danner ett diskontinuerlig adledd: De ser mer ennf0r som adledd til levende
og mer som kjeme i en ny frase med ennf0r som utfylling.
Adledd med som og enn er naermere behandlet i 11.3.4. Adledd med at-setning (etter
sa) er behandlet i 11.2.1.6.6.
Adledd med til forekommer ofte nar for, nok, tilstrekkelig star foran kjemen, men
ogsa uten disse eller andre foranstilte adledd:
Ofte var han likevel for rastlaus til a sove (Tusvik 1993)
det er motivasjon god nok til at jeg forspker meg (Aftenposten 1994)
Komparativformer avledet av preposisjoner (bakre, indre, ytre, nordre o.l.) kan ikke ta
adledd med enn: *huset er fremre enn der; *garden ligg austre elva. I stedet sier en:
huset er lenger fram enn der; garden ligg austanfor elva/austfor elva.
5.3.3.2 Andre adledd
Etterstilt adledd med av fins etter adjektiver som angir mengde:
Mye av dette er bare tpv
litt av en glipp (Jacobsen 1992)
Til styrer ofte infinitivskonstruksj on, og nar adjektivet har ubestemt vurderende betyd-
ning, vil det oftest karakterisere den handlingen som infinitiven betegner, mens sub-
jektet betegner agens:
406 ADJEKTTVFRASER
Hun er flink til a lede (‘Hun leder pa en dyktig mate’)
Han var rask til a laere (‘Han laerte raskt’)
ho var god til a henne og rask i replikken (Obrestad 1992)
I uttrykk med visse adjektiv + til + infinitivskonstruksjon gir adjektivet oftest en
generell karakteristikk: Han var flink til a spille fotball = ‘Han var generelt sett
flink til a spille fotball’. Nar det dreier seg om en enkeltstaende foreteelse, er denne
uttrykksmaten mindre vanlig: ^Han var flink til a spille fotball i gar. Derimot: Han
spilte bra fotball i gar.
I mange dialekter (vestlandsk, nordnorsk) brukes ikke til foran infinitiven: Dei er flinke
a lese.
Ved andre adjektiver har til + utfyllinger heit andre betydninger:
Vi er klare til a begynne
Jeg er tilbpyelig til a vaere enig
Sa gjorde jeg meg ferdig til a ga (Askildsen 1957)
Na er jeg npdt til a se opp (Askildsen 1957)
Infinitivskonstruksjoner kan sta som etterstilt adledd til adjektiver i eksempler
som:
Baten er tung a ro
Teksten er umogleg a forsta noko av
I setningen baten er tung a ro er meningen ikke at baten i seg selv er tung,
men at det er tungt a ro den. Den kan altsa oppfattes som en omskrivning av:
Det er tungt a ro baten
Her er baten objekt for infinitiven, og baten blir sa «Ipftet» opp til rollen som sub-
jekt. Derfor kalles dette gjeme objektlpfting. Konstruksjonen er nmrmere beskrevet
i 11.2.1.6.5.
Adleddet nok star oftest etter adjektivet, men kan ogsa sta foran (men har da ofte
en annen betydning, jf. ovenfor):
OPPBYGNING AV ADJEKTIVFRASEN 407
Pussig nok skrev han ingen liturgiske tekster (Aftenposten 1994)
Ufattelig nok sa hun ikke et ord mer (Sveen 1991)
Vidkunn ... hadde ikke gode nok karakterer til a komme inn (Briseid 1977)
Snart finner du en sprekk stor nok til at du kan klemme deg gjennom
(Angell 1991)
5.3.4 Sideordning av adjektiver
Adjektivfraser kan sideordnes i alle vanlige funksjoner:
De var glade og lystige
En glad og lystig herremann
Det gjekk fort og gale
I predikativ stilling er det alltid konjunksjon hvis det er bare to adjektivfra-
ser (men hvis det er flere, kan alle unntatt den siste konjunksjonen erstattes av
komma):
Rommet var knpttlite og hvitmalt (Sveen 1991)
Morgenskyggene er lange og tydelige (Vik 1975)
Bevisst og nytende sprget jeg for at hun var der (Alnaes 1977)
Det var gult, grelt og apent (Alnaes 1977)
Det star ogsa konjunksjon nar adjektiv er sideordnet i adverbiell funksjon:
Jeg 10y igjen, pent og aerlig (Alnaes 1977)
Ein eldre mann klappar hpgt og lenge (Sagen 1976)
Det kan sta konjunksjon mellom sideordnede adjektivfraser som star som foranstilte
adledd i substantivfraser:
Dei laga faerre og enklare rettar (Tusvik 1993)
denne bra og avvisende bevegelsen (Jacobsen 1992)
408 ADJEKTIVFRASER
Nar adjektivfrasene er etterstilt, ma konjunksjonen ogsa sta:
Nei, det var silda, den vesle kate skapningen, svartgrpn og blank
(Heggland 1981)
Likesa hvis kjemen i substantivfrasen er strpket:
Det var noe hardt og spisst (Alnaes 1977)
Det er noe sart og kjent ved henne (Alnaes 1977)
Nar adjektivfrasene star som foranstilte adledd i en substantivfrase, kan de sideord-
nes uten konjunksjon:
den brane, mjuke dressen (Tusvik 1993)
den smale, splete vegen (Tusvik 1993)
bla, knokete hender (Vik 1975)
gra, likegyldige nesten fiendtlige dyne (Vik 1975)
Oftere enn ellers star det konjunksjon nar adjektivene betegner egenskaper innen
samme omrade (felt) eller er tilnaermet synonyme:
en grei og ukomplisert fyr (Alnaes 1977)
en tapelig og banal bilreise (Alnaes 1977)
en rpd og hvit storratet canadajakke (Faldbakken 1993)
ei bla og tung himmelrand (Heggland 1981)
med usvikeleg og glpdande interesse (Obrestad 1992)
I mange tilfeller kan det ikke sta konjunksjon mellom to foranstilte adjektivfraser:
ein nydeleg skotsk farehund
*ein nydeleg og skotsk farehund
en ny pkonomisk politikk
*en ny og pkonomisk politikk
Her danner skotsk farehund og fikonomisk politikk substantivfraser, som har nydeleg
og ny som adledd:
OPPBYGNING AV ADJEKTIVFRASEN 409
nydelig skotsk fdrehund
ny Okonomisk politikk
I slike tilfeller kan den f0rste adjektivfrasen gjeme omskrives med en etterstilt
relativsetning:
ein skotsk farehund som er nydeleg
en dkonomisk politikk som er ny
I fraser som ein nydeleg skotsk farehund er rekkef01gen mellom adjektivene bestemt
av at det siste star naermere substantivet, dvs. danner en konstituent sammen med
det. De adjektivene som oftest fungerer pa samme mate som skotsk og 0konomisk i
eksemplene ovenfor, er presise og halvpresise adjektiver.
Det betyr igjen at nar flere adjektiver star sammen i en substantivfrase, sa kommer
oftest et ubestemt adjektiv foran halvpresise og presise:
en god norsk dag
store forskrekkede 0yne (Vik 1975)
h0yt rustent nettinggjerde (Vik 1975)
Epistemiske adjektiver kommer f0r andre adjektiver:
ei ekte norsk jul
en eventuelt vanskelig periode
For adjektiver som kan sideordnes, er det ikke klare regler for rekkefplgen.
410 ADJEKTTVFRASER
Nar og er forbinder mellom adjektiver som star som adledd, kan og erstattes av
komma. I predikativ stilling er normalt konjunksjon obligatorisk. (Det gjelder bare
de to siste dersom det er flere koordinerte adjektiver.)
den smale, splete vegen (Tusvik 1991)
vegen var smal og splete
*vegen var smal, splete
Komma istedenfor og kan ikke brukes nar koordineringa av adjektivene er resultat av
stryking i en koordinert substantivfrase. (Jf. 12.4.4.) (Dette gjelder nar to substantiv-
fraser blir koordinert.)
de norske deltakeme og de svenske deltakeme —>
de norske og svenske deltakeme —>
*de norske, svenske deltakeme
Litteratur til kapittel 5:
En fyldig oversikt over adjektivenes syntaks og semantikk (for svensk) gir Malm-
gren 1990. Adjektivenes betydning er ogsa behandlet i Fjeld 1995.
Grundige oversikter over ulike sider ved gradbpyning gir Lundbladh 1988. Kom-
parativformer som фуге, nedre, indre drpftes i Lie 1996, og superlativformen godeste,
storeste behandles i Enger 1994. Konstruksjonen mer doven enn dumdi0ftes i Lpdrup
1984. Noen syntaktiske problemer i komparativer blir diskutert i Hellan 1976.
Genus, ogsa ved adjektiver, behandles i Vannebo 1970.
Oppbygningen av adjektivfraser i norsk er behandlet i Lpdrup 1989c. Attributiv
sperring er drpftet i Venas 1980.
Preposisjonsfraser
6.1 Preposisjoner
Preposisjoner er ubpyde ord av fplgende type: z, pd, utenfor, inne, der. De danner
kjeme i fraser som kan fungere som adledd til verb, adjektiv, substantiv eller prono-
men:
Hytta ligger ved sj0en
Elevene var svake i engelsk
Taket pd huset er nylig reparert
Kjenner du han med det r0de slipsetl
Preposisjonsfraser kan dessuten sta som utfylling til en annen preposisjon: Han h0rte
alt fra under hordet. og de kan sta som setningsadverbial: Det vil jeg pd ingen mate
ga med pd.
Oftest har preposisjoner et nominalt ledd som utfylling, men de kan ogsa ha en
annen preposisjonsfrase som utfylling, eller de kan brakes uten utfylling:
Taket har blast av
Jeg skal se etter
Ungene har gatt inn
Preposisjoner er a regne for en lukket ordklasse. Grannstammen i ordklassen utgjp-
res av et lite antall enkle ord. Men disse kan bli gjenstand for avledning og sam-
mensetning, slik at vi likevel far et relativt stort antall preposisjoner. For eksempel
har vi i tilknytning til preposisjonen inn de avledede formene inne og innen\innan,
og sammensetninger som inni, innom, innover, inntil, innunder, innenfor\innanfor,
innenfra\innanfra osv. Tilsvarende lister fins i tilknytning til en rekke andre prepo-
sisjoner i norsk, jf. 2.2.6.
412 PREPOSISJONSFRASER
Flere av de ordene som i denne grammatikken regnes som preposisjoner, har tradisjonelt
vaert kalt adverb. Det gjelder blant annet de kursiverte ordene i fplgende eksempler:
Jeg satte sykkelen inn
Han ma vente utenfor
Gi meg pengene tilbake
Ut fra syntaktiske kriterier er disse ordene preposisjoner, og ikke adverb.11 Han ma
vente utenfor har utenfor samme syntaktiske funksjon som utenfor gjerdet i Han ma
vente utenfor gjerdet. Syntaktisk og semantisk er det pa denne maten interessante felle-
strekk mellom verb og preposisjoner. Det er blant annet to likhetstrekk mellom objekt
til verb og «styring» til preposisjon (en fellesbetegnelse for disse to kategoriene er
utfylling, 1.4.1): Hvis utfyllinga er et pronomen, star det i begge tilfeller i akkusativ:
Jeg savner deg og venter pd deg. (I sprak med et rikere kasussystem enn norsk, f.eks.
tysk, blir kasus bestemt av verbet eller preposisjonen; noen verb og noen preposisjoner
styrer akkusativ, andre dativ, andre igjen genitiv.) Bade verb og preposisjoner kan vaere
«transitive» eller «intransitive»: Noen ma normalt ha en substantivfrase som utfylling
(eventuelt en pronomenfrase, leddsetning eller infinitivskonstruksjon, se 1.4.7), som
verbet .finne og preposisjonen hos, noen kan sta med eller uten utfylling, som verbet lese
eller preposisjonen utenfor, og noen tar aldri substantivfrase som utfylling, som verbet
falle og preposisjonen oppe.
Det kan nok innvendes at ‘preposisjon’ (‘foranstilling’) er en uheldig term for et
ord som ikke npdvendigvis trenger ‘sta foran’ noe. Men dersom vi skulle oversette alle
latinske termer til norsk og ta dem bokstavelig, ville de faerreste grammatiske termene
vaere saerlig dekkende. (Det latinske verbum betyr f.eks. rett og slett ‘ord’.)
6.1.1 Form
De ordene som primaert fungerer som preposisjoner, kan ha ulik morfologisk struktur
og dermed ulikt historisk og etymologisk opphav. De kan vaere enkle rotord, avledede
ord eller sammensatte ord. I tillegg fins det en del faste syntaktiske forbindelser som
samlet fungerer som enkle leksemer med funksjon som preposisjon. I dette avsnittet
skal vi gi en kort oversikt over selve ordklassen basert pa morfologisk form, samt
1 Som i nyere generativ grammatikk, se f.eks. Nordgard og Afarli 1990.
PREPOSISJONER 413
hvilke primaere utfyllingsmuligheter som fins. Som ved verb kan vi ogsa skille mel-
lom transitive og intransitive preposisjoner, avhengig av om de tar nominal utfylling
eller ikke.
6.1.1.1 Enkle og avledede preposisjoner
De fleste av disse har primaert lokal betydning, men de kan ogsa brukes i mer abstrakte
sammenhenger. Mange av disse ordene kan innga i sammensetninger, som tallmessig
representerer hovedtyngden av preposisjoner i spraket.
En viktig gruppe blant disse preposisjonene er slike som vanligvis har nominal
utfylling, og altsa er transitive: av, bak, blant, etter, for, foran\f0re, forbi, frafrd,
f0r, gjennom, hos, i, innen\innan, kontra, kring, langs, med, mellom, mot, om, over,
per (pr.), pa, rundt, siden\sidan, til, trass/tross, under, unna, uten\utan, ved og via',
dessuten ad som brukes bare i bokmal og hja, or og at, som brukes bare i nynorsk.
De fleste av disse har vaert preposisjoner allerede fra gammelt av, men noen har
opprinnelig tilhprt andre ordklasser, som substantiv eller adjektiv, f.eks.: hos, blant,
gjennom, mellom, tross. Opprinnelige partisippformer som uansett, uaktet, angdende,
vedr0rende kan na ogsa regnes som preposisjoner ut fra sin funksjon.
En del ord kan fungere bade som preposisjon og som subjunksjon. Det gjelder som
og enn, og dessuten om og noen ord med temporalt innhold: etter, fra, f0r, innen,
siden og til, jf. 11.3.3.2.4. Ettersom dette er ord uten bpyning, har vi ikke noe formelt
grunnlag for a regne dem til den ene eller den andre ordklassen.
De fleste preposisjoner kan ogsa sta uten utfylling:
Det var noen som fulgte etter
Hun satte lokket pa
Det kjprte en politibil/oran
Skuddet gikk plutselig av
Enkelte preposisjoner krever alltid en nominal utfylling, som blant, hos (med unntak
av de alderdommelige uttrykkene a ligge/sitte/sta hos), innen, trass/tross og via.
En liten gruppe enkle preposisjoner brukes relativt ofte bade med og uten en nomi-
nal utfylling. Det gjelder de retningsangivende preposisjonene inn, ut, opp, ned:
Han kom inn d0ra
De 10p opp trappene
414 PREPOSISJONSFRASER
Syntaktisk og semantisk er det nok en noe svakere binding mellom preposisjonen
og utfyllinga ved denne gruppen enn ved de foregaende, og de brukes da ogsa oftest
uten utfylling:
Han kom inn
De 10p opp
Avledninger pa -a/-an med frastedsbetydning, som i hovedsak blir brukt i nynorsk,
hprer ogsa til denne typen: attan, framan, heima(n), hitan, nedan, ovan og austa,
norda, spnna, vesta. I nyere skriftsprak er slik uttrykksmate mer sjelden. I stedet
brukes sammensetninger med -fra\-frd. Men formene kan finnes i talemalsnaer prosa:
Det surkla i skorne, hadde gjort det lenge, her som det vcette bade ovan og nedan
(Heggland 1981).
Ogsa vanlige preposisjoner som innen og uten viser tilbake til dette systemet, men
har i modeme sprak fatt andre betydninger.
En del av de enkle preposisjonene er intransitive i den forstand at de aldri
kan ha en nominal utfylling. Det gjelder en mindre gruppe ord med retningsinn-
hold: att, bort, fram/frem, heim/hjem, hen, vekk. Videre gjelder det alle tilsvarende
ord med pastedsinnhold, avledet ved suffikset -e: borte, framme, heime/hjemme,
henne, inne, nede, oppe, ute, vekke. Til denne kategorien hprer ogsa skipsuttrykket
akter.
De fleste av disse preposisjonene har tilsynelatende gradbpyning (indre - innerst, ytre
- ytterst, nedre - nederst osv., jf. 5.2.1.1), og skulle da etter definisjonen ikke vaere
preposisjoner. Disse komparativ- og superlativformene er likevel ikke bpyningsformer
av inne, ute, nede osv., men avledede former. De er adjektiver avledet av preposisjoner.
Det viser seg bl.a. ved at de har en helt annen syntaktisk funksjon enn de preposisjo-
nene som ligger til grunn: Han sover i det *inne/indre/innerste rommet.
Ordene der, dit, her, hit, som kan ha deiktisk eller anaforisk funksjon (se 13.1 og
13.4.1), fungerer som pro-ord for preposisjonsfraser, og har dermed samme syntak-
tiske funksjon som preposisjonsfraser. Vi regner dem derfor ogsa som intransitive
preposisjoner. Ordene her og hit viser til noe som er naer den talende, og kalles der-
for proksimale, mens der og dit viser til noe som er fjernere fra avsenderen og er
distale.
PREPOSISJONER 415
6.1.1.2 Sammensatte preposisjoner
De langt fleste preposisjonene i spraket er sammensetninger. De er i hovedsak satt
sammen av enkle preposisjoner, og gir mulighet for a kunne uttrykke langt flere og
mer spesifiserte relasjoner enn de enkle preposisjonene. De sammensatte preposisjo-
nene er stort sett transitive, men har generelt ogsa stprre muligheter for a sta uten
utfylling enn de enkle preposisjonene:
Bilen star utenfor (porten)
Brevet er lagt inni (konvolutten)
Det var mange bater utpa (sj0en)
Noen preposisjoner med for og akter som forledd er intransitive: aktenfor, aktero-
ver, akterut, forfra, forover, forut, samt attende og tilbake. Intransitive er ogsa sam-
mensetningene med heim/hjem og heime/hjemme som forledd: heimefra/hjemmefra,
heimom/hjemom, heimover/hjemover. Videre er ogsa alle ord med pro-ord som for-
ledd intransitive: der(i)fra, dertil, her(i)fra, hertil, ditover, hitover, hittil o.a.
Eldre frastedsformer som opprinnelig ender pa -an, inngar til dels ogsa i sammen-
setninger med/га, noe som har gitt grunnlag for en rekke varianter bade pa nynorsk
og bokmal, som f.eks.: austfra/austafrd/austan(i)frd og nedafra/nedefra/neden(i)fra.
Flere av disse sammensatte preposisjonene tar sjelden eller aldri noe nominalt utfyl-
lingsledd, som typen nordfra, vestfra osv., og attafra, bakfra, forfra.
Den vanligste typen sammensetninger har en av de typisk enkle transitive preposi-
sjonene som etterledd og en preposisjon av den typen som ofte star uten utfylling, som
forledd, f.eks: attat, borttil, framover, henad, heimefra/hjemmefra, inni, nedpa, opp-
under, utfor. Flere av disse forleddspreposisjonene kan knyttes til en rekke etterledd
slik at vi far stprre paradigmer: bortetter, borti, bortom, bortover, borttil, bortunder,
bortved osv. Tilsvarende mpnster fins omvendt ved de typiske etterleddspreposi-
sjonene: attover, austover/0stover, bakover, bortover, forover, framover, heimover/
hjemover, hitover, innover, utover osv.
Noen transitive preposisjoner inngar ogsa som forledd i sammensetninger: bakom,
foruten, ifblge, innenfor\innanfor, langsetter, omkring, overfor, tilbake. Her kan vi
spesielt nevne en del enkle preposisjoner som kan settes sammen med preposisjonen
i som forledd: iblant, ifra\ifra, igjennom, ikring, imellom, imot. Disse er mer eller
mindre synonyme med de tilsvarende preposisjonene uten i-, men det er en tendens
til a bruke sammensetning med i- nar preposisjonen star uten etterfplgende utfylling.
416 PREPOSISJONSFRASER
Brukt som tidsadverbial heter det alltid iblant, og det heter alltid imellom nar utfyl-
linga er foranstilt:
Han sag seg ikring
Dei gjekk kring huset
Hun er svaert populaer blant sine egne
Iblant gar det for vidt
mellom oss sagt
oss imellom
Andre forledd i preposisjonssammensetninger er prefiksene and-, oven- og himmel-
retningsordene: andsynes, ovenfra, oventil, aust-/0stover, nordetter, syd-/s0rfra, vest-
om.
Noen sammensetninger har mer enn to ledd, f.eks.: bortimot, henimot, innimellom,
nordanifra.
6.1.1.3 Faste forbindelser
En del faste ordforbindelser der en eller flere preposisjoner inngar, kan oppfattes som
leksikalske enheter med funksjon som preposisjon. Disse er av litt ulike typer.
Sideordnede forbindelser: Til denne kategorien hprer noen fa uttrykk som fra og
med, til og med, i og med, i og for (seg) som alle krever nominal utfylling. Det
karakteristiske ved disse forbindelsene er at de ikke kan spaltes opp til to fraser: De
nye reglene gjelder fra og med mandag (ikke *. . . fra mandag og med mandag).
Tilsvarende intransitive forbindelser er att ogfram ogfram og tilbake.
Spaltede forbindelser: Til denne kategorien hprer noen fa toleddede preposisjoner
som «omkranser» det utfyllende leddet: for . . . siden\sidan, fra\fra . . . av, fra\frd
. . . tilbake, jf. fraser som for fem dr siden, fra mandag av, fra dr tilbake.
Komplekse ordforbindelser: I en del tilfeller er det rimelig a regne ogsa komplekse,
faste ordforbindelser som formelt gjeme bestar av preposisjonsfrase + preposisjon,
som leksikalske enheter. Slike ordforbindelser kan fplges av et nominalledd pa samme
mate som pvrige preposisjoner. Ordforbindelsen har leksikalske egenskaper ved at
ingen av ordene i uttrykket kan byttes ut eller gis en annen form, mens derimot hele
forbindelsen kan erstattes av en enkel preposisjon:
PREPOSISJONER 417
Sekken star ved siden av skapet
(Jf. Sekken star inntil skapet)
Hytta ligger til h0yre/venstre for veien
(Jf. Hytta ligger ved veien)
Ordfpreren gikk i spissenfor toget
(Jf. Ordfpreren gikk/о гаи toget)
Det ble en fin tur trass Util tross for darlig vaer
(Jf. Det ble en fin tur tross darlig vaer)
Tilsvarende eksempler er: pa grunn av, pd tvers av, pd vegne av, i anledning (av), i
h0ve, i henhold til, i kraft av, i stedet\staden for, i forhold til, i retning av, ved hjelp
av, av hensynlomsyn til, med hensyn\omsyn til, med tanke pd, underforutsetningfti-
resetnad av.
6.1.2 Betydning
Preposisjoner er primaert leksikalske ord med et beskrivbart, om enn ofte ganske vidt
betydningsinnhold. Men mange preposisjoner har oftest en mer abstrakt funksjon,
slik at de ogsa kan regnes som grammatiske ord. En viktig funksjon preposisjoner
har, er a lokalisere gjenstander og begivenheter (i vid betydning) i rom og tid. Loka-
liseringen uttrykkes ved at gjenstanden eller begivenheten blir relatert til et annet
element, som star som utfylling til preposisjonen. Valget av preposisjon angir hva
slags relasjon det er mellom disse elementene:
Boka ligger pd bordet
Den la bak skapet
Vi drar i mai
Betydningsforskjellene mellom ulike preposisjoner kommer tydeligst til uttrykk nar
preposisjoner brukes for a lokalisere objekter og begivenheter i rom eller tid. Betyd-
ningen blir mindre klar i mer abstrakte sammenhenger, selv om det ofte vil ligge en
mer konkret betydning til grunn. Pa den annen side har sammensatte preposisjoner
generelt et mer konkret og lettere avgrensbart betydningsinnhold enn de enkle prepo-
sisjonene. I mange tilfeller er det en klar forbindelse mellom broken av preposisjoner
418 PREPOSISJONSFRASER
i konkrete og abstrakte sammenhenger, ved overf0rt betydning fra det konkrete til
det abstrakte, sammenlikn bruken av preposisjonen pa i Han er langt ute pa sj0en
og Han er denfremste pa sitt felt. I andre sammenhenger har derimot preposisjoner
mer utpregede grammatiske funksjoner som forbinderord uten noe klart leksikalsk
innhold: Besvarelsen skal vcere pa maksimum 15 sider.
De aller fleste preposisjonene i spraket kan uttrykke en eller annen form for loka-
lisering i rom eller tid.
6.1.2.1 Lokalisering i rom
6.1.2.1.1 Pasted
De vanligste preposisjonene som kan uttrykke en pastedsrelasjon, er:
Transitive: bak, blant, for, foran, f0re, hja, hos, i, innenMnnan, med, mellom, ncer,
om, over, pa, rundt, under, ved og sammensetninger med disse som etterledd, f.eks.
bortunder, innimellom, innom, nedved, oppa, overfor, uti. Noen sammensetninger
med til og at kan ogsa ha pastedsfunksjon: inntil, inndt, opptil. Videre hprer enkelte
faste forbindelser til her: ved siden av, til venstre/hpyre for, vis-a-vis.
Intransitive: akter, att, borte, framme, heime/hjemme, henne, inne, nede, oppe, ute,
vekke og enkelte sammensetninger som aktenfor, akterut, attende, forut, tilbake.
Til de intransitive preposisjonene hprer ogsa pro-ordene her og der. Disse kan
brukes med deiktisk eller anaforisk referanse (jf. 13.4.1). Det proksimale her sva-
rer til pronomen av fprste person, derfor blir det heist brukt med deiktisk refer-
anse:
Vi venter her
Her ble Egil Skallagrimsson fpdt
Det er for mye snp her
Nar det er anaforisk, kan den proksimale betydningen vaere svaert avbleket, slik at
her av og til kan skiftes ut mot der:
Pa samme mate som helvete, har Skjaersilden ni avsatser. Her blir ogsa fangene
pint og plaget (Eriksen 1993)
PREPOSISJONER 419
I Skjaersilden skjer det en stadig oppadgaende bevegelse. Pinslene der varer
ikke evig (Eriksen 1993)
Pastedspreposisjoner kan enten uttrykke direkte kontakt eller relativ posisjon.
6.1.2.1.1.1 Kontakt
De vanligste preposisjonene som uttrykker direkte kontakt, er pa. og i. Som grunn-
betydning uttrykker pa kontakt med et horisontalt eller vertikalt plan, og i uttrykker
at noe er innesluttet av et tredimensjonalt element:
Boka ligger pa bordet
Bildet henger pa veggen
Det er vann i glasset
I en del tilfeller er imidlertid ogsa bruken av disse preposisjonene vekslende, uten at
det alltid er mulig a fastsla helt klare bruksbetingelser:
Det er vann Det er fint Hun er i/pa flaska i/pa fjellet i entreen i kjelleren pa kj0kkenet patoalettet i/pa stua i/pa soverommet
Den ikke-prototypiske bruken av pa i eksemplene ovenfor kan oppfattes som en mer
generell, umarkert form for lokalisering, noksa uavhengig av de konkrete egenska-
pene hos referenten for utfyllinga. En slik generelt lokaliserende funksjon har der-
imot ikke i:
Bruken av i og pd kan ofte vaere bestemt av andre mer spesielle forhold enn bare
formen for kontakt. Nar utfyllinga er en betegnelse for en lukket beholder for vaesker,
brukes gjeme pd:
Ho fylte vatn pa flaska
420 PREPOSISJONSFRASER
Er det noe bensin igjen pa tanken?
Vi hadde termos med kaffe pa
Nar utfyllinga viser til en institusjon, er det ogsa vanligst med pd: pd skolen, pd uni-
versitetet, pd teater, pd kino. Uttrykket pd huset brukes saledes om en arbeidsplass
eller institusjon. (Merk i denne forbindelsen forskjellen mellom Han vokste opp i et
alkoholikerhjem og . . . pd et alkoholikerhjem.)
Ved stedsnavn varierer preposisjonsbruken mye. Det er likevel mulig a formulere
visse generelle regler som stort sett blir fulgt:
Ved utenlandske stedsnavn brukes alltid z, unntatt ved pyer, pygrupper og fjelltop-
per: i Australia, i Tyskland, i Toscana, i Are, i Stillehavet, pd Grimland, pd Sjcelland,
pd Mont Blanc. Ved fjellkjeder brukes ogsa i: i Alpene, i Himalaya. Dersom ei 0y
eller pygruppe samtidig er en stat, brukes enten i eller pd: i Storbritannia, i Irland,
i Japan, i Indonesia, pd Taiwan, pd Filippinene, pd New Zealand, pa/i Island.
Ved norske stedsnavn brukes pd ved navn pa dyer, fjelltopper og garden pd Senja,
pd Galdhfipiggen, pd Rud. Stedsnavn sammensatt med -landet som sisteledd har
regelmessig pd: pd 0stlandet, pd Sfirlandet, pd Нфуlandet.
Preposisjonen i brukes ved navnet pa landet og pa navn sammensatt med landsnav-
net: i Norge, i Nord-Norge, i S0r-Norge. Ved dalfpre og ved navn pa stprre omrader
brukes ogsa heist i: i Valdres, i Namdalen, i Lofoten, i Tr0ndelag, i Jotunheimen.
Ved navn pa administrative omrader som fylker og kommuner brukes i: i Troms, i
Hordaland, i Skedsmo.
Ved navn pa bygder brukes enten i eller pd. Det heter saledes vanligvis i Vefsn, i
Land, pd Voss, pd Toten. Ved navn pa byer og tettsteder varierer ogsa broken sterkt,
bade fra navn til navn, og fra situasjon til situasjon. Opphavlig var det en tendens til
at byer og tettsteder ved sjden hadde i, mens de inne i landet hadde pd: i Bergen, i
Ffirde, i Harstad, pd Gjpvik, pd Jevnaker, pd Fannrem. I seinere tid har det vaert en
tendens til a generalisere i ved bynavn. Dette kan ha sin arsak i at i brukes ved navn
pa kommuner, slik at det er naturlig a broke z nar en tenker pa byen som kommunal
enhet: i Lillehammer, i Steinkjer. Samme tendensen til overgang fra pd til z har en
ogsa ved navn pa tettsteder og bygder, nar disse samtidig er navn pa kommuner: i
Jevnaker, i Voss, i 0stre Toten. Det er saledes ganske vanlig at preposisjonsbruken
kan variere som pa denne maten:
den nye kinoen pa Jevnaker (tettstedet)
den nye ordfdreren i Jevnaker (kommunen)
PREPOSISJONER 421
Sammensatte preposisjoner med pa og i som etterledd kan uttrykke mer spesifikke
kontaktrelasjoner ved at det fokuseres pa spesielle egenskaper ved referenten for
utfyllinga:
Bpkene la stablet oppa skrivebordet (horisontalt plan)
Det var mange bater utpa sjpen (utstrekning)
Det var fullt av kakerlakker oppi badekaret (hpyde)
Hunden la begravd nedi myra (dybde)
Det la tusen kroner inni konvolutten (omsluttet rom)
(Disse preposisjonene er ofte synonyme med oppe osv. + pd/i, som blir behandlet i
6.2.2.2.)
Som oftest kan ogsa basi'spreposisjonen brukes i slike sammenhenger: pd skrive-
bordet, pd sj0en, i badekaret osv.
Innen\innan og i noen grad innafor/innenfor\innanfor kan uttrykke lokalisering til
et avgrenset omrade:
«Bard sier at han ikke har nok folk til a forsvare noe eget landnam,» svarte
hun. «Og jeg har lovet ham land innen vart» (Henriksen 1992a)
Innanfor dette omradet ligg ogsa El Dorado (Flpgstad 1977)
Preposisjonen over brukes i forbindelse med et stoff eller en mengde og uttrykker
da en utbredelse innenfor et omrade. Bruken av over impliserer i sa fall at hele det
omradet som utfyllinga refererer til, er berprt, noe som ofte ma markeres eksplisitt.
I motsatt fall foretrekkes pd\
Snpen hadde lagt seg over marken
Det la aviser og flpt over hele gulvet (?pa hele gulvet)
Det la aviser og flpt pa gulvet (?over gulvet)
Preposisjonene inntil, inndt, opptil, oppetter og nedetter uttrykker kontaktrelasjoner
i et vertikalt plan:
Katten la inntil ovnen
Skiene stod pa rekke og rad opptil hytteveggen
422 PREPOSISJONSFRASER
6.1.2.1.1.2 Relativ posisjon
Preposisjonene ncer, ved og ved siden av uttrykker primaert fysisk naerhet og en ikke
naermere spesifisert posisjon:
Familien var samlet ved bordet
De var naer hytta da det blaste opp
Kari satt ved siden av Jon
Saerlig i vestnorsk kan med brukes i stedet for ved i slike forbindelser: Han har
glfiymt igjen stresskofferten sin, den star igjen borte med benken (Fosse 1992). Som
etterledd i sammensetninger - bortmed, innmed, oppmed, attmed - er slik bruk mer
vanlig:
Midt i maneskinet vart han som ein livlaus attmed sin eigen skugge
(Vesaas 1957)
I staden gjekk det eit anna ord: At Hendrik skulle ha vore i hop med ei taus
bortmed Sundet ein staden (Heggland 1981)
Ved lokalisering til steder der personer bor, arbeider m.m., brukes hos og hjd
(nn.):
Vi handler alltid hos kjppmannen pa hjpmet
Og husker du dengang pa den festen hos Fredrik (Alnaes 1977)
Lev og Isabel kan vei bu hja oss dei fprste manadene (Sande 1980)
Nar det refereres til et forfatterskap med navnet pa forfatteren, brukes ogsa hos:
Samme motiv m0ter vi hos Ibsen.
Nar utfyllinga refererer til en mengde av enheter, brukes blant for a uttrykke naer-
het: Vi harfatt vite at kirken ble vigslet til de mennesker som blefunnet blant steinene
(Henriksen 1991).
I en saerstilling star preposisjonen heime/hjemme, som ogsa kan ha deiktisk eller
anaforisk referanse (jf. 13.4.1).
Na var det godt a vaere hjemme igjen! (deiktisk: ‘i talerens hjem’)
Kari holdt seg hjemme i hele gar (anaforisk: ‘i Karis hjem’)
PREPOSISJONER 423
En stor gruppe pastedspreposisjoner uttrykker relative posisjoner i et tredimensjonalt
perspektiv.
Preposisjonene over og under kan saledes angi vertikal posisjon i forhold til et
punkt eller en flate:
Mprket fortsatte a senke seg over dem, og over havet stod en stjeme
(Askildsen 1957)
Et par mygg summet under taket (Askildsen 1957)
Mens vertikale relasjoner sees i forhold til en endimensjonal vertikal akse, blir hori-
sontale relasjoner sett i forhold til et todimensjonalt, horisontalt plan, noe som gir
grunnlag for flere relasjoner, og fplgelig flere preposisjoner som kan uttrykke disse.
Egenskaper ved referenten for utfyllinga i frasen vil ofte vaere avgjprende for tolk-
ningen av slike uttrykk. I noen tilfeller kan dette fpre til tvetydighet, som ved prepo-
sisjonene bak, foran, fare, til hfiyre for og til venstrefor. En setning som Tyven star
foran bilen kan bety at tyven star mellom bilen og en implisitt betrakter. Det spiller
da ingen rolle om vedkommende befinner seg ved fronten, hekken, eller sidedprene
pa bilen - han er likevel ‘foran bilen’ i forhold til betrakteren. Setningen kan ogsa
oppfattes slik at tyven star ved fronten pa bilen, uavhengig av en eventuell betrakters
posisjon. Denne tolkningen er mulig pa grunn av spesielle egenskaper ved utfyllinga
bilen, nemlig at en bil har en klart definert forside og bakside. Derfor vil en slik tolk-
ning heller ikke vaere mulig i en setning som: Gutten star foran epletreet, ettersom
et tre ikke har slike egenskaper.
Den samme typen tvetydighet er til stede ogsa ved bruken av uttrykkene til h0y-
re/venstre for. Setningen Statsministeren sitter til h0yre for kongen kan enten bety
at ministeren sitter ved kongens hpyre side, eller pa den siden av kongen som er til
hpyre i forhold til en betrakters perspektiv.
Preposisjonene inne og ute uttrykker lokalisering til et rom eller omrade, men
sett i forhold til et punkt som ikke hprer til rommet/omradet. Bade egenskaper ved
rommet/omradet og det eksteme punktet er avgjprende for hvilken av preposisjo-
nene som blir brukt. Rommet/omradet blir ofte angitt ved en utfyllende preposisjons-
frase:
De hadde vaert inne i et par av borgene (Henriksen 1991)
«Vet du om vaktene hadde forlatt sin post?» spurte han Kjetil da de var ute pa
tunet igjen (Henriksen 1991)
424 PREPOSISJONSFRASER
I det f0rste eksemplet ovenfor er det lokalisering til ‘avgrensede rom’ (borgene), som
samtidig sees utifira et mer ubestemt, utenforliggende perspektiv. I den andre setnin-
gen blir det vist til et ‘avgrenset omrade’ (tunet), mens perspektivet na ma vaere fira
et ‘avgrenset rom’ (hus pa garden). Samme ledd kan ogsa vaere utfylling til begge
preposisjonene:
Det yrte av unger ute i skolegarden
Det yrte av unger inne i skolegarden
Her er valget av preposisjon avhengig av om skolegarden sees fra et punkt inne i
skolebygningen eller fra et punkt utenfor selve skoleomradet.
Et interessant fenomen som illustrerer det kompliserte ved ute/z'nne-relasjoner gjelder
mer spesifikk lokalisering inne i hus eller leiligheter. For eksempel vil en fra en posisjon
i stua kunne si at noen er ute i entreen og ute pd badet, men derimot inne pa soverom-
met. Her er det den konseptuelle oppfatningen av «ytre» og «indre» rom i et hus mer
enn konkrete egenskaper ved referenten for utfyllinga som er avgjprende for valg av
preposisjon.
Andre preposisjoner som uttrykker en mer eller mindre spesifisert relativ posisjon
er etter, overfor, mellom, borte, framme, innafor/innenforimnanfor, utafor/utenfor\
utanfor.
Det er typisk for de preposisjonene som uttrykker relativ posisjon, at de pa et vis danner
fraser med en slags dobbel referanse. En frase som hos Jensen refererer direkte til Jen-
sens hus, men dermed refererer det ogsa indirekte til personen Jensen. Ved siden av at
denne frasen da kan brukes som betegnelse pa et bestemt hus, kan den ogsa brukes til a
uttrykke en viss relasjon til personen Jensen. I de aller fleste tilfeller vil disse to typene
referanse vaere helt sammenfallende, men i visse tilfelle, saerlig i ikke-reelle kontekster,
kan det oppsta tvetydighet. Med ikke-reell kontekst menes kontekster der en uttrykker
0nske o.l. En setning som Denne gangen vil jeg ikke overnatte hos Jensen kan f.eks.
brukes som en kritikk av personen Jensen, at han f.eks. snorker for h0yt om natta eller
serverer for darlig frokost. Men den kan ogsa brukes som en kritikk av Jensens hus, at
det f.eks. er for trekkfullt eller ligger for langt fra stasjonen. I det f0rste tilfellet kunne
man godt tenke seg a overnatte i samme hus dersom Jensen flyttet og overlot huset til
en annen, mens i det andre tilfellet kunne man tenke seg a overnatte hos Jensen der-
som han flyttet til et annet hus. Pa samme maten kan Jeg vil heist sitte ved siden av
Leif implisere at Leif er sa flink til a forklare hva som foregar pa seenen, eller det kan
PREPOSISJONER 425
bety at plassen ved siden av Leif gir spesielt god utsikt. Preposisjoner som har en slik
funksjon, er typisk slike som historisk er avledet av substantiv (hos, mellom), eller slike
som inneholder et substantiv (ved siden av).
6.1.2.1.2 Tilsted
Preposisjonsfraser kan uttrykke malet for en forflytning, bevegelse eller sansing.
Noen fa preposisjoner uttrykker primaert tilsted. Det gjelder til, at, sammensetninger
som borttil, bortat, framtil, framdt, nedtil, neddt m.fl. og pro-ordene dit og hit:
Den ettermiddagen eller tidlige kvelden toget vi avsted til Messehallen
(Alnaes 1977)
Du kan koma at Naustbakkjen og fa mjelk i morgon (Heggland 1981)
Vi dro dit med en gang
Utfyllinga til preposisjonene (Messehallen, Naustbakkjen) representerer her malet for
en reell eller tenkt forflytning. Tilstedsfraser innebaerer implisitt ogsa at en distanse
tilbakelegges (jf. 6.1.2.1.4). Distansen kan vaere eksplisitt uttrykt som saerskilt frase:
Vi reiser overjjellet til Bergen i morgen.
Den deiktiske og anaforiske bruken av hit og dit svarer til her og der i 6.1.2.1.1.
I deiktisk bruk er skillet mellom proksimal og distal referanse ganske klar, men i
anaforisk bruk kan de to preposisjonene av og til brukes om hverandre: Vedfoten av
fjellet ligg det store gras-sletter. Hit/dit kjem nomadane med kveget sitt kvar sommar.
Tilsted kan ogsa vaere malet for synssansinger: Det hbyrest skratt fra kroken, eg
ser bort dit (Fosse 1989).
I en viss utstrekning kan ogsa her, sjeldnere der, brukes med tilstedsbetydning:
Dette er ikke noe for deg, Bo. Kom her (Faldbakken 1993)
Han var jo og kjppte sigarettar pa kiosken for ei stund sidan, men det gjer vei
ikkje noko om han gar der igjen (Fosse 1992)
Ved siden av de saerskilte tilstedspreposisjonene kan ogsa en rekke andre preposisjo-
ner som ellers uttrykker pasted, fa tilstedsfunksjon nar de danner kjeme i utfyllinger
til bevegelsesverb. Forholdet mellom pasteds- og tilstedsfunksjon er da slik at nar
malet er nadd, inntrer en situasjon som kan beskrives med samme preposisjon:
426 PREPOSISJONSFRASER
Hun gikk pa butikken nettopp
Jeg matte ga i banken i dag
De kastet seg under bordet
Esken ble satt inntil veggen
(Hun er pa butikken)
(Jeg var i banken i dag)
(De la under bordet)
(Esken stod inntil veggen)
I en del tilfeller ma imidlertid slike preposisjonsfraser sta som utfylling til tilsteds-
preposisjoner (typen opp, ned, ut, inn, fram osv.) for at slik tilstedsbetydning skal bli
tydeliggjort, jf. forskjellene mellom:
Han gikk pa taket
De 10p i tunnelen
Hunden sprang foran bilen
Han gikk opp pa taket
De 10p inn i tunnelen
Hunden sprang fram foran bilen
Dersom disse preposisjonsfirasene ikke er utfylling til en overordnet preposisjon, vil
de heist bli tolket som pastedspreposisjoner:
Han gikk (oppe) pa taket
De 10p (inne) i tunnelen
Hunden sprang (framme) foran bilen
Preposisjonene via og om kan uttrykke bade tilsted og frasted pa samme tid - det
utfyllende nominalet angir et midlertidig mal, som samtidig er utgangspunkt for en
videre forflytning mot endemalet:
Det betydde at den eneste mulige veien til spnnen gikk via dette forsofne, halv-
kriminelle miljpet (Faldbakken 1993)
Det er bare et snaut kvarters gauge fra leiligheten min i blokken pa Hamar Vest,
til Mjpsstranda, men jeg ma likevel legge veien om byen, for a se stedet igjen
(Faldbakken 1993)
Preposisjonen mot uttrykker et mulig eller planlagt mal for en bevegelse:
Vi var pa veg mot byen
Det gar mot vinter
Og da jarlen fortsatte oppover lia mot Medallandsasen, ble han stadig mer nys-
gjerrig (Henriksen 1991b)
PREPOSISJONER 427
Som en videref0ring av den lokale betydningen, kan mot ogsa betegne en mer abstrakt
utvikling, som i Det gar mot en lesning pa konflikten. I tillegg kan mot ogsa uttrykke
motstand: Flertallet stemte mot medlemskap.
Disse to bruksmatene av mot kan ofte gi tvetydige uttrykk, saerlig i avisoverskrifter
o.l., der konteksten ikke er klar: Motfriflyt av EU-kj0tt (Aftenposten 1995).
6.1.2.1.3 Frasted
En preposisjonsfrase kan referere til utgangspunktet for en forflytning, sansing, 1yd
eller bevegelse. Frasted uttrykkes som oftest ved preposisjonen frafrd:
En hel armada legger ut fra Henningsvaer (Bjprnstad 1977)
Folk trekker inn fra alle smau og sidegater (Hoem 1978)
Blomstene bl0r og r0ken fra kvistbalet stikker i 0ynene heit her oppe
(Faldbakken 1993)
Fra min utkikkspost er det grusomt a se pa (Faldbakken 1993)
I sjeldnere tilfeller кап/га ha en preposisjonsfrase som utfylling i slik funksjon: Han
drag fram ei halvflaske White Horse fra under setet, og skrudde av loket
(Hovland 1979).
Frastedsrelasjon kan ogsa uttrykkes ved sammensatte preposisjoner:
Dei tok sats innanfra dei m0rke krokane (Hellesnes 1982)
Mattis! Mat! Ropte Hege ovanfra huset (Vesaas 1957)
Og sa synest Knut'en at han hpyrer stemma hennar, nedanfra vegen
(Fosse 1989)
Han kunne se seg selv utenfra, det var bedre enn a tenke (Faldbakken 1993)
Deiktisk eller anaforisk referanse foreligger ved de intransitive sammensetningene
her(i)fra, der(i)fra og hjemmefra:
Trur du det gar an a ringje herifra? spurde ho (Hovland 1979)
428 PREPOSISJONSFRASER
Man kunne kanskje si at Dante bygger seg en dommerstol for a kunne utbasu-
nere sine anklager mot Firenze derfra (Eriksen 1993)
Hun r0mte hjemmefra fordi den gutten hun elsket ikke var velkommen der hun
bodde (Bjdmstad 1977)
For 0vrig kan ogsa av, or (nn.) og unna ha frastedsbetydning. Preposisjonen unna
star ofte uten utfylling, og uttrykker en forflytning i retning bort fra noe:
Han gikk av bussen pa endestasjonen
Ho auste suppe or gryta
Isbjpmen trakk seg unna (teltet)
Med frastedsbetydning star av og or oftest som kjeme i utfylling til en retningsbe-
stemmende preposisjon:
Ikke akkurat na, da hun var i ferd med a krype ut av kokongen og folde seg ut
(Faldbakken 1993)
Og der for dei og samla gudsvelsigninga, silda, opp or havet (Heggland 1981)
6.1.2.1.4 Vei
Denne typen preposisjoner beskriver en vei, rate eller trase som en forflytning fore-
gar langs:
Kone og fire bam har Vigleik rodd i kister over fjorden (Magerpy 1958)
Han gikk randt noen av steinene, sa npye pa dem fra alle kanter
(Henriksen 1991)
Sa lenge sola gar kring jorda og manen passar flodvatnet, vil dyr pare seg og
gras vekse (Hoem 1978)
De vanligste preposisjonene som kan uttrykke vei-relasjoner er: forbi, (i)gjennom,
inn, (i)kring, langs, ned, om, opp, over, rundt, under, ut og en del sammensetninger
med disse som etterledd, f.eks. opp(i)gjennom, omkring, bortover, innover. I tillegg
kommer noen sammensetninger med -etter, -med og -om som etterledd, bl.a. bort-
etter, langsmed, kringom.
PREPOSISJONER 429
Preposisjonsfraser som uttrykker vei, kan ogsa ha statisk betydning:
Naermeste nabo bor tvers over fjorden
Kraftlinjen over sundet har fprt til sterke protester
Det var en mur rundt klosteret og en port med en munk som portvakt
(Henriksen 1991)
Bortover pa trappene sat kjerringane og skravla (Hoem 1978)
Nar inn, ut, opp og ned star med nominalt utfyllingsledd, kan de vise til bestemte
strekninger. Strekningen kan da tilsvare denne referentens utstrekning i rommet. Sam-
tidig angir slike fraser ogsa en retning innenfor enten et vertikalt eller et horisontalt
plan:
Han gikk opp trappa
Han styrer hesten ned sidevegen fra hovudvegen, ned Sotheimsura dei tre-fire
hundre metrane til berghammaren (Hoem 1978)
Men Simon fekk Tjpll med seg i bat, og ut sundet bar det med dei
(Heggland 1981)
De retningsbestemmende preposisjonene kan innga i sammensetninger med -over og
-etter som etterledd, bl.a. attover, bortover, bortetter, henover, framover, innover,
nedover, oppover, oppetter, utover. Disse preposisjonene uttrykker en forflytning av
mer ubestemt omfang, jf. forskjellen pa:
Han 10p opp bakken (= helt opp)
Han 10p oppover bakken
De seilte ut fjorden
De seilte utover fjorden
Nar utfyllinga er en preposisjonsfrase, er det nominalet i den utfyllende frasen som
angir omradet for forflytningen:
Klatreme tok seg langsomt oppover i fjellveggen
Kontrolldren kom bakover i bussen
430 PREPOSISJONSFRASER
6.1.2.2 Lokalisering i tid
Ettersom var tidsoppfatning er relatert til en endimensjonal tidsakse, representerer
lokalisering i tid et vesentlig enklere referansesystem enn lokalisering i rom. Det er
likevel mange parallelle trekk ved disse to lokaliseringssystemene.
Mange av basispreposisjonene kan ogsa fungere temporalt, mens de sammensatte
leksemene i langt mindre grad har slik funksjon. Enkelte preposisjoner som etter,
f0r, siden, og preposisjonsforbindelser som/ra ... av,for . . . siden brukes primaert
med temporal funksjon.
6.1.2.2.1 Tidspunkt eller tidsrom
Preposisjonene i, pd, om og under er vanlige for a uttrykke at en begivenhet finner
sted innenfor rammene av et tidsrom. Tidsrommet angis ved utfyllinga til preposi-
sjonen:
Vi skal reise til Spania i juni
Mptet pa fredag blir viktig
Innbruddet skjedde om natta
Denne hendelsen fant sted under krigen
Ved referanse til ukedager og andre enkeltdager brukes pd'. pd mandag, pd 17. mai,
pd julaften (eventuelt kan preposisjonen her slpyfes). Med referanse til stprre tids-
rom brukes pd i uttrykk som pd 1200-tallet. Denne preposisjonen brukes til en viss
grad ogsa ved referanse til deler av dpgnet, og til lengre tidsrom som arstider, men
da heist i forbindelse med et foranstilt modifiserende adledd:
Det var allereie seint pa natta da dei kom fram
Tidligere pa hpsten, rett etter sykemeldingen, hadde jeg ofte kjent meg over-
stadig munter (Alnaes 1977)
Preposisjonen pd kan ogsa brukes om ar nar det er modifisert av et ordenstall og
betegner at handlingen eller tilstanden er pa et punkt inne i dette aret: Vi arbeider
med dette pd tredje aret.
PREPOSISJONER 431
Preposisjonen от kan ogsa brukes ved lokalisering til deler av dpgnet eller til arsti-
der. Dette er saerlig vanlig nar preposisjonen star uten modifiserende adledd foran, og
nar betydningen er av mer generell karakter. Utfyllinga er da et substantiv i bestemt
form:
Heile aret matte vi sta opp klokka atte om morgonen
Na er jeg eller blir jeg lett sentimental om kvelden (Alnaes 1977)
Ogsa om vinteren er det liv i gatene (Bj 0mstad 1977)
Preposisjonen i brukes om uker, maneder, ar og lengre tidsepoker, samt om hpytider:
i uke 22, i januar, i 1957, i ferien, i 30-ara, i middelalderen, i pasken, i pinsen, i
jula. Dessuten brukes i om deler av dpgnet og om arstider, nar tidsrommet er deiktisk
bestemt utfra talesituasjonen. Det nominate utfyllingsleddet star da i ubestemt form:
Ferien starter i neste uke
De var sjplv i teateret i kveld (Hellesnes 1982)
Derfor gjekk eg hit for a by meg til a vere med deg i skogen i vinter (Hoem 1978)
Andre deiktiske forbindelser med i forekommer i faste uttrykk som i dag, i gar, i
morgen, i morges, iforgars, i overmorgen, ifjor, iforfjor.
I uttrykk for frekvens brukes som regel i + tidsenhet:
en gang / to ganger i sekundet
i minuttet
i timen
i uka
i maneden
i livet
Men det heter likevel (en gang) om dagen, i/om aret.
Under brukes for a relatere begivenheter til tidsrom som tilsvarer varigheten av
bestemte hendelser eller tilstander. Utfyllinga refererer ikke direkte til et tidsrom,
men til en hendelse eller tilstand som har en viss utstrekning i tid:
Regjeringen holdt til i England under hele krigen
Under vielsen greier ikke Magret a sarnie tankene om det som hender
(Elstad 1977)
432 PREPOSISJONSFRASER
Hambro fekk til ei ordning under stortingsm0tet pa Elverum 9. april
(Furre 1991)
Preposisjonen til brukes av og til for a relatere begivenheter til et kommende tids-
rom, ofte hpytider og arstider. Utfyllinga er ubestemt ved referanse til hpytider, men
bestemt ved referanse til arstider: tiljul, tilpaske, men til sommeren, til hpsten. (Dette
er for 0vrig det omvendte av forholdet ved i: i jula, i pasken, men i sommer, i hpst).
Andre preposisjoner som brukes til a uttrykke tidspunkt eller tidsrom, er i Ippet
av, ved, (om)kring, rundt.
6.1.2.2.2 Lokalisering fpr et tidspunkt/tidsrom
Ved «f0r»-relasjoner refererer utfyllinga til et tidspunkt, tidsrom eller en begivenhet
som en begivenhet finner sted f0r i tid. Den vanligste preposisjonen erfpr. Preposi-
sjonene innen\innan og (inn)til fokuserer pa endepunktet:
Ranet ble begatt like f0r stengetid
Manuskriptet matte vaere ferdig f0r sommerferien
Huset er bygd f0r 1. verdenskrig
DIBC skal levere en f0rste delrapport innen 30. april (Aftenposten 1993)
Forestillingen varer til klokka 22.30
Besluttsomhet er det han har manglet, inntil for to uker siden
(Faldbakken 1993)
«F0r»-relasjoner som samtidig impliserer naerhet i tid, kan uttrykkes ved enkelte andre
preposisjoner:
Mot slutten av krigen kom jamvel pabod om tvangsdyrking, utmalt pa kvar
bonde (Furre 1991)
Det var en dag oppunder jul (Alnaes 1977)
Den todelte preposisjonen for... siden angir et tidspunkt f0r et tidsrom som strekker
seg fram til utsagns0yeblikket. Tidsrommet angis ved et mellomliggende nominalt
ledd:
PREPOSISJONER 433
Det begynte for en uke siden
Hun vikarierte pa kontoret vart for to ar siden
6.1.2.2.3 Lokalisering etter et tidspunkt/tidsrom
Preposisjonen etter brukes ved en begivenhet/tilstand som kommer etter en annen
begivenhet i tid eller etter et angitt tidspunkt/tidsrom:
Det ble holdt en minnestund etter begravelsen
Det skal vaere ro i garden etter klokka 23
Preposisjonen over brukes temporalt primaert som uttrykk for et tidsforlpp, men kan
ogsa angi et tidspunkt etter et tidsrom:
Eksamen tar til like over pinse
Vi sees over helga
Nar tidsrommet er en kvantifiserbar tidsenhet, brukes om i slike sammenhenger:
Toget gar om ti minutter
Skolen begynner om en uke
Nar det skal refereres til et tidsrom som strekker seg helt fram til utsagnstidspunktet,
brukes sidan\siden ved «etter»-relasjoner:
Vi har bodd her siden 1957
Eg har ikkje sett ho sidan paske
(Jf. 7.3.1.5.3.2 om perfektum.)
Preposisjonen fra og de flerleddede preposisjonene/га ... av,fra ... tilbake og
fra og med angir lokalisering innenfor og etter et tidsrom eller etter et tidspunkt:
434 PREPOSISJONSFRASER
Det skal eg gjere dersom eg kan fa fri fra klokka fire i ettermiddag (Hoem 1978)
Iver og jeg hadde vsert kamerater fra bamdommen av (Alnaes 1977)
De nye bestemmelsene gjelder fra og med uke 34
6.1.2.2.4 Tidsforldp
Preposisjonsfraser kan referere til forlpp i tid, og svarer da til kategorien vei ved
lokalisering i rom. Flere av de preposisjonene som kan uttrykke vei, brukes ogsa for
a uttrykke tidsforlpp, som (i)gjennom, over, rundt, uf, dessuten i l0pet av.
Det Industri-Noreg som hadde vakse fram gjennom eit hundrear, nadde si glans-
tid no (Furre 1991)
Gjeterjenta, som skal vaere hos dem over vinteren (Magerpy 1958)
Ho blei i Amerika ut aret
Stormen gav seg i Ippet av dagen
Nar preposisjonen rundt uttrykker tidsforlpp, er den etterstilt. Bruken er begrenset
til noen fa uttrykk med generell betydning:
Ho fpder meg aret rundt (Vesaas 1957)
Med sine to parallelle start- og landingsbaner var Heathrow istand til a ekspe-
dere en jetmaskin i minuttet dpgnet rundt (Bjprkelund 1977)
Nar utfyllinga er en kvantitativ tidsenhet, brukes bade for, i og pa som uttrykk for
tidsforlpp. Temporale fraser med for som kjeme kan sta i tilknytning til verbal som
uttrykker et planlagt tidsrom: Vi har leid hytta for fire uker. Ellers brakes heist i i
tilsvarende forbindelser: Vi skal vcere pa hytta i fire uker. Preposisjonen pa brakes
ved uttrykk for tidsforlpp i tilknytning til terminative verbfraser (jf. 7.3.3.1): Ho las
ut boka pa to timar. For pvrig brakes z: Ho las i boka i to dagar. Preposisjonen pa
brakes ogsa i nektede utsagn for a angi det tidsrommet som er gatt uten at handlingen
eller tilstanden finner sted: Jeg har ikke vcert her pdfem dr; Han kommer ikke hjem
pa et dr.
Ubestemt tidsforlpp foreligger ved ut nar utfyllinga er en preposisjonsfrase med
over som kjeme:
PREPOSISJONER 435
Fiskarane hadde fatt verre kar ut over trettitalet (Furre 1991)
Karen so ver langt ut over dagen (Elstad 1977)
I denne funksjonen brukes ogsa ofte sammensetning:
Fjemsynsvertinna held fram med radioprogrammet vidare utover kvelden
(Flpgstad 1977)
Bpndene fra Alvheimslandet og Oddeheim og Vatne knip pa potetene utover
varen (Hoem 1978)
Ogsa fram og framover kan uttrykke et ubestemt tidsforlpp. Da star fram oftest med
en preposisjonsfrase som utfylling, som fokuserer pa endepunktet for et tidsforlpp:
Nygaardsvolds regjering vart sitjande fram til krigen som ei mindretalsregje-
ring (Furre 1991)
Motstanden mot NATO-medlemskap var likevel ganske sterk i arbeidarrprsla
fram mot landsmptet i februar 1949 (Furre 1991)
Dei hadde for lengst sikra seg nok ved til a halde varmen framover vinteren
(Hoem 1978)
6.1.2.3 Abstrakte funksjoner
Preposisjoner blir brukt pa en rekke ulike mater som verken gjelder rom eller tid.
Disse vil vi her med en fellesbetegnelse kalle abstrakte. Det er umulig a klassifisere
alle disse bruksmatene og betydningsomradene ved hjelp av et begrenset antall kate-
gorier. Her vil vi derfor bare ta med de mest sentrale typene, uten at det skal forstas
som en fullstendig oversikt over alle typer betydningsrelasjoner som preposisjoner
kan uttrykke.
6.1.2.3.1 Mate og middel
Betydningskategoriene mate og middel kan behandles sammen. De uttrykkes ofte
med de samme preposisjonene, og det fins bruksmater som ligger pa grensen mellom
436 PREPOSISJONSFRASER
de to. Det er ogsa naturlig a inkludere her en del funksjoner som ligger litt pa siden
av begge.
Flere preposisjoner danner kjeme i fraser med matesfunksjon:
Arbeidet ble utfprt etter alle kunstens regler
Radioen stod og durte for full musikk
Hun ble sittende i dype tanker
Han skreiv heile foredraget pa maskin
Dei gjekk pa ski heile vegen
Preposisjonen med kan uttrykke karakteristiske trekk ved verbalhandlingen:
Han traff gulvet med et brak
De lyttet med stivt blikk
Hun svarte med et lite smil
Ellers brakes med typisk til a uttrykke middel (instrumentalis):
Hun pirket i maten med gaffelen
Jeg tente pa fillen med en fyrstikk
Han jaga bort fluene med ei avis
Pa denne maten brakes ogsa ofte med med en legemsdel som utfylling:
Han sparka vilt med beina
Hun vippet kokett med taeme
Hunden logra med halen
Ved mange verb kan middelet altemativt uttrykkes som subjekt. En person som sub-
jektet i den tilsvarende med-setningen viser til, kan da vaere underforstatt som en
handlende part:
Eg fjema flekken med terpentin - Terpentinen fjema flekken
Tjuven knuste ruta med ein stein - Steinen knuste rata
De hevet bilen med en kraftig kran - En kraftig kran hevet bilen
PREPOSISJONER 437
I andre tilfeller er ikke med-setningens subjekt underforstatt pa samme maten:
Ho kom med fly fra Tyskland - Flyet kom fra Tyskland
Kan du ikkje vente med klagene dine? - Kan ikkje klagene dine vente?
Vi stansa med bussen like ved slottet - Bussen stansa like ved slottet
Mengdesord eller flertallsord kan vaere enten utfylling til med eller subjekt med
omtrent samme betydning:
Det vrimlet med bam i gata - Bama vrimlet i gata
Det summet med bier i hagen - Biene summet i hagen
De dekket golvet med plast - Plasten dekket golvet
Ved noen verb kan me<i-frasen ogsa uttrykkes som objekt:
Han fylte karet med vatn
Vatnet fylte karet
Han fylte vatn i karet
Med en liknende betydning brukes med til a spesifisere en egenskap ved eller inn-
holdet i et nominalt ledd som preposisjonsfrasen star som utfylling til:
en haug med aviser
en samling med gamle plater
en stabel med kartonger
en 20-pakning med sigaretter
et album med bilder
en kasse med 01
en gjeng med ungdommer (Jacobsen 1992)
Der la jarlens gard med sine mange hus (Henriksen 1991)
I denne funksjonen kan en ogsa i noen tilfelle bruke av, saerlig nar preposisjonsfrasen
star som adledd til et adjektiv eller mengdesord:
summen av enkeltresultater
et tog av mennesker
438 PREPOSISJONSFRASER
klassen av preposisjoner
fullt av folk
eit hav av glpymsle (Flpgstad 1977)
en hel foss av tanker (Christensen 1977)
hundrevis av syndere (Naess 1992)
Denne bruksmaten kan kanskje ogsa sies a ligge til grunn for mer spesielle uttrykk av
typen: en branne av en mann (jf. 3.3.3.2).
Dersom utfyllinga inneholder kvantitative angivelser, er pa vanlig:
en samling pa 3000 plater
en bok pa 500 sider
Det var en flate pa enogtyve skip (Henriksen 1991)
Negasjonen av med er uten, som da uttrykker fravaer av bestemte trekk ved verb-
handlingen eller av et bestemt middel eller innhold:
Jeg utfprte oppdraget uten tanker eller fplelser
De klatret av og til uten sikringstau
et album uten bilder
6.1.2.3.2 Komitativ
Preposisjonen med uttrykker at noe opptrer sammen med eller i fplge med noe annet:
Den sakspkte mptte med sin advokat
Kassereren har forsvunnet med alle pengene
Far er pa Hamar med slakt
Presidenten med sitt fplge ankom Oslo i morgentimene
Negasjonen av med er ogsa her uten: Den saksfikte mfitte uten sin advokat.
I forbindelse med komme med kan utfyllinga til med uttrykke det logiske subjektet, mens
det grammatiske subjektet i setningen naermest uttrykker en bakenforliggende agens.
PREPOSISJONER 439
I Solstad kommer ut med en ny roman i h0st, er det romanen som kommer ut, ikke
Solstad.
Nar de to leddene som er knyttet sammen med med, er av mer eller mindre samme
kategori, kan med forsterkes med sammen-.
Ole kom sammen med sin sdster
Orreten b0r nytast saman med ein t0rr kvitvin
Legg frukten saman med gr0nsakene
Komitative fraser kan veksle med subjekt/objekt:
Knutsen bur i ein tunnel saman med Ludvigsen
= Ludvigsen bur i ein tunnel saman med Knutsen
= Knutsen og Ludvigsen bur saman i ein tunnel
Legg frukta saman med gr0nsakene
= Legg gr0nsakene saman med frukta
= Legg frukta og gr0nsakene saman
Nar komitative fraser uttrykker et resiprokt forhold, kan ogsa koordinering med og
brukes:
Knutsen spiller ludo med Ludvigsen
= Ludvigsen spiller ludo med Knutsen
= Knutsen og Ludvigsen spiller ludo med hverandre
Preposisjonen med brukes i det hele tatt i en rekke mer eller mindre faste uttrykk med
resiprok betydning: vcere solidarisk med, kollega med, pd talefot med, i kontakt med
o.fl.
6.1.2.3.3 Benefaktiv/malefaktiv
Fraser med for og til kan uttrykke at en verbalhandling eller innholdet i et nominal
er til fordel eller ulempe for noen:
440 PREPOSISJONSFRASER
Dette er en stor fordel/ulempe for oss
Eg skal skrive spknaden for deg
Det var hyggelig for oss at dere kom
Reformen ble bare til skade for studentene
Hensynet til kundene kommer fprst
6.1.2.3.4 Partitiv
En preposisjonsfrase kan brakes til a uttrykke en del/helhet-relasjon. Slike fraser star
da som adledd til et nominal, og utfyllinga i preposisjonsfrasen refererer til den hel-
heten eller mengden som nominalet er en del(mengde) av. Den vanligste preposisjo-
nen er av, men i en del tilfeller kan ogsa pd brakes:
kanten av stupet
en av deltakeme
mange av avisens lesere
innsiden av/pa glasset
toppen av/pa isfjellet
slutten av/pa filmen
Bruken av pd reflekterer da gjeme et lokaliserende betydningsinnhold i tillegg: Det
er en topp pd isfjellet. Nar preposisjonsfrasen star som adledd til et rent partitivt
uttrykk, kan som oftest bare av benyttes:
en stor del av filmen
mesteparten av samtalen
et par av dem
Derimot kan ikke av benyttes nar kjemen viser til deler av en helhet som samtidig
har en mer individuell objektkarakter:
setet pa stolen
handtaket pa d0ra
taket pa huset
PREPOSISJONER 441
I denne siste typen uttrykk er det en viss overlapping mellom pa og til, der til fram-
hever tilhprighetsforholdet mellom en gjenstand og det som den er en del av, mens
pa framhever del/helhets-aspektet:
skjermen pa/til lampa
handtaket pa/til dpra
hetten pa/til anorakken
omslaget pa/til boka
En forskjell her er at pa normalt krever at del og helhet ikke opptrer atskilt, mens
dette er fullt mulig ved til. Dette er i samsvar med det forhold at pa ogsa impliserer
lokalisering:
Hvor er det blitt av setet til/*pa stolen?
Har du funnet skjermen til/*pa lampa?
I de tilfeller der del og helhet er sterkt forbundet i en enhet, brukes heist per.
bindet pa boka
taket pa huset
neglen pa tommelfingeren
Men dette gjelder ikke alltid. Ved legemsdeler relatert til mennesker kan til vaere
vei sa vanlig som pa. Det samme gjelder ogsa ved del/helhet-relasjoner ved andre
levende vesener:
hodet pa/til Per
ryggen pa/til Ipperen foran
rpttene pa/til kaktusen
Nar helheten er et generisk brukt ord for levende vesener, kan man brake hos-.
tennene hos skolebam
benbygningen hos eldre
gjellene hos fisk
For a uttrykke partitive relasjoner mellom personer og organisasjoner som de er en
del av, kan flere preposisjoner brakes:
442 PREPOSISJONSFRASER
styreformannen i bedriften
salgssjefen hos Steen og Str0m
en professor ved universitetet
oversykepleieren pa akuttavdelingen
Mentale tilstander eller egenskaper knyttet til personer eller grupper kan betraktes
som en partitiv relasjon. I slike sammenhenger brukes heist preposisjonene hos eller
til, noen ganger ogsa z:
iveren til spilleme
forventningen hos bama
vekten til bokseren
nervpsiteten i laget
Egenskaper ved andre ting uttrykkes ofte ved pa-fraser:
hpyden pa treet
stprrelsen pa eiendommen
fargen pa blomstene
vekten pa fisken
Preposisjonen ved eller med brukes ved framheving av bestemte aspekter av et hele:
ei av dei negative sidene ved krigen
Den fyrste verdskrigen styrkte altsa dei regulerande og «korporative» trekk ved
staten (Furre 1991)
Meningen med Abrahams ofring av Isak er a finne i Kristi offerdpd
(Eriksen 1993)
6.1.2.3.5 Possessiv
Preposisjonsfraser med possessiv funksjon star som adledd til substantiv (jf. 3.3.3.1.1)
og har preposisjonen til (og at) som kjeme. Preposisjonen uttrykker en tilhprighetsre-
lasjon mellom det som utfyllinga refererer til (den/det som har eller disponerer noe),
og det som det overordnede leddet refererer til (det som has/disponeres):
PREPOSISJONER 443
den nye leiligheten til Hans
jobben til Unni
halsbandet til Fido
huset at grannen
(Om andre possessivuttrykk, se 3.3.3.1.)
6.1.2.3.6 Opphav
En preposisjon kan angi relasjonen mellom en gjenstand og dens opphav. Slike fra-
ser star bade som adledd til substantiv og som selvstendige ledd. Preposisjonen av
brukes for a angi den som har skapt noe:
Denne romanen er av Solstad
Platen inneholdt taler av Churchill
I skatollet fant de en hittil ukjent symfoni av Saeverud
Som adledd til substantiv i bestemt form brukes ogsa til i slike sammenhenger. Dette
reflekterer at slike opphavsrelasjoner ogsa kan implisere et visst possesivt element:
den nye romanen av/til Solstad
a-moll-konserten av/til Grieg
skolestilen til Petter
Opphav kan ogsa sees i forbindelse med et lokaliserende element - der hvor noe
kommer fra. I sa fall brukes fra:
bananer fra Panama
eit mistillitsframlegg fra Venstre
protester fra medlemmene
Ettersom opphav kan assosieres med bade possessive og lokaliserende relasjoner,
kan i noen tilfeller de primaert antonyme preposisjonene til og fra brukes naermest
synonymt: Mistillitsframlegget til/fra Venstre fekk berre to r0yster.
444 PREPOSISJONSFRASER
En annen type opphav gjelder det stoffet eller materialet som en gjenstand bestar
av. Da brukes av eller i:
et kjede av gull
et servise av/i porselen
Et arsaksforhold kan ogsa sees pa som opphav. Her brukes fprst og fremst preposi-
sjonene av ogfor, og dessuten forbindelsene pd grunn av eller somffilge av.
Hun gjorde det av kjaerlighet
Jeg var selvsagt lykkelig for den stralende mottakelsen
Pa grunn av avstandar var smuglinga mest utbreidd i det sprlege Noreg
(Furre 1991)
Forandringene som fplge av andre verdenskrig var enorme (Lundestad 1991)
Agensrollen uttrykker normalt opphavet til en verbalhandling. Nar verbalinnholdet
ikke er uttrykt ved et aktivt verbal i setningen, kan agens uttrykkes som utfylling til
preposisjonen av. Dette gjelder bade i passivsetninger og i tilfeller der verbalhand-
lingen ikke er uttrykt som verbal i en setning:
Mptet ble ledet av utenriksministeren
De var nedtynget av sorg
et vedtak av Norges Idrettsforbund
Hun vaknet av et kraftig smell
En recipiensrolle kan ogsa uttrykkes pa samme maten i passivsetninger:
Firmaet eies av en trpnder
Hun var godt likt av alle
Som utfylling til vcere kan preposisjonsledd med ved vise til et ledd med agensrolle:
Regien var ved Arild Brinchmann.
Preposisjonen av uttrykker ellers gjeme en patiensrolle ved verbalsubstantiver (se
6.1.2.3.8), men nar verbalsubstantivet igjen er utfylling til en preposisjon, hender det
at av likevel uttrykker agensrollen:
PREPOSISJONER 445
Orkesteret spilte under ledelse av sin faste dirigent
M0tet fant sted i regi av det norske UD
Jamf0r de tilsvarende uttrykkene ledelsen avfirmaet og regien av skuespillet, der av
uttrykker patiensrolle.
Nar preposisjonsfrasen star som adledd til et verbalsubstantiv, kan ogsa en rekke
andre preposisjoner forekomme, avhengig av verbalsubstantivet:
Jobbingen til arbeideme er imponerende
Innlevelsen hos skuespillerne var fremragende
Kommunikasjonen mellom ledelsen og de ansatte var darlig
Diskusjonen blant mptedeltakeme var heftig
Kritikken fra opposisjonen var sterk
De rike variasjonsmulighetene i preposisjonsbruken har nettopp sammenheng med
at en preposisjonsfrase kan uttrykke komplekse semantiske relasjoner.
6.1.2.3.7 Vilkar, innrfimmelse og formal
Preposisjonsfraser kan i noen grad vaere altemativ til leddsetninger som uttrykk for
vilkar, innrpmmelse o.a. Det er en liten gruppe preposisjoner som har slike funksjo-
ner. Noen av disse kan ogsa fungere som subjunksjoner.
Vilkar kan uttrykkes ved i tilfelle, i mer formelt sprak ogsa ved forutsatt og under
forutsetning av.
Med sin overlevelsesevne i tilfelle krig var ubatene McNamaras favoritter
(Lundestad 1991)
Forutsatt riktig lokalisering av anlegg, vil utgiftene kunne reduseres
Under forutsetning av tilstrekkelig tilslutning vil utvalget pa denne bakgrunn
tilra nedleggelse av driften
Innrpmmelse uttrykkes ved trass/tross, trass i, til tross for og pa tross av.
En svaer, rpslig, middelaldrende kar kledd i sid, m0rk frakk tross det milde
vaeret ... (Faldbakken 1991)
s
446 PREPOSISJONSFRASER
Til tross for disse dystre tanker: Jeg kjente meg frigjort (Alnaes 1977)
Jeremy regnet seg som en venn av ingeni0ren pa tross av hans friluftsgalskap
(Bjprnstad 1977)
Trass i dette har han ogsa noko som venninnene til Ulla ofte i kviskrande beund-
ring og misunning karakteriserte som proletaer utstraling (Flpgstad 1977)
Preposisjonen med kan uttrykke bade vilkar og innrpmmelse:
Med litt stprre innsats fra dere hadde vi greid det
Med sitt avvisende vesen var han likevel en trofast venn
Formal uttrykkes i fprste rekke ved preposisjonen for. Utfyllinga til preposisjonen
er ofte en infinitivskonstruksjon:
Partiet vil arbeide videre for stprre likhet i samfunnet
Han gjekk ut for a hogge ved
Vi kom da ikkje hit for a la oss sjikanere
6.1.2.3.8 Preposisjoner uten leksikalsk innhold
En del usammensatte preposisjoner brukes av og til uten egentlig leksikalsk innhold,
eller med svaert avbleket betydning. Dette gjelder saerlig i preposisjonsobjekt (se
8.3.1.2):
Dei matte leite etter henne
Vi stoler ikke pa deg
Dei snakka om ferien heile tida
Dersom en slik preposisjon star uten utfylling, kalles den gjeme verbalpartikkel:
De sovnet inn
Vinden stilnet av
Jeg skal se etter
PREPOSISJONER 447
Han br0t sammen under avh0ret
Han drakk opp vinen
Hun laste igjen d0ra
De gjorde om stua
Har du fylt ut kupongen
Andre slike forbindelser er blomstre av, blase av,fyre av, skrive av, svime av, kneppe
igjen, lukke igjen, binde inn, ta (i)mot, brenne ned, skrive om, blande opp, blomstre
opp, brenne opp, bryte opp, drikke opp, spise opp, ende opp, lyse opp, starte opp, bli
over, drive pd, skru pd, bli til, blande ut, blase ut, lese ut.
Noen verb far en annen betydning nar de blir kombinert med en partikkel:
Han gav opp
Rederiet flagget ut
Diskusjonen heldt fram
Andre slike er bl.a. brenne av (et skudd), bryte av (sendingen), ga av (pd midten), sld
av (lyset), falle bort, falle fra, bryte fram, bryte opp (fra selskapet), kaste opp, gripe
inn, gd igjen, finne opp, finne pd, ta til, bukke under, gi ut, greie ut, lyse ut.
Mange verbalpartikier kan ogsa danne sammensetninger med verbet: avbldse,
avfyre, innbinde, bortfalle, motta, omskrive osv.; bl.a. avskrive og opplyse skifter
betydning nar de blir sammensatt. Se ellers 2.2.5.3.
Forbindelsen bli av trenger ogsa en utfylling til preposisjonen, men uttrykket blir brukt
bare i spprresetninger: Hvor ble det av deg?
Nar en preposisjonsfrase star som adledd til et verbalsubstantiv avledet med -ing eller
-else og uttrykker en patiensrolle, brukes oftest preposisjonen av. Dette gjelder enten
utfyllinga svarer til subjekt eller objekt til det tilsvarende verbet:
fordpmmelsen av nynazismen
nedskytningen av spionflyet
betydningen av jordbruket
tilstrpmmingen av skuelystne
Ved verbalsubstantiver som er avledet pa andre mater, blir ogsa andre preposisjoner
brukt:
448 PREPOSISJONSFRASER
drapet pa John F. Kennedy
mangelen pa mat .
vedtaket om oljeboring nord for 62. breddegrad
kritikken mot finansministeren
forslaget til ny skattelov
Nar det tilsvarende verbet tar preposisjonsobjekt, brukes normalt samme preposisjon
ved verbalsubstantivet:
letingen etter de savnede
bare tanken pa mat
alt snakket om ferien
Preposisjonen til kan vaere kjeme i fraser som fungerer som indirekte objekt: Jeg gav
boka til Hans (jf. 8.4.1). Objektsfunksjonen er her beslektet med en lokaliserende
tilstedsfunksjon ved at det indirekte objektet ogsa representerer et mal for en hand-
ling.
Preposisjonen med brakes naermest med grammatisk funksjon i uttrykk som
Det satte inn med et voldsomt uvaer
Det gar ikke saerlig fort med gamle Olsen
Det gar framover med arbeidet
Saerlig brakes med-fraser som utfylling til verb som betyr ‘begynne’, ‘slutte’, ‘fort-
sette’:
Nar skal dere begynne med selve hardtreninga?
Dei heldt fram med ataka
Na ma du slutte med det tpvet
Slike verb tar ellers en infinitivskonstruksjon (uten med) som objekt.
Preposisjonen med brakes ogsa med en type «potensielt subjekt» (se 11.2.1.6.2):
Det er sunt med grpnnsaker
Det blir for dyrt med drosje
Det hjelper med ein porsjon varm suppe
PREPOSISJONSFRASENS OPPBYGNING 449
De fleste av disse metZ-frasene har for 0vrig det til felles med de med-frasene som er
behandlet i 6.1.2.3.1 og 6.1.2.3.2, at de kan altemere med subjekt:
Et voldsomt uvaer satte inn
Ataka heldt fram
Grdnnsaker er sunt
Nar verbet gjfire brukes i forbindelse med en pro-form for et predikat, kan et even-
tuelt objekt i det opphavlige predikatet fpyes til med med:
Vi ma koke potetene, men det trenger vi ikke gj0re med gulrpttene (dvs. koke
gulrpttene)
Hva har du gjort med'genseren din? (- Vasket den)
Preposisjonen med kan ogsa sies a uttrykke en objektfunksjon i uttrykk som
strevet med a fa endene til a mptes
arbeidet med a endre reglene
6.2 Preposisjonsfrasens oppbygning
6.2.1 Adledd foran kjemen
Foran en preposisjon kan det sta et modifiserende ord eller ledd som adledd i prepo-
sisjonsfrasen. Dette kan vsere ord av forskjellige ordklasser.
6.2.1.1 Adjektiv
Adjektiv i npytrumsform er vanlig som adledd foran preposisjoner i preposi-
sjonsfraser. Nar preposisjonsfrasen har lokaliserende innhold, vil adleddet ha en
modifiserende funksjon med hensyn til de bestemte steds- eller tidsrelasjoner som
preposisjonsfrasen uttrykker:
450 PREPOSISJONSFRASER
Skuddet gikk h0yt over mal
Kjerrevegen gar skratt oppover lia
Besvarelsen la godt innenfor rammene for oppgaven
Ulykken skjedde kort etter avreisen
Avgjprelsen blir tatt tidlig i hpst
Det var blitt seint pa kvelden
Et foranstilt adledd (adverb eller adjektiv) kan ytterligere modifisere frasen:
Stolen la noksa langt utenfor byen
Hopperen var svcert h0yt over lista
Gradbpyde former av adjektiv kan likeledes sta som adledd i preposisjonsfraser:
Fjelltoppen virket lengre borte fra dem enn noen gang
Den norske roeren la lengstframme i feltet
Et adjektivisk adledd i superlativ foran en preposisjon kan erstattes av superlativ av
et adjektiv avledet av samme preposisjon: Den norske roeren Id fremst i feltet. Til-
svarende former er blant annet:
lengst bak = bakerst
lengst borte = borterst
lengst inne = innerst/inst
lengst oppe = 0verst/0vst
lengst ute = ytterst/ytst
Adjektiver i superlativ som brukes temporalt, vil imidlertid heist fungere som selvsten-
dige setningsledd og ikke som adledd. Avgj0relsen blir tatt tidligst i h0st betyr saledes
det samme som Avgj0relsen blir tidligst tatt i h0st. Adjektivet tidligst uttrykker ikke
her at avgjprelsen blir tatt svaert tidlig pa hpsten, men at den ikke blir tatt f0r til hpsten.
PREPOSISJONSFRASENS OPPBYGNING 451
6.2.1.2 Adverb
En del adverb kan brukes som adledd i preposisjonsfraser med lokaliserende innhold
i rom eller tid:
Eigen sprang tvers over veien
De bor nesten i sentrum
De var enna milevis unna malet
Dei bur like ved vegen
Straks etter kom politiet til astedet
Denne typen adledd kan ogsa sta foran leddsetninger innledet med/0r og andre tem-
porale subjunksjoner: De traff hverandre straksffir de ble gift.
For pvrig kan ogsa preposisjonsfraser ha adledd som har en utpekende eller fokuse-
rende funksjon i forhold til kjemen:
Dette tilbudet gjelder bare i januar
Han reiser allerede pa mandag
Nettopp blant de fattigste var det solidaritet a spore
6.2.1.3 Nominal
Ogsa substantiver eller substantivfraser kan brukes som adledd i preposisjonsfraser.
De kan da uttrykke mer eller mindre presise kvantitative bestemmelser i rom og tid:
Skuddet gikk en halv meter over mal
Leiren la et lite stykke foran dem
Favoritten var et hestehode foran nummer to i mal
Klokka var to minutter over tolv
De mpttes en stund f0r avreisen
I enkelte tilfeller kan tilsynelatende adledd og kjeme bytte plass uten at betydningen
endres nevneverdig:
452 PREPOSISJONSFRASER
Lyset kom tilbake to timer etter
Lyset kom tilbake etter to timer
Strukturen er likevel vesensforskjellig i de to uttrykkene. I det f0rste eksemplet star pre-
posisjonen etter uten utfylling, og en kan derfor f0ye til en utfylling: Lyset kom tilbake
to timer etter strfimbruddet. I den andre setningen star allerede to timer som utfylling
til preposisjonen. Nar utfyllinga slik som her angir et eksakt tidsrom, kan ikke frasen
modifiseres ytterligere ved et adledd: *Lyset kom tilbake like etter to timer.
6.2.1.4 Preposisjon
Enkelte preposisjoner kan fungere som modifiserende adledd i andre preposisjons-
fraser og uttrykke en naermere bestemmelse i en lokaliserende frase. Preposisjoner i
slik funksjon kan ogsa selv modifiseres ved adledd og fungere pa samme mate som
superlativiske adjektiver av typen фу er st, nederst m.fl.:
Det er en trykkfeil nede / lengst nede / nederst pa side to
Vi setter oss bak / lengst bak / bakerst i bussen
(Slike konstruksjoner er naermere behandlet i 6.2.2.2.)
6.2.1.5 Adledd i abstrakte fraser
Foranstilte adledd er langt mindre vanlig i preposisjonsfraser som ikke har konkret
lokaliserende funksjon. I mer abstrakte forbindelser kan preposisjonen ha et avsvek-
ket betydningsinnhold som det ikke er naturlig grunnlag for a modifisere naermere.
Uttrykk av denne typen vil ofte ogsa ha idiomatisk karakter:
De levde (*rett) under vanskelige forhold
Noen ungdommer stod (*like) bak haerverket
Nar forbindelsen til et primaert betydningsinnhold er tydeligere, kan adledd likevel
forekomme i abstrakte fraser:
PREPOSISJONSFRASENS OPPBYGNING 453
Dette gar hfiyt over min forstand
Na er du langt ute pa viddene
De var ncer ved a vinne valget
Adledd kan ogsa brukes til a uttrykke grad:
Kirkebygningen var brent helt ned til grunnen
Flyktningene hadde vaert nesten uten mat i flere dager
6.2.1.6 Spesielle forhold ved frastedspreposisjoner
Nar fra betegner opphavet-for et sanseinntrykk, kan en pastedspreposisjon sta foran
som adledd:
Det luktet stekt makrell ute fra kjpkkenet
Nede fra bathavnen hprtes hammerslag (Askildsen 1957)
Haftor roper oppe fra hammeren (Magerpy 1958)
«Amerikansk fabrikat?» sa Bryde-Olsen inne fra kjprehuset (Flpgstad 1977)
Dersom fra og unna har et kvantifiserende ord eller ledd som adledd, kan de ogsa
sta som utfylling til statiske verb:
Vi var fem mil fra Oslo da vi punkterte
Dei var ti rpyster fra a vinne valet
Han bur langt unna sentrum
Dersom et slikt adledd mangier, er frasene umulige med samme funksjon:
*Vi var fra Oslo da vi punkterte
*Dei var fra a vinne valet
*Han bur unna sentrum
454 PREPOSISJONSFRASER
6.2.2 Utfyllinger
De fleste preposisjoner kan ta en utfylling, og gjpr det normalt i de fleste kontekster.
De frasetyper som kan sta som utfylling til preposisjoner, er de samme som de vi
finner ved verb: alle nominate leddtyper og preposisjonsfraser. Dessuten kan altsa
preposisjoner i likhet med verb ogsa sta uten utfylling. Utfyllinga fplger normalt
umiddelbart etter preposisjonen, men kan ogsa i saerlige tilfeller komme foran. I dette
underkapitlet skal vi fprst behandle de ulike typene etterstilt utfylling som preposi-
sjoner kan ha. Foranstilte utfyllinger blir behandlet samlet til slutt.
6.2.2.1 Nominale utfyllinger
6.2.2.1.1 Substantivfraser
Substantivfraser og pronomen(fraser) er den vanligste typen av utfyllinger etter pre-
posisjoner:
Baten ligger fortpyd ved den gamle brygga
Setene i bilen var blitt skaret opp
V i tenkte ofte pa dem som ble igjen
Nakent substantiv, dvs. substantiv i ubpyd form uten foranstilte bestemmerord, fore-
kommer i en del sammenhenger som utfylling i preposisjonsfraser. (Bruken av nakent
substantiv mer generelt er naermere beskrevet i 3.4.1.4.) Preposisj onsfraser med nakent
substantiv uttrykker oftest lokalisering eller mate:
V i gikk pa kino
Baten ligger ved kai
V i har flere typer spisebord pa lager
Han skriver bare pa maskin
Hun reiste med fly
Det utfyllende substantivet er ikke-referensielt, slik at det refereres til et sted eller en
mate rent generelt. Dersom det knyttes bestemmelser til substantivet, refereres det
derimot til konkrete gjenstander eller steder:
PREPOSISJONSFRASENS OPPBYGNING 455
Han skriver bare pa en eldgammel maskin
Hun reiste med 7.30-flyet
Vi har flere typer spisebord pa lageret
I noen tilfeller krever nakent substantiv etter preposisjon et beskrivende adledd foran
seg:
Tvert imot kunne han tilbringe halvtimevis der inne bak last d0r nar han fant
det for godt (Faldbakken 1993)
Bak ryggen hennes plasket det varme vannet ned i karet for vidapen kran
(Faldbakken 1993)
Dette gjelder ogsa en del faste uttrykk som for halv maskin, pd stdendefot, for dpen
d0r, for full musikkosN. Uten det beskrivende adjektivet ville uttrykkene vaert ugram-
matiske (. . . *der inne bak d0r . . .).
Ved personbetegnelser forekommer ogsa nakent substantiv i noen tilfeller. Sub-
stantivet har da generisk referanse, og viser til en yrkesrolle. Ogsa bestemt form kan
normalt brukes, og referansen er da enten generisk eller spesifikk:
Du ma ga til lege(n) for a fa underspkt hprselen
Jeg var hos fris0r(en) i gar
Nakent substantiv kan i visse tilfeller ogsa ha referensiell funksjon. Det gjelder for
det fprste i tidsuttrykk:
Han kommer hjem til jul
Huset skal vtere ferdig fpr paske
Vi reiser i ettermiddag
Bruken av nakent substantiv varierer her noe med den enkelte preposisjonen:
i sommer
i hpst
til paske
til jul
til sommeren
til hpsten
i pasken
ijula
Forbindelsene med i+nakent substantiv er leksikalisert i frasene i dag, i morgen, i gar.
4
456 PREPOSISJONSFRASER
Pa samme maten somnakent substantiv kan brakes som direkte objekt (jf. 8.3.1.1.1),
kan det ogsa brakes i preposisjonsobjekt:
Vi ventar pa drosje
Har du sprget for mat?
Hun leter etter jobb
Nakent substantiv med refererende funksjon har vi ogsa i enkelte tilfeller der to sub-
stantiver av samme form er forbundet med en preposisjon for a referere til elementer
som inngar i en rekke:
Under oppussingen fant vi lag pa lag med gammel tapet
I et hus med mange sma vinduer gar Jeremy Winther fra kontor til kontor
(Bjpmstad 1977)
Tare etter tare rant ned pa hodeputen (Askildsen 1957)
Men mange slike uttrykk er ogsa av idiomatisk karakter uten noe referensielt innhold:
gang pd gang, fra side til side, h0k over h0k.
Nakent substantiv inngar ogsa i mange andre faste forbindelser med preposisjon,
som etter tur, for eksempel, innen rekkevidde, pd plass, pd vei, til slutt.
Etter preposisjon kan det av og til sta substantiv med en gammel kasusendelse.
Dette er stivnede preposisjonsuttrykk som stammer fra kasussystemet i norrpnt. Det
gjelder mange ord pa etter til. Uttrykkene har lokaliserende funksjon eller mates-
funksjon: til bords, til jjells, til skogs, tilfots, til lags, til sj0s, til havs, til gards, til
alters, til sengs, til k0ys, til salgs, til Ians, til burns (bm.), til seters, til st0ls, til lands
og til vanns (bm.) til stades (nn.), til veers, til veggs o.a. Endelsen -e har vi i en rekke
uttrykk: av garde, (ga mann) av huse, (ta) av dage, av lage; (ga) fra borde; i live, i
tide, i s0vne, i hende, i gjeere, i sinne; pd tide, paferde, pafote; til stede (bm.), til
skamme, til mote, til veie (bm.) o.a. Ogsa noen adjektiver far -e: til fulle, til visse, til
rette. Pa nynorsk forekommer ogsa -ar. til botnar, til bygdar, (skaffe) til vegar.
Endelsen -s (og -ar) er en gammel genitivsendelse og vitner om at til styrte genitiv i
norrpnt. Endelsen -e er oftest en gammel dativendelse i entail: av garde, i hende, til
fulle o.a., eller flertall: av dage, for fote, pa ferde o.a., eller en omdannet genitivs-
endelse: til stede (bm.) (jf. nn. til stades). I noen tilfeller er uttrykket lant fra tysk: i
sinne, til mote o.a.
PREPOSISJONSFRASENS OPPBYGNING 457
6.2.2J.2 Leddsetninger og infinitivskonstruksjoner
Infinitivskonstruksjoner og at-setninger kan i egenskap av nominate leddtyper ogsa
sta som utfylling til de fleste preposisjoner. Det dreier seg da oftest naturlig nok om
abstrakte funksjoner:
V i snakket om a reise bort
V i snakket om hvor vi skulle reise pa ferie
Eg er lei av a vente pa deg
Eg er glad for at vi endeleg skal reise herifra
I en del funksjoner er infinitivskonstruksjon eller leddsetning den vanligste eller
eneste mulige utfyllinga til preposisjonen:
Han er flink til a bake
Jeg gjorde meg ferdig til a ga
Du er for stor til a skrike sann
Han er for rik til at han kan sette seg inn i situasjonen
Du er gammal nok til a forsta situasjonen
No er han gammal nok til at han kan bli med i operaen
Denne typen konstruksjoner er behandlet i 5.3 og i 11.2.1.6.6. Andre typiske prepo-
sisjonsfraser med infinitivskonstruksjon eller leddsetning som utfylling er slike som
uttrykker hensikt eller begrunnelse. Den vanligste preposisjonen her er for.
De dro til fjells for a hvite ut
Arbeidet for a skape fred ma fortsette
V i trenger mer informasjon for a kunne gi rad
Bedriften ma redusere kostnadene for at den skal kunne overleve
Infinitivskonstruksjon som utfylling til etter fungerer som tidsadverbial: Skipet sank
etter a ha tatt inn store mengder vann. (Om forbindelsen etter at, se 11.3.3.2.4.)
Etter preposisjonene her, der, hit, dit kan vi ha adledd i form av implikativsetning (jf.
11.3.3.1). Preposisjonene fungerer da som korrelat:
458 PREPOSISJONSFRASER
Her som vi bur, er det rolegare
Stans der du vil
Ho drog dit dei andre var
6.2.2.1.3 Nominal pluss preposisjonsfrase
Etter preposisjonene med og uten kan vi ha en substantivfrase eller pronomen(frase)
fulgt av en preposisjonsfrase:
Han stod der med hendene i bukselomma
Med Pedersen ute av vegen vil alt ga raskare
Dette gar ikke uten dyktige folk i ledelsen
Mellom den nominate utfyllinga og den etterfplgende preposisjonsfrasen er det et
logisk subjekt-predikat-forhold:
hendene er i bukselomma
Pedersen er ute av vegen
dyktige folk er ikke i ledelsen
Dette likner pa det forholdet en har mellom objekt og bundet stedsadverbial
(se 8.6.2.1.2), sammenlikn setningene ovenfor med
Han puttet hendene i bukselomma
De ryddet Pedersen av vegen
De satte dyktige folk i ledelsen
Pa denne maten har preposisjonen med viktige semantiske trekk felles med verbet
ha (og uten svarer til ikke ha eller mangle), noe vi ellers ser av setningspar som
en mann som har rpdt slips - en mann med rpdt slips
en gutt som har hendene i bukselomma - en gutt med hendene i bukselomma
et firma som har dyktige folk i ledelsen - et firma med dyktige folk i ledelsen
en organisasjon som mangier penger - en organisasjon uten penger
Den siste preposisjonen i konstruksjoner med nominal pluss preposisjonsfrase kan
ogsa sta uten utfylling:
PREPOSISJONSFRASENS OPPBYGNING 459
ei b0tte med vatn i
et hus med kjeller under
Eva kom gaende med den nye hatten pa
Vi fant Olaf med skoene pa
Nar preposisjonsfrasen med med eller uten star som adledd til et substantiv, kan dette
substantivet tolkes inn som utfylling til den siste preposisjonen (vatn i bfitta, kjeller
under huset). Nar preposisjonsfrasen ikke star som adledd til en nominal kjeme, er
det normalt subjektet i setningen som kan tolkes inn. Den tomme utfyllinga til den
siste preposisjonen kan dermed oppfattes som et slags anaforisk uttrykk som er
bundet pa samme maten som et refleksivpronomen (jf- 13.2.2). Nar referenten er en
person, kan det da ogsa fylles av et refleksiv:
Eva kom gaende med den nye hatten pa seg
Han vart staande der med latteren rungande omkring seg
Visse adjektiver og partisipper kan sta i en predikatsfunksjon til et nominal etter med/
uten'.
et hus med d0ra apen
Med alle stemmene avgitt kan vi begynne opptellingen
Vi gar i underskudd med sa mange plasser tomme
Vi kan ikke utfpre oppgavene vare uten alle stillingene besatt
6.2.2.2 Preposisjonsfraser
Preposisjonsfraser som utfylling til preposisjoner forekommer ved lokalisering i rom
og tid og i abstrakte sammenhenger.
Preposisjonene/га, over og til kan i enkelte tilfeller ha et pastedsuttrykk som utfyl-
ling:
Det hprtes et svakt rop fra under snpmassene
En smal bro fprte over til den andre siden av juvet
Stien fprer til nedenfor fossen
460 PREPOSISJONSFRASER
I overf0rt abstrakt betydning fins uttrykk som: Prosjektet gar na over i en ny fase.
I temporale uttrykk er slike forbindelser vanligere. Den utfyllende preposisjons-
frasen er da a tolke som angivelse av et tidspunkt:
De nye reglene gjelder fra over nyttar
Materiellet er fra fpr krigen
Veien har vaert stengt siden fpr paske
Vi b0r vente til over helga
Preposisjonen f0r kan ta en temporal preposisjonsfrase som utfylling ved nektelser:
Arbeidet er ikke ventet a vaere ferdig f0r til neste sommer
Han kommer ikke f0r i morgen
Merk ogsa uttrykk som: Lokalene kan ikke benyttes uten etter nxrmere avtale.
Den vanligste typen preposisjoner som tar ny preposisjonsfrase som utfylling, er
retningspreposisjonene inn, ut, opp, ned, fram, bort, tilbake, hjem, visse sammen-
setninger med disse som forledd (innover, utover osv.), og de tilsvarende avledede
pastedspreposisjonene pa -e (inne, ute osv.):
Gutten sprang inn i huset
De ruslet bortover langs veien
Npklene ligger nede i skuffen
Det er et lite arbeidsrom oppe pa loftet
Spilleren 10p bort til dommeren
Han tok pipa fram fra jakkelomma
Bli med hjem til oss
Pastedspreposisjonene pa -e ogfram, bort, tilbake og hjem kan bare ha preposisjons-
frase som utfylling. Det samme gjelder pro-ordene her, hit, der, dit:
Det er stille her i skogen
Du kan ikke bli staende der ute pa kanten
Kom hit til oss
PREPOSISJONSFRASENS OPPBYGNING 461
Komplekse fraser av denne typen kan oppfattes pa to ulike mater. I eksemplene hit-
til er den fprste preposisjonen kjeme, med den andre preposisjonen pluss nominalet
som utfylling. Frasen oppe pa loftet har da strukturen i figur 1.
En setning som Det er et lite arbeidsrom oppe pd loftet kan derfor parafraseres
slik: Det er et lite arbeidsrom oppe, ncermere bestemt pd loftet, men ikke slik: *Det
er et lite arbeidsrom pd loftet, ncermere bestemt oppe. I en setning som Det er en
trykkfeil nede pd side to blir forholdet omvendt. Den kan parafraseres som Det er
en trykkfeil pd side to, ncermere bestemt nede (pd siden) og ikke *Det er en trykkfeil
nede, ncermere bestemt pd side to. Frasen nede pd side to har da pd som kjeme, og
nede star som foranstilt adledd til den kjemen. Strukturen blir som i figur 2.
I noen tilfeller kan fraser av denne typen vaere tvetydige. I Det star en benk nede i
hagen er det nok mest naerliggende a tolke nede som kjeme og i hagen som utfylling.
4
462 PREPOSISJONSFRASER
(tilsvarende figur 1). Det er da tale om en lokalisering med utgangspunkt i et hpyere
niva enn hagen, f.eks. annen etasje i et hus med hage. Men det er ogsa mulig a tolke
setningen slik at nede refererer til den nederste delen av hagen. Da star nede som foran-
stilt adledd til i, som da er kjeme i den komplekse frasen. Det samme gjelder ogsa nar
et adjektiv i komparativ eller superlativ modifiserer frasen: Det star en benk lengre/
lengst nede i hagen. Superlativvarianten kan ogsa uttrykkes pa annen mate: Det star
en benk nederst i hagen, der nederst er et modifiserende adjektiv av en spesiell type.
6.2.2.3 Ingen utfylling
Preposisjoner kan ofte sta uten utfylling. Broken av preposisjon alene kan avhenge
av preposisjonstype og av semantiske og syntaktiske forhold ellers.
Preposisjoner av fplgende typer brukes ofte uten utfylling:
- Retningspreposisjoner som i seg selv har et relativt veldefinert innhold: inn, ut,
opp, ned, hjem\heim, bort, vekk, fram, tilbake, attende (nn.):
Vi gjekk inn
Dei klatra ned
Kom tilbake!
- Preposisjoner som er avledet av disse med endelsen -e:
De er inne
Vil du heist sitte nede?
Vi er framme
- Pro-ordene her, hit, der, dit og sammensetninger med disse:
Bilen star der
Kom hit!
Vi reiste derfra i gar
Ellers utelates ofte utfyllinga nar den kan tolkes inn fra sammenhengen:
PREPOSISJONSFRASENS OPPBYGNING 463
Han tok krukka og skrudde lokket pa
basset var sa h0gt at tre store esker fait av
Han kjppte ei veske og la pakkene oppi
(Jf. ogsa verbalpartikier, 6.1.2.З.8.)
6.2.3 Foranstilt utfylling
Preposisjonene over, rundt, (i)gjennom, imellom, ned og ut kan i enkelte tilfeller
komme etter sin utfylling. Sammenliknet med den mer normale plasseringa foran
utfyllinga gir en slik etterstilling av preposisjonen gjeme en litt annen betydning.
Generelt indikerer etterstilt preposisjon at utfyllinga refererer til en totalitet. Utfyl-
linga er normalt en substantivfrase i bestemt form:
Striden skaka kyrkjekrinsar landet over (Furre 1991)
Vi holder heller produksjonen i gang natten over (Aftenposten 1993)
Hun skjpnner at dette er noe hun ma baere med seg, livet igjennom (Elstad 1977)
Han hoppa bakken ned
M0tet varte dagen ut
En liknende analyse kunne ogsa vaere mulig ved opp, som i Han gikk bakken opp. Men
her er det nok mest rimelig a regne med to adverbialer til verbet, ett for vei {Han gikk
bakken) og ett for retning {Han gikk opp). Det er ikke like naturlig med *Han hoppet
bakken, derfor regner vi bakken ned som en preposisjonsfrase.
Ved rundt med stedsbetegnelse kommer det en annen betydningsforskjell i tillegg;
et etterstilt rundt betyr ‘rundt omkring innenfor’:
Hun sprang huset rundt (= overall i huset)
Dei reiste kontinentet rundt og gjesta norske organisasjonar (Obrestad 1992)
Senere har han reist verden rundt (Aftenposten 1993)
Dersom den samme betydningen skal kunne uttrykkes uten etterstilling, ma utfyllinga
omgjpres til en preposisjonsfrase, samtidig som helhetsaspektet gjeme blir betont:
«8
464 PREPOSISJONSFRASER
Hun sprang rundt i hele huset
De reiste rundt pa hele kontinentet
Seinere har han reist rundt i hele verden
Ved tidsuttrykk er rundt alltid etterstilt. Bruken er begrenset til noen fa uttrykk med
generell betydning:
Ho fpder meg aret rundt (Vesaas 1957)
Med sine to parallelle start- og landingsbaner var Heathrow istand til a ekspe-
dere en jetmaskin i minuttet dpgnet rundt (Bjprkelund 1977)
Etterstilt imellom brukes oftest i abstrakt betydning: oss imellom, landene imellom,
mann og mann imellom.
Ved etterstilt ned og ut kan vi ogsa ha et foranstilt forsterkende adledd:
Han hoppet bakken helt ned
Hun kjprte Drammensveien helt ut
Litteratur til kapittel 6:
Preposisjoner for rom og retning er saerskilt behandlet i Gunnarsson 1988, 1989
og Kristensen 1995. Den spesielle bruken av preposisjonen med er drpftet i Hansen
1971 og Faarlund 1974.
Verbfraser
7.1 Verb
Verb er ord av f01gende type:
arbeide, bygge, danse, finne, ga, kjbre, leve, spise
Verbene kjennetegnes fprst og fremst ved at de har tempusbpyning.
Verbet utgjbr kjemen i verbfrasen. Verbfrasen kan besta av det tempusbbyde verbet
alene (gutten spiller, jenta spilte), eller av det tempusbbyde verbet pluss utfyllinger
av forskjellige slag (gutten spiller fotball, jenta spilte vakkert).
Det tempusbbyde verbet kan ogsa ta en ny verbfrase som utfylling (gutten har
spilt fotball, jenta hadde spilt ferdig) og vi sier da at de to verbformene (har +
spilt, hadde + spilt) danner et sammensatt verbal.
Verbfrasen med det tempusbbyde verbet som kjeme danner setningens predikat.
Det er den delen av setningen som er kursivert i de fplgende eksemplene:
Gutten spiller
Gutten spilte fotball
Gutten har spilt fotball
Jenta hadde spilt ferdig
De tempusbbyde verbformene (spiller, spilte, har, hadde) er alltid kjemen i den
verbfrasen som utgjbr predikatet. Men i de to siste eksemplene, der den overordnede
verbfrasen inneholder en ny verbfrase som utfylling (spiltfotball, spiltferdig), er den
ikke tempusbbyde verbformen (spilt) kjeme i den siste, underordnede verbfrasen.
Verbene utgjbr som helhet en apen ordklasse (jf. 1.3.4.1), men enkelte undergrup-
per kan betraktes som lukkede klasser (jf.7.1.3.2). Verbklassen bestar av bade usam-
mensatte (legge, ta) og sammensatte ord (grunnlegge, pata). De fleste sammensatte
verb har enten et substantiv, et adjektiv eller en preposisjon som forledd (jf. 2.2.3.3).
466 VERBFRASER
7.1.1 Betydning
De aller fleste verb er leksikalske ord. Hvert verb har en eller flere betydninger som
fpres opp i ordbpkene som verbets semantiske innhold. I grammatisk sammenheng
er det imidlertid viktig ikke bare a se hvert enkelt verb for seg, men a forspke a
klargjpre om verbene kan deles inn i stprre grupper med utgangspunkt i semantiske
og grammatiske forhold. Det er ingen ailment akseptert enighet om en slik inndeling
av verbene i norsk, men ut fra en grov klassifikasjon av de handlingstypene verbene
uttrykker, vil vi i fprste omgang dele dem inn i tre hovedgrupper:
a) Aktivitetsverb
Denne grappa bestar for det fprste av verb som uttrykker en aktiv handling, dvs. at
noen gjpr eller utfprer noe. Verbene uttrykker altsa en handling som foratsetter en
agens:
Per arbeider hardt
De gravde et hull i asfalten
De fleste gar til jobben
Hundene hylte i bakgarden
Bama leiker i sandkassen
Lise spiller klarinett
De telte alle pengene sine
De hadde planer om a utforske verdensrommet
Til aktivitetsverbene kan vi dessuten regne verb som bare uttrykker at en aktivitet
finner sted, eller at noe skjer uten at det foratsettes en agens:
Det bldste sterkt fra nordvest
Det haglet, regnet og snfidde om hverandre
Det ulmet i asken
De fleste verbene er aktivitetsverb.
b) Endrings- eller overgangsverb
Denne grappa bestar av verb som uttrykker et forlpp eller en endringsprosess, dvs. at
subjektet er patiens og gjennomgar eller opplever en eller annen form for forandring
eller overgang:
VERB 467
Faren d0de like etter krigen
Tre av deltakeme omkom
Bilen forsvant i det fjeme
Bama sovnet seint den kvelden
Blomstene visner om h0sten
Trserne vokser sakte
c) Tilstandsverb
Hit h0rer verb som uttrykker en tilstand, dvs. at subjektet enten er patiens eller reci-
piens og er eller forblir i en gitt tilstand uten a forandres:
Hun ble i Kpbenhavn resten av sitt liv
Familien bor na i Troms0
Hun eier over halvparten av aksjene
Romanen inneholder de fleste ingredienser
De lever et lykkelig liv sammen
Boka som ligger pa bordet, tilh0rer meg
Ved siden av at de er leksikalske ord, fungerer noen verb ogsa som grammatiske ord,
dvs. de har grammatisk betydning pa samme mate som bpyningsendelser. Disse ver-
bene utgjpr en lukket underklasse og fungerer som hjelpeverb i sammensatte verbal
(de har reist, turen var innstilt, vi skal reise, de ble overrasket av uvceret). Disse
verbene blir naermere omtalt i 7.2.
Aktivitets-, overgangs- og tilstandsverbene vil bli behandlet naermere i forbindelse
med aksjonsart i 7.3.3.
7.1.2 Oversyn over finitte og infinitte former
De ulike formene av verbet kan deles inn i to grupper: finitte og infinitte. De finitte
formene kan sta alene som verbal i en setning:
Per Ibper
Kari kjbrer
£
468 VERBFRASER
Gutten hogg ved
Jentene lekte nede ved sj0en
De infinitte formene kan ikke fungere som verbal alene, men forutsetter at et annet,
finitt verb (hjelpeverb) inngar som del av predikatet:
Per skal l0pe
Gutten har hogd ved
De infinitte formene l0pe og hogd star her som utfyllinger til de finitte formene skal
og har.
Finitte verbformer i modeme norsk er: presens, preteritum og imperativ. Infi-
nitte former er infinitiv og perfektum partisipp.
Oversikt:
a. Finitte former:
Presens: kjprer (Han kj0rer sakte)
Preteritum: kjprte (Han kj0rte sakte)
Imperativ: kjpr (Kj0r sakte!)
b. Infinitte former:
Infinitiv: kjpre (Vi vil kj0re)
Perf. part.: kjprt (Vi har kj0rt)
Presens partisipp blir i denne framstillinga regnet som et adjektiv, ikke som en infinitt
form av verbet. Presens partisipp er dannet til infinitivsstammen av verbet, men opptrer
i de aller fleste tilfellene som et adjektiv, se naermere 2.2.3.2.3.5 og 7.1.2.2.2.
I setningene Han kj0rer sakte og Han kjOrte sakte er det finitte verbet tempusbpyd.
I setningene Vi har kj0rt og Vi hadde kj0rt ser vi ogsa at det er verbet ha som bpyes
i tempus. Det er altsa bare de finitte verbformene som har tempusbpyning.
Benevnelsene ‘finitt’ og ‘infinitf betyr nettopp at formene er ‘bestemt’ eller ‘ikke
bestemt’ med hensyn til en bpyningskategori som f.eks. tempus. I mange andre sprak
har de finitte verbformene ogsa andre bpyningskategorier, f.eks. tall og person.
I tillegg til de finitte verbformene som er nevnt ovenfor, forekommer det i modeme
norsk sporadisk rester av en fjerde form: konjunktiv. Konjunktivformen ender i de
VERB 469
fleste verb pa -e og faller formelt sammen med infinitivformer pa -e. Utenom i faste
vendinger er disse formene lite brukt: Komme ditt rike! Gud signe vart dyre fedreland!
Ogsa i bannskap: Guten star steike fordundre meg og sp0r etter sj0lvaste vidundermid-
delfabrikant Kramer himself (F10gstadl986). I bokmal er det altsa et fullstendig formelt
sammenfall mellom denne konjunktivformen og infinitiv, mens det i nynorsk kan vaere
et skille i og med at infinitiv her ogsa kan ende pa -a, jf.: Gud signe vart dyre fedreland,
og lat det som hagen bl0ma\ I kortverb, der infinitiv er lik stammen av verbet (f.eks.
gni, tru, bl0), er det bade i bokmal og i nynorsk formelt sammenfall mellom infinitiv-
og konjunktivformen.
7.1.2.1 De finitte verbformene
Betydning. De finitte verbformene angir tid, diatese og modalitet i tillegg til verbets
leksikalske betydning.
B0yning. De finitte formene er enten indikativiske eller imperativiske (ev. konjunkti-
viske), mens de infinitte formene ikke er modusmarkerte. Indikativformene bar bpy-
ning i tempus. Mange verb kan ha finitte former som ender pa -s\-st. Denne endelsen
markerer bl.a. passiv som ogsa er en egen bpyningskategori ved verbet (7.1.5).
Syntaks. Det finitte verbet er kjemen i verbfrasen som utgjpr predikatet. Det star i
setningens midtfelt (9.5) og fungerer enten som hovedverb eller som hjelpeverb (se
7.2.1). I funksjonen som hovedverb tar det finitte verbet til seg ulike frasetyper som
utfyllinger og fungerer da som kjeme i forhold til disse (jf. кар. 8). Nar det fungerer
som hjelpeverb, har det finitte verbet en verbfrase som utfylling og danner pa denne
maten sammensatte verbaler med ulike grammatiske funksjoner:
Du skal ikke stjele (presens futurum)
Vi hadde ikke spist enda (preteritum perfektum)
Kontorsjefen ble avsatt (preteritum passiv)
De sammensatte verbalformene omtales ofte ogsa somperifrastiske (= ‘omskrevne’)
former. Med dette forstar en former som er uttrykk for grammatiske kategorier som
modus, tempus og diatese, og som er dannet for a erstatte eller komplettere bpynings-
systemet ved disse kategoriene.
(Om sammensatte verbalformer, se 7.2.)
470 VERBFRASER
7.1.2.2 De infinitte verbformene
Innenfor verbalet opptrer de infinitte verbformene bare som utfylling til et annet verb.
De har aldri tempusbpyning, men infinitiv kan ha endelsene -sLvr, som bl.a. uttryk-
ker passiv (gutten skal kj0res). Perfektum partisipp kan ogsa ha kongruensbpyning i
genus og tall.
7.1.2.2.1 Infinitiv
Betydning. Infinitiven angir verbets betydning uten hensyn til tid eller modalitet:
Alle skal vcere til stede. Infinitiven har to sett med endelser; ett pa vokal som blir
brukt i setninger med aktiv betydning, og ett med tilegg av -vl-.sf som bl.a. blir brukt
med passiv betydning:
Du ma lese boka (aktiv)
Dei skal/oraterfe fundamentet
Boka ma leses (passiv)
Fundamentet ska\ forsterkast
Infinitiv er verbets nevneform og brukes nar verbet blir omtalt: ‘d skrive’ er et tran-
sitivt verb.
Bpyning. Infinitiven har ikke bpyning i tempus eller modus (men jamfpr de sam-
mensatte formene ‘perfektum infinitiv’ med ha og vcere-. Det er godt a ha fullffirt
arbeidet, ‘futurum infinitiv’ med modale hjelpeverb: a skulle/ville reise og ‘perfek-
tum futurum infinitiv’: a skulle/ville ha reist, se 7.3.1.6).
Syntaks. Infinitiven kan sta som kjeme i en verbfrase. En slik verbfrase kan vaere
utfylling til et hjelpeverb eller sta i en infinitivskonstruksjon. Infinitivskonstruksjo-
ner innledes av subjunksjonen a (= infinitivsmerket):
De skal snart reise til utlandet
Vi vil ikke nekte dem utreisetillatelse
Kunnskapene bpr heist omsettes i praksis
Dei far/reiste sa godt dei kan
Du gjer ikkje sta der ogflire
VERB 471
Han pr0vde a protestere mot uretten
A. bade her er livsfarlig
Enkelte verb kan oppfattes enten som hjelpeverb som fplges av naken verbfrase (uten
a), eller som hovedverb som fplges av infinitivskonstruksjon (med a) som objekt (jf.
7.2.5):
Du behpver ikke (a) komme
Han gadd ikke (a) forspke engang
Du trenger ikke (a) lete lenger
Hun orket ikke (a) hpre pa han
I enkelte modale konstruksjoner med ha og vcere som finitte verb ma infinitivsmerket
brukes:
Du har a gjpre som jeg sier!
En slik innsats er ikke a forakte (jf. 7.2.6)
I dialektale konstruksjoner med bli + infinitiv som uttrykk for framtid brukes ogsa
infinitivsmerket: Baten blir a ga i morra (7.2.6).
I trpndermal og opplandsmal fungerer verbet kunne i betydningen ‘a vaere i stand til’ som
hovedverb som tar infinitivskonstruksjon: Kan du a sm0re ski? (Sambygdingen 1995).
Je kcein a dceinse masurka je og, sa je (Prpysen 1979). Og nok ein manifestasjon fra
Mona Jacobsen om at ho kan aframstille sterke og samansette kvinner (Klassekampen
1993).
I enkelte tilfeller kan infinitiven mangle, slik at infinitivsmerket blir etterfulgt av et ikke-
verbalt ledd, gjeme et adverbial som angir retning: Ho har bestemt seg for a opp. Ho
skulle ha likt a heim ein tur. Disse konstruksjonene er vanligst i talesprak, men forekom-
mer ogsa i skrift: Det var jamen artig og ut a fri igjen (Lybeck: Jens von Bustenskjold).
(Om bruken av a ved infinitiv, se ellers 11.2.)
7.1.2.2.2 Perfektum partisipp
Som verbalform blir perfektum partisipp brukt som utfylling til ulike finitte verb.
Ordet partisipp betyr ‘deltaking’ og betegner en grammatisk form som ‘har del
472 VERBFRASER
i’ bade nominalenes (ogsa adjektivenes) og verbalenes natur. Perfektum partisipp
viser klart denne dobbeltsidigheten ogsa i modeme norsk, og vi omtaler det her bade
under verbfrasen og under adjektivfrasen, mens presens partisipp i dag nesten bare
blir brukt som adjektiv og derfor omtales under adjektivfrasen.
Presens partisipp er egentlig avledet av verb med suffikset -ende\-ande (jf. 2.2.3.2.3.5),
og det blir ofte regnet som en av verbets infmitte former. Her oppfatter vi det primsert
som et adjektiv og behandler det under adjektivfrasen (кар. 5). Pa samme mate som
adjektiver som ender pa vokal (bra, ekte), er presens partisipp ubpyd, og det opptrer som
regel i de samme syntaktiske posisjonene som andre adjektiver (adledd til substantiver,
predikativer o.a.: en gryende kjcerlighet; hun kom Ippende inn gjennom d0ra, de fant
henne sovende).
En klarere verbal bruk av presens partisipp har vi imidlertid etter hjelpeverbene bli,
nynorsk verte, i konstruksjoner med kontinuativt aspekt (jf.7.3.3.2.2.3):
Hun ble gaende helt for seg selv
De ble sittende og snakke sammen
Dei vart verande i utlandet
Presens partisipp har her et verbait innhold (jf. hun gikk for seg selv, de satt og snakket
sammen), og konstruksjonen blir behandlet under verbfrasen i kapittel 7.3.3. Men i og
med at denne bruken av partisippet er begrenset til en enkelt syntaktisk konstruksjons-
type og partisippet ellers ikke inngar i verbale kategorier som tempus og modus, finner
vi ikke grunnlag for generelt a klassifisere presens partisipp som en verbform.
En verbal bruk av presens partisipp forekommer dessuten sporadisk i bokmal:
De kristne overleveringene, omfattende mer enn enn 2/3 av alle verdens kristne, var
de egentlige og autentiske (Rieber-Mohn 1982)
Kommende fra en maim som kort forinnen heist ville leve og dp i Danmark, er disse
ord et sterkt vitnesbyrd (Seip 1974)
0ret mot veggen vokser, blir en stor trakt, spkende etter lydene hos fru Vogel (Vik
1988)
Her har partisippene beholdt utfyllinger som et finitt verb, og de erstatter verbalet i en
relativsetning, jf. De kristne overleveringene, som omfattet mer enn... Denne bruken
er likevel marginal om vi ser bruken av presens partisipp under ett, og vi holder derfor
fast ved at presens partisipp best kan beskrives som et adjektiv.
Betydning. Perfektum partisipp av transitive verb har passiv betydning i den for-
stand at de kan sta som adledd til et substantiv som fungerer som objekt for verbet:
VERB 473
ei stjalet bok (jf. Noen stjal boka). Perfektum partisipp av enkelte intransitive verb
kan vaere adledd til et substantiv som fungerer som subjekt for verbet: eiforsvunnet
bok, en visnet blomst (jf. Boka forsvant; Blomsten visnet). Men ved enkelte andre
intransitive verb kan perfektum partisipp ikke fungere som et slikt adledd: *et sovet
barn, *en stinket mat (jf. Barnet sov; Maten stinket).
Betydningen til perfektum partisipp er ogsa avhengig av verbets aksjonsart (jf. кар.
7.3.3). Mens perfektum partisipp av durative verb uttrykker en vedvarende handling,
uttrykker perfektum partisipp av ikke-durative verb en fullfprt eller avsluttet hand-
ling:
Hun er beundret, elsket, hatet
Brevet er brent, funnet, apnet
Bpyning. Som hovedverb i sammensatte verbaler, har perfektum partisipp ingen bpy-
ning i modeme bokmal. I nynorsk er det et system med kongraensbpyning der par-
tisippet kan bpyes i samsvar med subjektet i genus og tall etter hjelpeverbene vere,
verte og bli.
Perfektum partisipp av verbene byggje og коте blir da bpyd pa denne maten:
Perfektum partisipp
Maskulinum: Skolen er bygd
Guten er komen
Femininum: Stova er bygd
Jenta er komen
Npytrum: Huset er bygd/bygt
Barnet er kome/komi
Plural: Skolane, stovene, husa er bygde
Gutane, jentene, bama er komne
Denne kongruensbpyningen av perfektum partisipp er det gjort naermere greie for i
7.2.2. Etter hjelpeverbene ha og fa brakes alltid npytramsformen av hovedverbet:
Guten, jenta, barnet, bama har komi.
(Om bpyningen av perfektum partisipp i adjektivfraser, se 5.1.2.2.)
(Om bpyningen av perfektum partisipp som predikativ, se 8.5.)
Syntaks. Perfektum partisipp inngar i sammensatte verbalformer som uttrykker ulike
474 VERBFRASER
tidsrelasjoner i aktiv og passiv. Perfektum partisipp er her hovedverb, mens vcere\vere,
ha, bli (nynorsk ogsa verte) fungerer som hjelpeverb. Partisippet star da i setningens
sluttfelt:
Han er/har reist
Dei hadde selt huset
Huset ble solgt i fjor
Disse formene blir naermere beskrevet i 7.2.
(Om forbindelser av hjelpeverbet/d + perfektum partisipp, se 7.2.4.)
(Om konstruksjoner med perfektum partisipp av typen han ble begjcert fengslet,
se kompleks passiv i 8.8.4.)
Alle disse sammensatte formene kan igjen kombineres med foranstilte modalverb
og danne mer komplekse verbalforbindelser som uttrykker tid og/eller modalitet (vil,
skal, ma osv. + hjelpeverb + perfektum partisipp, se 7.3.1 og 7.3.2).
Perfektum partisipp blir ogsa brukt i konstruksjoner som fungerer som setningsad-
verbial (kort sagt, strengt tatt). Slike konstruksjoner er behandlet i 8.6.4.2.2.
7.1,3 Oversyn over b0yning
Av de verbalformene som er omtalt ovenfor, er infinitiv og imperativ alltid dannet
av samme stamme (jf. 1.3.2), kalt infinitivsstammen. Det gjelder ogsa presens i bok-
mal. Disse formene dannes altsa pa samme mate ved alle verb uavhengig av hvilken
klasse verbet ellers hprer til.
Den morfologiske formen til preteritum og til perfektum partisipp er derimot avhen-
gig av hvilken bpyningsklasse verbet tilhprer. Det gjelder til dels ogsa presensfor-
mene i nynorsk. Vi vil derfor her fprst beskrive de formene som entydig er dannet til
infinitivsstammen. Deretter fplger en oversikt over de ulike bpyningsklassene som
ogsa viser bpyningen av de formene som ikke er dannet til infinitivsstammen.
VERB 475
7.1.3.1 Former dannet til infinitivsstammen
7.1.3.1.1 Infinitiv
I bokmal:
I de fleste verb ender infinitiv pa -e:
kast-e, lys-e, lev-e, vaer-e, finn-e
Verb med stamme pa enkel vokal far ingen endelse i infinitiv:
le, spe, gro, ro, bu, tru, fa, sta
Unntak er enkelte verb der stammen ender pa -i eller -u: bie, tie, vie, grue, kue, skrue
(ogsa skru), true.
Enkelte verb har to former i infinitiv som er dannet slik at endelsen enten legges
til stammen i samsvar med hovedregelen eller slik at den utlydende konsonanten i
stammen slpyfes og verbet far enstavelsesform:
late/la, skade/ska, bede/be, blive/bli, glide/gli, lide/li, ride/ri, stride/stri, byde/by,
flyge/fly, bl0de/bl0, f0de/f0, rade/ra
Selv om det her bade historisk og semantisk dreier seg om to varianter av samme
verb, har kort- og langformen noen ganger ulik betydning, f.eks. f0de (‘sette bam til
verden’) og/0 (‘gi mat til’). I enkelte sammensetninger brakes bade lang- og kortfor-
men, mens det i andre tilfeller er slik at bare den ene formen kan brakes. Det heter
f.eks. bade flygedyktig og flydyktig, men bare flygeblad og fly gehud.
Innenfor b0yningsoversikten over de svake verbene i 7.1.2.4 vil de to variantene
bli behandlet som separate verb i og med at de dermed kan klassifiseres som regel-
messige medlemmer av hver sin bpyningsklasse.
Systemet med sakalt klpyvd infinitiv (se nedenfor under nynorsk) kan brakes som
sideform, men det blir sjelden brukt i bokmal.
I nynorsk:
I de fleste verb ender infinitiv pa -e eller -a:
kast-e/-a, lys-e/-a, lev-e/-a, ver-e/-a, finn-e/-a
476 VERBFRASER
Heretter blir bare infinitivsendelsen -e oppfbrt. Det er da underforstatt at ogsa -a kan
brukes.
Verb med stamme pa enkel vokal eller pa -0y far ingen endelse i infinitiv:
le, spe, gro, ro, bu, tru, fa, sta; d0y, g0y
Unntak er enkelte verb der stammen ender pa -i eller -u: bie, vie, grue, kue, true. Ved
noen verb er det sidestilte former med eller uten endelse: frie/fri, skrue/skru, sn0e/
sn0.
Mange verb i nynorsk har stamme som ender pa -j, f.eks.:
byggje, fortelje, leggje, merkje (= ‘sette merke pa’), steikje, tenkje, tyggje,
tykkje, sitje, vitje
Verb med -j- etter -g- eller -k- har ofte sideformer med infinitivsstamme uten -j-:
[bygge, legge, merke, steike, tenke, tygge, tykke]
Verbet sitje har sideform med -tt-: [sittej.
I enkelte tilfeller er former med stamme pa -j sidestilt med former uten -j:
dvelje/dvele, rydje/rydde, ryggje/rygge
Enkelte verb har to former i infinitiv som er dannet slik at endelsen enten legges
til stammen i samsvar med hovedregelen, eller slik at den utlydende konsonanten i
stammen slpyfes og verbet far enstavelsesform:
have/ha, late/la, skade/ska, take/ta, bede/be, gjeve/gje (ogsa gi), glide/gli, gni-
de/gni, lide/li, ride/ri, stride/stri, byde/by, flyge/fly, bl0de/bl0, f0de/f0, rade/ra
Formen have er sjelden i bruk. Ogsa ved enkelte av de andre verbene er kortformen
den som oftest blir brukt. Om betydningsforskjell mellom de to variantene, se oven-
for under bokmal.
Innenfor bpyningsoversikten over de svake verbene vil de to variantene bli behand-
let som separate verb i og med at de dermed kan klassifiseres som regelmessige med-
lemmer av hver sin bpyningsklasse (jf. 7.1.4).
Som sideform kan en ogsa bruke et system med klpyvd infinitiv, som er langt mer
VERB 477
vanlig i nynorsk enn i bokmal. Det er et system med veksling mellom -e og -a som
endelsesvokal slik at visse verb far -e, mens andre far -a. Fordelinga er i hovedsak
avhengig av om verbet hadde lang eller kort rotstavelse i norr0nt. I verb som i nor-
r0nt hadde lang rotstavelse, brukes -e (f.eks. kaste, lyse, finne); i verb som hadde kort
rotstavelse, brukes -a (f.eks. leva, vera, velja). Modale hjelpeverb far ogsa -a (f.eks.
kunna, skul(l)a. Denne fordelinga er vanlig i 0stnorske dialekter, og den svarer stort
sett til vekslinga mellom former med endelse pa vokal og former uten endelse (med
apokope) i trpndermal.
7.1.3.1.2 Imperativ
I bokmal:
Imperativ er vanligvis lik infinitivsstammen:
hopp, lys, lev, ga, bit, finn, ta
Hvis stammen ender pa en konsonantgruppe som er vanskelig a uttale, kan imperativ
ha samme form som infinitiv. Det gjelder enkelte verb i 1. klasse av svake verb (se
7.1.4.1.1.1):
sykl/sykle, apn/apne, vakn/vakne
Ender stammen pa konsonant + -r, er imperativ vanligvis lik infinitiv:
smadre, klatre, sikre
I nynorsk:
Imperativ er ogsa her vanligvis lik infinitivsstammen:
lys, lev, ga, bit, finn, ta
Ved svake verb av 1. klasse (7.1.4.1.2.1) er imperativ enten lik infinitivsstammen
eller infinitiv (som ender pa -e eller -a):
hopp/hoppe, stogg/stogge, byrj/byrje
478 VERBFRASER
I svake verb av 1. klasse med infinitivsstamme pa -(g)gj eller -(k)kj faller j-en bort:
benk/benkje
I de andre verbklassene faller en -j sist i stammen alltid bort i imperativ:
bygg (til byggje)
steng (til stengje)
fortel (til fortelje)
sit (til sitje)
I nynorsk kan ogsa et par sterke verb med stamme pa nasal + plosiv fa en uregelmes-
sig endelse i imperativ:
bind/bitt (til binde)
vind/vitt! (til vinde)
[gakk] (til [gange])
Ikke alle verb kan forekomme i imperativ, jf. 7.З.2.4.1.
7.1.3.1.3 Presens i bokmal
Presens blir i bokmal dannet av infinitivsstammen + -er. Ender stammen pa enkel
vokal, dannes presens ved bare a legge til endelsen -r. Det f0rer til at presens i bokmal
som hovedregel kan sies a vaere lik infinitiv + -r:
kaster, lyser, lever, finner
har, far, tar, tier, gruer, skader/skar, lider/lir
Enkelte verb har uregelmessige former i presens:
si - sier
vaere - er
spprre - sp0r
gj0re - gj0r
tore-t0r
burde - b0r
Disse presensformene er naermere omtalt i kapittel 7.1.4. Det gjelder ogsa preterito-
presentiske verb som har saeregne presensformer uten endelse.
VERB 479
7.1.3.2 Inndeling i b0yningsklas ser
Etter den maten verbene danner preteritum pa, deles de inn i to hovedklasser:
1) svake verb, som danner preteritum ved at det legges en bpyningsendelse til
stammen slik at vi far en tostavelsesform:
reise - reiste
2) sterke verb, som vanligvis danner preteritum ved forandring av rotvokalen
(avlydsveksel) og uten tillegg av en ny stavelse, slik at vi far en enstavelses-
form:
drikke - drakk
Preteritumsendelsen i svake verb har i modeme norsk skriftsprak disse variantene:
Bokmal: -et/-a -te -de -dde ~
Nynorsk: -a -te -de -dde
Historisk gar alle variantene tilbake pa en bpyingsendelse som i urgermansk inneholdt
en konsonant, og som er felles for de svake verbalformene i alle germanske sprak.
Varianten -a (og -e som forekommer i enkelte malfpre) er en redusert form av norrpnt
-a i.
Ivar Aasen brukte fortsatt endelsen -ade (kastade) ved slike verb i nynorsk (jf. ogsa
svensk: kastade og dansk: kastede).
Nar det i definisjonen av sterke verb sies at de har enstavelsesform i preteritum, er
dette ment a gjelde for grunnordet. Avledede eller sammensatte verb har selvsagt mer
enn en stavelse i preteritum: ап-grep, be-skrev, for-svant; rund-stjal osv.
Med grunnlag i vokalvekslinga i sterke verb kan en operere med tre stammer, en
infinitivs-, preteritums- og perfektumpartisipp-stamme, f.eks. drikk-e, drakk-,
drukk-eMrukk-i. Enkelte verb kan ha samme vokal i to eller tre av stammene, f.eks.
bit-e, beit-, bitt-\biti; komm-e, kom-, komm-etikomm-i. Et karakteristisk trekk ved de
sterke verbene i nynorsk er ellers at presens har enstavelsesform som hovedform
(grev, fer, bit, skriv, finn osv.) og at perfektum partisipp ender pa vokal (-e eller -i).
I bokmal er det tostavelsesformer i presens {graver, farer, biter, skriver, finner. To-
stavelsesformer som grev er, ferer, biter, skriver, finner er ogsa godtatt som sideformer
i nynorsk), og perfektum partisipp ender her pa konsonant (gravd, fart, bitt, skrevet,
funnel). Nar det gjelder de ulike variantene av perfektum partisippformene, viser vi
ellers til gjennomgangen nedenfor av de enkelte bpyningsklassene.
480 VERBFRASER
Bade de svake og de sterke verbene deles igjen inn i ulike underklasser (kon-
jugasjoner). De svake inndeles med utgangspunkt i bpyningsendelsene, som igjen
kan vaere avhengige av stammeform, mens de sterke inndeles med utgangspunkt i
vokalvekslinga mellom de ulike stammeformene. Den endelige fordelinga av verb i
underklasser er ellers noe forskjellig i bokmal og nynorsk.
I tillegg til de svake og sterke verbene fins det ogsa en gruppe som omtales som
preterito-presentiske verb. Disse verbene har en blanding av svak og sterk bpyning.
Historisk er det sterke verb, men den opphavlige sterke preteritumsformen er blitt
presensform, samtidig som det er utviklet en ny tostavelsesform i preteritum og en
tilsvarende ny svak form av perfektum partisipp, f.eks.:
vite - veit - visste - visst
kunne - kan - kunne - kunnetlkunna
En presensform som veit svarer altsa her formelt til en sterk preteritumsform som
f.eks. beit.
Oversikt over verbinndelinga:
svake
1. klasse
2. klasse
verb (—sterke
1. klasse
2. klasse
3. klasse
4. klasse
5. klasse
6. klasse
a)
b)
c)
preterito-presentiske
7. klasse (i nynorsk)
Av de tre hovedklassene av verb er de sterke og de preterito-presentiske lukkede
klasser. Det betyr at det er et begrenset antall verb som hprer med her; i norsk ca.
200 sterke verb og under 10 preterito-presentiske. De svake verbene utgjpr langt den
stprste klassen, og i motsetning til de andre klassene er dette en apen og produktiv
klasse. Nye verb som kommer inn i norsk sprak, blir bpyd svakt med preteritum pa
-et/-a\-a (drogge, foile, hasje, sjefe, sponse, trikse) unntatt verb pa -ere, som fplger
VERB 481
m0nstret fra andre verb pa -ere og far -te i preteritum: aktivere, eskalere, frustrere;
afrikanisere, kriminalisere, jassifisere.
7.1.4 B0yningsm0nster
Ved oversikten over bpyningsmpnstrene blir det skilt mellom bokmal og nynorsk.
Hovedprinsippene som legges til grunn for framstillinga, vil likevel sa langt det er
rad, vaere de samme for begge sprakformene slik at man forholdsvis lett skal kunne
jamfpre dem med hverandre.
7.1.4.1 Verbb0yning i bokmal
7.1.4.1.1 Svake verb
De svake verbene kan deles i to hovedklasser. Til den fprste hprer verb med preteri-
tum pa -et/-a, til den andre verb med preteritum pa -te/-de/-dde. Avhengig av preteri-
tumsendelsen og endelsen i perfektum partisipp deles den andre hovedklassen videre
i tre underklasser.
Eksempel:
1. klasse
-e kaste -er kaster -et/-a kastet/kasta -et/-a kastet/kasta
2. klasse
-e, -0 -(e)r -te, -de, -dde -t,-d,-dd
a)
reise reiser reiste reist
b)
leve lever levde levd
c)
ro ror rodde rodd
482 VERBFRASER
Grunnlaget for skillet mellom hovedklassene er at det er en relativt klar forskjell
mellom bpyningsendelsene i preteritum og perfektum partisipp i de to klassene. Bpy-
ningsendelsene i 2. klasse er klarere bestemt av den fonologiske strukturen til verbet
enn bpyningsendelsene i 1. klasse.
7.1.4.1.1.1 1. klasse.
Dette er den stprste klassen av svake verb. Som nevnt ovenfor er det ogsa en pro-
duktiv klasse slik at de fleste nye verb som dannes i modeme norsk eller blir innlant
utenifra, bpyes etter denne klassen. Saerlig vanlig er det at verb som i modeme norsk
blir dannet ved a legge infinitivsendelsen direkte til grunnordet, bpyes etter 1. klasse
(beine, bile, busse, eige, trikke).
Verbene i 1. klasse har samme form i preteritum og perfektum partisipp. Av vari-
antene -et/-a i preteritum og perfektum partisipp er a-formene langt sjeldnere brukt i
skrift enn et-formene. Endelsen -a blir fprst og fremst brukt i muntlig stil og dessuten
i tilfeller der forfatteren - av ideologiske grunner - pnsker a skrive talemalsnaert eller
velger former som samsvarer med nynorsk.
Til denne klassen hprer en rekke verb der stammen ender pa en konsonantgruppe
som gjpr det uttalemessig vanskelig a tilfpye en endelse som begynner med konso-
nant. Slike verb er f.eks.:
- rd, -vd: karde, herde; hevde
- Ig, -rg: svelge, bfilge; farge, terge
- Ij, -nj, -ij, -tj: belje, olje; m^nje; ferje; vitje
- Ik; -nk, -rk, -sk: melke, bulke; blinke, blunke; virke, dyrke; viske, huske
- bl, -dl, -fl, -gl, -kl, -ml, -pl, -si, -tl, -vl: sable, juble; pendle, svindle; lefle,
skyfle; megle, hagle; hekle, sykle',famle, samle; kople, siple; bygsle, esle; etle,
kitle; avle, tevle
- Im, -rm'.falme, ulme; varme, ncerme (seg)
- dn, -gn, -kn, -In, -pn, -m, -sn, -tn, -vn: modne; gagne; vdkne; gulne; apne;
verne; visne; vitne; stivne
- mp, -rp, -sp: lempe, dumpe; harpe, terpe; lespe, raspe
- br, -dr, -fr, -gr, -kr, -mr, -tr: svabre; bedre, fordre; blafre, ofre; lagre, vegre;
snekre, bunkre; hamre, humre; vatre, sutre
VERB 483
- fs, -ks, -ms, -ns, -ps, -rs, -ts: krafse, snufse; flakse, lekse', bremse, vimse; danse,
svinse; knipse, tipse; herse, kurse; satse, vitse
- ft, -kt, -it, -mt, -nt, -rt, -st: rafte, hefte; hekte, tukte; velte, tilte; skjemte, ymte;
vente, finte; starte, sverte; kaste, miste
- Iv, -rv: salve, hvelve; arve, slurve
Videre hprer ofte verb der stammen ender pa dobbeltkonsonant hit, isaer verb pa -gg,
-kk, -11, -mm, -nn, -rr, -ss, -tt, men ogsa -bb, -dd, -ff og -pp: jobbe, dubbe; vedde,
rydde; straffe, sniffe; rigge,jogge; takke, bukke; grille, rulle; flamme, skumme; danne,
monne; strippe, hoppe; tirre, knurre; gasse, presse; fatte, rette
Enkelte verb med stamme pa enkeltvokal eller diftongen -an bpyes ogsa etter 1.
klasse: lee, roe, kue, sjaue.
Legg spesielt merke til fplgende verb: herme (som bpyes altemativt etter 1. klasse
eller klasse 2b), vokse som bpyes etter klasse 2a, og verb pa -Is som kan bpyes etter
1. klasse (kulse), men som oftere gar etter klasse 2a (hilse/helse, frelse).
7.1.4.1.1.2 2. klasse
Verb i 2. klasse har forskjellig form i preteritum og perfektum partisipp, men kon-
sonanten i partisippet samsvarer med konsonanten i preteritumsendelsen (til -te i pre-
teritum svarer -t i perfektum partisipp, til -de svarer -d og til -dde svarer -dd).
Presensendelsen er regulert slik at verb som ender pa trykksterk vokal (nd), far -r,
mens de fleste andre far -er. Unntak er burde, gjdre, sp0rre og tore som har presens-
formene b0r, gj0r, sp0r og tpr (jf. ogsa 7.1.3.1, punkt d).
Skillet mellom undergruppene i 2. klasse er stort sett bestemt av den fonologiske
strukturen til verbet:
- Nar stammen ender pa de stemte konsonantene -d, -g og -v og diftongene -ei og
-py, far vi (som regel) -de i preteritum.
- Nar stammen ender pa enkeltvokal, far vi -dde i preteritum.
- Ellers far vi -te i preteritum.
484 VERBFRASER
2a. Verb med preteritum pa -te'.
De fleste verbene i 2. klasse h0rer til denne undergruppa.
Til denne grappa hprer for det fprste en lang rekke verb med infinitivsstamme pa
lang vokal + enkel konsonant, f.eks.: tape, drepe, vise, koke, stupe, Icere, h0re, blase.
Hit hprer ogsa alle fremmedord med infinitiv pa -ere: dividere, instruere, studere.
Til denne grappa hprer ogsa en del verb der stammen ender pa dobbeltkonsonan-
tene -kk, -11, -mm, -nn, -rr, -ss, -tt og en del verb der stammen ender pa -Id , -nd, -Ig
og -ng, f.eks.: trykke; kalle, spille; demme, dfimme; kjenne, minne; spfirre; gr0sse\
sette; melde, skylde; sende; stenge, ringe. Verbene brekke, lesse, gr0sse gar ogsa
etter 1. klasse.
Noen fa av disse verbene har vokalskifte i preteritum og perfektum partisipp:
fortelie forteller fortalte fortalt
fplge fplger fulgte fulgt
selge selger solgte solgt
sette setter satte satt
smpre smprer smurte smurt
spprre sppr spurte spurt
velge velger valgte valgt
Enkelte verb har alternative former med eller uten vokalskifte:
kvele kveler kvalte/kvelte kvalt/kvelt
strekke strekker strakte/strekte strakt/strekt
telle teller talte/telte talt/telt
Til grappa med -te i preteritum hprer ogsa enkelte verb med stamme pa -rk, -ks, -Is
og -ns, men flere av disse kan altemativt bpyes etter 1. klasse: styrke, frelse, helse/
hilse, ense. Verbet vokse - ‘tilta i stprrelse’ bpyes etter klasse 2a, men vokse = ‘gni
voks pa’ bpyes etter 1. klasse).
VERB 485
2b. Verb med preteritum pa -de'.
Til denne undergruppa hprer verb med stamme pa vokal + -d,-(g)g, -v eller pa dif-
tongene -ei og -py: skade, lyde, rdde; duge, bygge, skygge, tygge ; leve, love (= ‘gi
Ipfte’), 0ve; dreie,feie, greie; Ьфуе, n0ye, t0ye
Verbene skade, skygge, tygge, love, dreie,feie kan ogsa bpyes etter 1. klasse (dreie
og greie har ogsa preteritum [-dde] og perfektum partisipp [-dd]). Verbet arbeide,
der stammen ender pa diftongen -ei + -d, hprer ogsa hit, men det kan ogsa bpyes etter
1. klasse.
Merk bpyningen av disse tre verbene:
gjdre gj0f gjorde gjort
tore/tprre t0r torde tort
burde bpr burde burdet
Perfektum partisippformen av burde er svaert sjelden i bruk.
2c. Verb med preteritum pa -dde
Til denne undergruppa hprer verb med stamme som ender pa enkel vokal som f.eks.:
bo/bu, bry, fl0, fid, forma, forsma, fri, gro, kl0, kid, kny, nd, ro, rd, ska, skje, skru,
sky, snu, sn0, spy, spa, str0, sy, sa, te; bie, grue, skrue, tie (bie og skrue ogsa som 1.
klasse. Tie har ogsa preteritum tagde, perfektum partisipp tagd).
Merk bpyningen av disse verbene:
ha har hadde hatt
dp dpr dp(d)de dpdd
Flere av disse verbene har dobbeltformer i infinitiv (kort- og langformer), og fplger
derfor gruppe 2b:
skade skader skadde skadd
rade rader radde radd
4
486 VERBFRASER
eller 2c:
ska skar skadde skadd
ra rar radde radd
Infinitiv og presens blir ulike, men preteritum og perfektum partisipp far samme former.
Verbene si og legge er opphavlig svake verb som tidligere kunne ha endelse i preteri-
tum: sagde, lagde. I dag har de enstavelsesform i preteritum og kan klassifiseres som
sterke verb, jf. 7.1.4.1.2.3.
7.1.4.1.2 Sterke verb
Sterke verb har enstavelsesform (ingen endelse) i preteritum, og rotvokalen er ofte
forskjellig i de ulike formene. Rotvokalen kan vsere ulik i infinitiv, preteritum og
perfektum partisipp slik at vi far tre klart atskilte stammeformer, men i mange tilfel-
ler har enten to eller tre av formene samme vokal. Vokalvekslinga kan ogsa fpre til
forandring av den foregaende konsonantismen (f.eks. skjcere - skar).
Perfektum partisipp av sterke verb er enten tostavet og ender pa -et eller enstavet
og ender pa -t, -tt, -d, -dt eller -dd. Den tostavede formen er den egentlige sterke
partisippformen, mens enstavelsesformene er svake partisippformer.
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum partisipp
drikke drikker drakk drukket
skrive skriver skre(i)v skrevet
henge henger hang hengt
bite biter be(i)t bitt
ride rider re(i)d ridd
be ber ba(d) bedt
le ler lo ledd
VERB 487
Med utgangspunkt i vokalvekslinga kan de sterke verbene deles inn i seks under-
klasser i bokmal. Denne inndelinga skjer f0rst og fremst med utgangspunkt i vokalen
i preteritum:
Infinitiv Preteritum Perfektum partisipp
1. -i- -e(i)-/-ei- -e-, -i-
2. -y- -p-/-au- el. -py-/-au- -P-, -py-, -y-, -u-
3. -i-, -у-, -e-, -ж- -a- -u-, -i-, -e-, -a-, -a-
4. -e-, -i- -a- -e-, -i-
5. -a-, -e-, -a- -o- -a-, -e-, -a-
6. Samme vokal i alle formene
7.1.4.1.2.1 l.klasse
Med -e- eller -ei- i preteritum:
drive dre(i)v drevet
bite be(i)t bitt
gli gled, glei[d] glidd
Som drive med sterkt partisipp gar: gripe, knipe, rive, skrike, skrive, snike, stige,
svike.
Som bite med svakt partisipp gar: drite (ogsa sterkt partisipp: dritet), lite, skite
(preteritum skeit), slite, svive (preteritum sveiv, perfektum partisipp: svivd).
Som gli gar andre kortverb med stamme pa lang -i: gni, li (om tid), ri, stri, svi,
vri. Av disse kan gni, li, stri, svi og vri ogsa bpyes svakt etter klasse 2c. Som gli
bpyes ogsa de korresponderende langverbene Ude (partisipp ogsa licit), ride, stride.
Det siste verbet kan ogsa bpyes svakt.
Verbene grine, kvine, skinne, hive kan ha gre(i)n, kvein, skein, he(i)v i preteritum
(perfektum partisipp: grint, kvint, skint, hivd), men de kan ogsa bpyes gjennomfprt
svakt etter 2. klasse.
488 VERBFRASER
7.1.4.1.2.2 2. klasse
Med -0-/-ЙИ- eller -фу-/-аи- i preteritum:
fyke fyker fpk/fauk fpket
flyte flyter flpt/flaut flytt
skyte skyter skjpt/skaut skutt
fly(ge) flyger flpy/flaug flpyet/flydd
Somfyke med sterkt partisipp gar: gyve, klyve, krype, ryke, skyve, smyge, stryke,fryse
(partisipp/rasvet). (Klyve kan ogsa bpyes svakt, og gyve kan ha svakt partisipp gyvd.)
Som flyte med svakt partisipp gar: nyse, nyte, tyte. Med bare -p- i preteritum gar:
gyte, lyde, skryte, snyte. De fire siste - og nyse og tyte - kan ogsa bpyes svakt.
Som skyte med svakt partisipp gar: by(de) (ogsa svakt), bryte, fortryte (preteritum
fortr0t).
Som flyge - men bare med sterkt partisipp - gar: lygeAjuge/lyve. Varianten lyve
har bare l0y i preteritum.
Verb av typen bryte far til dels ogsa -фу- i preteritum: br0yt. Preteritumsformer med
-фу- i slike verb er saerlig vanlig i bymal. Disse formene er ogsa vanlige i talemalsnaert
skriftsprak: Rita kniste og к1фур meg i 0ret; Rita preika beroligende og str0yk henne
over panna med vat klut (Ambjpmsen 1986). Sebfikk bann og гфук snpret; Jeg stansa
ogfrpys tvers gjennom meg; Stig sk0yt brystet fram (Christensen 1984). De diskuterte
sa fillene fpyk; Jorun reiste straks krigen brpyt ut; Faren skpyv pd han (Solstad 1977).
7.1.4.1.2.3 3. klasse
Med -a- i preteritum:
drikke drikker drakk drukket
finne finner fant funnet
baere basrer bar baret
gidde gidder gadd giddet
henge henger hang hengt
brenne brenner brant [brann] brent
legge legger la lagt
VERB 489
Som drikke med sterkt partisipp gar: hjelpe, rekke, sprekke, strekke, treffe, trekke;
slippe, springe, stikke, tvinge; synge, synke.
Som finne med tillagt -t i preteritum og sterkt partisipp gar: binde, spinne, svinne,
vinne.
Som bare med sterkt partisipp gar to andre verb: skjcere, stjele.
Bare og skjare forekommer ogsa med svak bpyning: Dama blir bcert over gplvet og lagt
pa senga (Nilsen 1982); Hvis dem ikke hadde skjart over strupen pa meg ... (Nilsen
1982).
Som gidde med samme vokal i infinitive- og perfektum partisipp-stammen og med
sterkt partisipp gar: briste/breste (briste kan ogsa ha -и- i partisippet), klinge (partisipp
kling(e)t), sitte; dette, gleppe/glippe, knekke (partisipp ogsa knekt), kneste, knette,
kvede, kvekke, kveppe, skjelve (preteritum skalv), skvette, sprette, smette, svelte, s0kke.
Verbene tigge, lekke, velte (de to siste i intransitiv bruk) kan ogsa bpyes slik (pre-
teritum: tagg, lakk, valt, perfektum partisipp: tigd, lekfi) men kan ogsa bpyes svakt
etter 1. klasse (yelte har bare endelsen -et/-a i perfektum partisipp).
Som henge med samme vokal i infinitivs- og perfektum partisipp-stammen og
med svakt partisipp gar: gjelde (preteritum g(j)aldt), slenge, smelle (preteritum
smaltfismall}), be(de) (preteritum badfiba], partisipp bedt), gi (preteritum gavfigcfi,
partisipp gitt). Verbet vcere har uregelmessig form i presens: er.
Verbene reke, kreke, gnelle og skrelle kan bpyes som henge (kreke med sterkt
partisipp), men kan ogsa bpyes svakt.
Som brenne med tillagt -t i preteritum gar: renne.
Som legge gar verbet si. Begge disse verbene var opphavlig svake, 7.1.4.1.1.2.
Presens av si er sier.
Sterke verb fra forskjellige klasser har i pstlandske dialekter ofte sterke former som
slutter pa -i i perfektum partisipp. Slike i-former forekommer ogsa i skrift, saerlig hos
forfattere som skriver talemalsnaert: drekki, driti, drivi, finni, frysi, gripi, rivi, sleppi,
treffi, trekki. Eksempler: Dagen skal bli l0fterik ogsa for Silda som har skulka skolen og
sniki rundt for mora si hele formiddagen (Nilsen 1982); Etter a ha lytta pa dpra aleine,
kommer Rita Ippende og forteller at hun hprte fryktelige skrik inne fra leiligheten, som
om noen blei stikki med kniv (Nilsen 1982); Etter at han hadde drivi omkring i gatene
i Askim (Solstad 1977); Plutselig blei d0ra til butikken rivi opp (Solstad 1977); Det er
godt jugi hele veien (Aftenposten 1995).
490 VERBFRASER
7.1.4.1.2.4 4. klasse
Med -a- i preteritum:
ete eter at ett
ligge ligge i&[g] ligget
se ser sa[g] sett
Klassen omfatter bare disse tre verbene.
7.1.4.1.2.5 5. klasse
Med -o- i preteritum og lik vokal i infinitivs- og perfektum partisipp-stammen:
fare farer for fart
vege veger vog vegd
sla slar slo slatt
Alle verbene i denne klassen - med unntak av sverge/sverje - har svak form av per-
fektum partisipp.
Som/are gar: dra(ge) (preteritum drag [dro], partisipp dradd/dratt), la(te), ta (pre-
sens tar, preteritum tok, partisipp tatt), tillate.
Verbene gale, gnage, grave, male (= ‘male kom’) har altemativt -o- i preteritum
(gol/galte, gnog/gnagde, grov/gravde, mol/malte), men bpyes ellers svakt.
Som vege gar: le (preteritum: lo, partisipp: ledd). Verbet veve har altemativt -o-
i preteritum (yov/vevde), men bpyes ellers svakt. Verbet sverje/sverge skiller seg ut
med sterk form og -o- i partisippet: svoret.
Som sla gar: sta (preteritum stod[sto\). Verbet tra har altemativt -o- i preteritum
(tro/tradde), men bpyes ellers svakt.
7.1.4.1.2.6 6. klasse
Med samme vokal i alle formene:
komme kommer kom kommet
late later
lat latt
VERB 491
Som komme med sterkt partisipp gar: save, 1фре (ogsa svakt partisipp: l0pt).
Som late med svakt partisipp (men med varierende stammevokaler) gar falle, grate
(ogsa preteritum gret), holde, 1фре (se ovenfor).
Verbene hete og hogge/hugge kan ha sterkt preteritum (het, hogg/hugg), men bpyes
ellers svakt.
For seg star verbene fa og ga, som bpyes slik:
fa far
ga gar
fikk [fekk] fatt
gikk [gjekk] gatt
7.1.4.1.3 Preterito-presentiske verb
Disse verbene har enstavelsesform i presens (opphavlig en sterk preteritumsform),
og vokalen i presens er ofte ulik vokalen i infinitiv. Verbene har endelse i preteritum,
og perfektum partisipp er dannet til preteritumsformen:
matte ma matte mattet
vite ve(i)t visste visst
kunne kan kunne kunnet
skulle skal skulle skullet
ville vil ville villet
Verbet ville er historisk sett ikke et preterito-presentisk verb.
Til denne klassen hprte opphavlig ogsa eie, som i dag har den svake formen eier i
presens, og som kan bpyes som et regelmessig svakt verb, men som ogsa har formene
dtte, att i preteritum og perfektum partisipp.
492 VERBFRASER
7.1.4.2 Verbb0yning i nynorsk
7.1.4.2.1 Svake verb
De svake verbene kan deles inn i to hovedklasser. Til den f0rste h0rer verb med pre-
teritum pa -a, til den andre verb med preteritum pa -te, -de eller -dde. Avhengig av
preteritumsendelsen og endelsen i perfektum partisipp deles den andre hovedklassen
videre i fire underklasser:
Eksempel:
1. klasse
-e -ar -a -a
kaste kastar kasta kasta
2. klasse
-e, -0 -(e)r, -0- -te, -de, -dde -t, -d, -t, -dd,
a) reise reiser reiste reist
b) leve lever levde levd/levt
tyde tyder tydde tydd/tydt
c) tru trur trudde trudd/trutt
greie greier greidde greidd/greitt
d) telje tel talde talt
krevje krev kravde kravd/kravt
Grunnlaget for skillet mellom hovedklassene er at det er en relativt klar forskjell mel-
lom bpyningsendelsene i de to klassene. Det er vanskelig a gi regler for hvilke verb
som hprer til 1. klasse, mens det derimot er et visst samsvar mellom den fonologiske
strukturen til verbet og de ulike bpyningsendelsene innenfor 2. klasse.
Som perfektum partisipp er npytrumsformen av partisippet oppgitt. Det er den
formen av partisippet som blir brukt etter hjelpeverbene ha og fa.
VERB 493
(Om b0yning av perfektum partisipp i nynorsk, se 7.2.2.)
(Om infinitivsendelsen, se 7.1.3.1, punkt a.)
7.1.4.2.1.1 l.klasse
Dette er den stprste klassen av svake verb. Som i bokmal er det ogsa en produktiv
klasse i nynorsk, og de fleste nye verb som dannes eller blir innlant utenifra, bpyes
etter denne klassen. Sgerlig vanlig er det at nye verb som dannes ved a legge infinitivs-
endelsen direkte til grunnordet, bpyes etter 1. klasse (bile, busse, sjefe, trikke o.a.).
Verbene i 1. klasse har samme form i preteritum og perfektum partisipp (ev. ogsa
i infinitiv). Til denne klassen hprer en rekke verb der stammen ender pa en konso-
nantgruppe som gjpr det vapskelig uttalemessig a tilfpye en endelse som begynner
pa konsonant. Slike verb er f.eks.:
- rd, -vd: karde, herde (ogsa med -de i preteritum); hevde
- rg: farge, terge
- Ij, -mj, -nj, -ij, -tj, -vj: belje; remje; m0nje; ferje; vitje; stevje. Dette gjelder
enkelte verb. De aller fleste verb med stamme pa 1, m, n, r, t, v + j bpyes etter
klasse 2d. Enkelte, som verje, kan bpyes etter begge klassene.
- Ik, -nk, -rk, -sk: kalke, mj0lke; blinke, blunke; dyrke, t0rke; baske, fiske. Verb
som tenke, verke (‘gjpre vondt’), styrke, som er sideformer til former med -nkj,
-rkj (tenkje, verkje, styrkje), bpyes imidlertid etter klasse 2a.
- bl, -dl, -fl, -gl, -kl, -ml, -pl, -si, -tl, -vl: sable, juble; pendle, svindle; lefle, skyfle;
hagle, segle/sigle (ogsa etter klasse 2b); hekle, sykle; famle, somle; kople, siple;
fengsle, bygsle; etle, kitle; avle, tevle
- Im, -rm: falme, ulme; varme, ncerme (seg), (herme, verme gar ogsa etter
klasse 2).
- dn, -gn, -kn, -In, -pn, -m, -sn, -tn, -vn: modne; gagne; vakne; gulne; opne;
veme; visne; vitne; stivne
- mp, -rp, -sp: lempe, dumpe; harpe, terpe; lespe, raspe
- br, -dr, -fr, -gr, -kr, -mr, -tr: svabre; heidre, fordre; blafre, ofre; lagre, vegre;
snikre, bunkre; hamre, humre; vatre, sutre
- fs, -ks, -ms, -ns, -ps, -rs, -ts: krafse, snufse; flakse, lekse', bremse, vimse; danse,
svinse; knipse, tipse; herse, kurse; satse, vitse. Verb pa -Is gar enten etter denne
klassen (f.eks. kulse, helse) eller etter klasse 2a (frelse, altemativt ogsa helse).
-kt, -mt, -nt, -rt: hekte, tukte; skjemte, ymte; vente, finte; starte, sverte
494 VERBFRASER
Mange verb med stamme pa -ft, -It og -st kan altemativt bpyes etter denne klassen
eller etter klasse 2: drpfte, gifte; elte, velte (i transitiv bruk)-, feste, miste, riste. Men
bare etter denne klassen gar kaste.
Verb med stamme pa -Iv og -rv kan enten bpyes etter denne klassen (salve, arve,
serve) eller etter klasse 2b (erve). Enkelte kan ogsa bpyes etter begge klassene (kvelve).
Videre hprer ofte verb der stammen ender pa dobbeltkonsonant, hit. Det gjelder
saerlig verb pa -gg, -kk, -mm, -nn, -ss, -tt, men ogsa pa -bb, -dd, -ff, -11, -pp og -rr:
jobbe, dubbe; vedde, rydde; straffe, sniffe; rigge,jogge; takke, bukke (verb sova rekke,
vekke, som er sideformer til verb med -kkj- {rekkje, vekkje), bpyes etter klasse 2a);
grille, rulle; flamme, skumme; danne, monne; strippe, hoppe; tirre, knurre; gasse,
presse; fatte, rette (= ‘korrigere’, retie = ‘gjpre rett’, bpyes ogsa etter 2a).
Enkelte verb med stamme pa enkeltvokal eller diftongen -an bpyes ogsa etter 1.
klasse: lee, frie, roe, kue, nye (opp att), sn0e, snaue. Noen verb med stamme pa dif-
tongene -ei og -py kan ogsa ga etter denne klassen (feie, heie, h0ye, stpye), men som
regel bpyes verb med disse diftongene etter 2. klasse.
7.1.4.2.1.2 2. klasse
Verb i 2. klasse har forskjellig form i preteritum og perfektum partisipp. Partisippene
er dannet av preteritumsstammen med tillegg av et suffiks. Som regel er partisippet
lik preteritumsstammen (reist-Zreist, levd-Zlevd, greidd-Zgreidd, trudd-Ztrudd), men
de fleste verbene i gruppe d har hovedform med -t i partisippet og -de i preteritum
(sideformer med -te i preteritum og -d i partisippet som gjpr det mulig a gjennom-
fpre bruk av enten -t eller -d i begge formene). Verbene i gruppene b og c har ogsa
sidestilte former med -t og -tt i perfektum partisipp.
Presensendelsene er regulert slik at de fleste verb far -er lagt til infinitivsstammen,
mens verb med stamme pa trykksterk vokal eller diftong far -r og verb pa -j er uten
endelse.
Skillet mellom undergruppene i 2. klasse er stort sett bestemt av den fonologiske
strukturen til verbet:
- Nar stammen ender pa ustemt konsonant og ofte nar den ender pa -1, -n og -r, far
vi (som regel) -te i preteritum.
VERB 495
- Nar stammen ender pa stemt konsonant (saerlig -d, -g, -v), far vi (som regel) -de i
preteritum.
- Nar stammen ender pa enkeltvokal eller pa diftongene -ei og -0y, far vi (som regel)
-dde i preteritum.
2a. Verb med preteritum pa-te:
Til denne gruppa hprer for det fprste mange verb med infinitivsstamme pa lang vokal
(eller diftong) + -p, -t, -k, -1 og -s: tape, slepe; m0te, r0yte; huke (= ‘bpye seg’); smile,
tale; ause, reise.
Hit hprer ogsa alle fremmedord med infinitiv pa -ere: dividere, instruere, studere.
Til denne gruppa hprer ogsa verb der stammen ender pa -kj (og tilsvarende side-
former pa -k): merkje [merke] (= ‘sette merke pa’), r0ykje [r0yke], skjekkje [skjekke],
sprikje [sprike], styrkje [styrke], s0kje [s0ke], steikje [steike], verkje [verkej. Slik gar
ogsa: ryskje [rys/ce], ynskje/0nskje.
En gruppe verb med stamme pa -kkj (og tilsvarende sideformer pa -kk) gar ogsa
slik, men enkelte verb har alternative hovedformer med vokalskifte i preteritum og
perfektum partisipp:/ZeZc/y'e [flekke] (preteritum: flekte eX.flakte, perfektum partisipp:
flekt/flakf), klekkje [klekke], knekkje \knekke], rekkje [rekke], r0ykje [r0yke], sl0kkje
[sl0kke], strekkje [strekke] (preteritum: strekte/strakte, perfektum partisipp: strekt/
strakt), tekkje [tekke], trekkje [trekke], tykkje [tykke], vekkje [vekke] (partisippet vakt
i religips betydning).
I alle disse verbene er det bortfall av -j foran endelsene i preteritum og perfektum
partisipp.
Verb med stamme pa kort vokal + -ng (som er sideformer til verb med stamme
pa kort vokal + -ngj) hprer ogsa hit: [fenge], [ringe], [stenge], [lenge] (= ‘forlenge’),
[vrenge], [ynge]. De korresponderende hovedformene (fengje, ringje osv.) bpyes etter
klasse 2b, se nedenfor.
Verb med stamme pa -mm, -nn, -Id og -nd kan ogsa ha [-te] i preteritum som side-
form og altemativt bpyes etter 2a (jf. 2b nedenfor).
En stor gruppe verb bpyes enten etter klasse 2a eller etter klasse 1: ape, bake,
breke, brake, buse, feste (= ‘gjpre fast’), fleipe, geipe, jdle (seg), koke, leite, leike,
like, lose, luke, rope, rose, skjefte, sope, sprette, svelte (de to siste i transitiv bmk)
og mange flere. Verb i denne gruppa som har stammeutlyd pa konsonant + -t (eller
-tt), far ikke tillagt ny -t i preteritum: feste, skjefte, sprette, svelte.
496 VERBFRASER
En gruppe verb med infinitivsstamme pa lang vokal + -r bpyes enten etter klasse
2a eller etter 2b. Enkelte av disse kan dessuten ogsa bpyes etter 1. klasse:
Med altemativ bpyning etter 2a eller 2b:
fpre fprer fprte/fprde fprt [fprd]
Slik bpyes ogsa: bevare, erfare, erklcere, erncere, flire, fyre, gire (‘tra etter’), glire,
glyre, hcere, h0re, kjcere (= ‘klage’), kj0re, Icere, r0re, sn0re, spire, styre, st0yre, syre,
tcere, yre, 0re. Verbet tore gar etter 2b, men har -te i preteritum som sideform. Verbet
tole [tale] har ogsa altemativt -te eller -de i preteritum.
Med altemativ bpyning etter 2a, 2b eller 1:
klare klarer/klarar klarde/klarte/klara klart/[klard]/klara
Slik bpyes ogsa: fire, forklare, hyre, klore, kure, lire, lure, sl0re (ogsa avsl0re, til-
sl0re), spare, stire, sture, svare, vare (ogsa refleksivformen varast som i preteritum
har: vardest/vartest/varast).
2b. Verb med preteritum pa -de'.
Til denne gruppa hprer mange verb der stammen ender pa diftong eller vokal + -d,
-g(g)j, -v: arbeide, veide, skade, lyde, tyde, byggje [bygge], hyggje [hygge], leve,
pr0ve.
Enkelte verb har tidligere hatt en -g i stammen som er bortfait i infinitiv, men som
er bevart i preteritum og perfektum partisipp:
bpye bpyer bpygde bpygd/bpygt
tpye tpyer tpygde tpygd/tpygt
vie vier vigde vigd/vigt
For seg star:
a) npye npyer npgde npgd/npgt
plpye plpyer plpgde plpgd/plpgt
slpye slpyer slpgde slpgd/slpgt
b) seie seier sa(gde) sagt
teie teier tagde tagd/tagt
VERB 497
Alle verb med preteritum pa vokal (diftong) + -dde (arbeide), -gde (b0ye) og -vde
(leve) har altemativt -d eller -t i npytrumsformen av perfektum partisipp.
Preteritumsformen sagde er sjelden i bruk.
Til denne gruppa hprer videre verb der stammen ender pa -m(m), ofte ogsa verb
der stammen ender pa -nn og -n med en annen konsonant etter eller foran:
dpmme dpmmer dpmde [dpmte] dpmt [dpmd]
kjenne kjenner kjende [kjente] kjent [kjend]
sende sender sende [sendte] sendt [send]
nemne nemner nemnde [nemnte] nemnt [nemnd]
Slik bpyes: demme, kjemme, klemme, t0mme; brenne, renne; hende, vende; femne,
hemne (de to siste ogsa etter 1. klasse).
For seg star verbene bestemme og lime, som kan bpyes altemativt etter klasse 2a
eller 2b (-te eller -de i preteritum, lime kan ogsa bpyes etter 1. klasse). Velger en
sideformene pa -te i preteritum, kan altsa disse verbene bpyes etter klasse 2a (se
ovenfor).
Alle verb i klasse 2b med stamme pa -1, -Id, -(m)m, -(n)n, -nd, -ng, -r og -rd har
sideformer pa -d i perfektum partisipp.
Ogsa verb der stammen ender pa -Igj, -ngj og -Id, bpyes etter denne klassen:
fplgje fplgjer fplgde fplgt [ fplgd]
hengje hengjer hengde hengt[hengd]
melde melder melde meldt [ meld]
Slikbpyesogsa: telgje,fengje, lengje, mengje, ringje, stengje,sprengje, vrengje,yngje,
skylde (= ‘ha gjeld’; ‘plikte’, ‘ha skyldighet til’), [volde], (De to siste kan altemativt
bpyes etter 1. klasse.) Med unntak av verbene pa -Igj- kan alle disse verbene som
sideform bpyes etter klasse 2a, se ovenfor.
En gruppe verb med infinitivsstamme pa lang vokal + -r (f.eks./pre) blir altemativt
bpyd etter klasse 2b eller 2a, enkelte ogsa etter 1. klasse (f.eks. klare) (se ovenfor,
legg merke til at disse har -d i perfektum partisipp som sideform). Merk ogsa verbet
tole [tale] som kan bpyes etter 2a eller 2b (se ovenfor).
Tre verb med stamme pa diftong eller lang vokal + -r har -te i preteritum som
sideform:
498 VERBFRASER
hpyre
k0yre
tore
h0yrde [ h0yrte]
k0yrde [k0yrte]
torde [torte]
h0yrt [hpyrd]
k0yrt [k0yrd]
tort [tord]
2c. Verb med preteritum pa -dde-.
Til denne undergruppa hprer verb med infinitivsstamme som ender pa lang vokal
eller diftong.
Hit hprer for det fprste verb der infinitivsformen er lik stammen (kortverb). De
bpyes enten som tru eller Ыф:
tru trur trudde trudd/trutt
blp blpr blpdde blpdd/blpdt
Som tru bpyes: ble (= ‘blai eibok’; ‘velge ut’), bu, d0y,fli,fly (‘rpmme’),/Za, forma,
forsmd,fri, ha, gnu, gro, ga (‘merke’), к1ф, kla, kny, kry, nd, гф (‘rydde’), skje, sky,
snu, sn0, spy, sa, spa, str0, sy, te, tra.
Ha har bare formen hatt i perfektum partisipp.
Som Ыф, som ogsa har formen bbpde i infinitiv, bpyes andre verb med altema-
tiv (eldre) tostavelsesform i infinitiv (langform): bla(de), bre(de), fl0(de), gle(de),
gl0(de), kle(de), rd(de), ska(de), spa(de), trce(de) (‘sette trad i’). Med altemativ sterk
bpyning ogsa: gli(de), gni(de), li(de), ri(de), skri(de), stri(de), svi(de), vri(de) (se 1.
klasse av sterke verb).
For det andre hprer ogsa en del verb hit med infinitivsendelsen lagt direkte til dif-
tongen eller utlydsvokalen i infinitivsstammen:
greie greier greidde greidd/greitt
Slik gar: breie, leie, neie (‘bpye spissen pa en Spiker’), pleie, reie, snbye, spreie.
Altemativt slik eller etter 1. klasse gar: bie, dreie, grue, meie, skru(e), sneie.
Om enkelte verb med stamme pa -ei, -py som bpyes etter klasse 1 eller 2b, se
ovenfor.
VERB 499
2d. Verb uten endelse i presens og med -de i preteritum:
Til denne undergruppa hprer verb med kort rotvokal og stamme pa -j. Infinitivs- og
presensformen har ofte annen vokal enn preteritums- og partisippformen (omlyd i
infinitiv og presens):
krevje krev kravde kravd/kravt
telje tel talde [talte] talt [tald]
Som krevje, med -de i preteritum og valgfritt -d/-t i perfektum partisipp, gar verb
med stamme pa -dj og -vj:
rydje ryd rudde rudd/rudt
vevje vev vavde vavd/vavt
Som telje med endelsen -de [-te] i preteritum og -t [-tZ] i perfektum partisipp gar en
mengde verb med stamme pa -Ij, -mj, -nj og -rj:
Stamme pa -Ij:
dvelje dplje selje skilje skylje velje dvel d01 sei skil skyl vei dvalde [dvalte] dulde [dulte] selde [selte] skilde [skilte] skylde [skylte] valde [valte] dvalt [dvald] dult [duld] selt [seld] skilt [skild] skylt [skyld] valt [vald]
Stamme pa -mj:
gremje grem gramde [gramte] gramt [gramd]
lemje lem lamde [lamte] lamt [lamd]
semje sem samde [samte] samt [samd]
symje sym sumde [sumte] sumt [sumd]
Stamme pa -nj:
drynje dryn drunde [drunte] drunt [drund]
stynje styn stunde [stunte] stunt [stund]
venje ven vande [vante] vant [vand]
500 VERBFRASER
Stamme pa -rj:
smpije smpr smurde [smurte] smurt [smurd]
sppije sppr spurde [spurte] spurt [spurd]
vege ver varde [varte] vart [vard]
Verbet byrje har bare -de i preteritum:
byrje/burdebpr burde
burt [burd]
(Perfektum partisipp-formen av byrje er svaert sjelden brukt.)
Verbet verje kan ogsa bpyes etter 1. klasse.
For seg star verb med stamme pa -sj og -tj, som far endelsen -te i preteritum:
drysje drys druste drust
setje set sette sett
Til denne klassen kan vi ogsa regne verbene gjere [gj0re] og leggje:
gjere gjer[er] gjorde gjort
leggje legg la/lagde lagt
Flere verb i denne undergruppa (saerlig ofte verb pa -mj og -nj) har alternative sidefor-
mer som bpyes etter gruppe 2a, f.eks.: [temme], [venne], [dr0nne], [st0nne], [sette].
7.1.4.2.2 Sterke verb
Sterke verb har enstavelsesform (ingen endelse) i preteritum, og rotvokalen er ofte
forskjellig i de ulike formene. Rotvokalen kan vaere ulik i infinitiv, preteritum og
perfektum partisipp, slik at vi far tre klart atskilte stammeformer, men i noen tilfel-
ler har enten to eller tre av formene samme vokal. Vokalvekslinga kan ogsa fpre til
forandring av den foregaende konsonantismen (f.eks. skjere - skar).
Presensformene i nynorsk har enstavelsesform som hovedform og tostavelsesfor-
mer pa [-er] som sideform. Disse sideformene er lite brukt i skrift og vil ikke bli fprt
opp i bpyningsoversiktene nedenfor.
VERB 501
Presensformene har ofte annen vokal enn rotvokalen i infinitiv (omlyd der dette
er mulig), og dette kan ogsa f0re til forandring av den foregaende konsonantismen
(f.eks. kome - kjem [kjemer]').
Perfektum partisipp har i de fleste tilfellene sterk form som ender pa altemativt -e
eller -i. Ved enkelte verb fins det svake partisipp pa -tt (-dd) (hoved- eller sideform).
Infinitiv Presens Preteritum Perfektum partisipp
bite bit beit bite/biti
bryte bryt braut brote/broti
fare fer for fare/fari
le ler lo lett/ledd
take/ta tek/[tar] tok teke/teki/[tatt]
I fortsettelsen bruker vi bare -i i sterk form av perfektum partisipp. Det er da under-
forstatt at ogsa -e kan brukes.
Med utgangspunkt i vokalvekslinga kan de sterke verbene deles inn i underklasser.
Legger vi vokalen i preteritum til grunn for inndelinga, kan vi i modeme nynorsk
skille mellom sju slike klasser med enkelte undergrupper:
Infinitiv Preteritum Perfektum partisipp
1. -i- -ei- -i-
2.' -У-, -jo-, -u- -au- -0-
3. -e-, -i- -a- (kort) -O-, -u-
-e- -a- (lang) -o-
-e- -a- (lang) -e-
4. -e-, -i-, -a- -a- -e-
5. -o- (vok. + velar kons.) -o- (kort) -o-
6. -a- (ulike vokaler) -o- (lang) -a-, -e- (ulike vokaler)
7. -a-, -a- -e- -a-, -a-
502 VERBFRASER
7.1.4.2.2.1 1. klasse
Med -ei- i preteritum:
bite bit beit biti
gli(de) glir/glid glei(d) glidi
Som bite gar: bide (= ‘finnes’), blive (= ‘drukne’), drive, fline, grine, gripe, klipe,
klive, knipe, kvine, lite, pipe, rise, rive, sige, skine, skrike, skrive, slite, smite, snide
(= ‘snitte’), stige, svike, svive, trive, vike.
Som gli(de) gar: gni(de), li(de), ri(de), skri(de), stri(de), svi(de), vri(de).
Verbene gni(de), stri(de) og vri(de) har ogsa altemativ svak bpyning etter klasse
2c. Verbene li(de), ri(de), skri(de) og svi(de) har altemativt svak form i perfektum
partisipp (lidd/lidt, ridd/ridt, skridd/skridt, svidd/svidt). I transitiv bmk bpyes svi(de)
vanligvis svakt etter klasse 2c (Ho svidde haret sitt, jf. parverb 7.4.5).
Hit hprer ogsa verbet bli, som har kortform i infinitiv og svak form i perfektum
partisipp:
bli blir blei blitt
Dette verbet kan ogsa bpyes med former av verte i preteritum og perfektum parti-
sipp, slik at vi far skifte mellom to stammer i bpyningsmpnstret (suppletivbpyning,
jf- 1.3.2):
bli blir vart vorti
7.1.4.2.2.2 2. klasse
Med -au- i preteritum:
bryte bryt braut broti
gjose gys gaus gosi
suge syg saug sogi
VERB 503
Som bryte med lang -y- i infinitiv gar: by(de), drype, fly(ge), flyte, fryse, fyke, gyte
(b0yes ogsa svakt), gyve, klyve, krype, Zyge (ogsa: ljuge), lyte, nyse, nyte, ryke, ryte,
skyte, skyve (ogsa svakt), srnyge, stryke, syde, tryte (‘ta slutt’), tyte (= ‘suse’; ‘sive
ut’). By(de) og fly(ge) har presensformene byr eller byd, flyr eller flyg.
Som gjose med -jo- i infinitiv gar bare noen fa verb i modeme nynorsk:
kjose (‘velge’), Ijote (ved siden av lyte), njode (= ‘neie’), sjode (ved siden av syde).
Sideformer til formene med -y- er [bjode], [gjote], [skjote].
Som suge med lang -u- i infinitiv gar verbet stupe, som ogsa kan bpyes svakt etter
klasse 2a.
7.1.4.2.2.3 3. klasse
Med -a- i preteritum:
a) breste brest brast brosti
b) finne finn farm funni
c) bere ber bar bori
d) lese les las lesi
Verb i gruppe a og b har kort stammevokal i preteritum, mens den er lang i gruppene
c og d.
Til gruppe a med -e- i infinitiv hprer: dette, gjelde (preteritum: g(j)aldt, ogsa svakt
perfektum partisipp: gjeldt), gleppe, glette, gnelle, gneste, gnette (= ‘rikke seg’),
knekke, kneste (= ‘gneste’), knette, kvekke, kvelve, kveppe, kverve, rekke (= ‘strekke
til, na’), skjelve (preteritumskalv), skrelle (= ‘smelle’), skvette, sleppe, smelle, smette,
snerte, spenne (= ‘vise tegn til liv’, ‘rpre seg’), sprekke, sprette, strekke, svelle, svelte,
tverre (= ‘minke’, ‘forsvinne’; bpyes ogsa svakt etter 1. klasse), velle (= ‘strpmme
(fram)’), velte, verpe, verte.
Til gruppe b med -i- i infinitiv hprer: drikke, klinge, spinne, springe, stikke, svinne.
504 VERBFRASER
Hit h0rer ogsa verbene binde og vinde som har formene batt, vatt (imperativ bind!/
bitt og vind/vitt, se 7.1.3.1, punkt c). Verbene gidde og tigge kan ogsaregnes hit, men
de har -i- i perfektum partisipp som verb i 1. klasse. {Tigge kan ogsa bpyes etter 1.
klasse av svake verb.)
Til denne gruppa kan vi ogsa regne brenne og renne med -e- i infinitiv.
For seg star verbet falle som har -a- i infinitiv og perfektum partisipp.
Til gruppe c med lang stammevokal i preteritum og -e- i infinitiv hprer: skjere
(preteritum: skar), stele, vere (presens: er).
Til gruppe d med lang stammevokal i preteritum og -e- i infinitiv og perfektum
partisipp hprer: drepe, gjete (‘gjette; nevne’), kreke, kvede, leke (‘vaere utett’), reke.
Altemativ kortform i infinitiv og altemativt svakt partisipp har:
be(de) ber/bed bad bedi/bedd/bedt
gje(ve)/gi gjev/gir gav gjevi/gitt
For seg star verbet sitje som har -i- i infinitivsstammen:
sitje [sitte] sit sat seti
7.1.4.2.2.4 4. klasse
Med -a- i preteritum:
ete et at eti
liggje ligg lag legi
sja ser sag sett
Klassen omfatter bare disse tre verbene. Liggje har i infinitiv sideformen ligge.
VERB 505
7.1.4.2.2.5 5. klasse
Med vanligvis kort -o- (uttalt a) i preteritum:
kom(m)e kjem
spkke spkk
kom
sokk
kom(m)i
sokki
Som котте b0yes: save (presens: s0v, lang vokal i preteritum), hogge (presens: h$gg.
Verbet hogge kan ogsa bpyes svakt etter klasse 2b).
Som s0kke bpyes enkelte verb som i infinitiv har stamme pa -g(g)(j) eller -k(k)(j):
skr0kke (= ‘krype i hop; minke’), st0kke, tyggje [tygge], syngje [synge] (perfektum
partisipp: sungi), slenge (perfektum partisipp: slungi, trenge (perfektum partisipp:
trungi).
7.1.4.2.2.6 6. klasse
Med lang -o- i preteritum:
fare fer for fari
ake ek ok eki
Som fare bpyes: ale (bpyes ogsa svakt etter klasse 2a), ase (= ‘gjaere’), gale (presens
gjel), grave, male (= ‘male kom’), skave (presens skjev, ogsa svak bpying etter 1.
klasse).
Med -e- i infinitiv og kort stammevokal i preteritum: vekse.
Verbet vekse forekommer av og til ogsa med formen vaks i preteritum (etter 3. klasse):
da ho vaks opp (Sagen 1976).
Som ake bpyes: gnage [ake og gnage bpyes ogsa svakt etter 1. klasse), skake (presens
skjekf vege.
Alternative kortformer i infinitiv og alternative svake former i perfektum partisipp
har:
dra(ge) dreg/[drar] drog dregi/[dradd/dratt]
ta(ke) tek/[tar] tok teki/[tatt]
506 VERBFRASER
Enkelte verb har andre vokaler enn -a-, respektive -e-, i infinitiv og perfektum par-
tisipp:
le ler lo
sla slar/[slser] slo
sta star stod [sto]
tra trar tro(d)/tradde
tre(de) tred/trer tro(d)/tradde
hevje hev hov
sverje sver svor
vege veg vog
veve vev vov
ledd/lett
slegi/slatt
statt
tradd/tratt
tredi/tradd/tradt
hovi
svori
vegi
vovi
Av disse kan hevje ogsa bpyes svakt etter 1. klasse.
7.1.4.2.2.7 7. klasse
Med -e- i preteritum:
grate greet gret
fa far/[f<er] fekk/[fikk]
grati
fatt/[fengi]
Som grate med lang -e- i preteritum gar: blase (ogsa svakt etter klasse 2a) og late.
Hit hprer ogsa verbet la(te) med altemativ kortform i infinitiv og altemativt svakt
partisipp:
la(te) let/[lar] let
lati/[latt]
Verbet heite kan ha sterk preteritumsform (het), men kan ogsa bpyes svakt etter klasse
2a.
Som fa med kort -e- i preteritum gar: gd (presens: gar, preteritum: gjekk [gikk],
perfektum partisipp: gatt) eller - som sideformer: [gange, gjeng, gjekk, gjengi].
VERB 507
Hit kan vi ogsa regne verbene:
halde held heldt haldi
hange heng hekk hangi
Hange kan ogsa ha formen hang i preteritum og henge i infinitiv.
7.1.4.2.3 Preterito-presentiske verb
Disse verbene har enstavelsesform i presens (opphavlig en sterk preteritumsform),
og vokalen i presens er ofte ulik vokalen i infinitiv. Verbene har endelse i preteritum,
og perfektum partisipp er dannet til preteritumsformen:
eige eig atte[eigde] att [eigd/eigt]
matte ma matte matt/matta
turve tarv turvte turvt
vite veit visste visst
kunne kan kunne kunna
skulle skal skulle skulla
vilje vil ville vilja
Historisk sett er vilje ikke et preterito-presentisk verb. Til gruppa av preterito-presen-
tiske verb hprer ogsa типе (= ‘kunne hende (at)’, ‘vaere mulig’) som er sjelden i bruk.
7.1.5 S-former
I tillegg til de formene av verbet som det er gjort greie for ovenfor, opptrer ogsa
mange verb med endelsene -s\-st [-?] i ulike bpyningsformer. Disse formene vil vi
her omtale under ett som verbets s-former (jf. ogsa 7.4.7).
7.1.5.1 B0yning
Mange av disse verbene er dannet av svake og sterke verb uten s-form (undre, mpte,
skille osv.), og de bpyes da i samsvar med grunnverbet:
508 VERBFRASER
Bokmal:
undres undres undre(de)s undres
mptes m0tes m0ttes mpttes
skilies skil(le)s skiltes skiltes
skjemmes skjem(me)s skjemtes skjemtes
spprre sp0r(re)s spurtes spurts
bites bites be(i)ts bites
finnes finnes el. fins fantes el. fans funnes
slass slass sloss slass
treffes treffes traf(fe)s truffes
Nynorsk:
undrast undrast undrast undrast
mptast m0test mpttest m0tst
skiljast skilst skildest/[skiltest] skilst
skjemmast skjemmest skjemdest/fskjemtest] skjemst
sp0rjast sp0rst spurdest spurst
treffast treffest treftest trefst
bitast bitst [bitest] beitst bitist
finnast finst [finnest] fanst funnist
slast slast [slsest] slost slast/slegist
last laest lest last
Vi legger her merke til at s-endelsen kommer etter tempusendelsen i preteritum. Dette
gjpr det noe problematisk a regne med avledning i slike tilfeller ettersom avlednings-
suffiks normalt kommer f0r b0yningssuffiks (jf. 2.1). Enkelte s-verb har ogsa en spesiell
betydning som ikke uten videre kan avledes fra grunnverbet uten -s: finnes (= ‘eksistere’,
‘veere’), slass (= ‘kjempe’, ‘vaere i slagsmal’, ved siden av slas med passiv betydning),
synes (= ‘mene’), nn. last [Z<5.s\s] (= ‘late som (om)’.
Til alle bdyningsendelsene pa -st i nynorsk er det sideformer med bare -s, f.eks. skjem-
mas, skjemmes, skjemdes/skjemtes, skjems. Disse er ikke f0rt opp i bpyningsoversiktene.
Infinitiv dannes som regel ved at endelsene -vl-V [-v] legges direkte til infinitivsfor-
men av grunnverbet. Enstavelsesverb i bokmal som ender pa vokal (gi, fa, se, si, ta),
kan ha -es i infinitiv: gi(e)s, fa(e)s, se(e)s, si(e)s, ta(e)s.
VERB 509
I nynorsk ender infinitiv av s-verb pa -ast [-as]. Det gjelder altsa bade hvis en bruker
infinitiv pa -e og nar infinitiv ender pa andre vokaler enn -e/-a: fdast, sjaast. Legg
merke til at nynorsk sldst, last (= ‘late som’) ogsa har sideformene [s/ow], [/ass].
Presens er i bokmal lik infinitiv. Kortformen sp0rs brukes i uttrykket det sp&rs, og
kortformen fins er likestilt medfinnes i betydningen ‘eksistere’, ‘vaere’.
I nynorsk dannes presensformen ved at -st [-s] legges til presens av grunnverbet (sp0r
+ st [-s]). Bpyningsendelsen -r i presens faller bort fpr -st [-s] legges til: undra(r)
undrast, m0te(r) —» mptest, [bite(r) —> bites(t)].
Preteritum dannes som regel'ved at -sl-st [-s] legges direkte til preteritum av grunn-
verbet nar denne formen enderpa vokal eller er uten endelse: samla samlas\samlast,
mptte —» m0ttes\m0ttest, spurte —> spurt eslspurde —> spurdest;be(i)t —> be(i)ts\beit
—> beitst.
Enkelte sterke verb i bokmal kan ogsa fa -es: fantes (eller fans'), gaves (eller [gas]),
sa(e)s. Enkelte svake verb i bokmal som i preteritum ender pa -et, far endelsen -es:
sarnies, undres. Det siste kan ogsa ha endelsen -edes: undredes. Bare -edes har aldres,
eldes ogfattes.
Perfektum partisipp dannes som regel ved at -sl-st [-s] legges til partisippet av
grunnverbet. Ved partisipp pa -dd eller -dt blir det innskutt en -e- foran endelsen:
f0dtes\f0ddest. Partisipp pa -et i bokmal blir til -es: undret —> undres; funnet -+fun-
nes.
Ved andre partisipp pa-t legges som regel endelsen -s eller -es til i bokmal, mens utlyd-
ende -t vanligvis faller bort i nynorsk: spurt —> spurts\spurst, m0tt m0ttes\m0tst,
kjent kjentes\kjenst.
Et unntak i bokmal er verbet se(e)s, som ifplge offisiell rettskrivning kan ha par-
tisippformen se(e)s ved siden av setts. Det er ellers en god del vakling i bruken nar
det gjelder partisippformene ved s-verbene.
I noen tilfeller er verbene med s-form dannet til substantiver eller adjektiver, og
da fins det som regel ikke noe korresponderende verb uten s-form:
510 VERBFRASER
Bokmal:
dages dages dagedes dages
ferdes ferdes ferde(de)s ferdes
hanskes hanskes hanskedes hanskes
idest i(de)st iddest iddest
kappes kappes kaptes kappes
lykkes lykkes lyktes lyktes
ottes ottes ottes ottes
ryktes ryktes rykte(de)s ryktes
vares vares vartes vares
blyges blyges blygdes blyges
grpnnes grpnnes grpntes grpnnes
reddes reddes reddedes reddes
Nynorsk:
dagast dagast dagas dagast
ferdast ferdast ferdast ferdast
hanskast hanskast hanskast hanskast
idast idest iddest idst
kappast kappast kappast kappast
lykkast lykkast lykkast lykkast
ottast ottast ottast ottast
ryktast ryktast ryktast ryktast
varast varast varast varast
blygjast blygjest blygdest blygst
grpnast grpnast grpnast grpnast
reddast reddast reddast reddast
Det fins altsa ikke noen verb *a ferde, *d lykke, *a redde (= ‘bli redd’) osv. I de fa
tilfellene det innenfor denne gruppa fins et korresponderende verb uten s-form, er dette
verb som er dannet til substantiv, og som har samme betydning som s-formen. Med
dages korresponderer i eldre bokmal verbet dage med betydningen ‘bli dag, lysne’, og
med hanskast (med) korresponderer i eldre nynorsk hanske (med) i betydningen ‘styre
med’, dannet til substantivet hand. Slik ogsa med et verb som nebbes\nebbast (= ‘kjekle’,
‘smaskjennes’) som korresponderer med et foreldet verb nebbe, dannet til substantivet
nebb. Til nynorsk ottast svarer ogsa et eldre verb otte med betydningen ‘frykte’, ‘veere
redd’.
VERB 511
For seg star f01gende verb som ut fra en synkron betraktning verken kan sies a vaere
dannet til verb, substantiver eller adjektiver:
Bokmal:
trives triv(e)s trivdes [treivs] trivdes
vemmes vemmes vemtes vemmes
Nynorsk:
trivast triv(e)st treivst trivist
vemjast vemst vemdest vemst
Eller:
vemmast vemmast vemmast vemmast
7.1.5.2 Betydning
De s-verbene som vi her har behandlet under ett, er av ulike semantiske og gram-
matiske typer. De kan ha refleksiv, resiprok, inkoativ og passiv betydning. I enkelte
tilfeller kan et verb ha flere betydninger. Treffes har saledes resiprok betydning i
Vi treffes i morgen (‘treffer hverandre’) og passiv betydning i Blinken skal treffes
av minst atte skudd (‘bli truffet av’). Verbet slass har resiprok betydning i Guttene
sloss (‘slo hverandre’), men vanlig aktiv betydning i Hun sloss mot sykdommen (=
‘kjempet mot’).
(Om muligheten for utfyllinger til s-verbene, jf. 7.4.6.)
a) Refleksiv betydning har skilles (= ‘skilie seg’), skjemmes (= ‘skamme seg’). Synes
og vises har refleksiv betydning i Slitet syn(e)s (vises') ikke pd henne. Nynorsk seiast
kan ha refleksiv betydning i konstruksjoner med etterfplgende infinitiv: Ho seiest ha
gjort det (= ‘hun sier at hun har gjort det’). Refleksiv betydning forekommer ellers
sjelden ved s-former i modeme norsk.
b) Resiprok betydning har f.eks. bites (= ‘bite hverandre’), kappes, mdtes, omga(e)s
(= ‘ha samkvem med’), rakes, se(e)s , stanges, treffes:
512 VERBFRASER
Vi sees i morgen
De m0ttes ofte
Nar krybben er tom, bites hestene
Hele aret omgikkes redakt0ren disse villaeieme (Solstad 1987)
... minst 30 000 kunder kappedes om a fa et glimt av ham (Aftenposten1992,
offisiell norm: kaptes)
Dei har sjeldan trefst
c) Inkoativ betydning finner vi saerlig ved verb avledet av substantiver og adjektiver
(7.1.5.1): blyges (= ‘bli blyg’), dages, gr0nnes, reddes, skumast/skymast, vares:
Ho blygdest ved tanken
Det grpnnes pa pienene
Det dages i 0st
d) Andre s-verb som ikke faller inn i betydningsgruppene ovenfor, er: ferdes, fins
(= ‘eksistere, vaere’), lykkes, minnes (= ‘huske’; ‘markere minnet av’), omga(e)s
(= ‘bruke’, ‘behandle’), ottes, samles (= ‘komme sammen’), synes (= ‘mene, tenke’),
trives.
Ungene ferdes vidt og bredt
Det fins en rekke eksempler pa dette
Vi minnes de falne
Du bpr omgas varmen med forsiktighet
Dei trivdest best heime
Hit kan vi ogsa regne verbene behaves og trenges\trengast og presensformene gjelds,
sp0rs og g]0rs i uttrykkene det gjelds (ikke), det sp0rs, gj0rs pd:
Gjelds ikke. Snowflakes gjelds ikke (Christensen 1984)
Det spprs om hun kommer (forskjellig fra passivformen sp0rres)
Han gjprs pa (‘gjpr noe med hensikt’, ‘gjpr noe pa trass’, forskjellig fra passiv
gj0res).
e) Ved alle s-verb som er nevnt ovenfor (typene а-d) er -sl-st normalt et fast element
i alle bpyningsformene av verbet. Vi har her a gjpre med leksikaliserte former som
VERB 513
utgj0r en ikke-produktiv klasse av verb i modeme norsk. Ved de passive s-formene
derimot fungerer s-endelsen i de fleste tilfeller som et bpyningselement som blir
lagt til enkelte aktive verbalformer for a gi passiv betydning (sakalt s-passiv). De
vanligste bpyningsformene med s-passiv er infinitiv og presens, mens s-passiv kan
mangle eller bli sjelden brukt i preteritum og saerlig i perfektum partisipp. I nynorsk
blir s-passiv nesten bare brukt i infinitiv etter modale hjelpeverb:
Dette ordet kan bare brakes i entail I Dette ordet kan berre brakast i eintal
Dette ordet brakes bare i entail
Dette ordet braktes bare i entail
Wette ordet har bare brakt(e)s i entail
(Om passiv og forholdet mellom s-passiv og bli-passiv, se ellers 7.2.4 og 8.7.)
Utenom forbindelsene med hjelpeverb + infinitiv forekommer s-passiv i nynorsk
bare ved enkelte verb og da heist i upersonlige konstruksjoner: det hpyrdest, spurdest,
sagdest at ho var komen.
Det er vanskelig a gi klare regler for hvilke restriksjoner som gjelder i bokmal for
bruk av s-form med passiv betydning i preteritum og perfektum partisipp. Svake verb
av 2. klasse, som i preteritum ender pa -te, -de og -dde, kan ha tilsvarende s-form
med passiv betydning (bruktes, bygdes, naddes), men det er ofte vakling i perfek-
tum partisipp: •’Fangene har f0rt(e)s ut av rommet; *Problemene har l0st(e)s. Svake
verb av 1. klasse kan ikke ha s-form med passiv betydning verken i preteritum eller
i perfektum partisipp.
S-former med passiv betydning er ogsa lite brukt i preteritum og perfektum parti-
sipp av sterke verb. Former som ga(ve)s, toks er belagt i preteritum, men tilsvarende
s-former forekommer ikke i perfektum partisipp (*gitts, *tatts). Formene gre(i)ps og
skre(i)vs fples ogsa fremmede for mange nordmenn, og nar de av og til dukker opp
i skrift, kan det skyldes pavirkning fra svensk.
Restriksjonene mot bruk av s-form i passiv synes delvis a vaere fonologisk betinget, men
de er ikke bare det. Tillegg av -s i preteritum og perfektum partisipp er, som vi har sett,
vanlig i andre funksjoner enn i passiv. Det synes a vaere en tendens til at s-former som
kan ha passiv betydning i tillegg til andre betydninger i infinitiv og presens, «mister»
den passive betydning i preteritum. F.eks. har preteritum sa(e)s og partisippet se(e)s
heist bare resiprok betydning, mens infinitiv og presens se(e)s bade kan ha resiprok og
passiv betydning:
4
514 VERBFRASER
Vi ma sees snart (= ‘vi ma se hverandre snart’)
Politiet skal ses bedre i gatebildet (= ‘skal bli bedre sett’, ‘skal bli mer synlig’)
Vi sas pa stasjonen (= ‘vi sa hverandre pa stasjonen’, ikke: ‘vi ble sett pa stasjonen’)
Det samme gjelder ogsa ved et svakt verb som skiltes. Mens det har bade resiprok og
passiv betydning i infinitiv og presens, har det heist bare resiprok betydning i preteritum
og perfektum partisipp: de skiltes = ‘de skilte lag, gikk hver sin veg’, ikke: ‘de ble skilt’
eller ‘de skilte seg’. Tilsvarende betyr de har skiltes ‘de har skilt lag’, ikke ‘de er blitt
skilt’, jf. de skiltes som venner da de ble skilt.
De passive s-formene er fprst og fremst dannet til transitive grunnverb. Men ogsa
enkelte intransitive verb kan ha passive s-former. Det gjelder aktivitetsverb som
arbeide, harke, hoste, jobbe, kjefte, synde, vake:
Her arbeides seint og tidlig
Det harkes og hostes
Det syndes ofte mot denne regelen
Intransitive overgangsverb av typen d0, falle, forsvinne, gulne, visne, trfitne, sovne,
stilne kan derimot ikke ha s-form. S-form forekommer heller ikke ved nullverdige
aktivitetsverb av typen: hagle, regne, sn0, ulme, jf.7.4.2. (Om passiv av transitive
s-verb med aktiv betydning, se ovenfor.)
Noen verb brukes sjelden eller aldri i omskrevet passiv. I den grad de i det hele
tatt kan brukes i passiv, ma det vaere s-passiv:
Fersk fisk has pa lager (*blir hatt)
Billetter fas i Iuka (*blir fatt)
Hva menes med denne pastanden (*blir ment)
I de tilfellene der verbet tillater s-passiv ved siden av omskrevet passiv, er valget
mellom de to ofte semantisk betinget. S-passiv uttrykker heist noe generelt (en regel
e.l.), mens omskrevet passiv ofte viser til et konkret tilfelle:
Oppgavene leveres hver uke - Oppgaven ble levert for seint
Spknaden sendes innen 15. September - Spknaden blir sendt med posten i mor-
gen
Potetene skjaeres i sma biter (fra matoppskrift)
SAMMENSATTE VERBALFORMER 515
Etter modale hjelpeverb er s-passiv det vanligste:
Oppgavene skal leveres hver uke
Spknaden kan sendes direkte til oss
Potetene bpr skjaeres i sma biter
Nar hjelpeverbene skal og vil brukes med primaert futurisk betydning, kan omskre-
vet passiv ogsa brukes. En kan derfor fa fram en betydningsforskjell mellom Hun vil
velges til leder (‘0nsker a bli valgt’, modal betydning) og Hun vil bli valgt til leder
(‘kommer til a bli valgt’, temporal betydning).
7.2 Sammensatte verbalformer
og andre konstruksjoner der verbet inngar
I tillegg til de enkle verbalformene som er beskrevet i кар. 7.1, bestar det verbale
formsystemet ogsa av sammensatte former.
En sammensatt verbalform er en forbindelse av to (eller flere) verb der det (de)
siste star som utfylling til det fprste. Verbformene danner en semantisk enhet som
syntaktisk utgjpr verbalet i setningen.
Det er et karakteristisk trekk ved norsk og andre germanske sprak at verbalsystemet
bestar av bade enkle og sammensatte former. Vi snakker om enkle og sammensatte
tempusformer bade i aktiv og passiv:
Gutten er reist. Han hadde fors0kt
Gutten reiser. Han forsfikte
De blir overrasket. Hun ble bortffirt
De overraskes. Hun bortf0rtes
(sammensatte former)
(enkle former)
(sammensatte former)
(enkle former)
Som sammensatte former kan vi ogsa regne forbindelsene av modalverb pluss infi-
nitiv:
Vi skal snart reise. Alle matte pr0ve
Nar vi snakker om sammensatte verbalformer, mener vi former som inngar i og
utgjpr deler av det verbale bpyningssystemet. De omtales ogsa ofte som perifrastiske
(omskrevne) verbalformer fordi de svarer til enkle eller usammensatte former pa eldre
spraktrinn eller i andre sprak. En sammensatt verbalform bestar av en finitt pluss en
516 VERBFRASER
infinitt verbform (perfektum partisipp, infinitiv). Den finitte formen er hjelpeverb,
den infinitte hovedverb. Men nar flere hjelpeverb fplger etter hverandre, er bare det
fprste finitt, mens alle de andre er infinitte:
Hun ville ha kunnet gj<t>re det
Det skulle kunne tenkes
Dette eventyret ma ha vcert nedskrevet tidligere
Ved siden av de sammensatte verbalformene fins det en rekke andre verbkonstruk-
sjoner i norsk sprak med spesielle grammatiske funksjoner. Slike konstruksjoner er
f.eks.:
Foreldrene ble boende i Trondheim
Folk begynte a ane urad
De sitter og skriver
Hun er a treffe pa tirsdag
Disse verbforbindelsene uttrykker ogsa grammatiske forhold ved ytringa (aspekt,
modalitet), men de danner ikke like faste enheter og inngar ikke i bpyningssystemer
pa samme mate som de sammensatte formene. Det fins saledes f.eks. ingen egen
bpyningskategori for aspekt i norsk sprak selv om de tre fprste eksemplene uttrykker
ulike aspektuelle forhold ved ytringa. Disse forbindelsene vil derfor bli behandlet for
seg i kapittel 7.2.6.
7.2.1 Generelt om hovedverb og hjelpeverb
Mens alle typer verb med leksikalsk betydning kan fungere som hovedverb, er det et
begrenset antall verb med grammatisk betydning som opptrer som hjelpeverb. At et
hjelpeverb har grammatisk betydning, vil si at verbet fungerer pa liknende mate som
en bpyningsendelse, og at det angir visse grunnleggende grammatiske forhold (tid,
diatese, modalitet) ved setningen. Vi kan skilie mellom temporale, passivdannende
og modale hjelpeverb, og disse vil bli behandlet mer inngaende nedenfor.
Hjelpeverbene tar som regel et hovedverb i perfektum partisipp eller i infinitiv som
utfylling. I en saerstilling star hjelpeverbet fa som kan etterfplges av et hovedverb
SAMMENSATTE VERBALFORMER 517
enten i perfektum partisipp eller i infinitiv: De far k.j0pt/kj0pe sykkelen der. De modale
hjelpeverbene kan noen ganger ogsa sta alene uten hovedverb: Vi skal dit; Hun vil
ut; Han ma hjem. Men disse forbindelsene kan ses pa som elliptiske konstruksjoner
med underforstatt hovedverb (jf.7.2.5).
Hjelpeverbene kjennetegnes videre ved at de vanligvis ikke kan gjentas med pro-
verbet gj0re. Sammenlikn fplgende setningspar med og uten hjelpeverb:
Skal du reise i dag? - Ja, jeg skal det
Reiser du i dag? - Ja, jeg gj0r det
Har du kjppt bilen? - Ja, jeg har det
Kjppte du bilen? - Ja, jeg gjorde det
Legg likevel merke til at nar ha og vcere fungerer som hovedverb, sa kan heller ikke
de gjentas med gjfire:
Har du nok mat? - Ja, jeg har (*gjpr) det
Er det lenge siden? - Ja, det er (*gjpr) det
Hjelpeverbet/d star i en saerstilling i og med at det enten kan gjentas med seg selv
eller med proverbet gj0re:
Fikk du solgt huset? - Ja, jeg fikk det
- Ja, jeg gjorde det
Far du lane bilen? - Ja, jeg far det
Ja, jeg gjpr det
Hjelpeverbene utgjpr ikke en klart avgrenset gruppe av verb. I historisk perspektiv har
norsk utviklet seg fra et relativt bpyningsrikt (syntetisk) til et relativt bpyningsfattig
(analytisk) sprak. Fenomen som tidligere ble uttrykt ved bpyning, blir i nyere tid uttrykt
ved syntaktiske midler. Ett syntaktisk middel har vaert utviklinga av hjelpeverb. Resul-
tatet av denne omleggingsprosessen har vaert at enkelte verb har fatt status som naermest
reine grammatiske ord, mens andre har en mer uklar status og skifter mellom a vaere
leksikalske eller grammatiske ord. Dette gjelder ikke bare verb som uttrykker aspektu-
elle forhold, og som vi har valgt a holde utenfor de egentlige hjelpeverbene, men ofte
ogsa verb og verbalforbindelser som uttrykker modale forhold.
518 VERBFRASER
7.2.2 Kongruensb0yning av perfektum partisipp
Her omtales bpyning av perfektum partisipp i sammensatte verbalformer. (Om bpy-
ning av partisippet ellers, se under adjektivfraser 5.1.2.2.1.1.)
A. I bokmal
I bokmal har perfektum partisipp ingen bpyning nar det star som hovedverb innen-
for sammensatte verbalformer:
Han/hun/det/de er/har reist
Han/hun/det/de er/har kommet
De ble ikke bedt
I eldre bokmal og i riksmal forekommer en partisippform av enkelte sterke verb pa -en
i maskulinum og femininum entail og pa -ne i flertall: Hun er buden, kommen; De er
budne, komne. (I dag: Hun er bedt, kommet; De er bedt, kommet.) Disse sterke partisipp-
formene forekommer i dag nesten bare i adjektivisk bruk (5.1.2.2.1.1) og har naermest
mistet sitt verbale innhold.
В. I nynorsk
I nynorsk er hovedregelen at perfektum partisipp bpyes i samsvar med subjektet (i
genus og tall) etter hjelpeverbene vere, verte og bli (samsvarsbpyning). Etter hjel-
peverbene ha og fa har en derimot npytrumsformen av partisippet:
Han/ho er (vert/blir) d0md - det er (vert/blir) d0mt - dei er (vert/blir) dfimde
Han/ho er komen - det er komi - dei er komne
Han/ho/det/dei har domt, komi
Han/ho/det/dei fekk bundi hesten
I offisielt nynorsk skriftsprak var systemet med samsvarsbpyning innenfor verbalet
eneradende fram til 1981. Ifplge vedtak fra dette aret gjelder kravet om bruk av sam-
svarsbpyning fortsatt innenfor laereboknormalen, mens en kan nytte systemet uten
samsvarsbpyning (dvs. gjennomfprt npytrumsform, se eksemplet ovenfor) ved svake
eller bade av svake og sterke partisipp i rettskrivningen. Derimot kan en ikke bruke
systemet med samsvarsbpyning ved svake partisipp uten samtidig a bruke det ved
sterke. Fplgende oversikt viser de offisielle normvariantene i nynorsk skriftsprak:
SAMMENSATTE VERBALFORMER 519
1. Dei vart d0mde, enda dei ikkje var kornne
(samsvarsbdyning av bade det sterke og det svake partisippet)
2. Dei vart d0mt enda dei ikkje var komne
(samsvarsbdyning av det sterke, men ikke av det svake partisippet)
3. Dei vart d0mt, enda dei ikkje var komi
(ingen samsvarsbdyning)
System 1 skal altsa brukes innenfor laereboknormalen, mens system 2 og 3 (og selv-
sagt ogsa system 1) kan brukes av skoleelever og andre som ikke er bundet av laere-
boknormalen. System 4 kan derimot ikke brukes:
4. *Dei vart d0mde, enda dei ikkje var komi
(samsvarsbdyning-av det svake, men ikke av det sterke partisippet)
Ved enkelte sterke verb med svaktbdyd partisippform kan partisippet etter 1981 nyttes
med eller uten samsvarsbdyning bade innenfor laereboknormalen og i rettskrivningen.
Det gjelder partisippformene dratt, fatt, gitt, gatt, latt, statt og tatt. De bpyes altsa slik:
Han/ho er dradd - det er dradd/dratt - dei er dradde
Han/ho er gadd - det er gatt - dei er gadde
Eller:
Han/ho/det/dei er dradd/dratt, gadd/gatt
I en saerstilling star partisippet blitt, som aldri blir bdyd.
I presenteringskonstruksjoner og upersonlige passivkonstruksjoner kan partisippet enten
vaere bdyd i samsvar med det formelle eller det potensielle subjektet:
Det var komi fleire gjester
Det var komne fleire gjester
Det vart sendt mange soldatar i krigen
Det vart sende mange soldatar i krigen
I offisielt nynorsk skriftsprak er det i dag anbefalt valgfrihet i slike konstruksjoner. Tid-
ligere var det krav om at partisippet skulle bpyes i samsvar med det formelle subjektet.
520 VERBFRASER
Systemet med gjennomf0rt samsvarsb0yning star saerlig sterkt i dialektene pa Vestlandet
og i fjellbygdene pa 0stlandet. I resten av landet er det vanligvis ikke samsvarsbpyning
i talemalet, og som regel broker en her npytromsformen av partisippet i alle stillinger:
Mannen/kona/bamet/menneskene er reist
Artikkelen/boka/bladet/b0kene er skrivi
7.2.3 Sammensatte former med ha, voire som finitte
hjelpeverb i aktiv
Hjelpeverbene ha og vcere brukes til a danne de sammensatte tempusformene pre-
sens perfektum og preteritum perfektum (jf. 7.3.1.2). Presens perfektum dannes
med presens av hjelpeverbet pluss perfektum partisipp av hovedverbet, mens prete-
ritum perfektum dannes med preteritum av hjelpeverbet pluss perfektum partisipp av
hovedverbet:
De har spist
De er/har kommet IDei er komne/Dei har komi
De hadde spist
De var/hadde kommet IDei var komne/D&i hadde komi
(Om bpyningen av partisippformene i nynorsk, se 7.2.2.)
Det vanligste hjelpeverbet i disse formene er ha. Det kan brukes ved alle verb i
modeme norsk.
Vcere kan brukes ved intransitive verb og er her saerlig vanlig ved fire typer verb:
a) Ved bevegelsesverb med ikke-durativ aksjonsart (jf.7.3.3):
Hun er nylig kommet tilbake fra Amerika
Han er reist
Ho var gatt tidlegare pa dagen
Ho var faren da eg kom
Da Moskvaprosessene satte inn fra 1936, var jeg flyttet til Bergen (Bull 1980)
Er hovedverbet durativt, ma ha brukes: Han har reist mye i sitt liv; Ho hadde gatt i
fleire timar; Ho hadde fare vide omkring.
SAMMENSATTE VERBALFORMER 521
b) Ved overgangsverb (7.1.1) som blekne, bli, dette, falle, minke, rdtne, sige, slukne,
sovne, spakne, stige, stilne, stivne, stfirkne, verte (nn.), visne, vokse, фке:
... begivenheter som ... er bleknet (Dagbladet 1981)
Det er blitt var
Lyset er sluknet
Forandringens friske vind som ... er spaknet til en flan bris (Aftenposten 1982)
Temperaturen er steget
Salmesangen inne i stuerommet var stilnet (Wassmo 1984)
Blomen er visna
Gutten er vokst
Ved disse verbene kan det vaere en betydningsforskjell slik at de sammensatte for-
mene med vcere gjeme markerer en tilstand eller et resultat, mens formene med ha
legger stprre vekt pa selve handlinga eller handlingsforlppet. Sammensatte former
med ha kan derfor ta adverbialer som angir varighet, noe de sammensatte formene
med vcere ikke kan, sammenlikn f.eks.:
Vannet er steget - Vannet har steget i hele dag
(*Vannet er steget i hele dag)
Snpen er minka - Snpen har minka sterkt dei siste dagane
(*Snpen er minka sterkt dei siste dagane)
Prisene er pkt - Prisene har pkt jevnt siden i fjor
(*Prisene er pkt jevnt siden i fjor)
c) Ved verb som angir begynnelse eller slutt pa en handling eller tilstand, dvs. verb
som kan uttrykke ingressivt eller egressivt aspekt (jf. 7.3.3): begynne, oppstd, tatil,
ankomme, brenne ned, bukke under, ende, fordampe, forsvinne, opphpre, tone bort,
slutte, svinne, strande, t&rke inn, utl&pe:
hvorfor ikke ukeslutt, som enkelte er begynt a kalle det? (Dagbladet 1968)
... at alle polske oppstander er endt med nederlag (Halvorsen 1979)
Med eitt slag er alkoholen fordampa (Flpgstad 1983)
Bilen er forsvunnet
Hun var sluttet a amine (Kpltzowl979)
Fristen var allerede utlppet
522 VERBFRASER
d) Ved verb som angir at noe «skjer» eller «foregar»: finne sted, forega, hende, inn-
treffe, passere (= ‘hende’), skje:
... hva er sa foregatt i vart eget land? (Dagbladet 1968)
Havard visste ikke hvordan allting var hendt (Hoel 1958)
De visste ikke hva som var inntruffet
F0rst trudde vi det var skjeddei ulykke, men ... (Vesaas 1957)
Det er en naer semantisk forbindelse mellom de to fprste verbgruppene, da bevegelse
fra ett sted til et annet kan sies a innebaere en overgang. Det gjelder ogsa nar bevegel-
sesverbene blir brukt i overfprt betydning, f.eks.: Hun er kommet seg etter sykdom-
men; Han er klatret opp pa toppen av rangstigen; Flere detaljer er enna ikke sivet
ut (Dagbladet 1981). Det samme gjelder ogsa verb i gruppe c. Begynnelse og slutt
kan betraktes som to ulike faser i en overgangsprosess. Verbene i gruppe d skiller
seg noe ut fra de tre fprste gruppene, men de betegner alle momentane, ikke-durative
handlinger. Dreier det seg om intransitive verb med durativ aksjonsart (jf. 7.3.3), kan
bare ha brukes: De har(*er) ligget lenge, De hadde (*var) sittet og snakket sammen.
Bruken av vcere som hjelpeverb er, som vi har sett, f0rst og fremst bestemt av hoved-
verbets betydning og aksjonsart. Men det kan ogsa vaere forskjeller i bruk avhengig
av forhold ved det enkelte verb og av skriftsprakstradisjonen. Blant verbene i gruppe
d er f.eks. vcere vanligere som hjelpeverb ved skje enn ved det synonyme hende. Det
kan ha sammenheng med at skje er et innlant verb som i det langivende spraket ble
konstruert med vcere, mens hende er et hjemlig verb som opphavlig ble konstruert
med ha. En tilsvarende forskjell har vi ogsa mellom bli og verte. Det innlante bli har
oftere vcere som hjelpeverb enn det synonyme gamle nordiske verte.
De intransitive verbene som i norsk oftest har vcere som hjelpeverb, er de ikke-
durative bli og komme, deretter f01ger skje, begynne og ga. Ga kan imidlertid ogsa
vaere durativt og konstrueres da lettere med ha (se eksempler ovenfor). Ha er ellers
noe vanligere i preteritum perfektum enn i presens perfektum, noe som skyldes at ha
foretrekkes i irreelle utsagn: Hadde han kommet, skulle jeg ha gitt han en omgang!
Det er ogsa en tendens til at ha er vanligere nar det intransitive verbet brukes i overfprt
betydning enn nar det brukes i egentlig betydning: Hun er kommet hit i dag overfor
Hun har kommet med flere innvendinger og Han er gatt for dagen overfor Han har
gatt med pa forslaget.
Ellers synes det a vaere en generell tendens til at ha blir brukt oftere som hjelpe-
verb ved intransitive hovedverb enn tidligere. Underspkelser viser dessuten at det er
SAMMENSATTE VERBALFORMER 523
visse regionale forskjeller i bruken av ha og vcere som hjelpeverb. Ha star sterkere i
Trpndelag og pa 0stlandet enn i resten av landet.
Vcere forekommer ogsa sporadisk ved de transitive verbene mene og tenke: De var ment
a ville snakke om ... (Alnaes 1985). Jeg var lenge tenkt aftytte til Norge for a kunne
fortsette satsingen pa langrenn (Aftenposten 1993). Er du tenkt a dra, kanskje? (Rongen
1952). Konstruksjonen med tenke synes saerlig a forekomme i vestlandsk og nordnorsk.
Begge verbene forekommer ogsa med preposisjonen pd (vcere ment pad..vcere tenkt
pad...), ogkonstruksjonenekanheistsespasomforbindelseravuselvstendig verb +
predikativ, jf. forbindelsene vcere innstilt pad..., vcere oppsatt pad...
7.2.4 Sammensatte former med bli og vcere som
hjelpeverb i passiv
Hjelpeverbene bli (nn. ogsa verte) og vcere\vere brukes til a danne sammensatte for-
mer i passiv. De ulike tempusformene dannes med enkle eller sammensatte former
av hjelpeverbet pluss perfektum partisipp av hovedverbet:
Presens
Preteritum
Pres. perf.
Pret. perf.
Pres. fut.
Pret. fut.
Pres. perf. fut.
Pret. perf. fut.
bli
blir gjort
ble gjort
er/har blitt gjort
var/hadde blitt gjort
skal bli gjort
skulle bli gjort
skal vaere (ha) blitt gjort
skulle vaere (ha) blitt gjort
vcere
er gjort
var gjort
har vaert gjort
hadde vaert gjort
skal vaere gjort
skulle vaere gjort
skal ha vaert gjort
skulle ha vaert gjort
Med utgangspunkt i hjelpeverbet kan vi snakke om bli-passiv og vaere-passiv. I
motsetning til s-passiv som er begrenset til enkelte verbformer (jf. 7.1.5.2 e), danner
de sammensatte passivformene fullstendige bpyningsmpnstre. Men selv om dannel-
sesmaten er lik for de to sammensatte passivtypene, er bruken av de to typene for-
skjellig.
Bli-passiv er vanlig bade i bokmal og nynorsk. I nynorsk brukes ogsa verbet verte
som hjelpeverb i de ulike tempusformene. Formene med er/var blitt og har/hadde
blitt i presens og preteritum perfektum er likeverdige, men formene med er og var
er vanligere enn formene med har og hadde.
524 VERBFRASER
Bli-passiv har et vidt bruksomrade og kan nyttes i de aller fleste tilfeller der en
passiv uttrykksmate er mulig:
Pengene blir overfprt i dag
Trea vart planta i fjor
Det er/var blitt gjort flere forspk pa a stanse opptpyene
Pengene skal/skulle bli betalt i dag
Bli-passiv brukes ofte som i disse eksemplene om en enkelt, konkret handling. Bli-
passiv kan ogsa brukes i mer generelle utsagn: Hun blir rost av alle-, Yngelen blir
som regel utsatt i mai. Men i slike utsagn og i utsagn som uttrykker regler, pabud
e.l. er det s-passiv som dominerer. Ved enkelte konstruksjoner er bli-passiv enten
ugrammatisk eller lite anvendelig: Han vet hva som skal sies (?bli sagt) i slike situa-
sjoner; Hun sies (?blir sagt) a vcere ved godt mot; Hva menes (*blir ment) med dette
utsagnet? (Jf. ovenfor 7.1.5.2, punkt e.)
Vaere-passiv er noe mer begrenset i bruk enn bli-passiv. Betydningen til de sam-
mensatte formene med vcere skifter med betydningen til hovedverbet.
Ved durative hovedverb blir vaere-passiv ofte brukt i omtrent samme betydning
som ved tilsvarende former i bli-passiv:
Han er elsket av alle (= Han blir elsket av alle)
Hun var respektert for sin innsats (= Hun ble respektert for sin innsats)
Men vi merker oss likevel at mens er + perfektum partisipp av durative verb brukes
om natid, kan blir + perfektum partisipp ogsa brukes om framtid:
Han blir elsket av alle nar han kommer hjem etter dette (= *Han er elsket av
alle nar han kommer hjem etter dette)
Konstruksjonene med vcere + durativt hovedverb beskriver altsa en vedvarende akti-
vitet eller tilstand.
Vaere-passiv kan ogsa brukes i omtrent samme betydning som bli-passivved verb
som uttrykker beskrivelse, vurdering, omtale e.l.:
Han er beskrevet som svaert beskjeden av alle de som kjenner han (jf. han blir
beskrevet)
Fra dialektisk sosialt hold har samfunnsutviklingen vaert vurdert etter endrin-
SAMMENSATTE VERBALFORMER 525
gene i den sosiale basis for maktut0velse (Skirbekk 1968) (jf. har samfunnsut-
viklingen blitt vurdert)
Amerikanske cocktailparties har vaert omtalt som et erkempnster pa denne typen
psevdo-gemeinschaft (Skirbekk 1968) (jf. er blitt omtalt)
Andre verb som hprer til her er anse, betrakte, forsta, framsette, grunngi, hevde, legge
fram, nevne, skrive, regne som, tafor gift, trekke fram.
Ved overgangsverb og ved andre, ikke-durative verb som betegner en aktivitet av
begrenset varighet, vil omskrivningene med vcere enten fokusere pa den tilstanden
som er et resultat av verbalhandlinga, eller pa selve den handlinga som fprer fram til
tilstanden:
Veien er apnet (1. Med fokus pa tilstand: ‘Veien er apen’ 2. Med fokus pa
handlinga: ‘Veien er/har blitt apnet’. Forskjellig fra: Veien blir
apnet)
Kjolenvarrenset (1. ‘Kjolenvarren’ 2. ‘Kjolenvar/haddeblittrenset’. Forskjellig
fra: Kjolen ble renset)
At vaere-passivens former med er/var + perfektum partisipp av ikke-durative verb er
likeverdige med bli-passivens presens perfektum- eller preteritum perfektumformer,
innebaerer at vaere-passiven har presens- og preteritumsformer som bare kan uttrykke
en varig tilstand eller et resultat, ikke former som kan uttrykke en avgrenset enkelt-
handling i natid eller fortid. Dette forholdet er en vesentlig arsak til at vaere-passiv har
et mer begrenset bruksomrade enn bli-passiv. Fplgende setningsinnhold kan f.eks.
ikke uttrykkes med vaere-passiv:
Posten blir utdelt av sekretaeren (forskjellig fra: Posten er utdelt av sekretaeren)
Veien ble tatt av skredet (forskjellig fra: Veien var tatt av skredet)
Huset vart bygd i fjor (forskjellig fra: Huset var bygd i fjor)
(Om passiv, se ellers 8.8.)
526 VERBFRASER
7.2.5 Sammensatte former med modalverb som hjelpeverb
Til de egentlige modalverbene i norsk regner vi kunne, skulle, ville, matte, burde
og (nn.) lyte. Med unntak av lyte har disse verbene preterito-presentisk bpyning (jf.
7.1.4.1.3 og 7.1.4.2.3). Verbene kjennetegnes ved at de ikke forekommer i imperativ
(jf. 7.3.2.2.1) og at de ikke kan fungere som selvstendige verb med nominal utfylling,
noe som gj0r at de heller ikke forekommer i passiv (jf. 8.8.2).
Alle de modale hjelpeverbene tar infinitiv uten a som utfylling:
Vi kan/skal/vil/ma/b0r gj0re det
(Om a etter kunne, se 7.1.2.2.1 og etter skulle, se nedenfor.)
Et modalverb i preteritum kan ogsa etterfplges av et perfektum partisipp, men i
slike tilfeller er alltid en infinitiv av ha eller vcere underforstatt:
Det ville (ha) vaert en ulykke om det skulle (ha) skjedd
Jeg ville lukket meg inne. Jeg ville fryst mitt liv her (Anderson 1980)
Feriepengene som arbeidstakeren ville hatt krav pa for samme tidsrom, re-
funderes arbeidsgiveren annen halvdel av mai maned etter opptjeningsaret...
(Folketrygdloven §15-7)
Disse konstruksjonene med ville, skulle, kunne osv. + perfektum partisipp forekommer
ofte i norsk skriftsprak. I norsk talemal er det her en regional forskjell. I dialektene i
Nord-Norge og deler av Trpndelag kan ha vanskelig utelates i disse konstruksjonene.
Er modalverbet i presens, kan infinitiv av ha eller vcere ikke utelates:
Det er et visst skudd i en gate som skal ha utlpst den mindre revolusjon, som
kunne igangsatt en st0rre, om man ikke hadde grepet inn ... (Borgen 1961)
Star modalverbet i presens perfektum eller preteritum perfektum, tar det normalt en
infinitiv som utfylling, men av og til forekommer ogsa perfektum partisipp av hoved-
verbet:
De har kunnet reist (reise) fritt omkring
De hadde skullet reist (reise)
Bruk av partisippform skyldes her pavirkning fra partisippformen ved modalverbet
(attraksjon). Slik attraksjon er vanligere i talespraket enn i skriftspraket.
SAMMENSATTE VERBALFORMER 527
De egentlige modalverbene kan ogsa opptre uten etterfplgende hovedverb. De for-
bindes da med adverbial og spprreord som angir en retning:
Hun skal hjem
De ma til byen
De bpr ut for a se seg omkring
Han laut i veg
Han hadde vaert redd helt til de satt i baten og skulle til kirke (Wassmo 1992)
I alle disse setningene kan vi regne med et underforstatt bevegelsesverb som hoved-
verb: Hun skal reise hjem; De ma dra til byen osv.
Alle setningene har sakalt deontisk modalitet. Slpyfer vi infinitiven i setningen
De ma vcere pd fjellet, som har epistemisk modalitet, far vi en setning med deontisk
modalitet: De md pd fjellet.
(Om deontisk og epistemisk modalitet, se 7.3.2.1.1.)
Noen ganger kan ogsa verbet gjdre vaere underforstatt: Det vil jeg (gjdre); Du b0r
(gjdre) det.
I de fleste tilfellene bestar de sammensatte verbalformene av bare ett modalverb.
Men det kan ogsa innga flere modalverb (og eventuelt andre verb) fpr hovedverbet.
Bortsett fra det fprste verbet, som er finitt, er da de pvrige infinitte:
Det vil trolig kunne ga
De ma ville gjpre en innsats selv
Noen av medlemmene vil matte skiftes ut
Som i eksemplene ovenfor er det kunne, ville og matte som normalt fplger etter et
innledende modalverb i finitt form. Fpr kunne kan alle modalverbene sta, inklusive
kan:
Det skal/vil/ma/bpr/kan enda kunne komme innvendinger mot forslaget
Han lyt kunne gjere det
Fpr ville kan alle modalverbene sta, men normalt med unntak av vil:
Han skal/ma/bpr/kan ville gjpre det
Han lyt sjplv vilje gjere det
528 VERBFRASER
F0r matte kan vil, kan og til dels ogsa skal sta:
Det vil/kan matte legges nytt tak pa huset
Skal vi virkelig matte ga ut i dette vaeret?
I sjeldnere tilfeller kan det ogsa forekomme kombinasjoner av tre modalverb f0r
hovedverbet:
Vi vil matte kunne be om utsettelse
Han skulle kunne ville gj0re det
Setningens betydning vil variere med hjelpeverbets plassering. Det er saledes for-
skjell i betydning mellom a- og b-setningene nedenfor:
a Han kan ville vaere alene (= ‘Det er muligens slik at han 0nsker a vaere
alene’)
b. Han vil kunne vaere alene (= ‘Det er mulig for han a vaere alene, enten
pa grunn av situasjonen eller fordi han selv er i stand til det’)
a. Vi vil matte kunne be om utsettelse (= ‘Det ma vaere slik at det er tillatt
a be om utsettelse’)
b. Vi vil kunne matte be om utsettelse (= ‘Det kan bli slik at vi blir n0dt til
a be om utsettelse’)
De modale hjelpeverbene danner et fleksibelt system for a uttrykke en rekke ulike
modale og temporale betydninger og betydningsnyanser.
(Om bruken av modalverbene, se naermere under kategoriene modalitet og tempus
i kapittel 7.3.)
Ved siden av de «egentlige modalverbene» opptrer ogsa flere andre verb i kom-
binasjon med hovedverb og med klar modal betydning. Naer de egentlige modalver-
bene star/d og tore, men de skiller seg ut ved at de kan brukes som selvstendige
verb i andre betydninger og derfor kan forekomme i imperativ og passiv (Fa se! Тфг
a satse! Varene fas kj0pt pa apoteket). I modal bruk tar fa infinitiv uten a, som de
egentlige modalverbene:
Du far selv ta fplgene
Han fikk pent vente
SAMMENSATTE VERBALFORMER 529
Som de egentlige modalverbene kan ogsa fa sta uten infinitiv nar et bevegelsesverb
er underforstatt:
Han fikk ut i verden for a laere
Du far inn a sja!
Fa kan ogsa ta et perfektum partisipp som hovedverb. I slike tilfeller kan subjektet for
fa enten vaere identisk med den underforstatte agens for partisippet eller forskjellig
fra dette:
Jeg fikk skiftet olje pa bilen (= 1. ‘Jeg skiftet selv olje pa bilen’. 2. ‘Jeg fikk
noen til a skifte olje pa bilen’).
Den samme tvetydigheten foreligger ogsa ved perfektum infinitiv av/a:
Jeg skal fa skiftet olje pa bilen
Som utfylling til et modalverb vil ogsa ha kunne brukes i perfektum infinitiv med samme
betydning som fa:
Jeg skal ha skiftet olje pa bilen (= 1. ‘Jeg skal skifte olje pa bilen’. 2. ‘Jeg skal fa
noen til a skifte olje pa bilen’).
(Om bruk av/d og ha + perfektum partisipp, se 7.3.3.2.2.8 og 8.8.4.)
Tore kan enten vaere hjelpeverb (og ta infinitiv uten a) eller det kan vaere hovedverb
og ta infinitivskonstruksjon (med a) som objekt. I begge bruksmatene er betydningen
‘ha mot til’, ‘vage’: T0r du (a) hoppe? Dessuten brukes tore om en antakelse eller
formodning og tar da alltid infinitiv uten a:
Det tpr hende du har rett
Ho torer kome snart
Det torde kunne oppfattes som en halv seier
Denne bruken av tore er relativt sjelden i nyere sprak.
Det fins ogsa en del andre verb og verbforbindelser som innholdsmessig svarer
til modalverbene. Det gjelder f.eks. beh0ve, slippe(= ‘ikke behpve’), trenge og vcere
npdt til i betydningen ‘matte’. De forekommer ikke i imperativ, og beh0ve/slippe/
530 VERBFRASER
trenge kan ta infinitiv uten a: Du behpver/trenger ikke (a) gjbre det. Du slipper (a)
gjdre det. Men behpve og trenge kan ogsa vaere vanlige hovedverb og brukes i passiv:
Alle trenger mat. Mat trengs over alt.
Verbene greie, klare, makte, orke i betydningen ‘kunne’, ‘vaere i stand til’, kan ogsa
ta infinitiv bade med og uten a. Verbet gidde kan brukes som hovedverb i betydnin-
gen ‘orke’, ‘шпаке seg’, men kan ogsa ha klar modal betydning, saerlig i preteritum.
Det tar da infinitiv uten a:
Jeg gadd vite om han kommer (= ‘Jeg skulle gjerne vite ...’)
Vi gadd se den som klarte a Ipse denne oppgaven
Verbet er imidlertid sjelden i bruk og forekommer i denne betydningen bare i set-
ninger med personssubjekt og ved noen fa hovedverb som vite, se, hfire. Pa samme
mate som de egentlige modalverbene kan det etterfplges av et partisipp nar ha er
underforstatt:
Jeg gadd (ha) visst om dette er sant
7.2.6 Andre verbkonstruksj oner
7.2.6.1 Som uttrykk for modale forhold
a) Vcere, bli, ha + infinitiv med a av transitive verb:
Disse verbkonstruksjonene har modalt innhold, og svarer gjeme til konstruksjoner
med modalverb + infinitiv (se kapittel 7.3.2.4.2).
Konstruksjoner med vcere og bli:
Han er ikke lenger a se (‘kan ikke lenger sees’)
Dette er a betrakte som et forelppig utkast (‘skal betraktes’)
For tenk sa mykje arbeid der er a gjere dersom ein fekk ei fomuftig styring av
samfunnet (Hoem 1978) (‘som skal eller ma gjpres’)
Det var utelukkende slik a forsta (‘matte eller kunne bare forstas slik’)
Han er ikke a sppke med (‘kan eller bpr ikke sppkes med’)
SAMMENSATTE VERBALFORMER 531
Som det framgar av de angitte betydningene, har konstruksjonene med vcere ikke
bare modal, men ogsa passiv betydning. Ved siden av vcere kan vi ogsa brake verbet
bli som naermest fungerer som en framtidsform av vcere, jf. fplgende oversikt:
Hun er a treffe
Hun var a treffe
Hun har vaert a treffe
Hun skal vaere a treffe
osv.
Hun blir a treffe
Hun ble a treffe
Hun har blitt a treffe
Hun skal bli a treffe
Jf. disse eksemplene:
Sa var det a skumme av flpyten og kjeme (Trpndelag 1969)
til sist ble det a ta vevstolen i bruk (Trpndelag 1969)
Konstruksjonene med vcere + infinitiv kan sammenliknes med konstruksjonene med
vcere + presens partisipp av bl.a. vente og tro: Hun er ventende(s) klokka tolv (= ‘hun
kan ventes’); Han er truande til alt (= ‘alt kan ventes av han’), jf. 7.1.2.2.2.1.
(Om konstraksjoner med bli + infinitiv av intransitive verb, se nedenfor.)
Konstraksjoner med ha:
Disse konstruksjonene har gjeme betydningen ‘matte’, ‘vaere npdt til’:
Fangene har a gjpre som vokteme sier (= ‘ma/er npdt til a gjpre’)
Alle har a innrette seg etter de reglene som gjelder (= ‘ma innrette seg’)
Disse forbindelsene av bli, ha og vcere + infinitiv ma skilies fra setninger der bli, ha
og vcere forbindes med infinitivsrelativer av typen ha noe a drikke, jf. 11.2.2.2.
b) Se + infinitiv med a:
Konstraksjoner med se + infinitiv med a blir brukt i utsagn som fungerer som direktiv
(imperativiske utsagn og visse utsagn med modal verb):
si
532 VERBFRASER
Se a komme deg av garde!
Man burde se a fa rensket opp her (Faldbakken 1993)
Eg ma sja a fa lant meg nokre pengar i Statens Lanekasse for utdanning
(Flpgstad 1977)
Se har klar intensjonal betydning i slike utsagn (= ‘sprge for’) og kan ogsa kombi-
neres med preposisjonen til: Se (til) d komme deg ut i frisk luft! Dubdr se (til) a fa
ordnet opp i denne saken!
7.2?6.2 Som uttrykk for aspektuelle forhold
a) Forbindelser av bli (= ‘forbli’) (nn. ev. verte) som hjelpeverb + presens partisipp:
Foreldrene ble boende i Trondheim
De ble sittende lenge utover kvelden
Dei vart liggjande i graset
Klengjenamnet vart hangande ved han opp gjennom ara
Dei vart verande i utlandet
Denne konstruksjonen er vanlig ved presens partisipp av durative verb, og den beteg-
ner vedvarende tilstand (kontinuativt aspekt, jf. 7.3.3.2.2.3). Bevegelsesverbetga kan
ogsa forekomme i denne forbindelsen, men det far da nsermest tilstandsbetydning
(= ‘vgere’, ‘oppholde seg’): Han ble gdende hjemme hele vinteren; Han vart gdande
a sture for seg sjdlv.
Ogsa forbindelser med ingressivt bli (verte) i preteritum + presens partisipp kan
forekomme:
Da eg vart sjaande til/etter, dreiv vi nedetter med straumen
Da eg vart stirande ut, sag eg at ho kom
Disse konstruksjonene uttrykker en momentan handling. De forekommer dialektalt,
men bare sjelden i skrift og da bare i nynorsk.
Konstruksjoner med Ыг-form av verbet pa. -en (opphavlig presens partisipp):
SAMMENSATTE VERBALFORMER 533
Det blir frysen til natta
Han blir straks kj0ren
Na blir det rennen over her
Denne konstruksjonen uttrykker en inntredende eller nasrt forestaende handling. Den er
dialektal og forekommer sjelden i skrift.
Kjemeomradet for denne konstruksjonen er det opplandske malfpreomradet med til-
stptende distrikter i nord og 0st.
b) Forbindelser av verb + infinitiv med a:
Folk begynte a ane urad
Han har sluttet a arbeide
Verbene begynne og slutte angir ingressivt eller egressivt aspekt (jf. 7.3.3.2.2.5 og
7.3.3.2.2.6). Andre verb som i skriftspraket heist tar infinitiv med a som utfylling, og
som angir de samme aspekttypene, er: byrje (nn.), bcere til, sette i, ta til, ta pa, fare til
og holde opp. Bcere til, ta pa og fare til er dialektale og forekommer heist i nynorsk
skriftsprak. Verb som byrje og slutte forekommer ogsa av og til med infinitiv uten a:
Sa har elvane slutta ga (Vesaas 1957); (Han) byrja ause pa spreng (Vesaas 1957).
Verbene fortsette (bm.), holde fram\halde fram uttrykker at handlinga i hovedver-
bet varer ved (kontinuativt aspekt):
Det fortsatte a regne
Det holdt fram a snp
c) Forbindelser av verb + infinitiv eller attrahert verbalform:
Hun holdt pa (med) a skrive; Hun holdt pa (med) og skreiv
Han var i ferd med a baere ved; Han var i ferd med og bar ved
Ho var at a arbeide; Ho var at og arbeidde
I disse eksemplene har konstruksjonene med holde\halde pa (med), vcere i ferd med
og vera at kursivt aspekt (jf. 7.3.3.2.2.1). Men forbindelser av disse verbene kan ogsa
uttrykke at noe er «naer ved» a skje: Hun holdt pa/var iferd med a besvime. Ho var
at a uvita («naer ved»-aspekt, jf.7.3.3.2.2.2).
Konstruksjonene med holde pa og vcere i ferd med er vanlige bade i bokmal og
nynorsk, mens konstruksjonen med vera at bare forekommer i nynorsk. Den siste
534 VERBFRASER
er utbredt i vestlandske dialekter, men er na sjelden i skrift: Finland har hatt sin
malstrid som er at og dovne . . . (Gula Tidend 1972).
Konstruksjoner med pleie\pla, bruke + infinitiv med eller uten a (nynorsk pla
uten a):
Han pleier (a) ta trikken I Han plar ta trikken
Dei brukte (a) kjppe seg noko godt pa laurdagskvelden
Og de broker vaere nesten like a se pa (Elstad 1977)
Av variantene med og uten a er konstruksjoner uten a vanligst i talemalsnaert skrift-
sprak. Konstruksjonene uttrykker habituelt aspekt (jf.7.3.3.2.2.4).
d) Konstruksjoner med to formelt like verbformer:
1) Med sitte, ligge, sta og enkelte andre innledningsverb:
Bama sitter og skriver
De ligger og venter pa vind
Faren stod og saga ved
Studentane dreiv og las til eksamen
Ho gjekk og song heile dagen
Jeg har ligget og sovet i flere timer
Disse verbforbindelsene er formelt identiske med kombinasjoner av to koordinerte
verb som f.eks. Barna tegner og skriver. Men i verbforbindelsene ovenfor dreier det
seg ikke om to atskilte og likeverdige aktiviteter; det fprste verbet har fatt avbleket
betydning og tjener her naermest bare til a understreke varigheten av den aktiviteten
som det andre verbet uttrykker. De innledende verbene star pa overgangen til a bli
hjelpeverb med grammatisk betydning (7.2.1).
At forbindelsen mellom verbene i de to setningstypene er forskjellig, viser seg
bl.a. ogsa ved negering og spprsmal. I setninger av typen Barna tegner og skriver
kan vi negere hvert verb (Bama tegner ikke og skriver ikke), og de to verbene kan
fritt bytte plass (Barna skriver og tegner). Omformet til spprsmal far vi: Tegner og
skriver barna?
Negerer vi derimot setningen Barna sitter og skriver, star nektingsadverbet etter
det fprste verbet pa samme mate som i hjelpeverbskonstroksjoner (Bama sitter ikke
og skriver, jf. Bama vil ikke skrive. Ikke: *Bama sitter ikke og skriver ikke). De to
SAMMENSATTE VERBALFORMER 535
verbene kan heller ikke bytte plass (*Barna skriver og sitter). Og i spprsmal far vi:
Sitter bama og skriver? (ikke: *Sitter og skriver bama?)
I alle eksemplene ovenfor knyttes verbene sammen med konjunksjonen og. Dia-
lektalt forekommer imidlertid disse forbindelsene ogsa uten og: Han sat las; Ho stod
sag etter han. Syntaktisk kan altsa de innledende verbene ta utfyllinger uten konjunk-
sjon pa samme mate som de modale hjelpeverbene. Konstruksjoner uten og er bl.a.
vanlig i de indre dialektene i Agder og Telemark, og de forekommer ogsa i skrift:
Mattis gjekk sveiv (Vesaas 1957)
Han stod plumpa nevestore steinar ut i vatnet (Vesaas 1957)
Dei lag dreiv der gjerandslause, akkurat som Mattis (Vesaas 1957)
2) Med ta som innledningsVerb:
Vi tar og gar ut
Eg tek og dreg min veg
Ho tok og hoppa ned
Jeg hadde tatt og reist for lenge siden
Disse konstruksjonene er vanligsti talemalet, men forekommer ogsa i skrift: .. .ogsa
tok han og kronte henne (Solstad 1987). Verbet ta har fatt avbleket betydning og tjener
nsermest bare til a understreke et intensjonalt aspekt ved igangsettinga av handlinga.
Konstruksjonene kan derfor lett fa en slags ingressiv betydning. Syntaktisk oppfprer
verbkonstruksjonene med ta seg som verbkonstruksjonene som er behandlet under
punkt 1 ovenfor.
(Om konstruksjoner med fa + perfektum partisipp og perfektum infinitiv av/a og
ha, se under omtalen av/d i 7.2.5 og 7.3.3.3.6.)
7.2.6.3 Som uttrykk for temporale forhold
a) Konstruksjoner med komme til + infinitiv med a:
De kommer til a reise i morgen
Situasjonen kommer snart til a bedre seg
Det kommer til a bli en kald fompyelse
536 VERBFRASER
Konstruksjonen med komme til + infinitivskonstruksjon er et grammatisk uttrykk for
futurum i norsk.
Men denne verbforbindelsen kan ogsa uttrykke at noe skjer ved en tilfeldighet eller
av vanvare. Det gjelder saerlig nar det f0rste verbet star i preteritum: Jeg kom til a se
pa hendene hennes; Dei kom til a tenkja pa noko. Men denne bruken forekommer
ogsa i andre tempusformer: Jeg kommer til a huske pa en liten hendelse somfant sted
likefdr krigen (Hoel 1947); Mattis hadde av vanvare komi til og h0yrt det (Vesaas
1957, med attrahert partisipp istedenfor infinitivskonstruksjon, jf.7.2.5).
b) Konstruksjoner med bli + infinitiv med a:
Eg blir a reise i morgon
Baten blir a ga klokka fire
Det blir a regne til natta
Denne konstruksjonen med bli + infinitivskonstruksjon som uttrykk for framtid er
vanlig i mange nordnorske dialekter, og den forekommer av og til ogsa i skrift:
Nokre stader gjekk dei i Ippet av eit par generasjonar heilt opp i den samiske
eller norske befolkninga, men andre stader blei dei a utgjera ein stor del av
befolkninga og heldt pa kvensk sprak og kultur (Dag og Tid 1995)
(Om bli + infinitiv av transitive verb i modal bruk, se punkt 7.2.6.1a ovenfor.)
7.2.6.4 Som uttrykk for fjem-lokativ
a) Konstruksjoner med lik form av vcere og av et hovedverb:
Han er og fiskar
Han var og reparerte bilen i byen
Hun er og tar ut penger i banken
Bama er og leker i bakhagen (tv-tekst)
Denne konstruksjonen refererer til en handling som foregar pa et annet sted enn ste-
det der ytringa sies. Er ikke stedet det refereres til, spesifisert i form av et adverbial,
SAMMENSATTE VERBALFORMER 537
er det som regel mulig a sette inn av garde, av sted eller et annet adverbial etter det
f0rste verbet:
Han er (av) stad og fiskar
Hun er av garde og ordner noe i banken
... var han ikke ute og snakket med henne da? (Staalesen 1989)
Negerer eller omformer vi disse setningene til spprsmal, oppf0rer de seg pa samme
mate som typen sitter og skriver som ble omtalt ovenfor:
Han var ikke og reparerte bilen. Var han og reparerte bilen? (*Han var ikke og
reparerte ikke bilen. *Var og reparerte han bilen?
b) Konstruksjoner med lik form av et bevegelsesverb og et hovedverb:
Hun kjprte nettopp og handiet
Vi gikk og kjppte is
Han dro og reparerte bilen
Vi drar og bader!
Ga og sppr hva det gjelder!
Ved denne konstruksjonstypen foregar ogsa handlinga som hovedverbet refererer til,
pa et annet sted enn stedet der ytringa sies. Som ved konstruksjonene med vcere er det
mulig a sette inn adverbial av typen av garde, av sted eller et annet retningsadverbial
som spesifiserer stedet: Han dro av garde og reparerte bilen', Han dro til byen og
reparerte bilen.
Ved negering eller omforming til spprsmal oppfprer disse setningene seg pa samme
mate som setningene med vcere: Hun kjprte ikke og handiet; Kjprte hun og handiet?
(*Hun kjprte ikke og handiet ikke; *Kjprte og handiet hun?)
Konstruksjonene som er nevnt under punkt a) og b), er semantisk likeverdige med
forbindelser avfor a + infinitiv (Hun er i banken for a ta ut penger. Hun kjprte for a
handle) og uttrykker formalet med verbalhandlinga. Men mens konstruksjonene med
vcere beskriver en vedvarende situasjon, beskriver setningene med bevegelsesverb
en begynnende handling eller noe som skal skje.
538 VERBFRASER
7.3 Grammatiske kategorier og bruk
7.3.1 Tempus1
7.3.1.1 Tempus som grammatisk kategori
Nar vi snakker og skriver, plasserer vi de hendingene vi snakker og skriver om, i tid.
Denne tidslokaliseringa skjer pa mange ulike mater, men generelt sett foregar den
enten ved hjelp av leksikaliserte eller grammatikaliserte uttrykksmidler.
Til de leksikaliserte uttrykksmidlene hprer for det fprste sammensatte uttrykk av
fplgende type:
I begynnelsen av juni reiste vi til Bergen
5 minutter over tolv kom nyttarsbamet til verden
Olav Haraldsson fall i slaget pa Stiklestad 29. juli i 1030
Jeg sa henne for et 0yeblikk siden
Under krigen var matvaremangelen stor
Mens han studerte, kjprte han ofte drosje for a fa penger til bpker
Uttrykkene bestar enten, som i de tre fprste eksemplene, av kalendariske angivelser
og klokkeslett (sakalt offentlig tidfesting), eller av bestemmelser som pa annen mate
refererer til den tida da handlinga finner sted. Syntaktisk fungerer alle disse tidsbe-
stemmelsene som adverbialer i setningen. Det eksisterer nesten ubegrensede mulig-
heter innenfor leksikon for a danne sammensatte, spraklige uttrykk av denne typen.
Til de leksikaliserte uttrykkene for tid hprer ogsa enkeltord som na, da, straks,
nettopp, nylig og faste preposisjonsfraser som svarer til enkeltord, f.eks. i dag, i gar,
ifjor osv. (jf. 1.3.1. Jf. ogsa tilsvarende enkeltord i andre sprak, som for eksempel
eng. tomorrow, ty. gesterri). Disse ordene fungerer ogsa som adverbialer og tidfester
handlinga i forhold til det tidspunktet ytringa realiseres:
I gar mptte jeg Lise pa toget
Vi har nylig vaert i utlandet
1 Framstillinga av tempus bygger bl.a. pa Comrie (1985), Fabricius-Hansen (1994), Davidsen-Nielsen (1990),
Vannebo (1979).
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 539
I norsk fins det mange leksikaliserte tidsuttrykk av denne typen, men i og med at
det dreier seg om leksikaliserte enkeltord, er denne gruppa likevel sterkt begrenset
sammenliknet med den fprste gruppa av sammensatte uttrykk.
Preposisjonsfrasene i gar og i morgen angir fortid og framtid i forhold til i dag. I
norsk har vi leksikaliserte uttrykk for slike tidsangivelser som gar to dager bakover
og to dager framover i tid: iforgars - i gar kontra i morgen - i overmorgen. Tilsva-
rende har vi ogsa i fjor og i forfjor som angir ett og to ar f0r i dr, mens vi derimot
ma ty til sammensatte uttrykk for a tidfeste en handling i framtida: neste dr, til ars
- om to dr (jf. 8.6.3.1). Forholdet mellom leksikaliserte enkeltord og sammensatte
uttrykk for a angi avstand i dager eller ar er ulikt i de forskjellige sprakene.
Eksempler pa grammatikaliserte uttrykk for tid har vi i de fplgende to setnin-
gene:
Bama synger
Bama sang
I den fprste setningen er handlinga lokalisert til natida, mens den i den andre er loka-
lisert til fortida. Denne forskjellen i tid er uttrykt gjennom motsetningen mellom de
to grammatiske b0yningsformene ved verbet, presens og preteritum, og vi sier derfor
at tidslokaliseringa her er grammatikalisert. Dette er ogsa grunnen til at vi sier at ver-
bet har tempusbpyning, og at tempus oppfattes som en egen grammatisk kategori.
Norsk har obligatorisk tempusbpyning, noe som gjpr at det er umulig a konstruere
en setning med finitt verb som ikke samtidig ogsa sier noe om setningsinnholdets
plassering i tid (eventuelt ogsa om modalitet, se nedenfor 7.3.1.3). De finitte for-
mene inngar ogsa i sammensatte verbalformer som uttrykker ulike tidsrelasjoner, og
vi regner her ogsa disse sammensatte verbalformene som grammatikaliserte uttrykk
for tid. Med bakgrunn i dette resonnementet kan vi dermed ogsa si at tempus er en
kategori som lokaliserer handlinger og situasjoner i tid.
Ogsa andre ordklasser kan inneholde ord med tidsbetydning. Innenfor en substantivfrase
forekommer bade substantiver og adjektiver som angir tidsrelasjoner: eks-kone, etter-
fyilger, etterkommer; fortidig, natidig, framtidig, forhenvterende, ndvcerende, tilkomm-
ende osv. I substantivfraser som den avgatte/navcerende/kommende regjering refereres
det til en regjering i fortid, natid eller framtid. Slike uttrykk danner ikke noe fast system
og regnes ikke til tempuskategorien i spraket. De adjektiviske og substantiviske tids-
bestemmelsene «virker» bare lokalt innenfor substantivfrasen og lokaliserer ikke hele
setningsinnholdet i tid slik de verbale og adverbielle uttrykkene gj0r. Men tidsreferan-
aS
540 VERBFRASER
sen innenfor substantivfrasen ma likevel vaere forenlig med tidsreferansen i resten av
setningen for at setningen skal vaere grammatisk, jf. Den navcerende regjering avgar i
morgen; *Den navcerende regjering avgikk i fjor.
7.3.1.2 Tempusformer i norsk
Tempusformene kan deles inn i to hovedgrupper:
a) de enkle (‘syntetiske’) tempusformene som omfatter presens og preteri-
tum og
b) de sammensatte (‘analytiske’) tempusformene som omfatter presens
perfektum, preteritum perfektum, presens futurum, preteritum futurum,
presens perfektum futurum og preteritum perfektum futurum
De enkle tempusformene er dannet med bpyningsformer av verbstammen:
Presens: kaster, lever, finner
Preteritum: kastet, levde, fant
(Om bpyningen i bokmal og nynorsk, se 7.1.4.)
De sammensatte tempusformene er verbfraser som bestar av et hjelpeverb i presens
eller preteritum med en ny, infinitt verbfrase som utfylling, og der kjemen i den nye
verbfrasen er et perfektum partisipp eller en infinitiv:
Presens perfektum: har reist
Preteritum perfektum:
Presens futurum:
Preteritum futurum:
er reist
hadde reist
var reist
skal reise
vil reise
kommer til a reise
skulle reise
ville reise
kom til a reise
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 541
Presens perfektum futurum:
skal ha/vaere reist
vil ha/vaere reist
kommer til a ha/vaere reist
Preteritum perfektum futurum: skulle (ha/vsere) reist
ville (ha/vaere) reist
kom til a ha/vaere reist
Motsetningen mellom presens og preteritum ved de finitte formene av hjelpeverbene
gar igjen gjennom hele systemet. (Sammenlikn parvis har reist med hadde reist, skal
reise med skulle reise osv.) Dette er altsa den eneste tempusopposisjonen som er
uttrykt som en bpyningsform ved selve verbet i norsk, men fordi denne opposisjonen
ogsa gar igjen ved de sammensatte formene, kan vi dele inn alle tempusformene i et
presenssystem og et preteritumssystem (se oversikt over tempussystemet i norsk).
Ellers skiller formene seg fra hverandre ved at hjelpeverbene ha og vcere tar et
perfektum partisipp som utfylling, mens de modale hjelpeverbene og komme til a
normalt styrer infinitiv. (Om fordelinga av ha og vcere som hjelpeverb, jf. 7.2.3. Om
modalverb i preteritum etterfulgt av perfektum partisipp, jf. 7.2.5.) De sammensatte
formene med ha og vcere danner et perfektumssystem, mens de sammensatte formene
med modalverb eller komme til a. + infinitiv danner et futurumssystem. De morfolo-
gisk sett mest komplekse formene, presens perfektum futurum og preteritum perfek-
tum futurum, hprer bade til perfektums- og futurumssystemet.
Navnene «presens perfektum» og «preteritum perfektum» brukes her istedenfor «per-
fektum» og «pluskvamperfektum» som har vaert vanlige i norsk grammatikk. Dette er
gjort for a understreke at det morfologisk bare er presens og preteritum som skiller de to
formene fra hverandre (jf. ogsa engelsk «Present Perfect» og «Past Perfect»). Navnene
«presens futurum», «preteritum futurum», «presens perfektum futurum »og «preteri-
tum perfektum futurum» er brukt istedenfor de tradisjonelle navnene «1. futurum», «1.
kondisjonalis», «2. futurum» og «2. kondisjonalis». Grunnen til dette er at disse nav-
nene gjpr klarere greie for formenes morfologiske oppbygning samtidig som de viser
det semantiske fellesskapet mellom dem ved at som tempusformer kan alle brukes om
en eller annen form for framtid.
542 VERBFRASER
Oversikt over tempussystemet i norsk A. DEN FINITTE VERBFRASEN
«Presenssystemet» «Preteritumssystemet»
ENKLE FORMER Presens reiser Preteritum reiste
SAMMENSATTE
FORMER Presens perf. Preteritum perf.
«Perfektums- har/er reist hadde/var reist
system» Presens perf. fut. Preteritum perf. fut.
«Futurums- skal/vil ha/vaere reist skulle/ville (ha/vaere) reist
system» Presens futurum skal reise Preteritum futurum skulle reise
B. DEN INFINITTE VERBFRASEN
Infinitiv Partisipp
ENKLE FORMER Presens infinitiv (a) reise Perfektum partisipp reist
SAMMENSATTE FORMER Perfektum infinitiv (a) ha/vaere reist Perfektum futurum infinitiv (a) skulle/ville (ha/vaere) reist Futurum infinitiv (a) skulle/ville reise
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 543
7.3.1.3 Avgrensningen mellom tempus- og modusformer
Av oversikten over de sammensatte tempusformene framgar det at futurumformene
kan dannes med modale hjelpeverb. Det er altsa en naer forbindelse mellom de for-
melle uttrykkene for tid og for modalitet (om modalitet, se 7.3.2).
I virkeligheten er det slik at ikke bare de sammensatte futurumformene, men ogsa
andre verbalformer kan uttrykke bade tid og modalitet. F.eks. har preteritumsformen
var modal betydning i
Jeg skulle pnske at hun var her
mens den har tidsbetydning i
Hun var her for et pyeblikk siden
Pa tilsvarende mate har preteritum perfektum hadde sluttet klar modal betydning i
Han hadde sluttet om dette var blitt kjent
mens den samme formen har tidsbetydning i
Han hadde sluttet fpr dette ble kjent
Vi ser altsa at de samme verbformene uttrykker bade tid og modalitet, og at de derfor
kan sies a danne et kombinert tempus-modus-system. I var framstilling regner vi med
at formene isolert sett er flertydige, men nar vi likevel snakker om disse verbformene
som tempusformer og om et grammatisk tempussystem, er det med utgangspunkt i
at det er formenes tidsbetydning som er primaer eller prototypisk innenfor en lang
rekke kontekster.
De analytiske futurumformene, som er sammensatt med modale hjelpeverb, vil
alltid ogsa ha modal betydning. Ogsa futurumformer med komme til a + infinitiv kan
sies a ha modal betydning nar de brukes om en handling i framtida. Utsagn som Han
kommer til a reise i morgen og Hun kommer sikkert til a gj0re det uttrykker tid, men
samtidig har de ogsa et modalt innhold: Avsenderen predikerer hva som vil skje med
grunnlag i den kunnskap han har i utsagnspyeblikket. Var kunnskap om framtida er
vesensforskjellig fra mye av den kunnskapen vi har om fortida og natida, og utsagn
544 VERBFRASER
om framtida vil derfor i en viss forstand alltid vaere prediksjoner eller antakelser.
Dette gjpr at beskrivelsen av forholdet mellom tid og modalitet blir ekstra komplisert
ved futurumformene. At de samme formene kan brukes for a uttrykke bade tid og
modalitet, gj0r ogsa at det ofte er vanskelig a skille mellom de to kategoriene.
I var framstilling har vi valgt a behandle konstruksjonene med komme til a og skul-
le/ville + infinitiv som futurumformer. Disse formenes tidsreferanse blir behandlet
i kapitlet om tempus, mens den modale bruken av skulle/ville + infinitiv og av de
0vrige modalverbene + infinitiv blir behandlet i kapitlet om modus (kapittel 7.3.2).
7.3.1.4 Tidsreferanse
7.3.1.4.1 Tidslinjen
De situasjonene eller handlingene som vi omtaler i skrift og tale, kan finne sted f0r,
samtidig med eller etter det 0yeblikket vi skriver eller taler. Lokaliseringa i tid av de
enkelte handlingene etableres altsa med utgangspunkt i utsagnspyeblikket. Det har
vaert vanlig a symbolisere tidsdimensjonen som en tidslinje, og med utsagnspyeblik-
ket (U) som basis kan en skille mellom fortid, natid og framtid:
FORTID NATID FRAMTID
___________________________I____________;________________
u
Fordi basispunktet for tidsreferansen etableres gjennom realisasjonen av den
enkelte sprakhandlinga, omtales tid som en deiktisk kategori (tilsvarende f.eks. sted
og person), og utsagnspyeblikket fungerer som deiktisk senter. All tidslokalisering
bestemmes direkte eller indirekte i forhold til dette sentret.
Betegner vi tidspunktet for de enkelte handlingene som omtales med H (= hand-
lingstid), kan vi sette opp disse tidsrelasjonene mellom handlingstid og utsagnstid:
H fpr U
H samt(idig med) U
H etter U
Disse tre relasjonene, som ligger til grunn for var oppfatning av fortid, natid og fram-
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 545
tid, er ogsa viktige for en beskrivelse av tidsreferansen innenfor setningen, men de
er ikke tilstrekkelige for a beskrive alle tidsrelasjonene som kan uttrykkes gjennom
de verbale tempusformene i norsk sprak.
7.3.1.4.2 Punktuell og terminativ tid. Tidsrelasjoner ved verbet
I setningene Jeg traff henne i Oslo og Jeg har truffet henne i Oslo refereres det i begge
tilfeller til en handling som har funnet sted i fortida, dvs. H fpr U. Men samtidig er
det klart at tidsreferansen ikke er identisk i de to setningene. I den fprste setningen
refereres det til «den gangen da» jeg traff henne i Oslo, mens det i den andre setningen
ikke refereres til en bestemt gang i fortida, men bare sies at jeg har truffet henne «en
eller annen gang fpr» utsagnspyeblikket. Vi legger merke til at den fprste setningen
kan inneholde et adverbial som angir et tidspunkt, mens dette ikke er vanlig i den
andre:
Jeg traff henne i Oslo i fjor
?Jeg har truffet henne i Oslo i fjor
Ved bruk av preteritum fokuseres det altsa pa et punkt forut for - og atskilt fra -
utsagnspyeblikket som det refereres til, mens det ved bruk av presens perfektum ikke
refereres til noe punkt i fortida, men bare til en handling som har funnet sted «fpr»
utsagnspyeblikket som fungerer som basispunkt. Mens preteritum uttrykker fortid i
betydningen ‘datid’, uttrykker altsa presens perfektum fortid i betydningen ‘fprtid’.
Vi kan ogsa si at preteritum uttrykker punktuell tid, mens presens perfektum
uttrykker terminativ tid. Med punktuell tid forstar vi et bestemt punkt pa tidslinjen,
som enten kan vasre fpr, samtidig med eller etter utsagnspyeblikket. Slik punktuell
tidsreferanse har vi f.eks. i de fplgende tre setningene:
a) Jeg traff henne i Oslo
b) Hun sitter og skriver
c) Jeg skal reise i morgen
Datid
Natid
Natidsframtid
I a refereres det til en handling (H) som finner sted ved et punkt (P), som er fpr
utsagnspyeblikket. Vi kan formalisere dette slik:
«s
546 VERBFRASER
[H samt P, P fpr U] forenklet [ H, P-U]
I b refereres det til en handling som faller sammen med utsagns0yeblikket. Vi far
altsa sammenfall mellom H, P og U:
[H samt P, P samt U] forenklet [H, P, U]
I c refereres det til en handling som vil finne sted pa et punkt etter utsagnspyeblikket:
[H samt P, P etter U] forenklet [U-H, P]
De tre tidsrelasjonene kan illustreres som tre forskjellige punkt pa tidslinjen:
Datid
__ _
____________________Natid____________________
H, P, U
Natidsframtid
_ __
Begrepene ‘punkt’og ‘punktuell tid’ skal ikke her tolkes som et punkt som er uten eller
med begrenset utstrekning i tid. Vi sier at tidsreferansen er punktuell bade i Dette skjedde
kl 1200; Dette skjedde ifjor og Dette skjedde for mange tusen dr siden. I alle disse
tilfellene kan den adverbiale tidsbestemmelsen erstattes av pro-ordet da. Tilsvarende
vil tidsbestemmelsen i setninger med punktuell natidsreferanse kunne erstattes av na
og setninger med punktuell framtidsreferanse av en gang (i framtida). Det avgjprende
for at tidsreferansen skal tolkes som punktuell, er at handlinga kan lokaliseres pa selve
tidslinjen.
I setningene a, b og c er de ulike punktuelle handlingene «sett» ut fra situasjonen i
utsagnspyeblikket. I setning d derimot, blir ikke handlinga «sett» ut fra utsagnspye-
blikket, men fra et punkt i fortida:
d) Vi skulle reise dagen etter - Datidsframtid
I motsetning til setning c, der presens futurum beskriver en punktuell handling som
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 547
er framtidig i forhold til utsagnsdyeblikket, beskriver preteritum futurum i setning
d en punktuell handling som er framtidig i forhold til et gitt punkt i fortida. Dette
basispunktet blir etablert gjennom den konteksten setningen inngar i. Setning d vil
f.eks. kunne innga i en tekstsammenheng der det fortelies om en situasjon i fortida:
Jeg husker denne dagen som det skulle ha vaert i gar. Hele huset var et eneste
rot. Ungene var syke, og Pers mor var kommet pa bespk. Per jobbet overtid pa
kontoret, og selv matte jeg ta meg av alt. Vi skulle reise dagen etter.
I setning d refereres det altsa til en handling som finner sted ved et punkt (P2) som
er etter basispunktet (Pi), som igjen er f0r utsagnsdyeblikket:
[H samt P2, P2 etter Pi, Pi (og P2) f0r U] forenklet: [Pi-H, P2-U]
Vi kan illustrere dette slik pa tidslinjen:
Datidsframtid
Pl H, P 2 U
Parallelliteten mellom datids- og natidsframtid kan illustreres pa denne maten:
DATID
—> Datidsframtid
nAtid
—» Natidsframtid
Pilene markerer her den «synsvinkelen» eller det «perspektivet» som handlinga sees
ut fra. Pa samme mate som natidsframtid refererer til et punkt i framtida som er sett ut
fra situasjonen i utsagnsdyeblikket, refererer datidsframtid til en situasjon i framtida
som er sett ut fra en kontekstuelt etablert situasjon i fortida. I det fdrste tilfellet fun-
gerer utsagnsdyeblikket som basispunkt for referansen, mens det i det siste tilfellet
er fortidssituasjonen som danner basispunkt for referansen.
I motsetning til i setninger med punktuell referanse (jf. setningene a, b, c, d oven-
for), refereres det i setninger med terminativ referanse til handlinger som enten har
funnet sted fdr eller etter et visst tidspunkt (terminativ av latin terminus = ‘grense’).
I setninger med presens perfektum kan vi illustrere tidsreferansen pa fplgende mate:
e) Jeg har truffet henne i Oslo [H fdr P, P samt U] forenklet: [H-P, U]
st
548 VERBFRASER
Handlinga lokaliseres her ikke til et bestemt punkt pa tidslinjen, men bare til en eller
annen tid fpr et referansepunkt som her faller sammen med (= er samtidig med)
utsagnspyeblikket:
Fpr-natid
H P,U
(Om presens perfektum brukt om framtid, se nedenfor.)
Ved preteritum perfektum lokaliseres handlinga til en eller annen tid fpr et kon-
tekstuelt markert tidspunkt i fortida:
f) Hun hadde allerede reist [H fpr P, P fpr U] forenklet: [H-P-U]
Tidsreferansen i f kan illustreres slik pa tidslinjen:
Fpr-datid
H P U
Ved presens perfektum futurum etableres det et referansepunkt etter utsagnspye-
blikket, og handlinga lokaliseres til en eller annen tid fpr dette referansepunktet:
gl) Om en uke vil vi ha dratt [H fpr P, P etter U] forenklet: [U-H-P]
Vi legger merke til at med samme tidsreferanse kan vi ogsa broke presens perfektum
forutsatt at setningen inneholder en tidsbestemmelse som lokaliserer handlinga til
framtida:
g2) Om en uke har vi dratt [H fpr P, P etter U] forenklet: [U-H-P]
Tidsreferansen i g kan illustreres slik pa tidslinjen:
___Fpr-natidsframtid
U HP
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 549
Ved preteritum perfektum futurum refereres det til en handling i fortida som finner
sted fpr et punkt i datidsframtid (jf. punkt d ovenfor):
h) Pa den tida skulle vi ha reist [H fpr P2, P2 etter Pi, Pi fpr U]
forenklet: [P1-H-P2-U]
Den terminative tidsreferansen er altsa framtidig bade i g og h, men mens det i
g dreier seg om framtidsreferanse sett i forhold til utsagnspyeblikket, dreier det seg
i h om framtidsreferanse sett i forhold til et punkt i fortida. Tidsreferansen i h kan
illustreres slik:
___Fpr-datidsframtid
Pl ' H P2 U
I eksemplene i e, f, g og h refereres det til handlinger som finner sted fpr et angitt
referansepunkt. Alle tempusformene som er dannet med ha eller vcere som hjelpe-
verb, og som inngar i «perfektumssystemet» (se oversikt tidligere), markerer en slik
terminativ fpr-relasjon. Som terminative tidsrelasjoner regner vi ogsa tilsvarende
tidsrelasjoner som angir at handlinga finner sted etter et angitt punkt eller grense.
I norsk eksisterer det imidlertid ikke separate tempusformer innenfor verbsystemet
som uttrykker etter-relasjoner. Men tidsrelasjonene «etter-natid» og «etter-datid» kan
uttrykkes ved henholdsvis presens futurum og preteritum futurum.
Ved presens futurum i terminativ bruk er referansepunktet normalt lik utsagnspye-
blikket, mens handlinga finner sted en eller annen gang etter utsagnspyeblikket:
i) Vi vil komme tilbake til saken [H etter P, P samt U] forenklet: [U, P-H]
Denne tidsrelasjonen kan illustreres slik:
Etter-natid
U, P H
Ved preteritum futurum i terminativ bruk etableres det et referansepunkt forut for
utsagnspyeblikket, og handlinga finner sted en eller annen gang etter dette punktet:
j) Problemet skulle dukke opp pa nytt [H etter P, P fpr U] forenklet: [P-H-U]
550 VERBFRASER
Denne tidsrelasjonen kan illustreres slik:
Etter-datid
PHU
Men presens futurum og preteritum futurum kan som nevnt ogsa uttrykke punk-
tuelle tidsrelasjoner, jf. eksemplene under c og d ovenfor.
Beskrivelsen av tidsreferansen i j som [P-H-U] svarer ikke helt til den mer utfprlige
beskrivelsen [H etter P, P fpr U], Den forenklede beskrivelsen sier at H finner sted
fpr U, mens den mer utfprlige, parvise beskrivelsen bare sier at H fplger etter P, noe
som innebaerer at den kan vaere fpr eller etter U. Den utfprlige beskrivelsen er her mer
dekkende i og med at preteritum futurum kan forekomme i setninger der handlingstida
ikke er klart avgrenset til tidsrommet fpr U: (Som ung dro han til Amerika.) Han skulle
aldri komme tilbake til Norge. Ved forskjpvet tempus vil det ogsa ofte refereres til et
punkt etter U (Han skulle reise i morgen), men tidsreferansen i slike indirekte utsagn
ma beskrives med utgangspunkt i de underliggende, direkte utsagnene (jf. 7.3.1.5.4).
Samme resonnement kan ogsa gjpres gjeldende for tidsreferansen ved presens per-
fektum futurum og presens perfektum om framtid (jf. eksemplene gl og g2). I enkelte
kontekster kan H komme fpr U. I en setning som Statsministeren vil ha skrevet under
avtalen i morgen kan den faktiske handlinga allerede ha funnet sted i utsagnspyeblik-
ket. Setningen kan derfor etterfplges av fplgende setning: Ja, i realiteten har hun alle-
rede skrevet under. Slike relasjoner blir fanget opp av beskrivelsen [H fpr P, P etter
U], mens den forenklede [U-H-P] ikke er helt dekkende. Altemativt til notasjonen med
bindestrek, som symboliserer en fast rekkefplge i tid mellom H og U, kunne en ha valgt
skrastrek som symbol for en altemativ rekkefplge ([P-H/U] eller [U/H-P]). Av pedago-
giske grunner, og fordi den fanger opp de vanligste tilfellene, har vi blitt staende ved
den forenklede notasjonen.2
Vi har sett at tempusformer plasserer H i forhold til P og U, og at de plasserer flere H i
forhold til hverandre. Men ogsa rekkefplgen i en tekst kan angi tidsrekkefplge mellom
flere H. I mange tilfeller angir rekkefplgen mellom flere verb ogsa rekkefplge i faktisk
tid: Hun stod opp, kledde pd seg og spiste frokost. Rekkefplgen i setningen gjenspeiler
den faktiske rekkefplgen (ikonisitet). Dette er omtalt naermere i 12.
2 En utfprlig beskrivelse av norsk med parvis notasjon foreligger i Vannebo (1979)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 551
Oversikten viser de deiktiske tidsrelasjonene som uttrykkes ved verbet i norsk. De
fire f0rste tidsrelasjonene er punktuelle, mens de fem siste er terminative.
TIDSRELASJONER VED VERBET
TID TIDSRELASJON TEMPUSFORM EKSEMPEL
Datid H,P-U Preteritum Jeg traff henne i Oslo
Natid H,P,U Presens Jeg sitter og skriver
Natids- framtid U-H,P Presens Pres. fut. Jeg reiser i morgen Jeg skal reise i morgen
Datids- framtid Pl - H, P2 - U Pret. fut. Vi skulle reise dagen etter
F0r-natid H-P,U Pres. perf. Jeg har truffet henne i Oslo
F0r-datid H-P-U Pret. perf. Hun hadde allerede reist
F0r- natids- framtid U-H-P Pres. perf. fut. Pres. perf. Om en uke vil vi ha dratt Om en uke har vi dratt
F0r- datids- framtid Pl - H - P2 - U Pret. perf. fut. Pa den tida skulle vi ha reist.
Etter- natid U.P-H Presens Pres. fut. Vi kommer tilbake til saken. Vi vil komme tilbake til saken.
552 VERBFRASER
7.3.1.4.3 Prototypisk tidsreferanse ved definitte tempusformene
Av oversikten ovenfor framgar det at det ikke er noe en-til-en-samsvar mellom
tempusform og tidsreferanse. Samme tempusform kan uttrykke flere ulike tidsrela-
sjoner. Med utgangspunkt i tidsrelasjonene som er angitt i oversikten pa forrige side,
kan vi likevel symbolisere de prototypiske tidsrelasjonene som uttrykkes ved de ulike
finitte tempusformene, i fplgende figur:
Pret. perf.
Pret. perf. fut.
Pres. perf.
Pres. perf. fut.
Pret.
Pret. fut.
Pres.
Pres./Pres. fut.
Pret. fut.
FORTID
= utsagns0yeblikk
= punktuelle tider (fungerer som referansepunkt for de terminative tidene)
= terminativ tid: «f0r»-relasjon
= terminativ tid: «etter»-relasjon
Pres./Pres. fut.
FRAMTID
e
Z
7.3.1.4.4 Semantisk beskrivelse av definitte tempusformene
Med bakgrunn i de tidsrelasjonene som er beskrevet ovenfor, kan vi sette opp tre
semantiske faktorer for a beskrive de atte tempusformene i norsk:
[+/- F0R]: Ved hjelp av denne faktoren kan vi skilie de fire formene som tilhprer
«perfektumssystemet», fra de pvrige tempusformene. De fire formene kjennetegnes
ved at de uttrykker en terminativ tidsrelasjon der handlingstida er fpr et gitt referan-
sepunkt.
[+/- FUT]: Ved hjelp av denne faktoren kan vi skille de fire formene som til-
hprer «futurumssystemet» ([FUT = ‘futurisk’]), fra de fire ikke-futuriske formene. De
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 553
fire futuriske formene kjennetegnes ved at de uttrykker en punktuell eller terminativ
tidsrelasjon der handlingstida er framtidig i forhold til et gitt referansepunkt.
[+/- DA]: Ved hjelp av denne faktoren kan vi skille de fire formene som tilhprer
«preteritumssystemet» ([DA] = ‘den gang da’), fra de fire formene som tilhprer «pre-
senssystemet». De fire fprste formene kjennetegnes ved at de uttrykker en tidsrelasjon
der referansetida er forut for og atskilt fra utsagnspyeblikket. Faktoren [+/- DA] er
ogsa avgjprende for tempusbruken ved tempusforskyvning (7.3.1.5.4) og i narrative
tekster (7.3.1.5).3
Ved hjelp av de tre semantiske faktorene kan vi sette opp en samlet oversikt som
viser hvordan hver enkelt tempusforms betydning atskiller seg fra betydningen til de
pvrige tempusformene:
DA FUT F0R
Presens — — —
Preteritum + — —
Presens perfektum — - +
Preteritum perfektum + - +
Presens futurum — + —
Preteritum futurum + + —
Presens perfektum futurum — + +
Preteritum perfektum futurum + + +
Vi ser av denne oversikten at presens er den eneste tempusformen som ikke er posi-
tivt markert, dvs. den kan verken karakteriseres som «datid», «futurisk tid» eller
«fprtid». Presens er med andre ord en tempusform som kan brukes i ulike kontekster
med referanse bade til natid, framtid og fortid («historisk» eller «dramatisk presens»)
ved siden av at den ogsa kan ha inklusiv referanse til alle tre tidstrinnene (i gene-
relle utsagn, jf. 7.3.1.5.3.1. Pa grunn av denne vide referansemuligheten ved presens
har denne tempusformen til dels ogsa vaert karakterisert som «all-tid»). I den andre
enden av skalaen finner vi preteritum perfektum futurum som den mest positivt mar-
kerte tempusformen. Dette innebaerer at denne tempusformen bare forekommer i heit
bestemte kontekster, og fplgelig er den minst vanlige.
3 Jf. Vikner (1985).
554 VERBFRASER
7.3.1.5 Bruk av de finitte tempusformene
I dette kapitlet vil vi beskrive bruken av tempusformene med utgangspunkt i presens-
og preteritumssystemet og de ulike tidsrelasjonene som uttrykkes ved tempusformene
som inngar i disse to systemene.
7.3.1.5.1 Presens- og preteritumssystemet
I oversikten over tempusformene sa vi at den formelle motsetningen mellom presens
og preteritum ga grunnlag for a dele inn alle de verbale tempusformene i et presens- og
et preteritumssystem (jf.7.3.1.2). Denne todelinga er ogsa av grunnleggende betyd-
ning for a beskrive bruken av tempusformene.
Ved preteritumssystemet refereres det til en tid som er forut for og atskilt fra
utsagnsdyeblikket. Dette innebaerer at det fokuseres pa en situasjon «der og da» som
basis for de ulike deiktiske tidsrelasjonene. Handlingene som omtales eller beskrives,
blir sett i et «der og da»-perspektiv som igjen blir bestemmende for valget av tem-
pusformer. Typiske eksempler pa et slikt «der og da»-perspektiv har vi i narrative
framstillinger:
Det aret som fulgte etter at Sverre og jeg hadde forlatt Selje kloster, var en
vond og bitter tid. Han som siden skulle bli landets konge, hadde enna ikke
samlet seg med full kraft om sin ene herlige tanke. Han hadde ikke kastet pa
bordet det han eide av den store manns hardhet og vilje, ikke lagt sitt liv pa
Guds regnebrett og sagt: - Kongsnavnet eller dpden! (Holt 1965)
Her etableres tidsperspektivet gjennom preteritumsformene (fulgte, var) som angir
datidsreferansen. De pvrige handlingene som omtales, er enten fortidige (hadde for-
latt, hadde samlet, hadde kastet osv.) eller framtidige (skulle bli) i forhold til det
etablerte referansepunktet, men det enhetlige «der og da»-perspektivet holdes oppe
ved at det bare brukes former som inngar i preteritumssystemet.
Ved presenssystemet refereres det til en tid som mest presis kan karakteriseres
som «ikke-datid». Det fokuseres pa situasjonen «her og na» som basis for de ulike
tidsrelasjonene, men med utgangspunkt i denne situasjonen kan det ogsa refereres til
handlinger som enten har skjedd «fpr na», eller som kommer til a skje ved et bestemt
eller ubestemt punkt «etter na». Handlingene som omtales eller beskrives, blir sett
i et «her og na»-perspektiv og har derfor et aktualitetspreg som mangier innenfor
preteritumssystemet.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 555
For a vise forskjellen i perspektiv kan vi f.eks. igjen sammenlikne bruken av pre-
teritum og perfektum i setningene Jeg traff henne i Oslo og Jeg har truffet henne i
Oslo. Setningene kan vise til en og samme situasjon i fortida, men mens den fprste
har et «der og da»-perspektiv som gjpr at den inngar i en fortidig kontekst, har den
siste et «her og na»-perspektiv som gjpr at den inngar i en natidig kontekst.
Utsagn om framtida star i en saerstilling ved at handlingene ikke har samme grad
av sikkerhet som utsagn om fortida og natida. Formene som uttrykker framtid, er
gjeme modalt markerte, og futurumssystemet innenfor verbfrasen er pa et annet
niva enn presens- og preteritumssystemet. Det betyr ogsa at det innholdsmessig sett
ikke eksisterer et separat «en gang i framtida»-perspektiv som en parallell til «der
og da»-perspektivet. Vi kan derfor heller ikke skrive innenfor et sammenhengende
framtidsperspektiv pa samme mate som vi kan skrive innenfor et fortidsperspektiv.
Ogsa framtidslitteratur (science fiction, utopier) skrives typisk i et fortidsperspek-
tiv. Nar vi sier at vi refererer til en framtidig handling i en setning som Jeg reiser
til Trondheim i morgen, skjer det med bakgrunn i situasjonen «her og na» og den
kunnskap senderen har i utsagnspyeblikket. Pa samme mate som presens perfektum
kan derfor ogsa presens futurum og presens perfektum futurum innga i en natidig
kontekst.
Et typisk eksempel pa et «her og na»-perspektiv har vi i fplgende tekstutdrag:
Utenriksminister Johan Jprgen Holst varsler i dagens Dagbladet at regjeringen
pnsker a innlede en dialog med befolkningen om hva EF-saken egentlig dreier
seg om. Mange vil nok stille seg undrende til dette, for det er regjeringens egne
prioriteringer som har hindret en slik dialog tidligere. Dessuten kan det vaere
grunn til a spprre hvilke deler av befolkningen dialogen skal fpres med, for
motstanden mot EF-medlemskap er stprre enn noensinne.
Vi har selv etterlyst et annet perspektiv pa debatten enn det vi hittil har opplevd,
sentrert som debatten har vaert omkring prosedyrespprsmal og snevre naerings-
interesser. Det er pa det rene at var verdensdel er i forandring i et omfang og
et tempo som aldri fpr i nyere historie. Det holder ikke lenger med enkle og
dogmatiske Ipsninger. (Dagbladet 1993)
I dette tekstutdraget beskrives en aktuell situasjon. Enkelte usammensatte presens-
former (varsler, 0nsker, dreier, er, holder) refererer til en faktisk situasjon i utsagns-
pyeblikket, mens andre presensformer sammensatt med modalverb refererer til en
antatt situasjon i utsagnspyeblikket (kan vcere) eller eventuelt ogsa i framtida (vil
&
556 VERBFRASER
stille seg). En sammensatt verbform har klar framtidsreferanse (skalffires). I teksten
forekommer ogsa presens perfektum-former (har hindret, har etterlyst, har opplevd,
har vcert sentrert) som inngar i det samme «her og na»-perspektivet. Alle handlin-
gene oppleves her i forhold til utsagnspyeblikket, mens handlinger som beskrives
innenfor preteritumssystemet, oppleves i forhold til en tid som har vaert.
7.3.1.5.2 Preteritumssystemets omrade
7.3.1.5.2.1 Former med datidsbetydning
For a uttrykke en tidsrelasjon [H, P-U], der det refereres til en handling som fant sted
en gang i fortida, er preteritum den vanlige tempusformen. Bruken av preteritum i
slike utsagn kan illustreres med fplgende eksempler:
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden
Kong Olav den 5. dpde 17. januar 1991
I gar drog heile familien til fjells
Dag etter dag fergde Mattis pa same maten (Vesaas 1957)
Preteritumsformen refererer til et bestemt punkt i fortida og kan kombineres med
adverbialer som betegner et tidspunkt som er forut for og atskilt fra utsagnspyeblikket
(jf. eksemplene). Preteritum er den sentrale tempusformen innenfor alle fortellinger
og beretninger som handler om begivenheter som foregar i en faktisk (ikke-fiktiv)
eller en tenkt (fiktiv) fortid. Tempusformen omtales derfor iblant som episk prete-
ritum.
(Om presens perfektum brukt om noe som har skjedd ved et punkt i fortida, se
modal bruk av tempusformene 7.3.2.4.6.1. j
Tidsrelasjonen [H, P-U] kan ogsa utrykkes ved sakalt dramatisk presens. Ved
denne tempusbruken blir presens brukt om en handling som egentlig fant sted i for-
tida. Men for a levendegjpre og dramatisere fortellinga brukes presens:
Han tok smiehammeren og ville sla til Gunhild med skaftet. Han traff ikke, -
hun griper hammeren, raker pret hans og flar huden av. Vapensmeden hadde
fpr sett blod, men lite av sitt eget, na hyler han i dyp pine som en dengt hund.
(Holt 1965)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 557
I og for seg kan en si at tidsreferansen her skifter fra [H, P-U] til [H, P, U] - altsa
fra datid til natid - men gar vi ut fra den st0rre tekstsammenhengen som presensfor-
men fungerer innenfor, er det klart at handlinga som omtales, er fortidig. Det er fullt
mulig a erstatte presensformen med en preteritumsform, men da uten den spesielle
stilistiske virkningen som presensformen har. Presensformen kan i slike utsagn ogsa
kombineres med adverbiale ledd som markerer fortid:
Da han apnet dpra, velter r0yken ut og han h0rer en stemme som skriker vilt
om hjelp
Da oppdaget han at det ligger en person bare noen fa meter fra stien han gar
pa
Presens kan ogsa kombineres med preteritum perfektum og oppviser altsa samme
syntaktiske distribusjon som preteritum:
Da han hadde tatt noen tak til, stivner han og synker
Jakten pa kommunistene i Nord-Norge var trappet opp for alvor, og utover i
1942 klarer admiral Wilhelm Canaris’ kontraspionasjeorganisasjon i Abwehr
og det tyske sikkerhetspoliti (SIPO) a bygge opp et omfattende agentnett over
hele Nord-Norge (Fj0rtoft 1986)
Bruken av dramatisk presens er egentlig del av et mer omfattende fortellerteknisk
«кпер», der fortelleren «zoomer» inn en fortidig handling og beskriver den som om
den finner sted i utsagnsdyeblikket. Spraklig kan dette markeres ikke bare ved at
preteritum erstattes av presens, men ved at former fra preteritumssystemet erstattes
av former fra presenssystemet:
Livet i smabyen gjekk sin vande gang. Den eine dagen var den andre lik. Men
sa ein dag i byrjinga av mai skjer det noko.
Alt i det han vaknar, legg han merke til at noko har hendt. Lufta er klarare,
luktene er skarpare og jamvel grafargen som pregar fasadane pa den andre sida
av gata, er blitt mindre gra. 110pet av natta hadde alt forandra seg.
558 VERBFRASER
Dramatisk presens er ogsa vanlig i kombinasjon med en fortidig tidsbestemmelse i
sakalt tabellarisk framstilling:
Mai 1945: Noreg er pa ny eit fritt land
15. juli 1971: En bombe eksploderer samtidig i Peking og Washington
(Dagbladet 1972)
Dramatisk presens blir ogsa ofte brukt som stilistisk virkemiddel i sportsreportasjer
der det egentlig refereres til noe som har skjedd:
Scoringa kom altsa pa denne maten: Fjprtoft stusser til Flo, som dundrer ballen
i mal
7.3.1.5.2.2 Former med fprtidsbetydning
For a uttrykke tidsrelasjonen [H-P-U], der det omtales en handling som fant sted fpr
et visst punkt i fortida, er preteritum perfektum den vanlige tempusformen. Dette
kan illustreres med fplgende eksempler:
Pa det tidspunktet hadde hun allerede markert seg som en dyktig politiker
Da vi kom hjem, oppdaget vi at det hadde vaert tyver pa ferde
Etter at han hadde budd i utlandet i fleire ar, flytta han heim til Noreg
Eg hadde bestemt meg for a fortsetje
I de to fprste ytringene markeres P med adverbialene pd det tidspunktet og da vi kom
hjem, og preteritum perfektum angir at handlinga fant sted fpr dette referansepunktet.
I den tredje ytringa er det ikke noe adverbial som angir referansepunktet, men tem-
pusformen hadde budd marketer at handlinga fant sted fpr tidspunktet det refereres
til med preteritumsformen/Zyria. I den siste ytringa er det verken noe adverbial eller
ekstra verb som preteritum perfektum-formen kan relateres til. Men preteritumsen-
delsen ved hjelpeverbet angir i seg selv et tidspunkt som handlinga i hovedverbet er
fprtidig i forhold til. Deri siste setningen kan derfor omskrives til: (Situasjonen var
den:) Eg hadde bestemt meg for a fortsetje.
Preteritum perfektum kan i enkelte tilfeller brukes i setninger som inneholder tidsbe-
stemmelser som refererer til et punkt «fpr da». En setning som Jeg hadde trujfet Kari i
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 559
1945 er tvetydig. Den kan enten tolkes slik at jeg hadde truffet Kari f0r 1945 ([H-P-U])
- eller slik at jeg traff Kari il945.1 det siste tilfellet angir adverbialet et nytt referanse-
punkt (P2) som er f0r det referansepunktet (Pi) som angis ved verbformen, og tidsrela-
sjonene i denne lesningen kan beskrives som [H samt P2, P2 f0r Pi, Pi f0r U], forenklet
[H, P2-P1-U]. Denne tolkningen er altsa bestemt av den adverbiale konteksten og ikke
av selve verbformen. Punktuelle adverbiale tidsbestemmelser som i 1945 vil i forbin-
delse med en tempusform fra perfektumsystemet enten fungere som et referansepunkt
for handlinga eller som en lokalisering av selve handlinga.
Relasjonen [H-P-U] kan i enkelte tilfeller ogsa uttrykkes med preteritum. Det gjelder
utsagn der tidsrelasjonen mellom to handlinger som fplger etter hverandre, markeres
med subjunksjonene etter at og siden:
Etter at vi spiste, gikk vi pa kino
Siden han traff henne, var han bestandig med pa festene
Noen dager etter at dette hendte, kom Frida opp til meg (Alnaes 1977)
Etter at han kom ned fra fjellet, var Ole-Th0ger blitt ein lesande mann
(Hoem 1978)
I slike ytringer forekommer preteritum som en altemativ tempusform til preteritum
perfektum. Ogsa i ytringer med/pr og innen, som markerer den omvendte tidsrek-
kefplgen mellom to handlinger, kan preteritum brakes ved siden av preteritum per-
fektum:
Han sleipet seg i mal med alle sine gule brikker fpr vi andre kom skikkelig i
gang (Karteradseter 1977)
Innen hun forlot kontoret, var det mprkt
Bruk av preteritum perfektum kan i alle disse tilfellene sies a vaere overflpdig da
de terminative ‘fpr/etter’-relasjonene allerede er markert ved subjunksjonene.
7.3.1.5.2.3 Former med framtids- eller ettertidsbetydning
Tidsrelasjonene [P-H-U] eller [Pi-H, P2-U], som angir ubestemt eller bestemt fram-
tid sett fra et punkt i fortida, kan uttrykkes med preteritum futurum:
560 VERBFRASER
Jeg hadde pa fplelsen at noe ville ga gait
Det skulle snart vise seg at han fikk rett
Det var avtalt at vi skulle reise dagen etter
Jeg regnet med at de ville forspke pa nytt neste ar
Den punktuelle tolkningen som vi har i de to siste eksemplene, er bestemt av adver-
bialet, som angir tidspunktet for nar handlinga vil finne sted.
Uttrykk med framtids- eller ettertidsbetydning er saerlig vanlig etter innledende
verb som angir tanke, tro, fplelse, antakelse, viten eller liknende:
Jeg trodde/mente/antok/visste at hun ville komme
Her vil ogsa preteritum kunne brukes for a uttrykke de samme tidsrelasjonene:
Jeg trodde at hun kom (= ville komme)
Vi kunne ikke vite hva det fprte (= ville fpre) med seg
Jeg var overbevist om at hun stod (= ville sta) til eksamen
Eg visste at vi fekk (= ville fa) lov
Det er fprst og fremst preteritum av ikke-durative verb som kan brukes pa denne
maten. (Jf. *Det var bestemt av andre hva som sto (= ‘skulle sta’) z brevet; *Jeg var
sikker pa at de levde (= ville leve) lykkelig sammen.) Men ogsa i tilfeller der preteri-
tum kan brukes i slike utsagn, blir den framtidige tidsrelasjonen klarere markert ved
bruk av preteritum futurum.
7.3.1.5.2.4 Former med bade fprtids- og framtidsbetydning
For a beskrive den komplekse tidsrelasjonen [H fpr Рг, P2 etter Pi, Pi fpr U], som
angir at noe skjer fpr et visst punkt som er etter et annet punkt i fortida («fpr-datids-
framtid»), brukes preteritum perfektum futurum:
De ville ha klart det innen den tid
Vi kom likevel til a ha avsluttet arbeidet innen kvelden, sa vi behpvde ikke a
forhaste oss
Jeg hapte at boka snart ville (ha) vaert ferdig
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 561
Parallel! til at preteritum kan brukes i stedet for preteritum futurum (jf. 7.3.1.5.2.3),
kan ogsa preteritum perfektum brukes i stedet for preteritum perfektum futurum:
Vi hadde likevel avsluttet arbeidet innen kvelden, sa vi behpvde ikke a forhaste
oss
Jeg hapte at boka snart hadde vaert ferdig
I og med at adverbialene (innen kvelden, snart) markerer framtid, og at preteritum
perfektum angir at handlingstida er fpr et referansepunkt som igjen er fpr utsagnspye-
blikket, sa kan relasjonen «fpr-datidsframtid» uttrykkes med preteritum perfektum,
dvs. at kom til a/ville/skulle er overflpdige.
Parallelt til at preteritum perfektum kan brukes for preteritum perfektum futurum
i slike utsagn, forutsatt at ytringa inneholder et adverbial som markerer framtid, kan
ogsa preteritum futurum anvendes forutsatt at ytringa inneholder et terminativt
adverbial:
Vi ville likevel avslutte arbeidet innen kvelden, sa vi behpvde ikke a forhaste
oss (= ville ha avsluttet)
Vi regnet med at vi kom til a begynne fpr jul (= kom til a ha begynt)
I disse tilfellene er det altsa det terminative perfektumelementet i verbkonstruksjo-
nen som er overflpdig, mens det ovenfor var det framtidsmarkerende «hjelpeverbet»
som var overflpdig.
Endelig kan den samme tidsrelasjonen ogsa uttrykkes med preteritum forutsatt
at bade det terminative og det framtidige elementet er markert i konteksten:
Vi regnet med at vi begynte fpr jul (= ville ha begynt)
Men i disse tilfellene gjelder det at tidsrelasjonen [H fpr P2, P2 etter Pi, Pi fpr U]
uttrykkes klarest med preteritum perfektum futurum, og at denne tempusformen ikke
alltid kan erstattes av preteritum perfektum, preteritum futurum eller preteritum.
562 VERBFRASER
7.3.1.5.3 Presenssystemets omrade
7.3.1.5.3.1 Former med natidsbetydning
For a beskrive en handling som finner sted i utsagnspyeblikket, er presens den
vanlige tempusformen (om preteritum i emotive utsagn, se nedenfor). Relasjonen
[H, P, U] innebterer at det er samtidighet mellom handlingstid og utsagnspyeblikk.
Men begrepet samtidighet ma da tolkes slik at det ikke bare omfatter tilfeller der det
er et fullstendig sammenfall mellom handlingstid og utsagnstid, men ogsa tilfeller der
utsagnspyeblikket er inkludert i handlingstida. Eksempler pa fullstendig sammenfall
forekommer egentlig bare i performative utsagn, der det er utsagnet som konstituerer
handlinga:
Jeg dpper deg i navnet til Faderen, Spnnen og Den Hellige And
Vi dpmmer Dem til fem ars fengsel
Eg lovar a kome
Men naermest fullstendig sammenfall kan vi ogsa ha i handlingskommentarer og i
visse typer utrop:
Fjprtoft legger over til Sprloth som dundrer ballen i mal
Her kommer vinneren!
Langt vanligere er det derimot at presens blir brukt i setninger der handlingstida
omfatter utsagnspyeblikket, men samtidig strekker seg ut over dette. Dette er vanlig
i fplgende tilfeller:
a. Ved durative aktivitets- og tilstandsverb:
Gutten skriver stil
Hun ligger syk pa andre aret
Det lukter godt
De lever et lykkelig liv sammen
Styret eier halvparten av aksjene
b. I habituelie utsagn der det refereres til en handling som gjentar seg og er blitt til
en vane som ogsa gjelder ved utsagnspyeblikket:
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 563
Hver dag gar jeg en tur f0r frokost
Martin spiller golf
Eg s0v godt om natta
Vi kan legge merke til at handlinga i slike utsagn ikke beh0ver a finne sted i selve
ntsagns0yeblikket, slik tilfellet er ved handlingene under punkt a, men at den pleier
a finne sted innenfor det tidsrommet som den talende eller skrivende opplever som
«па». Vi kan videre merke oss at den habituelle betydningen ikke er en egenskap ved
presensformen, men at den ogsa kan forekomme ved andre tempusformer (jf. Hver
dag gikk jeg en tur f0r frokost.)
(Om habituelt aspekt, jf. 7.3.3.2.2.4.)
с. I utsagn som betegner en ferdighet eller evne hos den personen som utfprer hand-
linga:
Else snakker fransk
Wassmo skriver godt
Ho er flink med hendene
Som ved de habituelle utsagnene behpver handlinga i disse utsagnene heller ikke a
finne sted i selve utsagnspyeblikket. Det er derimot tale om en generell ferdighet
som den omtalte personen har. Naer slike utsagn star ogsa utsagn av typen: Hun er
engelsk; Han er svoger til Nilsen; Ho er d&v som ikke beskriver en aktivitet, men
angir en permanent egenskap, tilstand eller liknende.
d. I generelle utsagn:
Til denne gruppa kan en regne matematisk-logiske og empiriske utsagn der innholdet
antas a vaere gyldig til alle tider (inklusive natida):
To ganger to er fire
Like tall er delelige med to
Et uttrykk er flertydig hvis og bare hvis det har flere betydninger
Jorda er rund
Planetane gar i bane rundt sola
Vann koker ved 100 grader Celsius
I matematisk-logiske utsagn er presens den grunnleggende tempusformen. Det vil imid-
lertid kunne diskuteres om presensformen egentlig har tidsreferanse i slike utsagn da
564 VERBFRASER
det ikke er tale om a lokalisere en handling i tid. Bade fra filosofisk og lingvistisk hold
har det vaert hevdet at presens i slike utsagn er uten tidsreferanse.4 Det samme reson-
nementet kan ogsa gjdres gjeldende for empiriske utsagn, men innholdet i et empirisk
utsagn vil lettere kunne relativiseres i tid.
e. I ordsprak og sentensaktige utsagn:
Gammal vane er vond a vende
Et uhell kommer sjelden alene
Er enden god, er allting godt
Slike utsagn kan minne om generelle utsagn, men har en annen semantisk struktur
(‘hvis X, sa Y’ = ‘Hvis vanen er gammel, er den vond a vende’, dvs. X impliserer Y).
Vi kan si at i denne typen utsagn refereres det til en implikasjon som erfaringsmessig
har vaert, er, og fortsatt vil vaere gyldig.
I ett spesielt tilfelle vil ogsa preteritum kunne brukes med referanse [H, P, U].
Det gjelder emotive utsagn av fplgende type:
Det var morsomt at du kommer hit!
Har du kjppt blomster til meg? Det var verkelig ei overrasking!
Dette smakte godt! (sagt under maltidet)
For at preteritum skal kunne brukes i slike utsagn, ma det dreie seg om en umiddelbar
emotiv reaksjon pa noe som faktisk finner sted. Det vil f.eks. vaere umulig a bruke
preteritum hvis det dreier seg om en mer npytral vurdering: *Det var viktig at du
kommer hit.
Presens kan forekomme i slike emotive utsagn, men har da gjeme en litt annen
betydning, sammenlikn Det er et nydelig bilde! med Det var et nydelig bilde! Begge
ytringene kan vaere umiddelbare reaksjoner pa et bilde en star og ser pa, men presens-
formen rammer en mulighet for en generell karakteristikk som preteritumsformen
mangier, og er derfor mindre vanlig i slike utsagn. I det fprste tilfellet kan utsagnet
ogsa gjelde et bilde en har sett tidligere, mens det i det siste tilfellet dreier seg om
en fprstegangsopplevelse av bildet.
(Om tidsreferansen i setninger som Hva var det De het? og Om kvelden kom vi til
Regensburg som la ved Donau, se 7.3.1.5.4.)
4 Jf. Vannebo (1979:138ff.)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 565
7.3.1.5.3.2 Former med fprtidsbetydning
For a uttrykke tidsrelasjonen [H-P, U] er presens perfektum den vanlige tempus-
formen. Referansepunktet faller her sammen med utsagnspyeblikket, og handlinga
lokaliseres til en eller annen tid fpr utsagnspyeblikket:
De har kjppt seg et gammelt hus pa Blommenholm
Jeg har truffet Else ved forskjellige anledninger
Toril har ofte diskutert dette problemet med sambuaren sin
Det er blitt hevdet at han er en av de rikeste menn i landet
Eg trur det er Aristoteles som har sagt dette
I alle disse eksemplene omtales handlinger som har funnet sted i fortida, men uten at
de lokaliseres til et bestemt tidspunkt. Presens perfektum kan derfor ogsa kombineres
med terminative adverbial som f.eks. hittil, inntil nd, til nd, til denne tid, ennd som
angir en tidsperiode som strekker seg helt fram til utsagnspyeblikket:
Hittil har vi bare hatt fordeler ved den nye ordningen
Ho har enno ikkje prpvt den nye bilen
Tilsvarende ogsa der preposisjonsfraser eller leddsetninger med siden fungerer som
adverbial i setningen:
Kva har de gjort sidan sist?
Jeg har ikke sett henne siden vi kom til Norge
Ved slike terminative adverbialer kan preteritum ikke brukes:
*Hittil hadde vi bare fordeler ved den nye ordningen
*Kva gjorde de sidan sist?
Presens perfektum kan ogsa kombineres med adverbialer som alltid, aldri, noen gang,
noensinne som angir ‘generell’ eller ‘ubestemt’ tid:
Ho har alltid vori ein naer ven av meg
Jeg har aldri vaert noen elsker av rpdvin
566 VERBFRASER
Har du vaert i London noen gang?
Det er det verste jeg noensinne har opplevd
I disse eksemplene refereres det til en hvilken som heist tid fpr utsagnspyeblikket,
men samtidig omfatter referansen ogsa utsagnspyeblikket. De to fprste setningene
inneholder f.eks. en implikasjon om at vennskapet fortsatt eksisterer, og at senderen
fortsatt misliker rpdvin i utsagnspyeblikket. Adverbialene alltid, aldri osv. kan ogsa
kombineres med preteritum, men da foreligger det ikke inklusiv referanse til utsagns-
pyeblikket. Sammenlikner vi setningene Du var alltid snill og Du har alltid vcert
snill, ser vi at den fprste brukes om en tid forut for og atskilt fra utsagnspyeblikket,
mens den siste brukes om en tid som inkluderer utsagnspyeblikket. En setning som
Du var alltid snill som liten vil derfor sies til et stprre bam eller en voksen.
Inklusiv referanse til utsagnspyeblikket kan ogsa foreligge i tilfeller der presens
perfektum av durative verb kombineres med adverbialer som angir varighet:
Eg har no budd tre ar i Trondheim
Vi har kjent hverandre fra ar tilbake
I uminnelige tider har de kjempet med naturen og Kina, for a livberge seg og
for a bevare sin egenart (Anderson 1980)
Presens perfektum kan i heit spesielle tilfeller ogsa kombineres med adverbialer som
angir et fortidig tidspunkt:
I natt har jeg sovet godt
Jeg har snakket med han i dag merges
Jeg har sett han for et pyeblikk siden
Dei har nyleg vori i utlandet
I alle disse setningene dreier det seg om handlinger som har funnet sted umiddelbart
fpr utsagnspyeblikket. Pa norsk kan vi ikke si: *1 gar natt har jeg sovet godt, *Jeg
har snakket med han i gar kveld. Ved adverbialer med for-siden kan det imidlertid
forekomme bruk av presens perfektum selv om det vises til et punkt langt forut for
utsagnspyeblikket: Jeg har m0tt henne i Paris for flere dr siden. Men vi kan legge
merke til at dersom det fortidige tidspunktet fokuseres gjennom foranstilling av adver-
bialet, sa er det heist bare preteritum og ikke presens perfektum som blir brukt: For
flere dr siden m0tte jeg henne i Paris. ?For flere dr siden har jeg m0tt henne i Paris.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 567
(Om bruk av presens perfektum med punktuell betydning i «rekonstruerende»
utsagn, se 7.3.2.6.4.1.)
Bade presens perfektum og preteritum kan brukes om handlinger som har funnet sted
i fortida. Men som nevnt etablerer preteritum et «der og da»-perspektiv, mens presens
perfektum etablerer et «her og na»-perspektiv. Dette innebserer at mens det ved bruk
av preteritum blir fokusert pa den fortidige handlinga og handlingstidspunktet, blir det
ved bruk av presens perfektum fokusert pa konsekvensene av den fortidige handlinga
eller pa den aktuelle situasjonen i natida som et resultat av den fortidige handlinga.
Presens perfektum har derfor som regel en aktualitetsverdi som preteritum ikke har.
Dette utgjpr en grunnleggende betydningsforskjell mellom de to tempusformene brukt
om fortid bade i norsk og i flere andre sprak. Men vi kan legge merke til at bruken av
de to tempusformene likevel kan vtere forskjellig pa den maten at det foretrekkes ulik
perspektivering i forskjellige sprak. For a illustrere dette kan vi sammenlikne norsk og
engelsk. Norsk har ofte presens perfektum i fplgende utsagn, mens engelsk gjeme bra-
ker preteritum:
Han har alltid vaert populaer blant jentene (= He was always popular among the girls)
Vi har traffet hverandre en gang for lenge siden (= We met once long ago)
Hvorfor har du ikke fortalt meg dette fpr? (= Why didn’t you tell me this
before?)
Har du smakt pa disse kakene? (= Did you taste these cookies?)
Har du sovet godt? (= Did you sleep well?)
For en nydelig genser! Har du strikket den selv? (= What a beautiful sweater! Did
you knit it yourself?)
Det er altsa en tendens til a se handlinga i det aktuelle «her og na»-perspektivet i norsk,
mens en i engelsk oftere ser den i et «der og da»-perspektiv.
Tidsrelasjonen [H-P, U] kan i enkelte tilfeller ogsa uttrykkes med hjelp av presens.
Det gjelder i ytringer av fplgende type:
Jeg leser i avisa at du skal flytte til utlandet
Eg hpyrer at du skal skifte jobb
Kristin forteller meg at du skal til Afrika
Det opplyses at toget er forsinket
Jeg ser i avisen at det i ar er Randi Bratteli som skriver bok for a laere oss god
takt og tone (Aftenposten 1993)
568 VERBFRASER
Presens blir her brukt om en aktivitet som har funnet sted en eller annen gang f0r
utsagnsdyeblikket (leser = har lest osv.)- Felles for verb som kan brukes slik, er at de
formidler en eller annen form for informasjon som senderen selv nylig har mottatt.
Som ved presens perfektum kan disse presensformene ikke kombineres med adver-
bialer som refererer til et bestemt tidspunkt i fortida: *Jeg leser i avisa i gar at du
skal flytte til utlandet.
Presens av verbene bringe, f0re, komme kan i norsk av og til ogsa brukes for a
angi en tidsrelasjon [H-P, U]:
Hva bringer deg hit?
Kva fprer deg inn pa slike tankar?
Jeg kommer til deg fordi du er den eneste som kan hjelpe meg med dette
Ved disse verbformene handler det om arsaken til handlinga, og den kan sies a eksistere
fpr utsagnsdyeblikket. Presensformene kan derfor erstattes med presens perfektum-
former: Hva har brakt deg hit? Kva harffirt deg inn pd slike tankar? Jeg er kommet
til deg fordi ...
For a uttrykke tidsrelasjonen [U-H-P] kan presens perfektum futurum brukes.
Det refereres da til et tidspunkt i framtida, og handlinga finner sted en eller annen
gang fdr dette punktet:
Jeg vil gjeme ha skrevet ferdig brevet fprst
Hun kommer til a ha lest ut denne boka til i morgen
Saken vil vaere avgjort fpr sommeren
Statsgjelden skal vaere sluttet a vokse innen 1998 (Aftenposten 1994)
For a uttrykke denne tidsrelasjonen kan vi ogsa brake presens perfektum, og denne
tempusformen kan brakes i hovedsetninger der det framtidige tidspunktet er markert
med et punktuelt adverbial:
Neste torsdag har vi levert innstillingen
Pa denne tida i morgon har vi gjort det verste
Presens perfektum er saerlig vanlig i leddsetninger med nar og hvis:
Jeg skal vaere glad nar jeg har avsluttet dette arbeidet
Hvis hun ikke er kommet klokken ni, begynner vi mptet uten henne
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 569
I disse ytringene vil vi ikke kunne brake presens perfektum futurum i leddsetnin-
gen. Det kan forklares med at framtidsreferansen allerede er etablert i oversetnin-
gen, og at vi ikke gjeme vil ha to futuramformer etter hverandre innenfor samme
ytring.
Vi kan legge merke til at presens perfektum ogsa er vanligst innenfor enkle hoved-
setninger nar setningen har et adverbial som marketer framtidsreferanse i forfeltet,
mens denne tempusformen er mindre vanlig hvis adverbialet kommer til slutt i set-
ningen. Det vanligste mpnstret er altsa:
Neste torsdag har komiteen levert innstillinga
Komiteen vil ha levert innstillinga neste torsdag
Mindre vanlig er derimot:
Komiteen har levert innstillinga neste torsdag
Grannen til dette er trolig at nar framtidsreferansen etableres med et adverbial i
begynnelsen av setningen, kan senderen uten forstaelsesproblemer «npye seg» med
presens perfektum. Med et sluttstilt adverbial derimot kan mottakeren lett oppfatte
tidsreferansen som fortidig. Nar han/hun sa hprer framtidsadverbialet, blir han/hun
npdt til a korrigere sin avkodning, noe som kommunikativt sett er uhensiktsmes-
sig.
Dersom referansepunktet er marker! med et terminativt adverbial, kan rela-
sjonen [U-H-P] ogsa uttrykkes med presens futurum eller bare med pre-
sens:
Eg vil skrive ferdig brevet fpr lunsj
Saken vil avgjpres innen fredag
Eg skriv ferdig brevet fpr lunsj
Saken avgjpres innen fredag
Men ved punktuelle adverbialer vil presens og presens futurum betegne vanlig fram-
tid [U-H, P]: Eg skriv/vil skrive ferdig brevet i mor gon. Saken avgj0res/vil avgj0res
fredag.
570 VERBFRASER
7.3.1.5.3.3 Former med framtids- eller ettertidsbetydning
Tidsrelasjonene [U-H, P] og [U, P-H], som angir bestemt eller ubestemt framtid sett
i forhold til utsagnspyeblikket, uttrykkes med presens eller presens futurum:
Vi reiser til utlandet i morgen
Toget gar om ti minutter
Vi skal reise til utlandet i morgen
Toget skal ga om ti minutter
Heretter reiser vi til utlandet i ferien
Vi kommer tilbake til denne saken
Heretter kommer vi til a reise til utlandet i ferien
Vi vil komme tilbake til denne saken
Den bestemte tolkningen som vi har i de fire f0rste eksemplene, er avhengig av
adverbialet som angir tidspunktet nar handlinga vil finne sted. De fire siste eksemp-
lene inneholder enten ikke noe adverbial eller de inneholder adverbialet heretter,
som lokaliserer handlinga til en eller annen gang etter utsagnspyeblikket. Andre slike
adverbial med ubestemt, terminativ tidsreferanse er: etter nd, etter i dag, fra nd av,
fra i dag av og tilsvarende. Det eksisterer altsa ikke egne verbformer som skiller mel-
lom de to tidsrelasjonene [U-H, P] («etter-natid») og [U, P-H] («natids-framtid»). I
resten av dette kapitlet vil vi ogsa bare tale om framtid, bortsett fra nar vi pnsker a
skilie mellom de to tidsrelasjonene.
Valget mellom presens og presens futurum for a uttrykke framtid er bl.a. avhengig
av verbets aksjonsart (jf. 7.3.3.1.1). Presens brukes saerlig ved momentane verb og
verb som markerer begynnelsen eller slutten av en handling:
Hun begynner i 2. klasse
Det blir ei heilt ny oppleving
Ho sluttar pa skolen
Vi kommer hjem
Dere treffer mange slektninger i USA
Du glemmer det bare!
Vi tar og gar en tur
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 571
At disse verbene kan fa framtidsbetydning, er ikke overraskende, da ikke-durative
verb lett vil innebaere overgangen til en ny, framtidig situasjon. (Er aksjonsarten
durativ, vil derimot situasjonen vaere natidig: Hun gar i 2. klasse; Det er ei heilt ny
oppleving; Ho trivest pa skolen osv. Jf. 7.3.1.5.3.1, punkt a.) Det er derfor strengt
tatt unpdvendig med adverbialer eller futurumformer for a markere framtid ved ikke-
durative verb, men slike markeringer vil likevel ofte bli brukt for a angi tidspunkt
eller ulike typer modalitet:
Hun skal begynne i 2. klasse til hpsten
Det kjem til a bli ei heilt ny oppleving
Vi vil komme hjem sa snart vi far sjansen til det
Du kommer bare til a glemme det!
Skal setninger med durative verb markere framtid, vil dette enten skje ved at setnin-
gen inneholder framtidsmarkerende adverbialer eller ved at verbet har en utfylling
som gir predikatet ikke-durativ betydning. I slike tilfeller brukes ofte presens:
I morgen er jeg pa Lillehammer
Vi sitter oppe nar du kommer hjem
Vi spaserer ned til byen
Eg et resten av kaka
Presens er ogsa vanlig ved durative verb som beskriver en tilstand som varer ved
framover i tid:
Den som lever i ar 2000, far se
Dei som bur her om eit ar, vil setje pris pa endringane
Framtidsreferansen kan ogsa framga av den konteksten setningen inngar i, og da kan
presensformer av durative verb brukes:
(Det er langt fram til ar 2000.) Mye er nok annerledes da
I leddsetninger med nar og hvis blir presensformer gjeme brukt om framtid ved bade
durative og ikke-durative verb:
4
572 VERBFRASER
Nar du blir eldre, vil du nok huske dette
Hvis det blir oppholdsvaer, kan vi ha festen i hagen
Nar du finner henne, ma du si fra
Hvis du stivner, b0r du fors0ke a 10se opp muskulaturen
Nar dere leser dette, skjpnner dere nok hva jeg mener
Hvis jeg trives i jobben, fortsetter jeg fram til jul
I disse setningene er framtidsreferansen etablert i oversetningen, og vi vil da ikke kunne
ha en futurumform i leddsetningen (jf. bruken av presens perfektum i 7.3.1.5.3.2).
I leddsetninger med at brukes ogsa presensformer nar oversetningen uttrykker en
b0nn eller et pabud. Det samme gjelder i direkte oppfordringer eller pabud:
Jeg ber om at du sitter stille
Vi pabyr at du forlater lokalet
No sit du stille!
Na forsvinner du!
I disse utsagnene er framtidsreferansen bestemt av arten av sprakhandling. En opp-
fordring eller et pabud vil npdvendigvis gjelde en framtidig handling. Derfor kan vi
ogsa si at en eventuell futurumform vil vaere overfl0dig i slike utsagn: Eg bed om at
du skal sitje stille; Nd skal du forsvinne!
(Jf. ellers kapitlene om modal bruk av tempusformene, 7.3.2.4.3 og 7.3.2.4.6.)
7.3.1.5.4 Tempusforskyvning i indirekte framstilling
En spraklig framstilling av noe som sies eller tenkes, kan enten skje direkte ved at
den talende eller tenkende selv - person A — er sender, eller det kan skje indirekte
ved at en person В gjengir A’s utsagn eller tanker. Dette omtales tradisjonelt som
et skifte mellom direkte og indirekte tale, men i og med at det ogsa gjelder tanker
og tankereferater, omtaler vi her fenomenet som direkte og indirekte framstilling.
Spraklig sett innebaerer overgangen fra direkte til indirekte framstilling ofte et skifte
av deiktiske uttrykk (pronomen, adverb, preposisjoner, verbformer) i og med at det
deiktiske sentret forskyves fra A til В. Et direkte utsagn som Jeg reiser dit i morgen
vil kunne forskyves til: Hun sa i gar at hun reiste hit i dag. Det opphavlige direkte
utsagnet er her innfpyd i en annen setning, 1. personspronomenet er forskjpvet til 3.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 573
person, pro-ordet dit til hit og preposisjonsfrasen i morgen til i dag. Samtidig ser vi
ogsa at presensformen reiser er forskjpvet til preteritumsformen reiste (jf. 11.2.1.1).
Tilsvarende forskyvning av tempusformen har vi i fplgende ytringer:
Hun sa: «leg studerer sprak»
—> (Hun sa at) hun studerte sprak
Hun tenkte: «Dette vil jeg gjpre» —> (Hun tenkte at) dette ville hun gj0re
Etter et overordnet verb i preteritum «forskyves» verbet i den innfpyde setningen
slik at vi far en form for tempussamsvar mellom verbet i oversetningen og verbet i
den innfpyde setningen. Ved denne forskyvningen erstattes presenssystemets former
med preteritumssystemets former (jf. oversikt s. 542):
Presens
Presens perfektum
Presens futurum
Presens perfektum futurum
Preteritum
—» Preteritum perfektum
—> Preteritum futurum
Preteritum perfektum futurum
Eksempler:
Hun sa at hun studerte sprak (<— Jeg studerer sprak)
Han fortalde dei hadde vore i Paris (<— Vi har vore i Paris)
Hun tenkte at dette ville hun gj0re (<— Dette vil jeg gjfire)
Han trudde at da skulle dei ha reist (<— Da skal vi ha reist)
Presensformer med framtidsreferanse (Jeg reiser i morgen) kan forskyves til prete-
ritum (Hun reiste i morgen), men like vanlig er forskyvning til preteritum futurum
(Hun skulle reise i morgen).
Hvis det direkte utsagnet inneholder en tempusform fra preteritumssystemet, er
det bare usammensatt preteritum som kan forskyves (Preteritum —» Preteritum per-
fektum):
Knut sa han var kommet forrige fredag (<— Jeg kom forrige fredag)
Et direkte utsagn i preteritum vil imidlertid ogsa kunne gjengis i preteritum: Knut sa
at han kom forrige fredag. Her er det samsvar i tempus mellom de to verbformene,
og valget mellom preteritum perfektum og preteritum i den innfpyde setningen kan
574 VERBFRASER
vaere stilistisk bestemt. Men vi merker oss at hvis oversetningen mangier, sa vil bruk
av preteritum perfektum klart signalisere at vi har innfpyning i den ytringa som ligger
til grunn, noe preteritum ikke vil: Han var kommet forrige fredag (= ‘Han sa at han
kom forrige fredag’)- Setningen Han kom forrige fredag kan tolkes pa samme mate
ut fra situasjonen, men den kan ogsa tolkes som en rein konstatering med uforskjpvet
tempus.
Nar det gjelder de sammensatte formene innenfor preteritumssystemet, fins det
ingen morfologisk mulighet for forskyvning. Et direkte utsagn i f.eks. preteritum
perfektum vil derfor matte gjengis i samme tempusform: Han sa: Eg hadde vore i
Roma f0r 1945 -+ Han sa at han hadde vore i Roma ffir 1945 (*Han sa at han hadde
hatt vore i Roma far 1945). Pa grunn av at preteritum perfektum ikke kan forskyves,
og at denne tempusformen ogsa kan erstatte en forskjpvet preteritumsform, kan refe-
ratsetninger i preteritum perfektum av og til vaere tvetydige: Per fortalte meg at da
annen omgang startet hadde Iversen scoret to mal. Er hadde scoret her forskjpvet
fra preteritum scoret, innebaerer setningen at malene ble scoret i begynnelsen av 2.
omgang. Er derimot hadde scoret den opphavlige tempusformen som ble brukt i det
direkte utsagnet, ble malene scoret i 1. omgang.
Tempusforskyvningen i den innfpyde setningen utlpses av et verb fra preteritumssys-
temet i oversetningen, vanligvis av en preteritumsform. Helt sporadisk kan det ogsa
forekomme tempusforskyvning etter presens perfektum i tilfeller der denne tempusfor-
men i kombinasjon med adverbialer refererer til en fortidig handling som er atskilt fra
utsagnsdyeblikket: Han har tidligere sagt at han ville utdanne seg til tannlege. Tidligere
har Sir Alex erklcert at han ikke ville reise til Rhodesia fi>r det var klart at en endelig
avtale ville komme i stand (NRK fjemsyn 1971).
Tempusformer som er resultat av forskyvning i indirekte framstilling, har en annen
tidsreferanse enn de formelt identiske uforskjpvne formene som er beskrevet tidligere.
Dette kommer av at tempusformene ved indirekte framstilling bade angir tida da den
refererte handlinga finner sted, og tida da utsagnet refereres. De forskjpvne formene
innenfor fortidssystemet vil derfor ogsa kunne kombineres med andre adverbialer og
innga i andre kontekster enn de uforskjpvne fortidsformene:
Hun sa hun ville reise til byen dagen etter («— Jeg vil reise til byen i morgen,
referanse U-H, P)
Hun sa hun reiste til byen dagen etter (<— Jeg reiser til byen i morgen, referanse
U-H, P)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 575
De trodde at du ikke r0ykte, men det gj0r du jo. (<— Han r0yker ikke, referanse
H, P, U)
Hun sa at hun ikke hadde voert i Tyskland etter krigen (<— Jeg har ikke vcert i
Tyskland etter krigen, referanse H-P, U)
De mente at komiteen ville ha levert innstillinga innen utgangen av dette aret
(«— Komiteen vil ha levert innstillinga innen utgangen av dette aret, referanse
U-H-P)
Som nevnt ovenfor kan oversetningen mangle, men kombinasjonen av tempusform
og adverbial vil da likevel kunne vise at det dreier seg om forskjpvne verbformer i
indirekte framstilling:
Hun ville reise til byen Jagen etter
Hun reiste til byen dagen etter
Ved indirekte framstilling etter et verb i preteritum forekommer bade forskyvning og
ikke-forskyvning av tempusformene i norsk (Han sa at han kom/kommer i morgen).
Hovedregelen er at det alltid er mulig a brake forskjpvne former, og forskyvning
er vanligere enn ikke-forskyvning. I enkelte tilfeller er forskyvningen obligatorisk,
mens den i de fleste tilfellene er fakultativ.
Obligatorisk tempusforsky vning har vi i tilfeller der det pa grunn av kontekstuelle
faktorer entydig markeres at innholdet i den innfpyde setningen ikke lenger har gyl-
dighet i utsagnspyeblikket:
Statsraden opplyste i fjor at det var tinginger i gang om en ny handelsavtale.
Det viste seg imidlertid seinere at disse tingingene skulle opphpre allerede fpr
arsskiftet
Opprinnelig ble det sagt at Wilson skulle bespke (*skal bespke) selve slum- og
uroomradene i Belfast og Londonderry under bespket der, men det er det ikke
blitt noe av (NRK fjemsyn 1971)
Ved den fakultative tempusforskyvningen kan valget mellom forskjpvet og ufor-
skjpvet tempus vaere avhengig av senderens faktiske kunnskap om gyldigheten av
det refererte utsagnet. I ytringene Per sa at vinduet var knust og Per sa at vinduet
er knust vil uforskjpvet tempus gjeme velges dersom den som refererer utsagnet,
vet at ‘vinduet’ fortsatt ‘er knust’ nar utsagnet refereres. Valget av forskjpvet eller
576 VERBFRASER
uforskj0vet tempusform kan ogsa vaere avhengig av senderens subjektive vurdering
av gyldigheten til det refererte utsagnet. I setninger som Per sa at to og to er/varfire
og Per sa at to og to er/varfem, er det en tendens til a foretrekke uforskjpvet tempus i
den fprste, der det refererte innholdet antas a vaere ‘gyldig’, mens flere vil foretrekke
forskjpvet tempus i den andre setningen der innholdet oppfattes som ‘ugyldig’ eller
‘gait’. Ved a brake uforskjpvet eller forskjpvet tempus har den som refererer utsagnet,
altsa en viss mulighet for a signalisere sin egen oppfatning av det refererte utsagnets
gyldighet. I slike tilfeller har tempusforskyvningen en modal funksjon.
I enkelte framstillinger kan det vaere et behov for a oppheve avstanden mellom
opphavlig utsagnstid og referattid. I slike tilfeller velges uforskjpvne former (pre-
senssystemets former) for a skape en fplelse av naerhet med handlingsgangen. Her
brytes altsa samsvaret i tempus mellom det overordnede og det innfpyde verbet for a
oppna samme stilistiske virkning som vi ellers har ved bruk av dramatisk presens (jf.
7.3.1.5.2.1). I slike tilfeller er altsa bruken av uforskjpvet tempus stilistisk motivert:
Da Torfinn ville vite hvorfor, svarte hun at Groa er kongsdatter, og at hun ikke
vil gifte henne bort til noen vanlig bonde ... (Henriksen 1991)
Jeg drpmte at jeg hadde fatt en liten spnn. Han Ipp omkring i solen. Han var
solbran, lyslugget og spenstig og ropte til meg. Jeg tenkte at dette er slike
illusjoner som nedslitte, fettharete femogfprtiaringer far nar de har skuslet bort
livet sitt (Alnaes 1977)
En form for tempusforskyvning kan ogsa sies a foreligge i spprsmal av fplgende type:
Hva var det De het?
Var det Dagbladet eller Arbeiderbladet (De skulle ha)?
I slike spprsmal foratsettes det at opplysningene det spprres etter, alt har vaert gitt
(Jeg heter ...), og vi kan betrakte preteritumsformen som forskjpvet fra en opphav-
lig presensform (Hva var det De sa at De heterl Hva var det de sa at De hefl -»
Hva var det De heft).
Et forhold som minner om tempusforskyvning, har vi i setninger av fplgende type: Om
kvelden kom vi til Regensburg som la ved Donau; Mens vi var i Colorado var vi i
Aspen som var det mest populcere alpinsentret. Preteritumsformene i relativsetningene
kan her sies a vaere forskjpvet fra opphavlige presensformer innenfor en kontekst der
det fortelles hva subjektet i oversetningen har sett, oppdaget eller erfart. (Vi erfarte:
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 577
Regensburg ligger ved Donau —» Vi erfarte at Regensburg la ved Donau Regens-
burg la ved Donau.) I slike setninger dreier det seg altsa ikke om vanlig referat etter et
utsagns- eller tankeverb, men om gjengiing av et faktisk forhold som senderen selv har
opplevd eller konstatert.
7.3.1.6 De infinitte verbformene: tidsreferanse og bruk
Oversikten over tempussystemet i norsk s. 542 omfatter ogsa infinitte verbformer.
Av disse formene er perfektum partisipp behandlet i forbindelse med de sammensatte
tempusformene i 7.3.1.5. Det gjenstar imidlertid a omtale tidsreferansen i verbfraser
med infinitiv. Den infinitte verbfrasen kan besta av fire ulike infinitivformer:
Presens infinitiv: koste
Perfektum infinitiv: ha kostet
Futurum infinitiv: skulle koste ville koste komme til a koste
Perfektum futurum infinitiv: skulle ha kostet ville ha kostet komme til a ha kostet
Eksempler pa de fire infinitte formene har vi i fplgende ytringer:
0velsen antas a koste over 10 millioner
0velsen antas a ha kostet over 10 millioner
0velsen antas a ville koste over 10 millioner
0velsen antas a ville ha kostet over 10 millioner (fpr den avsluttes i desember)
Disse ytringene er likeverdige med fplgende ytringer med finitt verbform: Det antas
at dvelsen koster over 10 millioner; Det antas at 0velsen har kostet over 10 millioner
osv., og vi vil derfor kunne sette opp en oversikt over tidsreferansen ved de infinitte
formene pa samme mate som for de finitte formene (jf. 7.3.1.4.4). Sammenlikner vi
med formene i den finitte verbfrasen, ser vi at tallet pa former er halvert innenfor den
infinitte verbfrasen, og for en beskrivelse av formenes tidsreferensielle betydning kan
vi npye oss med de to semantiske faktorene [+/-FUT] og [+/-F0R] da det innenfor
4
578 VERBFRASER
selve infinitivssystemet ikke fins noen motsetning [+/-DA]. Dette betyr ikke at den
handlinga som infinitiven uttrykker, ikke kan lokaliseres til et punkt i fortida, men en
slik lokalisering vil vaere avhengig av konteksten, ikke av den infinitte verbformen.
Tidsreferansen som uttrykkes ved de fire infinitte formene, kan da framstilles slik:
FUT F0R
Presens infinitiv
Perfektum infinitiv - +
Futurum infinitiv
Perfektum futurum infinitiv + +
Presens infinitiv kan innga i kontekster som bade er fortidige, natidige og framtidige
og svarer til finitte verbformer med bade datids-, natids- og framtidsreferanse:
Vi fikk ros for a ta opp problemet (= ... for at vi tok opp problemet)
Vi far ros for a ta opp problemet (= ... for at vi tar opp problemet)
Vi vil fa ros for a ta opp problemet (= .. . for at vi vil ta opp problemet)
Perfektum infinitiv angir en terminativ tidsrelasjon og svarer til de terminative,
finitte formene presens perfektum og preteritum perfektum:
Vi far ros for a ha tatt opp problemet (= . . . for at vi har tatt opp problemet)
Vi fikk ros for a ha tatt opp problemet (= . .. for at vi hadde tatt opp problemet)
Futurum infinitiv angir framtid og svarer til presens futurum og preteritum futurum
innenfor det finitte verbsystemet:
Hun er spent pa a skulle reise sa langt (= . .. at hun skal reise...)
Hun var spent pa a skulle reise sa langt (= . . . at hun skulle reise . ..)
Perfektum futurum infinitiv angir bade en terminativ og en framtidig tidsrelasjon
og svarer til presens perfektum futurum og preteritum perfektum futurum innenfor
det finitte verbsystemet:
De pastas a skulle ha reist (= ... at de skal ha reist)
De ble pastatt a skulle ha reist (= ... at de skulle ha reist)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 579
Under gjennomgangen av de finitte tempusformene sa vi at det ofte ble referert til
framtid med andre former enn futurumformene. Pa samme mate er det vanligere a
brake presens infinitiv og perfektum infinitiv om framtid enn futurum infinitiv og
perfektum futurum infinitiv:
Hun er spent pa a reise sa langt
De pastas a ha reist
7.3.2 Modus og modalitet5
7.3.2.1 Modus og modalitet som grammatiske kategorier
Nar vi braker spraket, kan vi forholde oss pa ulike mater til innholdet i utsagnet.
Vi kan konstatere som et faktum at noe er slik eller slik, eller vi kan operere med
alternative framstillingsmater der noe muligens, kanskje eller sannsynligvis er slik
eller slik. I det fprste tilfellet er uttrykksmaten kategorisk, i det siste tilfellet modal.
Med modalitet i vid betydning forstar vi en semantisk kategori som har a gjpre med
avsenderens holdning til gyldigheten i et utsagn. Grammatisk kan modalitet uttryk-
kes pa forskjellige mater:
a) Ved ulike morfologiske kategorier av verbet (imperativ, konjunktiv, indi-
kativ)
b) Ved leksikalske uttrykk som f.eks. adjektiver og adverb. Svaert vanlige i
norsk er setningsadverb som vel, visst, nok, da, jo, nd, kanskje, som kan
modalisere utsagnet alene eller brakes i kombinasjon med andre gram-
matiske uttrykk for modalitet (jf. 8.6.4)
c) Ved syntaktiske konstraksjoner med modalverb + infinitiv
d) Ved enkelte andre verbforbindelser som ha, bli eller vcere + infinitivs-
konstraksjon (Du har a gjdre som jeg sier, Vi blir a finne ved stand fire;
Hun er kun a treffe pd tirsdager)
5 Framstillinga av modus og modalitet bygger bl.a. pa Lyons (1977), Lauridsen (1988), Davidsen-Nielsen
(1990), Lie (1993), Engh (1993) og Salomonsen (u.a.).
di
580 VERBFRASER
Med modus forstar vi her de tre morfologiske kategoriene under punkt a, som alle
er syntetiske uttrykkskategorier for modalitet. Av disse tre blir indikativ brukt i alle
kategoriske utsagn om den faktiske virkelighet. Den kan generelt sies a vaere en
‘umarkert’ modusform - en normalmodus - som star i motsetning til de to andre,
‘markerte’ moduskategoriene innenfor verbsystemet. Under modusformer vil vi her .
fprst og fremst behandle utsagn som formelt sett er markert modale, dvs. utsagn i
imperativ og konjunktiv. Men i tillegg til disse to modusformene vil beskrivelsen
ogsa omfatte de grammatiske uttrykkene for modalitet som er nevnt under punkt c
og d. Dessuten vil vi ogsa omtale enkelte indikativiske former av verbet nar disse
blir brukt med et klart modalt innhold.
7.3.2.1.1 Epistemisk og deontisk modalitet
To viktige hovedkategorier av modalitet er epistemisk og deontisk modalitet. Hvis
sprakbrukerens holdning angar sannhetsverdien av innholdet i utsagnet, er modali-
teten epistemisk. Gar holdningen derimot pa det a fa utfprt eller gjennomfprt en viss
handling, er modaliteten deontisk. De to modalitetskategoriene kan eksemplifiseres
med fplgende utsagn:
Kare ma vaere syk
Kare ma reise hjem
I den fprste setningen regner sprakbrukeren det som npdvendigvis ‘sant’ at Kare er
syk, og modaliteten er epistemisk. I den andre setningen uttrykker sprakbrukeren
‘npdvendigheten’ av at handlinga finner sted, og modaliteten er deontisk.
Adjektivet epistemisk er dannet til det greske substantivet episteme som betyr ‘kunn-
skap’ eller ‘viten’. Epistemisk modalitet angar altsa saksforhold som sprakbrukeren har
viten eller kunnskap om. Adjektivet deontisk er dannet til det greske presens partisipp
to deon som betyr ‘det som bpr gjpres’. Deontisk modalitet har med begrepene ‘plikt’
eller ‘tillatelse’ a gjpre og angar gjennomfpringa av en handling eller opprettelsen av en
ny tilstand. I enkelte grammatiske framstillinger er benevnelsene potensial og optativ
brukt med omtrent samme betydning som henholdsvis epistemisk og deontisk.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 581
I setningene ovenfor ser vi at ett og samme modalverb (‘ma’) kan forekomme med
bade epistemisk og deontisk modalitet. En slik dobbel betydning er typisk for de
fleste modalverb og forekommer bl.a. ogsa ved ‘kan’:
Kare kan vsere syk (epistemisk)
Kare kan reise hjem (deontisk)
Modalverbet ‘kan’ opptrer ogsa med en tredje betydning, som til dels er blitt regnet som
en egen modalitetskategori:
Kare kan svpmme
Her uttrykker ‘kan’ en evne eller en ferdighet, og denne betydningen har vaert omtalt
som dynamisk modalitet. Etter var oppfatning star ikke denne modalitetskategorien pa
linje med epistemisk og deontisk modalitet, og vi vil i fortsettelsen derfor bare regne
med disse to som hovedkategorier av modalitet.
Ved siden av at dynamisk modalitet ikke faller klart inn under den definisjonen av
modalitet som er gitt ovenfor, synes denne typen ogsa a spille en mer perifer rolle for en
spraklig analyse av modalitet. Vi kan dessuten legge merke til at verbet ‘kunne’ funge-
rer som et vanlig verb med objektutfylling (Hun kan alltid leksene) og at det passiveres
i denne betydningen (Dette skal kunnes til eksameri). Det er ogsa i denne betydningen
at ‘kan’ i enkelte dialekter fungerer som hovedverb og tar infinitivskonstruksjon som
utfylling (Kare kan a svpmme, jf.7.1.2). Alt dette kan vaere en indikasjon pa at denne
bruken av ‘kan’ star i en sterstilling, og at verbet i denne betydningen snarere fungerer
som et vanlig verb med konkret betydning enn som et modalt hjelpeverb med gramma-
tisk betydning.
Istedenfor a regne med at det enkelte modalverbet kan ha ulike betydninger (polysemi)
eller at det foreligger flere ‘ma’, ‘kan’ osv. (homonymi), er det ogsa mulig a regne
med at det bare eksisterer en kjernebetydning for hvert enkelt modalverb, og at det er
konteksten eller situasjonen som gir opphav til ulike lesninger av verbet. Av setningene
Du ma vcere forsiktig og Du ma vcere uforsiktig vil den fprste normalt tolkes deontisk
og den siste epistemisk. Men i bestemte kontekster kan forholdet vaere omvendt: Du
ma vcere forsiktig ettersom du aldri harfatt noen trafikkbot (epistemisk). Du ma vcere
uforsiktig ellers blir ikke livet spennende (deontisk).
Skillet mellom en epistemisk og en deontisk lesning av et utsagn kan ogsa beskrives
ved at modalverbet har forskjellig rekkevidde i de to lesningene. Ved en epistemisk
582 VERBFRASER
lesning av setningen Han kan vcere hjemme kan modalverbet sies a sta til hele set-
ningen, og betydningen blir omtrent: ‘Det er muligens slik at han er hjemme’, dvs.
avsenderen regner det som sannsynlig at han er hjemme. Ved en deontisk lesning
star modalverbet til verbfrasen, og betydningen blir omtrent: ‘Han dilates (det er
mulig for han) a vaere hjemme’. I epistemiske setninger vil vi derfor ogsa i de fleste
tilfeller kunne trekke ut modalverbkonstruksjonen og gjpre den til predikat i en ny
oversetning:
Det kan vaere at han er hjemme
Etter modalverbet kan infinitiven slpyfes i enkelte tilfeller (jf. 7.2.5). Det gjelder
imidlertid bare i utsagn med deontisk modalitet:
Jeg skal hjem
Vi ma til byen
Du bpr ut a se deg omkring!
I epistemiske utsagn kan hovedverbet ikke slpyfes. Utsagnet Han ma pd kontoret
kan bare tolkes deontisk (som en reduksjon av f.eks. Han ma ga pd kontoret), ikke
epistemisk (som en reduksjon av Han ma vcere pd kontoret = ‘det er sannsynlig at
han er pa kontoret’).
Forskjellen mellom epistemisk og deontisk modalitet gjpr seg ogsa gjeldende ved
presens perfektum av de fleste modalverbene. Mens utsagnene Han skal vcere her
og Han kan vcere til stede bade har en epistemisk og en deontisk lesning, sa er de
samme utsagnene i presens perfektum entydig deontiske:
Han har skullet vaere her
Han har kunnet vaere til stede
(Derimot er Han skal ha vcert her og Han kan ha vcert til stede epistemiske. Her star
modalverbet til en infinitiv perfektum med temporal betydning, mens det i eksem-
plene ovenfor dreier seg om perfektumformer av selve modalverbet.)
En tilsvarende forskjell finner vi ogsa nar utsagnene inngar i en betingelseskon-
struksjon. Utsagnene Han md vcere pd kontoret; Han skal vcere her og Han kan vcere
til stede, som altsa kan tolkes bade epistemisk og deontisk, har normalt bare en deon-
tisk lesning nar de inngar i betingelsessetningen i et vilkarskompleks:
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 583
Hvis han ma vaere pa kontoret...
Hvis han skal vaere her ...
Hvis han kan vaere til stede ...
Den epistemiske modalitet, som markerer holdningen til utsagnets sannhetsverdi,
synes altsa ikke a kunne uttrykkes gjennom et modalverb i presens perfektum eller
et modalverb i en hypotetisk betingelsessetning.
Forskjellen i modalitet kan ogsa spille en rolle for bruk av passivkonstruksjon.
Som regel brukes s-passiv etter et modalverb i presens nar betydningen er deontisk,
mens bli-passiv blir brukt dersom betydningen er epistemisk:
Det meste i dette kapitlet kan strykes (deontisk)
Det meste i dette kapitlet kan bli strpket (epistemisk)
Navnet skal skrives pa denne siden (deontisk)
Navnet skal bli skrevet pa denne siden (epistemisk)
Andre eksempler med deontisk betydning:
Det medbrakte verdisystemet ma enten sementeres eller forlates (Naess 1992)
Selvfplgelig ma formene for samliv innen ekteskapet forandres. De ma preges
av en kjplig og npktern gjensidighet og trofasthet (Alnaes 1977)
Men av og til forekommer ogsa bli-passiv nar betydningen er deontisk:
Jorda ma stadig tilfpres/bli tilfprt ny naering
Men tida, epoken, sammenhengene, de grunnleggende spprsmal som hans gene-
rasjon har stilt seg, ma i det minste bli bevart (Naess 1992)
7.3.2.1.2 Modaloperatorene «mulighet» og «nfidvendighet»
Ut fra en definisjon ay modalitet der sprakbrukeren opererer med mulige altemati-
ver til den aktuelle situasjonen (jf. ovenfor 7.3.2.1), er det lett a tenke seg at modale
utsagn kan karakteriseres med begrepet «mulighet». At noe er «mulig», uttrykkes
ofte med modalverbet ‘kan’:
584 VERBFRASER
De kan vaere hjemme (= ‘det er mulig at de er hjemme’)
Han kan vaere syk (= ‘det er mulig at han er syk’)
Fullt sa innlysende er det kanskje ikke at modalitet kan karakteriseres med begrepet
«npdvendighet», men ogsa en hending som vi «npdvendigvis» regner med har skjedd,
vil sta i motsetning til en hending som vi kategorisk fastslar har skjedd. Utsagn med
modalverbet ‘ma’, som gjeme uttrykker «npdvendighet», vil altsa vaere klart modale
i motsetning til de korresponderende, kategoriske utsagnene uten ‘ma’:
Na ma de vaere kommet hjem (= ‘det er npdvendigvis slik at de er kommet
hjem’. Et deduktivt utsagn i motsetning til det kategoriske: Na er de kommet
hjem)
Hun ma ha vaert syk (= ‘det er npdvendigvis slik at hun har vaert syk’. I mot-
setning til det kategoriske: Hun har vaert syk)
Begrepene «mulig» og «npdvendig» star som overordnede bestemmelser eller ope-
ratorer til innholdet i utsagnet (Det er mulig at ..., Det er rufidvendig at . . .). Disse
operatorene kan forbindes med begge hovedkategoriene av modalitet slik at vi far
bade epistemiske og deontiske utsagn som er «mulige» og «npdvendige». Dette kan
illustreres ved fplgende eksempler:
Hun ma vaere syk (epistemisk npdvendig)
Hun kan vaere syk (epistemisk mulig)
Hun ma reise hjem (deontisk npdvendig)
Hun kan/far reise hjem (deontisk mulig)
Utsagnet Hun ma reise hjem fungerer som et pabud, mens Hun kan/far reise hjem
fungerer som en tillatelse. ‘Pabud’og ‘tillatelse’ kan klassifiseres som egne moda-
litetsoperatorer (Det er pdbudt at . .., Det er tillatt at .. .). Men vi kan ogsa si at
det som er pabudt, er normativt eller moralsk npdvendig, og at det som er tillatt, er
normativt eller moralsk mulig. Dermed trenger vi egentlig bare a regne med de to
modaloperatorene «npdvendighet» og «mulighet» ved bade epistemiske og deontiske
utsagn.
Det har ogsa vaert hevdet at det er en sammenheng mellom «mulighet» og «npdvendig-
het», og at operatoren «npdvendig» kan avledes av operatoren «mulig». Dette resonne-
mentet skal vi ikke ga naermere inn pa her.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 585
I tillegg til operatorene «npdvendighet» og «mulighet» er det ogsa mulig a regne med
en tredje operator «sannsynlighet». Nar vi ikke har skilt ut den som en egen operator,
er det fordi vi regner med at bruken av modalverbene kan forklares bare ut fra «npd-
vendighet» og «mulighet», og at ulike grader av «sannsynlighet» kan uttrykkes ved
de fleste modalverbene dersom vi antar at «sannsynlighet» dekker omradet mellom et
negativt og et positivt kategorisk utsagn:
(Hun er ikke hjemme pa denne tiden)
(liten sannsynlighet)
Hun kunne vaere hjemme pa denne tiden
Hun kan vaere hjemme pa denne tiden
Hun skulle/burde vaere hjemme pa denne tiden
Hun skal/bpr vaere hjemme pa denne tiden
Hun ma/vil vaere'hjemme pa denne tiden
(stor sannsynlighet)
(Hun er hjemme pa denne tiden)
Skal og b0r {skulle og burde) kan her sies a uttrykke samme grad av sannsynlighet, men
de skiller seg fra hverandre ved at skal uttrykker andrehandskunnskap, mens bfir har
basis i den fprstehandskunnskap avsenderen sitter inne med. Nar det gjelder ma og vil,
kan de ogsa sies a uttrykke omtrent samme sannsynlighetsgrad, men mens ma uttrykker
en deduksjon, uttrykker vil en forutsigelse.
7.3.2.1.3 Negasjon i modalverbkonstruksjoner
Ved negasjon i setninger med modalverb, vil negasjonen som regel enten gjelde
modalverbet eller utfyllinga til modalverbet. I setningen Du skal ikke stjele er det
infinitiven som negeres, ikke modalverbet skal (= ‘Det er n0dvendig at du ikke stje-
ler’, ikke: ‘Det er ikke n0dvendig at du stjeler’). Slik er det ogsa ved b0r, ma og fa
i utsagn som fungerer som en oppfordring eller et pabud:
Du b0r ikke reise! (‘Det er 0nskelig at du ikke reiser’)
Du ma ikke gjpre det! (‘Det er npdvendig at du ikke gjpr det’)
Du far ikke gjpre det! (‘Det er npdvendig at du ikke gjpr det’)
586 VERBFRASER
I deontiske utsagn som uttrykker en tillatelse, negeres derimot modalverbet:
Du kan ikke ga (‘Det er ikke tillatt at du gar’)
Du far ikke ga (‘Det er ikke tillatt at du gar’)
Kan ikke betyr her omtrent det samme som ma ikke og fdr ikke i eksemplene oven-
for, noe som skyldes at ‘ikke tillatt’ kan sies a vaere det samme som ‘pabudt ikke’.
Ytringa Du kan ikke ga! kan derfor ogsa fungere som et pabud.
Ved epistemisk kan og ved lyt og ma (= ‘behpver’) negeres ogsa modalverbet:
Hun kan ikke vaere der (‘Det er ikke mulig at hun er der’)
Du lyt ikkje gjere det (‘Det er ikke npdvendig at du gjpr det’)
Du ma ikke ga (du kan ta trikken) (‘Det er ikke npdvendig at du gar’)
(For ‘ma ikke’ brukes oftere de synonyme ‘behp ver ikke’, ‘trenger ikke’ i slike utsagn.)
Kan, lyt og ma oppfprer seg her som andre verb med infinitiv som utfylling, der
negasjonen som regel gjelder det finitte verbet, ikke infinitiven. Det begynte ikke a
sn0 betyr at handlinga a sn0 ikke fant sted, ikke at det begynte a ikke-snp, dvs. at
det sluttet a sn0. Tilsvarende betyr Han sluttet ikke a rbyke at han fortsatte a r0yke,
ikke at han sluttet a ikke-r0yke, dvs. at han begynte a r0yke. I en del tilfeller vil det
for 0vrig kunne vaere vanskelig a avgjpre om negasjonen gjelder modalverbet eller
infinitiven.
Vi kan merke oss at ikke ofte ogsa kan brukes i spprsmal uten at det innebaerer en
klar negasjon verken av modalverbet eller utfyllinga til dette:
Vil dere ikke sitte pa med oss?
Burde vi ikke ga sammen om dette?
Du kunne ikke lane meg ditt eksemplar?
Ikke fungerer her naermest som en egen modalitetsmarkpr og tjener til a forsterke et
element av overtalelse som ligger i spprsmalet. Som bekreftende svar pa slike sp0rs-
mal brukes gjeme ogsa jo, ikke ja:
Vil dere sittepd med oss? - Ja, gjeme; Vil dere ikke sitte pd med oss? - Jo, gjeme.
7.3.2.1.4 Tempus ved modalverb
De modale hjelpeverbene brakes mest i presens og preteritum, men forekommer ogsa
i de andre tempusformene.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 587
Preteritumsformene av modale hjelpeverb kan ha fortidsreferanse (Hun matte reise
i gar) og vil kunne markere forskjpvet tempus (De fortalte at de skulle reise til utlan-
det), men ofte vil disse formene ha modal og ikke temporal betydning:
Det kunne vaere sant
Det skulle ta seg ut
Vi burde finne pa noe nytt
Matte det bare holde!
I og med at preteritumsformen kan ha en annen modal betydning enn presensformen
av samme verb, er det npdvendig a skille mellom de to formene. Av den grunn har
vi hittil bare brukt presensformene for a illustrere det modale innholdet i hjelpever-
bene (‘kan’, ‘ma’, ‘skal’ osv.), men i framstillinga videre om bruken av de modale
hjelpeverbene vil vi skille mellom presens- og preteritumsformene.
7.3.2.2 Bruk av modusformene
Av modusformene er imperativ vanlig i bruk i modeme norsk, mens konjunktiv bare
forekommer i faste vendinger og da heist i religipst sprak og i bannskap.
7.3.2.2.1 Imperativ
Ved a bruke imperativ pabyr avsenderen at mottakeren skal utfpre - eller la vaere a
utfpre - en viss handling. Det rettes altsa et direktiv til mottakeren om a handle pa
en bestemt mate, og modaliteten er alltid deontisk. Et direktiv er en fellesbetegnelse
for flere ulike sprakhandlinger (jf. 10.1.3) som alle pa en eller annen mate har a gjpre
med direkte pavirkning pa levende veseners atferd.
I vanlige sprakbrukssituasjoner forekommer flere typer direktiver der imperativ
gjeme blir brukt (jf. 10.2.4):
Ordre: Hold kjeft! Sitt ned! Forsvinn!
Anmodning: Vaer sa god a ga til bords! Vaer snill a prpve den fprst!
Anbefaling: Bli ikke laerer hvis du pnsker en avstressende jobb!
588 VERBFRASER
Anvisning: Vask haret og skyll grundig!
Advarsel: Ga ikke over veien fpr bussen har kj0rt;
Vasr forsiktig, sa du ikke blir pakjprt.
Forbannelse: Dra pokkem i void!
B0nn: Hjelp oss a hjelpe! Gi oss i dag vart daglige br0d!
Tillatelse: Spis alt du 0nsker! Gj0r som du vil!
Ofte er det situasjonen utsagnet brukes i, som avgjpr hvilken type direktiv utsagnet
fungerer som. Arten av direktiv vil ogsa kunne bestemmes gjennom hpflige uttrykk
som «vaer sa god», «vaer sa snill» o.l. I muntlig sprak er dessuten ofte tonefallet
avgjprende for hvordan utsagnet skal tolkes.
Imperativ kan ogsa uttrykke en advarsel eller trussel i setninger av fplgende type:
Gjpr det en gang til, og jeg rundjuler deg!
Sitt stille ellers smeller det!
Setningene med imperativ er funksjonelt likeverdige med betingelsessetninger, og
den fplgende setningen uttrykker hva som vil skje hvis ordren ikke blir fulgt (Hvis
du gj0r det en gang til, rundjuler jeg deg; Hvis du ikke sitter stille, smeller det).
Slike imperativsetninger er da egentlig ikke et direktiv om a utfpre en handling, men
snarere et direktiv om ikke a utfpre en handling (Du gj0r det ikke en gang til for da
rundjuler jeg deg). Slike advarsler uttrykkes ofte ogsa uten imperativformen: Ett ord
til sa smeller det! En gang til, og du er ikke min venn lenger!
I tillegg til de direktive sprakhandlingene brukes ogsa imperativ i enkelte faste
vendinger ved ikke-agentive verb for a uttrykke et pnske:
Sov godt!
Ha det (bra)!
Lev vel!
Her er det ikke en oppfordring til mottakeren om a utfpre handlinga, men et pnske
om at noe skal skje eller utvikle seg til det beste for mottakeren.
Imperativen star vanligvis uten subjekt (jf. eksemplene ovenfor). Men av eksemp-
ler som Gj0r som du vil; Veer forsiktig sa du ikke blir pdkj0rt og Ga ogfa dykk ein
matbit, karar (Hoem 1978), kan vi ga ut fra at imperativkonstruksjonene normalt har
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 589
et underforstatt subjekt i 2. person. I enkelte tilfeller kan dette subjektet ogsa vaere
uttrykt:
Ta du bilen, sa tar jeg toget!
Ga dere i forveien, sa kommer jeg etter!
Vaer du sikker, gutten min!
Dette forekommer gjeme nar to setningsinnhold settes i motsetning til hverandre eller
i utsagn med en viss beskyttende tone (jf. det siste eksemplet).
Verbet/d skiller seg fra de pvrige verbene ved at det ogsa kan ha et underforstatt
subjekt som er 1. person. Det gjelder i oppfordringer som krever umiddelbar reaksjon
i utsagn av fplgende type:
Fa npkkelen! (tilsvarer omtrent: ‘Jeg skal/vil ha npkkelen’)
Fa se!
Fa hpre hva som har skjedd!
Fa klem da, Erik (Alnaes 1977)
Fa sja det du veit da, Johan? (Elstad 1977)
Verbet la er vanlig i bruk for a uttrykke en felles oppfordring eller et gjensidig for-
slag:
La oss reise oss!
La oss ikke hefte oss ved detaljer!
La oss alle be!
Legg merke til at det er forskjell pa La oss vcere ifred! og La oss vcere venner! I den
fprste setningen brukes la i betydningen ‘tillate’ og som vanlig med et underforstatt 2.
persons subjekt. Den siste setningen kan derimot ogsa tolkes som en felles oppfordring
som inkluderer den talende, og et eventuelt underforstatt subjekt er da 1. person flertall
(jf. yd ovenfor).
Verbet se brukes ogsa i imperativiske utsagn med en etterfplgende infinitivskonstruk-
sjon (jf. 7.2.6):
Se a spise opp maten din!
Se a komme deg ut av huset, Snekkem, sa Ellinor (Aftenposten 1995)
Koordinerte former kan ogsa forekomme: Se og spis opp maten din!
4
590 VERBFRASER
Imperative!! kan ogsa kombineres med en vokativ som da gjeme star i ekstraposisjon:
Olav, kom hit!
Syng en sang, alle sammen!
Imperativer er sjeldne i passiv. Det er lett forklarlig ut fra at subjektet i passiv er
den som utsettes for, ikke den som utfprer handlinga. Likevel forekommer av og til
imperativ ved bli-passiv nar direktivet gjelder noe mottakeren bpr unnga eller sprge
for (ikke) skal skje (ofte i negerte setninger):
Bli ikke lurt av disse springene!
Bli underspkt av en ordentlig lege!
Bli sett! (pa skilt i alpinbakker)
En vanligere uttrykksmate for slike direktiver er konstruksjoner med la eller ulike
omskrivninger: La ikke disse s0ringene lure deg! S0rg for at du blir sett!
I noen andre tilfeller blir imperativ heist ikke brukt. Det gjelder ved modale hjel-
peverb, nullverdige verb og enkelte andre verb der mottakeren normalt ikke kan fun-
gere som agens for handlinga:
* Kunn spille piano!
* Skal gjpre det!
* Snp hele dagen!
* Ulm i asken!
* Behpv mere penger!
* Klar a svpmme 100 meter!
(Om imperativ ved ikke-agentive verb i faste uttrykk, se ovenfor.)
7.3.2.2.2 Konjunktiv
Som nevnt ovenfor er konjunktiv i modeme norsk begrenset til faste vendinger. Den
uttrykker her bare deontisk modalitet i motsetning til pa f.eks. tysk og fransk, der
den ogsa uttrykker epistemisk modalitet.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 591
Konjunktiv brakes for det f0rste for a uttrykke formelaktige 0nsker i h0ytidelig
sprak:
Leve Kongen!
Gud bevare Kongen og fedrelandet!
Gud velsigne deg!
Signe maten!
Fred vaere med deg!
Herren velsigne deg og vare deg! Herren la sitt andlet lysa over deg og vere
deg nadig! Herren lyfte sitt asyn pa deg og gjeve deg fred! (Bibelen, 1978-utg.
4. Mos. 6,24-26)
Konjunktiv brakes ogsa i eder om en spesiell type 0nsker:
Fanden steike!
Djevelen ta!
Haeren flptte meg, det er type det! (Nilsen 1982)
Konjunktiven uttrykker et 0nske som avsenderen har, og som han/hun gjeme ser opp-
fylt, men uten at det foreligger noe direktiv om utfpring av en handling slik tilfellet er
ved bruk av imperativ. Mens imperativ kan karakteriseres som en «viljes-modus», kan
konjunktiv karakteriseres som en «tanke-modus» fordi de konjunktiviske utsagnene
ikke innebaerer krav om handling, men bare uttrykker noe avsenderen har i tankene.
Ved siden av den rent 0nskende bruken forekommer konjunktiv ogsa i enkelte
utsagn som kan karakteriseres som ‘generelle innrpmmelser’:
Jeg skal vaere med, koste hva det koste vil!
Det vere som det vil!
7.3.2.3 Konstruksjoner med modalverb
7.3.2.3.1 Kunne
Modalverbet kunne uttrykker ulike former for mulighet, men modalverbets betyd-
ning varierer bade med setningstype og med tempusform.
592 VERBFRASER
A. I positive utsagnssetninger:
Kan brukes for det fprste i en rekke setninger med deontisk modalitet for a uttrykke
tillatelse:
Du kan gjpre som du vil
Na kan du komme inn
Bare de med stemmerett kan avgi stemme
Nar du har fylt 18 ar, kan du ta sertifikat
Tillatelsen kan enten gis direkte av den talende som i de to fprste eksemplene, eller
den kan vaere gitt av en eller annen offentlig autoritet som i de to siste.
Hvis tillatelsen gis direkte og altsa ikke er resultat av en offentlig norm eller
bestemmelse, kan kan kombineres med fa eller fa. lov (til) a:
Du kan fa (lov til a) gjpre som du vil
Na kan du fa (lov til a) komme inn
Hvis far har sagt det, kan du fa (lov a) vaere med
Et tillegg av fa eller fa lov til kan ogsa gi utsagnet en klarere deontisk tolkning:
Vi leter etter et sted hvor vi kan (fa) vaere for oss selv
En tillatelse vil lett kunne gli over til a fungere som et pabud, og ofte vil det vaere
bestemte faktorer i kommunikasjonssituasjonen som avgjpr hvordan utsagnet skal
tolkes. Utsagnene Du kan komme inn nd og Du kan m0te meg klokken 10 presis kan
vaere likeverdige med Kom inn nd og M0t meg klokken 10 presis, og begge typene
vil f.eks. kunne brukes av en overordnet til en underordnet.
Kan med deontisk modalitet brukes iblant ogsa i direktiver av fplgende type:
Vil du ha mat na, kan du lage den selv!
Ettersom Per har laget maten, kan du ta oppvasken!
At slike utsagn fungerer som direktiv, kommer klart fram ved at de kan vaere side-
ordnet med imperativiske utsagn:
Mpt meg pa stasjonen, sa kan du kjpre meg til butikken!
Gjpr fprst leksene, og sa kan du stpvsuge rommet ditt!
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 593
Kan brukes ogsa i deontiske utsagn som uttrykk for et tilbud fra den talendes side:
Jeg kan godt vente pa deg
Vi kan ta oppvasken for deg
Kan brukes ogsa i en rekke idiomatiske utsagn med svekket og mer eller mindre klart
deontisk innhold:
Du kan tro det var того!
Det kan vaere det samme
Det kan du ta helt med ro
Du kan skjpnne det!
Kan brukes dessuten i utsagn med epistemisk modalitet for a uttrykke en antatt eller
sannsynlig mulighet:
Hun kan vaere syk (‘Det kan vaere at hun er syk’)
Du kan ha rett (‘Det kan vaere at du har rett’)
Det kan ga bedre enn du tror (‘Det kan vaere at det gar bedre enn du
tror’)
Hvis antakelsen gjelder noe som har skjedd fpr utsagnspyeblikket, brukes kan + per-
fektum infinitiv:
Hun kan ha glemt avtalen
De kan ha sett oss
Som papekt tidligere brukes кап ogsa for a uttrykke sakalt dynamisk modalitet. Kan
betegner da ikke en mulighet som den talende regner med, men en evne eller en ferdig-
het som subjektet har, og betydningen er omtrent‘vaere i stand til’:
Mange bam kan lese nar de begynner pa skolen
Else kan sykle
Om denne «modalitetstypen», se 7.3.2.1.1.
594 VERBFRASER
Kan brukes iblant ogsa i utsagnssetninger der det er tale om en mulig egenskap:
Blikk kan drepe
Rakkebaene kan vaere vanskelige a passere
Det kan vaere kaldt pa Rpros
Laeraijobben kan vere stressande
Et vennlig ord kan ofte virke forlpsende
Unger kan vaere masete
Det dreier seg her gjeme om en teoretisk mulighet, og i enkelte av eksemplene om en
egenskap som tidvis er karakteristisk for temaleddet i setningen. Det er her verken tale
om epistemisk eller deontisk modalitet, men snarere om en variant av den dynamiske
betydningen av kan som ble beskrevet ovenfor. Utsagn som Det kan vcere kaldt pa
Rpros og Lcerarjobben kan vere stressande kan imidlertid ogsa brakes epistemisk hvis
utsagnene fungerer som antakelser (‘Det kan vaere at det (na) er kaldt pa Rpros’, ‘Det
kan vaere at laererjobben (hans) er stressende’). I denne betydningen kan kan forekomme
med s-passiv, men ikke med bli-passiv: Dpra kan lases (= *D0ra kan bli last. Flaska
kan apnes (= *Flaska kan bli apnef), jf. 7.3.2.1.1.
В. I negerte utsagnssetninger:
Negeres et deontisk utsagn som uttrykker et pabud eller en oppfordring, er det infi-
nitivfrasen, ikke modalverbet, som negeres:
Du kan ikke ga! (‘Det er n0dvendig at du ikke gar’)
Dere kan ikke komme inn!
Som nevnt ovenfor i 7.3.2.1.3 er kan ikke naermest synonymt med/ar ikke og ma ikke
i slike utsagn.
Negeres derimot et deontisk utsagn som uttrykker en tillatelse, slik at vi altsa far
et forbud, er det modalverbet som negeres:
Du kan ikke ga (‘Det er ikke tillatt at du gar’)
Du kan ikke gj0re som du vil (‘Det er ikke mulig/tillatt at du gj0r som du vi’)
Du kan ikke ta sertifikat f0r du har fylt 18 ar (‘Det er ikke mulig/tillatt a ta
sertifikat f0r du har fylt 18 ar’)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 595
I slike utsagn, som uttrykker deontisk mulighet, kan fdr ikke brukes med omtrent
samme betydning som kan ikke. Dialektalt forekommer ogsa ma ikke i samme bruk
(jf. 7.3.2.3.2).
I epistemiske utsagn er det ogsa modalverbet som negeres:
Hun kan ikke vaere der (‘Det er ikke mulig at hun er der’)
Du kan ikke ha rett (‘Det er ikke mulig at du har rett’)
Hvis det ikke er modalverbet, men utfyllinga som skal negeres, vil en i norsk matte
bruke et annet hjelpeverb enn kan:
Du behpver/trenger ikke ha rett (‘Det er mulig at du ikke har rett’)
Behfiver/trenger uttrykker gjeme ‘npdvendighet’, men ettersom ‘ikke npdvendig at’
logisk sett er det samme som ‘mulig at ikke’, vil de negerte formene av disse verbene
kunne brukes i slike utsagn. (Jf. bruken av modalverbene need og may i engelsk: You
needn’t be right = ‘Det er ikke npdvendig at . ..’ og You may not be right = ‘Det er
mulig at ikke ...’)
С. I spprresetninger:
Kan brukes med deontisk modalitet nar det spprres om tillatelse:
Kan jeg (fa) lane telefonen?
Kan vi snakke sammen et pyeblikk?
I spprsmal med deontisk modalitet av denne typen kan tillatelsen gis av samtalepart-
neren, men som i utsagnssetninger blir kan ogsa ofte brukt i tilfeller der tillatelsen
egentlig er gitt av andre enn samtalepartneren (myndigheter, offentlige organer o.l.):
Kan jeg betale med norske penger?
Kan jeg ta hovedfag uten fprst a ha tatt forprpven i sprakvitenskap?
Kan ansatte fa billigere lan?
Kan med deontisk modalitet er ogsa vanlig i spprresetninger som fungerer som direk-
tiver («henstilling» eller «oppfordring»):
596 VERBFRASER
Kan du apne vinduet?
Kan du gje meg smpret?
Kan du komme hit litt?
Kan forekommer ogsa i spprsmal med epistemisk modalitet:
Kan det vaere sant?
Kan det tenkes at hun har dratt?
Hvordan kan det ha seg at du er her?
D. I preteritum:
Kunne forekommer i de samme typer utsagn som kan, men uttrykker gjeme en sva-
kere eller mer forsiktig mulighet eller oppfordring.
Med deontisk modalitet brakes kunne i utsagn som uttrykker oppfordringer - gjeme
i kontekster med en bibetydning av irritasjon eller irettesettelse fra den talendes side:
Du kunne aerlig talt prpve a ta deg sammen
Du kunne i det minste be om unnskyldning
Her kan vi ogsa si at det refereres til en altemativ situasjon til den som faktisk eller
egentlig foreligger, jf. 7.3.2.4.3, punkt C.
Kunne kan ogsa etterfplges av perfektum infinitiv: Du kunne cerlig talt (ha) prpvd a ta
deg sammen; Du kunne (ha) tatt oppvasken. Det er en forskjell i betydning mellom den
siste setningen og Du hadde kunnet ta oppvasken. Mens den fprste uttrykker deontisk
modalitet, uttrykker den siste sakalt «dynamisk» modalitet: ‘du hadde vaert i stand til
(hadde hatt tid til) a ta oppvasken’.
I spprresetninger brukes kunne med svekket deontisk modalitet bade i spprsmal om
tillatelse og i spprsmal som fungerer som direktiver. Men sammenliknet med pre-
sensformen kan, uttrykker kunne en mer forsiktig og hpfligere mate a spprre pa:
Kunne jeg (fa) lane telefonen?
Kunne vi snakke sammen et pyeblikk?
Kunne du apne vinduet?
Kunne du gi meg smpret?
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 597
Disse sp0rresetningene kan ogsa inneholde ikke, men uten at ikke negerer modalver-
bet eller infinitivfrasen (jf.7.3.2.1.3):
Kunne du ikke apne vinduet?
Kunne du ikke gi meg smpret?
Pa samme mate forekommer ogsa ikke i utsagnssetninger som fungerer som spprs-
mal:
Jeg kunne ikke (fa) lane telefonen?
Du kunne ikke apne vinduet?
I utsagn med epistemisk modalitet uttrykker preteritumsformen en svak mulighet
bade i vanlige utsagnssetninger og i spprresetninger:
Hun kunne vaere syk
Det kunne tenkes at du har rett
Det kunne vere ein god ide
Kunne det tenkes at vi har tatt feil av henne?
Kunne Nilsen vaere morderen?
Avsenderen har her ikke noe sikkert grunnlag a bygge pa, men uttrykker seg tentativt
om hva som kan vaere tilfelle. Det uttrykkes altsa en enda svakere mulighet enn ved
bruk av kan. Med samme betydning brukes ogsa kunne i hypotetiske betingelseskom-
pleks. Det kan her bade ha presens infinitiv og perfektum infinitiv som utfylling:
Hvis vi fikk ansatt henne, kunne det vaere en god 10sning
Hvis vi fikk ansatt henne, kunne det (ha) vaert en god 10sning
I slike hypotetiske betingelseskompleks kan ogsa preteritum perfektum (hadde kunnet),
preteritum futurum (ville kunne) og preteritum perfektum futurum (ville (ha) kunnet)
brukes slik at vi far en lang rekke konkurrerende uttrykksmuligheter:
1. I sa fall kunne det vaere en god 10sning
2. I sa fall kunne det (ha) vaert en god Ipsning
3. I sa fall hadde det kunnet vaere en god Ipsning
4. I sa fall ville det kunne vaere en god Ipsning
5. I sa fall ville det kunne (ha) vaert en god Ipsning
6. I sa fall ville det (ha) kunnet vaere en god Ipsning
598 VERBFRASER
Dissse uttrykksmulighetene har omtrent samme modale iimhold, men skiller seg fra
hverandre ved at 1 og 4 ikke kan brukes i betingelseskompleks med fortidsreferanse,
mens de pvrige kan brukes bade med fortids-, natids- og framtidsreferanse, jf. *Det
kunne vcere en god lesning om de ansatte henne i flor; *Det ville kunne vcere en god
l0sning om de ansatte henne i flor. Ellers er nok preteritumsformene (1 og 2) noe van-
ligere i slike utsagn enn de pvrige tempusformene. (I 3 og 6 forekommer ogsa former
med attraksjon (se 7.2.5): hadde kunnet vcert og ville (ha) kunnet vcert.)
Bruk av kunne istedenfor kan kan ogsa skyldes tempusforskyvning: (De mente at)
de kunne klare det.
7.3.2.3.2 Matte
Modalvberbet matte uttrykker ulike former for npdvendighet, men verbets betydning
varierer bade med setningstype og med tempusform.
A. I positive utsagnssetninger:
Ma brukes for det fprste i en rekke setninger med deontisk modalitet for a uttrykke
noe som en er pliktig eller npdt til a gjpre:
Vi ma gjpre som laereren sier
Alle ma vise hensyn i trafikken
Vi ma begynne a ta miljpproblemene pa alvor
Du ma stole meir pa deg sjplv
Mellom hver gang en lov skal behandles i de to avdelingene, ma det ga minst
tre dager (Mykland m.fl. 1989)
Ofte vil setningene med ma fungere som pabud. Det er saerlig vanlig i forbindelse
med et 2. persons subjekt:
Du ma gjpre som jeg sier!
Dere ma ga med en gang!
No ma du skunde deg!
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 599
Er subjektet 1. person, vil utsagnet enten kunne fungere som en oppfordring til avsen-
deren alene (i entail) eller til bade avsenderen og mottakeme (i flertall):
Jeg ma ta meg sammen
Na ma vi slutte med dette tpyset
Ma blir ogsa brukt i faste vendinger for a uttrykke et pnske:
Ma hell og lykke fplge deg!
Ma det bare ga godt!
Med deontisk modalitet forekommer av og til ogsa ma som uttrykk for tillatelse:
Du ma bare forspke
Du ma vaersagod a forsyne deg
Vi ma no gjeme sitte og prate. Ein treng vel ikkje vere uvenner heller
(Hoem 1978)
Denne betydningsvarianten forekommer fprst og fremst i forbindelse med adverbi-
aler som gjeme, bare og vcersagod. Ut over dette forekommer ma som uttrykk for
tillatelse heist bare dialektalt i norsk (saerlig i Agder-fylkene og i Telemark, som i
dansk):
Du ma vaere ute til klokka 10 (= ‘kan’ eller ‘far’)
Du ma ta hvilken du vil (= ‘kan’ eller ‘far’)
Ja visst ma du - (Vesaas 1964) (Svar pa spprsmalet: Ma eg (fylgje deg heim)?)
Med epistemisk modalitet brukes ma for a uttrykke noe som sprakbrukeren slutter
seg til er tilfelle (deduksjon). Nar ma brakes i slike utsagn, er avsenderen forholdsvis
sikker pa at slutningen er riktig:
Det ma vaere hendt henne noe (siden hun ikke er her)
Sa grandige som disse analysene er, ma resultatet bli palitelig
600 VERBFRASER
Du ma vaere utslitt etter turen
Dere ma f01e en enorm lettelse etter at mysteriet er oppklart
Hvis slutningen gjelder noe som har skjedd fpr utsagnsdyeblikket, brukes ma + per-
fektum infinitiv:
Tyvene ma ha tatt seg inn gjennom kjellervinduet
Vi ma ha tatt feil
Jeg undret meg pa hvordan du grat, Evelyn. Du ma ha gratt deg til dpde, du
ma ha sprengt deg selv, du ma ha gatt i opplpsning (Alnaes 1977)
В. I negerte utsagnssetninger:
Negeres et deontisk utsagn som uttrykker et pabud eller en oppfordring, er det infi-
nitivfrasen, ikke modalverbet som negeres:
Dere ma ikke fortelie det videre! (‘Det er npdvendig at dere ikke forteller det
videre’)
Du ma ikke ga din vei!
Dere ma ikke svare!
Som nevnt tidligere er ma. ikke naermest synonymt med fdr ikke og kan ikke i slike
utsagn. Fungerer utsagnet ikke som et pabud, men derimot som en opplysning om
hva en er pliktig eller npdt til a gjpre, er det modalverbet som negeres:
Dere ma ikke svare (‘Det er ikke npdvendig at ...’)
Du ma ikke ga (du kan sykle) (‘Det er ikke npdvendig at ...’)
I slike utsagn er ma ikke naermest synonymt med behdver ikke, trenger ikke og nynorsk
lyt ikkje. Vanligvis vil da modalverbet uttales med sterkt trykk.
Negeres et epistemisk utsagn med ma, vil utsagnet gjeme fa en deontisk tolkning.
Utsagnet De ma vcere ute (= ‘De er sannsynligvis ute’) vil i den negerte formen De
ma ikke vcere ute heist uttrykke et forbud. For a bevare den epistemiske tolkningen
ma vi brake behfiver ikke eller trenger ikke:
De behpver (trenger) ikke vaere ute (‘Det er ikke npdvendig (ut fra det vi vet)
at de er ute’)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 601
Men epistemiske utsagn med ma + perfektum infinitiv kan negeres uten a tape den
epistemiske betydningen:
De ma ikke npdvendigvis ha gjort noe gait
С. I spprresetninger:
Ma blir ogsa brukt med deontisk modalitet for a uttrykke plikt eller npdvendighet i
spprresetninger:
Ma jeg gjpre leksene straks?
Ma du vaere sa vrien bestandig?
Ma vi gjpre som laereren sier?
I disse og mange andre tilfeller vil believer og trenger kunne brukes med samme
betydning som ma. Som i ikke-direktiviske, negerte setninger er det altsa ogsa i sppr-
resetninger en parallellitet i bruken mellom de tre verbene som det vanligvis ikke er
i positive, deontiske utsagn, jf. Du ma (*beh0ver, *trenger) ta bilen; Det er alltid jeg
som ma (*beh0ver, *trenger) ta oppvasken.
Som uttrykk for tillatelse er ma ogsa sjelden brukt i spprresetninger, men fore-
kommer i enkelte tilfeller og da gjeme i kombinasjon med fa:
Ma jeg fa presentere deg for min kone?
Ma jeg bare fa spprre om en liten ting?
Men spprje deg om noko ma eg vei? (Vesaas 1957)
Spprresetninger med epistemisk ma er ikke saerlig vanlige i bruk, men forekommer
i utsagn der avsenderen betviler eller setter spprsmalstegn ved noe som er sagt eller
pastatt:
Ma det npdvendigvis vaere slik som du sier?
Ma han vaere dum fordi om han har fatt darlige karakterer?
Tilsvarende ogsa om noe som har skjedd fpr utsagnspyeblikket:
Ma de npdvendigvis ha gjort det pa denne maten?
602 VERBFRASER
I alle disse epistemiske setningsspprsmalene (ja/nei-sp0rsmal) vil behave eller trenge
kunne brukes med samme betydningsinnhold. Det samme gjelder spprsmal med hvor-
for der det ogsa reises tvil om holdbarheten av en tidligere slutning eller pastand:
Hvorfor ma (behpver, trenger) han ha drept henne?
Men vi kan merke oss at i andre typer hv-spprsmal vil vanligvis bare ma kunne bru-
kes:
Hva ma de tro om oss?
Hvordan ma de se ut etter a ha vaert ute i dette vaeret?
D. I preteritum:
Med deontisk modalitet forekommer preteritumsformen matte i hypotetiske konteks-
ter:
Hvis disketten ble pdelagt, matte vi skrive alt om igjen
Hvis hun sa opp, matte vi ansette en ny
Tenk om alt var brent. I sa fall matte vi ha startet fra bar bakke
I slike betingelseskompleks kan ogsa preteritum perfektum (hadde mattef), preteritum
futurum (ville matte) og preteritum perfektum futurum (ville (ha) mattef) brukes, slik
at vi far en lang rekke konkurrerende uttrykksmuligheter:
1. I sa fall matte vi starte fra bar bakke
2. I sa fall matte vi (ha) startet fra bar bakke
3. I sa fall hadde vi mattet starte fra bar bakke
4. I sa fall ville vi matte starte fra bar bakke
5. I sa fall ville vi matte (ha) startet fra bar bakke
6. I sa fall ville vi (ha) mattet starte
Som ved kunne (se ovenfor) har disse uttrykksvariantene omtrent samme modale innhold,
men de skiller seg fra hverandre ved at 1 og 4 ikke kan brukes i betingelseskompleks
med fortidsreferanse, mens de pvrige kan brukes i utsagn med bade fortids-, natids- og
framtidsreferanse, jf. *Hadde dette skjedd ijjor, matte vi starte fra bar bakke; *Hadde
dette skjedd ijjor, ville vi matte starte fra bar bakke. Ellers er ogsa ved matte preteri-
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 603
tumsformene (1 og 2) noe vanligere i slike utsagn enn de 0vrige tempusformene. Om
bruk av preteritum perfektum i negerte utsagn, se nedenfor. 13 og 6 forekommer ogsa
former med attraksjon (jf.7.2.5): hadde matte startet, ville (ha) mattet startet.
I tilsvarende negerte kontekster er beh^vde ikke/trengte ikke vanligere enn matte ikke'.
Tenk om vi hadde vunnet i Lotto. Da beh0vde/matte vi ikke ha strevd sa mye
Hvis vi bare visste nar hun kom, behpvde (?matte) vi ikke sitte her hele kvelden
I slike utsagn er ogsa preteritum perfektum vanlig: Tenk om vi hadde vunnet i Lotto.
Da hadde vi ikke beh0vd/mattet streve sa mye. Hvis vi bare visste nar hun kom, hadde
vi ikke beh0vd a sitte her hele kvelden.
Med deontisk modalitet brukes matte ogsa for a uttrykke et 0nske i enkelte spesielle
utsagn:
Matte det vaere sant!
Matte du bare fa rett!
Med epistemisk modalitet kan matte i enkelte tilfeller brukes for a uttrykke en mulig-
het:
De som matte vaere uenige, kan stemme imot
Jeg ville ikke st0tte forslaget samme hva de matte si
Matte forekommer av og til ogsa som uttrykk for epistemisk npdvendighet innenfor
en hypotetisk kontekst (jf. kunne ovenfor):
Hvis planen ble iverksatt, matte det innebaere en forbedring for alle parter
Fikk vi ansatt henne, matte det vaere en god 10sning
Undervisningen matte sikte pa a laere dem a utnytte stoff (fakta, informasjon)
de alt har som artianere, og kunne ikke kombineres med laering av en mengde
nytt (filosofihistorisk eller psykologisk) (Naess 1965)
Bruk av matte istedenfor ma kan ogsa skyldes tempusforskyvning: (Hun mente at)
det matte vcere hyggelig med bes0k.
604 VERBFRASER
7.3.2.3.3 Skulle
Modalverbet skulle uttrykker bade npdvendighet og mulighet, men de mer spesi-
fikke betydningene varierer bade med setningstype og med tempusform.
A. I positive utsagnssetninger:
Skal brukes for det fprste i utsagn med deontisk modalitet for a uttrykke pabud
eller befaling:
Du skal sitte i ro
Du skal ga na
Alle skal mpte til fprste time
Dere skal vente her til jeg kommer tilbake
Skal uttrykker her ‘npdvendighet’ og fungerer som et direktiv med omtrent samme
betydning som ma. I slike direkte befalinger vil de to verbene derfor kunne brukes
om hverandre, men som regel er det en forskjell i bruksbetingelsene slik at mens
ma uttrykker et arsaksbasert direktiv der begrunnelsen ligger i ytre omstendigheter,
uttrykker skal et intensjonsbasert direktiv der intensjonen ligger hos personer eller
myndigheter:
Alle elevene skal mpte klokken 8 (‘Skolen/rektor har bestemt at alle elevene
mpter klokken 8’)
Alle elevene ma mpte klokken 8 (‘For at vi skal rekke bussen/for a fa ryddet
klasserommene, er alle elevene npdt til a mpte klokken 8’)
Skal brukes ogsa ofte ellers i utsagn som gjengir bestemmelser eller planlagte hand-
linger. Bestemmelsen kan vaere tatt av avsenderen selv, men ogsa av andre:
Jeg skal bare hente skiene mine, sa jeg (Alnaes 1977)
Vi skal til 0sterrike pa skiferie
Festen skal holdes pa samfunnshuset
Fredstingingane skal ta til pa mandag
Sammenlikner vi skal med ma og Ьфг i tilsvarende utsagn (Jeg та/Ьфг bare hente
skiene mine, sa jeg), ser vi at skal utelukkende betegner en intensjon, mens ma og
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 605
bfir implisitt forutsetter at det foreligger en eller annen bakenforliggende arsak for
handlinga.
Den intensjonale betydningen til skal gjpr at verbet ogsa er svaert vanlig i utsagn
som fungerer som 10fter eller forsikringer:
Jeg skal hjelpe deg
Jeg skal ringe tilbake straks den er ferdig
Du skal fa hpre naermere fra oss
Han skal fa vaere med
Det skal ga sa fint, sa
Vi skal vente pa deg
Berre vent sa skal de fa sja
Subjektet i setningen kan vaere 1., 2. eller 3. person, men i disse utsagnene er det
alltid avsenderen som gir Ipftet, og som altsa er kilden til modaliteten.
Skal forekommer i slike utsagn ofte ogsa i kombinasjon med verbet love, noe som
understreker at det dreier seg om sprakhandlinga T0fte’:
Vi skal love a vente pa deg
Eg lovar at du skal fa hpyre naermare fra oss
Et Ipfte eller en forsikring vil i enkelte sammenhenger ogsa kunne fungere som en
advarsel eller en trussel:
Jeg skal gi deg is, jeg!
Du skal miste hver bidige en!
Skal med epistemisk modalitet forekommer fprst og fremst i utsagn som gjengir et
rykte eller et forlydende:
Hun skal vaere svaert flink
Han skal vaere hyggelig
Hun skal visst ha truffet han i Marokko
Ved a brake skal i disse utsagnene markerer avsenderen at han/hun ikke har fprste-
handskunnskap om saksforholdet, men at han/hun gjengir opplysninger som stammer
fra en annen kilde. Dette kan ogsa vaere markert leksikalsk i utsagnet:
4
606 VERBFRASER
Jeg har h0rt at hun skal vaere svaert flink
Det sies at han skal vaere svaert hyggelig
Hun skal etter siende ha truffet han i Marokko
Tradisjonen forteller at en fjerdedel av Halvdan Svarte skal vaere begravd pa
Hedemarken (Karterudseter 1977)
I motsetning til epistemisk kan og ma er det ved bruk av skal i slike utsagn ikke spprs-
mal om avsenderens egne vurderinger eller slutninger, men utsagnene er likevel epi-
stemiske i den forstand at de gjengir den (andrehands-)kunnskapen som avsenderen
sitter inne med. Ogsa syntaktisk er disse utsagnene pa linje med andre epistemiske
utsagn ved at de bade kan etterfplges av perfektum infinitiv med temporal betydning
(se eksemplene ovenfor), og ved at de normalt far deontisk betydning om de inngar
i betingelseskonstruksjoner (jf. 7.3.2.1.1).
I noen tilfeller vil utsagnet bade kunne ha en epistemisk og en deontisk tolkning.
Fplgende utsagn er eksempler pa slike tvetydige utsagn:
Han skal ligge hjemme (1. ‘Etter det jeg har hprt ligger han hjemme’ (episte-
misk) 2. ‘Det er bestemt at han skal ligge hjemme’ (deontisk))
Hun skal ha klart prpven (1. ‘Det sies at hun har klart prpven’ 2. ‘Det er bestemt
at hun ma ha tatt prpven (for a kunne fortsette)’)
Det skal vaere sprit i barskapet (1. ‘Det sies at det er sprit i barskapet’ 2. ‘Det
er bestemt/Jeg bestemmer at det skal vaere sprit i barskapet’.
Skal brukes ellers svaert sjelden med epistemisk modalitet, men i kombinasjon med
modaladverb som f.eks. vei og nok kan det av og til uttrykke en antakelse:
De skal vei prpve
Hun skal nok fa fullt opp a bestille
For pvrig brukes skal i flere idiomatiske uttrykk der modaliteten er sterkt avbleket:
Takk skal du ha!
Jeg kommer gjeme nar det skal vaere
Skal det vaere, sa skal det vaere!
Jeg skal si det gikk unna!
Eg skal vedde pa at eg stryk!
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 607
В. I negerte utsagnssetninger:
Negeres et deontisk utsagn med skal som uttrykker et direktiv, er det vanligvis infi-
nitivfrasen, ikke modalverbet som negeres:
Du skal ikke stjele! (‘Det er npdvendig at du ikke stjeler’)
Dere skal ikke gi dere!
Det skal ikke selges 01 til personer under 18 ar
Det kan sporadisk forekomme at modalverbet negeres. Det er f.eks. tilfelle i fplgende
eksempel der kan og skal kontrasteres, og der modalverbene uttales med hovedtrykk:
Du KAN reise, men du SKAL ikke (‘ikke npdvendig at’)
I utsagn som uttrykker planlagt virksomhet eller Ipfter og forsikringer, er det ogsa
infinitivfrasen som negeres:
Vi skal ikke reise fpr i morgen (‘Det er bestemt at vi ikke ...’)
Du skal ikke komme til a angre pa turen (‘Jeg forsikrer at du ikke ...’)
Asker skal ikke bli et nytt Sandvika
Mpt oss pa halvvegen! Du skal aldri angre!
Ogsa ved epistemisk modalitet i utsagn som uttrykker rykte eller forlydende, er det
infinitivfrasen som negeres:
Ho skal ikkje vere heilt frisk etter operasjonen (‘Det sies at hun ikke er ...’)
Han skal visstnok ikke vaere hjemme i denne uka
С. I spprresetninger:
Mens skal i utsagnssetninger uttrykker direktiver, planer og bestemmelser som skriver
seg fra avsenderen eller noen avsenderen refererer til, vil det i spprresetninger som
regel vaere mottakeren som blir spurt om a gi direktiver, planer eller bestemmelser.
Modaliteten er i slike tilfeller den samme som i de korresponderende utsagnssetnin-
gene:
608 VERBFRASER
Skal han sitte og vente?
Skal alle elevene m0te til f0rste time?
Skal dere til 0sterrike pa skiferie?
I sp0rresetninger med 1. persons subjekt kan utsagnet fungere som en forespprsel
eller et tilbud (‘0nsker du at jeg/vi skal ...’ og - i 1. person flertall - ogsa som en
oppfordring som inkluderer avsenderen:
Skal jeg hjelpe deg?
Skal jeg lukke vinduet?
Skal vi danse?
Skal vi ga pa kino?
Skal vi ga inn pa mitt kontor?
En setning som Skal vi ga hjem? kan fungere bade som spprsmal og oppfordring.
Den tilsvarende setningen uten hovedverb (Skal vi hjem?) fungerer derimot normalt
bare som spprsmal.
I noen mer eller mindre faste vendinger forekommer ogsa slike forespprsler med
det som subjekt:
Hva skal det vaere?
Skal det vaere en liten aperitiff?
Enkelte utsagn med 1. persons subjekt kan fungere bade som en forespprsel om hva
mottakeren pnsker at avsenderen skal gjpre, og som et spprsmal om hva avsenderen
er npdt til a gjpre.
Gar du eller skal jeg be Per om a ga? (1. ‘Gar du eller vil du at jeg skal be Per
om a ga?’ 2. ‘Gar du eller er jeg npdt til a be Per om a ga?’)
I den siste tolkningen er skal her likeverdig med ma.
I spprresetninger med epistemisk modalitet er skal sjelden i bruk, men kan av og
til forekomme ved spprsmal om et rykte eller forlydende:
Skal hun vaere flink?
Skal jeg ha gjort dette?
Skal han ha drept henne?
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 609
I utsagnene med skal + perfektum infinitiv har gjeme subjektet eller hovedverbet
hovedtrykk: Skal JEG ha gjort dette? Skal han ha DREPT henne?
D. I preteritum:
Med deontisk modalitet brukes skulle i utsagn som uttrykker en oppfordring eller
en anbefaling:
Du skulle ga til lege med dette saret
Dere skulle ta en ordentlig ferie i ar
Han skulle ikke drikke sa mye
Sammenliknet med presensformen skal, som ville uttrykke et pabud i slike utsagn,
uttrykker skulle en svakere grad av tvang eller npdvendighet. Skulle er i slike utsagn
omtrent synonymt med Ьфг og burde, men det kan vaere svaert fine nyanser i bruken
mellom de tre formene. Mens skulle gjeme uttrykker en norm som er basert pa avsen-
derens oppfatning og vurdering i utsagnspyeblikket, uttrykker Ьфг og burde oftere
en norm som er noe sterkere forankret i faktiske, bakenforliggende arsaker (av f.eks.
medisinsk eller moralsk art):
Du skulle ga til legen (svakt direktiv, avsenderens rad eller henstilling)
Du burde ga til legen (svakt direktiv, avsenderens rad eller henstilling basert
pa mottakerens helsemessige situasjon)
Du bpr ga til legen (sterkere direktiv, avsenderens rad eller henstilling basert
pa mottakerens helsemessige situasjon)
(Om forskjellen mellom Ьфг og burde i slike utsagn, se ellers under gjennomgangen
av burde nedenfor.)
Hvis avsenderen mener at noen har handiet pa feil mate, og at det ville vaert bedre
om vedkommende hadde handiet annerledes, brukes skulle + perfektum infinitiv med
den handlende personen som subjekt:
Dere skulle (ha) ringt
Dere skulle ikke (ha) tatt toget
610 VERBFRASER
Skulle + perfektum infinitiv brukes her for a uttrykke en handling som star i motset-
ning til den handlinga som faktisk har funnet sted, og konstruksjonen har altsa kont-
rafaktisk innhold.
Mens presensformen skal er svaert vanlig i Ipfter og forsikringer, synes skulle bare a
forekomme i slike sprakhandlinger i indirekte framstilling med forskjpvet verbform:
Hun sa hun skulle hjelpe meg
Han skulle gjpre det
Med epistemisk modalitet brukes skulle for det fprste i positive utsagnssetninger som
betegner en hpy grad av sannsynlighet:
De skulle vaere hjemme pa denne tiden
Kampen skulle vaere slutt na
De skulle ha vaert her na
Avsenderen beskriver her handlinga eller situasjonen ut fra hvordan han/hun antar
eller slutter seg til at den er. Tar skulle perfektum infinitiv som i det siste eksemplet,
stemmer ikke antakelsen med virkeligheten, og slike utsagn inneholder derfor en
presupposisjon om at handlinga ikke har funnet sted (‘De er her ikke na’).
Som vi sa ovenfor ved deontisk skulle, er det ogsa her likhetspunkter med b0r og burde
som kan brukes med epistemisk modalitet som uttrykk for sannsynlighet, jf.:
De skulle vaere hjemme pa denne tiden
De burde vaere hjemme pa denne tiden
De bpr vaere hjemme pa denne tiden
Skulle er her muligens mer entydig epistemisk enn Ьфг, burde som lettere vil kunne fa
en deontisk bibetydning.
Skulle er ogsa vanlig som uttrykk for antakelser i negerte setninger og i bade direkte
og indirekte spprresetninger:
Det skulle ikke vaere vanskelig a motbevise dette
Du skulle aldri ha sett pa maken!
Hvorfor skulle jeg tvile pa det hun sier?
Jeg skjpnner ikke hvorfor hun skulle vaere sa sint
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 611
Kven skulle ha trudd det?
Skulle du ha sett noe sa vakkert?
Bruken av skulle for a uttrykke slutninger gj0r at det ofte ogsa forekommer i den
overordnede setningen i betingelseskompleks:
Hvis du far dette npkkelkortet av meg, skulle du komme inn til alle dpgnets
tider
Om du bare leste litt mer pa leksene, skulle nok karakterene bli bedre
I slike betingelseskompleks kan ogsa preteritum perfektum {hadde skullet) brukes,
mens preteritum futurum (ville skulle, ev. skulle skulle) og preteritum perfektum futu-
rum (ville (ha) skullet, ev. skulle (ha) skullet) ikke kan brukes. Vi har altsa her ferre
uttrykksmuligheter enn ved tilsvarende konstruksjoner med kunne og matte (se tidligere
7.3.2.3.1 og 7.3.2.3.2):
1. I sa fall skulle nok karakterene bli bedre
2. I sa fall skulle nok karakterene (ha) blitt bedre
3. I sa fall hadde karakterene skullet bli bedre
4. *1 sa fall ville karakterene skulle bli bedre
5. *1 sa fall ville karakterene skulle (ha) blitt bedre
6. *1 sa fall ville karakterene (ha) skullet bli bedre
Uttrykksvariantene i 1-3 har omtrent samme modale innhold, men skiller seg fra hver-
andre ved at 1 ikke kan brukes i betingelseskompleks med fortidsreferanse, mens de
pvrige kan brukes bade med fortids-, natids- og framtidsreferanse: *Om du bare leste
litt mer pd leksene ifjor, skulle nok karakterene da bli bedre (jf. kunne og matte). For
0vrig er 1 og 2 vanligere i bruk enn 3.13 og 6 forekommer ogsa former med attraksjon:
hadde skullet blitt, ville (ha) skullet blitt.
Skulle brukes ogsa i enkelte utsagn som er likeverdige med betingelseskompleks:
Det skulle 10nne seg a ansette en ny (= ‘om vi ansatte en ny’)
Skulle er ogsa vanlig i den underordnede setningen i betingelseskompleks og brukes
da gjeme om et tenkt tilfelle i framtida:
612 VERBFRASER
Skulle du komme i beit for penger, ma du bare ringe
Hvis det skulle skje en ulykke, er det best a kontakte politiet
Noe mer pafallende er bruken av skulle i enkelte utsagn (gjeme at-setninger) der det
foreligger en faktisk konstatering av noe som har skjedd:
Tenk at vi skulle mptes her!
Det overrasker meg at vi skulle ses sa snart igjen
For meg er det heit uvirkelig at jeg skulle sitte her heit alene sammen med deg
Felles for disse utsagnene er imidlertid at handlinga oppleves som uventet eller over-
raskende, og skulle kan sies a gi utsagnet en bibetydning av noe ‘uvirkelig’ som et
korresponderende utsagn uten modalverb ikke ville ha.
Som epistemisk skal blir ogsa skulle brukt for a uttrykke et rykte eller et forlyd-
ende:
De skulle vaere pa vei inn hit
Det skulle visstnok vitne om styrke
I motsetning til ved skal i tilsvarende utsagn, signaliserer avsenderen ved bruk av
skulle en mer forsiktig holdning til innholdet i det han/hun refererer. Bruk av skulle
kan ogsa innebaere at avsenderen stiller seg tvilende til eller reserverer seg fra inn-
holdet i ryktet:
Jeg kan bare ikke skjpnne at han skulle ha gatt fra henne
Det er heit utenkelig at de skulle ha reist uten a si fra
Den mistenkte avviser pastanden om at han skulle vaere pavirket av alkohol
Bruk av skulle istedenfor skal kan i enkelte tilfeller ogsa skyldes tempusforskyvning:
(Han sa at) han skulle komme.
7.3.2.3.4 Burde
Modalverbet burde uttrykker enten ulike former for npdvendighet (deontisk moda-
litet) eller mulighet (epistemisk modalitet), men modalverbets betydning varierer
ellers bade med setningstype og med tempusform.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 613
A. I positive utsagnssetninger:
B0r brukes med deontisk modalitet for a uttrykke noe subjektet har en eller annen
form for plikt til a gjpre. Svaert ofte brukes b0r nar avsenderen pnsker a tilkjennegi
at det er pnskelig og npdvendig at handlinga blir utfprt:
Du bpr tenke deg godt om fpr du sier j a til dette
Det bpr legges inn en klausul som sikrer oss gjenkjppsretten
Mptet bpr holdes for apne dprer
Vi bpr lukke vinduene fpr vi drar
I saker der det trengst, bpr sakkunnige eller helse- og sosialstyret uttale seg fpr
det vert teke avgjerd (Bamelova 1981)
I motsetning til deontisk ma og skal, som begge uttrykker pabud eller befaling,
uttrykker b0r gjeme en anbefaling eller et rad. Ved bruk av b0r ligger det implisitt
i henstillinga at det fins grunner av moralsk eller annen art som taler for a gjpre som
avsenderen sier. Disse grunnene kan ogsa vaere direkte uttrykt i utsagnet:
Mptet bpr holdes for apne dprer for at alle skal bli informert
Vi bpr lukke vinduene fpr vi drar ellers risikerer vi a komme hjem til tomt hus
For a unnga a bli forkjplet bpr dere ta tran
(Om forskjeller mellom ma, b0r og skal, se ogsa ovenfor under skulle.)
I eldre sprak ble Ьфг ogsa brukt med betydningen ‘skal’. Dette forekommer f.eks. i
grunnloven som den dag i dag har bevart sin gamle sprakform: Trykkefrihed b0rfinde
Sted (§100); Fordrer Statens Tarv, at Nogen maa afgive sin r0rlige eller ur0rlige Eien-
dom til offentlig Brug, saa Ьфг han havefuld Erstatning af Statskassen (§105). Denne
bruken av Ьфг forekommer ogsa i nyere oversettelser av Bibelen: Frykt Gud og hold
hans bud! Det Ьфг alle mennesker giфre (Forkynneren 12,13, bokmalsutg. 1978); Ottast
Gud, og hald hans bod! Det Ьфг alle menneske gjera (nynorsk utg. 1978).
Med epistemisk modalitet brukes b0r for a uttrykke sannsynlighet:
De bpr vaere framme na
Det bpr ga an
Det bpr vaere gode muligheter for a vinne
614 VERBFRASER
Utsagnene uttrykker noe som avsenderen antar eller slutter seg til vil vaere tilfelle.
Slutningene baserer seg pa den kunnskap avsenderen sitter inne med om tilsvarende
situasjoner eller handlinger, og som ved deontisk b0r, er det ogsa ved epistemisk b0r
grunner som taler for at det er slik eller slik.
Gjelder slutningen en handling som har funnet sted f0r utsagnspyeblikket, brukes
b0r + perfektum infinitiv:
Et langt liv bak katetret bpr ha laert henne talmodighet
I flere tilfeller kan ett og samme utsagn bade ha en epistemisk og en deontisk tolk-
ning:
Hun bpr vaere fornpyd med karakterene (1. ‘Jeg antar at hun er fornpyd ...’
(epistemisk) 2. ‘Etter min mening plikter hun a vaere fornpyd ...’ (deontisk))
De to tolkningene kan gli over i hverandre og da gjeme slik at den epistemiske tolk-
ningen far en viss deontisk bibetydning.
В. I negerte utsagnssetninger:
I negerte utsagn med deontisk b0r er det infinitivfrasen, ikke modalverbet som nege-
res:
Det bpr ikke gjenta seg (‘Det er pnskelig at det ikke gjentar seg’)
Negerte epistemiske utsagn med b0r forekommer ogsa:
Det bpr ikke vaere noen umulighet
С. I spprresetninger:
I spprresetninger brakes b0r i deontiske utsagn med samme betydning som i vanlige
utsagnssetninger:
Bpr mptet holdes for apne dprer?
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 615
Sp0rresetninger med epistemisk Ьфг er lite vanlig:
De b0r vei vaere fremme na?
D. I preteritum:
Burde blir brukt i deontiske utsagn om en handling som er 0nskelig ut fra en eller
annen arsak. Som Ьфг uttrykker derfor ogsa burde et rad eller en anbefaling, men
anbefalingen har gjeme et mer forsiktig preg:
Du burde trene mer regelmessig
Vi burde drikke tran
Dere burde ikke overrate alt ansvaret til henne
Burde uttrykker et svakere direktiv enn Ьфг i slike utsagn og er ofte naermest syno-
nymt med skulle (se ovenfor). I direktiviske utsagn med burde kan det av og til vaere
underforstatt at anbefalingen ikke vil bli fulgt. I slike tilfeller dreier det seg altsa
egentlig om et urealistisk rad:
Vi burde drikke tran, men vi klarer det bare ikke
Nar jeg betaler min del, burde jammen du betale din!
Hvis avsenderen mener at noen har handiet pa feil mate, og at det hadde vaert bedre
a handle annerledes, brakes burde + perfektum infinitiv med den handlende som
subjekt:
Du burde (ha) kontaktet politiet straks
Dere burde ikke (ha) gjort det
Vi burde sjplvsagt (ha) innsett dette for lenge sidan
Burde + perfektum infinitiv brakes her med kontrafaktisk innhold, jf. bruken av skulle
+ perfektum infinitiv ovenfor.
I utsagn med epistemisk modalitet brakes burde for a uttrykke sannsynlighet:
De burde vaere framme na
Posten burde ligge pa denne kollen
Issoleia burde finnast i Jotunheimen
616 VERBFRASER
Sammenliknet med tilsvarende utsagn med b0r uttrykker burde en mer forsiktig anta-
kelse med svakere grad av sannsynlighet.
Som ved epistemisk b0r vil ogsa utsagn med epistemisk burde kunne ha en deon-
tisk bibetydning: Hun burde vcere forndyd.
Pa tilsvarende mate som ved deontisk burde kan det i utsagn med epistemisk burde
vaere underforstatt at antakelsen ikke stemmer med virkeligheten: De burde vcere her
nd (men det er ingen a se); Posten burde ligge pd denne kollen (men den gj0r det
tydeligvis ikke). Nar noe som er pnskelig eller mulig ikke har skjedd fpr utsagnspye-
blikket, brukes burde + perfektum infinitiv med kontrafaktisk innhold:
De burde ha vaert her na (underforstatt: ‘De er her ikke’)
Du burde ha sett henne (underforstatt: ‘Du sa henne ikke’)
Burde vil ogsa kunne vaere resultat av tempusforskyvning: (Hun sa at) vi burde vcere
forn0yd.
7.3.2.3.5 Ville
Ville\vilje hprte i norrpnt ikke med til de preterito-presentiske verbene (jf. 7.1.4.1.3
og 7.1.4.2.3), og dette verbet skiller seg til dels ogsa fra de andre modalverbene nar
det gjelder betydning og bruk i moderne norsk. Men som ved de pvrige modalverbene
varierer ogsa dette verbets betydning med setningstype og med tempusform.
A. I positive utsagnssetninger:
Vil kan sies a uttrykke deontisk modalitet i utsagn som uttrykker subjektsreferentens
vilje eller 0nske:
Jeg vil ga na
Hun vil slutte som kontorsjef
De vil heist slippe a ta stilling til spprsmalet
I motsetning til andre modalverb i deontiske utsagn, der det er andre personer eller
forhold utenfor subjektsreferenten som betinger eller krever at subjektsreferenten
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 617
handler pa en bestemt mate, er det ved vil som regel subjektsreferenten selv som
pnsker a handle pa en bestemt mate. Det er med andre ord subjektsreferenten som
fastsetter normen for hvordan det skal handles. Dette er grunnen til at vil heist ikke
brukes med 2. persons subjekt i vanlige positive utsagn:
?Du vil ga na
?Du vil gjpre som jeg sier
Men dersom utsagnet gjengir en annen persons pnske eller plan, kan vil brukes med
2. persons subjekt:
Du vil altsa slutte. Det var synd
Vil kan sammenliknes med kan (i betydningen ‘vaere i stand til’) som ogsa uttrykker
en modalitet med opphav i subjektsreferenten. Enkelte lingvister behandler begge disse
verbene som uttrykk for sakalt subjektsorientert eller dynamisk modalitet, se ovenfor
7.3.2.1.1. Enkelte andre regner ikke ville til modalverbene i det hele tatt.
I epistemiske utsagn uttrykker vil for det fprste en antakelse om natida:
Mange av dere vil sikkert vaere enig i dette
Dette vil vaere kjent for de fleste
Gjelder antakelsen noe som har skjedd fpr utsagnspyeblikket, brukes vil + perfektum
infinitiv:
Mange vil nok ha sett henne pa tv-skjermen
Dere vil sikkert allerede ha gjettet hvem som er morderen
Vil uttrykker dessuten ofte en antakelse eller formodning om framtida:
Med en slik innsatsvilje vil hun sikkert komme langt
Tiden vil vise om du har rett
Vi vil savne disse hyggestundene rundt kaffebordet
618 VERBFRASER
I alle disse epistemiske utsagnene regner avsenderen det som svaert sannsynlig at noe
er eller blir slik eller slik (jf. siste noten i 7.3.2.1.2). I det siste eksemplet uttrykkes en
prediksjon om framtida, og i slike utsagn dreier det seg naermest om en ren temporal
(futurisk) bruk av vil (jf. 7.3.1.3).
Vil brukes dessuten ofte i utsagn om noe som skjer ut fra lovmessighet, konven-
sjoner eller regler:
Er det lite glykogen igjen, vil dette bli signalisert til hjemen, og det vil oppsta
et behov for a hvile
Prisene vil variere med tilbud og etterspprsel
Som oftast vil det vere ein vekselverknad mellom beskriving og forklaring
(Nordgard og Afarli 1990)
Med avbleket betydning brukes vil i enkelte idiomatiske uttrykk med mer eller mindre
klart epistemisk innhold:
Jeg vil tro at ...
Det vil si/bety/innebaere at ...
В. I negerte utsagnssetninger:
I setninger med deontisk modalitet som uttrykker ‘vilje’ eller ‘pnske’, er det vanske-
lig a avgjpre om negasjonen gjelder modalverbet eller infinitiven, og det medfprer
ingen klar betydningsendring om utsagnet tolkes pa den ene eller andre maten:
Jeg vil ikke ga na (1. ‘Jeg pnsker ikke at jeg gar na’ 2. ‘Jeg pnsker at jeg ikke
gar na’)
Mens subjektet i positive, deontiske utsagnssetninger vanligvis er en person, kan det
i negerte utsagnssetninger ogsa vaere en ting:
Klokka vil ikke ga
Bilen vil ikke starte
I slike utsagn er det ikke tale om ‘pnske’eller ‘vilje’ hos subjektsreferenten, men
snarere om negering av et 0nske avsenderen har om at en viss handling skal finne
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 619
sted. De to utsagnene er derfor naermest synonyme med: ‘Jeg far ikke klokka til a
ga’, ‘Jeg far ikke bilen til a starte’.
I epistemiske utsagn er det infinitivfrasen som negeres:
Dere vil (nok) ikke vaere enig i dette (‘Det er mulig/sannsynlig at dere ikke er
enig i dette’)
Henne vil dere ikke kjenne igjen (‘Det er mulig/sannsynlig at dere ikke kjenner
igjen henne’)
С. I spprresetninger:
Vil brukes her med deontisk modalitet i direktiviske utsagn som uttrykker en ordre
eller et pabud:
Vil du holde opp!
V il du slippe!
V il du vaere sa snill a ga!
Vil kan ogsa brukes i direktiviske utsagn som uttrykk for anmodning eller henstil-
ling:
V il du gi meg sm0ret
V il du flytte deg litt
Ellers er vil ogsa vanlig i sp0rsmal som uttrykk for ‘0nske’eller ‘vilje’:
V il du ga allerede?
Hva vil du ha til middag?
I epistemiske utsagn som uttrykker antakelser om natida, blir vil sjelden brukt, mens
det derimot er vanlig i spprsmal om framtida:
Wil dere vaere enig i dette?
V il dere savne oss?
V il det nytte a skrive i avisene?
620 VERBFRASER
D. I preteritum:
Ville brukes ogsa som uttrykk for subjektsreferentens ‘pnske’eller ‘vilje’ i fortida:
Jeg ville ga
De ville flytte til Australia
Preteritumsformen i 2. og 3. person kan ogsa vaere resultat av tempusforskyvning:
Du ville reise bort (= ‘Du sa du ville reise bort’)
De ville flytte (= ‘De sa de ville flytte’)
Ville forekommer ogsa i direktiver som uttrykk for en hpflig anmodning eller en for-
siktig oppfordring:
Ville du gi meg smpret
Ville du ikke gjpre deg ferdig med studiene fprst
Ville blir ogsa brukt med deontisk modalitet for a uttrykke avsenderens pnske:
Bare hun snart ville komme hjem igjen!
Gjev dei ville reise!
Med epistemisk modalitet brukes ville i hypotetiske utsagn:
Det ville vaere fint om du kunne vaere sammen med oss
Det beste ville vaere a kjppe en ny
Hva ville du gjpre hvis du var i min. situasjon?
I hypotetiske betingelseskompleks kan ogsa preteritum perfektum (hadde villet) brukes,
mens preteritum futurum (skulle ville, ev. ville ville) og preteritum perfektum futurum
(skulle (ha) villet, ev. ville (ha) villet) ikke kan brukes. Vi har altsa samme bruksmater
som ved skulle i slike utsagn, mens vi har faerre enn ved kunne og matte (se under de
respektive verbene ovenfor):
1. I sa fall ville det beste vaere a kjppe en ny
2. I sa fall ville det beste (ha) vaert a kjppe en ny
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 621
3. I sa fall hadde det beste villet vaere a kj0pe en ny
4. *1 sa fall skulle det beste ville vaere a kj0pe en ny
5. *1 sa fall skulle det beste ville (ha) vaert a kj0pe en ny
6. *1 sa fall skulle det beste (ha) villet vaere a kj0pe en ny
Uttrykksvariantene 1-3 har omtrent samme modale innhold, men skiller seg fra hver-
andre ved at 1 ikke kan brukes i hypotetiske betingelseskompleks med fortidsrefe-
ranse, mens de 0vrige kan brukes bade med fortids-, natids- og framtidsreferanse: *Hvis
maskinen gikk i stykker i fjor, ville det beste da vcere a kjfipe en ny. For 0vrig er 1 og
2 vanligere i bruk enn 3.1 3 og 6 forekommer ogsa former med attraksjon (jf.7.2.5):
hadde villet vcert og skulle (ha) villet vcert.
7.3.2.3.6 Lyte
Verbet lyte/ljote forekommer bare i nynorsk og h0rer ikke til de preterito-presentiske
verbene. Det ligger naert md i betydning og uttrykker ulike former for npdvendighet,
men skiller seg fra bade md og andre modalverb ved at det har faerre bruksmater.
Verbet er mindre brukt enn md i modeme nynorsk.
A. I positive utsagnssetninger:
Lyt brukes med deontisk modalitet for a uttrykke noe som en er pliktig eller npdt til
a gjpre eller noe som npdvendigvis ma skje:
Vi lyt gjere som laeraren seier
Livet lyt ga vidare, Thomas (Hoem 1978)
Verbet har her samme betydning som md, og pa samme mate som md kan det ogsa
brukes i pabud der subjektet gjeme er 2. person:
Du lyt ga straks
Du lyt unne meg dette, Mattis (Vesaas 1957)
Enkelte ganger kan verbet naermest uttrykke en tillatelse, ofte i kombinasjon med fa
eller fa lov (til) a:
622 VERBFRASER
Han lyt (fa) gjera som han vil
Du lyt fa kome inn
Vi lyt fa lov a berge livet ditt og fa deg til lands att! ropte dei til han
(Vesaas 1957)
Med epistemisk modalitet kan lyt brukes pa samme mate som ma for a uttrykke noe
som avsenderen slutter seg til er tilfelle:
Ho lyt vera her inne ein stad
Du lyt vera trpytt etter turen
Dei lyt vera ute (‘Det er sannsynlig at de er ute’)
Gjelder slutningen en handling som har funnet sted fpr utsagnsdyeblikket, brukes lyt
+ perfektum infinitiv:
Det lyt ha hendt noko undervegs
В. I negerte utsagn:
I motsetning til ma kan ikke lyt brukes i negerte deontiske utsagn som uttrykker et
pabud:
*Du lyt ikkje gjere det! (= ‘Du ma ikke gjpre det’)
*Du lyt ikkje ga din veg!
Men i ikke-direktiviske utsagn som uttrykk for hva subjektsreferenten er npdt eller
pliktig til a gjpre, kan lyt brukes, og her er det modalverbet som negeres:
Du lyt ikkje gjere det (‘Det er ikke npdvendig at du gjpr det’)
Alle lyt ikkje vera til stades (‘Det er ikke npdvendig at alle er til stede’)
Lyt ikkje er her likeverdig med ‘treng ikkje’.
I epistemiske utsagn er treng ikkje vanlig, men lyt ikkje kan forekomme - saerlig
i utsagn med perfektum infinitiv:
Ho lyt ikkje Vera her inne (‘Hun behpver ikke vaere her inne’)
Det lyt ikkje ha hendt noko gale (‘Det behpver ikke ha hendt noe gait’)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 623
С. I sp0iresetninger:
Lyt uttrykker deontisk plikt eller npdvendighet i spprresetninger:
Lyt du reise med ein gong?
Lyt vi gjere som han seier?
Spprresetninger med epistemisk lyt er sjeldne, men forekommer i utsagn der avsen-
deren betviler eller setter spprsmalstegn ved noe som er sagt eller pastatt:
Lyt eg vere ein einstping berre fordi eg ikkje vil vere med deg pa fest?
Lyt blir ogsa brukt i spprresetninger med spprreord:
Kvifor lyt han ha drepe henne?
Kva lyt dei tru om oss?
D. I preteritum:
Preteritumsformen laut har et mer begrenset bruksomrade enn matte. Men som matte
kan den brukes med deontisk modalitet i hypotetiske kontekster:
Skulle han byrja i denne bransjen, laut han starte fra berr bakke
Dersom ho slutta, laut vi tilsetje ein ny
Av og til forekommer ogsa laut som uttrykk for epistemisk npdvendighet der avsen-
deren slutter seg til noe:
Det laut ha vore fleire til stades
Jau, Lindeli laut vera ein stor gard (Heggland 1982)
Preteritumsformen kan ogsa vaere resultat av tempusforskyvning: (Han meinte at)
det laut vere ei god Ipysing.
7.3.2.3.7 Fa som modalt hjelpeverb
Ved siden av de «egentlige» modalverbene opptrer flere andre hjelpeverb med modal
betydning. Den syntaktiske bruken av disse verbene er det gjort greie for i 7.2.5. Vi
624 VERBFRASER
skal ikke her ga naermere inn pa bruken av alle, men bare omtale enkelte bruksmater
av/a.
A. I positive utsagnssetninger:
Far brukes for det fprste i setninger med deontisk modalitet for a uttrykke en tilla-
telse:
Du far gjpre som du vil
Hun far komme nar det passer henne
Fdr er her naermest synonymt med kan, men det er en tendens til a bruke fdr nar
tillatelsen er gitt av avsenderen eller av en annen person (personlig norm), mens kan
dessuten brukes nar tillatelsen er gitt ut fra en bestemt grunn eller som resultat av en
bestemmelse, regel, konvensjon e.l. (upersonlig norm):
Jeg far begynne pa teaterskolen. Foreldrene mine har endelig gitt meg lov
Jeg kan begynne pa teaterskolen. Jeg har klart opptaksprpven
Du far gjeme kjppe pl for min del, men ifplge reglene kan du fprst gjpre det
nar du er fyIt 18
Ofte opptrer/a som utfylling til kan for a uttrykke en tillatelse som avsenderen gir i
utsagnsdyeblikket:
Na kan du fa (lov a) komme inn
Dere kan fa kjpre med oss
Avhengig av faktorer i kommunikasjonssituasjonen vil uttrykk for tillatelse ogsa
kunne gli over til a fungere som pabud eller oppfordringer. Utsagn som Du fdr
komme inn nd; Du fdr gjdre det kan enten fungere som uttrykk for tillatelse (tilsva-
rende kan) eller som direktiv (tilsvarende ma). I den siste funksjonen kan de opptre
som uttrykk for direkte ordrer pa linje med imperativiske utsagn:
Na far du ga!
Na far du gi deg!
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 625
Far kan ogsa brukes i direktiver av den f01gende typen (jf. kan):
Vil du ha mat na, far du lage den selv!
Men ofte brukes far som uttrykk for et mer forsiktig pabud eller en oppfordring som
i 1. person ogsa inkluderer den talende selv:
Du far inn og sja!
Dere far 10pe opp aleine, karer (Karterudseter 1977)
Du far spprre Eva om dette, Gunnar (Alnses 1977)
Jeg far heller snakke med deg senere nar du er kommet til fomuft igjen
(Aimes 1977)
Kjipe saker ... vi far myse litt pa campingplassen (Karterudseter 1977)
Med avbleket deontisk innhold brukes far i ulike idiomatiske uttrykk:
Det far baere eller briste
Det far vage seg
Det far ga som det vil
Vi far se
Far forekommer uhyre sjelden med epistemisk modalitet, men i kombinasjon med
modaladverb kan det uttrykke en antakelse om framtida:
Hun far nok gjpre det meste selv
Vi far sikkert h0re mer om dette
В. I negerte utsagnssetninger:
Negeres et deontisk utsagn som uttrykker et pabud eller en oppfordring, er det infi-
nitivfrasen, ikke modalverbet som negeres:
Du far ikke ga! (‘Det er npdvendig at du ikke gar’)
Dere far ikke komme inn!
626 VERBFRASER
Som nevnt tidligere er far ikke naermest synonymt med ma ikke og kan ikke i slike
utsagn.
Negeres derimot et deontisk utsagn som uttrykker en tillatelse slik at vi far et for-
bad, er det modalverbet som blir negert:
Du far ikke gj0re som du vil (‘Det er ikke mulig/tillatt at du gj0r som du vil’)
Hun far ikke komme inn na (‘Det er ikke mulig/tillatt at hun kommer inn na’)
I slike utsagn, som uttrykker deontisk mulighet, er far ikke og kan ikke naermest syno-
nyme, mens ma ikke derimot bare forekommer dialektalt i denne bruken i norsk.
I de fa tilfellene far forekommer med epistemisk modalitet, er det infinitivfrasen
som negeres:
Hun far nok ikke stort a gj0re (‘Det er mulig at hun ikke far stort a gjdre’)
Fa forekommer i enkelte utsagn med sakalt dynamisk eller subjektsorientert modali-
tet (se 7.3.2.1.1). Det er i tilfeller der hovedverbet uttrykker en fysisk tilstand ved sub-
jektspersonen. Konstruksjonene er vanligst i negerte utsagn: Jeg far ikke puste; Jeg far
ikke hvile; Jeg far ikke гфге meg; Han far ikke save (Bjpmstad 1977). Far ikke betyr
her omtrent ‘klarer ikke’, ‘er ikke i stand til’ pa grunn av en eller annen omstendighet.
I motsetning til kan, som ogsa kan brukes med dynamisk modalitet, kan far ikke bru-
kes med denne betydningen om tillaerte egenskaper: *Jeg far ikke sykle; *Jeg far ikke
lese.
С. I spdrresetninger:
Far brukes med deontisk modalitet nar det spprres om tillatelse:
Far jeg lane telefonen?
Far jeg snakke med deg et pyeblikk?
Far vi komme inn?
Far brukes gjeme nar tillatelsen gis av samtalepartneren eller av en annen person
(personlig norm, se ovenfor under punkt A).
Far brukes ikke med epistemisk modalitet i spdrresetninger.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 627
D. I preteritum:
Fikk brukes med deontisk modalitet for a uttrykke en tillatelse bade i fortidige utsagns-
og spprresetninger:
De fikk reise til slutt
De fikk ikke reise
Fikk de reise?
Fikk brukes ogsa som uttrykk for tillatelse i hypotetiske utsagn:
Ja, han kunne gjeme sitte dobbelt sa lenge i fengsel og betale en hel arslpnn i
bot, bare han fikk beholde fprerkortet (Bjprnstad 1977)
Fikk opptrer ogsa i indirekte framstilling av ulike direktiviske utsagn i en fortidig
kontekst:
Han fikk pent vente
Hadde han fprst gitt seg ut pa dette, fikk han gjennomfpre det (Henriksen 1992)
Aud sa at de fikk dra sprover igjen, de kunne ikke bli boende pa Borg
(Henriksen 1992)
7.3.2.4 Andre verbale uttrykk for modalitet
7.3.2.4.1 Modal bruk av tempusformer
7.3.2.4.1.1 Presens
Presens blir brukt med deontisk modalitet i direktiver som uttrykker en ordre eller
befaling:
Na sitter du stille!
Du gar og legger deg med en gang!
Du rydder rommet ditt fpr du gar ut!
Menig Pettersen stiller pa Ipytnantens kontor kl. 0700!
Disse direktivene er vanlige i muntlige utsagn der avsenderen venter a bli adlydt.
628 VERBFRASER
Presensformen er ogsa vanlig i direktiver som uttrykkes i instrukser, reglementer,
forskrifter, lover o.l. Svaert ofte er det s-passiv som brukes i slike direktiver:
Voksne tar tre tabletter daglig
Flasken ristes fpr bruk
Sensorene oppnevnes av styret
Presensformen uttrykker her et mer indirekte og generelt pabud enn imperativ (jf. 7.3.
2.2.1) og presensformen i de muntlige direktivene som ble nevnt ovenfor.
Presensformen kan ogsa brukes i utsagn som fungerer som et 10fte eller en for-
sikring:
Jeg ringer straks den er ferdig
Vi venter pa deg
Du hprer naermere fra oss
Subjektet i disse setningene kan vaere 1., 2. eller 3. person, men det er avsenderen
som gir Ipftet, og som er kilden til modaliteten (jf. skal i 7.3.2.3.4).
7.3.2.4.1.2 Preteritum
Preteritum blir brukt med epistemisk modalitet for a uttrykke handlinger som strir
mot virkeligheten (irrealitet) eller betegner en mulighet eller et pnske. Pa tilsvarende
mate som den temporale bruken av preteritum angir en handling som er atskilt fra
situasjonen i utsagnspyeblikket med hensyn til tid, betegner den modale bruken av
preteritum en handling som er atskilt fra situasjonen i utsagnspyeblikket med hensyn
til fakta.
A. I vilkarskompleks:
Modalt preteritum forekommer bade i den underordnede og overordnede setningen
i vilkarskompleks:
Hvis han visste det, sa han det nok
Hadde jeg tid, gikk jeg pa kino i morgen
Bad du han komme, gjorde han det sikkert
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 629
Preteritumsformen i disse setningene uttrykker et kontrafaktisk eller et hypotetisk
vilkar i motsetning til presens som vil uttrykke et faktisk eller reelt vilkar: Har jeg
tid, gar jeg pa kino i morgen.
Slike hypotetiske vilkar kan ogsa forekomme etter subjunksjonene om og i tilfelle-.
Om det brpt ut brann, dekket nok forsikringsselskapet skadene
I tilfelle vi mistet npkkelen, var vi ille ute
Tilsvarende ogsa i vilkarskompleks der betingelsen uttrykkes gjennom inversjon:
Var det opp til meg, ble jeg heller hjemme
Mistet vi npkkelen, var vi ille ute
I enkelte tilfeller kan den overordnede setningen mangle, og ytringa fungerer da gjeme
som et pnske:
Hvis jeg bare torde!
Om vi hadde henne her!
Hvis skolen ikke fantes (Christie 1971, boktittel)
В. I nominale leddsetninger og i sammenlikningssetninger:
Eksempler pa modalt preteritum:
Jeg 0nsker at jeg visste svaret
Tenk deg at vi fikk lov
Tenk om han kom na
Sett at dette bare var en dr0m
Han oppfprer seg som om han var gal
Hun ser pa meg som om jeg var et sppkelse
De tilber skilsmissen som om det var en Ipsning eller en frelse (Alnaes 1977)
Preteritumsformen uttrykker ogsa i disse setningene en kontrafaktisk eller en tenkt
situasjon.
630 VERBFRASER
С. I hovedsetninger:
Modalt preteritum brukes i utsagn som enten fungerer som forsiktige spprsmal eller
anmodninger:
Var det mulig a forstyrre et pyeblikk?
0nsket du a snakke med meg?
Jeg tenkte a spprre deg om et lan
Jeg sa heist at du ga opp hele planen
I slike utsagn kan ogsa presens brukes, men pa grunn av sin «avstandsbetydning»
far preteritumsformen et mindre direkte og dermed et mer hpflig preg. Det er ikke
her tale om en kontrafaktisk bruk av preteritum, men formen fungerer likevel modalt
som uttrykk for en forsiktig, tentativ holdning fra den talendes side.
Preteritum uten fortidsreferanse kan derimot ha kontrafaktisk innhold i fplgende
utsagn:
Du fortjente heller en irettesettelse for dette
Egentlig var hun verd en belpnning
En slik drpfting behpvde ikke pa noen mate starte pa bar bakke (Forskerforum
1993)
I disse setningene refereres det til et altemativ til det som faktisk eller egentlig skjer:
Du fortjente heller en irettesettelse for dette (istedenfor a fa ros) osv.
Modalt preteritum brakes dessuten i setninger som innledes med bare, gid (bm.)
og gjev (nn.), og som uttrykker et pnske:
Bare de kom snart
Gid det var sa vei
Gjev det fanst ein som forstod meg
D. Ved tempusforskyvning:
Ved fakultativ tempusforskyvning i indirekte referat kan det forekomme at preteri-
tum foretrekkes framfor presens for a signalisere at avsenderen ikke gar god for gyl-
digheten i utsagnet:
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 631
Per sa at to og to var fem
Han pasted at det var liv pa Mars
Denne modale bruken av preteritum er omtalt i forbindelse med tempusforskyvning
i 7.З.1.5.4.
7.3.2.4.1.3 Presens perfektum
Presens perfektum brukes i norsk med epistemisk betydning i tilfeller der avsenderen
slutter seg til hva som kan eller ma ha skjedd. Eksempler pa denne modale bruken
av presens perfektum har vi i fplgende tilfeller:
Tyvene har brutt seg inn i portrommet ved a bende opp svaere hengelaser. Mel-
lom de to forretningene har de spasert gjennom tjukke veggen, etter at de med
0ks og spett har slatt seg apning (Dagbladet 1967)
Husets eier arbeidet i haven mellom klokken 12 og 15 og i denne tiden har tyven
gatt inn i det ulaste huset og stjalet en veske pa kjpkkenet (Asker og Baerums
Budstikke 1974)
Sa har han gatt rett ned i redaksjonen etter at han var hos henne (Hoem
1978)
Pa grunnlag av den kunnskapen avsenderen har i utsagnspyeblikket, rekonstruerer
han/hun et sannsynlig handlingsforlpp, og denne bruken av presens perfektum har
derfor vaert omtalt som rekonstruerende perfektum. Den er saerlig vanlig i ulike
former for historiske framstillinger der forfatteren ikke har sikker kunnskap, men
bygger sin framstilling pa slutninger og antakelser om hva som muligens har skjedd,
eller hvordan den fortidige situasjonen trolig har vaert:
Holmen skal ifplge malinger ha vaert omflpdd i historisk tid. I nord har den
ved en lav bergvegg vaert forankret til fjellmassivet under Sverresborg, men
pstenfor skilt fra dette ved et stprre sumpaktig omrade som under navnet Vei-
san allerede er nevnt i Sverres saga. Spnnenfor Holmen har strandlinjen bpyet
inn mot Veisan og pa det naermeste avskaret Holmen. Bare en smal tange har
skilt Veisan fra sjpen ... Det videre forlpp frem til utgravningsomradet har
en del uklare punkter, men iakttakelser tyder pa at det her, hvor Nordenfjels-
632 VERBFRASER
kes og Fiskarbankens bygninger na ligger, har raget opp flere mindre knauser,
til dels som sma skjaer, og de har rukket 80-85 m ut i Vagen fra den pvrige
strandlinjens jevnere forlpp (Herteig 1969)
Mens presens perfektum i ikke-modal bruk normalt ikke kombineres med adverbia-
ler som angir et fortidig tidspunkt (jf.7.3.1.5.3.2), kan det modale presens perfektum
fritt kombineres med slike punktuelle adverbialer:
De har trolig truffet hverandre mens de var i Paris
Hun har nok vaert pa soverommet da tyven brpt seg inn i huset
Han har sikkert ringt ved to-tiden mens hun var i banken
(Jf. ogsa eksemplet fra Asker og Baerums Budstikke ovenfor)
Dette gjpr at presens perfektum kan brukes i kombinasjon med vanlig preteritum for
a beskrive handlinger som er lokalisert til et bestemt punkt i fortida. Men i motsetning
til vanlig preteritum som beskriver det som faktisk fant sted, blir modalt presens per-
fektum brukt for a beskrive det som en - med grunnlag i forhold i utsagnspyeblikket
- antar har funnet sted. Eksempler pa en slik veksling mellom preteritum og modalt
presens perfektum har vi i disse tekstutdragene:
Reisende som tok seg fram pa de bakkete og darlige veier, hadde med seg sin
egen vogn, karjol eller kjerre, og skiftet hester pa skyss-skiftene. De som hadde
plikt til a skaffe hester, klaget ofte over at disse vogner var urimelig tunge.
Noen bpnder har muligens skaffet seg en skysskjerre, men det er neppe skjedd
i noen nevneverdig utstrekning fpr i forrige arhundre (Stigum 1957)
To menn pa 20 og 21 ar fra Ombo i Hjelmeland ble mandag formiddag funnet
dpde i en bil i Lauvasvatnet pa Finnpy. Ulykken har trolig skjedd natt til spn-
dag, men ble fprst oppdaget mandag formiddag da en bussjafpr sa bilen ligge
i vannet (Aftenposten 1994)
For a uttrykke antakelser eller slutninger om noe som muligens eller npdvendigvis
har skjedd i fortida, brukes ogsa kan og ma + perfektum infinitiv (jf. 7.3.2.3.1 og
7.3.2.3.2).
(Om bruk av presens perfektum istedenfor preteritum perfektum i enkelte vilkars-
kompleks, se note i 7.З.2.4.1.4.)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 633
7.3.2.4.1.4 Preteritum perfektum
Pa samme mate som preteritum kan preteritum perfektum brukes med epistemisk
modalitet i vilkarskompleks, i nominate leddsetninger og sammenlikningssetninger
og i enkelte hovedsetninger.
A. I vilkarskompleks:
Modalt preteritum perfektum er saerlig vanlig i den underordnede setningen i vilkars-
kompleks:
Hvis jeg hadde vaert i ditt sted, ville jeg ha gjort det
Hadde vi hatt rad, skulle vi ha kjppt den bilen
Hadde dei sett deg no, ville dei ha vorti rasande
Preteritum perfektum uttrykker her ikke tid, men et kontrafaktisk forhold (‘Jeg er
ikke i ditt sted’, ‘Vi har ikke rad’).
I enkelte tilfeller kan den overordnede setningen mangle, og ytringa fungerer da
gjeme som et pnske:
Hvis vi bare hadde hatt penger!
Om jeg hadde husket hva hun het!
Hvis hun bare hadde vaert her!
Preteritum perfektum kan ogsa brukes i den overordnede setningen for a uttrykke
hva som ville ha skjedd hvis betingelsen i den underordnede setningen ble oppfylt:
Hvis jeg hadde vaert i ditt sted, hadde jeg gjort det
Hadde vi hatt rad, hadde vi kjppt den biten
Hadde dei sett deg no, hadde dei vorti rasande
I norsk forekommer ofte preteritum perfektum i den overordnede setningen ved siden
av preteritum perfektum futurum (jf. de fprste eksemplene ovenfor).
I enkelte tilfeller kan betingelsen vaere underforstatt:
For en seier det hadde blitt!
Hvilket rot det hadde fprt til!
634 VERBFRASER
I enkelte tilfeller kan presens perfektum brukes for preteritum perfektum i slike hypo-
tetiske vilkarskompleks. Denne bruken er fprst og fremst belagt fra nordnorske dialek-
ter (hvest at ce ikkje har sedd det sj0l, sa har ce ikkje trudd det) (Tromsp bymal), men
forekommer ogsa utenfor dette omradet. Denne bruken av presens perfektum er ogsa
belagt i skrift: Utan at eg harfatt vere med i det levande og produktive sprakpsykolo-
giske miljfiet som Ragnar Rommetveit har skapt rundt seg, er det meir enn tvilsomt om
desse arbeida hadde vorte utffirte (Blakar 1973).
В. I nominate leddsetninger og i sammenlikningssetninger:
Jeg skulle 0nske jeg hadde kjent deg den gangen
Tenk om han var blitt drept
Han ser ut som om han hadde m0tt fanden sjpl
Ogsa her uttrykker preteritum perfektum et kontrafaktisk forhold.
С. I hovedsetninger:
Modalt preteritum perfektum blir brukt i spprsmal eller anmodninger uten kontra-
faktisk innhold:
Hadde De hatt tid bare et lite pyeblikk?
Hadde du hatt lyst til a vaere med?
Jeg hadde heist sett at m0tet ble avlyst
I slike utsagn kan bade modalt preteritum og modalt preteritum perfektum brukes
ved siden av presens, og begge de modale formene gir uttrykk for en mer forsiktig
eller hpflig mate a spprre pa.
Preteritum perfektum kan ogsa brukes (ved siden av preteritum perfektum futu-
rum) i utsagn av fplgende type:
Det hadde vaert bedre a utsette mptet
Det hadde 10nt seg a starte tidligere
Semantisk sett er disse setningene likeverdige med kontrafaktiske vilkarskompleks:
Det hadde vcert bedre hvis vi utsatte mfitet; Det hadde l0nt seg om vi hadde startet
tidligere.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 635
0nskende setninger som innledes med bare, gid (bm.) og gjev (nn.) uttrykker ogsa
et kontrafaktisk forhold:
Bare de hadde kommet snart!
Gid det hadde vaert sa vel!
Gjev det hadde funnest ein som forstod meg!
(Jf. modalt preteritum i 7.З.2.4.1.2.)
D. Ved tempusforskyvning:
Ved fakultativ tempusforskyvning kan det forekomme at preteritum perfektum fore-
trekkes framfor preteritum for a signalisere at avsenderen ikke gar god for gyldig-
heten i utsagnet:
Han mente selv at det hadde vaert mer enn tusen tilhprere til stede (men det tror
jeg ikke)
Denne modale bruken av preteritum perfektum er nevnt i forbindelse med omtalen
av tempusforskyvning for pvrig i 7.3.1.5.4.
7.3.2.4.2 Andre verbforbindelser som uttrykk for modalitet
A. Vcere/bli + infinitiv med a av transitive verb:
I kapittel 7.2.6 sa vi at konstruksjoner med vcere og bli + infinitiv med a av transitive
verb kan svare til enkelte bruksvarianter av modalverbkonstruksjoner med kunne,
skulle, matte og burde. Disse verbforbindelsene forekommer bare i utsagn med deon-
tisk modalitet.
Hun er a treffe hver onsdag (‘det er mulig a treffe henne hver onsdag’ = ‘hun
kan treffes’)
636 VERBFRASER
Motoren er naermest a sammenlikne med en gammel totakter (= ‘kan sammen-
liknes med’)
Ikkje eit menneske, ikkje ein gard, ikkje eit dyr, ikkje ein landsby var a sja
(Flpgstad 1977)
Som papekt i 7.2.6 fungerer bli som en framtidsform av vcere i slike konstruksjo-
ner:
Hun blir a treffe hver onsdag (‘det er heretter mulig a treffe henne hver onsdag’
= ‘hun kan heretter treffes’)
15-aringen ser ikke bort fra at han blir a finne i Grense-kompaniet om noen ar
(Forsvarets Forum 1993)
Denne konstruksjonen med er eller blir forekommer ofte i lovsprak som uttrykk for
en generell regel eller et pabud:
Enhver som er knyttet til Arbeidstilsynet..., er overfor den alminnelige straf-
felov a regne som offentlig tjenestemann (Arbeidsmiljploven 1977, § 90)
(= ‘skal regnes som’)
Den pensjonsgivende inntekt, trygdeavgiften og de arlige pensjonspoeng blir
for trygdet som er bosatt i riket, a fastsette av ligningsmyndighetene i den kom-
mune hvor den trygdede anses bosatt ved skatteligningen for vedkommende
inntektsar (Folketrygdloven 1966, § 17-1) (= ‘skal fastsettes’)
Den generelle regelen som her lovfestes, gir uttrykk for lovgiverens intensjon, og
konstruksjonen uttrykker et intensjonsbasert direktiv pa samme mate som skal (jf.
7.3.2.3.3).
Konstruksjonen kan ogsa uttrykke en anbefaling eller et rad. Det er saerlig vanlig
i negerte utsagn:
Denne vinen er ikke a forakte (= ‘bpr ikke foraktes’)
Med den formen han er i na, blir han nok a regne med
Som i setninger med Ьфг er det gjeme tale om et kausalmotivert rad (jf. 7.3.2.3.4).
De to eksemplene betyr noe sant som: ‘Det er god grunn til ikke a forakte denne
vinen’, ‘Fordi han er i sa god form, er det grunn til a regne med han’. I den siste typen
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 637
utsagn er det infinitivfrasen som negeres: ‘Det er npdvendig ikke a forakte denne
vinen’.
В. Ha + infinitiv med a:
Disse konstruksjonene svarer til ulike bruksmater av matte med deontisk modalitet.
De uttrykker for det f0rste noe som subjektsreferenten er pliktig eller npdt til a
gjdre:
Vi har a innrette oss etter de reglene som til enhver tid gjelder (= ‘vi ma innrette
oss’)
Jeg for min del hadde bare a spille min rolle som den hensynsfulle, ikke-selv-
opptatte medborger.(Borgen 1961)
Hun vet veien hun har a ga (Elstad 1977)
Konstruksjonene med ha kan ogsa brukes i utsagn som fungerer som pabud:
Du har vaersagod a adlyde!
Du har a gjpre som jeg sier!
Vi har a la Harald i fred! sier hu (Jacobsen 1992)
Konstruksjonene med ha er ikke vanlige i negerte utsagn. Da brukes konstruksjoner
med ma ikke, behfiver ikke eller trenger ikke.
7.3.3 Aksjonsart og aspekt6
7.3.3.1 Aksjonsart som grammatisk kategori
Aksjonsarten beskriver handlingas interne tidsforlpp slik dette er fastlagt gjennom
verbets eller verbfrasens semantikk. Aksjonsarten har altsa a gjpre med egenskaper
som ligger i selve verbalhandlinga som handling og kan derfor sies a uttrykke ibo-
6 Framstillinga av aksjonsart og aspekt bygger bl.a. pa Andersson (1977), Connie (1987), Nilsen (1991),
Platzack (1979), Sandpy (1986) og Vannebo (1969).
638 VERBFRASER
ende leksikalske forhold ved verbet. I motsetning til aspekt (se nedenfor) kan den
altsa sies a vaere en mer ‘objektiv’ kategori.
I fprste omgang vil vi her skille mellom fire faktorer som har betydning for hand-
lingas aksjonsart:
± durativ
± dynamisk
± telisk
± iterativ
Faktoren durativ:
Uttrykker verbet en handling som har utstrekning i tid uten noen form for avgrens-
ning, er aksjonsarten durativ:
De sitter nede i peisestua
Barnet sever trygt
Deltakeme bor i sma brakkebyer
Konene vaket hele natten
Typiske durative verb er: arbeide, bo, elske, hate, ligge, sitte, sove, sta, vente, vcere,
vake.
Uttrykker verbet en handling uten utstrekning i tid, er aksjonsarten ikke-durativ
(‘punktuell’ eller ‘momentan’):
Vi fant ballen i hagen
Pilen traff rett i blinken
De mptte hverandre i utlandet
Ballen spratt tilbake
Typiske ikke-durative (‘punktuelle’) verb er: eksplodere, finne, hoste, komme, m0te,
nd, rekke (= na), treffe, skvette, sprette, vinne. Ved disse verbene realiseres hele hand-
linga momentant, og vi kan derfor vanligvis ikke snakke om et visst tidsforlpp eller
ulike faser ved handlinga.
Faktoren dynamisk:
Verb som uttrykker en durativ handling, er enten dynamiske (= ikke-statiske)
eller ikke-dynamiske (= statiske). At verbet er dynamisk, vil si at handlinga enten
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 639
krever en eller annen form for «tilf0rsel av energi» for a kunne realiseres eller at
handlinga innebaerer en forandring:
Bama leikte i hagen
Hun arbeider for mye
Flyene forsvant over asen
Dyra drukna i elva
Ved de ikke-dynamiske (statiske) verbene forutsettes det ikke «tilfprsel av energi»,
og de betegner en vedvarende tilstand. Eksempler pa slike ikke-dynamiske handlin-
ger eller tilstander er:
De bodde mange ar i Trondheim
Han visste ikke hva han skulle gjpre
Familien eier over halvparten av aksjene
Regner vi med at tidsforlppet i alle durative handlinger bestar av faser, kan vi si at
ved verb som bo, eie, vite osv. er alle fasene like, mens ved verb som arbeide, leike,
1фре osv. vil aktiviteten stadig skifte gjennom forskjellige faser av handlinga.
Faktoren telisk:
Uttrykker verbet en durativ handling, men der handlinga samtidig inneholder fore-
stillinga omet sluttpunkt, er aksjonsarten telisk (av gresk telos = ‘mal’, ‘fullfpring’):
Barnet druknet i elva
Flyet forsvant over askammen
Hun spiste opp maten
Er det tale om en dynamisk handling med tidsutstrekning, men uten forestilling om
et sluttpunkt, er aksjonsarten ikke-telisk (ev. ‘atelisk’):
Bama leiker nede i hagen
De synger og Spiller
Kassereren teller pengene
640 VERBFRASER
Som et praktisk hjelpemiddel for a skilie mellom teliske og ikke-teliske verb har det vaert
foreslatt a sette verbet inn for x i denne formelen: «Hvis du x-et men ble avbrutt mens du
x-et, har du da x-et? Er svaret «ja», er verbet ikke-telisk, er det «nei», er verbet telisk.
Jf. Hvis du leikte, men ble avbrutt mens du leikte, har du da leikt? (svaret er «ja»), Hvis
du druknet, men ble avbrutt mens du druknet, har du da druknet? (svaret er «nei»).
Et telisk verb kan vanligvis kombineres med et tidsadverbial som bestar av pd +
angivelse av tidslengde, mens et ikke-telisk verb kombineres med et tidsadverbial
som bestar av z + angivelse av tidslengde:
Per spiste opp maten pa (*i) fem minutter
Bama leikte nede i hagen i (*pa) flere timer
(Jf. 8.6.З.1.2.)
Faktoren iterativ:
Et durativt, ikke-telisk verb er enten iterativt eller ikke-iterativt. At verbet er ite-
rative vil si at det uttrykker en gjentatt handling. Det forekommer bl.a. ved enkelte
verb pa -ke, -re, -se, -te:
Flagget blafret i vinden
Kraka flakset av garde
Hun lo sa hun hikstet
Hun vrikket med hoftene
I disse setningene uttrykkes gjentakelsen gjennom de forskjellige suffiksene, og
aksjonsarten er altsa klart leksikalisert. Ingen av disse suffiksene er lenger produktive
i norsk sprak. Vi vil her skille mellom leksikalisert iterativ aksjonsart og en syntak-
tisk iterering av verbalaktiviteten. Det siste har vi i utsagn der verbet gjentas. Gjen-
tas et ikke-durativt verb, far vi en konstruksjon med iterativt aspekt (jf. 7.3.3.2.2.6).
Gjentas et durativt, ikke-telisk verb, framheves derimot handlingas vedvarende eller
durative karakter:
Hun spilte og spilte
De arbeidet og arbeidet
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 641
Durative tilstandsverb og durative teliske verb kan normalt ikke itereres:
*De bodde og bodde pa garden
*Han druknet og druknet
7.3.3.1.1 Inndeling i aksjonsarttyper i norsk
Kombinerer vi faktorene i 7.3.3.1 med det som tidligere ble sagt om verbets betyd-
ning i kapittel 7.1.1, kan vi sette opp en oversikt over en del verb slik de fordeler seg
pa ulike aksjonsarttyper:
Situasjon/handling
+ durativ
+ dynamisk
+ telisk
drukne
d0
forsvinne
omkomme
sovne
visne
- telisk
- dynamisk
bli
bo
eie
inneholde
leve
vite
- durativ
finne
komme
mpte
nd
sprekke
treffe
(aktivitets-
verb)
(overgangs-
verb)
+ iterativ - iterativ
blafre arbeide
flakse leike
hikste spille
vrikke synge
telle
(tilstands-
verb)
blase
hagle
(aktivitets-
verb)
Forskjellen [± dynamisk] er ikke relevant for de ikke-durative verbene. De ikke-durative
verbene er alle [+ dynamisk], da det ikke er mulig a forestille seg en punktuell tilstand.
Forskjellen mellom teliske og ikke-durative (punktuelle) verb er ikke alltid belt klar.
Et verb som f.eks. d0 kan i mange sammenhenger oppfattes som punktuelt. Verbet vil
642 VERBFRASER
imidlertid ogsa kunne ta adverbialer som betegner varighet, noe som gj0r at det heist
b0r klassifiseres som durativt-telisk: Jeg gar her og dpr sann litt etter litt; Vinden dpde
etter hvert... sa snart... broren i Amerika greidde a dpy av den forferdelege sjuk-
domen han skreiv han dreiv og dpydde av i det uendelege (Tusvik 1993). Jf. ogsa
presens partisipp: Mannen var dpende.
7.3.3.1.2 Verbutfyllinger som virker inn pd aksjonsarten
Hittil har vi snakket om aksjonsart som en semantisk egenskap ved verbet. Men inn-
ledningsvis i kapittel 7.3.3.2 pekte vi pa at handlingas interne tidsforlpp kunne vaere
fastlagt bade gjennom verbets og verbfrasens semantikk. Det betyr at aksjonsarten
ikke bare er avhengig av betydningen til verbet alene, men ogsa av ulike former for
tillegg og utfyllinger til verbet. Mens f.eks. verb som lese, skrive, spise er ikke-teliske
verb, er disse verbene klart teliske i forbindelse med preposisjoner som ut, opp, ned:
Jeg skal lese ut boka om Hamsun i kveld
De skriver ned (opp, ut) en beskjed
Vi spiser opp maten
Forbindes derimot de samme verbene med preposisjonene i og pd, er aksjonsarten
ikke-telisk:
Jeg skal lese i boka om Hamsun i kveld
Han skriver pa en roman
Hun spiser pa en banan
Tilsvarende kan det ogsa vaere forskjell i aksjonsart mellom et verb og avledninger og
sammensetninger til samme verb. Dette gjelder f.eks. ord med prefiksene/or- og til-
som ofte kan fa telisk aksjonsart, mens grunnverbene gjeme har ikke-telisk aksjonsart:
forblp (i motsetning til Ыф), forbrenne, forbruke, fordampe, fordrive, forfryse (seg),
forga, forlpse; tilkjempe (seg) (i motsetning til kjempe), tilrane (seg), tilrive (seg) osv.
Vi har ogsa en gruppe verb sammensatt med over- som forledd som alle er teliske,
selv om de er dannet til grunnverb med andre aksjonsarter: overbevise, overkomme,
overrekke, overtale, overtyde. Felles for disse verbene er at de beskriver en prosess som
leder fram til et positivt sluttresultat: Alle lot seg overbevise til slutt; Vi overtalte henne
til a komme pa mptet.
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 643
Objektets form kan ogsa vaere av betydning for aksjonsarten, jf. eksempler som:
Inger skrev brev; Inge vasket kopper
Inger skrev brevet; Inge vasket koppene
I de fprste eksemplene med objektet i ubestemt form oppfattes handlinga uten avgrens-
ning i tid, mens den i eksemplene med bestemt form oppfattes som avgrenset i tid.
De fprste kan derfor ogsa forbindes med z-fraser, mens de siste forbindes med pa-
fraser:
Inger skrev brev i (*pa) flere timer
Inger skrev brevet pa (*i) to timer
I eksemplene med objektet ,i bestemt form refereres det til et spesifikt brev eller til
spesifikke kopper. Ogsa ved objekt i ubestemt form oppfattes handlinga som avgren-
set dersom objektet angir en spesifikk kvantitet:
Vidar spiste en pizza og drakk en pl (kontra: Vidar spiste pizza og drakk pl)
Ovenfor sa vi at en handling kunne itereres ved gjentakelse av verbet. Det samme
kan ogsa skje ved adverbialer av typen daglig, ofte, regelmessig, hver dag, hver uke,
to ganger, flere ganger, igjen og igjen og liknende:
Lise reiste daglig inn til byen
Vi gar ofte ut og tar en pl sammen
Hun gikk regelmessig til kontroll
Trine trener hver dag
Ogsa subjektet kan ha innvirkning pa aksjonsarten i setningen. I utsagnene All bensinen
rant ut av tanken og En liter bensin rant ut av tanken kan prosessen sies a vaere avgren-
set fordi subjektet angir en spesifikk mengde, mens prosessen er uavgrenset i utsagnet
Bensin rant utfra tanken. Forskjellige typer setningsledd kan altsa virke inn pa maten
handlinga foregar pa og dermed ogsa vaere bestemmende for aksjonsarten. Beskrivel-
sen av en handling eller en situasjon kan fplgelig ogsa sies a ga ut over verbfrasen og
vaere knyttet til setningen som helhet. Nar vi i denne framstillinga likevel har valgt a
behandle bade aspekt og aksjonsart som egenskaper ved verbfrasen, er det pa grunn av
verbets sentrale stilling for en analyse av setningens betydning.
Termene aspekt og aksjonsart og termene som gjelder klassifikasjonen i undergrupper,
blir brukt svaert forskjellig i framstillinger av germanske sprak. Til dels blir det ikke
644 VERBFRASER
skilt mellom aspekt og aksjonsart, og de ulike undergruppene blir dels beskrevet som
aspektkategorier, dels som aksjonsartkategorier.
I denne framstillinga har vi valgt a skille mellom aspekt og aksjonsart, og vi har (med
unntak av iterativ) valgt klart atskilte termer for undertypene innenfor de to hovedka-
tegoriene. Malet har fprst og fremst vaert a fa en beskrivelse som dekker norsk sprak.
Men dette betyr ogsa at de termene som er beny ttet i denne framstillinga, kan ha et annet
innhold i andre framstillinger.
7.3.3.2 Aspekt som grammatisk kategori
I mange sprak opptrer aspekt som en egen grammatisk kategori pa linje med tempus
og modus. I norsk har vi ikke en egen aspektkategori med faste grammatiske uttrykks-
midler. Nar vi snakker om aspekt i norsk sprak, dreier det seg om enkelte syntaktiske
konstruksjoner som kan ha en betydning som svarer til enkelte av de betydninger
som uttrykkes med aspekt i andre sprak.
Aspekt er en mate a betrakte en handlings eller en situasjons interne tidsforlpp
pa. Man kan enten legge vekt pa situasjonens interne utvikling eller utstrekning i tid
(det imperfektive aspekt) eller pa om situasjonen oppfattes som et avsluttet hele (det
perfektive aspekt). I setningen
Jon satt og skrev da Per kom inn
angir den fprste verbfrasen (satt og skrev) bakgrunnen for den handlinga som uttrykkes
i leddsetningen (kom inn). I det fprste tilfellet beskrives situasjonen (Jons skriving)
som et sammenhengende forlpp i tid uten tanke pa begynnelse eller slutt (imperfek-
tivt aspekt), mens verbfrasen i leddsetningen beskriver handlinga (Pers entre) som
en avsluttet helhet uten tanke pa et intemt tidsforlpp (perfektivt aspekt). Nettopp
fordi den fprste situasjonen betraktes som noe som har utstrekning i tid og den andre
som en avsluttet hending uten fokusering pa et intemt tidsforlpp, tolkes ytringa slik
at den siste handlinga finner sted i Ippet av den perioden skrivinga varer ved.
I motsetning til tempus som er en deiktisk kategori, og som lokaliserer de enkelte
handlingene i tid i forhold til utsagnspyeblikket, er aspekt en ikke-deiktisk kate-
gori som utelukkende gjelder handlingas interne tidsforlpp og maten dette forlppet
betraktes pa. Det er viktig a understreke at ved aspektkategorien dreier det seg om
den maten avsenderen betrakter handlinga pa. Det er ikke slik at handlinga eller
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 645
situasjonen i seg selv beh0ver a vaere perfektiv eller imperfektiv. I setningene Jon
skrev dette brevet i gar. Mens han satt og skrev det, kom Per inn refereres det til en
og samme skrivesituasjon, men det skiftes fra et perfektivt til et imperfektivt aspekt.
(Jf. engelsk: John wrote this letter yesterday. While he was writing it, Peter entered.
Fransk: Jean ecrivit cette lettre hier. Pendant qu’il I’ecrivait, Pierre entra. Russisk:
Ivan napisal (perf.) eto pismo vcera. Kogda on pisal (imperf.), Pjotr vosel (perf.).)
I den fprste setningen framstilles skrivinga som en avsluttet handling, mens avsen-
deren i den neste setningen gar inn i selve skriveprosessen og «bretter den ut» som
en slags scenisk bakgrunn for en ny, avsluttet handling. Fordi den er avhengig av
avsenderens synsvinkel, kan aspekt sies a vaere en ‘subjektiv’ kategori.
I sprak med aspekt som egen grammatisk kategori kan kategorien vaere grammati-
kalisert ved hjelp av syntetiske eller analytiske uttrykksformer. Det fprste er f.eks.
tilfelle i sprak som persisk, tyrkisk og russisk der aspekt uttrykkes ved hjelp av affiks
(om enn pa noe ulik mate i de forskjellige sprakene), mens det siste forekommer -
i hvert fall for enkelte av de aspektuelle motsetningene - i sprak som engelsk og
islandsk. (I engelsk gjelder dette de progressive formene (he was writing) og i islandsk
konstruksjoner med vera ad, vera buinn ad og fara ad + infinitiv.) Ofte forekommer
begge typene i samme sprak, f.eks. i spansk, der den aspektuelle motsetningen mel-
lom de to fortidsformene i skriftspraket uttrykkes syntetisk (Juan llegd = ‘Jon kom’
og Juan llegaba = ‘Jon var i ferd med a komme’, ‘Jon pleide a komme’), mens det
dessuten ogsa eksisterer en egen analytisk konstruksjon som kan uttrykke den imper-
fektive betydningen (Juan estaba llegando = ‘Jon var i ferd med a komme’).
7.3.3.2.1 Inndeling i aspekttyper i norsk
I norsk sprak har vi som nevnt ikke aspekt som en egen grammatisk kategori. Det
gjpr at vi heller ikke kan snakke om en motsetning mellom perfektive og imperfek-
tive handlinger pa samme mate som i sprak der disse aspektene uttrykkes gjennom
formelie opposisjoner.
Det eksisterer derimot enkelte analytiske, syntaktiske konstruksjoner som kan bru-
kes for a fokusere pa og framheve ulike faser ved en handling eller en situasjon. Vi
vil her omtale disse som aspektkonstruksjoner og dele dem inn etter hvilke tidsfaser
i handlingsforlppet de fokuserer pa. Til disse konstruksjonene vil vi bade regne slike
der det innledende verbet har fatt en ny betydning (f.eks. ta til, holde opp a skrive)
646 VERBFRASER
og slike der det innledende verbet blir brukt i sin egentlige, leksikalske betydning
(f.eks. begynne, slutte a skrive).
Konstruksjoner med kursivt aspekt er slike som fokuserer pa en handling eller
situasjon utstrakt i tid uten tanke pa noen form for avgrensning:
Bama sitter og skriver
Studentane dreiv og las til eksamen
Konstruksjoner med ‘naer ved’-aspekt er slike som fokuserer pa en handling som er
like ved a inntreffe, men som normalt ikke finner sted:
Soldatene holdt pa a drukne
Vi var naer ved a omkomme av tprst
Konstruksjoner med kontinuativt aspekt er slike som fokuserer pa fortsettelsen av
en handling som er (eller har vaert) i gang:
Gutten fortsatte a 0ve
Foreldrene ble boende i utlandet til bama begynte pa skolen
Konstruksjoner med habituelt aspekt er slike som fokuserer pa en handling som varer
ved som fplge av vane, skikk eller liknende:
Jenta pleier (a) vaere med til byen
De bruker (a) reise bort om helgene
Konstraksjoner med ingressivt aspekt er slike som fokuserer pa begynnelsesfasen
eller startpunktet i en handling:
Folk begynte a ane urad
Det tok til a mprkne
Konstraksjoner med egressivt aspekt er slike som fokuserer pa sluttfasen i en hand-
ling:
Han sluttet a le
Elevene holdt opp a erte han
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 647
Konstruksjoner med iterativt aspekt er slike som fokuserer pa gjentakelsen av en
handling:
Hun hostet og hostet
De hoppet og hoppet
Konstruksjoner med resultativt aspekt er slike som fokuserer pa resultatet av en
handling:
Endelig fikk de to snakket ut med hverandre
De fikk reparert skaden i Ippet av ettermiddagen
73.3.2.2 Aspektkonstruksjoner
7.3.3.2.2.1 Konstruksjoner med kursivt aspekt
a) Drive (pa) (med) a (og) . . .
De drev og jobbet oppe pa fabrikken
Holde pa (med) a .. .
De holder pa a ominnrede huset
Vcere opptatt med a .. .
De var opptatt med a flytte
Vcere iferd med a .. .
De er i ferd med a etablere seg i bransjen
Vcere i gang med a .. .
De er i gang med a oversette Kjaerstad til tsjekkisk
Vere at a (og) . . .
Dei var at og bygde seg hus
b) Sitte og .. .
Bama satt og skreiv
648 VERBFRASER
Ligge og ...
De ligger og venter
Sta og .. .
Linda stod og tenkte
Gd og ...
Dei gjekk og song under heile turen
Konstruksjonene i gruppe a og b kan ikke brukes fritt om hverandre. F.eks. kan ikke
vcere iferd med erstattes av et verb fra gruppe b i utsagnet: Oljeprisen er iferd med
a stige. Verb fra gruppe a brukes bade med person- og tingsubjekt og har gjeme et
noe videre braksomrade enn verb fra gruppe b, som heist bare brakes om personer og
ting som befinner seg i den posisjonen eller utfprer den aktiviteten som verbet angir
(Linda star og tenker; Tamet star og svaier). Verb fra gruppe a brakes ofte ogsa om
en aktivitet som strekker seg over lengre tid eller som har et habituelt preg, mens
verb fra gruppe b gjeme brukes om en aktivitet som er mer avgrenset ! tid, eller som
gjelder en enkeltstaende situasjon:
Kristine driver og maler - Kristine star og maler
Bente driver og skriver - Bente sitter og skriver
Jan driver og skriver pa en roman - Jan sitter og skriver (pa) et brev
Verb fra gruppe b kan ogsa brakes uten at personen eller tingen npdvendigvis befin-
ner seg i den posisjonen eller utfprer den aktiviteten verbet angir, og da kan kon-
straksjonen brakes habituelt: Han gar og spiller hos Arve Tellefsen; I Bryssel sitter
de og lager lover hver dag.
Mellom variantene med og uten med ved drive (pd) og holde pd kan det vaere en
betydningsforskjell. Variantene med preposisjon uttrykker som regel en intensjonal
handling, mens variantene uten med er ikke-intensjonale:
Kari holder pa (med) a gjpre lekser
Arne holder pa a vokse (jf. *Ame holder pa med a vokse)
Ivar holder pa a fa skjegg (jf. *Ivar holder pa med a fa skjegg)
(Om varianten sat skreiv uten konjunksjon, se 7.2.6.)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 649
Betydningen til disse konstruksjonene er ellers avhengig av aksjonsarten til hoved-
verbet som inngar i konstruksjonen:
- Ved durative, ikke-teliske aktivitetsverb far konstruksjonen som helhet en klart
kursiv betydning (jf. eksemplene ovenfor). Konstruksjonene kan kombineres med i-
fraser og tilsvarende tidsadverbialer og fungerer ogsa som durativ bakgrunn for en
ny punktuell handling:
De drev og jobbet i flere timer
De la og ventet i ukevis
Medan han dreiv og hogg ved, fekk han sja ein rev ute pa jordet
Vi skal imidlertid merke osS at det er ikke noen aksjonsartmotsetning mellom setnin-
ger som De drev og jobbet oppe pafabrikken; Barna satt og skreiv pa den ene siden
og setninger uten innledende verb som De jobbet oppe pafabrikken; Barna skreiv pa
den andre. I begge setningsparene uttrykkes en durativ handling uten tanke pa noen
form for avgrensning. De innledende verbene tjener altsa her bare til a framheve det
kursive aspektet ved betydningen.
- Ved durative, teliske verb som er transitive og som tar objektutfylling, kan bruk
av et innledende kursivmarkerende verb forandre utsagnets aspektuelle betydning:
Kare laget en krakk - Kare drev og laget en krakk
Britta skrev et brev - Britta satt og skrev et brev
Kona har vasket opp koppene - Kona har drevet og vasket opp koppene
Mens setningene fpr tankestreken betegner en fullfprt handling i fortida, betegner
setningene etter tankestreken en ufullfprt handling. Avsenderen kan her velge om det
skal legges vekt pa at handlinga er avsluttet eller uavsluttet, og motsetningen ligger
naer opp til den vi skisserte innledningsvis mellom perfektivt og imperfektivt aspekt
(jf. 7.3.3.2).
Mens setningene fpr tankestreken heist tar pd-fraser som utfyllinger, tar setnin-
gene etter tankestreken z-fraser: Kare laget en krakk pd to timer; Kare drev og laget
en krakk i flere timer. Setningene etter tankestreken kan ogsa fungere som durativ
bakgrunn for en ny, punktuell handling, noe setningene fpr tankestreken heist ikke
kan:
650 VERBFRASER
Kare drev og laget en krakk da jeg kom inn
Kona har drevet og vasket opp koppene da ty vene br0t seg inn (rekonstraerende
perfektum, jf. 7.3.2.4.1.3)
?Kare laget en krakk da jeg kom inn
I de to fprste utsagnene er handlinga i den overordnede setningen i gang idet hand-
linga i leddsetningen finner sted. I det siste utsagnet behpver derimot handlinga i
oversetningen ikke a ha startet opp fpr handlinga i leddsetningen finner sted. For a
signalisere et klart kursivt aspekt i oversetningen vil en derfor matte brake konstrak-
sjonene med to verb.
- Ved durative, teliske verb som er intransitive, forekommer konstruksjonene bare
sporadisk med kursiv betydning:
Jeg gar her og dpr sann litt etter litt
Blomstene holder pa a visne
Bladene er i ferd med a gulne
Vanligvis vil slike konstruksjoner ved teliske verb og med holde pa, vcere i ferd med
og vera at som innledende verb uttrykke at noe er naer ved a skje (‘naer ved’-aspekt,
se nedenfor).
- Ved durative tilstandsverb kan konstruksjonene normalt ikke brakes:
* De drev pa og bodde i Trondheim
* Vi er i ferd med a vite om det
* Beholderen ligger og inneholder over 100 liter
- Ved ikke-durative verb er konstruksjonene lite brukt, men drive a (og) og verb fra
gruppe b kan forekomme med iterativ betydning:
De drev og fant han inne pa fjellet der han hadde prpvd a gjemme seg for for-
fplgeme (= de fant han flere ganger) (NRK fjemsyn 1993)
I denne tida drev vi og mptte hverandre pa de utroligste steder
Hun la og hostet hele natta
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 651
Med holde pa, vcere iferd med og vera at som innledende verb kan konstruksjonene
uttrykke at noe er like ved a skje (‘naer ved’-aspekt, se nedenfor).
- Ved iterative verb kan konstruksjonene brukes for a forsterke det durative momen-
tet i hovedverbet:
Batane ligg og gnikkar i kvarandre (Fosse 1989)
7.3.3.2.2.2 Konstruksjoner med ‘naer ved’-aspekt
Vcere (ncer, like) ved a .. .
Arbeideme var (naer, like) ved a gi opp
Skulle til a . ..
Vi skulle til a ga da uvaeret satte inn
Holdepda ...
Gutten holdt pa a drukne
Vcere iferd med a .. .
Han var i ferd med a omkomme da redningsmannskapet kom fram
Vera at a ...
Kona var at a uvita da ho fekk hpyre dette
I alle disse utsagnene er det like fpr at handlinga i hovedverbet finner sted, men
samtidig er det som regel ogsa underforstatt at den ikke finner sted. I f.eks. Gutten
holdt pd a drukne er det underforstatt at gutten ikke druknet. I den andre setningen
med skulle til er ikke en slik tolkning obligatorisk. Setningen kan ogsa brukes om en
situasjon der «vi gikk».
- Ved durative, teliske verb kan alle konstruksjonene ovenfor uttrykke ‘naer ved’-
aspekt:
a) Med transitive hovedverb:
Kare skulle til a lage en krakk
De var naer ved a gi opp hele turen
652 VERBFRASER
Konstruksjonene med holde pa, vcere iferd med og vera at vil her som regel ha kur-
sivt aspekt (se ovenfor), men de kan ogsa forekomme med ‘naer ved’- betydning:
Jeg holdt pa a skrive et brev til deg, men ombestemte meg fpr jeg kom sa langt
Hun var i ferd med a ringe deg i formiddag, men sa ble hun visst forhindret
Baten var at a bli lasta
I forbindelse med modalverb (saerlig skulle og ville) har disse konstruksjonene bare
‘naer ved’-betydning:
Jeg holdt pa a skulle skrive et brev til deg
Hun var i ferd med a ville ringe deg
b) Ved intransitive verb:
Lisa var naer ved a sovne under forelesningen
De var i ferd med a dp av tprst
Flere av soldatene holdt pa a drukne da de krysset elva
(Om sporadisk kursivt aspekt ved holde pa, vcere iferd med og vera at, se ovenfor.)
- Ved ikke-durative, momentane verb er konstruksjonene vanlige for a uttrykke at
noe er naer ved a skje:
De var naer ved a finne henne i live
Vi skulle til a treffe hverandre i Paris
De holdt pa a komme i bryllupet, men ble dessverre forhindret pa grunn av
flystreiken
Tilhpreme holdt pa a sprekke av nysgjerrighet
De holdt faktisk pa a na toget
I alle disse ytringene er det underforstatt at handlinga i hovedverbet ikke finner sted
(De fant henne ikke i live; Vi traff ikke hverandre i Paris osv.).
Konstruksjonene med ‘naer ved’-aspekt kan normalt ikke brukes ved durative til-
standsverb:
*Vi var naer ved a bo i Trondheim
*Vi holdt pa a eie en Mercedes
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 653
7.3.3.2.2.3 Konstruksjoner med kontinuativt aspekt
a) Fortsette (med) a ...
Elevene fortsatte (med) a brake
Det fortsatte a regne
Holde\halde fram (med) a .. .
Per holder fram (med) a skrive
Bilen heldt fram a fuske
b) Bli (nn. ogsa verte) + presens partisipp:
Vi blir buande i Oslo
De ble sittende og snakke sammen
Ved disse konstruksjonene fokuseres det pa fortsettelsen av en handling som er (eller
har vaert) i gang. Konstruksjonene med fortsette er bare brukt i bokmal. Konstruksjo-
nene i gruppe a forekommer i forbindelse med bade durative og ikke-durative verb,
men er sjelden brukt ved teliske verb. I forbindelse med ikke-durative verb far kon-
struksjonene iterativ betydning:
De fortsatte a mpte hverandre i hemmelighet
Nordmennene i borgen fortsatte a kaste stein og skyte til de var utenfor skudd-
hold (Henriksen 1991)
Variantene med med har vanligvis intensjonal betydning, mens variantene uten med
bade kan ha intensjonal og ikke-intensjonal betydning. Det betyr at bruk av med
vanligvis forutsetter et subjekt som kan tillegges en intensjon, mens konstruksjonene
uten med ogsa kan brukes ved andre subjekter:
Han fortsatte med a tenke gjennom siste ukes opplevelser
(Karterudseter 1977)
Produksjonen fortsatte a stige raskt utover i 1950-arene (Lundestad 1991)
Dei (= Arbeidarpartiet) heldt fram med a bruka nasjonalbudsjettering, pkono-
metri og «indirekte» styringsmiddel (Furre 1991)
Det offentlege forbruket heldt fram a veksa (Furre 1991)
4
654 VERBFRASER
Denne regelen for bruk av med er ikke konsekvent gjennomfprt. I enkelte tilfeller fore-
kommer ogsa med ved subjekt som normalt ikke kan handle intensjonalt: Prisane held
fram med a stige (Hoem 1978), Talet pd utval og rad med interesserepresentasjon heldt
fram med a auka (Furre 1991).
Sammenliknet med konstruksjonene i gruppe a har konstruksjonen med bli (verte)
+ presens partisipp et langt mer begrenset bruksomrade. Konstruksjonen forekommer
bare ved enkelte statiske verb som bo, hete, vcere, sitte, ligge og sta, ved bevegelses-
verbet ga og ved enkelte durative verbforbindelser med preposisjonen pa: bcere pd,
drive pd, holde pd:
Jeg har ikke tenkt a bli boende pa Torsnes (Henriksen 1992)
... ho vart berre heitande Anna Gyria og ingen ting anna (Heggland 1981)
... den statlege industrien vart verande pa statlege hender (Furre 1991)
Derfor ble jeg sittende i flere timer og bare bla (Alnaes 1977)
Jeg ble liggende pa golvet med begge to over meg (Alnaes 1977)
I boden ble hun staende bak meg mens jeg rotet fram skiene (Alnaes 1977)
Ble gaende et par ganger rundt kvartalet fpr jeg vaget meg inn (Alnaes 1977)
Vi blir sikkert holdende pa til langt pa kveld
Svaert vanlig er konstruksjonen i forbindelse med sitte, ligge, sta og ga + etterfpl-
gende verb:
I stedet for a skrive ble jeg sittende og hpre pa lyder i oppgangen
(Alnaes 1977)
Jeg ble staende og se pa de nakne veggene lenge (Alnaes 1977)
Hjemme ble jeg liggende og se opp i taket (Alnaes 1977)
Han vart gaande og sture resten av dagen
7.3.3.2.2.4 Konstruksjoner med habituelt aspekt
Pleie (d)\pla ...
Hun pleier a vaere presis
Han plar gjere som ho seier
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 655
Om du har noen kjennskap til de typene som pleier a drive omkring i parken
(Faldbakken 1993)
Baldersen pleide aldri a betro meg hemmeligheter av en slik karakter han na
gjorde (Alnaes 1977)
Bruke (a) ...
De broker a ga en tur fpr frokost
Hun broker vaere sa full av alt som har hendt henne pa skolen (Elstad 1977)
de samiske trollmenn - noaidene - som brukte lede ofringa for jakt- og fiske-
lykke og velstand (Karterudseter 1977)
Bade ved pleie og bruke understrekes det at den aktiviteten infinitiven uttrykker,
vanligvis finner sted. Ved Habituelt aspekt fokuseres det altsa pa en situasjon eller en
handling som varer ved eller finner sted mer eller mindre regelmessig over en viss
periode i tid. Med samme betydning brukes ogsa konstruksjoner med verbaluttrykket
ha for vane a: Da hun har tatt pa seg yttertpyet, klapper hun ham lett pa kinnet slik
hun har for vane a gjpre (Bjpmstad 1977).
Konstruksjonene med habituelt aspekt er vanlige ved bade durative og ikke-dura-
tive verb. Ogsa setninger uten et innledende aspektmarkerende verb kan ha en habi-
tuell tolkning (Jeg er presis; De gar en tur fpr frokost, jf. 7.3.1.5.3.1). Den habituelle
betydningen kan tydeliggjpres ved bruk av setningsadverb (Jeg er alltid presis; De
gar gjeme en tur fpr frokost), eller ved bruk av verbene pleie og bruke som gir set-
ningen et entydig habituelt innhold.
7.3.3.2.2.5 Konstruksjoner med ingressivt aspekt
a) Med ingressiv-kontinuativ betydning:
Begynne a .. . (nynorsk ogsa: byrje (a))
Det begynte а трупе pa
Hun begynte a le
Ta til a ...
Det tok til a mprkne
656 VERBFRASER
Han tok til a likne pa ein byrakrat i eit modeme drama av det absurdistiske
slaget (Hellesnes 1982)
Gi seg til d . . .
Elefanten gav seg til a svive rundt (Hellesnes 1982)
Ved alle disse konstruksjonene fokuseres det pa begynnelsesfasen i handlinga, og
hovedverbet er vanligvis et durativt verb som markerer en viss utstrekning i tid.
Konstruksjonene forekommer ogsa i forbindelse med ikke-durative verb og angir
da startpunktet for en iterativ-kontinuativ prosess: Trekkfuglene begynner a komme
(noen er kommet og flere vil komme); Vdren begynner a komme (noen vartegn er
kommet og flere vil komme).
Av konstruksjonene ovenfor er det begynne a og ta til a som har det videste
bruksomradet. Gi seg til a er vanligst i forbindelse med intensjonale handlinger. En
tilsvarende konstruksjon med btere til a er dialektisk og forekommer heist bare med
upersonlig subjekt i skriftspraket: Det bar til a slass. Konstruksjoner med ta pd og
fare til er dialektale (jf. 7.2.6), men kan av og til forekomme i nynorsk: ansiktet tok
pd a lyse (Obrestad 1992); Jpmfor til a klaga over silda (Heggland 1981); Det var
ille nok at ho, so tungfptt ho for til a verta, skulle stad og leita etter mann (Heggland
1981).
b) Med ingressiv-momentan betydning:
Sette id ...
Hun satte i a skrike
Fa + infinitiv
Plutselig fikk vi se en elg som sperret veien
Ved disse konstruksjonene fokuseres det pa initialpunktet i handlinga. Konstruksjo-
nen med sette i blir brukt om noe som begynner bratt, og er begrenset til noen fa verb
som f.eks. hoste, grate, le, rope, skrike. Konstruksjonene med fa (+ infinitiv uten a)
forekommer ved sanseverb og ved vitez
Men da vi fikk se skipet komme rundt neset, var det ikke tvil lenger (Henriksen
1991a)
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 657
Da sa Ragnvald Mprejarl fikk h0re at bade hans bror og hans brors0nn var d0de,
sendte han en av sine s0nner hit ut for a ra over 0yene (Henriksen 1991a)
Da Midir fikk vite hva som hadde skjedd, lot han vanndammen som hadde vaert
Edain, bli liggende ur0rt (Henriksen 1992)
Ved det statiske vite ma fa brukes for a fa fram det ingressivt-momentane (*Da
Midir visste hva som hadde skjedd . . .), mens de dynamiske verbene se og hpre kan
brukes uten/a i tilsvarende utsagn (Da vi sa skipet komme rundt neset .. Da sa
Ragnvald MOrejarl hprte . . .). Men fa er svaert vanlig i slike utsagn, og i tillegg til
det ingressivt-momentane aspekt understreker gjeme bruken av fa at handlinga inn-
treffer tilfeldig: Vi fikk plutselig se en bil komme mot oss i stor fart.
I muntlig sprak og i framstillinger med muntlig preg kan preposisjonen til + infinitiv
av ikke-teliske aktivitetsverb bli brukt for a uttrykke en momentan-ingressiv handling:
Gutten til а lope og faren etter; Og han til afortelle om alt han hadde opplevd.
(Om konstraksjoner av typen Hun tok og vasket bilen, se 7.2.6.)
7.3.3.2.2.6 Konstraksjoner med egressivt aspekt
Holde opp (med) a ...
Det holdt opp a regne
Du bpr holde opp a rpyke
Slutte (med) a . . .
Det har sluttet a sn0
Hun sluttet a studere da hun fikk bam
Ved disse konstruksjonene fokuseres det pa sluttfasen i handlinga, og hovedverbet
er vanligvis et durativt verb som markerer en viss utstrekning i tid. Konstruksjonen
forekommer ogsa i forbindelse med ikke-durative verb, men angir da sluttpunktet
for en tidligere iterativ-kontinuativ handling: Skiskytteme har sluttet a treffe blinken
(NRK 1993) (‘de har truffet tidligere, men na treffer de ikke lenger’); Hopperne vare
har sluttet a vinne (Dagbladet 1991).
Variantene med og uten med er vanligvis regulert slik at preposisjonen bare brakes
658 VERBFRASER
ved intensjonale handlinger, mens konstruksjoner uten med bade brukes ved inten-
sjonale og ikke-intensjonale handlinger (jf. tidligere under kursivt og kontinuativt
aspekt):
Styremaktene slutta med a detaljregulera renta for ulike slag lan i forretnings-
og sparebankane (Furre 1991)
Rettskrivinga slutta a vera politisk stridsemne (Furre 1991, ikke ‘slutta med’)
7.3.3.2.2.7 Konstruksjoner med iterativt aspekt
Ved konstruksjoner med iterativt aspekt fokuseres det pa gjentakelsen av en hand-
ling. Syntaktisk skjer det ved at et ikke-durativt verb blir gjentatt:
Han traff og traff (= ‘traff om og om igjen’)
Hun hostet og hostet
Han bare sppr og sppr
I og med at det fokuseres pa gjentakelsen av handlinga, far konstruksjoner med ite-
rativt aspekt gjeme forsterkende eller intensiv betydning.
Dette er eksempel pa ikonisitet - det at et semantisk forhold avspeiles direkte i det
spraklige uttrykket. Pa samme mate som handlinga gjentar seg, gjentas ogsa verbet.
(Om gjentakelse av verb med durativ aksjonsart, se 7.3.3.1.1.)
7.3.3.2.2.8 Konstruksjoner med resultativt aspekt
Fd + perfektum partisipp:
V i fikk ordnet telefonen
Ved denne konstruksjonen med fd fokuseres det pa resultatet av en handling. Van-
ligvis uttrykker konstruksjonen en handling som subjektet har lykkes i a fullfpre:
De fikk arbeidet godt den dagen
Ungene fikk leikt mye den dagen
GRAMMATISKE KATEGORIER OG BRUK 659
Audun fikk tent ей fakkel (Henriksen 1992)
Han fikk lastet to skip med alt han kunne fa ombord (Henriksen 1992)
Alt dagen etter fikk Olav hugd stavnplaten 10s fra vraket (Henriksen 1992)
Omsider far de stuet all bagasjen sin inn i boks nr. 156 og 213
(Karterudseter 1977)
Dersom hun ikke far str0dd sine sukk og akk jevnt utover en dag, f01er hun seg
ikke frisk (Alnaes 1977)
Konstruksjonen kan ogsa forekomme ved de transitive, punktuelle verbene treffe,
mfite og nd:
V i fikk truffet henne f0r hun gikk
De fikk ikke m0tt herine
V i fikk ikke nadd deg pa telefonen
Ved transitive verb med objektutfylling kan objektets plass spille en rolle for tolknin-
gen av utsagnet. I setningen Vi fikk sendt boka, der subjektet er agens, har vi resultativt
aspekt. I setningen Vi fikk boka sendt er subjektet derimot recipiens, og det foreligger
ikke resultativt aspekt, jf. 8.8.4.
Perfektum infinitiv av fa og ha som utfylling til modalverb:
Den samme resultative betydning som vi har i konstruksjoner med fa + perfek-
tum partisipp, har vi ogsa i konstruksjoner med perfektum infinitiv avfa og ha etter
modalverb:
Jeg ma fa/ha underspkt denne saken
Du b0r fa/ha tilbakebetalt den summen
V i skal fa/ha reparert bilen
Jeg ville gjeme fa/ha gjort dette f0r vi dro
(Om tvetydighet ved slike konstruksjoner, jf. 7.2.5.)
I forbindelse med resultativt aspekt ville det ogsa vaere mulig a behandle perfektumkon-
struksjonene i norsk. Som vi har sett tidligere i kapittel 7.3.1, uttrykker disse en termi-
nativ tidsrelasjon som innebaerer at handlinga finner sted fpr et visst tidspunkt. Utsagnet
Jeg har lest boka kan sies a innebaere at handlinga er fullfprt pa samme mate som Jeg
J
660 VERBFRASER
fikk lest boka. Men den resultative betydning er ikke like klar ved alle utsagn i perfek-
tum, og i var framstilling har vi valgt a tolke den terminative betydningen til presens og
preteritum perfektum primaert som uttrykk for lokalisering av handlinga i tid (ekstern
eller deiktisk tid) - ikke som uttrykk for en fase i selve handlingsforlppet (intern tid).
Perfektumkonstruksjonene er derfor her primaert behandlet som tempusformer, mens
konstruksjonen med fa + perfektum partisipp er behandlet som en aspektkonstruksjon.
I kapittel 7.3.2.4.1.3 har vi dessuten sett at perfektumkonstruksjonene kan brukes med
modalt innhold. Alt dette avspeiler egentlig bare det forhold at kategoriene tempus,
modus og aspekt er nsert forbundet med hverandre i norsk sprak, og at de formelie kate-
goriene til dels ogsa kan overlappe hverandre i betydning.
7.4 Oppbygning av verbfrasen
7.4.1 Foranstilte adledd
De fleste adledd i verbfrasen er etterstilte utfyllinger. Muligheten for foranstilte adledd
er svaert begrenset. Et adverbial som star foran verbfrasen, som aldri i Ludvig vil aldri
forstd dette er a regne som et eget setningsledd utenfor verbfrasen. Slike adverbialer
kan skilles fra verbet ved at et annet ledd kommer mellom, Dette vil aldri Ludvig
forstd', de blir staende igjen selv om hovedverbet kommer fremst i midtfeltet, Dette
forstar han aldri I *Dette aldri forstdr han', og noen av dem kan settes alene i forfeltet,
Aldri vil han forstd dette. De kan derimot ikke sta umiddelbart foran en verbfrase som
selv er utfylling til et verb, slik at de altsa blir staende inne i et sammensatt verbal:
*Han vil kunne aldri forstd dette. Pa den annen side finnes det adverb og adjektivfra-
ser som tillater slike plasseringer. De kan bli staende umiddelbart foran hovedverbet
ogsa hvis det star fremst i midtfeltet, eller hvis det star etter et infinitt hjelpeverb.
Leddet havner dermed mellom forfeltet og det finitte verbet eller mellom to infinitte
verb i verbalet, og dette er plasser som adverbial normalt ikke kan sta pa. Slike ledd
ma derfor regnes som foranstilte adledd til verbet og altsa adledd i verbfrasen:
Han bare satt der
Jeg naermest hoppet i stolen
Hun nesten grat av glede
Jeg ganske enkelt la alt til side
OPPBYGNING AV VERBFRASEN 661
Vi rett og slett dumma oss ut i den kampen (Arbeiderbladet 1993)
Han formelig snakket med kroppen (Wiese 1990)
Mads reiv av seg forkleet og naerast bykste ned trappa (Tusvik 1993)
Han skal ha formelig sprukket av raseri
' Politiet burde ha simpelthen finkjemmet distriktet
Hun har blitt liksom motarbeidet av sine naermeste
Bortsett fra disse relativt begrensede mulighetene for foranstilt adverb eller adjek-
tivfrase, er alle adledd til verbet etterstilt.
7.4.2 Utfyllinger
Ut fra sitt innhold kan et verb kreve at andre ledd skal vaere til stede i setningen, eller
i alle fall vaere underforstatt. Ved et verb som f.eks. miste ma vi nevne bade den som
lider et tap, og den gjenstanden som blir borte. Ved siden av subjektet ma en setning
med miste derfor ogsa ha et objekt. *Han mistet er ikke en fullstendig setning. Slike
krav viser at verbet har en viss valens, eller verdi. Et verb som knytter til seg to ledd,
f.eks. et subjekt og et objekt, er altsa bivalent, eller toverdig. Vanlige toverdige verb
er ha, fa, miste, finne, fange, beundre, savne, vekke og mange andre. Mange av disse
verbene uttrykker et eiendomsforhold eller et mer abstrakt forhold mellom subjekt og
objekt. Mange uttrykker ogsa en handling som utfpres av subjektet og virker inn pa
objektet. Monovalente eller enverdige verb er arbeide, sovne, gape, og mange andre.
Ved disse verbene refererer subjektet til den personen eller gjenstanden som utfprer
eller gjennomgar den prosessen som verbet viser til. Her er det ikke mulig a sette til
et objekt, *Hun arbeider kakene. Enkelte verb er trivalente, eller treverdige, som gi,
sende, vise osv. Det typiske her er at subjektet viser til den som utfprer en handling,
et indirekte objekt viser til en mottaker, og et direkte objekt til en gjenstand som
blir overfprt e.l. Ved andre treverdige verb, som unne og nekte, kan de semantiske
forholdene vaere annerledes.
Eva gav Adam et eple
De sendte oss en sjekk
Jeg unner deg turen
662 VERBFRASER
Det finnes ogsa avalente, eller nullverdige, verb, som alene star for en prosess uten
at man forutsetter en handlende part eller noen som er utsatt for prosessen:
Det regner/snpr/mprkner
Ettersom alle norske setninger normalt ma ha et subjekt, far setninger med slike verb
ordet det som subjekt (8.2,2.2). Men ettersom dette det ikke har noen betydning eller
referanse, regner vi likevel verbet som nullverdig.
Alle valensbundne ledd kan sies a vasre utfyllinger til verbet. Men som nevnt i
1.5.1 regner vi med en todeling av setningen i en subjektsdel og en predikatsdel, og
at subjektet ikke er en utfylling til verbet. Med utfyllinger til verbet forstar vi her
f01gelig bare valensbundne ledd innenfor predikatsdelen.
En gruppe verb skiller seg ut med hensyn til mulige utfyllinger, nemlig slike som
tar en ny verbfrase som utfylling. Det er hjelpeverbene:
Hun skal reise
Han har satt bilen i garasjen
De 0vrige verbene tar ellers gjeme nominate utfyllinger (substantivfraser og adjek-
tivfraser, jf. 1.4.4). Men utfyllingene kan ogsa vaere uttrykt ved andre typer ledd enn
nominal:
Jeg stoler pd deg
Eva gav et eple til Adam
De bor i byen
Han la boka pd bordet
Rune oppfprte seg stygt
Mptet varte for lenge
Verbet stole tar en preposisjonsfrase som objekt. Selv om den er innledet med prepo-
sisjonen pd, viser den ikke til noe sted, og pd har ikke sin egentlige konkrete betyd-
ning. Ved mange treverdige verb, som f.eks. gi og fortelle, kan man i stedet for to
nominate ledd ha et nominalt ledd og en preposisjonsfrase. Et verb som bo forutsetter
etter sin betydning et sted der man bor, og legge forutsetter at gjenstanden blir lagt
et sted. Navnet pa slike steder er dermed ogsa utfylling. Verbet oppfpre seg krever
ut fra sin betydning at maten en oppfprer seg pa, blir oppgitt, og derfor tar det et
OPPBYGNING AV VERBFRASEN 663
matesadverbial som utfylling. Ved vare ma vi ha en tidsoppgave som utfylling for
at setningen skal gi mening.
Ved siden av de rent betydningsmessige kravene til verbalutfyllinger, krever ogsa
verbene at utfyllinga skal ha en spesiell form, og disse kravene har ikke npdven-
digvis noe med selve innholdet i verbet a gjpre. Det er for eksempel ingenting ved
innholdet i verbene hpre og lytte som tilsier at det ene skal ta en nominal leddtype
som objekt, Jeg hfirte programmet, mens det andre ma ha en preposisjonsfrase, Jeg
lyttet til programmet, eller at vente kan ta enten et nominal, Vi venter svar snart eller
en preposisjonsfrase med pd, Vi venter pa svar (eller ingen av delene, Vi har ventet
lenge), mens stole alltid ma ha en preposisjonsfrase. Dette er grammatiske egenska-
per ved verbene selv, som ikke kan forklares semantisk eller «logisk».
Vi kan na oppsummere at verbfrasen kan ha fra null til to utfyllinger:
Ingen utfylling: Det regner Hun arbeider
En utfylling: Han mistet bamsen sin Jeg stoler pa deg
To utfyllinger: Eva gav Adam et eple Han la boka pa bordet De fortalte om hendelsen til alle
Noen treverdige verb kan dessuten ha en adverbial utfylling i tillegg til de to vanlige
utfyllingene: Hun gav meg pengene tilbake.
I tillegg kan vi ha frie adverbialer, som ikke er utfyllinger: Det regner i Bergen; Han
la boka pa bordet med en gang (jf. 8.6.3).
7.4.3 Transitivitet
Verb som kan ta objekt, blir kalt transitive, og verb som ikke kan ta objekt, intran-
sitive. Av de transitive verbene er det en undergruppe som tar to objekt og altsa er
treverdige. Noen av disse ma alltid ha to objekt, som unne. Men for de fleste er ett
av de to objektene valgfritt, som ved anbefale, koste, misunne:
664 VERBFRASER
Jeg kan anbefale (deg) den turen
Jeg misunner deg (den turen)
Dette har allerede kostet (oss) for mye
De fleste treverdige verb har alternative konstruksjoner med preposisjonsfrase i ste-
det for nominal som indirekte objekt. Ved disse verbene kan det indirekte objektet
utelates:
Vi gav 100 kroner (til Redd Bama)
De sendte en sjekk
Hun fortalte eventyr
Blant de toverdige transitive verbene er det for det fprste en gruppe verb som alltid
ma ha et objekt, slik som miste, fange, vekke, oppdage, forsvare, savne o.fl. Men
mange transitive verb kan ogsa sta uten objekt, som spise, drikke, гфуке, lese, skrive,
studere, tape, forstd, angripe og mange flere:
Petter spiste kaka
Vi spiser klokka fem
Han rpyker bare pipe
Jeg har sluttet a rpyke
Nar objektet for slike verb er utelatt, legger en vekt pa selve innholdet i verbet.
Objektet er da gjeme underforstatt. Innholdet i verbet setter dessuten en grense for
hva som er tenkelig som objekt; slik er objektet for spise ‘noe spiselig, mat, maltid’.
Noen verb far refleksiv eller resiprok betydning nar de blir brukt uten objekt. Slik
kan Hun bader bare bety at hun bader seg selv, altsa refleksiv betydning. Dersom
hun bader f.eks. et bam, ma objektet alltid vaere med. De kysser betyr De kysser hver-
andre, altsa resiprok betydning. Det samme gjelder elske med seksuell betydning:
De elsker = De elsker med hverandre.
Ogsa blant verb som tar preposisjonsfrase i stedet for nominal som utfylling, er
det noen som kan mangle utfylling, og andre som ma ha den med:
Jeg venter pa deg - Jeg venter
Jeg stoler pa deg - *Jeg stoler
De sender pakker til Polen - De sender pakker
Hun la boka pa bordet - *Hun la boka
OPPBYGNING AV VERBFRASEN 665
Av verb som til vanlig blir regnet for intransitive, altsa slike som normalt star uten
objekt, er det en gruppe som likevel kan sta med objekt. For det fprste har vi verb
som kan ta et objekt med samme rot som verbet. Slike objekt blir gjeme kalt indre
objekt: synge en sang, danse en dans, leke en lek. I stedet for a regne disse verbene
for intransitive, vil vi regne dem ogsa for transitive, men med et trangt «objektspo-
tensial». Det er slik bare en gradvis overgang fra finne, over spise til save. Ved finne
kan hva som heist vaere objekt, vi kan m.a.o. finne sa a si alt mulig, og objektet ma
alltid vaere uttrykt. Ved spise ma vi ha noe konkret og spiselig, altsa er objektspo-
tensialet innskrenket i forhold til/z/me, og objektet kan ofte utelates. Og ved sove er
det urad a tenke seg noe annet enn s0vn som objekt, og for at det derfor i det hele tatt
skal vaere mening i a ha objektet med, ma det ha et ledd til seg som beskriver «sove-
tilstanden» naermere (Hun sov sin s0teste s0vri).
En del verb som normalt Ogsa blir kalt intransitive, kan i visse typer sprakbruk
sta med objekt. Dette er i mange tilfeller en ny utvikling, og bruken kan virke noe
avvikende:7
Nar bilfabrikkene «blaser» nye modeller ivindtunnelene (Arbeiderbladet 1987)
Han har forelest ingeniprfag pa universitetsniva (Standardisering 1987)
Kraftkar prater dop (Glamdalen 1988)
Vi star da tilbake med en gruppe verb som aldri kan ta objekt: arbeide, banne, briste,
dvele, gape, falle, sovne, titte o.fl.
Noen av disse kan imidlertid ta preposisjonsobjekt (f.eks. titte pa - se 8.3.1.2), og kan
i den forstand ogsa sies a vaere transitive. Termen ‘(in)transitiv’ brukes likevel heist i
forbindelse med muligheten for reint nominalt objekt.
Noen verb som ellers er intransitive, kan bli transitive i kombinasjon med en verbal-
partikkel:
Dommeren blaste av kampen
Manen lyste opp landskapet
Han fyrte av et skudd
Dette gjelder ogsa forbindelsene bla om, bla opp, blase opp, blase ut.
7 De f01gende eksemplene er fra Sveen (1990).
666 VERBFRASER
Omvendt kan transitive verb endre betydning og bli intransitive sammen med en
verbalpartikkel:
De br0t opp tidlig
Mptet tek til klokka fem
Grei ut om sterke verb
Dette gjelder ellers ogsa bryte sammen, bryte ut, bukke under, gi opp, gripe inn, holde
fram, kaste opp, se etter, ta av. Verbet lese kan sta uten objekt (Jeg leste i hele gar),
men legger vi til partikkelen ut, ma det ogsa vaere med et objekt: Jeg leste ut boka.
1AA Parverb
En del verb kan ordnes i par der det ene er transitivt og det andre intransitivt, og
der det transitive betyr ‘a forarsake’ eller ‘fa i stand’ det som det intransitive betyr.
Et slikt par er legge - ligge. Det intransitive ligge refererer til en tilstand som er et
resultat av det transitive legge:
Hun la boka pa bordet —> Boka ligger pa bordet
De transitive verbene i slike par kan kalles kausative (causa = ‘arsak’).
Mange slike par av transitive/intransitive verb har samme rot historisk sett, som
legge — ligge, sette — sitte, felle - falle, senke — synke, sprenge - springe (i betyd-
ningen ‘sprekke’). Det finnes ogsa slike par der det semantiske forholdet er litt mer
spesielt, som beite - bite, ffire -fare, гфуке - ryke, og en del par der det transitive/
kausative verbet sa a si er ute av bruk: gr0te - grate, svceve - sove. Noen verb er
like i infinitiv, men skiller seg ved at det transitive blir b0yd svakt og det intransitive
sterkt: brenne - brente/brant, knekke - knekte/knakk, henge - hengte/hang, skvette
- skvettet/skvatt, smelle - smelte/smalt, smette - smettet (ev. smetta)/smatt, svi(de) -
svidde/svetfd).
De brente opp papiret - Papiret brant opp
Eg hengjer biletet pa veggen - Biletet heng pa veggen
OPPBYGNING AV VERBFRASEN 667
I nynorsk far det transitive verbet gjeme en -j- foran infinitivsendelsen dersom rota
ender pa -gg eller -kk: knekkje - knekte/knekke - knakk, hengje - hengde/henge -
hang, spkkje - s0kkte/s0kke - sokk, sprekkje - sprekte/sprekke - sprakk.
Det er ikke uvanlig at skillet mellom sterk og svak bpyning blir utvisket, slik at
disse parverbene blir brukt om hverandre bade med svak og sterk bpyning:8
Han brente levende (Overland)
Vinden knakk/knekte traeme
Han smalt/smelte neven i bordet
Neven smelte/smalt i bordet
Det finnes ogsa kausative verb som har et tilsvarende intransitivt verb med en heit
annen rot: stille - sta, fjerne -forsvinne, drepe - d0. Noen slike par kan besta av et
treverdig og et toverdig verb: minne om - huske, gi -fa/ha, vise - se, kalle - hete,
here - Icere/kunne. Her er det det indirekte objektet til det kausative verbet som blir
subjekt for det ikke-kausative, transitive verbet. Det direkte objektet er det samme
for begge verbene:
Episoden minte oss om krigen - Vi husker/husket krigen
De viste oss alle fotografiene - Vi sa alle fotografiene
Marie laerte Ola fransk - Ola kan fransk
Det som er felles for alle disse verbparene, er at det fprste verbet i hvert par er kau-
sativt, og det andre viser til resultatet av den kausative handlinga.
Det logiske og temporale forholdet mellom verbene i hvert par er ikke alltid det
samme. I noen par beskriver det ikke-kausative verbet en tilstand som foreligger
etter at kausativhandlinga har funnet sted. Det er tilfellet med ligge, sitte, henge, sta,
hete i forhold til sine respektive transitive motparter legge, sette, henge, stille, kalle.
I andre verbpar foregar den kausative handlinga samtidig med sitt resultat, som i
felle-falle, brenne (intr ./trans.), velte (intr./trans.), fjerne -forsvinne, vise-se. Ved
huske er begge tolkinger mulige. De treverdige verbene gi og Icere har to tilsvarende
ikke-kausative verb, der det ene betegner en samtidighet, og det andre det seinere
resultatet:
Eva gav Adam et eple
8 Eksempel fra Sveen (1990).
4
668 VERBFRASER
- Adam fikk et eple
- Adam har et eple
Marie laerte Ola fransk
- Ola laerte fransk
- Ola kan fransk
Dette forholdet gjenspeiles ogsa av tempusbruken. Dersom kausativverbet star i pre-
teritum, ma ogsa det samtidige resultatet omtales i preteritum (fikk, Icerte), mens et
etterfplgende resultat omtales i presens (har, kari). Se for pvrig tempusformene i de
andre eksemplene i dette avsnittet.
7.4.5 Ergative verb
Noen verb kan vaere transitive eller intransitive uten endring i form eller bpyning.
De veltet bilen - Bilen veltet
Han druknet katta - Katta druknet
De begynte mptet - Mptet begynte
Sett alle koppene pa brett, ellers kan de knuse (Oppslag) (jf. Han knuste kop-
pen)
Begge jobbet ved siden av for a krympe studiegjelda (Glamdalen 1989)9 (jf.
Gjelda krympet)
Julie Lunde Hansen rpk korsbandene i kneet for et knapt ett ar siden (sic.)
(Dagbladet 1992) (jf. Korsbandene rpk)
Na skal alle lekke ut opplysninger (Dagbladet 1994) (jf. Opplysninger lekker ut)
Her er det altsa ett og samme verb som er brukt enten transitivt eller intransitivt. Slike
verb kalles ergative verb, og de kjennetegnes ved at subjektet for det intransitive
verbet (bilen, katta, mfitet) svarer til objektet for det transitive.
I visse sprak er det regelen at subjektet for intransitive verb og objektet for transitive
verb star i samme kasus, kalt absolutiv, mens subjektet for transitive verb star i en annen
9 Eksempel fra Sveen (1990).
OPPBYGNING AV VERBFRASEN 669
kasus, kalt ergativ. Sprak som gjennomfprer dette systemet, som f.eks. grpnlandsk og
baskisk, kalles ergativsprak.
Det transitive verbet har ogsa her kausativ betydning. Disse verbene skiller seg sale-
des fra verb som spise, lese osv., der subjektet alltid er det samme, enten objektet er
med eller ikke. Det er saerlig verb som betyr ‘bli til’ eller ‘opphpre’, eller verb med
beslektet betydning som hprer til denne gruppa, som begynne, starte, stoppe, stanse,
slutte, apne, stenge, 0ke, gro, smelte, men ogsa andre verb, som bremse, koke, l0sne,
riste, rulle, suite, svi, vike.
I den seinere tid har vi fatt en lignende bruk av verb som egentlig ikke er kausative:
Bpkene selger bra
Hun fotograferer godt'
Fprst og fremst er det i et slikt yrke viktig a ha et utseende som fotograferer
godt, vaere fotogen, som det kalles (Allers 1969)
Denne bruken er trolig et lan fra engelsk.
7.4.6 S-verb
Verb som ender pa -s\-st [-.v] har en annen frasestruktur enn de tilsvarende verbene
uten -s(t). S-verbene er av flere ulike semantiske og grammatiske typer. Den vanligste
typen er passiv, som blir behandlet i 8.8. De andre typene s-verb er ikke produktive,
slik at det trolig ikke er rett a tale om bpyning i slike tilfeller. Det er snarere tale om
en avledning som kan virke pa visse verb, men ikke pa andre. Vi har verb som sarn-
ies (= ‘samle seg’) og mptes (= ‘mpte hverandre’), men ikke barberes i betydningen
‘barbere seg’ eller hates i betydningen ‘hate hverandre’. Enkelte s-verb svarer ikke
til noe annet verb i det hele tatt, slik at de er a regne som egne verbstammer (jf. 7.1.5).
De fleste s-verbene er avledet av tilsvarende verb uten -5 og har en betydning som
svarer til grunnverbet med refleksivt eller resiprokt pronomen. Disse verbene har
dermed en utfylling faerre enn det tilsvarende grunnverbet. Vi kan si at objektet er
«oppslukt» av s-endelsen:
670 VERBFRASER
De samles pa kafeen - De samler seg pa kafeen
De skiltes i fjor - De skilte seg i fjor
Jeg kjedes ved tanken - Jeg kjeder meg i selskapet
S-formen skilles har en videre og mer allmenn betydning enn skille seg-. De skiltes
pa hj0met (‘gikk hver sin veg, hver til sitt’).
Akkurat som det fins verb med refleksivt pronomen uten noen egentlig semantisk
rolle (8.3.3), fins det ogsa s-verb der s’en egentlig ikke har «slukt» noen rolle. Disse
verbene svarer dermed ikke til en transitiv bruk av grunnverbet:
undres - undre seg *undre noen
skjemmes - skjemme/skamme seg *skamme noen
flokkes - flokke seg *flokke noen
S-verb kan ogsa ha resiprok betydning. Det «slukte» objektet svarer da til et resiprokt
pronomen:
Vi sees (ser hverandre) i morgen
De mpttes (mptte hverandre) pa stasjonen
Geitene stanges (stanger hverandre)
Hestene bites (biter hverandre) nar krybben er tom
Ved mange slike resiproke verb er det mest vanlig a f0ye til en preposisjon (at\dt
eller ved):
De kan hjelpes at
Dei fplgjest at
Vi snakkes ved
Nar man bruker resiprokt pronomen i stedet for s-verb, kan ikke disse preposisjonene
vaere med, heller ikke i funksjon som verbalpartikkel:
*De hjelper hverandre at
*De hjelper at hverandre
?Vi taler ved hverandre
Bruken av ved ved tale, snakke og prate som i det siste eksemplet her er likevel typisk
for opplandsmal.
OPPBYGNING AV VERBFRASEN 671
S-verbene vises og synes (i betydningen ‘vasre synlig, komme til syne’) er dannet av
treverdige grunnverb, og skulle da etter regelen vaere toverdige s-verb. Men de er like-
vel enverdige, og det har nok sammenheng med at disse verbene heller ikke kan ta to
objekt nar de brukes med refleksivpronomen:
UFOen viste/synte seg for oss i fem minutter
*UFOen viste/synte oss seg i fem minutter
UFOen vistes/syntes i fem minutter
*UFOen vistes/syntes oss i fem minutter
Verbet minnes er normalt to verdig, Vi minnes de falne, men av og til blir det oppfattet
som passiv av minne, slik at vi finner objektet brukt som subjekt:
Saeverud minnes i Gri&ghallen (Adresseavisen)
Slik kan dette verbet ogsa regnes som et ergativt verb, av typen koke. Av og til kan man
finne passiv med hjelpeverb i stedet for s-form, men dette ma regnes som uheldig, da
en tilsvarende aktiv grunnform med en slik betydning ikke finnes:
De falne ble minnet ved en enkel hpytidelighet
*Vi minner de falne
Litteratur til kapittel 7
En kortfattet innf0ring i norsk verbalsyntaks finner vi i Vinje 1975.
Forholdet mellom rekkef01ge og betydning hos hjelpeverb er behandlet for svensk
i Loman 1958. Hjelpeverbet/d i norsk er beskrevet i Ryen 1990a. Bruken av hjelpe-
verbene ha og vcere i perfektum er beskrevet i Lie 1972 ogl989.
Passiv i norsk er behandlet i flere artikler i Fretheim 1977c og i Afarli 1992 (jf.
ellers litteratur til kapittel 8).
Tempus og tempusformenes tidsreferanse er beskrevet i Vannebo 1979 (norsk),
Glisman 1986 (dansk), Davidsen-Nielsen 1990 (dansk og engelsk), Teleman (u.a.)
(svensk) og Sadalska (1993) (svensk). Andersson 1977 er en studie i verbfrasens
struktur i svensk sprak med hovedvekt pa kategoriene tempus og aspekt. Fabricius-
Hansen 1994 er en sammenlikning av det danske og norske tempussystemet med det
tyske.
672 VERBFRASER
Spesielle tempusproblemer i norsk er tatt opp i Berkov 1970 (tempusforskyvning),
Sletsjpe 1959 (preteritum i emotive utsagn), Fretheim 1983b (perfektum med fortids-
referanse), Vannebo 1989 (rekonstruerende perfektum), Mac Donald 1983 (uttrykk
for framtid), Hvenekilde og Vannebo 1986 (framtid i tekst) og Iversen 1957c (uttrykks-
typen «han blir a dra»).
Modalitet som grammatisk kategori er drpftet i Lauridsen 1988, Mac Donald 1986
og i Lie 1993. Spesielle problemer i forbindelse med modalitet i verbfrasen er tatt opp
i Diderichsen 1966, Hansen og Harms Larsen 1970, Hansen 1972 og Heltoft 1978.
Modalitet er beskrevet i Davidsen-Nielsen 1990 (dansk og engelsk) og i Engh 1993
(norsk). Engh 1975 er en semantisk beskrivelse av modalverbene ma og kan i norsk,
og Salomonsen (under arbeid) en beskrivelse av skal, vil, kan, ma og Ьфг.
Aspekt og aksjonsart er beskrevet i Wellander 1964 og Platzack 1979. Aksjonsart
i norsk er behandlet i Western 1927 og Vannebo 1969. Aksjonsart og aspekt i kon-
struksjoner med vcere og bli er drpftet i Nilsen 1991, og aspektkonstruksjonen «han
er at og kjem seg» er beskrevet i Sandpy 1986.
Begrepet valens er behandlet kort i Bruaas 1975 og Torp 1975. Transit!vitetsveks-
linger i norsk er beskrevet i Sveen 1990, mens forholdet mellom ergative og passive
konstruksjoner bl.a. er drpftet i Afarli 1987. Begrepet ergativitet drpftes ogsa i for-
bindelse med presenteringskonstruksjoner i Askedal 1986a.
Setningsledd og setningsstruktur
8.1 Predikatet
Predikatet er ved sida av subjektet den eine av dei to npdvendige delane av ei setning
(1.5.1). Predikatet bestar alltid av ein verbfrase. Jamvel om predikatet ikkje er a rekne som
eit setningsledd pa linje med dei andre, utgjer det likevel ei syntaktisk eining. Det kan vi
sja av ulike grammatiske prosessar der verbfrasen blir behandla som eitt ledd. I eksempla
nedafor vil vi vise at det som kan gjerast med ein substantivfrase, f.eks. objektet, ogsa
kan gjerast med ein heil verbfrase, f.eks. eit verb + objekt + adverbial. Eit forspk pa a
behandle subjekt + verb pa same maten gir eit umogleg resultat.
Eit setningsledd kan flyttast til plassen f0re det finitte verbet (sja 9.4):
Substantivfrase: Boka la Marit pa bordet
Verbfrase: Leggje boka pa bordet vil ikkje Marit
Subjekt + verb: *Marit leggje vil ikkje boka pa bordet
Eit setningsledd kan framhevast ved a setjast inn i ramma Det er ... + resten av setninga
(setningsklpyving, sja 11.3.5):
Substantivfrase: Det var boka Marit la pa bordet
Verbfrase: Det var leggje boka pa bordet Marit ikkje ville
Subjekt + verb: *Det var Marit leggje ville ikkje boka pa bordet
Eit ledd kan erstattast av eit pronomen. Predikat kan erstattast av gjere det.
Substantivfrase: Marit la henne pa bordet (dvs. ‘boka’)
Verbfrase: Marit gjorde det (dvs. ‘la boka pa bordet’)
Subjekt + verb: *Det gjer boka pa bordet (dvs. ‘Marit la’)
Ogsa andre spraklege fenomen tyder pa at det er eit naert samband mellom verbet og
predikatsledda. Sambandet av verb + objekt kan ofte oppfattast som eit fast uttrykk, som
674 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
pa ein mate har ei felles tyding, og som derfor er med pa a bestemme kva slags rolle
subjektet ma ha. Det er saleis stor skilnad pa a ta medisin, ta toget, ta artium, taferie,
ta det ille opp, ta hemn, ta omsyn, ta fart. I alle desse uttrykka har verbet ulik tyding alt
etter kva som er objekt, og den faktiske handlinga som subjektet utfprer i kvart tilfelle, er
svaert forskjellig fra det eine predikatet til det andre. Liknande faste samband av subjekt
+ verb firm ein normalt ikkje. Same kva slags subjekt vi kan tenkje oss for eit predikat
som f.eks. ta artium, sa vil tydinga vere stort sett den same.
Unntak er setningar som Ola gjekk til byen; Klokka gjekk for sakte. Verba i slike setningar
er intransitive, og det er ofte dei same verba som fprekjem i presenteringssetningar. Ved
desse verba har subjektet ogsa andre objektsliknande eigenskapar (sja 8.7).
Eit liknande forhold har vi ved idiomatiske uttrykk. Dei bestar oftast av ein verbfrase,
medan subjektsplassen er «open» og kan fyllast inn kvar gong uttrykket blir brukt: kjdpe
katta i sekken, miste hovudet, gjere store auge, ta tyren ved homene, falle ifisk, ga pd
sn0rra. Eit ledd i verbfrasen kan ogsa vere opi, men framleis er ogsa subjektet opi: leggje
Xfor hat, gi X blod pd tann, teie X i hel, gi blaffen i X, gi ein god dag i X, setje pris pd
X osv. Det fmst truleg ingen slike idiom som inkluderer eit subjekt.
8.2 Subjektet
8.2.1 Definisjon og allmenn karakteristikk
Ein verbfrase med finitt verb som kjeme kan kombinerast med eit nominal og danne ei
setning. Dette nominalet er subjektet i setninga. Setninga er saleis eit samband mellom
eit nominal i funksjon som subjekt og ein verbfrase i funksjon som predikat (pluss even-
tuelle setningsadverbial, jf. 8.6.4):
Bama spv
Lise kjppte seg ny bil for pengane
Manen er ein gul ost
Subjektet kan definerast formelt pa grunnlag av ordstillinga: Subjektet er eit nominal
som har plassen sin i midtfeltet nar det ikkje star i forfeltet. Dersom fleire nominal star i
midtfeltet, kjem subjektet fyrst av dei:
SUBJEKTET 675
For pengane har Lise kjppt seg ny bil
For pengane kjppte Lise seg ny bil
Mellom finitt verb og subjekt i midtfeltet kan det berre sta adverbial:
Da kjppte ikkje Lise nokon ting
I B-setningar kjem subjektet alltid fpre verbalet (jf. 9.3.2). Eit adverbial kan sta fpre eller
etter subjektet:
Viss Lise ikkje kjppte noko, ...
Viss ikkje Lise kjppte noko, ...
Dersom ein har eit nominal bade fpre og etter verbet, og det ikkje er noko infinitt verb i
setninga, kan det oppsta tvil om kva som er subjekt, som i Ola mfitte ikkje Eva. Normalt
vil ein oppfatte Ola som subjekt her, men med ein viss intonasjon og i ein viss kontekst
kan ogsa Eva tolkast som subjekt. Set ein derimot inn eit hjelpeverb, blir denne tvetydinga
borte:
Ola har ikkje Eva mptt
Ola har ikkje m0tt Eva
Mellom finitt og infinitt verb kan subjektet sta, men ikkje objektet (bortsett fra negerte
objekt i visse tilfelle, sja 9.5.1.3). Derfor ma Eva vere subjekt i den fyrste setninga. Sub-
jektet kan derimot aldri sta i sluttfeltet, sa derfor ma Ola vere subjekt i det andre eksemp-
let ovafor. I B-setningar er det ikkje rom for slik tvetyding, ettersom subjektet der alltid
kjem f0re bade finitt og infinitt verb, og objektet alltid etter:
Viss Ola m0tte Eva, ...
Viss Eva m0tte Ola, ...
Denne posisjonelle definisjonen av subjekt gjer at visse nominalsyntagme som reint logisk
sett kunne reknast som subjekt, likevel ikkje alltid er subjekt i grammatisk forstand. I ei
setning som Det sprang ein elg langs vegen, er det det som er subjekt, og ikkje ein elg. Det
676 SETNINGSLEDD OG SETNJNGSSTRUKTUR
ser vi i setningar med f.eks. eit adverbial i forfeltet og med bade hjelpeverb og hovudverb.
Da blir subjektsplassen heilt tydeleg defmert som plassen mellom dei to verba:
Langs vegen har det sprungi ein elg
Her kjem det pa subjektsplassen, medan ein elg kjem etter hovudverbet, og kan altsa ikkje
vere subjekt (sja elles 8.7).
Subjektet er normalt n0dvendig for a danne ei fullstendig setning og kan berre opptre
saman med finitt verbal. Oftast vil eit utelati subjekt gjere ytringa ufullstendig som setning,
jamvel om slike elliptiske uttrykk kan iungere godt i visse samanhengar: (Kva gjorde Lise
medpengane?) ... Kj0pte seg bil (10.3). Dersom verbalet ikkje er finitt, kan vi heller
ikkje ha eit subjekt:
Lise drpymer om at ho skal kjfipe seg bil
(leddsetning med subjekt og finitt verbal)
Lise drpymer om а к(фре seg bil
(infinitivskonstruksjon utan subjekt)
Subjektet er likevel som regel utelati nar verbet star i imperativ: Gi meg smpret! Det ute-
latne subjektet ved imperativ blir alltid tolka som eit pronomen i 2. person (10.2.3, meh
jf. 7.3.2.4.1 om imperativ av/a).
I ein viss type brevstil kan pronomen i 1. person utelatast, heist i fyrste setninga i ein
tekst:
Viser til innlegg i Adresseavisen (Adresseavisen 1992)
Leser i avisene at radmannen i Trondheim kommune far 0ket sin 10nn
(Adresseavisen 1992)
Sitter na pa en kafe i Paris (postkort)
I leddsetningar kan subjektet ogsa mangle under visse vilkar. Det kan vere flytt ut og
plassert fremst i hovudsetninga (11.4.1):
Dette trur eg kjem til a straffe seg (= Eg trur dette kjem til a straffe seg)
Per veit vi at har gjort det bra (= Vi veit at Per har gjort det bra)
SUBJEKTET 677
I relativsetningar manglar subjektet nar det logisk sett er identisk med korrelatet (11.3.2):
(Kor er den boka) som lag her nettopp (jf. Den boka lag her nettopp)
(Det var eg) som tok henne (jf. Eg tok henne)
8.2.2 Form
8.2.2.1 Nominate leddtypar
Alle nominate leddtypar kan fungere som subjekt:
Substantivfrase:
Den nye boka mi lag her nettopp
Manen er ein gul ost
Ola gjekk ut
Pronomenfrase:
V i kjem snart
Berre du kan gjere det
Ho bak disken sladra
Infinitivskonstruksjon:
Л berre protestere hjelper ikkje
A kjfipe ny bil blir for dyrt
A ga pa kino gjer meg deprimert
Leddsetning:
At han ikkje kjenner svaret, er heilt tydeleg
Atjorda er rund, er no endeleg bevist
Om han kjem att, er svaert usikkert
Leddsetningar og infinitivskonstruksjonar star normalt ikkje i midtfeltet:
* No er at jorda er rund, endeleg bevist
* Derfor vil ikkje a protestere hjelpe
678 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Dette gjer at B-setningar normalt ikkje har ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon
som subjekt, jamvel om eit og anna tilfelle kan f0rekomme:
?Nar at jorda er rund, blir endeleg bevist, ...
?Dersom a protestere ikkje hjelper, ...
(Grunnen til det er ikkje f0rst og fremst) at korleis rettskrivinga ser ut har mindre
a seie for oppslutninga om nynorsken (Syn og Segn 1992)
Dersom leddsetninga eller infinitivskonstruksjonen blir gjort til adledd til determinative!
det, er midtfeltplasseringa mogleg:
No er det at jorda er rund, endeleg bevist
Derfor vil ikkje det a protestere hjelpe
Nar det at jorda er rund, blir endeleg bevist, ...
Dersom det a protestere ikkje hjelper, ...
I dei siste eksempla er subjektet ein pronomenftase med det som kjeme, og da kan det
sta pa same plassen som andre pronomen- og substantivfrasar.
Nar eit pronomen fungerer som subjekt, star det alltid i nominativ:
Vi kjem snart <
Du ma ikkje gjere det
Ho lag her nettopp
8.2.2.2 Formelt subjekt
Subjektet kan vere eit trykklett det utan referanse:
Det regna i heile gar
Det frys pa til natta
Det blir snart kaldare
Formelt er dette eit pronomen som fungerer som nominal og subjekt, men det viser ikkje
til noko utafor setninga, og har saleis ingen semantisk funksjon. Vi kallar det formelt
SUBJEKTET 679
subjekt. I norsk treng vi formelt subjekt fordi det er eit krav at alle setningar (utan dei
med verbalet i imperativ) skal ha eit subjekt, samtidig som det ikkje alltid finst eit ledd
i setninga som eignar seg som subjekt (men jf. 8.2.2.3).
Eit slikt formelt subjekt blir oftast brukt saman med predikat som viser til ein tilstand
eller ei hending som blir sansa (sett, h0rt e.l.). Slike predikat kan ha eit verb som kjeme
som uttrykkjer eit meteorologisk fenomen, som regne, sn0 osv. Men det kan ogsa vere
eit verb som elles kan ha eit personleg subjekt, som ga, banke, rope osv.:
Det knirkar i trappa
Det bankar pa d0ra
Det syng i telefontradane
Det ropar i skogen
Det gar i gangen
Det gikk darlig med ham
Det er ikkje sa greitt
Det rauter i bas, og det grynter i binge (Aftenposten 1995)
Predikatet kan ogsa vere vere eller bli pluss eit predikativt adjektiv med liknande tyding,
som kaldt, mprkt osv.:
Det var fryktelig kaldt i natt
No blir det snart m0rkt
Det er vei like f0r eg ogsa oppdagar dei kviskrande plantane med ormehovud
(Hellesnes 1982)
Ogsa elles kan det bli brukt utan referanse eller med svaert vag referanse, slik at det grensar
mot formelt subjekt:
Det er berre meg
Det er darlege tider (Hellesnes 1982)
Ja, det er sa mange ting (Hellesnes 1982)
(Konduktpren opnar kupedpra og stig inn, han er hpvisk og verdig,) det er jo fprste
klasse (Hellesnes 1982)
Heller ikkje i slike tilfelle kan det uttalast med trykk.
680 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Noko anna er det sjdlvsagt i ein situasjon der nokon ser pa eit bilete, og den eine peiker
og seier Det er meg. Da viser det til ein person pa biletet, og kan ha trykk. Da er det ikkje
formelt subjekt, men eit refererande ledd.
Vi har formelt subjekt det ved setningsklpyving, som blir naermare behandla i 11.3.5:
Det var Kari som farm svaret
Det er no det gjeld
Det var mange ting som gjorde inntrykk pa oss
Det er noen som tror at Elvis lever
Nar subjektet er ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon, kan det flyttast bakarst,
og den opphavlege subjektsplassen blir overteken av det formelle subjektet det. Dette blir
naermare behandla i 11.2.1.6.2:
Det er heilt tydeleg at han ikkje kjenner svaret
Det er svaert usikkert om han kjem att
Det gjer meg deprimert a ga pa kino
Vi har ogsa formelt subjekt i presenteringssetningar, som blir behandla i 8.7:
Det kom ein ny elev i klassa
Det star ein fremmend kar utafor
Det sit fuglar i trea
Endeleg har vi formelt subjekt i ein type passivsetningar, sakalla upersonleg passiv, som
blir behandla i 8.8.3.4:
Det vart dansa heile natta
Det vart baka br0d
Det blir delt ut premiar
Her har vi formelt subjekt anten fordi det ikkje er noko anna ledd som kan vere subjekt
(verbet er intransitivt), eller fordi objektet i aktivsetninga blir staande pa objektsplassen.
SUBJEKTET 681
8.2.2.3 Ikkje-nominalt subjekt
Regelen om at subjektet skal vere eit nominal, gjeld ikkje absolutt. I somme tilfelle kan
subjektet vere ein preposisjonsfrase. Det gjeld fyrst og fremst bruken av der som formelt
subjekt:
Der er ikkje mykje i avisene (Obrestad 1976)
Borte i den arbeids-brusande bygda var der nok fullt av soger om korleis det gjekk
nar Mattis Tust ville arbeide (Vesaas 1957)
Def gar ingen vei tilbake til det du engang forspmte (Overland 1965)
Formelt subjekt der blir brukt i presenteringssetningar og i upersonlege passivsetningar.
I talemalet er skilnaden mellom det og der som formelt subjekt fyrst og fremst geografisk
betinga. Der blir brukt i Telemark, Agder, det sprlege Vestlandet, Namdalen og Nord-
Noreg. Der blir ogsa brukt i konservativt bokmal, uavhengig av talemalsbakgrunn. Elles i
Norden finst der i dansk og sprsvensk. I resten av Norden bruker dei det.
Jamvel om alle setningar i prinsippet skal ha eit subjekt i modeme norsk, finst det framleis
dpme pa at subjektet heilt kan mangle. Det dreier seg da heist om tilfelle der ein elles ville
ha venta eit formelt subjekt det eller der.
I slutten av kapitlet er gitt en kort liste over verker som kan konsulteres
(Mathiassen 1990)
Her bygges for dine bompenger (skilt ved vegarbeidsomrade) (I staden for Her bygges
det ...)
Av og til kan der likevel ha eit klart lokalt innhald, saerleg nar setninga elles ikkje inneheld
eit adverbial:
Der er firiskt og varmt (Obrestad 1976)
Der kunne lett ha gatt eit halvt dusin (Obrestad 1976)
Mykje flesk var der ikkje (Vesaas 1957)
(Det lukta reint der,) anna var der mest ikkje (Vesaas 1957)
Ordet her kan ogsa stundom brukast pa ein liknande mate. Da er det lokale innhaldet ogsa
heilt tydeleg:
682 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Her blaser forferdelig pa kysten
Her var lagt rugdetrekk over huset hans (Vesaas 1957)
I materialet er her 7 eksempler pa at korrelat og relativsetning ikke skilies
(Christoffersen 1981)
Her er nemleg dobbelt opp av dei (Vesaas 1957)
Da ville her bh fullt (Vesaas 1957)
Her kan ikkje brukast med heilt avsvekka, ikkje-lokal tyding, slik der kan. Der kan kom-
binerast med eit adverbial med «motsett» tyding, det kan ikkje her.
Der er mange studentar her inne
Der er mange studentar der ute
Her er mange studentar her inne
*Her er mange studentar der ute
Der og her med lokal tyding er eigentleg preposisjonsfrasar, og skulle ikkje kunne fun-
gere som subjekt etter definisjonen. Likevel er det grunnar for a rekne dei som formelie
subjekt. For det fyrste kan dei normalt ikkje fa trykk. For det andre star dei pa subjekts-
plassen i midtfeltet, nar dei ikkje star i forfeltet. Pa same maten kan vi forklare bruken av
her og der i leddsetningar. Vilkarssetningar med subjunksjon og nominale leddsetningar
med utelati at er alltid B-setningar. I slike setningar ma subjektet komme fpre verbet. Det
gjeld ogsa trykklett her og der.
Somtid syntest Mattis her var sa vakkert som ingen annan stad han hadde sett
(Vesaas 1957)
I morgon gar eg, slik Hege vil, dersom her ikkje er torever (Vesaas 1957)
Ein av dei var stansa ut sa der var hoi gjennom (Hellesnes 1982)
Eit vanleg adverbial kan ikkje setjast inn pa plassen at her eller der i desse setningane:
*dersom ute ikkje er torever.
For det tredje har ikkje desse setningane noko anna som kunne vere subjekt. Desse
setningane, som trass alt er ganske vanlege, ville matte reknast som subjektlause, og det
er i strid med eit grunnprinsipp i norsk grammatikk.
I enkelte tilfelle kan det vere grunn til a rekne ogsa andre preposisjonsfrasar som sub-
jekt:
Dit er ikkje langt
I natt har ingen grense (Hansen 1990)
SUBJEKTET 683
Etter arbeidstid er nok min beste tid pa dpgnet (Vinje 1970)
I gar kommer aldri tilbake (Staalesen 1989)
Slike preposisjonsfrasar refererer ikkje berre til eit forhold mellom to einingar; dei kan
ogsa brukast som namn pa stader eller tidsrom. Dermed har dei same semantiske funk-
sjon som eit nominal, og det gjer det mogleg for dei a fungere som subjekt.
8.2.3 Syntaktiske eigenskapar
Subjektet speler ei bestemt rolle i samband med mange syntaktiske prosessar. Ved sida av
sjplve plasseringa i setninga er slike eigenskapar med pa a gjere det mogleg a identifisere
subjektet i setninga og skilje det fyrst og fremst fra objektet. Mange av dei fenomena vi
nemner nedafor, kjem vi tilbake til i seinare kapittel, ettersom dei speler ei viktig rolle i
norsk grammatikk.
- Passiv: Nar ei setning blir gjort om fra aktiv til passiv, blir alltid aktivsubjektet fjema
fra sin funksjon som subjekt. Dette skjer anten ved at det blir heilt utelati fra setninga,
eller ved at det blir gjort til utfylling til preposisjonen av.
Kare spiste kaka —> Kaka ble spist (av Kare)
Eit objekt kan derimot bli staande som objekt, Det ble spist kaker, eller det kan bli subjekt
i passivsetninga (som i eksemplet ovafor) (jf. 8.8.3.4).
- Imperativ: Det nominalet som blir stroki nar verbalet star i imperativ, er alltid subjektet:
Du passar deg
Pass deg!
*Dupass!
(Jf. 10.2.3.)
- Sideordning av setningar: Nar subjektet er identisk i to setningar som er bundne sarnan
med ein konjunksjon, kan det strykast i den andre setninga:
684 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Knut fekk eit brev og opna det med ein gong
Knut fekk eit brev og han opna det med ein gong
* Knut fekk eit brev og han opna med ein gong
I det fyrste eksemplet kan subjektet for opna vere stroki, ettersom det er identisk med
subjektet for fekk. Vi har da ei setning med to sideordna predikat og eitt sams subjekt.
Som vi ser av det andre eksemplet, kan ein ikkje normalt stryke eit objekt pa same maten,
sjplv om det er identisk med objektet i den fpregaande setninga.
Heller ikkje kan eit objekt strykast under identitet med eit fpregaande subjekt, eller eit
subjekt under identitet med eit fpregaande objekt:
Brevet kom i posten og Knut opna det med ein gong
* Brevet kom i posten og Knut opna med ein gong
Knut fekk eit brev og det vart opna med ein gong
* Knut fekk eit brev og vart opna med ein gong
Derimot kan objekt ved mange verb stiykast dersom det er uspesifisert, slik vi alt har sett
i 7.4.3. Det er sjplvsagt umogleg ved subjekt, ettersom alle setningar ma ha eit subjekt pa
overflata:
Ola spiste blptkake
Ola spiste (noe)
* Spiste blptkake (i tydinga ‘Noen spiste blptkake’)
- Utelating i infinitivskonstruksjonar: Infmitivskonstruksjonar kan sjaast pa som eit slags
leddsetningar. Ein viktig skilnad er likevel at subjektet ikkje er uttrykt, medan andre ledd
kan sta som i vanlege setningar (sja 11.2.1.4.2):
a spise jordbaer om sommeren
at hun spiser jordbaer om sommeren
*a hun spise jordbaer om sommeren
Infinitivskonstruksjonen har likevel oftast eit underforstatt subjekt, som kan vere repre-
sentert i oversetninga:
SUBJEKTET 685
Det er Olgas dr0m a bes0ke familien sin (Jf. Det er Olgas dr0m at hun (= Olga)
kunne bes0ke familien sin)
Om ein har tilsvarande leddsetningar der andre ledd, til d0mes objektet, er identisk med
eit ledd i oversetninga, sa kan ein ikkje lage infinitivskonstruksjonar pa same maten. Det
er derfor ingen infinitivskonstruksjon som pa tilsvarande mate svarar til Det erfamiliens
dr0m at Olga skulle besfike dem.
- Antesedent for stroki subjekt: Nar eit adverbial bestar av ein preposisjonsfrase med infi-
nitivskonstruksjon som utfylling, er det underforstatte subjektet for infinitiven det same
som subjektet i setninga:
Han vaska golvet utan- a bli vat
*Han vaska golvet utan a bli reint
(Han vaska golvet utan at det vart reint)
(Jf. 11.2.1.4.2.2.)
- Refleksiv: Eit refleksivpronomen (seg) eller refleksivt determinativ (sin) viser alltid til
eit nominal i same setning. Som regel er dette nominalet (antesedenten) subjektet i set-
ninga: Han sag seg i spegelen. I spesielle tilfelle kan ogsa andre ledd vere antesedent,
men subjektet kan alltid vere det (nar verbet elles er av den typen som fillet eit refleksiv).
Ei setning som Han fann henne i senga si kan saleis vere tvetydig i visse samanhengar,
men det mest nserliggjande er nok a tolka det som hans seng (jf. 13.2.2).
- Baklengs pronominalisering: Eit pronomen kan ha eit ledd i ei fpregaande eller over-
ordna setning som antesedent. Dette kan vere ledd av ulike slag, t.d. subjekt eller objekt.
Derfor kan han i Nils ville gjeme treffe Hans nar han likevel var i byen vise anten til Nils
eller til Hans. Men eit pronomen i ei fprestilt leddsetning kan ha sin antesedent i over-
setninga ogsa om pronomenet pa den maten blir staande f0re antesedenten, som i Nar
han likevel var i byen, ville Nils gjeme treffe Hans. I dette tilfellet er det berre subjektet
i oversetninga som kan vere antesedent, og denne siste setninga er derfor ikkje tvetydig
pa same maten; han kan berre vise til Nils (jf. 13.3.1).
- Obligatorisk som'. Nar subjektet i ei relativsetning er identisk med det nominalet som
relativsetninga er adledd til, og altsa stroki, er subjunksjonen som obligatorisk. Nar eit
anna nominal er stroki i relativsetning, er som valfritt (i restriktive relativsetningar):
686 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Her er den boka som nettopp kom ut
Her er den boka (som) du bpr lese
Det same gjeld ved setningsklpyving (11.3.5), og noko liknande finn ein ogsa i indirekte
spprjesetningar. Her ma det sta eit som etter spprjeordet dersom det er subjekt i setninga.
Elies er ikkje som brukande pa denne plassen:
Ho spurde kven som hadde gjort det
?Ho spurde kven som eg hadde mptt
(Jf. 11.2.1.3.)
- Kvantorflytting: Ein kvantor kan flyttast ut or ein substantivfrase og plasserast pa adver-
bialplassen i midtfeltet dersom substantivfrasen er subjekt, men ikkje elles:
Begge foreldra hennes er oppvaksne i byen
Foreldra hennes er begge oppvaksne i byen
Ho har mista begge foreldra sine
*Ho har begge mista foreldra sine
(Jf. 9.8.3.)
- Etterhengsspprsmal: Vi kan stille spprsmal ved a hengje pa ei sppijesetning etter ei
vanleg utsagnssetning: Du er fra Drammen, er du ikkje? Sekvensen er du ikkje kan vi
kalle eit etterhengsspprsmal. I slike etterhengsspprsmal er det alltid subjektet som blir
teki opp att med eit pronomen:
Leif elskar Ase, gjer han/*ho ikkje?
(Jf. 9.7.2.)
SUBJEKTET 687
8.2.4 Semantiske eigenskapar
8.2.4.1 Roller
Det er ikkje mogleg a gi ein enkel semantisk karakteristikk av subjektet. Men det finst
likevel visse allmenne prinsipp som avgjer kva semantisk rolle (sja 1.6) subjektet har i
dei einskilde tilfella. Dette er avhengig av kor mange og kva slags roller verbet deler ut.
Hovudprinsippet er at subjektet far «velje fyrst» i rollehierarkiet (1.6.1).
Det formelle subjektet det/der er utan innhald og dermed utan rolle. Det gjeld anten
det star til eit verb som ikkje deler ut roller, som i Det regnar, Det sn0r, eller til passiv
av eit intransitivt verb, som i Det arbeides hardt, Det ble danset til langt pa natt. Verb
som deler ut roller, kan ogsa ha formelt subjekt. Rolla blir dermed tildelt eit anna ledd i
setninga: Det arbeider ei jente i hagen (meir om slike setningar i 8.7).
I setningar med berre ei rolle kan subjektet elles ha alle slags roller:
Agens: Ho arbeider hardt
Vinden ular
Recipiens: Han ser godt
Dei lid vondt
Han vart sparka
Patiens: Eg sovna
Bpkene forsvann
Problemet oppstod i gar
Sykkelen vart stolen
Dersom subjektet for eit transitivt verb viser til ein livlaus gjenstand eller eit abstrakt,
og objektet er eit refleksivpronomen, har i regelen bade subjektet og objektet ei patiens-
rolle:
Dpra opna seg sakte
Vatn utvider seg nar det frys
Ryktet spreidde seg raskt
Situasjonen har ikkje forverra seg
Nar verbet deler ut to roller, er subjektet agens eller recipiens. Dersom det er agens, kan
objektet vere recipiens eller patiens. Dersom subjektet er recipiens, kan objektet berre
vere patiens:
4
688 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Agens: Kari sparka Per
Raset knuste huset
Recipiens: Per fekk ny sykkel
Vi sag eit raudt hus
Bama liker sjokolade
Ho vart overrekt ein medalje
Nar verbet deler ut tre roller, som i Vi gav Ole ny sykkel, har kvart ledd si rolle, og sub-
jektet er normalt agens.
Visse subjekt med agensrolle kan ogsa ha ei anna rolle samtidig. I setninga Arne kom
straks, uttrykkjer subjektet den som utfprer ei handling, men det tyder ogsa at dette subjektet
skitter opphaldsstad (er gjenstand for handlinga), og ein kan derfor seie at det ogsa har ei
patiensrolle. I Brevet kom i posten er denne patiensrolla den dominerande. I Ole kjppte ny
sykkel er Ole den som utfprer handlinga (agens), men han er ogsa mottakaren (recipiens).
8.2.4.2 Referanse
I talemal og dermed i talemalsnaert skriftsprak har subjektet i regelen unik referanse. Dette
er gjeme uttrykt pa ein av fplgjande matar:
- substantivfrase med kjeme i bestemt form:
Byen ligg ved kysten
- proprium:
Bergen ligg ved kysten
- pronomen:
Ho fortalde alltid grove historier
- slektskapsord:
Bestemor fortalde alltid grove historier
SUBJEKTET 689
Slektskapsorda i eintal fungerer her som eit slags proprium. Ikkje alle slektskapsord kan
brukast pa denne maten. Det gjeld stort sett berre mor, far (mamma, pappa) og samansette
slektskapsord med desse som sisteledd, og i visse tilfelle ogsa tante og onkel og ord med
tilsvarande tyding. Nar desse slektskapsorda blir brukte slik, er det alltid eit underforsatt
possessiv i fyrste person (Bestemor mi, osv.).
Ein substantivfrase med kjeme i ubestemt form har ogsa unik referanse dersom han
har
- possessivt eller demonstrate adledd:
Min oppgave er ikke bare a gjenkalle i erindringen flest mulig konkrete detaljer
(Kittang & Aarseth 1968)
Det parti som kan 10se dette, skal fa min stemme
Wassmos bpker selger best i ar
- kvantor med spesifikk referanse (sja 1.6.2):
Somme medlemmer kjem til a rpste imot framlegget
At kvantorar kan ha spesifikk referanse, ser vi ekstra tydeleg nar vi har to substantivfrasar
med kvantorar i same setning. Da vil subjektet fa ei spesifikk talking, og det andre leddet
ei ikkje-spesifikk. Jamfpr for eksempel desse to setningane:
Mange studentar kjem pa alle fprelesningane
Det kjem mange studentar pa alle fprelesningane
Her har vi dei to kvantorane mange og alle. I den fyrste setninga er mange studentar sub-
jekt; leddet har spesifikk referanse. Det er tale om ei bestemt gruppe studentar som gar pa
alle fprelesningane. Dei same studentane kjem pa alle saman. Den andre setninga inne-
held dei same substantivfrasane, og verbalet er det same, ja rekkjefplgja mellom subst-
antivfrasane er ogsa den same, men leddet mange studentar er no ikkje subjekt; mange
har derfor ikkje npdvendigvis spesifikk referanse. Den andre setninga tyder at talet pa dei
som kjem, er hpgt, men det kan godt vere ulike personar kvar gong.
Ein allkvantor (alle, heile, hver\kvar) refererer til heile mengda, og har dermed n0d-
vendigvis spesifikk referanse: Alle bam liker tran. Men ogsa eksistenskvantorane somme
690 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
og noen\nokon kan seiast a ha spesifikk referanse. Dei tyder ‘ein viss/visse av ei bestemt,
avgrensa mengd’. Dei kan fungere som subjekt: Noen kunder foretrekker de mellomstore.
I nynorsk og i somme dialektar kan noen slik det er brukt her, skiftast ut med somme.
Noko anna er det nar noen\nokon fungerer naermast som ein ubestemt artikkel i fleirtal.
Da er det trykklett, og substantivfrasar med eit slikt nokon er sjeldan subjekt i naturleg
talemal, og heller ikkje kan det erstattast av somme: Det var noen/*somme ungdommar
der.
Leddsetningar som inneheld den nye informasjonen i ytringa, er ikkje spesifikke og
kan ikkje sta som subjekt: *At toget varforseinka, vart sagt (meir om leddsetningar i slike
funksjonari 11.2.1.2).
Ubestemte substantivfrasar kan likevel fungere som subjekt nar dei har generisk refe-
ranse (sja 1.6.2):
Ubestemte substantivfrasar kan fungere som subjekt
Ei setning bestar av subjekt og predikat
Ein elefant kan bh hundre ar
Lpype ma legges slik at den ikke forvolder skade pa naturen
Denne bruken ligg naer opp til den funksjonen ein allkvantor har (Alle setningar ..alle
Ifiyper ...). Verbalsubstantiv kan ogsa oppfattast som generiske uttrykk i setningar som:
Rdyking er forbodi her
Begrensning av forurensende fly- og biltransport er transport- og samferdselspo-
litikk. Endring av folks kjppevaner er forbrukspolitikk. Innfpring av miljpavgifter
er en del av skatte- og avgiftspolitkken (Aftenposten 1992)
Slike konstruksjonar har da same funksjon som infinitivskonstruksjonar (= A rpyke her
osv.).
Ein saerskild type generisk subjekt har ein i setningar som:
Ein ny formann ville ikkje vere sa dumt
Drosje er dyrt
Her kan subjektet samtidig tenkjast som «logisk objekt» for eit utelati verb i infinitiv.
Setningane ovafor kan saleis parafraserast som:
SUBJEKTET 691
A fa ein ny formann ville ikkje vere sa dumt
A ta drosje er dyrt
Dette er da forklaringa pa at dei kan vere ubestemte jamvel om dei altsa star som subjekt,
samtidig som vi ogsa har ei forklaring pa at predikativet star i npytrum, slik det elles alltid
gjer nar subjektet er ein infinitivskonstruksjon. (Meir om slike setningar i 8.5.4.2.1.2 og
i 11.2.1.6.2.)
Pa liknande vis kan ein i nokre tilfelle forklare at preposisjonsfrasar kan fungere som sub-
jekt:
Til Tromsp blir for langt
A reise til Tromsp blir for langt
Meir generelt kan ein ubestemt substantivfrase med innhaldet X tyde ‘det at X fmst’
snarare enn berre a referere til dette X:
Apent Mat.-Nat. straffer seg (Universitas 1994)
Mange partier splitter stemmene (Aftenposten 1994)
Den siste setninga kan saleis vere tvetydig, ettersom subjektet ogsa rett og slett kan vise
til ‘mange parti’, men den mest nasrliggjande tolkinga er ‘det at det finst mange parti’.
I skriftsprak er det slett ikkje uvanleg med brott pa regelen om unik referanse for sub-
jektet:
Gjennom romantikkens poetiske genier ble en ny lyrisk inspirasjon frigjort (Kittang
& Aarseth 1968)
Et par eksempler til vil vise oss akkurat det samme (Kittang & Aarseth 1968)
En bombetrussel ble 10rdag formiddag innringt til lederen for den antinazistiske
aksjonen i Trondheim (Adresseavisen 1992)
8.2.4.3 Kjend informasjon
Subjektet er normalt ikkje berar av det nye ein vil ha sagt i setninga:
Det var ein gong ein konge. Han hadde tre spner. Den eldste heitte Per
692 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
I desse tre setningane er ein konge, tre s0ner og Per ny informasjon i kvar av dei. Ingen av
desse er subjekt i si setning. Subjektet har anten ingen referanse i det heile, som det i den
fyrste setninga, eller det er eit pronomen (han) som viser til ein substantivfrase i setninga
like fpre, eller det er ein substantivfrase (den eldste - rett nok med utelaten kjeme) som
viser til eit element av ei mengd som er nemnd i setninga like f0re. Det same forholdet
finn ein ogsa i sp0rsmal-svar-sekvensar. Svaret pa eit spprsmal blir normalt ikkje gitt
som subjekt. Derfor er fplgjande dialog unaturleg:
A: Kven er pa kjpkkenet?
B: Nils er pa kjpkkenet
I replikken fra В er det nettopp subjektet, Nils, som er svaret pa spprsmalet, og som
inneheld den nye informasjonen, og det er ikkje vanleg i norsk. Noko anna er det om
svaret til В berre er det eine ordet Nils. Nar ei ytring bestar av eitt ledd, ma det leddet
bere ny informasjon. Berre ledd med kjend informasjon kan utelatast. Om ein skal sja pa
ytringa Nils i ein slik samanheng som ei forkorta setning, er likevel ikkje Nils subjekt i
den setninga. Nils er forkorting av f.eks. Det er Nils.
I visse tilfelle kan ein likevel finne setningar der subjektet inneheld ny informasjon.
Da er det gjeme slik at subjektet refererer til eit element innafor ei kjend mengd. Den
mengda som subjektet er ein del av, kan anten vere kjend fra f0r, slik at sendaren gar ut
ifra at mottakaren veit kva for mengd det gjeld, eller mengda kan bli gjord kjend gjennom
samtalen ved at alle elementa blir rekna opp. Endeleg kan mengda aktualiserast ved at
eitt element blir sett i kontrast til resten av mengda. Om vi gar tilbake til det vesle dialog-
utsnittet ovafor, som altsa verka unaturleg, sa kan vi mykje lettare akseptere det dersom
vi tenkjer oss ein situasjon der sppijaren veit at ei viss gruppe personar, blant dei Nils,
er a finne i huset, og at han har grunn til a ga ut ifra at minst ein av dei er pa kjpkkenet,
ettersom dei er spreidde rundt om i alle romma i huset. I ein slik spesiell kontekst vil
dialogen verke mykje meir naturleg. Dette ser ein tydeleg om ein tek ein typisk gruppe-
situasjon som ei skoleklasse. Laeraren har forklart noko og sp0r:
- Kven har forstatt dette?
- Frode har forstatt det
Frode er ein gut i klassa, og ein av elevane veit at Frode har forstatt det. Han nemner ein
av ei kjend mengd, og kan bruke eit ledd som pa eit vis inneheld ny informasjon, som
subjekt. Den mengda som noko h0rer til, er kjend informasjon, men kva for medlem av
DIREKTE OBJEKT 693
mengda som blir nemnd, er ikkje kjent; likevel kan det altsa vere subjekt. Eit slikt ledd
kan ogsa sta i kontrast til resten av mengda, som blir aktualisert som kjend bakgrunns-
informasjon:
- Ingen skjdnner dette
- Jan, Frode skjdnner det
- Dei andre skjdnner ikkje dette
- Nei, men Frode skjdnner det
Her er det tale om ‘ingen’ og ‘dei andre’ innafor ei viss mengd, som ogsa Frode hdrer
til. Saleis er leddet berar av bade kjend og ny informasjon.
Mengda kan ogsa vere kjend fordi alle elementa blir rekna opp. Ei rad setningar kan
f.eks. fdlgje etter einannan slik at subjekta i kvar einskild setning utgjer ledd i ei opprek-
ning:
- Kven kjem i morgon?
- Knut kjem, Nils kjem, og kanskje kjem Leif, og
Her er kvart ledd ogsa del av ei mengd, og ved ein spesiell intonasjon blir det signalisert
at dei andre delane av mengda ogsa vil bli nemnde.
Ogsa fra prinsippet om at subjektet skal ha kjend informasjon, finst det rikeleg med
unntak i skriftsprak, ikkje minst i nyheitssprak:
Tre menn fra Midt-Troms omkom da reketraleren «Njord» fra Tromsd forliste
(Adresseavisen 1992)
Den skadeskutte kongedma «Berit» havnet pa operasjonsbordet i gar
(Adresseavisen 1992)
8.3 Direkte objekt
Objektet er ei utfylling til verbet. Det er hovudverbet som avgjer om setninga kan ha
objekt eller ikkje, og kva slags form og innhald objektet kan ha (sja 7.4). Vi skil mellom
direkte og indirekte objekt. Dette underkapidet handler om direkte objekt, som vi rett og
slett omtalar som objekt. Indirekte objekt blir behandlai neste underkapittel (8.4). Objektet
694 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
kan ogsa sta i samband med andre setningsledd, sserleg eit predikativ eller ein infinitiv.
Objektspredikativ blir behandla for seg under 8.5, og objektsinfinitivar i 11.2.1.5.
8.3.1 Form
8.3.1.1 Nominale leddtypar
Alle nominale leddtypar kan fungere som objekt: substantivfrasar, pronomenfrasar, infi-
nitivskonstruksjonar og leddsetningar.
8.3.1.1.1 Substantivfrase
Ho la den nye boka her
Har du sett maneril
Dei kasta ut Ola
Substantivfrasar av alle slag kan fungere som objekt pa same maten som subjekt. Dess-
utan kan objektet ogsa besta av ein naken substantivfrase (jf. 3.4.1.4):
Ola har fatt ny sykkel
Vi hadde menighetssfister i Afjord den gang (Almas og Gullestad 1990)
Hun ble sa glad fordi noen ville lage snfimann til henne (Prpysen 1964)
Dottera skifter tak i hankane pa sinkbaljen (Flpgstad 1985)
To ar seinare hadde dei hus pa byanlegget (Flpgstad 1985)
Hans liv fikk alvor fra dette pyeblikk av (Bjprneboe 1955)
Men papir fra folkeskolen hadde hun ikke fatt (Bjprneboe 1955)
Jeg haper han har bedre hue enn mora si (Bjpmeboe 1955)
Slike substantivfrasar kan normalt ikkje brukast som subjekt eller indirekte objekt: *Sn0-
mann smelta i natt, *Vi gav sn0mann ein stor svart hatt. Heller ikkje som objekt kan ein
slik naken substantivfrase alltid brukast: * Vi sag snfimann. For at vi skal kunne brake dei,
DIREKTE OBJEKT 695
ma objektet ha generisk tyding, og det ma ogsa heist ha ei slags eksistens-tyding, som
regel knytt til verb med innhald som ‘ha, eige, fa, skaffe’ osv. Slike kombinasjonar av verb
og substantivfrase utan determinativ dannar pa ein mate eit tettare grammatisk samband
i og med at posisjonen etter eit verb er npdvendig for at determinativet kan mangle.
Nokre slike samband utgjer ogsa ei semantisk eining: gi beskjed (= ‘melde, seie fra’),
kjpre bil (= ‘bile’), lage mat (jf. engelsk ‘to cook’) osv. Andre slike tette samband er:
byggje hus, bryggje pl, hogge ved, bere ved, ga tur, vaske golv, leggje vin, leggje kabal,
sparke ball, skrive brev, spele piano, spele kort, studere sprak. Mange av desse har eit
tilsvarande verbalsubstantiv med objektet som fyrsteledd (2.2.2.1): bilkjpring, matlaging,
husbygging, plbrygging, vedhogst, turgaing, golwask, pianospel, sprdkstudium.Ved andre
slike samband ligg hovudinnhaldet pa objektet, medan verbet har ei svaert generell tyding:
avleggje bespk, Jinne stad, fd lov, fd sjokk, fd/hafeber, gjere lykke, gjere motstand, halde
munn, halde selskap, innga ekteskap, reise kritikk, sla alarm, sldfplgje, stille krav, ta
eksamen, ta buss, ta plass, taferie, ta hemn, ta fart, ta slutt, yte motstand. Dei fleste
av desse substantiva er allereie verbalsubstantiv, sa her finst det sjeldan verbalsubstantiv
danna av verbet pluss objektet.
I austnorsk kan uttrykket/d lov ogsa utgjere ei fonologisk eining ved at verbet far trykk
og tonem 2, mens substantivet naermast blir staande utan eige trykk. Trykk og tone blir da
som ved f.eks. ga av, jf. 8.3.1.2.1.
8.3.1.1.2 Pronomenfrase
Nar eit pronomen aleine star som objekt, star det i akkusativ:
Eg kjenner henne
Dei sag oss ikkje
Jeg fant dem
Seg sjplv klandrar han aldri
Vi kjenner ikkje han i d0ra
Nar pronomenet har adledd, kan det av og til sta i nominativ ogsa som objekt. Dette gjeld
fyrst og fremst pronomen i 3. person fleirtal fpre ei relativsetning, der ein slik bruk er
svaert utbreidd i bokmal, saerleg nar det er subjektet som er relativisert:
696 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
... et samfunn som ikke tolererer de som er annerledes (Klassekampen 1993)
De ma prate litt om dansen og de som var der (Elstad 1977)
Det refleksive pronomenet kan vere objekt pa linje med andre nominate leddtypar; det
kan da eventuelt forsterkast med sjplv: Ho vaskar seg (sj0lv)/Ho vaskar bamet. Dersom
verbet er slik at det normalt ikkje blir brukt refteksivt, er sjplv obligatorisk: Han opererte
seg sjplv; Ho hatar seg sjplv. Pa den andre sida kan seg ved visse verb sta som eit naermast
innhaldstomt objekt; sjplv er da som regel utelukka: angre seg, boltre seg, (for)undre seg,
glede seg, liste seg, kose seg, ncerme seg, oppfpre seg, te seg, skynde seg, befinne seg,
beherske seg, besinne seg, bestemme seg, forplikte seg, fortape seg, greie seg, skamme
seg, opne seg, reise seg, spreie seg, uttale seg.
Eit refteksivt objekt utan eigentleg semantisk rolle kan danne eit fast uttrykk saman
med ein preposisjon: ta seg saman, skilje seg av med, sja seg fpre, tenkje seg om, tame
seg opp.
8.3.1.1.3 Infinitivskonstruksjon og leddsetning
Infinitivskonstruksjonar er innleidde av a:
Vi prpvde a protestere mot uretten
Ho liker a ga pd kino
No har han laert a symje
Leddsetningane kan vere av ulike slag. Det vanlegaste er nominate leddsetningar, slike
som er innleidde med at, om eller eit spprjeord:
Dei pastar at jorda er rund
Vi veit ikkje om dei kjem i dag
Vi veit iklge kva vi skal tru
Leddsetningar innleidde med spprjeord kan ogsa vere ubundne relativsetningar (jf.
11.3.2.2): Han gjpr hva han har Icert (Bjprnstad 1977).
At-setningar kan vere A- eller B-setningar, og saerleg dersom dei er B-setningar, kan
at utelatast (jf. 11.2.1.2.2):
Eg veit at det ikkje kan vere sant
Han sa at no fekk det vere nok
Eg trur ho alt harfunni svaret
DIREKTE OBJEKT 697
8.3.1.2 Preposisjonsobjekt
8.3.1.2.1 Del av enkle verbfrasar
Em preposisjonsfrase kan fungere som objekt. Preposisjonen har da ei avsvekka eller
abstrakt tyding, og er betinga av det verbet han star til, ikkje av noko konkret innhald (jf.
6.1.2.3.8):
Ho leitte etter den nye boka
Vi ventar pa drosje
Dei sprgjer for seg sjplve
Vi snakka om ferien
Han tenkte pa hva hanhadde hprt
Han lurte pa om de ville vise seg
Jeg stoler pa at de kjenner veien
De sprget for a fjeme sporene
Nar preposisjonen har eit konkret innhald og kan veksle med andre preposisjonar etter
same verb, har vi adverbial: Ho bur i byen/ved kysten/oppe pd fjellet osv. (jf. 8.6.2.1.1).
Somme grammatikarar vil rekne utfyllinga til preposisjonen aleine som objekt, og preposi-
sjonen som del av verbalet. Pa den maten ville objektet bli ein meir einsarta nominal kategori,
medan ein far problem med korleis ein skal behandle preposisjonen i analysen. Preposisjo-
nen kan nemleg ogsa iblant fplgje det nominale leddet til forfeltet: Pd meg ventar dei aldri,
og dersom eit slikt verb star utan objekt, star det ogsa utan preposisjon: Vi ventar (*pa).
Men det viktigaste omsynet her er nok at det finst andre samband av verb + preposisjon
+ nominal, der nominalet ikkje er utfylling til preposisjonen, jf. 6.1.2.3.8 og 8.6.2.1.1. Her
reknar vi altsa heile preposisjonsfrasen som objekt.
Akkurat som eit objekt utan preposisjon kan besta av ein naken substantivfrase (sja ovafor
8.3.1.1.1), kan ogsa eit preposisjonsobjekt innehalde ein slik substantivfrase:
Eg ventar pa drosje
Har nokon tenkt pa diligent?
Du ma sprgje for rom
Preposisjonsobjekt har same semantiske relasjon til verbet som eit anna objekt: Ho letter
etter arbeid (jf. Ho sfikjer arbeid). Sambandet av verb + preposisjon er altsa fast, slik at
st
698 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
ved dei fleste verba er det berre ein preposisjon som kan brukast til a innleie objektet
Det heiter saleis alltid leite etter noko, vente pa nokon som objekt. (Ein kan likevel godt
leite under bordet, vente ved brua osv., men da er preposisjonsfrasen adverbial, og ikkje
objekt.) Som det gar fram av dpma ovafor, kan utfyllinga til preposisjonen vere alle for-
mer for nominal leddtype.
Det er stor overflatisk likskap mellom verb med preposisjon og objekt og verb med
preposisjonsobjekt. Jamfpr eksempla ovafor med fplgjande eksempel:
Han drakk opp vinen
Hun laste igjen dpra
De gjorde om stua
Har du fylt ut kupongen
Ho bles ut lyset
Han farm opp krutet
Begge typane har ein preposisjon og ein substantivfrase i sluttfeltet, men det er viktige
semantiske og syntaktiske skilnader mellom dei. I eit preposisjonsobjekt star nominalet
som utfylling til preposisjonen:
DIREKTE OBJEKT 699
I konstruksjonar med preposisjon og objekt er preposisjonen eit eige setningsledd,
adverbial, og nominalet star som utfylling til verbet og er altsa vanleg objekt:
I den siste typen konstruksjonar kan preposisjonen og substantivfrasen byte plass, slik
regelen er nar nominalet er eit trykklett pronomen:
Han drakk han opp
Hun laste den igjen
De gjorde den om
osv.
Ei slik ordstilling er som venta umogleg ved preposisjonsfrasar med utfylling, ettersom
eit nominal normalt fplgjer etter ein preposisjon som det er utfylling til: *Eg stolar henne
pd, *Vi snakka han om.
Det er ogsa andre systematiske forskjellar som fplgjer av, og kan forklarast ut ifra,
desse to strukturane:
- I setningar med formelt subjekt ma objektet vere ubestemt (Det vart skoti ein elg /
*elgen - jf. 8.8.3.4). Derimot kan utfyllinga til ein preposisjon vere bestemt i setningar
med formelt subjekt:
*Det vart drukki opp vinen
*Det ble last igjen dpra
*Det ble gjort om stua
Det vart leitt etter boka overalt
«3
700 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Det ble stolt pa myndighetene
Det vart snakka om ferien
- Dersom same verb fprekjem i to samanbundne setningar med forskjellig subjekt og
objekt, kan verbet utelatast i den andre setninga (Per kjbpte ost og Kari (kjdpte) br0d -
jf. 12.4.2). Ved ei slik utelating blir ogsa ein eventuell preposisjon utan utfylling stroken,
medan preposisjonen i eit preposisjonsobjekt ma takast opp att:
Per las ut boka og Kari avisa
*Per stola pa rykta og Kari avisene
*Per las ut boka og Kari ut avisa
Per stola pa rykta og Kari pa avisene
- Ein preposisjonsfrase skal kunne sta i forfeltet. Dette er rett nok ikkje saerleg vanleg nar
det gjeld preposisjonsobjekt, men i visse kontekstar kan det likevel fprekomme. Elies er
det heilt umogleg:
Etter boka leitte vi overall
Pa myndighetene stoler vi ikke
Om ferien snakket hun aldri
* Opp vinen drakk dei
* Igjen dpra laste ho
* Om stua matte vi gjera
- Ein annan skilnad gjeld uttalen. Bade ved preposisjonsobjekt og ved preposisjonar utan
utfylling kan verbet og preposisjonen uttalast som eitt ord. Det vil seie at dei til saman
har hovudtrykk berre pa ei staving. Vi har da tre moglege mpnster i norsk: 1. Trykk pa
fyrste staving og tonem 1 (som i skitur), 2. Trykk pa fyrste staving og tonem 2 (som i
biltur), 3. Trykk pa siste staving (som i besta). Nar preposisjonen hprer til eit preposi-
sjonsobjekt, fplgjer uttalen av verb + preposisjon som regel mpnster 1 dersom verbet har
einstavingsform: I Stol pa meg og Ikkje snakk om ferien uttalast stol pa og snakk om med
same tonempnster som i skitur. Nar preposisjonen star utan utfylling, finst det to variantar
avhengig av dialekt. I austnorsk far vi oftast mpnster 2, og i vestnorsk mpnster 3: drakk
opp og gjort om kan da uttalast som biltur eller som besta.
Variasjonen mellom mpnster 2 og 3 i uttalen av sambandet verb + preposisjon har ein inter-
essant parallel! i uttalen av fremmendord av typen musikk, banan osv., som ogsa blir uttala
DIREKTE OBJEKT 701
anten med trykk pa fyrste staving og tonem 2, eller med trykk pa siste staving. Variasjonen
fplgjer ogsa stort sett dei same dialekt- og sosiolektgrensene for begge kategoriar.
Skiljet mellom preposisjonsobjekt og preposisjon + nominalt objekt er likevel ikkje alltid
heilt klart. I fplgjande eksempel kan ikkje eit trykklett pronomen komme mellom verbet
og preposisjonen:
Eg kom over ei billig skjorte - *Eg kom ho over
Eg kom pa ein lur ide - *Eg kom det pa
Du ma skrive under kontrakten - *Du ma skrive han under
Eg skal tenkje over tilbodet - *Eg skal tenkje det over
Han kjprte pa treet - *Han kjprte det pa
Han dro/dytta/slo/smelte/sparka til broren - *Han dytta han til
Dette skulle tyde pa at dei er preposisjonsobjekt. Pa den andre sida har dei ogsa eigen-
skapar til felles med konstruksjonar med preposisjon + direkte objekt: Dersom ein utelet
verbet, ma ein ogsa utelate preposisjonen (Ho kom over ei billeg bluse og han (*over) ei
flott skjorte). Dersom desse fprekjem saman med formelt subjekt, ma nominalet vere ube-
stemt (Det vart skrivi under ein kontrakt / ?kontrakten). Heller ikkje kan desse sambanda
forfeltplasserast (*Over ei billig skjorte kom eg ikkje). Dette tyder pa at substantivfrasen
er direkte objekt til verbet, ikkje preposisjonsobjekt. Uttalen av verb pluss preposisjon
er ogsa som ved andre konstruksjonar med enkel preposisjon: kom over osv. blir uttala
etter mpnster 2 eller 3. Uttrykket tenkje over hprer ogsa til denne kategorien, med den
forskjellen at dei nok kan fprekomme med bestemt nominal: Det vart tenkt over tilbodet.
Ved somme verb er preposisjonsobjektet absolutt npdvendig, ved andre er det valfritt,
og ved nokre verb kan det altemere med eit objekt utan preposisjon. Vi skal no sja naer-
mare pa desse ulike typane.
- Somme verb ma alltid ha eit preposisjonsobjekt etter, elles ville dei danne uakseptable
setningar:
Turen vil avhenge av vaeret - *Turen vil avhenge
Vi stolar alltid pa ekspertane - *Vi stolar alltid
Medlemmene oppfordret lederen til a ta gjenvalg - *Medlemmene oppfordret
lederen
Andre slike samband er lite pd, mane til, oppmode til.
702 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
- Andre verb kan sta utan preposisjonsobjekt, og kan da heller ikkje ta vanleg nominalt
objekt:
Han skryt ofte av bama sine - Han skryt ofte
Ho lengtar etter varen - Ho gjekk og lengta heile vinteren
Dei tala om ferien - Dei talar for mykje
Dette gjeld ogsa: leite (etter), bla (i), herje (med), kjempe (mot), be (om), snakke (om), rd
(over), sprgje (over), vake (over), arbeide (pd), lokke (pd), satse (pd), skjenne (pd), stire
(pd), tvile (pd), lytte (til).
Nokre slike verb skiftar tyding nar dei blir brukte utan preposisjonsobjekt:
Ho sprgjer for husleiga - Dei sprgde heile aret
Fortjenesten beror pa konjunkturene - Dokumentene beror hos oss inntil videre
Han spekulerer pa framtida - Han spekulerer pa bprsen
Ho stod imot presset - Ho stod pa trammen
Dette kjem av prisane - Snart kjem dei
Eit verb som krangle impliserer at minst to individ utfprer same handlinga. Dette kan
uttrykkjast ved eit subjekt i fleirtal, ved eit kollektivord som subjekt, ved eit to- eller
fleirledda subjekt (med og), eller ved at den eine parten blir fpydd til med preposisjonen
med (eventuelt kan med kvarandre fpyast til i dei fyrste eksempla):
Bama kranglar (med kvarandre)
Denne familien kranglar stptt (med kvarandre)
Per og Kari kranglar (med kvarandre)
Per kranglar med Kari
Det same gjeld verb som spele (i f.eks. spele sjakk), og mange verb pa -st: slast, mptast,
omgdast.
Her ligg forklaringa pa at sambanda slast med og slast mot naermast er synonyme. Utfyl-
linga til med har same semantiske rolle som subjektet, og ettersom den ein slast mot, ogsa
ma slast, far ogsa utfyllinga til mot den same rolla. Det med vi har i slast med er altsa ikkje
den semantiske motsetnaden til mot, som i t.d. Dei som ikkje er med oss, er mot oss.
- Ei rekkje verb kan kombinerast med preposisjon eller brukast transitivt utan preposi-
DIREKTE OBJEKT 703
sjon med om lag same eller naer tilgrensande tyding. Den vanlegaste preposisjonen er pa.
Dette gjeld for det fyrste sanseverb:
Eg hprte (pa) fpredraget
Dei sag (pa) kampen i fjemsynet
Han smakte ikkje (pa) maten
Vi lukta osten lang veg - Ho lukta pa osten
Ved ein del verb gjer preposisjonenpa handlinga durativ og ikkje-telisk, dvs. at handlinga
varar over tid og ikkje impliserer eit sluttresultat (sja 7.3.3.2):
Ho skreiv pa avhandlinga i tre ar (jf. Ho skreiv avhandlinga pa tre ar)
Han flytte (pa) koppen
Han bar (pa) ungen heile vegen
Du ma forandre (pa) artikkelen din
Andre slike uttrykk er endre (pa), ete (pd), lyfte (pa), riste (pa), skrive (pa), spise (pa),
tyggje (pa). I tillegg finst det ein del samband der pa har eit litt meir ubestemmeleg
tydingsomrade: passe (pa), samle (pa), vente (pa), helse (pa).
- Nokre verb har ulik tyding avhengig av om dei star med eller utan preposisjon:
Hun holder bamet - Hun holder av bamet (= er glad i)
Norge matte avsta flere landomrader til Sverige - Han avstod fra enhver belpnning
(= gav avkall pa)
Vi lurte laeraren - Eg lurer pa om det gar an
Andre slike er handle (om), reflektere (over), kjenne (pa), ta (pa), tyde (pa), dra (til), h0re
(til), svare (til).
- Somme verb kan opptre utan preposisjon dersom objektet er ei leddsetning eller ein
infinitivskonstruksjon:
Han spurde etter brevet - Han spurde om brevet hadde kommi
Vi haper pa pent vaer - Vi haper (pa) at vi far pent vaer
Eg tenkte pa ferien - Eg tenkte at det skulle bli godt med ein ferie
Andre slike verb erforsikre (om), nekte (for).
704 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
- Verba rope og svare star utan preposisjon nar objektet er ei at-setning som gir innhaldet
i ropet/svaret. Nar det er eit anna objekt, har vi preposisjonen par.
Dei ropte at det var for seint - Dei ropte pa oss
Dei svara at det var for seint - Dei svara pa spprsmalet
Verba hape, rope, svare og tenkje kan ta eit pronomen som objekt utan preposisjon. Dette
er da alltid eit pronomen som viser til innhaldet i ei setning:
Dei svara at det var for seint - Dei svara det
Hit kan vi ogsa rekne ein del verb som tek om og som blir brukte til a gi att eit innhald:
Eg skal skrive om desse teoriane - skrive ei bok
Eg drpymde om ein flytur - drpymde at eg kunne flyge
Ho fortalde om ulykka - fortalde at det hadde skjett ei ulykke
-1 somme tilfelle har ein alternative uthykksmatar, der preposisjonen star som prefiks
til verbet:
De omtalte ikke ulykken (jf. ‘talte ikke om’)
Boken omhandler ikke de virkelige problemene
Denne sykkelen tilhprer min spster
Slik ogsa med overvake\overvake, motsta og tilsvare. I andre tilfelle kan preposisjonen
erstattast av eit anna prefiks:
De har ikke svart pa brevet - besvart brevet
Vi venter pa svar - awenter svar
Uttrykksmaten med prefiks er vanlegare i bokmal enn i nynorsk (jf. 2.2.5.3).
- Eit preposisjonsobjekt kan opptre saman med eit anna objekt:
De oppmuntret elevene til ulydighet
Han eggja folka sine til kamp
Eg skal dele kaka med deg
DIREKTE OBJEKT 705
Andre slike samband er t.d. mistenkje for, truge med, spele med. Verba samanlikne og
jamffire tek resiprokt objekt:
Ho samanlikna London med Paris
Ho samanlikna London og Paris (med kvarandre)
Ho samanlikna byane (med kvarandre)
(Jf. ovafor om krangle.)
8.3.1.2.2 Del av komplekse verbfrasar
8.3.1.2.2.1 Substantiv + preposisjon
Ved visse verb kan vi ha eit reint nominalt objekt fplgt av eit preposisjonsobjekt. Det
nominale objektet er da ofte ein naken substantivfrase. Dei vanlegaste verba i slike uttrykk
er ha, fa, gi, ta, men ogsa andre verb blir brukte.
Vi har hap om betre avling neste ar
Alle tok del i feiringa
Han gav uttrykk for stor optimisme
Vi tok utgangspunkt i dei siste resultata
Det gjorde slutt pa krangelen
Verbet + substantivet + preposisjonen kan i slike tilfelle oppfattast som eit fast uttrykk.
I nokre av desse uttrykka er substantivet + preposisjonsfrasen ein substantivfrase, med
preposisjonsfrasen som adledd til den substantiviske kjemen. Dette viser seg ved at ein
tilsvarande frase (heist i bestemt form) ogsa kan sta som subjekt:
Vi har hap om betre avling neste ar - Hapet om betre avling neste ar gav ein viss
optimisme
De tok hensyn til pasientene - Hensynet til pasientene hindret streiken
Slike uttrykk har da denne strukturen:
[ha [hap [om betre avling]]]
706 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Heile substantivfrasen med preposisjonsfrasen som adledd star som objekt og einaste
utfylling til verbet. Andre uttrykk av dette slaget er ha behov for, ha evne til, ha/fd lyst
til/pd, fd mulighet til, gi mulighet for, ta ansvarfor, ta avstandfrd, ta hensyn\omsyn til,
danne grunnlag for, finne feil ved, finne glede ved, gjere framlegg om, gjere dtak pd,
gjere slutt pd, leggje press pd, leggje vekt pd, vise teikn til.
Andre uttrykk har i staden denne strukturen:
[ta [del] [i feiringa]]
Her er substantivet og preposisjonsfrasen to setningsledd, og dei kan derfor heller ikkje
opptre saman som subjekt.
Alle tok del i feiringa - *Delen i feiringa var for alle
Vi tok vare pa papirene - *Vare pa papirene var viktig
Til denne typen hprer ogsa ha bruk for, ha vett pd, ha/fa rad til, fd tak i, tafatt pd, ta
hpyde for, ta stilling til, dra kjensel pd, halde ein knapp pd, gjere alvor av, gjere kal pd,
leggje merke til, leggje skjul pd, setje pris pd, vere kollega med. Uttrykk som ya lov til,
fd orden pd, gi uttrykk for, ta utgangspunkt i, finne glede i kan truleg analyserast pa den
eine eller den andre maten.
Nokre av desse uttrykka kan ogsa brukast utan preposisjonsfrase, medan andre normalt
har preposisjonsfrasen med:
Vi fekk lov
De tok hensyn
*Han gav uttrykk
*Eg la merke
Preposisjonsfrasen blir vanlegvis heller ikkje utelaten i ha bruk for, fd tak i, ta avstand
fra, ta vare pd, ta utgangspunkt i, dra kjensel pd, finne glede i, gjere framlegg om, leggje
press pd, leggje vekt pd, setje pris pd.
Endeleg skil uttrykka seg etter om substantivet kan ha eit fprestilt adledd eller ikkje
(determinativ, adjektiv):
DIREKTE OBJEKT 707
Han fekk skikkeleg orden pa arkivet
Ho tok heile ansvaret for organisasjonen
Dette gir all mulighet for ekspansjon
Eg kunne ha god bruk for ein flosshatt
I andre uttrykk star substantivet som regel utan eit slikt adledd: ha vert pd, fd lov til, ta
avstandfra, ta utgangspunkt i, ta del i, dra kjensel pd, gjere alvor av.
8.3.1.2.2.2 Refleksivpronomen + preposisjon
Eit preposisjonsobjekt kan ogsa sta til verb med refleksivt objekt. Refleksivpronomenet
har liten eller ingen semantisk funksjon, og verb+refleksivpronomen+preposisjon utgjer
til saman eit fast samband:
Han ville ikke uttale seg om saken
Man ma forholde seg til den virkeligheten man lever i
Jeg finner meg ikke i kritikken
Slik ogsa ved benytte seg av, ta seg av, fOye seg etter, bestemme seg for, bekymre seg
for, Ъфуе seg for, interessere seg for, avholde seg fra, fortape seg i, beskjeftige seg med,
gifte seg med, samrd seg med, kvitte seg med, forbryte seg mot, bry seg om, undre seg
over, for gripe seg pd, halde seg til, forplikte seg til, glede seg til osv.
8.3.1.2.2.3 Adjektiv + preposisjon
Eit adjektiv i funksjon som adverbial eller firitt predikativ kan sta fpre eit preposisjons-
objekt og danne eit fast uttrykk saman med det:
Eg held fast ved min pastand
Dei gjekk laus pa kvarandre
708 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.3.1.2.3 Partitivt objekt
I f01gjande eksempel har vi ogsa preposisjonsfrasar med av i funksjon som objekt:
Han drakk av vinen
Ho gav han av den faele medisinen
Godseigarane vart tvinga til a selje av jorda si
Han forsynte seg av det som ble budt fram
Barnet at av grauten
Her kan vi rekne med ein utelaten kjeme. Preposisjonsfrasen ville da sta som adledd til
denne kjemen: Han drakk (ein del) av vinen. Denne typen er forskjellig fra den vi har i
f.eks. Han drakk av glaset. Her kan ikkje av glaset vere adledd til ein kjeme av same slag.
Glaset kan heller ikkje vere objekt for handlinga ‘a drikke’. Frasen av glaset er i staden
a rekne for adverbial. (Sja elles 3.3.3.2.)
8.3.1.3 Formelt objekt
Eit trykklett det utan referanse kan ogsa fprekomme som objekt. Det gjeld stort sett i tre
typar tilfelle:
- Det «eigentlege» objektet er ein infinitivskonstruksjon eller ei leddsetning som er plas-
sert aller sist i setninga, etter eventuelle andre setningsledd. Eit formelt det kan da sta pa
den opphavlege objektsplassen:
Man skal derfor ikke overlate det til partene i arbeidsli vet a ivareta sosiale oppgaver
Du ma fortelle det til kollegene dine at du skal reise bort
Jeg forstod det til slutt at det var du som hadde funnet pa det
- Det formelie objektet kan svare til eit formelt subjekt i ei enklare setning. Den enklare
setninga kan vere ei setning med potensielt subjekt (jf. 11.2.1.6.2). Det formelie objektet
kan da ikkje utelatast.
Jeg fant det ganske merkelig at saken ikke var behandlet (<— Det var ganske mer-
kelig at saken ikke var behandlet)
Ho gjorde det heilt klart at dette ikkje kom pa tale (<— Det er heilt klart at dette
ikkje kjem pa tale)
DIREKTE OBJEKT 709
Han f01er det apenbart som sin oppgave a fortelle om menneskets andelige kraft
(Dagbladet 1968)1 («— Det var hans oppgave a fortelle ...)
Det formelie objektet kan ogsa svare til andre slags formelle subjekt:
Han har det stusselig (<— Det er stusselig)
Eg fekk det sa travelt (<— Det er sa travelt)
Eg har det vondt (<— Det er vondt)
- Vi har formelt objekt i ein del faste uttrykk med verba ta og gjere-.
Ta det med ro!
Ho gjer det bra
(Om typen Eg h0rte det komme nokon, sja 11.2.1.5.)
Det formelie det kan ogsa sta som utfylling i eit preposisjonsobjekt: Eg har tenkt pd det
ofte at du burde bes0kje oss.
8.3.1.4 Andre typar
Adjektiva vond og god kan fungere som objekt etter verba ha, fa og gjere:
Eg har vondt i hovudet
Eg fekk vondt i hovudet
Tanna gjer veldig vondt
Dette gjorde godt
Vi har ogsa adjektiv som objekt i uttrykka ha/fd rett, gjere rett/riktig, halde tett, tafri,
love godt.
I uttrykket gjere urett er derimot objektet eit substantiv; det tek adledd som eit substantiv,
medan rett i desse uttrykka tek adledd som eit adjektiv: Du har/fekk/gjorde heilt rett; Du
gjorde heme stor urett. I uttrykka/л sin rett, slast for sine rettar er sjplvsagt rett substantiv.
1 Eksempel fra Sprland 1982.
710 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Leddsetningar av adverbial type kan av og til fiingere som objekt: Hugsar du da vi var
bam? Denne leddsetninga kan ogsa omskrivast med ein substantivfrase med ei leddset-
ning som adledd: den gongen da vi var bam.
Heile ytringar kan vere objekt til utsegnsverb:
I sa fall ma eg nok seie nei
«Hvem er du ?» sp0r han
Na sier hun: - Godt du ringte (Bjprnstad 1977)
8.3.2 Plass
Objektet har sin umarkerte, npytrale plass i sluttfeltet, like etter eit eventuelt infinitt verb:
Vi fann sykkelen til slutt
Eg har aldri m0tt henne f0r
Dei veit at vi har gjort det
Kva andre plassar objektet kan sta pa, er avhengig av kva slags form det har. Forutan
vanlege substantivfrasar og pronomenfrasar, ma ein skilje ut tre saerskilde kategoriar som
fplgjer spesielle reglar for plassering:
- Trykklette pronomen, inkludert det formelle det
- Substantivfrasar som inneheld den negative kvantoren ingen
- Leddsetningar og infinitivskonstruksjonar
Alle kategoriar objekt unntatt trykklette pronomen kan sta i forfeltet:
Den filmen har eg ikkje sett
Det veit eg ikkje
Ingen utveg fann vi
DIREKTE OBJEKT 711
At du skulle gjere noko slikt, hadde eg ikkje trutt
A samarbeide med andre har han ikkje laert
8.3.2.1 Trykklette pronomen
Pronomenfrasar med trykk eller med adledd fplgjer same reglar som substantivfrasar:
Eg sag aldri HENNE pa m0ta
Eg kjenner ikkje han med slipset
Trykklette pronomen som objekt star normalt like etter hovudverbet:
Eg sag henne aldri pa mpta
Eg kjenner han ikkje
Vi har ikkje sett dei
At du ikkje skammar deg!
Dersom ogsa subjektet og eventuelt trykklett indirekte objekt star etter verbet, kjem objek-
tet etter desse: Da sag han det; Dafortalde han henne det. I dei fleste variantar av norsk
talemal kan slike pronomen vere klitiske, dvs. at dei blir uttala saman med verbet som
eitt ord, jf. austlandsmal: Je mfitte ’n; Je har sett’a. Nar hovudverbet er finitt, og altsa star
i midtfeltet, kan det da ogsa vere grunn til a rekne med at objektet star i midtfeltet, i alle
fall i A-setningar, der det i slike tilfelle vil komme fpre eit setningsadverbial, som ogsa
hprer til i midtfeltet (jf. 9.5.1.2):
Eg m0tte henne aldri
Vi sag dei ikkje
Da veit du det jo
Eit trykklett og innhaldstomt seg kan i sjeldne tilfelle komme mellom verbet og eit langt og
tungt subjekt:
Omkring den buet seg den fprste rundgangen med mange innganger til arenaen
(Alnaes 1992)
(Jf. 9.5.1.2.2.)
712 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.3.2.2 Negerte substantivfrasar
Ein substantivfrase med ingen kan ikkje sta i sluttfeltet. Han kan altsa ikkje f01gje etter
eit infinitt verb i A-setningar, eller etter eit verb i det heile i B-setningar (jf. 9.5.1.3):
*Vi har funnet ingen sti
*Hvis vi finner ingen sti
I A-setningar med finitt hovudverb kan det f01gje like etter verbet, og ma da ogsa reknast
til midtfeltet: Vi fann ingen blabcer. I litteraer eller alderdomleg stil kan ein substantivfrase
med ingen ogsa elles sta i midtfeltet:
Han har ingen penger fatt
Hvis han ingen penger far
Men politimesteren kunne ingenting gjpre (Sagen 1976)
Elies er einaste utvegen a dele opp ingen i ikkje nokon, slik at ikkje kjem i midtfeltet og
nokon i sluttfeltet. Dette er ogsa den vanlegaste uttrykksmaten i modeme norsk:
Vi har ikke funnet noen sti
Hvis vi ikke finner noen sti
8.3.2.3 Leddsetningar og infinitivskonstruksjonar
Ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon som objekt star heist heilt sist i setninga
(jf. ovafor om formelt objekt):
Man kan ikke overlate til den enkelte a avpasse fatten etter forholdene
Jeg forstod til slutt at det var du som hadde funnet pa det
Hun spurte forsiktig om han ville sitte en stand til
DIREKTE OBJEKT 713
8.3.2.4 Oversyn
Her fplgjer eit oversyn over korleis ulike typar substantivfrasar og pronomen som objekt
er plasserte i midtfeltet eller sluttfeltet i dei to setningsskjemaa:
FORFELT MIDTFELT SLU1TFELT
Da sag vi ikkje syklisten
Da sag vi han ikkje
Da sag vi ikkje HAN
Da sag vi ingen syklist
Da har vi ikkje sett syklisten
Da har vi ikkje sett han
Da ' har vi ikkje sett HAN
(Da har vi ingen syklist sett)
B: FORBINDARFELT MIDTFELT
at vi ikkje sag
at vi ikkje sag
at vi ikkje sag
(at vi ingen syklist sag)
at vi ikkje har
at vi ikkje har
at vi ikkje har
(at vi ingen syklist har
SLUTTFELT
syklisten
han
HAN
sett syklisten
sett han
sett HAN
sett)
8.3.2.5 Preposisjonsobjekt
Preposisjonsobjektet har, som andre setningsledd med form som preposisjonsfrase, sin
umarkerte plass i sluttfeltet, etter hovudverbet:
Turen vil avhenge av vaeret
Han ma alltid skryte av bama sine
Ho sprgjer for husleiga
Eit preposisjonsobjekt kan komme etter eit adverbial i sluttfeltet:
4
714 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Han ma alltid skryte hemningslaust av bama sine
Han begynte a flytte nerv0st pa glasset
Ho har arbeidt heile natta pa avhandlinga
Heile preposisjonsobjektet star vanlegvis ikkje i forfeltet. I staden blir utfyllinga til pre-
posisjonen flytt fram, medan preposisjonen sjplv blir staande att i sluttfeltet:
Drikkevarerie skal vi sprgje for
?For drikkevarene skal vi sprgje
Desse ekspertane stolar vi ikkje pa
?Pa desse ekspertane stolar vi ikkje
Litt annleis kan det vere dersom preposisjonen likevel har ei nokolunde identifiserbar
tyding, som t.d. om i Om den ulykka ville ingenfortelje.
8.3.3 Utelating av objekt
Dersom verbet er av det slaget som alltid lyt ha eit objekt, ma objektet vere med jam-
vel om det har vori nemnt like fpr: Vi leitte etter huset, ogfann *(det) til slutt. Objektet
skil seg saleis fra subjektet, som kan utelatast i slike tilfelle (som i dette eksemplet, sja
elles 8.2.3). Somme transitive verb, som f.eks. ete, lese, skrive, kan sta utan objekt, men
da skal det alltid tolkast heilt generelt; dersom objektet skal vise til noko spesifikt, ma
det uthykkjast. Desse to setningane tyder derfor ikkje det same (men sja nedafor under
8.3.3.1):
Per baka kaker og Kari at dei
Per baka kaker og Kari at (dvs. eitt eller anna, ikkje npdvendigvis kakene)
Det same gjeld preposisjonsobjekt: Eg ventar (pd deg); Dei leitte (etter jenta) heile dagen.
Motviljen mot a utelate objektet pa norsk er sa stor at ein heller gjer setninga om til passiv,
slik at ein kan utelate subjektet i staden. Det ser vi for eksempel i instruksar pa ulike slag
emballasje, der det er vanleg a la vere a nemne gjenstanden som instruksen gjeld for og
er trykt pa. I staden for Oppbevar utilgjengelig for bam (med underforstatt objekt: ‘denne
DIREKTE OBJEKT 715
flaska’), star det gjeme Oppbevares utilgjengelig for bam, der den underforstatte gjenstan-
den altsa er subjekt for passiwerbet. (Pa engelsk heiter det derimot gjeme Keep away from
children, altsa med utelati objekt.)
I visse tilfelle kan likevel objektet utelatast. Under dei same vilkara kan ogsa utfyllinga
i eit preposisjonsobjekt utelatast, slik at preposisjonen blir staande att.
8.3.3.1 Ved sideordning
Objektet kan utelatast i den andre av to sideordna setningar.2
Han hogg juletre og selde _ i byen
Han skaut ein fugl og putta _ i ryggsekken
Eg tok to stolar og velta _ mot bordkanten
Jeg tar en avis og leser i _
Han brpt av en bit og tygget pa _
Kva for utelatingar av dette slaget som gar an, varierer ein del mellom dei ulike lands-
delane, mellom ulike stilartar, og truleg fra individ til individ. Ein del sprakbrukarar vil
avvise alle eksempla ovafor. For dei som godtek slik utelating av objektet, gjeld det likevel
at det ma vere eit semantisk forhold mellom dei to setningane, slik at den fyrste naturleg
fprer til den andre, eller at det i den fyrste ligg eit fpremal om a utfpre den andre. Ut over
dette gjeld det meir spesielt at
- dei to setningane ma vere samanfdyde med og:
*Han skaut ein fugl, putta i ryggsekken og gjekk heim
*Han skaut ein fugl, men putta i ryggsekken
- subjektet for dei to verba b0r vere det same, og altsa ogsa utelati i siste setninga, som i
eksempla ovafor. Av dette fplgjer det ogsa at dersom bade verbet og objektet er identiske,
men altsa subjekta forskjellige, er heller ikkje slik utelating mogleg:
2 Framstillinga her byggjer i stor grad pa Creider 1986.
716 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
*Han skaut ein fugl, og eg matte ribba da han kom heim
*Kari sag fuglen, og Sofie sag, og
- objektet i den fyrste setninga b0r vere ubestemt:
?Han skaut fuglen og putta i ryggsekken
Slik utelating av objektet er saerleg vanleg nar verbet i den fyrste setninga er ta-. Han
tok ein stein og kasta pd hesten. Her er det eigentleg tale om berre ei verbalhandling, og
derfor kan ein ogsa seie Han tok og kasta ein stein pd hesten. Denne konstruksjonstypen
naermar seg sa den reine aspektkonstruksjonen som vi har i Han dreiv og kasta stein pd
hesten (jf. 7.2.6 og 7.3.3).
Det er ein generell regel i norsk at dersom to sideordna setningar har same ledd til sist,
kan dette leddet strykast i den fyrste setninga: Studentane reiser fra, og turistane kjem til
byen. Denne regelen vil ofte ramme objektet, slik at vi kan fa utelati objekt i den fyrste av
to sideordna setningar: Eg tener (pengar), og du bruker pengar.
8.3.3.2 Objekt for infinitiv
Objektet i ein infinitivskonstruksjon kan i visse h0ve utelatast dersom det er identisk med
subjektet i oversetninga. Dette er vanlegast nar infinitivskonstruksjonen star som utfylling
til eit adjektiv, men det f0rekjem ogsa i andre typar konstruksjonar:
Det huset blir vanskeleg a finne (= Det blir vanskeleg a finne det huset)
Merket var left a sja
Historia tok lang tid a fortelje
Historia var kjedelig a h0re pa
(Jf. 11.2.1.6.5.)
DIREKTE OBJEKT 717
8.3.3.3 Ved negasjon
Ved verba vile, ane og huske\hugse kan objektet mangle nar dei er nekta:
Eg veit det
Eg veit ikkje
Jeg husker ikke
8.3.4 Semantiske forhold
8.3.4.1 Semantiske roller
Dersom setninga inneheld ein agens (1.6.1), vil den bli uttrykt ved subjektet (eller i ein
preposisjonsfrase med av i passivsetningar). Objektet er saleis anten recipiens eller pati-
ens. Som vi har sett, er det eit hierarkisk forhold mellom dei tre rollene, med agens fyrst,
sa recipiens, og sa patiens. Subjektet far den rolla som er fyrst i hierarkiet. Derfor kan
objektet vere recipiens berre nar subjektet er agens:
Kelneren serverte oss straks
Ho hjelpte han
Vi har fora gullfiskane
Per fylte akvariet med brus
Verbet tilhfire er eit unntak, sja note i 1.6.1.
Den typiske rolla for objektet er patiens, anten subjektet er agens eller recipiens:
Flaumen pydela huset
Kari sparka Per
Ole fekk ny sykkel
Bama liker sjokolade
Vi sag huset
Blant objekt med patiensrolle kan ein skilje mellom ulike semantiske undertypar. For
det fyrste har vi slike objekt som er direkte paverka av verbalhandlinga. Desse kallast
718 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
affisert objekt (retningsobjekt). Det er slike vi har ved verb som ete, skade, g0yme, male,
reparere, irritere og mange andre. Ei svaert vanleg undergruppe her er objekt som blir
flytt, som ved flytte, kj0re, frakte, leggje, plassere og mange andre. Ei anna undergruppe
er slike som skiftar eigar, som ved kj0pe, selje, lane, fa, miste osv.
Sa har vi slike som blir til ved verbalhandlinga. Dette er effisert objekt (produktobjekt).
Det har vi ved verb som lage, byggje, bake, skrive, seie o.fl. Ein spesiell type effisert objekt
er slike som har eit verbalinnhald som er det same som innhaldet i verbet, som i syngje
ein song, dr0yme ein draum, ga ein tur. Desse kallar ein gjeme indre objekt (sja 7.4.3).
Det vanlege er at slike objekt har ein naermare spesifikasjon knytt til seg. Det kan vere eit
adjektiv eller eit fyrsteledd i eit samansett ord. Ettersom verbet og substantivet har same
rot og dermed om lag same tyding, kjem da dette adjektivet til a sta som ei beskriving
av heile predikatet: leve eit hardt liv (= ‘leve hardt’), danse ein vill dans (= ‘danse vilt’),
save sin s0taste s0vn (= ‘sove s0tt’), be aftenb0nn, leve eithundeliv, d0 martyrd0den. Utan
slike modifiserande tillegg vil predikatet ofte fa eit meiningslaust eller sirkulaert innhald,
men det er ikkje alltid npdvendigvis slik: Etterpa leikte vi leikar med bama; Heile jula
gjekk med til a spele spel. (I dette siste dpmet har objektet ei meir avgrensa tyding enn
verbet, sj01v om det er danna av same rot; ein kan jo ogsa spele musikk eller teater.)
Eit indre objekt treng ikkje npdvendigvis ha same rot som verbet: ga ein tur, grate sine
modige tarer.
Ettersom indre objekt har same tyding som verbet, eksisterer det ikkje lenger nar verbal-
handlinga er slutt. Slik er det t.d. i Ho sov sin sfitaste s0vn. Slik er det ogsa i Dei dansa ein
dans dersom dans viser til handlinga a danse. Men ein dans kan ogsa vise til ein bestemt
type dans, som t.d. ein vals. I uttrykk som danse vals, leike sisten, syngje «Ja, vi elsker»
har vi derfor snarare affisert objekt.
Nokre objekt refererer til slikt som er heilt upaverka og ur0rt av verbalhandlinga, som
ved verba sja, h0re, sakne, like, trenge, beundre. Dersom objektet for eit slikt verb refe-
rerer til ein person, treng ikkje den personen ein gong vite at han eller ho er objekt for
verbalhandlinga.
Verbet ha kan ofte uttrykkje at noko rett og slett eksisterer eller er til stades. Subjektet
er da gjeme eit generelt vi:
Vi har ni planetar i solsystemet
Der har vi jo Petter
DIREKTE OBJEKT 719
Sa har vi tre russarar pa dei neste plassane
Der har vi mannen som slo meg ned i byen! (Hoem 1978)
Til slutt skal vi nemne objekt som ikkje har пока eiga tyding i det heile; desse finst i
meir eller mindre faste uttrykk, som tafatt pa, leggje merke til, fa tak i (jf. 8.3.1.2.2.1).
Dessutan er det ein del verb som tek eit refleksivpronomen som objekt utan at det viser
til noko: skunde seg, oppffire seg, bestemme seg osv. (jf. 8.3.1.2.2.2).
8.3.4.2 Possessivt objekt
I tillegg til eit objekt kan vi ha eit adverbial der referenten for objektet er logisk «eigar»:
Ho klaup han i armen = Ho klaup i armen hans. Her star altsa objektet samtidig som
possessivledd til armen. Eit slikt possessivobjekt kan ogsa sta til verb som elles ikkje
kan ta eit slikt objekt: Alt maset gjekk meg pa nervane (jf. *Alt maset gjekk meg mot Ho
klaup han). Utfyllinga til preposisjonen ma referere til ein kroppsdel eller eit klesplagg:
Han heldt meg i slipset, men ikkje *Han heldt meg i sykkelstyret. Andre d0me:
Ho stakk han i auget
Dei lo sjefen opp i ansiktet
Det svei henne i hjartet
Lukta stakk oss i nasen
Kan du kl0 meg pa ryggen
Hunden beit guten i beinet
Dei spytta han i ansiktet
Suksessen gjekk forfattaren til hovudet
Han tok henne rundt livet
Ho t0rka seg om munnen
Denne uttrykksmaten er relativt avgrensa i bruk. Han kan brukast heist nar verbet likevel
er transitivt, og possessivleddet samstundes kan oppfattast som eit vanleg objekt. Ved
intransitive verb som le og ga gjeld det meir eller mindre faste uttrykk. I modeme norsk
er det vanlegare a bruke preposisjonsfrase med pd i staden for possessivt objekt:
Dei lo opp i ansiktet pa sjefen
Lukta stakk i nasen pa oss
720 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Dei spytta i ansiktet pa han
Suksessen gjekk til hovudet pa forfattaren
Han flaug i strapen pa folk
Det klpdde i fingrane pa meg
Han slo skallen inn pa alle som protested©
Ungane hang i skjprtekanten pa mora
Eg skal vri halsen rundt pa deg
8.3.5 Objekt til passive verb
Eit verb som star i passiv, kan ogsa ha objekt. Subjektet er da som regel det formelie det:
Det vart baka brpd
Det skal haldast eit mpte pa skolen
Det ble reist kritikk mot firamgangsmaten
Desse objekta kan vere av same slag som objekt til aktive verb, men dei ma alltidjvere
ubestemte. Det kan saleis ikkje heite *Det skal haldast det neste mptetpd skolen. Eit slikt
objekt kan i det heile ikkje ha unik referanse (sja 1.6.2). Det vil seie at det kan heller ikkje
vere eit pronomen, eit proprium eller ein substantivfrase med possessivt eller demonstra-
tivt adledd. I slike tilfelle ma objektet gjerast om til subjekt: Det neste mptet skal haldast
pd skolen. Ettersom objektet skal vere ubestemt, kan det heller ikkje vere eit pronomen
(her gjeld elles dei same krava som i presenteringssetningar, jf. 8.7.4 og 8.8.3.4). Objektet
til passive verb er ofte ein naken substantivfrase:
Det vart kjppt ny sykkel
Det ble ansatt menighetsspster
Det ble laget snpmann til henne
To ar seinare vad det bygt hus
Saerleg vanleg er det at faste samband held seg ogsa i passiv: det blei avlagt bespk, gjort
lykke, haldi selskap, inngatt ekteskap, reist kritikk, slatt alarm, stilt krav, teki eksamen,
ytt motstand osv.
INDIREKTE OBJEKT 721
Eit preposisjonsobjekt kan ogsa sta til verb i passiv. Da gjeld derimot ikkje kravet om
at substantivfrasen skal vere ubestemt:
Det blir skrytt av anlegget
Det vart smaka pa maten
Det vart tala om ferien
Det blir oppfordra til ulydnad
8.4 Indirekte objekt
8.4.1 Innleiing
Indirekte objekt fprekjem i prinsippet berre saman med direkte objekt (men sja likevel
nedafor):
Eva gav Adam eit eple
Eva gav eit eple til Adam
Det indirekte objektet kan ha to slags uttrykk: Det kan vere ein nominal leddtype, eller
det kan vere ein preposisjonsfrase med til (ved nokre fa verb ogsa/or).
I nynorsk blir ogsa preposisjonen at brukt i indirekte objekt: Eg har sagt det at degfiir.
Ettersom til no er vanlegast ogsa i nynorsk, blir den preposisjonen brukt i eksempla nedafor.
Det som blir sagt om til, gjeld ogsa at i nynorsk.
Ein nominal leddtype er indirekte objekt dersom det star pa plassen like fpr det direkte
objektet. Ein preposisjonsfrase med til eUerfor er indirekte objekt dersom han kan erstat-
tast med eit slikt nominalt ledd:
Du har fortalt den vitsen til oss fpr —» Du har fortalt oss den vitsen fpr
Han selde ein ubrukeleg bil til meg —> Han selde meg ein ubrukeleg bil
Han sende eit brev til rektor —> Han sende rektor eit brev
Hun forklarte situasjonen for dem Hun forklarte dem situasjonen
si
722 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Vi kan ogsa ha indirekte objekt saman med preposisjonsobjekt:
Ho fortalde om turen til foreldra sine Ho fortalde foreldra sine om turen
Ein preposisjonsfrase som indirekte objekt kan derimot ikkje veksle med andre preposi-
sjonsfrasar. Vi har altsa ikkje indirekte objekt i desse tilfella:
Han sende eit brev til Amerika Han sende eit brev dit (*Han sende Amerika eit
brev)
Han bygde eit hus til son sin —> Han bygde eit hus for son sin (*Han bygde son
sin eit hus)
Ho sende eleven ned til rektor^ Ho sende eleven ned dit/til han (*Ho sende rektor
eleven ned)
Kravet om at setninga skal ha eit direkte objekt for at ho ogsa skal kunne innehalde eit
indirekte objekt, gjeld ikkje absolutt. Dette kravet er a forsta slik at det er nok at objektet
er «logisk» til stades. I fplgjande tilfelle kan vi derfor ha indirekte objekt jamvel om det
faktisk ikkje star eit direkte objekt i same verbfrasen. I slike tilfelle er det vanlegast a ha
med preposisjonen:
- Objektet kan vere flytt opp i ei oversetning:
Dette epleti trur eg at Eva har gitt _j til Adam
- Objektet kan vere relativised:
Her er det epleti som Eva gav _j til Adam
- Objektet kan vere stroki under identitet med eit objekt i ei fpregaande setning (jf. 8.3.3.1):
Eva plukka eit eplei og gav _i til Adam
- Objektet kan sta til ein infinitiv og vere identisk med subjektet (jf. 8.3.3.2):.
Dette epleti er for surt til a gi _i til Adam
- Objektet kan ha vorti til subjekt i ei passivsetning:
Dette epleti vart gitt _j til Adam
INDIREKTE OBJEKT 723
- Elies kan direkte objekt med ei generell tyding ‘pengar, bidrag, tilskott’ e.l. vere utelati
ved verb som gi. Det indirekte objektet ma da vere preposisjonsfrase: Ho gir alltid til
Frelsesarmeen.
Altemativt kunne ein rekne gi i denne tydinga som eit intransitivt verb, med ri/-frasen som
adverbial.
Eit nominalt ledd som star saman med eit predikativ, blir tradisjonelt ogsa rekna som
indirekte objekt. Dette gar tilbake pa ein eldre sprakbruk, der desse ledda opphavleg stod
i dativ.
Jeg studerte heller ikke for a bli samfunnet til nytte etterpa (Solstad 1987)
Keysers gate var henne for innestengt (Anderson 1989)
I dagens sprakbruk finst denne konstruksjonen elles heist i faste uttrykk med pronomen
i fyrste person:
Hun er meg kjaer
Det skal vaere meg en sann fompyelse
Du er meg en fin venn
8.4.2 Form og tyding
Oftast refererer det indirekte objektet til ein person eller ein institusjon, eller til noko som
pa ein eller annan mate kan oppfattast personleg. Det indirekte objektet (og utfyllinga til
preposisjonen) er derfor anten ein substantivfrase eller ein pronomenfrase. Andre ledd-
typar fprekjem sa a seie ikkje. Dersom t.d. ei leddsetning skal fungere som indirekte
objekt, blir ho gjeme gjord til adledd i ein pronomenfrase med det som kjeme: Dei gav
det at rentene auka, skuldafor gjeldskrisa (ikkje *Dei gav at rentene auka, skuldafor
gjeldskrisa).
Heilt marginalt kan det kanskje fprekomme eit formelt indirekte objekt:3 Jeg skjenker det
aldri en tanke at Per er millioncer.
3 Dette eksemplet er fra Lpdrup (1989b:31), som utstyrer det med spprjeteikn som akseptabilitetsmarkering.
724 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Nar eit pronomen aleine star som indirekte objekt, star det i akkusativ: Han har fortalt
meg/deg/oss/dykk den vitsen fpr. Som ved direkte objekt kan eit pronomen i tredje person
med adledd ogsa sta i nominativ: Vi md gi de som styrer landet, skyldafor krisa.
8.4.3 Plass
Indirekte objekt har sin plass i sluttfeltet, som nominalt ledd fpre det direkte objektet, som
preposisjonsfrase etter:
Eva gav Adam eit eple
Eva gav eit eple til Adam
Som andre nominate setningsledd kan ogsa indirekte objekt sta i forfeltet. Det same gjeld
utfyllinga til preposisjonen. Heile preposisjonsfrasen kan ogsa sta i forfeltet.
Meg fortel dei aldri noko (til)
Til meg fortel dei aldri noko
Mor si sende han eit brev til
Til mor si sende han eit brev
Trykklette pronomen kan ikkje sta i forfeltet, men dei kan sta i midtfeltet dersom det ikkje
star eit infinitt verb og stengjer. Rekkjefplgja mellom indirekte og direkte objekt er den
same som i sluttfeltet:
Ho gav han ikkje eplet
Ho gav han det ikkje
Som for direkte objekt gjeld det ogsa at indirekte objekt som inneheld ei nekting, berre
kan sta i midtfeltet. Ettersom indirekte objekt aldri kan sta fpre hovudverbet, er dette
mogleg berre nar setninga ikkje inneheld eit infinitt verb:
INDIREKTE OBJEKT 725
Eg gir ingen skulda for det som har skjett
*Eg har gitt ingen skulda for det som har skjett
Eg har ikkje gitt nokon skulda for det som har skjett
Det indirekte objektet kan aldri sta f0re eit infinitt hovudverb, ikkje ein gong i stilartar
der ein kunne plassere det direkte objektet slik (jf. 8.3.2.2):
Hun har ingen blomster fatt
Han har ingen blomster gitt henne
*Han har ingen dame gitt blomster
8.4.4 Nominal og preposisjonsfrase
Ein kan dele indirekte objekt i to grupper. Den eine grappa bestar av dei som kan veksle
mellom nominal og preposisjonsfrase, den andre av dei som berre kan vere nominal
(substantiv- eller pronomenfrase). Desse to grappene har ogsa til dels ulike semantiske
eigenskapar.
8.4.4.1 Verb med veksling mellom nominal og preposisjonsfrase
8.4.4.1.1 Semantiske forhold
Ved ei rad verb kan ein veksle mellom dei to formene for indirekte objekt. Desse verba
har eit innhald som gar ut pa at noko blir overfprt fra ein part til ein annan. Det som blir
overfprt, er direkte objekt og har rolla patiens, mottakaren er indirekte objekt og har rolla
recipiens, og den som star for overfpringa, er subjekt med rolla agens. Verba kan delast
inn i semantiske undergrupper etter kva slags objekt dei vanlegvis tek:
Ив SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
- Gjenstandar o.l.: bringe, by, gi, leige, lane, overlate, overrekke, rekke, selje, sende, ser-
vere, skaffe, skjenke, tilby, tildele, tileigne (= dediseref, &&ssataa.forelegge med preposi-
sjonen for.
Dette brakte oss store fordeler
Dette brakte nye impulser til alle
Kelneren serverte oss ein marinert gnu
Han serverer heimebrent til alle gjestene
- Pengesummar: betale, bevilge, l0yve.
Eg skal betale duspr til den som firm lommeboka
Staten bevilget penger til studentene
- Meiningsinnhald: betru, fortelje, henstille, love, meddele, seie', dessutan forklare med
for eller til.
Jeg skal betro deg en hemmelighet
Dette bettor jeg ikke til noen
Eg skal seie deg kva eg meiner om dette
Eg skal seie det til deg i morgon
- Sanseinnttykk: syne, vise.
Dei viste oss dokumenta
Dei viste dokumenta til joumalistane
Ved anbefale og anvise er dei semantiske forholda meir uklare.
I setningar med desse verba er det ogsa eit semantisk forhold mellom direkte og indirekte
objekt. Dette forholdet kan uttrykkjast i ei eiga setning. Vi kan saleis seie at innhaldet i
setning A nedafor inkluderer innhaldet i setning В:
A. Eva gav Adam eit eple
B. Adam fekk eit eple
I В har dei to ledda same semantiske rolle som i A, men i В er recipiens uttrykt som
INDIREKTE OBJEKT 727
subjekt, medan patiens framleis er objekt. Agens-subjektet i A (Eva) star for den som gjer
noko slik at В skjer. Setning A kan denned omskrivast slik:
Eva gjorde at B[:Adam fekk eit eple]
Slike setningar fprer ogsa til eit resultat, som ligg implisitt i setninga, sa i staden for a
uttrykkje В som ein prosess eller ei hending kan vi uttrykkje det som ein tilstand som er
resultat av A:
Eva gjorde at B[:Adam har eit eple]
Her er fleire dpme pa slike forhold:
Dei viste oss alle papira (Vi sag alle papira)
Ho fortalde meg at ho skulle reise til Syden (Eg veit at ho skal reise til Syden)
Han selde meg bilen (Eg kj0pte/eig bilen)
Ho laerte ungen bordskikk (Ungen laerte/kan bordskikk)
Eg lante henne boka (Ho lante boka)
Av dei to siste eksempla ser vi at verba Icere og lane i norsk er tvetydige. I mange andre
sprak har ogsa desse to funksjonane ulikt uttrykk. Pa engelsk bruker ein saleis teach med
to objekt, som i She taught him good manners, men learn dersom recipiens er subjekt, som
i You have to learn good manners. Pa same vis skil ein mellom det treverdige lend (I lent
her my book) og det toverdige borrow (She borrowed my booty.
8.4.4.L2Prinsippforvekslinga
Valet mellom nominal eller preposisjonsfrase som indirekte objekt er gjeme styrt av prag-
matiske og referensielle forhold. Eit nominal som indirekte objekt har normalt pragma-
tiske trekk felles med eit subjekt (jf. 8.2.4). Det vil seie at dersom det indirekte objektet
har unik referanse eller representerer kjend informasjon, vil det heist ha form av nominal
og sta fpre objektet. I motsett fall vil det ha form av preposisjonsfrase og sta etter objektet.
Her speler det sjplvsagt ogsa inn kva slags pragmatiske eigenskapar det direkte objektet
har i kvart tilfelle. Generelt kan ein seie at valet mellom nominal og preposisjonsfrase
728 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
oftast blir gjort slik at det leddet som har unik referanse eller er kjend, kjem fyrst av dei
to objekta. Dette kan illustrerast pa denne maten:
- Kva gjorde du med pengane?
- Eg gav dei til ein veldedig organisasjon
(?Eg gav ein veldedig organisasjon dei)
- Korleis kan vi redde organisasjonen?
- Vi kan gi han alle pengane
(?Vi kan gi alle pengane til han)
Eit anna forhold som verkar inn pa valet av konstruksjonstype, er lengda eller komplek-
siteten pa dei to objekta. Lange eller komplekse ledd har ein tendens til a komme etter
slike som er mindre og enklare (jf. kapittel 9.6):
Ho fortalde alle at ho hadde vori i Syden
Ho fortalde det til alle
Ho viste oss korleis vi skulle gjere det
* Ho viste korleis vi skulle gjere det til oss
Eit tredje forhold som tel med i denne samanhengen, er kva slags rolle og innhald det
direkte objektet har. Saerleg ved verbet gi kan det direkte objektet referere til noko abstrakt,
gjeme ei verbalhandling. Da uttrykkjer ikkje setninga at ein gjenstand (det direkte objek-
tet) blir overfprt fra ein deltakar (subjektet) til ein annan (det indirekte objektet). I slike
tilfelle er det vanlegvis ikkje mogleg a brake preposisjonsfrase:
Eg gav henne ein kyss (*Eg gav ein kyss til henne)
Han gav meg ein pyrefik
Belysningen gav henne et sykelig utseende
Kulden gav henne gasehud
Indirekte objekt kan ogsa fprekomme ved verb med andre typar innhald enn dei som er
rekna opp her. Da er det som regel slik at nominal berre blir brukt nar det er refleksivt,
medan ein elles heist bruker preposisjonsfrase:
Han laga seg ein stav
Sa lagar sikkert han bestefar ranglestav til deg (Flpgstad 1985)
INDIREKTE OBJEKT 729
Ho har kj0pt seg ny bil
Ho har kjppt ny bil til sonen sin
Hent deg ein stol!
Eg skal hente ein stol til deg
Verbet fa kan berre ta refleksivt indirekte objekt: Han fekk seg ny halt.
Ved ein del slike verb er det ikkje heilt utelukka med nominalt, ikkje-refleksivt indirekte
objekt, men her varierer sprakbruken ein god del fra landsdel til landsdel, og fra person til
person. Somme sprakbrukarar kan godta setningar som Eg skal hente deg ein stol; Vil du
kjppe meg ein pl, og setninga Kan du ta mor ein tallerk, og er belagd. Ailment verkar det
som om det er stprre aksept for nominale indirekte objekt nord i landet enn i s0r.
Dersom refleksivet star som utfylling til til, kan det fa kontrastiv tyding og blir gjeme
forsterka med sjplv:
Han laga ein stav til seg sj01v
Ho har kjppt ny bil til seg sj01v
Hent ein stol til deg sjplv!
8.4.4.2 Verb som berre tek nominal
Ei gruppe verb tek indirekte objekt berre i form av nominal leddtype. Mange av desse
verba tyder ogsa at noko blir overfprt fra ein part til ein annan, oftast eit meiningsinn-
hald, ein ordre e.l., som ved befale, beordre,forsikre, innbille, innvilge, minne, oppfordre,
oppmode, svare:
Eg skal minne deg om mptet (*Eg skal minne om mptet til deg)
Han forsikret oss om sin fortreffelighet
I denne gruppa finst det ogsa ein del verb med motsett tyding: berpve,forby, koste, nekte:
Dette kan koste deg livet
Dei nekta oss tilgjenge
si
730 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Pa vegne av Gud og den hellige apostel Peter og alle helgener forbyr jeg deg denne
misgjemingen (Henriksen 1991)
Ved andre verb dreier det seg om meir spesielle semantiske tilhpve: anmode, be, bebreide,
forespeile, Icere, skylde\skulde, underkaste, unne, misunne, unnskylde, volde\valde, 0nske:
Eg bed deg om a la det vere
De forespeilte henne store inntekter
Jeg pnsker dere alt godt
Nokre verb er samansette med preposisjonar som i seg sjplv tildeler ei semantisk rolle
til det indirekte objektet. Ein ekstra preposisjon til ville dermed anten sta i motstrid til
innhaldet i prefikset, som Ne&fra-frad0mme ogfra-\frdkjenne, frata, eller vi ville fa det
same forholdet uttrykt to gonger, som ved verb samansette med til-, tilffire, tilgi, tilkjenne,
dilate, tilleggje, tilrd, tilsetje, tiltru, men ogsa ved verba id0mme,pdf0re,paleggje,pdtvinge.
Det ma likevel leggjast til her at det finst enkelte verb samansette med til som ogsa kan
ta direkte objekt med til: Departementet tildelte pengane til dei som sokte fyrst.
Nokre verb tek obligatorisk refleksivt indirekte objekt. Da er det heller ikkje mogleg
a brake preposisjonsfrase som altemativ: foreta seg, ncerme seg, tileigne seg, tilrane seg,
tiltvinge seg, underleggje seg:
De foretok seg ingenting (*De foretok ingenting til seg)
Han tiltvang seg adgang
Ved verba ncerme og underkaste er det semantiske forholdet mellom direkte og indirekte
objekt det omvende av det det elles er. I Turistane ncerma seg kiosken og Petra under-
kastet seg en undersAkelse er det det direkte objektet (kiosken, en undersOkelse) som er
mottakaren eller malet, medan det indirekte (personane) er gjenstanden. Legg merke til
at det likevel er det indirekte objektet (seg) som normalt viser til ein person, slik som ved
andre treverdige verb.
INDIREKTE OBJEKT 731
8.4.5 Utelating av indirekte objekt
Mange av dei verba som kan ta indirekte objekt, kan ogsa brukast utan indirekte objekt:
Jeg gav hundre kroner
Ho sende blomstrar
Vi kan anbefale denne turen
Retninga for verbalhandlinga, eller mottakaren av det som det direkte objektet viser til, er
da heilt uspesifisert, eller det er meir eller mindre gitt ut fra samanhengen og situasjonen.
Saerleg vanleg er dette ved verbet gi i tydinga ‘forarsake, f0re til’:
Avvik fra hovudregelen gir uakseptable setningar
Medlemskap gir hpyere ledighet
Nye avgifter gir dyrere bil
Visse verb krev alltid eit indirekte objekt. Det gjeld fyrst og fremst ein del verb med
prefiks:
De berpvet ham all sere
De har fradpmt ham all aere
Dei innbilte bama at julenissen kom
Verba wine og misunne er litt spesielle. Det fyrste ma alltid ha bade direkte og indirekte
objekt, begge som nominate ledd. Det andre kan ha bene eitt nominal, som da svarar
til eit indirekte objekt med omsyn til semantisk rolle, men som likevel ma reknast som
direkte objekt.
Jeg unner deg den turen - Jeg misunner deg den turen
*Jeg unner deg - Jeg misunner deg
*Jeg unner den turen - *Jeg misunner den turen
Verba leige, lane og Icere kan vere anteh treverdige (med indirekte objekt) eller toverdige
(med berre direkte objekt). Men bade recipiens- og patiens-rolla er represented© i begge
tilfelle, slik at dersom det indirekte objektet er utelati, er det subjektet som far recipiens-
rolla:
732 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Eg skal lane deg sykkelen min
Eg lante sykkelen din
Ho laerte elevane fransk
Elevane laerte fransk
Nar det indirekte objektet ikkje har ein heilt alhnenn referanse, ma det vere med. Det
kan aldri utelatast berre under identitet med eit ledd i setninga f0re:*Eg gav Per hundre
kroner og beordra til d vaske opp.
Derimot kan det indirekte objektet utelatast etter same reglar som direkte objekt nar det
star i ein infinitivskonstruksjon og er identisk med subjektet i oversetninga (jf. 8.3.3.2).
Dette er vanlegast nar preposisjonen til kan vere med:
Han er takknemleg a fortelje vitsar til
Ho er livsfarleg a love noko (til)
Dette firmaet er unpdvendig a betale rekningar til
8.5 Predikativ
Predikativet kan berre definerast semantisk pa grunnlag av koreferanse eller predikasjon.
Det er eit setningsledd som beskriv subjektet eller objektet i same setning (med visse
unntak, sja 8.5.3.1.1). Det leddet som predikativet beskriv naermare, vil vi kalle predika-
sjonsbasen, eller berre basen. I den grad predikativet har kongruensbpying eller kan vise
formelt samsvar pa annan mate, samsvarar det med predikasjonsbasen (meir om dette i
8.5.4). Alt etter om basen er subjekt eller objekt, kan vi skilje mellom subjektspredikativ
og objektspredikativ:
Ho er den nye rektoren
(base) (subjektspredikativ)
Forslaget gjorde bama glade
(base) (objektspredikativ)
Predikasjonsbasen kan vere utelaten i infinitivskonsfruksjonar: Det er ikkje greitt a vere
ung; Golvet tok lang tid a gjere reint. Likeeins har vi predikativ til eit manglande subjekt
i imperativsetningar: Ver snill!
PREDIKATIV 733
Ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon som potensielt subjekt (eventuelt poten-
sielt objekt - sja 11.2.1.6.2 og 11.2.1.6.3) kan ogsa vere predikasjonsbase:
Det er ein forferdeleg tanke at prisane vil stige
Det er farlig a lene seg ut
Farten gjorde det farlig a lene seg ut
Det semantiske forholdet mellom basen og predikativet kan vere av ulike slag. Vi skil
mellom tre hovudtypar: identifiserande, inkluderande og karakteriserande. Nar pre-
dikativet er identifiserande, er det full identitet mellom basen og predikativet: Oslo er
hovudstaden i Noreg (det er berre ein hovudstad i Noreg, og Oslo er ein bestemt by). Nar
det er inkluderande, viser det til ei mengd som er stprre enn den basen viser til, slik at
basen viser til ei delmengd av predikativet: Beethoven var tyskar (det er mange tyskarar,
og Beethoven er berre ein av dei). Eit karakteriserande predikativ viser eigentleg ikkje
til ei mengd i det heile, men til ein eigenskap: Ho er klok (klokskap er ein eigenskap
som kjenneteiknar henne). Dersom basen er det formelie det, seier predikativet noko om
tilstanden reint ailment, Det er m0rkfr, Det ble dag, eller det tener til ei allmenn identifi-
sering, Det er berre eg.
Predikativet kan ogsa ha ulike slags forhold til verbalet og til setninga i det heile. Eit
predikativ som er npdvendig for at setninga skal vere fullstendig (B0kene er dyre), eller
som hprer semantisk naert saman med verbalet (Han mala huset raudf), er fast predikativ;
eit predikativ som star i eit friare forhold til verbalet og resten av setninga, er fritt predi-
kativ (Ho satstiv av skrekk borte i broken). Faste predikativ er saleis utfyllingar til verbet.
Skiljet mellom desse to er ikkje alltid heilt klart, og ofte kan det vere mogleg a analysere
dei pa begge matar. 18.5.1 (Subjektspredikativ) og 8.5.2 (Objektspredikativ) behandlar vi
fyrst og fremst faste predikativ. Frie subjekts- og objektspredikativ blir behandla samla i
8.5.3.
8.5.1 Fast subjektspredikativ
8.5.1.1 Med kopulaverb
Predikativet har det til felles med predikatet at det uttrykkjer ein predikasjon om subjek-
tet. Men ettersom det ikkje har eit verb som kjeme, kan det ikkje fungere som predikat
734 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
i ei setning. Det lyt setjast inn eit verbal for at vi skal fa ei fullstendig setning. Det mest
n0ytrale ogmeiningstomme verbet til dette bruk, er vere, som i ein slik funksjon blir kalla
kopulaverb:
B0kene er dyre
Han er laerar
Ho er den flinkaste jenta
Verbet vere har ikkje nok eige innhald til at det normalt kan sta utan utfylling. Ved sida av
at det kan sta med predikativ som her, kan det ogsa ha eit adverbial som utfylling: Han er
heime. Utan predikativ eller anna utfylling finst det likevel i ein del meir eller mindre faste
filosofiske sentensar:
Gud er
Jeg tenker, altsa er jeg
Elles finst denne bruken berre i nekta setningar: Og ein dag er ikkje rugda lenger
(Vesaas 1957).
Konstruksjonar med ei finitt form av vere som kopulaverb er da den enklaste og mest
grunnleggjande setningstypen med predikativ. Det er ogsa den typen der predikativet viser
stprst formell og semantisk variasjon. Alle andre typar predikativ kan pa eit vis reduserast
til denne typen.
Verbet bli (nynorsk ogsa verte) er ogsa kopulaverb og tek predikativ av same slag som
vere. Det fungerer som den inkoative varianten av vere, og tyder dermed at den tilstanden
som predikativet beskriv, oppstar:
B0kene blir dyre
Han vart laerar
Det ble dag
Ho vart den flinkaste jenta i klassa
I samband med denne funksjonen uttrykkjer bli/verte ogsa framtid av vere:
Det blir kaldt i morgon
No blir du vat pa beina
Problemet blir a finne feilen
PREDIKATIV 735
Verbet bli kan ogsa ha kontinuativ tyding og er da synonymt med forbli, som vi ogsa kan
rekne som kopulaverb: Han (for)ble en stakkar hele sitt liv.
Dei fleste leddtypar (unntatt verbfrasar) kan fungere som predikativ ved kopulaverb.
Dei fleste nominate leddtypar (unntatt visse typar substantivfrasar) er identifiserande.
Andre leddtypar kan ikkje sa lett vise til individ eller klasser av individ. Derfor er slike
predikativ heller ikkje identifiserande eller inkluderande, men karakteriserande.
8.5.1.1.1 Adjektivfrase
Den vanlegaste forma for predikativ er adjektivfrasar, som ofte bestar av berre kjemen:
Ho er gammal
Dei blir altfor dyre
Ho er ikkje interessert
Skogen var dpdsstill (Vesaas 1957)
Stega hans er tydelege (Flpgstad 1977)
Doktoren er fornpyd med min fremgang (Faldbakken 1985)
Det er varmt i rommet (Faldbakken 1985)
I nekta og spprjande setningar kan ein ha noko (sarleg) fpre adjektivet, og eit eventuelt
svart eller liknande kan bytast ut med sarlegt
Du er ikkje noko snill
Han var ikkje noko saerleg hjelpsam
Er dette noko morosamt, da?
Eg er ikkje saerleg begeistra (jf. Eg er svaert begeistra)
Var det saerleg klokt?
Som spprjeord broker ein heist korleis: Korleis er han no?, men ogsa kva.
Saman med bli/verte finn vi ofte presens partisipp avleidde av durative verb. Desse kon-
struksjonane er da ikkje futuriske, men kontinuative eller stundom ingressive, jf. 7.3.3.2:
Vi blir staande
Han vart hengande
736 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Ho blei sitjande der
Men ved dei st0rre byane vart vi verande i vekevis (Hellesnes 1982)
Presens partisipp gar normalt ikkje saman med vere (* Vz er stdande), bortsett fra nar det
har ei passiv tyding, som i Maten er etande (‘kan etast’)-
Opphavlege perfektum partisipp av visse verb er sapass lausrivne fra verbalfunksjonen
at dei kan reknast for sjplvstendige adjektiv (vaksen, sliten, interessert, oppteken). Desse
er da predikativ nar dei star etter kopulaverb.
Nar andre perfektum partisipp-former star etter verba vere eller bli/verte, har vi passiv.
Skilnaden pa eit partisipp som predikativt adjektiv og eit partisipp som hovudverb i pas-
siv kan vere flytande, men ein viktig skilnad er at partisippformer kan brukast i setningar
med formelt subjekt; det kan ikkje adjektiv (men sja note i 8.7.2):
Huset er bygt - Det er bygt eit hus (passiv)
Huset er nybygt - *Det er nybygt eit hus (predikativ)
Ti studenter er opptatt pa kurset - Det er opptatt ti studenter pa kurset (passiv)
Alle ekspeditprene er opptatt(e) na - *Det er opptatt mange ekspeditprer na
(predikativ)
8.5.1.1.2 Determinativ
Visse determinativ kan fungere som predikativ:
Feilen er din
Klokka er tolv
Det er ikkje slik
Her kan vi ogsa nemne adverbet nok'. No.far det vere nok.
8.5.1.1.3 Preposisjonsfrase
Ulike preposisjonsfrasar kan fungere som predikativ:
Han er heilt utafor
Ho er i godt humpr
Brevet er til deg
PREDIKATIV 737
Preposisjonsfrasar som utfylling til vere kan ogsa vere adverbial (jf. 8.6.1), men det er
fleire skilnader pa predikativ og adverbial bruk av preposisjonsfrasar:
- Predikativa er svar pa spprsmal om korleis, medan adverbial er svar pa spprsmal om
t.d. kvar:
- Korleis er ho i dag?
- 1 godt humpr
- Kvar er ho i dag?
- 1 byen
- Predikativ kan erstattast med slik, medan adverbial kan erstattast med td. her/der eller
hit/dit:
Ho er i godt humpr i dag; slik har ho ikkje vori pa lenge
Ho er i byen i dag; der har ho ikkje vori pa lenge
- Ved predikativ bruker vi bli som inkoativt kopulaverb, medan vi ma bruke komme e.l.
ved adverbial:
Ho blir i godt humpr
Ho kjem til byen
Ved predikativ kan vi ogsa stundom bruke komme eller ga:
Eg kjem i godt humpr av a hpre pa deg
Du ma trimme meir viss du vil komme i form
Kruset gikk i stykker
Har du gatt fra forstanden?
Preposisjonen borte kan fungere som predikativ til vere eller bli/verte. Da tyder han naermast
‘usynleg, forsvunnen’. Dette er da ein annan funksjon enn den adverbiale, der han tyder
‘ikkje heime, ikkje her’, og der han ma skiftast ut med bort etter rprsleverb:
738 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Boka er borte
Boka ble borte
Mannen er borte
Mannen reiste bort
- Ein preposisjonsfrase som predikativ kan kombinerast med eit anna predikativ, t.d. eit
adjektiv. Eit adverbial og eit predikativ kan vanskeleg kombinerast pa same maten:
Ho er munter og i godt humpr
?Ho er munter og pa kjpkkenet
Vi kan skilje mellom to hovudtypar av preposisjonsfrasar som predikativ. Den eine typen
er slike som svarar npyaktig til vanlege typar adledd til substantiv. Ein kan altsa utan
vidare ta ein substantivisk kjeme og gjere til subjekt for vere, med adleddet som predi-
kativ, etter mpnsteret Brevet fra mor —> Brevet er fra mor. Til denne typen hprer spesielt
predikativ som star for opphav (med preposisjonane av ogfra), del (av og blant) og mal
(pa og z):
Kruset var av glas (eit krus av glas)
Kona er fra Bergen (ei kone fra Bergen)
Mannen var av/blant dei fa som overlevde (ein (mann) blant dei fa som overlevde)
Jenta er av dei flittige (?ei jente av dei flittige)
Fjellet er pa 2 000 meter (eit fjell pa 2 000 meter)
Mannen er i femtiarsalderen (ein mann i femtiarsalderen)
Dessutan preposisjonsfrasar med med og utan:
Han er utan sjarm (ein mann utan sjarm)
Ho er utan pengar
Ho er med bam
Denne kaka er med vaniljekrem
Oftast bruker ein i staden for sambandet vere med + utfylling heller ha + objekt:
* Han er med slips Han har slips
* Huset er med skifertak —> Huset har skifertak
* Byen er med hpg kriminalitet —> Byen har hpg kriminalitet
PREDIKATIV 739
Legg merke til tydmgsskilnaden i eitt tilfelle: Ho er med bam (= ‘gravid’) tyder ikkje det
same som Ho har bam.
Preposisjonsfrase med infinitivskonstruksjon som utfylling har vi i desse tilfella:
Den pastanden er berre til a le av
Han er ikkje til a styre
Dette er ikkje til a halde ut
Og na er hun omtrent ikke til a fa rikket derfra (Faldbakken 1985)
Subjektet er her logisk objekt for infinitiven (Jf. Vi ler av den pastanden).
Andre preposisjonsfrasar som predikativ svarar ikkje utan vidare til eit adledd til sub-
stantiv pa same maten. Det gjeld saerleg slike som berre kan sta til bli/verte og tyde ein
overgang fra ein tilstand til ein annan, men ogsa ein del andre:
Snpen vart til vatn
Boka er/vart borte
Dei er for/mot EU
Gud er til
Ein del preposisjonsfrasar kjem i ei meUomstilling her. Dei er naermast a rekne for faste
uttrykk, og star adjektiva naer semantisk sett. Syntaktisk oppfprer dei seg ogsa ofte som
reine adjektiv. Desse vil vi heretter omtale som faste preposisjonsuttrykk:
Spprsmalet er av prinsipiell karakter / av stor betydning / av interesse
Han er i godt hum0r / ved godt mot I langt nede / ute av seg / fra forstanden / fra
vettet / til ingen nytte
Bilen er i god stand / i orden / i stykker / under kontroll
Du er hardt ute a kj0re (Faldbakken 1985)
Altsa var det verkeleg i gang mellom dei (Vesaas 1957)
Mattis var ikkje i tvil (Vesaas 1957)
Rugda var i h0gste fare (Vesaas 1957)
Faste preposisjonsuttrykk som i sin tur inneheld ein preposisjonsfrase, har vi i i besittelse
av, i konkurranse med, i slekt med, i strid med, i tvil om, pdfomamn med, pd det reine
med, til nytte for osv.
740 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.5.1.1.4 Substantivfrase
Substantivfrasar er identifiserande predikativ i setningar som:
Oslo er hovudstaden i Noreg
Den minste syster mi er den flinkaste eleven i klassa
Den mannen er far hennar
Statsraden er kona til ordfpraren
Hennes navn var Edvarda (Faldbakken 1985)
Men det er nok vanlegare at substantivfrasar som predikativ har andre semantiske funk-
sjonar. Dei kan vere inkluderande og vise til f.eks. yrkesgruppe, nasjonalitet, religion,
politisk parti, ideologi osv.: Han er loerar / amerikanar / katolikk / sosialist / mordar /
dagleg leiar/ aremalstilsett direktpr. I denne funksjonen har vi oftast nakne frasar i eintal
utan artikkel (jf. 3.4.1.4). Fleire dpme:
Den aerlege europearen var tyskar (Flpgstad 1977)
Men hvordan kunne den tykke mannen vaere bror? (Borgen 1955)
Hun var laererinne i tysk og fransk (Borgen 1955)
Na var Winsnes riktignok konservativ idehistoriker (Dahl 1975)
Han er faglasrt sveiser (Dagbladet 1974)4
Eit substantivisk predikativ kan ogsa vere karakteriserande; da star det vanlegvis med
ubestemt artikkel: Han er eit geni / ein tosk / ein god Icerar / ein typisk amerikanar / ein
bestialsk mordar. Det er ogsa typisk at slike predikativ inneheld eit adjektiv. Kombina-
sjonen av ubestemt artikkel og adjektiv i predikativet er derfor svaert vanleg:
Var ikkje det eit godt skot! (Vesaas 1957)
Fpr industrien gjorde sitt inntog var Alvik eit isolert og tilbakeliggjande bondesam-
funn langt inne i Hardangerfjorden (Flpgstad 1977)
Ja, du Thomas, du var na alltid en ekte, uforbederlig romantiker (Faldbakken 1985)
Jeg var en fri mann (Faldbakken 1985)
Han er en hoven blei av en student (Faldbakken 1985)
I nekta setningar kan artikkelen bytast ut mot nokon (ikkje nokon = ingen):
4 Dei tre siste d0ma er henta fra Berkov 1981.
PREDIKATIV 741
Alvik er ikkje noko isolert og tilbakeliggjande bondesamfunn
Du er ikke noen ekte romantiker
Jeg var ingen fii mann
Ved a veksle mellom predikativ med og utan ubestemt artikkel kan ein saleis fa fram ein
skilnad mellom ein inkluderande bruk der ein tillegg subjektet ein meir eller mindre fast
eller objektiv funksjon som medlem av ein kategori, og ein karakteriserande bruk, der
ein gir det ein meir situasjonsbunden eller subjektiv karakteristikk:
Hun er forsker - Hun er en berpmt forsker
Han er katolsk prest - Han er en popular prest
Han er sjafpr (av yrke) - Han er en god sjafpr (god til a kjpre bil)
Ein kan ogsa jamfpre Du er mann, som ei npktem konstatering av kjpnnstilhpr, med Du
er ein mann, som kan tyde at subjektet blir tillagt ein del eigenskapar som ein gjeme for-
bind med hankjpnn. Han er tjuv kan tyde at han livnaerer seg ved a stele, medan Han er
ein tjuv (for eksempel i eit akademisk miljp) kan tyde at han har presenter! andres teoriar
utan kjeldetilvising.
Ein del substantiv i ubestemt form far normalt ein preposisjonsfrase som adledd, og
kopulaverbet pluss substantivet pluss preposisjonen dannar gjeme eit fast idiomatisk
uttrykk: vere mesterfor, vere herre over, vere karfor/om.
Substantivfrasar i genitiv kan ogsa fungere som predikativ: Denne bilen er sjefens.
Elies har slike frasar same funksjon som possessive determinativ; dei kan bade sta som
adledd til substantiv og som predikativ: sjefens bil (jf. Denne bilen er min og min.bil).
8.5.1.1.5 Pronomenfrase
Dpme pa pronomenfrasar som predikativ:
Det er oss
Det blir ikke meg
Han er seg sjplv
Pronomenet det kan sta som predikativ og vise til eit fpregaande predikativ: Ho er lykke-
leg, og det er eg, og. Nar ein predikativ adjektivfrase er flytt ut og stilt fpre setninga (sja
9.7.1), blir han sameleis teken opp att med det: Lykkeleg, det bljr ho aldri.
742 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Pronomen som predikativ kan sta i nominativ eller akkusativ. I bokmal er det vanlegast
med akkusativ, medan det i nynorsk heist er nominativ. I det heile varierer bruken ein
god del i begge skriftspraka sa vel som i talemala.
Det var ikke meg
Det var ikkje eg
Det var oss
Dersom det kjem ei relativsetning etter pronomenet, er kasusbruken avhengig av om pro-
nomenet er korrelat for eit relativisert subjekt eller ikkje:
Det var jeg som gjorde det (jf. Jeg gjorde det)
Det var oss han snakket til (jf. Han snakket til oss)
Sppijepronomen kan ogsa vere predikativ: Kven er du? Kva er dette? Kva kan ogsa bru-
kast til a sppije om ein adjektivfrase som predikativ: Om ho ikkje er rik, kva er ho da?
8.5.1.1.6 Leddsetning og infinitivskonstruksjon
Leddsetningar som predikativ er normalt av substantivisk type:
Problemet er at det ikkje verkar
Spprsmalet er om det verkar
Sp0rsmalet blir kven som kan ordne det
Men ogsa andre kan fprekomme: Et av h0ydepunktene var nar hanfilmet Marco Polo-
sauer (Samhold 1992).
D0me pa infinitivskonstruksjon som predikativ:
Kunsten er a teie
Problemet vart a finne feilen
A leva det er a elska
PREDIKATIV 743
Ein saerskilt type infinitivskonstruksjon som predikativ har vi i uttiykk som Dette er a
rekne for predikativ. Subjektet er her logisk objekt for infinitiven (jf. Vi reknar dette for
predikativ).
8.5.1.1.7 Predikativ innleidt av som
Bade substantivfrasar og adjektivfrasar som predikativ kan vere innleidde av som;
Han var som ein far for meg
Dette vart som eit trugsmal mot oss
Bilen var som ny
8.5.1.2 Andre verb
Predikativ kan ogsa sta til andre verb enn dei eigentlege kopulaverba. Slike verb stiller
strengare krav tirform og innhald hos predikativet.
Verbet heite tek predikativ som normalt er eit proprium:
Ho heiter Pemille
Byen skulle heite Nidaros
Hesten heter Planke
I ein del malfpre, sserleg nord i landet, kan heite ogsa ta preposisjonsfrase med for; Han
heiter for Ola.
Ein slags overfprt bruk har vi i uttrykk som Det var ingenting som heitte a tafly den gongen.
Heite blir ogsa brukt om ekvivalentar mellom ulike sprak: ‘Hest’ heiter ‘cheval’. I denne
bruken star heite i eit konverst forhold til bety\tyde; ‘Cheval’ tyder ‘hest’. Ogsa i visse
andre samanhengar kan ein tolke utfyllinga til bety som predikativ:
744 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Det a vaere i helvete betydde a vaere i en tilstand der mennesket blei helt?
(Karterudseter 1977)
Nirvana betyr «fri for to-het» (Karterudseter 1977)
Utfyllinga til verb som representere, innebere, utgjere, danne kan ogsa tolkast som pre-
dikativ. Desse er nominale leddtypar med karakteriserande funksjon. Verba i desse set-
ningane kan saleis erstattast med vere utan at meininga endrar seg saerleg:
Et slikt parti representerer en trussel mot vart demokrati
Krigen danner en dyster bakgrunn for mptet
Funksjonaerene utgjpr et flertall av de ansatte
Noko som talar mot a rekne med predikativ i alle fall i den siste setninga, er at ho kan
gjerast om til passiv: Et flertall av de ansatte utgj0res av fimksjoncerene.
Verb som spele, agere kan ta adjektivisk eller substantivisk predikativ: Han spelte sinn-
sjuk; Ho agerte klovn.
Ved verb som gd, sta, sitje, liggje o.l. kan vi ogsa ha fast subjektspredikativ. Desse
verba har da ei svaert avsvekka tyding, slik at dei naermar seg kopulaverbet ogsa seman-
tisk. Predikativet er oftast ein adjektivfrase:
Han Ugg sjuk
Skogen stod grpn
Dpra star open
Ho gjekk gravid
Baten sprang lekk
Han stod full av ungdom og styrke og livsglede (Vesaas 1957)
utover Frognerkilen, hvor isen la matt, nesten snebar (Borgen 1955)
Somme av desse sambanda av verb og predikativ er nesten a rekne for faste uttrykk. I
alle tilfelle er predikativa npdvendige for at vi skal fa ei fullstendig setning. I tillegg til
dei i eksempla ovafor har vi slike uttrykk som ga laus, gd trfitt, gd tom, gd varm, gd
arbeidslaus, gd ledig, gd tapt, sleppe fri, liggje inneldst, sitje innesperra, sitje fengsla,
sta bunden. (Adjektivet brakk som sjplvstendig ord fprekjem no berre i sambandet liggje
brakk.) I mange av desse uttrykka har verbet mista nesten heile si eigentlege tyding. Ein
kan heller ikkje fritt kombinere verb og predikativ. Det heiter saleis sjeldan *sitje laus
eller *sta gravid, med mindre det er ei heilt spesiell tyding ein vil ha fram. Likeins kan
PREDIKATIV 745
ein liggje vaken og liggje d0d, men ikkje *liggje glad eller *liggje gammal. (Derimot kan
vi ha liggje glad i senga, men da er glad fritt predikativ (sja 8.5.3).) Eit anna teikn pa at
verbet og predikativet hprer naert saman, er at dei ofte ikkje kan skiljast ved syntaktiske
prosessar. Vi kan saleis seie Kor sjuk er han? men ikkje *Kor sjuk ligg han?.
I ein del faste uttrykk kan desse verba ha substantiv i ubestemt form som predikativ:
gd/sta vakt, liggje lik, sta fodder, sta brur, sta modell, sitje enkje. Desse substantiva kan
normalt ikkje ha noko adledd. Desse verba tek predikativ med som i uttrykk som Han
ligg som nummer ein; De star som nummer atten i кфеп.
Ved verba vege og male kan vi ha eit predikativ som seier noko om vekt eller storleik
pa subjektet:
Fisken vog to kilo
Han maler 190 cm
I tradisjonell grammatisk litteratur har det vori mykje diskusjon om statusen at slike ledd.
Det har vori framlegg om bade objekt og adverbial. Det som talar mot a analysere dei som
objekt, er at desse verba kan ta andre typar objekt, med ei heilt anna semantisk rolle:
Ho vog fisken
Han maler tpmmer
Sjplve verba ser ut til a ha same tyding i begge tilfelle, og det er da ikkje rimeleg a vente
at dei skal ta objekt med heilt ulike roller (jamvel om det ikkje er prinsipielt utelukka). Nar
verba har eit verkeleg objekt, kan dei ogsa brukast i passiv. Dette er ikkje mogleg med ei
malsbestemming:
Fisken vart vegen - *To kilo vart vegne
Det vart malt tpmmer - *Det vart malt 190 cm
Det er vanskeleg a finne relevante formelie kriterium til a skilje mellom predikativ og adver-
bial her, men semantisk er det mest rimeleg a rekne slike ledd for predikativ, ettersom dei
altsa gir ein eigenskap ved subjektet.
Ved verbet koste, som i Boka kostar hundre kroner, er forholdet meir komplisert. Her
kan det vere gode grunnar for a rekne hundre kroner som direkte objekt, ettersom vi ogsa
kan ha andre typar nominale ledd med same rolle som malsuttrykket: Dette kan koste henne
livet; Denne turen kosta meg ei klekkeleg bot. Her ser vi ogsa at vi kan ha eit indirekte
objekt i tillegg til det direkte objektet. Verbet koste kan dessutan aldri brukast i passiv, slik
at passiv-vending ikkje kan brukast som kriterium i dette tilfellet.
746 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Mange av desse verba kan ogsa f0rekomme i presenteringssetningar (8.7). Dermed kan
vi fa predikativ med potensielt subjekt som base:
Det er ei stilling ledig (jf. Stillinga er ledig)
Det var fem elevar sjuke den dagen
Det star eit vindauge opi i andre etasje
Det gjekk mange arbeidsplassar tapt ved denne omlegginga
Ved verb i tydingsomradet ‘begynne, slutte’ o.l. og ved somme andre verb i tydings-
omradet ‘vere, fungere’ kan vi ha substantivfrase innleidd med som-.
No vil eg slutte som laerar
Han begynte som smabruker
Kassalappen gjeld som kvittering
Han fungerte som sekretaer
Han arbeider som sveiser i Odalen
Alle mine elskere ender opp som skuespillere (Alnaes 1977)
Nofiframsta finn vi bade adjektiv- og substantivfrase etter som: Hanframstod som ein
tyrann/ som brutal.
I talespraket fprekjem av og tilfinnast som kopulaverb med adjektivfrase som predikativ,
men berre i negerte setningar. Adjektivet ma vere graderbart: Han fins ikke redd!
8.5.1.3 Predikativ fra leddsetning
Fast subjektspredikativ av eit litt anna slag har vi i ei setning som Golvet verkar t0rt. Denne
setninga tyder det same som Det verkar som om golvet er t<j>rt, der same predikativet star
til eit kopulaverb i leddsetninga. Verbet virke\verke er dermed eit verb som kan ta anten
som pluss ei leddsetning som utfylling, eller eit predikativ. Subjektet i leddsetninga er det
same som subjektet for verke med predikativ. Vi kan framstille dette som om subjektet i
leddsetninga blir «lyfta» opp i oversetninga og blir subjekt der, medan kopulaverbet blir
stroki:
(det) verkar [golvet (er) tprt] —> golvet verkar tprt
PREDIKATIV 747
Tilsvarande forhold har vi ved sja ut, der ein ogsa kan ha til at ved sida av som om:
Ulven ser sulten ut
Ulven ser ut til a vere sulten
Det ser ut som om ulven er sulten
Det ser ut til at ulven er sulten
Dessutan linn vi slike predikativ ved lyde og ved nokre s-verb, som h0res\h0rast (ut),
kjennes\-ast, synes\-ast, tykkjast, f0les:
Suppa kjennest varm nok (<— Det kjennest som om suppa er varm nok)
Det lyder faretruende
Alle syntest sterke og kloke (Vesaas 1957)
Det er mest adjektivfrasar som kan fungere som predikativ til desse verba. Ved virke\verke
kan ein ogsa finne faste preposisjonsuttrykk: Ho verkar ved godt mot. Ved dei andre verba
kan predikativet berre vere adjektiv(frase): *Ho ser i godt hum0r ut. Subjektet kan likevel
lyftast opp, men da blir kopulaverbet staande att slik at vi far ein infinitivskonstruksjon,
og predikativet er da vanleg predikativ til kopulaverbet vere:
Ho ser ut til a vere i godt humpr
Han synest a vere sjefen her
(Denne typen er naermare behandla i 11.2.1.6.4.)
Nar predikativet er ein substantivfrase, kan det knytast til med som:
Han verkar som ein god far
Den ser ut som en skikkelig vakthund
Saerleg i bokmal finst det ein liknande type konstruksjon der verbet star i passiv, og der
subjektet eigentleg kjem fra ei leddsetning som er logisk objekt for det tilsvarande aktive
verbet: Fiskeren fryktes omkommet («— Manfrykter atfiskeren er omkommet). Noka til-
svarande aktivsetning finst iklge (*Man frykter fiskeren omkommet). Denne typen blir
behandla meir utfprleg under avsnittet om passiv (8.8.5).
748 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.5.1.4 Plass
Fast subjektspredikativ er utfylling til verbet og har saleis sin normale plass i sluttfeltet
like bak (plassen at) det infinitte verbet. Dessutan kan predikativet, som andre setnings-
ledd, sta i forfeltet:
Rik er han ikkje
Sa langt nede har eg aldri vori
Laerar ville ho ikkje bli
Men glad over a se ham blei jeg (Solstad 1987)
Nar eit identifiserande predikativ star i forfeltet, kan det vere vanskeleg a skilje det fra
eit subjekt. Ei setning som Den flinkaste i klassa er ikkje Petter kan ga inn i to ulike
kontekstar (predikativet er kursivert):
Den flinkaste i klassa er ikkje Petter, men han er likevel ganske flink
Den flinkaste i klassa er ikkje Petter, men Lise
Nar setninga inneheld eit samansett verbal, kan subjekt og predikativ skiljast formelt,
ettersom subjektet kan sta i midtfeltet, men aldri i sluttfeltet:
Den flinkaste i klassa har Petter aldri vori
Den flinkaste i klassa kan ikkje vere Petter
Nar predikativet er inkluderande eller karakteriserande, oppstar ikkje problemet med a
avgjere kva som er subjekt, ettersom predikativet da har eit vidare tydingsomrade enn
subjektet:
Martin kan ikkje vere ein slik tosk
Ein slik tosk kan ikkje Martin vere
*Martin kan ikkje ein slik tosk vere
Her viser Martin til ein person, mens toskeskapen er ein eigenskap som kan tilleggjast
fleire personar. Derfor ma Martin vere subjekt, og leddet ein slik tosk predikativ; og derfor
kan berre Martin sta i midtfeltet, slik det gar fram av eksempla ovafor.
Predikativet kan vere eit trykklett pronomen og sta like etter verbet pa same maten
som eit objekt: (Du er kanskje svolten, men) eg er det ikkje.
PREDIKATIV 749
8.5.2 Fast objektspredikativ
Objektspredikativet star til objektet i same setning og beskriv det naermare. Det semantiske
forholdet mellom objekt og objektspredikativ er dermed det same som mellom subjekt
og subjektspredikativ. Eit samband av objekt og objektspredikativ kan alltid uttrykkjast
som ei setning med kopulaverb og subjektspredikativ, der subjektet svarar til objektet i
den opphavlege setninga:
Dette gjorde meg sint Eg vart sint
Han har mala huset raudt —> Huset er raudt
Dei kalla han Willy —> Han heiter Willy
Objektspredikativet kan vere ein nominal leddtype, ein adjektivfrase eller ein preposi-
sjonsfrase. Nar subjektspredikativet ville ha vori ein nominal leddtype, blir det tilsvarande
objektspredikativet normalt innleidt med/or, til eller som:
Eg reknar han for min beste venn -» Han er min beste venn
Dei valde henne til leiar -» Ho er leiar
Eg reknar han som ein framifra forskar Han er ein framifra forskar
Objektspredikativet har sin faste plass i sluttfeltet etter objektet, men kan som andre ledd
ogsa sta i forfeltet. Eit reint adjektiv som objektspredikativ kan under visse vilkar sta fpre
objektet:
Hun har skrevet ferdig brevet
Dei sleppte laus hunden
Eg har liggjande ein rapport fra UNESCO
Det same gjeld ein del faste preposisjonsuttrykk (i hel, i stykker o.l., meir om dette
nedafor).
750 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.5.2.1 Adjektivfrase
8.5.2.1.1 Arsak
Setningar med objektspredikativ kan uttrykkje eit arsaksforhold: Subjektsreferenten gjer
noko som har som fplgje at objektsreferenten far den eigenskapen som er nemnd i objekts-
predikativet:
Dette gjorde meg sint
Han gjorde oss rasande
Eg fekk brevet ferdig
Ho har pengane klare
Eg har brevet ferdigskrivi
Predikativet kan ogsa vere eit fast preposisjonsuttrykk: Vi fekk henne i godt humpr.
I konstruksjonar av typen Hanfekk lanet innvilga star partisippet formelt som objektspre-
dikativ. Slike setningar har ogsa mykje til felles med passivsetningar, og vil bh behandla
i 8.8.4.
Mange transitive verb har eit slikt innhald at det ofte kjem eit predikativ i tillegg til
objektet:
Han mala huset raudt
Ho kledde seg naken
Dei slo mannen helselaus
Dei heldt baten flytande
De har visst bestemt seg for a pumpe den tom likevel (Jacobsen 1992)
Ein del slike samband av verb og objektspredikativ er nesten a rekne for faste uttrykk:
fa laus, gjere ferdig, gjere klar, gjere rein; gjere i stand, halde rein, sleppe laus, setjefri,
setje i stand, sla sund, sla i stykker, sla i hel, skjere sund osv. Desse er kjenneteikna ved
at predikativet ofte kjem fpre objektet, og at verbet og predikativet da kan uttalast som
ei fonologisk eining (eitt ord). I austnorsk kan saleis sla i stykker ha same trykkfordeling
som kakestykker (jf. 8.3.1.2.1).
Han gjorde reint golvet
Dei sette fri alle fangane
Dei slo i stykker biletet
PREDIKATIV 751
I eksempla til no har vi hatt transitive verb, som ogsa kan brukast med objekt utan pre-
dikativ. Men ein del verb som elles er intransitive, kan ogsa ta objektspredikativ. Da ma
dei sjplvsagt ogsa ha objekt. Ved desse verba er objektet saleis mogleg berre dersom det
ogsa er eit predikativ til stades:
Purka lag ungen i hel (jf. *Purka lag ungen)
Han sat stolen sund
Dei trampa graset flatt
Mange slike uttrykk kan berre ta refleksivt objekt:
Ho arbeidde seg sveitt
Han lengta seg sjuk
Eg stira meg blind pa det
Han sov seg frisk
Vi gjekk oss vill
Ved transitive verb kan vi ogsa ha slike refleksive objekt pluss objektspredikativ. Det er
da verb som elles tek ein annan type objekt med ei anna semantisk rolle:
Han misunte seg grpnn
Ho at seg mett
Han slo seg vrang
... sniglane som knaska seg feite i regnet (Tusvik 1993)
Han drakk seg full
Det siste kan ogsa ha ikkje-refleksivt objekt: Dei drakk han full.
8.5.2.L2 Meining, utsegn
Setningar med objektspredikativ kan gi uttrykk for ei meining, oppfatning eller utsegn.
Dette kallar eg lettsindig
Vi held deg ansvarleg for fadesen
752 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Retten d0mde han skuldig
Noen strebet etter a fa erklaert henne gal (Alnaes 1977)
Det ma her skytes inn at jeg ikke har framstilt min kone sa enfoldig som hun rent
faktisk opptradte (Jacobsen 1992)
I ei setning som Egfann det klokast a halde kjeft har vi infinitivskonstruksjon som poten-
sielt objekt (sja 11.2.1.6.3).
Etter seie og verb med liknande tyding kan vi ha eit refteksivt objekt pluss adjektivfrase
som svarar til ei at-setning:
Vi sa oss fompyd med tilbudet (sa at vi var fom0yd)
Ho melde seg sjuk
Han erklaerte seg inhabil
Hun sa seg sjokkert over beslag som var gjort (Aftenposten 1992)
Ogsa i fplgjande tilfelle har vi objektspredikativ berre ved refteksivt objekt:
Han viste seg inkompetent
Jeg fpler meg ikke bra
Sa vane var spstrene med a spegle seg i kvarandre og tru seg like
(Tusvik 1993)
Nar objektet er eit refleksivpronomen, har det jo same referanse som subjektet, og semantisk
sett er det da subjektet som er predikasjonsbase. Men formelt er det objektet (refleksivet)
som er base.
8.5.2.1.3 Haplusspresenspartisipp
Saman med verbet ha og eit objekt kan vi ha objektspredikativ i form av presens partisipp
av verb som liggje, sta osv.:
Dei laut ha kyrkjeklede liggjande (Heggland 1981)
Jeg har en gammel stengun liggende (Alnaes 1977)
Jeg har en fin gammel portvin staende
PREDIKATIV 753
Dersom objektet er ubestemt, kan det ogsa sta etter predikativet:
Eg har liggjande ein rapport fra UNESCO
Jeg har staende en fin gammel portvin
Han har liggende penger nok (Elstad 1977)
I slike konstruksjonar kan ogsa presens partisippforma fa ein preposisjonsfrase eller eit
adjektiv som utfylling: Ho hadde sykkelen staande klar.
Dette er sjplvsagt ikkje sa uventa, nar vi veit at presens partisipp er avleidd av verb. Det
er da meir overraskande at dei kan sta utan slik utfylling, som i f.eks. Jeg har staende en
fin gammel portvin. Dette er normalt umogleg ved dei tilsvarande verba: *Rapporten ligg;
*Portvinen star.
Adjektiv avleidde av perfektum partisipp kan ogsa vere objektspredikativ ved ha: Nfiklane
har eg liggjande nedlast (Hoem 1978)
Konstruksjonar med ha + objekt + perfektum partisipp blir rekna som det historiske opp-
havet til den samansette perfektumen i vesteuropeiske sprak: Eg har brevet skrivi Eg
har skrivi brevet. I latin og eldre germansk kunne ogsa rekkjefplgja av objekt og partisipp
variere friare enn no. Vi ser spor av denne utviklinga i eldre norrpnt, der partisippet i per-
fektumkonstruksjonar kunne kongruensbpyast i samsvar med objektet, i staden for a sta i
npytrum, som i modeme norsk (og yngre norrpnt). I mik hefir Helgi hingat sendan ‘meg
har Helge sendt hit’, star partisippet sendan saleis i akkusativ i samsvar med pronomenet
mik.
8.5.2.2 Substantiv- og preposisjonsfrase
Berre to verb, kalle og d0ype, tek rein substantivfrase som objektspredikativ. Det dreier
seg da gjeme om propria, og dei svarar oftast til subjektspredikativ ved heite:
Dei kalla jenta Gabriella
Dei dpypte guten Willy
Ved kalle kan ogsa appellativ vere predikativ: Dei kallar Karl ein demagog.
754 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Eit objektspredikativ som svarar til eit subjektspredikativ av nominal type, ma elles
uttrykkjast med ein preposisjonsfrase. Ved kausative verb broker ein for det meste pre-
posisjonen til'.
Dei gjorde han til syndebukk
Dei valde henne til leiar
Bpndene tok han til konge
Dei sette han til dommar
Regnvaeret forvandlet plenen til en myr
Elles broker ein/or eller som, utan saerleg skilnad i tyding, men avhengig av kvart enkelt
verb:
Eg tok deg for ein kelner
Dei held deg for ein paliteleg sjafpr
V i betrakter dette som svik
V i ser pa dette som svik
Eg tolkar svaret ditt som eit avslag
Han viste seg som ein udugeleg kokk
Jeg fpler meg som en spion
Dei stempla han som butikktjuv
Jeg ser det som min plikt a gripe inn
Altemativt kan ogsa kalle ta for: Dei kalla jenta for Gabriella. Somme verb kan ta anten
for eller som:
V i anser brevet for/som en darlig sp0k
V i reknar alle for/som studentar
Etter for og som kan vi ogsa ha adjektivfrase:
Jeg betrakter ham som inhabil
V i anser saken for/som avgjort
Dei reknar han for/som inhabil
Han framstilte seg som feilfri
PREDIKATIV 755
Kongen erklaerte utstillingen for apnet
Jeg hirer pa om folk flest ville ha sett pa det som fullstendig ubesvserlig a finne et
avstengt lager i kjelleren sin (Jacobsen 1992)
Determinativ fprekjem ogsa: Eg reknar han som min. Saerleg i kombinasjon med adjektiv
kan vi ogsa finne preposisjonsfrase etter som. Man betraktet universitetene som ekstra-
territoriale og med egne lover, men elles ikkje: *Man betraktet universitetene som med
egne lover.
8.5.2.3 Predikativ i passivsetningar
Nar eit objekt blir til subjekt i passiv, blir eit eventuelt objektspredikativ til subjektspre-
dikativ. Elles skjer det ingen endringar med predikativet:
Dei sette fri alle fangane —> Alle fangane vart sette fri
Retten dpmde han skuldig —* Han vart d0md skuldig
De kaller ham Willy —> Han kalles Willy
Dei valde henne til leiar —> Ho vart vald til leiar
Vi ser pa dette som svik Dette sees pa som svik
Han har mala huset raudt —> Huset er mala raudt
I somme tilfelle - saerleg i nynorsk - kan eit adjektiv som objektspredikativ setjast saman
med partisippet i staden for a bli staande som eige setningsledd:
Han sat stolen sund -* Stolen vart sundseten
Dei trampa graset flatt —» Graset vart flattrampa
Dette kan fprekomme jamvel med visse preposisjonsuttrykk: Koppen blei istykkerslatt
(jf. 2.2.5.3).
756 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.5.3 Fritt predikativ
Frie predikativ er ikkje utfyllingar til verbet. Dei kjem som tillegg til hovudinnhaldet i
setninga (jf. frie adverbial 8.6.3). Fritt predikativ kan ogsa ha subjekt eller objekt som
predikasjonsbase. Men verbet i setninga er ikkje av det slaget som krev eller gjer det
naturleg med eit predikativ.
Ho sat stiv av skrekk borte i kroken
Letta over at alt var over kravla dei ut or hola
Eg vil som din rettleiar ra deg til a skrinleggje prosjektet
Mannen farm guten kald ogforkommen i ein livbat
Inne stod brpme tause og stirte (Tusvik 1993)
Frie predikativ skil seg fra faste ved at dei kan uthykkjast i ei separat setning fpydd til den
opphavlege med og. Dei to setningane beskriv da to sjplvstendige hendingar/tilstandar:
Ho sat borte i ein krok og ho var stiv av skrekk. Jarnfpr dette med Ho sat enkje med fast
predikativ; denne setninga tyder ikkje det same som Ho sat og ho var enkje. Frie predi-
kativ kan ogsa i mange tilfelle sjaast pa som forkortingar av (adverbiale) leddsetningar:
Eg var svaart sjenert som ung (... da eg var ung)
Som student kunne du reist for halv pris (Dersom du var student ...)
Jeg vil som din veileder frara prosjektet (... fordi jeg er din veileder ...)
Frie predikativ har ogsa det felles med frie adverbial at dei kan takast opp att med eit
adverb:
Som ung, da/sa var eg svaert sjenert
Om sommaren, da var vi alltid pa landet
Ved fritt predikativ som har form av ein preposisjonsfrase, kan ein ikkje la preposi-
sjonen sta att medan ein flytter utfyllinga til forfeltet: *Ung var eg svcert sjenert som.
Dette er derimot mogleg ved fast predikativ og ved andre utfyllingar til verbet, som t.d.
objekt:
Kasserar kan vi ikkje brake deg som
Vinteren tenkte vi aldri pa
PREDIKATIV 757
Fritt predikativ kan opptre saman med fast predikativ i same setninga, og vi kan ha fleire
trie predikativ i ei setning (men berre eitt fast predikativ):
01 er best kaldt
Han var sprekare som ung
Som student sat eg ofte einsam pa hybelen
8.5.3.1 Form
Fritt predikativ kan ha form av adjektivfrase (eller fast preposisjonsuttrykk), preposisjons-
frase med til, eller det kan vere substantivfrase eller adjektivfrase innleidt av som.
8.5.3.1.1 Adjektiyfrase
Subjekt som base:
Femten ar gammal drag han til sjps
Bama kom inn, vate i haret av regnet
Han la seg trptt og sliten til a sove
Yrvaken, utslitt av inntrykk skrittet jeg opp og ned i min stue (Faldbakken 1985)
Objekt som base:
Katten at fisken ra
De fant ham halvt ihjelfrossen
Dei kjppte mpblane nye
Av og til kan vi ogsa ha fritt predikativ til fast predikativ: Jeg apnet forbauset og sa at
det var henne, andpusten, hektisk og varm (Faldbakken 1985).
Fast preposisjonsuttrykk som fritt predikativ har vi i
De ble funnet i godt behold
Ho sat der i godt humpr
Dei fann hesten i live
758 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Predikativet kan ogsa ha form av perfektum partisipp: Ansatt i den lille avisaforsfikte jeg
med stor ndysomhet a oppfylle mine plikter (Solstad 1987).
Adjektivfrasar som fritt predikativ er karakteriserande, og i regelen karakteriserer dei
basen berre i den situasjonen eller pa den tida som resten av setninga handlar om. Predi-
kativet viser denned ikkje normalt til faste og uforanderlege eigenskapar. Det kan saleis
normalt ikkje heite *Ho sat raudhara borte i kroken.
Ei setning som Vakker og h0greist sat ho ved bordenden er berre tilsynelatande moteksempel,
for her fokuserer ein pa maten ho framtrer pa i situasjonen.
Skiljet mellom adjektivfrase som fritt subjektspredikativ og som adverbial kan ofte vere
uklart. Dei to leddtypane kan stapa dei same plassane i setninga (sja nedafor, 8.5.3.2), men
det er to prinsipielle skilnader pa predikativ og adverbial: Eit predikativ star semantisk til
eit nominalt ledd i setninga, medan eit adjektiv som adverbial star til verbalet eller pre-
dikatet; eit adjektiv som predikativ er kongruensbpygt i samsvar med det leddet det star
til, medan eit adjektiv som adverbial alltid star i npytrum. Men desse to skilnadene kan
ofte vere oppheva i ei setning. For det fyrste finst det mange adjektiv som kan beskrive
bade personar og handlingar, og nar ein person utfprer ei handling, kan det saleis vere
vanskeleg a avgjere om adjektivet star til subjektet eller predikatet. Nar eit slikt adjektiv
i tillegg ikkje har eiga npytrumsform (eller nar subjektet er eit ledd i npytrum eintal), er
skiljet mellom subjektspredikativ og adverbial npytralisert:
Ho glpttar forsiktig pa gardina
Hunden la seg lydig ned
Dei sprang hylande omkring i rommet
Ho svara roleg: visst var det godt (Vesaas 1957)
Eit adjektiv med ei etterfplgjande samanlikningssetning der predikativet er relativisert
(jf. 5.3 og 11.3.4.2.2.3), kan sta som fritt predikativ. Dei har da gjeme same tyding som
leddsetningar innleidde med ettersom, fordi. Slike ledd star anten i forfeltet eller heilt til
slutt, ofte med ei pause fpre (markert i skrift med komma eller tankestrek).5
Vanligvis forsynte vikingene seg av kirkeskatten, nar det fantes noen, pragmatiske
som de var
5 Dei f01gjande eksempla er tekne fra Bruaas 1991.
PREDIKATIV 759
Glad som Helge er i dyr, syntes han det ville vaere interessant a fa innsikt i en revs
oppfdrsel
Tenk om Kongen tvertimot forsto - og ikke misforsto - sin lojalitet, klok som han
var.
Spprsmalet er om de far med seg den norske bilkjpperen motsatt vei, konservativ
som han er
dersom jeg bare klarer a styre unna en og annen munter ungdomsprest, program-
forpliktet som han/hun/hen er til a sla anfriske toner pd gitaren
Det (strokne) predikativet i samanlikningssetninga kan ogsa vere ein substantivfrase, slik
at kjemen i heile frasen er eit substantiv:
Hun kan ogsa bli var fprste kvinnelige landbruksminister, - bonde som hun er av
yrke.
Skpyteforkjemper som han har vcert hele tida, antydet han overfor FIS langrenns-
komite at dette var metoden a gjpre det pa
Denne typen frie predikativ kan ogsa ha andre ledd som predikasjonsbase enn berre sub-
jekt og objekt:
Det straler varme ut fra henne, from og ydrnyk som hun er
Det er ikke mange beskrevne blad a finne om temaet kvinnelige kunstnere, ybrriet
som de er i fortid og natid
For tapeme oppleves det vei som et siste tramp av en jemskodd hael, tiltalt som de
er etter en nedstfivet paragraf
Hvorfor politikk en sann dag? Blank som den er
Hittil har vi sett at leddsetninga etter adjektivet inneheld eit pronomen som viser til pre-
dikasjonsbasen (... hennet, from og ydrnyk som hum er). Men av og til kan basen vere
underforstatt eller uttrykt berre indirekte, slik at leddsetninga inneheld ein substantivfrase.
I slike tilfelle har ikkje predikativet formelt sett nokon base, og kan eventuelt ogsa reknast
som adverbial:
Det er na en gang ikke Stortingets sterkeste side a ta for seg politikkens mer prin-
sipielle sider, jordncere som vare folkevalgte er
760 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Kommunelokalene pa Otnes er midt i blinken for en slik virksomhet, lyst og trivelig
som det er i rommene
Hun er nok litt redd, stor og spennende som han er
8.5.3.1.2 Frittpredikativ med som eller til
Fpre substantivfrasar har som gjeme tydinga ‘i eigenskap av’ eller ‘da/sidan/dersom X
er/var’:
Jeg vil som din veileder rade deg til a skrinlegge prosjektet
Som eldstemann i selskapet tar jeg det siste kakestykket
Eg likte han som laerar
Eg hugsar godt Erode Rasmussen som Richard in
Som pkonom i et multinasjonalt konsem med olje-interesser i Nordsj0en, ble han
utpekt til a administrere selskapets Oslo-kontor (Bj0mstad 1977)
Som gutt var han mester i stav og h0yde (Bj0mstad 1977)
Han stivnet til i kald angst nar han som bam h0rte om forbrytelser de voksne gjorde
mot hverandre (Bj0mstad 1977)
Han ... skimter asene i vest som en m0rk silhuett mot en turkis stripe av lys
(Bjpmstad 1977)
F0re adjektivfrasar har som ogsa tydinga ‘da/sidan X er/var’:
Som ung var han en mester i stav og hpyde
Som norsk tar jeg sterk avstand fra slik umoral
Eg kjende henne som ugift
Predikativ med som kan ogsa ha andre ledd som base enn subjekt og objekt:
Som ordboksforfatter er det stadig like ergerlig ... a se sine ting igjen pa denne
maten (NFF-Nytt 1993)
Ein saerskild type predikativ har vi i uttrykk som:
Som den pedant han var, glemte han aldri a lase skuffen
PREDIKATIV 761
Som det analytiske geni jeg er, vet jeg naturligvis at dette har sammenheng med
min oppdragelse (Alnaes 1977)
Som den ateisten jeg er, tar jeg det ikke sa tungt a bli sammenlignet med Esekiel
(Klassekampen 1993)
Det hadde jeg godtatt, som den ensomme ppbel jeg i bunn og grunn er
(Solstad 1987)
Predikativet har her ei relativsetning som utfylling. Det star normalt i forfeltet, og har
subjektet som base.
Fritt objektspredikativ kan ogsa vere innleidd med til, setninga viser da til eit fpremal
(jf. 8.5.2.2): Dei gav han ei jordhytte til bustad.
Ein substantivfrase star som fritt predikativ i ... at de kan bo sa mange mennesker i denne
oppgangen (Vik 1975).
8.5.3.2 Plass
Frie predikativ kan sta i alle felta i setningsskjemaet. Dei har sin umarkerte plass i slutt-
feltet, etter eit eventuelt objekt. Eit predikativ innleidt med som kan ogsa komme etter ei
adverbial utfylling til verbet:
Katten at fisken ra
Dei kom slitne heim
Dei kom tilbake som heltar
Som andre setningsledd kan ogsa fritt predikativ sta i forfeltet. Dette er sterleg vanleg
dersom det er eit subjektspredikativ, og kanskje spesielt i tilfelle der det elles kan vere
uklart om det er subjektet eller objektet som er predikasjonsbasen:
Slitne og utmatta fann dei henne endeleg
Som nyinnmeldt partimedlem mptte han for fprste gang Gerhardsen
I tillegg kan fritt predikativ ogsa sta i midtfeltet eller i ekstraposisjon sist i setninga:
Jeg vil som din veileder rade deg til a skrinlegge prosjektet
Han hadde glad og fornpyd begitt seg av sted til butikken
762 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Han stivnet til i kald angst nar han som bam h0rte om forbrytelser de voksne gjorde
mot hverandre (Bj0mstad 1977)
Dei kravla ut or hola, letta over at alt var over
Han ... skimter asene i vest som en m0rk silhuett mot en turkis stripe av lys
(Bj0mstad 1977)
8.5.4 Kongruens
Ved kongruensbdying rettar dei grammatiske kategoriane i predikativet seg etter predika-
sjonsbasen i tai og genus. Dei same kongruensreglane gjeld anten basen er subjekt eller
objekt, og anten predikativet er fast eller fritt.
8.5.4.1 Substantiv
Ved substantivfrasar som predikativ gjeld det fyrst og fremst at taiforma er bestemt ut
fra tydinga. Derfor har dei oftast same tai som basen:
Ho er den nye rektoren
V i er studentar
Eld og vatn er vonde herrar, men gode tenarar
Men ofte kan basen og predikativet ha ulikt tai. Ei gruppe individ kan utgjere ein kollektiv
einskap, og predikativet star da i eintal. Dette gjeld saerleg nar predikativet er identifise-
rande:
V i er den beste klassa
Dei utgjer eit trugsmal mot demokratiet
Sju vil bh rektor ved Brundalen skole (Adresseavisen 1993)
I det siste eksemplet har predikativet distributiv tyding: Kvar enkelt s0kjar vil bh berre
ein rektor. Predikativet viser ikkje til ei gruppe individ, men til ein funksjon, og har saleis
ingen konkret referanse. Det same gjeld i desse eksempla:
PREDIKATIV 763
De ble offer for en forbrytelse
Dei ville vere kamerat med han
Begge br0me var konge
Nar predikativet er eit proprium utan referanse, er sjplvsagt ikkje fleirtal mogleg:
Dei dpypte alle gutane Jens
Mange byar i Amerika heiter Rome
Idiomatiske uttrykk med substantiv pluss preposisjon manglar oftast kongruens. I desse
uttrykka er den eigentlege tydinga at substantivet sa avsvekka at dei ogsa kan brukast
med begge kjpnn som predikasjonsbase:
V i var mester for bakverket
Ho var ikkje kar om a silja roleg
Brannfolkene ble fort herre over situasjonen
Mangel pa kongruens finn vi ogsa nar verbalet ikkje er kopulaverb:
Dei star vakt
Alle ville sta modell for han
Dei to systrene sat enkje resten av livet
Det omvende forholdet har vi i uttrykket vere venner med, som ogsa kan ha base i eintal:
Eg er venner med deg.
Nar subjektet er npytrumsformene det eller dette, kan vi mangle kongruens bade i tai
og genus:
Det vart ei jente
Dette er min spster
Det er mor hans
Dette var fine saker
Det var ein lang dag / lange dagar
Det var ikkje oss
Subjektet er her brukt til a peike ut noko som sa skal identifiserast seinare i setninga;
764 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
ettersom identifikasjonen enno ikkje har skjett, kan subjektet ikkje tilleggjast nokre eigen-
skapar og star derfor i npytrum eintal.
Substantivfrasar som er innleidde med som, til eller/or fplgjer dei same reglane som
andre substantiviske predikativ:
Dei var som brpr for henne
Dei gjorde oss til syndebukkar
Dei valde kvinnene til nesdeiarar
V i reknar alle for/som studentar
I andre preposisjonsfrasar kan det ikkje vere kongruens mellom substantivet og predika-
sjonsbasen: Dei var i god form / *gode former.
8.5.4.2 Adjektiv
Hovudregelen i norsk er at eit adjektiv som predikativ samsvarar med predikasjonsbasen
i genus og tai:
Stolen er hpg
Brua er hpg
Huset er hpgt
Stolane er hpge
Han mala stolen kvit
Han mala brua kvit
Han mala huset kvitt
Han mala stolane kvite
For dei aller fleste adjektiv er maskulinum og femininum lik stammen (jf. 5.1.2.2). Dette
er da den ubpygde forma.
Dersom basen er eit ledd som ikkje har genus, dvs. leddsetning, infinitivskonstruksjon
eller ikkje-nominalt ledd, star predikativet i npytrum:
Om han kjem att, er svaert usikkert
A kjppe ny bil blir for dyrt
PREDIKATIV 765
Her er sa vakkert
Der er fiiskt og varmt (Obrestad 1976)
Eit predikativ utan uttiykt base samsvarar med ein tenkt base (t.d. underforstatt subjekt for
ein infinitiv). Der predikasjonsbasen er ukjend eller uspesifisert, er predikativet ubpygt:
Det er ikkje greitt a vere liten/lita
Dette huset ser ut til a vere svaert gammalt
Det er typisk norsk a vaere god
Her er det lett a fple seg velkommen
Dei gav meg alle tallerkane a vaske reine
Nar verbet star i imperativ utan subjekt, samsvarar predikativet med det underforstatte
subjektet, som anten er eintal eller fleirtal: Ver snill(e)!
Fra hovudregelen om kongruens finst det mange unntak. Nokre av unntaka skuldast
relativt faste reglar i grammatikken, men ut over det varierer sprakbruken mykje med
omsyn til bruk av kongruensbpying ved predikativt adjektiv. Det er saerleg to tendensar
som verkar inn pa awikande kongruensbpying: For det fyrste er det ein tendens til a bpye
ord etter tyding i staden for etter grammatisk kategori; for det andre er det ein tendens
til a la adjektiv sta ubpygde. Begge desse tendensane er relativt nye i norsk. Det er tale
om ei utvikling som er i gang, og derfor varierer bruken ein god del mellom sjangrar,
stilartar, malformer og individuelle sprakbrukarar. Generelt gjeld det likevel at nynorsk
skriftmal fplgjer kongruensreglane strengare enn bokmal og mange dialektar.
8.5.4.2.1 Kongruens etter tyding
8.5.4.2.1.1 Base i npytrum - ubpygt predikativ
Grammatisk genus har opphavleg ein samanheng med naturleg kjpnn. Dette forholdet har
vi framleis spor av i spraket. Saleis er dei fleste substantiv for mannlege vesen masku-
linum, og dei fleste substantiv for kvinnelege vesen er femininum. Men det finst unntak
fra dette, og ein vanleg type unntak er npytrumssubstantiv som refererer til menneskelege
vesen. Ved slike ord strir logisk sans ofte mot a bruke predikativ i npytrumsform. Pa den
andre sida krev grammatisk sprakkjensle slikt samsvar. Det er ikkje uvanleg med Bamet
766 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
er stort, der predikativet gar pa ein objektiv, fysisk eigenskap; mindre vanleg er det a
brake adjektiv som viser til typiske menneskelege eigenskapar og tilstandar, som Barnet
er sjukt eller Barnet er snilt. Enda mindre akseptabelt ser dette ut til a vere ved substantiv
som viser til vaksne personar: ^Postbudet er sjukt, -Styremedlemmet er inhabilt. Ein unngar
gjeme slike konstruksjonar ved a velje andre substantiv som base (f.eks. unge i staden for
barn), eller ved a velje adjektiv som ikkje har eiga npytrumsform (f.eks. darleg i staden
for sjuk). Jo stprre avstand det er i setninga mellom basen og predikativet, jo lettare har
sprakkjensla for a godta manglande kongraens: Dette styremedlemmet ma reknast som
inhabil; Eg skal prpve a fa postbudet til a bli blid igjen. Ved kollektive npytrumsord som
viser til menneske, kan ein unnga dilemmaet ved a setje predikativet i fleirtal: Publikum
er kresne (sja nedafor 8.5.4.2.1.3).
Nar menneske blir brukt generisk, dvs. om arten, star predikativet i npytrum: Mennesket er
dyret overlegent.
8.5.4.2.1.2 Base i maskulinum, femininum eller fleirtal - predikativ i npytrum
Predikativt adjektiv star i npytrum i setningar av dette slaget:
Pannekaker er godt
Bpker er laererikt
Drosje er dyrt
Grammatikk er morosamt
Paskeferie er ikkje aktuelt i ar
Frisk luft er sunt
Tronge bukser er populaert
Slik mangel pa kongraens er svaert vanleg og utbreidd i alle stilartar og variantar av
norsk (og andre nordiske sprak). Subjekta i desse setningane kan ogsa omskrivast med
ein infinitivskonstruksjon, jarnfpr eksempla ovafor med
A ete pannekaker er godt
A lese bpker er laererikt
A ta drosje er dyrt
A studere grammatikk er morosamt
PREDIKATIV 767
A ta paskeferie er ikkje aktuelt i ar
A fa frisk luft er sunt
A ga med tronge bukser er populaert
Ofte er det mest naturleg a gjere infinitivskonstruksjonen om til potensielt subjekt, og setje
inn det formelle subjektet det, jf. 11.2.1.6.2: Det er dyrt a ta drosje osv.
Vi kan derfor sja pa subjekta i slike setningar som ein slags «restar» av ein infinitivskon-
struksjon, der desse frasane eigentleg er objekt e.l. Det underforstatte verbalet i denne
infinitivskonstruksjonen er eit verb med ganske allmenn og vid tyding, og eit som passar
til objektet. Det ein gjer med pannekaker, er a ete dei; det ein gjer med bpker, er a lese
dei, osv. Objektet er pa si side brukt generisk, det har ein heilt generell referanse.
Ein slik analyse kan forklare at subjektet av og til inneheld adledd som normalt er adverbial:
To epler om dagen er sunt
Ny bil etter skatteomlegginga er risikabelt
Song under middagen kan bli fint
(Jf.: A spise to epler om dagen er sunt)
Infinitivskonstruksjonar har det til felles med leddsetningar at dei kan referere til eit mei-
ningsinnhald, ein proposisjon. Adjektiv som ikkje kan brukast til a beskrive proposisjo-
nar, kan heller ikkje brukast i npytrum i denne setningstypen:
Pannekaker er gule/*gult
Bpker er tjukke/*tjukt
Ei drosje er stor/*stort
Ettersom objektet i den underforstatte infinitivskonstruksjonen har ein heilt generell refe-
ranse, ma det ha ubestemt form. Subjektet for det predikative adjektivet i npytrum ma
derfor sta i ubestemt form, det kan ikkje heite *Pannekakene er godt, *Drosja er dyrt osv.
(Elles er det typisk at subjektet har bestemt form i norsk, sja 8.2.4.2.) Dette subjektet kan
ha adledd som elles ikkje er vanlege i substantivfrasar: Eit eple om dagen er sunt (= ‘A
ete eit eple om dagen er sunt’). Adleddet om dagen er her altsa eigentleg eit adverbial i
den underliggjande infinitivskonstruksjonen. Ei setning som ?Eit eple om dagen fell ikkje
langt fra stammen er mindre naturleg, ettersom vi her ikkje kan fpre subjektet tilbake til
ein underliggjande infinitivskonstruksjon pa same maten.
768 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Ved a tolke predikasjonsbasen (subjektet) som ein infinitivskonstruksjon nar predika-
tivet star i npytrum, kan ein fa fram interessante tydingsskilnader ved val av genusform
pa predikativet:
Ein ny utanriksminister ville ikkje vere sa dum (som den forrige)
Ein ny utanriksminister ville ikkje vere sa dumt (Det ville ikkje vere sa dumt a fa
ein ny utanriksminister)
Ogsa andre predikat kan kombinerast med eit subjekt av dette slaget:
Varme klede er ein fordel - A ha varme klede er ein fordel
Eit glas konjakk vil hjelpe - A drikke eit glas konjakk vil hjelpe
I slike tilfelle kan ikkje forma pa predikatet avgjere korleis setninga skal tolkast, og ein kan
fa tvetydige setningar som For mange kokkar 0-ydelegg maten (‘Det finst for mange kokkar
som pydelegg maten’ eller ‘Det at det er for mange kokkar, pydelegg maten’. Legg merke
til at her er det naturlegast a omskrive med ei leddsetning). I staden for a uttiykkje subjektet
som ein infinitivskonstruksjon, kan det uttrykkjast med ein preposisjonsfrase med med, jf.
11.2.1.6.2:
Det er godt med pannekaker
Det er ein fordel med varme klede
Det ville ikkje vere sa dumt med ein ny utanriksminister
Substantiva del og ting kan ta predikativ i npytrum nar dei har ei generell eller abstrakt
tyding:
En ting er sikkert
En del er positivt, en del negativt
Ein heil del er teki bort
Namn pa land er npytrum, jamvel om dei har ei form som skulle tilseie noko anna:
Filippinane vart sjplvstendig i 1934
Sovjetunionen er stort
Verbalsubstantiv som kan omskrivast med infinitivskonstruksjon, tek predikativ i npyt-
rum, slik infinitivskonstruksjonen ville gjort:
PREDIKATIV 769
Rpyking er forbodi her (‘A r0ykje her ...’)
Dei rekna symjing i isvatn som sunt (‘A symje i isvatn ...’)
8.5.4.2.1.3 Base i eintal - predikativ i fleirtal
Dersom predikasjonsbasen er eit substantiv som viser kollektivt til fleire individ, star
predikativet ofte i fleirtal. Saerleg gjeld dette nar substantivet er eit npytrumsord:
Ekteparet var vakne
Personalet var hjelpsomme
Hele selskapet ble fulle tidlig pa kvelden
Folket her er meget aristokratiske
Hele familien var triste
Universitetet er positive til et samarbeid (Uniforum 1994)
Men selvsagt blir ikke Italia lette a sla (Arbeiderbladet 1994)
Ungdommen fra Oddeheim og Vatne var nok ikkje vane med at ... (Hoem 1978)
Det same gjeld ved man og en\ein:
Man ble lett enige
I komiteen var en enige om innstillingen
Pa SV og HF er man innstilte pa samarbeid (Uniforum 1994)
Etter ingen star adjektiv som predikativ heist i eintal, men kan og sta i fleirtal nar det er
den mest naturlege referansen:
Ingen er perfekt(e)
Ingen var kommen (komne)
8.5.4.2.1.4 Kongruens med adledd
Dersom kjemen i substantivfrasen refererer til ei mengd, kan predikativet samsvare med
eit adledd som refererer til det eigentlege innhaldet i frasen. Dette er framfor alt vanleg
nar basen er eit primaart mengdeord (jf. 3.3.1.1):
770 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
En hel del av t0yet var tprt
Ein heil brote med h0y var vorte vatt
Ei mengd av gjestene vart sjuke
Halvparten av fangane er r0mde
Ei gruppe ekspertar vart bedne om a granske saka
Resten av potetane er rotne
Flertallet av de ansatte var misfompyde
Ved sekundsert mengdeord er det nok like vanleg a finne kongruens med kjemen i eintal:
Ein sekk potetar var roten.
8.5A.2.2 Mangel pd kongruens
I modeme norsk er det ein tendens til at kongruensbpying av adjektiv i predikativ stilling
fell bort i visse tilfelle. Vi kan skilje mellom tre typar faktorar som valdar slikt bpyings-
bortfall: semantiske, syntaktiske og morfologiske.
8.5.4.2.2.1 Semantiske faktorar
Nar subjektet er eit koordinert ledd, star predikativet normalt i fleirtal: Ola og Kari er
sjuke. Men nar det koordinerte leddet kan oppfattast som ein einskap, far gjeme predika-
tivet eintalsform:
Har og skjegg pa han var langt
Gard og grunn vart seld pa auksjon
A dikte og framfpre var like morsomt for henne
Tegningene og akvarellene er viktig (Anderson 1989)
Ved eller (og enten\anten - eller, verken\korkje - eller) er det vanleg med eintalsform:
Han eller hun er utenlandsk
Verken du eller jeg kan vaere trygg(e)
Enten bpr stolen eller bordet vaere blatt
PREDIKATIV 771
8.5.4.2.2.2 Syntaktiske faktorar
Nar basen er i fleirtal, kan eit adjektiv med utfylling vere b0ygt eller ubdygt. Dette gjeld
bade nynorsk og bokmal, men i nynorsk er nok kongruensb0ying meir gjennomf0rt enn
i bokmal ogsa i slike tilfelle.
Dei var redde for mangt og mykje (Hellesnes 1982)
For ingen av partane var interesserte i a dra landet inn (Furre 1991)
Du vet jo at vi er glade i deg (Askildsen 1957)
De er enna redde for meg (Faldbakken 1993)
Vi skal vaere klare til a sarnie opp olja (Jacobsen 1992)
Er dere sikre pa at jeg ikke forstyrrer? (Brantenberg 1977)
Hadde ho ikkje hatt hjelp av andre som var glad i Garborg ... (Obrestad 1992)
Dei borgarlege partia venta pa regjeringsmakt og var klar over at ... (Furre 1991)
Byens innbyggere var klar over situasjonen (Naess 1992)
Og de er veldig spent pa hvordan ... (Solstad 1987)
Men samtidig er landene i NATO og 0st-Europa enig om at russeme for all del
ikke ma fa noen vetorett (Aftenposten 1994)
Noen b0r gjpre dem merksam pa at de lever pa var nade (Solstad 1987)
I f01gjande eksempel er det to predikative adjektiv, begge avleidde av partisipp, det eine
er bpygt, medan det andre er ubpygt, truleg pa grunn av at det har eit adledd etter seg: De
var isolerte og last fast i sine egne feil (Rpnning 1982).
Kongruensbpying som samtidig ville vere i strid med naturleg kj0nn, er derimot heilt
umogleg:
Bamet er lei/*leitt av maset
Politiet er sikker/*sikkert pa at dei har teki rett mann
Ein del adjektiv som dannar faste uttrykk saman med verb som ikkje er kopulaverb, er
ubpygde, anten dei star med eller utan utfylling:
De gikk god for henne
Dei kom klar av grunnen
Dei gjekk laus pa han
772 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Akrene ligger brakk
Dei for vill
Hestene 10p 10psk
Batane sprang lekk
Vi gikk tr0tt
Fangene slapp fri
Hestane gar laus(e)
Men bpying fprekjem ogsa: Det haper jeg de snart gar trette av (Wiese 1990).
Eit objektspredikativ kan vere ubpygt dersom det dannar eit meir eller mindre fast
samband med objektet, slik at det ogsa kan sta f0re objektet:
Han fekk laus skaftet / fekk skaftet laus
Dei sleppte laus hundane / sleppte hundane laus
Ho slo sund alle koppane / slo alle koppane sund
Dei sette fri fangane / sette fangane fri
Han matte fa ferdig jaerromanen (Obrestad 1992)
Kongruensbpying kan ogsa mangle i uttrykk som gjere ferdig, gjere klar, gjere rein,
halde rein, men heist berre nar predikativet kjem f0re objektet, og heist berre i fleirtal:
Han gjorde rein knivane (men: Han gjorde reint skaftet)
Han gjorde knivane reine
Hun gjorde klar dokumentene
Hun gjorde dokumentene klare
8.5.4.2.2.3 Morfologiske faktorar
Visse typar adjektiv blir oftare brukte ubpygde enn andre. Det gjeld slike som endar pa
-ig og -liglleg. Desse har alt mista npytrumsendinga, og i predikativ bruk star dei ogsa
ofte utan fleirtalsending, saerleg dersom dei gar inn i andre konstruksjonar enn som sub-
jektspredikativ til kopulaverb:
Vi forholdt oss helt rolig(e)
Du lyt male stolpane ferdig(e)
ADVERBIAL 773
Stillingene sto ledig(e)
Desse bakleriane er ikkje farleg(e) for menneske
Adjektiv avleidde av perfektum partisipp er ofte ubpygde i bokmal:
Huset/Husene er ferdigbygd
Soldatene er utskrevet
Alle er interessert i grammatikk
En maned senere var vi gift (Wiese 1990)
I nokre dialektar manglar kongruens i det heile ved adjektivisk predikativ, og maskulinum/
femininum-forma blir brukt ogsa i fleirtal. Det gjeld m.a. dialektane i Bergen, Trondheim
og Tromsp, og deifra dukkar det sporadisk opp i skrift.
8.6 Adverbial
8.6.1 Oversyn
Termen adverbial dekkjer setningsledd av svaert ulike slag. Dei har det sams at dei
modifiserer eller beskriv naermare verbalet, predikatet eller heile setninga. Pa grunn-
lag av forholdet til verbalet og predikatet er det naturleg a dele adverbiala inn i tre
typar:
A. Adverbial som star som utfylling til verbet, er bundne adverbial: Ho reiste til
byen.
B. Adverbial som er adledd til verbet, men ikkje utfylling, er frie adverbial: Ho
reiste i gar.
C. Adverbial som star utafor predikatet, er setningsadverbial: Ho reiste ikkje.
Den plassen dei ulike adverbialtypane har i setningshierarkiet, kan illustrerast ved hjelp
av setninga at ho ikkje reiste til byen i gar, som har denne strukturen:
si
774 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Sidan bundne adverbial er utfyllingar til verbet, er f0rekomsten av dei avhengig av kva
slags verb vi har i setninga. Dei er altsa avhengjge av valensen eller verdien at verbet (sja
7.4.2). Vi kan ikkje fritt byte ut eitt slikt adverbial mot eit anna:
Ho drog til Oslo
Ho bur i Oslo
*Ho drog i Oslo
*Ho bur til Oslo
Frie adverbial er ikkje utfyllingar til verbet. Dei kan kombinerast fritt med ulike slags
predikat, og fleire slike adverbial kan fprekomme i same setning:
Ho drog til Oslo i gar
Ho skreiv stilen i gar
Ho drog til Oslo saman med ei venninne
Ho skreiv stilen saman med ei venninne
Ho skreiv stilen i gar saman med ei venninne utan scerleg entusiasme medanfor-
eldra sag pd TV
Eit karakteristisk drag ved bundne adverbial er at dersom vi erstattar verbet med pro-
verbet gjere (jf. 4.1.3.3), sa kan ikkje adverbialet bli staande. Det kjem av at gjere ikkje
ADVERBIAL 775
kan ta ei slik utfylling. Derimot kan objektet det saman med gjere referere til verbet pluss
alle slags utfyllingar, ogsa eit adverbial.
*Ho bur i byen, men han gjer det pa landet
Ho bur i byen, og det gjer han og (dvs. bur i byen)
Frie adverbial (og setningsadverbial) kan bh staande dersom vi erstattar verbet med gjere,
ettersom dei ikkje er avhengige av kva slags utfyllingar verbet kan ta: Ho skreiv stilen i
gar, men han matte visst gjere det i dag.
Det er ogsa ein del syntaktiske skilnader mellom dei tre typane adverbial:
- Bundne adverbial (og andre utfyllingar til verbet) ma flyttast saman med verbet til
forfeltet, medan frie adverbial kan bh staande att. I setninga Ho reiser visst til byen kvar
dag er til byen utfylling og altsa bundi adverbial (det er fpresett av innhaldet i reise). Kvar
dag er ikkje fpresett av verbet, og kan setjast til sa a seie kva verb det skal vere. Det er
fritt adverbial. Adverbet visst star til heile setninga, og er setningsadverbial. Av eksempla
nedafor ser vi korleis dei tre typane ter seg ulikt med omsyn til framflytting:
Reiser til byen gjer ho visst kvar dag
*Reiser gjer ho visst til byen kvar dag (bundi adverbial kan ikkje bh staande att)
Reiser til byen kvar dag gjer ho visst
*Reiser visst til byen kvar dag gjer ho (setningsadverbial kan ikkje flyttast fram)
- Dersom ein set eit fritt adverbial i forfeltet, kan ein ta det opp att med sa. Det kan ein
som regel ikkje gjere med utfyllingar:
I gar sa reiste ho til byen
Til byen (*sa) reiste ho i gar
Mange setningsadverbial kan ogsa takast opp att med sa, saerleg slike som kommenterer
innhaldet i setninga (sja 8.6.4.4.6), medan andre ikkje kan takast opp att med sa:
Airlig talt sa har du ikke en sjanse
*Heller ikkje sa pnskjer eg a dra
- I utbrytingssetningar (jf. 11.3.5.1) kan ein ha at etter eit utbroti fritt adverbial, men
normalt ikkje etter eit bundi adverbial:
4
776 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Det var i gar at ho reiste til byen
Det var til byen (*at) ho reiste i gar
Setningsadverbial kan ikkje brytast ut.
8.6.2 Bundne adverbial
Bundne adverbial har oftast form av preposisjonsfrase, men kan ogsa vere substantivfrase
eller adjektivfrase. Det vanlegaste er at adverbialet uttrykkjer ei stadnemning, men det
kan ogsa uttrykkje tid eller mate. Bundne adverbial har sin plass i sluttfeltet, i regelen
etter eit eventuelt objekt (men sja nedafor, 8.6.2.1.2). Som andre setningsledd kan det
ogsa sta i forfeltet. Dersom adverbialet er ein preposisjonsfrase, blir preposisjonen ofte
staande att i sluttfeltet medan utfyllinga blir flytt fram:
Ho sende guten til byen
Til byen bpr du i alle fall ikkje reise
Denne byen har eg aldri vori z
Det er ein generell regel i norsk at sluttfeltet ikkje kan innehalde ein negasjon. Som ei
fplgje av dette kan eit bundi adverbial innehalde ordet ingen berre dersom det ikkje er ein
preposisjonsfrase og dersom det likevel blir staande like innat det finitte verbet i A-set-
ningar (slik at midtfeltet og sluttfeltet ikkje kan skiljast):
Ho gjekk ingen stader
*Ho har gatt ingen stader
Ho har ikkje gatt nokon stader
8.6.2.1 Stad
Bundne stadadverbial har form av preposisjonsfrase eller substantivfrase med sted\stad
som kjeme:
Ho sit ute
Han gjekk til butikken
Myggen er alle stader
ADVERBIAL 777
Preposisjonsfrase som stadadverbial kan ogsa ha ein naken substantivfrase: bu pa hotell/
hybel, sitje i fengsel, ga til lege.
Desse adverbiala fortel kor referenten for subjektet er eller flytter seg til; vi kan da
seie at dei er subjektbaserte. Eit stadadverbial kan ogsa vere objektbasert og fortelje kor
objektet er eller blir flytt:
Dei sette henne ut
Ho sende han til butikken
Han legg sakene sine alle stader
Dette skiljet svarar altsa til skiljet mellom subjektspredikativ og objektspredikativ
(jf. 8.5).
Vi kan ogsa skilje mellomlokative adverbial (pa-stad: Ho sit ute) og direktive adverbial
(til-stad: Han gjekk ut). Verb som leggje, setje, stille, plassere tek ofte lokativt adverbial,
jamvel om ein skulle vente direktivt ut fra tydinga at verbet:
Ho la sakene sine inne i stua
Eg sette sykkelen ute
Du kan plassere stolen her
Eit spesialtilfelle av direktive adverbial er slike som viser til rprsle bort fra ein stad:
Dei drog fra landet
Ho gjekk tidleg fra selskapet
Fartyet kom innantil fjorden
Han kom nordanfra
Ho tok boka ned fra hylla
(Sja elles 8.6.З.1.1.)
Som pro-form for lokative stadadverbial broker vi preposisjonane her og der, og for
direktive adverbial hit og dit:
Myggen er her
Ho sit der
778 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Ho sende han hit
Han gjekk dit
Om retning fra ein stad broker ein herfra\herifra, derfra\derifra.
Andre samansetjingar med her/der og preposisjon blir heist brukte i abstrakt tyding og i
andre funksjonar enn som stadadverbial: Dertil er du for ung; Ti personer, deravfem bam.
Sppijeordet er hvor\kvar/kor, eventuelt med tillegg av hen(ne), bade om lokative og direk-
tive adverbial: Hvor bor du (henne); Kvar gjekk ho (hen).
I nyare sprakbruk, og seerleg i nynorsk, er det ein tendens til at hen erstattar henne-. Kvar
bur du hen? (Nynorskordboka f0rer saleis ikkje opp forma henne i det heile teki.)
8.6.2.1.1 Subjektbaserte stadadverbial
Eit subjektbasert lokativt adverbial kan utgjere heile innhaldet i predikatet aleine. Da star
det som utfylling til verbet vere:
Far er i butikken
Ho er ute
Brevet er ingen stad
Somme av karane hadde vore lenge heimanfra (Heggland 1982)
Lokative adverbial star elles til intransitive verb der subjektet er patiens. Adverbialet viser
til staden der subjektet er:
Boka finnes pa biblioteket
Dei budde der heile tida
Han lag pa sofaen
De stod pa balkongen
Men amtmannen sat berre i den gamle stiftstaden og bladde gjennom lensmanns-
meldingar (Heggland 1982)
ADVERBIAL 779
Nar desse verba blir brukte primaert i lokativ funksjon, er adverbialet naturleg nok obli-
gatorisk. Men nokre av verba kan ha ein annan funksjon eller ei anna tyding, der dei kan
sta utan adverbial:
Boka fmst (= eksisterer, er a fa tak i)
Han ligg (i staden for star eller sit)
Dei stod under heile seremonien
Statuen star enna
Han sat og las
Ho lever (er ikkje daud)
Verbet bu kan ha eit matesadverbial, og treng da ikkje stadadverbial: Vi bur kummerleg.
Ved intransitive rprsleverb har vi subjektbaserte direktive adverbial, som refererer til
staden subjektet flytter seg til (eller fra). Her kan subjektet vere agens eller patiens:
Ho kjem heim snart
Dei gjekk ut i hagen
Han drog til byen
De har reist til Syden
Fienden trengte inn i landet
Hun ville heller ga i landflyktighet enn gifte seg med denne gudsbespotteren
(Henriksen 1991)
Resten av fplget landet pa en 0y som heter Kinn (Henriksen 1991)
Dei fleste rprsleverb kan ogsa brukast utan direktivt adverbial. Malet (eller utgangspunk-
tet) for rprsla ligg da gjeme implisitt i verbet:
Dei kom klokka atte (dvs. hit, eller til den staden vi talar om)
Ho gjekk tidleg (dvs. heiifra, eller fra den staden vi talar om)
Flyet har nettopp landa (pa bakken)
Preposisjonsfrasar medfra etter verbet komme kan ha naermast same tyding som eit predi-
kativ: Ho kjem fra Bergen kan tyde det same som Ho er fra Bergen eller Ho er bergensar.
Det ligg da ikkje пока direktiv tyding korkje i verbet eller i preposisjonen (jf. 8.5.1.1.3).
Verb som normalt er nullverdige, kan sta med refererande subjekt saman med eit
direktivt adverbial. Pa same maten kan intransitive verb fa eit anna subjekt enn normalt
saman med eit subjektbasert adverbial:
780 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Sn0en regna bort
Alle papirene blaste utover (jf. Vinden blaste / *Papirene blaste)
Dette svarar til at intransitive verb kan bli transitive i kombinasjon med eit objektbasert
adverbial (sja 8.6.2.1.2).
Visse modale hjelpeverb kan sta utan hovudverb, men med eit direktivt stadadverbial:
Han vil inn
Du skal ut av mitt hus
Eg ma heim no
Dei verba som tek subjektbasert stadadverbial, er typisk slike verb som fillet presente-
ringskonstruksjonar med formelt subjekt (sja 8.7.2). Dermed kan desse adverbiala ogsa
ha potensielt subjekt som base:
Det finst ei slik bok pa biblioteket
Det har butt nokon der heile tida
Det kom mange tilbake
Det stod ein mann ved d0ra
Saman med formelt subjekt kan vi ogsa ha lokativt adverbial utan potensielt subjekt.
Desse har da eigentleg ingen base:
Det bankar pa d0ra
Det gjekk i trappa
Det gneistra i augo hans
8.6.2.1.2 Objektbaserte stadadverbial
Objektbaserte adverbial finst sjplvsagt berre ved transitive verb. Mellom objektet og adver-
bialet er det eit subjekt-predikat-forhold som kan uttrykkjast med ei enklare setning med
subjektbasert adverbial (jf. 8.5.2 om objektspredikativ), der subjektet svarar til objektet i
den opphavlege setninga. Denne enklare setninga kan da seiast a uttrykkje resultatet av
den transitive setninga:
ADVERBIAL 781
Ho la boka pa bordet —» Boka ligg pa bordet
Han sende guten til byen —» Guten drog til byen
Vi jaga dei bort —> Dei er borte
Det vanlegaste ved transitive verb er direktive adverbial, som i dpma ovafor, men lokative
adverbial finst ogsa:
Han heldt ungane borte fra gata
Hald deg unna mine saker
Dei hadde mange kyr der
Nar eit objekt og eit bundi adverbial til saman dannar eit subjekt-predikat-forhold (ei
underforstatt setning), kan eit fritt tidsadverbial komme i tillegg til desse og sta anten til
heile verbfrasen eller til den underforstatte setninga. I Han stengde bikkja inne f0r han
gjekk, fortel adverbialet f'0r han gjekk nar handlinga stengje farm stad, og star altsa til heile
verbfrasen stengde bikkja inne. I Han stengde bikkja inne til over helga, derimot, fortel
adverbialet til over helga kor lenge bikkja matte vere inne, og star derfor til sambandet
bikkja inne. Det same forholdet kan vi ogsa ha ved indirekte objekt + direkte objekt. I Kan
du lane meg leiligheten din til overferien star adverbialet til overferien til ei underforstatt
setning somt.d. ‘jeg har leiligheten din’.
Ved somme verb kan konstruksjonar med objekt pluss adverbial altemere med kon-
struksjonar der adverbialet blir objekt og objektet blir knytt til med med-.
Ho fylte vatn pa flaska - Ho fylte flaska med vatn
Dei lasta ved pa vogna - Dei lasta vogna med ved
Han spite kaffi pa skjorta - Han spite til skjorta med kaffi
Dei to setningane i kvart par er likevel ikkje synonyme. Den fyrste setninga har ei partiell
tyding, flaska er ikkje npdvendigvis full av vatn, det kan ogsa vere plass til andre ting
pa vogna, og kaffien kan berre ha laga ein Uten flekk. Den siste setninga har derimot ei
holistisk tyding, som inneber at flaska og vogna blir fylte heilt opp, og at skjorta er meir
eller mindre ubrukeleg pa grunn av all kaffien.
Ved ein del transitive verb har vi stadadverbial som er pa grensa mellom a vere bundne
og frie:
Ho gpymde brevet under duken
Eg farm brevet under duken
782 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Han gl0ymde paraplyen pa kontoret
Ho parkerte bilen utafor
Eg hjalp han opp i vogna
Dei bad meg inn
De begravde hunden i hagen
Hun samlet sine folk om seg (Henriksen 1991)
Desse verba har ikkje ei slik tyding at eit stadadverbial er npdvendig, men det dannar
likevel eit subjekt-predikat-forhold med objektet (brevet ligg under duken, paraplyen er
pa kontoret osv.). Liknande konstruksjonar finst ogsa ved ein del refleksive verb:
Dei barrikaderte seg i det inste rommet
Han busette seg pa landet
Ho isolerte seg fra dei gamle vennene
Ved verb som elles er intransitive, kan vi finne bade objekt og adverbial. Objektet er i
regelen refleksivt, og det er avhengig av at det ogsa er eit bundi adverbial til stades:
Han gret seg i spvn
Vi gjekk oss bort
Ho snakka seg til ein god karakter
Svpmte seg til USA (Adresseavisen 1989 - overskrift om idrettsfolk som fekk
USA-tur pga. gode symjeresultat)
Det same forholdet kan vi ha ved transitive verb nar objektet er av ein annan type enn
det verbet vanlegvis tek, og med ei anna semantisk rolle:
Han drakk seg under bordet
Vi sa henne vei av sted
Jeg fplte meg ikke hjemme
Han skrelte seg til Amerika (om ein som fekk reise gratis med Amerika-baten mot
a skrelle potetar om bord)
Tove Liberg skjpt Freidig til finalen (Arbeideravisa 1974)
Jeg pnsket henne vekk (Alnaes 1977)
Verv deg til Roma! (verveannonse i blad som lovar Roma-tur som premie)
ADVERBIAL 783
Dette er heilt parallelt til det vi firm ved objektspredikativ, jf. 8.5.2.1.1.
Eit direktivt adverbial kan komme i staden for eit indirekte objekt:
Eg gav konvolutten vidare (jf. gav henne konvolutten)
Dei betalte pengane tilbake (jf. betalte meg pengane)
Dei sende guten bort (jf. sende guten til oss)
Det som elles ville vere indirekte objekt, kan dessutan sta som preposisjonsfrase etter
slike adverbial:
Eg gav konvolutten vidare til henne
Dei betalte pengane tilbake til meg
Dei sende guten bort til oss
Her er preposisjonsfrasen med til a rekne for utfylling til det fpregaande ordet, slik at
vidare til henne osv. er a rekne for eitt setningsledd, nemleg eit direktivt adverbial. Av
desse orda er det berre tilbake (og attende) som kan kombinerast med eit nominal som
indirekte objekt:
Eg gav henne konvolutten tilbake
Dei betalte oss pengane tilbake
*Eg gav henne konvolutten vidare
*Dei sende oss guten bort
Dersom eit direktivt adverbial bestar av ein preposisjon utan utfylling eller anna adledd,
kan det sta fpre eit eventuelt objekt:
Ho kasta ut mannen
Eg la pd lokket
Han sette inn sykkelen
Dei slpste bort pengane
Dersom objektet er eit trykklett pronomen, er ikkje denne ordstillinga vanleg (bortsett fra
i visse ausdandske og trpnderske dialektar: Hu kaste ut'ri).
Har preposisjonen ei utfylling eller eit anna adledd, ma han komme etter objektet:
784 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Ho kasta mannen heilt ut
Eg la lokket pa giyta
Han sette sykkelen inn i garasjen
I konstruksjonar som den siste her, med ein ny preposisjonsfrase som utfylling til den
fyrste preposisjonen, kan den fyrste preposisjonen bli staande aleine fpre objektet, medan
den andre preposisjonen med si utfylling kjem etter som eit frittstaande adverbial:
Han sette inn sykkelen i garasjen
Ho kasta ut mannen gjennom vindauget
Dei gav bort pengane til misjonen
I uttrykk som dei fplgjande kan vi likevel ha preposisjon med utfylling fpr objektet:
Ho tok av han lua
Han hadde med seg vin
Vi tar med oss mat
Utfyllinga til preposisjonen er oftast eit trykklett pronomen, og pronomenet kan ofte ute-
latast: Vi tar med mat. Nokre meir eller mindre faste uttrykk hprer ogsa til denne typen:
Dei sette i verk mange tiltak; Hun tok i bruk alle midler.
Det er eit viktig strukturelt og semantisk skilje mellom ein subjektbasert preposisjons-
frase med utfylling (heretter kalla type A) og ein enkel preposisjon som objektbasert
adverbial saman med direkte objekt til verbet (type B). Men pa overflata kan dei sja heilt
like ut.
A.
B.
Subjektbasert preposisjonsfrase:
Ho sat pa lokket
Han hoppa ut vindauget
Eg fall av sykkelen
Objektbasert enkel preposisjon:
Ho sette pa lokket
Han slo ut vindauget (vindauget er ute)
Eg kasta av sykkelen (sykkelen er av)
(lokket er pa)
ADVERBIAL 785
I type В kan nominalet sta fpre adverbialet, men eit nominal som er utfylling til ein pre-
posisjon, som i type A, kan ikkje sta fpre denne:
A. *Ho sat lokket pa
*Han hoppa vindauget ut
*Eg fall sykkelen av
B. Ho sette lokket pa
Han slo vindauget ut
Eg kasta sykkelen av
Denne skilnaden svarar til skilnaden mellom preposisjonsobjekt (som vi no kan kalle
type C) og konstruksjonar med enkel preposisjon saman med direkte objekt (type D),
som er drpfta i 8.3.1.2.1. I type A og C star nominalet som utfylling til preposisjo-
nen:
786 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
I type В og D star nominalet som utfylling til verbet:
Av desse strukturane fplgjer det at vi skal kunne forfeltplassere preposisjon pluss nomi-
nal i type A, men ikkje i type B:
Pa lokket vil ho ikkje sitje
Ut vindauget kan du ikkje hoppe
Av sykkelen er det lett a falle
* Pa lokket har eg ikkje lagt
* Ut vindauget ma du ikkje sla
* Av sykkelen bpr du ikkje kaste
Ved visse verb kan kombinasjonen av preposisjon og nominal hpre til anten type В eller
type C. Da kan dei formelle skilnadene vi har peikt pa ovafor, tene til a skilje mellom
ulike tolkingar:
Hun tok pa кара
Han skrudde pa lokket
Han beit av pplsa
Dersom vi prpver ein av «testane» ovafor, f.eks. plassering av trykklett pronomen, ser vi
at begge Ipysingar gar, men at vi da far ulik tyding:
ADVERBIAL 787
Hun tok den pa
Hun tok pa den
Han skrudde det pa
Han skrudde pa det
Han beit den av
Han beit av den
(B: = ‘ifprte seg’ - Kapa er pa)
(C: = ‘berprte’)
(B: ‘skrudde fast’ - Lokket er pa)
(C: = ‘skrudde det litt rundt’)
(B: ‘i to delar’ - Pplsa er av)
(C: = ‘tok ein bit av’)
Dei andre kriteria gir same skiljet mellom dei to typane.
Skilnaden mellom type A (preposisjonsfrase som adverbial - Han bur pd landet) og
type C (preposisjonsobjekt - Han stolar pd vermeldinga) gar pa det semantiske. I type
A har preposisjonen eit konkret innhald. Kva preposisjon som blir brukt, er avhengig av
kva slags reelt forhold ein vil uttrykkje. Derfor kan ein velje mellom ei rad ulike prepo-
sisjonar:
Han bur ved riksvegen / utafor byen / under brua osv.
I type C er preposisjonen automatisk bestemt av verbet og har ikkje noko eige konkret
innhald. (Det kan ikkje heite t.d. *Eg stolar i vermeldinga.)
8.62.2 Tid
Bundne tidsadverbial finst berre ved nokre fa verb, og er anten adverb, preposisjonsfrase
eller substantivfrase med eit tidsuttrykk som kjeme. Subjektet i slike setningar er heist
verbalsubstantiv eller andre substantiv med verbalinnhald:
Konserten er na
Fpredraget vara i to timar
Mptet er i kveld
Fangeutvekslingen fant sted ved midnatt
Premieren er fredag
Med potensielt subjekt som base:
Det var ein demonstrasjon i gar
Det er det same maset stptt
788 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Objektbaserte tidsadverbial fprekjem ogsa, bade «lokative» og «direktive»:
Dei heldt demonstrasjonen pa 17. mai
Dei la demonstrasjonen til den 17. mai
Pro-ord for tidsadverbial er adverba no og da, og spprjeordet er nar.
8.6.2.3 Mate
Det er berre verbet oppfdre (og eventuelle synonym) som tek matesadverbial som obli-
gatorisk utfylling. Dette er oftast ein adjektivfrase, men kan ogsa vere ein preposisjons-
frase: Han oppf0rer seg stygt /pd ein ufordrageleg mate. Ettersom dette verbet alltid er
refleksivt, er adverbialet formelt objektbasert. Verba lukte og smake tek matesadverbial
som utfylling nar subjektet er ikkje-agentivt: Det luktar godt. Men utfyllinga kan og vise
til noko med lukt eller smak: Det luktar kvitlauk. Nar lukte og smake star utan utfylling, er
det nasrmast a oppfatte som ein ellipse, ettersom eit matesadverbial normalt blir tolka inn:
Det luktar her (dvs. vondt)
Dette smakte (dvs. godt)
Med agentivt subjekt far lukte og smake heist preposisjonsobjekt som utfylling: Ho lukta
pd biomane; Han smakte pd suppa.
Dei semantisk beslekta verba dufte og stinke har ikkje obligatorisk utfylling med matesad-
verbial, for det ligg pa ein mate innbaka i verbet: dufte = ‘lukte godt’, stinke = ‘lukte vondt’.
Men dei kan og ta matesadverbial: Det duftet vidunderlig; Det stinker forferdelig.
Verbet bu kan ta matesadverbial, og treng da ikkje stadadverbial: Vi bur godt. Elles har
vi bundne matesadverbial i uttrykk som Det gar bra.
Pro-ord for matesadverbial er determinativa slik, sadan eller sdnn, utan bpying, og
sppijeordet er hvordan, hvorledes\korleis eller assen.
ADVERBIAL 789
8.6.3 Frie adverbial
Frie adverbial kan tilh0re ulike formelle kategoriar, dei kan uttrykkje mange slags seman-
tiske forhold, og dei kan sta i alle dei tre felta i setningsskjemaet. Til ein viss grad er det
samanheng mellom form, plass og tyding. Her skal vi dele inn dei frie adverbiala fyrst
etter formkategori, og sja kva slags semantiske og syntaktiske eigenskapar kvar form-
kategori har. Pro-orda for frie adverbial er dei same som for bundne adverbial.
8.6.3.1 Preposisjonsfrase
Preposisjonsfrasar blir brukte til a uttrykkje ei rad ulike semantiske forhold. Her skal vi
ta f0re oss dei viktigaste hovudtypane kvar for seg.
8.6.3.1.1 Stad
Preposisjonsfrasar som frie stadadverbial er oftast lokative, og dei star normalt i sluttfeltet,
eventuelt i forfeltet:
Vi at middag ute
Bama leiker i hagen
Du b0r leite litt betre der borte
Ho studerer sprak z Frankrike
I Spania har levestandarden auka dei siste ara
Det har skjett ei ulykke her
I denne svingen skjedde det ei ulykke
Stadadverbial star normalt ikkje i midtfeltet i talemal og i talemalsnaert skriftsprak, men
det fprekjem ikkje sa sjeldan i skriftsprak elles: Det har i Oslo vcert kjent lenge at reak-
sjonen var negativ.
Frie stadadverbial kan ogsa uttrykkje retning eller rprsle fra ein stad, eventuelt i kom-
binasjon med eit bundi direktivt adverbial:
Fra verandaen kan vi sja Mj0sa
Han skaut eigen fra den andre sida av vegen
790 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Fra Amerika kom Mary og Tommy (til jubileet)
Ho kj0rte (til butikken) fra skolen
Dermed kan ein ogsa oppgje bade utgangspunkt og endepunkt for ei rprsle. Dette kan
gjerast pa ulike matar:
Ho kjprte fra skolen til butikken
Ho kjprte til butikken fra skolen
Ho kjprte fra skolen og til butikken
Men ikkje:
*Ho kjprte til butikken og fra skolen
Nar det star og mellom dei to preposisjonsfrasane, ma vi rekne dei for eitt ledd. Dei to
frasane ma da sta i ei rekkjefplgje som svarar til retninga for rprsla. Nar vi ikkje har og
mellom, har vi derimot to adverbial, og begge rekkjefplgjer er moglege. Dette skulle da
ha konsekvensar for valensen at verbet, slik at rprsleverb skulle kunne ta to adverbial.
Men i slike tilfelle ser det snarare ut til at berre det eine adverbialet, det som viser til
malet for rprsla, er bundi, medan det andre er eit fritt adverbial. Det er nemleg berre/ra-
leddet, ikkje tz’Z-leddet, som kan sta i midtfeltet, og midtfeltplassering er ikkje mogleg med
bundne adverbial. Det er ogsa berre/га-leddet som kan takast opp att med sa i forfeltet
(jf. 8.6.1):
Ho skulle fra skolen kjpre til butikken
Fra skolen sa kjprte ho til butikken
*Ho skulle til butikken kjpre fra skolen
*Til butikken sa skulle ho kjpre fra skolen
Nett som bundne stadadverbial kan ogsa frie adverbial vere subjekt- eller objektbaserte.
Ettersom desse adverbiala gjeme gir staden for ei handling, er det rimeleg at dei er sub-
jektbaserte, og dersom setninga ogsa har eit objekt, er det rimeleg at referenten for objek-
tet ogsa er a finne pa same staden som subjektet, slik at adverbialet er bade subjekt- og
objektbasert pa same tid. Ei setning som Familien atfrokostpa altanen impliserer at bade
familien og frokosten var pa altanen samtidig. Ved visse verb kan sjplvsagt staden der
ADVERBIAL 791
objektet er, vere ukjend eller irrelevant, som i Han leitte etter skome sine under senga.
Ved andre verb er adverbialet objektbasert, som i Han smurde ei brfidskive pd kjfikken-
benken. Vi kan ogsa ha eit subjektbasert og eit objektbasert adverbial i same setning: Pd
brua sag han henne pd andre sida av elva. Eit fritt adverbial kan ogsa sta i ei setning
med formelt subjekt, og har da ingen base: Det er kaldt i Trfindelag; Det luktar vondtpd
Moss.
Det er typisk for frie stadadverbial at dei set den geografiske eller romlege ramma
for setningsinnhaldet. Dersom adverbialet er subjekt- eller objektbasert, fpreset det da at
subjektet (eventuelt objektet) er a finne pa den staden der handlinga skjer pa den tida det
skjer. Derfor kan slike adverbial ofte parafraserast med ei tidsleddsetning med gjeldande
preposisjonsfrase som bundi adverbial:
Eg slappar best av (nar eg er) pa hytta
Ho studerte sprak (da ho var) i Frankrike
(Da han var) pa brua, sag han henne (mens ho var) pa andre sida av elva
Dersom ei slik tidsleddsetning kan innehalde to adverbial, kan dei to adverbiala saman
oppfpre seg som eitt ledd, og saleis sta saman i forfeltet: I byen i dag mptte eg Eva. Dette
er saleis eit brott med den allmenne regelen om berre eitt ledd i forfeltet, men forklaringa
er altsa at dei to adverbiala kan fprast tilbake til ei leddsetning (Da eg var i byen i dag, ...)
(jf. 9.4.5).
8.6.3.1.2 Tid
8.6.3.1.2.1 Tidsrom
Adverbial for tidsrom kan svare pa spprsmala
- kor lang tid handlinga eller tilstanden i predikatet varar:
Eg har butt her i tretti ar
Vi arbeidde med oppgava gjennom mesteparten av semesteret
Eg blir her i heile dag
792 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
- kor lang tid verbalhandlinga tek:
Ho gjorde unna studia pa tre ar
Eg mala ferdig huset pa ein dag
- kor lang tid noko er tenkt a vare:
Han har reist bort for resten av veka
Vi har tinga eit rom for heile sommaren
Bruken av preposisjonane i og pa ved tidsadverbial er avhengig av aspektuelle forhold
ved verbalet og verbfrasen. Dersom verbet refererer til ei handling som varar over tid
(durativ, ikkje-telisk aksjonsart), bruker ein i, men dersom verbet viser til ei handling som
blir avslutta (durativ, telisk aksjonsart), bruker ein pd (sja 6.1.2.2.4 og 7.3.3):
Ho studerte i fem ar
Ho fullfprte pa fem ar
Skilnaden mellom telisk og ikkje-telisk aksjonsart treng ikkje liggje i verbet, men i heile
verbfrasen (jf. 7.3.3.1.2):
Eg las i boka i tre tirnar
Eg las ut boka pa tre timar
Han skreiv brev i ein time
Han skreiv brevet pa ein time
I nekta setningar kan dessutan eit tidsadverbial med pd brukast saman med ikkje-teliske
verbfrasar:
Eg las ikkje i boka pa fleire veker
Han skreiv ikkje brev pa eit heilt ar
Dette er da ei nekting av at verbalhandlinga gjekk fpre seg innafor det nemnde tidsrom-
met. Preposisjonen i saman med nekting nektar meir spesifikt lengda pa tidsrommet: Eg
las ikkje i boka i tre timar (men i fire).
8.6.3.1.2.2 Punktuell tid
Adverbial for punktuell tid svarar pa spprsmalet ‘nar’ og har adverbet da som pro-ord.
Dei kan vere innleidde av mange ulike preposisjonar. Ogsa her er i og pd vanlege. Det
ADVERBIAL 793
tidspunktet det blir referert til, kan vere av ulik utstrekning, alt fra eit klart punkt, til eit
tidsrom av sa a seie uavgrensa lengd:
Lova vart vedteken i 1885
Pa den tida var problemet ukjent
Ho kom ved tretida
Han reiste i dag
8.6.3.1.2.3 Terminativ tid
Ei ssrleg gruppe adverbial uttrykkjer at noko skjer fpr eller etter eit visst tidspunkt. Dei
uttrykkjer da ein terminativ tidsrelasjon:
Etter a ha tenkt over saka har eg ombestemt meg
Vi ma avgi rapport innan tre dpgn / om ei veke
Eg har sett det fpr
Eg kjem heim like etterpa
Pro-ord er hittil, heretter, deretter.
Begge endepunkta for tida kan ogsa vere uttrykte med preposisjonane/ra og til, even-
tuelt med og mellom: Ho var i Oslo fra mandag (og) til fredag.
8.6.3.1.2.4 Iterativ tid
Preposisjonsfrasar med for kan referere til ei av fleire gjentekne handlingar, og uttrykkje
ein iterativ tidsrelasjon:
No beit katten meg for tredje gong
Eg atvarar deg no for siste gong
8.6.3.1.3 Mate
Desse svarar pa spprsmalet ‘korleis’, og har slik som pro-ord. Vanlege preposisjonar er
i, pd og med:
794 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Han lever pa same maten som fpr
Eg uttrykkjer det i mi eiga sprakform
Den traff veggen med et brak
8.6.3.1.4 Benefaktiv/malefaktiv
Preposisjonen for blir brukt til a vise til den som noko skjer til beste for eller til ulempe
for, eller som pa ein eller annan mate er paverka av det som er uttrykt i verbfrasen:
Eg skal skrive dette brevet for deg
Dette vart for mykje for henne
Han pydela alt for oss
8.6.3.1.5 Middel
Middel blir fyrst og fremst uttrykt med preposisjonen med. Middelet kan vere instrument
eller reiskap:
Ho skar pplsa med kniven
Han trekte tanna med ei rusten tong
V i reparerte bilen med sveiseapparat
V i reiste med tog
Det kan ogsa vere middel i meir allmenn forstand:
Ho dekkjer golvet med avispapir
Han trekte stolen med Iser
V i reparerte bilen med staltrad
I desse siste eksempla er adverbialet pa eit vis ogsa objektbasert, da resultatet av hand-
linga er at objektreferenten er utstyrt med middelet (golvet har avispapir pa seg).
Middel, isaer abstrakte, kan uttrykkjast med ved (hjelp av)'. Leddenesfunksjon uttrykkes
ved (hjelp av) leddstilling.
ADVERBIAL 795
Materiale kan uttrykkjast med av, og 0konomiske midlar med for eller til:
Han laga figurar av leire
Eg kjdpte/selde sykkelen for hundre kroner
Han leigde ut hybelen for ein uhprt sum
Vi fekk lanet til ei svaert gunstig rente
8.6.3.1.6 Komitativ
Preposisjonen med kan brukast til a uttrykkje at ein gjer noko saman med nokon annan.
Slike adverbial er fyrst og fremst subjektbaserte, slik at referenten at utfyllinga utfprer ei
handling saman med subjektet. Ved sida av at desse kan parafraserast med og, kan dei
ogsa «snuast»:
Ole reiste til byen med Per
Ole og Per reiste til byen
Per reiste til byen med Ole
Desse preposisjonsfrasane med med liknar pa preposisjonsobjekt med med, som t.d. i Per
kranglar med Kari (sja 8.3.1.2.1). Skilnaden er at ved dei frie adverbiala Ugg det ikkje
пока resiprok tyding i verbet. Adverbiala kan ogsa uttrykkjast med saman med, og dersom
ein vel eit samansett subjekt, kan dette ogsa uttrykkjast med bade - og. Dette er umogleg
ved preposisjonsobjekt utan at dei dermed skiftar tyding. Eksempla med reise nedafor er
sa a seie synonyme, medan eksempla med krangle ikkje er det.
Ole reiste til byen saman med Per (= med Per)
Per krangla saman med Kari (= nar han var saman med Kari, jf. ovafor, 8.6.3.1.1)
Bade Ole og Per reiste til byen (= Ole og Per)
Bade Per og Kari krangla (men ikkje npdvendigvis med kvarandre)
Objektbaserte komitative adverbial finst ogsa:
De kan sende pengene (sammen) med bestillingen
De kan sende (bade) pengene og bestillingen
796 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Desse skil seg da fra verb med objekt + preposisjonsobjekt (8.3.1.2):
*Ho samanlikna London saman med Paris
*Ho samanlikna bade London og Paris
Ein slags metaforisk ekstensjon av komitativt med har vi i konstruksjonar med formelt sub-
jekt og det «eigentlege subjektet» som utfylling til med'.
Det gar ikkje fort med han (‘Han gar ikkje fort’)
Det strpymer pa med brev (‘Breva strpymer pa’)
I uttrykk som Tei still med deg! kan vi kanskje sja ei enda vidare utvikling; her star verbet
i imperativ, og subjektet er altsa underforstatt 2. person. Dersom vi tolkar med som komi-
tativt, blir med deg ei slags dublering og forsterking av det underforstatte subjektet.
Fra tydinga ‘ha fplgje med’ er vegen kort til det meir generelle ‘ha med seg’ eller rett og
slett ‘ha’:
Han sprang av garde med 0ksa i neven (= og hadde 0ksa i neven)
Eg mptte bror din i gar med ei stor pakke under armen
Katten sat med kl0rne ute
Her har vi ogsa eit negativt motstykke med utan\ Plutseleg stod vi der utan bagasje.
Av og til kan preposisjonsfrasen uttrykkje same innhald som ei adverbial leddsetning:
Dette kan vi klare med litt stptte fra Staten (viss vi far/har litt stptte fra Staten)
Utan di hjelp hadde vi aldri fatt han opp
Med alt sitt buldrande vesen var han likevel snill mot oss (jamvel om han hadde
eit buldrande vesen)
Ho tok imot tilbodet med ein god porsjon skepsis
Gulvteppene forsvinner uten plast (Arbeideravisa 1974) (hvis man ikke bruker
plast)
8.6.3.1.7 Agens
Nar eit verb star i passiv, kan det som ville ha vori subjekt i den tilsvarande aktivsetninga,
knytast til som adverbial med preposisjonen av (jf. 8.8):
ADVERBIAL 797
Sauen vart drepen av ein bjpm (= ein bjpm drap sauen)
Eg vart raka av ein planke
Han vart erta av kameratane
Termen ‘agens’ tyder ‘den som handlar’, og er ikkje eigentleg heilt korrekt, da ogsa subjekt
med andre roller kan bli til av-fraser i passiv:
Ho er godt likt av alle
Han kom seg inn utan a bli sedd av nokon
Denne avdelingen skal na erstattes av et eget direktorat
Jeg fylles av avsky bare ved tanken
For a gjere framstillinga enklare bruker vi likevel nemninga ‘agens’ i samsvar med innar-
beidd terminologi.
Ved ein del verb er av-frasen obligatorisk:
Han er sterkt prega av sitt miljp
Huset eies av svigerfaren
Den britiske imperieorden innehas av veldig fa nordmenn
Disse 0yene bebos av et merkelig folkeslag
Talen var karakterisert av bitterhet og skuffelse
Frisen ved templets inngangsparti blir holdt oppe av 24 doriske spyler
Desse verba har eit slikt innhald at eit «logisk subjekt» er npdvendig for a gi setninga
meining. Slike av-frasar har heller ikkje rolla agens.
Agensledd er ikkje avgrensa til passivsetningar. Dersom subjektet har rolla recipiens
eller patiens, kan vi ha eit agensledd i aktiv, som i desse tilfella:
Adam fekk eit eple av Eva
Eg hprte det av naboen
Eg vakna av eit forferdeleg leven
Han rpdma av skarn
Fd av svarar til passiv av gi, og hfire av svarar til passiv av meddele eller melde.
Ogsa ved predikative adjektiv kan vi ha av-frasar med ei liknande tyding:
798 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Auga var raude av grat
Eg blir kvalm av all rpykinga
Han vart nerv0s av at ho stadig snakka om bilulykker
Eit agensledd i meir eigentleg forstand har vi i setningar som:
Det var dumt av deg a erte elefanten
Det er snilt av henne a bes0ke oss sa ofte
Dette var lurt av Petter
I dei to fyrste eksempla er utfyllinga til av samtidig «logisk subjekt» og agens for infini-
tiven. I det siste eksemplet viser ordet dette til ei verbalhandling med Petter som agens.
8.6.3.2 Substantivfrase
Dei substantivfrasane som kan fungere som adverbial, er av ein spesiell type. Det er berre
nokre fa substantiv som kan vere kjeme, og det er svaert fa adjektiv og determinativ som
kan sta som adledd. Oftast er det npdvendig med eit adledd for at substantivfrasen skal
kunne fungere som adverbial. Elles har slike substantivfrasar semantisk og syntaktisk
mykje til felles med preposisjonsfrasar.
8.6.3.2.1 Stad
Her er det fyrst og fremst orda sted\stad og plass som blir brakte, alltid med eit adledd:
Eg har leitt alle stader
Enkelte steder vokste det furatraer
Eg trar ikkje dei har fatt det betre nokon plass (Flpgstad 1977)
8.6.3.2.2 Veg
Her er det vanleg med substantiv utan adledd:
Han gjekk Prestvegen
Dei sigla fjorden innover
ADVERBIAL 799
Om de f0rste rydningsfolka kom Mj0sa, ma vi rekne med at de f0rst slo seg ned
ved Mj0sstranda (Totn Arbok 1991)
8.6.3.2.3Tid
8.6.3.2.3.1 Tidsrom
Her star substantivet i bestemt form med eit mengdeord f0re:
Dei sat der heile dagen
Dei gjekk i fjellet heile sommaren
Dersom vi har uttrykk med ubestemt substantiv, ma vi ha preposisjon: i heile sommar.
8.6.3.2.3.2 Punktuell tid
Her er det ogsa regelen at det lyt vere eit adledd til substantivet, oftast eit determinativ:
Det kan skje hvert 0yeblikk
Ho reiste neste dag / dagen etter '
Toget gar klokka seks
Silda hadde kome til strendene den tid ho var sogebam (Heggland 1981)
Unntak er ord for vekedagar: Forhandlingane startar onsdag.
8.6.3.2.3.3 Iterativ tid
Det vanlegaste her er ein kvantor som adledd:
Kvar spndag kom svigermora pa bes0k
Eg har sett filmen fire gonger
800 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Varherre matte vera raus nar han strpydde sild langs havstrendene og mellom 0yane
ar etter ar (Heggland 1982)
Nok en gang matte Guds hellige gi seg havet i void (Henriksen 1991)
Berre unntaksvis kan slike substantivfrasar sta utan adledd: Landlegedagane kom ho, det
bles vilt i stakkane, og vinden ville ta or hendene alt ho bar (Heggland 1982).
8.6.3.2.4 Mal
Her er det vanleg med ein kvantor som adledd, men ogsa andre adledd fprekjem:
Han gjekk fem mil
Eg fekk sitje pa eit stykke
Dei kjende stanken lang veg
8.6.3.3 Leddsetning
Eksplikative leddsetningar (sja 11.2) innleidde av andre subjunksjonar enn at har som sin
hovudfiinksjon a vere frie adverbial. Alt etter kva for ein subjunksjon dei er innleidde av,
kan dei uttrykkje ulike forhold, som arsak, vilkar, fpremal, fplgje, vedgaing:
Du ma bli att heime, sidan du berre er tolv ar
Vi har avblast leitinga fordi det er for m0rkt
Dette kan vi greie hvis pengene strekker til
Han synger sa det h0res over hele huset
Ho gjekk rett forbi, enda ho kjende han godt
Subjunksjonen at kan ogsa fprekomme i sambanda for at og slik at. Nar dei innleier
adverbiale leddsetningar, er desse a rekne som samansette subjunksjonar. Likeins kan
uttrykket bare/berre at reknast som ein samansett subjunksjon nar tydinga er ‘bortsett
fra at’ eller ‘sj01v om’: Han likner pd bestefar, bare at han er mindre og broker briller
(Angell 1991).
ADVERBIAL 801
Broken av dei ulike subjunksjonane og den tilsvarande funksjonen til leddsetninga er
behandla ill.2.2og 11.3.3. Implikative leddsetningar med korrelat hprer til same frase som
korrelatet, og dermed til same kategori som korrelatet. Men bade syntaktisk og semantisk
har slike implikativkonstroksjonar mykje felles med eksplikative adverbialsetningar, slik
at det er naturleg a behandle dei under eitt. Dessutan finst det ogsa implikative setningar
utan korrelat (sja 11.3.3.1 og 11.3.3.2.3).
Implikative adverbialsetningar uttrykkjer tid, stad eller mate:
Han var ute da ho ringde
Siden den nye veien ble ferdig, har det ikke vaert fred a fa
Da eg var frisk nok, gjekk eg til direktpren og fekk meg hyre (Hellesnes 1982)
Bamet skreik fra vi kom til vi gjekk
Dei sette han av der han budde
Han gikk akkurat slik som regisspren sa han skulle ga
Hun fortsatte som om ingenting hadde hendt
Han gjekk som om han var full
Det var som eg sag fra alle stader samstundes (Hellesnes 1982)
Tidssetningar er implikative fordi setningsinnhaldet i seg sjplv ikkje kan referere til eller
beskrive eit tidspunkt. I staden refererer dei til ei handling eller hending som er relatert
til tidspunktet for handlinga/hendinga i oversetninga. I ei setning som Han var ute da ho
ringde beskriv ikkje da ho ringde eit tidspunkt direkte, men noko som skjer pa eit gitt
tidspunkt; dette tidspunktet er da inkludert i det tidsrommet som tilstanden i oversetninga
strekkjer seg over.
Adverbiale leddsetningar star oftast i forfeltet eller i sluttfeltet, men kan ogsa sta i
midtfeltet, da gjeme med pause (komma) fpre og etter:
Eg kjem nar du ropar
Siden du na allikevel er her, kan du jo hjelpe til med forberedelsene
Vi vil, hvis det ikke er noen annen utvei, se pa forslaget en gang til
Dei blir ofte brukte til a setje rammene eller presentere bakgronnen for innhaldet i
oversetninga. Da inneheld dei gjeme informasjon som er fpresett kjend pa fprehand
(presupponert). Innhaldet i ei adverbial leddsetning kan ogsa vere heilt hypotetisk eller
kontrafaktuelt. Dermed blir ogsa innhaldet i oversetninga noko uverkeleg eller ikkje-rea-
liserbart:
802 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Viss eg var deg, ville eg ikkje ha teki jobben
Dette kunne vi ha greidd berre du hadde stilt opp
Adverbiale leddsetningar kan ogsa innehalde ny informasjon. Da kjem dei sist i overset-
ninga, og kan ha leddstillingsmpnster A:
Eg lyt sitje her inne og streve, medan du ligg berre og solar deg
Vi har avblast leitinga, fordi no er det for mprkt
8.6.3.4 Adjektivfrase
Ein adjektivfrase kan sta som adverbial, og adjektivet har da alltid npytrums form. Slike
adverbial kan vise til tid, mal eller mate.
8.6.3.4.1 Tid
Dei vanlegaste adjektiva her er lenge, ofte og snart. Dei kan sta i forfeltet, midtfeltet eller
sluttfeltet:
Dei har butt her lenge
Han har svaert ofte klaga over forholda
Snart kjem mor heim
Som tidsadverbial fprekjem desse adjektiva ofte med sa fpre og ei at-setning eller rela-
tivsetning etter:
Du kan sitje her sa lenge (som) du vil
Han kom sa ofte at vi vart leie av han
Kom heim sa snart du kan
Sambanda sa lenge, sa snart er sa vanlege at dei ogsa kan oppfattast som samansette
tidssubjunksjonar.
ADVERBIAL 803
8.6.3.4.2 Mal
Desse star i sluttfeltet (eller forfeltet):
Ho har gatt langt
Sa mykje arbeider han da ikkje
8.6.3.4.3 Mate
Desse star i sluttfeltet (eller forfeltet):
Regnet fall stilt
Sa stygt spelte dei ikkje f0r
Han talar altfor h0gt
Ved komme og andre r0rsleverb kan ein ha eit adverbial i form av presens partisipp som
seier noko om korleis rprsla gar f0re seg:
Ho kom springande
Han kom kjprande til gards
8.6.3.5 Adverb
Eit adverbial kan besta av eit adverb aleine. Dei aller fleste adverba uttrykkjer eit tids-
forhold, og kan sta i eitt av dei tre felta i setningsskjemaet:
Da sa du ingenting
Det melde seg da to frivillige
Vi visste ikkje det da
Eg har nettopp sett henne
Eg har sett henne nettopp
Det melde seg straks to frivillige
Straks melde det seg to frivillige
804 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Eit tidsadverb kan ha ein preposisjonsfrase eller ei leddsetning som etterstilt adledd:
Framleis pa 1920-talet var det husmenn i Noreg
No i dag er denne ordninga avskaffa
Sjplvsagt godtek Ipvene deg no nar dei er velfora og i god lune (Hellesnes 1982)
To adverb kan ogsa danne ein frase:
Eg mptte henne nettopp no
Har du erta elefanten no igjen?
Eg har nesten aldri gjort det
Han har ikkje berre vori lojal
8.6.3.5.1 Tidsadverb
Dei fleste tidsadverb uttrykkjer relativ tid, dvs. eit tidspunkt i h0ve til eit anna tidspunkt.
Dei er da a rekne for pro-ord som er anaforisk bundne i konteksten eller deiktisk bundne
i talesituasjonen (jf. 13.4.2). Saleis er da oftast anaforisk og uttrykker ‘pa den tida vi talar
om’; deretter, etterpd og sidan er etter eit gitt tidspunkt, nettopp og nyss ‘like fpr’ og straks
‘like etter’ eit gitt tidspunkt; jremdelesframleis og enno viser til noko som varar inn i eller
til og med den tida vi talar om: I mai 1945 rasa kampane framleis. Alle desse adverba
kan vere relaterte til eit omtala tidspunkt i fortid, notid eller framtid, inkludert tidspunktet
for utsegna. Adverbet nd\no skil seg fra desse ved at det er relatert til utsegnstidspunktet;
det er altsa deiktisk bundi. Det tilsvarande anaforiske uttrykket er da:
Han kom etterpa (etter eit tidspunkt i fortida)
Han kom da (pa eit tidspunkt i fortida)
Kom etterpa! (etter dette tidspunktet)
Kjem han no? (pa dette tidspunktet)
Du skal komme etterpa (etter eit tidspunkt i framtida)
Du skal komme da (pa eit omtala tidspunkt i framtida)
Adverbet no har som sin primaere funksjon a referere til utsegnstida, men det kan ogsa
referere til andre tidspunkt som er relaterte til utsegnstida, saerleg til umiddelbar framtid,
ADVERBIAL 805
som i Kom no med ein gong! (dvs. like etter at eg har sagt det). Eit adledd til no kan referere
til det ntermaste tidspunktet som kan omtalast med det adleddet, som i no pa tysdag, som
ma tyde anten neste eller forrige tysdag. I ei spesiell form for forteljarstil kan no referere
anaforisk til eit allereie etablert tidspunkt, gjeme i samband med historisk presens:
Same dag far leiinga beskjed om kva som har hendt, og no begynner snpballen a
mile
Dei slast, og det endar slik at Bjpm fell. Gisle tykte no at han hadde vunne ein stor
siger
Tidsadverb utan relativ tyding er m.a. alltid, after, igjen, sjeldan, stundom, undertiden og
ein del stivna genitivsformer pa -s: midtvinters, seinhaustes osv.
Eit generelt pro-adverb er ellers\elles, som kan tyde bade ‘til andre tider’ og ‘i andre
tilfelle, under andre omstende, under andre vilkar’. Dette blir ofte teki opp att med sa:
Elles sa gjer eg det aldri.
Sppijeord som sppr etter tid, er adverbet nar.
8.6.3.5.2 Mdtesadverb
Adverb kan ogsa uttrykkje mate. Det gjeld fyrst og fremst ord pa -vis og stivna genitivs-
former pa -v:
Laeraren gjennomgjekk pensum stykkevis
Dei lag andfpttes
Ordet slik fungerer som pro-ord for matesadverbial: Dei lag slik.
Av systematiske grunnar kan dette ordet reknast til ordklassa adverb. Det ordet slik som
blir bpygt i genus og tai, og som derfor er determinativ, er eit anna ord. Dersom slik hadde
vori determinativ ogsa i funksjon som adverbial, skulle vi vente at det hadde npytrums-
form (*Dei lag slikt, jf. Dei lag pent). Vi kan derfor seie at determinativet slik er avleidd
av adverbet slik ved konversjon (sja 2.4). Det som her er sagt om slik, gjeld ogsa for sadan
og sann.
Spptjeord for matesadverbial er hvordan/hvorledes\korleis.
4
806 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.6.3.5.3 Gradsadverb
Dette er adverb som uttiykkjer mengd, intensitet eller grad ved verbalhandlinga:
Eg frys litt
No har du tulla nok
8.6.3.6 Fleire adverbial saman
I ei og same setning kan ein ha fleire frie adverbial i sluttfeltet (eventuelt saman med eit
bundi adverbial). Den innbyrdes rekkjefplgja mellom desse er relativt fri, men det finst
likevel visse allmenne tendensar som styrer forholdet mellom dei:
A. Hovudregelen er at av fleire adverbial kjem adjektivfrasar, adverb og preposisjonar
utan utfylling fyrst og leddsetningar sist; preposisjonsfrasar med utfylling, substantivfra-
sar og adverb kjem mellom desse:
Ho song vakkert for Kongen da han var pa bespk
Han har arbeidt her sidan i fjor
Ho har statt der borte heile ettermiddagen enda vi har bedi henne ga
Han har studert lenge ved universitetet
Han studerte ved universitetet medan han oppdrog fem bam
Denne regelen gjeld utan omsyn til kva slags syntaktisk og semantisk status adverbiala
har, og omfattar ogsa preposisjonsobjekt. Ein adjektivfrase som fritt adverbial kan saleis
komme fpre ein preposisjonsfrase som bundi adverbial eller preposisjonsobjekt:
Eg kan ikkje bu lenger i denne byen
Eg vil ikkje vente lenger pa deg
Har vi ikkje hprt talmodig pa deg?
ADVERBIAL 807
В. Nar fleire adverbial h0rer til same frasetype, kjem bundne adverbial (inkludert prepo-
sisjonsobjekt) f0re fine adverbial:
Du skal sitje i godstolen her hos oss
Eg vil ikkje vente pa deg i heile dag
C. Stadadverbial kjem f0re tidsadverbial:
Ho studerte fransk der da
Eg har arbeidt pa kjpkkenet i heile kveld
Dersom ein har fleire ledd av same semantiske kategori, er gjeme referenten til den eine
inkludert i referenten til den andre. Dette kan uttrykkjast syntaktisk pa fleire matar.
- Det vidaste omgrepet kan sta som adledd til det trongaste:
Eg m0tte henne pa eit kontor i byen
Eg m0tte henne utpa hausten i fjor
Her er kontor inkludert i byen, og i byen er adledd til kontor, eit kontor i byen er utfylling
til pd; heile sambandet utgjer eitt setningsledd. Likeins er ifjor adledd til hausten.
Pa eit kontor i byen m0tte eg kona di
Utpa hausten i fjor m0tte eg kona di
- Det trongaste omgrepet kan sta som apposisjon til det vidaste:
Eg m0tte henne i byen pa eit kontor
Eg m0tte henne i fjor utpa hausten
Dette kan ogsa analyserast som eitt setningsledd; det ser vi av at heile sambandet kan
forfeltplasserast saman:
I byen pa eit kontor m0tte eg kona di
I fjor utpa hausten m0tte eg kona di
808 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Dei to ledda kan ogsa oppfdre seg som to setningsledd, saerleg dersom det eine kan vere
eit bundi adverbial aleine:
Eg budde pa hybel i Oslo
I Oslo budde eg pa hybel
Mptet begynte tysdag klokka atte
Tysdag begynte m0tet klokka atte
8.6.4 Setningsadverbial
8.6.4.1 Ailment
Setningsadverbiala star som ei naermare beskriving av eller ein modifikasjon til heile set-
ningsinnhaldet eller til predikatet:6
Du har ikkje skaffa alle opplysningane
Hun er visst ute
Dette var i grunnen det verste
Normalt utgjer dei ikkje ein eigen del av meiningsinnhaldet i setninga, og kan dermed
ikkje framhevast eller fokuserast slik andre adverbial kan. Vi har saleis ein kontrast mel-
lom frie adverbial som t.d. straks og for di skuld pa den eine sida, og setningsadverbiala
jo og heldigvis pa den andre. Vi kan svara pa eit spprsmal som f.eks. Nar kjem du? med
ordet straks, men det er ikkje left a tenkje seg eit liknande spprsmal som vi kan svara pa
med ordet heldigvis. Av same grunn kan ikkje setningsadverbial gjerast til gjenstand for
fokusering (sja 11.3.5.1):
Det var straks du skulle gjere det
Det er for di skuld eg gjer det
*Det er jo du veit det
*Det er heldigvis dei ikkje sag meg
Setningsadverbial har sin faste plass i midtfeltet, altsa etter det finitte verbet og fpre eit
eventuelt infinitt verb i A-setningar, og fpre heile verbalet i B-setningar. Dei skil seg
6 Avsnittet om setningsadverbial byggjer i stor grad pa materialet i Heggelund 1981.
ADVERBIAL 809
fra frie adverbial ved at dei normalt ikkje kan sta i sluttfeltet (visse fokuserande adverb
darmar unntak her, sja 9.8.2). Generelt kan vi seie at dersom eit adverbial kan flyttast fra
midtfeltet til sluttfeltet utan at setninga blir ugrammatisk eller utan at adverbialet eller
heile setninga endrar tyding, sa har vi med eit fritt adverbial a gjere. I motsett fall har vi
setningsadverbial:
Det vil truleg ga bra - *Det vil ga bra truleg
Eg skal nok betale deg. - Eg skal betale deg nok
Eg vil pa denne maten fa takke dykk = Eg vil fa takke dykk pa denne maten
I desse eksempla ser vi at truleg og nok er setningsadverbial, medan preposisjonsfrasen
pd denne maten er fritt adverbial.
Setningsadverbiala skil seg ogsa fra frie adverbial ved at dei har eit enda fjernare for-
hold til verbalet; dei er syntaktisk sett ikkje del av predikatet. Saleis kan aldri eit setnings-
adverbial flyttast saman med verbet til forfeltet, slik frie adverbial kan.
Komme straks kan eg ikkje
Gjere det for mi skuld vil du visst ikkje
* Komme jo kan eg ikkje
* Ikkje sett meg har dei heldigvis
* Heldigvis sett meg har dei ikkje
8.6.4.2 Form
Setningsadverbial kan ogsa hpre til ulike formelie kategoriar. Dei kan besta av ein adverb-
frase (oftast eit adverb aleine), adjektivfrase eller preposisjonsfrase, dessutan ein del ord-
kombinasjonar som saman dannar faste uttrykk.
8.6.4.2.1 Adverb
Ordklassa adverb har som sin viktigaste funksjon a vere setningsadverbial (jf. 1.3.4.3):
Du skal berre gjere som eg seier
Du har ikkje skaffa alle opplysningane
Ho kjem kanskje i morgon
810 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Andre slike adverb er aldri, altsa, dessutan, dessverre, dog,forresten, gudskjelov, imidler-
tid, iscer, jammen, jamvel, jo, liksom, muligens, nemleg, neppe, nesten, og, ogsa, riktignok,
sakte(ns), simpelthen, sogar, visstnok, nokre ord som er avleidde med -lig\-leg: antakeleg,
formeleg, formodentlig, fplgjeleg, klokeleg, sanneleg, slutteleg, truleg, unekteleg, vente-
leg, visseleg, vonleg, pyensynlig, og med-vis: beklageligvis, eksempelvis,forhapentligvis,
fomuftigvis, fortrinnsvis, gledeligvis, heldigvis, uheldigvis, lykkelegvis, muligvis, natur-
legvis, npdvendigvis, rimelegvis, sannsynlegvis, tilfeldigvis, tydelegvis, vanlegvis.
Nokre adverb, t.d. nok, ellers\elles, sa, na\no, da kan vere anten setningsadverbial eller
frie adverbial. Som setningsadverbial star dei da trykklett i midtfeltet, som frie adverbial
star dei i sluttfeltet og kan ha trykk (store bokstavar markerer her trykk):
Ho har nok ETT
Ho har masa NOK
Du ma da bli MED
Du ma bli med DA
Nektingsadverba ikketikkje og aldri kan ha heller eller nesten f0re seg som adledd, og
ikke\ikkje kan ha slett eller aldeles:
Du har nesten aldri bes0kt meg
Du har heller ikkje bes0kt meg
Det kan da slett ikkje stemme
Det har jeg aldeles ikke sagt
Nokre adverb pa -vis og -lig\-leg kan ha meget, noksa eller svcert som adledd:
Hun tidde meget klokelig stille
Dette vil svaert truleg bli teki opp pa neste mpte
8.6A.2.2 Adjektivfrase
Ein del adjektiv kan fungere som setningsadverbial. Dei star da i npytrum, og kan even-
tuelt ha fprestilt modifiserande adledd:
Du ma absolutt komme og helse pa oss
Han vil heilt sikkert ga igjen med ein gong
ADVERBIAL 811
Dette er apenbart feil
Hun er visst ikke til stede
Andre adjektiv som kan brukast som setningsadverbial er mellom anna definitivt, eigentleg,
eventuelt, faktisk, generelt, gjeme, knapt, omvendt, opphavleg, opplagt, pent, pdviseleg,
sanneleg, selvffilgelig, selvsagt\sj0lvsagt, spesielt, teoretisk, tvillaust, umulig, utvilsamt,
vel, verkeleg.
Nokre adjektiv kan anten sta trykklett i midtfeltet som setningsadverbial, eller dei kan
sta i sluttfeltet som bundne eller frie matesadverbial med ei meir konkret og presis tyding:
Han har sikkert kjprt fra Oslo til Bergen
Han har kjprt sikkert fra Oslo til Bergen
Ho vil vel gjere det
Ho vil gjere det vel
Mange adjektiv kan fungere som setningsadverbial berre dersom dei er fplgde av nok:
Han har pussig nok sendt oss eit brev
Hun ble merkelig nok nummer tre
De ble fomuftig nok hjemme den kvelden
Det same gjeld mellom anna beleilig, beskjedent, dumt, ergerleg, feilaktig, forbausande,
forstaeleg, frekt, gledeleg, h0fleg, idiotisk, ironisk, naturleg, tragisk, typisk, utruleg. Som
matesadverbial i sluttfeltet (fritt eller bundi) star slike adjektiv utan nok: Du ma oppf0re
deg fomujtig.
Perfektum partisipp av verb som seie og tale med eit karakteriserande adjektiv eller
ein preposisjonsfrase fpre kan fungere som setningsadverbial:
Han var kort sagt for darleg
Du har aerleg tala ikkje mykje a tilby
Det var mellom oss sagt et kjedelig foredrag
Likeins mildt sagt, rettare sagt, beint ut sagt, alvorlig talt, oppriktig talt, kort fortalt, i
parentes bemerket o.a.
Her kan vi ogsa rekne med uttrykka sa vidt, sa vidt eg veit, ikkje desto mindre, sist
men ikkje minst.
4
812 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.6.4.2.3 Preposisjonsfrase
Visse preposisjonsfrasar kan fungere som setningsadverbial:
Dette var i grunnen det verste
Du ma for all del ta med deg passet
Vi har til ein viss grad greitt a styre utviklinga
Desse skil seg fra preposisjonsfrasar i andre funksjonar ved at det er eit fast samband
mellom preposisjon og utfylling, og ved at substantivfrasen i utfyllinga normalt ikkje kan
endre form ved at kjemen blir skifta ut mot eit anna substantiv, eller ved at andre adledd
blir lagde til kjemen. Dersom t.d. med andre ord blir skifta ut mot med desse orda, har
vi ikkje lenger eit setningsadverbial, men eit fritt adverbial:
Eg vil med andre ord fa takke dykk for innsatsen
Eg vil fa takke dykk for innsatsen med desse orda
Andre slike faste uttrykk er av den grunn, blant anna, mellom anna, etter all sannsynlig-
het, etter sigende, for alt eg veit, for guds skyld, for eksempel, for pokker, for det fyrste
(andre, tredje osvfforsikkerhets skyld, for sd vidt, i alle fall, i alle h0ve, i burn og grunn,
i det minste, i hvert fall, i ein viss monn, i praksis, i staden, i stor grad, i r0ynda, i tillegg,
i virkeligheten, i realiteten, med rette, pa den eine/andre sida, pa ingen mate, pa sett og
vis, til alt hell, til gjengjeld, til dpmes, tross alt, under ingen omstendigheter, osv.
Nokre slike faste samband star pa grensa til a vere enkle adverb. Det er saleis ikkje stort
anna enn rettskrivingsreglane som skil iallfall fra i alle fall eHerforresten fra i grunnen.
Ein sterskild type preposisjonsfrasar er for + infinitivskonstruksjon. Dei star heist i for-
feltet og er ofte oppattekne med sd:
For a begynne med begynnelsen, sa hadde vi altsa bestemt oss for a ga pa fest
For a si det som det er, sa har du ikke en sjanse
Andre slike er for a gjbre en lang historie kort, for a si det rett ut, for a vere cerleg.
ADVERBIAL 813
8.6.4.2A Leddsetning
Ein del formelprega leddsetningar kan fungere som setningsadverbial. Dei star ofte i for-
feltet og er da gjeme oppatt tekne med sa:
Hvis jeg ikke tar mye feil, sa har vi truffet hverandre f0r
Dette var, om man sa ma si, et ganske frekt pafunn
Nar sant skal sies har jeg arvet en betydelig sum med penger i de arene jeg har
bodd her (Wiese 1990)
Som eit slags setningsadverbial fungerer ogsa leddsetninga i Mens jeg husker det, sa kan
jeg ikke komme neste onsdag. Dette er tilsynelatande ei tidsleddsetning, men star neermast
til eit tenkt utsegnsverbr Mens jeg husker det, sa md jeg si at jeg ikke kan komme neste
onsdag.
8.6A.2.5 Andre uttrykk
Ein del faste ordlag av andre slag fungerer ogsa som setningsadverbial:
- Preposisjonar eller adjektiv med og mellom: til og med, fyrst og fremst, kort og godt,
rett og slett.
- som + perfektum partisipp eller adjektiv: som kjent, som nemnt, som sagt, som venta,
som vanleg.
- Infinitivskonstruksjonane sant a si, sa a. seie, vei a merke.
Du har kort og godt glpmt avtalen var!
Han har som kjent ikkje disputert
Jeg har vei a merke gjemt npkkelen
814 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.6.4.3 Plass
Setningsadverbiala har sin faste plass i midtfeltet, men mange av dei kan ogsa sta i for-
feltet:
Dessutan forstod eg ikkje kva han meinte
Imidlertid forsvann smertene av seg sjplve
Heldigvis sag dei meg ikkje
Kort sagt var han for darleg
For det tredje veit du ikkje kva ho heiter
Nektingsadverba ikkje og aldri kan sta i forfeltet berre dersom dei har sterkt trykk, ofte
ved opprekning og i kombinasjon med heller.
Ikkje veit eg kva ho heiter, og ikkje hugsar eg telefonnummeret hennar
Heller ikkje hadde han vaska opp
Ikkje hadde han vaska opp heller
Ikkje kunne ho ga tilbake til fabrikken (Tusvik 1993)
Somme setningsadverbial kan ikkje sta i forfeltet, det gjeld slike som alltid er trykklette
(og som eventuelt endrar funksjon dersom dei far trykk): jo, nemleg, neppe, nok, vei,
sikkert. Andre endrar tyding dersom dei kjem i forfeltet:
Han er visst popular
Visst er han popular
Adverbet kanskje star i ei sarstilling; ved sida av at det kan sta i forfeltet eller midtfeltet
som andre setningsadverbial, kan det ogsa sta fpre ei B-setning (jf. 9.3.3):
Dei har kanskje sett det fpr
Kanskje har dei sett det fpr
Kanskje dei har sett det fpr
Jamvel om setningsadverbial ikkje kan sta i sluttfeltet, kan dei likevel stundom sta i
ekstraposisjon:
Eg skal betale deg, jo
Du er opptatt, kanskje
ADVERBIAL 815
Eg har sett han f0r, dessutan
Dei hadde ikkje sett Per, heldigvis
At adverbiala her star i ekstraposisjon, viser seg ved at dei far ein annan intonasjon enn
vanlege frie adverbial i sluttfeltet (men sja 9.8.2 om fokuserande adverbial). Nar eit setnings-
adverbial star til slutt, kjem det gjeme ei pause fpre, og det kan fa trykk, i tillegg til at eit
ord i sluttfeltet ogsa kan fa trykk. Nar eit fritt adverbial star sist i sluttfeltet, er det inga pause
fpre, og adverbialet kan ha den einaste trykkstavinga i sluttfeltet. Uttalen av siste eksemplet
ovafor med setningsadverbial og ei liknande setning med fritt adverbial kan saleis framstil-
last slik:
Dei hadde ikkje sett PER - heldigvis
Dei hadde ikkje sett Per heile DAGEN
*Dei hadde ikkje sett Per HELDIGVIS
Det er ikkje alle setningar som kan ha ledd etter seg pa denne maten, medan alle setningar
sjplvsagt kan ha sluttfelt. Ein type setningar som ikkje kan ha noko utafor seg, er relativset-
ningar. Relativsetningar kan dermed heller ikkje ha setningsadverbial til slutt: *Den filmen
som du hadde sett i Italia, jo, er no kommen til Oslo.
Eit setningsadverbial som logisk h0rer heime i ei leddsetning, kan sta i oversetninga: Jeg
f0ler kanskje at han er litt for mye preget av egen skujfelse (Dagbladet 1990). Meininga
her er at ‘han kanskje er preget ...’ Det gir ikkje god meining a broke kanskje om eigne
kjensler eller meiningar. Vi kan ogsa finne liknande plassering av fritt adverbial: Andreas
Aarflot er en av de som av 0konomiske grunner gar inn for a rive denne kirken (NRK
1990) (= ‘... gar inn for a rive kirken av 0konomiske grunner’).
8.6.44 Tyding og bruk
Setningsadverbiala representerer mange ulike tydingsomrade og bruksmatar, og mange
av dei kan vere vanskelege a gi ein klar karakteristikk. Grensa mellom grammatikk og
pragmatikk er ogsa svaert flytande pa dette omradet. Her skal vi sja pa nokre hovud-
funksjonar som setningsadverbiala dekkjer, utan krav pa at det skal vere fullstendig eller
uttpmmande. Tydinga til dei ulike adverbiala glid ogsa lett over i kvarandre.
816 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.6.4.4.1 Kontekst
Setningsadverbial blir brukte til a knyte ei setning eksplisitt til ei fpregaande setning eller
til konteksten generelt. Ut fra sin funksjon er det naturleg at slike adverbial ofte star i
forfeltet, men som vi ser av d0ma nedafor, er det slett ikkje nddvendig.
(Noreg vart meir eller mindre manipulert inn i NATO av visse regjeringspolitikarar
...) Dessutan var press fra USA i samarbeid med norske handlangarar avgjerande
(Furre 1991)
(Kriminalromanen star, tenkte eg, i ei merkeleg motsetning til det han handlar
om, for romanen skal vere spennande, det er faktisk eit minimumskrav.) Dermed
ma kriminalromanen naturlegvis unnga a avspegle den realiteten han handlar om,
ei umiddelbar avspegling ville nemleg vere like keisam som realiteten
(Hellesnes 1982)
(Etter ei tid med undrande kviskring var alt glpymt, og Kaiser var herre som f0r.)
Nokon endegyldig destruksjon av L0ve-Kaiser oppnadde eg altsa ikkje
(Hellesnes 1982)
(Publikums tHlit til offentlige etater er de senere ar blitt svekket, mens mengden
informasjon og kommunikasjon fra staflige virksomheter 0ker.) Informasjonen tar
imidlertid ofte ikke tilstrekkelig hensyn til de forskjellige malgruppers forutsetnin-
ger for a motta og anvende den (NOU 1992)
Andre slike kontekstbindande adverbial er derfor, forresten, for 0vrig, likevel, til gjen-
gjeld, ikkje desto mindre.
Blant kontekstbindande adverbial star sa i ei saerstiling. Det star nesten alltid i forfeltet.
Vi skal her skilje mellom to hovudfunksjonar for dette adverbet, som vi kan kalle konkret
og abstrakt bruk.
I den konkrete bruken refererer sa til eit tidspunkt som fplgjer like etter eit anna tids-
punkt som alt er etablert, og tyder ‘etterpa, deretter’:
(Anastasia sprang inn ifprt diminutivt kostyme og yrkessmil. Fanfarar. Applaus.
Elegante gestar.) Sa greip ho tak i stigen og entra brennkvikt opp
(Hellesnes 1982)
(Av spprsmalet vart han enda fullare.) Sa spurde eg den vaksne spstra mi
(Hellesnes 1982)
ADVERBIAL 817
Latten gjekk over i eit veldig br01, sa kom ei ri med eksplosiv hoste, deretter h0ge
skratt (Hellesnes 1982)
F0rst masserte eg tyggen hennar, sa masserte eg magen (Hellesnes 1982)
I den abstrakte bruken er bade det semantiske innhaldet og den fonologiske forma svaert
avsvekka. Her kan sd berre sta i forfeltet like etter eit ledd i ekstraposisjon i laust forfeit
(sja 9.7.1). Det vanlegaste er at det ekstraponerte leddet er eit fritt adverbial. Sd fungerer
da som pro-ord for det fprestilte adverbialet. Dette adverbialet kan vere alle slags frie
adverbial, ikkje berre tidsadverbial:
Da vi hadde gatt i fleire timar, sa kom vi fram til ei hytte
Viss du ikkje er fom0gd, sa far du klage
Sjplv om du ikkje far viljen din, sa treng du vei ikkje vere sa sur
I London sa budde vi pa hotell
I dag sa skal vi ta fri
Neste gong sa skal eg seie fra litt f0r
Utan deg sa ville eg ga til grunne
Denne bruken av sd er sjeldan i skrift nar adverbialet fpre er berre ein frase. Etter ei
leddsetning er det meir vanleg ogsa i skrift, isaer nar leddsetninga er svaert lang.
Det er ogsa saerleg vanleg med sd etter adverbial som gir ein metakommentar (sja
8.6.44.6):
For det tredje sa er kontakten sett i
Kort sagt sa ble det for vanskelig a fortsette
Apropos bankkrisa sa skuldar du meg 100 kroner
TErlig talt sa kan jeg ikke fordra henne
Grunnen til at det er vanleg med sd i slike tilfelle, er truleg at slike ledd kan sta fpre
sppijesetningar med tomt forfeit. Ved a setje inn sd, signaliserer ein at dette ikkje er ei
sppijesetning, jamfpr eksempla ovafor med:
For det tredje, er kontakten sett i?
Kort sagt, ble det for vanskelig a fortsette?
Apropos bankkrisa, kan du lane meg 100 kroner?
TErlig talt, kan du ikke fordra henne?
818 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Saerleg i munnleg sprakbruk kan ein finne sa i posisjonar der det eigentleg ikkje er noko
forfeit som ma fyllast. Det gjeld Ld. setningar med verbet i imperativ, sppijesetningar inn-
leidde av spprjeord, og setningsemne:
Viss du veit det, sa sei det straks
Om du skulle komme til a S01e litt, sa kva gjer vel det?
Vil du ha han, sa gjeme for meg!
Adverbet sa kan ogsa ta opp att andre frie setningsledd, som frie predikativ:
Mette og vel tilfredse sa reiste vi hjem
Som din rettleiar sa vil eg ra deg til a skifte prosjekt
Som den pedant han var, sa glemte han aldri a lase skuffen
Kvantorar og ordet sj0lv, som etter bpyingskriteriet ogsa er eit determinativ (jf. 1.3.4.2),
kan rivast laus fra det nominalet dei star til og plasserast som eit adverbial; da kan dei
ogsa sta i forfeltet og eventuelt takast opp at med sa, isaer i talesprak:
Dei kom alle og gratulerte meg - Alle sa kom dei og gratulerte meg
Vi vart sitjande igjen begge to - Begge to sa vart vi sitjande igjen
Eg har inga meining sjplv - Sjplv sa har eg inga meining
Sa kan ogsa ta opp att andre typar ledd, som f.eks. ei setning i imperativ eller andre former
for oppmodingar og atvaringar:
Kom inn, sa skal du fa kaffi
Du far lese pensum, sa star du til eksamen
Du kan bare prpve deg, sa skal du fa med meg a bestille
Til og med eit fokusert subjekt kan flyttast ut og takast opp att med sa, under fpresetnad
av at subjektet er representert med eit pronomen pa subjektsplassen inne i setninga: Til
og med Karl sa var han der.
Etter valensbundne ledd, som objekt eller bundne adverbial, kan vi normalt ikkje ha
sa:
*Denne boka sa har eg lesi
*Pa henne sa tenkjer eg heile tida
*Pa dette hotellet sa budde vi i ferien
ADVERBIAL 819
Adverbet sd konkurrerer med andre adverb som kan fungere som pro-ord. Etter eit tids-
adverbial som viser til fortid eller framtid, og etter ei vilkarssetning, kan vi ha da i staden
for sd, og etter eit fritt stadadverbial kan vi ha der:
I gar da tok vi fri
I morgon da skal vi ta fri
Viss du ikkje er fompgd, da far du klage
I London der budde vi pa hotell
8.6A.4.2 Sanningsverdi
Setningsadverbial blir brukte til a seie noko om sanningsverdien ved innhaldet i setninga
(preposisjonen). Her har vi for det fyrste slike som nektar sanningsinnhaldet, og altsa
uttrykkjer den motsette pastanden av den setninga utan adverbialet ville uttrykkje: ikkje,
aldri, pd ingen mate. Desse star normalt i midtfeltet, men dei kan ogsa sta i forfeltet i
saerskilde tilfelle:
Jorda er ikkje flat
Eg skal aldri gjere det meir
Du har pa ingen mate overtydd meg
Aldri har eg sett slikt eit oppstyr
Adverbet ikkje kan ha ulike bindingsomrade, det vil seie at det kan nekte ulike delar av
setninga (bindingsomrada er sette i kursiv):
Ikkje alle er like fine
Eg skal gjere det, ikkje fordi eg har lyst, men fordi eg synest eg bpr
I det fyrste eksemplet er det berre subjektet alle som er nekta, ikkje heile setninga, og
i det andre blir det sagt at handlinga skal utfprast, det er berre ein mogleg arsak som
blir nekta. Det gar ogsa an a nekte delar av f.eks. ein substantivfrase: Han fekk ein ikkje
liten slump pengar. Her er det berre ordet liten som er nekta, og ikkje star altsa innafor
substantivfrasen. I eit slikt tilfelle ser vi ogsa at det er unntak fra regelen om at sluttfeltet
820 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
ikkje kan innehalde ei nekting. Nar ikkje star i midtfeltet, kan det nekte heile setninga
eller predikatet (desse to tilfella er ofte vanskelege a skilje fra einannan):
Eg skal ikkje gjere det
Jorda er ikkje flat
Dette leddet kan ikkje flyttast til forfeltet
Dersom ikkje star i eit adverbial i forfeltet, kan det ogsa ha heile setninga som bindings-
omrade. Derfor vil ei tilsvarande setning med ikkje i midtfeltet og resten av adverbialet
i sluttfeltet ha npyaktig same tyding:
Ikkje ein dag meir orkar eg a vere her
Eg orkar ikkje a vere her ein dag meir
Andre d0me:
Ikke pa lenge har en pressekonferanse i Kristelig Folkepartis regi vsert sa godt
bespkt som garsdagens (Aftenposten 1992) (= En pressekonferanse ... har ikke
vaert sa godt bespkt pa lenge)
Ikke siden davaerende visepresident Lyndon В. Johnson tidlig pa 1960-tallet bespkte
Norge, har noen visepresident fra USA gjestet vart land pa en sa kamuflert mate
(Aftenposten 1991)
(= En visepresident fra USA har ikke gjestet vart land ... siden LBJ ... bespkte
Norge)
Ikke siden mellomkrigstiden har sa fa soldater vaert pa vakt (Klassekampen 1994)
Nar ein kvantor med spesifikk referanse star i same setning som ein setningsnegasjon, vil
kvantoren falle utafor bindingsomradet at negasjonen. Det skjer fyrst og fremst dersom
kvantoren er subjekt. Andre setningsledd vil da normalt falle innafor bindingsomradet at
negasjonen:
To bilar vart ikkje pydelagde (men alle dei andre)
Dei pydela ikkje to bilar (men tre)
I det siste dpmet er det m.a. kvantoren som er nekta, medan i det fyrste, der kvantoren
star i subjektet, er han utafor nektinga; denne setninga handlar framleis om to bilar.
ADVERBIAL 821
Nar ikkje star i midtfeltet saman med andre setningsadverbial, kjem det sist av desse:
Eg kan dessverre ikkje hjelpe deg
Du har vel for guds skyld ikkje sagt noko
Dette vil nok antakeleg ikkje fpre fram
Andre setningsadverbial blir brukte til a modifisere sanningsinnhaldet pa ulike matar. Ein
kan understreke det ved hjelp av absolutt, sanneleg, sjfilvsagt, jammen, faktisk, naturleg
nok, i alle fall osv. Ein kan reservere seg mot innhaldet eller uttrykkje tvil ved a brake
antakeleg, knapt, neppe, sannsynlegvis, kanskje, sikkert. Det siste er litt spesielt, i og med
at det eigentleg signaliserer at talaren ikkje er heilt sikker, men reknar innhaldet for svaert
sannsynleg: Ho blir sikkert glad.
Ein kan ogsa signalisere at ei utsegn har ein viss grad av sanning eller haldbarheit ved
a brake adverbial som spesielt, nesten, til ein viss grad osv.
8.6.4.4.3 Fokus
Somme adverbial har som funksjon a framheve - fokusere - delar av setninga. Eit slikt
er bare\berre:
Berre Petter fekk komme
Ho ville treffe berre Petter
Vi berre dansa
Her star berre til subjektet, objektet og verbalet i kvar si setning. Desse ledda er da bin-
dingsomradet for adverbet. Pa grunn av det forholdet dei har til eit slikt bindingsomrade,
kan dei ogsa sta pa litt andre plassar enn andre setningsadverbial (sja 9.8.2). Men berre
kan ogsa sta i midtfeltet og vere setningsadverbial:
Eg har berre ikkje tid
Han skulle berre lane avisa
Ho ville berre treffe Petter
Her er det fleire moglege tolkingar av kvar setning; berre kan sta til heile setninga: ‘Det
er berre det at eg ikkje har tid’; ‘Det var berre det at han skulle lane avisa’ osv. Men det er
4
822 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
nok vanlegare at eit slikt adverbial har predikatet som bindingsomrade: ‘Han skulle berre
lane avisa, ikkje setje seg ned for a prate’; ‘Ho ville berre treffe Petter, ikkje ete middag
saman med heile familien’. Men i tillegg kan eit berre i midtfeltet ogsa ha ein mindre
del av predikatet som sitt bindingsomrade, som f.eks. objektet. Det leddet som saleis blir
fokusert av berre, og som altsa er bindingsomradet for adverbialet, blir da gjeme uttala
med trykk:
Han skulle berre lane AVISA (ikkje boka)
Han skulle berre LANE avisa (ikkje ta henne med seg)
Adverba ogsa og og har ogsa ein fokus-funksjon. Som berre kan dei sta til eit enkelt
setningsledd; ogsa star heist etter det leddet det fokuserer, unntatt nar det fokuserer ein
substantivfrase, da star det oftast fpre (men kan sta etter i munnleg sprak); og star alltid
etter:
Ogsa Petter fekk komme
Ho ville treffe Petter og
Vi dansa ogsa
Nar ogsa star i midtfeltet, kan det som berre ha heile setninga som bindingsomrade, eller
det kan ha predikatet som bindingsomrade:
Eg skal ogsa skrive ferdig avhandlinga (i tillegg til alt det andre eg har a gjere)
Ho ville ogsa treffe Petter
Ettersom ogsa og og kan ha sin plass etter sitt bindingsomrade, kan dei fokusere eit ledd
i forfeltet ogsa nar dei star i midtfeltet: PETTER fekk og komme.
Andre setningsadverbial med ein slik fokus-funksjon er til og med, jamvel (nn), kun
(bm), endog (bm), sogar (bm):
Han ville til og med lane AVISA
Hun skulle endog treffe KONGEN
Ordet selv/sj0l\sj0lv kan sta som fokuserande ord fpre nominate leddtypar, men det kan ikkje
sta som adverbial i midtfeltet med denne funksjonen:
ADVERBIAL 823
Selv Fanden leser Bibelen
Han bryr seg med sj01v den minste detalj
Fokuserande adverbial star normalt etter andre setningsadverbial i midtfeltet:
Han har dessutan berre greie pa norske dialektar
Vi skal selvsagt ogsa bespke Vatikanet
Den innbyrdes rekkjefplgja av ikkje og fokuserande adverbial bestemmer tolkinga av
bindingsomrade. Saleis er det forskjell pa Han er berre ikkje kompetent og Han er ikkje
berre kompetent. Nar ogsa star etter ikkje, er det klart innafor bindingsomradet for nek-
tinga: Ho er vei ikkje OGSA aleinemor? I staden for kombinasjonen ogsa ikkje bruker ein
regelmessig heller ikkje: Han,er heller ikkje kompetent.
8.6.4.4.4 Empati
Mange setningsadverbial blir brukte til a uttrykkje sendarens haldning til eller kjensler
andsynes innhaldet i setninga:
Eg kan dessverre ikkje hjelpe deg (= eg er lei for det)
Vi hadde heldigvis ein ekstra nykkel (= eg er glad for det)
Du ma/or guds skyld seie fra fpr det kjem (= det er viktig for meg)
Ho sende oss pussig nok eit brev (= eg synest det var pussig)
Du skal/аеи ta meg ikke komme her og bry deg!
Andre adverbial uttrykkjer subjektet si haldning: Han ville gjeme hjelpe til.
Desse adverbiala kan ogsa ha ulike bindingsomrade, slik at kjenslene til avsendaren,
eller til subjektsreferenten, gjeld ein spesiell del av setninga:
Du har fomuftig nok LANT boka (ikkje kjppt henne)
Eg kan dessverre ikkje komme I DAG (men i morgon)
S0LVT0YET er heldigvis ikke stjalet (bare smykkene)
I det fplgjande eksemplet er bindingsomradet for forhapentligvis berre preteritumsforma
av hjelpeverbet: Det varforovrig den garden hvor det unge ekteparet med den lille ungen
holdt til eller, forhapentligvis, hadde holdt til (Solstad 1978).
824 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.6A.4.5 Modalitet
Orda nd\no, da, jo, nok, vel, visst kan sta trykklett i midtfeltet og uttrykkje sendarens
haldning til innhaldet i setninga og til forholdet mellom dette innhaldet og rpyndommen,
og sendarens haldning og forventningar til mottakaren:7
Eg er no ikkje heilt uerfaren
Ho har da takla slike situasjonar f0r
Du har jo m0tt henne mange gonger
Det er nok best at du gar no
Du har vel vori hos tannlegen f0r
Dette var visst eit sjokk for deg
Desse adverbiala (av og til kalla modalpartiklar) har ein svaert kompleks semantikk og
svaert komplekse bruksvilkar. Her skal vi sja pa eit par hovudtrekk ved dei.
Dei tre fyrste, no, da, jo, blir brukte til a forsterke innhaldet i setninga. Dei understre-
kar at det som blir sagt, verkeleg er i samsvar med rpyndommen. Dei tre siste, nok, vel,
visst, blir i staden brukte til a dempe ned innhaldet noko. Sendaren vil reservere seg mot
innhaldet, vil ikkje uttale seg altfor kategorisk.
Modaladverbiala modifiserer oftast eit pastandsinnhald. Derfor blir dei brukte mest i
hovudsetningar, men sasrleg dei forsterkande adverbiala kan ogsa brukast i leddsetningar
som ikkje uttrykkjer pastandar:
Viss du no altsa insisterer, sa skal eg seie det
Viss dette da er ditt siste ord, er det ikkje meir a snakke om
Ettersom han jo er for ung, kan vi ikkje ta han inn
Eit anna skilje gar pa om modaladverbialet er orienteit mot sendaren (ego-orientert) eller
mot mottakaren (alter-orientert). Forsterkaren no er ego-orientert. Han framhevar det
som sendaren veit, og som ho/han vil insistere pa og formidle til mottakaren:
Eg vil no heist ta den med meg
Du far na fa lov til a komme
Dette var na ikke rare greiene
7 Framstillinga her byggjer i stor grad pa Fretheim 1979a og 1981 og pa Solberg 1991.
ADVERBIAL 825
Demparen nok er ogsa ego-orientert. Han signaliserer at sendaren sjplv reknar med at
innhaldet i setninga er sant, utan a vere heilt sikker:
Han er nok heime no
Du blir nok snart frisk
Det far du nok ikkje lov til
I andre tilfelle blir nok brukt for a signalisere til mottakaren at han/ho slett ikkje ma vere
i tvil, og at eventuelt avsendaren skal sprgje for at innhaldet i setninga slar til:
Eg sag det nok!
Du klarer deg nok
Vi skal nok greie det '
Forsterkaren da er alter-orientert. Han blir brukt til a understreke noko som sendaren
reknar med at mottakaren alt veit eller har ansvaret for:
Han er da ingen nybegynnar (som du veit)
Dette var da eit frykteleg spetakkel
Vi er da ikkje millionaerar
Dette adverbet blir elles brukt pa mange matar, med mange ulike nyansar. I ei setning
som Vi kom da fram til slutt Egg det naermast underforstatt eit ‘som du sikkert kan tenkje
deg’. Demparen vei er ogsa alter-orientert. Han blir brukt til a signalisere at ein reknar
med at innhaldet er sant, samtidig som ein appellerer til mottakaren om ei stadfesting av
at det er slik. Vei er derfor svaert vanleg i spprsmal, men spprsmala har likevel leddstilling
som vanlege forteljande setningar:
Du har vei hugsa nyklane? -
Han er vei ikkje heime no
Du har vei ikkje vori i India fpr, du
Saerleg i litt formelt munnleg sprak (intervju o.l.) er det ein tendens til a bruke vei utan at
ein appellerer til ein mottakar: Eg meiner vei at tidspunktet ikkje var det rette. Ettersom
subjektet er fyrste person, kan ikkje sendaren her be nokon annan om stadfesting; han eller
ho stadfester pa eit vis seg sjplv.
826 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Forsterkaren jo er n0ytral med omsyn til ego/alter-distinksjonen. Han kan uttrykkje anten
at innhaldet faktisk er sant, eller at sendaren vil understreke at mottakaren faktisk b0r vite
det, ogsa. Han kan ogsa brukast for a uttiykkje ei overtasking, som er like stor for bade
sendar og mottakar.
No er det jo ingen nserbutikkar lenger (som vi veit)
Petter er jo her (det visste vi ikkje)
Din pastand er jo absurd (det er klart for alle, ikkje berre for meg)
Demparen visst er ogsa npytral. Han marketer at pastanden er ei slutning ut fra visse
objektive teikn, at utsegna er eit referat, eller noko som dukkar opp i minnet:
Han har visst gatt ut (det er m0rkt i vindauget)
Dei hadde visst hatt det fint i ferien (etter det dei sa)
Vi har visst m0tt einannan f0r
Nokre av desse adverbiala kan ogsa hengjast etter setninga, bak sluttfeltet, og utskilt med
komma i skrift. Det gjeld fyrst og fremst dei alter-orienterte og dei npytrale adverbiala.
Ofte kan adverbialet sta i midtfeltet og samtidig vere oppatteki til slutt:
No ma du komme, da
Du er (vei) ikkje redd, vei
Ho er jo inne, jo
Han er ikkje heilt i form, visst
Adverbet nesten er tvetydig. Det har som sin grunnfunksjon a uttrykkje ein ikkje heilt
fullstendig grad (sja 8.6.4.4.2), men det kan og brukast som modaladverbial. Da er det
ein ego-orientert dempar: Det var nesten bra at det kom regn nd. Dette tyder ikkje at det
ikkje var heilt bra, berre nesten bra; det tyder at ein slik pastand ma dempast ned ein del,
ettersom regnver generelt ikkje er sett pa som positivt (i alle samanhengar). Ei utsegn
som elles ville verke for absolutt eller kategorisk, kan ogsa «mildnast» noko ved hjelp
av nesten-.
Du far nesten pr0ve a klare deg sj01v
Du ma nesten ga ut herifra
Vi far nesten ga ut fra at dette er riktig
PRESENTERINGSSETNINGAR 827
Saerleg saman med verb som tru, hdpe, synast o.l. kan nesten brukast til a understreke
tvilen og uvissa som ligg i desse verba: Eg trur nesten eg ventar til i morgon.
8.64.4.6 Metakommentar
Mange setningsadverbial blir brukte til a kommentere sjplve utsegna. Desse star ofte i
forfeltet, og kan vere oppattekne med sa. Vanlege typar er partisipp med adledd, prepo-
sisjonen for fplgd av ein infinitivskonstruksjon, eller leddsetning:
Dette er kort sagt det dummaste eg har hprt
Dette er i parentes bemerket noe erkesludder
Sist men ikkje minst sa bpr sanninga komme fram
For a vere heilt aerleg sa har du dumma deg ut no
For a gjpre en lang historic kort sa kom lensmannen aldri tilbake
Mens jeg husker det, sa kan jeg ikke komme pa onsdag
Nar sant skal sies har jeg arvet en betydelig sum med penger i de arene jeg har
bodd her (Wiese 1990)
Nar desse adverbiala star utafor setninga fpre forfeltet, kan ogsa andre ledd sta i forfeltet:
Sist men ikkje minst, sanninga bpr komme fram
For a vere heilt aerleg, no har du dumma deg ut
For a gjpre en lang historie kort, lensmannen kom aldri tilbake
8.7 Presenteringssetningar
Ein utbreidd type setningar i norsk har formelt subjekt det (eller def) (jf. 8.2.2.2), eit ver-
bal i aktiv form, og ein substantivfrase pa objektsplassen. Denne substantivfrasen svarar
semantisk til det «logiske» subjektet for verbalet:
Det sit ei katte pa trappa
Det kom femti gjester
Det star ein mann utafor
828 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Denne setningstypen blir fyrst og fremst brukt til a innfpre - eller presentere - eit nytt
element i teksten eller samtalen. Derfor blir slike setningar kalla presenteringssetningar.
Og ettersom ledd med ny informasjon eignar seg darleg som subjekt i norsk (jf. 8.2.4.2),
blir det nye altsa innfprt pa objektsplassen i setninga.
Substantivfrasen pa objektsplassen er potensielt subjekt, som har syntaktiske eigen-
skapar felles bade med subjektet og objektet. Det potensielle subjektet er altsa ikkje subjekt
i grammatisk forstand. Ei setning kan ha berre eitt subjekt, og i presenteringssetningar er
det alltid eit formelt subjekt.
8.7.1 Setningsstrukturen
Predikatet i presenteringssetningar har oftast berre ei nominal utfylling, det potensielle
subjektet (om visse unntak, sja nedafor). I tillegg har det ofte eit bundi adverbial som
utfylling:
Det star ein mann utafor
Det arbeider ei jente i hagen
Det et mange gjester pa denne restauranten
Fra denne regelen finst det nokre unntak. For det fyrste kan visse verb sta med refleksivt
objekt saman med eit potensielt subjekt. Dette gjeld fyrst og fremst faste samband av
verb pluss refleksiv, der refleksivet ikkje eigentleg har ei eiga semantisk rolle (jf.
8.3.1.1.2):
Det sette seg ein framand mann ved sida av meg
Det la seg eit lett snpdekke over markene
Nar en leser avhandlinga, sa reiser det seg flere interessante spprsmal
[Likevel] befant det seg tyske soldater i allierte fly allerede under Golfkrigen
(Klassekampen 1993)
Det slutter seg daglig nye brukersteder til Visa-systemet (Annonse)
For det andre finst det ei lita gruppe verb som kan sta med formelt subjekt og to nominate
ledd etter. Det siste av desse to er da potensielt subjekt:
PRESENTERINGSSETNINGAR 829
Det hende oss ei ulykke
Det venta han ei trist melding
Det m0tte oss eit forferdeleg syn
Det slo meg ein tanke
Det slo ham med ett noe (Hansen 1990)
I mange presenteringssetningar er det ogsa npdvendig med ein preposisjonsfrase i tillegg
til det potensielle subjektet. Dette gjeld for det fyrste nar verbet krev ein preposisjonsfrase
som obligatorisk utfylling, slik at ogsa tilsvarande setningar utan formelt subjekt ma ha
ei slik utfylling:
Det bur ein gammal mann i det huset
*Det bur ein gammal mahn
Den gamle mannen bur i det huset
*Den gamle mannen bur
Framfor alt gjeld dette verbet vere:
Det er eit bilete pa veggen
I kjpleskapet er det ei pplse
Det er is pa vatnet
Ved ein del verb er det npdvendig med preposisjonsfrase berre i presenteringssetningar.
Det gjeld mellom anna slike verb som elles ikkje uttrykkjer eksistens eller lokalitet i seg
sj01v. Preposisjonsfrasen tener dermed til a gi predikatet eit lokativt eller eksistensielt
innhald:
Det arbeider ei jente i hagen
Det grater et bam i rommet ved siden av
Det spiser mange gjester pa denne restauranten
830 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
8.7.2 Verbalet
For at eit verb skal kunne brukast i presenteringssetningar i norsk, ma det kunne brukast
utan objekt. Det vil seie at det anten ma vere eit intransitivt verb, eller eit transitivt verb
av den typen som ogsa kan sta utan objekt (med dei spesifikke unntaka som er nemnde
ovafor i 8.7.1). Saleis kan vi ha:
Det kom ein elg
Det handlar mange turistar her
men ikkje:
*Det kjpper mange turistar her
*Det handlar mange turistar suvenirar her
Dei viktigaste gruppene verb vi finn i presenteringssetningar er:
- Verbet vere og det nesten synonyme finnast. Desse ma normalt ha eit adverbial attat:
Det er for fa stoler her
Det er ein flekk pa kjolen din
Her var det mange hyggelige mennesker
Det finnes en gammel gravhaug der i bygda
Det finst ikkje tigrar i Afrika
Desse kan ogsa vere synonyme med eksistere, og kan da brukast utan adverbial:
Det eksisterer/fmst/er ingen gud
Det er ingen utveg
Det finst likevel ei Ipysing
Nar vere er kopulaverb med predikativ, er ikkje presenteringskonstruksjonen mogleg:
*Det er garnmal ein mann.
Eit par adjektiv ser likevel ut til a danne unntak her:
Det er ferdig eit utkast
Det er ledig eit professorat
Det vart synleg eit skip i det fjeme
PRESENTERINGSSETNINGAR 831
Perfektum partisipp er likevel mogleg saman med formelt subjekt og kopulaverb: Det vart
stoli tre Ьфкег fra biblioteket. Dette er ikkje presenteringssetning, men passiv, og tre Ьфкег
er ikkje potensielt subjekt, men objekt (jf. 8.3.5).
- Verb med lokativ tyding som blir brukte med lokativt adverbial:
Det ligg ein lapp til deg pa bordet
Det star ein bil utafor her
Det bur ein gammal mann i det huset
- Rprsleverb, med eller utan direktivt adverbial:
Det gjekk mange turistar forbi
Det kom nokre gjester
Det landa nettopp eit fly
Det forsvann tre bpker fra biblioteket
- Overgangsverb:
Det oppstod ein brann i kjellaren
Det braut ut krig i Bosnia
Det la seg is pa vatnet
Det omkom tre personar i forliset
- Intransitive verb som uttrykkjer handling eller prosess:
Det sover et bam i rommet ved siden av
Det bjeffar ein hund bak laven
Det dansar ein gut pa bordet
Her snakkar det personar om saker dei ikkje har greie pa (intervju i NRK radio
1991)
Det arbeider 15 000 mennesker i EF-kommisjonen. I Oslo kommune arbeider det
40 000 (Klassekampen 1992)
Der svinser det fine darner, der vralter det tunge menn (songtekst av 0ystein Sunde)
832 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
- Transitive verb som kan brukast utan objekt:
Det studerer ti tusen studentar i Trondheim
Det spiser mange gjester pa denne restauranten
Det handlar mange turistar her
Desse to siste gruppene er ikkje sa vanlege i presenteringssetningar, og det er ganske
strenge vilkar for bruken av dei. For det fyrste ma dei uttrykkje ei handling eller ein pro-
sess som pa ein eller annan mate kan observerast utafra. Derfor har vi ikkje
* Det tenkjer ei jente i rommet ved sida av
* Det grublar mange studentar i Trondheim
* Det angrar ei jente pa avgjerda
For det andre ma dei innehalde eit adverbial. Det kan ikkje heite berre
* Det sover et bam
* Det studerer ti tusen studentar
* Det spiser mange gjester
For det tredje kan ikkje setningane innehalde matesadverbial eller andre frie adverbial
som framhever handlings- eller prosessaspektet framfor det lokative:
* Det arbeider ei jente ivrig i hagen
* Det studerer ti tusen studentar hardt i Trondheim
* Det dansar ein gut vilt pa bordet
8.7.3 Subjektet
Subjektet i presenteringssetningar er det formelie det eller der, unntaksvis ogsa her (jf.
8.2.2.2 - det som blir sagt om det i det fplgjande, gjeld ogsa for formelt subjekt der i
dei. sprakvariantane som braker det). At det er dette, og ikkje substantivfrasen, som er
subjekt i presenteringssetningar, fplgjer av at subjektet er defmert som det nominalleddet
PRESENTERINGSSETNINGAR 833
som star i midtfeltet nar det ikkje star i forfeltet (8.2.1). Av f01gjande d0me ser vi at det
er det innhaldstomme det som star i midtfeltet, medan substantivfrasen star i sluttfeltet:
Pa bordet skulle det liggje ein lapp
Er det ikkje nok stolar her?
Viss det ikkje kjem nokon, ...
Ettersom dette er eit ord utan referanse, kan det ikkje ha alle dei syntaktiske og seman-
tiske eigenskapane som andre subjekt har, men det har dei subjekteigenskapane som er
moglege for eit slikt ledd (jf. 8.2.3):
Ved sideordning av setningar kan det utelatast i andre setninga: Det gjekk ingen veg
gjennom bygda og hadde aldri gatt nokon.
Nar verbet star i infinitiv, ma det vere utelati: Det sag ut til a komme mange kundar
(jf. Det sag ut til at det kom mange kundar).
Det formelie det kan lyftast opp til objektsplassen i oversetninga, akkurat som andre
subjekt: Vi h0rte det komme nokon.
Ved etterhengssp0rsmal er det det som blir teki opp att: Det kom mange kundar, gjorde
det ikkje?
8.7.4 Potensielt subjekt
Substantivfrasen i presenteringssetningar, det potensielle subjektet, refererer til det som
blir «presented». Dette leddet er ogsa bestemt ut ifra valensen at verbet. Det har ei se-
mantisk rolle som verbet deler ut. I t.d. Det kom eit brev i posten har eit brev rolla patiens,
og i Det arbeider ei jente i hagen har ei jente rolla agens. Jamvel om dette leddet i rege-
len er det einaste valensbundne nominalleddet, er det, som vi har sett, ikkje grammatisk
subjekt i setninga.
Det potensielle subjektet har sin umarkerte plass pa objektsplassen, dvs. i sluttfeltet
mellom (plassen at) det infinitte verbet og eventuelle adverbial. (Alle eksempelsetningane
ovafor illustrerer dette). Det potensielle subjektet star altsa som ei utfylling til verbet, pa
same vis som objektet. Derfor kan ogsa verb + potensielt subjekt erstattast med gjere det,
akkurat som verb + objekt:
- Eg sag ein elg
- Gjorde du det? (dvs. sag ein elg)
834 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
- Det kom ein elg
- Gjorde det det? (dvs. kom ein elg)
Potensielt subjekt har ogsa det sams med objektet at det har lita logisk rekkjevidd innafor
setninga. Det vil seie at det ligg innafor bindingsomradet at andre ledd, og har sjdlv ikkje
noko bindingsomrade (sja 8.6.4.4.2). Eit nektande setningsadverbial vil saleis omfatte anten
objekt eller potensielt subjekt, men ikkje subjekt. Dette kan demonstrerast ved fplgjande
eksempel:
A Ti fuglar sat ikkje pa taket (men pa bakken)
В Det sat ikkje ti fuglar pa taket (men fem)
C Eg sag ikkje ti fuglar (men fem)
I A er kvantoren ti del av subjektet, og altsa utafor bindingsomradet at ikkje. Den mest
naerliggjande tolkinga av setninga var at det var ti fuglar som ikkje sat pa taket; setninga
handlar altsa framleis om ti fuglar. IВ er talet ti del av det potensielle subjektet, og det er
nettopp talet som er nekta, det er innafor bindingsomradet at negasjonen. Det same gjeld
i C, der kvantoren star i objektet.
Pa den andre sida har ogsa det potensielle subjektet ein del syntaktiske og semantiske
eigenskapar felles med subjektet. For det fyrste har det den semantiske rolla som subjekt
til vedkommande verb har i setningar som ikkje er presenteringssetningar. Av syntaktiske
eigenskapar finn vi i alle fall desse (jf. 8.2.3):
Ved sideordninga av setningar kan subjektet i den andre setninga bli stroki dersom det
er identisk med eit potensielt subjekt i den fyrste:
Det star ein bil utafor og spyr ut eksos
Det gjekk ein elev fram til kateteret og begynte a syngje
Da kom det ein mann og sette seg ved sida av henne
Det kommer en vilt fremmed mann pa dpra og sier han vil hente noe i kjelleren
(Jacobsen 1992)
Dette gjeld ogsa i aspektkonstruksjonar med to finitte verb (sja 7.3.3):
Det dreiv ein mann og pl0gde borte pa jordet
Det sat ei jente i sofaen og las
Der stod det to karar og diskuterte
PRESENTERINGSSETNINGAR 835
Eit potensielt subjekt kan vere antesedent for refleksiv:
Det sette seg ein framand mann ved sida av meg
Det sat framleis nokre elevar pa plassane sine
Der stod det ein politimann med kplla si
Nar ein bruker vere som hjelpeverb i perfektum, kan partisippet av hovudverbet kongru-
ensbpyast i samsvar med det potensielle subjektet:
Det var komen ein ny stor mane sidan den natta han rodde (Vesaas 1957)
Det var komne austlendingar der fpr oss (Flpgstad 1977)
Saerlig i NNs tekst er der komne med mange merkelige feil (Norsklaeraren 1993)
Potensielt subjekt skil seg fra bade subjekt og objekt ved at det ikkje kan relativiserast:
Her er nokre studentar som vil snakke med deg
Her er nokre studentar som vi har undervist
*Her er nokre studentar som det kom pa fprelesningane
Eit viktig trekk ved potensielt subjekt er at det ma vere indefinitt. Substantivfrasar som
star i bestemt form eller som har possessivt eller determintativt adledd, pronomen og
eigennamn (og slektskapsord brukt som proprium) er normalt utelukka:
Det ligg ein sykkel / *sykkelen / *din sykkel i grpfta
Det star ein gut /*han / *Petter ved porten
Det kom ein bestefar / *Det kom bestefar
Substantivfrasar med kvantorane mange, nokon, ingen og talorda kan vere potensielt sub-
jekt, men kvantorar som npdvendigvis har spesifikk referanse, slik som somme og all-
kvantorane all, heil og kvar, kan ikkje vere med i eit potensielt subjekt:
Det er mange/ingen/nokre/*somme studentar her
Det kom ein/*kvar student
*Det gjekk alle gjestene
836 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Kravet om indefinitt potensielt subjekt hindrar ogsa at eit potensielt subjekt kan fa gene-
risk tolking (sja 8.2.4.2). Saleis kan ei setning som Ein student sit alltid pd lesesalenfrd
morgon til kveld tyde at det er typisk for studentar a sitje pa lesesalen fra morgon til
kveld. Dette er ei generisk tolking. I den tilsvarande presenteringssetninga Det sit alltid
ein studentpd lesesalenfrd morgon til kveld er denne tolkinga utelukka, ettersom poten-
sielt subjekt ikkje kan ha generisk tyding.
Det finst likevel ein del awik fra regelen om at det potensielle subjektet skal vere
ubestemt. Det gjeld tilfelle der eit nominalledd som ikkje har ubestemt form, likevel kan
fa ei tolking utan unik referanse. Dette kan mellom anna vere tilfelle dersom leddet er
irmafor bindingsomradet at berre. Berre X tyder nemleg ‘ingenting anna enn X’, som er
semantisk ubestemt: No manglar det berre saltet. Pa denne maten kan ogsa eit pronomen
vere potensielt subjekt. Det star da i akkusativ, som eit objekt: No manglar det berre deg
(= ‘ingen andre enn deg’). Ei superlativform kan brukast til a uttrykkje ikkje berre den
hpgaste graden av noko, men ogsa ein svaert hpg grad, og kan dermed tolkast ubestemt:
Her dukker det opp de mest overraskende forhold (‘noen svaert overraskende forhold’)
(NRK 1993). Ogsa i andre tilfelle kan ein bestemt substantivfrase tolkast ikkje-unikt og
dermed brukast som potensielt subjekt:
Det finst ikkje matbiten i huset (‘ein einaste matbit’)
Det var den vanlege krangelen ved middagsbordet (‘krangel som vanleg’)
Det star DEN dama i kiosken (med trykk pa den: ‘ei veldig flott dame’)
Det er den tredje verden her nede i Kosova (‘stor fattigdom’) (Klassekampen 1987)
Det har kommet inn de fprste resultatene (‘noen tidlige resultater’)
(NRK ijemsyn 1991)
Ein kan ogsa sporadisk finne setningar med bestemt potensielt subjekt som ikkje sa lett kan
fa ei indefinitt tolking:
Det star namnet ditt pa dpra
Det har meldt seg fplgende tre spkere
Pa syttitalet kom det til alle desse distriktshpgskolane (munnleg belegg)
Det matte altsa Jens Evensen til for a «opplyse» vare myndigheter (Dagbladet 1977)
Det potensielle subjektet kan ogsa ha form av ein preposisjonsfrase, oftast med med eller
av:
PASSIV 837
Det vrimlar med folk i gatene
Det kryr av makk i boksen
Det stimer med fisk langs botna
Ein litt annan type har vi i Det hastar med brevet, der vi ogsa kan ha bestemt form av
nominalet.
8.7.5 Spesielle konstruksjonar
Eit modalt hjelpeverb med preposisjonen til (utan utfylling) blir brukt for a uttrykkje
behov. Det potensielle subjektet star da for det som trengst:
Det skal ikkje sa mykje til
Det ma is til
Det vil mykje vatn til for a fa det til a gro her
Uttrykket bli av (med utfylling) tek ogsa potensielt subjekt. Det potensielle subjektet er
anten noko i samband med setningsadverbialet ikkje, eller det er eit sppijeord. Denne
konstruksjonen blir dermed heist brukt i nektande og sppijande setningar:
Det vart ikkje noko av festen
Kva skal det bli av meg?
I ein liknande konstruksjonstype kan utfyllinga til preposisjonen bli subjekt: Fortsatt er det
uvisst om konserten blir noe av (Ukens Nytt 1989).
8.8 Passiv
8.8.1 Ailment
Nemninga passiv blir brukt bade om verbalformer og om setningskonstruksjonar. Pas-
sive verbalformer er behandla i kapittel 7.1.5 og 7.2.4.1 dette kapitlet skal vi ta fpre oss
passive setningskonstruksjonar, eller passivsetningar.
838 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Det er mest fpremalstenleg a behandle passivsetningar i kontrast til tilsvarande aktivset-
ningar. I det fplgjande vil vi av og til omtala passivsetningar som om dei var avleidde fra
aktivsetningar. Dette skal forstaast som ei beskriving av eit grammatisk forhold, ikkje som
ei beskriving av sjplve ytringsprosessen.
Felles for alle passivsetningar er at
- verbalet star i passiv form
- det som ville vere subjekt i den tilsvarande aktive setninga, er ikkje subjekt i passiv
Subjektet fra aktivsetninga er anten uttrykt i ein preposisjonsfrase med av (sja 6.1.2.3.6
og 8.6.3.1.7) eller det er heilt fraverande fra passivsetninga. Subjektet i passivsetninga
kan ha ulike opphav; det er svaert vanleg at det svarar til objektet i aktivsetninga.
Aktiv:
Verb i passiv:
Objekt > subjekt:
Subjekt > adverbial:
Kommunen skal rive huset
skal rivast
Huset skal rivast
Huset skal rivast av kommunen
Eksempel pa passivsetningar:
Huset skal rivast
Huset blei bygt av bestefar
Billetter selges i Iuka
Det sies sa mangt
Bildet er tatt i ferien
Boka er skriven av ein ungdom
Historiene ble sa fortalt videre
Vedtaket gjpres kjent blant medlemmene
Jubilanten ble overrakt en medalje
Medaljen ble overrakt jubilanten
Ho vart grundig passa pa
Barnet ma skiftast bleier pa
PASSIV 839
Det vart baka kaker
Det vart arbeidt hardt
I forhold til ei tilsvarande aktivsetning har altsa passivsetninga endra verbalform og «degra-
dert» subjekt. Eit anna ledd fra aktivsetninga kan eventuelt bli subjekt i passiv. Bruken av
passivsetningar gjer det denned mogleg a presentere same deltakar (rolle) pa ulike matar.
Dersom subjektet i den tilsvarande aktivsetninga er ukjent, irrelevant eller underforstatt,
eller dersom ein av andre grunnar ikkje vil uttrykkje det, kan ein bruke passiv:
Et demokrati som skal fungere godt, forutsetter at borgeme gis muligheter til a
pavirke, og at det blir lagt til rette for slik pavirkning (NOU 1992)
Det blir i stprre grad enn fpr fokusert pa mal og resultater (NOU 1992)
Publikums tillit til offenflige etater er de senere ar blitt svekket (NOU 1992)
NRKs monopol er brutt, ... og lokalradio er blitt tillatt (NOU 1992)
E0S-avtalen medfprer at en rekke av EF-reglene blir gjort gjeldende i Norge
(NOU 1992)
Det vanlegaste er at passivsetningar manglar agensledd i norsk. Men jamvel om subjektet
i aktivsetninga skal vere med, kan det likevel ofte vere grunn til a bruke passiv. Det er i
tilfelle der eit anna ledd enn det aktive subjektet av semantiske og pragmatiske grunnar
eignar seg best som subjekt. Ei passivsetning som Eg vart raka av ein stein er i dei aller
fleste samanhengar meir naturleg enn den tilsvarande aktivsetninga Ein stein raka meg.
I aktivsetninga viser subjektet til ein livlaus ting og er ubestemt, medan objektet ikkje
berre har unik referanse, men viser til ein person, jamvel til sendaren sjplv. Eit slikt ledd
er mykje betre eigna som subjekt i norsk, og ei passivsetning gjer det mogleg for det a
bli subjekt. Subjektet speler i det heile ei anna rolle i tekstsamanheng enn t.d. objektet,
derfor kan eit skifte mellom aktiv og passiv gi ein meir flytande tekst enn om ein skulle
bruke aktivsetningar heile tida:
Andrej Sakharov og Jelena Bonner er na pa bespk i Norge. Ved middagen i gar
kveld ble de to gjestene overrakt en gave med rptter i norsk-russisk videnskapelig
kontakt. Gaven var fra Norges Allmenvitenskapelige Forskningsrad og ble overrakt
av direktpr Leif Arne Helpe.8
8 Eksemplet er tillempa etter Ryen 1990b.
840 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
I den andre setninga gjer passiven det mogleg a referere til gjestene (som er nemnde like
fpr) som subjekt. Passiven i den siste setninga gjer det mogleg a la vere a gjenta gaven enda
ein gong, ettersom eit subjekt kan utelatast i ei sideordna setning dersom det er identisk
med subjektet i setninga f0re (jf. 8.2.3). Saleis kan ein saerleg finne passivkonstruksjonar
i sideordna setningar som elles kanskje ville liggje pa grensa av det akseptable:
... alle dem som var blitt dyttet mot dprkarmer, skubbet mot pulter eller blitt nap-
pet luen av (Bjpmeboe 1955)
(Jf.: ?Gutten var blitt nappet luen av)
Gjenter vart drpfta, og fortalde uvyrdne soger om (Vesaas 1957)
(Jf.: ?Jenter vart fortalde uvyrdne soger om)
8.8.2 Verbalet
Dei aller fleste norske verb kan brukast i passiv. Dei verba som aldri kan sta i passiv,
hprer til ei av desse gruppene:
- Modale hjelpeverb: burde, kunne, lyte, matte, skulle, vilje.
- Kopulaverb, ein del andre verb som tek predikativ, og verb med liknande tyding: vere,
bli, heite, bety, innebere, fifirestille, framstd, likne.
- Nullverdige verb: regne, snp, hagle, lyne, buldre, ulme, letne, lysne, тфгкпе, dogge,
rime, blinke, glitre o.fl.
- Nokre transitive verb som star for ein relasjon mellom to element: tilhpre, innehalde.
Verbet koste kan normalt ikkje brukast i passiv, anna enn i kombinasjon med preposisjo-
nen pa: Huset vart kosta pafleire tusen kroner.
- Intransitive verb der subjektet (i aktiv) ikkje har rolla agens: hende, skje, oppsta,
omkomme, Ыф, ende, flyte, gro, vekse, dpy,falle, breste, havarere, skrense, synke\s0kke,
henge, renne, gjcere, ose, ryke, suse, svelle og mange andre. Verb som endar pa -ne (eller
-me) og tyder ein overgang, h0rer ogsa hit, t.d. blane, gulne, raudne, kvitne, svartne,
hamne, klame, rustne, vakne, visne, falme, r0dme. Mange av desse intransitive verba
PASSIV 841
blir konstruerte med enkel preposisjon (sja 8.6.2.1.1): blusse opp, bukke under, dabbe
av, ebbe ut, d$y ut, ese opp/ut, friskne til, hovne opp, ryke av, sive ut, svelle opp/ut. Ved
nokre verb som tyder at subjektet endrar plass, er passiv utelukka jamvel om subjektet
kan vere agens, som ved komme, fare, forsvinne, kverve, stimle saman, sprette ut, tyte ut.
Denne gruppa intransitive verb fell i stor grad saman med den gruppa verb som kan ha
vere som hjelpeverb i perfektum (sja 7.2.3).
Ein del intransitive verb som tyder opphald pa ein stad eller lokalisering, blir normalt
ikkje brukte i passiv, men det kan fprekomme dersom subjektet er ein person og ein legg
saerskild vekt pa eit handlingsaspekt:
Det ble statt under hele mottakelsen
Det bpr ikke sittes pa denne stolen
Ergative verb (dvs. verb som kan vere anten transitive eller intransitive - sja 7.4.5) kan
ikkje ha passiv av den intransitive varianten. Dersom slike verb blir brukte i passiv, er det
alltid den transitive varianten som ligg til grunn. Ei setning som Bilen vart velta er saleis
passiv av den transitive setninga (Nokon) velta bilen, ikkje av den intransitive Bilen velta.
Derfor er heller ikkje konstruksjon med formelt subjekt det og utan objekt mogleg: *Det
vart velta. Andre slike verb er auke, koke, slutte, stanse, rulle, svelte, tine, trille, kip.
8.8.3 Subjektet
Vi har alt sett at subjektet i aktivsetninga ikkje kan vere subjekt i passiv. Samtidig f01gjer
passivsetningar den grunnregelen i norsk at dei ma ha eit grammatisk subjekt. Det leddet
som star som subjekt i passiv, svarar saleis til ulike typar ledd i tilsvarande aktivsetningar.
Vi skal her sja pa dei moglege «opphava» til subjektet i passivsetninga.
8.8.3.1 Fra direkte objekt
Objektet i aktiv kan bh subjekt i passiv:
S0knaden blir sendt straks
Oppgavene ma leverast i morgon
842 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Pokalen vart overrekt vinnaren
I dei beste vekstara vart ogsa arbeidskraft imported: (Furre 1991)
Nar aktivsetninga inneheld eit objektspredikativ, blir dette subjektspredikativ i den tilsva-
rande passivsetninga:
Ho vart vald til president
Han vart kalla populist
Tilsvarande blir ein objektsinfinitiv (11.2.1.5) i aktivsetninga til subjektsinfinitiv i passiv-
setninga: Publikum bes Ifise billed ved inngangen.
Dei same referensielle forholda gjeld ved subjekt i passivsetningar som ved subjekt
i aktivsetningar. Som vi har sett (t.d. i 8.3.1.1.1), gjeld ikkje dei same krava for direkte
objekt. Derfor er det ikkje alle objekt som like naturleg kan bli subjekt i passiv. Saerleg
gjeld dette der verbet + objektet utgjer eit fast uttrykk:
Vi avia dei eit bespk -* ?Bes0k vart avlagt dei
Dei heldt munn -» *Munn vart halden
Mptet fant sted kl. 7 —» *Sted ble funnet av mptet kl. 7
Eit refleksivt objekt kan heller ikkje bli subjekt i passiv: *Seg sjfilv vart kritisert av Petter.
Eit formelt objekt det kan ogsa bli subjekt i passiv. Resultatet er da ei setning med
potensielt subjekt (sja 11.2.1.6.2):
Man skal ikke overlate det til partene i arbeidslivet a ivareta sosiale oppgaver -»
Det skal ikke overlates til partene i arbeidslivet a ivareta sosiale oppgaver
Du ma si det til kollegene dine at du skal reise bort —> Det ma sies til kollegene
dine at du skal reise bort
Unntaksvis kan ein substantivfrase som adverbial behandlast som objekt og bli subjekt i
passiv:
I gamle dagar vart fjorden sigla dagleg
Fem mil vart gatt kvar dag
PASSIV 843
8.8.3.2 Fra indirekte objekt
Eit indirekte objekt i aktivsetninga kan bli subjekt i passiv. Utgangspunktet er da som
regel eit indirekte objekt i form av reint nominal, ikkje ein preposisjonsfrase med til. Det
direkte objektet blir staande som objekt ogsa i passiv:
Vi vart serverte heimebrent (*til)
Dei vart innvilga den npdvendige summen
Vinnaren vart overrekt ein pokal
Han ble betrodd en hemmelighet
Jeg ble anbefalt denne turen pa reisebyraet
Vi blei nekta adgang
Hun ble pnsket alt godt
Nordmennene ble fratatt sine radioapparater
Jeg blei bedt om a ringe tilbake om en time (Solstad 1987)
Hun gis en stor del av asren for at Georg VI klarte sine oppgaver
(Aftenposten 1994)
Passiv av gi med opphavleg indirekte objekt som subjekt blir oftast erstatta av fa\ Per
ble gift blomster Per fikk blomster. Likeins kan passiv av vise erstattast med fa sja.-.
Joumalisten vart vist alle dokumenta —> Joumalistenfekk sja alle dokumenta.
8.8.3.3 Fra preposisjonsfrase
Ei nominal utfylling til ein preposisjon kan bli subjekt i ei passivsetning. Preposisjonen
blir da staande att pa sin opphavlege plass. Slike subjekt er fyrst og fremst avleidde av
preposisjonsobjekt.
Du ma alltid ventes pa
Dette bpr ikke snakkes om
Gjenter vart dr0fta, og fortalde uvyrdne soger om (Vesaas 1957)
Jeg hadde blitt trakket pa som kvinne og misbrukt (Rpnning 1982)
Ved nokre verb som tek bade preposisjonsobjekt og nominalt objekt, kan berre det nomi-
nale objektet bli subjekt i passiv:
844 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
De oppmuntret elevene til ulydighet
—> Elevene ble oppmuntret til ulydighet
*Ulydighet ble oppmuntret elevene til
Eg skal dele kaka med henne
—> Kaka skal delast med henne
*Ho skal delast kaka med
Ved andre samband er forholdet det motsette, saerleg nar verb + substantivfrase + prepo-
sisjon dannar eit fast uttrykk. Da kan preposisjonsobjektet bli subjekt, medan substantiv-
frasen blir staande att, som regel i ubestemt form:
De matte skifte bleier pa bamet
—> ?Bleier matte skiftes pa bamet
Barnet matte skiftes bleier pa
*Bamet matte skiftes bleiene pa
Vi ma ta hensyn til slike innvendinger
?Hensyn ma tas til slike innvendinger
Slike innvendinger ma tas hensyn til
Dei la ikkje ein gong merke til utspelet
—» *Merke vart ikkje ein gong lagt til utspelet
Utspelet vart ikkje ein gong lagt merke til
Meir sporadisk firm vi ogsa bestemt form av objektet i slike konstruksjonar: (alle dem som var
blitt dyttet mot dfirkarmer, skubbet motpulter) eller blitt nappet luen av (Bjpmeboe 1955).
Unntaksvis kan utfyllinga i eit preposisjonsobjekt bli subjekt i passiv medan eit reflek-
sivobjekt blir staande att: Han ble tatt seg av.
Subjektet kan ogsa komme fra adverbial for middel og benefaktiv:
Kniven var blitt skaret kjptt med
Hun grudde seg ... til a bli holdt dpren apen for (Borgen 1967)
Elles kan utfyllingar i adverbial normalt ikkje bli subjekt i passiv, med unntak av nokre
PASSIV 845
(heist bundne) stadadverbial der det er mogleg a tolka inn ei intensjonal handling i set-
ninga:
Denne stolen har aldri blitt sittet pa
Golvet ma ikkje gaast pa fpr om eit dpgn
Huset har ikkje vori butt i pa mange ar
Denne sengen er blitt sovet i av Tordenskjold
8.8.3.4 Formelt subjekt
Dersom ikkje noko ledd fra aktivsetninga blir - eller kan bh - subjekt i passiv, far
passivsetninga det formelle subjektet det (eller der) (upersonleg passiv). Dette gjeld for
det fyrste nar aktivsetninga ikkje har noko objekt:
Det vart arbeidt i hagen
Det vart dansa heile natta
Det ble sovet lenge hver morgen
Det blei banna i kjerka
Det vart eti bade lenge og vel
Men arbeides det her? (Jacobsen 1992)
Verb med objekt kan ogsa ha formelt subjekt i passiv:
Det vart fanga mykje fisk
Det vart skoti ein elg
Det vart sendt fleire brev til departementet
Det skal opprettast ein ankeinstans
Produseres det noe? (Jacobsen 1992)
Passivsetningar kan ogsa ha direkte objekt saman med indirekte objekt eller adverbial:
Det vart overrekt vinnaren ein pokal
Det vart fortalt eventyr til bama
Det blei nekta oss adgang
Det vart lagt eit dokument framfor oss
5?
846 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Det formelle subjektet her har dei same eigenskapane som formelt subjekt i presente-
ringssetningar (sja 8.7.3).
Det direkte objektet i passivsetningar (passivobjektet) ma vere indefinitt pa same maten
som potensielt subjekt (sja 8.7.4), medan andre utfyllingar til passiwerbet gjeme kan vere
defmitt:
Det vart overrekt vinnaren ein pokal I *pokalen
Det vart fortalt eventyr/*eventyra til bama
Det vart lagt eit dokument / *det framfor oss
Som ved potensielt subjekt fprekjem det likevel unntaksvis at objektet for eit passiwerb
kan vere definitt:9
Savidt vi kan forsta, er det her tatt med de totale omkostninger
(forretningsbrev 1971)
Videre er det gjort det npdvendige forarbeid til start av Here partier
(«Oslopartiet» 1972)
For alle belpp som NAVF spkes om, ma det gis de spesifikasjoner som er angitt i
4.1 - 4.7 (Spknadsskjema fra NAVF 1978)
Fra norsk side er det understreket betydningen av at spesielt denne del av avtalen
blir garantert (VG 1978)
I nynorsk kan partisippforma av verbet anten sta i npytrum (i samsvar med det formelle
subjektet) eller det kan bpyast i samsvar med objektet (saerleg dersom det formelle sub-
jektet er der): Der vart skoti/skoten ein elg (jf.7.2.2).
Passivobjektet har ogsa det felles med potensielt subjekt at det ikkje kan relativiserast:
*Dette er den eigen som det vart skoti i haust.
Passivsetningar med formelt subjekt liknar saleis svaert pa presenteringssetningar. Like-
vel kan vi rekne substantivfrasen etter verbet som direkte objekt og ikkje som potensielt
subjekt. Han har nemleg ikkje dei same subjekteigenskapane som potensielt subjekt har.
Objektet i passivsetningar er jo det same som objektet i tilsvarande aktivsetningar, slik at
det har ein semantisk objektrelasjon til verbet. Dei syntaktiske subjekteigenskapane ved
9 Desse eksempla er tekne fra Gallis 1982.
PASSIV 847
potensielt subjekt som er nemnde i 8.7.4, gjeld heller ikkje i same grad for passivobjekt.
Saleis kan potensielt subjekt, men ikkje passivobjekt utelatast ved sideordning:
Det stod ein bil utafor og spydde ut eksos
* Det vart parkert ein bil utafor og spydde ut eksos
Potensielt subjekt kan vere identisk med det underforstatte subjektet for ein infinitiv. Dette
er ikkje like naturleg for eit passivobjekt (jamvel om det nok i visse tilfelle gar an):
Det sneik seg inn ein gut utan a bli oppdaga
?Det vart bori inn ein gut utan a bli oppdaga
Potensielt subjekt kan vere antesedent for refleksiv determinativ. Det gjeld ikkje i same
grad passivobjekt:
I dag kom det nokre studentar til meg pga. karakterane sine/*deira
Det vart stroki nokre studentar pga. karakterane *sine/deira
Det er normalt ikkje mogleg med agensledd i passivsetningar med formelt subjekt. Ved
slike verb som krev agensledd i passiv (jf. 8.6.3.1.7), er formelt subjekt umogleg:
?Det vart skoti ein elg av grannen var
* Det vart prega mange bam av dette miljpet
* Det eies mange hus av min svigerfar
8.8.4 «Fd-passiv»
Verbet fa kan brukast saman med perfektum partisipp:
a) Eg far ikkje arbeidt
b) Han fekk reparert bilen
c) Ho fekk innvilga lanet
Setning a tyder om lag det same som ‘Eg greier ikkje a arbeide’. Her har fa funksjon
som aspektuelt hjelpeverb. Ein liknande funksjon kan det ha i setning b (‘Han greidde a
reparere bilen’). Denne bruken av/a er behandla i 7.3.2.3.7.
848 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Her skal vi sja pa ein annan funksjon fa kan ha saman med perfektum partisipp. Setning
b kan nemleg ogsa tyde ‘Han sprgja for at bilen vart reparert’ eller ‘Bilen vart reparert for
han’. Likeins tyder setning c ovafor det same som ‘Eit lan vart innvilga henne’. Vi ser av
desse parafrasane at partisippet og objektet til saman kan omskrivast som ei passivsetning
med objektet som subjekt. Vi vil derfor kalle desse konstruksjonane /d-passiv, utan at vi
dermed vil seie at dei formelt gar inn i passivsystemet i norsk. Setningar utan objekt kan
ikkje fa ei tilsvarande tolking; setning a ovafor kan saleis ikkje tyde ‘Eg sprgjer ikkje for
at det blir arbeidt’.
Ved fa-passiv kan objektet og partisippet byte plass. Det gar ikkje nar/d er aspektuelt
hjelpeverb. Setninga Han fekk bilen reparert er saleis ikkje tvetydig slik setning b ovafor
er. Jamvel om vi her har med ein type passiv a gjere reint semantisk sett, kan desse kon-
struksjonane analyserast formelt som objekt pluss objektspredikativ, der objektspredika-
tivet har form av perfektum partisipp. Ei setning som Han fekk bilen reparert er saleis
heilt parallell til Han fekk golvet reint eller Han fekk kroken laus (sja 8.5.2). Det semantiske
forholdet mellom objektet og partisippet er altsa det same som mellom eit subjekt og eit
fast subjektspredikativ:
Han fekk bilen reparert (Bilen vart reparert)
Ho fekk lanet innvilga (Lanet vart innvilga)
Han fekk golvet reint (Golvet vart reint)
Det som gir desse partisipp-konstruksjonane ein slags passiv funksjon, er da at setningar
med kopulaverb pluss partisipp ogsa kan vere passiv. Dei har ogsa det sams med passiv-
setningar at dei kan ha eit agensledd med av som utfylling:
Eg fekk bilen reparert av naboen
Ho fekk lanet innvilga av banken
Vi har sett at objektet i desse setningane har same rolle som objektet for det verbet som
ligg til grunn for partisippet (‘Naboen reparerte bilen’, ‘Banken innvilga lanet’).
Spprsmalet om kva slags rolle subjektet har, og kor den rolla kjem fra, er meir kom-
plisert. I somme tilfelle harfa. tydinga ‘sprgje for, fa til’:
Han fekk bilen reparert (Han fekk nokon til a reparere bilen)
Vi fekk gjerdet rivi ned (Vi fekk nokon til a rive ned gjerdet)
Jeg fikk gift henne beskjed
PASSIV 849
Dette er den kausative bruken av/d (causa = arsak), og subjektet er agens for dette kausa-
tive innhaldet ifa. Bruken er den same som den vi har i Vi fekk huset ferdig.
Dersom verbet er treverdig, kan subjektet ha den recipiensrolla som verbet deler ut,
og altsa svare til indirekte objekt i ei aktivsetning:
Ho fekk lanet innvilga (Banken innvilga henne lanet)
Vi fekk summen tilbakebetalt (Dei betalte oss summen tilbake)
Vinnaren fekk premien overrekt (Dei overrekte vinnaren premien)
Dei fekk maten servert pa kjpkkenet (Ho serverte dei maten)
Vi fekk historia fortaid mange gonger (Han fortalde oss historia)
Dette samsvarar med semantikken til verbet fa som hovudverb. Det deler ogsa elles ut ei
recipiens-rolle til sitt subjekt (jf. Dei fekk mat). Det er derfor ikkje npdvendig a rekne fa
som hjelpeverb i desse tilfella.
Unntaksvis kan/d ogsa sta i passiv i slike konstruksjonar: Leilighetfas tildelt av kommunen
(jf. Billetterfas ved inngangen).
Subjektet for/d kan ogsa svare til eit possessivledd, som anten kan uttrykkjast som eit
determinativ i objektet i aktivsetninga, eller som eige setningsledd:
Ho fekk underspkt auga (Legen underspkta auga hennar / pa henne)
Han fekk slatt inn skallen (Dei slo inn skallen hans / pa han)
Han fekk reparert bilen (V erkstaden reparerte bilen hans)
I mange tilfelle kan setningar vere tvetydige. Ved partisipp av treverdige verb kan vi t.d.
ha anten det kausative fa med agens-subjekt, eller vi kan ha recipiens-subjekt: Eg fekk
brevet oversendt (‘Eg fekk nokon til a sende over brevet’ eller‘Nokon sende brevet over
til meg’). I Han fekk huset bydelagt kan vi ha kausativ-tolkinga (‘Han sprgja for at huset
vart pydelagt’), eller possessivtolkinga (‘Huset hans vart pydelagt’).
Nar subjektet har ei recipiensrolle og altsa svarar til eit indirekte objekt i ei aktivsetning,
kan vi stundom ha med eit refleksivpronomen. Dersom partisippet star fpre objektet, kan
refleksivpronomenet sta fpre eller etter partisippet:
850 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
V i fekk oss fortaid historia mange gonger
V i fekk fortald oss historia mange gonger
Han fikk seg anvist nytt arbeid
Han fikk anvist seg nytt arbeid
Dersom objektet star f0re partisippet, kan refleksivpronomenet sta anten fpre objektet
eller etter partisippet:
V i fekk oss historia fortald mange gonger
V i fekk historia fortald oss mange gonger
Han fikk seg nytt arbeid anvist
Han fikk nytt arbeid anvist seg
Dersom subjektet for fa svarar til eit possessivledd, kan refleksivpronomenet sta som
utfylling til pa:
Ho fekk stukki hoi i 0yra pa seg
Han fekk slatt inn skallen pa seg
Ogsa elles kan det fpyast til ein preposisjonsfrase med refleksiv: Han fekk brevet sendt
til seg.
8.8.5 Kompleks passiv
Ein slags dobbel passiv har vi i setningar av denne typen:10
Eit nytt direktorat vart vedteki oppretta
Mannen ble begjcert fengslet
Ei rekke sentrale oppgaver vart foreslatt lagde til Forskarakademiet
(Universitetsavisa 1993)
Arbeidet med a legge om trafikksystemet ventes avsluttet innen 8. august
(Aftenposten 1977)
10 Dette avsnittet byggjer i stor grad pa tilfang tilrettelagt av Jan Engh.
PASSIV 851
Her har vi i tillegg til passivt verbal (vart vedteki osv.) ogsa eit perfektum partisipp (opp-
retta osv.), derav nemninga kompleks passiv. Desse setningane kan omskrivast som ei
setning med innfpydd leddsetning som objekt:
Det vart vedteki at eit nytt direktorat skulle bli oppretta
Det ble begjaert at mannen ble fengslet
Det vart foreslatt at ei rekke sentrale oppgaver skulle bli lagde til Forskarakademiet
Det var ventet at arbeidet ... skulle vaere avsluttet ...
I leddsetningane i desse omskrivingane star ogsa verbet i passiv, og det er subjektet for
dette passiwerbet som kan bli subjekt i oversetninga, medan partisippet fra leddsetninga
blir staande att som eit slags subjektspredikativ. Prosessen kan beskrivast slik:
1. Aktiv oversetning og aktiv leddsetning:
Ein vedtok at ein skulle opprette eit nytt direktorat
2. Passiv i leddsetninga:
Ein vedtok at eit nytt direktorat skulle bli oppretta
3. Stryking av subjunksjon og hjelpeverb i leddsetninga:
Ein vedtok eit nytt direktorat oppretta
4. Passiv i oversetninga:
Det vart vedteki eit nytt direktorat oppretta
5. Flytting av subjektet fra leddsetninga til oversetninga:
Eit nytt direktorat vart vedteki oppretta
Dei verba som kan vere fyrste-verb i desse konstruksjonane, er slike som uttrykkjer
ei utsegn (melde, pasta, garantere o.fl.), ei meining (anta, vurdere o.fl.), ei forventning
eller oppmoding (anbefale, tilra, 0nskje, tenkje, frykte, vente o.fl.) eller krav (bestemme,
begjcere, forlange, vedta, be, forby, foresld, krevje, hindre o.fl.). Andre verb innafor dei
same semantiske felta som ogsa tek leddsetning som utfylling (t.d. seie, hape), kan ikkje
brukast slik.
Leddsetninga kan ogsa ha eit kopulaverb og eit partisipp utan at det er passiv. Det kan
f.eks. dreie seg om perfektum med vere som hjelpeverb, eller eit adjektiv som er avleidt
av partisipp. Dessutan kan nokre fa adjektiv, fyrst og fremst ferdig, fprekomme i slike
konstruksjonar. Da startar omformingsprosessen ovafor direkte fra steg 2:
11 fiyktes omkommet i havari (Dagbladet 1975) («— Det fryktes at 11 var omkom-
met)
852 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Alle varene ventes utsolgt innen onsdag («— Det ventes at alle varene er utsolgt)
Rabygget ventes ferdig til sommeren (<— Det ventes at rabygget er ferdig)
Ogsa verbapr0ve,fors0ke, s0ke, planleggje kan vere fyrste-verb i kompleks passiv. Desse
tek infinitivskonstruksjon i staden for leddsetning som utiylling. Steg 2 blir da i staden
ein overgang fra infinitiv til perfektum partisipp, og steg 3 blir overflpdig:
1. Man forspker a iverksette planen —>
2. Man forspker [planen iverksatt]
3. -
4. Det ble forspkt [planen iverksatt] —»
5. Planen ble forspkt iverksatt
Ved slike verb er subjektet for verbet i oversetninga ogsa logisk subjekt for infinitiven.
Dersom dette verbet blir sett i passiv, ma det altsa ha eit anna subjekt (ut fra den generelle
regelen om passiv, sja 8.8.1), og dette kan da heller ikiqe vere (det logiske) subjektet for
infinitiven. Ved slike verb er det derfor berre partisipp av transitive verb som gar an, der
altsa det logiske objektet for infinitiven kan bli subjekt i passiv; altsa ikkje *Han blei
fors0kt ferdig av Hanfors0kte a bli ferdig, men Han blei fors0kt stansa av Dei fors0kte
a stanse han.
I enkelte tilfelle kan prosessen stanse ved steg 3, slik at oversetninga blir staande i
aktiv. Subjektet i leddsetninga kan da sta som eit slags objekt til verbet i oversetninga. I
andre tilfelle kan det komme etter partisippet:
Dei vedtok eit nytt direktorat oppretta / Dei vedtok oppretta eit nytt direktorat
Dei foreslo ei rekke sentrale oppgaver lagde til Forskarakademiet
Patalemyndighetene begjaerer mannen fengslet
Beboeme krever trafikken redusert
Prosessen kan ogsa stanse ved steg 4. Da far vi upersonleg passiv med formelt subjekt:
Det vart vedteki oppretta eit nytt direktorat
Det ble forspkt innhentet flere opplysninger
Det ble forspkt syklet pa vannet
Ved andre verb er det npdvendig a ga heilt til steg 5. Det gjeld alle verb som tek infini-
tivskonstruksjon som utfylling (typen fors0ke), men ogsa nokre av dei andre:
PASSIV 853
* Man fors0ker planen iverksatt —> Planen forspkes iverksatt
* Man frykter mannskapet omkommet —> Mannskapet fryktes omkommet
* Man venter arbeidet avsluttet —> Arbeidet ventes avsluttet
Subjektet i ein kompleks passiv kan i prinsippet vere alle slags ledd som kan bli subjekt
i den passive leddsetninga (eller for infinitiven). Saleis kan eit underliggjande indirekte
objekt eller ei utfylling til ein preposisjon ogsa bli subjekt:
Samtidig var overflaten forspkt gitt en viss struktur (Teknisk Ukeblad 1972)
Han ble forspkt snakket til
Kompleks passiv av eit anna og mindre vanleg slag har vi i setninga Spfirsmalet om statlig
rasisme proves iherdig afeies under teppet (Klassekampen 1991). Her er objektet for ein
infinitiv gjort til subjekt i oversetninga, og begge verba, bade det i oversetninga og infini-
tiven star i passiv.
Litteratur til kapittel 8:
Syntaktiske og semantiske eigenskapar hos subjektet generelt er behandla i Faarlund 1992
og (pa svensk) i Sundman 1987. Den siste har og mykje om subjektrolla i samband med
passiv. Subjekt og passiv er ogsa behandla i Afarli 1992; Lpdrup 1989b tek fpre seg
indirekte objekt i samband med passiv. Fenomenet kompleks passiv er grundig analysed:
og drpfta i Engh 1994, og elles i Engh 1977a, 1984, Hellan 1984 og Christensen 1986.
Det finst ein rikhaldig litteratur om setningar med formelt subjekt. Her kan vi berre
nemne nokre fa utvalde: Leira 1970, Venas 1978, Askedal 1982c, 1986a, Hestvik 1986,
Lpdrup 1988, Christensen 1991. Fra svensk omrade kan vi sterleg nemne Sundman
1980 og Anward 1981; Mating 1987 og Platzack 1983 er teoretiske jamfpringar mellom
fastlandsskandinavisk (represented: ved svensk) og islandsk. Artikkelsamlinga Fretheim
1977c inneheld artiklar bade om passiv og om det-setningar. Objekt i passivsetning er
behandla i Komer 1964 og Hestvik 1986.
Sambandet mellom objekt og preposisjon er behandla i Askedal 1982b, Lie 1978b,
Thorell 1991 og Afarli 1985. Preposisjonsobjekt er ogsa behandla i Herslund 1984. Ute-
lating av objekt er drpfta i Creider 1986 og Creider og Afarli 1987.
Indirekte objekt har i den seinare tida vori mykje diskutert innafor teoretisk syntaks.
Fplgjande arbeid tek sserleg utgangspunkt i skandinaviske sprak: Falk 1990, Hellan 1988b,
Herslund 1986, Holmberg 1991, Lpdrup 1989b og Vikner 1989.
854 SETNINGSLEDD OG SETNINGSSTRUKTUR
Ei grundig behandling av ulike sider ved predikativet i svensk er Bolander 1980. Sub-
stantivfrasar som predikativ er behandla i Berkov 1981. Typen snill som han var er beskrivi
i Bruaas 1991. Kongruens ved predikativ er behandla i Rommetveit 1979. Typen Erter
er godt er drpfta i Widmark 1967 og i Faarlund 1977a.
Eit stprre arbeid som for det meste handlar om tidsadverbial i svensk, er Andersson
1977. Ein spesiell type arsakssetningar er drpfta i Fretheim 1977a. Setningsadverbial i
norsk er grundig og omfattande framstilt i Heggelund 1981. Spesielle typar setnings-
adverbial er behandla i Fretheim 1979a og 1981 og i Solberg 1991. Ekeroth 1988 er ei
stprre svensk avhandling om bruken av sa som pro-ord.
Leddstilling
9.1 Ailment
Dette kapitlet handlar om leddstilling, dvs. kva rekkjefplgje dei einskilde setnings-
ledda har i h0ve til kvarandre. Eip talar og om ordstilling, som handlar om rekkje-
f01gja til dei einskilde orda. Dette kan i mange h0ve ga ut pa det same, men ordstilling
handlar ikkje berre om ledda i setninga, men og om rekkjefplgja til orda innafor ein
frase. Det vil ikkje bli teki opp her, men under dei ulike frasetypane.
Rekkjefplgja av setningsledd i ei setning er i dei fleste sprak styrt av desse tre
faktorane:
1) informasjonsstruktur
2) syntaktisk funksjon
3) vektprinsippet
Den fyrste faktoren har med kjend og ukjend informasjon a gjere: Det som er kjent,
kjem heist f0re det som er nytt; det som er tema i ei setning, kjem gjeme f0re det
(nye) vi vil seie om saka. (Sja naermare om dette i 10.2.1.)
Den andre faktoren har a gjere med kva slags setningsledd vi har i setninga. For
i mange sprak finst det ei fast grunnleggjande rekkjefplgje mellom ledda i setninga,
spesielt mellom subjektet, verbalet og objektet.
Den tredje faktoren kjem ofte inn som ein modifiserande faktor i h0ve til dei to
andre. Det er nemleg slik i mange sprak at trykklette ord, isaer pronomen, kan fa (eller
ma fa) ein annan plass i setninga enn trykksterke. Ogsa tunge (lange) ledd kan fa ei
anna plassering enn andre ledd med same funksjon.
I norsk speler alle desse tre faktorane ei rolle for rekkjefplgja i setninga. Den fyrste
faktoren speler stprst rolle for kva som kjem fyrst i setninga. (Dette gjeld fyrst og
fremst forteljande setningar.) For det er ikkje eitt bestemt setningsledd som kjem
4
856 LEDDSTILLING
fyrst (vi ser no bort fra eventuelle konjunksjonar), men dei fleste typar setningsledd
kan star fyrst, f.eks.:
subjektet: Eg likar dette
objektet: Dette likar eg
adverbialet: Her vil eg vere
og andre ledd.
Det leddet som oftast kjem fyrst i setninga, er subjektet. Men nar det fell naturleg
a ta utgangspunkt i eit anna ledd, kan dette leddet komme fyrst, og subjektet kjem
da etter verbalet (etter det finitte om vi har bade finitt og infinitt verb, jf. nedafor).
Ogsa den syntaktiske funksjonen setningsledda har, speler ei rolle for leddstillinga
i norsk. I setninga Kari har sldtt Ola kjem subjektet fyrst og objektet sist, etter det
infinitte verbet. Om vi i staden skriv Ola har sldtt Kari, far vi ei anna setning med ei
anna tyding, for da blir Ola subjekt og Kari objekt. Subjektet og objektet (og andre
ledd) kan altsa ikkje sta kvar som heist i setninga, men berre visse stader.
Ogsa vektprinsippet speler ei rolle for rekkjefplgja av ledd. Jf.
Eg sag ikkje bilen
Eg sag han ikkje
og:
Jeg har funnet fram papirene
Jeg har funnet dem fram
Objekt som er trykklette pronomen, kjem i mange hpve tidlegare (lenger til venstre)
i setninga enn tilsvarande trykksterke.
Om ein held vektprinsippet utafor i fyrste omgang og ser korleis dei to andre prin-
sippa verkar pa rekkjefplgja, kan ein lage ei todeling av setninga, slik at det fyrste
leddet (etter eventuelle konjunksjonar) er tema, medan resten er rema:
ALLMENT 857
Tema
Eg
Her
Denne boka
Derfor
Rema
vil dra heim
vil eg vere
b0r du lese
gjekk dei heim
Kva ledd som kjem fyrst (som tema), er altsa styrt av konteksten (samanhengen i
teksten eller i talesituasjonen), og resten av setninga fell da automatisk i rema-delen.
Det blir sagt om mange sprak at leddstillinga er fri. Det gjeld f.eks. latin, russisk, polsk
o.a. Det tyder da at f.eks. subjektet kan sta kvar som heist i setninga, det same gjeld
objektet og verbalet og dei fleste av (eller alle) dei andre ledda. Men i slike sprak er
det informasjonsstrukturen som bestemmer rekkjefplgja, altsa samanhengen i teksten
eller i situasjonen.
Plasseringa av dei andre ledda, dvs. i rema, er fyrst og fremst styrt av kva slags syn-
taktisk funksjon (subjekt, objekt osv.) dei ulike ledda har. Om f.eks. korkje subjektet
eller objektet star som tema, kjem alltid subjektet f0re objektet:
Na ma du ete maten din
I dag bakar Kari lefse
Jf. *Na ma maten din ete du
*1 dag bakar lefse Kari
Det er fleire matar a beskrive leddstillinga i eit sprak pa. Ein kan fa fram noko av det
grunnleggjande ved leddstillinga i norsk ved a seie at grunnmpnsteret er denne rekkje-
f01gja:
Subjekt - verbal - objekt
eller avkorta: SVO.
Dette er ein grov karakteristikk som lingvistar ofte nyttar, for det viser seg at mange
sprak har eit anna mpnster: mange har rekkjefplgja SOV, og nokre har VSO (men dei
fleste spraka i Europa har rekkjefplgja SVO).
Denne maten a skildre rekkjefplgja pa rekk ikkje svaert langt. For det fyrste er det
berre tre setningsledd som det er teki omsyn til (rett nok dei tre viktigaste). For det andre
er denne rekkjefplgja berre eit hovudmpnster, og det er mange unntak (Denne filmen
likte vi = objekt - verbal - subjekt; Tok han bilen? = verbal - subjekt - objekt).
858 LEDDSTILLING
Men det viser seg at det er eit visst samsvar mellom den grunnleggjande rekkjef01gja
mellom subjekt, verbal og objekt og andre karakteristiske drag i grammatikken i eit
sprak. Til ein viss grad kan det derfor seiast at ein karakteristikk som SVO ikkje berre
seier noko om tre sentrale setningsledd, men karakteriserer ein spraktype.
9.2 Setningsskjema
Ein mate a beskrive leddstillinga pa er a ta utgangspunkt i eit setningsskjema. Det
tyder ikkje at alle setningar passar i eit slikt skjema, men det gir oss eit middel til
a beskrive nokre grunnleggjande fakta om norske setningar, og det gir oss ogsa eit
middel til a beskrive dei leddstillingstilhpva som ikkje passar heilt inn i skjemaet.
Det setningsskjemaet som har vori brukt mest i Norden, tek utgangspunkt i eit skjema
Paul Diderichsen utvikla for dansk, men det har synt seg at det langt pa veg og kan
brukast for a syne leddstillingstilhpva i norsk - og svensk. Men det skjemaet som er
sett opp her, vik noko av fra Diderichsens skjema, mest i namn pa felt og plassar.
Nar ein skal beskrive korleis ledda star i hpve til kvarandre, er det praktisk a ta utgangs-
punkt i eitt ledd og seie korleis dei andre star i h0ve til det. Om vi tek utgangspunkt
i verbalet, sa kan vi dele setninga i tre:
1) det som kjem fpre det finitte verbet
2) det som kjem etter det finitte verbet, men f0re det infinitte
3) det som kjem etter det infinitte verbet
Dette er utgangspunktet for dei tre felta vi kan dele ei norsk setning i (jf. 1.5.1):
1) forfeit
2) midtfelt
3) sluttfelt
Vi reknar ogsa verbalet med i dei tre felta, dvs. det finitte verbalet til midtfeltet og
det infinitte til sluttfeltet. Vi kan da dele ei setning i tre pa denne maten:
SETNINGSSKJEMA 859
Forfeit Midtfelt Sluttfelt
Derfor kan eg ikkje seie noko om dette
I dag har vi vaert pa tur i skogen
Du ma na ta deg sammen
Dette vil eg ikkje gjere oftare
Nar ei setning har eit samansett verbal, altsa med infinitt verb, blir sluttfeltet identisk
med verbfrasen, som i Eg har gitt henne boka. Sluttfeltet blir da ogsa ei syntaktisk
eining. - Nar det gjeld midtfeltet, kan ein ikkje pa same maten seie at det er ei syn-
taktisk eining.
Som eit fyrste grovt riss over kva dei tre felta kan innehalde, kan vi seie dette: I for-
feltet er det berre eitt setningsledd. (Men jf. 9.4.5.) Dette leddet er oftast subjektet,
men ogsa dei fleste andre leddtypane kan sta der. Og sidan det berre kan sta eitt ledd
i forfeltet, kjem det finitte verbet som ledd nr. 2 i setninga (i forteljande setningar).
(Det blir av og til kalla V/2-regelen.) Dette er likt i alle dei nordiske spraka og
dessutan tysk (Dann ging er), men ikkje engelsk (Then he went). I midtfeltet kan det
komme fleire ledd. Fyrst kjem alltid det finitte verbet, sa kjem eventuelt subjekt eller
adverbial. -1 sluttfeltet kjem fyrst det infinitte verbet, sa oftast objekt og visse typar
adverbial.
For a fa eit meir detaljert oversyn over leddstillinga kan ein dele inn midtfeltet
og sluttfeltet i fleire plassar for dei ulike setningsledda. (Forfeltet har berre eitt ledd
og kan derfor ikkje delast opp vidare.) Det finst ikkje noko skjema som dekkjer alle
setningar, men eit skjema som svaert mange setningar passar inn i, er dette:
Forfeit Midtfelt Sluttfelt
F V al n a2 V N A
Derfor kan ikkje Noreg enno selje bananar til utlandet
I dag har nok mange sett konkurransene pa TV
Vi har jo sagt det mange ganger
Dette ma vel alle klare
Dette er skjema A, som er det grunnleggjande skjemaet for forteljande hovudsetnin-
gar.
860 LEDDSTILLING
Symbola her er brukte slik:
F = forfeit
v/V = verb
n/N = nominal
a/A = adverbial
Vi bruker her sma og store bokstavar for a skilje ledd i midtfeltet og sluttfeltet.
Det skjemaet vi har sett opp, viser nokre sentrale drag ved leddstillinga i norsk:
- det finitte verbet kjem pa andre plass i setninga (i forteljande setningar)
- subjektet kjem anten fyrst i setninga (i forfeltet) eller i midtfeltet
- objektet kjem etter det infinitte verbet (eller i forfeltet)
- adverbial kan vi finne i alle tre felt i setninga
No er det klart at mange setningar i norsk har faerre enn sju setningsledd (som svarar
til talet pa plassar i skjemaet). Vi ma derfor seie at plassar kan sta tomme. Det vil da
ikkje alltid vere like lett a vite kva plass eit ledd star pa. I ei setning som
Ho reiste til Tromsp
er til Tromsfi eit adverbial, og adverbial kan sta bade pa a (i midtfeltet) og A (i slutt-
feltet). Vi vil likevel seie at til Tromsfi ma sta pa A, for om vi set inn fleire setnings-
ledd, f.eks. infinitt verb, ser vi at til Tromsfi kjem til h0gre for dette:
Ho har reist til Troms0
*Ho har til Troms0 reist
Vi far dermed:
F v al n a2 . V N A
Ho reiste til Troms0
Setningar kan sj01vsagt ogsa ha fleire enn sju ledd, og vi ma derfor rekne med at vi
kan ha fleire ledd pa same plass:
F v al n a2 V N A
Derfor har nok ikkje Kari reist til Troms0 i dag
De skal ha reist bort
Na har jeg gitt henne boka
SETNINGSSKJEMA 861
Pa alle plassar i skjemaet kan det sta to eller fleire ledd, men ikkje i forfeltet og heller
ikkje pa v. (Men jf. 9.7.1.) (Om fleire ledd pa n, sja 9.5.1.2.2.)
Det skjemaet som her er sett opp, dvs. skjema A, er meint a skulle seie noko
om leddstilling i forteljande hovudsetningar. Men det hpver ikkje pa alle andre set-
ningstypar. Dei fleste leddsetningane krev nemleg eit anna skjema, som vi kallar
skjema B:
f al n a2 V V N A
da han ikkje hadde eti middag den dagen
som ein nok kunne sja taket pa
kvifor ikkje eg ville sja fjemsyn med dei
Sluttfelta i skjema A og skjema В er identiske. Men det er nokre viktige skilnader
mellom dei to skjemaa:
1) I skjema A er rekkjefplgja v-a, i skjema В a-v. Det finitte verbet kjem altsa fpre
midtfeltsadverbialet i skjema A, men etter i skjema B. Jf.:
Han ville ikke reise
... fordi han ikke ville reise
2) Skjema В har ikkje noko forfeit, dvs. ikkje nokon plass for tema (9.4).
3) Skjema В har eit forbindarfelt (f). Det er fyrst og fremst subjunksjonar som star
der, men og andre ledd som knyter leddsetninga til oversetninga (hovudsetninga).
Ogsa setningar som fplgjer skjema A, kan ha eit forbindarfelt aller fyrst i setninga. Det
er da oftast ein konjunksjon som star der: Og deretter gjekk vi helm. Men det ville ikkje
dei andre. Men vi tek ikkje med forbindarfeltet i det vanlege skjemaet, berre som eit
tillegg nar det trengst. Jf. 9.8.1.
Den ulike rekkjefplgja i midtfeltet i skjema A og skjema В har i nyare grammatikk,
isser generativ grammatikk, ofte blitt forklart som at den grunnleggjande setningsrek-
kjefplgja er den vi finn i skjema B, der bl.a. verbalet er samla, slik ledd normalt er. Det
som sa skjer i dei fleste hovudsetningar, er at det finitte verbet blir flytt framover, over
plassen for setningsadverbial og subjekt (til v-plassen). I forteljande hovudsetningar
«s
862 LEDDSTILLING
blir deretter temaet i setninga fly tt fram til plassen f0re det finitte verbalet (til forfeltet).
Dermed oppstar den leddstillinga vi finn i skjema A.
Skjema A og В viser nokre grunndrag ved hovudsetningar og leddsetningar. Men
dette ma modifiserast noko:
1) Nokre hovudsetningar fplgjer skjema B, og nokre leddsetningar fplgjer skjema A
(mot hovudregelen).
2) Til ulike setningstypar svarar ulike variantar av skjema A og skjema B, som vik
noko av fra normalskjemaa, fyrst og fremst i setningsspissen.
9.3 Ulike setningstypar
Her kjem eit stutt oversyn over kva slags skjema dei ulike setningstypane fplgjer.
Detaljar kjem under omtalen av dei einskilde felta/plassane.
9.3.1 Hovudsetningar
Vi reknar med desse hovudtypane av hovudsetningar:
1. Forteljande hovudsetningar
2. Sppijande hovudsetningar
a. Direkte setningsspprsmal
b. Direkte leddspprsmal
3. Bydesetningar
Forteljande hovudsetningar fplgjer til vanleg det normale skjemaet A eller ein
variant av A:
ULIKE SETNINGSTYPAR 863
F v al n a2 V N A
I dag har ikke katten fatt noe mat
Derfor lyt nok alle heist gi noko til mor
Ogsa setningar som Du vil vei bli med oss? reknar vi med til forteljande hovudsetnin-
gar, og grunnlaget for det er leddstillinga.
Sp0rjande hovudsetningar fell i to grupper, med kvar si leddstilling:
Setningsspprsmal (ja-nei-sp0rsmal) har til vanleg det finitte verbet som fyrste ledd
i setninga. Vi kan da seie at slike setningar har tomt forfeit:
F v al n a2 V N A
Har ikkje du alt eti middag i dag?
Vil dere virkelig gj0re det na?
Leddspprsmal har til vanleg fylt forfeit:
F v al n a2 V N A
Kva skal Noreg gjere no?
Hvem har tatt boka mi?
Kvifor har ikkje dette blitt gjort f0r?
Hvordan har Mette fatt dette til?
Hvilken dag skal dere dra?
I forfeltet star anten eit sp0rjeord eller ein frase med eit sp0rjeord.
Bydesetningar (imperativsetningar) har - som setningsspprsmala - oftast tomt for-
feit:
- Kom hit!
- Ta ikkje boka mi!
Nokre grammatikarar reknar 0nskjesetningar som ein eigen type. 0nskjesetningar er
f.eks.
Matte du leve lenge i landet!
Varherre vere med dykk alle!
Kongen leve!
Gud signe vart dyre fedreland!
864 LEDDSTILLING
Nar subjektet kjem fyrst, skil slike setningar seg ikkje fra vanlege forteljande setningar
(skjema A). Nar det finitte verbet kjem fyrst, har desse setningane same leddstilling
som spdrjesetningar utan sp0rjeord (setningssp0rsmal).
Mange av d0ma pa pnskjesetningar er meir eller mindre faste ordelag. Og slike
setningar har derfor gjeme noko formelaktig over seg.
I ei saerstilling kjem det som av og til blir kalla utropssetningar:
At du vil gjdre det!
Om eg berre hadde visst!
Formelt er dette B-setningar, men dei er likevel hovudsetningar fordi dei star som
eigne ytringar. Dei har ein viss ekspressiv funksjon, og dei blir mest brukte i tale-
spraket. (Jf. ogsa nedafor.)
9.3.2 Leddsetningar
Leddsetningar har til vanleg ei noko anna leddfplgje enn hovudsetningar, slik skjema
В viser:
f al n a2 V V N A
da han ikkje hadde eti middag den dagen
som ein nok kunne sja taket pa
kvifor ikkje eg ville sja fjemsyn med dei
Leddsetningane skil seg noko fra kvarandre i korleis forbindarfeltet er fylt. Indirekte
spdrjesetningar har i forbindarfeltet same slags ord eller frasar som tilsvarande hovud-
setningar har i forfeltet. Det vil seie at ein i forbindarfeltet har eit spdrjepronomen
eller spdrjeadverb eller eit setningsledd som inneheld eit slikt spdrjeord:
kva
hvorfor
hvilke dager
pa kva mate
hva
eg ville seie
de ikke hadde sagt noen ting
jeg var ledig
dei skulle 10yse problemet
dette var for noe
ULIKE SETNINGSTYPAR 865
kva
nar
eg gjorde det for
vi skulle ete middag
Ogsa ubundne (korrelatlause) implikativsetningar (11.3.1.3) har eit spprjeord i for-
bindarfeltet (som i Gj0r hva du vil!), likesa nokre vedgaingssetningar (som i Hva du
enn gj0r, sa gd ikke dit!)'.
hva
hva
du vil
du enn gjpr
I spprjesetningar der spprjeordet (eller leddet som inneheld eit spprjeord) er subjekt,
far vi lagt til eit som i forbindarfeltet:
hvem som hadde gjort det
kva som lag der
Det same gjeld frie implikativsetningar (som i Gd hvem som vil!) og nokre vedga-
ingssetningar {Hvem som enn har gjort det, sa skal det ryddes opp!)'.
hvem som vil
hvem som enn har gjort det
I dei fleste andre leddsetningstypane er det ein subjunksjon i forbindarfeltet:
at vi ikke hadde spist middag enna
fordi dei ikkje hadde vori heime
om vi ville komme snart
hvis det ikke blir bedre vaer snart
som dei ikkje hadde lesi enno
Merk at setningsspprsmal bg har ein subjunksjon i forbindarfeltet {om, i litteraert
bokmal ogsa hvorvidt), medan tilsvarande hovudsetningar har tomt forfeit:
om eg ville komme
hvorvidt saken kan Ipses med det fprste
866 LEDDSTILLING
Jf. Vil du komme? Kan saken l0ses med detfyrste?
Som er her teki med blant subjunksjonane. Tidlegare har det vori vanleg a rekne som
til pronomen (1.3.4.3). Nar ein reknar som til subjunksjonar, inneber det at som alltid
vil sta i forbindarfeltet, ogsa i setningar som - som ligg pa bordet. Tidlegare rekna
ein her som som subjekt, og da ville det komme pa n-plassen. Nar ein ser pa som som
subjunksjon, blir subjektsplassen tom. - Ogsa som etter spprjeord: kven som har gjort
det, hva som ligger der plasserer vi i forbindarfeltet. Subjunksjonen som har her ingen
sjplvstendig funksjon, men h0rer nsert saman med spprjeordet fpre.
I nokre h0ve kan forbindarfeltet vere tomt. Det gjeld fyrst og fremst at-setningar, dvs.
nominate leddsetningar som kan vere innleidde av subjunksjonen at: Eg trur (at) dei
kjem; Det var godt (at) du fikk lest brevet. (Om reglane for nar at kan strykast, sja
11.1.1.)
Vilkarssetningar kan og vante subjunksjon og f01gje skjema A: Kjem dei, gar ikkje
eg. (Jf. Dersom dei kjem, gar ikkje eg.) Blir det ikke bedre veer, far vi snu.
9.3.3 Skjema A og В og setningstype
Dei fleste leddsetningane f01gjer skjema B. Men nokre f01gjer skjema A. Det er fyrst
og fremst at-setningar (nominate, ikkje appositive) som gir att utsegner i indirekte
framstilling: Han sa at nd kunne de komme inn.
f F v al n a2 V NA
at na kunne de
komme inn
I direkte framstilling har ein her skjema A (Nd kan dere komme inn!). Leddf01gja fri
utsegna blir sa dregen med over til leddsetninga, og vi far denned leddsetning med
skjema A.
Eksempel (skjema A):
Hun vet at den mannen kan hun fa kjaer (Elstad 1977)
Det var skilnaden mellom Varhene og presten, at Varherre stod det ikkje nokon
skugge av (Heggland 1981)
ULIKE SETNINGSTYPAR 867
Dei visste ikkje at Tjpll, han var ikkje slik dei trudde (Heggland 1981)
Det er forresten en uting med plassfolket dette at unger far de flere av enn anna
folk (Elstad 1977)
Men slike setningar kan og fplgje skjema B:
f al n a2 v V N A
at de na kunne komme inn
Ogsa vilkarssetningar kan fplgje skjema A, men berre nar dei vantar subjunksjon:
Blir det ikke bedre veer, fdr vi snu:
F v al n a2 V N A
- Blir det ikke bedre vaer
Eksempel: Kommer han ikke innen den tid, kan han ga med god samvittighet
(Bjprnstad 1977); Reiser du ikkje, vil eg ikkje sja deg ein dag heretter pafabrikken
(Hoem 1978).
Nar subjunksjonen blir sett inn, ma vilkarssetningar fplgje skjema B:
f al n a2 v V N A
Hvis det ikke blir bedre vaer
Ei vilkarssetning utan subjunksjon kan fplgje skjema В nar ho er sideordna med og
kjem etter ei anna vilkarssetning:
Vinner Fremad begge sine, og Kapp taper begge sine,... (Solstad 1987)
0nsker du a fa en oversikt over bruken av din telefon og du er tilknyttet en
digital sentral, kan du bestille spesifisert regning (Telefonkatalogen 1994)
Er en pakke uten oppgitt verdi kommet bort, er den blitt skadd eller innholdet
helt eller delvis er gatt tapt, betaler Postverket inntil 10.000 kroner i erstatning
(Postverket, blankett 1994)
Men skjema A kan og brukast:
868 LEDDSTILLING
Er ein pakke utan oppgitt verdi kommen bort, er han blitt skadd, eller er inn-
haldet heilt eller delvis gatt tapt (Postverket, same blankett som ovafor)
0nsker du a gjpre endringer, eller har du spprsmal om Telefonkatalogen, ring
Telekatalogs Katalogservice for ditt omrade (Telefonkatalogen 1994)
Ogsa einskilde andre leddsetningar kan fplgje skjema A. Det gjeld ofte adverbiale
leddsetningar innleidde av skjpnt (i bokmal):
... skjpnt det var i seg sjpl en meget sterk prestasjon (Solstad 1987)
... skjpnt pa dette tidspunkt hadde jeg vaert student sa lenge at (Solstad 1987)
Setningar med skjpnt kan ogsa sta aleine og fungere som hovudsetningar: Skjpnt, mest
sannsynlig er han pd sovevcerelset (Bjpmstad 1977); Skjpnt gar vi langt nok tilbake,
finner vi skalder som (Aftenposten 1993); Skj0nt, de fprste dagene var vi ikke opptatt
av det (Larssen 1990).
Leddsetningar innleidde ач fordi fplgjer normalt skjema B, men kan sporadisk fplgje
skjema A nar dei star sist i oversetninga. (Det tyder at sondringa mellom setningar
med for, som normalt tek skjema A, og fordi, som tek skjema B, ikkje er heilt gjen-
nomfprd.) Eksempel: litt trist fordi jeg skjonte ikke hva det innebar (Solstad 1987).
Samanlikningssetningar med som fplgjer sporadisk skjema A, mest i tradisjonelt
skriftsprak (men aldri etter som om):
... som var livet uendelig
*... som om var livet uendelig
Som var de venner pa utflukt (Carling 1991)
Dpra er ogsa mer solid enn de andre, litt lavere og bredere, som befinner det
seg et kjplerom eller et lager av verdifulle gjenstander pa den andre siden
(Jacobsen 1992)
Utropssetningar er hovudsetningar, etter som dei ikkje star som ledd i andre
setningar. Men nokre utropssetningar har form som dei fleste leddsetningar, dvs.
skjema B:
f al n a2 v V N A
Om eg berre hadde visst det fpr!
ULIKE SETNINGSTYPAR 869
Jf. Ho spurde om eg ikkje hadde visst det fpr:
f al n a2 v V N A
om eg ikkje hadde visst det f0r
Det er derfor av og til sagt at vi her har setningsfragment, der oversetninga er stroken,
f.eks. slik: Detforundrer meg at du vil gjpre det —> At du vil gjpre det!
Ein slik analyse kan forklare kvifor slike setningar har struktur som ei leddsetning.
Men desse setningane star som oftast som eigne ytringar, og dei b0r derfor reknast
som hovudsetningar. (Jf. 10.1.2.1 og 10.1.3.)
Etter kanskje og kan hende kan vi ha skjema A eller skjema B:
F v al a a2 V N A
Kanskje vil de ikke komme
f al n a2 V V N A
kanskje de ikke vil komme
Kanskje og kan hende er restar av verbalet i setningar der det som f01gde, var ei at-
setning: Det kan skje at de ikke vil komme. Etter kvart er kanskje og kan hende omtolka
til eit adverbial, men den opphavlege leddstillinga er framleis i bruk.
Skjema A:
Kanskje er det som hun sier (Bj0mstad 1977)
Kanskje er dei ikkje sa nye likevel (F10gstad 1977)
Kanskje burde vi heller tenke over hva det er han sier (Naess 1992)
Kan hende var dei nett komne fram pa bakkekammen (Hoem 1978)
Skjema B:
Kanskje jeg vekker damen i stuen (Bj0mstad 1977)
Kanskje det ikkje var slik dei gjorde? (F10gstad 1977)
Eller kanskje det er smog fra Ruhr? (Naess 1992)
Kan hende stavnen har drevet i land (Henriksen 1991)
Kan hende tyskaren blir verdens rikaste mann (F10gstad 1977)
870 LEDDSTILLING
Ei liknande utvikling som kanskje har mon tro, skal tru o.l. Ogsa desse uttrykka kan
sta fyrst i hovudsetningar med skjema B: Mon tro Gunnar er spontan (Alnaes 1977);
Skal tru hvilke f0tter som skal bcere disse? (Elstad 1977), ogsa med subjunksjon:
Mon tro om det ikke er derfor Dante plasserer ham i Helvetes sjette krets (Naess
1992). Oftare er desse uttrykka reduserte til eit tru, som star som eit tillegg i ekstra-
posisjon utan innverknad pa leddstillinga elles: Kva tenkjer han pa tru? (Hellesnes
1982).
Nokre sakalla ekkospprsmal fplgjer ogsa skjema B. Det er spprsmal som er eit slags
ekko av ei anna ytring, og som talaren bruker for a fa stadfesta om ytringa er rett
oppfatta. Nar ytringa f0re er eit sp0rsmal, kan ekkospprsmalet til denne f01gje skjema
B. (Jf. 10.2.3.3.)
A. Har du vori i Troms0?
B. Om eg har vori i Troms0?
A. Ja - ?
B. Nei, aldri
A. Hva synes du?
B. Hva jeg synes?
A. Ja - ?
B. Tja, jeg veit ikke
Bs fyrste replikk i kvar av desse ordskifta er eit ekkospprsmal. Dei fplgjer skjema B,
truleg fordi dei er avkortingar av lengre setningar:
Sp0r du om eg har vori i Troms0?
Sp0r du hva jeg synes?
I mange dialektar kan vanlege spprjeordsspprsmal fplgje skjema B:
Ka du trur?
Kem som ikkje har gjort jobben sin?
Det gjeld heile Nord-Noreg, Trpndelag og Nordvestlandet, i minkande grad vidare s0r-
over pa Vestlandet. Denne leddstillinga er og brukt i nokon monn i nordlege strok av
Austlandet:
FORFELTET 871
Kor de gjenge inne i by a? (Sagen 1976)
Ka det var, da? (Magerpy 1958)
Ka du mene, du Erik, om den kar’n der? (Elstad 1977)
Ka som har gatt for seg pa setem i dag, da? (Magerpy 1958)
I Rogaland, ister i byane, kan skjema В brukast ogsa i setningsspprsmal (ja-nei-sp0rs-
mal):
Om eg kan fa ei kaga? (Stavanger) (= Kan eg fa ei kake?)
Eg er ikkje heilt ferdig, om eg ma fa to-tre ord til? (Hauge 1958)
9.4 Forfeltet
9.4.1 Setningar
Forfeltet finst berre i skjema A. Det vil dermed seie at det ikkje finst i dei fleste
leddsetningane, som f01gjer skjema В (men jf. nedafor).
Desse A-setningane har forfeit:
- forteljande hovudsetningar
Kari kom i gar
Den stprste byen i Norge er Oslo
- sp0rjesetningar med sp0rjeord
Kva seier du?
Nar skal vi komme?
- visse typar leddsetningar (sja ovafor)
(Han sa) at dette ville han ikkje vere med pa
Nokre A-setningar manglar normalt forfeit:
- bydesetningar
Kom inn!
Skriv dette for meg!
872 LEDDSTILLING
- sp0rjesetningar utan spprjeord
Har du ikkje eti middag i dag?
Vil dere virkelig gjpre dette na?
- vilkarssetningar utan subjunksjon
Vil du ikke vaere med, (sa er det greit)
(Bade bydesetningar og spprjesetningar utan spprjeord kan ha eit sakalla laust for-
feit, sja nedafor 9.7.1, 10.2.2.2 og 10.2.4.)
9.4.2 Ledd i forfeltet
9.4.2.1 Ailment
I forteljande hovudsetningar kan mange slags ledd sta i forfeltet:
- subjekt: Dei har reist paferie
- direkte objekt: Dette burde da du vite
- indirekte objekt: Henne ville han gi alt
- predikativ: Bonde ville han ikkje bli, Vesla kalte de henne
- adverbial: I gar begynte skolen
- verbfrase: Hoppe ifallskjerm vil jeg ikke
- delar av ledd: Hva er dette for noe?
Det vanlegaste er at subjektet star i forfeltet. Nar andre ledd star i forfeltet, er det
fordi leddet er tema eller det er (eller inneheld) eit spprjeord, som har sin faste plass
i forfeltet.
FORFELTET 873
Om setninga inneheld to eller fleire ledd med spdrjeord, kjem berre det eine i for-
feltet: Kven sa kva til kven?
Frasar med spdijeord kan ogsa ha fatt lagt til seg eit forsterkande uttrykk (som
adledd), som ogsa kjem i forfeltet:
Kva i alle dagar tyder dette her?
Hva i all verden er det du sp0r om, Erik? (Alnaes 1977)
Hvorfor i helvete slo jeg ikke til? (Bj0mstad 1977)
Hvem pokker snakket om middag? (Bjpmstad 1977)
9.4.2.2 Objektet i forfeltet
Direkte objekt kan sta i forfeltet:
Denne boka b0r du lese
At det var sa darleg ver, visste eg ikkje
Kva synest du?
Dette gjeld ogsa indirekte objekt nar det ikkje er ein preposisjonsfrase: Henne skylder
jeg alt.
Nar det indirekte objektet er ein preposisjonsfrase, kan utfyllinga flyttast fram til
forfeltet, men ikkje heile preposisjonsfrasen: Hvem gav du boka til? Preposisjonen
star da att i sluttfeltet.
Ogsa ved preposisjonsobjekt kan berre utfyllinga flyttast fram i forfeltet, medan
preposisjonen star att i sluttfeltet:
Hva tenker du pa?
Det der bryr ikke jeg meg om
Henne kan du ikkje rekne med
874 LEDDSTILLING
9.4.2.3 Adverbial i forfeltet
Adverbial kjem ofte i forfeltet, men det er ogsa mange slags adverbial som heist ikkje
fprekjem der. Det er bl.a. korte setningsadverbial med modal tyding (jo, vel, no, da):
al. Dei har vel reist
a2. *Vel har dei reist (*nar tydinga er som i al.)
bl. Det var da merkelig!
b2. *Da var det merkelig (*nar tydinga er som i bl.)
Nokre av desse kan sta i forfeltet, men far da ei anna tyding:
Ho er visst sjuk (visst = visstnok)
Visst er ho sjuk (visst = sikkert)
Derimot kan lengre setningsadverbial som heldigvis, dessverre, truleg og sterleg
adverbial med kontekstbindande funksjon som derfor, likevel, dessutan, altsa o.l. sta
i forfeltet:
Selvf01gelig er den sann (Bjprnstad 1977)
Truleg var han komen for a snakka med henne (Heggland 1981)
Derfor reiste han seg (Hoem 1978)
Dessuten fant jeg et og annet jeg kunne brake (Alnaes 1977)
(Om fokuserande adverbial sja 9.8.2.)
Nektingsadverbet ikke\ikkje star sjeldan i forfeltet aleine, men kan sta der f0re verb
i imperativ, eller saman med heller (i slutten av setninga), og ogsa elles av og til nar
ordet har ernfase:
Ikkje kan han ga pa ski heller
Ikkje vil han hit, og ikkje vil han dit!
Ikkje reis! (Hoem 1978)
Ikkje kan ho skrike og bere seg for det! (Hoem 1978)
Ikke hadde jeg gravd, ikke hadde jeg lagt den d0de i grava, men jeg hadde holdt
den (Steen 1993)
FORFELTET 875
Intransitive preposisjonar med abstrakt tyding som star som adverbial, fprekjem sjel-
dan i forfeltet:
* Tilbake betalte vi pengane
* Fram satte de forslaget
* Ut las ho boka
Dei fleste frie adverbial kan plasserast i forfeltet:
Her vil eg bu
I dag skal vi ta fatt
Om du vil, kan vi begynne straks
Ogsa bundne adverbial (dvs. adverbial som er utfylling til verbalet) kan i mange til-
felle sta i forfeltet, men dei har da ofte ein utpeikande eller kontrastiv funksjon og
dermed ogsa ekstra trykk i tale (her markert med store bokstavar):
I BERGEN budde dei ikkje lenge
PENT oppfprte de seg ikke
Nar ein preposisjonsfrase er adverbial, kan utfyllinga sta i forfeltet, medan preposi-
sjonen star att i sluttfeltet. Det gjeld isaer bundne adverbial, men ogsa frie:
Dette huset bur Ola og Kari i
Denne pennen kan jeg ikke skrive med
Henne har han gatt fra flere ganger
Adverbiale leddsetningar kan ogsa sta i forfeltet:
Nar du kjem hit, ma du ta med deg Kari
Hvis du ikke vil, far vi dra alene
Visse typar adverbiale leddsetningar har ei tyding som gjer at dei heist ikkje kjem i
forfeltet. Det gjeld isaer fpremalssetningar, fplgjesetningar og samanlikningssetnin-
gar:
Ho tende pa peisen sa det skulle bli varmt (fpremalssetning)
* Sa det skulle bli varmt, tende ho pa peisen
876 LEDDSTILLING
Du 10per som om du har den vonde i haelene (samanlikning)
* Som du har den vonde i haelene, 10per du
9.4.2.4 Verbfrase i forfeltet
Verbfrasen kan i visse h0ve sta i forfeltet. Utfyllingar til verbalet fplgjer da normalt
med hovudverbet:
Syngje kan eg ikkje
Sende pengene tilbake vil jeg ikke
Nar verbalet berre bestar av finitt verb (ikkje infinittt), blir proverbet gj0re\gjere sett
inn pa plassen for finitt verb:
Ler gjpr hun stadig
Dreg pa tur gjer ho ofte
Verbet i forfeltet kan ogsa sta i infinitiv:
Krangle gjer dei st0tt
Dra pa tur gjer ho ofte
Nar verbalet bestar av finitt og infinitt verb, er det berre det infinitte som flytter fram
til forfeltet (med utfyllingar). Pa plassen for det infinitte verbet kan ein setje inn ei
form av proverbet. Dette er isaer vanleg ved hjelpeverbet ha: Kjfirt motorsykkel har
eg aldri gjort.
Elles kan plassen for infinitt verb sta tom, men han kan sporadisk fyllast:
Spille kort vil jeg ikke (gjpre)
Fanget i kjaerlighetens gam blir vi vei alle
Vaere stjeme vil gjeme jeg ogsa
Men spprje deg om noko ma eg vei? (Vesaas 1957)
«Tyde tegnene kan jeg vei,» sa Murkaid da han hadde kastet et blikk pa dem
(Henriksen 1991)
FORFELTET 877
Helt oppgitt hapet om en karriere i det bla har han likevel ikke
(Universitetsavisa 1992)
Skammer seg gjpr hun og (Elstad 1977)
9.4.3 Del av setningsledd i forfeltet
Normalt star det eitt setningsledd i forfeltet. Men ogsa ein del av eit setningsledd kan
sta i forfeltet. Dette fprekjem ister i desse tilfella:
1) ved preposisjonsfrase, nar preposisjonen star i sluttfeltet og utfyllinga i forfeltet:
Dette huset bur vi i,
Dette har vi lenge kjempet for
Hvem skal du kjpre med?
Hva gjpr du det for?
Dette fprekjem isaer nar preposisjonsfrasen er eit bundi adverbial. (Jf. 8.6.1.)
2) ved frasar der adleddet er skilt fra kjemen:
2a) frasar med sppgeord som kjeme:
Kva gjer du for noko?
Kva likar du for bpker?
Hvor skal du hen?
Kven er det si bok?
I setninga Kva likar du for Ьфкег? er Kva for Ьфкег objekt, som normalt skal sta pa
N-plassen. Men spprjeordet skal sta i forfeltet, og om ein'berre flytter spprjeordet,
blir resten (for Ьфкег) staande att pa N. Men det er og mogleg a flytte heile leddet.
(Jf. elles 10.2.2.3.)
Kva for bpker likar du?
Kva var slikt for tpv? (Heggland 1981)
Hva er detta for no’a? (Karterudseter 1977)
Hva er det for en gutt som ikke taler tukt og pugg? (Steinfeld 1986)
4
878 LEDDSTILLING
2b) ved frasar der adleddet er ei settling:
Ingen far vere med som ikkje er medlem
Jens var snill som hjalp oss
Her er ingen som ikkje er medlem og Jens som hjalp oss eitt setningsledd, men ledd-
setninga er skild fra kjemen og plassert i slutten av setninga. (Jf. 9.7.2. Om relativ-
setningar med arsaksfunksjon, sja 11.3.2.1.1.)
Tilsynelatande har vi delte setningsledd ogsa i:
Jentene ville alle bli med (Jf. Alle jentene ville bli med)
Vi var begge veldig slitne (Begge to var veldig slitne)
Du kan ogsa fa vrere med (Ogsa du kan fa vaere med)
Men i dei to fyrste setningane har vi kvantorar (alle, begge o.l.), som kan sta aleine pa
a-plassen i midtfeltet eller sta saman med eit ledd som bestemmarledd. (Sja nsermare
9.8.3.) Og i den siste setninga har vi fokuserande adverb, som ogsa kan sta anten pa
a-plassen i midtfeltet eller som adledd. (Sja 9.8.2.)
3) ved setningsknute
I tillegg til dei vanlege setningsledda i same seming kan ein i forfeltet ogsa fa ledd
som er flytta ut fra ei leddsetning:
Den filmen synest eg du bpr sja (<— Eg synest du bpr sja den filmen)
Den filmen er opphavleg objekt i leddsetninga, men er (av tekstuelle eller pragma-
tiske grunnar) flytt opp i hovudsetninga. (Jf. 11.4.)
Her borte var det visst han sa vi skulle mpte
Det regner vi med at vil komme (NRK, radio 1980)
FORFELTET 879
9.4.4 Fleire adverbial i forfeltet
I visse tilfelle kan to adverbial sta i forfeltet:
1) Eit stadadverbial og eit tidsadverbial kan sta saman nar dei kan oppfattast som
ei forkorta tidssetning (jf. 8.6.3.6):
I byen i dag trefte eg Marit
Jf. Da eg var i byen i dag, trefte eg Marit
Pa fjellet i sommer gikk vi tur hver dag
Pa Stortinget varen 1993 fant det sted et hemmelig mpte (Klassekampen 1994)
Rekkjefplgja mellom dei to ledda er ikkje fast: I sommer pd fjellet gikk vi tur hver
dag.
2) Nar to adverbiale setningsledd som heilt eller delvis viser til same sak, kjem
etter kvarandre i forfeltet: I parken pd benken sat det eit ungt par.
Her er det fyrst ein preposisjonsfrase som viser til eit stprre omrade, og det andre
viser til eit mindre omrade innafor det fyrste. Den fyrste preposisjonsfrasen kan sta
aleine i forfeltet: Iparken sat det eit ungt par pd benken, men ikkje omvendt: *Pa
benken sat det eit ungt par i parken.
Preposisjonsfrasane kan og skifte plass i forfeltet: Pd benken i parken sat det eit
ungt par. Men i dette siste tilfellet har vi eitt setningsledd i forfeltet, der i parken er
adledd til substantivet f0re. Jf. Benken i parken var nymdla.
Pa dstsida av Lagen, oppe i assida anla man langstrakte gater (Solstad 1987)
og over det, pa loftet, la redaktprens kontor (Solstad 1987)
I mange veker no hadde den eine varme dagen avlpyst den andre (Tusvik 1993)
Ogsa ved tidsuttrykk kan vi fa to preposisjonsfrasar i forfeltet:
I dag etter middag gar vi pa tur
I gar klokka tolv gikk alarmen
Desse konstruksjonane er noko i slekt med apposisjonskonstruksjonar, der vi har to
nominale uttrykk for same sak, jf. 3.3.3.4.
880 LEDDSTILLING
9.5 Midtfeltet
9.5.1 Skjema A
Midtfeltet kan innehalde bade setningsadverbial og subjekt:
F V al n a2 Sluttfelt
Skal ikkje vi snart ga heim
I ar har nok regnet dessverre gjort stor skade
Som det gar fram av skjemaet, kan subjektet komme etter eit setningsadverbial (al
- n). Dette gjeld nar subjektet har form av substantivfrase eller determinativ:
Na kan jo alle vinne i Lotto
Her skal visst nokon bu
... na ma vel Bj0m Nilsen endeleg ha gatt for langt (F10gstad 1977)
... men en del hemmeligheter ma vel vi menn fremdeles fa ha sammen
(F10gstad 1977)
Ofte vil dessuten forvanskningen ikke bero pa noe bevisst inngrep
(Amholm 1974)
Eit pronomen pa same plassen blir gjeme oppfatta som trykksterkt:
Har ikke jeg like stor rett til (Alnaes 1977)
Hvis Finn giftet seg med Else, ville jo ogsa han vaere en slags far (Alnaes 1977)
9.5.1.1 Trykklett pronomen som subjekt
For trykklette pronomen gjeld det spesielle reglar. Ein hovudregel er at dersom eit
nominal blir staande att like etter eit adverbial, flytter pronomenet forbi adverbialet
dersom pronomenet er trykklett. Denne regelen f0rer mellom anna til at eit trykklett
pronomen som subjekt i midtfeltet kjem fpre eit eventuelt setningsadverbial:
Fra Russland kjem det ikkje ein 1yd (Hoem 1978)
Hvorfor t0r han ikke se pa henne lenger? (Bjpmstad 1977)
MIDTFELTET 881
Men skj0nner du da ikke at jeg er anklaget? (Alnaes 1977)
Kan vi ikke ha gatt for langt? (Aftenposten 1993)
Og da ma ein vei kunne sppke (Hoem 1978)
Plasseringa av trykklett subjekt etter adverbial er ikkje vanleg i norsk:
?Her har ikkje du rydda etter deg
?Na kan jo vi vinne i Lotto
Nokre dialektar fra og med Bergen og nordover, isaer til og med Romsdal, men og i
nokon monn noko vidare nordover til Trpndelag, kan ha trykklett subjekt etter adverbial
i midtfeltet. Ei setning som Her har ikkje du rydda etter deg kan lesast med trykklett
subjekt. Det inneber at subjektet har same plass anten det er trykksterkt eller trykklett.1
For setningar med trykklett subjekt far vi denne varianten av skjema A:
F v n a V N A
Na kan vi jo vinne i Lotto
I slike setningar har midtfeltet berre ein a-plass. Det er likevel ikkje al-plassen som
er «borte», men n-plassen har flytt fram til plassen f0re al (etter som det trykklette
subjektet flytter naermare verbet), og dermed har al og a2 gatt saman til ein plass.
9.5.1.2 Andre nominal i midtfeltet
Eit anna utfall av regelen om trykklette pronomen er at eit objekt flytter fram til
midtfeltet nar plassen for infinitt verb er tom:
Vi gav han det ikkje i gar
Jeg sa den ikke
Nar plassen for infinitt verb er fylt, blir ikkje objektet staande inntil setningsadver-
bialet, og det kan da ikkje flytte fram til midtfeltet:
1 Jf. Venas 1971.
882 LEDDSTILLING
Vi har ikkje gitt han det i dag
* Vi har han det ikkje gitt i dag
Jeg har ikke sett den
* Jeg har den ikke sett
Eit trykklett pronomen kan heller ikkje flytte over eit anna nominal:
V i gav han ikkje brevet i gar
* Vi gav han brevet ikkje i gar
Rekkjefplgja subjekt - indirekte objekt - direkte objekt er altsa sa grunnleggjande
at ho normalt ikkje kan endrast sjplv om eitt av ledda er trykklette. (Vi ser da bort
fra flytting til forfeltet, der alle slags ledd kan sta, og vi ser bort fra indirekte objekt
som bestar av eit preposisjonsuttrykk.)
Jeg kjente henne jo ikke (Alnaes 1977)
Du liker meg antagelig ikke saerlig godt (Bjpmstad 1977)
Derfor fpler han seg ikke vulgaer (Bjpmstad 1977)
Det tar seg bare ikkje ut (Sagen 1976)
Sporadisk kah ein nok likevel finne eksempel pa at subjektet kjem etter eit trykklett
refleksivt objekt:
Opp av grpten reiste seg nye flak (Holt 1976)
Pa herretoalettet i varehuset befinner seg da tre herrer, alle ansatt i firmaet
(Aftenposten 1988)
Fra det norrpne «kongsins» utvikler seg i mellomferpysk en form «kongins», med
sakalt enkelt kasusmarkering (Maal og Minne 1973)
I Toulouse befinner seg ogsa Lucien Vassel og hans gamle venn Pierre Rouge
(A-magasinet 1988)2 (Jf. 9.6.1.)
Desse subjekta er ofte indefinitte, og dei kan da ogsa oppfattast som potensielt subjekt
med utelati det.
Pa svensk er det langt vanlegare at trykklette pronomen kjem fpre subjektet: Langre
2 Eksempla er henta fra Askedal (1995).
MIDTFELTET 883
och Idngre stracker sig vagen. Langst in i viken moter mig ett eldsken. Pa dansk er til-
h0va derimot om lag som pa norsk.
Eit objekt kan godt flytte fram til midtfeltet sj01v om det fplgjer eit objektspredikativ
eller ein objektsinfinitiv etter:
Du gjer det ikkje lett for oss
Han lot det vei bare skje
Utfyllinga i eit preposisjonsobjekt kan ikkje flytte fram til midtfeltet, for preposisjo-
nen blokkerer flytting:
Jeg stoler ikke pa Per
Jeg stoler ikke pa han
*Jeg stoler han ikke pa
Ein preposisjon som fungerer som adverbial aleine, blokkerer ikkje flytting:
Vi hengde opp biletet
Vi hengde det opp
Ogsa predikativ kan flytte fram til midtfeltet nar det er trykklett:
(Er du laerar?) Nei, eg er det ikkje no lenger
(Eg er ofte uvel nar eg reiser,) men eg blir det ikkje heime
Dette er likevel ikkje sa vanleg, for nar predikativet er eit pronomen, er det oftast
trykksterkt:
(Er du laerar?) Nei, eg er ikkje DET no lenger
9 .5.1.3 Objekt o.l. med nekting
Nektingsadverbet har sin normale plass i midtfeltet, og det dreg til seg ogsa andre
ledd nar dei inneheld ei nekting. Objekt som bestar av eller inneheld orda ingen,
ingenting o.l., kjem derfor ikkje i sluttfeltet, men i midtfeltet:
884 LEDDSTILLING
Eg har ingenting sett
De har intet h0rt og intet laert
Snakket ville ingen ende ta (Hoem 1978)
Og han kunne ingenting gj0re (Bj0mstad 1977)
Det same skjer i B-setningar:
Jamvel folk som ingen pengar hadde (Hoem 1978)
... ein applaus som ingen ende ville ta (Hoem 1978)
... for jeg visste at det ingen hensikt hadde (Solstad 1987)
... som for 0vrig ingenting betyr for meg (Solstad 1987)
Slike setningar er likevel litt stilistisk markerte. Det vanlegaste nar setninga inneheld
infinitt verb, er at ingen(ting) o.l. blir erstatta med ikkje noko(n) o.l. Da kjem ikkje
pa sin vanlege plass i midtfeltet og objektet i sluttfeltet. Dette er det normale i tale-
spraket, men fprekjem ogsa ofte i skrift:
Eg har ikkje sett nokon ting
*Eg har sett ingen
Han har ikkje laert noko
*Han har laert ingenting
Eksempel:
Jeg kan ikke love noe (Bj0mstad 1977)
Han har ikke foretatt seg noen ting (Bjprnstad 1977)
Eg har ikkje sagt noko, far! (Heggland 1981)
Men i det pyeblikk man ikke har noe (Bjprnstad 1977)
Men nar setninga ikkje inneheld infinitt verb, dvs. nar ikkje og noko(n) kjem i kontakt,
er ingen(ting) o.l. heilt vanleg som objekt: Eg veit ingen ting (Hoem 1978); Hun sier
ingenting (Elstad 1977). (Jf. De vil ikke si noe (Elstad 1977).)
Ogsa potensielt subjekt kan komme i midtfeltet nar det inneheld ei nekting:
Det har ingenting vaert mellom oss
Det har ingen prest vori her
MIDTFELTET 885
Men vanlegare er det ogsa her med ikkje + noko(n):
Det har ikke vaert noen ting mellom oss
Det har ikkje vori nokon prest her
Nar ikkje + noko(n) kjem i kontakt, er ingen(ting) o.l. ogsa her vanleg:
Det var ingenting
Det kom ingen
Det lyder ingen smell, det hender intet stygt (Bjprnstad 1977)
Utfyllingar i preposisjonsobjekt og andre preposisjonsfrasar kjem derimot ikkje i
midtfeltet:
* Ho har ingen lengta etter
* Han sag ingenting pa
Ogsa her vil ein oftast fa ikkje + nokoinj.
Ho lengtar ikkje etter nokon
Han sa ikke pa noe
Ingen(ting) o.l. kan forekomme (men setninga far da gjeme ei anna tyding):
Engelskmannen gjpr ham til ingenting (Bjpmstad 1977)
Han sat og stirde tungt inn i ingenting (Hoem 1978)
I dag driver skyene mot ingensteds (Steen 1993)
I han stirde ikkje pa noko er det nekta for at han stirde i det heile, ikkje star derfor til
verbfrasen. I han stirde pa ingenting er det ikkje nekta for at han stirde, men det han
stirde pa, var ingenting, dvs. noko utan innhald, noko tomt e.l.
Objekt og potensielt subjekt som inneheld nekting, kan heller ikkje sta etter adver-
bialpartikkel:
* Ho skreiv ned ingenting
* Det kom fram ingen
886 LEDDSTILLING
Ogsa her er det vanlegare med ikkje + noko(n)-.
Ho skreiv ikkje ned noko
Det kom ikkje fram nokon
Eller ingen(ting) kan komme f0r partikkelen:
Ho skreiv ingenting ned
Det kom ingen fram
Her er ikkje denne plasseringa markert stilistisk, for denne plasseringa kan vi og ha
ved ledd utan nekting:
Ho skreiv noko ned
Det kom nokon fram
Nar derimot setningane far infinitt verb, blir tilhpva som ved andre objekt, dvs. vi
kan fa f.eks.
Ho har ingenting skrivi ned
Det har ingen kommi fram
Men desse setningane er stilistisk markerte.
I forfeltet er det ikkje restriksjonar pa nekta ledd, sjplv om nektingsadverbet ikke\ikkje
heist ikkje star der aleine: Ingen var lenger a sja. Intet sted elsker jeg h0yere. Jf. 9.4.2.
Setningar med nekta objekt o.l. er eit eksempel pa at eit ledd pa ein mate star pa to plas-
sar samstundes. Til vanleg reknar vi med at eit ledd star pa ein plass i skjemaet (sjplv
om det ikkje alltid er like lett a seie kva plass). Men i setningar som Vi sag ingenting
kan ein seie at ingenting star i midtfeltet og sluttfeltet samstundes, for det er berre nar
plassane mellom ikkje (al eller a2) og objektsplassen (N) er tomme, at ingenting her er
kurant som objekt, utan a vere stilistisk markert.
MIDTFELTET 887
9.5.1.4 Adverbial
Dei adverbiala som star i midtfeltet, er
1) setningsadverbial
2) frie adverbial
(Jf. 8.6.)
Det tyder at (valens)bundne adverbial ikkje blir plasserte i midtfeltet:
*Vi har i Valdres budd
*Han har pent oppfprt seg
*Du ma ved pulten sta
Alle slags setningsadverbial kan komme i midtfeltet. Av frie adverbial er det fyrst
og fremst tidsadverbial som kan sta i midtfeltet, men ogsa matesadverbial og meir
sporadisk enkelte andre. Tidsadverbiala alltid og aldri kjem nesten alltid i midtfeltet
(eller i forfeltet) (men bestandig like gjeme i sluttfeltet).
Om ein har fleire adverbial i midtfeltet, kjem setningsadverbial oftast fpre fritt
adverbial:
Vi har jo lenge meint at . ..
Regjeringa skal dessuten snart legge fram en melding om dette
Nokre frie adverbial kan likevel komme fpr dei fleste setningsadverbiala. Det gjeld
mellom anna nokre tidsadverbial, isser nd\no og preposisjonsfrasar:
Vi skal no likevel gjere eit forspk
Regjeringa skal i dag dessuten legge fram ...
Vi ma jo ved dette hpvet ikkje pa nokon mate sare dei andre
(no, i dag og ved dette h0vet er her frie adverbial.)
Av frie adverbial i midtfeltet kjem tidsadverbial gjeme fpre mates- og gradsadver-
bial:
Dei har no gradvis teki over makta
De har i det siste langsomt fatt det bedre
888 LEDDSTILLING
For setningsadverbiala tenderer den interne rekkjef01gja i retning av dette m0nsteret:
Modal - Kontekst - Empati - Epistemisk - Fokus - Negasjon
(Dei fleste adverbialtypane er omtala i 8.6.4. Men her er dei adverbiala som gir uttrykk
for sanning, delte i to grupper, nektingsadverbial og epistemiske adverbial. Nektings-
adverbial er ikketikkje, og epistemiske adverbial er andre adverbial som seier noko
om sanningsverdien av utsegna elles: kanskje, sikkert, truleg, visstnok o.a. (Om epis-
temisk modalitet sja 7.3.2.3.))
Dei har vei (Mod) dessverre (Emp) ikkje (Neg) greidd seg
Vi ma jo (Mod) kanskje (Epi) likevel (Kon) komme ...
Ho har dessutan (Kon) ogsa (Fok) sagt at ...
Han skal forresten (Kon) visstnok (Epi) ikkje (Neg) bli med likevel
Vi ma dessverre (Emp) kanskje (Epi) dra
Eksempel:
Om det virkelig finnes en morder i denne saken, sa vil jo allikevel ikke kvinnen
komme (Bjprnstad 1977)
Eller er det kanskje ikkje npdvendig? (Sagen 1976)
Utover pa 1980-tallet fait dessuten ogsa oljeprisene (Lundestad 1991)
Nektingsadverbialet og fokuserande adverbial kan likevel ha andre plasseringar. Nek-
tingsadverbet kan nemleg sta som del av eit anna ledd:
Vi skal ikkje enno seie for visst kva det blir til
Dei kan jo ikkje eigentleg sta inne for det (Hoem 1978)
(Det same gjeld fokuserande ledd, men her er forholda meir innflpkte, sja eige punkt
9.8.2 nedafor.)
Den same rekkjefplgja mellom adverbiala innbyrdes finn ein att nar subjektet star
i midtfeltet. Nar subjektet ikkje er eit trykklett pronomen, kan det komme fpre eller
(heist) etter eller eventuelt mellom adverbiala i midtfeltet.
MIDTFELTET 889
I slike setningar star modaladverbiala heist f0re subjektet (nar subjektet ikkje er
eit trykklett pronomen):
I sa fall er jo alt mulig
?I sa fall er alt jo mulig
Dei fleste andre midtfeltsadverbiala star ogsa pa al:
Meir kan iallfall ikkje Arnold Hpysand minnast (Flpgstad 1977)
Rent historisk stemmer ikke dette (Skirbekk 1968)
Pa de fleste skolene rundt om laerer ikke ungene a skrive (Elstad 1977)
For hva hadde vel egentlig min sosiale befrielse fprt til? (Alnaes 1977)
I det ytre er jo alt perfekt (Alnaes 1977)
I helvete pnsker derfor syndeme sin velfortjente straff (Eriksen 1993)
Kring 1930 rann dessutan mykje av jordbruket inn i ei omsetjingskrise
(Furre 1991)
Om tre dager er kanskje Unni borte (Bjpmstad 1977)
Sa skrek plutselig Marie (Alnaes 1977)
Hvordan tenker egentlig en morder fra Hamar? (Faldbakken 1993)
Nokre adverbial kjem pa den andre adverbialplassen (a2). Det er frie adverbial, men
og nokre setningsadverbial:
Men i vart land har underholdningsindustrien stort sett okkupert hverdagen
(Naess 1992)
I den hagen har Oystein aldri satt sine bein (Christensen 1977)
Som dei fleste vestlendingar er Hpysand dessutan raudmussa og fregnete
(Flpgstad 1977)
Om tre dager er alt kanskje annerledes (Bj0mstad 1977)
Og en havmann vil Olav gjeme se og aller heist fange (Henriksen 1991)
og ikke minst har Kina sikkert gjort mest av de to (Lundestad 1991)
Litt dans i et ungdomsmilj0 tar de unge sikkert ikke skade av
(Christensen 1977)
Kan du no fortelje meg kva dette er? (F10gstad 1977)
890 LEDDSTILLING
Hvis ..., ma han i dag eller i morgen stanse parlamentets forhandlinger
(Aftenposten 1993)
Kan en forfatter saledes pnske seg noe mer enn at (Jacobsen 1992)
Som eksempla viser, kan same adverbialet sta pa al og a2.
9.5.2 Skjema В
I skjema В (leddsetningsskjemaet) er rekkjefplgja i midtfeltet noksa ulik den vi finn i skjema A. (Men sluttfeltet er identisk med det vi finn i skjema A.)
f al n a2 V Sluttfelt
nar ikkje du vil vere med
om ikkje Kari snart var ferdig
at vi ikkje matte bli for lenge
kva vi no skulle gjere
Det finitte verbet er sist i midtfeltet, like framfor det infinitte. Dermed er verbalet
samla i skjema B, i motsetnad til i skjema A.
Adverbialplassane i skjema A kjem etter det finitte verbet. I dei tilfella der sub-
jektet i skjema A star i forfeltet, blir rekkjefplgja mellom adverbiala og det finitte
verbet det som i praksis skil dei to skjemaa:
A: Ho vil ikkje reise
B: ... dersom ho ikkje vil reise
A: Norge vil aldri vinne
B: ... at Norge aldri vil vinne
Eksempel: Nar politikerne likevel velger (Aftenposten 1993); Nar han likevel ikke
snakker norsk (Bjprnstad 1977).
Subjektet kjem i skjema В alltid pa n-plassen i midtfeltet. I skjema A kan subjektet
sta pa n-plassen eller i forfeltet.
Som skjema A har skjema В to adverbialplassar. Men dei to plassane svarar ikkje
heilt til kvarandre i skjema A og skjema В. I skjema A kan dei fleste av dei adver-
MIDTFELTET 891
biala som kan komme i midtfeltet, sta pa plassen al. I skjema В er det a2-plassen
som er den plassen som oftast er fylt, og pa al er det berre setningsadverbial som
kan komme. (Sja eksempel nedafor.)
Alle dei viktigaste leddsetningstypane kan fa adverbial pa al:
At ikkje Trude vil meir, er heilt sikkert
Eg er uviss pa kvifor ikkje Noreg er med
Noe som ikke alle liker like godt, er pultost
Nar ikke du vil, far vi la det vaere
Vi ma hjelpe til, slik at ikkje alt gar gali
Pass pa at ikkje klassefienden merkar noko! (Hoem 1978)
... en slags renhet som aldri jeg har kunnet oppna (Alnaes 1977)
... slik at ikke oppgaven gar heit av sporet (Aftenposten 1993)
Selv om nok rpdvinen etter hvert Ipsnet pa stemningen (Alnaes 1977)
... som jo dessverre en handfull ukyndige folkevalgte fikk trumfet igjennom
(Flpgstad 1977)
... nar dog filosofenWyller har hyldetbokens forfatter for hans ly sende forsker-
bragd (Aftenposten 1994)
Nar subjektet er eit trykklett pronomen, kjem det alltid fpre adverbiala:
Om du ikkje vil, . . .
... fordi vi ikke kunne komme
Skjema В har altsa denne varianten nar subjektet er trykklett:
f n a v V N A
om du ikkje vil
fordi vi ikke kunne komme
Eksempel:
... fordi eg ikkje var borgarleg nok (Flpgstad 1977)
... hvis de da ikke npyer seg med (Naess 1992)
... selv om det ikke er populaert a snakke om det (Naess 1992)
892 LEDDSTILLING
I skjema В er det berre subjektet som kjem pa n-plassen. I skjema A kan ogsa objekt
komme i midtfeltet under bestemte vilkar (sja ovafor), men i В kan ikkje objektet
flytte fram, for trykklette pronomen kan ikkje hoppe over verb.
A: Da visste eg det ikkje
B: fordi eg ikkje visste det
*fordi eg det ikkje visste
Derimot kan nekta objekt flytte fram i midtfeltet (over verbet) (men setninga blir
stilistisk markert):
fordi eg ingen pengar hadde
(Sja nasrmare ovafor 9.5.1.3.)
(Om andre ledd fpr finitt verb, sja 9.6.3.1.)
9.6 Sluttfeltet
Sluttfeltet er likt for skjema A og skjema B:
V N A
Eg skal bake brpd idag
fordi eg skal bake brpd idag
Eg skulle ha baka brpd idag
Eg har gitt henne brpd idag
Eg har baka brpd til henne
Ho har vori laerar i Finnmark fpr
Fyrst i sluttfeltet star det infinitte verbet (eller dei infinitte verba dersom det er fleire).
Deretter kjem ein plass for eit nominalt ledd (eller fleire) og til slutt eitt eller fleire
adverbial og preposisjonsfrasar i andre funksjonar enn adverbial.
SLUTTFELTET 893
9.6.1 N-plassen
N-plassen i sluttfeltet er plassen for fleire typar nominate ledd:
- direkte objekt
Eg skal bake brpd i dag
- indirekte objekt
Eg skal gi henne brpd
- predikativ
- subjektspredikativ
Ho har vori laerar fpr
- objektspredikativ
Dei har mala husa brune
- potensielt subjekt
No har det kommi snp i fjellet
Det er fint a ga pa ski
- objektsinfinitiv
Eg har ofte hprt henne syngje
Desse ledda har normalt sin faste plass pa N-plassen i sluttfeltet. Men nar desse ledda
er trykklette (dvs. trykklette pronomen), kan dei i staden komme i midtfeltet under
bestemte vilkar. (Sja naermare 9.5.1.2.2.)
Sporadisk kan subjektet komme i sluttfeltet: Inn i VIF har kommet en mild hand fra
Khimik i Russland (Arbeiderbladet 1993); Han er for tida opptatt med a spille inn en
ny plate, hvorpa skal befinne seg de nevnte to sangene pluss andre fra hans (Dagbladet
1979). Jf. 9.5.1.2.2.
Pa N-plassen kan det komme to ledd samstundes, og da er rekkjefplgja slik:
- Indirekte objekt kjem fpre direkte objekt:
Vi ma gi hunden mat
Han har fortalt henne alt
894 LEDDSTILLING
- Direkte objekt kjem f0re objektspredikativ:
Dei har mala huset raudt
Vi skal kalle henne Eline
Du ma gjpre leksene ferdig(e)
Vi har mye liggende
Han hadde mye ugjort
Ho har hatt det vondt
Men nokre objektspredikativ kan og komme fpr objektet:
Du ma gjpre ferdig leksene
Har du gjort klar bilen?
Dei har sleppt laus hunden
Desse objektspredikativa har mista samsvarsbpyinga, og dei har naermast slutta seg
til uttrykk som kj0re inn, kaste bort o.l. Vi kan altsa ogsa sja pa uttrykk som gj0re
ferdig, gj0re klar, sleppe laus som samband som bestar av verb + adverbial.
- Direkte objekt kjem fpre objektsinfinitiv:
Eg har bedi henne komme hit
- Predikativet kjem fpre eit potensielt subjekt som er infinitiv eller leddsetning:
Det er hyggjeleg a fa bespk
Meir sporadisk er det og andre nominal som kan komme samstundes i sluttfeltet:
- Indirekte objekt kjem fpre subjektspredikativ (men dei fprekjem sjeldan saman):
Du har alltid vaert meg en kjaer venn
Det er meg en gate hvordan du far det til
- Refleksivt objekt kjem fpre potensielt subjekt:
Det har lagt seg snp pa bakken
Det blir ofte sagt at leddsetningar, infinitivskonstruksjonar o.l. kjem i ekstraposisjon,
altsa etter sluttfeltet. Pa norsk er det ikkje klare spraklege element som viser kvar skiljet
gar, og det kan derfor vere ulike meiningar om kvar ein set grensa. I denne framstillinga
SLUTTFELTET 895
blir ekstraposisjon (i slutten av setninga) brukt berre om det som er kopiert eller flytt
ut fra resten av setninga, pluss nokre andre ledd som klart kjem etter den eigentlege
setninga.
Nar ei leddsetning er potensielt subjekt (og trykklett det er formelt subjekt), reknar vi
ikkje med at vi har kopiering eller dublering, slik vi derimot har nar det er trykksterkt:
DET var overraskende, at hun slo alle de andre.
Leddsetningar og infmitivskonstruksjonar som potensielt subjekt kjem oftast heilt til
slutt i setninga, men det kan komme adverbial etter (som ikkje er del av leddsetninga/
infinitivskonstruksjonen): Det nyttet ikke at han klaget, denne gangen; Det er vei like
greit a ga pa denne tid av aret.
Potensielt subjekt kjem ogsa fpre samanlikningsledd: Det er betre a ga enn a ta bil.
Og begge kan fa tidsadverbial etter seg: Det er hyggeligere a spasere enn a kj0re bil pd
denne tid av aret. Og i staden for infinitivskonstruksjon kan ein ofte fa preposisjons-
ffase med med, som til vanleg blir teki med i sluttfeltet: Det er hyggeleg a danse; Det
er hyggeleg med dans.
9.6.2 A-plassen
Pa A-plassen i sluttfeltet kjem fyrst og fremst adverbial. Det kan vere preposisjons-
frasar, adverbfrasar og adverbiale leddsetningar, og (som matesadverbial) ogsa adjek-
tivfrasar:
Eg har budd i Amerika
Ho har vori her tenge
Dei kom hit midtvinters
Dei kom da eg gjekk
Ho reiste fordi eg kom
Det har snpdd tett
Ogsa nominate ledd kan komme pa A nar dei fungerer som adverbial:
Dei kom ikkje denne sommaren
Vi gjekk Ovrevegen
Forutan adverbial kjem indirekte objekt oftast pa A-plassen nar det er ein preposi-
sjonsfrase:
896 LEDDSTILLING
Ho har
Jf. Ho har
sendt boka til meg
sendt meg boka
Preposisjonsobjekt kjem ogsa pa A-plassen:
Eg har ofte
Eg lengtar ofte
Eg har
Eg synest ikkje
lengta
etter deg
etter deg
lagt merke til det
om det du seier
Den interne rekkjefplgja blant adverbiala er ikkje heilt fast, for ho er avhengig av
fleire faktorar. Ein slik faktor er at bundne adverbial heist kjem fpre frie adverbial:
Ho har reist til Tromsp i dag
De har bodd i Bergen i mange ar
Adjektivfrasar som matesadverbial kjem likevel oftast fpre bundne adverbial (jf. og
9.6.3.3.1): Ho la boka pent pa bordet.
Frasetypen er og ein viktig faktor. Aller fyrst kjem heist adjektivfrasar som fungerer
som matesadverbial, deretter preposisjonar utan adledd og adverb, sa substantivfrasar
og preposisjonsfrasar og til slutt leddsetningar:
Han har spilt vakkert for kongen under festivalen
De skal reise bort mandag
Dei har vori ute lenge no
Vi vil spise ute fredagene mens vi er her
Du har gatt langt i dag
Han har arbeidt pa fabrikken heile veka
Preposisjonsobjekt og agensledd har same plassering som andre preposisjons-
frasar:
Jeg har tenkt mye pa deg
Eg har lengta lenge etter deg
Norge ble denne gangen slatt av Italia
SLUTTFELTET 897
Av preposisjonsfrasar er dei fleste stad- eller tidsadverbial. Av desse kjem normalt
stadadverbial fpre tidsadverbial:
Vi var pa kino i gar
Ho studerer pa universitetet no
Komplekse frie adverbial kan komme seinare i setninga enn dei elles skulle:
Ho song vakkert for kongen
Ho song for kongen bade vakkert og kjenslefullt
Ein generell tendens er og at ledd som inneheld kjend informasjon, gjeme kjem fyrst
i setninga, og ledd med ny informasjon kjem mot slutten. Det gjeld ogsa adverbiala,
for sjplv om stadadverbial oftast kjem fpre tidsadverbial (jf. ovafor), sa kan rekkje-
fplgja bli omvend om stadadverbialet inneheld den informasjonen det er fokusert pa:
Han har vcert hele uka i utlandet.
9.6.3 Avvik fra normalskjemaet
9.6.3.1 Sluttstilling av verbalet
I enkelte variantar av norsk kan utfyllingar til verbalet (adverbial, objekt, predikativ)
som til vanleg star etter bade finitt og infinitt verbal, komme fpr det infinitte verbalet.
Det fprekjem i visse dialektar og dermed ogsa i skriftmalet, isaer nynorsk:
Han er kulsen blitt (Flpgstad 1977)
Nar eg er under torva komen (Heggland 1981)
... da alle batane var inn komne (Heggland 1981)
... enda dei for lenge sidan var fra han vaksne og var tilkomne folk vortne
(Heggland 1981)
Nar preposisjonar utan utfylling kjem fpre perfektum partisipp, blir dei oftast skrivne
saman med dette:
«5
898 LEDDSTILLING
Han er heimkommen
Leiligheten er utleid
Slike partisipp kan igjen bli utgangspunkt for samanskriving med verbet ogsa i andre
former (jf. tilbakedanning 2.5): lyse opp —» opplyst opplyse o.a.
Ogsa finitt verb kan sta etter verbutfyllingar i visse h0ve, isaer i leddsetningar:
om sa var
som sant er
den som god krok skal bli
det som komme skal
som skrevet star (Solstad 1987)
ho som kona hans var vorten (Heggland 1981)
Sp0r du om sant, du som glunt skal vaere? (Hoff 1985)
Aksentteikn er sett ... etter vokalen, om det berre ein konsonant fylgjer
(Beito 1967)
Dette kan ogsa sporadisk fprekomme i hovudsetningar: Jeg sd gjorde (Solstad 1987).
Dette er restar etter eldre leddstillingsforhold, og det finst mest i faste vendingar.
I vilkarssetningar utan subjunksjon kan eit trykksterkt det komme fpre det infinitte ver-
bet: Hadde vi DET gjort, og i vilkarssetningar med subjunksjon fpre det finitte verbet:
Om vi DET hadde gjort.
9.6.3.2 Avvik pga. trykkforholda
Hovudmpnsteret i sluttfeltet er at nominate ledd, fyrst og fremst objekt og predikativ,
kjem fpre adverbial. Men det er heller ikkje uvanleg at adverbial kan komme fpre
nominate ledd.
Nar rekkjefplgja ikkje fplgjer det vanlege mpnsteret, har det ofte si arsak i trykk-
forholda. For det er ein tendens til at lette (stutte) ledd kjem fpr tunge (lange). (Jf.
ovafor om trykklette pronomen i midtfeltet.) Nar sluttfeltet inneheld eit lett adverbial
og eit monaleg tyngre objekt eller anna nominalt ledd, plasserer vi gjeme adverbialet
fyrst:
SLUTTFELTET 899
Han har kj0pt opp heile butikken
De har sendt hit alle papirene
Ho har sagt fra seg odelsretten
Vi har lagt pa is forslaget fra styret
Pa denne maten kan vi fa adverbial bade fpre og etter nominalet:
Ho har sagt fra seg odelsretten i dag
Saerleg vanleg er det at adverbial kjem fpre objektet nar adverbialet er ein preposisjon
utan utfylling, og objektet ikkje er trykklett pronomen:
Eg har kj0rt inn bilen
Han har gitt tilbake pengene
Han ma vaske opp koppene
Eg har sett over middagen
Nar objektet er trykklett pronomen, kjem objektet f0re ogsa slike lette adverbial:
Eg har fatt det til (Eg har fatt til reknestykka)
Hun har hengt det opp (Hun har hengt opp bildet)
Nar preposisjonen derimot har utfylling (dvs. nar preposisjonsfrasen er adverbial eller
preposisjonsobjekt), kan ikkje nominalet flytte til plassen f0re preposisjonen:
Jeg stoler ikke pa Per
Jeg stoler ikke pa han
* Jeg stoler han ikke pa
Det blir dermed ein skilnad i plassering av pronomenet mellom eit preposisjonsobjekt
og eit objekt der preposisjonen fungerer som adverbial:
Ho har seti pa lokket - Ho har seti pa det
Ho har sett pa lokket - Ho har sett det pa
900 LEDDSTILLING
Ei setning som Han tok pdfrakken er tvetydig: 1) Han rrbrte ved frakken; 2) Han
hadde pd seg frakken. Men med pronomen i staden for substantiv blir tvetydinga
oppheva (jf. 8.6.2.1.2.5): 1) Han tok pd han; 2) Han tok han pd.
I nokre delar av landet, isaer aust pa Austlandet og i Trpndelag, kan objektet sta
etter preposisjonen ogsa nar det er trykksvakt:
Je har gitt bort boka
Je har gitt bort a
Det skar sa i aua hass Age at han matte knipe att dom ei lita stunn (Rpsbak 1984)
Preposisjonen kan ogsa sta etter trykksterkt objekt (isaer vanleg spr og vest i landet),
og da blir rekkjefplgja den same anten objektet er trykksterkt eller trykklett:
Ho har sett lokket pa
Ho har sett det pa
Ogsa i svensk star trykklett objekt etter ein intransitiv preposisjon: Jag har kort fram
den. I dansk star heist preposisjonen sist, bade etter trykksterkt og trykklett objekt: Jeg
har k0rt bilen frem; Jeg har k0rt den frem.
Preposisjon med adledd fpre eller etter star normalt etter objektet (jf. og 9.6.2):
Ho har skruvd pa lokket
* Ho har skruvd heilt pa lokket
Ho har skruvd lokket heilt pa
Han har kjprt inn bilen
* Han har kjprt inn i garasjen bilen
Han har kjprt bilen inn i garasjen
I enkelte tilfelle kan ogsa preposisjonen sta med utfylling fpre objekt:
Ho har teki av han skoene
Han bar tatt med seg vin
V i har tatt i bruk de nye metodene
Han har slatt i hel kona si
Regjeringen har satt i verk nye planer
Hun legger til side bladet og reiser seg (Jacobsen 1992)
SLUTTFELTET 901
Nar objektet i slike tilfelle er trykklett, kjem det f0re adverbialet:
Ho har teki dei av han
(Og nar setninga berre har finitt verb, kjem objektet i midtfeltet, sja ovafor 9.5.1.2.2:
Ho tok dei av han.)
Nar objektet er ekstra langt eller inneheld ei leddsetning, er det og vanleg at det kjem
etter eit adverbial:
Eg har lesi i avisa at det skal bli betre tider
Vi har lasrt i dag a spille tohendig pa piano
Han vil invitere hjem til seg alle han kjenner
Ogsa eit indirekte objekt som er preposisjonsfrase, kan komme fpr det direkte objek-
tet nar det er relativt lett og det direkte objektet relativt tungt:
Vi har sendt til henne alle gavene vi fikk
Eg har sagt til henne at ho ma slutte med det der
Predikativ kan ogsa komme etter eit adverbial nar det er tungt:
Det har alltid for oss vori eit problem vi ikkje har greidd a Ipyse
Potensielt subjekt kjem oftast etter A-plassen nar det er infinitivskonstruksjon eller
leddsetning:
Det er hyggelig for oss alle at dere kunne komme
Det har vori bra for henne a fa reise utanlands
Denne endringa av plasseringa av ledda i sluttfeltet er ei justering basert pa trykk-
forholda. Slike justeringar har vi og i midtfeltet (sja ovafor),. og dei endrar ikkje pa
den funksjonen ledda har.
9.6.3.3 Andre avvik i sluttfeltet
9.6.3.3.1 Adverbial inne i verbalet
I passivsetningar kan visse adverbial, heist eittords matesadverbial, sta mellom to
infinitte verb pa V-plassen:
4
902 LEDDSTILLING
Han er blitt strengt oppdradd
Saka er blitt omhyggjeleg vurdert i retten
Sanksjonene er blitt gradvis opphevet
Lova er vorten endeleg vedteken
Hun er blitt helt utestengt fra de andre
Motoren har vaert darlig reingjort
Tilsvarande fprekjem slike adverbial mellom finitt og infinitt verb i skjema B:
Dersom sanksjonane blir gradvis oppheva
Siden loven na er endelig vedtatt
som ikke pa noen mate kan teologisk forklares (Solstad 1987)
dagboka, som er sparsomt fprt fpr 1560 (Solstad 1987)
I den grad et slikt spprsmal er alvorlig ment (Skirbekk 1968)
har De hatt en anelse om at hun er katolsk dppt? (Rpnning 1982)
Slike adverbial som her er nemnde, kan og sta i sluttfeltet eller i midtfeltet:
Sanksjonane er gradvis blitt oppheva
Sanksjonane er blitt oppheva gradvis
Men bundne matesadverbial ma sta i kontakt med hovudverbet:
Han er/ble strengt oppdradd
Han er/ble oppdradd strengt
Han er blitt strengt oppdradd
Han er blitt oppdradd strengt
*Han er strengt blitt oppdradd
9.6.3.3.2 Gradsadverbial fare objekt
Visse adverbial kan komme fpre objektet i sluttfeltet (utan at dei er trykksvake).
Det gjeld nokre matesadverbial og dessutan ord som mykje, meir, litt og tilsvarande
mengdeord, isaer nar objektet er eit enkelt substantiv utan artikkel:
SLUTTFELTET 903
Ho kan tale flytande norsk
V i har kj0rt mye buss i det siste
Jeg skal ga mer tur til sommeren
V i skal spele litt fotball f0r vi kjem
Slike adverbial kan ogsa komme pa den vanlege A-plassen:
Ho kan tale norsk flytande
V i har kjprt buss mye i det siste
men ikkje i midtfeltet:
*Ho kan flytande tale norsk
*Vi har mye kjprt buss i det siste
Nar mengdeord som mykje star i samband med objekt som er masseord, er det oftast
naturleg a tolke det som ein del av objektet: Ho har eti mykje mat. Ved teljelege objekt
blir det ein formell skilnad: Jf. Eg har lesi mykje b0ker i det siste (‘Eg har haldi mykje
pa med a lese bpker i det siste’) og Eg har lesi mange Ьфкег i det siste.
9.6.3.3.3 Predikativ etter adverbial
Visse predikativ kan komme etter adverbial:
1) Adjektivfrase med beskrivande tyding:
Han er blitt tidlig senil
Ho er blitt raskt gammal
2) Naken substantivfrase:
Han har vaert for lenge president
Ho er vorten seint laerar
904 LEDDSTILLING
9.7 Ekstraposisjon
Utanom det eigentlege setningsskjemaet kan vi ha ledd i ekstraposisjon. Det er van-
legare i talespraket enn i skrift (jf. nedafor).
Ledd i ekstraposisjon star i eit lausare forhold til setninga enn andre ledd. Dei er
derfor i skrift gjeme skilde ut med komma, og i talespraket kan dei vere skilde ut
med pause.
V i reknar med ekstraposisjon
- fyrst i setninga
- sist i setninga
- inne i setninga
9.7.1 Fyrst i setninga - laust forfeit
I forfeltet kjem normalt det som er temaet for ei setning. I Ibsen var ein stor drama-
tikar er Ibsen temaet. Men temaet kan takast opp att ved eit pro-ord:
Ibsen, han var ein stor dramatikar
Da kjem pro-ordet (han) i forfeltet, medan det eigentlege temaet (Ibsen) kjem i ekst-
raposisjon fpre forfeltet, pa ein ekstra plass som blir kalla laust forfeit.
Ogsa termar som venstreutflytting og venstredislokering har vori brukte om dette.
Tanken bak desse termane er at ein fyrst har eit ledd i forfeltet, som sa blir flytt til
venstre (ut av setningskjemen), og eit pro-ord blir sett inn i staden.
Laust forfeit kjem etter forbindarfeltet:
Men Ibsen, han var ein stor dramatikar
*Ibsen, men han var ein stor dramatikar
EKSTRAPOSISJON 905
Ledd som star i laust forfeit, har som regel pro-ord inne i setninga, heist i forfeltet,
som samsvarar med det leddet som star i laust forfeit:
Ola, han var son til Per
Kari, ho var dotter til Anne
Bama, dei er pa skolen
Pent, det er det ikke
A ga pa ski, det er bade sunt og morsomt
I gar, da kom det mye snp
Til tross for varmen, sa fryser jeg
Hvis du vil, sa gar vi
I sppijesetningar star pro-ordet ikkje i forfeltet, men lenger ute i setninga:
Marit, har du sett henne her?
Men Erik selv, hvor godt hadde han kjent sin s0nn? (Faldbakken 1993)
A svike sin familie, finnes det noe verre? (Steen 1993)
Pro-ordet som samsvarar med leddet pa plassen for laust forfeit, er eit pronomen nar
leddet i det lause forfeltet er eit nominal, eit proadverb nar laust forfeit er adverbial.
I samsvar med vanlege reglar for pronominalisering far vi pronomenet det nar ein
verbfrase, ein adjektivfrase eller ei nominal leddsetning star som laust forfeit:
Skryte av seg sjplv, det kan han
Snill, det var han ikkje
At Norge er et fjell-land, det ble tydelig pa den turen
Korleis vi skal Ipyse denne saka, det veit ikkje eg
Ogsa ubestemte substantivfrasar i ikkje-spesifikk tyding far pronomenet det etter seg:
Ein ny bil, det hadde ikke vaert dumt
Gummistpvlar, det hadde vori lurt a ha no
Kvantorar og sjdlv kan fa sd etter seg:
Alle sa kom dei og gratulerte meg
Sjplv sa var eg ikkje sa oppteken av det
4
906 LEDDSTILLING
Det vanlegaste proadverbet i denne setningstypen er sa, men ogsa da, der, dit o.a.
fprekjem (8.6.4.4.1):
I fjor sa/da var vi i Italia
I klassen eg gjekk, der var det tre som heitte Mary
Pa den maten sa gar det ikke
Hvis du vil, sa gar jeg na
Det hender ogsa at det kan sta ledd i forfeltet som ikkje er representert direkte ved
pro-ord seinare i setninga. Men det er da gjeme eit indirekte samband mellom leddet
i laust forfeit og innhaldet i setninga elles:
Jula ja, du har vel huska a kjppe julegaver?
Norsk og norsk, hun er jo fpdt i Norge iallfall
Apropos Kristin - har du sett Lavrans?
Nar det i byrjinga av ytringa star eit ledd som ogsa gjeme kunne statt som ei eiga ytring,
reknar vi det som eit setningsfragment, som star fpre setninga og dermed ikkje i laust
forfeit. Det gjeld bl.a. interjeksjonar, frasar brukte som tiltale o.a. (Sjanaermare 10.3.1.):
Kari, kom hit!
Nei, dette var ikkje bra!
Himmel og hav - dette gar ikke an!
I samanlikningskonstruksjonar med dess ... dess, jo ... jo, jo ... desto o.l. star
leddsetninga i laust forfeit og dess, jo osv. i forfeltet.
Jo lenger du venter, jo verre blir det
Di meir eg les, dess meir forvirra blir eg
Og di meir vin vi tok inn, di fleire pahitt kom det ut (Hellesnes 1982)
Jo mer selvstendig fullmektigen handler, desto lettere kan det tenkes at (Am-
holm 1974)
Laust forfeit blir brukt mykje oftare i munnleg enn i skriftleg sprak. I skrift ser ein
det derfor oftast i replikkar o.l.:
Ja, Selmer Hpysand, det er stpdig kar, det! (Flpgstad 1992)
Men mor deres, ho e trollkjerring, sier Magret mprkt (Elstad 1977)
EKSTRAPOSISJON 907
Ho trudde at tvillinger, det var lam, det (Elstad 1977)
Kor de sa fer, sa er han etter dykk! (Obrestad 1992)
Men det kan ogsa f0rekomme i sakprosa, isaer nar det er ei adverbial leddsetning,
ofte ved sa:
Hvis A og B, sa C (Skirbekk 1968)
Hvis korrupsjon er vanlig, sa vil det ogsaIpnne seg (Aftenposten 1993)
Og om ikke det var nok, sa la laget som ... pa til 2-0 (Aftenposten 1993)
... og nar han sj01 skriver «Om Norgis rige», sa forspker han a ga inn i den
samme andstradisjonen (Solstad 1987)
I mange hpve kan sprakbrukaren velje om ein vil la det fyrste leddet komme i for-
feltet eller i laust forfeit. Det er da ofte eit spprsmal om stil eller register. Men det er
ikkje alltid slik at det som star i forfeltet, kan flyttast ut til laust forfeit. For bruken
av laust forfeit har ein spesiell kommunikativ funksjon.
Det som star i forfeltet eller i laust forfeit, er tema i setninga, med andre ord det
som er utgangspunkt for det setninga handlar om. Det som er typisk for laust forfeit,
er at eit tema som ikkje heilt er i framgrunnen i medvitet, blir kjprt fram i fokus og
omtala. Det kan vere at det er eit ledd som er nemnt tidlegare i ein samtale, eller at
det er noko som er halvt framme i medvitet pga. situasjonen e.l.
La oss tenkje oss fplgjande kontekst:
(1) Ola og Kari reiste begge ut av bygda for a fa seg utdanning. (2) Ho tok
etter kvart doktorgrad i sprakvitskap og vart vide kjend for sine gram-
matiske oppdagingar.
Om ein her held fram forteljinga, kan vi fa:
(3a) Kari reiste seinare til Amerika
(3b) Ola, han gjekk det ikkje sa bra med
(3c) Mari var syster til Kari
men heist ikkje
(3d) *Kari, ho reiste seinare til Amerika
(3e) ?Mari, det var syster til Kari
908 LEDDSTILLING
Kari er i forteljinga lengst framme i medvitet hos den som h0rer eller les, fordi ho er
tema i (2), og derfor blir bruk av laust forfeit (3d) unaturleg. Men Ola er lenger tilbake
i medvitet, og det er naturleg a bruke laust forfeit (3b) for a fa han fram att i fokus.
Og Mari er ikkje nemnd f0r i det heile, og ogsa da blir laust forfeit litt unaturleg (3e).
Det som er i laust forfeit, kan og vere ei ny side eller ei ny vinkling av noko som
har vori nemnt f0r.
Han har levet pa disse korte m0tene. De har vaert hans fundament. Livet i Sur-
rey og London, det har vaert kulissene (Bj0mstad 1977)
Glenda har fait til ro. Han reddet situasjonen i siste 0yeblikk. En fortrolig sam-
tale, det var alt som trengtes (Bj0mstad 1977)
9.7.2 Sist i setninga
I ekstraposisjon i slutten av setninga star det gjeme ledd som Ogsa er representerte
inne i setninga elles:
Eg er ikkje heilt frisk i dag, eg
Kari er flink, ho
Det er sant, alt saman
Dette er ogsa kalla h0greutflytting eller h0gredislokering.
Leddet i ekstraposisjon kan vi seie er ein kopi av leddet inne i setninga. Om vi kallar
kopien К og leddet inne i setninga L, sa kan vi seie dette:
- L er oftast eit subjekt i forfeltet (eksempla ovafor).
- L kan ogsa vere subjekt i midtfeltet: Det vil jeg ikke, jeg.
- L kan vere eit nominalt ledd i forfeltet som ikkje er subjekt: Det kan jeg gjdre, det;
Dem er det syndpd, dem (Vestly 1958).3
3 Sitert etter Askedal (1987).
EKSTRAPOSISJON 909
- L kan vere eit adverbial som uttrykkjer tid eller stad, heist i forfeltet: Nd skal det
bli koselig, nd; Pd skolen var det fint, der.
- L kan vere eit modaladverbial i midtfeltet (9.5.1.4): Vi kan vel ikkje klare alt dette,
vel; Du har jo gl0mt meg, jo!
- L kan vere gradsadverbet sd (heist i talesprak): Det var sa kjedelig, sa!
К (det «kopierte leddet») er ofte identisk med L, men berre nar det er eit pronomen,
eit anna pro-ord eller eit adverb. (Sja eksempla ovafor.) Nar bade L og К er sub-
stantivfrasar, blir setninga oftast ugrammatisk: ?Jenta er snill, jenta.
Setningar som Ola er snill, Ola ser ut til a bli lettare aksepterte nordafjells.
Men nar L er eit fyldigare uttrykk, f.eks. ein substantivfrase, кап К vere eit pronomen
eller anna pro-ord: Bror min er sterk, han; Pd fjellet var det kaldt, der.
Men ogsa К kan vere eit fyldigare uttrykk, men da ma L vere eit pronomen eller
einskild ord, utan uthevande trykk: Han er veldig sterk, bror min; Ho s0v framleis,
Kari; Hun vant, hun som var fra Odda; Kanskje kjem ho hit, ho og.
Denne konstruksjonen med dobbel representasjon av eit setningsledd bruker ein
gjeme nar noko som er kjent, men ikkje mest framme i medvitet til samtalepartna-
rane, skal talast om.
Ein litt annan konstruksjon har vi i: Grannen min er heilt umogleg, Ola Asen altsa. Her
er Ola Asen altsa eit tillegg utafor den fyrste setninga. Det kjem som ein ettertanke eller
ei presisering av den fyrste setninga, nar talaren skjpnner at grannen min kanskje er for
upresist.
Etter setningar i imperativ kan vi fa du eller eit anna ledd som viser til den eller dei
som blir tiltala: Kom hit, du! Gdf0rst, dere! Set deg, du Kari!
Dette kan ein sja pa som ei dublering av eit underforstatt du e.l. som subjekt. Men
det kan og tolkast som tiltale (vokativ), slik vi i alle tilfelle har i f.eks.: Dette var god
mat, Kari! Hva skal vi gj0re med dette, dere? Leddet i ekstraposisjonen refererer til
mottakaren for ytringa.
Andre ledd som kan sta i ekstraposisjon, men ikkje er oppattakingar av ledd inne i
setninga, er bl.a. modaladverb (nokre av dei kan ogsa vere dubleringar, sja ovafor):
910 LEDDSTILLING
Gjer noko, da!
Det var veldig morsomt, altsa!
Det var nesten ingenting igjen, jo!
Vi velger deg, vei?
Skal vi dra snart, kanskje?
Hva gjpr du her, egentlig?
Ingen av de andre syntes a vaere klar over hvilken ufattelig klemme han befant
seg i, heldigvis (Faldbakken 1993)
... men det angar ikke meg selv lenger liksom (Rpnning 1982)
Jeg svarte sa lite som mulig faktisk (R0nning 1982)
Ogsa ledd som elles kunne ha statt inne i setninga, men som er skilde ut ved eit
fokuserande adverb eller nektingsadverb (som adledd), kjem i ekstraposisjon:
Han vet at det ma vaere feber i ham, ikke bare alkohol (Alnaes 1977)
Han har gjort ting som er uforklarlige, ogsa for ham selv (Alnaes 1977)
Ledda som kan sta i ekstraposisjon kvar for seg, kan og kombinerast, med eit even-
tuelt pronomen f0re eit adverb: Vi far vei ga, vi da; Det hender nok ofte, det ja.
Ogsa ei rad formelliknande verb-subjekt-sekvensar, der verbet har tyding som
‘vite’, ‘skjpnne’ e.l. (epistemiske verb), kjem i ekstraposisjon:
Eg far vei ga, trur eg
Han er heime, ser eg
Jeg er litt trptt, skjdnner du
Det er jo mye a gjpre, vet du
Kan du komme hit, trur du?
Vi utvider hver dag, vet du (Christensen 1977)
Kva er det som star pa, trur du? (Hoem 1978)
Det var for lenge siden jeg laerte slike knep i en avis er jeg redd (Rpnning 1982)
Desse sekvensane av verb + subjekt svarar til oversetninga i ytringar som Eg trur (at)
eg far ga. Nar eg trur blir plassert til slutt, blir tydinga redusert, og blir naermast ein
modifikasjon av det som kjem f0re (11.2.1).
Slike etterhengde ytringar kan og bli enda meir reduserte: Kva skal han her, tru? Jeg
er sjefen, serru (< ser du).
EKSTRAPOSISJON 911
Slike etterhengde restsetningar kjem etter eventuelle andre ledd i ekstraposisjon: Og
sd kom dei da, veit du; Jeg gj0r det heist slik, jeg, forstar du.
Men dei kan sjplve ha modaladverb lagde til seg: Vi matte jo gjdre noe, forstar du
vei; Mor kan da ikke gifte seg med ham f0r dere er skikkelig skilt, vet du vei (Alnaes
1977).
Leddsetningar i slutten av setninga hprer normalt med i sluttfeltet. Men nokre har eit
lausare forhold til hovudsetninga og kan derfor seiast a sta i ekstraposisjon. Det gjeld
isser leddsetningar som inneheld ein metakommentar (8.6.4.4.6): Han er mer av grav-
0ltypen, sp0r du meg (Staalesen 1989); Jeg vil ikke se Georg mer, bare sd det er klart
(Larssen 1990).
Eit vanleg ledd i ekstraposisjon er ogsa ikkje sant: Du er einig, ikkje sant? Det var
godt, ikke sant? Lenin, ... du kjende det namnet fra f0r, ikkje sant? (Hoem 1978).
Funksjonen til ikkje sant er det at den som ytrar seg, appellerer til samtalepartnaren
om at han skal seie seg einig.
I staden for ikkje sant kan ein og bruke etterstilte restsetningar med eit proverb +
subjekt + ikkje:
Du reiser mykje, gjer du ikkje?
Vi vant vei, gjorde vi ikke?
Du er danske, er du ikkje?
Men det gikk darlig med deg og mor, gjorde det ikke? (Alnaes 1977)
Tilsvarande etterstilte setningar utan nektingsadverb er ikkje sa vanlege, men kan
fprekomme: Hun sattpd legevakta, og sd pd Iver og h0rte pd Iver, gjorde hun (Alnaes
1977).
I fleire sprak kan ein i slike hpve bruke nektingsadverbet aleine, slik f.eks. i dansk; Du
er enig, ikke? Det var godt, ikke? Det er ikkje vanleg pa norsk.
Ogsa leddsetningar kan sta i ekstraposisjon, utan at dei har nokon kopi i setninga
elles. Dei viktigaste tilfella er:
- adjektiviske relativsetningar der kjemen star pa leddet sin vanlege plass inne i set-
ninga:
Det har reist mange fra Norge, som aldri har vendt tilbake
Ingen kan skjpnne dette som ikkje har prpvt det sjplv
912 LEDDSTILLING
De har stjalet alle pengene fra kista, som han hadde spart opp gjennom et langt
liv
Du kan ikkje vite det, som ikkje har vori der
Leddsetninga er her flytt ut til slutten av oversetninga, medan kjemen star att pa led-
det sin vanlege plass i setninga. (Jf. 9.4.3.)
Om relativsetningar med arsaksfunksjon, sja 11.2.3.1.1.
- relativsetningar med verbfrasen eller setninga som korrelat: De drog tidlig, hvilket
ikke jeg gjorde.
- leddsetningar i fokuseringskonstruksjonar (utbryting) (11.3.5.1): Det var Kari som
gjorde det; Kari var det som gjorde det.
- substantiviske leddsetningar som er viste til av eit trykksterkt det i oversetninga:
DET b0r du vite, at her md en komme presis! (Om grensedraginga mellom sluttfelt
og ekstraposisjon sja ovafor 9.6.1.)
I ekstraposisjon kjem nokre gonger ogsa ledd som er koordinerte med ledd tidlegare
i setninga: Mor bur her, og syster mi og; Det er god mat her, men ikke scerlig spenn-
ende.
Nar ledd i ekstraposisjon er koordinert med ledd inne i setninga, er det ogsa mogleg a
oppfatte leddet i ekstraposisjon som ein rest av ei sjplvstendig setning, dvs. Mor bur her
og syster mi bur her og —> Mor mi bur her og syster mi og. Dette gjeld i enda hpgare
grad nar fleire ledd er koordinerte: Han var ute og ho heime <— Han var ute, og ho var
heime. Om ein skal setje denne setninga inn i setningsskjema, sa ma det som star fpre
konjunksjonen (Ho var ute), sta i eitt skjema (A), og det som star etter (ho heime), i eit
nytt skjema (ogsa A), der rett nok berre nokre plassar blir fylte.
Det same gjeld nar verbfrasen er koordinert, f.eks. i: Han arbeider pd kontor om
dagen og spiller i band om kvelden.
EKSTRAPOSISJON 913
9.7.3 Inne i setninga
Ogsa inne i setninga kan ledd sta i ekstraposisjon. Vi talar da gjeme om innskott i
setninga. Det er da ikkje ledd som er representerte i setninga elles (slik det ofte er
tilfelle med ledd i ekstraposisjon fyrst og sist i setninga), men ledd som pa ein eller
annan mate fell utafor setningsmpnsteret. I talespraket er slike ledd ofte skilde ut
rytmisk, ved at det er pause fpr og etter, og i skrift er dei ofte skilde ut ved komma:
Glomma, Norges lengste elv, gikk den varen over sine bredder
De var, utrolig nok, sluppet fra det uten en skramme
Ein spesiell type innskott i setninga er apposisjonar (3.3.3.4). Det er nominate ledd
som refererer til det same som leddet like fpre, men med eit anna uttrykk. Apposisjo-
nen har varierande plass i setninga, avhengig av kvar det nominate leddet fpre hprer
heime:
Ola, grannen var, mptte oss da vi kom
I gar reiste Ola, grannen var, til Amerika
Eg har ikkje sett Ola, grannen var, pa tenge
Apposisjonane som er nemnde her, er lause apposisjonar. Men vi har ogsa faste appo-
sisjonar: Fiskaren Markus, Jfirgen hattemaker o.a. Slike apposisjonar er knytta tettare
til leddet fpre og star derfor pa same plass i setninga som det.
Apposisjonar kan og kombinerast med fokuserande og andre adverb: som preget
denne flokken, altsa hans nye venner, som . . . (Faldbakken 1993).
Frie predikativ star ogsa ofte som innskott inne i setninga:
Ho stod der, lys og fager, og stralte som ei sol
Her kom vi, glade og lettsindige, til Raufoss (Solstad 1987)
Ogsa andre ledd kan presiserast eller utdjupast gjennom oppattaking med tillegg av
adverb e.l.: .. . og hadde tatt sine forholdsregler, altsa stukket av, nettopp i ly av
regnet! (Faldbakken 1993).
Ogsa setningar, ofte med sitatord e.l. som verb, kan komme som innskott i setninga:
Han er, trur eg, pa arbeidet
Dei har, tru det eller ei, reist til Kina
914 LEDDSTILLING
Ogsa nokre setningsadverbial, isaer slike som gir uttrykk for talarens haldning til det
som blir sagt, kan reknast som innskott:
Han var - heldigvis - ikke blitt med de andre
Hun hadde, merkelig nok, ikke klart eksamen
Dei har same plassering som andre setningsadverbial, men dei er noko lausare knytte
til resten av setninga.
9.8 Andre leddstillingsforhold
9.8.1 Forbindarfelt i skjema A
I setningar som f01gjer skjema A, kan det komme konjunksjonar f0r forfeltet. Desse
konjunksjonane kjem da i eit eige forbindarfelt (f):
f resten
Og derfor ma vi dra
Men det likte hun ikke
For alle ma jo yte sitt
Eller vil du bli heime?
Sa du vil ikke vaere med?
Ogsa subjunksjonar kan av og til komme i forbindarfeltet i skjema A. Det gjeld isaer
at, som kan innleie bade A- og B-setningar (men setningane er i alle fall leddsetnin-
gar):
A: ... at no ville han ikkje meir
B: ... at han no ikkje ville meir
(Jf. 11.2.1.2.1.)
Ogsa skjfint (i bokmal) kan sporadisk sta i forbindarfeltet i skjema A, og setninga
er da hovudsetning:
ANDRE LEDDSTILLINGSFORHOLD 915
Skj0nt, mest sannsynlig er han pa sovevaerelset (Bjpmstad 1977)
Skjpnt gar vi langt nok tilbake, finner vi skalder som ... (Aftenposten 1993)
Skjpnt, de fprste dagene var vi ikke opptatt av det (Larssen 1990)
... skjpnt det var i seg sjpl en meget sterk prestasjon (Solstad 1987)
. .. skjpnt pa dette tidspunkt hadde jeg vaert student sa lenge at (Solstad 1987)
Forbindarfeltet i skjema A kjem fpre eventuelt ledd i laust forfeit:
Men Kari, ho matte bli heime
For hvis du gar, sa blir ikke jeg med heller
I denne framstillinga er forbindarfeltet ein del av det ordinsere skjema B, men ikkje av
skjema A. Det kjem av at det som star i forbindarfeltet i leddsetningar, er ein viktigare
del av setninga enn det som star pa tilsvarende plass i hovudsetningar:
- Forbindarfeltet i leddsetningar er som regel fylt, i hovudsetningar som regel tomt.
- Det som star i forbindarfeltet i leddsetningar, bestemmer oftast kva slag setning vi
har, og kva funksjon ho har. Det same kan ein knapt seie om hovudsetningar.
Konjunksjonen reknar ein elles ikkje med til dei ledda som blir bundne saman (som
i Ola og Kari eller med fly eller med tog). Men nar konjunksjonen innleier ei ytring,
sluttar han seg prosodisk (og ortografisk) til denne.
9.8.2 Fokuserande adverb
Fokuserande adverb har meir kompliserte reglar for plassering enn adverbial elles.
Arsaka er at slike adverb kan sta pa ulike niva i setninga; Ordet berre kan sta til
heile setninga, som i a., til verbfrasen, som i b., eller til berre eitt ledd, som i c. (Jf.
8.6.4.4.3.):
a. Det berre vart slik
b. Vi berre song litt
c. Berre du far vere med
Eg skal berre ha mjplk
916 LEDDSTILLING
(Nokre av setningane har ogsa andre tolkingar enn nemnt ovafor.)
Tilsvarande er det ved ogsa (og):
a. Han er da ogsa veldig flink
noe jeg da ogsa gjorde
b. Vi sang litt ogsa
c. Du ogsa far vaere med
Du ma ta denne ogsa
Bare\berre og ogsa er dei to viktigaste fokuserande adverba. Dei har fleire felles
drag, men det er ogsa ein vesentleg skilnad: Berre fokuserer heist til hpgre, medan
ogsa fokuserer i begge retningar. Det kjem saerleg til uttrykk nar fokuseringa gjeld
berre eitt ledd. I setninga Kari har ogsa fatt dessert fokuserer ogsa anten Kari eller
dessert. (I talespraket far det fokuserte leddet ekstra sterkt trykk (emfase), slik at
meininga blir eintydig.) Men i setninga Kari har berre fatt dessert kan berre berre
fokusere dessert, ikkje Kari. Dette viser seg ogsa ved at nar adverbet star saman med
det leddet det fokuserer, star berre heist fpre. Ogsa kan sta bade fpre og etter, men
heist etter, isaer i talespraket:
Berre du far vere med
Du ogsa far vere med
Ogsa Norge ma ta sin del av byrdene
Fokuserande adverb kan og sta til delar av setningsledd: Ho sa det berre ein gong
(der berre star til einy, Ragna Lid snakka i nesten ein time (Hoem 1978) (der nes-
ten star til ein time)', Bare tre streiker ble gjennomfOrt i 0sterrike i fjor (Aftenposten
1993); Det er kun individuelle forutsetninger som bygger opp mot denne type handlin-
ger (Aftenposten 1993).
Plasseringa av fokuserande adverb er i nokon monn avhengig av kva niva adverbet
er pa, dvs. kva det star til.
1) Plassering i midtfeltet pa vanleg adverbialplass (al) er mogleg i prinsipielt alle
tilfelle (nar adverbet star til heile setninga (a), til verbfrasen (b) eller til eitt ledd (c)):
ANDRE LEDDSTILLINGSFORHOLD 917
a. Det har berre blitt slik
noe jeg da ogsa gjorde
b. Vi har berre sungi litt
Vi har ogsa sunget litt
c. Eg skal berre ha mj01k
Du ma ogsa ta denne
Eksempel: a. og b.:
Derfor gikk det ogsa gait (Alnaes 1977)
Sa far det bare komme (Elstad 1977)
Viss det berre kunne koma sn0 (F10gstad 1977)
sa gikk det bare ikke (Solstad 1987)
Det begynte da ogsa sterkt (Solstad 1987)
Jeg orker bare ikke a vaere der (Askildsen 1957)
Det kan endog tenkes at ... (Amholm 1974)
Han hadde ogsa reist seg (Alnaes 1977)
Men partiet vil bare fa h0yst to mandater (Aftenposten 1993)
Motstander VIF begynte ogsa a fa fart pa «jema» (Aftenposten 1993)
fordi man pa britisk sokkel kun betaler saerskatt pa verdien av ...
(Aftenposten 1993)
E0S-radet skal ogsa m0te nar omstendighetene krever det (E0S-avtalen 1993)
I setningar som Berre ho ville skunde seg, sa kunne vi nd det ser det ut til at berre star
i forbindarfeltet. Men her har subjunksjonen falli bort, og adverbet star att pa adverbi-
alplassen. Jf. Dersom berre ho ville skunde seg, sd ... Andre eksempel: Bare det er
lyst, kan vi hoppere stille nar som heist pd dagen (Aftenposten 1993); Berre ho kunne
fa noko som tok smertene bort, skulle ho vere n0gd (Hoem 1978).
2) Plassering f0re det finitte verbet er mogleg nar adverbet star til setninga eller
verbfrasen (eller berre til verbet, som ikkje alltid er lett a skilje fra verbfrasen). Dette
fprekjem berre nar hovudverbet er pa v-plassen (slik at adverbet star like f0re hovud-
verbet):
918 LEDDSTILLING
Vi berre dansa litt
Eg berre tek meg litt mat
Hun nesten 10p mot han
Han til og med sang for oss
Han simpelthen stralte av glede
Jeg bare kjeder meg (Christensen 1977)
De flyttet ikke, de bare forflyttet seg (Christensen 1977)
Men Selmer berre ler (Flpgstad 1977)
Du bare stod her liksom, hva? (Askildsen 1957)
Vi rett og slett dumma oss ut i den kampen (Arbeiderbladet 1993)
De bare ganske enkelt plutselig var der (Lpnn 1988)
Nar verbalet inneheld hjelpeverb, kjem fokuserande adverb mellom v og V, ikkje
fpre v:
Vi har berre dansa litt
*Vi berre har dansa litt
Nar eit slikt adverb star til setninga eller verbfrasen (eller verbet), star det alltid etter
eit eventuelt subjekt i midtfeltet: Da vi kom, ville dotter hans til og med syngje for
oss. Om adverbet kjem fpre subjektet, vil det i staden fokusere dette: Da vi kom, ville
til og med dotter hans syngje for oss.
3) Plassering til slutt i setninga er mogleg i dei same tilfella som for plassering fpre
det finitte verbet, altsa nar adverbet star til setninga eller verbfrasen. Dette er vanleg
for ogsa, meir sjeldant for berre (ettersom berre heist fokuserer til hpgre):
Vi dansa litt ogsa
Jeg tok meg litt mat bare
Jeg har ikke lyst simpelthen
Kanskje det var vitsen ogsa (Flpgstad 1977)
Det sa ikke ut til at hun ventet pa noen heller (Christensen 1977)
Skammer seg gjpr hun og (Elstad 1977)
det hadde ikkje noko namn, det var der berre (Heggland 1981)
Magret gleder seg bare (Elstad 1977)
Den nedsettende tonen hennes irriterte meg bare (Jacobsen 1992)
ANDRE LEDDSTILLINGSFORHOLD 919
4) Plassering saman med det leddet som er fokusert, er mogleg nar adverbet star til
eitt einskilt ledd (eller del av eit ledd):
Berre du far vite dette
Jeg ogsa skal pa ferie
Eg skal ha berre eit br0d
Vi ma ha litt drikke ogsa
Han har vaert nesten til Nordpolen
Berre tanken fekk han til a ... (Flpgstad 1977)
Na var ogsa jeg frimodig (Alnaes 1977)
Til og med litteraturens opphavskvinner og -menn har tatt et steg naermere
klasserommene (Naess 1992)
... til tross for at han er nesten ukjent (Aftenposten 1993)
Arnold legg pa sprang han ogsa (Flpgstad 1977)
Det er heller ikke dokumentert hvilken rolle den sakalte mafiaen har spilt
(Aftenposten 1993)
Endog det rene falsum vil jeg gjeme fa lov til a trekke inn i underspkelsen
(Arnholm 1974)
Men i hvert fall Rjukan kunne jo trpste seg med ... (Solstad 1987)
Berre star i slike tilfelle nesten alltid fpre det leddet det fokuserer, men hos nokre
forfattarar kan det ogsa komme etter:
Han er et par og tretti ar bare, men ... (Elstad 1977)
En gang bare har hun sagt noe (Elstad 1977)
Det var ei rprsle berre (Heggland 1981)
Det var som ho snakka til ein rygg berre (Heggland 1981)
Det varte noen fa sekunder bare (Gaarder 1991)
Sj0lv fungerer som fokuserande adverb nar det star som adledd:
Sjplv masen bak i fuglefjellet sit no og teier (Sagen 1976)
Selv alle reisene med ham har hun ikke betalt (Bjprnstad 1977)
Men selv dette resonnementets konsekvens nar ikke inn til meg (Jacobsen 1992)
920 LEDDSTILLING
5) Plassering i forfeltet (av adverbet aleine) er normalt ikkje mogleg med fokuserande
adverb:
*Berre er Erik her (men: Berre Erik er her)
*Ogsa vil nok Kari komme (men: Ogsa Kari vil nok komme)
Bare\berre kan sta i forfeltet nar det star saman med nektingsadverbet (som da er
adledd): Ikkje berre var eg ikkje som andre folk, (Hellesnes 1982). Ikke bare bestdr
det av ni kretser (Naess 1992).
Ogsa framfor imperativ er bare\berre mogleg: Bare sppr, sier hun (Bjprnstad
1977). Det ser her ut til at adverbet star i forfeltet, men etter som det elles aldri star
i forfeltet aleine, er det heller rimeleg a seie at det star pa ein ekstra adverbialplass
like fpre det finitte verbet (slik som i Vi berre dansa litt, jf. ovafor).
Plassering i forfeltet kan sporadisk fprekomme: Til og med gjer ho det i dagbpkene
(Obrestad 1992). Til og med ble de pataltfor sin umenneskelige fremferd motfienden
(Aftenposten 1995).
9.8.3 Flytande kvantorar
Kvantorar (3.2.3) som er del av eit subjekt, kan under visse vilkar skiljast fra kjemen
og plasserast i midtfeltet (flytande kvantorar):
Dei hadde alle reist seg
De matte begge bpte med livet
V i er alle turister (Christensen 1977)
og som alle var dpde (Flpgstad 1977)
V i hpyrer begge det ga utanfor (Fosse 1992)
Det same gjeld sjplv.
Ho ville sjplv halde talen for dagen
Han stod selv til rors (Henriksen 1991)
Han ma sjplv vere ein underleg figur (Sagen 1976)
ANDRE LEDDSTILLINGSFORHOLD 921
Flytande kvantorar er fyrst og fremst alle og begge\bae, men ogsa andre kvantorar
(nokon, ingen, somme, kvar) kan skiljast fra resten av subjektet av og til, isaer nar
kvantoren far eit tillegg (preposisjonsfrase e.l.):
* De hadde noen matpakke med seg
De hadde noen av dem matpakke med seg
?Vi var ingen redde
Vi var ingen av oss redde
Kjemen i subjektet kan og sta i midtfeltet, medan kvantoren eller sj0lv star i forfeltet:
Alle hadde dei reist seg
Begge matte de b0te med livet
Sj01v ville ho slutte
Sj01v fekk ho sitte i fred (Sagen 1976)
Selv har han ingen ord (Bj0mstad 1977)
Begge har vi vare irrasjonelle drifter (Solstad 1987)
Kvantorane kan ogsa sta i midtfeltet saman med kjemen, men skilde av eit adverbial:
Na skal dei jo alle ha alt mogleg
Reglene er noe vi ofte selv kan avlede (Skirbekk 1968)
Kvantorane og sj0lv kan og sta i sluttfeltet:
Dei hadde reist seg alle saman
De er etter oss alle sammen (Christensen 1977)
De er klar begge to (Angell 1991)
Dei vart litt langlege i andletet, somme, nar dei h0yrde kva aerend ho hadde
(Heggland 1981)
og dei hufsa seg begge og lo stille (F10gstad 1977)
Jeg vil heist finne ut av sakene selv (Henriksen 1991)
Verkar han brydd sj01v? (Sagen 1976)
922 LEDDSTILLING
Kvantoren kan og sta att aleine i ei leddsetning, medan kjemen star i oversetninga:
Vfer oppmerksom pa at ektefeller som begge har rett til scerfradrag (Veiledning for
utfylling av selvangivelsen 1993).
Sjplv kan i infinitivskonstruksjonar sta f0re infinitivsmerket, pa same maten som adverb:
. .. skulle han sta fritt til selv a vurdere ... (Skirbekk 1968).
Litteratur til kapittel 9:
Setningsskjemaet som modell for leddstilling vart introdusert i Diderichsen 1946 (og
seinare utgaver). Beskrivinga av leddstilling i norsk basert pa denne modellen finst i
allmenne syntaksar som bl.a. Vinje 1970 og Lie 1984. Modellen er inngaande drpfta
i Bruaas 1971.
Teoretiske og prinsipielle sider ved setningsskjemaet er drpfta i bl.a. Bleken 1971 og
Askedal 1986b (og andre artiklar i same heftet). Ein altemativ modell er lagd fram i
Hansen 1970.
Framlegg til endringar av skjemaet har vori lagde fram i bl.a. Hanssen 1968, Land-
mark 1986, Platzack 1986, Leira 1992a. Plasseringa av midtfeltsadverbial er tema
i Kristensen 1994. Problem omkring grensedraginga sluttfelt - ekstraposisjon er
drpfta i Askedal 1984. Plasseringa av trykklette pronomen er behandla i Fretheim &
Halvorsen 1975. Askedal 1995 jamfprer plassering av pronominalt objekt i norsk,
dansk og svensk. Leddstilling er behandla i eit funksjonelt perspektiv i Faarlund 1992.
Dublering av setningsledd og andre ledd i ekstraposisjon er drpfta i bl.a. Leira 1975,
Askedal 1987, 1988, 1989, Fretheim 1980, 1983a, 1995.
Forfeltet er emne for bl.a. Hansen 1986 (i bydesetningar) og Lpdrup 1990 (verb-
frasar). Spprjeord i forfeltet er drpfta i mange arbeid innan generativ grammatikk,
bl.a. Taraldsen 1978, Lie 1982b og Nordgard 1984.
Creider 1988 drpftar leddstilling i eit talemalsmateriale.
Ulike leddstillingsmpnster i nordisk er drpfta i Faarlund 1977b. Ei avvikande plas-
sering av ikkje er omtala i Venas 1971. Spprsmalstypen Ka du trur? er drpfta i bl.a.
Taraldsen 1985, Afarli 1986 og Lie 1992.
Hovudsetningar og andre
ytringar
10.1 Innleiing
10.1.1 Ytring, setning og setningsfragment
Ein tekst bestar normalt av ytringar som kjem etter kvarandre, skilde fra kvarandre
ved store skiljeteikn. Nar ytringa oppfyller krava som skal til for at vi har ei setning,
er ytringa ei hovudsetning. Ytringar som ikkje oppfyller krava til ei setning, kallar
vi setningsfragment.
Store skiljeteikn er fyrst og fremst punktum, men ogsa spprjeteikn og ropeteikn. Det
tyder at desse skiljeteikna avsluttar ytringa i ein tekst.
Nar ein gir att noko som er sagt, i ein tekst, kan likevel spprjeteikn og ropeteikn
komme inne i ytringa:
«Ga heim!», sa ho
«Er du sjuk?», spurte han bekymret
Utsegna er her opphavleg ei sjplvstendig ytring, men er her i teksten blitt ein del av ei
anna ytring.
Kolon kan fungere som stort eller lite skiljeteikn. Kolon blir brukt fpre ei utsegn i
direkte framstilling:
Ho sa: «No ma du ga!»
Ogsa elles kan vi brake stor fprebokstav etter kolon, men berre nar det som kjem etter,
er ei sjplvstendig setning:
Dere ma huske pa iallfall to ting: Ta med nok klaer! Og ta med ekstra mat!
Ogsa semikolon blir av og til rekna som stort skiljeteikn.
<s
924 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Omgrepa hovudsetning og setningsfragment er ikkje berre knytte til ytringa. For
ytring er ei tekstuell eining. Hovudsetningar og setningsfragment derimot er strak-
turelle einingar. Det inneber at hovudsetningar kan vere del av ei ytring, men ogsa
ga ut over ytringa. Det fprekjem nar noko som elles kunne sta saman i ei ytring, er
skilt i to eller fleire ytringar ved hjelp av punktum. Dette finn ein ofte i reklamesprak,
men ogsa elles:
Vi snakker om stil. Og om Gyllene Gripen. Sko som alltid har hatt kvalitet som
sitt fremste varemerke (Henne 1995)
Omhyggelig retter hun pa bestikket. Som la det skjevt (Carling 1991)
Det er skilnad pa folk, tenkte han derate, forfjamsa. I alle fall pa Hege og meg
(Vesaas 1957)
Mads ville spele. Ikkje synast (Tusvik 1993)
Heller ikkje alle setningsfragment er eigne ytringar. Dei kan sta fpre ei hovudsetning
og danne ei ytring saman med henne:
Ja, eg trur nok det
Anne, kom hit litt, er du snill!
Kanskje, jeg veit ikke sikkert
(Meir om dette under setningsfragment 10.3 nedafor.)
10.1.2 Hovudsetningstypar
Ytringar som har setningsform, er hovudsetningar. Hovudsetningane blir skilde i
fleire typar. Det som skil desse typane fra kvarandre formelt, er fyrst og fremst at
setningsspissen (byijinga av setninga) er ulik.
Tema + finitt verb: Forteljande hovudsetning
Marit gjekk oppover bakken
Vi skal pa ferie na
I fjellet er det full vinter fremdeles
INNLEIING 925
Sp0rjeord (-ledd) + finitt verb: Leddspprsmal (eller spprjesetning med spprjeord)
Kva skal vi gjere no?
Hvor ligger Hamarpy?
Finitt verb (ikkje imperativ): Setningsspprsmal (eller spprjesetning utan spprje-
ord)
Kjem du snart?
Har du lest noe av Dag Solstad?
Finitt verb i imperativ: Bydesetning
Kom hit!
Lukk vinduet nar du gar!
Dei ulike setningstypane har namn etter kva slags prototypisk funksjon dei har. (Sja
naermare nedafor.)
Leddspprsmal og setningsspprsmal hprer strukturelt til to ulike setningstypar. Men
dei har funksjonar som star svaert naer kvarandre, sa dei blir rekna for to undertypar
av ein og same hovudtype, nemleg spprjesetningar.
I tillegg til dei setningstypane som er nemnde ovafor, kan ein ogsa rekne med andre,
bl.a. pnskjesetningar og utropssetningar (jf. 9.3.1).
Til pnskjesetningar reknar nokre grammatikarar setningar som
a. Matte det ga deg vei!
b. Gud gje at det ikkje blir krig meir!
c. Fanden steike!
Setning a. har same form som spprjesetning utan spprjeord, og setningane b. og c. har
form som ei forteljande hovudsetning. Det som skil desse setningane ut, er altsa ikkje
forma, men den kommunikative funksjonen, ettersom alle kan seiast a vere uttrykk
for pnskje. Men sidan pnskjesetningar ikkje har пока spesifikk setningsform i hpve til
andre, vil vi her ikkje rekne med pnskjesetningar som ein eigen hovudtype. Dessutan
er det noko formelaktig over desse setningane, det vil seie at det er begrensa kva som
kan vere med i slike setningar.
926 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Til utropssetningar kan ein rekne setningar som
d. At du ikkje vil vere med!
e. Om eg vil!
Dette er setningar der sendaren gir uttrykk for sterke kjensler andsynes setningsinnhal-
det. Setningane fplgjer skjema В og har altsa same form som visse typar leddsetningar
(at-setningar, indirekte spprjesetningar med om, samanlikningssetningar).
10.1.3 Talehandlingar
Sprak er ikkje berre eit system av lydar eller bokstavar og ord og setningar. Spraket
er ikkje minst noko vi broker i samhandling med andre. Vi broker spraket til a for-
telje, spprje, klandre, rose, love osv. Slike handlingar som vi broker spraket til, blir
kalla talehandlingar (eller sprakhandlingar). Den som sppr om noko, otfprer altsa
talehandlinga A SP0RJE.
Ulike talehandlingar kan komme sprakleg til nttrykk pa olike matar. I ytringane
Eg lovar a betale tilbake det eg skylder
Jeg dpper deg hermed «М/S Gramma»
viser verba (lovar, draper) at det er talehandlingane A LOVE og A D0YPE som blir
utf0rte. (Ein f0resetnad er at vilkara er til stades, dvs. at den som lovar, meiner det,
at den som d0yper, har aotoritet til det o.l.)
Ytringa Er Kari heime? gir nttrykk for talehandlinga A SP0RJE. Her er det set-
ningsforma (leddstilling, i skrift ogsa sp0rjeteikn, i tale intonasjon) som viser kva
slags talehandling vi har.
Men mange talehandlingar har ikkje sa klare nttrykksformer. Ytringa Det erfint
ver i dag kan seiast a vere nttrykk for talehandlinga A FORTELJE, men kan like
gjeme vere brakt for a skape kontakt med ein samtalepartnar.
Dei talehandlingane som har stprst interesse her, er slike som far nttrykk i gram-
matiske forhold, f.eks. setningstypar. Det er nemleg ein viss samanheng mellom
talehandlingar og dei viktigaste typane av hovndsetningar vi reknar med. F.eks. har
setningane
INNLEUNG 927
Kari er heime
og Er Kari heime?
same innhald, bortsett fra at den eine setninga normalt er uttrykk for talehandlinga
A FORTELJE, medan den andre normalt er uttrykk for talehandlinga A SP0RJE.
Dette er bakgrunnen for den inndelinga vi gjer av hovudsetningane i forteljande
hovudsetningar, spprjesetningar og bydesetningar.
Forteljande hovudsetningar er den vanlegaste av desse setningstypane. Det inne-
ber at denne setningstypen blir brukt i svaert mange situasjonar og til svaert ulike
talehandlingar. Forholdet mellom talehandling og setningstype er derfor tydelegare
ved dei andre typane.
Spprjesetningane bruker vi, som namnet seier, heist til a spprje med (= utfpre tale-
handlinga A SP0RJE), dvs.' fa nokon (samtalepartnaren) til a gi oss opplysning om
noko vi vil ha greie pa:
Er det fint ver ute?
Hva heter du?
Bydesetningar blir heist brukte til oppmodingar (talehandlinga A PABY) (men jf.
nedafor, 10.2.4):
Kj0r fram!
Les dette til neste gong!
Spprjesetningar og bydesetningar skil seg formelt fra andre, dvs. forteljande, hovud-
setningar. Det inneber at dei spraklege uttrykka for talehandlingane A SP0RJE og
A PABY har fatt uttrykk i eigne grammatiske kategoriar, naermare bestemt setnings-
typar.
Det tyder likevel ikkje at det er fullt samsvar mellom setningstype og talehandling.
Rett nok er den typiske (prototypiske) funksjonen til spprjesetningar a vere uttrykk
for talehandlinga A SP0RJE, men den same setningstypen kan og ha andre funksjo-
nar, f.eks. a gi uttrykk for overtasking:
Kva er det du seier!
Nei, hva er det jeg hprer!
928 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
eller kritikk:
Hva er det du finner pa?
Har jeg ikke sagt at du skal holde deg vekk herfra?
Veit du kor mykje klokka er?
eller oppmoding:
Kan du sende meg saltet?
Vil du opne d0ra for meg, kanskje?
Pa den andre sida kan og forteljande hovudsetningar brukast til a sppije med:
Vi har vei fatt med oss alle pakkene?
Du kjem innom seinare, kanskje?
Jeg gar ut fra at du vil ha litt kaffe?
eller a gi pabod:
Du gar dit!
Dere blir sittende
Dette er eksempel pa indirekte talehandlingar, dvs. talehandlingar der forma peiker
i retning av ei anna talehandling enn den som faktisk er meint.
Ved indirekte talehandlingar er det ofte konteksten som fortel korleis ytringa skal
oppfattast. Men i nokre tilfelle er den indirekte tolkinga sa innarbeidd at ho er blitt
den normale, som nar sppijesetningar blir brukte som oppmodingar i f.eks.:
Kan du opne dpra?
Har du fyrstikker pa deg?
Ein talar her om konvensjonaliserte indirekte talehandlingar.
Det er ikkje heilt tilfeldig kva slags indirekte talehandlingar ein setningstype kan
uttrykkje. Setningstypane dannar eit hierarki, slik:
Forteljande setningar > Spprjande setningar > Bydesetningar
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 929
Ein setningstype kan uttrykkje talehandlingar som er prototypiske for ein setningstype
lenger nede i hierarkiet, men normalt ikkje omvendt. Forteljande setningar kan derfor
uttrykkje spprsmal og pabod, spprjesetningar kan uttrykkje pabod, medan bydesetnin-
gar, som ligg nedst i hierarkiet, ikkje kan fungere som spprsmal eller utsegner.
Ettersom det ikkje er fullstendig samsvar mellom form og funksjon her, er det npd-
vendig a skilje mellom uttrykk for setningstypar pa den eine sida og sprakfunk-
sjonar (talehandlingar) pa den andre. Derfor bruker vi her termar som forteljande
hovudsetning, spprjesetning og bydesetning om setningstypar (definert formelt) og
utsegner, spprsmal, pabod o.L om talehandlingar eller kommunikative funksjonar.
(Av praktiske omsyn bruker vi likevel leddspprsmal og setningsspprsmal om dei
to undergruppene av spprjesetningar (synonymt med spprjesetning med spprjeord
og spprjesetning utan spprjeord).)
Ein skilnad mellom forteljande hovudsetningar og andre hovudsetningar er at ei
prototypisk forteljande hovudsetning har ein sanningsverdi, i motsetnad til dei andre,
som ikkje har det. Det vil seie at ein kan seie om innhaldet i ei forteljande hovudset-
ning er sant eller usant, men det kan ein ikkje seie om andre setningstypar.
A. Kari er i Italia / Bl. Ja, det er sant / B2. Nei, det er ikkje sant
Dette (A + В1 og A + B2) er naturlege dialogar. Det er derimot ikkje dei fplgjande:
A. Er Kari i Italia? / Bl. Ja, det er sant / B2. Nei, det er ikkje sant
A. Kven er i Italia? / Bl. Ja, det er sant / B2. Nei, det er ikkje sant
A. Reis til Italia! / Bl. Ja, det er sant / B2. Nei, det er ikkje sant
10.2 Dei ulike setningstypane
10.2.1 Forteljande hovudsetning
Den vanlegaste setningstypen er forteljande hovudsetning.
Forteljande hovudsetningar er kjenneteikna ved at dei har (minst) eitt ledd (ikkje
medrekna konjunksjon) fpre det finitte verbalet (dvs. i forfeltet), og dette leddet er
930 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
ikkje eit sp0rjeord. (I spesielle hpve kan det komme to ledd f0re det finitte verbalet,
det gjeld isaer nar det star eit ledd i laust forfeit og eit pro-ord i forfeltet, sja 9.7.1.)
Forteljande hovudsetningar kan vere uttrykk for ulike talehandlingar. Den vanle-
gaste er A FORTELJE, slik namnet viser. (Ein kan ogsa seie at setninga er ei utsegn.)
Eksempel:
I dag skal eg reise pa ferie
Glomma er den lengste elva i Norge
Far hans var tpmmerhoggar
Elles kan dei fleste andre talehandlingar og bli uttrykte gjennom forteljande hovud-
setningar:
Eg lovar deg a betale alt tilbake
Jeg d0per deg med dette M/S GRAMMA
Dette var flotte greier!
Du held deg pa plass!
Dette var vel interessant?
Ogsa dei talehandlingane som har fatt grammatisk uttrykk gjennom eigne set-
ningstypar, spprsmal og pabod, kan uttrykkjast gjennom forteljande hovudsetnin-
gar.
Spprsmal kan bli uttrykte gjennom spprjeteikn (skrift) eller intonasjon (tale) aleine:
Du dreg i morgon?
Det kan i tillegg vere andre spraklege element som viser at setninga er meint som
spprsmal. Eit slikt element er setningsadverbet vel (8.6.4.4.5). Det fprekjem i vanlege
utsegner, men ogsa i spprsmal, anten i midtfeltet eller til slutt i setninga (i ekstra-
posisjon):
Vi tar vel ein til? (Sagen 1976)
Det var vel ikke sa ille? (Faldbakken 1993)
Du er ikke skuffet, vel? (Askildsen 1957)
Det er ikke noe som er gait, vel? (Askildsen 1957)
Du er ikke redd, vel? (Brantenberg 1977)
Ogsa (eller) hvalkva eller ikke\ikkje sant i slutten av setninga marketer at noko er
meint som spprsmal:
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 931
Na, det likte du darlig, hva? (Faldbakken 1993)
Det kom jo klart fram i krematoriet, ikke sant? (Faldbakken 1993)
Lenin, ... du kjende det namnet fra f0r, ikkje sant? (Hoem 1978)
Funksjonen til desse tillegga er at den som ytrar seg, oppmodar samtalepartnaren om
at han skal seie seg einig. Ein liknande funksjon har etterstilte reduserte setningar
med eit proverb e.l. (7.2.1) + subjekt + ikkje:
Du reiser mykje, gjer du ikkje?
Vi vant vei, gjorde vi ikke?
Du er danske, er du ikkje?
Og det er sjofelt, er det ikke? (Alnaes 1977)
Men det gikk darlig med deg og mor, gjorde det ikke? (Alnaes 1977)
Vi reiser inn til byen alt i morgo, kan vi ikkje? (Hauge 1958)
Slike spprsmal blir kalla etterhengsspprsmal.
Nar setninga inneheld ei nekting, kan den etterhengde restsetninga ikkje ha nek-
tingsadverb, men gjeme i staden adverbet vei:
Vi skal ikkje dra no, skal vi vei?
Du klandrer oss ikke for det, gj0r du vei? (Askildsen 1957)
Ogsa pabod eller oppmodingar kan bli uttrykte gjennom forteljande hovudsetningar,
oftast med det finitte verbet i presens. (Jf. 7.З.2.4.З.1.)
Na holder du kjeft!
Du gar no, og sa kjem eg etterpa
Varene betales ved kassen
Alle skatteytere skal sende inn selvangivelse innen 1. februar
Du blir her, Villiam! (Larssen 1990)
932 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
10.2.2 Sp0rjesetningar
10.2.2.1 Aliment
Spprjesetningane skil seg i to grupper:
A. Setningsspprsmal
Kjem du snart?
Ligger Gjpvik i Oppland?
B. Leddspprsmal
Kva ser du pa?
Hvor var dere i gar?
Hvilket tog bpr jeg ta?
Setningsspprsmal har tomt forfeit, medan leddspprsmal har eit spprjeledd i forfeltet
(eit spprjeord eller ein frase som inneheld eit spprjeord).
Spprjeorda i norsk er anten pronomen (hva\kva, hvem\kveri), determinativ
{hvilken) eller adverb (nar, hvor\kor/kvar, hvordan/hvorledes/assen\kordan/korleis,
hvorfor\korfor/kvifor).
Spprjesetningar blir normalt brukte til a spprje med. I skrift blir dei da avslutta
med spprjeteikn. Men dei kan ogsa brukast til andre talehandlingar, og da fprekjem
ogsa andre skiljeteikn, isaer ropeteikn.
Kva er det eg ser!
10.2.2.2 Setningssp0rsmal
Setningsspprsmal har normalt tomt forfeit, og setninga begynner derfor nesten alltid
med det finitte verbet:
Har du sett den nye filmen?
Er du sint framleis?
Ligg Kragerp i Telemark?
Veit du om dei kjem pa festen?
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 933
Spprjesetningar kan ha eit ledd i laust forfeit, som blir representert ved eit pro-ord
seinare i setninga:
Grete, har du sett henne?
Kalrot, er det godt?
Men en hpyere makt, tror du pa det? (Askildsen 1957)
Sppijesetningar utan spprjeord blir mest typisk brukte til spprsmal. Det ein sppr
etter, kan vere heile setningsinnhaldet. I sa fall har ikkje noko ledd uthevande trykk
(emfase):
Har du teki eksamen?
Kjem dei snart?
Vil du vere med?
Nar ein sppr etter heile setningsinnhaldet, er ja eller nei naturlege svar, med eller
utan tillegg. Setningsspprsmal blir derfor ogsa ofte kalla ja-nei-spprsmal.
A. Er han heime?
Bl: Ja (, han er heime)
B2: Nei (, han er ikkje heime)
Det ein sppr om, kan og vere delar av setninga, f.eks. eit ledd. Leddet far da ofte
uthevande trykk i talespraket. Resten av setningsinnhaldet er da normalt kjend infor-
masjon:
Skal vi dra I KVELD?
Blir PETTER med, eller?
Far vi VIN, eller?
Er du BAKER?
I eit spprsmal som Skal vi dra I KVELD? er det kjent at vi skal dra, men ikkje nar.
Slike spprsmal er derfor i slekt med sppijesetningar med sppijeord: Nar skal vi dra?
Skilnaden mellom desse er at i setninga med sppijeord er det heilt opi kva tidspunkt
934 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
det er tale om, mens setninga utan spprjeord gir eit framlegg til eit tidspunkt, som
samtalepartnaren tek standpunkt til.
Ogsa her kan ja/nei vere naturlege svar, men eit nei far ofte tillagt noko som gir
utfyllande informasjon om det som er rett:
Er det denne vegen du har pleidd a ga? / Nei. Langs fjorden (Flpgstad 1977)
Var han full? / Nei, han var edru nok (Hauge 1958)
Nar spprsmalet gjeld eit bestemt ledd, kan ein ogsa bruke fokuseringskonstruksjon
(utbryting), der det fokuserte leddet blir brote ut:
Er det I KVELD vi skal dra?
Er det VIN vi far, eller?
Fokuseringsspprsmal fpreset at det som blir brote ut, er det/den einaste som er relevant
i samanhengen. Sja naermare om fokusering кар. 11.3.5.1.
Nar ein bruker ei spprjesetning, er det gjeme opi kva altemativ ein trur er rett. I mange
tilfelle er det likevel ein viss tendens til at sendaren reknar med at svaret er negativt.
Isaer gjeld det nar verbet far sterkt trykk:
ORKAR du meir, da? (Underforstatt: Du orkar vei ikkje meir)
VIL du det, da? (Du vil vei ikkje det)
Enda tydelegare er det kva svar sendaren ventar, om ein legg til adverbial som ver-
keleg, faktisk e.l.:
a. Har han virkelig reist?
b. Har han virkelig ikke reist?
(Her kan det og liggje ein slags bodskap om at ‘han’ ikkje burde ha reist (a) eller at
‘han’ burde ha reist (b).)
Nar begge altemativa som ligg under eit setningsspprsmal, er uttrykte, har vi eit
altemativt sppr smal:
Skal du vaere med, eller skal du ikke vaere med?
Gar bussen i dag, eller gar han ikkje?
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 935
Svaret pa eit slikt spprsmal kan ikkje vere ja eller nei, men ei heil setning:
A. Skal du vere med, eller skal du ikkje vere med?
Bl. *Ja
B2. Eg blir med
Alternative spprsmal, der berre nektinga skil dei to spprjesetningane, er ein markert
mate a uttrykkje seg pa. Slike spprsmal kan derfor fa litt spesielle bruksmatar. Isaer blir
dei brukte til a uttrykkje irritasjon:
HAR du tenkt a vaske opp snart, eller har du ikke?
Far eg snakke eller far eg ikkje? (Hoem 1978)
Alternative spprsmal kan og gjelde fleire slags altemativ:
Skal du til fjells, eller skal du til sjpen?
Kjprer du bil, eller skal vi ta toget?
Snpr det, eller regner det?
Skal vi ta en hver eller skal vi dele en? (Karterudseter 1977)
Alternative spprsmal kan reduserast nar begge setningar inneheld like ledd. Dermed
kan ein bli staande att med ei ufullstendig setning fpr eller etter eller:
Skal vi ga heim eller spise ute?
Er De eller er De ikkje Mr. Burke? (Flpgstad 1977)
Ofte fprer slik reduksjon til at eller berre bind saman to ledd:
Skal vi ta buss eller tog?
Ligg Lillehammer i Oppland eller (i) Hedmark?
Ogsa i slike tilfelle er ja og nei umoglege svar:
A: Er bama ute eller inne?
Bl.
B2.
B3.
*Ja.
*Nei.
Ute.
936 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Nar alternative! i spprsmalet gjeld subjektet, er reduksjon til eitt koordinert ledd mindre
brukt, og fokuseringskonstruksjon blir gjeme brukt i staden:
Var Nygaardsvold statsminister i 1940, eller var Hambro statsminister i 1940?
-* (?)Var Nygaardsvold eller Hambro statsminister i 1940?
Jf.: Var det N eller H som var statsminister i 1940?
Setningar som ser ut som alternative spprsmal, treng ikkje vere det. Pa spprsmalet Vil
du ha kaffi eller te? kan ein svare f.eks. Nei, takk, fordi kaffi eller te blir oppfatta som
ei eining, f.eks. som ‘noko varmt a drikke’ e.l.
I alternative spprsmal hender det, isaer i talespraket, at den andre setninga unnateki kon-
junksjonen er utelaten:
Kjem du, eller - ?
Haiker dere, eller - ? (Karterudseter 1977)
Blei det full pott igjen, eller - ? (Karterudseter 1977)
Eller far her funksjon som ein slags sp0rjepartikkel. - Desse spprsmala kan ha ein litt
spesiell funksjon, f.eks. trugsmal:
Vil du ha en pa tygga, eller?
10.2.2.3 Leddsp0rsmal
Leddspprsmal (spdrjesetningar med sp0rjeord) har eit sp0rjeord eller ein frase som
inneheld eit sp0rjeord, i forfeltet. (Dette gjeld hovudsetningar. I tilsvarande leddset-
ningar star spprjeordet i forbindarfeltet.)
Nokre ekkospprsmal fplgjer skjema В og har derfor ikkje spprjeordet i forfeltet, sja
10.2.3.3. Det same gjeld spdrjesetningar av typen Kva du vil? (9.3.3).
Spprjeordet star normalt for den ukjende delen av setningsinnhaldet, medan resten
som regel er kjend informasjon:
Kva ser du etter?
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 937
Den som sp0r, veit (eller reknar med a vite) at ‘du’ ser etter noko, men veit ikkje
kva. Fpremalet med spprsmalet er a gjere den ukjende informasjonen kjend.
KJEND INFO. Du ser etter UKJEND INFO. X
Spprjeorda hprer til ordklassene pronomen, determinativ og adverb. Dei begynner
oftast med hv- i bokmal og k(v)- i nynorsk, men ogsa nar hprer med her:
Bokmal hva hvem hvilket hvor hvorfor Nynorsk kva < kven (kva for) kor/kvar korfor/kvifor
hvordan/hvorledes/assen korleis/kordan
nar nar
Dei fleste setningsledda kan sta som spprjande ledd i forfeltet:
Subjekt: Kven sit der borte?
Direkte objekt: Kva studerer du?
Indirekte objekt: Kven gav du boka (til)?
Predikativ: Kva er dette her? Kva kalla de bamet?
Potensielt subjekt: Kva ligg det pa bordet?
Adverbial som uttrykkjer
- tid: Nar skal vi dra? Kor ofte trenar du?
- stad: Kvar bur dei?
- mate: Korleis kjem vi dit?
- arsak: Korfor vil du ikkje bli med?
938 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Eit verbal eller ein verbfrase kan ikkje sta som sp0rjeord, men hva\kva kan sta i sta-
den nar ein vil sp0ije om verbfrasen: Kva gjorde du?
I eksempla ovafor er sp0rjeordet eit eige setningsledd. Men det kan og vere del av
eit ledd, f.eks. som adledd i ein frase i forfeltet. Sp0rjeordet er da determinativ eller
adverb:
Hvilken dag kommer de?
Hvor langt skal vi?
Hvor mye hadde du egentlig drukket, Erik? (Faldbakken 1993)
Og kor mange vinterdagar har du vore ute? (F10gstad 1977)
Ja, kvens skuld er det? (Vesaas 1957)
Sp0rjeordet (eller ein st0rre frase) kan ogsa vere utfylling til ein preposisjon:
Kven reiser du saman med?
Kva ser du pa?
Kven har De h0yrt det av? (Hellesnes 1982)
Na, fru Lunde, hva blir det til? (Faldbakken 1993)
Hvilket land kommer du fra?
Spprjeordet kan og vere ein del av ei leddsetning, og vi far da setningsknute (11.4):
Kven sa han skulle komme?
Kva trur du vi far til middag?
Pa bokmal er hvilken determinativ. Pa nynorsk kan pronomenet kva fungere pa same
maten (med sppijeordet som adledd):
Hvilken bok vil du ha?
Kva bok vil du ha?
Kva stilling er det han har? (Hellesnes 1982)
Spprjeordet kan og vere kjeme i ein frase. Det gjeld bl.a. i possessivkonstruksjonar
med sin (3.3.2.3.2):
Kven sin bil er dette?
Hvem sine bpker er det som ligger her?
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 939
Ogsa kva kan vere kjeme i ein frase, f.eks. med etterstilt preposisjonsfrase med for,
slik at kva for pa nynorsk svarar til hvilken pa bokmal:
Kva for bok vil du ha?
Kva for fag studerer du?
Kva for ein klasse hpyrde eg til? (Flpgstad 1977)
Ogsa pa bokmal kan hva for brukast, men det har eit litt munnleg preg:
Hva for buss skal vi ta?
(Om deling av slike frasar, sja nedafor.)
Tilsvarande spprsmal utan for er derimot uvanlege pa bokmal. Derimot kan hva,
hvem ha adledd som elles, annan o.l. til seg:
Hvem ellers var der?
Hvem annen enn Fuglekongen skulle kunne nserme seg ... (Faldbakken 1993)
Men hva annet enn enda mer ulykke kan det komme utav ...
(Faldbakken 1993)
Hva\kva star ogsa saman med slag(s) + substantiv:
Kva slags stoff er dette her? (Flpgstad 1977)
Hva slags avtale har du gjort med Unni for disse dagene? (Bjprnstad 1977)
Alle spprjeorda som elles kan sta aleine i forfeltet, kan ogsa fa eit laust tilknytt adledd
i form av forsterkande uttrykk, bannord e.l. (9.4.2):
Hvem pokker snakket om middag? (Bjprnstad 1977)
Hvor i helsike har du fatt sa mye penger? (Faldbakken 1993)
Hva i all verden kunne dette vaere! (Solstad 1987)
Ein preposisjon kan sta fpre eit spprjeord i forfeltet nar preposisjonsuttrykket er eit
fritt adverbial:
940 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
I hvilket ar d0de Olav den hellige?
Med kva rett kunne dei stogge deg? (Sagen 1976)
For hvem er ytringsfriheten hellig? (Solstad 1987)
Dette gjeld isaer i bokmal, oftare i skriftleg stil enn i meir munnlege stilartar.
Nar preposisjonsuttrykket er eit bundi adverbial, star nesten alltid preposisjonen
att ute i setninga (der heile setningsleddet star til vanleg):
?Fra kven fekk du denne?
Kven fekk du denne fra?
Nar berre det spprjande leddet star att (som setningsfragment), star preposisjonen
heist fpre spprjeordet, uansett om det er fritt eller bundi ledd):
Om kva? (Vesaas 1957)
For kor lenge? (Sagen 1976)
I hvilken av dine forklaringer da? (Faldbakken 1993)
Men etterstilt preposisjon fprekjem og, isaer i samband med da i slutten av spprsma-
let:
Kven fra da?
Hva til da?
Nar ei setning har to ledd med spprjeord, kan desse koordinerast dersom dei har same
syntaktiske funksjon i setninga:
Kven eller kva er det du ser?
Nar og hvor har han tatt eksamen?
Elles star berre det eine leddet i forfeltet, naermare bestemt det leddet som ligg hpgast
pa rangstigen i dette hierarkiet:
Subjekt > objekt/predikativ > adverbial
Kven gjer kva?
*Kva gjer kven?
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 941
Hvem sa du nar?
?Nar. sa du hvem?
Sp0rjesetningar med sp0rjeord innheld ikkje sa ofte nektingsadverbial (der adverbialet
star til heile setninga). Arsaka er at setningsinnhaldet utanom sp0rjeordet normalt er
kjend informasjon:
Kva ser du? (kjend informasjon: ‘Du’ ser noko)
Dersom den kjende informasjonen er ‘Du ser ikkje noko’, blir det unaturleg a sp0rje
kva ein ikkje ser, sidan det omfattar det meste. Men nar moglege svar er meir avgrensa,
er slike spprsmal naturlege:
Kven har ikkje nyaste utgave av laereboka?
Hvilke flagg er ikke rektangulaere?
Nokre sp0rjesetningar med nektingsadverbial har litt spesielle funksjonar, f.eks. som
ekkospprsmal (sja 10.2.3.3):
A. Eg fann ikkje t01ene mine
B. KVA fann du ikkje?
Nei, ... det forstar jeg ikke. ... / Hva forstar du ikke, Frans? (Askildsen 1957)
Sp0rjesetningar med nektingsadverbial kan og ha funksjon som ei slags ekspressiv ut-
segn, der ikkje ikkje fungerer som negasjon, men for a understreke at den pastanden
som ligg i spprjesetninga, gjeld i h0g grad:
Kva sa vi ikkje? (Hellesnes 1982)
Kva kunne ikkje dette betydd for byen Oslo, ... ? (Flpgstad 1977)
Hva kunne jeg ikke fortelie om dette! (Faldbakken 1993)
Spprsmal med eit arsaksadverbial som spprjeord er likevel noksa vanlege med nektings-
adverb (ettersom det ofte er rimeleg a seie at det er ein spesiell grunn til at nokon ikkje
utfprer ei viss handling). Slike spprsmal kan ofte fungere som oppmodingar.
Korfor kom du ikkje til middag?
Kvifor gifter de dykk ikkje?
Hvorfor rykker du ikke ondet opp med roten? (Stigen 1957)
942 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Spprjesetningar med spdijeord kan ha eit ledd i laust forfeit, som sa blir teki opp att
ved eit pro-ord lenger ute i setninga (men altsa ikkje i forfeltet, slik det er vanleg i
forteljande hovudsetningar):
Klaustrofobi, kva er det?
Men Erik selv, hvor godt hadde han kjent sin s0nn? (Faldbakken 1993)
Men hvis det var umulig for meg a si meg enig i det, hva var da vitsen med
det hele? (Solstad 1987)
I sppijesetningar med spprjeord kan ofte spprjeordet vere broti ut, slik at vi far ein
fokuseringskonstruksjon (utbryting) (11.3.5). I staden for
Kva sag du?
og Kven kjem?
kan ein og seie (eller skrive)
Kva var det du sag?
og Kven er det som kjem?
Slike konstruksjonar finn ein ikkje berre i spprjesetningar, men dei er svaert vanlege
i spprsmal, og isaer i talemal. I skrift fprekjem dei heist i referat av tale, men ofte
ogsa nar spprjesetninga er uttrykk for andre talehandlingar enn spprsmal, f.eks. for-
undring, affekt e.l.:
Kva er det du gjer?
Hva f..., hva er det du sier? (Faldbakken 1993)
Selvsagt ikke! Hva er det du tror? (Faldbakken 1993)
Alle slags spprjande ledd kan brytast ut, men fokusering med adverbial som uttryk-
kjer mate og arsak o.l., er mindre vanleg:
Kven var det som kom?
Hvor er det du skal?
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 943
Kva stilling er det han har? (Hellesnes 1982)
Hvem var det som gjorde det? (Faldbakken 1993)
I fokuseringsspprsmal er det som star i leddsetninga, rekna som kjend informa-
sjon. I
Kven var det du m0tte?
er det rekna for kjent at ‘du’ m0tte nokon. Som regel er det ogsa slik i sp0ijesetningar
at alt utanom det spprjande leddet er kjent. (Jf. ovafor.) Г
Kven m0tte du?
er det derfor normalt rekna som kjent at ‘du’ mptte nokon. Og setningane med og
utan fokusering kan derfor brukast om kvarandre.
I visse tilfelle er det likevel ein liten skilnad pa spprjesetning med og utan foku-
sering. Setningar som
Kva seier du?
Na, mor, hva sier du til en slik teori? (Faldbakken 1993)
kan brukast for a uteske samtalepartnaren om meininga hans/hennar. Om vedkom-
mande ikkje har ytra seg om den relevante saka pa fprehand, er det heller ikkje nokon
kjend informasjon som svarar til ‘du har sagt noko’. Dermed kan ein heller ikkje
brake fokuseringskonstraksjon i denne situasjonen.
Fokuseringskonstraksjon braker ein ogsa heist nar det er spprsmal etter ein bestemt
fprekomst av noko, som f.eks. i: Kvar er det eg skal sitje?
Nar det er tale om fleire moglege fprekomstar, blir fokusering ikkje sa naturleg:
Kvar kan eg parkere?
Om ein braker fokusering, ligg det under at det er ein og berre ein bestemt stad
der eg kan eller skal parkere: Kvar er det eg skalparkere?
944 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
10.2.2.4 Spesielle typar
10.2.2.4.1 Med uttrykt performativ
Det kan uttrykkjast eksplisitt i ytringa at nokon spurde:
a. Ho spurde: «Kan eg ga?»
b. Ho spurde om ho kunne ga
Nar spdrsmalet blir gjengitt slik det er uttalt, som i a., har vi direkte framstilling.
Spprjesetninga fplgjer da skjema A. Nar innhaldet i spdrsmalet blir gjengitt, som i
b., har vi indirekte framstilling, og spdrjesetninga blir da ei leddsetning som fplgjer
skjema В. (Jf. 11.2.1.1.)
Ein variant av desse uttrykksmatane er a leggje til i slutten av setninga at nokon
sppr e.l.:
«Kan eg ga?», spurde ho
Men kva sa med Satan, tenkte eg (Hauge 1958)
Men slike verb som uttrykkjer at ein sppr, trur, tenkjer e.l., kan og h0re til sj01ve
spdrsmalet. Det endrar ikkje leddstillinga, slik at spdrsmalet likevel f01gjer skjema
A.
Kva skal vi gjere, synest du?
Har du mange fiender, tror du? (Alnaes 1977)
Eit slikt tillegg kan og vere ei vilkarssetning, som gjeld vilkaret for a spdrje (8.6.4.4.6):
Og kvar har du vore, om eg torer spprje? (Hauge 1958).
Ogsa slike verb som er del av spdrsmalet, kan komme fyrst, slik at det sentrale spdrs-
malet kjem i ei leddsetning (skjema B):
Trur du vi treffest igjen nar det er m0rkt, da? (Hoem 1978)
Synes du ikke at du gar litt for langt na? (Faldbakken 1993)
Nar spdrjesetninga inneheld eit spdrjeord, kjem spdrjeordet fyrst, og vi far da set-
ningsknute (11.4):
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 945
Kva synest du vi skal gjere?
Hvorfor tror du ellers han geberder seg pa denne maten? (Faldbakken 1993)
Assen tror du jeg kan glemme det? (Askildsen 1957)
Herregud, hva slags menneske tror du jeg er? (Bjprnstad 1977)
Hva er det dere synes er sa forferdelig? (Christensen 1977)
Ei slik setning med tru kan bli redusert til ein spprjepartikkel, sja nedafor.
10.2.2.4.2 Sp0rjepartiklar
Nokre spprjesetningar inneheld visse ord som kan kallast spprjepartiklar. Ein slik
partikkel er tru (bokmal ogsa tro), som gjeme star i slutten av setninga (i ekstrapo-
sisjon):
Korleis er det med meg sjpl tru? (Vesaas 1957)
Kva tenkjer han pa tru? (Hellesnes 1982)
Hadde han ment det alvorlig, tro? (Askildsen 1957)
Hvordan hadde hun det, tro? (Henriksen 1991)
Slike spprjesetningar blir gjeme brukte som spprsmal dels til spptjaren sjplv, som ei
innleiing til refleksjon. Dersom spprsmalet blir stilt til andre, reknar ikkje den som
sppr, med at den som blir spurt, kjenner svaret, men det er meir som ein invitt til
felles drpfting.
I tillegg til tru kan ogsa mon fprekomme:... for er det ikke noen som har fatt snerk
i kakaoen mon tro? (Solstad 1987).
Tru kan ogsa sta fyrst i setninga, som da fplgjer skjema B. Setningsspprsmal far
da i tillegg subjunksjonen om:
Tru hvor gammel far hennes ville ha vaert om han hadde levd? (Magerpy 1958)
Tru om han er der, tater’n? (Magerpy 1958)
Tru kan ogsa sta etter mon eller skal fyrst i setninga:
Mon tro Gunnar er spontan (Alnaes 1977)
Skal tru hvilke fptter som skal baere disse? (Elstad 1977)
946 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Skal tru om vi treffest i dagslys nokon gong? (Hoem 1978)
Mon tro om det ikke er derfor Dante plasserer ham i Helvetes sjette krets
(Naess 1992)
Mon kan ogsa sta aleine:
Mon dette svineriet er kjppt for et eller annet gjenglemt beger fra Lillesatans
spanske splvtpy? (Bjprneboe 1957)
Mon det ikke mptte flere opp hvis en skrudde billettprisene litt ned
(Solstad 1987)
Tru eller mon kan av og til sta etter spprjeordet (spprjeleddet):
Kven tru som har gjort dette?
Hvem mon har vaert her fpr oss?
Kva tru som er inni henne? (Vesaas 1957)
Konstruksjonane ovafor er restar av fyldigare konstruksjonar med oversetning og ledd-
setning, f.eks.: Kven trur du det er som har gjort dette? Det forklarer at ein her har
skjema B. Mon er rest av eit eldre modalverb munu, jf. dansk monne.
Ein slags spprjepartikkel finn ein ogsa i nokre dialektar i Rogaland, isaer i byane. Der
kan setningsspprsmalbli innleidde med om og fplgje skjema B:
Om eg kan fa ei kaga? (Stavanger)
Eg er ikkje heilt ferdig, om eg ma fa to-tre ord til? (Hauge 1958)
10.2.2.4.3 Ekkosp0rsmal
Ekkospprsmal er spprsmal som er eit slags ekko av ei anna ytring, og som talaren
bruker for a fa stadfesta om ytringa er rett oppfatta, e.l. (jf. 9.3.3):
A. Hva synes du?
B. Hva jeg synes?
A. Ja - ?
B. Tja, jeg veit ikke
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 947
Bs fyrste replikk er eit ekkospprsmal. Setninga er ei hovudsetning, men fplgjer like-
vel skjema B, truleg fordi ho er ei forkorting for ei lengre setning:
Sp0r du hva jeg synes?
Dersom spdrjeordet er subjekt, far ein derfor ogsa lagt til som:
A. Kven kom?
B. Kven som kom?
Ogsa setningsspprsmal kan bli teki opp att som ekkospprsmal:
A. Kommer du?
B. Om jeg kommer?
A. Ja - ?
B. Ja, kanskje
Ogsa her fplgjer ekkospprsmalet skjema B, og dermed kjem ogsa subjunksjonen inn.
Jf. Sp0r du om jeg kommer?
Slike spprsmal kan og brukast til a fylle ein tenkjepause:
Kva eg synest? - tja, eg veit ikkje heilt -
Om eg vil bli med? - tja, vi far sja
Ekkospprsmal med om kan og brukast ekspressivt (med emfase pa om):
A. Vil du bli med til Amerika?
B. Om eg vil? Ja, er du galen!
Ein annan variant av ekkospprsmal far vi ved a setje eit spprjeord inne i setninga i
staden for det leddet som ikkje blir oppfatta klart. Utgangspunktet for slike spprsmal
kan vere bade forteljande hovudsetningar:
A. Ho er modist
B. Ho er KVA?
948 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
spprjesetningar utan sp0rjeord:
A. Er Baltus bror din?
B. Er KVEN bror min?
og spprjesetningar med spprjeord:
A. Hvem fortalte du at vi var i Brussel?
B. Hvem fortalte jeg HVA?
Desse ekkospprsmala er ikkje avleidde av leddsetningar, og dei fplgjer derfor skjema
A.
Spprjeordet star pa den naturlege plassen for leddet lenger ute i setninga.
Andre eksempel:
Hvor bor de hen? / Hvor de bor? / Ja. / Jeg er ikke sikker (Larssen 1990)
Men hva mener du med det da, Vibeke? / Nei. Hva jeg mener?
(Askildsen 1957)
Hva industrilederen vil? (Bjprnstad 1977)
10.2.2.4.4 Oratio tecta
Oratio tecta (eller dekt indirekte framstilling) er ein mellomting mellom direkte og
indirekte framstilling. Formelt er det som indirekte framstilling, men visse element
fra den direkte framstillinga er bevarte. (Jf. 11.1.2.)
Direkte framstilling: Ho sa: «Uff, sa vondt det er!»
Indirekte framstilling: Ho sa at det var svcert vondt.
Oratio tecta: Uff, sa vondt det var (, sa ho).
Nar spprjesetningar blir gjengitt pa denne maten, far spprsmala leddsetningsstruk-
tur (som ekkospprsmal):
Om han kunne fa eit rom? Enkelt, ja. For kor lenge?, sppr ho (Sagen 1976)
Om jeg visste hva det betydde for en pike pa tretten ar? (Alnaes 1977)
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 949
Om Torunn kunne fa liggja der i natt? (Hauge 1958)
Om ikke det kunne vaere noe? (Brantenberg 1977)
Hvem som arbeidet i den? (Bj0meboe 1957)
Kva eg ville ha? (Hauge 1958)
Slike spprsmal kan og brukast nar ein gir att ein tanke:
Om han no sa slike ting for henne? (Vesaas 1957)
Om han likte arbeidet sitt? (Solstad 1987)
Bade ekkospprsmal og oratio tecta gir att spprsmal eller andre ytringar i ei litt anna
form. Skiljet mellom dei er ikkje alltid heilt klart. Isaer gjeld dette i skj0nnlitteraturen,
der ein eg-person kan stille spprsmal til seg sjplv, som f.eks. i Kva eg ville med det?
(Hauge 1958).
10.2.2.4.5 Klfiyvde spfirjeledd
Adledd til eit spprjeord star normalt saman med spprjeordet i forfeltet:
Kva for hus er det?
Hvor hen skal du?
Kven si bok er det?
I visse tilfelle kan likevel adledda sta lenger ute i setninga, der tilsvarande ledd elles
star, slik at det spprjande leddet blir klpyvt. Det gjeld fyrst og fremst nar adleddet er
ein preposisjonsfrase med for.
Kva er det for noko? (kva for noko = predikativ, for noko star pa N-plassen)
Hva er det for et ord? (Karterudseter 1977)
Hva er det for slags ide? (Brantenberg 1977)
Men hva spiller det for rolle na? (Faldbakken 1993)
Hva var det for en figur du gikk og snakket med? (Faldbakken 1993)
Hva er Asgardstrand for by sammenlignet med det helt sentrale industristedet
Rjukan ... ? (Solstad 1987)
Hva skal jeg gi henne for beskjed? (Bjprneboe 1957)
950 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Det same gjeld ogsa possessivkonstruksjon med sin (3.3.2.3.2), dvs. hvem\kven +
refleksivt pronomen + substantiv: Kven er det si bok?
Ogsa hvor hen(ne) kan delast pa same maten. (Spprjeledd med hen(ne) er mindre
brukt i nynorsk.)
Hvor skal du hen? (Kartemdseter 1977)
Hvor bor du egentlig hen? (Karterudseter 1977)
Ogsa nar og hvor\kvar kan sta anten med eit preposisjonsuttrykk som utfylling i for-
feltet, eller med preposisjonsuttrykket lenger ute i setninga:
Nar dreg de i morgon?
(jf. Nar i morgon dreg de?)
Og hvor er han i verden?
(jf. Og hvor i verden er han?)
Nar spdrjeordet er adledd derimot, kan det ikkje skiljast fra kjemen:
Hvilket ar var det?
*Hvilket var det ar?
Kva klasse gar du i?
*Kva gar du i klasse?
Ogsa kva (for) slags kan delast:
Kva er dette (for) slags mpte?
Hva er det for slags budskap du tygger pa, ... (Karterudseter 1977)
Eit spprjeord kan flyttast opp fra ei leddsetning, slik at vi far ein setningsknute (11.4):
Kva trur du ho meiner?
Nar spdrjeordet er kjeme i ein frase og kan skiljast fra adleddet, kan adleddet bli
staande att i leddsetninga:
Kva trur du ho meiner for noko?
Hvor synes du vi skal ga hen?
Kven trur du det er sin bil?
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 951
Nar sp0rjeordet er broti ut i ein fokuseringskonstruksjon (11.3.5.1), kan adledd til
spdrjeordet anten sta saman med sp0rjeordet i forfeltet (a.) eller sta pa plassen til
predikativet i oversetninga (b.):
a. Kva for ei jente var det du prata med?
b. Kva var det for ei jente du prata med?
a. Hvem sin bil var det du kjprte med?
b. Hvem var det sin bil du kj0rte med?
Nar utfyllinga er eit preposisjonsuttrykk, kan ho i visse variantar av talemal ogsa sta att
i leddsetninga (c.):
c. Kva var det du prata med for ei jente?
Men nar spprjeordet er logisk subjekt i leddsetninga, er ikkje det mogleg:
a. Hva for noe er det som ligger pa bordet?
b. Hva er det for noe som ligger pa bordet?
c. *Hva er det som for noe ligger pa bordet?
10.2.2.4.6 Spprjesetningar som ikkje er spprsmal
Spprjesetningar blir oftast brukte til a uttrykkje spprsmal, dvs. talehandlinga A
SP0RJE. Men dei kan og brukast til a uttrykkje andre talehandlingar. Ei viktig gruppe
er utrop, dvs. setningar som har som funksjon a gi uttrykk for talaren sine kjensler.
Dei har ofte form som spprjesetning med spprjeord:
Hva er det du har gjort mot meg! (Bjpmstad 1977)
Hva er det du driver med! (Larssen 1990)
Hvordan er det vi taler til hverandre? (Alnaes 1977)
Hva i granskogen har fatt deg pa disse breddegrader? (Bjprkelund 1977)
Hva i helsike er det du driver og hiver pa folk? (Faldbakken 1993)
Hva f..., hva er det du sier? (Faldbakken 1993)
952 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Men hva er det ho ser - ? (Magerpy 1958)
Fy deg, ka e det du sei? (Elstad 1977)
Nokre ekspressive spprjesetningar har nektingsadverb:
Kva sa vi ikkje? (Hellesnes 1982)
Kva kunne ikkje dette betydd for byen Oslo, ... ? (Flpgstad 1977)
Hva kunne jeg ikke fortelle om dette! (Faldbakken 1993)
Det ekspressive i spprjesetningar kan ogsa vere svaert avbleikt:
Sier du det, gett! (Solstad 1987)
Bydesetningar med imperativ kan verke litt for direkte, og bruk av andre ut-
trykksmiddel kan gjere oppmodinga mindre patrengjande. (Jf. ovafor om indirekte
talehandlingar 10.1.4.) Derfor kan ogsa spprjesetningar bli brukte til a uttrykkje opp-
modingar:
Har du fyrstikker?
Veit du hvor mye klokka er?
Mor, er du snill og henter et glass? (Askildsen 1957)
Svaert ofte fprekjem modalverbet kunne i slike oppmodingar:
Kan du sende meg saltet?
Kan jeg fa billetten, takk! (Karterudseter 1977)
Kan du ikkje halde opp! (Hoem 1978)
..., kan du vekke lensmannen og det med ein gong! (Hoem 1978)
Oppmodingar uttrykte ved spprjesetningar kan vere meir eller mindre direkte. Nar
tempus i modalverbet blir endra fra presens til preteritum, blir oppmodinga dempa
(jf. 7.3.2.4.4). Adverbiale tillegg som kanskje eller trur du vil ogsa normalt gjere
oppmodinga mindre patrengjande: Kan du opne d0ra, kanskje; Ville du gj0re meg
en tjeneste, tror du?
Spprjesetningar med modalverbet skal kan uttrykkje anten eit spdrsmal eller ei oppmo-
ding: Skal vi ga heim no? kan saleis ogsa brukast om lag med tydinga Ta oss ga heim
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 953
no!’ Eit r0rsleverb kan utelatast etter eit modalverb (sja 7.2.5), jf. Vi skal (ga) heim
no, men dersom vi utelet verbet ga i spdrjesetninga ovafor, kan ho ikkje lenger brukast
som oppmoding, berre som spprsmal: Skal vi heim no? kan ikkje tyde Ta oss ga heim
no’.
10.2.3 Bydesetning
Bydesetningar er ogsa behandla i 7.З.2.4.1.
Bydesetningar har normalt eit verb i imperativ i spisstilling:
Ga ut!
Spis maten din!
Set deg ned!
Fpr verbet kan nektingsadverbet ikketikkje sta:
Ikkje ga enno!
Ikke la henne komme naer ovnen!
Ikke ga! (Faldbakken 1993)
Men nektingsadverbet kan ogsa komme etter verbet:
Ga ikkje enno!
Men si ikke at jeg har sagt no’ (Faldbakken 1993)
I talespraket er det ein tendens til at adverbet kjem fpre verbet, medan skriftspraket
tenderer mot plassering etter verbet. Men tendensen er ikkje saerleg sterk. (Bydeset-
ningar er ogsa ein setningstype som etter sin natur oftast fprekjem i talesprak.)
I mange dialektar kan infinitiv brukast i staden for imperativ i negerte bydesetningar:
Ikkje skrike sa fcelt! I trpndersk kan da infinitivsmerket fprekomme: Du hore te pa
Innhaug, itj a glpm det! (Elstad 1977).
954 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Det fokuserande adverbet bareiberre kan ogsa komme f0r verbet (jf. 9.8.2):
Berre kom!
Bare kom igjen! (Faldbakken 1993)
Etterstilling er mogleg, men har eit litt alderdommeleg eller skriftsprakleg preg: Kom
hit, du bare! Adverbialet vennligst i bokmal kan ogsa komme fpre verbet: Vennligst
skriv tydelig!
Bydesetningar kan ha pro-ordet sd i forfeltet, som viser tilbake pa ei vilkarssetning
eller tilsvarande i ekstraposisjon (laust forfeit) (9.7.1):
Om du vil vere med, sa skund deg!
Nar vinteren er for kald, sa reis til Syden!
- eller ei fpregaande heilsetning:
Er du trpytt? Sa ga og legg deg!
Du er fremdeles i tvil? Sa la vaere!
Forfeltet kan og vere tomt etter ei vilkarssetning i ekstraposisjon:
Om du vil vere med, gi da beskjed sa snart som mogleg
I tilfelle brann, trykk ruta inn!
Fpre setninga kan det og komme eit ledd som viser kven ein talar til (tiltale, voka-
tiv):
Mari, kom hit!
Du, slukk lyset, vaer sa snill!
Bydesetningar har normalt ikkje subjekt. Men dei har eit underforstatt subjekt, nor-
malt ‘du’ (2. person eintal) eller ‘de’ (2. person fleirtal). Det ser ein dels av tydinga
eller bruken, dels av grammatiske forhold som f.eks. refleksiv. I setningar der ver-
bet krev refleksiv utfylling, er det nemleg 2. person eintal eller fleirtal som blir
brukt:
Forsyn deg!
Ta deg sammen!
Set dykk her!
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 955
Eit unntak er la, som kan vere felles oppmoding (til sendar og mottakar): La oss dra
med det samme! Men la kan ogsa vere ei slags «oppmoding» til sendaren sjplv (som
hpgttenking e.l.): Neste, la meg se ... (Bjprnstad 1977).
Eit anna unntak er imperativ med fa: Fa boka!, som i likskap med dei fleste impe-
rativane er ei oppmoding til ein mottakar. Men ettersom mottakaren ikkje har пока
agensrolle for verbet fa (berre om ein oppfattar det som passiv av gi), blir her det
underforstatte subjektet sendaren sjplv, altsa 1. person eintal.
Subjektet kan av og til fprekomme i setninga, i sa fall alltid etter imperativen. Det
gjeld heist i setningar som er uttrykk for forsiktige oppmodingar, gjeme forsikringar,
ikkje befalingar:
Ver du sikker!
Ga du fprst, sa kommer jeg etter
Ver du heller glad til at du slapp fa Hendrik attmed deg (Heggland 1981)
?Forsvinn du herfra!
?Skynd du deg!
I bydesetningar er verbalet nesten alltid usamansett og bestar av ein imperativ. Men
passiv kan fprekomme, og da blir verbalet samansett:
Bli underspkt av ein spesialist!
Bli sett - bruk refleks!
Ein spesiell type bydesetningar er slike som blir innleidde med Ver sa snill e.l. Inn-
leiinga gir uttrykk for eit sterkt pnskje eller ei bpnn, og den handlinga som sendaren
vil skal skje (eller ikkje skje), star i infinitiv etter Ver sa snill:
Vaer sa snill a la meg ifred (Bjprnstad 1977)
Vaer sa snill a holde opp (Christensen 1977)
Etter ver sa snill fprekjem ogsa ein sideordna imperativ: Ver sa snill og vent litt!
Bydesetningar kan og ha tillegg av ei vilkarssetning utan subjunksjon: ... er du snill,
som har som funksjon a dempe oppmodinga:
956 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Betal i kassen, er De snill (Bj0rkelund 1977)
Ikkje ta den tonen, er du snill (Hoem 1978)
Bydesetningar er uttrykk for ulike slags talehandlingar (som gar noko over i kvar-
andre) (jf. 7.3.2.4.1):
- Ordre:
Ga vekk!
Presenter gevaer!
Lukk d0ra!
- Oppmoding/tilrading:
Kjpp norske varer!
Et meir grpnnsaker!
Ta ein konjakk til!
Vennligst ga innover i vogna!
Kom igjen!
- Atvaring:
Ikkje ga ut i gata!
La vaere med det!
- Tillating:
Ver sa god, ta plass!
Kom berre inn!
Vaer sa god, sett igang! (Bjprnstad 1977)
Bare lat som du er hjemme!
- Bpnn:
Hjelp!
Lan meg 100 kroner, ver sa snill!
Gjev oss i dag vart daglege brpd!
Vaer sa snill a la meg ifred (Bjprnstad 1977)
Bruken av imperativ fpreset at referenten for (det utelatne) subjektet, dvs. den som
setninga er retta mot, pa ein mate kan kontrollere handlinga. Verbet er saleis normalt
DEI ULIKE SETNINGSTYPANE 957
av det slaget som tek subjekt med agensrolle. Derfor kan vi ikkje ha imperativar av
fplgjande slag:
*Ver redd!
*Lik henne!
*Ha ny bat!
*Fall ned!
Men imperativen har ogsa andre funksjonar enn dei som er nemnde ovafor. Han kan
brukast til a uttrykkje eit pnskje eller ei vedgaing. Da kan det i gitte kontekstar vere
mogleg a bruke ikkje-agentive verb i imperativ:
Sov godt
Lev vei!
Berre fall ned og sla deg i hel, du!
Imperativ kan pa mange matar samanliknast med eit fokusadverbial (8.6.4.4.3) pa
den maten at han kan ha eit fokusomrade i setninga. Setninga Tap og vinn med
samme sinn! er ikkje ei oppmoding om a tape eller vinne, men om at ein skal gjere
begge delar med same sinn. Imperativen gjeld saleis altsa dette adverbialet og ikkje
verbet. Pa same maten kan nektingsadverbet ikkje komme innafor fokusomradet for
imperativen, og da kan ein ha imperativ i ei nekta setning jamvel om den tilsvarande
positive imperativen ikkje kan brukast. Ikkje fall ned! er mykje meir naturleg enn
*Fall ned! fordi det er ei oppmoding om a passe pa eller gjere noko slik at ein ikkje
fell. Ikkje sov i timen! er ei oppmoding om aktivt a halde seg vaken. Logisk sett er
det dermed nektinga som star i imperativ, ikkje imperativen som er nekta.
Setningar som Tenk at vi vann! er formelt bydesetningar, men fungerer mest som utrop.
Tenk har her avbleikt tyding, og setninga gir uttrykk for at noko er uventa. Setningar som
Tenk om vi kunne dra dit! Tenk hva som kunne ha skjedd er uttrykk for noko hypotetisk.
I setningar med Tenk om ... er det ofte tale om noko som er pnskjeleg: Tenk om det
vart fred pa jorda!, men ikkje alltid: Tenk om vi kjem for seint!
958 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
10.3 Setningsfragment
10.3.1 Oversyn og avgrensing1
Setningsfragment er normalt ytringar som ikkje har dei npdvendige ledda som
skal til i ei setning. Som npdvendige ledd i ei setning reknar ein subjekt
og det finitte verbalet. I bydesetningar reknar ein berre verbet som npdvendig
ledd.
Det har vori ulike meiningar om ytringar som Kom inn! skal reknast for setningar eller
ikkje. Dei blir her oppfatta som setningar, sj01v om dei ikkje har subjekt, ut fra det syns-
punktet at det er normalt ved imperativ at subjektet ikkje er uttrykt. I andre setningsty-
par er det derimot normalt at subjektet finst, og vi reknar det derfor som utelati om det
ikkje finst.
Det betyr at desse ytringane er setningar:
Eg kjem i morgon
Kom hit!
I 1905 vart unionen opplpyst
Men desse ytringane er setningsfragment:
Kjem snart!
Du her?
Kvifor det?
Kvinne slatt ned i Storgata
Adgang forbudt
Hei!
Ja.
Det er ikkje nok at ytringa inneheld eit finitt verb. Det finitte verbet ma utgjere
eller vere del av verbalet pa pvste niva, dvs. ikkje vere verbal i ei leddsetning. Derfor
er desse ytringane ikkje setningar (men dei inneheld ei setning kvar):
1 Grundvig 1995 er ein grundig studie over setningsfragment som har vori nyttig for dette kapitlet.
SETNINGSFRAGMENT 959
Prinsessa som ingen kunne malbinde
Dette fordi tida krev det
Setningsfragment kan ogsa vere ein del av ei ytring, nemleg det som kjem f0re ei
hovudsetning (eller eit anna setningsfragment). (Setningsfragmentet er kursivert.)
Takk og lov - det gjekk bra til slutt!
Na, du kjenner ham igjen? (Askildsen 1957)
Himmel, hva skal du med en almindelig student? (Running 1982)
Jau, sant nok, det hadde alle dagar vore sj0en med han (Heggland 1981)
Hei, Grete!
Dei fleste av desse setningsfragmenta kan ogsa vere eigne ytringar, dvs. utskilde med
stort skiljeteikn:
Takk og lov! Det gjekk bra til slutt!
Na? Du kjenner ham igjen?
Setningsfragment kjem sjeldan etter hovudsetning. Det som kjem etter sluttfeltet i ei
hovudsetning, reknar vi med er i ekstraposisjon (dvs. i setninga) og ikkje eit eige set-
ningsfragment. Det gjeld f.eks. det som er kursivert i desse eksempla:
Det gjekk jo bra, heldigvis!
Du visste det, ikke sant? (Alnaes 1977)
Han er d0d no, ja (Sagen 1976)
Det er nok, David (Askildsen 1957)
Du bare sto her liksom, hva? (Askildsen 1957)
Desse ledda er tettare integrerte i hovudsetninga og blir sjeldnare skilde ut med stort
skiljeteikn.
Setningsfragmenta er i prinsippet av to slag, setningsemne og setningsekvivalentar.
Setningsemne er setningsfragment som vantar eitt eller fleire ledd pa a bli setningar,
dvs. at ledd er utelatne, som i f.eks.:
Kjem snart!
Kvinne slatt ned i Storgata
960 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Setningsekvivalentar er setningsfragment som det ikkje er naturleg a rekne som ufull-
stendige setningar, slik som f.eks.:
Brann!
Hei!
Ja.
I praksis er det ikkje alltid lett a skilje setningsemne fra setningsekvivalentar. Ei ytring
som Kva da ? er fullstendig nok som eit motspprsmal (til f.eks. Vi md kjppe noko til henne),
og kunne derfor seiast a vere setningsekvivalent. Men spprsmalet kan ogsa byggjast ut
til ei full setning {Kva skal vi kjppe, da?), og det tyder pa at vi har eit setningsemne.
For a unnga nokre av desse problema vil vi kalle bade setningsemne og setnings-
ekvivalentar setningsfragment. Dermed blir sondringa mellom dei to typane ikkje sa
viktig. Dessutan vil vi seie at det finst prototypiske setningsemne og setningsekviva-
lentar, men at det finst mange overgangsformer.
Det kunne ogsa vere grunn til a ta med blant setningsfragmenta eksempel som
Hvis du vil
Om du ikke forsmar (Vik 1978)
Siden du har fatt sann brahast (Vik 1978)
nar dei star som sjplvstendige ytringar. Det kan her seiast at berre leddsetninga star att
fra ei fyldigare setning, f.eks:
Hvis du vil, sa gjpr vi det
Pa den andre sida er det andre ytringar som har form som leddsetningar, eller bestar av
frasar som inneheld leddsetningar, men som gjeme star aleine:
At du vil!
Sa fin ho er!
Mellom desse gruppene er det ikkje lett a skilje, og vi reknar derfor ingen av desse med
til setningsfragmenta.
SETNINGSFRAGMENT 961
10.3.2 Setningsfragment som sj01vstendig tekst
I mange tilfelle star setningsfragmenta som sjplvstendige tekstar.
Pa skilt o.l. kan det sta opplysning om kva slags ting eller stad som skiltet er festa
pa, eller som finst naer skiltet. Og det som star, er da oftast ein substantivfrase: Blind-
veg-, Utgang-, Gatekjpkken; Hotell; Utsyn; De Sandvigske Samlinger; Eidfjordtunne-
len; Badeplass-, Skole.
Pa emballasje finn ein ofte opplysningar om kva slags vare som er inni, ogsa det
oftast substantivfrasar: Smpr; Frityrsteikt torsk’, Farge-TV-, Griegs konsert i a-moll.
Det kan ogsa vere pa tingen sjplv: Volvo 460. Titlar pa bpker refererer ogsa til seg
sjplv: Dinas bok-, Nynorskordboka; Troms0-guide; Adressebok.
Pa skilt og pa tingen sjplv kan ein elles finne opplysningar av mange slag, men
ofte om noko som har ein relasjon til tingen eller staden sjplv. Det kan vere kven
som eig tingen (Hans Hansen), kven som skal ha tingen (brevet, pakken) (Til Kari
Berg), kven som har laga tingen (E. Munch), kva ein kan oppieve pa staden (Utstil-
linga «Noreg i arbeid ogfest»-, Konsert-, Utsalg.) o.l. I desse tilfella er det oftast ein
substantivfrase.
Det er ogsa eit utal av andre slags opplysningar som finst pa skilt o.l., ogsa da
ofte substantivfrasar: Frisor; Spiseplikt. Men det kan ogsa vere adjektivfrasar som
fortel om eigenskapar ved staden eller tingen: Lukket, eller substantivfrasar der den
viktige informasjonen ligg i adjektivet: Smal veg-, Saktefart. Det kan ogsa vere fleir-
ledda uttrykk som har eit meir proposisjonsliknande innhald. Dei kan ha karakter av
atvaringar: Tilgjenge forbade; Uvedkommende ingen adgang, eller oppmodingar: Til
leie-, Alle varer nedsatt!, eller andre typar informasjon: Fagemes 150 km; Produsert
i Norge.
10.3.3 Setningsfragment i skriftlege tekstar
I skriftlege tekstar fprekjem setningsfragment svaert ofte som titlar pa bpker, artiklar,
brosjyrar o.l.:
Norsk grammatikk
Det store spelet
Verdens Gang
962 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Hennes kjaerlighet
Bruksanvisning
og i overskrifter i aviser og blad:
Kvinne drept pa E6
Norge og Island i fiskekrig
Statsrad ut mot pressa
og i skjema o.l.: Namn. Adresse. Personnummer.
Inne i tekstar fprekjem elles setningsfragment ofte som attgiving av talesprak, isasr
i dramatekstar, men ogsa i romanar, noveller, avisreferat m.m. (Sja nedafor om set-
ningsfragment i talesprak.) Men ogsa utanom slik direkte attgiving av talesprak er
setningsfragment ikkje uvanleg, isaer i skjpnnlitteratur:
Der vart stumt. Ein uventa stans. Noko som ikkje hadde namn. (Vesaas 1957)
Jeg venta en time. Ringte sa Lillehammer sjukehus igjen, og fikk beskjed
(Solstad 1987)
Ei spesiell form for setningsfragment kan fprekomme nar eit setningsinnhald blir
gjengitt med det(te)-.
Han vart sa sur. Og det berre fordi eg sa han var for tjukk!
Dette ifplge en prognose for oljeproduksjonen i Nordsjpen som det britiske
konsulentfirmaet Wood Mackenzie har laget (Aftenposten 1994)
Elles fprekjem setningsfragment ofte i scenetilvisingar:
Stua i en liten leilighet. Et spisebord dekket til fire. En liten sofagruppe med
en lenestol, og et lite bord i teak der det star en flaske sherry og fire glass. TV.
En bokhylle med noen bpker og et stereoanlegg. (Hagerup 1993)
Elles finn ein i skrift dei fleste av dei typane av setningsfragment som er mest typiske
for talesprak, og som er omtala nedafor.
SETNINGSFRAGMENT 963
10.3.4 Setningsfragment i talesprak
I talespraket kan setningsfragment ha ulike funksjonar, slik vanlege ytringar ogsa
kan. Men nokre funksjonar er relativt sett meir vanlege i setningsfragment enn
elles:
Setningsfragment har emotiv funksjon nar dei primaert gir uttrykk for kjensler hos
talaren: Au! Huff!
I mange hpve er setningsfragmentet ein inteijeksjon (sja nedafor).
Setningsfragment har pragmatisk funksjon nar dei blir brukte til a innleie, avslutte
eller oppretthalde og regulere samtalar: Hallo! God dag! Morn, mom! Kjcere tilhtfi-
rere! Farvel. Hei!
Pragmatisk funksjon har ogsa setningsfragment som nemner den sendaren vil ha
kontakt med: Kari! Du! Kelner! Pus! (Denne funksjonen kan ogsa kallast vokativ
funksjon.)
Pragmatisk funksjon har ogsa sakalla tilbakekoplingssignal. Det er ytringar, oftast
svaert korte, som ein mottakar ytrar for a fortelje at han eller ho er med i samtalen,
som i Bs replikkar her:
A. Du?
B. Ja
A. Det er flott ver om dagen, gitt
B. M-m, jada
A. ... Og sa reiste vi over Sognefjellet. Der er det jo sn0 nesten aret rundt
B. M-m
A. Og midt oppa fjellet, sa mptte vi Knut og Liv, grannane vare. Pussig
B. Ja-a
Bortsett fra Bs andre replikk, som kan tolkast som eit vanleg svar, tener Bs ytringar
mest som tilbakekoplingssignal, som viser at В er med i samtalen og skjdnner (eller
least skjpnne) kva A seier.
Nokre setningsfragment er knytte til spesielle situasjonar: Takk for maten! Vei
bekomme! I like mate. Til lykke med dagen! Lykke til! Gratulerer! Kondolerer. Skal!
Neste! God tur! L0ype! Klar -ferdig - ga! o.a.
(Setningsfragment kan ogsa ha imitativ funksjon, sja nedafor under interjeksjo-
nar.)
964 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
I dialogar er setningsfragment svaert vanlege. Ofte bestar ein replikk berre av den
nye informasjonen, mens den kjende informasjonen ligg i replikken (replikkane) fpr.
Dette ser ein tydeleg i svar pa spprsmal med spprjeord:
A. Kvar skal de feriere i sommar, da?
B. Pa fjellet
A. Hvem skal vaere med deg?
B. Anne
Ogsa svar pa setningsspprsmal er ofte setningsfragment, sidan svaret kan vere eit
enkelt svarord:
A. Er ho i den raude kjolen Marit Berg?
B. Ja.
Svaret kan ogsa vere eit svarord som saman med ei setning dannar ei ytring:
B2 . Nei, det er LISE Berg
Ogsa spprsmal som blir stilte for a fa oppklart noko i ytringa fpr, er ofte setnings-
fragment. Det kan vere spprsmal til heile ytringa:
A. Han er ein anarkoliberalist
B. Kva? (= ‘Kva sa du?’)
Eller spprsmalet gjeld eit ledd i ytringa:
A. Eg har med noko til deg
B. Kva da? (= ‘Kva har du med til meg?’)
A. Vi dreg snart
B. Nar da?
A. Jeg reiser bort noen dager
B. Hvorfor det?
SETNINGSFRAGMENT 965
Det er ikke det jeg mener. / Hva da? (Askildsen 1957)
Du har flyttet, sa han. I Hvorfor det? (Christensen 1977)
Forsvant? / Ja - eller gikk sin vei, da. / Og hvor da? (Staalesen 1989)
I dei fleste slike spprsmal star eit sp0rjeord saman med da. Etter hvorfor\korfor/kvifor
far vi i staden oftast det. Kvifor da ? er ogsa ei mogleg у tring, men i andre samanhengar.
A. Han gjorde det ikkje fordi han var lei henne
B. Kvifor da?
Kvifor da ? blir gjeme brukt nar ein grunn er benekta, og talaren sp0r om den rette grun-
nen.
Spdrsmalet kan og vere kvifor samtalepartnaren har sagt det som han eller ho har
sagt. Da sppr ein gjeme med hvordan\korleis det?
A. Du er naiv
B. Hvordan det? (= ‘Hvorfor sier du det?’)
Det er det at Hege er ikkje som ho var fpr, og det er di skuld. / Korleis det?
(Vesaas 1957)
Har du ingen kamerater du bryr deg om a vaere sammen med? I Hvordan det?
(Askildsen 1957)
Ogsa kvifor det kan brukast pa same maten som korleis det:
Er han snill? / Ja. Hvorfor det? (Askildsen 1957)
Spdrsmalet Tzvalkva sa? gjeld kva for slutningar ein skal dra av det den andre har
sagt:
A. Det er snart berre ein manad til eksamen
B. Og kva sa? (= ‘Og kva skal eg gjere med det?’)
De ser vei at eg blir attliggande. Mannen svara uvillig: - Ja, kva sa?
(Vesaas 1957)
966 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Eit anna setningsfragment med sp0rjeord er kvifor ikkje (det)? Det kan vere eit spprs-
mal, ofte etter ei setning med nekting, der ein er ute etter ei arsak:
A. Jeg vil ikke begynne pa den skolen
B. Hvorfor ikke? (eller: Hvorfor det?) (= ‘Hvorfor vil du ikke begynne pa den
skolen?’)
Og jeg har ikke saerlig lyst til a se deg og far heller. I Men hvorfor ikke det?
(Larssen 1990)
Ein annan bruksmate er nar talaren sluttar seg til handlinga som blir nemnd like f0re,
ofte ei framtidig handling som er nemnd av samtalepartnaren:
A. Jeg skal ta meg en lang ferie snart
B. Ja, hvorfor ikke?
Ein liknande funksjon har setningsfragment med kvifor ikkje + infinitiv. Kva ein b0r
gjere, er da uttrykt i sjplve infinitivsfrasen:
Kvifor ikkje male huset raudt?
Hvorfor ikke begynne der alle spor slutter, - ? (Faldbakken 1993)
Same slags oppmoding kan, men treng ikkje liggje i ei setning med finitt verb: Kvifor
malar du ikkje huset raudt?
Ei tilsvarande ytring utan ikkje blir gjeme brukt omvendt, som ei oppmoding om at
handlinga som ligg i infinitiven, ikkje b0r eller burde ha blitt realisert:
Kvifor male huset no?
Hvorfor bruke sa mye penger pa det t0vet?
Sa hvorfor snakke om det? (Jacobsen 1992)
Hvorfor ga til m0tet om Sebastian? Hvorfor ikke bare sta opp, pakke og ta
fprste fly tilbake til havnen og glasset med pastis? (Carling 1991)
Eit vanleg setningsfragment er ogsa Kva med x? Det kan ha fleire bruksmatar, og
konteksten vil som regel fortelje kva meininga er:
Kva med litt kaffe? (= ‘Har du lyst pa litt kaffe?’)
Han ser seg om etter ein mogeleg partnar. Kva med henne der? (Sagen 1976)
SETNINGSFRAGMENT 967
«Hva med onkel Harry?» sa jeg. «Harry?» sa mor. «Hva mener du?» «Hva har
dere tenkt a gjpre med onkel Harry?» (Larssen 1990)
Ut over desse typane av setningsfragment, som har saereigne bruksmatar, fprekjem
ogsa andre slags setningsfragment ofte i dialogar. Ledd som inneheld kjend informa-
sjon, f.eks. subjektet, er da oftast strokne, medan den nye informasjonen star att:
«Klart du er ungen var for det,» lo Helga (Tusvik 1993)
- Hva holder du pa med? - Ferie. Skriver. - Hvilken av delene? - Aner ikke
enna. - Alene du ogsa? - Har venner i Roma som jeg bespker, 10y jeg
(Rpnning 1982)
- Typisk, utbrpyt Mork & Muggerud. Kommer sist og gar fprst! Holder lange
brautende taler! Hprer ikke engang hva andre har a si! Kommer og gar! Fra det
ene til det andre! Stokk dpv! (Solstad 1987)
Dei setningsfragmenta som er nemnde ovafor, fprekjem ogsa i skrift nar ein gjengir
tale. I tillegg finst det i talesprak ogsa andre typar, knytte til fenomen som avbrott,
oppatt-takingar, pausesignal o.l., men dei fprekjem sjeldan i skrift.
10.3.5 Interjeksjonar
Ein ordklasse har som sin prototypiske funksjon a vere setningsfragment, nemleg
interjeksjonane.
Interjeksjonane har oftast ein eller fleire av desse funksjonane:
- Emotiv funksjon
- Pragmatisk funksjon
- Imitativ funksjon
Mange interjeksjonar har emotiv funksjon. Det inneber at dei primaert blir brukte til
a gi uttrykk for kjensler av ulike slag.
Det kan vere uttrykk for glede: a!, hurra!, smerte: au!, for ubehag: (h)uff!, for
avsky: cesj!, fyl, for beundring: oi-oi!, for overtasking: j0ss!, for irritasjon: a(h)!, for
968 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
st0tte (oftast iidrett): heia!, forros: bravo!, for a bagatellisere noko: pytt(-pytt)! m.m.
P0h! er normalt uttrykk for at det samtalepartnaren seier, er t0vete, og/у/ kan vere eit
uttrykk for klandring. Hm kan vere uttrykk for skepsis eller ettertanke (og kan ogsa
vere tilbakekoplingssignal, sja ovafor). Nokre interjeksjonar gir uttrykk for argskap,
sinne eller raseri: s0ren, fa(nd)en!
Au! Slipp meg! (Larssen 1990)
Vi er i Sverige, hipp hurra! (Angell 1991)
TEsj! Lawrence rynket foraktelig pa nesen. - Demokratisk svada
(Karterudseter 1977)
P0h, det var i gamledager, det! blaser Siri (Nilsen 1982)
Fy flate, for ei illsint dame! (Vik 1991)
Fyterakkem, sier Yngve. Det er det verste jeg har h0rt (Vik 1991)
Han ble pakjprt av en trikk. Midt i byen. J0ss, sier Haakon (Vik 1991)
Eksempla som er nemnde her, er interjeksjonar som er konvensjonaliserte. Det inne-
ber at dei har ein relativt fast bruksmate i norsk. Ut over desse konvensjonaliserte
uttrykksmidla kan talaren gi uttrykk for kjensler med eit utal av andre lydlege middel,
som pa ulikt vis blir gjengitt i skrift (f.eks.: A. hu, for enfcel bror (Larssen 1990)).
Men nar dei ikkje har ein fast bruksmate, fell dei utanom det regelbundne, som gram-
matikken skal beskrive.
Inteijeksjonane med pragmatisk funksjon er slike som primaert er knytte til kom-
munikasjonssituasjonen. Ei viktig gruppe er svarord. Det er fyrst og fremst ja, nei
og joljau, men ogsa tja, tjo, m-m som kan ha slik funksjon.
Ja blir prototypisk brukt som svarord for a bekrefte den underforstadde bodskapen
i ei utsegn eller eit spprsmal, medan nei blir brukt for a avkrefte den same bodskapen
(jf. 10.2.2.2 og 13.5):
A. Er han heime?
Bl: Ja (, han er heime)
B2: Nei (, han er ikkje heime)
Jo\jau blir brukt for a uttrykkje at ein er einig i.den underforstadde bodskapen nar
spdrsmalet eller utsegna inneheld ei nekting. Det kan ogsa brukast nar det ligg npling
eller varsemd i svaret:
SETNINGSFRAGMENT 969
A. Er han ikkje heime? (Underforstatt: Han er vei heime)
Bl. Nei, han er ikkje heime
B2. Jan, han er heime
Hun er interessert i deg, vet du det? /1 meg? Tpv. I Jo (Jacobsen 1992)
Vil du ha litt a drikke? / Jo, takk, litt kanskje
Kor det gar me’ ‘an? / Jau, berre bra (Sagen 1976)
- Hvor var vi henne, spster? / Jo, ved den nye ryggen (Bj0meboe 1957)
«Har du vaert i byen hele tiden?» / «Mer eller mindre. Enn du?» / «Jo, iallfall
siden 1970» (Staalesen 1989)
Ogsa ja og nei kan innleie, ytringar utan at dei uttrykkjer direkte stadfesting eller
nekting av ytringa f0re:
Ja, sa far vi vei ga da
Nei, na far vi dra
Men ogsa her har svarorda noko att av si grunntyding. For ja bruker ein heist nar ein
vil bekrefte noko som er sagt f0r, eller berre ligg i situasjonen. Om ein seier Ja, sd
far vi vei ga da, har det truleg vori nemnt f0r eller ymta pa at vi burde ga, men nar
ein seier Nei, nd far vi dra, er det heist nar det ser ut til at dei andre ikkje viser teikn
til a dra.
Ja kan ogsa sta etter eit ledd i laust forfeit: Kari ja, henne er det lenge sidan eg
har sett. Ei slik ytring er naturleg etter at nokon har nemnt Kari, og ja er naermast eit
uttrykk for ein aksept av at ho skal inn igjen som tema i samtalen.
Nei (og nei, nei) kan ogsa vere eit uttrykk for kjensleutbrot: Nei, har du vunnet i
Lotto, sier du?
Eit anna ord enn svarordet joljau er setningsadverbet jo, som vi finn i f.eks. Ho har jo
drivi med dette i alle dr. Pa bokmal har desse orda same form, men pa nynorsk er dei
altsa ulike.
Kva slags bodskap som ligg i eit spprsmal eller ei utsegn, gar ikkje alltid tydeleg
fram av setninga sjplv, men kan liggje i konteksten eller situasjonen:
970 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
A. Hva skal du gjpre i ferien da?
В1. Nei, vi skal bare ta noen smaturer rundt omkring
B2. Jo, det skal jeg si deg - vi skal til Island i ar
Spprsmalet inneheld eit spdijeord og skulle normalt ikkje fa eit svarord i svaret. Men
i spprsmalet om kva ein skal gjere i ferien, ligg det pa ein mate underforstatt eit anna
spprsmal, nemleg om В skal gjere noko interessant eller spennande i ferien, og det
er det В svarar nei eller jo pa.
Tja fungerer som eit tvilande ja, og tjo som eit tvilande jau. M-m kan fungere som
svarord pa same maten som ja-.
Veit du kva dette er? Tja, seier Selmer Hpysand og dreg pa det, som han har
det for vane (Flpgstad 1977)
Han er i BBC? / Mm (Rpnning 1982)
«Har du to, Camilla?» I «To - pa hver?» / «Mhm» (Staalesen 1989)
I tillegg til dei enkle svarorda ja, nei, jau finst det variantar av desse. Vokalen i
svarorda kan bli dregen ut, svarordet kan dublerast (jaja, neinei), eller det kan vere
forledd i samansetjingar (jada, joda, jaha, neimen, jasd o.a.). At vokalen er forlenga,
kan tyde pa uvisse eller npling. Dublerte svarord og samansetjingar med -da har om
lag same funksjon som det tilsvarande enkle svarordet:
Blir dere med? /(...) Nei-i. Jeg sa at jeg skulle komme hjem til middag
(Faldbakken 1993)
- Ja-ja -«, sa han, og gjespet. - Mange takk for praten og skjenken!»
(Karterudseter 1977)
- Far du det med? ropte far. - Jada, det blir helt strpkent (Faldbakken 1993)
Andre samansetjingar og frasar med svarordet som kjeme har litt varierande funk-
sjonar: ja visst uttrykkjer sterk bekrefting, ja vel (javel) kan uttrykkje aksept, jasd
(ja sa) kan uttrykkje forundring, og bade ja vel ogjasd kan fungere som tilbakekop-
lingssignal i samtale. Neimen/ncemen uttrykkjer heist overtasking.
- Han er reist for lenge sidan, sa jenta tvert. - Jasa, er han reist (Sagen 1976)
Og som dei sto eg med lua i handa og lut nakke og sag ned og sa ingenting.
(Eller: Javel! Akkurat, ja! Nettopp! Stemmer det! Sa sant som det er sagt!)
(Flpgstad 1977)
SETNINGSFRAGMENT 971
Dette er min jobb, skjbnner De? Javel (Alnaes 1977)
Neimen er det du, Gunvor? (Sagen 1976)
Jam(m)en (ja menn) er heist a rekne for adverb ettersom det kan sta pa dei plassane
setningsadverbial star (8.4.4.2): Her ser det jammen meg ut som eit bomba horehus
(Flpgstad 1977); du husker jamen godt (Faldbakken 1993); Jamen er du sta! (Stigen
1957). Jam(m)en forsterkar da innhaldet i ytringa. Men jamen kan ogsa brukast som
synonymt med ja + men: Jamen hvor har du vcert, Liv - (Johannessen 1957). - Ogsa
neimen kan fungere som setningsadverbial: Jeg har neimen ikke til bussen en gang
(Faldbakken 1993).
Ein munnleg slang-form av ja er jepp, og ei tilsvarande for nei er niks:
«Men bandet var forlengst opplpst da dere ...» «Jepp» (Staalesen 1989)
Mannfolk til sjps? Niks, uttalte tillitskvinnen (Brantenberg 1977)
Ogsa enkeltord fra andre ordklassar kan fungere som svar: kanskje, muligens, sikkert,
akkurat, rett/riktig, vei, neppe, alreit, ok o.a.
Andre interjeksjonar med pragmatisk funksjon er slike som er brukte til a begynne
ein samtale e.l.: hei, hallo, mom-morn, eller til a avslutte ein samtale: hei, morna,
farvel, eller for a halde samtalen i gang. Ord som ja, jo, m-m kan vere informative
svar, men kan ogsa vere uttrykk for at ein er merksam pa det som den andre seier.
(Sja ovafor om tilbakekoplingssignal.) Hysj! er uttrykk for eit 0nskje om at nokon b0r
vere stille, og har denned bade emotiv og pragmatisk funksjon. Psst! kan ein bruke
for a gjere nokon merksam pa seg.
Nokre interjeksjonar er knytte til spesielle situasjonar eller kontekstar: skal, givakt,
amen o.a.
Pragmatisk funksjon har ogsa ord som blir brukte ved tiltale til dyr: ptro!, fola!,
giss-giss! Desse har ogsa delvis imitativ funksjon.
Interjeksjonar som er ei slags etterlikning av lydar, har imitativ (eller onomato-
poetisk) funksjon. Det gjeld bl.a. etterlikningar etter dyrelydar: mp, bee, mjau, voff,
npff, kykeliky, pip-pip, men ogsa andre lydar: haha, pang, svisj, plask, br-r-r osv.
Teikneseriar har ofte imitative setningsfragment.
Na hamrer det inne i brystet. Dunk. Dunk. DUNK (Angell 1991)
Han trekker i snoren - pling. Vognfpreren klemter med fotklokken - klang
(Angell 1991)
972 HOVUDSETNINGAR OG ANDRE YTRINGAR
Vrenger av dere klaeme, (...) springer ut pa svaberget og - plask plask plask
(Angell 1991)
Men han kan ikke vaere synderlig musikalsk, for sangen hans er bare bias og
pip og brum - hum hum - ho ho - hum hum (Stigen 1957)
«Ouff!» 10d det tungt gjennom dpren, som nar en melsekk treffer gulvet fra
stor hpyde (Staalesen 1989)
Slike etterlikningar er ikkje reine gjengivingar av lydar (om no det er mogleg), men
etterlikningar som er meir eller mindre konvensjonaliserte, for spraka har ulike matar
a skrive slike lydar pa.
Sprakleg gjengiving av noko som ikkje er lydleg, er vips og bums, som er uttrykk for
rask rprsle: I det samme du skal lukke den rundt en reke - vips - har den gjort et byks
pa nesten en halv meter (Angell 1991).
Litteratur til kapittel 10:
Talehandlingar er dr0fta i bl.a. Engh 1977b og Vagle m.fl. 1993.
Grundige studiar over spdijesetningar (i svensk) er Engdahl 1986.
Spprjesetningar med kl0yvd (diskontinuerleg) sp0rjeledd er behandla i Lie 1982b
og spprsmal i utbrytingssetningar i Lie 1978a.
Spprsmalstypen Ka du trur? er dr0fta i bl.a. Taraldsen 1985, Afarli 1986 og Lie
1992. Ein annan talemalsvariant av delspprsmal er dr0fta i Fretheim 1976c. Ein dia-
lektal bruk av setningsspprsmal som delspprsmal er dr0ftai Endresen 1985, Bull 1987
og Midtgard 1995. Sprvestlandske setningsspprsmal med om er dr0fta i Lie 1992 og
Enger1995.
Syntaksen i bydesetningar er dr0fta i Fretheim 1979b, Faarlund 1985, Hansen
1974b og 1986. Berkov 1993 behandlar ulike matar a oppmode pa.
Saari 1983 og Lilius 1990 drpftar avgrensing av setningsfragment overfor ledd i
laust forfeit.
Utelating av setningsledd i talemal er drpfta i Wiggen 1975. Nikula 1985 tek for
seg setningsfragment pa skilt o.l. Interjeksjoner er tema i bl.a. Askedal 1983. Svarord
er drpfta spesielt i Haugen 1986.
Leddsetningar
11.1 Ailment
Eit typisk trekk ved alle menneskelege sprak er at eit innhald som kan uttrykkjast
som ei setning, ogsa kan uttrykkjast som del av ei stprre setning:
Du stod til eksamen
Eg er glad for det
—> Eg er glad for at du stod til eksamen
Ei slik underordning kan i prinsippet takast opp att uendeleg mange gonger, slik at
nye setningar stadig kan bli fpydde inn i andre setningar:
Kjenner du den jenta [som eig hunden [som jaga katten [somfangamusa [som at
osten [som mor hadde kjppt i den butikken [som ligg i den gata [som ....]]]]]]]
Men slike komplekse setningar finst ikkje berre i regler av dette slaget. Dei er ogsa
del av autentisk sprakbruk:
Fordi det er sannsynlig at ikke alle fornaermede pnsker a informeres videre,
foreslar utvalget at det vurderes utarbeidet et skjema som gir en oversikt over
den informasjon fornaermede kan fa dersom han pnsker det (NOU 1992)
Saleis set ikkje grammatikken пока grense for kor mange gonger ei ny setning kan
fpyast inn (eller for kor lang ei setning kan vere i det heile). Avgrensinga ligg hos
sendaren og mottakaren og i sjplve kommunikasjonssituasjonen.
Den setninga som leddsetninga er ein del av, kallast oversetning. Oversetninga
kan vere anten ei hovudsetning, eller ho kan sjplv vere ei leddsetning, som i eksempla
ovafor. Leddsetninga er alltid ein del av oversetninga, ikkje noko som kjem i tillegg.
974 LEDDSETNINGAR
Fjemar vi leddsetninga, star vi altsa ikkje att med oversetninga, men med ein rest av
oversetninga. Akkurat som andre setningsledd, er leddsetninga ein (nddvendig eller
valfri) del av setninga.
Eg er glad for at du stod til eksamen
Leddsetning
Oversetning
Likevel er det stor forskjell pa kor godt integrert eller kor «djupt» underordna ei
leddsetning kan vere. Ei leddsetning kan t.d. vere del av ein adjektivfrase som star
som predikativ i oversetninga: Den nye bilen var sa stor at han ikkje gjekk inn i
garasjen. Ho kan ogsa utgjere eit npdvendig setningsledd, som f.eks. objekt til verbet
seie: Ho sa at det var for seint. Utan eit slikt ledd ville setninga bli ugrammatisk.
Pa den andre sida kan leddsetninga komme som eit fritt adverbial, naermast som eit
tilskott eller ein ettertanke: Du kan jo sende meg et kort, hvis du far tid. Men ogsa i
slike tilfelle er leddsetninga ein del av oversetninga.
Leddsetningar og (i noko mindre grad) infinitivskonstruksjonar er typiske «tunge»
ledd, og dette verkar inn pa plasseringa av dei. Hovudregelen er at leddsetningar og
infinitivskonstruksjonar star til slutt i den frasen dei er ein del av, anten det er ein
verbfrase eller t.d. ein substantivfrase:
Jeg har hprt ganske nylig at reglene skal endres
en professor i litteratur som ingen har hprt om
Her star leddsetninga at reglene skal endres som objekt til hprt, men ho star ikkje pa
den vanlege objektsplassen like etter verbet; i staden kjem ho til slutt i oversetninga,
etter adverbialet ganske nylig. Relativsetninga som ingen har h0rt om star til profes-
sor, og ikkje til litteratur. Leddsetningar som er ein del av ein substantivfrase, kan
ogsa sta sist i setninga sjplv om resten av frasen ikkje gjer det. Pa den maten far vi
delte frasar (jf. 3.3.5 og 9.7.2): Eg m0tte ein gammal venn i gar som eg ikkje hadde
sett pd mange dr (i staden for ... ein gammal venn som . . .).
Som vi har sett, kan ei leddsetning uttrykkje same innhaldet som ei hovudsetning.
ALLMENT 975
Men eit setningsinnhald kan ogsa uttrykkjast pa andre matar, som ved ein infinitivs-
konstruksjon eller ved ein substantivfrase:
Eg er svaert glad for at eg vart invitert
Eg er svaert glad for a bli invitert
Eg er svaert glad for invitasjonen
I dette kapitlet skal vi sja pa underordna ledd som har form av ei leddsetning, ein
infinitivskonstruksjon (med a) eller ein objektsinfinitiv (utan a). Desse tre typane
er eksemplifiserte nedafor:
Gustav liker at Else synger
Gustav liker a synge
Gustav hprte Else synge
Vi vil ikkje rekne leddsetningar og infinitivskonstruksjonar som frasar i eigentleg
meining, ettersom dei ikkje har nokon kjeme. Det dei har felles, er eit innleiarord,
oftast ein subjunksjon. Dei fungerer likevel som frasar i ei setning, og dei har ogsa det
til felles med frasar at dei kan ha eit adverb fpre seg. Dette adverbet blir da staande
fpre subjunksjonen, pa same maten som det kan sta fpre ein vanleg frase i funksjon
som setningsledd:
Nettopp fordi svaret kom sa seint, rakk vi ikkje a reagere (jf. Nettopp derfor
rakk ...)
Bare at du kunne si noe slikt, er ille nok
Du skal rope, ikkje nar det smell, men fpr det smell
Jeg vil ikke se Georg mer, bare sa det er klart! (Larssen 1992)
Leddsetningane er svsert ulike bade med omsyn til oppbygging og funksjon. Vi kan
for det fyrste skilje mellom implikative og eksplikative leddsetningar. I implikative
setningar er det ein tom plass eller ei opning som pa ein mate er representert ved eit
ledd utafor setninga (eller eventuelt fyrst i leddsetninga, sja 11.3.1.3), og som set-
ninga dermed knyter seg til. Det finst altsa eit fellesledd, som har ein funksjon bade
inne i leddsetninga og utafor:
Eg har nettopp lesi den boka som du gav meg (= eg har lesi boka + du gav meg
boka)
976 LEDDSETNINGAR
Her er fellesleddet representert ved boka i oversetninga, og ved den tomme plassen til
slutt i leddsetninga, der leddet boka er underforstatt. Fellesleddet er altsa ei abstrakt
eining som er representert to stader og pa to matar: som eit rpynleg sprakleg uttrykk
og som ein «tom plass» der noko kan tolkast inn.
Eksplikative leddsetningar er setningar utan eit slikt fellesledd: Eg ville bli svcert
glad viss du gav meg boka.
11.2 Eksplikative leddsetningar
Desse kan delast i to typar pa grunnlag av innleiarord og funksjon. Den eine gruppa
er nominate leddsetningar. Dei er innleidde av subjunksjonane at, om eller eit sppr-
jeord, og fungerer som nominate leddtypar. Infinitivskonstruksjonar innleidde av d
og objektsinfinitivar (utan d) blir og rekna hit. Den andre gruppa er adverbiale ledd-
setningar, som er innleidde av diverse andre subjunksjonar.
11.2.1 Nominale eksplikativsetningar
Dette er leddsetningar og infinitivskonstruksjonar som kan fungere som nominate
leddtypar, dvs. som subjekt, direkte objekt (sjeldan indirekte objekt), predikativ, som
utfylling til preposisjon, og dessutan i nokre andre funksjonar som vi kjem tilbake
til. Nominale leddsetningar og infinitivskonstruksjonar har mange eigenskapar fel-
les, derfor behandlar vi dei saman i dette underkapitlet. Pa formelt grunnlag kan vi
skilje mellom fire typar:
A. Setningar innleidde med subjunksjonen at (11.2.1.2)
B. Indirekte sp0rjesetningar (11.2.1.3)
C. Infinitivskonstruksjonar (11.2.1.4)
D. Objektsinfinitivar (11.2.1.5)
Fpr vi behandlar desse typane kvar for seg, skal vi sja pa ein sserskild type under-
ordning, nemleg den vi finn ved gjengiving av direkte tale, og i samband med det,
grammatiske prosessar ved overgangen fra direkte til indirekte framstilling.
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 977
11.2.1.1 Fra direkte til indirekte framstilling
Ei heil ytring kan fungere som ledd i ei oversetning utan noko formelt merke pa at
ho er underordna. Det er dette vi har i direkte framstilling (jf. 7.3.1.5.4):
Ho sa: «No vil eg ga heim»
Han ropte: «Ga til sides!»
Sa sa han til Hege syster si, for a kvikke henne opp: Du er som eit lyn du
(Vesaas 1957)
Ei slik ytring fungerer som objekt for verbet seie og for verb som impliserer ei lik-
nande handling, som avbryte, brumme, foresla, gjenta, kommandere, ljuge, kviskre,
mumle, rope, skrike, leggje,til, sp0rje, svare osv. Det refererte uttrykket treng ikkje
vere ei heil setning. Det kan vere ulike former for setningsfragment, det kan vere
berre gjengiving av ei sprakleg form, eller rett og slett av ein 1yd:
Ho ropte «Hjelp!»
Finansministeren seier «itte»
Kua seier «Ш00»
Tomflaskene sa «klirr»
Den refererte ytringa kan komme sist i oversetninga, eller ho kan sta i forfeltet:
«No vil eg ga heim», sa ho
M0, sa kua
Direkte framstilling fprekjem og som objekt for andre verb, isaer slike som er knytte til
talehandlinga eller ytringssituasjonen i det heile:
Hva? smilte hun (Larssen 1992)
Du er fyrtamet vart, lo spstrene (Tusvik 1993)
Nehei, hosta Mads (Tusvik 1993)
Etter regelen skal den refererte ytringa setjast mellom hermeteikn (« ...»), og dersom
utsegnsverbet kjem fpre, skal det sta kolon mellom utsegnsverbet og den gjengitte set-
ninga. Dersom den gjengitte setninga kjem fyrst, skal ho fplgjast av komma. I trykte
tekstar blir komma og hermeteikn ofte utelatne, og saerleg dersom den refererte ytringa
berre er ei gjengiving av ein 1yd eller eit enkelt ord.
978 LEDDSETNINGAR
Direkte framstilling med refererte setningar kan gjerast om til indirekte framstilling
ved at ytringa blir gjort om til leddsetning. Den enklaste maten a gjere det pa er a
setje inn subjunksjonen at fpre den refererte setninga:
Far hans ... hadde dratt opp tambakuret og opna loket med eit knepp og sagt
at du klarer det akkurat, Selmer, viss du skundar deg (Flpgstad 1977) (Jf.: Far
hans hadde sagt: «Du klarer det akkurat, Selmer, viss du skundar deg»)
Eg sa til han at kjpr no ikkje for fort (Jf.: Eg sa til han: «Kjpr no ikkje for fort!»)
Slike leddsetningar hprer fyrst og fremst heime i munnleg stil. Det vanlegaste er elles
at setninga i direkte framstilling ogsa gjennomgar andre endringar. Ei typisk ledd-
setning har ordstillingsmpnster В og verbalet i indikativ: Eg sa til han at han ikkje
skulle kj0re for fort. Ein viktig del av ein slik overgang fra direkte til indirekte fram-
stilling er at alle deiktiske uttrykk i den refererte setninga blir omgjorde. Deiktiske
uttrykk er uttrykk som refererer til element i kommunikasjonssituasjon og som far sitt
innhald fra denne (sja 1.3.4.4 og 13.1). Dei elementa det her er tale om, er avsendar,
mottakar, stad og tid. Dei vanlegaste deiktiske uttrykka er pronomen og andre pro-
ord, og dessutan verbaltempus. Saleis vil den personen som ordet eg viser til, vere
avhengig av kven som seier ordet, og ei preteritumsform av verbet kan vise til eit
tidspunkt fpre utsegnstida, same nar ho er. Arsaka til at deiktiske uttrykk endrar seg
ved overgangen fra direkte til indirekte framstilling, er at kommunikasjonssituasjo-
nen endrar seg. Ved direkte framstilling har vi ei presumptivt ordrett gjengiving av ei
ytring, og kommunikasjonssituasjonen for vedkommande ytring er representert ved
oversetninga:
Mattis sa til Hege: Du er som eit lyn
I dette eksemplet far vi i oversetninga namna pa sendar og mottakar, og gjennom
preteritumsforma av verbet far vi vite at samtalen gjekk fpre seg i fortida. I indirekte
framstilling blir ikkje lenger slike deiktiske pronomen identifiserte i oversetninga,
men i kommunikasjonssituasjonen for sjplve gjengivinga eller referathandlinga. Vi
kan dermed tenkje oss at den situasjonen kan beskrivast i ei ny oversetning:
(Vesaas fortel lesaren:) Mattis sa til Hege at ho var som eit lyn
Dersom denne nye formuleringa framleis skal tyde det same, ma vi altsa skifte til eit
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 979
pronomen som ikkje er deiktisk, ettersom pronomenet du no ville vise til ein person
som er nemnd i den «yttarste» oversetninga, t.d. ‘lesaren’. Dette prinsippet fprer til
fplgjande reglar for pronomenskifte:
a) Dersom ytringa i direkte framstilling inneheld eit pronomen i fyrste person, vil det
i indirekte framstilling bli erstatta med eit pronomen i same person som subjektet i
oversetninga:
Ho sa: «Eg har sett filmen fpr»
Ho sa at ho hadde sett filmen fpr
Du sa jo: «Eg har sett filmen fpr»
—> Du sa jo at du hadde sett filmen fpr
b) Eit pronomen i andre person blir endra til tredje person i indirekte framstil-
ling:
Ho spurde: «Har du sett filmen fpr?»
Ho spurde om han hadde sett filmen fpr
Du spurde jo: «Har du sett filmen fpr»
— > Du spurde jo om han hadde sett filmen fpr
Dersom dette pronomenet derimot viser til den personen som refererer ytringa, altsa
talaren, blir det endra til fyrste person:
Ho spurde (meg): «Har du sett filmen fpr?»
— » Ho spurde om eg hadde sett filmen fpr
Du spurde (meg) jo: «Har du sett filmen fpr»
— » Du spurde jo om eg hadde sett filmen fpr
Dersom eit pronomen i andre person viser til mottakaren av den refererte ytringa,
blir det staande i andre person:
Ho spurde (deg): «Har du sett filmen fpr?»
Ho spurde om du hadde sett filmen fpr
Eg spurde (deg): «Har du sett filmen fpr»
— » Eg spurde om du hadde sett filmen fpr
980 LEDDSETNINGAR
Same reglane gjeld nar verbet i direkte framstilling star i imperativ. Da har det eit
underforstatt subjekt i andre person:
Han sa (til henne): «Set deg!»
— > Han sa at ho skulle setje seg
Han sa til deg: «Set deg!»
— > Han sa at du skulle setje deg
Han sa (til meg): «Set deg!»
— > Han sa at eg skulle setje meg
c) Pronomenet vi kan brukast pa to matar i norsk, eksklusivt dersom mottakaren er
utelukka, eller inklusivt dersom mottakaren er medrekna:
Nar vi kommer hjem fra Paris, skal vi ha med noe fint til deg (eksklusivt vi,
du skal ikkje vere med til Paris)
Nar vi kommer til Paris, skal jeg vise deg Louvre (inklusivt vi, du skal vere
med)
Nar det eksklusive vi blir brukt i indirekte framstilling, oppfprer det seg som eintals-
pronomenet eg: Dei sa at nar dei kom heim fra Paris, skulle dei ha med noko fint til
meg. Det inklusive vi, derimot, er ein kombinasjon av fyrste og andre person, og i
indirekte framstilling skifter det da til same person som mottakaren for referatet:
Han sa (til meg) at nar vi kom til Paris, skulle han vise meg Louvre
Sa han (til deg) at nar dere kom til Paris, skulle han vise deg Louvre?
Du sa (til meg) at nar vi kom til Paris, skulle du vise meg Louvre
I desse siste eksempla ser vi ogsa dpme pa at tempusformene av verbet endrar seg
fra direkte til indirekte framstilling. Dette er behandla utfprleg i 7.3.1.5.4.
Ein annan kategori som ogsa endrar seg fra direkte til indirekte framstilling, er pro-
orda her, der, hit, dit og tidsadverbial som uttrykkjer relativ tid (sja 8.6.3.5.1). Igjen
gjeld prinsippet om at deiktiske ord viser til forhold i kommunikasjonssituasjonen,
og at oversetninga i direkte framstilling, men ikkje i indirekte framstilling, beskriv
denne situasjonen:
Han sa (til oss): «Set dykk der!»
Han sa at vi skulle setje oss her (sagt nar ein sit pa plassen)
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 981
—> Han sa vi skulle setje oss der (sagt f0r ein gar dit)
I gar sa Eva: «Jeg reiser i morgen»
—> I gar sa Eva at hun skulle reise i dag
Ein del deiktiske tidsadverbial har tilsvarande anaforiske adverbial med ei anna form
(sja 13.4.2). Ved overgangen fra direkte til indirekte framstilling skifter ein gjeme
fra deiktisk til anaforisk adverbial:
Han sa: «Jeg reiser i morgen»
Han sa at han skulle reise dagen etter
Han sa: «Jeg reiser от en uke»
Han sa at han skulle reise en uke senere
Av og til kan at-setningar innehalde element som ikkje kan f0rekomme i tilsvarande
direkte framstilling: Han pasted at leiligheten hans var st0rre enn den var. Dette
kan ikkje vere gjengiving av pastanden ‘Leiligheten min er st0rre enn den er’, som
jo er meiningslaus. Slike at-setningar gir att eit meiningsinnhald pa ein enda meir
indirekte mate.
Ein mellomting mellom direkte og indirekte framstilling har vi nar ei utsegn eller
eit tankeinnhald blir gjengitt som ei A-setning utan subjunksjon, men med endra
deiktiske uttrykk:
Den filmen hadde ho aldri sett f0r, sa ho
Dei skulle sikkert finne teltet, innbilte dei seg
De skal dit og se pa det na, og hvis Erik vil, kan de uthpre for han og, sa de
(Elstad 1977)
Han d0pte ikke bam som er f0dt i synd, sa han (Elstad 1977) (Jf. ‘Jeg dpper
ikke bam som er f0dt i synd’)
Slik gjengiving av tale blir gjeme kalla fri indirekte tale eller oratio tecta. Tilsvarande
gjengiving av ein tanke, blir kalla observatio tecta. I skjpnnlitteratur er det svaert vanleg
at tankane at ein person blir gjengitt pa denne maten utan noko overordna verb.
Utsegnsverbet eller tankeverbet kjem oftast etter referatet, f01gt av subjektet. Slike
setningar kan analyserast pa to matar. Anten kan ein rekne med at den refererte
982 LEDDSETNINGAR
utsegna er ei leddsetning som star i forfeltet, og at sa ho/han/dei star i midtfeltet og
utgjer resten av hovudsetninga. Ein annan analyse kan vere a sja pa utsegna som ei
hovudsetning, og sa ho/han/dei som eit tillegg i ekstraposisjon, av same type som
f.eks. veit du, ser du (jf. 9.7.2).
Utsegnsverbet og subjektet kan ogsa komme som eit innskott inne i den refererte
setninga. Da er nok den siste analysen mest rimeleg:
Dette er, trur eg, noko av det stprste som har skjett
Denne saken, mente de, var for alvorlig til a overlates til byrakratene
11.2.1.2 Setningar innleidde med at
Subjunksjonen at har ikkje noko eige innhald, han er semantisk tom, og tener berre
til a markere at den setninga han innleier, er ei nominal leddsetning. Ofte svarar at-
setningar til forteljande hovudsetningar i direkte framstilling, og ein kan da seie at
at marketer eit slags kolon, slik vi har sett ovafor.
Forteljande setningar inneheld npdvendigvis ein bit med ny informasjon. Denne
nye informasjonen kan vere uttrykt i ulike delar av setninga, og nar setninga inneheld
ei leddsetning, kan den leddsetninga anten innehalde den nye informasjonen, eller
ikkje. I Det vart sagt at tauet er for kort ligg den nye informasjonen i leddsetninga at
tauet er for kort. I Det ergrar meg at tauet er for kort reknar ein med at det er kjent
at tauet er for kort; her er den nye informasjonen at det ergrar meg. Nar avsendaren
reknar med at innhaldet i leddsetninga er kjent, seier ein at setninga er presupponert.
Det er eit kjenneteikn ved presupponerte ledd i ei setning at dei ikkje fell inn under
verkeomradet for ein negasjon. Dersom vi nektar setningane ovafor, ser vi at det blir
ulikt resultat. Det vart ikkje sagt at tauet er for kort kan implisere at tauet ikkje er for
kort, altsa kan at-setninga hpre med til det som er nekta. Av Det ergrar meg ikkje at
tauet erfor kort fplgjer det framleis npdvendigvis at tauet er for kort. Leddsetninga er
presupponert og fell utafor negasjonen. Same effekten far vi ved setningsspprsmal.
Den presupponerte delen av setninga er ikkje gjenstand for spprsmal: Vart det sagt
at tauet er for kort impliserer spprsmalet Er tauet for kort?, men Ergrar det deg at
tauet er for kort? impliserer ikkje det spprsmalet.
Ulike predikat tek ulike typar leddsetning, og det om ei setning er presupponert
eller ikkje, kan avgjere bade form og plassering, som vi skal sja nedafor.
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 983
11.2.1.2.1 A- og B-setningar
Det vanlege er at leddsetningar, ogsa at-setningar, har ordstillingsmdnster В (jf. 9.3.3).
Dette gjeld alltid nar dei er subjekt, og normalt ogsa i andre funksjonar, anten dei er
presupponerte eller ikkje:
At dette ikke kunne ga bra, var helt opplagt
Vi visste at dette ikke kunne ga bra
Selmer opna med a seia at han ikkje visste om noko festlegare enn ein trist trals
pa trekkspel (Flpgstad 1977)
Men dersom at-setninga ikkje er presupponert, kan ein ogsa bruke ordstillingsmpns-
ter A. Verbet i oversetninga er da gjeme eit typisk utsegnsverb:
Selmer sa at han visste ikkje om noko festlegare
Og eg skulle seia at det kunne visst bli fleire og (Flpgstad 1977)
Ingen liten berrfptt gutunge kjem springande inn pa omnshuset og gir Selmer
og dei andre i tappen beskjed om at na har Nygaardsvold danna regjering
(Flpgstad 1977)
Andre typiske hovudsetningstrekk, som ekstraposisjon til venstre, kan ein ogsa finne
i slike at-setningar:
Mor har sagt at de som ikke er riktig snille, de skal hun holde seg unna
(Elstad 1977)
Hun trodde at tvillinger, det var lam det (Elstad 1977)
Etter negert oversetning er A-setning generelt utelukka:
Espen var sikker pa at neste gong skulle han vinne
*Espen var ikkje sikker pa at neste gong skulle han vinne
Dersom verbet i seg sjplv har negativ tyding, er det den nekta setninga som kan ha
A-setning som objekt:
984 LEDDSETNINGAR
*Espen tviler pa at neste gong skal han vinne
Espen tviler ikkje pa at neste gong skal han vinne
Nar leddsetninga er subjekt, finn vi som sagt berre B-m0nsteret: *At dette kunne ikke
gd bra, var helt opplagt. Dette har samanheng med at subjektet ikkje kan innehalde
det nye i setninga. Derfor er ei at-setning som subjekt normalt presupponert. Dette
svarar til at vi som regel heller ikkje finn indefinitte substantivfrasar som subjekt (sja
8.2.4.3).
11.2.1.2.2 Utelaten subjunksjon
Subjunksjonen at kan av og til strykast. Dette er ofte eit spprsmal om stilniva og
kontekst, og det er vanskeleg a gi klare grammatiske reglar for nar det er mogleg a
stryke at. Men visse reglar og tendensar kan vi likevel peike pa.
For det fyrste er utelating mogleg berre dersom setninga har ordstillingsmpnster
В. I A-setningar er det normalt ikkje mogleg.
Han trudde (at) prisane ikkje kom til a stige neste ar
Han trudde at neste ar kom ikkje prisane til a stige
* Han trudde neste ar kom ikkje prisane til a stige
(Men derimot er det mogleg i oratio tecta: Neste dr kom ikkje prisane til a stige,
trudde han — sja 11.2.1.1.)
For at subjunksjonen skal kunne strykast, ma leddsetninga sta som utfylling til eit
verb, eit adjektiv eller ein preposisjon. Subjektssetningar kan saleis ikkje sta utan at:
At prisane kjem til a stige, er ein forferdeleg tanke
* Prisane kjem til a stige, er ein forferdeleg tanke
Heller ikkje setningar som er adledd til eit substantiv eller til det:
Jeg grpsser ved den tanken at prisene kommer til a stige
* Jeg grpsser ved den tanken prisene kommer til a stige
Han spadde det at prisene kom til a stige
* Han spadde det prisene kom til a stige
EKSPLIKATTVE LEDDSETNINGAR 985
Vidare er det som regel eit vilkar for stryking av at at leddsetninga star like etter det
ordet det er adledd til. Nar at-setninga star i forfeltet eller er ekstraponert til venstre,
kan aldri at strykast.
At prisane kjem til a stige, (det) har eg aldri meint
*Prisane kjem til a stige, (det) har eg aldri meint
Subjunksjonen at ma som regel vere med i den andre av to koordinerte leddsetningar
og etter enn:
Han sa det var stengt og at vi matte komme igjen neste dag
Det er bedre vi venter en dag enn at vi risikerer a ikke komme fram
Men dersom dei to leddsetningane til saman utgjer ei logisk eining, kan vi ha at berre
fpre den fyrste: Det var rart at han kom og ho blei heime. Det som er beskrivi som
‘rart’ her, er verken at han kom eller at ho blei heime, men kombinasjonen av dei to
forholda, altsa at ho vart heime trass i at han kom.
Dersom eit ledd kjem mellom det styrande ordet og leddsetninga, er ogsa at oftast
med:
Han trudde fullt og fast at prisane kom til a stige neste ar
*Han trudde fullt og fast prisane kom til a stige neste ar
Subjunksjonen kan likevel av og til strykast jamvel om eit trykklett pronomen eller
eit adverb kjem mellom verbet og at-setninga. Dette kan skje dersom verbalet i over-
setninga er usamansett og altsa star fyrst i midtfeltet, slik at V-plassen i sluttfeltet er
tom:
Han trudde ikkje (at) prisane kom til a stige neste ar
Derfor trudde han (at) prisane kom til a stige neste ar
Ho fortalde oss (at) det var for seint
Stryking av at blir derimot meir problematisk dersom vi har eit lengre adverbial eller
ein lengre substantivfrase i midtfeltet:
?Han trudde pa ingen mate prisane kom til a stige neste ar
?Derfor trudde alle i min familie prisane kom til a stige neste ar
986 LEDDSETNINGAR
Den vanlegaste typen setningar med stroki at er setningar som star som objekt:
Han sa (at) vi skulle springe fortare
Jeg haper (at) du kan komme
Eg synest (at) det er for kaldt her
Ho pastod (at) det var for seint
Det er urad a gi reglar for nar at blir brukt og nar det ikkje blir brukt i slike setningar.
Det er i stor grad eit stilistisk spprsmal. Slik stryking er vanlegare i talesprak enn i
skriftsprak, og etter verb som fprekjem ofte i talesprak, er derfor stryking vanleg:
Han sa de skulle komme
?Regjeringen meddelte den skulle ga av
Dersom subjektet er trekt ut or leddsetninga ved at det er forfeltplassert i overset-
ninga, eller dersom det er relativisert (jf. 11.3.2), er det ein sterk tendens til a stryke
at:
Denne boka veit eg (at) vil interessere deg (jf. ‘Denne boka vil interessere deg’)
Kven trur du (at) har gjort det? (Jf. ‘Kven har gjort det?’)
Her er ei bok som eg veit (at) vil interessere deg
I engelsk og i ein del andre sprak er stryking av subjunksjonen obligatorisk i slike
tilfelle. Innafor teoretisk lingvistikk har det vori sett fram som eit universelt prinsipp,
kalla «at-spor-effekten». Det at vi pa norsk kan ha med at i slike setningar, viser altsa
at hypotesen om at dette er eit sprakleg universalium, ikkje held:
Ogsa denne brannen har politiet mistanke om at kan vaere pasatt (NRK S0r-Tr0nde-
lag 1992)
De mest interessante forfatteme haper vi at skal bli representert i bokklubben (Inter-
vju, NRK radio 1991)
I presupponerte leddsetningar blir at normalt ikkje stroki:
Eg liker ikkje at prisen pa snus gar opp
Vi har skjpnt at vi tok feil
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 987
Jeg innser at forslaget ikke har en sjanse
Krisen skyldes at prisene har steget
Ved verbet vite er bade ei presupponert og ei ikkje-presupponert tolking mogleg,
men nar verbet er nekta, er innhaldet i leddsetninga alltid presupponert. Derfor kan
vi ikkje stryke at etter veit ikkje-.
Dei veit han har gjort det
*Dei veit ikkje han har gjort det
Etter verb med negerande innhald kan heller ikkje at strykast:
Banksjefen benektet at rentene ville stige
Vi ma hindre at fravseret 0ker ytterligere
Etter ein del andre verb stryk ein heller ikkje normalt at, jamvel om innhaldet i ledd-
setninga ikkje kan seiast a vere presupponert:
De spadde at prisene ville stige
De hevder at fordelene ved medlemskap langt vil overstige ulempene
Ved somme verb kan vi fa fram alternative tydingsnyansar ved verbet i oversetninga
ved a utelate subjunksjonen:
Jeg hprer at du har fatt deg nytt stereoanlegg (braket fra leiligheten din er ster-
kere enn fpr)
Jeg hprer du har fatt deg nytt stereoanlegg (noen har fortalt meg det)
Jeg forstar at du ble rasende (det hadde du god grunn til)
Jeg forstar du ble rasende (det gikk fram av referatet)
Leddsetningar som predikativ kan ikkje mangle subjunksjonen:
Problemet er at han ikke aner hva han snakker om
♦ Problemet er han ikke aner hva han snakker om
Mitt standpunkt er at vi ikke kan avvise tilbudet
♦ Mitt standpunkt er vi ikke kan avvise tilbudet
988 LEDDSETNINGAR
Nar at-setninga er potensielt subjekt, i samband med formelt subjekt det, star at ved
dei fleste predikat:
Det er interessant at rentene faktisk har gatt ned
* Det er interessant rentene faktisk har gatt ned
Det var morsomt at du sa det
Det var svaert nyttig at du tok deg tid til a lese gjennom manuskriptet
Det hjalp godt at du skjpv pa
Det ergrer meg at vi kom for sent
Men ogsa her finst det unntak, der at likevel kan strykast, saerleg i konstruksjonar
som er svaert vanlege i talesprak. Elles er det ikkje lett a peike pa klare faktorar som
gjer stryking av at meir akseptabelt her enn i dei fpregaande eksempla.
Det er rart (at) vi ikke har h0rt fra ham
Det er klart (at) du kan fa komme
Det var synd (at) du ikke fikk invitasjon
Det hender (at) det gar gait
Det er godt dere har flyttet sammen (Running 1982)
Det er mulig de hadde rett (Wiese 1990)
Generelt kan ikkje at strykast etter preposisjon:
V i arbeider for at landet skal bli fritt
Han sprget for at gjestene fikk noe a spise
Hun tenkte pa at det snart var sommer
Jeg er klar over at det er sent
Det finst likevel visse tilfelle der at kan strykast etter pd:
Jeg er sikker pa (at) du klarer det
V i stoler pa (at) du klarer det
Hun tviler pa (at) vi klarer det
Ogsa her er det vanskeleg a peike pa klare faktorar som skil desse fra andre kon-
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 989
struksjonar med preposisjon pluss at-setning. Men det er i det heile ein tendens til a
stryke at oftare i tale enn i skrift.
11.2.1.3 Indirekte spdrjesetningar
Dette er setningar som typisk svarar til spdrsmal i direkte framstilling. Ettersom vi
har to slags direkte spprsmal (jf. 10.2.2), kan vi ogsa skilje mellom to typar indirekte
spprjesetningar; dei som svarar til setningsspprsmal, er innleidde med subjunksjonen
om, og dei som svarar til leddspprsmal, er innleidde med dei same spprjeorda som dei
vi finn i direkte leddspprsmal: hva\kva, hvemlkven, hvilken, hvor\kvar/kor, hvordan/
hvorledes\korleis, assen, hvorfor\korfor/kvifor, nar. Sppijeordet kan og vere del av
ein stprre frase. Indirekte spprjesetningar har ordstillingsmpnster B. Dei blir fyrst og
fremst brukte som objekt ved verb som tyder ‘spprje’ o.l.:
Ho spurde om eg hadde sett filmen fpr
Jeg skal underspke hva vi ma ta med
Eg lurer pa kvar dei andre har gjort av seg
Eg undrast korleis slikt gar an
Man sppr seg hvorfor det aldri kommer et skikkelig svar
Vi ma finne ut nar festen begynner
Jeg vet ikke i hvilket hus hun bor
Indirekte spprjesetningar kan ogsa vere utfylling til andre verb og preposisjonar, og
dei kan sta som predikativ og som subjekt (eventuelt potensielt subjekt):
Han sa ikkje kva han hadde sett
Eg forstar ikkje korfor du seier noko slikt
Se hvor det fyker!
Uansett hva du sier, sa blir jeg ikke overbevist
Problemet er korleis vi skal fa han opp
Kvar han har gjort av seg, er ei stor gate
Det er ei stor gate kvar han har gjort av seg
Indirekte leddspprsmal har same form som ubundne implikativsetningar (sja 11.3.1.3):
Hun spurte hva vi sa etter
Hun gav oss hva hun hadde lovet
990 LEDDSETNINGAR
Det er likevel ein del klare skilnader mellom dei to setningstypane. Som vi ser av
eksempla ovafor, kan avhengige spprjesetningar berre fprekomme saman med visse
predikat. Ubundne implikativsetningar har ein mykje friare distribusjon. Indirekte spprje-
setningar har ofte form av klpyvde setningar (jf. 11.3.5), men det gar ikkje i ubundne
implikativsetningar:
Hun spurte hva det var vi sa etter
*Hun gav oss hva det var hun hadde lovet
Pa den andre sida kan ubundne implikativsetningar skrivast om til ei vanleg implika-
tivsetning med det som korrelat:
*Hun spurte det som vi sa etter
Hun gav oss det som hun hadde lovet
Subjunksjonen om kan innleie bade indirekte spprjesetningar og adverbiale leddsetnin-
gar (jf. 11.2.2.9):
Ho spurde om eg har tid
Eg skal komme om eg far tid
Desse har ulik syntaktisk funksjon. Spprjesetningar er nominale leddtypar, medan vil-
karssetningar er adverbial. Subjunksjonen i vilkarssetningar kan ogsa erstattast med
hvisiviss eller dersom: Eg skal komme dersom/viss eg far tid.
Eit setningsspprsmal er eigentleg eit spprsmal om a velje mellom to altemativ. Derfor
kan begge altemativa bli uttrykte ogsa i indirekte setningsspprsmal. Det siste alter-
native! kan da bli uttrykt som ein negasjon aleine:
Han spurde om vi ville vere med eller bli heime
Han spurde om vi ville vere med eller ikkje
I slike altemativspprsmal kan om bli erstatta av anten:
Ho visste ikkje anten han kom eller ikkje
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 991
Han kjente ... at det ikke bet0d sa meget enten folk var glade eller triste
(Johannessen 1957)
Ved sida av at spprje svaert ofte tek ei indirekte sp0rjesetning som objekt, kan det ogsa
ta preposisjonsobjekt med etter eller om: Han spurde etter kona si; Vi spurde om vegen.
Dersom vi erstattar ei leddsetning med eit pronomen eller eit spprjeord, opptrer ogsa
om etter verbet spprje:
- Veit du nar dei kjem?
- Nei, det spurde eg ikkje om
- Kva spurde du om, da?
Ved andre verb far vi ikkje eit slikt om fpre eit pronomen:
- Veit du om dei kjem snart?
- Nei, det veit eg ikkje (*om)
Dette kan tyde pa at det om som innleier indirekte spprjesetningar etter spprje er ei slags
«samanslaing» av preposisjonen om og subjunksjonen om, slik at det «eigentleg» skulle
heite *Han spurde от om dei kjem snart, men at ein unngar a ha to om etter kvarandre.
Ein annan mate a unnga dette pa, er a skifte ut subjunksjonen om med hvorvidt. Dette
skjer fyrst og fremst der preposisjonen om star til eit substantiv: Spprsmalet om hvorvidt
regjeringen vil anbefale avtalen. Ogsa i andre tilfelle kan hvorvidt bli brukt etter om:
Jeg brukte mye tid pa a finne ut om hvorvidt disse var identiske (Solstad 1987). Elles
kan hvorvidt tyde ‘i kor stor grad’: Sjplve temaet og siktepunktet med underspkelsen
bestemmes av hvorvidt de passer til metoden (Solstad 1987). Slike setningar er da n<er-
mast a rekne for leddspprsmal. Denne bruken av hvorvidt hprer fyrst og fremst heime
i bokmal, men ein kan ogsa finne kor vidt brukt sporadisk i nynorsk pa same maten:
Ingen kunne vere heilt viss pa kor vidt ein var treg, eller kor vidt noko hadde kylt seg
fast slik at arbeidet tok tid (Hellesnes 1982).
Eit leddspprsmal kan ogsa vere innleidd av ein substantivfrase med spprjeord som
adledd:
Han spurte hvilken buss vi burde ta
Dei ville vite kva saker vi skulle ta opp
Ein preposisjonsfrase kan ogsa innleie eit leddspprsmal. Utfyllinga til preposisjonen
inneheld da eit spprjeord:
992 LEDDSETNINGAR
Vi vet ikke pa hvilken mate det best kan gjpres
Eg skal finne ut i kva samanheng det vart sagt
Frasen kva tid blir av og til brukt med same funksjon som nar, og som ein kombinasjon
av dei to fprekjem av og til nar tid: Da har du heller inga aning om nar tid og i kva
samanheng dei kan dukke opp att (Klassekampen 1990).
Eit spprjepronomen kan vere fplgt av preposisjonsfrase med for:
Eg lurer pa kva for rolle det skulle spele
Pastoren forstod ikke hva for en dyp natur Jens var
Av og til kan spprjepronomenet utelatast, slik at spprjesetninga blir innleidd med/or:
Pastoren forstod ikke for en dyp natur Jens var
Tenk deg for eit oppstyr det blei
Dersom spdrjeordet representerer subjektet i leddsetninga, blir det etterfplgt av som:
Han spurte hvilken buss som gikk til sentrum
Jeg skal underspke hva som er viktigst
Eg skal skaffe greie pa kven som er ansvarleg
Dei fleste setningsledd kan spprjast om i eit indirekte leddspprsmal (jf. 10.2.2.3).
Subjekt:
Han spurde kven som sit der borte?
Direkte objekt:
Han spurde kva du studerer
Indirekte objekt:
Han spurde kven du gav boka (til)
Predikativ:
Han spurde kva dette her er
Han spurde kva dei skulle kalle bamet
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 993
Potensielt subjekt:
Han spurde kva det stod i brevet
Adverbial:
Han spurde nar vi skulle dra
Han spurde kor ofte vi trena
Han spurde kvar dei bur
Han spurde korleis dei skulle komme dit
Han spurde korfor du ikkje vil bli med
Ein kan ogsa spprje etter possessivleddet i ein substantivfrase. I konservativt bokmal
bruker ein da spprjeordet hvis. Elles kan ein bruke hvems eller hvem sin i bokmal og
kven sin i nynorsk:
Han spurte hvis bpker hun likte best
Han spurte hvems / hvem sin hund som hadde bitt henne
Han spurde kven sine saker som lag slengde utover
Hvordan kunne noen vite hvis knokler, eller hvis legeme, som la pa Selja?
(Henriksen 1991)
I leddspprsmal er det svairt vanleg med setningsklpyving (sja 11.3.5.1):
Han spurde kven det er som sit der borte?
Han spurde kva det var du studerte
Han spurde kven det var du gav boka (til)
Han spurde kva det var dei skulle kalle bamet
Han spurde nar det var vi skulle dra
Han spurde kvar det var dei bur
Ei indirekte spprjesetning kan innehalde fleire spprjeord, og da kjem berre det eine
pa innleiarplassen, medan dei andre blir staande pa den plassen vedkommande set-
ningsledd normalt har:
Han spurte hvem som hadde gjort hva
994 LEDDSETNINGAR
Framtidige lokalhistorikarar ma nok halde hovudet klart skal dei vete kva tid
kva namn tyder kva (Namn og Nemne 1986)
Det er etter kvart ein tendens til a brake A-setning i indirekte leddspprsmal, saerleg nar
det ikkje star som objekt til eit spdrjeverb:
Det sentrale spprsmalet er hvordan skal vi i Norge klare a videref0re var velferds-
modell (Adresseavisen 1994)
Det eneste er a vente og se hvordan gar det (intervju, NRK radio 1994)
Her er det spprsmal om kor skal dei vere (intervju, NRK radio 1994)
Dette er sserleg utbreidd i litt formell munnleg tale (radiointervju o.l.).
11.2.1.4 Infinitivskonstruksjonar
Infinitivskonstruksjonar er konstruksjonar med verbalet i infinitiv og med a som inn-
leiarord. Dette er einaste moglege innleiarord, og subjunksjonen a har heller ikkje
andre funksjonar i spraket enn a innleie infinitivskonstruksjonar.
Pa grunn av likskapen i uttale og dels i funksjon mellom subjunksjonen a og konjunk-
sjonen og, blir dei ofte blanda saman: Eg skal prfive og arbeide i kveld, i staden for
... pr0ve a arbeide ... Omvendt kan ein ogsa finne Eg skal sitje a arbeide i kveld i
staden for ... sitje og arbeide. I vanleg talesprak er det ingen skilnad, ettersom begge
orda normalt blir uttala a, men i meir formell eller h0gtidelig tale (utan manuskript, som
intervju i radio og fjemsyn, t.d.) kan ein ofte h0re uttale med og der det etter regelen
skal vere a: Da vil mye av arbeidskraften ga med pa og hindre turbulens (intervju, NRK
radio 1993). Ein kan til og med h0re ogsa brukt i slike samanhengar: Det er ikke sa left
ogsa gi et klart svar pa dette spdrsmalet.
Eit forhold som gjer skiljet mellom og og a saerleg problematisk, er at ein i staden
for infinitiv i ein del samanhengar kan fa partisipp ved attraksjon til ei partisippform
frammafor i setninga: Eg har prpvt a/og gjort det.
Infinitivskonstruksjonar har i stor grad same slags syntaktiske funksjonar som at-
setningar:
Bama likte at vi las eventyr
Bama likte a lese eventyr
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 995
Problemet er at vi ma finne utgangen
Problemet er a finne utgangen
Jeg fikk beskjed om at jeg skulle ringe
Jeg fikk beskjed om a ringe
Det var lurt at vi kom sa tidleg
Det var lurt a ha kommi sa tidleg
Den er for stor til at hun kan baere den med seg
Den er for stor til a baere med seg
I ein infinitivskonstruksjon star verbalet i infinitiv. Dersom det er eit samansett ver-
bal, star (det fyrste) hjelpeverbet i infinitiv. Infinitivskonstruksjonar manglar subjekt.
Det er altsa ein samanheng mellom finitt verb og subjekt; dei to fpreset einannan
gjensidig:
A bade her er farleg
Han spkte om a bli tatt opp pa kurset
Det er lurt a ikkje ha lagt seg ut med leiinga pa fprehand
I prinsippet kan a aldri utelatast i infinitivskonstruksjonar. Det ligg i definisjonen av
kategorien infinitivskonstruksjon at han ma vere innleidd av subjunksjonen a. Men
a blir i regelen utelati etter konjunksjonen og: Han tenkjer berre pd afeste og (a)
ha det того. Dessutan kan ein finne infinitivskonstruksjonar utan a nar dei ikkje har
ein grammatisk funksjon i setninga, men star for seg sjplve eller i ekstraposisjon:
Det matte bli malet i livet hans, vaere her, i dette kraftfeltet, snakke med henne,
se pa henne bake, hpre henne fortelie, ligge inntil henne, tett inntil, vaere i
naerheten av denne huden, aldri slippe dette gyldne skinnet av syne. Vaere hos
henne. Laere seg a fortelie historier. (Kjaerstad 1993)
I dette eksemplet star alle infinitivskonstruksjonane (fra og med vcere her) i ekstra-
posisjon. Dei er representerte inne i setninga av det aller fyrst. At det her er infini-
tivskonstruksjonar, og ikkje berre verbfrasar vi har med a gjere, ser vi av at det ikkje
star noko hjelpeverb fpre dei. Dessutan inneheld den eine eit setningsadverbial (aldri
slippe), noko som ikkje reine verbfrasar kan ha.
Ein infinitiv som star utan a etter hjelpeverb, er ein verbfrase og ikkje ein infini-
996 LEDDSETNINGAR
tivskonstruksjon. Men etter nokre verb kan ein finne anten infinitiv utan a eller infi-
nitivskonstruksjon med a:
Du beh0ver ikke (a) komme
Vi trenger ikke (a) ga sa tidlig
Jeg orker ikke (a) h0re pa deg
Han gadd ikke (a) pr0ve en gang
Han freista (a) fa pusten igjen
Desse verba kan da vere anten hovudverb som tek objekt (infinitivskonstruksjon med
a), eller hjelpeverb som tek verbfrase (utan a) (sja 7.2.1).
Infinitivskonstruksjonar liknar mest pa at-setningar i funksjon, og ein kan tenkje seg at
dei er avleidde fra at-setningar ved at ein skiftar ut at med a, gjer den finitte verbforma
om til infinitiv, og stryk subjektet. Dei to elementa som ei at-setning har i tillegg til ein
infinitivskonstruksjon, tempus og subjekt, er med pa a spesifisere handlinga (tilstanden,
prosessen e.l.) som blir uttrykt ved predikatet. Subjektet knyter sa a seie handlinga til
ein bestemt deltakar, ein «hovudperson», og tempusforma pa verbet plasserer handlinga
i tid.
11.2.1.4.1 Leddstilling
Infinitivskonstruksjonar har i hovudsak same leddstillingsmpnster som B-setningar:
Subjunksjonen a kjem fyrst, og ettersom subjektet manglar, kjem eventuelt setnings-
adverbial deretter, sa kjem verbalet (i infinitiv), og sa eventuelle sluttfeltsledd av
same slag og i same rekkjefplgje som i vanlege setningar:
a aldri unne seg nokon ting
a berre matte ta imot kjeft
Det duger ikkje a berre tenkje om nettene (Vesaas 1966)
A ikke forsikre i hvert fall innboet i sitt hjem er rett og slett vanvittig
(Dagbladet 1973)
Det er hensiktsmessig a likevel si at det er refleksivtransformasjonen som har
virket her (Aass 1979)
I infinitivskonstruksjonar er det ikkje sa mange slags setningsadverbial ein finn i
midtfeltet. Det er fyrst og fremst slike som aldri kan sta i sluttfeltet. Ubundne adver-
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 997
bial, som kan sta i midtfeltet eller i sluttfeltet i vanlege setningar, blir heist staande
i sluttfeltet i infinitivskonstruksjonar:
Dei sa at dei skulle vere meir varsame denne gongen
Dei sa at dei denne gongen skulle vere meir varsame
Dei lova a vere meir varsame denne gongen
*Dei lova a denne gongen vere meir varsame
I infinitivskonstruksjonar finn vi stort sett berre setningsadverbial for sanningsverdi
og fokus, slik vi har sett i eksempla fyrst i denne bolken. Andre typar setningsadverbial
er knytte til spesifikke handlingar eller tilstandar, slik at dei fpreset ei finitt setning.
Det er derfor mange setningsadverbial som aldri fprekjem i infinitivskonstruksjonar
i noko fall.
Dei sa at dei nok skulle prpve
*Dei lova a nok prpve
Ein viktig skilnad mellom infinitivskonstruksjonar og leddsetningar elles er at eit
setningadverbial ogsa kan sta fpre subjunksjonen a, og for mange sprakbrukarar er
dette det mest naturlege.
Dei hadde ingen grunn til ikkje a vere glade
Jeremy gar forbi og konsentrerer seg om ikke a snuble i trappen
(Bjprnstad 1977)
Han hprer at skrittene har sakket av, antagelig for ikke a ta ham igjen
(Bjprnstad 1977)
Tenk aldri a kunne se sin familie igjen!
Dette gjeld ogsa andre ledd som kan sta pa adverbialplassen i midtfeltet, som t.d.
sj0lv. I tillegg ma borgerne ha muligheter til selv a ta aktivt initiativ (NOU 1992).
Her kan vi ogsa unntaksvis finne adverbial som elles ma sta i sluttfeltet:
Han bad henne om pyeblikkelig a komme tilbake
Eg er glad for endeleg a vere her
Og innen vi var kommet sa langt, hadde var datter innfunnet seg ved restau-
rantbordet, for sammen med sin mor a ga til innkjpp av den badedrakten
(Jacobsen 1992)
998 LEDDSETNINGAR
Han hadde hapet i Polen a finne en ny arena for sin nedbrytende virksomhet
(Elster 1953)
Med setningsadverbial fpre a kan det oppsta tvetydige setningar, dersom det ogsa
fplgjer like etter eit finitt verb slik at det ogsa kan oppfattast som eit setningsadver-
bial i oversetninga: Han prpver ikke a snuble kan tyde at han ikkje prpver a snuble,
eller at han prpver a ikkje snuble.
11.2.1.4.2 Subjektet for infinitiven
Infinitivskonstruksjonar har som sagt ikkje noko uttrykt subjekt. Likevel kan vi som
regel tolke inn eit subjekt, slik at dei i konteksten kan fa ei like presis tyding som
ei fullstendig setning. I desse setningane vil ingen som kan norsk, vere i tvil om at
‘Per’ er subjekt for infinitiven:
Per liker a danse
Per lova meg a komme
Eg bad Per om a komme
Per vaska golvet utan a bli vat
Dette blir gjeme framstilt slik at infinitivskonstruksjonar har eit «usynleg» subjekt,
kalla PRO (for usynleg pronomen). Dette PRO har altsa inga lydleg eller skriftleg
form, men det har det til felles med andre pronomen at det far si tyding fra konteks-
ten utafor setninga/infinitivskonstruksjonen. Pa same maten som han i at-setningane
nedafor far sin referanse fra Per i oversetninga, far ogsa PRO sin referanse fra Per:
Pen lova meg at ham skulle komme
Eg bad Pen om at ham skulle komme
Pen vaska golvet utan at ham blei vat
Pen lova meg a PROi komme
Eg bad Pen om a PROi komme
Pen vaska golvet utan a PROi bli vat
Eit vanleg namn pa forholdet mellom PRO og eit ledd med same referanse er kont-
roll. Ein seier da at PRO er kontrollert av det andre leddet, kontrollpren.
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 999
Pa same maten som eit pronomen ikkje treng vere kontrollert av noko i overset-
ninga (berre i konteksten), kan ogsa PRO vere utan slik kontrollpr:
Det er npdvendig at vi ventar pa svar
Det er npdvendig a vente pa svar
Eit teikn pa at vi kan postulere eit slikt usynleg pronomen som subjekt i infinitivs-
konstruksjonen, er at det som andre subjekt kan vere antesedent for refleksive og
resiproke pronomen og for refleksive determinativ (jf. 13.2):
Eg bad han om a PROi barbere segi
De tvang partene til a PROi innga vapenhvile med hverandre;
I bamehagen laerte de oss a PROi knytte skolissene varei
Her kan vi likevel av og til leggje merke til ein skilnad mellom PRO og eit vanleg pro-
nomen, ettersom eit refleksiv kan «hoppe over» PRO og finne antesedenten i overset-
ninga: Hot bad meg om a hjelpe segi.
Eit anna argument for a rekne med PRO er at det ma ha ei semantisk rolle. Derfor
kan det ikkje sta i staden for eit formelt subjekt det/der, som aldri har semantisk rolle.
Dersom ei at-setning har formelt subjekt, kan ho derfor ikkje gjerast om til infini-
tivskonstruksjon pa same maten som andre at-setningar. Setninga Det var dumt at
vi kom sa tidleg kan i den rette konteksten gjerast om til Det var dumt a komme sa
tidleg, men Det er dumt at det sn0r kan ikkje pa tilsvarande mate gjerast om til *Det
er dumt a sn0. Dette viser at det usynlege PRO trass alt ma ha eit slags innhald. Det
same gjeld for andre bruksmatar av det formelle subjektet:
At det forsvinn mange bpker, er eit problem
* A forsvinne mange bpker er eit problem
Det er npdvendig at det blir arbeidt hardt
* Det er npdvendig a bli arbeidt hardt
Det er naturleg at det er godt a komme heim
* Det er naturleg a vera godt a komme heim
(Setningar av typen Det begynte a sn0 ser ut til a stri mot dette, men det er berre
tilsynelatande, sja 11.2.1.6.4.)
Som det gar fram av eksempla ovafor, kan PRO vere kontrollert av ulike ledd
1000 LEDDSETNINGAR
i oversetninga. Kva for eit ledd som kontrollerer PRO, er til dels avhengig av den
funksjonen infinitivskonstruksjonen har i setninga.
11.2.1.4.2.1 Utfylling til verb eller preposisjon
Nar infinitivskonstruksjonen star som direkte objekt eller som utfylling til preposi-
sjon, er hovudregelen at PRO er kontrollert av subjektet i oversetninga, altsa at infi-
nitiven og verbet i oversetninga har same subjekt:
Per liker a danse
Karl lova meg a komme
Oskar er for lat til a danse
Fritjof vaska golvet utan a bli vat
Bama kom inn for a fa seg litt mat
Denne treninga hadde eg inderleg hug til a sja pa (Hellesnes 1982)
Du blir tatt opp etter a ha sendt inn spknadsskjema
Hun ble massert for a bli slankere
Som det gar fram av dei siste to eksempla, gjeld dette ogsa nar oversetninga har pas-
siv form. Men i slike tilfelle kan PRO ogsa vere kontrollert av det som ville ha vori
subjekt i ei tilsvarande aktivsetning:
Anlegget startes ved a trykke pa knappen (= ‘Man; starter anlegget ved at man;
trykker pa knappen’)
Loven kan skjerpes gjennom a forandre ordlyden
Lanet kan fomyes ved a retumere denne innkalling til utlanet (Standardformu-
lar i melding fra Universitetsbiblioteket i Trondheim)
Snoren festes ved a tre den gjennom hullet i lokket (Monteringsrettleiing)
Gula kan og tingast ved a ringa vart grpne nummer gratis (Annonse)
Av og til kan kontrollpren vere gpymd i konteksten og underforstatt:
Trondheim kommune innfprer arbeidsplikt for a fa sosial stpnad
(NRK radio 1992)
E0S-avtalen medfprer at en rekke av EF-reglene blir gjort gjeldende i Norge,
noe som krever en aktiv innsats for a gjpre dette regelverket kjent (NOU 1992)
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1001
Dette har vaert n0dvendig for a skaffe seg den nddvendige plattform for a fore-
sla nye tiltak (NOU 1992)
Uten a bli tatt til inntekt for sammenslaing av sma enheter, ma det vaere mulig
a samarbeide om slike tjenester (UNIT-Nytt 1991)
I det siste eksemplet er PRO for bli tatt truleg kontrollert av avsendaren sjplv: Uten
at jeg b0r bli tatt . . mener jeg at det ma vcere mulig . .medan PRO for samar-
beide er underforstatt.
Ogsa nar infinitiven star som potensielt objekt (sja 11.2.1.6.3), kan kontrolldren vere
subjektet i setninga: Under enkelte delkapitler har vi funnet det nfidvendig a komme
med merknader (NOU 1992). Men dersom det kjem inn ein/or-frase, vil utfyllinga
i denne i staden kontrollere PRO: Dei gjer det vanskeleg for lesaren a leggje seg inn
under ein meisters autoritett (Hellesnes 1982).
I ein infinitivskonstruksjon som star som objekt til verbet foresla og verb med
liknande tyding, er ikkje PRO npdvendigvis kontrollert av subjektet i oversetninga:
Utvalget foreslar i denne forbindelse a gi Statsministerens kontor et stfirre ansvar
(NOU 1992).
Ved treverdige verb er det i regelen det indirekte objektet som kontrollerer PRO:
Vi anbefaler derej a PROi ta den turen
Politiet beordret demonstrantene a flytte seg
Vi forbyr dere a rpyke her
Eg unnar deg a vinne
Ho Iserte Johan a ga pa skpyter
Ho nekta guten a ga ut
Det same gjeld dersom infinitivskonstruksjonen er preposisjonsobjekt:
Han minte henne pa a mate gullfisken
Ho bad guten om a ga ut
Dei radde oss til a bli heime
Politiet oppfordret folk til a holde seg innendprs
Jeg advarte deg jo mot a erte elefanten
Dersom verbet star utan indirekte objekt, kan PRO vere kontrollert av eit underfor-
statt indirekte objekt: Vi anbefaler a ta denne turen; De forbyr a rpyke her. Verba
1002 LEDDSETNINGAR
Icere og nekte har likevel subjektkontroll nar dei ikkje har indirekte objekt: Hot Icerte
a PROi ga pa skfiyter; Ho nekta a ga ut.
Nar desse verba star i passiv med det indirekte objektet fra aktivsetninga som sub-
jekt, er det dette subjektet som kontrollerer PRO:
Vi ble anbefalt a ta denne turen
Ho vart mint pa a mate gullfisken
Guten vart beden om a ga ut
Guten vart nekta a ga ut
Verbet love skil seg fra andre treverdige verb ved at subjektet kontrollerer PRO:
Hani lova henne a PROi mate gullfisken. Ved tilby er begge tolkingar moglege: Ho
tilbaud han a lese manuskriptet (‘at ho skulle lese det for han’, eller ‘at han skulle fa
lese det’). I fplgjande eksempel gar det fram av samanhengen at det er det indirekte
objektet, opposisjonen, som kontrollerer PRO: Statsminister Modrow tilbyr opposi-
sjonen a vcere med i regjeringen (NRK radio 1990).
Nar verbet fd blir brukt i infinitiv etter love, be og spdrje, er kontrollforholda
omvende av det dei elles er. Dette gjeld anten fd er hjelpeverb eller hovudverb:
Sjefem lova Per a PROi reise
Sjefen lova Pen a PROi fa reise
Befit bad laeraren; om a PRO; ga
Beriti bad laeraren om a PROi fa ga
Ved desse verba ma kontrollpren vere til stades i oversetninga. Derfor kan love bru-
kast i passiv berre fplgt av infinitiv av/d. Omvendt kan be vanskeleg brukast i passiv
saman med infinitiv av/d:
Dei lova Per a gi han Ipnnspalegg
*Per vart lova a gi han Ipnnspalegg
Per vart lova a fa Ipnnspalegg
Laeraren vart beden om a ga
*Laeraren vart beden om a fa ga
Problemet med dei avvikande setningane her er at dei manglar ein kontrollpr for PRO
i oversetninga. Ved love utan/d og ved be med/d ma kontrollpren vere aktivsetningas
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1003
subjekt, som altsa ikkje er med i desse passivsetningane. Det blir heller ikkje betre
om vi set inn eit agensledd med av. Dette kan vanskeleg kontrollere PRO:
* Per vart lova av sjefen a gi han Ipnnspalegg
* Laeraren vart beden av Berit om a fa ga
I litt konservativt sprak kan vi finne refleksivpronomen og infinitivskonstruksjon
etter verb som tru, meine, seie:1
Ut fra hpyst konfuse motiver mener denne gruppe seg a ha stprre retter enn
andre (Morgenbladet 1968)
Man trodde seg a ha plassert denne profeten i en forstaelig sammenheng
(Morgenbladet 1968)
Som det framgar, ser jeg dels det samme som Brox mener seg a se, men jeg
mener meg ogsa a se helt andre ting (Klassekampen 1991)
Her er PRO kontrollert av refleksivet, som jo igjen er bundi av subjektet i overset-
ninga. Desse setningane er spesielle ved at verba mene og tro har to utfyllingar, noko
dei vanlegvis ikkje har, og den eine utfyllinga, refleksivpronomenet, har ingen annan
funksjon enn a kontrollere subjektet for infinitiven. Det er ikkje noko semantisk sam-
band mellom verbet i oversetninga (mene/tro) og seg. Slike setningar svarar da pa ein
mate til refleksivt objekt og objektspredikativ etter tilsvarande verb (sja 8.5.2.1.2):
V i sa oss fompyd med tilbudet
De ansa seg ferdig med saken
11.2.1.4.2.2 Subjekt
Nar infinitivskonstruksjonen star som subjekt for eit transitivt verb, kan PRO vere
kontrollert av objektet: A PROt rdykje pd bussen gjer megi kvalm. Elles manglar som
regel kontrollpren.
A fa alt i stand ved etablering og ved oppbrot medfprde lang arbeidstid
A fpre samtalar i familien vart ein kunst
1 Eksempla fra Morgenbladet er siterte etter Sdrland 1982.
1004 LEDDSETNINGAR
A setje seg pa ein stol, til dpmes, vart eit innflpkt prosjekt
A sitje i lause lufta som om ein sit pa ein stol, krev sterk muskulatur og akro-
batisk kompetanse
A skyte eit par Ipver ville ikkje kunne hindre det
A blande eit klovnenummer saman med eit Kaiser-nummer var absurd
(Alle dpma fra Hellesnes 1982)
Det same er tilfellet nar infinitivskonstruksjonen er potensielt subjekt. Det meinings-
tomme formelie subjektet kan ikkje kontrollere PRO:
Det gjer meg kvalm a rpykje pa bussen
Det vart ein kunst a fpre samtalar
Det var absurd a blande eit klovnenummer saman med eit Kaiser-nummer
Det var hyggelig a bespke tante Laura
Det er dumt a erte elefanten
Det ma vaere mulig a samarbeide
Det var ikkje pent a narre onkel Oskar
Men i begge desse konstruksjonstypane kan ein tenkje seg ein underforstatt og uspe-
sifisert kontrollpr for PRO. I ei setning som Det ma vcere mulig a samarbeide er det
underforstatt at det er mogleg nettopp for dei som prpver a gjere det. I Det var hygge-
lig a besfike tante Laura, er det underforstatt at det var hyggeleg for den som faktisk
gjorde det. PRO kan ogsa vere kontrollert av nominalet i eit adverbial i oversetninga.
Det dreier seg da som regel om ein preposisjonsfrase med for eller av:
Det var hyggelig for megi a PROi bespke tante Laura
Det var hyggelig av degi a PROi bespke tante Laura
Problemet for ossi blir a PROi finne tigeren
Det ma vaere mulig for instituttene a samarbeide
A narre onkel Oskar var ikkje pent av oss
A erte elefanten er dumt av deg
Av og til kan ein/or-frase setjast inn fpre infinitivskonstruksjonen som kontrollpr
for PRO utan at denne preposisjonsfrasen har nokon semantisk funksjon i overset-
ninga:
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1005
For mennesker a leve naermest nakne i et slikt klima, det betyr en svaer termisk
pakjenning (Forskningsnytt 1960)
For USA a betale denne prisen uten a miste ansikt er ikke mulig
(Farmand 1968)
For vare massemedia a pafpre folk disse meninger og holdninger er enslags
andelig utukt mot forsvarslpse (Aftenposten)2
For FN a la dette passere stod for meg som a innby Stalin til en ny Berlin-
aksjon (Bull 1980)
Her er det nesten npdvendig a analysere/or-frasen som ein del av infinitivskonstruk-
sjonen, ettersom det elles ikkje er regelen a ha to ledd i forfeltet (jf. 9.4.2).
11.2.1.4.2.3 Predikativ
Nar predikativet har form av ein infinitivskonstruksjon, kan ikkje PRO vere kontrol-
lert av subjektet. Ofte star det utan kontrollpr:
Problemet blir a finne tigeren
Oppgava er a ta appelsinen mellom knea
Det var ikke noe som hette a kjppe elektrisk omn den gangen
(Hanssen et al. 1976)
Men PRO kan likevel vere kontrollert av eit ledd inne i subjektet:
Vartj stprste problem er a PROi finne ein veleigna leiar
Alt sprsamenei er kommet inn med er a PROi fa vaere representert med sine
egne ting i doudji-utsalget i siidaen (Klassekampen 1994)
Ein infinitivskonstruksjon i predikativ funksjon kan ogsa ha ein fprestilt/or-frase
som kontrollpr (jf. ovafor):3
Den mest effektive mate a forhindre et israelsk atomvapenprogram skulle vaere
for vestmaktene a garantere pyeblikkelig intervensjon (Samtiden 1965)
2 Dette og dei to f0regaande eksempla er henta fra Hantson 1983.
3 Desse to eksempla er siterte etter Hantson 1983.
1006 LEDDSETNINGAR
En ytterligere sikringsmekanisme mot at en atomkrig skulle kunne utl0ses ved
en rakett fra «den ukjente ubat», ville vaere for stormaktene a utveksle inspek-
sjonsstyrker (Samtiden 1965)
11.2.1.4.2.4 Infinitivskonstruksjon som del av nominalledd
Nar ein infinitivskonstruksjon er del av ein substantivfrase, kan kontrollpren heilt
mangle, vere underforstatt, eller finnast uttrykt i oversetninga pa ulike vis:
Ideen a framstille syntetisk gummi slo til a begynne med ikke an
Informasjonsteknologien har ogsa gitt muligheter for a prise informasjonen
(NOU 1992)
Forspket pa a na Sydpolen matte oppgis
Et demokrati som skal fungere godt, forutsetter at borgeme gis muligheter til
a pavirke (NOU 1992)
Til det a vere fullkomen h0yrer det med a vere utan liding (Hellesnes 1982)
Eg undra meg pa om ikkje dei sjplve hadde funne god meining i det a skode
meiningslpysa i det meste (Hellesnes 1982)
11.2.1.5 Objektsinfinitiv
Saman med eit objekt kan det sta ein infinitiv utan subjunksjonen a som utfylling til
verbet:
Vi hprte vatnet risle
Dei sag henne springe gjennom hagen
Ho bad guten kjppe brpd
Han lot oss komme inn
Substantivfrasen fpre infinitiven har ei dobbel rolle i setninga; han er objekt for ver-
bet i oversetninga, og han har semantisk rolle som subjekt for infinitiven. Samband
som vatnet risle, guten kj0pe br0d, oss komme inn blir ogsa kalla smasetningar. Ei
smasetning er altsa ei redusert setning som bestar av ein verbfrase i infinitiv og eit
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1007
subjekt som samtidig er objekt for eit verb i oversetninga. Smasetningar kan ogsa ha
formelt subjekt, som da altsa er formelt objekt i oversetninga: Vi hprte det banke pa
d0ra; I Bergen lar de det regne.
Smasetningar er ikkje formelt ei syntaktisk eining. «Subjektet» er objekt i over-
setninga, og h0rer ikkje til same konstituent som infinitiven syntaktisk sett. Det kan
ein sja av at ei smasetning ikkje kan forfeltplasserast som ei eining: *Henne springe
gjennom hagen sag dei. Heller ikkje kan ei smasetning bli subjekt i passiv: *Henne
springe gjennom hagen vart sett. Derimot kan objektet (infinitivens «subjekt») aleine
bli subjekt i passiv: Ho vart sett springe gjennom hagen; Passasjerene bes brake
utgangen bak. Dersom subjektet i smasetninga er eit pronomen, star det i akkusativ,
og dersom det er trykklett, kan det bli skilt fra infinitiven av eit setningsadverbial i
oversetninga: Vi hprte deg ikke komme; Han lot seg ikke provosere.
Nar verbet i oversetninga blir sett i passiv, far vi da tilsvarande ein subjektsinfi-
nitiv: Passasjerene bes brake utgangen bak.
Termen smasetning dekkjer ogsa samband av objekt og objektspredikativ, som Dei
gjorde heme sint (jf. 8.5.2), og objekt og objektbasert adverbial, som Ho kasta dei ut
(jf. 8.6.2.1.2). I norsk har smasetningar med infinitiv heilt andre bruksomrade enn desse
andre typane, slik at det er naturleg a behandle dei for seg sjplve her.
Objektsinfinitiv blir brukt hovudsakleg ved sanseverb (h0re, kjenne, fple, sja o.l.) og
ved verba beogla.
11.2.1.5.1 Sanseverb
Etter sanseverb kan objekt pluss infinitiv altemere med at-setning:
Vi hprte dere snakke om oss
Vi h0rte at dere snakket om oss
Han kjende ormen krype oppover leggen
Han kjende at ormen kraup oppover leggen
Ho fplte blodet fryse til is
Ho fplte at blodet fraus til is
Eg sag deg hoppe ned fra taket
Eg sag at du hoppa ned fra taket
1008 LEDDSETNINGAR
Arnold f01te tre sekunder ga (Flpgstad 1977)
Han har ogsa skimtet skikkelsen bevege seg i rommet (Vik 1975)
Av og til kan det vere ein tydingsforskjell mellom desse to konstruksjonane. Ein
objektsinfinitiv beskriv ei handling eller ein prosess som gar f0re seg samtidig med
tidspunktet som verbet i oversetninga refererer til. Derfor kan ikkje ei at-setning som
viser til noko fortidig i eller framtidig i forhold til oversetninga, erstattast med ein
objektsinfinitiv: Eg sag at ho hadde gatt og lagt seg (fordi lyset var slpkt), men ikkje
*Eg sag henne ha lagt seg. Objektsinfinitiven ma ogsa vise til noko som er direkte
sansbart. Derfor ma det heite Eg hprer at du underviser pd universitetet no dersom
ein gjengir noko ein har h0rt av andre, ikkje *Eg hprer deg undervise pd universitetet
no. Det matte i sa fall bety at ein star i gangen utafor auditoriet og hprer pa.
Sporadisk kan objektsinfinitiv opptre ogsa ved andre verb: Man husker Camilla adlyde
nar Sebastian plutselig kom pd bespk (Carling 1991); Og den som ikke opplevde Gro og
Stutum snakke om Anne Enger Lahnstein og EU, gikk glipp av en sensitiv wesenstund
(Aftenposten 1995).
11.2.1.5.2 Verbet be
Her altemerer objektsinfinitiv med infinitivskonstruksjon eller med preposisjons-
objekt. Preposisjonsobjektet er innleidd med om og har anten at-setning eller infini-
tivskonstruksjon (med a) som utfylling:
Ho bad guten kjppe brpd
Ho bad guten a kjppe brpd
Ho bad guten om a kjppe brpd
Ho bad guten om at han skulle brpd
11.2.1.5.3 Verbet la
Her er berre objektsinfinitiv mogleg:
Ho let dpra sta open
Dei let ungane springe fritt omkring
Han lot oss lane bilen
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1009
Saerleg i litterser stil kan eit objekt for infinitiven sta f0re infinitiven. Det logiske sub-
jektet for infinitiven (objektet i oversetninga) er da utelati, slik at infinitiven naermast
far passiv tyding:
Kongen tilkalte den aerverdige biskop og lot dem dppe (Henriksen 1991)
Kongen lot hodet hente (Henriksen 1991)
Mens folk fra kysten enna tente sine parafinlamper ..kunne handelsbyen
Lillehammer alt fra 1894 la sine hus og hjem lyse opp av elektriske lyspaerer
(Solstad 1987)
Den passive tydinga gjer at infinitiven i slike tilfelle ogsa kan ha ein agensfrase med
av etter seg, som i det siste eksemplet ovafor. I modeme sprak er det ogsa vanleg a
brake passiv form av infinitiven i slike tilfelle: . . .la sine hus og hjem bli lyst opp
av ... Det er fyrst og fremst nar objektet er refleksivt, at ein i modeme sprak bruker
aktiv infinitiv med fprestilt objekt. Dette er mogleg berre dersom ikkje «subjektet»
for infinitiven ogsa er til stades:
Hunden let jenta klappe seg
Hunden let seg klappe
*Hunden let klappe seg
Hun lot seg hverken forfpre eller skremme (Henriksen 1991)
De lot seg dppe (Henriksen 1991)
Selv om denne mann ... sa disse undere, lot han seg ikke bevege av dem
(Henriksen 1991)
Gjennom frie valg lot de seg administrere av folk som likna dem sjpl
(Solstad 1987)
Det framflytte objektet for infinitiven er ogsa grammatisk objekt for la. Antesedenten
for refleksiven er alltid subjektet for la, og ikkje eit underforstatt subjekt for infiniti-
ven. De lot seg dppe tyder altsa ikkje det same som De tillot at noeni dppte segt selv,
men Det tillot at noen dppte derm.
Smasetningar etter la skil seg fra andre smasetningar ved at infinitiven ogsa kan
sta like etter la, utan noko nominal mellom. Objektet kan da sta etter infinitiven med
utelati subjekt. Dette gjeld ogsa refleksive preposisjonsobjekt:
Kong Olav lot bygge domkirke av stein i Nidaros (Henriksen 1991)
Han lot ogsa reise grunnvollen til en stor Kristkirke (Henriksen 1991)
1010 LEDDSETNINGAR
Han ... lot stelle i stand til et stort og herlig gjestebud (Henriksen 1991)
VintervEeret lar vente pa seg (Aftenposten 1975)
Imperativ av la fplgt av oss er naermast grammatikalisert som eit uttrykk for oppmo-
ding (1. person fleirtal imperativ):
La oss ga heim til meg!
La oss i alle fall prpve!
La oss na se resultatene fprst
Eller la oss ta eventyrene (Henriksen 1991)
La oss prpve a se pa historien fra den synsvinkelen! (Henriksen 1991)
La vere er ogsa nesten grammatikalisert som eit slags «hjelpeverb» for nekting.
«Hovudverbet» fplgjer etter i infinitiv med a fpre:
Eg let vere a seie noko (= Eg sa ikkje noko)
La vere a skrike sa hpgt! (= Ikkje skrik sa hpgt!)
Bare fordi han lot vaere a vitne? (Bjprnstad 1977)
Jeg kan nemlig ofte ikke la vaere a imitere (Jacobsen 1992)
Stundom finn vi ogsa la bli i denne funksjonen: La bli a skrike sa h0gt! I uformell sprak-
bruk kan imperativen «smitte over» pa vere slik at det ogsa blir staande i imperativ: La
ver a skrike sann!
Det er to viktige skilnader mellom nekting med ikkje og med la vere. I la vere er det
enno att sa pass mykje av eit sjplvstendig verb at det krev ein agens som subjekt.
Dersom infinitiven som fplgjer, ikkje deler ut agensrolle til subjektet, kan ikkje set-
ninga nektast med la vere'. *Byen let vere a liggje ved sj0en; *Han let vere a vere
to meter h0g; ?Eg let vere a bli sjuk. Dersom eit slikt verb likevel blir brukt saman
med la vere, tyder det at det ligg ei viljeshandling bak: Ho let vere a sove tyder at
ho hadde bestemt seg for ikkje a sove.
Ein annan skilnad ligg i dei bindingsomrada dei to nektingsformene kan ha. La
vere har alltid berre den etterfplgjande verbfrasen som bindingsomrade, medan ikkje
kan ha ulike bindingsomrade (sja 8.6.4.4.2). Ein konstruksjon med la vere kan derfor
vere eintydig der ei tilsvarande setning med ikkje er tvetydig:
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1011
Han pr0vde ikkje a fomaerme deg
Han pr0vde a la vere a fomaerme deg
Eg kom ikkje fordi du ringde
Eg let vere a komme fordi du ringde
Du ma ikkje fylle ut heile skjemaet
Du ma la vere a fylle ut heile skjemaet
11.2.1.6 Funksjon og plass
At-setningar blir gjeme kalla substantiviske leddsetningar, og infinitiv blir kalla den
substantiviske forma til verbet. I desse nemningane ligg det at at-setningar og infini-
tivskonstruksjonar, ved sida av spdrjesetningar, er nominate leddtypar. Det vil seie
at dei kan fungere pa same maten som substantivfrasar. Derfor kan dei til og med
samordnast med substantivfrasar:
Rekning og a skrive og lese er det artigaste han veit
Det anbefales opplaering og at det etableres rutiner
Det er eit spprsmal om pris og kven som skal delta
At-setningar kan ogsa vere sideordna med andre setningstypar:
Han er ein gammal gris, pluss at han er ein slyngel
Hvis det ikke er batteri i apparatet eller at batteriet er darlig, vil det ringe pa hpyeste
styrke (Annonse)
Leddsetningar og infinitivskonstruksjonar skil seg likevel fra andre nominate ledd-
typar ved at dei ikkje kan plasserast fritt pa alle nominalplassar i setninga. Slike ledd
har ein tendens til a komme til slutt i setninga. Eventuelt kan dei komme heilt fyrst.
Den minst gunstige plassen for ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon er inne
i setninga. Dette har a gjere med kor lett det skal vere for mottakaren a tolke setninga.
11.2.1.6.1 Apposisjon
Ei at-setning kan sta som apposisjon til eit substantiv. (Meir om apposisjon i 3.3.3.4.)
Det gjeld saerleg substantiv som tanke, hap, ide, utsegn, rykte, pastand, teori, hypo-
1012 LEDDSETNINGAR
tese. Etter nokre av desse, spesielt tanke, ide, kan vi ogsa ha infinitivskonstruksjon
som apposisjon.
Den pastanden at skuddet ble avfyrt med hensikt, er jo helt absurd
Den teorien at universet vart til med ein smell, er no ailment akseptert
Den tanken a bruke naturgjpdsel, far flere og flere tilhengere
Nar substantivet har ein slik apposisjon, ma det ha anten bestemt form, og/eller eit
determinativ fpre:
Den pastand at jorda er rund
Den pastanden at jorda er rund
Pastanden at jorda er rund
Dersom substantivet har ubestemt form, ma det sta ein preposisjon fpre at-setninga:
Ein pastand omat . . . Men ein kan ogsa ha preposisjon etter substantivet utan deter-
minativ: Pastanden om at ...
Substantiv som faktum og kjensgjeming har at-setning som apposisjon:
Det faktum at den franske landbruksministeren i gar var sa positiv, er viktig
(Aftenposten 1994)
I botn lag det faktum at dei ikkje hadde noko pkonomisk grunnlag for eit verdig
liv (Obrestad 1992)
Etter desse substantiva kan ikkje at-setninga vere knytt til med om.
Substantiv innafor tydingsomrade som ‘kunst, evne, ferdigheit, oppgave’ og ‘glede,
acre, mal, friheit’ kan ha infinitivskonstruksjon som apposisjon:
Han behersker kunsten a fa tida til a ga
Den evnen a kunne lytte til andre, er svaert verdifull
Hun hadde den sere a fa tale med Kongen
Ei at-setning kan sta i ein del faste preposisjonsuttrykk:
Han skryt i den grad at ingen tek han alvorleg lenger
Du har rett i den forstand at Norge er en tospraklig nasjon
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1013
Vi gj0r det pa den maten at vi gar inn pa rekke og rad
De apnet vinduet med den fplgen at undulaten fl0y sin vei
De apnet vinduet i den hensikt at undulaten skulle fly sin vei
Kj0p inn noen ekstra pils for det tilfellet at Ivar kommer pa bes0k
Reint logisk star her at-setninga til heile preposisjonsfrasen. Det ser vi av at forstand
at ... og mate at ... vanskeleg kan opptre som substantivfrasar i andre samanhen-
gar. Dessutan kan dei fleste av desse preposisjonsfrasane erstattast av pro-ordet slik:
Han skryt slik at ingen tek han alvorleg lenger
Vi gjpr det slik at vi gar inn pa rekke og rad
De apnet vinduet, slik at undulaten fl0y / skulle fly sin vei
Uttrykka i den grad at, med den ffilgjen at, i den hensikt at kan ogsa erstattast av sa, slik
at setningane blir reine adverbiale setningar (jf. 11.2.2.5). Etter i tilfelle har vi ikkje at:
... i tilfelle Ivar kommer pd bespk. Det kan derfor vere grunn til a rekne i tilfelle som
subjunksjon (jf. 11.2.2.11).
Til eit substantiv som spdrsmal kan vi ha ei indirekte spprjesetning som apposisjon,
men oftast blir nok denne knytt til med preposisjonen om: Spdrsmalet (om) kven som
skal ofrast, bekymrar dei ikkje. Dersom spprjesetninga er innleidd med subjunksjo-
nen om, kan denne erstattast med hvorvidt i bokmal, sja 11.2.1.3. Altemativt kan eitt
av dei to om strykast, slik at setninga tilsynelatande blir staande som apposisjon til
substantivet: Spdrsmalet om (hvorvidt) regjeringen vil anbefale avtalen.
Ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon kan ogsa sta som apposisjon til deter-
minativa dette og det:
Jeg tror ikke noe pa dette at prisene vil synke
Dette a skulle begrense forbruket blir mer og mer patrengende
Ho sa det at ho ikkje ville rekke fram i tide
Til det a vere fullkomen hpyrer det med a vere utan liding (Hellesnes 1982)
Eg undra meg pa om ikkje dei sj01ve hadde funne god meining i det a skode
meiningslpysa i det meste (Hellesnes 1982)
I slike konstruksjonar kan vi ogsa bruke preposisjonen med: dette med at prisene vil
synke; det med a vere utan liding.
1014 LEDDSETNINGAR
Leddsetningar som star som apposisjon til dette, har gjeme eit kjent innhald, dei er
presupponerte (jf. 11.2.1.2). Derfor finn vi dei ikkje normalt som objekt til utsegns-
verb, som jo vanlegvis legg fram noko nytt: *Ho sa dette at ho ikkje ville rekke fram
i tide. Nar setninga er knytt til det, star ein friare. Slike frasar kan brukast i dei fleste
funksjonar. Ettersom dei formelt ikkje er leddsetningar eller infinitivskonstruksjo-
nar, men nominale frasar med determinativ, kan dei ogsa sta i posisjonar som andre
nominale leddtypar kan sta i, f.eks. i midtfeltet:
Derfor er det a vere uvitande inga unnskyldning
(jf. *Derfor er a vere uvitande inga unnskyldning)
Hvis det at ho ikkje vil rekke fram i tide, bekymrar deg, ...
(Jf. *Hvis at ho ikkje vil rekke fram i tide, bekymrar deg, ...
Derfor var det at dei inviterte meg, svaert hyggeleg
(jf. *Derfor var at dei inviterte meg, hyggeleg)
Derfor er det a bli invitert alltid hyggeleg
(jf. *Derfor er a bli invitert alltid hyggeleg)
Ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon som star som apposisjon, kan flyttast
til slutten av setninga ved ein prosess kalla ekstraponering (sja 9.7), og dermed
skiljast fra resten av frasen:
Den pastanden er jo helt absurd at skuddet ble avfyrt med hensikt
Ho sa det heilt klart at ho ikkje ville rekke fram i tide
Det kjenner eg meg heilt trygg pa, at han vil halde kjeft
Vi kan ogsa ha ekstraposisjon til venstre, med det like etter i forfeltet: At han vil
halde kjeft, det kjenner eg meg heilt trygg pd (Jf. Bror din, han brukte a komme hit
ofte).
11.2.1.6.2 Subjekt og potensielt subjekt
At-setningar, indirekte spprjesetningar og infinitivskonstruksjonar kan fungere som
subjekt:
At prisane vil stige, er ein forferdeleg tanke
A heve rentene na er en uklok politikk
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1015
Om prisane vil stige, er eit stort spprsmal
Kven som fyrst fann opp krutet, er uvisst
Subjektet i norsk star anten i forfeltet eller i midtfeltet. Men nar subjektet har
form av ei leddsetning, star normalt berre forfeltet til disposisjon. Som vi har sett i
11.2.1.6.2, kan ei leddsetning vanskeleg sta i midtfeltet. Det same gjeld i hovudsak
ogsa for infinitivskonstruksjonar som subjekt, jamvel om vi her kan finne tilfelle av
midtfeltplassering: ’’Korfor er a rfiykje farleg?
Ei at-setning som subjekt er presupponert. Det nye som skal formidlast, kjem i over-
setninga. Derfor er alltid at-setningar i subjektfunksjon B-setningar (jf. 11.2.1.2.1).
Dei kan heller ikkje mangle subjunksjon (jf. 11.2.1.2.2):
* At i ar vil prisane stige, er ein forferdeleg tanke
* Prisane vil stige, er ein forferdeleg tanke
I staden for at ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon star i forfeltet som sub-
jekt, er det svaert vanleg at dei blir plasserte i sluttfeltet og at ein far formelt subjekt
det pa subjektsplassen. Dette er da ein mate a unnga tunge ledd fyrst i setninga pa.
Det er ein forferdeleg tanke at prisane vil stige
Det er en uklok politikk a heve rentene na
Det er eit stort spprsmal om prisane vil stige
Det er uvisst kven som fyrst fann opp krutet
Det betyr mye for moren at Per endelig har statt til eksamen
Det var synd at Ole strpk til eksamen
Det var lurt av deg a si fra
Det er farlig a lene seg ut
Leddsetninga eller infinitivskonstruksjonen blir da staande etter verbalet som eit
potensielt subjekt. Eit slikt potensielt subjekt skil seg fra leddsetning eller infini-
tivskonstruksjon i ekstraposisjon av den typen som er behandla ovafor. Saman med
potensielt subjekt har vi alltid eit formelt subjekt det (aldri der), som er trykklett,
medan det i samband med ekstraposisjon godt kan ha trykk.
Eit potensielt subjekt kan ikkje sta i forfeltet. (Da blir det verkeleg subjekt, og det
forsvinn.)
1016 LEDDSETNINGAR
* At prisane vil stige, er det ein forferdeleg tanke
* Om prisane vil stige, er det eit stort spprsmal
* Kven som fyrst fann opp krutet, er det uvisst
* A heve rentene na er det en uklok politikk
* At Ole strpk til eksamen, var det synd
I desse setningane star det pa subjektsplassen i midtfeltet. Leddsetninga eller infini-
tivskonstruksjonen er altsa ikkje subjekt, men eit forfeltplassert potensielt subjekt.
Dersom vi stryk det, ma dei oppfattast som subjekt, og da er desse setningane heilt
akseptable, som vi har sett ovafor.
Setningar med formelt og potensielt subjekt er den vanlegaste og umarkerte kon-
struksjonstypen. Alle predikat som kan ha ei leddsetning eller ein infinitivskonstruk-
sjon som subjekt, kan saleis ogsa sta med formelt subjekt det og potensielt subjekt.
Dette gjeld ogsa transitive verb:
Det ergrar meg at du at opp kaka
Det Ipser ingen problemer a sende tanks til Moldavia (Klassekampen 1990)
Det vanskeliggjpr situasjonen at det er plassert ut atomvapen pa Kasakhstans
jord (Klassekampen 1991)
Vi kan ha to leddsetningar eller infinitivskonstruksjonar etter verbet, eit objekt eller
predikativ og eit potensielt subjekt. Det potensielle subjektet kjem da alltid sist av
dei to:
Det beviser at han er skyldig at han ikke kan forklare hvor han var
Det er a slpse med tida a se pa slike TV-program
Ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon som potensielt subjekt kan til og med
sta saman med to andre utfyllingar etter verbet:
Det har kosta oss alle sparepengane a byggje opp att huset
Det har berpvet resten av familien alle forhapninger at han har stjalet fra sin
bestemor
Vi ser altsa at setning eller infinitivskonstruksjon som potensielt subjekt kan brukast
i fleire setningstypar og ved fleire verbtypar enn det som er tilfellet med substantiv-
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1017
frase som potensielt subjekt i presenteringssetningar. Ved ein del predikat er til og
med konstruksjonen med potensielt subjekt obligatorisk:
* At han hadde nok penger, viste seg
Det viste seg at han hadde nok penger
* At det gar eit ras, hender
Det hender at det gar eit ras
* At det regner, forekommer
Det forekommer at det regner
Nar desse er umoglege med leddsetning som subjekt i forfeltet, har det a gjere med
informasjonsstrukturen. Verb som vise seg, hende, forekomme o.l. kan ikkje aleine
innehalde den nye informasjonen i setninga. Det nye ma komme i eit anna setnings-
ledd. Og ettersom subjektet ma vere presupponert, kan altsa ikkje det heller innehalde
den nye informasjonen i setninga. Eit potensielt subjekt, derimot, som kjem til slutt i
setninga, kan vere berar av ny informasjon. Dersom det finst eit anna ledd i setninga
som kan innehalde ny informasjon, er det straks meir akseptabelt a ha leddsetninga
som subjekt:
At han hadde nok penger, viste seg fprst etter hans dpd
At det gar eit ras, hender bade titt og ofte
At det regner, forekommer nesten aldri her ute i prkenen
Liknande forhold gjeld at-setningar som subjekt for passiv av utsegnsverb som seie,
hevde, pasta, o.l. Ettersom objektet for slike verb uttrykkjer ny informasjon og ikkje
kan vere presupponert, kan ikkje desse objekta utan vidare bli subjekt. Skal slike
verb brukast i passiv, ma leddsetninga bli staande etter verbet, og setninga ma ha
formelt subjekt. Inneheld derimot setninga eit anna ledd som kan ha ny informasjon,
er leddsetning som subjekt meir akseptabelt.
* At prisane ville stige, vart sagt
Det vart sagt at prisane ville stige
At prisane ville stige, vart sagt ganske klart av finansministeren
Setningar av typen Det vart sagt at prisane ville stige kan analyserast pa to matar. Ein kan
sja pa at-setninga som potensielt subjekt eller Som objekt for passiv-verbet (jf. 8.8.3.4).
Den tilsvarande aktivsetninga, [Nokon] sa at prisane ville stige, kan setjast om til pas-
1018 LEDDSETNINGAR
siv pa to matar, anten ved a gjere objektet, dvs. at-setninga, til subjekt og deretter til
potensielt subjekt, eller ved a la at-setninga bli staande som objekt, og setje inn formelt
subjekt i staden. Dette kan verke som eit heller teoretisk og spissfindig problem, men
det er likevel visse skilnader mellom potensielt subjekt og objekt for passivverb. Ved
leddsetning som potensielt subjekt er berre det mogleg som formelt subjekt, medan ved
passivverb med objekt blir der brukt i visse dialektar. I konstruksjonar av den typen vi
har her, er sprakbrukarar som elles kan brake der som formelt subjekt, usikre og vaklar
mellom det og der. Eit indisium pa at vi har med potensielt subjekt a gjere, er at ledd-
setninga kan erstattast av eit pronomen. I passivsetningar ma objektet vere indefinitt,
og kan altsa ikkje ha form av pronomen:
Det var hyggeleg at du kom —> Det var hyggeleg det
Det vart sagt at prisane ville stige —» Det vart sagt det
Det vart bygt eit hus *Det vart bygt det
Dei fleste verb som kan ta at-setning som subjekt (og f01gjeleg som potensielt sub-
jekt), kan ogsa ta infinitivskonstruksjon, og omvendt:
Det kosta meg ein heil arbeidsdag at eg mista dokumentet
Det kosta meg ein heil arbeidsdag a finne igjen dokumentet
Det ergrer meg at vi ma kjpre rundt hele kvartalet
Det ergrer meg a matte kjpre rundt hele kvartalet
Mange setningar med leddsetning eller infinitivskonstruksjon som (potensielt) sub-
jekt har eit adjektiv som predikativ. Da er det predikativet som avgjer om subjektet
kan vere at-setning eller infinitivskonstruksjon. Dei fleste adjektiv som kan ta ei at-
setning som (potensielt) subjekt, tillet ogsa infinitivskonstruksjon:
Det var dumt at du erta elefanten / a erte elefanten
Det var pent av deg at du sa fra / a seie fra
Det er viktig at du skriv personnummeret pa skjemaet / a skrive personnum-
meret pa skjemaet
Andre adjektiv tillet ikkje infinitivskonstruksjon, men at-setning:
Det er sant at han erta elefanten / *a erte elefanten
Det er tydeleg at han er skuffa / *a vere skuffa
Det er klart at du ma komme / *a komme
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1019
Andre slike adjektiv er openberr, innlysande, sannsynleg, sikker, (u)viss.
Pa den andre sida er det adjektiv som ikkje tillet at-setning, men infinitivskon-
struksjon:
Det er vanskeleg a fa elefanten sint / *at vi far elefanten sint
Det er lett a bli kvitt pengene sine /*at man blir kvitt pengene sine
Det er dyrt a ta drosje /*at vi tar drosje
Andre slike adjektiv er lett, sein, billeg, farleg, sunn, trygg, keisam.
Som altemativ til setningane i A nedafor kan vi ha dei nesten synonyme setningane
iB:
A. A ha ullundertpy er ein fordel
A drikke ein kopp kaffi hjelper
A ete kjptkaker er godt
A ta drosje er dyrt
A lese grammatikk er g0y
B. Ullundertpy er ein fordel
Ein kopp kaffi hjelper
Kjptkaker er godt
Drosje er dyrt
Grammatikk er g0y
Setningane i A har ein infinitivskonstruksjon som subjekt, og overgangen fra A til
В kan beskrivast som at ein stryk a og verbet, men held pa objektet. (Legg merke
til at det predikative adjektivet ffamleis har npytrumsform, slik det ma ha nar sub-
jektet er ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon - jf. 8.5.4.2.2.3.) For at verbet
skal kunne strykast pa denne maten, ma det ha eit heilt generelt eller venta innhald.
Derfor kan ein stryke drikke f0re ein kopp kaffi, fordi det er det verbet ein ventar
saman med det objektet; og det ein gjer med kjptkaker, er a ete dei. Subjekta i В kan
ikkje tyde det same som ‘a velte ein kopp kaffi, a kollidere med ei drosje, a stryke
i grammatikk’ e.l. Dessutan er slik stryking av verbet mogleg berre nar objektet har
eit generisk innhald og star i ubestemt form. Derfor kan ikkje ei setning som A ha
denne bilen er dyrt gjerast om til *Denne bilen er dyrt.
1020 LEDDSETNINGAR
No viser det seg at setningane bade i A og i В kan fa formelt og potensielt subjekt.
Med A skjer det som vi alt har beskrivi, og vi far som venta:
Det er ein fordel a ha ullundertpy
Det hjelper a drikke ein kopp kaffi
Det er godt a ete kjptkaker
Det er dyrt a ta drosje
Det er gpy a lese grammatikk
I B, derimot, kan subjektet bli utfylling til preposisjonen med-.
Det er ein fordel med ullundertpy
Det hjelper med ein kopp kaffi
Det er godt med kjptkaker
Det er dyrt med drosje
Det er g0y med grammatikk
Her har vi framleis formelt subjekt, men infinitivskonstruksjonen er erstatta av ein
preposisjonsfrase med med. Utfyllinga til infinitiven (objektet) i A har no vorti utfyl-
ling til med. Preposisjonen med kan saleis fungere pa same maten som infinitiv av
eit verb.
11.2.1.6.3 Objekt og potensielt objekt
Leddsetningar og infinitivskonstruksjonar kan sta som objekt til verb, eller som
utfylling i eit preposisjonsobjekt. Slike verb - eventuelt verb + preposisjon - som
kan ta leddsetning eller infinitivskonstruksjon som objekt, kan delast i fleire grupper
etter kva slags type dei kan ta. Dette har til ein viss grad samanheng med semantiske
forhold ved verbet (eller preposisjonen), utan at det alltid er mogleg a slutte seg til
forma pa objektssetninga ut fra tydinga til verbet. Det er heller ikkje mogleg i ein
grammatikk a gi fullstendige lister over verba i kvar enkelt gruppe.
a) Verb som tek anten at-setning, infinitivskonstruksjon eller spprjesetning, er for det
fyrste slike som har med planar for framtida a gjere, som vedta, beslutte, planleggje,
foresla, passe pd, snakke om-.
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1021
Dei vedtok at selskapet skulle opplpysast
Dei vedtok a opplpyse selskapet
Dei vedtok kven som skulle overta ansvaret
Familien snakket om at de skulle dra til Syden
Familien snakket om a dra til Syden
Familien snakket om hvor de skulle dra
Andre verb som tek alle tre typar utfylling, er slike som har med kunnskap og minne
a gjere, som vite, forstd, hugse, glpyme. Det er typisk for desse at tydinga varierer
ein del etter kva slags utfylling dei tek. Hugse og gl0yme med at-setning eller spprje-
setning gar hovudsakleg pa eit tankeinnhald, medan infinitivskonstruksjon refererer
til ei handling som gjeme har same tidsreferanse som oversetninga:
Eg hugsar at du laste dpra fpr vi gjekk
Har du hugsa a lase dpra?
Eg har glpymt kvar ho budde
Eg glpymde a notere adressa hennar
Nar vite og forstd har infinitivskonstruksjon som objekt, tyder dei naermast ‘kunne,
vere i stand til’: Han veit/forstdr d utnytte situasjonen. Verbet tenkje kan ha tydinga
‘tru, meine’, nar det star med at-setning, men det kan ogsa tyde ‘ha planar om, ha som
intensjon’; dette siste er den vanlege tydinga nar det star med infinitivskonstruksjon.
Da er det ogsa svaert vanleg at tenkje star i perfektum, medan infinitiven refererer til
ei framtidig handling:
Eg tenkte at vinden kanskje ville 10ye etter kvart
Eg tenkte at eg skulle dra pa elgjakt
Eg har tenkt a dra pa elgjakt
b) Verb som tek at-setning eller infinitivskonstruksjon, men ikkje spprjesetning,
er for det fyrste slike som viser til eit meiningsinnhald, som meine, hevde, tru
pd:
Retten meiner at den har fatt nok bevis
Retten meiner a ha fatt nok bevis
1022 LEDDSETNINGAR
Den gongen trudde dei at jorda var flat
Eg trur pa a ta det med det gode
Vidare har vi verb som pa ein eller annan mate er relaterte til framtida, som hdpe,
rekne med, lengte etter.
Vi haper at vi far treffe Anton
Vi haper a fa treffe Anton
Ho rekna med at pengane ville bli retumerte
Ho rekna med a fa pengane tilbake
Nokre av desse verba tek ikkje at-setning dersom subjekta i dei to setningane er iden-
tiske. Da er infinitivskonstruksjon sa a seie obligatorisk:
Eg liker a danse
* Eg liker at eg dansar
Eg liker at du dansar
Vi pnskjer a snakke med sjefen
* Vi pnskjer at vi snakkar med sjefen
V i pnskjer at du snakkar med sjefen
Nar desse verba star som utfylling til modalverb i preteritum, kan likevel at-setning
fprekomme: Eg skulle 0nskje at eg fekk treffe Michael.
Verbet nekte har ulik tyding etter som om det tek infinitivskonstruksjon eller at-
setning:
Vi nektar a frede kvalen (= ‘vil ikkje’)
Vi nektar (for) at kvalen er truga (= ‘seier at det ikkje er sant’)
Verbet benekte svarar berre til den siste tydinga. Det er transitivt og tek at-setning
utan preposisjon: Vi benekter at hvalen er truet.
Verbet vilje liknar pa pnskje, men skil seg fra dette og alle andre verb ved at det
tek anten at-setning eller verbfrase, men ikkje infinitivskonstruksjon:
Eg vil snakke med sjefen
* Eg vil at eg skal snakke med sjefen
Eg vil at du skal snakke med sjefen
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1023
c) Mange verb tek at-setning eller spprjesetning, men ikkje infinitivskonstruksjon.
Det gjeld fyrst og fremst slike verb som tyder a formidle eller motta eit meinings-
innhald. Det gjeld mellom andre seie, fortelje, innsja, h0re:
Han sa at det kosta 272 kroner
Kan du si meg hvem jeg skal henvende meg til
De fortalte at det ville komme en buss til
Na ma du fortelle oss hvordan det gikk
Du ma innse at saken er tapt
Jeg innser hvilket tap dette er for deg
Har du hprt at Age kjem til byen?
Har du h0rt hvem som skal spille neste uke?
Visse verb som inneber avgjerd og spprsmal, h0rer ogsa hit:
Det er styret som har bestemt at det skal kalles inn til m0te
Det er styret som bestemmer om det skal kalles inn til m0te
Du ma finne ut om det blir konsert i kveld
Du ma finne ut nar konserten begynner
Verbet sja har denne tydinga dersom det er f01gt av sp0rjesetning, Med at-setning
ligg det naermare opp til grunntydinga:
Eg sag at det var mat pa bordet
Eg skal sja om det er noko mat igjen til deg
d) Verb som lure pd, overveie tek infinitivskonstruksjon eller spprjesetning, rett nok
med litt ulik tyding:
Eg lurer pa a skaffe meg hund
Jeg overveier om jeg skal skaffe meg hund
e) Nokre verb tek berre at-setning, som tru, pasta, svara, tyde pd:
Eg trur det blir seint
Han pasted at Kuala Lumpur lag i Afrika
Dette tyder pa at det kan bli rentepkning
1024 LEDDSETNINGAR
f) Mange verb tek berre infinitivskonstruksjon:
Eg skal pr0ve a opne vindauget
Dei begynte a spele
Vi unngjekk a bli vate pa beina
Andre slike verb er akte, forsake, slutte, fortsette, klare, greie, behave, trenge, sleppe,
unnlate.
Somme av desse verba kan ogsa ta infinitiv utan a (jf. 7.1.2.2.1).
Verba hjelpe og be (jf. 11.2.1.5.2) kan ta infinitivskonstruksjon attat vanleg objekt:
Eg skal hjelpe deg a pakke
Ho bad oss a reise
Ein altemativ konstruksjon har preposisjon + infinitivskonstruksjon. Dette er den einaste
moglege nar det andre leddet ikkje er ein infinitiv:
Eg skal hjelpe deg med a pakke
Eg skal hjelpe deg med pakkinga
*Eg skal hjelpe deg pakkinga
Ho bad oss om a reise
Ho bad oss om betaling
*Ho bad oss betaling
g) Endeleg er det nokre verb som berre tek spprjesetning:
Han spurde kva vi hadde sett
Eg skal underspkje om boka framleis er a fa
Leddsetningar og infinitivskonstruksjonar har, som vi har sett, ein tendens til a komme
til slutt i den oversetninga som dei er ledd i. Dersom oversetninga inneheld andre
ledd i sluttfeltet enn objektet, kan objektssetninga komme etter desse, og altsa pa ein
plass som elles ikkje er den vanlege objektsplassen:
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1025
Jon overlot til Kari a vaske opp
*Jon overlot til Kari oppvasken
I slike tilfelle kan eit formelt objekt det komme pa den eigentlege objektsplassen.
Leddsetninga eller infinitivskonstruksjonen blir da potensielt objekt (jf. 8.3.1.3).
Jon overlot det til Kari a vaske opp
De sa det rett ut at diktene mine var darlige
Eg skal underspkje det med ein gong om boka framleis er a fa
Det formelle objektet har elles same distribusjonelle eigenskapar som eit trykklett
pronomen. Det vil seie at det kjem i midtfeltet i A-setningar dersom det ikkje er eit
infinitt verb i setninga. Pa den maten kan det komme eit midtfeltsadverbial mellom
det og leddsetninga: Jeg fatter det ikke hvordan en slik ulykke kunne skje.
I nokre slike setningar kan det ha trykk. Det er da ikkje formelt objekt, men ein kopi
inne i setninga av ei leddsetning i ekstraposisjon. Fpr leddsetninga kjem det da gjeme
ei lita pause, og i skrift bpr dei skiljast ut med komma: Jeg fatter ikke DET, hvordan
en slik ulykke kunne skje.
Ein annan type potensielt objekt har vi ved verb som tek objekt og objektspredikativ.
I 8.5.2 har vi beskrivi korleis forholdet mellom eit objekt og objektspredikativ kan
formulerast som ei setning med subjekt og subjektspredikativ: Dette gjorde meg sint
—> Eg vart sint. Dette forholdet kan ogsa framstillast pa ein annan mate, nemleg som
at ei enkel setning med subjekt og predikativ blir underordna verbet i oversetninga,
i dette tilfellet gjere. Sambandet meg sint er da ei slags smasetning. Dersom den
enkle setninga har formelt subjekt, subjektspredikativ og potensielt subjekt, vil det
formelle subjektet bli formelt objekt, subjektspredikativet vil bli objektspredikativ,
og det potensielle subjektet vil bli potensielt objekt. Dette kan illustrerast ved at vi
gjer setningane med potensielt subjekt i 11.2.1.6.2 om til setningar med objekt og
objektspredikativ:
Jeg anser det for en uklok politikk a heve rentene na
Eg reknar det for eit stort spprsmal om prisane vil stige
Jeg fant det lurt a si fra
Farten gjorde det farlig a lene seg ut
1026 LEDDSETNINGAR
Andre eksempel:
(Det er klart at dette er siste gang )
Han gjorde det klart at dette var siste gang
(Det er npdvendig a stanse produksjonen -» )
Ledelsen fant det npdvendig a stanse produksjonen
(Det er utelukket at ordningen blir varig —» )
Jeg anser det som utelukket at ordningen blir varig
Begge desse typane potensielt objekt har det til felles at det kjem eit anna ledd mel-
lom verbet og objektssetninga, slik at den eigentlege objektsplassen, som er like bak
verbet, blir fylt av det formelle det.
Parallelt med potensielt subjekt med med kan vi ogsa ha potensielt objekt med
med:
Vi anser det for en fordel med ullundertpy
Vi reknar det for altfor dyrt med drosje
11.2.1.6.4 Subjektslyfting
Nokre verb kan ha ein infinitivskonstruksjon etter seg utan at dei eigentleg kan reknast
som transitive verb:
Hunden ser ut til a like bam
Leken later til a vaere slutt
Skipet synes a komme naermere
Denne konstruksjonen fprekjem ogsa sporadisk ved virke: ANC virker ata disse over-
grepene inn over seg (Klassekampen 1992).
Altemativt kan desse verba sta med formelt subjekt og leddsetning:
Det ser ut til at hunden liker bam
Det later til at leken er slutt
Det synes som (om) skipet kommer naermere
Det virker som (om) ANC tar disse overgrepene inn over seg
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1027
Vi ser at i dei fyrste eksempla er subjektet det same som subjektet i leddsetningane
i eksempla nedafor. Vi kan tenkje oss at subjektet i leddsetninga blir «lyfta opp» til
subjektsplassen i oversetninga. Leddsetninga, som no har mista sitt subjekt, far form
av infinitivskonstruksjon.
I tillegg til verba i eksempla ovafor kan vi i bokmal ogsa finne denne konstruk-
sjonen ved forekomme saman med indirekte objekt:
Problemstillingen forekom meg a vaere noe spkt
Det forekom meg at problemstillingen var noe spkt
Nar forekomme blir brukt utan indirekte objekt, har det ei anna tyding, og kan berre ta
at-setning: Det forekommer at bilen ikke vil starte.
Nar leddsetninga inneheld verbet vere med ein adjektivfrase som predikativ, kan
adjektivet bli staande som subjektspredikativ direkte til verba virke\verke, sja ut,
hfirast ut, synes\synast og forekomme:
Problemstillingen virker noe s0kt
Hunden ser snill ut
Heller ikke den analysen forekom meg sa interessant lenger (Alnaes 1977)
Ved sja ut og verke kan ein substantivfrase som predikativ knytast til med som: Han
ser ut som ein snill hund (jf. 8.5.1.3).
Ved ein del andre verb kan vi ha subjektslyfting berre dersom dei star i passiv.
Dei kan da ha ei leddsetning som objekt, og i staden for at vi far formelt subjekt med
leddsetninga staande pa objektsplassen, kan subjektet fra leddsetninga lyftast opp og
bli subjekt for det passive verbet i oversetninga, medan resten av leddsetninga blir
staande att som infinitivskonstruksjon:
A Man venter ikke at det nye aret blir fredeligere
В Det ventes ikke at det nye aret blir fredeligere
C Det nye aret ventes ikke a bli fredeligere (Dagbladet 1968)
Setning A er ei vanleg aktivsetning med ei at-setning som objekt. I В star verbet
i passiv, og at-setninga er framleis objekt, derfor har setninga formelt subjekt det.
1028 LEDDSETNINGAR
I C er subjektet fra leddsetninga lyfta opp til subjektsplassen i oversetninga, og at-
setninga er gjord om til infinitivskonstruksjon. Andre eksempel:4
Saken regnes a bli avsluttet i dag (Dagbladet 1968)
Private oppkjppere antas a besidde gull for 8 millioner dollar
(Morgenbladet 1968)
Det hevdes nemlig a vaere et vakkert syn (Aftenposten 1968)
Slike konstruksjonar, som hprer til i skriftleg stil og for det meste i bokmal, finst
ogsa ved verba anse, beregne, formode, forutsette, forvente, oppgi, planlegge, pasta,
rapportere, si, tenke.
Ogsa passiv med hjelpeverb kan brukast: Tirsdagens debatt i nasjonalforsamlin-
gen var ventet a konsentrere seg om Berlusconis konfrontasjoner . . . (NTB 1994).
Ein annan type subjektslyfting har vi ved verba begynne, slutte og fortsette og
deira synonym. I ei setning som Vatnet begynte a renne, er subjektet i oversetninga
ogsa subjekt for infinitiven. Logisk tyder setninga noko slikt som ‘det at vatnet rann,
begynte’, men dette er ikkje ein mogleg konstruksjon pa norsk. Her er altsa subjekts-
lyfting obligatorisk.
Vi har sett tidlegare at verbet i setningar med infinitivskonstruksjon som objekt
normalt deler ut ei subjektsrolle; i tillegg deler infinitiven ut ei rolle til eit usynleg
PRO. Og som vi har sett i 11.2.1.4.2, ma PRO alltid ha ei rolle, det kan ikkje sta i
staden for eit formelt subjekt. I setninga Han lova a ga, har vi to handlingar, og to
subjektsroller, ei for love og ei for ga. I subjektslyftingskonstruksjonar derimot deler
ikkje verbet i oversetninga og infinitiven ut kvar si subjektsrolle. I Klokka ser ut til a
ga eller Klokka begynte a ga, er det berre ei subjektsrolle, den for ga. Det a begynne
eller det a sja ut til representerer ikkje eigne verbalhandlingar. Vi har her altsa berre
a gjere med eitt subjekt, og det blir flytt fra leddsetninga opp i oversetninga. Derfor
postulerer vi ikkje noko PRO i slike infinitivskonstruksjonar. I staden kan vi rekne
med eit «spor» etter eit utflytt subjekt. Dette er forklaringa pa at det gar an a seie Det
begynte a snp, eller Det ser ut til aforsvinne mange bpkerfrd biblioteket, men ikkje
*Det er dumt a snp, eller *Det er eit problem aforsvinne mange bpker fra biblio-
teket. Dei to siste setningane er umoglege fordi dette er vanlege infinitivskonstruk-
sjonar som skulle ha eit PRO som subjekt, men dette PRO ville ikkje kunne fa пока
rolle; snp deler ikkje ut пока rolle, og forsvinne deler ut berre ei rolle, og den gar til
4 Desse og det f0rre eksemplet er tekne fra Sprland 1982.
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1029
mange Ьфкег. I setningane med begynne og sja ut til, derimot, er ikkje subjektet for
infinitiven PRO, men det, som berre er lyfta opp i oversetninga.
Infinitiv med a blir ogsa brukt i uttrykket komme til &\ Du kjem til a bli vat pa beina.
Dette har utvikla seg til a bli eit vanleg uttrykk for framtid, og har saleis vorti gram-
matikalisert som ein del av verbalsystemet i norsk (sja 7.2.6.3). Men dette kan ogsa
analyserast som ein lyftingskonstruksjon, der subjektet for komme eigentleg er subjekt
for infinitiven. Det viser seg ved at ogsa slike infinitivar kan ha eit formelt subjekt: Det
kjem til a bli kaldt.
Til no har vi berre sett pa lyfting av subjekt opp til subjektsposisjonen i oversetninga.
Det finst ogsa eksempel pa lyfting av subjekt opp til objektsposisjon i oversetninga.
Det har vi i konstruksjonen Vi fekk vatnet til a renne. Dette er ein kausativ-kon-
struksjon, der subjektet i oversetninga gjer noko som set i gang den handlinga, hen-
dinga eller tilstanden som er beskriven i leddsetninga: ‘Vi gjorde noko slik at vatnet
rann’, eventuelt ‘Vi fekk til at vatnet rann’. Subjektet i denne logiske omskrivinga
blir objekt for fd, og resten av leddsetninga blir staande som infinitivskonstruksjon
med preposisjonen til fpre. At dette ogsa er subjektslyfting, viser seg ved at vi kan
ha eit formelt det flytt opp i oversetninga her og: Trollmannen fekk det til a regne;
Ho fekk det til d bli gdy a ga pd museum.
Dersom leddsetninga har eit kopulaverb (vere eller bit) og ein adjektivfrase (eller
eit fast preposisjonsuttrykk) som predikativ, kan predikativet aleine bli staande att
som eit objektspredikativ. Verbet i oversetninga kan da vere gjere eWerfd, med ein
viss tydingsforskjell: Han gjorde meg sint; Han fekk meg sint (jf. 8.5.2.1.1).
11.2.1.6.5 Objektslyfting
Vi har sett (11.2.1.6.2) at ei setning med ei leddsetning eller ein infinitivskonstruk-
sjon som subjekt oftast blir omforma til ei setning med formelt subjekt det og poten-
sielt subjekt. Ein annan mate a unnga ein infinitivskonstruksjon pa subjektsplassen
pa, er ved objektslyfting. Objektet i infinitivskonstruksjonen blir lyfta opp og gjort
til subjekt i oversetninga, medan resten av infinitivskonstruksjonen blir staande att
bakarst i setninga:
Teksten er umogleg a forsta
Buksa er lett a vaske
1030 LEDDSETNINGAR
Han er haplaus a overtyde
Denne boka er en fompyelse a lese
Alle desse setningane kan omformulerast anten som ei setning med infinitivskonstruk-
sjon som subjekt eller som ei setning med formelt subjekt og infinitivskonstruksjon
som potensielt subjekt:
A forsta teksten er umogleg
A vaske buksa er lett
A overtyde han er haplaust
A lese denne boka er en fornpyelse
Det er umogleg a forsta teksten
Det er lett a vaske buksa
Det er haplaust a overtyde han
Det er en fornpyelse a lese denne boka
Termen objektslyfting er ikkje heilt dekkjande, ettersom substantivfrasar som er utfyl-
lingar til preposisjonar, ogsa kan lyftast pa denne maten:
Denne vegen er vanskeleg a kjpre pa
Hun er en fompyelse a snakke med
Han er umogleg a bli klok pa
Dette er vanlegast nar preposisjonsfrasen er utfylling til infinitiven. Derfor er ikkje
ei setning som '’September er fin a reise paferie i like naturlig som altemativ til Det
erfint a reise paferie i september.
Predikatet i objektslyftingskonstruksjonar er oftast eit kopulaverb med predikativ,
men visse verbuttrykk kan ogsa fprekomme:
Denne veggen gar ikke an a henge bilder pa
Bilen lar seg ikkje gjpre a starte
Maskinen kosta 1000 kroner a reparere
Boken tok ham to ar a fullfpre (Ukens Nytt 1989)
Dei predikata som kan fprekomme i desse konstruksjonane, er for det fyrste slike
som kan ta infinitivskonstruksjon som subjekt. Adjektiv som berre kan ta at-setnin-
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1031
gar, som sarin, tydeleg, klar, kan ikkje f0rekomme i desse konstruksjonane. Dei van-
legaste adjektiva er nok blant dei som berre kan ta infinitivskonstruksjon, og ikkje
at-setning, som vanskeleg, lett, tung, sein, billeg, farleg, sunn, trygg, kjedeleg, bitter
osv.
Pa den andre sida har vi setningstypar som ser ut akkurat som objektslyftingskon-
struksjonar, men som ikkje har alternative setningar med infinitivskonstruksjon som
(potensielt) subjekt:
Ho er pen a sja pa
Vegen er isete a kjpre pa
Kari er en engel a vaere bamevakt for
Grunnen til dette er at predikativet her berre kan sta til ein substantivfrase og ikkje
til eit setningsinnhald. Den fyrste setninga tyder ikkje det same som Det er pent a sja
pd henne, og setningar som *Det er isete a kj0re pd vegen eller *Det er en engel d
vcere bamevakt for Kari gir neppe meining. Dermed star predikativet ogsa semantisk
berre til subjektet i oversetninga.
Nar setningar med objektslyfting har eit adjektiv som predikativ, kongruerer det
normalt med det lyfta objektet:
Frakken er mjuk a ta pa
Tpyet er mjukt a ta pa
Lamma er mjuke a ta pa
Men dersom infinitivskonstruksjonen er av den typen som kan erstattast av ein pre-
posisjonsfrase med med (sja 11.2.1.6.2), har adjektivet heist npytrumsform:
Kjptkaker er godt a ete
Drosje er dyrt a ta
Grammatikk er morosamt a lese
Sjplv om infinitiven altsa logisk sett er subjekt for eit predikat med adjektivet som
predikativ, kan det predikative adjektivet og infinitivskonstruksjonen pa sett og vis
reknast som ein adjektivfrase. Dei kan nemleg forfeltplasserast saman som eitt ledd:
1032 LEDDSETNINGAR
Lett a laere er ikkje norsk (Dag og Tid 1993)
Vanskeligere a tro pa er hans fordums tilknytning til den engelske Marine
(Dagbladet 1968)
Uttrykk som artig a lese, umogleg a forsta, lett a vaske, hdplaus a overtyde osv.
kan dermed ogsa analyserast som adjektivfrasar. Eit subjekt med predikativt adjek-
tiv kan som kjent ogsa normalt ha same adjektiv som beskrivarledd: Denne boka er
spennande - Dette er ei spennande bok. Men adjektivfrasar med etterstilte adledd
kan ikkje sta som beskrivar fpre eit substantiv: Loysinga er brukbar for alle - *ei
brukbarfor alle Ifiysing. Visse adledd kan likevel sta etter den substantiviske kjemen,
slik at adjektivfrasen blir delt (jf. 3.3.4): ei brukbar l0ysingfor alle. Tilsvarande kan
sambandet av adjektiv og infinitivskonstruksjon som er oppstatt ved objektslyfting,
gjerast til ei splitta adjektivfrase: Denne boka er artig a lese - *Dette er ei artig a
lese bok —> Dette er ei artig bok a lese. Andre dpme:
Dette er ein umogleg tekst a forsta
Han er ein haplaus fyr a overtyde
Dette er ein isete veg a kjpre pa
Ho er ei interessant jente a snakke med
Dette har bidratt til at Norge na er et av de billigste land a ringe til utlandet fra
(Telefonkatalogen 1994)
11.2.1.6.6 Adledd i adjektivfrasar
Leddsetningar og infinitivskonstruksjonar kan ogsa vere adledd i adjektivfrasar, saer-
leg da knytte til med ein preposisjon, som andre nominate leddtypar:
glad for a vere med / glad for turen
flink til a snakke fransk / flink i fransk
Dette er behandla meir utfprleg i 5.3. Her skal vi berre peike pa eit par spesielle
funksjonar som at-setningar og infinitivskonstruksjonar er aleine om i samband med
adjektiv.
Nar eit adjektiv er modifisert av adverba sa, for, nok eller tilstrekkelig, kan det ha
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1033
ei at-setning eller ein infinitivskonstruksjon etter seg. Preposisjonen til kjem mellom
adjektivet og leddsetninga eller infinitivskonstruksjonen, unntatt ved sd:
Hun var sa snill a gi oss nummeret
Han er sa rik at han ikkje kan setje seg inn i situasjonen
Du er for stor til a skrike sann
Han er for rik til at han kan setje seg inn i situasjonen
Du er gammal nok til a forsta situasjonen
No er han gammal nok til at han kan bli med i operaen
Belppet er tilstrekkelig hpyt til at vi gar med pa avtalen
Belppet er tilstrekkelig hpyt til a dekke skaden
Etter uttrykk som vere sd shill, vennleg o.l. kan vi i staden for ein infinitivskonstruk-
sjon ha og pluss verb i same form som vere:
Ver sa snill a hjelpe oss!
Ver sa snill og hjelp oss!
Hun var sa vennlig a vise oss veien
Hun var vennlig og viste oss veien
Etter orda/yr.s't<?, siste, neste og forrige kan ein infinitivskonstruksjon vere innleidd
med til og ha ei tyding som ligg naer opp til ei relativsetning:
Ho var den fyrste til a komme i mal (som kom i mal)
Jeg skal vaere den siste til a klandre noen
Denne konstruksjonen finst ogsa i samband med superlativ av adjektiv: Han var den
ivrigaste til a kritisere leiinga.
11.2.2 Adverbiale eksplikativsetningar
Den vanlegaste funksjonen desse setningane har, er a sta som fritt adverbial. Dei
fleste fplgjer normalt setningsskjema B, men A-setningar fprekjem bg.
Adverbiale eksplikative leddsetningar uttrykkjer saman med resten av oversetninga
1034 LEDDSETNINGAR
eit arsak-f01gje-forhold. Ein kan tenkje seg to hendingar som star i eit slikt arsak-
f01gje-forhold til kvarandre, f.eks.:
ARSAK F0LGJE
Ho myrda tanta si Ho vart rik
Dette kan uttrykkjast pa ulike matar i ei hovudsetning med ei leddsetning:
Leddsetninga uttrykkjer arsaka og er da ei arsakssetning:
Ho vart rik fordi ho myrda tanta si
Leddsetninga uttrykkjer f01gja og er da ei f01gjesetning:
Ho myrda tanta si slik at ho vart rik
Leddsetninga kan uttrykkje f01gja, ikkje som eit faktum, men som eit fpremal eller
intensjon. Ho er da ei fpremalssetning:
Ho myrda tanta si for at ho skulle bli rik
I desse eksempla er det teki for gitt at ho myrda tanta si. (Vi seier da gjeme at setninga
uttrykkjer realis.) Dersom ein framstiller arsakssamanhengen som eit tenkt tilfelle,
er leddsetninga ei vilkarssetning:
Dersom ho myrdar tanta si, blir ho rik
Det kan vere tenkte tilfelle som bg kan vere verkelege: non-realis {dersom det blir
fint ver), eller tenkte tilfelle som ikkje kan vere verkelege: irrealis (dersom eg var
deg).
I det siste eksemplet var arsaka uttrykt i leddsetninga, men vilkarssetninga kan og
uttrykkje fplgja:
Dersom ho vil bli rik, ma ho myrde tanta si
Dersom ho har vorti rik, har ho sikkert myrda tanta si
Ein kan og uttrykkje at forholdet mellom arsak og fplgje ikkje er som ein skulle vente.
Leddsetninga er da ei vedgaingssetning:
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1035
Sj01v om ho myrda tanta si, vart ho ikkje rik
Sj01v om ho ville bli rik, myrda ho ikkje tanta si
Dei ulike setningstypane kan framstillast slik:
ARSAK F0REMAL F0LGJE VILKAR VEDGAlNG
(LS = leddsetning; A = arsak; F = f01gje;—► = f0rer til;-/>= f0rer ikkje til)
Innleiarordet i leddsetninga viser kva slags semantisk funksjon leddsetninga har
i h0ve til oversetninga. Det er oftast ein subjunksjon, som kan vere eit enkelt ord:
om, hvis\viss, siden\sidan, skjpnt (bm.); subjunksjonen kan ogsa vere eit opphavleg
samansett ord som no blir oppfatta som eit enkelt ord: fordi (ogsa/or di), ettersom,
dersom', somme av desse blir framleis skrivne i to ord: av di, etter di, for at', ein del
andre faste ordsamband kan ogsa reknast som subjunksjonar: ifall, i tilfelle, sdframt,
med mindre, slik at. Ein del adverb kan ogsa fungere som innleiarord: sa, da, enda,
nar, bare\berre, dessutan konjunksjonen enten\anten.
Ein av dei viktige funksjonane til orda sidan, ettersom, da og nar er a innleie tids-
leddsetningar. Slike setningar er implikative, og blir behandla i kapittel 11.3.3.2.
1036 LEDDSETNINGAR
11.2.2.1 Setningar innleidde av fordi
Pa nynorsk bruker ein ogsa av di synonymt med fordi.
Desse setningane uttrykkjer ei arsak eller ein grunn, og konsekvensen er uttrykt i
resten av oversetninga, eventuelt i ein del av oversetninga. Pro-ord for fordi-setnin-
gar er derfor (nn. ogsa difof) og sa, og sppijeordet er hvorfor\korfor/kvifor.
Leddsetninga kan anten vere presupponert, dvs. innehalde kjend informasjon, eller
ho kan innehalde det nye som blir opplyst. Nar leddsetninga er presupponert, har ho
leddstillingsmpnster В og kan sta i forfeltet eller sist i sluttfeltet. Den nye informa-
sjonen er da uttrykt i oversetninga.
Fordi det no er mprkt, har vi avblast leitinga
Fordi du er sa grei, skal du fa det stdrste stykket
Gjennom dette kjenner hun ei rar glede fordi hun har gjort dette (Elstad 1977)
Nar leddsetninga inneheld ny informasjon, star ho sist i sluttfeltet. Leddstillingsmpns-
teret er heist B, men kan og vere A:
Vi har avblast leitinga, fordi no er det for m0rkt (A)
Vi har avblast leitinga, fordi det no er for m0rkt (B)
R0varungane pa byanlegget ... tok til a bita seg merke i denne mannen, fordi
han kvar dag kjppte eit grovt br0d med sirup (Flpgstad 1977)
Meir unntaksvis kan ei slik setning jamvel sta i midtfeltet:
Sa han blir godt likt, sjolv om han ogsa, fordi det for han er den same solidariteten,
er som ein brenning til a lyda dei minste vinkfra basen (Flpgstad 1977).
Ei leddsetning innleidd av fordi med ny informasjon kan sta som predikativ til
vere. I denne funksjonen har setninga leddstillingsmpnster B:
(Hun skriver for harde livet.) Det er fordi hun gjeme vil bli ferdig fpr innleve-
ringsffisten
(Korfor ser han sa sur ut?) Det er vei berre fordi han ikkje vart vald til kasserar
Som eit elliptisk uttrykk kan ein knyte ei arsakssetning direkte til dette med referanse
til innhaldet i ei fpregaande setning (jf. 10.3.3):
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1037
Beregningene er beheftet med usikkerhet. Dette fordi gruppens forslag vedrprende
mammografiscreening bygger pa en rekke faktorer som er beheftet med varierende
grad av usikkerhet (NOU 1987)
Nar ei fordi-setning star som predikativ, kan konsekvensen eller fplgja vere uttrykt
i ei setning innleidd av nar (jf. 11.2.2.3). Denne setninga star da i forfeltet (eventu-
elt i ekstraposisjon fpre forfeltet). Innhaldet er presupponert, og blir teki oppatt med
subjektspronomenet det.
Nar innstillingen enna ikke er lagt fram, er det fordi man avventer flere opp-
lysninger
Nar jeg ikke har snakket med deg fpr, sa er det fordi jeg ikke ante hvor du
befant deg
Nar han tar henne na, er det bare fordi han er kar og har drifter som han ikke
rar med (Elstad 1977)
Dersom oversetninga er nekta, kan leddsetninga vere utafor eller innafor bindings-
omradet for nektinga (jf. 8.6.4.4.2). Ei setning som Eg kom ikkje fordi du ringde kan
saleis vere tvetydig. Dersom leddsetninga er innafor omradet til nektinga, seier ein
altsa at grunnen ikkje var at du ringde, men at det var ein annan grunn til at eg kom.
Innhaldet i resten av oversetninga er da presupponert, og innhaldet i leddsetninga er
nytt. Dette kjem tydeleg fram ved bruk av setningsklpyving (sja 11.3.5.1): Det var
ikkje fordi du ringde, at eg kom. Her star ikkje like fpre fordi-setninga, og nektar altsa
den. Dersom fordi-setninga er utafor omradet til nektinga, seier ein at grunnen til at
ein ikkje kom, var at du ringde, slik at det ikkje var npdvendig a komme. Innhaldet
i den nekta oversetninga er framleis presupponert. Men i ei tilsvarande klpyvd set-
ning vil da ikkje sta i den presupponerte setninga, og ikkje til fordi: Det var fordi du
ringde, at eg ikkje кот. I denne siste tolkinga kan ogsa leddsetninga sta i forfeltet, og
da vil ho bli oppfatta som presupponert, noko som viser seg ved at ogsa andre sub-
junksjonar kan brukast: Fordi/sidan/ettersom du ringde, kom eg ikkje (jf. 11.2.2.2).
Dersom vi bruker konstruksjonar med nar-setning, blir tvetydinga oppheva ved at
ein plasserer nektinga i nar-setninga dersom ho ikkje skal omfatte fordi-setninga:
Nar eg kom, var det ikkje fordi du ringde
Nar eg ikkje kom, var det fordi du ringde
Det er ikkje sa stor skilnad pa a uttrykkje ein grunn til at ein gjer noko og eit fpremal
med a gjere det. Begge typar adverbial har derfor som pro-ord og korfor som sppr-
1038 LEDDSETNINGAR
jeord, og fordi kan innleie begge typar setningar. Nar ein skal uttrykkje eit fpremal,
set ein gjeme at etter fordi, men det fprekjem elles og:
Sa du det berre fordi at eg skulle bli sjalu?
Eg skriv dette fordi at du skal skjpne meg betre
Eg kom fordi at du ringde
Nar fordi er etterfplgt av om er tydinga vedgaande (sja 11.2.2.9).
11.2.2.2 Setningar innleidde av sidan eller ettersom
I nynorsk er etter di synonymt med ettersom. I begge malformer er sia jamstilt med
siden\sidan.
Desse subjunksjonane innleier berre presupponerte arsakssetningar, som alltid har
leddstillingsmpnster B. Dei kan sta i forfeltet, midtfeltet eller sluttfeltet. Den nye
informasjonen er da uttrykt i oversetninga.
Siden du sppr, kan jeg jo opplyse at han er oppsagt
Ettersom det alt er mprkt, kan vi like godt avblase leitinga
Na bpr regjeringen, siden utfallet er sa usikkert, trekke spknaden tilbake
Du ma bli att heime, sidan du berre er tolv ar
Godseigar Glossmer var tilmed villig til a sette namnet sitt bak tiltaket, sidan
det var til beste for byen (Hoem 1978)
Leddsetninga kan ogsa uttrykkje eit teikn eller symptom som fprer til ei slutning som
er uttrykt i oversetninga: Hun ma vcere ute siden hun ikke svarer.
11.2.2.3 Setningar innleidde av nar
Spprjeordet nar kan fungere som innleiarord i arsakssetningar. Leddstillinga er alltid
etter B-mpnsteret, og setningane er presupponerte:
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1039
Nar du har sa lite erfaring, b0r du absolutt ta dette kurset
Nar vi fprst tek pa oss ei slik oppgave, ma vi gjere det skikkeleg
Du far greie deg utan kabel-TV, nar du ikkje vil betale det det kostar
Saerleg i munnleg sprak hender det at at blir sett inn etter nar: Det er berre til pass for
deg, nar at du var sa dum.
Nar kan ogsa innleie setningar som uttrykkjer ei fplgje eller ein konsekvens, eller
rett og slett eit forhold som ligg til grunn for det som er uttrykt i oversetninga. Desse
star alltid i forfeltet og er presupponerte. Innhaldet er som regel teki opp att i overset-
ninga ved hjelp nv det pa subjektsplassen. Vi har sett ein type bruk av slike setningar
ovafor i samband med fordi-setningar (11.2.2.1). Men dei kan ogsa brukast i andre
samanhengar:5
Nar jeg fant det mest fomuftig a tie stille, sa henger det sammen med at jeg
alltid har blitt kritisert for utenomsnakk
Nar ho valde a seie fra, sa er ikkje det sa rart
Nar jeg stiller til start i denne 0velsen, sa er det bare for того skyld
11.2.2.4 Setningar innleidde av da
Adverbet da, som elles kan vere korrelat for implikative tidssetningar, kan ogsa tyde
‘fordi’ og fungere som innleiarord i arsakssetningar, isaer i skriftsprak. Leddstillinga
er alltid etter B-m0nsteret. Bade leddsetninga og oversetninga kan innehalde ny infor-
masjon:
Da det no er for mprkt, har vi avblast leitinga
Da vi ikke kan se a ha mottatt svar fra deg, tillater vi oss a minne om tidsfristen
Vi ma npye oss med te, da kaffen er blitt for dyr
Og da de ikke klarte a ta dem til fange, drev de dem langt fra land med piler
og Steiner (Henriksen 1991)
5 Eksempla er for det meste fra Fretheim 1977a.
1040 LEDDSETNINGAR
11.2.2.5 Setningar innleidde av sd
Ei B-setning innleidd av sd uttrykkjer fpremalet med handlinga i oversetninga:
Vi merker av staden, sa vi finn han att
De utsatte avreisen, sa alle skulle kunne bli med
Ta med deg ein ekstra genser, sa du ikkje fiys
Sa-setningar star alltid sist i oversetninga. Dei kan ogsa ha leddstilling etter skjema
A. Dei kan da reknast som hovudsetningar, og uttrykkjer ei f01gje eller ein kon-
sekvens av handlinga i den fpregaande setninga:
Eg hadde mista billetten, sa eg kom ikkje inn
Vi kom for seint til bussen, sa derfor matte vi ta drosje
Eit fatigt folk, som ... herja med gama og n0tene til kvarandre og laga ulyd
so lensmannen laut setja jam pa dei mest ukristelege (Heggland 1981)
Dessuten har jeg ofte 0nsket a d0. Sa det er ikke synd pa meg (Askildsen 1957)
Det var oppgangstider og gode pengar a tena. Sa arbeidskjpparane slo retrett
etter ei veke (Furre 1991)
11.2.2.6 Setningar innleidde av slik at
Denne subjunksjonen innleier setningar som uttrykkjer anten fpremal eller fplgje,
og som alltid star sist i oversetninga. Dei svarar saleis til setningar innleidde av sub-
junksjonen sd. Men dei er alltid B-setningar:
Vi merker av staden, slik at vi finn han att
De utsatte avreisen, slik at alle skulle kunne bli med
Ta med deg ein ekstra genser, slik at du ikkje frys
De skal se til at ingen i andelig dovenskap kaster bort tiden med lediggang ...,
slik at han ikke bare skader seg selv, men ogsa pdelegger for andre
(Henriksen 1991)
Eg hadde mista billetten, slik at eg ikkje kom inn
Vi kom for seint til bussen, slik at vi matte ta drosje
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1041
I staden for a rekne slik at som ein subjunksjon, kan ein sjdlvsagt sja pa dette som
ordet slik pluss ei at-setning. Slike samband finst i andre samanhengar: Han tala slik at
ingen forstod kva han sa. Her tyder slik at ‘pa ein slik mate at’, og det er ogsa mogleg
a setje inn noko mellom slik og at: Han tale slik til elevane at dei ikkje forstod noko.
I eksempla ovafor er ikkje ei slik omskriving eller ei slik innfpying mogleg, og slik at
blir ogsa uttala nasrmast som eitt ord. Derfor er det god grunn til a rekne det som ein
subjunksjon.
11.2.2.7 Setningar innleidde av for at
Desse setningane uttrykkjer ogsa eit fpremal. Til skilnad fra setningar med sa eller
slik at kan dei og sta i forfeltet. Oftast inneheld dei hjelpeverbet skulle. Dei er alltid
B-setningar.
Eg tek med meg ein ekstra genser, for at eg ikkje skal fryse
For at alle skulle kunne vaere med, ble reisen utsatt
De er ved Gud i himmelen dem vi korsfester for at vi, fariseme, skal ga fri
(Alnaes 1977)
Vi vil rekne for at i denne bruken som ein samansett subjunksjon, og ikkje som prepo-
sisjonen/or med ei at-setning som utfylling. Ein preposisjonsfrase med/or som kjeme
og ei at-setning som utfylling har ei anna tyding, jamfpr:
Dei ville endre Grunnlova for at vi skulle kunne bli med i EU (subjunksjonen/or
at)
Dei argumenterte for at vi skulle bli med i EU (preposisjon + at-setning)
I eldre rettskriving skulle ogsa subjunksjonen skrivast i eitt ord: forat.
11.2.2.8 Setningar innleidde av enda eller skj0nt
Subjunksjonane enda og skj0nt (bm.) innleier vedgaingssetningar, som uttrykkjer ei
vedgaing eller ein motsetnad. Innhaldet er fpresett verkeleg (men ikkje npdvendigvis
presupponert):
1042 LEDDSETNINGAR
Ho gjekk rett forbi, enda ho kjende han godt
Vi greide det, skjpnt det sa m0rkt ut en stund
Enda de hadde forberedt seg pa nettopp dette, kom det pa et vis uventet
(Henriksen 1991)
Vedgaing tyder at det ligg fpre ein negativ arsakssamanheng; det som star i leddset-
ninga, skulle fpre til eit motsett resultat av det som blir uttrykt i oversetninga. Derfor
kan slike setningar skrivast om med to sideordna setningar der innhaldet i leddset-
ninga kjem fyrst, fplgt av resten av oversetninga med men fpre: Ho kjende han godt,
men gjekk (likevel) rett forbi.
11.2.2.9 Setningar innleidde av om
Denne subjunksjonen blir brukt til a innleie vedgaingssetningar, dvs. setningar som
uttrykkjer ei vedgaing e.l. Til skilnad fra enda, kan om ogsa innleie setningar med
irreelt eller hypotetisk innhald. Desse kan liggje naer vilkarssetningar i tyding:
Da skal Hege sja det, om eg sa skal binde henne fast herute (Vesaas 1957)
Kva er annleis om den rugda fer her? (Vesaas 1957)
Mattis ferdast somtid pa denne vegen om han ikkje skulle pa arbeid og
(Vesaas 1957)
Om det er leven ved bordenden hvor de store sitter, sa er det heit stille hos de
sma (Elstad 1977)
I vedgaingssetningar blir om ofte forsterka med selv/sj0l\sj0lv, enda, fordi eller jam-
vel (nn.):
Jeg gjorde det, selv om jeg visste at det var forbudt
Vi skal gjennomfpre turen, jamvel om det skulle koste oss livet
Sjplv om du hadde gitt meg bilen gratis, ville eg ikkje hatt han
Om blir ogsa brukt til a innleie vilkarssetningar. Dette er saerleg vanleg i nynorsk
som eit altemativ til dersom og viss:
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1043
Om du ikkje hadde kommi no, veit eg ikkje kva eg hadde gjort
Om du vil, kan vi ga gjennom det ein gong til
Dessutan ville det ikkje skade med litt meir 01 om det h0vde slik (Sagen 1976)
Vilkarssetningar innleidde med om kan fungere naermast som potensielt subjekt:
Det er fint om du kjem (jf. Det er fint at du kjem)
Det hadde vsert hyggelig om du kunne si noen ord (jf. Det var hyggelig at du
sa noen ord)
Det er lurast om du skriv namnet ditt utapa (jf. Det var lurt at du skreiv namnet
ditt utapa)
Desse setningane kan likevel ikkje reknast som nominale setningar. Dei kan f.eks.
ikkje sta som subjekt:
* Om du kjem, er fint (jf. At du kjem, er fint)
* Om du kunne si noen ord, hadde vaert hyggelig (jf. At du sa noen ord, var
hyggelig)
* Om du skriv namnet ditt utapa, er lurast (jf. At du skreiv namnet ditt utapa,
var lurt)
Derimot kan dei sta i forfeltet med eit det pa subjektsplassen. Det kan ikkje at-set-
ningar som potensielt subjekt:
Om du kjem, er det fint (jf. *At du kjem, er det fint)
Om du kunne si noen ord, hadde det vaert hyggelig (jf. *At du sa noen ord, var
det hyggelig)
Om du kjem litt f0r tida, er det greitt (jf. *At du kjem litt f0r tida, er det greitt)
I desse setningane ter om-setningane seg som vanlege adverbiale leddsetningar. Sub-
jektet det kan da oppfattast som eit refererande pronomen som viser til innhaldet i
om-setninga.
Slike setningar kan ogsa fprekomme som objekt i ikkje-realiserte tilfelle: Eg ville
setje pris pd om du kunne hjelpe meg.
Pa den andre sida finst det ogsa om-setningar som er nominale, nemleg indirekte sp0r-
jesetningar (11.2.1.3). Dei ter seg da som at-setningane i eksempla ovafor:
1044 LEDDSETNINGAR
Det er uvisst om han kjem
Om han kjem, er uvisst
*Om han kjem, er det uvisst
11.2.2.10 Setningar innleidde av /zvwIvim eller dersom
Forma viss er eineform i nynorsk og sideform i bokmal.
Dette er dei vanlegaste subjunksjonane som blir brukte til a innleie vilkarssetnin-
gar. Slike setningar kan utrykkje eit reelt, mogleg forhold, eller eit tenkt, hypotetisk
forhold:
Dette kan vi ordne hvis pengene strekker til
Dersom ein kandidat ikkje mpter opp til fastsett tid, blir det rekna for stryk
Tydinga kan ogsa grense opp til tidsleddsetningar med nar: Viss/ndr eg hostar, gjer
det sa vondt i ryggen.
Nar leddsetninga uttrykkjer eit hypotetisk vilkar, star verbalet i oversetninga gjeme
i ei samansett form, og det finitte verbet bade i leddsetninga og i oversetninga star i
preteritum, jamvel om referansen er til notid eller framtid:
Dersom du ikkje hadde kommi no, hadde eg gatt heim (men du kom)
Viss eg var deg, ville eg ikkje ha teki jobben
I munnleg sprak kan av og til at bli sett inn etter viss: Viss at han skulle komme igjen,
sa let vi vere a opne.
Ein saerskild bruk av viss har vi i setningar som Det kostar ikkje meir enn 500 kro-
ner, viss det kostar sd mykje. Her star vilkarssetninga naermast i ekstraposisjon etter
oversetninga, og forfeltplassering er umogleg (utan at meininga blir ei heilt anna).
I ei vilkarssetning innleidd av viss hender det at subjektet saman med ei form av vere
eller bli/verte blir utelati:
Kopien blir levert neste dag, hvis ferdig
Viss stigende dollarkurs, kan turisttrafikken ta seg opp
Setningar med viss og dersom kan ogsa fungere naermast som potensielt subjekt pa
same maten som setningar med om:
EKSPLIKATIVE LEDDSETNINGAR 1045
Det er fint viss du kjem
Det hadde vaert hyggelig hvis du kunne si noen ord
Det er greitt dersom du kjem litt f0r tida
11.2.2.11 Andre vilkarssetningar
Vilkarssetningar kan ogsa ha andre former enn dei som er beskrivne ovafor.
Eit framtidig eller irreelt vilkar kan vere innleidd av adverbet bare\berre:
Dette kan vi ordne berre du skaffar pengar
Dette kunne vi ha greidd berre du hadde stilt opp (men du stilte ikkje opp)
Vilkarssetningar kan vere innleidde av dei stivna preposisjonsfrasane i fall eller i
tilfelle.
I tilfelle det blir streik, utsetter vi turen
I fall du skulle treffe pa henne, sa hels henne fra meg
Nar ein bruker i tilfelle eller ifall, er det ofte ein implikasjon om at innhaldet i ledd-
setninga er mindre sannsynleg.6 Dersom ein meiner at innhaldet i leddsetninga er
svaert sannsynleg, er det mest naturleg a bruke viss eller dersom-.
Viss eg kan fa seie mi aerlege meining (og det reknar eg med at eg far), sa vil
eg peike pa at ...
Dersom eg skal bli ferdig med dette arbeidet i tide (og det ma eg), kan eg ikkje
bli forstyrra heile tida
?I tilfelle eg kan fa seie .. .
?I fall eg skal bli ferdig ...
Viss meininga er at innhaldet i oversetninga vil inntreffe i alle fall pa eit tidspunkt
der ein ikkje veit om innhaldet i leddsetninga vil sla til eller ikkje, er det derimot
mest naturleg a bruke ei etterstilt leddsetning innleidd av i tilfelle eller ifall.
6 Denne framstillinga byggjer i hovudsak pa Fretheim 1976b.
1046 LEDDSETNINGAR
Eg kjpper ein liter mj01k til i tilfelle det blir for lite med tre liter
Jeg har tenkt a skrive testamentet mitt i tilfelle jeg omkommer under ekspedi-
sjonen
Dersom ein byter ut i tilfelle med viss i den fyrste av desse setningane, vil det tyde
at ein kjpper den ekstra literen berre dersom det skulle vise seg at tre liter er for lite.
Men slik det star no, tyder det at ein kjpper den ekstra literen i alle fall. I det andre
eksemplet vil meininga bli absurd dersom ein broker hvis.
Uttrykket i tilfelle kan ogsa brukast berre med ein substantivfrase etter: i tilfelle krig.
Eit framtidig mogleg vilkar kan ogsa uttrykkjast med safremtframt, sd sant: Sdframt
eg blir ferdig i tide, skal dufd ein kopi.
Eit nekta (oftast reelt) vilkar kan uttrykkjast med med mindre (nynorsk ogsa
minder):
Du far ikke tilbake ballen med mindre du ber om unnskyldning
Det er de alminnelige regler som ... kommer til anvendelse overfor fangene
under straffullbyrdelsen med mindre noe annet er uttrykkelig bestemt (NOU
1988)
Ei vilkarssetning kan ogsa ha form av eit setningsspprsmal, dvs. ei A-setning med
tomt forfeit. Denne star oftast fyrst i oversetninga:
Hadde eg visst det, sa skulle eg sagt deg det (= Dersom eg hadde visst det ...)
Les du innleiinga npye, sa blir det lettare a forsta resten
Bles det opp til styggaver og rok, sat dei frosne og bptte npter og at kald niste-
mat (Heggland 1981)
Ei slik vilkarssetning kan i visse hpve ogsa sta sist: Eg ville ikkje ha teki jobben, var
eg deg.
Nar to vilkarssetningar er sideordna, kan den fyrste ha spprjesetningsform, og den
andre fplgje vanleg B-mpnster utan subjunksjon fpre: Kallar nokon deg ein idiot og
du tek deg ncer av det, er detfordi du innerst inne ser muligheitafor at du er ein idiot
(Tusvik 1993).
Ein saerskild type vilkarssetning kan innleiast med enten\anten. Desse er disjunk-
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1047
tive, slik at to ledd i setninga er samanf0ydde med konjunksjonen eller, dermed kan
dei samtidig oppfattast som vilkarssetningar og vedgaingssetningar. I bokmal kan ein
setje hva fpre enten.
Bratt var han vorten ein del av livet hennar, anten ho ville det eller ikkje
(Heggland 1981)
Og enten man sover eller arbeider, kan ingen lese hverandres tanker
(Bjprnstad 1977)
Men rundt omkring pa landsgymnasene fremsto det en ny gruppe evnerik ung-
dom, som ... skulle bli en umatelig ressurs for den brede nynorskbevegelsen
pa 60- og 70-tallet, hva enten de ble forskere, NRK-ansatte eller forlagsfolk
(Aftenposten 1993)
Ei leddsetning innleidd med spprjeord med samme\same eller uansett (bm.) fpre eller
med enn som setningsadverbial kan og fungere som ei slags vilkarssetning:
Same kva du seier, sa trur eg ikkje pa deg
Uansett hva du sier, sa tror jeg deg ikke
Hva du enn gjpr, sa hjelper det ikke
Hvordan det enn var, sa fikk vi det ikke til a ga opp
Korleis det var eller ikkje var, sa hadde far hans noko med det
Berre kyme var vitne og viste aldri teikn til undring, same kva han sa eller
gjorde (Tusvik 1993)
Slike setningar star heist i ekstraposisjon, og pa same maten som setningane ovafor,
kan dei oppfattast som vilkars- eller vedgaingssetningar.
11.3 Implikative setningar
11.3.1 Ailment
11.3.1.1 Formelle trekk
Implikative setningar er leddsetningar som har ein ikkje utfylt plass. Det som logisk
kan fyllast inn i denne plassen, er ogsa representert pa ein eller annan mate i overset-
1048 LEDDSETNINGAR
ninga utafor leddsetninga. Dette leddet er fellesleddet, som er ei abstrakt semantisk
eining som er representert bade i oversetninga (utafor leddsetninga) og i leddsetninga.
I desse eksempla er uttrykket for fellesleddet i oversetninga kursivert, og den tomme
plassen som representerer fellesleddet i leddsetninga, er markert med _.
Her er den boka som eg kjppte _ (dvs. ‘eg kjppte boka’)
Jeg kjenner den gamle mannen som _ star der
Sag du henne som eg snakka med _?
Den byen der hvor vi bor er den mest forurensede i Europa
Per str0k til eksamen, hvilket ikke forbauset noen
Syntaktisk kan implikative setningar vere knytte til eit korrelat utafor setninga. Den
implikative setninga star som adledd til korrelatet.
Korrelatet svarar ikkje npdvendigvis heilt til uttrykket for fellesleddet i overset-
ninga. Korrelatet hprer alltid til kategorien substantiv, pronomen, preposisjon eller
adverb, og kan vere eit enkelt ord eller (del av) ein frase med dette ordet som kjeme.
Fellesleddet kan vere representert ved ulike spraklege uttrykk i oversetninga:
Ved korrelatet:
Jeg kjenner den gamle mannen som star der
Ved eit anna ledd som blir teki opp att av korrelatet:
Jeg glemmer aldri den dagen da du fridde _
(Korrelatet er her ordet da.)
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1049
Ved heile resten av oversetninga:
Per str0k til eksamen, hvilket ikke forbauset noen
Fellesleddet kan vere utan representasjon i oversetninga:
I gar skjedde hva alle hadde fryktet _
Implikative setningar kan ha ulike innleiarord. Det kan vere anten ein subjunksjon,
oftast som, eller eit spprjeord (eventuelt ein frase som inneheld eit spprjeord). Nar
innleiarordet er ein subjunksjon, er fellesleddet i leddsetninga representert ved ein
tom plass, som logisk kan tenkjast fylt av korrelatet:
som eg kjppte [ - ] i gar
Nar innleiarordet er eit sppijeord, kan vi tenkje oss at dette er flytt fra den plassen
det etter sin funksjon skulle ha i leddsetninga, og fram i forbindarfeltet, analogt til
framflytting av sppijeord til forfeltet i hovudsetningar:
hvai alle fryktet [ - ]i
t_________________i
Det normale er at leddsetninga fplgjer like etter korrelatet, men ettersom leddsetnin-
gar har ein tendens til a komme sist i oversetninga, kan dei pa den maten bli skilde
fra korrelatet:
Men enna star det att mye mat ute pa aker og eng som skal i hus fpr snpen
kommer7
Ingen fikk adgang som ikke var medlem
Det treng ikkje vere usant som er til a le av (Dag og Tid 1989)
I normative samanhengar blir det av og til atvara mot a skilje leddsetninga fra korre-
latet for a unnga misforstaingar, men som vi ser av desse eksempla, er det oftast ikkje
grunnlag for slik tvetyding. Ei anna sak er at avstand mellom korrelat og leddsetning
7 Dette og det neste eksemplet er siterte fra Vinje 1976.
1050 LEDDSETNINGAR
kan skape misforstaing i visse tilfelle. I andre tilfelle gir det ein frivillig eller ufrivillig
komisk effekt: Videre planlegges et rummer om Jesus som kommer f0r sommerferien
(Vart Land 1995).
Fellesleddet kan vere representert av ulike typar ledd inne i den implikative leddset-
ninga. Det vil seie at det manglande leddet kan vere av ulike slag. Det er dette som
i stor grad avgjer kva slags innleiarord som blir brukt, og kva slags frasetype impli-
kativsetninga er ein del av.
A. Fellesleddet er representert av ein nominal leddtype i leddsetninga (sub-
jekt, objekt, utfylling til preposisjon). Slike setningar blir tradisjonelt kalla
relativsetningar, og den termen vil vi ogsa bruke her: Her er den boka som
handlar om Kongen (sja 11.3.2).
B. Fellesleddet er representert av eit adverbial i leddsetninga. Desse kan vere
stadleddsetningar: Eg la boka der ho skal liggje (11.3.3.1) eller tidsledd-
setningar: Ho kom den dagen da vi drog (11.3.3.2).
C. Fellesleddet svarar til grad eller identitet. Slike setningar kallar vi samanlik-
ningssetningar: Per er like rik som du er (sja 11.3.4).
11.3.1.2 Restriktivitet
Ei implikativ setning kan brukast til a avgrense den mengda som substantivet kan
referere til. I setninga Medlemmene far ei bokgave i posten refererer substantivet
medlemmene til ei viss gruppe menneske. Dersom vi fpyer til ei relativsetning og
seier Dei medlemmene som allereie har betalt kontingent, far ei bokgave i posten,
vil det normalt innebere at nokre faerre personar far tilsendt bokgava. Relativset-
ninga avgrensar referansen for substantivet. Setningar med ein slik funksjon kal-
lar vi restriktive implikativsetningar. Andre implikative setningar kan vere ikkje-
restriktive. Dei har da som funksjon a gi utfyllande informasjon om korrelatet utan
a avgrense referansen. I eksemplet ovafor kan same leddsetninga ogsa brukast ikkje-
restriktivt. Vi set da gjeme komma bade fpre og etter: Medlemmene, som allereie
har betalt kontingent, far ei bokgave i posten. Dette tyder at alle medlemmene far
bokgava tilsendt. Samtidig gir vi den opplysninga at alle ogsa har betalt kontingent.
Dette er ei tilleggsopplysning, som ikkje eigentleg vedkjem hovudinnhaldet i set-
ninga.
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1051
Restriktive relativsetningar blir ogsa kalla ‘n0dvendige’. Meininga er da at dei er n0d-
vendige for at ein skal kunne kjenne omfanget av fellesleddet.
Dersom setninga er restriktiv, star det som regel eit determinativ f0re substantivet.
Dette er derimot ikkje npdvendig dersom setninga er ikkje-restriktiv:
Dei medlemmene som allereie har betalt kontingenten, ...
Medlemmene, som allereie har betalt kontingenten, ...
De gjestene som ble helt til klokka tre, tok drosje hjem
Gjestene, som for 0vrig ble helt til klokka tre, tok drosje hjem
Ikkje-restriktive setningar kan innehalde setningsadverbial som ikkje passar sa godt
i restriktive setningar, som forresten og for 0vrig. Desse understrekar at innhaldet
kjem som eit tillegg til noko anna:
Alle gjestene, som for 0vrig ble helt til klokka tre, tok drosje hjem
* De gjestene som for 0vrig ble helt til klokka tre, tok drosje hjem
Forrige tysdag, da det forresten regna, tok vi fri
* Den tysdagen da det forresten regna, tok vi fri
Ei relativsetning som star til eit korrelat som fra f0r refererer til berre eitt individ slik
at det ikkje kan avgrensast enda meir, er n0dvendigvis ikkje-restriktiv. Dette gjeld
mellom anna eigennamn som korrelat, men ogsa andre substantiv som unikt peiker
ut ein bestemt referent:
Rudi Librechts, som vart tiljubla pa Bislett i sekstiara, er no heilt glpymd
Eg snakka med far din, som jo har greie pa slikt
Sola, som gir liv til alle ting, kan ogsa vere nadelaus
Denne boka, som du sikkert kjenner, har na kommet i arabisk oversettelse
Likevel kan ogsa eigennamn brukast pa ein slik mate at dei kan ta restriktive relativ-
setningar:
Du er ikkje lenger den Per eg ein gong elska
Hun kom til et Paris hun kjente
1052 LEDDSETNINGAR
Omvendt kan ikkje ikkje-restriktive relativsetningar ha eit korrelat utan spesifikk
referanse. Da er det nemleg ingenting a gi utfyllande opplysningar om. Det vil seie
at eit substantiv i predikativ stilling eller som er objekt til verb som tyder ‘0nskje‘
o.l., berre kan ha restriktive relativsetningar til seg:
Naboen var er en laerer som vier all sin tid til elevenes beste
* Naboen var er laerer, som vier all sin tid til elevenes beste
Skolen spker en laerer som vier all sin tid til elevenes beste
* Skolen s0ker en laerer, som for 0vrig vier all sin tid til elevenes beste
Derimot kan ikkje-restriktive setningar brukast dersom ein kan tolke inn eit korrelat
med generisk referanse. Ei setning som Jeg trenger en bil, som for 0vrig er et n0d-
vendig onde i vart samfunn kan berre tyde at bilen generelt er et n0dvendig onde,
ikkje at eg spesielt treng ein som er det.
11.3.1.3 Ubundne implikativsetningar
Ved ein spesiell type implikative setningar er ikkje korrelatet uttrykt. Det ligg sa
a seie implisitt i innleiarordet i implikativsetninga. Dette innleiarordet er alltid eit
spprjeord.
Vi ma redde hva vi kan
Du kan spille hvilket stykke du vil
Sei det til kven du vil
Han slo seg ned hvor ingen andre ville bo
Kom nar du far lyst pa ein prat
Det finst to typar ubundne implikativsetningar, som vi kan kalle allmenne og spesi-
fikke. Dei allmenne refererer til noko som ikkje er naermare spesifisert, som naermast
er opp til mottakaren a velje. Subjektet i oversetninga er derfor ofte eit pronomen i
andre person - eller verbet star i imperativ. Verbalet i dei allmenne setningane bestar
ofte berre av eit modalt hjelpeverb (heist kan eller vil). Resten av predikatet er da
underforstatt og identisk med predikatet i oversetninga:
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1053
Du kan spille hvilket stykke du vil (spille)
Sei det til kven du vil (seie det til)
Vi gjorde hva vi kunne (gjpre)
Set dykk kor de vil (setje dykk)
Kom nar du har lyst (til a komme)
Det vanlege er at representasjonen for fellesleddet har same syntaktiske funksjon i
oversetninga og i implikativsetninga. Det vil seie at heile implikativsetninga har same
funksjon i oversetninga som spprjeordet har i leddsetninga.
Dette gjeld likevel ikkje uttrykk med spprjeord + det skal vere, som naermast er a rekne
for eit fast uttrykk:
Eg gjer kva det skal vere
Eg kan bu kor det skal vere
Her er fellesleddet predikativ, men som oftast fungerer setninga som objekt eller adver-
bial i oversetninga.
I allmenne setningar kan innleiarordet ofte ha trykk, og det kan forsterkast pa ulike
matar, t.d. ved a setje same fpre eller som heist etter, eller ved a bruke sa eller enn
som midtfeltsadverbial:
Du kan spille hvilket som heist stykke du vil
Sei det til kven du sa vil
Set dykk kor de enn vil
Du kan ringje same nar du vil
Heile leddsetninga kan ogsa erstattast av spprjeordet (eller frasen som inneheld sppr-
jeordet) pluss som heist-.
Sei det til kven som heist
Du kan spille hvilket stykke som heist
Kom nar som heist
Spesifikke ubundne implikativsetningar viser til ein spesifiserbar referent. Med unn-
tak av tidssetningar innleidde med nar finst dei berre i bokmal.
1054 LEDDSETNINGAR
Hva den fremmede fortalte, sjokkerte oss alle
Na skjedde hva alle fryktet
Han gjpr hva han har Isert (Bjdmstad 1977)
Han husker hva hans far engang sa til ham (Bj0mstad 1977)
Festen ble ikke hva hun hadde forestilt seg
Han slo seg ned hvor ingen andre ville bo
Hunden kom nar ho ropte
11.3.2 Relativsetningar
Dette er setningar der fellesleddet svarar til eit ledd med nominal funksjon i overset-
ninga og i leddsetninga. Innleiarordet i relativsetningar kan vere subjunksjonen som,
eit sp0rjepronomen eller determinativet hvilken.
11.3.2.1 Med uttrykt korrelat
Korrelatet for ei relativsetning er ein nominal leddtype. (Her er korrelatet kursivert,
og heile relativkonstruksjonen er sett i klammer):
Her er [den stolen som eg kj0pte]
[Du som snakker kinesisk], far ga fprst
11.3.2.1.1 Med subjunksjon
Den einaste subjunksjonen som innleier relativsetningar, er som. I setningar innleidde
med som kan dei fleste nominale ledd relativiserast:
Subjekt:
Her er den boka som handlar om Kongen
Direkte objekt:
Har du sett den lampa som eg kjppte i gar?
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1055
Indirekte objekt:
Eg har ein venn som eg unner alt godt
Utfylling til preposisjon:
Eg kjenner ikkje den kvinna som du talar om
Potensielt subjekt kan ikkje relativiserast: *Er det du som eig den sykkelen som det star
utafor? Dette har samanheng med at slike nominalledd er referensielt nye (sja 8.7.4),
derfor kan dei ikkje knytast til eit korrelat tidlegare i setninga.
Som subjunksjon star alltid som fyrst i setninga. Dersom det tomme leddet er sty-
ring til preposisjon, blir preposisjonen staande att pa sin eigentlege plass. Pa denne
maten skil subjunksjonen som seg fra relative pronomen i andre sprak (sja note i
1.3.4.3).
Ein saerskild bruk av relativsetning har vi i setningar av denne typen:
Ottar var dum som gjekk sa tidleg
Jeg var forresten heldig som hadde fatt denne leiligheten (Alnaes 1977)
Denne fyrste setninga her tyder om lag det same som ‘Ottar var dum fordi han gjekk
sa tidleg’ eller ‘Det var dumt av Ottar a ga sa tidleg’. Oversetninga innheld eit pre-
dikativ, og relativsetninga har basen for predikativet som korrelat. Relativsetninga
kjem sist, og er altsa skild fra korrelatet.
Subjunksjonen som kan i mange tilfelle utelatast:
Har du sett den lampa (som) eg kjppte i gar?
Eg har ein venn (som) eg unner alt godt
Eg kjenner ikkje den kvinna (som) du talar om?
Dette er saerleg vanleg nar objekt eller utfylling til preposisjon er relativisert. Men
subjunksjonen kan ikkje utelatast nar subjektet er relativisert:
Her er den boka som handlar om Kongen
*Her er den boka handlar om Kongen
1056 LEDDSETNINGAR
Nar relativsetninga er skild fra korrelatet av eit anna ledd, kan ikkje subjunksjonen
utelatast:
Han kjppte den boka i gar som vi hadde snakka om
* Han kjppte den boka i gar vi hadde snakka om
Dei har stoli alle pengane fra kista, som han hadde spart opp
* Dei har stoli alle pengane fra kista, han hadde spart opp
Heller ikkje kan som utelatast i ikkje-restriktive setningar:
Gjestene, som for pvrig ble heit til klokka tre, tok drosje hjem
* Gjestene, for pvrig ble heit til klokka tre, tok drosje hjem
Denne boka, som du sikkert kjenner, har na kommet i arabisk oversettelse
*Denne boka, du sikkert kjenner, har na kommet i arabisk oversettelse
Etter dansk mpnster kan ein i konservativt bokmal av og til finne der brukt som sub-
junksjon i relativsetningar med relativised: subjekt, sserleg nar ordet som star like fpre
korrelatet: Dette elementet defineres som et handlingselement der bringer undergang
eller smerte (Bprtnes 1980). Somme tider kjente vi oss som de der visste minst av alle
(Dagbladet 1995).
11.3.2.1.2 Med spprjeord
Relativsetningar med nominalt korrelat og spprjeord som innleiarord finst berre i
bokmal, og ogsa der hprer det til ein utprega skriftsprakleg stil.
Sppijepronomenet hvem blir brukt nesten berre etter preposisjon:
En person derimot om hvem man vet at han bare bruker riksmal, vil man ikke
sa lett uten videre kalle riksmalsmann (Bleken 1966)
Han sidestilte dette med adferden til en bedriftsleder, for hvem stoltheten er
drivkraften til a yde sitt beste i arbeidet (Aftenposten 1980)
Determinativet hvilken kan brukast med eller utan preposisjon, for det meste til a
innleie ei ikkje-restriktiv setning:
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1057
Enkeltindividet ma betraktes som temporaere hjelpemidler i hvilke DNA-bud-
skapene tilbringer en prliten andel av sin geologiske levetid
(Aftenposten 25.4.1993)
Man oppnar de samme rettigheter som landets egne borgere, hvilke slett ikke
alltid er i naerheten av de krav vi bl.a. stiller til norsk sykehusstandard (Rekla-
mebrosjyre, UniReiser 1994)
Hun hadde flere ganger villet diskutere mitt forhold til Else, hvilket jeg bestemt
hadde avvist a diskutere (Alnaes 1977)
Spprjepronomenet hvis kan innleie relativsetningar med nominalt korrelat. Hvis star
da som determinativ i ein substantivfrase, og heile substantivfrasen star i forbindar-
feltet. Fellesleddet er representert ved eit possessivledd i relativsetninga.
Dette er en kvinne hvis bedrifter lenge bpr huskes
Men en tannpastatube hvis ytre fasade er vansiret av dens innhold, det er noe
annet (Solstad 1987)
En rekke av de ladestedene ... var oppfprt som byer, hvis navn vi laerte utenat
(Solstad 1987)
I konservativt bokmal kan ein bruke hvor samansett med preposisjon som innleiarord,
heist i abstrakt tyding:
Den laerer ikke om den metode hvorved tingene blir funnet (Aames 1982)
... en skala av varianter, hvorav fremtidens rikssprog burde vokse frem
(Bleken 1966)
Den blir for ham den stillhet etter stormen hvorom det heter at Gud er i den
(Larsen 1978)
Dette er saerleg vanleg i bokmal nar fellesleddet svarar til utfyllinga til preposisjonen
av etter eit mengdeord i leddsetninga:
Det var fem hotelier i byen, hvorav han eide tre
Byene var inndelt i to kategorier, kjppsteder og ladesteder, hvorav bare de fprste
hadde de opprinnelige byprivilegiene (Solstad 1987)
Britene mistet 250 mann og hadde 777 sarede, hvorav et hundretall hadde fatt
livsvarige handicap (Farmand 1982)
1058 LEDDSETNINGAR
11.3.2.2 Ubundne relativsetningar
Ubundne relativsetningar er setningar utan uttrykt korrelat. Dei har spdrjeord som
innleiarord. Fellesleddet representerer ein nominal funksjon i oversetninga, men er
altsa ikkje uttrykt der. I staden blir relativsetninga sjplv staande som eit nominalt
ledd i oversetninga:
Vi ma redde hva vi kan
Hva som kjppes, ma spises
Du kan spille hvilket stykke du vil
Sei det til kven du vil
Ingen av dem var hva vi kaller troende
Vi ser at relativsetninga kan ha ulike nominale funksjonar i oversetninga. Innleiaror-
det er hva\kva, hvem\kven eller hvilken. Det siste finst berre i bokmal, og star som
adledd i ein substantivfrase. Da star heile substantivfrasen i forbindarfeltet. Kjemen
kan bg vere utelaten, slik at hvilken blir staande aleine: Du kan ta hvilken (vei) du
vil. I nynorsk svarar kva til bokmal hvilken og kan sta som adledd: Du kan ta kva veg
du vil. Av og til kan ogsa hva brukast slik pa bokmal, saerleg i munnleg stil: Du kan
komme hva tid du vil.
Som det gar fram av desse eksempla, kan ogsa fellesleddet representere ulike
nominale funksjonar. Dersom fellesleddet er subjekt i relativsetninga, er spprjeordet
fplgt av som: Hva som kj/fipes, ma spises. Dette som er umogleg dersom fellesleddet
har ein annan funksjon i relativsetninga: Vi ma redde hva (*som) vi kan.
Ubundne implikativsetningar kan som vi har sett (11.3.1.3), vere allmenne eller
spesifikke. Dei allmenne ubundne relativsetningane refererer til eit ikkje naermare
spesifisert individ eller ei ikkje naermare kvantifisert mengd:
Vi ma redde hva vi kan (redde)
Du kan spille hvilket stykke du vil (spille)
Vis biletet til kven du vil (vise det til)
Vi gjorde hva vi kunne (gjpre)
Det fplgjer av den allmenne, ikkje-spesifikke tydinga at slike setningar vanskeleg
kan vere subjekt. Det vanlegaste er funksjon som direkte objekt eller som utfylling
til preposisjon (ogsa som indirekte objekt).
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1059
Spesifikke ubundne relativsetningar finst berre i bokmal. Det einaste innleiarordet
som blir brukt her, er hva. Desse kan ogsa brukast som subjekt, og fellesleddet treng
ikkje svare til ledd med same grammatiske funksjon i oversetninga og i relativset-
ninga:
Hva den fremmede fortalte, sjokkerte oss alle
Na skjedde hva alle fryktet
Hva vi vet om motivasjonen til a laere og den rivende sprogutvikling hos 5-6-
aringer sannsynliggjpr at en tidligere start vil vaere fordelaktig
(Aftenposten 1994)
Han gjpr hva han har laert (Bjprnstad 1977)
Han husker hva hans far engang sa til ham (Bjprnstad 1977)
(En kvinne som) ser hva hun vil se, gjpr hva hun vil gjpre (Bjpmstad 1977)
Festen ble ikke hva hun hadde forestilt seg
Stundom kan korrelatet vere uttrykt som alt: Alt hva vi vet om motivasjonen .. .
Sambandet alt hva kan og brukast nar leddsetninga har funksjon av adverbial:
Du ma rope alt hva du kan
Han kjprte alt hva remmer og tpy kunne holde
Alt hva han skreik og bar seg, hjalp det like lite
I staden for ubundne spesifikke relativsetningar kan ein bruke ei relativsetning med
det som korrelat. Denne uttrykksmaten er sa a seie eineradande i nynorsk. Som elles
kan subjunksjonen som utelatast nar det ikkje er subjektet som er relativisert. Etter
alt kan ogsa det utelatast.
Det som kjppes, ma spises
Vi ma redde det vi kan
Det (som) vi vet om motivasjonen til a laere ...
Det (som) den fremmede fortalte, sjokkerte oss alle
No skjedde det (som) alle frykta
Han gjer det (som) han har laert
Festen vart ikkje det ho hadde fprestilt seg
Han kjprte alt (det) remmer og tpy kunne holde
Alt (det) han skreik og bar seg, hjelpte det like lite
1060 LEDDSETNINGAR
Ein tilsvarande konstruksjon med den blir no alltid brukt i staden for eldre spesifikke
ubundne setningar med hvem. I staden for Hvem Gud gir embede, gir han ogsa for-
stand heiter det i dag Den (som) Gud gir embete, .. .
Ein saerskilt type spesifikke ubundne relativsetningar er slike som star til ei heii
setning eller eit predikat. I staden for hva bruker ein her oftast hvilket som innleiarord,
saerleg nar det representerer subjektet i relativsetninga:
Per strpk til eksamen, hvilket ikke forbauset noen (hvilket = ‘Per strpk til eksa-
men’)
Hun tok tog, hva jeg aldri gjpr (hva = ‘ta tog’)
Per er doven, hva hans far ikke er
Hun er fra Bergen, hvilket hun aldri legger skjul pa
Sa stod den ogsa hos var mektige kollega pa Gjpvik, hvilket var naturlig
(Solstad 1987)
Tiltalte hadde vaert tiltalt for ran, hvilket etter de unge studenters mening var
skandalpst, men han var blitt id0mt seks maneders fengsel, hvilket var enda
mer skandal0st (Alnaes 1977)
Nar fellesleddet svarar til eit predikat, blir det teki opp att i relativsetninga med pro-
verbet gjere eller med eit hjelpeverb (jf. 4.1.3.3): Per ser ofte pd TV, hvilket hans
spster aldri gjbr.
Jamvel om fellesleddet er representert i oversetninga, ma desse leddsetningane
reknast som ubundne relativsetningar. Setninga eller predikatet som dei knyter seg til,
er ikkje korrelat i grammatisk forstand. Ei implikativ setning kan ikkje vere adledd til ei
heil setning, og heller ikkje til eit predikat. Relativsetninga er heller ikkje eit setnings-
ledd i oversetninga i eigentleg forstand. Ho star naermast som eit frittstaande ledd eller
ei eiga ytring med berre ei laus tilknyting til oversetninga. Det viser seg pa ulike matar:
- Utan a endre tyding kan ein gjere relativsetninga om til ei sjplvstendig setning knytt
til med og eller men:
Hun er fra Bergen, og det legger hun aldri skjul pa
Per strpk til eksamen, og/men det forbauset ikke noen
Per er doven, men det er ikke hans far
- Ei slik relativsetning kan ikkje forfeltplasserast som andre ubundne relativsetningar:
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1061
*Hvilket hun aldri legger skjul pa, er hun fra Bergen
Hva den fremmede fortalte, kunne vi ikke tro
- Relativsetninga kan sta som innskott inne i oversetninga: Det ma - hvilket vi har
antydetffr - treffes alvorlige tiltak.
Som andre spesifikke ubundne relativsetningar blir desse relativsetningane brukte
berre i bokmal, men dei har bg ein variant med eit determinativ som korrelat for ei
setning innleidd med som. Determinative! er i dette tilfellet som regel noe\noko.
Per strauk til eksamen, noko som ikkje overraska nokon
Per er doven, noko (som) far hans ikkje er
Sa stod den ogsa hos var mektige kollega pa Gjpvik, noe som var naturlig
Tiltalte hadde vaert tiitalt for ran, noe som var skandalpst
Han var blitt idpmt seks maneders fengsel, noe som var enda mer skandalpst
Her star noko som ei samanfatning av innhaldet i setninga eller predikatet fpre, og
noko fungerer som korrelat for relativsetninga, utan at det eigentleg har nokon gram-
matisk funksjon i oversetninga. Som elles kan som utelatast nar fellesleddet ikkje
er subjekt i leddsetninga. I staden kan eventuelt korrelatet utelatast, slik at ei som-
setning blir staande utan korrelat:
Per strauk til eksamen, som ikkje overraska nokon
Per er doven, som far hans ikkje er
... dvs. at Aristoteles skilte mellom spraklige kategorier eller - som ut fra
denne synsvinkelen vil komme ut pa ett - at han egentlig skilte mellom visse
fundamentale forestillingskategorier (Vannebo 1978)
I konservativt bokmal kan samansetningar av hvor + preposisjon sta utan korrelat, even-
tuelt med eit heilt setningsinnhald som fellesledd:
Svarene er ikke alltid sa overveiet, hvorfor hun da ofte ogsa siteres
(Farmand 24, 1978)
1062 LEDDSETNINGAR
11.3.2.3 Infinitivsrelativ
Ein infinitivskonstruksjon kan sta til eit nominalledd:
Eg leiter etter ei bok a lese for bama
V i fann endeleg eit emne a arbeide med
De hadde ikke noe a snakke om
Desse infinitivskonstruksjonane har same innleiarord som eksplikative infinitivskon-
struksjonar, nemleg a, men dei er implikative fordi dei har ein tom plass som kan
fyllast av det nominalet dei star til:
Eg les ei bok for bama
V i arbeider med eit emne
De snakker om noe
Fellesleddet kan ha alle nominate funksjonar i infinitivskonstruksjonen med unntak
av subjekt, som jo alltid er det usynlege PRO (jf. 11.2.1.4.2), og predikativ.
Objekt:
Eg leiter etter ei bok a lese
Indirekte objekt:
Han lengta etter nokon a gi roser (til)
Utfylling til preposisjon:
Eg ser etter ein knagg a hengje jakka pa
Han prpver a finne et passende land a tilbringe alderdommen i
V i venter pa en tiger a ta bilde av
Dette er ingenting a bry seg om
Dei aktuelle preposisjonsfrasane er heist preposisjonsobjekt eller bundne adverbial.
Frie stadadverbial kan nok ogsa fprekomme, men neppe tidsadverbial: *Dei ventapa
ein manad a reise paferie i. Fellesleddet kan og svara til eit nominalledd i funksjon
som bundi adverbial utan preposisjon, som i Eg treng ein stad a bu.
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1063
Subjektet for infinitiven, PRO, er kontrollert av subjektet i oversetninga eller even-
tuelt av eit indirekte objekt. Det kan ogsa vere utan kontrollpr:
Egi fekk ein smultring a PROi tyggje pa
Ho gav megi ein smultring a PROi tyggje pa
Det er viktig a ha noe a PRO snakke om
Korrelatet for infinitivsrelativen er oftast eit substantiv i ubestemt form eller nokon,
ingen, ingenting. Denne typen frasar skil seg fra andre substantivfrasar, og fra andre
relativkonstruksjonar, ved at dei har ein svaert avgrensa distribusjon. Dei star stort
sett som objekt til verb som inneheld eit tydingselement ‘ha, fa, skaffe seg’, eller
negasjonen av desse. Dessutan kan dei vere potensielt subjekt til vere o.l. og utfylling
til preposisjonane med og Utan:
Her er det ingen a spprje
Finnes det noen a levere pakken til?
Det er ikkje lett a greie seg med berre ein pensjon a leve av
Hvordan skal jeg klare meg uten deg a skylde pa
Infinitivsrelativ av eit litt anna slag har vi i desse uttrykka:
Eg har ein stil a skrive
Han har ein bil a reparere
Ho har ein hest a strigle
Eg har ei kake a gjere ferdig
Desse star som objekt til ha, og korrelatet blir gjeme uttala med trykk. Tydinga er at
‘eg ma skrive ein stil, gjere ferdig ei kake’ osv. Denne typen blir brukt heist berre nar
fellesleddet representerer eit «typisk» objekt for infinitiven, derfor heiter det ikkje
gjeme ?Eg har ein stil a brenne opp. ?Ho har ein hest a irritere e.l.
Nar infinitivskonstruksjonen uttrykkjer eit fpremal, kan han fpyast til med prepo-
sisjonen til:
Eg har kjppt ein kost til a feie golvet med
Du treng ein krok til a hengje frakken din pa
Vi har en pappeske til a legge alle brosjyrene i
1064 LEDDSETNINGAR
11.3.3 Adverbiale implikativsetningar
I adverbiale implikativsetningar er fellesleddet representert av eit adverbial i ledd-
setninga, og oftast ogsa i oversetninga. Korrelatet er eit ord av same klasse som
kjemen i eit adverbial, det vil seie ein preposisjon eller eit adverb. Adverbiale imp-
likativsetningar kan ogsa vere ubundne. Innleiarordet kan vere ein subjunksjon eller
eit spprjeord.
Dei viktigaste typane adverbiale implikativsetningar er slike for tid og stad, men
ogsa andre finst.
11.3.3.1 Stadsetningar
Desse setningane er innleidde anten av subjunksjonen som eller av spprjeordet
hvor\kvar/kor. Stadsetningar innleidde med som har eitt av pro-orda der, her, dit, hit
som korrelat. Det er svaert vanleg at som er utelati:
Han fall uti der (som) elva var stridast
Ein ser best her (som) eg sit
Dei flytte dit (som) foreldra budde
Kom hit (som) vi er
I bokmal kan setningar innleidde med hvor brukast med eller utan korrelat. Nar dei
er brakte utan korrelat (ubundne), kan dei vere allmenne eller spesifikke:
Han fait uti der hvor elva var stridest
De flyttet dit hvor foreldrene bodde
Sett deg hvor du vil (allmenn)
Det er mye varmere hvor vi bor (spesifikk)
I nynorsk kan kvar/kor brukast berre i allmenne ubundne setningar: Set deg kvar du
vil.
Ein konstruksjon med der som korrelat kan sta som eit adledd til eit substantiv.
Da er det mest vanleg a utelate som:
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1065
Det huset der vi bur, vart bygt i f0rre hundrearet
Ein ser best fra den plassen der eg sit no
De flyttet til den byen der hvor foreldrene bodde
Pa same maten kan ei ubunden setning med hvor i bokmal ogsa fpyast til ein sub-
stantivfrase: De flyttet til den byen hvor foreldrene bodde.
Her er det sjplvsagt nserliggjande a rekne substantivfrasen for korrelat. Det er likevel
eit problem med ei slik Ipysing. Det ville vere eit unntak fra regelen om at fellesleddet
hprer til same kategori i oversetninga og i leddsetninga. Dersom den byen er korrelat,
skulle det kunne fylle den tomme plassen i leddsetninga, men det gar ikkje: *Foreldrene
bodde den byen. Sa kunne ein kanskje seie at heile preposisjonsfrasen til den byen er
korrelat. Men substantivfrasen er ikkje npdvendigvis del av eit adverbial i oversetninga:
Det huset hvor vi bor, er over 100 dr gammelt. Vi far dermed den mest konsekvente
beskrivinga dersom vi reknar ogsa desse setningane for ubundne, berre med eit «logisk
korrelat». Dei blir altsa ein slags parallell til relativsetningar som star til ei heil setning
(sja 11.3.2.2, slutten).
I staden for ein implikativkonstruksjon med der etter eit substantiv, kan ein bruke ei
relativsetning der utfyllinga til preposisjonen er relativisert:
det huset som vi bur i
den plassen som eg sit pa
den byen som foreldrene bodde i
Dette er ofte einaste utvegen dersom adverbialet (fellesleddet) i leddsetninga er direk-
tivt:
Det huset som vi flytte til, var heilt nytt
Den byen han kom fra, vart bomba under krigen
Ved preposisjonen fra i leddsetninga kan ein ogsa finne ein kombinasjon av desse to
konstruksjonane:
Det landet hvor de kommer fra, har en heit annen kultur
Men publikum i Chile, hvor temaet fra filmen er hentet fra, bryr seg ikke saerlig
om det (Dagbladet 1994)
1066 LEDDSETNINGAR
Herifra er overgangen kort til samansetjingar av hvor + preposisjon (sja 11.3.2.1.2).
Ved direktive adverbial kan ein ogsa, som vi har sett, brake hit og dit som korrelat.
Dette er npdvendig dersom heile implikativkonstraksjonen er eit direktivt adverbial
i oversetninga:
Dei flytte dit som foreldra budde
Kom hit som vi er
Dersom verbalet i leddsetninga krev eit direktivt adverbial, kan hit/dit fprekomme
som korrelat jamvel om det ikkje har ein direktiv funksjon i oversetninga:
Dette er den byen dit eg kom som bam
Det var mye tprrere klima dit de flyttet
De har gjeme fa ... kontakter dit de kommer (Adresseavisen 1979)
Han har sitt faste tilholdssted pa markedsplassen, dit han gar hver dag til samme
tid (Wiese 1990)
Dette er likevel umogleg dersom fellesleddet er representert ved eit bundi ikkj e-direk-
tivt adverbial i oversetninga: *Han burframleis dit han flytte som ung. I staden kan
implikativkonstraksjonen fpyast til eit substantiv: Han burframleis pd den staden
dit han flytte som ung eller enda vanlegare .. . pd den staden som han flytte til . . .
11.3.3.2 Tidssetningar
Implikative tidssetningar kan vere innleidde pa fleire ulike matar. Ut ifra innleiarord
og korrelat kan vi dele dei i fire typar.
11.3.3.2.1 Innleidde av spprjeord
Tidssetningar kan vere innleidde av spprjeordet nar. Det vanlegaste er at dei star utan
korrelat. Men dei kan ogsa ha adverba da eller nd som korrelat:
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1067
Det ristar i heile huset nar det bles fra vest
Da nar ho kom heim, var alt i orden
Na nar vi skulle ha det sa hyggelig!
Sambandet da nar er typisk talesprakleg, og finst lite i skrift.
Nar kan innleie bade allmenne og spesifikke setningar, og det blir brukt pa same
maten i nynorsk og bokmal:
Kom nar du vil
Kom nar eg ropar
I visse samanhengar kan ei setning innleidd med nar brukast om lag som eit potensielt
subjekt: Det er derfor katastrofalt nar utviklingen nd styres av KUF alene (Aften-
posten 1992). Her er det innhaldet i leddsetninga som blir karakterisert ved predika-
tivet katastrofalt, og vi hadde fatt same tyding om det i staden hadde vori brukt ei
at-setning (jf. 11.2.2.9 om vilkarssetningar i ein liknande bruk).
Samansetningane hvorpd og hvoretter kan i bokmal brukast til a innleie ein slags
ubundne tidssetningar:
De spiste frokost sammen, hvorpa han drog ned til kontoret
Vitnene forklarte seg, hvoretter forsvareme grep ordet
11.3.3.2.2 Innleidde av subjunksjonar
Dei «ekte» subjunksjonane som blir brukte til a innleie tidssetningar, er som og
mens\mens/medan/med. Desse star ogsa oftast utan korrelat, men dei kan ogsa ha
nd\no som korrelat.
Han sov mens vi arbeidde
Som han satt der og ventet, kom det ei jente forbi
Na som vi skulle ha det sa hyggelig!
Jeg matte forspke a gjpre mitt til for a fange dette flyktige pyeblikket na mens
det var i ferd med a forsvinne (Solstad 1987)
Subjunksjonen mens kan og brukast utan korrelat til a uttrykkje kontrast eller motset-
nad, og er da ikkje eigentleg implikativ:
1068 LEDDSETNINGAR
110pet av 1980-arene var det en viss 0kning i tid brukt til radiolytting, mens fjem-
synskonsumet har vaart temmelig konstant (NOU 1992)
Publikums tillit til offentlige etater er de senere ar blitt svekket, mens mengden
informasjon og kommunikasjon fra statlige virksomheter 0ker (NOU 1992)
Setningar innleidde av mens kan ogsa ha da som korrelat, og setningar innleidde av
som kan ha etter kvart'.
Da mens stormen raste, var det jo umulig a h0re ropene
Etter kvart som vi kom naermare, sag vi at det berre var ein stokk
Til subjunksjonane kan vi ogsa rekne idet, som alltid star utan korrelat: Idet han kom
ut pd trappa, smalt det.
11.3.3.2.3 Utan innleiarord
Adverbet da (nn. ogsa da) star oftast utan subjunksjon etter (men det kan vere f01gt
av nar, som vi har sett i 11.3.3.2.1). Det finst altsa ingen allmenn subjunksjon som
kan brukast etter da pa same maten som som kan brukast etter der i stadsetningar:
Da ho kom heim, var alt i orden
Eg skvatt til da du ropte
Da vi kom naermare, sag vi at det berre var ein stokk
Det er likevel rimeleg a rekne da som eit adverb, og ikkje som subjunksjon. Ordet kan
jo ogsa vere adverbial aleine (Da var alt i orden), og det kan vere korrelat for ei setning
som byrjar med nar; da nar svarar da heilt til der hvor, og den dagen da svarar til den
byen der. I sa fall ma vi rekne med at ein subjunksjon alltid blir stroken etter da.
I tradisjonell normativ grammatikk blir det gjort eit skilje mellom leddsetningar inn-
leidde med da og med nar, slik at da skal brukast om enkelttilfelle i fortida, medan
nar skal brukast om gjentekne tilfelle i fortida og om notida og framtida:
Da far endeleg kom heim, hadde mor reist sin veg
Nar far kom heim, hadde han alltid noko godt med seg
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1069
Men ettersom denne regelen har lite grunnlag i norske dialektar, blir han ofte broten
ogsa i skrift og standardisert talemal:
Nar ordningen tradte i kraft, hadde forbundet betalt forskuddspremie for 1.
kvartal (Arbeiderbladet 1969)8
Men nar gutungen hans Sylfest, bror hans, kom setjande ..., sa var det i alle
hpve fleire ting Selmer Hpysand ikkje trudde (Flpgstad 1977)
Det var direkte flaut nar Willoch i gar prpvde a fraskrive seg ethvert ansvar
(NRK fjemsyn 1991)
Var situasjonen dramatisk nar konvoien forlot Sarajevo?
(NRK fjemsyn 1992)
Det blir et storslagent anlegg da Holmenkollbakken blir fullfprt til VM pa ski
i 1982 (Tpnsberg Blad 1979)9
Ogsa adverbet straks kan vere korrelat for ei tidssetning utan subjunksjon: Straks du
ser eigen, ma du sla pd gongongen.
11.3.3.2.4 Innleidde av preposisjonsliknande ord
Tidsleddsetningar kan og vere innleidde av ord som elles kan ha same type utfyl-
ling som preposisjonar. Det gjeld orda/pr, innen\innan, siden\sidan, frafra, (inn)til,
etter.
Du ma komme heim fpr det blir mprkt (jf. fpr kvelden)
Svaret ma sendast innan det har gatt fem dagar (jf. innan fem dagar)
Han hadde ikkje sett henne sidan dei gjekk pa skolen saman (jf. sidan skole-
dagane)
Barnet skreik fra vi kom til vi gjekk (jf. fra morgon til kveld)
Det ble en helt annen stemning etter vi hadde fatt noe a spise (jf. etter rnidda-
gen)
Ettersom dette er ubpygde ord med to ulike syntaktiske funksjonar, er det ikkje rad a
avgjere ut fra klare kriterium om dei er subjunksjonar eller preposisjonar. Ein mogleg
8 Eksemplet er teki fra Gallis 1982.
9 Eksemplet er teki fra Gallis 1982.
1070 LEDDSETNINGAR
analyse er a seie at dette er preposisjonsfrasar der utfyllinga er eit manglande korrelat
fplgt av ei leddsetning med manglande subjunksjon
Bamet skreik fra [da] [som] vi kom
Dette blir i sa fall ein parallell til stadsetningar, der korrelatet derimot ma vere med:
Vi sag baten fra der [som] vi stod
Ein altemativ analyse er a rekne desse orda for subjunksjonar. Desse subjunksjonane
vil da skilje seg fra andre subjunksjonar ved at dei pa eit vis ogsa representerer fel-
lesleddet i oversetninga:
Du ma komme fpr [TID X] / det blir mprkt [pa TID X]
Ved frr, innan og sidan verkar funksjonen som subjunksjon primaer. Nar dei blir
brukte som preposisjonar, er det heist med eit tidsuttrykk eller med eit nominal med
verbait innhald som utfylling. Slike frasar star heller ikkje normalt som utfylling til
eit verb, men som fritt adverbial. I tillegg kan/pr og sidan sta som fritt adverbial utan
utfylling: Eg har ikkje vori herfrr/sidan. Dette gjer at dei kanskje ogsa kunne reknast
som adverb, som da kan fungere som ein subjunksjon eller som ein preposisjon.
Orda fra, til og etter er meir typiske preposisjonar. Dei kan ogsa brukast med ei
rad andre slags utfyllingar, og dei kan vere kjeme i utfyllingar til verb {Ho gjekk fra/
til skolen / etter vegen osv.).
Det er derfor ikkje urimeleg a rekne desse som preposisjonar (med etterfplgjande
null-uttrykk for korrelat og subjunksjon) nar dei innleier ei leddsetning.
I tillegg til desse komplikasjonane kan frr ogsa vere fplgt av subjunksjonen enn: Eg
kom frr enn du trudde. Dette har samanheng med det etymologiske opphavet som ei
komparativform (jf. 11.3.4.3.1).
I nynorsk kan ogsa/prst innleie tidssetning: Ffirst eg snur meg, er ungen borte.
F0r, innan og sidan uttrykkjer terminativ tid (jf. 7.3.1.4.2) og viser til endepunktet
for den handlinga som er uttrykt i oversetninga.
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1071
Eg skal fjerne rotet f0r/innan du kjem
Vi har ryddet her siden du var her sist
Saman med nekting kan desse subjunksjonane bli brukte til a referere spesifikt til
tidsrommet fram til eller etter det tidspunktet som leddsetninga refererer til:
Eg fjemar ikkje rotet fpr du kjem (men da gjer eg det)
Vi har ikkje rydda her sidan du var her sist (men da gjorde vi det)
Etter preposisjonen etter kan ogsa ei at-setning ha implikativ funksjon som tidsset-
ning: Det ble en heit annen stemning etter at du kom. Det er derfor rimeleg a rekne
etter at som ein subjunksjon som blir brukt utan korrelat fpre. ,
Dette er da klart forskjellig fra det vi har i setningar som Vi lengtar etter at du skal
komme, der at-setninga er nominal og eksplikativ, og star som utfylling til preposisjo-
nen etter.
Subjunksjonane far og etter at blir ofte forsterka med like'.
Det var like f0r de h0rte sirenene (R0nning 1982)
Allerede like etter at han ankom Bergen, gjorde han noe oppsiktsvekkende
(Solstad 1987)
Leddsetningar innleidde med f&r, sidan og til kan fungere naermast som eit slags
potensielt subjekt i setningar med lenge som predikativ:
Det er lenge sidan eg har sett deg
Det er lenge til/f0r ho kjem
11.3.4 Samanlikningssetningar
11.3.4.1 Ailment
Samanlikningssetningar er ein type implikative setningar som har ei gradsmarkering
eller identitetsmarkering som fellesledd. Dei er innleidde av subjunksjonane som eller
1072 LEDDSETNINGAR
enn. Korrelatet kan vere sa, like, slik, same, annleis eller annan, eller det kan vere
eit adjektiv i komparativ. Samanlikningssetningar kan ogsa sta utan uttrykt korrelat.
Ein saerskild type samanlikningssetningar er innleidd av dess eller jo (nynorsk ogsa
di) pluss eit adjektiv i komparativ:
Han er like rask som du er
Eva Ipper enda fortere i ar enn hun 10p i fjor
Korfor vil du alltid lese same boka som eg vil lese?
Han kj0pte eit anna slips enn kona hans ville ha valt
Eg forstar mindre og mindre av det dess meir eg les
Han var ikkje sa kjend som klovnen Grock (Hellesnes 1982)
[Det] b0r vaere adgang til a utbetale en hpyere erstatning enn den 0vre grense
skulle tilsi (NOU 1992)
Som vi ser av desse d0ma, er det ogsa her utelati eit element i leddsetninga:
... du er rask
... hun 10p fort i fjor
... eg vil lese boka
... kona hans ville ha valt eit slips
... eg les meir
... klovnen Grock er kjend
... den 0vre grense skulle tilsi en h0y erstatning
Det som er utelati, representerer eller inkluderer fellesleddet. Det gar ogsa an a saman-
likne to ulike adjektiv. Det er da berre graden som blir samanlikna, og oversetninga
inneheld eit samanlikningselement som manglar i leddsetninga:
Plenen min er like frodig som din er velpleiet
Du er like sta som han er gjerrig
Genseren er meir gra enn han er kvit
Materialet om notida var like sparsamt som det om fortida var fyldig
(Hellesnes 1982)
Nar samanlikninga er mellom to komplementaere eigenskapar ved ein gjenstand, kan
preposisjonen til bli f0ydd til sist i setninga:
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1073
Bordet er like langt som det er breitt til
Bordet er lengre enn det er breitt til
Nar ein kontrasterer innhaldet i to setningar, har dei ofte ogsa noko felles, som i det
heile gjer det interessant a gjere ei samanlikning. Ei samanlikningssetning har derfor
ofte visse ledd som ogsa finst i oversetninga, forutan fellesleddet. Ein del slike ledd
kan ogsa utelatast i samanlikningssetninga:
- Subjekt og verbal:
Eva 10per enda fortere i ar enn (hun Ipp) i fjor
Nils kjppte ei anna skjorte denne gongen enn (han kjppte) sist
Elles var dei som fpr (Hellesnes 1982)
Hun ble ikke pint slik som de fprste tre gangene (Alnaes 1977)
Subjektet aleine kan normalt ikkje strykast utan at verbalet ogsa blir stroki:
*Vi har fleire eple enn ligg i kjellaren
*Na snakker Eva like godt fransk som skrev (fransk) for et ar siden
- Predikatet:
Han er like rask som du (er)
Korfor vil du alltid lese same boka som eg (vil lese)
I dette var eg ivrig som fa (Hellesnes 1982)
Det hele var like uekte som et skuespill av det banale slag (Alnaes 1977)
- Del av predikatet:
Alfred har like mange bilder av kongen som jeg har (bilder) av Gro
Ho fann like mange similar under bordet som eg fann oppa (bordet)
Dette var like klart for Ramon som for Pythonia (Hellesnes 1982)
Av og til kan ei heil at-setning eller ein infinitivskonstruksjon som del av samanlik-
ningssetninga utelatast:
1074 LEDDSETNINGAR
Denne middagen vart mykje dyrare enn eg trudde (at han ville bli)
Han kom sa ofte som de gav ham lov til (a komme)
Du er kanskje ikke et sa simpelt menneske som du tror (Alnaes 1977)
Det gar ikkje an a stryke berre delar av ei slik at-setning; bade subjekt og verbal ma
vere med, jamvel om dei er identiske med ledd i oversetninga: Martin Ьфг oppfore
seg like pent som dei sa at Lise *(oppf0rte seg).
Det er ikkje npdvendig at verbalet i dei to setningane skal ha same tempus, modus
eller modalitet for at det skal kunne strykast:
Det blir visst finare ver i dag enn (det var) i gar
Du bpr trene like ofte som Johan (trener)
0v like ofte som Lise (pver)!
Det treng heller ikkje alltid vere same verb i dei to setningane. Det kan vere nok at dei
to verba har ein viktig innhaldskomponent felles: No fekk dei enda stprre grunn enn
f0r til a sitje over vajfelkakene og sylteglaset med veklager og djupe sukk (Hellesnes
1982). Her er det mest naturleg a setje inn dei hadde hatt mellom enn og ffir. Dette
er mogleg fordi fa kan tyde ‘begynne a ha’.
Dersom oversetninga og leddsetninga har felles verbal, kan det erstattast av pro-
verbet gjere i leddsetninga. Subjektet ma da ogsa vere med, jamvel om det er felles
for dei to setningane:
Eva Ipper enda fortere i ar enn hun gjorde i fjor
Ho tok same bussen som vi gjorde
Per fekk ein like god karakter som Lise gjorde
Og du tar mer hensyn til Frida enn du na gjpr (Alnaes 1977)
Dersom verbalet har utfyllingar, ma dei ogsa vere felles i dei to setningane, ettersom
gjere erstattar eit verbal med utfyllingar:
Tora les like mange bpker som eg gjer
Tora les like mange bpker som eg les aviser
*Tora les like mange bpker som eg gjer aviser
Verba vere, bli, verte og ha (og modale hjelpeverb) blir ikkje gjentekne med gjere,
dei er sine eigne pro-verb:
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1075
Тога er like glad i b0ker som eg er
Tora har mange fleire b0ker enn eg har
Ho vart like rasande som eg vart
(Om pronominalisering av verbfrase, sja 4.1.3.3.)
Samanlikningssetninga kjem oftast heilt sist i oversetninga. Saleis kan ho vere
skild fra korrelatet:
Tora les like mange b0ker pa ein dag som eg gjer pa ei heil veke
Eva 10per enda fortere i ar enn hun gjorde i fjor
Like mange menneske bur no i byar som pa landet
Schuhmacher matte kjenne seg like trygg hos 10vehannen som 10vehannen
kjende seg hos Schuhmacher (Hellesnes 1982)
Men jeg tror like lite pa henne som pa meg selv (Alnaes 1977)
I tillegg til at som og enn kan fungere som subjunksjonar og innleie leddsetningar,
kan dei ogsa ta andre ledd som utfylling. Slike ledd oppgir ein grad eller ein identitet
direkte. Da er som og enn snarare a rekne for preposisjonar:
Fisken vog sa mykje som fem kilo
Ho kjprte fortare enn 80 km i timen
Det kjem ingen andre enn deg
Korleis tryllekunstnaren illuderer bort det rpynlege, vart noko anna enn abstrakte
og allmenne pastandar (Hellesnes 1982)
Jeg fryktet det var mer enn tarvelighet (Alnaes 1977)
Nar eit pronomen blir staande att aleine etter som eller enn, kan det sta i akkusativ.
Da kan ogsa desse orda reknast som preposisjonar:
Han er like rask som deg
Korfor vil du alltid lese same boka som meg
Han ... hadde ikke latt seg forme slik som meg (Alnaes 1977)
Eit anna teikn pa at vi i slike tilfelle ikkje har med ei forkorta setning a gjere, men
med ein preposisjonsfrase, er at dei kan innehalde eit refleksiv som har subjektet i
oversetninga som antesedent. Det er umogleg i leddsetningar.
1076 LEDDSETNINGAR
Han er like stor som far sin
Han er like stor som far hans er
*Han er like stor som far sin er
Etter som og enn kan vi ogsa ha ein heil relativkonstruksjon, dvs. ei relativsetning
med det som korrelat:
Han er like rask som det du er
Denne middagen vart mykje dyrare enn det eg trudde at han skulle bli
Denne middagen vart mykje dyrare enn det eg trudde
Tora les like mange b0ker pa ein dag som det eg gjer pa ei heil veke
Tora har mange fleire bpker enn det eg har
Det burde gi deg stprre tillit enn det du viser meg na (Alness 1977)
Vi kan ogsatenkje oss eit som etterdet, slik vi kan i andre relativsetningar: .. .fleire
Ьфкег enn det som eg har. Men som i andre relativsetningar av denne typen er det
vanlegast a utelate som. Desse konstruksjonane har da same tyding og funksjon som
vanlege samanlikningssetningar med som eller enn som subjunksjon. Dei er moglege
berre i dei tilfella der eit det kan fylle den tomme plassen nar relativsetninga blir gjort
om til ei hovudsetning:
Han er rask, og det er du og
Denne middagen vart dyr, og eg trudde at han skulle bli det og
Tora les mange bpker pa ein dag, og eg gjer det pa ei heil veke
Tora har mange bpker, og det har eg og
I dei tilfella der samanlikningssetninga inneheld eit intransitivt verb, der fellesleddet
berre er ein abstrakt grad, eller der den tomme plassen av andre grunnar ikkje er open
for eit det, er ikkje konstruksjonen med relativsetning eit altemativ:
*Eva Ipper enda fortere i ar enn det hun Ipp i fjor (*hun Ipp det i fjor)
*Veggen er meir gra enn det han er kvit (*han er det kvit)
*Tora les like mange bpker som det eg les aviser (*eg les det aviser)
Heller ikkje kan andre ledd enn fellesleddet vere utelatne i desse relativsetningane
(like lite som i andre relativsetningar):
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1077
* Han er like rask som det du
* Tora har mange fleire b0ker enn det eg
Nar samanlikningssetninga er del av ein substantivfrase, kan eit kongruerande
demonstrativ gjerast til korrelat for ei relativsetning. Vilkaret er da at dette demonstra-
tivet ogsa skal passe inn pa den tomme plassen i leddsetninga.
Korfor vil du alltid lese same boka som den eg vil lese (... eg vil lese den)
Han kjppte eit par andre briller enn dei kona hans ville ha valt (... kona hans
ville ha valt dei)
Per fekk ein like god karakter som den Lise fekk (... Lise fekk den)
For at ytringar skal vere smiger, ma den ein talar med, vere den same som den
ein talar om (Hellesnes 1982)
Til det trengs det en ganske annen realistisk vurderingsevne enn den et sjokk
kan gi (Alnaes 1977)
Nar samanlikningssetninga er ein del av eit adverbial, kan der eller da gjerast til
korrelat:
De kom same dagen som da vi kom
De bor et annet sted enn der de bodde i fjor
Na kunne jeg ogsa i dette tilfelle, som da det gjaldt fru Westby, ha vaert av-
visende og brysk (Alnaes 1977)
Etter enn kan vi ogsa ha ubunden relativsetning innleidd med hva. Dette er van-
legast i bokmal, men fprekjem og i nynorsk, saerleg sidan det har eit visst talemals-
grunnlag:
Denne middagen ble mye dyrere enn hva jeg trodde
Tora har mange flere bpker enn hva jeg har
Man ma betale en hpyere avgift na enn hva man matte for bare et ar
siden
Russen foretok seg ikke annet enn hva den gjorde hvert ar
V i bad ikke om annet enn hva som tilkom oss
Det er viktigare enn kva du trur
Ein frase med samanlikningssetning kan ha alle dei syntaktiske funksjonane som
andre frasar med kjeme av tilsvarande kategori kan ha:
1078 LEDDSETNINGAR
Adjektivfrase som predikativ:
Per er ikkje sa flink i fransk som Marie er
Skuffen er djupare enn han er brei
Han var ikkje sa kjend som klovnen Grock (Hellesnes 1982)
Kanskje var grusomheten og forsimplingen ikke sa grusom og ikke sa simpel
som jeg ville tro (Alnaes 1977)
- som adledd til substantiv. Leddsetninga kjem da sist i substantivfrasen:
Per fekk ein like god karakter i fransk som Marie fekk
Han spanderte ein dyrare vin enn han eigentleg hadde rad til
To mprke menn som tala eit meir framandt mal enn tysk, kom inn
(Hellesnes 1982)
Vi er npdt til a utstyre menn med like generelle egenskaper som dere utstyrer
kvinner med (Alnaes 1977)
- som adverbial:
Kari spring sa fort som ein elg
Han speler flottare enn Luciano syng
Dessutan hadde han, truleg meir effektivt enn andre, bytt ut Weltanschauungs-
terminologien med ein ny (Hellesnes 1982)
Jeg kjente mine motstandere bedre enn jeg kjente meg selv (Alnaes 1977)
Substantivfrase som nominal:
Like mange menneske bur no i byar som pa landet
Per fekk same karakter i fransk som Marie fekk i kroppspving
Han ... let meg ha same 10n som f0r (Hellesnes 1982)
Men jeg tror like lite pa henne som pa meg selv (Alnaes 1977)
- som adverbial:
Dei kom same dagen som kyrkja brann
Vi gjekk ein annan veg enn dei gjorde
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1079
11.3.4.2 Samanlikningssetningar innleidde av som
Desse er anten gradsmarkerande eller identitetsmarkerande. Den fyrste typen har
eit gradsadverb som korrelat, og uttrykkjer at det er tale om same grad av eit adjektiv
i leddsetninga som i oversetninga. Den andre typen har eit determinativ som korrelat,
og uttrykkjer identitet mellom to einingar.
11.3.4.2.1 Gradsmarkerande samanlikningssetningar
Desse er innleidde av som og har sd, like eller like sd som korrelat. Bade leddset-
ninga og korrelatet er adledd i ein adjektivfrase, der kjemen ofte er eit mengdeord
(jf. 5.3):
Det vart sa interessant som eg trudde
Han at sa mykje sjokoladepudding som han greidde
Karsten er like gammal som Anna
Tora er like glad i bpker som eg er i aviser
Per er ikkje sa flink i fransk som Marie er
Like mange menneske bur no i byar som pa landet
Ho vart like sengeliggjande som ho mor (Hellesnes 1982)
Brutaliteten overfpres fra far til spnn like automatisk og selvfplgelig som jor-
disk gods (Alnaes 1977)
Ordene ble en del av inventaret i hans forretning, likesa vel som takgrinder og
stptfangere (Alnaes 1977)
Vi reknar sd eller like som korrelat fordi det er desse adverba som viser til ein
bestemt grad av innhaldet i adjektivet, og det er denne graden det blir referert til i
leddsetninga. Fellesleddet er altsa representert ved ein grad som er lik i dei to set-
ningane. Mellom korrelatet og leddsetninga star det eit adjektiv, som viser kva slags
eigenskap graden gjeld. Ei setning som Eva er like rask som Ola er kan altsa parafra-
serast om lag slik: ‘Eva er rask i ein grad x, og Ola er rask i grad y, og x = y’. Saman
med nekting og sd tyder samanlikninga ikkje berre at graden er ulik, men ‘mindre
enn’: Ho sprang ikkje sd fort som han tyder at han sprang fortare enn henne. Ved
like er ofte tolkinga den same, men der kan ein og ha ei tolking som berre seier at
graden er ulik:
1080 LEDDSETNINGAR
Han er ikke like gammel som henne - han er tvert imot eldre
*Han er ikke sa gammel som henne - han er tvert imot eldre
Ein kan altemativt rekne med at korrelatet for desse samanlikningssetningane alltid er
sa, at dette kan forsterkast med like, og at sa kan utelatast etter like. Det forklarar i sa
fall ekvivalensen mellom like og like sa.
Det gar ogsa an a samanlikne same graden av to ulike eigenskapar:
Skuffen er like djup som han er brei
Han er like mykje engelsk som han er norsk
Oskar er like dum som Olga er reaksjonaer
Materialet om notida var like sparsamt som det om fortida var fyldig
(Hellesnes 1982)
Gradsmarkerande samanlikningssetningar kan ogsa brukast som fritt adverbial med
arsakstyding med sa som korrelat:
Vi kan like godt avblase leitinga, sa mprkt som det er
Vi bpr treffes snart, sa mye som vi har a snakke om
Du burde ikkje klage, sa gode karakterar som du fekk
Han bpr snart gi seg, sa belt uten sjanser som han er
Formelt sett har vi ogsa samanlikningssetningar (oftast med utelaten subjunksjon) i
utrop av dette slaget:
Sa fin den er!
Sa store Pyne du har, bestemor!
Sa mange du har plukka!
Herre Gud, sa prektig du er, Bredo (Alnses 1977)
Dessutan blir snart, fort og lenge brukte som tidsadverbial med sa fpre og samanlik-
ningssetning etter, oftast med utelati som-.
Eg kjem sa snart eg har fatt pa meg frakken
Vi skal reparere bilen sa fort vi far inn reservedelar
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1081
Sa lenge du lar vaere a ta hensyn til andre, ... sa lenge du dyrker deg selv og
tror du er et geni, sa lenge har du godt av a tro at alle er imot deg (Alnaes 1977)
Subjunksjonen som kan ikkje utelatast nar korrelatet er like eller like sd. Nar korre-
latet er sd aleine, kan han utelatast i visse tilfelle. Forutan i utrop og i tidsadverbial
med snart og fort (sja ovafor), kan han utelatast nar leddsetninga har same subjekt
som oversetninga. Oftast har ho ogsa eit modalt hjelpeverb eller eit verb som tek
infinitivskonstruksjon som utfylling:
Ho sprang sa fort ho kunne
Vi at sa mykje iskrem vi ville
Eg tok med meg sa mange eg greidde a bere
Dessutan blir subjunksjonen utelaten i uttrykket sd vidt eg veit.
11.3.4.2.2 Identitetsmarkerande samanlikningssetningar
Desse setningane samanliknar to gjenstandar, individ eller eigenskapar utan at dei
npdvendigvis kan graderast i hpve til einannan.
11.3.4.2.2.1 Med slik som korrelat
Ordet slik er pro-ord for adjektivfrasar. (Det som blir sagt om slik i dette underkapitlet,
gjeld ogsa for orda sddan og sann. Om ordklassetilhpr for desse orda, sja 8.6.3.5.2,
note.) Det erstattar eit adjektiv og eventuelle modifiserande adverb. Det kan saleis
vere korrelat for ei etterfplgjande implikativsetning:
Han er slik som faren (var)
Ho spring slik som Wilma spring
Han kjppte ein slik hatt som han alltid hadde pnskt seg
Det var slike briller som kom pa nasen like fpr dei andelege songane braut ut
over dei oppslatte, nynorske salmebpkene (Hellesnes 1982)
Det nytter ikke a sitte inne og gruble sann som du gjpr (Alnaes 1977)
1082 LEDDSETNINGAR
Desse konstruksjonane kan vere lausare knytte til setninga og uttrykkje arsak:
Eg far vel gi han det slipset, slik som han tryglar og her
Slik som du et, ma du ha vori veldig svolten
Dei kan ogsa brukast som utrop: Slik som du masar!
Ordet slik som korrelat kan brukast til a ta opp igjen innhaldet i ei setning eller eit
predikat, som da representerer fellesleddet:
Hun er ikke fra Bergen, slik som jeg trodde
Han blei nervps, slik som han alltid blir i uvane situasjonar
Det regna i heile gar, slik som det for pvrig har gjort dei siste to vekene
Subjunksjonen kan utelatast dersom setninga inneheld bade subjekt og predikat:
Han er slik faren var
*Han er slik faren
Ho spring slik Wilma spring
Slik han tryglar og ber, far eg vel gi han det slipset
Hun er ikke fra Bergen, slik jeg trodde
Han blei nervps, slik han alltid blir i uvane situasjonar
Det regna i heile gar, slik det for pvrig har gjort dei siste to vekene
?Slik du masar!
Jeg misliker, slik jeg har sagt mange ganger f0r, a se inn i mitt eget ansikt
I staden for slik kan ein og brake likedan\likeins: Han kjdpte en likedan hatt som
onkelen hadde. Til forskjell fra slik har desse ogsa resiprok tyding: Dei har likeins
hattar (= ‘som kvarandre’)- Likedan\likeins understrekar likskapen og fpreset at dei
samanlikna gjenstandane ikkje er identiske, medan slik kan vise berre til kategori
eller type meir ailment. Dette er nettopp en slik/ *likedan leilighet som jeg trenger.
I staden for slik som kan ein brake liksom eller sd som, saerleg som fritt adverbial
og etter setningar og predikat:
Ho spring liksom Wilma spring
Han blei nervps, sa som han alltid blir i uvane situasjonar
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1083
Det regna i heile gar, liksom det for 0vrig har gjort dei siste to vekene
Ekspertane im Reich hadde vedteke mangt og mykje ... ikkje berre dei pro-
minente ekspertane sa som Himmler og Heydrich (Hellesnes 1982)
11.3.4.2.2.2 Med same som korrelat
Ordet samme\same star som adledd til eit substantiv, og det relativiserte leddet har
same referanse som dette substantivet:
Korfor vil du alltid lese same boka som eg vil lese
Dei kom same dagen som kyrkja brann
Per fekk same karakter i fransk som Marie fekk i kroppspving
Og like heil hoppa ho over kanten med same gestar og yrkessmil som elles
(Hellesnes 1982)
Den mprke vinterfrakken han tar pa seg er myk og kier hans slanke legeme, pa
samme mate som dressen, skjorten, slipset, hatten, mansjettene og hanskene
gjpr det (Bjprnstad 1977)
Same kan ogsa ha resiprok tyding: Per og Kari fekk same karakter (= ‘som
kvarandre’).
11.3.4.2.2.3 Utan korrelat
Ei samanlikningssetning med som kan ogsa sta utan korrelat, men ofte slik at ein
ogsa kan fpye til eit sa eller slik.
Eit adjektiv som predikativ kan vere fplgt av ei samanlikningssetning utan at det
star eit adverb som korrelat fpre:
Dei var like som to drapar vatn
Han blei nervps, som han alltid blir i uvane situasjonar
Vanligvis forsynte vikingene seg av kirkeskatten, pragmatiske som de var
Folk ... er sterke som dyr, og dyra er kloke og flinke som folk
(Hellesnes 1982)
1084 LEDDSETNINGAR
Ei som-setning utan korrelat kan fungere som fritt predikativ:
Ho var som ho alltid hadde vori
Vi fikk den som den skulle vaere
Det var naermest som han ikke trodde det var noen chanser (Rpnning 1982)
Samtidig var det som det ble tent et lys i pynene hennes (Wiese 1990)
- som adverbial:
Ho spring som Wilma spring
Som han tryglar og ber, far eg vei gi han det slipset
Som du masar!
Folk siglar i lufta som fuglar (Hellesnes 1982)
Det lyse fe-haret hennes la som en krans om et ovalt engle-ansikt (Alnaes 1977)
- i ulike former for laus tilknyting:
Hun er ikke fra Bergen, som jeg trodde
Det regna i heile gar, som det for pvrig har gjort dei siste to vekene
Jeg misliker, som jeg har sagt mange ganger fpr, i det hele tatt a se inn i mitt
eget ansikt (Alnaes 1977)
Etter preposisjonen etter kan vi ogsa ha ei som-setning utan korrelat, i tydinga ‘avhen-
gig av’ eller ‘i samsvar med’:
Dei var ute eller inne etter som det var darleg eller godt ver
Etter som dei fortel, er han bra no
Sambandet som om, som blir brukt til a innleie adverbiale leddsetningar med eit
hypotetisk eller irreelt innhald, kan analyserast som eit resultat av stryking pa denne
maten: Han l0p som (han ville ha Ippt) om han hadde den onde sj0l i hcelene. Det
som star etter som kan altsa sjaast pa som eit slag vilkarssetning. Av og til finn vi
vilkarssetning med spprjesetningsform brukt pa tilsvarande mate: Han l0p som (han
ville ha l0pt) hadde han den onde sj0l i hcelene (jf. 11.2.2.11).
Visse typar faste predikativ kan seiast a vere utvikla fra samanlikningssetningar
(jf. 8.5.1.1.7):
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1085
Han ser ut som ein politimann (<— slik som ein politimann ser ut)
Vi betrakter det som et overgrep (<— slik som vi betrakter et overgrep)
Det ho stupte i, var som ei tpnne a sja til (Hellesnes 1982) («— var a sja til som
ei tpnne er a sja til)
Det er ein skilnad mellom predikativ i Hun taler som statsminister (‘i eigenskap av’)
og adverbial samanlikningssetning i Hun taler som en statsminister (gj0r). Arsaka til
at bruken av den ubestemte artikkelen aleine skapar denne skilnaden, er at eit subjekt
ma ha artikkel i dette tilfellet, medan eit predikativ i tilsvarande funksjon ikkje har
artikkel, jf. 3.4.1.1 og 8.2.4.2. .
Eit slags ubundne samanlikningssetningar kan vereinnleidde av hvordan, hvorledes\-
korleis: Oppfpr deg hvordan du vil! (= slik (som) du vil).
11.3.4.3 Samanlikningssetningar innleidde av enn
Desse er ogsa anten gradsmarkerande eller identitetsmarkerande. Den fyrste typen
blir brukt etter eit adjektiv i komparativ for a markere den graden som noko er hpgare
enn. Den andre typen har ord som annan o.l. som korrelat og uttrykkjer manglande
identitet. Subjunksjonen enn kan ikkje utelatast.
11.3.4.3.1 Komparativ
Desse setningane er innleidde av enn og har eit adjektiv i komparativ som korrelat:
Eva spring fortare enn Ola gjer
Han er mye mer berpmt enn du noensinne vil bli
Han at meir sjokoladepudding enn han hadde godt av
Tora er mer glad i bpker enn eg er i aviser
Det bur fleire menneske i byane no enn det bur pa landet
Da vart ho enda meir sengeliggjande enn ho allereie var (Hellesnes 1982)
Det var vel noe som var verre enn a vaere tarvelig? (Alnaes 1977)
1086 LEDDSETNINGAR
Fellesleddet svarar ikkje eigentleg til innhaldet i eit adjektiv, men til eit gradsforhold.
Ei setning som Eva er raskare enn Ola er kan altsa parafraserast om lag slik: ‘Eva er
rask i ein grad x, og Ola er rask i grad y, og x > у ’. Her gar det ogsa an a samanlikne
gradar av to ulike eigenskapar:
Skuffen er djupare enn han er brei
Han er meir engelsk enn han er norsk
Oskar er meir dum enn du er frekk
Komparativformene snarare og heller blir brukte til a samanlikne graden av to eigen-
skapar: Genseren er grd snarare/heller enn kvit.
Ein kan ogsa samanlikne graden av innhaldet i verb. Eit komparativord som meir
eller snarare blir da sett fpre verbet i oversetninga, sjplv om det er eit finitt verb i
A-setning. Eit felles subjekt kan da utelatast:
Han mer lo enn (han) grat
Eg snarare sat enn lag
Men der heime var det nok slik at sjelefreden heller minka enn voks
(Hellesnes 1982)
Enn kan ogsa brukast etter for: F0r enn vi fekk summa oss, var han borte. Historisk
og etymologisk er for ogsa ei komparativform, og i den grad ordet kan fplgjast av enn,
er det framleis det. Men no er det vanlegare a bruke for utan enn etter, slik at det er a
rekna som subjunksjon: F0r vi fekk summa oss, var han borte. Dessutan кап for ogsa
brukast som preposisjon: for krigen (jf. 11.3.3.2.4).
11.3.4.3.2 Negativ identitet
Dette er setningar innleidde med enn og med adjektiv som annleis og annan som
korrelat. Mellom korrelatet og leddsetninga kan det sta eit substantiv:
Han har vorti heilt annleis enn vi hadde trudd
Han kjppte et annerledes slips enn hans kone ville ha valgt
Ho skar brpdet annleis enn eg ville ha gjort
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1087
Eg skreiv ei anna oppgave enn eg gjorde sist
Han gjorde ikke noe annet enn du ville gjort i samme situasjon
Det er noe helt annet enn det jeg snakker om (Alnaes 1977)
Jeg trodde jeg var annerledes enn de andre (Alnaes 1977)
Adjektivet forskjellig blir ogsa av og til brukt som korrelat: Jeg er av en totalt for-
skjellig karakter enn dem (Alnaes 1977).
11.3.4.4 Samanlikningssetningar innleidde av dess
I desse samanlikningssetningane star det eit adjektiv i komparativ i forbindarfeltet,
med dess fpre. I nynorsk kan ein ogsa bruke di, og i bokmal jo. Dersom adjektivet
er adledd i ein substantivfrase, star heile frasen i forbindarfeltet. Fellesleddet er ein
grad av ein eigenskap eller ei handling, og graden aukar parallelt i begge setningane.
Desse setningane har ikkje noko eigentleg korrelat i oversetninga. Dei kan ga inn i
to ulike syntaktiske strukturar.
a) Leddsetninga kjem sist i oversetninga, og oversetninga inneheld eit adjektiv i kom-
parativ:
Du blir klokare dess eldre du blir
Det blir bare mer trafikk dess bredere veier de bygger
Jeg blir mer og mer forvirret jo mer jeg tenker pa det
Ho vart meir interessert i han di oftare han skreiv
I visse tilfelle kan ogsa komparativen i oversetninga ha dess/di/jo fpre seg: Ei total
framsyning er truleg di betre som sirkusframsyning, di meir samansurium der er
(Hellesnes 1982).
b) Leddsetninga star i ekstraposisjon fpre oversetninga. Da star komparativleddet i
oversetninga i forfeltet med dess/di/jo fpre:
Dess eldre du blir, dess klokare blir du
Dess bredere veier de bygger, dess mer trafikk blir det
Jo mer jeg tenker pa det, jo mer forvirret blir jeg
1088 LEDDSETNINGAR
Di oftare han skreiv, di meir interessert vart ho i han
Di meir abstrakt ein klovn var, di meir vellykka var han, og di meir omtykt var
han av folk flest (Hellesnes 1982)
I bokmal kan oversetninga ogsa vere innleidd av desto: Jo mer jeg tenker pa det,
desto merforvirret blir jeg.
Av og til blir til brukt i skrift, truleg pa grunn av uttalesamanfall i trykklett stilling mel-
lom til og di, som jo er eit mykje sjeldnare ord i modeme norsk: Til lenger opposisjonen
stendfrd det radande verdensbiletet i regjeringskvartalet, til mindre alvorleg blei dei
tekne av pressa (Mal og Makt 1994); Til meir avvikande dei opposisjonelle synsmatane
er, til mindre «ansvarlege» blir dei rekna (Mal og Makt 1994).
11.3.5 Setningskl0yving
Omgrepet setningskl0yving blir brukt om ein prosess der ei setning blir «klpyvd»
ved at eit ledd blir teki ut or setninga, medan resten av setninga far form av ei im-
plikativsetning. Det utflytte leddet blir da anten predikativ i ei setning med formelt
subjekt det, eller det blir potensielt subjekt. Samtidig star det som korrelat for im-
plikativsetninga. Klpyvingsprosessen kan illustrerast ved desse eksempla:
Nils fann pengane —> Det var Nils som fann pengane
Noen tror at Elvis lever —> Det er noen som tror at Elvis lever
Den fyrste typen, der det utflytte leddet blir predikativ i ei kopulasetning med vere
(eventuelt bli/verte), har som funksjon a fokusere det utflytte leddet. Den andre typen
er ein slags presenteringssetningar (jf. 8.7).
11.3.5.1 Fokusering
Setningskldy ving som har som funksjon a fokusere det utflytte leddet, blir ogsa gjeme
kalla utbryting. Eit ledd blir sett pa som «broti ut» or den opphavlege setninga, og
dermed blir det framheva og fokusert:
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1089
Det var Nils som fann pengane
Det var filmen eg ikkje likte
Det var i gar du sa det
Det er her ho bur
Det blir nok eg som lyt seie fra
Det utbrotne leddet pluss implikativsetninga har form som ein implikativkonstruk-
sjon, men dei utgjer ikkje eitt ledd slik denne konstruksjonen elles gjer. Det gar f.eks.
ikkje an a forfeltplassere heile uttrykket, jamfpr:
Det var Nils som fann pengane
*Nils som fann pengane var det (utbryting)
Nils, som fann pengane, bpr fa heile finnarlpnna (relativkonstruksjon)
Alle typar setningsledd som kan representere ny informasjon i setninga, kan brytast
ut:
Det var Espen som vann hopprennet pa Lillehammer i 1994
Det var hopprennet Espen vann pa Lillehammer i 1994
Det var pa Lillehammer Espen vann hopprennet i 1994
Det var i 1994 Espen vann hopprennet pa Lillehammer
Nar eit nominalt ledd blir utbroti, far leddsetninga form av ei relativsetning med som.
Nar leddet er subjekt, er som obligatorisk, som i relativsetningar elles. Nar leddet er
eit anna nominalt ledd, kan som utelatast.
Det var Nils som fann pengane
Det var filmen (som) eg ikkje likte
Det er ingen (som) eg blir sa irritert pa som deg
Det var Laxness som skreiv om Jon Primus (Karterudseter 1977)
Det var det vi brukte nar vi dansa i reintrpa under kalvemerkinga
(Karterudseter 1977)
Meg var det Staten som investerte i (Flpgstad 1977)
Det er hvordan ordene ser ut, som viser hvem som draper hvem (Uri 1995)
1090 LEDDSETNINGAR
Nar ei vanleg relativsetning blir skild fra korrelatet sitt, kan ikkje som utelatast: *Han
kjippte den boka i gar vi snakka om. Nar relativsetninga er del av ei utbrytingssetning,
er dette likevel mogleg: Det var far, fordi han kunne russisk, boka ble sendt til. Dette
tyder pa at relativsetninga i utbrytingssetningar ikkje er ekstraponert, men star tettare
til resten av konstruksjonen.
Nar det utbrotne leddet er eit fritt adverbial, kan leddsetninga vere innleidd av at,
men oftast star ho utan subjunksjon:
Det var i gar (at) du sa det
Det var i Oslo (at) hun studerte jus
Det var derfor jeg bad deg komme
Er det pa denne maten (at) du vil vi skal bli venner igjen?
Det var da det begynte a svinge for alvor
I svensk bruker dei som ogsa ved slik fokusering. Dette kan ogsa fprekomme i norsk,
saerleg hos folk fra dei austlege delane av Spr-Noreg: Det er bare gjennom mekanisering
som man kan ta vare pa disse verdiene (intervju, NRK radio 1979).
Nar det utbrotne leddet er eit bundi adverbial, eit predikativ eller ein verbfrase, star
leddsetninga alltid utan subjunksjon:
Det er her ho bur
Det er ondskapsfull han er
Det er liggje i telt eg ikkje vil
Nar ein verbfrase med finitt hovudverb blir utbroten, blir pro-verbet gjere sett inn i
leddsetninga. Det utbrotne verbet kan sta i infinitiv eller i ei finitt form: Det var stele/
stal han gjorde.
Det som blir utbroti, ma vere eit heilt setningsledd, sa dersom berre ein del av eit
setningsledd skal fokuserast, fplgjer resten av leddet med:
Det er ikkje i pressa, men for pressa fridomen er a finne
Det er ikkje det gule eplet som er giftig, men det raude
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1091
(‘Setningsledd’ er her a forsta pa same maten som i reglane for forfeltplassering,
jf. 9.4.)
Eit ledd som inneheld eit anaforisk uttrykk (refleksiv eller resiprok), kan ogsa brytast ut.
Antesedenten blir dermed staande i ei underordna setning, noko som elles er umogleg
Of. 13.2):
Det er av sine egne man skal ha det
Det er berre seg sjplv han vil snakke om
Det er hverandre vi ikke kan utsta
Det er ikkje alle typar ledd som kan brytast ut. Frie predikativ kan ikkje brytast ut,
og heller ikkje faste identifiserande predikativ:
?Det var fortvilte dei venta pa hjelp
?Det er hovudstaden i Noreg Oslo er
Det er heller ikkje sa vanleg a bryte ut matesadverbial som har form av adjektiv, og
setningsadverbial er heilt umoglege:
?Det var stygt han sang
*Det var heldigvis eg trefte deg
Pa den andre sida kan eit setningsadverbial sta i oversetninga i ein fokuseringskon-
struksjon: Det blir nok eg som far svi («— Eg far nok svi).
Ein hovudfunksjon ved fokusering er a framheve det utbrotne leddet som den nye
og viktige informasjonen i setninga. Ei fokuseringssetning, som t.d. Det var Nils som
fann pengane, fortel ikkje berre det same som den tilsvarande enkle setninga Nils
fann pengane. Ho innfprer ‘Nils’ som ny informasjon, og setninga eignar seg derfor
vel som svar pa spprmalet Kven fann pengane? Vidare representerer det utbrotne
leddet ei «fullstendig opprekning», det vil seie at ingen andre enn Nils fann pengane.
Endeleg inneber fokuseringa at leddsetninga er presupponert. Mottakaren veit fra fpr
at nokon hadde funni pengane.
I talesprak er fokusering svaert vanleg i spprsmal:
Var det Rudolf som ropte?
Er det slik du vil ha det?
1092 LEDDSETNINGAR
Kven var det som ropte?
Kva var det du sa?
Kvar er det du bur?
Nar er det du kjem?
Utbrytingssetningar kan ogsa ha andre funksjonar. Det er saerleg vanleg a bryte ut
subjektet, som eit middel til a unnga at setninga far eit subjekt med ny informasjon.
Ei setning som Nils fam pengane er ikkje eit naturleg svar pa spprsmalet Kven fann
pengane? (jf. 8.2.4.3). Ved a bruke setningsklpyving far ein eit innhaldstomt det inn
pa subjektsplassen nar ingen av dei andre ledda i setninga eignar seg som subjekt.
Det viser seg ogsa at i langt dei fleste tilfelle av setningsklpyving i talemalet svarar
det utbrotne leddet til subjektet i relativsetninga. Ein kan da rekne med at denne funk-
sjonen i mange tilfelle kan bli overordna, slik at ein del setningar med utbroti subjekt
ikkje fyrst og fremst har til funksjon a framheve dette leddet som ny informasjon og
resten av setninga som kjend informasjon, men at dei rett og slett er ein utveg til a
hindre at eit ledd med ny informasjon blir subjekt.
Denne funksjonen ved utbryting kjem klart fram i eit saerskilt tilfelle der heile set-
ninga ma seiast a vere ny informasjon, som f.eks. nar ei setning blir gitt som forkla-
ring pa eller arsak til noko:
- Korfor er det sa kaldt her?
- Det er Ola som har opna glaset
Svaret her er formelt ei fokuseringssetning, men relativsetninga representerer ikkje
kjend informasjon, som i andre fokuseringssetningar. Ei tilsvarande enkel setning
har i ein slik kontekst ingen kjend informasjon, og dermed er det heller ikkje noko
refererande ledd som eignar seg som subjekt. Ein utveg er da a bruke ei fokuserings-
setning med subjektet som utbroti ledd. Ei setning med eit anna ledd utbroti vil ikkje
kunne fungere pa same maten. Setninga Det er glaset Ola har opna kan ikkje erstatte
svaret. ovafor, for her er Ola subjekt, og dermed fpreset kjend pa fprehand.
Andre ledd kan ogsa vere utbrotne utan at dei primaert er fokuserte. Ein slik type
er saerleg vanleg i nyheitssprak:10
Det var like fpr U Thant skulle begraves forrige torsdag at studenter stormet
bygningen og tok baren
10 Dei fplgjande eksempla er tekne fra Venas 1978.
IMPLIKATIVE SETNINGAR 1093
Det var i gar kveld at ein jury i Washington fann dei tre skuldige i a ...
Det var ved 17-tiden igar at den 21 ar gamle Knut Sveen fra Haugerud sa to
mennesker i kamp
Her er ikkje det utbrotne leddet npdvendigvis fokusert. Setningsklpyvinga gir ein
«opptakt» som gjer at ein slepp a begynne setninga direkte med det nye ein vil melde.
I ein annan funksjon kan eit adverbial vere utbroti utan at det dermed er fokusert:
Det er med beklagelse vi ma meddele deg at ditt manuskript ikke passer for vart
blad. Her er heller ikkje innhaldet i leddsetninga fpreset kjendt fra fpr. Det er tvert
om dette som er det nye. Slike utbrytingssetningar kan bli brukte for a dempe eller
avleie merksemda fra eit ubehageleg innhald.
11.3.5.2 Presentering
Setningsklpyving blir ogsa brukt i ein type presenteringssetningar. Som vi har sett i
8.7.2, er det berre visse typar verb som kan fprekomme i vanlege presenteringsset-
ningar. Men ogsa i andre setningar kan det vere behov for a presentere eit nominal-
ledd som «nytt» i staden for a ha det som subjekt. Setningsklpyving er da utvegen,
jamfpr:
Noen gutter star ved kiosken
Det star noen gutter ved kiosken (presentering)
Noen gutter spiller fotball pa plenen
*Det spiller noen gutter fotball pa plenen (presentering)
Det er noen gutter som spiller fotball pa plenen (presentering med setnings-
klpyving)
Slik setningsklpyving gir dessutan det utbrotne leddet spesifikk referanse. Relativ-
setninga inneheld her ny informasjon. Det utflytte leddet star i ubunden form, ofte
med ein kvantor som adledd, eller det kan vere ein kvantor aleine. Det har altsa ikkje-
unik, men spesifikk referanse (sja 1.6). Det utflytte leddet saman med relativsetninga
fungerer som potensielt subjekt.
Det var mange ting som gjorde inntrykk pa oss
Det er noen som tror at Elvis lever
1094 LEDDSETNINGAR
Det er en type holdninger jeg virkelig avskyr
Det er eitt land eg aldri ville bu i
Det var en rabbagast som gjeme ville sprette opp magan min med springkniv
en gang (Karterudseter 1977)
I Takoradi i Afrika var det ei dame som hadde norske pletikettar tatoverte over
heile kroppen (Flpgstad 1977)
Verbet i oversetninga er oftast vere, men andre eksistensverb kan ogsa brukast, som
finnast og eksistere:
Det fanst mange ting som gjorde inntrykk pa oss
Det eksisterer folk som tror at Elvis lever
Det finst eitt land eg aldri ville bu i
Som andre presenteringssetningar kan dei ha der som formelt subjekt i dei variantane
av norsk som braker der i presenteringssetningar elles: Der finst eitt land eg aldri
ville bu i.
Nar subjektet er utflytt, har desse setningane same tyding som ei tilsvarande enkel
setning som svarar til relativsetninga:
Mange ting gjorde inntrykk pa oss
Noen tror at Elvis lever
Ei dame hadde norske pletikettar tatoverte over heile kroppen
Dette ser ikkje ut til a gjelde nar det utflytte leddet er pronomenet dei:
Det finst dei som trar at Elvis lever (Dei trar at Elvis lever)
Det er likevel dei som let seg imponere av slikt (Dei let seg imponere av slikt)
Pronomen har ogsa unik referanse, slik at ein ikkje skulle vente at det kunne fungere
som potensielt subjekt. Ein kan ikkje brake andre pronomen pa denne maten: *Det
finst han som trur at Elvis lever. Dette tyder pa at dei i klpy vde presenteringssetnin-
gar har ei anna tyding (= ‘nokre, somme’) enn det har elles.
Ved at eit ledd er presenter! pa denne maten, blir det heilt klart at det har spesifikk
referanse. Derfor kan setningsklpyving ogsa brukast til a understreke den spesifikke
referansen. Det ser vi ved a samanlikne desse setningane:
SETNINGSKNUTE 1095
Mange studentar kjem pa alle fprelesningane
Det kjem mange studentar pa alle fprelesningane
Det er mange studentar som kjem pa alle fprelesningane
Det kvantifiserte leddet mange studentar kan ha ei spesifikk talking (den same gruppa
studentar kjem kvar gong) eller ei ikkje-spesifikk talking (talet pa studentar er hpgt,
men det treng ikkje vere dei same individa). I den fyrste setninga er ei spesifikk tal-
king av kvantoren mange mest neerliggjande, jamvel om ei ikkje-spesifikk talking
kanskje ogsa ville vere mogleg. I den andre setninga, som er ei enkel presenterings-
setning, er den ikkje-spesifikke tolkinga den rimelegaste, og i den siste, som er ei
klpyvd presenteringssetning, er den spesifikke tolkinga den einaste moglege.
Objektet i setninga blir oftast tolka ikkje-spesifikt, men ved hjelp av setningsklpy-
ving kan det fa spesifikk talking:
Jeg avskyr virkelig en type holdninger
Det finnes en type holdninger jeg virkelig avskyr
Den store tydingsskilnaden som kan eksistere mellom desse to setningane, kjem
nettopp av at objektet i den enkle setninga vil bli tolka ikkje-spesifikt, medan same
nominal ma ha spesifikk talking i den andre setninga.
11.4 Setningsknute
11.4.1 Aliment
I forfeltet i ei setning kan det sta eit ledd som syntaktisk og semantisk hprer til ei ledd-
setning inne i same setninga. Ein slik konstruksjon blir kalla setningsknute. Leddet
i forfeltet kan anten vere eit tematisert setningsledd eller eit spprjeord (eventuelt ein
frase som inneheld spprjeord).
Denne skjortaj trur eg [at han vil like _J
Denne skjortaj veit eg ikkje [om han vil Uke il
Kvai trur du [at han vil like _j]?
Eg spurde henne [kvai ho trudde [at han ville like _i]]
1096 LEDDSETNINGAR
Vi kan seie at eit ledd blir flytt ut or leddsetninga og fram til forfeltet eller forbin-
darfeltet i oversetninga. Ein setningsknute kan ogsa innehalde ei relativsetning der
subjunksjonen star i forbindarfeltet i oversetninga. Ettersom desse konstruksjonane
er heilt parallelle med dei to andre, vil vi kalle dette og flytting, jamvel om det her
snarare er tale om stryking av eit ledd.
Eg kjppte ei skjortei [som eg trur [at han vil like _j]]
Ledd kan ogsa flyttast ut or infininitivskonstruksjonar og objektsinfinitivar:
Den songem nekta ho [a syngje il
Den songem hprde vi henne [syngje _j]
Kva for ein songi nekta ho [a syngje _j]?
Dei spurde [kva for ein songi vi hprde henne [syngje _i]]
Vi foreslo ein songi som ho nekta [a syngje _j]
Vi foreslo ein songi som vi hadde hprt henne [syngje il
De sma er hun velkommen til a fortelle om kirken til (NRK, fjemsyn)
Disse grableike ungene ... som det hadde blitt starta feriekolonier for a fa ut
av byen om sommeren (Solstad 1977)
Eit ledd kan bg flyttast over fleire setningsgrenser:
Denne bilem trudde eg [du meinte [at ho ville bli glad [om eg kjppte _i]]]
Hvai tror du [vi hprte henne [si _j]]?
Her er dei papirai [som eg trur [ho bad om [a fa sja _j]]]
Grammatikken set inga absolutt grense for kor mange setningsgrenser som kan krys-
sast i ein setningsknute, eller kor lang avstanden kan vere mellom det utflytte leddet
og den opphavlege plassen til det, og i faktisk sprakbruk kan avstanden stundom vere
ganske stor:
Det var det ingen som tykte var noko rart (Flpgstad 1977)
Jeg satser pa a forbedre min norske rekord i finalen, som jeg er sa optimistisk
at jeg tror jeg kommer til (Arbeideravisa 1973)
SETNINGSKNUTE 1097
Den person som kom til a oppta meg noe, var en nordmann, som Engen Hang-
land, mest kjent som idrettsmann - og dessuten bade klassekamerat og turvenn,
men na i politiet, bad meg vaere til stede ved forhpret av (Saltveit 1994)
Generelt kan ein sla fast at vilkara for utflytting er dei same anten det gjeld ei ledd-
setning eller i ein infinitivskonstruksjon. Vidare ser det ut til at vilkara er dei same
anten oversetninga er ei hovudsetning med forfeit, ei direkte eller indirekte spprje-
setning, eller om det gjeld ein relativkonstruksjon. Elles gjeld det generelt at eit ledd
som ikkje kan forfeltplasserast pa vanleg mate innafor si eiga setning, heller ikkje
kan forfeltplasserast i oversetninga. Derfor er fplgjande to setningar like umoglege,
og av same grunn:
*Tilbake betalte vi pengane
*Tilbake synest eg du skal betale pengane
Avgrensingane i moglege setningsknutar ligg for det meste pa to plan. For det fyrste
er det ein del leddsetningar og infinitivskonstruksjonar som ikkje tillet at noko blir
flytt ut or dei. Desse blir gjeme kalla syntaktiske «0уаг». For det andre gjeld det
stprre restriksjonar pa utflytting av subjekt enn av andre setningsledd. Men elles er
det stor variasjon mellom individuelle sprakbrukarar i synet pa kva slags setnings-
knutekonstruksjonar som er moglege.
11.4.2 Syntaktiske «0уаг»
Ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon som star i forfeltet, er ei syntaktisk 0y.
For dersom eit ledd fyrst har kommi i forfeltet, kan ikkje eit anna ledd ogsa flyttast
dit:
Eg ville bli galen [om eg skulle bu her]
Hen ville eg bli galen [om eg skulle bu _i]
[Om eg skulle bu her], ville eg bli galen
*Неп [om eg skulle bu _j], ville eg bli galen
Jeg vet ikke [hvem som har sagt det]
Detj vet jeg ikke [hvem som har sagt _i]
1098 LEDDSETNINGAR
[Hvem som har sagt det], vet jeg ikke
*Deti [hvem som har sagt _j], vet jeg ikke
Dette gjeld sjplvsagt ogsa nar leddsetninga er subjekt:
[At du ikkje sag den filmen], var leitt
*Den filmeni [at du ikkje sag _J, var leitt
Ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon som star i midtfeltet, er ogsa ei 0y:
Det vil nok, [om han skulle busetje seg her], bli vanskeleg a unnga brak
*Heri vil det nok, [om han skulle busetje seg _j], bli vanskeleg a unnga brak
?Derfor er [a drikke tran] sunt
* Trani er [a drikke _j] sunt
A-setningar er 0yar:
Statsraden trur [at neste ar finn Hydro olje i Mj0sa]
* Hydroi trur statsraden [at neste ar finn _j olje i Mj0sa]
* Oljej trur statsraden [at neste ar finn Hydro _j i Mj0sa]
* 1 Mj0sai trur statsraden [at neste ar finn Hydro olje _j]
* Neste an trur statsraden [at _j finn Hydro olje i Mj0sa]
Setningar og infinitivskonstruksjonar som predikativ er 0yar:
Problemet er [at dei ikkje godtek dette framlegget]
Wette framleggeti er problemet [at dei ikkje godtek ,]
Problemet blir [a finne huset]
* Huseti blir problemet [a finne _j]
Derimot har vi heilt grammatiske setningar som Huset blir vanskeleg a finne. Men
dette er ikkje setningsknute, det er objektslyfting. Eit lyfta ledd blir subjekt eller objekt
i oversetninga. I dette eksemplet er altsa huset subjekt, medan problemet er subjekt i
*Huset blir problemet a finne, der huset star i forfeltet utan a vere subjekt. Det kan vi
fa visse for ved a prpve a setje huset pa subjektsplassen i midtfeltet i dei to tilfella:
Derfor blir huset vanskeleg a finne
*Derfor blir huset problemet a finne
SETNINGSKNUTE 1099
Implikative setningar er som regel 0yar:
Eg talar ofte med den svensken [som liker geitost]
*Geitosti tala eg med den svensken [som liker Я
Eg talar ofte med svenskane, [som liker geitost]
*Geitosti talar eg ofte med svenskane, [som liker _j]
Eg fekk vete det da [eg trefte Lise]
*Lise fekk eg vete det da [eg trefte _j]
Han at som [om han ikkje hadde sett mat pa tre dagar]
*Mah at han som [om han ikkje hadde sett _i pa tre dagar]
Men det finst likevel unntak fra dette ved visse restriktive relativsetningar, seerleg
dersom korrelatet er indefinitt, men ogsa elles:
Eg kjenner ein [som underviser i kinesisk]
Kinesiski kjenner eg ein [som underviser i Я
Her er en boki [som jeg ikke har mptt noen [som har lest _J]
Eg kjenner den malaren [som har mala dette biletet]
Dette bileteti kjenner eg den malaren [som har mala Я
Klpyvde setningar ter seg akkurat som denne siste typen relativsetningar og fillet
utflytting:
Det var Alf [som velta kaffikoppen]
Kaffikoppeni var det Alf [som velta _j]
Det finst ingen [som vil tru pa den historia]
Den historiai finst det ingen [som vil tru pa _i]
Sann er det en pa skolen som ler bestandig
Vet du hva det var en film pa TV som het?
Forspplingen er det brukeren som kaster fra seg tomemballasjen som ma btere
ansvaret for (Aftenposten11)
Ei forklaring pa dette kan vere at desse relativsetningane er ekstraponerte ut or nomi-
nalfrasen, og saleis ikkje lenger er adledd. Fplgjande motsetnad kan underbyggje det:
11 Sitert etter Leira 1977.
1100 LEDDSETNINGAR
*Her er en boki som ingen [som har lest _i], kommer til himmelen
Her er en boki som ingen kommer til himmelen [som har lest _j]
Som vi ser, blir setningsknuten mogleg berre nar relativsetninga star sist og dermed
skild fra korrelatet.12 Denne forklaringa passar ogsa pa fokuseringssetningar, der ogsa
relativsetninga kan skiljast fra korrelatet: Alfvar det som velta kaffikoppen.
Ogsa eksplikative setningar som star appositivt til substantiv, er 0yar:
Eg trur ikkje pa [den pastanden [at svenskane liker geitost]]
*Geitosti trur eg ikkje pa [den pastanden [at svenskane liker _j]]
Det er eit ailment postulert universelt drag ved sprak at ingenting kan flyttast ut or
ei leddsetning som er del av ein substantivfrase. Det skulle da ogsa gjelde leddset-
ningar som star som utfylling i ein adnominal preposisjonsfrase. Men her ser det ut
til at utflytting er mogleg dersom kjemen i substantivfrasen er ubestemt:
Dette styrkar [tvilen pa [om svenskane liker geitost]]
*Geitosti styrkar dette [tvilen pa [om svenskane liker _j]]
Vi har hprt [rykter om [at du skal kj0pe denne bilen]]
Denne bilem har vi h0rt [rykter om [at du skal kj0pe _J]
Det ser altsa ut til at vi har ein skilnad mellom bestemt og ubestemt form i kjemen
parallel! til den vi har ved implikative setningar (sja ovafor).
Sideordna ledd er 0yar dersom det er tale om reell sideordning. Ein kan ikkje flytte
noko ut or ei leddsetning eller ein infinitivskonstruksjon som er bade grammatisk og
logisk sideordna med eit anna ledd:
Han pasted [[at han var mett] og [at han ikke ville ha dessert]]
*Dessertj pastod han [[at han var mett] og [at han ikke ville ha _j]]
Vi foretrekker [[a feriere i Norge] og [ta mindre dagsturer til Sverige]]
*Sverigei foretrekker vi [[a feriere i Norge] og [ta mindre dagsturer til _J]
Av og til kan og uttrykkje at det fyrste leddet fplgjer logisk etter det andre, slik at vi
ikkje har reell sideordning. Slike samband er da heller ikkje npdvendigvis 0yar:
12 Forklaringa og eksempla er fra Taraldsen 1982.
SETNINGSKNUTE 1101
Hesten pr0vde dei a fange og ha til husdyr
Det er ikke noe man vakner om morgenen og bestemmer seg for a bli
(Adresseavisen 1995)
11.4.3 Restriksjonar pa utflytting av subjekt
Subjektet let seg ikkje like lett flytte ut or setninga som t.d. objekt og adverbial gjer.
Det gar stort sett an berre nar leddsetninga star som utfylling til verb eller preposi-
sjon:
Slike Наел tror jeg ikke [ i var sa vanlige]
Det deu venta eg pa [at _j skulle skje]
Dette er en type hath som jeg ikke tror [ i var sa vanlig]
Kva for slags hattarj trur du [_j var vanlegast]?
Brannstasjonen veit alle [kvar _i ligg]
Det regner vi med at vil komme (NRK radio 1980)
Vi tilhprte ikke de AP-aviser som man i vare kretser spekulerte pa om skulle
d0 eller overleve (Solstad 1987)
Det er slike perspektiver Nixons anklagere na kjemper for skal komme til a
prege den videre prosedyren (Dagbladet 1974)
Eit formelt subjekt kan aldri flyttast ut or ei leddsetning:
Eg trudde [det stod ein benk der]
* Deti trudde eg [_i stod ein benk der]
Eg spurde [kven det var som skulle komme]
* Deh spurde eg [kven _j var som skulle komme]
Subjektet kan ikkje flyttast ut or relativsetningar eller andre leddsetningar som star
som adledd i nominalfrasar:
Eg kjenner ei jentej [som du er forelska i _j]
* Dui kjenner eg ei jentej [som _j er forelska i _j]
* Kvem kjenner du ei jentej [som _j er forelska i _j]
* Her er den manner som ingen trudde pa [pastanden om [at _j var advokat]]
1102 LEDDSETNINGAR
Nar at ikkje kan strykast i ei objektssetning (sja 11.2.1.2.2), blir flytting av subjektet
ut or leddsetninga ogsa mindre akseptabel:
Eg likte ikkje at Nils kyssa Anna
* Eg likte ikkje Nils kyssa Anna
?Nilsi likte eg ikkje [at _j kyssa Anna]
Eg meinte pa ramme alvor at Berit skulle gjere det
* Eg meinte pa ramme alvor Berit skulle gjere det
?Beriti meinte eg pa ramme alvor [at _j skulle gjere det]
Eg trudde pa at jorda var flat
* Eg trudde pa jorda var flat
?Jordaj trudde eg pa [at _j var flat]
11.4.4 Adverbiale leddsetningar
Ved adverbiale eksplikative leddsetningar er fprekomsten av setningsknutar i stor
grad avhengig av stilniva og kontekst:
Den songem blir eg glad [viss du vil syngje il
Kva for ein songi blir du glad [viss eg syng _j]?
Det der er ein songi som han sikkert blir glad [viss ho syng _i]
Subjektet kan aldri flyttast ut or ei adverbial leddsetning:
Eg ville bli galen [om Ludvig skulle bu her]
*Ludvigi ville eg bli galen [om _j skulle bu her]
*Dette er ein manm [som eg ville bli galen [om _j skulle bu her]
Utflytting or adverbiale leddsetningar fprekjem fyrst og fremst i spontan, ikkje plan-
lagd tale, og nesten aldri i skriftsprak. Jamvel i talesprak krev dei gjeme ein svaert
spesiell kontekst. Elles er det urad a gi faste reglar for broken; alt vi kan gjere er a
peike pa visse tendensar.
Slike setningsknutar er nok mest vanlege ved vilkarssetningar, og saerleg dersom
vilkarssetninga kan tolkast som eit slags logisk subjekt eller objekt:
SETNINGSKNUTE 1103
Eit slikt tilbod ville eg bli svaert glad viss eg fekk (jf. ‘det a fa eit slikt tilbod
ville gjere meg svaert glad’)
Den skjorta ville jeg le hvis du kj0pte (jf. ‘jeg ville le av at du kjppte den
skjorta’)
Denne erklaeringa hadde det vaert fint om du ville underskrive (jf. ‘det var fint
at du ville skrive under ...’)
Nar ei slik omskriving ikkje er mogleg, er ogsa setningsknuten mindre akseptabel:
*Det tilbodet vil eg fortsetje i den gamle jobben min viss eg ikkje far
*Tannverk ville jeg le hvis jeg ikke hadde
Likevel fprekjem ulike former for setningsknute med adverbialsetning ogsa elles.
Dei fplgjande setningane var mellom dei som vart godkjende som akseptable av eit
fleirtal av dei spurde i eit lingvistisk granskingsprosjekt:13
Her er den bakken som vi aldri et mat fpr vi gar opp
Kva melodi puttar du bomull i pyra nar han spelar?
Her er nokre eksempel noterte fra radio og fra spontan daglegtale:
Det er et sant spprsmal man blir sett litt rart pa hvis man stiller i dag
(NRK Radio 1989)
Vet du hva jeg ville bli svaert glad hvis du gjorde?
. .. elskere som de blir drept hvis de blir funnet sammen med
... arbeidsoppgaver som dei bur her mens dei arbeider med (NRK Trpndelag)
Der er det bildet som konen grat nar hun fikk se
Hva er det du har laget det sa det ser ut som?
13 Creider 1987.
1104 LEDDSETNINGAR
11.4.5 Resumptive pronomen
Av og til kan den tomme plassen i setningsknutekonstruksjonar vere fylt av eit pro-
nomen: Det var en av disse vdrdagene i Paris, som man md ha opplevd for a vite
at de eksisterer (Olsen 1991). Eit slikt pronomen blir kalla resumptivt. Resumptivt
pronomen er heilt vanleg i svensk, og i ein del former for norsk talemal, sserleg i
Trpndelag og i Nord-Noreg. Men dei finst ogsa sporadisk i skriftsprak. Her er nokre
fleire d0me:
... erklaeringer som det er heit klart hvem de er rettet mot (NRK Radio 1978)
Kjem du i hug han som det var nesten ingen som skjpnte kva han sa? (munnleg)
Fremtiden er det rett og slett ikke mulig, hvis man ikke er dikter, a forestille
seg hvor jaevlig den vil komme til a bli (Ukens Nytt 1988)
Som i svensk er det stort sett berre subjektfunksjonen som blir fylt av eit resumptivt
pronomen, og det fprekjem heist i nominate leddsetningar som star som utfylling til
verb eller preposisjon. Det vanlegaste er at setningsknuten er oppstatt ved relativise-
ring, som i dei fleste d0ma her, men han kan ogsa skuldast topikalisering, som i det
siste d0met.
Ogsa determinativ kan brukast resumptivt pa ein tilsvarande mate:
... de to blendvakre vokalister som vi var for sjenert til a spprre om deres navn
(Dagbladet 1982)
... en begivenhet som man vet at dette er verdenshistorie (NRK TV 1979)
11.4.6 «Snyltarhol»
Vi har sett at ein setningsknute kan dannast ved at objektet i ei leddsetning eller ein
infinitivskonstruksjon blir flytt fram til forfeltet i oversetninga:
Eg drog heilt til byen for a kjppe denne boka
Denne bokai drog eg heilt til byen for a kjppe _j
Men setningsknuten er ikkje mogleg dersom oversetninga og infinitivskonstruksjo-
nen har same objekt:
SETNINGSKNUTE 1105
Jeg kj0pte denne boka for a lese den pa toget
*Den, kjppte jeg denne boka for a lese _j pa toget
Problemet er ikkje berre at eit pronomen kjem f0re sin antesedent ved ei slik flyt-
ting. Setninga blir ikkje betre om vi byter om pa pronomenet og substantivfra-
sen:
*Denne boka kjppte jeg den for a lese _i pa toget
Dersom vi derimot let begge objektsplassane sta tomme, far vi ei fullt ut akseptabel
setning:
Denne bokai kjppte jeg _j for a lese _j pa toget
Her har vi altsa eit framflytt ledd som pa eit vis har etterlati seg to tomme plassar.
Den siste av desse kan ogsa vere fylt av eit pronomen:
Denne bokai kjppte jeg _j for a lese den pa toget
Denne siste tomme plassen, som er avhengig av at det er ein tom plass i oversetninga,
kan vi kalle snyltarhol.14
Vi finn og snyltarhol i adverbiale leddsetningar:
Desse grpnsakenei bpr vi koke _i fpr vi et i
Hennei inviterte jeg _j fordi jeg liker
Vi kan ha snyltarhol av same slag i spprjesetningar:
Kva kjppte du for a lese pa toget?
Kva for grpnsaker bpr vi koke fpr vi et?
Veit du kven han hadde invitert berre fordi han likte?
Endeleg kan vi ha snyltarhol i relativsetningar:
Her er den boka som eg kjppte for a lese pa toget
14 Dette er ei omsetjing av den etter kvart innarbeidde engelske termen ‘parasitic gap’, sja m.a. Engdahl
1983.
1106 LEDDSETNINGAR
Dette er slike gr0nsaker som ein b0r koke f0r ein et
Var det henne han inviterte fordi han likte?
... rim og rytme som vi ma h0yre for a oppfatte (Dag og Tid 1990)
Inne i ei relativsetning kan vi ogsa ha ei ny relativsetning med snyltarhol:
Dette er den bokai som alle som har pr0vt a lese _j, har vorti provoserte av ;
Han er en mann; som de som kjenner _j, beundrer _j
Det ser ut til at denne inste relativsetninga (den med snyltarholet) ma sta til subjektet
i den ytste relativsetninga; relativsetningar som star til andre ledd, t.d. objekt, kan
ikkje innehalde snyltarhol:
*Han er en politikeri som _j belpnner dem som stemmer pa ;
Han er en politiker som belpnner dem som stemmer pa han
Litteratur til kapittel 11:
Forholdet mellom eksplikative og implikative leddsetningar er drpfta i Larsen 1970
og i Lie 1978b. Direkte og indirekte framstilling er behandla i Andersson 1988.
Infinitivskonstruksjon og leddsetning som subjekt er beskrivi i Larsen 1971 og
Faarlund 1976. Det informasjonsstrukturelle forholdet ved leddsetninger er drpfta i
Hansen 1974a og Glisman 1978. Spesielle typar infinitivskonstruksjonar er drpfta
i Hantson 1983, og spesielle typar vilkarssetningar i Fretheim 1976b og i Ekeroth
1976.
Ubundne relativsetningar er beskrivi i Venas 1991, og ubundne relativsetningar
med setningsinnhald som fellesledd i Papazian 1981. Infinitivsrelativ er drpfta i
Christensen 1983 og 1984.
Samanlikningssetningar er behandla i Lie 1977 og i Mprck 1982 og 1983.
Setningsknutekonstruksjonar er drpfta fra ulike synsstader i Leira 1977, Taraldsen
1982, Creider 1987 (basert pa informantutspprjing) og i Faarlund 1992 (кар. 3).
Koordinering
12.1 Aliment
Dei fleste setningsledda som bestar av meir enn eitt ord, er ein frase med ein kjeme
og tilh0rande adledd. Kjemen er da overordna adleddet (adledda). Men eit setnings-
ledd kan ogsa besta av koordinerte (sideordna) ledd, der to eller fleire ord (frasar) er
likestilte.1
Hans og Grete budde i skogen
S0nene heitte Per, Pal og Askeladden
Ho gjekk att og fram
Eg skal ha ein kaffi og to lefser
Ledda som er koordinerte, kallast konjunktar. Fyrste konjunkten i ein kaffi og to
lefser er altsa ein kaffi, og andre konjunkten er to lefser.
Koordinering kan f0rekomme pa alle niva i ytringa, fra adledd til heile setningar:
- Adledd:
Vi kj0pte ein liten, men god sofa
- Setningsledd:
Det ma bli du eller eg
Ho var der seint og tidleg
- Verbfrasar:
Eg skal ga ut og hente avisa
Ho gjekk fram til disken og bad om ein kopp kaffi
1 Mange synspunkt i kapitlet er henta fra van Oirsouw 1987 og Johannessen 1993.
1108 KOORDINERING
- Hovudsetningar:
Ho tek buss, og eg gar
Det er mange problemer, men de kan vei l0ses
Det var nydelig veer, sd vi tok en lang spasertur
Ogsa leddsetningar kan vere konjunktar, bade som adledd og som setningsledd:
- Som adledd:
Den boka som du lante, og som du likte sd godt, syntest eg var darleg
- Som setningsledd:
Ho sa at det hadde blitt uver, og at dei ikkje hadde funni hytta i tide
Ogsa infinitivskonstruksjonar kan koordinerast:
Jeg laerte a spille piano og a synge i kor
Ledd som er koordinerte, utgjer eit nytt ledd av same type, slik:
Substantivfrase
Substantivfrase
Konjunksjon
Substantivfrase
ein kaffi
og
to lefser
Strukturen i koordinerte frasar skil seg noko fra andre frasar, for i koordinerte frasar
reknar vi ikkje med at det er ein kjeme med tilknytte adledd. I staden har vi to (eller
fleire) ledd pa same niva i tillegg til konjunksjonen.
Eit anna syn er at konjunksjonen er kjeme i frasen, som er ein eigen frasetype, konjunk-
sjonsfrase. Den fyrste konjunkten kan da oppfattast som adledd, den andre som utfyl-
ling.2 Etter denne analysen er det asymmetri mellom konjunktane. Ein slik asymmetri
er openberr i mange tilfelle av koordinering, bl.a. ved men, for og sd, men ogsa andre
gonger nar konjunktane ikkje kan byte plass. Men i mange tilfelle er ein slik asymmetri
ikkje tydeleg, isaer ved og og eller.
2 Denne analysen har bl.a. Johannessen 1993.
KONJUNKTANE 1109
Ettersom symmetrien er mindre klar ved men, for og sa, har nokre grammatikarar
meint at desse konjunksjonane ikkje sideordnar, men samordnar. Ein far da i tillegg
til sideordning og underordning, ogsa samordning, som ligg ein stad «mellom» dei to
andre.3 Dersom ein reknar med konjunksjon som kjeme, vil ein fa ein ny frasetype,
konjunksjonsfrase, som skil seg fra alle andre frasetypar ved at han kan ha alle moglege
syntaktiske funksjonar.
I setninga Ho kjppte brpd og smpr seier vi altsa at vi har eitt objekt, brpd og smpr, Men
analysen er noko skiftande her, for det er god grunn til a rekne med at slike koordinerte
ledd er eit resultat av stryking i koordinerte setningar, dvs. slik: Ho kjppte brpd, og ho
kjppte smpr Ho kjppte brpd og smpr, og det blir ogsa sagt at ein her har to objekt
(som er koordinerte).
Konjunktane er oftast bundne saman med ein konjunksjon, men nar det er fleire enn
to sideordna ord eller frasar, er det i skriftspraket oftast konjunksjon berre mellom
dei to siste og komma mellom dei andre. (Meir om dette i 12.3.1 nedafor.)
12.2 Konjunktane
12.2.1 Ord og frasar
Dei fleste frasetypane kan koordinerast:
- Substantivfrase:
Han har gammal bil, men nytt hus
- Pronomenfrase:
Bade du og eg ma jenke oss litt
- Verbfrase:
Ho sit og les
Han tok bilen og kjprte vekk
3 Slik f.eks. Diderichsen 1946.
1110 KOORDINERING
- Adjektivfrase:
Han er gammal, men vital
Det var ei vanskeleg og vond tid
Det gikk langsomt, men sikkert
- Preposisjonsfrase:
De snakker tysk bade i Tyskland og i 0sterrike
Eg skal i banken og pd posthuset
Vi ma gafrarn eller tilbake
(Om ellipse i koordinerte frasar sja 12.4.4.)
Subjunksjonar og andre innleiarord som innleier adverbiale leddsetningar, kan
koordinerast i visse hpve:
Nar eller hvis det blir fred, skal vi ha det bedre
Jeg kommer nar og hvor du vil
Interjeksjonar kan unntaksvis koordinerast:
Ja eller nei
Fy ogfy!
Nei og atter nei!
Det er normalt formell likskap mellom konjunktane i ein sideordna konstruksjon.
Oftast er det same frasetypar som er bundne saman, eller det er same setningsform.
Jf.:
A bade er populaert
Soling er populaert
?A bade og soling er populaert
A bade og (a) sole seg er populaert
Bading og soling er populaert
Det var fest her i gar kveld
Det var lystig her i gar kveld
?Det var fest og lystig her i gar kveld
KONJUNKTANE 1111
Dette er likevel ikkje gjennomf0rt. Substantivfrasar og pronomenfrasar kan utan
vidare koordinerast: Kona mi og eg skal reise bort, likesa substantivfrasar og adjek-
tivfrasar: Han er en hyggelig fyr, men ikke sd intelligent.
Det er ogsa vanleg a koordinere adjektiv og perfektum partisipp, nar partisippet
ikkje er del av verbalet: Den var brukt, men pen.
Adjektiv og preposisjonsfrasar kan i visse tilfelle sideordnast: Ho er frisk att og i
god form.
Det er ogsa mogleg a koordinere ein substantivfrase eller pronomenfrase med ei
nominal leddsetning: Kan du si navnet ditt og hvor du bor? DET og at du ikke ville
gd, ble for mye for henne.
Nar ein substantivfrase star som adverbial, kan han ogsa koordinerast med ein
preposisjonsfrase: Vi kjem i morgon eller neste spndag.
Ei setning kan sta som fyrste konjunkt og vere koordinert med det(te) + andre ledd, der
det(te) viser til innhaldet i fyrste konjunkten. Hun skred inn i salen, og det med stil! (=
‘. og hun skred inn i salen med stil’); ... sa star det likevel fast at jeg har vcert der,
og det av egen fri vilje (Solstad 1987).4
Ledda som blir sideordna, har oftast ei tyding som hprer til same omrade eller felt, og
dei har same semantiske rolle i setninga. Derfor blir setningar som desse uvanlege,
sjplv om dei formelt er av same type:
* Han er laerar i norsk og i Bergen
* Ola og hammaren knuste vindauget
* Han spiste middag med mora og med god appetitt
Ogsa nar ulike typar frasar blir koordinerte, har dei oftast same semantiske rolle: Ho
er frisk att og i god form; Vi kjem spndag eller i jula.
Pro-ord o.l. kan koordinerast nar referansen er ulik i konjunktane: Gi meg de der
og de der! Rugda ligg no under steinen anten eg gjer sd eller sd (Vesaas 1957).
(Om identiske konjunktar, sja under og 12.3.2.1.)
(Om koordinering av forledd i samansetjingar {inn- og utland) sja 12.4.4.)
4 Denne setningstypen er omhandla i Leira 1987.
1112 KOORDINERING
12.2.2 Setningar
Bade hovudsetningar og leddsetningar kan vere koordinerte.
Ei hovudsetning kan formelt koordinerast med ei anna hovudsetning pa to matar:
- Setningane blir kopla saman til ei ytring:
Vi kjprte, og dei gjekk
Sola skein, men dei arbeidde
Det var bratt, sa det gjekk ikkje sa fort
- Setningane utgjer kvar si ytring:
De la seg ned for a hvile. Og etterpa gikk de videre
Vi matte alle arbeide. Men vi fikk tidlig fri
Det er stille, det luktar turrhpy og varm furuskog og blomar og lyng og gras.
Og ein stad, lenger borte, nar godveret snur vinden opp pa spraust, luktar det
noko anna ogsa, bittert, ukjent, framandt. Og han er sa trpytt, sa trpytt
(Flpgstad 1977)
Idag tror ingen pa sjpormen. Men jeg har lest Hamarkrpniken
(Faldbakken 1993)
Likevel fikk hun seg ikke til a dra ut kontakten. For stillheten var verre
(Faldbakken 1993)
Nar begge (alle) setningane er kopla saman i ei ytring, er det oftast noko nasrmare
samband mellom innhaldet i setningane enn nar dei hprer til kvar si ytring.
Ei ytring som begynner med ein konjunksjon, har altsa eit innhald som knyter seg
til innhaldet i setninga fpre. Men konjunksjonen kan i mange tilfelle likevel strykast
utan at forholdet mellom setningane blir endra:
De la seg ned for a hvile. Og etterpa gikk de videre
De la seg ned for a hvile. Etterpa gikk de videre
Han matte legge seg. For han var stuptrptt
Han matte legge seg. Han var stuptrptt
Nar ytringane er bundne saman med konjunksjon, seier vi at vi har syndese, nar ytrin-
gane ikkje er innleidde av konjunksjon, har vi asyndese.
KONJUNKTANE 1113
Forskjellen mellom desse setningspara med og utan konjunksjon er at samanhengen
i innhald mellom setningane er eksplisitt uttrykt nar konjunksjonen star, men er imp-
lisitt elles.
Pa den andre sida kan, nar samanhengen er implisitt, mottakaren tolke inn ulike
samanhengar mellom setningane, alt etter kva konteksten innbyr til. I ei tekstrekkje
som Han var sint. Ho smilte kan det vere fleire moglege tolkingar av samanhengen,
men ein konjunksjon vil gjere samanhengen (meir) eintydig:
Han var sint, og ho smilte
Han var sint, men ho smilte
Han var sint, for ho smilte
Han var sint, sa ho smilte
Konjunksjonen og har den vidaste og mest allmenne funksjonen av alle, og han kan
derfor ogsa lettare slpyfast i byrjinga av ei ytring. Sendaren kan derfor ofte velje om
og skal vere med eller ikkje, og bruken av og i denne stillinga kan derfor variere fra
forfattar til forfattar.
Leddsetningar har normalt konjunksjon nar dei er koordinerte: Dersom alt gar som
det skal, og dersom du vil, kan vi reise bort neste dr.
I koordinerte leddsetningar og koordinerte hovudsetningar innan same ytring kan
ein etter visse reglar stryke identiske ledd. (Sja nedafor 12.4.) Det kan ein normalt
ikkje gjere nar dei identiske ledda er i ulike ytringar:
Jeg oppdaget at hun sa pa han og _ ble stiv av skrekk
Hun sa pa han og _ ble stiv av skrekk
12.2.3 Struktur
Nar konjunktane er enkle ord, er strukturen i koordinerte frasar eintydig:
[ski og stpvlar]
Konjunktane kan ogsa vere komplekse, og det kan fpre til tvetydige frasar. Ei koor-
dinering av nye ski og stfivlar gir nye ski og stfivlar med denne strukturen:
[[nye ski] og stpvlar]
1114 KOORDINERING
Men frasen kan og tolkast som at nye star til bade ski og stfivlar, dvs.:
[nye [ski og stdvlar]]
Nar adjektivet samsvarar berre med den eine konjunkten, er frasen normalt eintydig:
[[ny bil] og hus]
Om adjektivet skal sta ogsa til hus, ma det takast opp att pa ny, etter som det har ei
anna form: ny bil og nytt hus. Det same gjeld i andre tilfelle der det oppstar kongru-
enskonflikt (jf. 12.4.4).
Ogsa nar fleire frasar er bundne saman, kan det vere tvil om strukturen (og tydinga).
For kvar av konjunktane kan igjen besta av koordinerte ledd:
[[Ola og Kari] og [Hans og Grete]]
ingen andre, verken faren eller mora, eller brpdrene eller spstra, eller onklene
eller tantene hadde briller (Naess 1992)
Et liv i Astrids dufter av ristet brpd og nytrukket kaffe, vegetabilsk sape og
luftede sengeklaer, eller en berusende jakt langs utillatelige stier
(Faldbakken 1993)
I det fyrste eksemplet vil ein gjeme oppfatte Ola og Kari som ei eining (eit par) og
Hans og Grete som ei anna eining (slik parentesane viser). Om vi har komma berre
mellom dei to fyrste orda, blir strukturen a oppfatte slik:
[[Norge, Sverige og Danmark] og Nederland]
Jf. ogsa: et av de to dfirskiltene, Marte og Reidar Dysthe eller Aud, Martin, Hanse-
mann og Pemille Fjell (Bjprnstad 1977).
I eksempel som Norge, Sverige og Danmark og Nederland kan det siste og bytast ut
med pluss: Norge, Sverige og Danmark pluss Nederland. Jf. om pluss nedafor.
I praksis er det ofte ikkje viktig korleis ein oppfattar strukturen nar berre konjunk-
sjonen og er involvert, men nokre gonger er det avgjerande for tydinga: Norge og
Nederland og Danmark og Italia skal spille neste uke. Om det her er snakk om f.eks.
KONJUNKTANE 1115
fotball, er den mest naturlege tolkinga at Norge skal spele mot Nederland og Dan-
mark mot Italia. Om vi set inn komma her, blir tolkinga at desse landa skal spele
kampar, men det blir da ikkje sagt mot kven: Norge, Nederland, Danmark og Italia
skal spille neste uke.
Setninga Oslo og Stockholm og Bergen og Goteborg er vennskapsbyar vil ein av
pragmatiske grunnar tolke slik at Oslo er vennskapsby med Stockholm og Bergen
med Goteborg, og dermed har ein denne strukturen:
[[Oslo og Stockholm] og [Bergen og Goteborg]] er vennskapsbyar
og konjunksjonane kan da ikkje erstattast av komma.
I setninga Du kan velje mellom kaffe og kaker og pizza er det rimeleg ut fra var
kunnskap om verda a tolke den koordinerte frasen slik:
... [[kaffe og kaker] og pizza]
dvs. slik at det eine valet bestar av kaffe og kaker og det andre av pizza. Om tydinga
er uklar, kan ein gjere ho tydeleg ved a leggje til uttrykk som pa den eine sida og
pd den andre sida, som f.eks. i dette eksempelet: I stor mon vart abortstriden ein
konfrontrasjon mellom den nye kvinnerfirsla og arbeidarrfirsla pd den eine sida, og
kyrkje og kristenfolk pd den andre (Furre 1991).
Nar bade og og eller fprekjem i same koordinerte frase, er det oftare fare for mis-
tyding. Mange gonger er tydinga eintydig ut fra var kunnskap om verda omkring oss:
Du kan fa kaffe og kaker ellerpizza. Fordi vi veit at kaffe og kaker oftast blir servert
saman, men sjeldan kaffe og pizza, tolkar vi heist setninga slik:
... [[kaffe og kaker] eller pizza]
Annleis i: Du kan fa hovudrett og 0l eller brus. Det er rimeleg a tolke det slik at det
er eit val mellom 01 og brus, og strukturen er altsa da slik:
... [hovudrett og [01 eller brus]]
Andre eksempel:
Lenka dei fast til muren, og svelta eller pinte dei i hel (Hoem 1978)
... hvor hver fplger sin egen overbevisning og lykkes eller gar til grunne
(Christensen 1977)
1116 KOORDINERING
Da pleier jeg a ga en tur bortover stranden, eller trekke meg inn i teltet mitt,
tenne parafinlampen og lese eller gjpre mine notater (Faldbakken 1993)
Ved 10 nn skal det i denne artikkel forstas den alminnelige grunnlpnn eller mins-
telpnn og all annen godtgjprelse som . . . (E0S-avtalen 1994)
12.3 Konjunksjonane
12.3.1 Oversyn
Dei vanlegaste konjunksjonane i norsk er: og, eller, men, for og sa.
Konjunksjonane og og eller kan binde saman alle typar ord, frasar og setningar.
Men kan ogsa binde saman bade ord, frasar og setningar, men ikkje alle typar. (Naer-
mare om dette seinare.) For og sa bind berre saman setningar.
I tillegg til dei konjunksjonane som er nemnde ovafor, har vi dei samansette bade
- og, entenianten - eller, verken - eller, korkje - eller (nn.) og sa vei - som.
Bade, anten, verken og korkje kan og tolkast som adverb. For det talar bl.a. at desse
orda star i forfeltet, ikkje i forbindarfeltet:
Bade meiner eg det og har alltid meint det
Enten kommer du na, eller sa gar vi uten deg
For ein slik analyse talar ogsa det at det er stor likskap mellom det semantiske forholdet
mellom konjunktane med enkle konjunksjonar og konjunktar med tilsvarande saman-
sette konjunksjonar (som omtalen nedafor vil vise).
Nar vi likevel har valt a tolke bade - og osv. som samansette konjunksjonar, sa er
det bl.a. fordi orda bade, anten, verken, korkje berre blir brukte saman med og og eller,
og derfor ikkje har sjplvstendig funksjon som adverbial. Og sjplv om det er likskapar
mellom dei, sa har dei samansette konjunksjonane spesialiserte bruksmatar i hpve til
dei enkle konjunksjonane.
Av mindre vanlege konjunksjonar kan nemnast samt, pluss og skjfint.
Skjfint (bm.) fungerer av og til som konjunksjon (men oftast som subjunksjon): Skjfint,
mest sannsynlig er han pd sovevcerelset (Bjprnstad 1977); Skjfint, de ffirste dagene var
vi ikke opptatt av det (Larssen 1990). Om samt og pluss, sja nedafor.
KONJUNKSJONANE 1117
Den vanlegaste konjunksjonen pa alle niva er og.
Og og eller kan binde saman fleire enn to konjunktar. Men, for, sa kan normalt
berre binde saman to konjunktar.
Nar fleire enn to konjunktar er bundne saman med og eller eller, blir ofte dei kon-
junksjonane som ikkje star mellom dei to siste konjunktane, bytte ut med komma:
Per, Pal og Askeladden
I dag, i morgon eller fredag
I dag skal eg ga pa tur, bespke mor og ga pa kino
Isaer i talemal og talemalsnaer prosa blir konjunksjonane ofte staande:
... fordi Bredo og Vibeke og Frida og vennene hadde ... (Alnaes 1977)
... som om det var ein Stang eller Mohr eller Vogt eller Christie eller Heuch
eller Sibbem eller Hagerup og ikkje Durdrei Hpysand ein skulle Stille diagno-
sen pa (Flpgstad 1977)
Nar berre to konjunktar blir bundne saman, kan ein til vanleg ikkje erstatte konjunk-
sjonen med komma:
Eg mptte Ola og Kari
*Eg mptte Ola, Kari
To fpresette adjektiviske adledd i ein substantivfrase derimot kan i mange hpve bin-
dast saman med komma (jf. 5.3.4 og 12.4.4.): den smale, sdlete vegen (Tusvik 1994);
et mildt, bestemt uttrykk (Vik 1975).
12.3.2 Ekte konjugerande konjunksjonar
Dei ekte konjugerande konjunksjonane har ein aliment samanbindande funksjon.
Desse er fyrst og fremst og, men ogsa dei samansette bade - og og sa vei - som, og
dessutan samt og pluss.
1118 KOORDINERING
12.3.2.1 Og
12.3.2.1.1 Koordinering av frasar
Koordinerte frasar med og kan vere symmetriske og asymmetriske. I symmetriske
frasar kan konjunktane byte plass:
Ola og Kari bur pa Berg / Kari og Ola bur pa Berg
Han var pa ski, og ho var i kyrkja / Ho var i kyrkja, og han var pa ski
I slike tilfelle blir innhaldet i den eine konjunkten lagt til den andre utan naermare
spesifikasjon.
I asymmetriske frasar kan ikkje konjunktane byte plass (utan at meininga endrar
seg): Dei gifta seg ogfekk bam. Ogsa her bind og saman innhaldet i konjunktane. Men
i setninga ligg normalt ogsa ei forstaing av at dei fyrst gifta seg og deretter fekk bam.
Rekkjefplgja i setninga avspeglar med andre ord rekkjefplgja i tid. Ei ombyting av
konjunktane gir ei anna meining, nemleg at rekkjefplgja av handlingane er ombytt:
Dei fekk bam og gifta seg.
I nokre tilfelle kan det vere ein arsaksrelasjon mellom konjunktane: Vi vant, og
alle var glade; Han sa at han var sjuk og matte bli heime. Normal talking er at vi
var glade fordi vi vann, og at han matte bli heime fordi han var sjuk.
Ei slags slutning fra 1. konjunkt til 2. konjunkt har vi og i nokre koordinerte adjektiv-
frasar, som nsermar seg faste uttrykk:
Han er sa mpkkete og feel
Den er sa mild og fin
Han er gammal og gra
Du som er sa stor og sterk
Ein annan type asymmetrisk koordinering finst ved nokre koordinerte verbfrasar, der
fyrste verbet er eit verb gd, sitje, liggje, drive e.l.:
Ho gar og syng
Han sitter og leser avisa
Ho driv og studerer
KONJUNKSJONANE 1119
Det fyrste verbet fungerer som eit slags hjelpeverb med aspekttyding (jf. 7.3.3.3).
Asymmetriske er ogsa frasar som er faste ordlag, der rekkjefplgja ikkje kan end-
rast: hogg og slag, kiv og strid, hell og lykke, takt og tone, (fra) gard og grend, frisk
og opplagt, seint og tidleg, bulder og brak, rubbel og bit, (ane) fred og ingen fare,
(gafor) lut og kaldt vatn o.a. I slike ordlag kan det finnast ord som ikkje eller nesten
ikkje er i bruk elles: ditt og datt, dann og vann, t0v og tant, rubb og rake/stubb, (med)
brask og bram o.a.
I slike faste uttrykk star oftast den lengste konjunkten til slutt: blokk og blyant, (love)
bot og betring, (i) fryd og gammen, grat og jammer, (takke sin) gud og skapar, (til)
heder og verdighet (bm.), kniv og gaffel, leik og alvor, liv og lagnad, liv og levnet, lov
og orden, lyn og torden, Ipgn og bedrag, mal og meining, ord og uttrykk, (fra) sans og
samling, (til) skrekk og advarsel, smak og behag, sol og sommar, (i) tur og orden, (med)
tid og stunder, vett og forstand, (komme til skjels) dr og alder, (love) gull og gr0nne
skogar, (gafor) lut og kaldt vatn, (ha) bukta og begge endane o.a.
Isaer er det vanleg nar siste konjunkten endar pa trykklett -e: d0d og pine/plage, (i)
flokk ogf0lgje, form ogfarge, fryd og glede, fukt og rate, fyr ogflamme, glas og ramme,
(over) hals og hode (bm.), hauk og due, hell og lykke, hjelp og stfitte, hus og hytte,
jakt og fiske, klynk og klage, kraft og styrke, land og rike, list og lempe, liv og Icere,
liv og гфге, (med) lys og lykte, lys og тпфгке/skygge/glede/varme, las og lukke, latt og
l0gje, makt og velde/cere, mulm og тфгке, (miste) munn og mcele, mynt og krone, mal
og mcele/mette, namn og rykte, (med) naud og neppe, pest og plage, pil og boge, plett
og lyte, pott og panne, (til) punkt og prikke, rubb og rake, ry og rykte, skarn og skade,
(kvar) smitt og smule, sorg og glede, (i) storm og stille, tang og tare, takt og tone, takk
og cere, tort og svie, (pd) tru og cere, tukt og cere, vri og vende/vrengje o.a.
Nar ein av konjunktane ender pa -ar/-er, kjem ein tostava konjunkt ofte fpre ein
einstava: dunder og brak, glitter og stas, redsel og gru, sludder og vr0vl, dker og eng,
vinter og var, ender og da (nn.); med konjunktane i fleirtal: armar og bein, busker og
kratt, Ьфкег og blad, dagar og dr, filler og bein, holmar og skjcer, koppar og kar/krus,
lopper og lus, planter og dyr, skuffar og skap, tussar og troll, viser og vers o.a.
Nar to konjunktar med same stavingstal er med i eit fast uttrykk, kjem oftast konjunk-
ten med flest konsonantar i framlyd sist: (i) bum og grunn (bm.), fiks ogjjong, (med)
fynd og klem, fyrst og fremst, gard og grend, (fra) gard og grunn, gater og streder, gul
og bld, hatt ogfrakk, hengje og slengje, hogg og slag, huld og tro (bm.), (i) hurten og
sturten, jamt og trutt, kiv og strid, kjptt og blod/flesk, kyss og klem, land og strand, last
og brast, lov og pris, lukt og smak, (pd) lykke ogfromme, (bak) las og sla, (med) nebb
og к1фг, (til) nytte og glede, nal og trad, pomp og prakt, rett og plikt, rett og slett, rive
og slite, ro og fred, rubb og stubb, rusk og snusk, saft og kraft, sand og grus, skikk og
1120 KOORDINERING
bruk, slite og streve, sur og tverr, sus og brus, synd og skam, syte og klage, takk og pris,
tid og stad, vei og bra, velje og vrake, vidt og breidt, att ogfram o.a.
Det finst og ei rekkje andre uttrykk der rekkjef01gja er fast: bastet og bundet (bm.),
blott og bar, byggje og bu, dann og vann, ditt og datt, drikk og svir, fri og frank, gods
og gull, godt og vei, gratt og trist, handel og vandel, heilt og fullt, hist og pist, (granske)
hjerter og nyrer (bm.), (med) hud og har, (i) hui og hast, (som) hund og katt, hus og
heim, (til) hygge og nytte, (i) hytt og veer, (love) hpgt og dyrt, (som seg) hpr og b0r,
klabb og babb, knall og fall, kropp og sjel, (pa) kryss og tvers, kvist og kvas, lakke og
li, land ogfolk, laust ogfast, liv og sjel, null og niks, (i) ny og ne, pikk og pakk, rein og
skjeer, (i) ro og mak/fred, rusk og rask/snusk, ryk og reis, rykk og napp, r0yk og damp,
rad og dad/vink, (pa) sett og vis, skalte og valte, skikk og bruk, skinn og bein, skog og
mark, (til) skrekk og atvaring, skrik og skral, sorg og sut, stas ogfjas, (borti) staur og
vegger, (over) stokk og stein, takk og lov, ting og tang, tr0ste og bcere, t0v og tant, (for)
vind og ver o.a.
Noksa fast rekkjef01gje er det ogsa i ei rekkje andre frasar, der det viktigaste, det
naermaste, det fyrste, det mest prominente eller det mest positive leddet oftast star
fyrst: far og son, foreldre og barn, konge og dronning, mann og mus, liv og d0d, hest
°g v°gn> alt og ingenting, likt og ulikt, (i) tide og utide, Gud og menneske, himmel
og helvete, kaffe og kaker, brfid og sm0r, sol og mane, f0r og etter, her og der, inne
og ute, heime og borte, opp og ned, h0g og lag, fjell og dal, h0gre og venstre o.a.
Nar konjunktane i faste ordelag er meir eller mindre synonyme, tener koordine-
ringa gjeme til a forsterke innhaldet: Pomp og prakt er litt sterkare enn berre prakt;
rive og slite er sterkare enn berre rive osv. Der konjunktane ikkje er synonyme, fyller
konjunktane gjeme ut kvarandre, som i pil og boge, foreldre og bam, land ogfolk,
her og der o.a. I mange hpve har frasen eit superlativisk innhald, dvs. han dekkjer
ein totalitet av noko: Baten gjekk ned med mann og mus tyder at alt levande omkom;
med hud og har tyder heile kroppen; i tide og utide tyder heile tida osv.
Konjunktane kan i visse hpve vere identiske. Koordineringa kan da ha forsterkande
funksjon (slik koordinering av synonyme uttrykk ogsa kan ha): Fy ogfy!
Ved koordinering av like verb er funksjonen a fa fram at handlinga varer ved (ved
durative verb) eller blir teken opp att fleire gonger (ved punktuelle verb) (jf. 7.3.3.1).
Ogsa adverbial kan ha ei slik tyding:
Han gar og gar
Dei slo og slo
Vi gikk innover og innover, like til enden
KONJUNKSJONANE 1121
Nar to adjektiv i komparativ blir koordinerte, er tydinga at den eigenskapen det er
tale om, aukar i styrke etter som tida gar:
Ho blir penare og penare for kvar dag
De hadde mindre og mindre a spise
Men om kveldane kom Andrejev oftare og oftare ned (Hoem 1978)
Nar konjunktane er talord, skal oftast talverdiane leggjast til kvarandre. Da kan og
erstattast av pluss: to og to er fire, to pluss to er fire. Men ein slik frase kan og fungere
som eit matesadverbial og fortelje kor store grupper det er tale om. Da kan ikkjepluss
brukast. Bama ble plassert to og to pa hver side (Bjprkelund 1977); Kvar kveld sto
dei tre og tre utanfor inngangen (Sagen 1976).
Ein slags metasprakleg funksjon har koordinering av like konjunktar nar sendaren
vurderer om ordet ein bruker, er det rette: Snill og snill, han er vel ikke akkurat slem
heller; Svikte og svikte, fru Blom, det er ikke det det dreier seg om (Jensen 1977).
12.3.2.1.2 Koordinering av setningar
Konjunksjonen og blir brukt nar den eine opplysninga skal leggjast til den andre. (Ein
talar da gjeme om additiv setningskopling.) For at det skal vere naturleg a knyte
setningar saman pa denne maten, ma det vere eit slags samband mellom setningane.
Eit visst samband er det oftast mellom setningar som kjem etter kvarandre, for elles
ville dei ikkje naturleg utgjere ein del av ein tekst. Derfor er ogsa og mogleg i svaert
mange ytringar, der ikkje andre konjunksjonar er meir naturlege.
Det er ikkje mogleg a setje opp reglar for nar og kan brukast, og nar og ikkje kan
brukast. Ein kan likevel seie at og er naturleg nar ytringane fortel om hendingar som
har eit visst indre samband. Ofte er det same person eller ting som blir nemnde i
setningane. Ofte fortel setningane om hendingar som kjem etter kvarandre i tid:
Ho gjekk fyrst til butikken. Og sa gjekk ho pa kafeen og drakk kaffe. Og etterpa
gjekk ho heim.
Ytringane kan ogsa fortelje om hendingar eller tilstandar som hprer til same stad eller
situasjon:
1122 KOORDINERING
I stua satt mor og leste avisa. Og pa kjpkkenet holdt far pa med middagen. Og
ute pa balkongen satt farmer i gyngestolen og smasov.
Ei ytring innleidd av og kan ogsa fortelje om ein konsekvens eller ein fplgje av inn-
haldet i ytringa fpre:
Bankane har na sett opp rentene igjen. Og dette har fatt LO til a reagere.
I ytringar der og kan sta som innleiande konjunksjon, kan ein ogsa slpyfe og. Jf.:
Moren har kjppt tulipaner pa Youngstorget og karbonadedeig hos Axel Jensen i
Torggaten. Det blir spndagsmiddag midt i uken, uten at noen skjpnner hvorfor.
Moren blusser. - Faren legger kabal i stuen og rpyker et par sigaretter, han skal
pa ettermiddagsvakt pa Schrpder. Lukten av stekt Ipk og karbonader svever i
leiligheten. (Vik 1991)
I denne kapittelinnleiinga kan ein godt setje inn og i kvar ytring utanom den fyrste:
Moren har kjprt tulipaner pa Youngstorget og karbonadedeig hos Axel Jensen
i Torggaten. Og det blir spndagsmiddag midt i uken, uten at noen skjpnner
hvorfor. Og moren blusser. - Og faren legger kabal i stuen og rpyker et par
sigaretter, han skal pa ettermiddagsvakt pa Schrpder. Og lukten av stekt Ipk og
karbonader svever i leiligheten.
Ettersom og kan sta eller ikkje sta, er bruken av og i denne posisjonen svaert varie-
rande fra tekst til tekst. Den hpgaste frekvensen finn ein i talesprak og i skriftsprak
som star talesprak naer:
Og pannekaka ble sa stolt at den gjorde slik som kjerringa sa. Og ikke bare
den pannekaka. Kjerringa sa det oppatt og oppatt, og mugga bikka og panna
freste, og fpr timen var gatt la det tretti pannekaker pa fatet. Da kom mannen
hjem. Og akkurat idet mannen apna dpra, ble kjerringa like stor som hu brukte
a vaere, og sa satte de seg og spiste, begge to. (Prpysen 1957)
KONJUNKSJONANE 1123
Ogsa i bibelsprak er og mykje brukt i byrjinga av ytringar:
I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Og jorden var 0de og tom, og
det var mprke over det store dyp, og Guds And svevde over vannene. Da sa
Gud: Det blir lys! Og det blev lys. Og Gud sa at lyset var godt, og Gud skilte
lyset fra mprket. Og Gud kalte lyset dag, og m0rket kalte han natt. Og det blev
aften, og det blev morgen f0rste dag. (Bibelen, F0rste Mosebok, utg. 1964)
Sj01v om og kan sta fyrst i svaert mange ytringar, er det likevel mange ytringar der
og ikkje kan brukast. Det gjeld f.eks. nar sambandet til ytringa f0re er svaert veikt,
som tilfellet ofte er nar ein har nytt avsnitt.
Og kan ikkje brukast nar innhaldet i ytringa f0re skal utdjupast naermare, som i
den andre ytringa i desse eksempla, der den fyrste ytringa gir eit oversyn over det
som kjem etter, mens den andre ytringa inneleier den meir detaljerte omtalen:
Jeg opplevde noe merkelig i dag. Jeg skulle til butikken og handle mat. Og sa
kom en fyr bort til meg og spurte om jeg ville vaere statist i en film. Og jeg sa
ja-
Salget av de engang sa gunstige boliglanene til fast rente har helt stoppet opp.
Etter rekordsalg av fastrentelan 1. kvartal i fjor, har folk flyktet over fra fast
til flytende rente. (NTB 23.2.95)
12.3.2.1.3 Distributiv og kollektiv koordinering
I visse kontekstar kan ein skilje mellom distributiv og kollektiv koordinering (eller
rettare sagt: distributiv og kollektiv tolking av koordinerte uttrykk).
Distributiv koordinering har vi i Hamar og Gj0vik ligg ved Mj0sa. Setninga kan
omskrivast til to hovudsetningar: Hamar ligg ved Mj0sa, og Gj0vik ligg ved Mj0sa.
(Om stryking ved koordinering sja 12.4 nedafor.) Ein kan bg leggje til bade for a
markere at det gjeld begge byane kvar for seg: Bade Hamar og Gj0vik ligg vedMj0sa.
Annleis er det i f.eks.: Ola og Kari er eitfintpar. Her kan ein ikkje skrive om pa
same maten: *Ola er eit fint par, og Kari er eit fint par; *Bdde Ola og Kari er eit fint
par. Grunnen er at det ikkje er Ola og Kari kvar for seg, men kombinasjonen Ola +
Kari som er eit fint par. Dette er eit eksempel pa kollektiv koordinering.
1124 KOORDINERING
Skilnaden mellom distributiv og kollektiv koordinering er ein skilnad i semantikk
meir enn i form. Det er ogsa ein gradsskilnad snarare enn ein vesensskilnad. Men
i visse kontekstar far denne semantiske skilnaden formelle konsekvensar. Jf. Det er
merkelig at hun var der, og at jeg ikke sa henne og Det er merkelig at han kom sa
langt, og at ogsa hun klarte seg. I den fyrste setninga er den naturlege tolkinga at det
som var merkeleg, var kombinasjonen av at ho var der, og at eg ikkje sag henne. I
sa fall har vi kollektiv koordinering. I den andre setninga er det heist to uavhengige
fakta som blir framstilte som merkelege, og vi har da distributiv koordinering.
Om vi pr0ver a stryke at i desse setningane, far vi: Det er merkelig at hun var der
og jeg ikke sa henne; ?Det er merkelig at han kom sa langt og ogsa hun klarte seg.
At kan altsa strykast i andre konjunkten nar vi har kollektiv koordinering.
Jf. ogsa: Det er sant at Liv har gifta seg, og at ho har fatt barn; Det er sant at eg
har vori i Amerika, og at eg har kjppt ny bil. Den fyrste av desse setningane er mest
naturleg a tolke som d0me pa kollektiv koordinering, den andre som distributiv. I
den fyrste setninga kan vi stryke bade at og subjektet og hjelpeverbet, men ikkje i
den andre utan at tydinga endrar seg: Det er sant at Liv har gifta seg og fatt barn;
Det er sant at eg har vori i Amerika og kjppt meg ny bil. Den siste setninga er mest
naturleg a tolke som at dei to handlingane heng saman, med andre ord at eg har kjppt
meg bil i Amerika.
Ogsa ved andre leddsetningar kan ein skilje mellom distributiv og kollektiv koor-
dinering:
Da dei hadde splvbryllaup, og da sonen gifta seg, det var dei einaste gongene
han tok fram den gamle fela det aret (distributiv koordinering)
Da dei hadde splvbryllaup og alle slektningar og venner var der, det var den
einaste gongen han tok fram den gamle fela det aret (kollektiv koordinering)
Ei slags form for kollektiv koordinering har vi ogsa i overskrifter og titlar som desse:
Kvinner og naeringslivet
Sprak og kjpnn
Norge og krigen
Om eit foredrag skal handle om kvinner og naeringslivet, vil det neppe handle fyrst
om kvinner reint aliment og sa naeringslivet pa same maten. Det vil truleg handle om
tilhpvet mellom kvinner og naeringsliv (om kvinner i naeringslivet, om naeringslivet
sitt forhold til kvinner osv.). Det slike koordinerte uttrykk refererer til, er derfor snitt-
KONJUNKSJONANE 1125
mengda av det dei to konjunktane kvar for seg refererer til, dvs. den overlappande
delen:
Det er typisk for slike uttrykk at dei to konjunktane refererer til sakstilhpve av svaert
ulikt slag. Nar derimot konjunktane begge er hyponym til same overordna omgrep, er
ei distributiv tolking oftast mest naerliggjande, slik som i titlar som Eventyr og segner;
Trcer og busker; Kjcerleik og hat o.l. Men begge tolkingar kan bg fprekomme. Ein
tittel som Finnmark og Kola kan vere ei skildring av to grenseomrade i nord (distri-
butiv tolking), men det kari og handle om tilhpvet mellom dei to omrada (kollektiv
tolking).
12.3.2.2 Bade - og
Den samansette konjunksjonen bade - og har mykje til felles med og, og det meste
som gjeld og, gjeld ogsa bade - og. Skilnaden er at bade - og understrekar at det
som blir sagt, gjeld begge (alle) konjunktane.
I setninga Eg vil ha hovudrett og dessert blir det sagt noksa npytralt at tinginga gjeld
to ting, men i Eg vil ha bade hovudrett og dessert er det understreka eller poengtert
at begge delar skal vere med. Dette ville vere naturleg f.eks. i ein dialog som:
A. Eg vil berre ha hovudrett
B. Eg trur eg skal ha bade hovudrett og dessert
Der ein kan skilje mellom distributiv og kollektiv koordinering (jf. ovafor), kan bade
- og brukast berre i distributiv tyding:
Bade Hamar og Gjpvik ligg ved Mjpsa
*Bade Ola og Kari er eit fint par
Det var fint bade at hun kom, og at hun ville opptre
Nar leddsetningar er samanbundne med bade - og, kan ein ikkje stryke subjunksjon
eller subjekt, noko som viser at tydinga er distributiv: *Det var fint bade at hun кот, og
1126 KOORDINERING
ville opptre. Utan bade er stryking av like ledd naturleg, men tydinga blir da kollektiv:
Det var fint at hun kom og ville opptre.
Dei konjunktane som er bundne saman av bade - og, kan i visse hpve ha same refe-
ranse: Han mista bade vett og forstand.
Bade - og kan binde saman konjunktar pa alle niva:
Han er bade frisk og rask
Jeg skal bade handle litt og ta en tur til Mette
Jeg gjpr det bade fordi jeg vil, og fordi jeg veit at du liker det
Bade - og bind sjeldan saman hovudsetninger, men det kan f0rekomme: Bade syntes
han at han etterhvert fikk tak i meningen bak de verbale signalene som svirret i luften
mellom hans kamerater. Og enda viktigere: Han innsd hvor tiltalende . .. (Fald-
bakken 1993).
Bade star som regel like f0re fyrste konjunkten:
Du ma kj0pe bade ost og vin
Han skal reise til bade Danmark og Sverige
Bade du og eg ma vere med
Eg bade gler meg og gruer meg
bade inn- og utmarsjen (Flpgstad 1977)
Han bade pnsker og ikke pnsker at dette skal skje (Faldbakken 1993)
Nar det koordinerte leddet er utfylling, kan bade ogsa sta fpre kjemen:
Du ma bade kjppe ost og vin (= Du ma bade [kjppeKjeme [ost og vin]uttyiimg])
Han skal reise bade til Danmark og Sverige
livsfarlig bade for folk og fe (Faldbakken 1993)
bade i inn- og utland (Aftenposten 1994)
mannen selv kan tape sa meget - bade aktelse fra andre og for seg selv
(Barth 1980)
Ein bundel namn er bade knytte til nynorsk og til vitskaps- og universitetsar-
beid (Venas 1992)
bade nar det gjaldt drama og utvist brutalitet (Faldbakken 1993)
Og dette var noe som bade hadde uroet og irritert ham (Faldbakken 1993)
KONJUNKSJONANE 1127
Nar to verbfrasar er koordinerte, kan bade sta anten f0re det fyrste finitte verbet eller
etter (i midtfeltet):
Vraket bade eksisterte og lag der Feigum hadde sagt det skulle liggja
(F10gstad 1977)
Slik «sj01vhjelp» var bade rettferdig og hadde ein oppsedande verknad
(Furre 1991)
Nar den koordinerte frasen star i forfeltet, ma bade f01gje med:
Bade ost og vin ma du kjppe
*Ost og vin ma du bade kjppe
*Ost og vin ma du kjppe bade
Bade - og bind oftast saman to konjunktar, men kan ogsa binde saman fleire:
Han er bade arrangpr, komponist, bassist og produsent (Aftenposten 1994)
De far bade penger, sauer og kalver (Elstad 1977)
12.3.2.3 Sa vei - som
Sa vei - som blir heist brukt i bokmal og har eit litteraert preg. Funksjonen er elles
om lag som ved bade - og. Sa vei - som kan ikkje koordinere hovudsetningar.
Sa vei kan (som bade) sta fpre den fyrste konjunkten eller fpre kjemen nar kon-
junkten er utfylling, men sa vei som kan ogsa sta saman fpre den siste konjunkten.
Dette gjelder sa vei for nordmenn som for utlendinger
Dette gjelder for sa vei nordmenn som for utlendinger
Dette gjelder for nordmenn sa vei som for utlendinger
Drivende dyktig er hun, sa vei inne som ute (Elstad 1977)
... sa han kan kjppe klaer til kone og bam savel som seg selv (Barth 1980)
De ble derfor raskt enige med kunstneren sa vei om pris som pvrige betingelser
(Wiese 1990)
Tiltakendeintemasjonaliseringavsavelnaeringslivsomkulturlivmedfprer ...
(Hodne 1994)
1128 KOORDINERING
12.3.2.4 Samt
Konjunksjonen samt blir heist brukt pa bokmal og har eit litteraert preg. Han blir
oftast brukt nar konjunkten etter har eit innhald som er perifert i hpve til dei andre
konjunktane. Samt kan ikkje koordinere hovudsetningar:
Jeg kunne se de bla bremsespora etter den, samt blod (Solstad 1987)
... for a ta fotografi av et veistykke ..., samt a skrive noen linjer om det
(Solstad 1987)
A evakuere et halvt tusen mennesker samt husdyr og 10s0re var i og for seg
ikke noen kjempejobb (Bjprkelund 1977)
De to godtar a avskaffe sine monopoler for import, eksport og produksjon, samt
grossistmonopol (Aftenposten 1994)
Det ble referert til sosial mobilitet som en vesentlig faktor, samt et visst kunn-
skapsniva i befolkningen (Hodne 1994)
Samt kan sporadisk koordinere ei at-setning med ei hovudsetning: Her finner du infor-
masjon fra de fleste av UiOs enheter, samt at systemet gir deg tilgang til mange spen-
nende tjenester. (E-tekst, Universitetet i Oslo, 1995.) (Jf. om pluss nedafor.)
12.3.2.5 Pluss
Pluss vart opphavleg heist brukt ved tai (to pluss to er fire), og framleis er det mest
gangbart nar konjunktane har kvantitativ tyding:
Hver av disse delene bestar av 33 sanger pluss en innledningssang til fprste del
(Eriksen 1993)
... og samtidig holde 0ye med det som foregar i tre sentrale gater, pluss for-
tausrestauranten (Faldbakken 1993)
Men pluss kan bg brukast elles, med aliment samanbindande funksjon.
«Litteratur er tema pluss virkemidler» (Naess 1992)
Dette er styrken i boken, fremleggelsen av materialet, pluss den sammenfat-
tende og treffsikre gjennomgaelsen av Gorkijs litteraere prestasjoner
(Aftenposten 1994)
KONJUNKSJONANE 1129
Pa same maten som samt blir pluss ofte brukt fpre ein konjunkt som kjem som eit
perifert tillegg til konjunkten (konjunktane) fpre:
Disse fordeler gjelder for turer mellom Europa og USAs pstkyst - pluss de
stprste innlandsbyene (Dagbladet 1978)
Perspektivskisse viser to parallelle rullebaner, hver pa 4000 meter, pluss en
sidebane, ca. 3000 meter lang (Dagbladet 1979)
Bilder av henne og Erik, av henne og Jon, av alle tre, pluss noen jaevla bryl-
lupsbilder (Faldbakken 1993)
Pluss blir heist brukt med substantivfrasar og nominale leddsetningar som konjunk-
tar. Pluss koordinerer ikkje normalt hovudsetningar, men det fprekjem at ei ytring
(oftast ei hovudsetning) blir koordinert med ei at-setning:
Det er veldig vanskelig, pluss at det er skrekkelig dyrt
Mannen gikk jo pa arbeidet hver dag - pluss at de passet ham nar de kom hjem
(Brantenberg 1977)
Egentlig ikke annet enn et generasjonsskifte pluss at Oddvar Bra har funnet
igjen formen (Dagbladet 1977)
Pluss kan og oppfattast som preposisjon. Dette gjeld i enda stprre grad ordet minus, som
er eit motstykke til pluss. Minus blir oftast brukt ved talord, men ogsa elles. Ti minus
tre er sju; Pa fredag skal heile kompaniet minus kompanistaben pa «man0ver» pa ski
(Flpgstad 1977).
12.3.3 Disjunktive konjunksjonar
Disjunktive konjunksjonar bind saman ulike altemativ. Den viktigaste konjunksjonen
er eller. I tillegg kjem dei samansette enten\anten - eller, verken - eller (nn. ogsa
korkje - eller).
1130 KOORDINERING
12.3.3.1 Eller
Konjunksjonen eller bind saman setningar og ledd pa alle niva:
Du eller eg ma ga
Det blir avgjort i dag eller i mor gon
Far eg snakke, ellerfar eg ikkje? (Hoem 1978)
I nokre tilfelle bind eller saman ledd med same tyding eller referanse:
Vi spiste sei, eller pale, som de sier i Bergen
Ho vart fpdd i Oslo, eller Kristiania, som det het da
Jo, for dere ble jo kjaerester - eller hva du vil kalle det? (Faldbakken 1993)
Hovudfunksjonen til eller er a binde saman ulike altemativ. I setninga Ho er fra
Bergen eller Haugesund gir sendaren uttrykk for at eitt av desse to setningsinnhalda
er sant: 1: ‘Ho er fra Bergen’, 2: ‘Ho er fra Haugesund’. Og gjennom ei spprjesetning
som Er ho fra Bergen eller Haugesund? sppr sendaren om kva for eitt av dei to same
altemativa som er sant.
Sp0rjesetningar med eller kan i visse tilfelle ogsa vere ja-nei-sp0rsmal.
A. Er far eller mor heime?
B. Ja, mor
Spprsmalet til A er fyrst og fremst om ein av foreldra er heime, eventuelt ogsa kven
av dei. Eit fullstendig svar inneheld derfor bade eit ja eller nei og ei spesifisering av
kva for ein av konjunktane som er den rette. (Jf. ogsa nedafor under anten - eller.)
Nar spprsmal med eller fungerer som ja-nei-spprsmal, har dei stigande tonegang.
Nar dei fungerer som alternative spprsmal, er tonegangen oftast fallande:
A. Vil du ha kaffe eller te? (stigande tonegang)
B. Ja, takk - kaffe, kanskje
A. Vil du ha kaffe eller te? (fallande tonegang)
B. Kaffe, takk
Nar eller bind saman ledd i ei setning som inneheld ei nekting, har eller ofte ein
ailment samanbindande funksjon (som og). Setninga Han blir ikkje fjern eller sl0v
tyder ‘Han blir ikkje fjem, og han blir ikkje slpv’. Andre eksempel:
KONJUNKSJONANE 1131
Dei hadde framleis ikkje r0rt pengane eller kredittkorta (Flpgstad 1977)
Det er ikkje angsten, einsemda eller lengten som dominerer (Obrestad 1992)
Han er ikke innstilt pa a tenke mine tanker eller svare pa noen av mine spprsmal
(Faldbakken 1993)
Han gir ikke inntrykk av a vaere trett eller opprevet (Bjprnstad 1977)
Det er ikke kunst som bidrar til nasjonalisering av natur, historie eller folkeliv
(Hodne 1994)
I leddspprsmal kan av og til eller sta sist i setninga utan konjunkt etter. Vil du bli med
eller - ? Haiker dere, eller ... ? (Karterudseter 1977) Dette er eit slags altemativt
spprsmal, der den andre konjunkten er stroken (jf. 10.2.2.2). Innhaldet i den strokne
konjunkten kan nokre gonger vere klart ut fra samanhengen, nemleg negasjonen ay den
fyrste setninga (Vil du bli med, eller vil du ikke bli med?), mens det andre gonger er
meir opi kva altemativet kan vere. Eller far her funksjon som ein slags spprjepartikkel.
Nar ei spprjesetning blir brukt som oppmoding, kan ein ikkje leggje til eller: Kan
du opne d0ra? Om ein legg til eller: Kan du opne d0ra, eller? blir ytringa anten eit
vanleg spprsmal (som nar ein f.eks. sppr eit lite bam), eller ho kan oppfattast som ein
reprimande.
I logikken skil ein mellom to slags disjunksjonar: eksklusiv disjunksjon og inklusiv
disjunksjon. Nar altemativa i den koordinerte frasen utelukkar kvarandre, slik at berre
eitt av altemativa blir realisert samtidig, har vi eksklusiv disjunksjon: Vi drar nd, eller vi
blir litt til. Hvitl^k eller ikke hvitlqik? (Faldbakken 1992) Nar altemativa ikkje utelukkar
kvarandre, har vi inklusiv disjunksjon: Den som har norsk statsborgerskap, eller har
bodd i Norge i fem dr, har stemmerett.
I vanleg sprakbruk er eksklusiv disjunksjon det vanlegaste. Men skiljet mellom eks-
klusiv og inklusiv er ikkje alltid klart. Nar ei ytring i seg sjplv kan oppfattast pa begge
matar, er det ofte berre sendaren som veit om ho skal tolkast eksklusivt eller inklusivt.
Grammatisk er det normalt ingen skilnad pa eksklusive og inklusive disjunksjonar.
Men tillegget anten (og delvis verken) kan understreke at ein har eksklusiv disjunksjon.
(Sja nedafor.) Og samanstillinga og/eller blir av og til brukt, isaer i administrativt sprak,
for a vise at disjunksjonen er inklusiv:
Den som har norsk statsborgerskap, og/eller har bodd i Norge i fem ar, har stemme-
rett
Men ... risikerer vi ikke na a fa inn i hpyere utdannelse studenter som kanskje ikke
har de «rette» forutsetninger og/eller npdvendig motivasjon? (Aftenposten 1994)
1132 KOORDINERING
Nar eller bind saman to hovudsetningar, star ofte sd etter eller. (Jf. ogsa under anten
- eller.) J0rgen heldt seg oppd loftsromet, eller sd sat han nedi stranda ein stad mo
aleine (Vesaas 1957); Sla deg ned, eller sd gjer eg det! (F10gstad 1977)
I staden for eller sa f0rekjem ogsa adverbet ellers\elles:
Slik jeg visste jeg matte gjpre for a bli rolig, ellers bar det innenfor med meg igjen!
(Faldbakken 1992)
Men kom inn og ta av deg, menneske, elles frys vi i hel her! (Hoem 1978)
Pell deg til byen att, elles skal vi gjelde deg, din forbanna stut! (Hoem 1978)
12.3.3.2 Anten — eller
Den samansette konjunksjonen enten\anten - eller blir brukt nar ein skal understreke
at altemativa gjensidig utelukkar kvarandre (om ikkje anna blir sagt):
Ho vil ha anten alt eller ingenting
Enten fins de eller sa fins vi (Johannessen 1957)
Tariffane vart anten prolongerte eller reforhandla utan konflikt (Furre 1991)
Det kan likevel seiast eksplisitt i setninga at altemativa ikkje utelukkar kvarandre:
Vi kan enten spise eller ga pd kino eller begge deler.
Bade frasar og setningar kan bindast saman med anten - eller:
Vi ma anten sla opp telt eller snu
Enten du eller jeg ma hente lege
Tariffane vart anten prolongerte eller reforhandla utan konflikt (Furre 1991)
Anten - eller blir sjeldan brukt i spprjesetningar. I setningar som Gar du, eller kjem
du? Vil du ha kjfittkaker eller lapskaus? hpver det ikkje a setje inn anten. Men nar
det ikkje er heile setningar som er koordinerte, kan ein bruke anten - eller:
Kan eg fa anten kaffe eller te?
Er enten far eller mor hjemme?
Skal vi dra til enten Italia eller Spania i sommer?
KONJUNKSJONANE 1133
I den siste setninga er spprsmalet bade ‘Skal vi dra til Italia/Spania?’ og ‘(Om vi
skal dra,) skal vi dra til Italia, eller skal vi dra til Spania?’ Eit normalt svar vil derfor
innhalde svar pa begge dei innforstatte spprsmala: Ja, til Italia. Og verken eit enkelt
Ja eller eit Til Italia blir fullt adekvate svar pa spprsmalet.
Ogsa nar bydesetningar er koordinerte, hpver det darleg med anten - eller. I staden
bruker ein gjeme forteljande setningar: ?Anten ga, eller bli sitjande! Anten gar du,
eller du blir sitjande. Men nar ledd i setninga er koordinerte, er anten - eller fullt
brukande: Ga anten til h0gre eller rett fram!
Anten har litt friare plassering enn bade og verken. Oftast star anten fpr den fyrste
konjunkten: Anten du eller eg md ordne opp; Vi skal reise enten med bat eller med
fly-
Nar utfyllingar blir koordinerte, kan anten ogsa sta fpre kjemen. Isaer er det van-
leg at anten kjem fpre ein preposisjon, sjplv om preposisjonen ikkje blir teken opp
att:
Vi skal reise enten med bat eller fly
(= Vi skal reise enten [medKjeme [bat eller fly]utfyiiing])
Vi skal enten spise lutefisk eller pinnekjptt
Anten kan ogsa sta i midtfeltet fpre kjemen i ein frase som igjen inneheld ein frase
der den koordinerte frasen er utfylling:
Vi skal enten reise med bat eller fly (= Vi skal enten [reiseKjeme [medKjeme [bat
eller fly]utfylling]utfylling])
Dermed far den utrolig naive tanken at det enten ma ga fremover» eller bak-
over» en slags massiv autoritet bak seg (Barth 1980)
Anten kan ogsa sta aleine i forfeltet. Den andre konjunkten (eller dei andre konjunk-
tane) star da heist i slutten av setninga:
Enten skal vi spise lutefisk eller pinnekjptt
Anten vil eg til Italia i ar eller (til) Spania
Enten er han pa vei til skolen eller fra
Anten fekk reiarane fullfinansiera kontraheringane ute eller byggja i Noreg
(Furre 1991)
1134 KOORDINERING
Anten ville dei ha full stopp i utbygginga eller seinare tempo og mindre inves-
teringar (Furre 1991)
Nar to hovudsetningar er koordinerte, far den fyrste inversjon, mens den andre har
vanleg leddstilling:
Enten vil Dante vaere tvetydig, eller han regner med at publikum er vei kjenf
med bruken av denne skikkelsen (Eriksen 1993)
Men ofte blir den siste setninga innleidd med sa (eller ogsa, nynorsk ogsa og). Der-
med far ogsa den andre setninga inversjon, og leddstillinga blir den same i begge
setningane:
Enten var de rullet sammen ..., eller sa foldet de seg ut (Johannessen 1957)
Enten arbeider hun som hun skulle vaere alene kvinnfolk pa garden, eller sa lar
hun alt skure og ga (Elstad 1977)
Enten hadde hun nettopp kjppt en 01 eller tent en sigarett, eller sa hadde hun
ring pa fingeren og hele den regia der (Christensen 1977)
Pa desse arene skulle han anten flyte og dermed berge seg til lands, eller ogsa
spkke unna dei og bli borte (Vesaas 1957)
Anten var det Torgjer sjplv som hadde teke seg til rette, eller og kunne det vera
Henrik (Heggland 1981)
Anten kan innleie adverbiale vilkarssetningar. Slike setningar inneheld to vilkar, og
uansett kva for eit av dei som er sant eller blir realisert, sa fplgjer innhaldet i over-
setninga. I bokmal kan hva sta fpre enten (jf. 11.2.2.11):
Eg gar, anten du vil eller ikkje
Mot dette stod det synet at det var kapitalkreftene som skulle styrast, anten dei
var norske eller utanlandske (Furre 1991)
Men i begge tilfeller er gudlpsheten arsak til pinen, enten den ytrer seg som
forbannelser eller grat (Eriksen 1993)
... en hpyere bestemmelse i hans tilvaerelse som han kunne velge a la vaere
a fplge, men som enten den fant sin fullbyrdelse eller ikke, ville innvirke pa
hans liv (Faldbakken 1993)
KONJUNKSJONANE 1135
... at han ikke er sa sjarmert av det gjennomsnittlige ..., hva enten man ser
den med kunstneriske eller kommersielle dyne (Aftenposten 1994)
Naturen er aldeles lik over alt - hva enten den bestar av skog, fjell, sjd eller
mark (Stigen 1957)
Anten kan sporadisk ogsa innleie indirekte spprjesetningar (11.2.1.3): Ho visste ikkje
anten han kom eller ikkje.
I nynorsk kan anten - eller brukast saman med nekting i staden for verken - eller.
Eg hadde visst ikkje smakt anten vatt eller turt sidan i gar (Hauge 1958)
Men eg kjenner ingen ting som er verd anten a leva eller d0y for (Hauge 1958)
Hjelper ikkje anten lokk eller stein over eit slikt auge - nar det fprst har sett
pa ein (Vesaas 1957)
Ikkje anten tora eller braket med fingrane i 0yra dpyvde ropet hans Jprgen
(Vesaas 1957)
... medvitet ikkje alltid har herredpme anten i den skapande kunstnarfantasi
eller i den vidare menneskelege praksis som kan kallast meining
(Hageberg 1980)
12.3.3.3 Verken - eller
Verken - eller (nn. ogsa korkje - eller) er eit negativt motstykke til bade - og. Verken
A eller В tyder ‘ikkje A og ikkje B’.
Plasseringa av verken er som ved bade, dvs. heist fpre den fyrste konjunkten (men
sja nedafor):
Elles far han korkje 01 eller vin (Sagen 1977)
Maten han gjorde det pa virket hverken saerlig hensynsfull eller sympatisk
(Faldbakken 1993)
Korkje f0r eller sidan har det vore ein sa stor arbeidskonflikt her i landet
(Furre 1991)
Den holder avstand, vil hverken klappes eller snakkes med (Carling 1991)
Hun hadde hverken r0yk i munnen eller 01 pa bordet (Christensen 1977)
1136 KOORDINERING
Verken - eller kan sta saman med nektingsadverbet ikkje (eller eit anna ord som inne-
held nekting) eller sta utan nektingsadverb. Nar den koordinerte frasen star i forfeltet,
eller verbfrasen er koordinert, star verken - eller utan nektingsadverb:
Verken Hans eller Grete ville til byen
*Ikkje verken Hans eller Grete ville til byen
Hverken Marias eller Kristi navn nevnes i Inferno (Eriksen 1993)
Han korkje banna eller svor (Heggland 1981)
Nar den koordinerte frasen kjem like etter den plassen ikkje skulle sta pa, er det ogsa
vanleg at verken - eller star utan ikkje, men det hender ogsa at nektingsadverbet er
med:
Eg sag verken Hans eller Grete
Han kjente verken sin mor eller sin far (Alnaes 1977)
Han pesar felt, men er verken raud eller sveitt (Flpgstad 1977)
Mangelen pa primaergruppefellesskap forblir en mangel og erstattes ikke hver-
ken av militaer lojalitet eller gemutlichkeit (Skirbekk 1968)
Nar den koordinerte frasen kjem lenger ute i setninga, dvs. dersom det er minst eitt
ord mellom plassen for ikkje og den fyrste konjunkten, er det vanleg a ha med nek-
tingsadverbet:
Eg har ikkje sett verken Hans eller Grete
Jeg har ikke vaert pa arbeidet verken i dag eller i gar
De er sannelig ikke slaver, verken av sin hjemstavn eller sin biologi
(Naess 1992)
Men det fprekjem ogsa at nektingsadverbet ikkje er til stades, isaer nar avstanden
mellom verken og plassen for midtfeltsadverbialet er liten: de lunkne som er hverken
kalde eller varme (Eriksen 1993).
Nar den koordinerte frasen er utfylling til (den infinitte delen av) verbalet, kan
likevel verken sta i midtfeltet i verbfrasen:
Eg har verken sett Hans eller Grete
... fordi eg verken hadde hus eller stall til dei (Hoem 1978)
KONJUNKSJONANE 1137
... no som det korkje leid til jul eller andre h0gtider (Heggland 1981)
Mange reiarlag hadde kontrahert nye skip tidleg pa syttitalet, som det korkje
var marknad for eller pengar til (Furre 1991)
Pa same maten kan verken sta i midtfeltet i skjema В nar infinitte verb blir koordi-
nerte:
Vitnet hevder bestemt at han hverken har sett eller mptt noen han dro kjensel
pa (Faldbakken 1993)
en landkrabbe som verken kan svpmme eller seile (Barth 1980)
Og so hadde han ymist med seg, remediar ho korkje hadde hpyrt om eller sett
(Heggland 1981)
Verken - eller kan sta saman med andre ledd som inneheld ei nekting:
Ingen, verken kongen eller du, kan vite noe om dette
Jeg har aldri, verken fpr eller siden, gjort noe liknende
Kreolene vet at de aldri kan bli verken franskmenn eller afrikanere
(Eriksen 1994)
12.3.4 Adversativ konjunksjon (men)
Den adversative konjunksjonen men blir brukt for a koordinere setningar og ledd:
Ho tek oftast bussen, men i dag gar ho
Det er ikkje i dag, men i morgon
Han er snill, men lat
Ikke det Roma som var gatt til grunne, men det evige Roma (Eriksen 1993)
Men bind saman setningar eller ledd som har innhald som star i kontrast eller mot-
setning til kvarandre. Kva ein oppfattar som kontrast, kan variere bade individuelt,
kulturelt og med ytre forhold. Om ein talar om norske forhold, er det naturleg a seie
Det var vinter, men varmt og Det var sommar og varmt, men neppe: Det var sommar,
men varmt.
1138 KOORDINERING
Ein kan skilje mellom to bruksmatar av men. Den fyrste typen finn ein heist i set-
ningar som inneheld ei nekting. I sa fall blir innhaldet i den fyrste konjunkten nekta,
medan den andre konjunkten innheld det sendaren meiner er rett. Det som blir nekta,
er ofte ei meining som sendaren trur at mottakaren har, eller som ligg naer for hand
ut fra samanhengen. Denne bruken av men finn vi normalt ikkje ved koordinering av
hovudsetningar:
Ho heiter ikkje Kirsten, men Kristin
Eg skal ikkje ha grpne, men raude eple
Egentlig er ikke Nonneklosteret noe kloster, men et slags feriested for spstrene
ved det katolske sykehuset i nabobyen (Askildsen 1957)
Den andre bruksmaten for men har vi nar kontrasten ligg i eigenskapar eller hand-
lingar som star i motsetning til kvarandre elles. Motsetninga treng da ikkje liggje
i innhaldet i konjunktane direkte, men snarare i det at dei konsekvensane som ein
kan dra ut fra den fyrste konjunkten, eller den situasjonen ein set den fyrste kon-
junkten i, ikkje samsvarar med den situasjonen ein naturleg set den andre konjunk-
ten i:
Hun er fra Italia, men snakker flytende norsk
Han er berre seks ar, men les godt likevel
Det er eit verhardt land, men dei har gode og varme klede
Hun er velstaende, men ikke styrtrik
Nei, jeg hadde ikke til hensikt a ga tilbake dit, men sa star jeg her likevel
(Faldbakken 1993)
Dei heitte altsa Mattis-og-Hege pa folkemunn, men ikkje offentleg
(Vesaas 1957)
I setningar med den fyrste bruksmaten av men (med nekting) kan ikkje konjunktane
byte plass: *Ho heiter Kristin, men ikkje Kirsten. I den andre bruksmaten kan kon-
junktane byte plass av og til: Oftast tek ho bussen, men i dag gar ho; I dag gar ho,
men oftast tek ho bussen. Rekkjefplgja kan ikkje bytast om nar den andre konjunk-
ten inneheld ein negasjon av det som ville vere ein fplgje av den fyrste konjunk-
ten:
KONJUNKSJONANE 1139
Han fait stygt, men han fikk ingen alvorlige skader
?Han fikk ingen alvorlige skader, men han fait stygt
Dei to bruksmatane til men er i svensk knytte til to ulike konjunksjonar, utan og men.
I talesprak kan men sta adverbielt i ekstraposisjon, med ein slags modifiserande funk-
sjon: Eg likar det ikkje, men (, men) (‘Eg likar det ikkje, men eg far vel ga med pa det’).
12.3.5 Kausale konjunksjonar
12.3.5.1 For
Konjunksjonen/or bind alltid saman hovudsetningar, ikkje ledd. Ei setning innleidd
av for fortel om arsaka eller grunnen til sakstilh0vet i setninga f0re:
folgje Arsak
Vi avlyste turen, for det vart darleg ver
Andre eksempel:
Det er ikke det at jeg opplevde noe spesielt, for det gjorde jeg ikke
(Askildsen 1957)
Ormens gift sprer seg, for menneskene begrenser seg ikke (Faldbakken 1993)
Likevel fikk hun seg ikke til a dra ut kontakten. For stillheten var verre
(Faldbakken 1993)
Hun var noksa spent, for faren hadde aldri skrevet i avis f0r
(Bjprneboe 1957)
Det var en meget modig avis. Og i sedelighetssaker gikk den detaljert til verks.
For sannheten skulle frem (Bjprneboe 1957)
Det er hitter glede i radhuset i OL-byen Lillehammer. For na begynner effekten
av OL a merkes pa kommunekassa (NTB 1994)
Hovudsetningar med for star naer leddsetningar innleidde av fordi, ettersom, sidan
o.l., som ogsa fortel om arsak eller grunn: Vi avlyste turen fordi det vart darleg ver.
Forskjellen er bl.a. at innhaldet i setningar med for normalt ikkje er presupponert,
men ny informasjon. Dermed blir slike setningar meir sjplvstendige enn setningar
med fordi, som til vanleg inneheld kjend informasjon (jf. 11.2.2.1). Vi reknar derfor
1140 KOORDINERING
setningar med for som hovudsetningar. Det viser seg ogsa i leddstillinga, der setnin-
gar med for normalt fplgjer skjema A, medan setningar med fordi o.l. normalt har
skjema B:
Jeg stoppet, for jeg klarte ikke mer
Jeg stoppet fordi jeg ikke klarte mer
Leddsetningar med. fordi o.l. kan plasserast i forfeltet (fordi dei er ledd), men ikkje
hovudsetningar med for:
Fordi det vart darleg ver, avlyste vi turen
*For det vart darleg ver, avlyste vi turen
(Jf. elles 11.2.2.1.)
Det er heller ikkje mogleg a la setningane byte plass utan at tydinga endrar seg
eller setninga blir meiningslaus: ?Det vart darleg ver, for vi avlyste turen.
12.3.5.2 Sa
Konjunksjonen sa innleier hovudsetningar. Innhaldet i setninga er normalt ei fplgje
(konsekvens) av innhaldet i setninga fpre.
Arsak fdlgje
Det vart darleg ver, sa vi avlyste turen
Det same saksforholdet kan ein altsa uttrykkje i setningssamband bade med for og
med sd, men rekkjefplgja er motsett:
Det vart darleg ver, sa vi avlyste turen
Vi avlyste turen, for det vart darleg ver
Andre eksempel:
Det har startet na, pusten gar, jeg er spent, sa jeg kaster hemningene, langer ut
(Faldbakken 1993)
STRYKING I KOORDINERTE FRASAR OG SETNINGAR 1141
Dessuten hadde jo Ellen vaert der, tilfeldigvis, pa selve astedet og identifisert
ham. Sa det slapp han (Faldbakken 1993)
Det er det ingen som vet. Sa jeg har ingen a legge skylden pa
(Askildsen 1957)
Hovudsetningar med sa star naer leddsetningar innleidde av sa. Slike leddsetningar
uttrykkjer fpremal (dvs. ein tenkt fplgje) (jf. 11.2.2.5). Sa er da subjunksjon, og set-
ninga f01 gjer skjema B: Eg md lese meir, sa eg ikkje stryk til eksamen. Jf. hovudset-
ninga: Sa du strauk ikkje til eksamen, altsa?
Sa kan ogsa vere pro-adverb i hovudsetningar: Dersom det blir fint ver, sa dreg vi ut
og badar; tidsadverb: Sa drog dei heim; eller gradsadverb: Det var safint at du ville
komme!
Nar sa er konjunksjon i ei hovudsetning, star sa i forbindarfeltet. Nar sa er adverbial,
star sa i forfeltet (eller lenger ute i setninga):
Sa det gjekk ikkje denne gongen heller (sd = konjunksjon)
Sa gjekk vi heim (sa = adverbial)
12.4 Stryking i koordinerte frasar og setningar
12.4.1 Ailment
Koordinering fprekjem som tidlegare nemnt pa ulike syntaktiske niva, bl.a. setnings-
niva: Ola kj0rer bil, og Kari kjdrer sykkel', og fraseniva: Ola og Kari bur i Bergen.
Han kan bade lese og skrive.
Men iblant fprekjem det konjunktar som ikkje er oppbygde slik setningar eller fra-
sar bruker a vere: Ola kjdrer bil og Kari sykkel. Den andre konjunkten, Kari sykkel,
er ikkje ein vanleg frase og heller ikkje пока setning, og passar derfor ikkje direkte
inn i noko syntaktisk mpnster i norsk. Men fleire ting tyder pa at vi her har eit stroki
verb, altsa slik:
Ola kjprer bil, og Kari kjprer sykkel Ola kjprer bil og Kari _ sykkel (_ viser
kvar det strokne leddet hprer heime.)
1142 KOORDINERING
Argument for at vi her har eit stroki ledd, er bl.a.:
-Karisykkelkan (i denne ytringa) berrebety ‘Kari kjprer sykkel’, ikkje ‘Kari kjpper
sykkel’ e.l.
- Konjunktane far i sa fall same form, noko som elles er vanleg
- Ogsa siste konjunkten far ei form som elles er vanleg i norsk
Ut fra slike og liknande eksempel kan ein dra den konklusjonen at koordinerte struk-
turar kan vere koordinering av setningar med strokne ledd:
Ola bur i Bergen, og Kari bur i Bergen —> Ola _ og Kari bur i Bergen
Vi hadde kjptt i dag, og vi hadde fisk i gar —> Vi hadde kjptt i dag og _ fisk i
gar
Han spiller, og han synger Han spiller og _ synger
Det er likevel eit ope spprsmal om alle koordineringar er resultat av stryking i koor-
dinerte setningar, og i nokre tilfelle er det heller tvilsamt (sja ovafor om kollektive
koordineringar). For den praktiske analysen er det heller ikkje viktig a betrakte koor-
dinerte frasar som resultat av stryking nar konjunktane elles oppfyller krava til kor-
leis frasane skal byggjast opp.
Stryking av ledd i koordinerte frasar fplgjer eitt hovudprinsipp: Stryking av eit ledd
er berre mogleg nar eit identisk ledd fprekjem i den andre konjunkten (evt. ein av dei
andre konjunktane). Det er ogsa eit vilkar at dei identiske ledda har same referent. I
setninga Kjersti svfimmer, og Kjersti sykler kan ein stryke Kjersti i andre konjunkten
berre dersom Kjersti viser til same person i begge setningane:
Kjerstii svpmmer, og Kjerstii sykler —» Kjersti svpmmer og sykler
Kjerstii svpmmer, og Kjerstik sykler *Kjersti svpmmer og sykler
Det er ikke lett a si hvem som er norsk, og hvem som er utenlandsk
—> *Det er ikke lett a si hvem som er norsk og utenlandsk
Stryking av like ledd kan skje framover (dvs. det fyrste blir staande):
Ola kjprer bil og Kari _ sykkel
STRYKING I KOORDINERTE FRASAR OG SETNINGAR 1143
eller bakover (dvs. det siste leddet blir staande):
Han bygde _ og ho mala uthuset
Stryking av identiske ledd skjer berre ved koordinering med og, men, eller, ikkje ved
for, sd'.
Han kom fram til oss, og han helste —> Han kom fram til oss og _ helste
Han kom fram til oss, men han stansa ikkje -> Han kom fram til oss, men _
stansa ikkje
Han kjem fram til oss, eller han gar inn i huset -> Han kjem fram til oss, eller
_ gar inn i huset
Han kom fram til oss,-for han ville tale med Kari, *Han kom fram til oss,
for _ ville tale med Kari
Han kom fram til oss, sa han kunne bli med i samtalen, —> *Han kom fram til
oss, sa _ kunne bli med i samtalen
(Om stryking av konjunksjonar sja 12.3.1.)
12.4.2 Stryking i hovudsetningar
Dei ulike setningsledda syner ulike m0nster for stryking.
Identiske subjekt har stryking framover:
Marit bakar br0d, og Marit yster ost
Marit bakar br0d og _ yster ost
* _ Bakar br0d, og Marit yster ost
Deretter gikk han ut og _ satte seg pa benken
Som for a gi en tid skifter hun duk og dekker langsomt pa, men ser ikke pa en
(Carling 1991)
Subjekt som ikkje star i forfeltet, blir ikkje stroki:
V i gikk inn i skogen og _ satte oss ved et tjem
* Vi gikk inn i skogen, og ved et tjem satte _ oss
1144 KOORDINERING
Stryking av subjekt er noko avhengig av kor naer ein oppfattar handlingane i dei to
setningane. Nar det er ein naer samanheng mellom innhaldet i setningane, er stryking
ikkje berre mogleg, men naermast obligatorisk:
Per er ute og fiskar
Han fait og slo seg
Du gar bort til reolen og henter fram en ny bok om Tibet (Angell 1991)
Nar samanhengen er liten, er bade stryking av subjektet og koordinering i det heile
mindre naturleg: Karoltne er 50 dr og likar kaffi. Om ein ikkje etablerer ein samanheng
mellom innhaldet i dei to verbfrasane, blir setninga unaturleg, og to fulle setningar kan
hpve betre: Karoline er 50 dr. Ho likar kaffi. Men ei setning som Karoline er 10 dr og
likar kaffi kan oppfattast som meir naturleg, for det er her lett a tolke inn ein samanheng
(‘K. likar kaffi sjplv om ho berre er 10 ar’)- Nar samanhengen er svaert svak mellom
setningane, er ogsa bruk av konjunksjon lite naturleg.
Ogsa verb har stryking framover:
Ola kj0rer bil, og Kari kj0rer sykkel
Ola kj0rer bil og Kari _ sykkel
*Ola _ bil og Kari kj0rer sykkel
(Slik stryking framover blir ofte kalla gapping, etter engelsk gap = ‘kl0ft’.)
Objekt og adverbial har normalt stryking bakover:
Han vasker _ og hun t0rker tallerknene
Jeg fl0y _ og hun tok toget til Bergen
Tilsynelatande kan vi ogsa fa stryking framover av objekt og adverbial:
Hun vasker tallerknene, og han t0rker
Jeg var pa kino i gar, og Anne hadde gjester
Men her er det truleg ikkje stryking av like ledd, men snarare slik at ein pragmatisk kan
tolke inn eit objekt eller eit adverbial i andre konjunkten. For nar eit verb har obligato-
STRYKING I KOORDINERTE FRASAR OG SETNINGAR 1145
risk utfylling av objekt eller adverbial, er det berre den fyrste konjunkten som kan sta
utan slik utfylling:
Hun betrakter _ og han beskriver landskapet
*Hun betrakter landskapet, og han beskriver _ (Jf. Hun betrakter landskapet, og han
beskriver det)
Setningsadverbial blir normalt ikkje stroki under identitet ved koordinering. Setninga
Han et ikkje, og han s0v ikkje kan ikkje skrivast om til Han et ikkje, og han s0v, og heller
ikkje til Han et, og han s0v ikkje utan at tydinga blir ei anna. Men nar koordinerte verb
blir tolka som ein heilskap, for eksempel slik at det fyrste har aspektuell tyding, kan eit
setningsadverb sta til heile den koordinerte frasen: Han sit ikkje og s0v; Han sit truleg
og S0V.
Nar bade verbalet og objekt, predikativ eller adverbial er identiske i begge konjunktar,
kan begge ledd strykast. Verbalet blir normalt stroki framover og dei andre bakover,
men nar begge blir strokne samtidig, er det regelen for verbal som far overtaket, slik
at strykinga skjer framover:
Eg tek bilen i dag og du _ i morgon (stryking av V + О framover)
* Eg _ i dag og du tek bilen i morgon (stryking av V + О bakover)
* Eg tek _ i dag og du _ bilen i morgon (stryking av V framover og О bakover)
Dei far pengar i ar og dei andre _ neste ar
Han er vakt om dagen og ho _ om natta
Han skal pa ferie na og hun _ til sommeren
Nar heile verbfrasen og eventuelt frie ledd etter blir strokne, far vi normalt stryking
bakover:
Espen _ og Solveig at middag pa terrassen
Dette kan sjaast som utslag av ein allmenn tendens, nemleg at nar berre eitt ledd
blir staande att i den eine konjunkten, far ein oftast stryking slik at denne resten blir
staande inntil tilsvarande konjunkt i den andre setninga.
Men stryking av verbfrasen framover er og mogleg. Isaer er det vanleg nar andre
konjunkten kjem som ein ettertanke, eller nar subjektet har kontrastiv funksjon (og
emfase i talespraket). Det kontrastive leddet ma da sta i forfeltet i fyrste konjunkt:
1146 KOORDINERING
Espen at middag pa terrassen, og Solveig
Hele slekta var der - og naboene ogsa
HAN fekk middag, men IKKJE EG
Den infinitte delen av verbalet oppf0rer seg som objekt og adverbial. Nar bade finitt
og infinitt verb kan strykast, skjer strykinga normalt bakover:
Han _ og eg har sykla
Men nar bene det finitte verbet er identisk og dermed kan strykast, og det infinitte
star att, ma strykinga skje framover:
Han har kjprt og eg _ gatt
* Han _ kjprt og eg har gatt
Fleire ledd etter kvarandre kan strykast, sjplv om dei ikkje er ein frase eller konsti-
tuent:
Jeg gav penger til Marit, og Jens _ til Grete
Her er bade verbalet og det direkte objektet strokne, enda det indirekte objektet ogsa
hprer med i verbfrasen. Ogsa subjekt og verbal kan strykast, med og utan inversjon
av subjektet:
V i tar fprst Besshp, og sa _ Glittertind
BESSH0 tar vi fprst, og SA _ GLITTERTIND
Jeg tenkte aldri pa ekteskapet, eller i alle fall sjelden pa det (Alnaes 1977)
Reglane for stryking av setningsledd ved koordinering er altsa noksa innflpkte, men
ein kan dra ut nokre tendensar:
A. Om ein tenkjer seg at normalrekkjefplgja for dei viktigaste ledda i setninga er:
Subjekt - Verbal - Objekt - Adverbial
sa er det ledda til venstre, dvs. subjekt og verbal, som normalt far stryking framover,
medan dei siste ledda, objekt og adverbial, far stryking bakover.
STRYKING I KOORDINERTE FRASAR OG SETNINGAR 1147
B. Nar det star minst eitt ledd att til h0gre i setninga som ikkje blir stroki, far ein
normalt stryking framover.
C. Nar siste del av setninga blir stroken, skjer strykinga bakover.
D. Nar berre eitt ledd blir staande att i den eine konjunkten, far ein oftast stryking
slik at denne resten blir staande inntil tilsvarande konjunkt i den andre setninga.
12,4.3 Stryking i leddsetningar
I koordinerte leddsetningar kan ledd strykast om lag pa same maten som i hovudset-
ningar.
For det er jo det de gar og venter pa (Faldbakken 1993)
... nar det norske skulle skildres og det nasjonale skapes (Hodne 1994)
Han likner pa bestefar, bare at han er mindre og bruker briller (Angell 1991)
I tillegg kan subjunksjonen strykast.
Subjunksjonen ma strykast i andre konjunkten nar eit ledd der er stroki (ved iden-
titet i koordinering):
Ho sa at ho var oppteken, og at ho matte gjere lekser
Ho sa at ho var oppteken og _ matte gjere lekser
* Ho sa at ho var oppteken og at _ matte gjere lekser
Vi var enige om at jeg skulle ta tog og hun _ bil
* Vi var enige om at jeg skulle ta tog og at _ hun bil
Nar andre konjunkten er ei fullstendig leddsetning, kan subjunksjonen sta eller bli
stroken. Subjunksjonen blir gjeme staande nar innhaldet i leddsetningane har lite med
kvarandre a gjere:
Han sa at de hadde flyttet tilbake til Rpros, og at de hadde fatt to bam
Han forklarte at manen gar rundt jorda, og at jorda er varm inni
1148 KOORDINERING
Nar innhaldet i leddsetningane blir sett i forhold til kvarandre eller pa arman mate
utgjer ein einskap, blir subjunksjonen gjeme stroken. (Jf. 12.3.2.1.3 ovafor om kol-
lektiv koordinering.)
Det var rart at han var der og han ikke sa henne
Jeg skulle pnske det var sommer og vi kunne dra pa ferie
Jeg drpmte at manen var en ost og fisker kunne fly
Internet er en fellesnevner for alle som behersker skriftlig engelsk og har til-
gang til en datamaskin med nettilkobling (Eriksen 1994)
Stryking av subjunksjonen er ein fpresetnad for at andre ledd kan strykast. Nar sub-
junksjonen at er stroken, ma subjektet strykast dersom det er identisk med subjektet
i den fyrste konjunkten:
Han sa at de hadde fatt leilighet, men ikke lan
* Han sa at de hadde fatt leilighet, men de ikke hadde fatt lan
I interrogative leddsetningar og vedgaingssetningar innleidde med anten, kan alle
ledda unnateki ikkje bli strokne i andre konjunkten:
No er det berre auget mitt som avgjer om koket skal vere vellykka eller ikkje
(Hoem 1978)
Han kan ikke vite om Gutten har tatt livet av noen eller ikke (Faldbakken 1993)
... som lesarane sjplve kan dpmma om er sanne eller ikkje (Flpgstad 1977)
Dei fekk verdi i seg sjplv, anten batane vart klarerte eller ikkje (Hoem 1978)
Det same skjer sporadisk nar hovudsetningar blir koordinerte, isaer i spprjesetningar og
bydesetningar: Kjem du, eller ikkje? Tro det eller ikke (Faldbakken 1993).
12.4.4 Stryking i frasar
Ogsa delar av setningsledd kan strykast ved identitet i koordinerte frasar.
I preposisjonsfrasar blir preposisjonar som har utfylling, strokne framover:
Vi skal til Bergen og _ Stavanger
STRYKING I KOORDINERTE FRASAR OG SETNINGAR 1149
Men utfyllingar til preposisjonar blir strokne bakover:
Dei kjprte til _ og fra stasjonen
adang til _ og motivasjon for a studere
et forslag om _ og en argumentasjon for a avskaffe Kongedpmmet i Norge
(Solstad 1987)
Grieg fikk i samarbeid med vare fremste diktere skapt en forstaelse for _ og
fplelse av hva det nasjonale er (Hodne 1994)
Eksempel som dei siste, der preposisjonsuttrykket er utfylling til eit substantiv, er
vanlegare i skriftsprak enn i talesprak.
I koordinerte substantivfrasar kan kjemen strykast framover eller bakover. Kjer-
nen i konjunktane ma ha same tyding, men ikkje same referent.
Nar kjemen er modifisert av f.eks. ein adjektivfrase eller ei leddsetning, kan stry-
king skje bakover eller framover:
to store _ og eit lite glas
to store glas og eit lite _
Han tok ett glass og ett _ til
et stort og banebrytende arbeid (Aftenposten 1993)
Dette er store krav, og nye (Aftenposten 1995)
Det er rpde epler og tomater, gule bananer og paerer, oransje appelsiner og
meloner, bla plommer, grpnne kalhoder, brune poteter, hvite blomkal, pyrami-
der med egg, gule sitroner (Angell 1991)
Nar substantivet er stroki, vil normalt ikkje eit bestemmarledd i eintal kunne strykast
samtidig:
ein svart katt og ein kvit _
* ein svart katt og - kvit _
* ein svart _ og _ kvit katt _ (grammatisk i anna tyding)
den nye sjefen og den gamle _
* den nye sjefen og _ gamle _
Men i fleirtal kan bestemmarledd strykast:
de nye _ og de gamle elevene
de nye _ og _ gamle elevene
* de nye elevene og _ gamle _
1150 KOORDINERING
D0ma viser ogsa at bestemmarledd og kjeme ikkje samtidig kan strykast i den eine
konjunkten (men gjeme i kvar sin konjunkt).
I koordinerte adjektiv i setningar som de nye og gamle elevene, som er resultat
av stryking i koordinerte substantivfrasar, kan ikkje og bytast ut med komma: *de
nye, gamle elevene (ugrammatisk i tydinga ‘de nye elevene og de gamle elevene’).
Men i mange tilfelle er koordinerte adjektiv ikkje resultat av stryking i koordinerte
subtantivfrasar, og da kan og bytast ut med komma:
ein stor og svart katt = ein stor, svart katt
tyder ikkje (og kan ikkje vere avleidd av) ‘ein stor katt og ein svart katt’.
Adledd blir strokne framover om dei star f0re kjemen og bakover om dei star etter:
nye ski og _ stavar
desse jentene og _ gutane
skiene _ og stavane mine
Kjemen (substantivet) i substantivfrasen kan strykast sj01v om det eine substantivet
star i eintal og det andre i fleirtal:
Tre svenske _ og ein norsk deltakar var med
Det var to skriftlige pr0ver og en muntlig _
Det var to skriftlige _ og en muntlig pr0ve
Eit adledd som skal strykast, ma derimot ha same form som tilsvarande adledd i den
andre konjunkten:
nytt hus og ny bil —> *nytt hus og _ bil
(men: nye hus og nye bilar nye hus og _ bilar
oransje hus og oransje bil —> oransje hus og _ bil)
bilen min og huset mitt —> *bilen _ og huset mitt (*i denne tydinga)
Nar samansette ord er koordinerte, kan etterleddet i fyrste konjunkten strykast nar
det er identisk med etterleddet i den siste konjunkten. Dette fprekjem fyrst og fremst
i skriftspraket:
STRYKING I KOORDINERTE FRASAR OG SETNINGAR 1151
inn- og utland (<— innland og utland)
av- og palessing
bok- og papirhandel
stats- og kommunesektoren
berg- og dalbane
i sytti- og attiara
landbruks- og fiskerivarer
Kommunal- og arbeidsdepartementet
Norsk Bonde- og Smabrukarlag
darlege fylkes- og kommunevegar (Flpgstad 1977)
Det er den nasjonale reisings- og sjplvhevdingstanken (Flpgstad 1977)
Stryking av forleddet i den siste konjunkten kan ogsa forekomme einskilde gonger i
skriftsprak:
et festmaltid for pressens gentlemen og -kvinner (Faldbakken 1993)
Vi har alle vaert gallupkonger og -dronninger, konstaterte Finlands forsvars-
minister (Aftenposten 1994)
Og om stptteordninger gjennom fagforeninger, likestillingsombud og -lov, osv.
poengterer prisvinneren (Aftenposten 1994)
Litteratur til kapittel 12:
Ei stprre utgreiing om koordinering i norsk og andre sprak, bygd pa ein generativ
modell, er Johannessen 1993. Andre oversyn over koordinering er Dik 1968 og van
Oirsouw 1987.
Fretheim 1974a, Lie 1982b og 1982d og Myre 1994 tek opp semantiske problem
omkring forholdet mellom konjunktane.
Faste ordelag i sideordna frasar er tema i Lie 1982c.
Stryking av ledd i koordinerte frasar er drpfta i bl.a. Creider 1986 og Johnsen 1988.
Fretheim 1974a tek for seg sideordninga av setningar innleidde av for, sd o.a.
Endresen 1995 tek for seg forholdet mellom og og a.
Binding
13.1 Ailment
Binding er namnet pa det fenomenet at eit element i setninga far sitt innhald fra eit
anna element, som dermed «bind» det. Bindaren kan vere a finne i same setninga, i
den fpregaande konteksten, eller i sjplve talesituasjonen.
Nar eit uttrykk er bundi av noko i talesituasjonen, har vi deiktisk binding. Typiske
ord med deiktisk binding er dei personlege pronomena i fyrste og andre person. Dei
viser til deltakarane i samtalen, og er saleis bundne i sjplve situasjonen. Dersom Per
seier Eg er svolten, er det ein annan person som er svolten enn om Kari ytrar akkurat
dei same orda. Tredje persons pronomen har ogsa ofte deiktisk binding. Dersom to
personar A og В gar saman pa vegen og plutseleg ser ein gut som fell av sykkelen,
kan A seie til B:
Han slo seg visst stygt
Person В vil da ikkje vere i tvil om kven pronomenet han viser til.
Nar eit element er bundi av eit ledd i teksten, kallar vi det anaforisk binding, og
bindaren blir gjeme kalla antesedent. I det fplgjande eksemplet er pronomenet ho
brukt to gonger. Det har to ulike antesedentar og viser derfor til to ulike personar:
Den norske statsministeren heldt eit langt innlegg, der ho pastod at vi var best
tente med medlemskap. Leiaren for Senterpartiet deltok ogsa i debatten, og ho
meinte det stikk motsette.
Av den typen element som kan vere gjenstand for binding, kan vi skilje mellom
tomme plassar pa den eine sida og pro-ord pa den andre. Med binding av tomme
plassar meiner vi at setninga manglar eit ledd som elles normalt finst i tilsvarande
fullstendige setningar, og at dette elementet kan tolkast inn fra situasjonen, fra kon-
ALLMENT 1153
teksten eller fra ein annan plass i same setninga. Vi talar om binding heist i samband
med tilfelle der leddet er utelati som fplgje av ein regelmessig grammatisk prosess,
ikkje ved ein tilfeldig ellipse i uformell tale.
Eit eksempel pa deiktisk binding av ein tom plass har vi i imperativsetningar (jf.
10.2.4). I Kom snart! er subjektsplassen tom, men vi kan tolke inn ein referanse til
mottakaren av oppmodinga eller ordren.
Det uuttrykte subjektet i infinitivskonstruksjonar (PRO) er eit dpme pa ein bunden
tom plass. Det er oftast anaforisk bundi av eit ledd i oversetninga (jf. 11.2.1.4.2):
Sauem prpvde a PROi r0mme
I implikative setningar er ikkje fellesleddet uttrykt, men det er anaforisk bundi av
korrelatet (jf. 11.3.1.1):
den sauem som hadde forsvunni
den sauem som ingen greidde a finne ,
I tidlegare kapittel har vi sett fleire d0me pa at eit ledd kan bli stroki eller flytt fra
sin eigentlege plass. Slike prosessar etterlet da ein tom plass, og slike tomme plassar
er anaforisk bundne. Vi har anaforisk binding av ein tom plass som er resultat av
stryking i fplgjande tilfelle:
- 1 ein preposisjonsfrase etter med eller utan kan utfyllinga vere ein tom plass som
er bunden av overleddet til meJ-frasen (eventuelt wtan-frasen), eller av subjektet i
setninga (jf. 6.2.2.1.3):
ein sam med bjplle pa _j
Sauem kom springande med bjplle pa _j
- I den andre av to koordinerte setningar kan subjektet strykast nar det har same
referanse som subjektet i den fyrste setninga (jf, 12.4.2):
Sauem forsvann i fjellet og _j vart aldri funnen igjen
Den tomme subjektsplassen er da anaforisk bunden av subjektet i den fpregaande
setninga. Under bestemte vilkar kan vi ogsa ha slik stryking av objekt (8.3.3.1):
1154 BINDING
Bj0men drap ein saui og at _j
- Ved visse verb kan objektet utelatast nar setninga er nekta: Eg veit ikkje. I slike
tilfelle er den tomme objektsplassen bunden av eit element i den fpregaande teksten,
t.d. av innhaldet i eit spprsmal fra samtalepartnaren:
- Kva heiter justisministeren i Burundi?
- Eg veit ikkje _j (dvs. kva han heiter)
- Tomme plassar som er resultat av flytting, har vi ved forfeltplassering av ledd. Da
blir den eigentlege plassen at leddet staande tom, og han er da bunden av leddet i
forfeltet (jf. 9.4.2 og 11.4.1):
Kva; sag du _i for noko?
Den sauem hadde ingen sett _j heile sommaren
Den bjpmen; trur alle at _j hadde teki sauen
- Nar eit ledd i ei leddsetning blir lyfta opp i oversetninga, oppstar det ogsa ein tom
plass. Ved subjektslyfting er subjektet for infinitiven bundi av subjektet i overset-
ninga (jf. 11.2.1.6.4):
Sauem ser ut til a _j vere daud
Bjpmen fekk sauem til a _j rpmme
- Ved objektslyfting er objektet for infinitiven bundi av subjektet i oversetninga (jf.
11.2.1.6.5):
Sauem var vanskeleg a finne _j
I resten av dette kapitlet skal vi sja pa bindingsforholda ved ulike typar pro-ord.
Ei gruppe pro-ord skil seg ut ved at dei berre kan ha anaforisk binding. Det gjeld det
refleksive pronomenet seg, det resiproke pronomenet hverandre\kvarandre/einannan,
det possessive determinativet sin (si, sitt, sine), det distributive hver\kvar sin, og dess-
utan forsterkarane selv/sj0l\sj0lv og egen\eigen. Desse orda blir med ei fellesnemning
ANAFORISKE UTTRYKK 1155
kalla anafor eller anaforiske uttrykk. Andre pro-ord kan ha anten anaforisk eller
deiktisk binding. Ved anaforar fplgjer dessutan den anaforiske bindinga andre reglar
og prinsipp enn ved andre pro-ord. Dei andre pro-orda er pronomen, determinativ,
preposisjonar, adverb eller interjeksjonar. Desse ordklassene skal vi behandle etter
tur.
13.2 Anaforiske uttrykk
I samband med anaforisk binding er det nyttig a operere med eit omgrep som bin-
dingsdomene, eller domene. Eit domene kan beskrivast som ein viss del av eit sprak-
leg uttrykk der bestemte bindingsforhold gjeld. Det som gjeld som bindingsdomene i
norsk, er alle syntaktiske samband som pa ein eller annan mate uttrykkjer ein predika-
sjon. Ein predikasjon kan forstaast som eit uttrykk som har subjekt og predikat, eller
som kan skrivast om til eit uttrykk med subjekt og predikat. Nar vi i det fplgjande har
bruk for eit slikt generelt og utvida subjektomgrep, vil vi kalle det «subjekt» (i herme-
teikn). Hovudregelen er da at «subjektet» bind - eller er antesedent for - eit anaforisk
uttrykk i same domene. Fplgjande spraklege einingar fungerer som bindingsdomene
i norsk (domenet er markert med hakeparentes og bindingsforholdet med indeks):
a) Setningar (bade hovud- og leddsetningar):
[Oskarj har nettopp klipt segj
[Oskari har mista luva sii]
[Vii mptte hverandrei i fjor]
[Dei kjppte hver sin; avis]
Petter sa [at Oskari nettopp har klipt segi]
Petter sa [at Oskari har mista luva sij
Vi hapet [at dere; skulle mpte hverandrei]
Hun foreslo [at dei skulle kjppe hver sini avis]
Samanlikningssetningar er bindingsdomene akkurat som andre leddsetningar, men
sa snart dei blir reduserte, er dei ikkje lenger eigne domene, og kan saleis innehalde
eit refleksiv bundi utafor samanlikningsleddet:
1156 BINDING
Нащ vaska segi like ofte [som kattenj hans; vaska segj]
[Нащ vaska segi like ofte som katten sin;]
b) Infinitivskonstruksjonar:
«Subjektet» er her det abstrakte PRO (sja 11.2.1.4.2). Dette har sj01v ingen referanse,
men er oftast kontrollert av eit ledd i oversetninga. Det er da dette leddet i overset-
ninga som er den logiske antesedenten for refleksivet:
Oskar; har lyst til [a PRO; klippe segi]
Oskari prpvde [a PRO; finne luva sii]
Dei pr0vde [a PROi 10se hver sitti problem]
Deii sluttar aldri [a PROi kritisere kvarandrei]
Nar PRO ikkje er kontrollert, er heller ikkje anaforen bundi av eit ledd i oversetninga:
Denne spikarenj er lett [a PROi stikke segi pa]
Det er farlig [a PROi lene segi ut]
Det nyttar ikkje [a PROi skulde pa foreldra sinei]
Det er dumt [a PROi kritisere hverandrej
c) Smasetning
Med smasetning meiner vi her sambandet av eit direkte objekt og ei anna utfylling
til verbet. Denne andre utfyllinga kan vere ein objektsinfinitiv (11.2.1.5), eit objekts-
predikativ (8.5.2) eller eit objektbasert stadadverbial (8.6.2.1.2). I forhold til desse
ledda er det direkte objektet a rekne som «subjekt».
Han h0rte [henne; liste segi inn pa rommet]
Jeg lot [dem; fa hver sin; avis]
Ho bad [deii uttale segi om saka]
Du har gjort [demi mistenksomme overfor hverandre;]
Eg fann [deii i armane pa kvarandrei]
Ogsa sambandet av indirekte objekt og direkte objekt, og andre samband av objekt
og preposisjonsfrase kan fungere som smasetning med intern binding:
ANAFORISKE UTTRYKK 1157
Eg viste [deii fotografi av kvarandre;]
Anne og Eva presenterte [mennene; sine for hverandrei]
Nar derimot inga slik smasetningstolking er mogleg, kan vi heller ikkje ha binding fra
det direkte objektet, berre fra det grammatiske subjektet i setninga: Det skrfit av men-
nenej sine til hverandrei.
d) Substantivfrasar:
Dette er fyrst og fremst slike som har eit verbalsubstantiv eller eit anna substantiv
med verbait innhald som kjeme. «Subjektet» er eit fprestilt possessivledd, anten i
form av eit determinativ eller ein substantivfrase i genitiv. Det uttrykkjer som regel
agens for verbalhandlinga i substantivet. Ein genitiv til eit substantiv som bilete, t.d.,
kan saleis vise til den som fotograferte, mala eller teikna, og ein genitiv til bok eller
brev kan vise til forfattaren. Dersom substantivet i tillegg er fplgt av eit adledd som
inneheld eit logisk objekt, er frasen eit klart bindingsdomene. (Der det er npdvendig,
bruker vi < .. .> for a markere ein antesedent som bestar av meir enn eitt ord).
[Pettersi feiring av segi sjplv] var ganske pinleg
Vi ble lei av [Alfreds; skryt av bama sine;]
Alle vil lese [<Einars og Hakons>; bpker om kvarandre;]
Nar substantivfrasen ikkje har «subjekt», eller nar substantivet ikkje kan ha eit verbait
innhald, fungerer han ikkje som bindingsdomene, og binding skjer utafor frasen:
[Petter; ville ikkje ha пока feiring av seg; sjplv]
[Alfred; fortsatte med skrytet av bama sine;]
[<Einar og Hakon>i vil lese bpker om hverandre;]
Som vi ser av desse dpma, er det anaforiske uttrykket bundi av «subjektet» i ved-
kommande domene. Det kan ikkje bindast av ein del av «subjektet»:
*Jens; og Margrete drog for a helse pa foreldra sine; (kan ikkje tyde ‘foreldra
til Jens’)
*Den boka som Jens; kjppte, var for vanskeleg for seg;
Eit unntak fra denne regelen har vi likevel ved sakalla «pseudo-utbryting»: Stedet
dei lengtet til, var landstedet sitti (= ‘De lengtet til landstedet sitt’). Noko liknande
1158 BINDING
kan ogsa fprekomme i andre setningar der relativkonstruksjonen er subjekt for eit
kopulaverb:
Det einaste hani ville ha med seg, var bamsen sin;
Det fyrste deij fekk auge pa, var baten sini
Alt hani sa, var en fyr med en pistol komme mot segi
(A-Magasinet, 1977) (= ‘Han sa en fyr komme mot seg’)1
Vanlege fokuseringssetningar (sja 11.3.5.1) kan ogsa representere unntak fra regelen
om binding ved subjektet. Det utbrotne leddet kan innehalde eit anaforisk uttrykk
som er bundi av det som ville ha vori subjekt i den tilsvarande enkle setninga:
Det var fyrst og fremst segi sjplv hani tenkte pa
Det er av sinei eigne eini skal ha det
Det var hverandrei dei ikke kunne utsta
Eit slikt bindingsforhold mellom leddsetning og oversetning er elles ikkje mogleg.
Eit anna unntak er at ogsa eit potensielt subjekt kan vere bindar:
Det sette segi nokre kraken pa taket
Det kom mange gjesteri i hver sinei biler
Det satt mange stormenni pa gardene sinei den vinteren.1 2
Av dei fire ulike domena (a—d) ovafor er det berre den fyrste typen (setningar) som
har grammatisk subjekt i eigentleg forstand. For dei andre typane er det tale om eit
ledd som har ei logisk eller semantisk subjektsrolle. Nar bindingsdomenet er ei set-
ning, kan ikkje subjektet sjplv normalt innehalde eit anaforisk uttrykk (men det finst
unntak, sja nedafor). Det finst heller ikkje пока nominativform av det refleksive eller
resiproke pronomenet.
* Luva si vart borte
* Seg har nettopp klipt han/seg
* Hverandre kunne aldri fordra dem
1 Eksempla er fra Aass 1979.
2 Eksempel fra Hellan 1988a.
ANAFORISKE UTTRYKK 1159
Ettersom «subjektet» i ein infinitivskonstruksjon alltid er PRO, kan sjdlvsagt ikkje
det vere ein anafor heller. «Subjektet» i smasetningar og substantivfrasar kan derimot
innehalde eit anaforisk uttrykk. Dette blir da bundi innafor eit st0rre domene:
[Нащ lot [segi overtale]]
[Hoi kjende [segi uvel]]
[Ham gjentok [sinei angrep pa partifellene]]
Det som er sagt hittil om anaforiske uttrykk, er hovudreglar. Men dei ulike kategoriane
av anaforiske uttrykk ter seg ikkje heilt likt i h0ve til desse reglane. I det fplgjande
skal vi derfor sja pa ein del spesielle forhold som gjeld dei enkelte kategoriane for
seg.
13.2.1 Resiproke pronomen
Det resiproke pronomenet hverandre\kvarandre/einannan er i regelen bundi av «sub-
jektet» i det minste domenet som det star i:
[Deii skulda pa kvarandre;]
Kollegaene forstod [at deii elska kvarandrei]
Laerarane nekta elevanei [a PROi skrive av etter kvarandrei]
Laerarane let [elevanei skrive av etter kvarandrei]
Ho la [bpkene; oppa kvarandrei]
V i gjorde [demi interessert i hverandrei]
V i fortalte [dem; om hverandrei]
V i er lei av [<Pers og Olas>i kritikk av hverandrei]
Det resiproke pronomenet kan vere «subjekt» i ei smasetning, og genitivsforma hver-
andres (den tilsvarande nynorskforma er lite brukt) kan vere «subjekt» i ein sub-
stantivfrase. Dei er da bundne av «subjektet» i det neste domenet utafor:
Dei sag kvarandre ga til grunne
De roste hverandre opp i skyene
V i h0rte h0flig pa hverandres innlegg
1160 BINDING
13.2.2 Refleksiv
Denne kategorien omfattar det refleksive pronomen seg, det refleksive possessive
determinativet sin/si/sitt/sine og det distributive uttrykket hverikvar sin/si/sitt/sine.3
Ogsa for refleksivar er hovudregelen at dei er bundne av «subjektet» innafor sitt
domene, eller av «subjektet» i eit hpgare domene dersom refleksiven star i eit «sub-
jekt». Men som vi skal sja i det fplgjande, kan refleksivar elles bg bindast utafor sitt
eige domene. Her varierer den faktiske sprakbruken mykje, slik at det er urad a gi
faste reglar. Bruken avheng av fleire faktorar. Ein slik faktor er kor fast sambandet
mellom verb og refleksiv er. Ved ein del verb er refleksivt objekt anten det einaste
moglege eller det mest vanlege. Da vil binding innafor domenet vere det mest naer-
liggjande:
Han bad hennei skynde segi
Ho bad hani vaske segi
Han radet demi til a PROi tenke segi godt om
Han hindra hennei i a PROi uttale segi om saka
Har vi derimot eit verb som normalt ikkje blir brukt med refleksivt objekt, er ei tol-
king med binding utafor domenet meir naturleg:
Hoi bad han minne segi pa avtalen
Ham let henne hjelpe segi
Ham fekk hennej til a PROj stole pa segi
Elles er bruken avhengig av stilart og dialekt. Sprakbrukaranes vurdering av slike
konstruksjonar varierer derfor mykje. Det som blir sagt om slik binding nedafor, er
derfor meint a gjelde hovudtendensar i modeme sprakbruk. Generelt gjeld det likevel
at dei ulike domena ikkje er like «tette». Domene som ikkje har grammatisk subjekt,
dvs. infinitivskonstruksjonar, smasetningar, og substantivfrasar, er meir opne enn
domene med grammatiske subjekt, dvs. setningar i eigentleg forstand.
3 Dei fleste autentiske eksempla i dette avsnittet er tekne fra Aass 1979.
ANAFORISKE UTTRYKK 1161
13.2.2.1 Setning som bindingsdomene
Subjektet i ei hovudsetning bind refleksivet i same setninga:
Han har vaska seg
Ho fortalde om turen sin
De kjppte hver sin avis
Ogsa i leddsetningar er refleksivet bundi av subjektet i same setninga:
Petter sa at Oskar nettopp har klipt seg
Petter sa at Oskar har'mista luva si
Hun insisterte pa at han skal ta bama med seg
Hun foreslo at de skulle kjppe hver sin avis
Jamvel om leddsetningar ogsa er «tette» domene, kan det fprekomme at eit refleksiv
er bundi av eit subjekt utafor domenet. Det ser ut til a vere berre nominale eksplika-
tive leddsetningar og relativsetningar som tillet slik binding:
Rpdhette kjente det vokste i seg (Dagbladet 1977)
Men andre synes de selv er stygge og mobber de som er annerledes enn seg
selv (Dagbladet 1976)
Han hadde sparket til en som var mindre enn seg (0rjaseter 1976)
Jentungen var sikker pa at det var til seg (Dagbladet 1994)
NSB haper at brosjyren vil vaere til stor nytte for sine trafikanter (Valdres 1977)
I leddsetningar kan vi dessutan finne refleksive possessive determinativ i subjektet.
Dette er ikkje vanleg i skrift, men i talemal er det ganske utbreidt, saerleg nar pos-
sessivet har trykk og er fprestilt:
Myrsnipa mener sine egne bam er vakre (Klassekampen 1978)
Men han tror gardsbruket sitt i Vardal ikke har muligheter til a overleve
(Oppland Arbeiderblad 1994)
Dei sag at arbeidsplassane sine forsvann (NRK radio 1993)
1162 BINDING
Ettersom subjektet her er eit verkeleg subjekt, ma det ha nominativ form dersom det
er eit pronomen. Det refleksive pronomenet har ikkje nominativ form, sa det finn ein
heller ikkje som subjekt i leddsetningar.
13.2.2.2 Infinitivskonstruksjon som bindingsdomene
Hovudregelen er at det abstrakte PRO bind refleksivet, slik at det er kontrollpren for
PRO i oversetninga som er den logiske antesedenten for refleksivet:
Selskapet pnsker a sikre seg mot darlige tider
De har fast til 1. januar med a avgi sin innstilling
Han glpymer a lukka grinda bak seg
PRO bind refleksivet ogsa nar det ikkje er kontrollert av subjektet i oversetninga:
Jeg gav dem penger a betale husleien sin med
Teknikken var lett a tileigne seg
Denne vegen er lettast a ta seg fram pa
Det er ein trong hos nordmennene til a vera eit folk for seg sjplv
Vi har til dpmes sett (11.2.1.4.2.1) at eit verb som foresId kan ta infinitivskonstruksjon
utan subjektkontroll: Sekretceren foreslo a henvende seg direkte til sjefen. Her treng
ikkje PRO vere kontrollert, og seg har dermed heller ikkje nokon uttrykt antesedent.
Nar ein infinitivskonstruksjon star til eit treverdig verb, er det normalt det indirekte
objektet som kontrollerer PRO (11.2.1.4.2.1):
Eg bad henne om a skaffe seg alle relevante opplysningar
Laeraren nekta han a sja i boka si
Vi fikk ham til a snakke pent om oss
Men eit refleksiv kan og vere bundi av subjektet i oversetninga i staden for av «sub-
jektet» i sitt eige domene, som altsa er PRO:
Han bad oss om a skaffe seg alle relevante opplysninger
Ho nekta oss a klappe hunden sin
ANAFORISKE UTTRYKK 1163
Han radet meg til a vaere forsiktig med bilen sin
Han fikk meg til a snakke pent om seg
Den drapstiltalte NN har anmeldt en medfange for a ha tatt ulovlige bilder av
seg i fengslet (Dagbladet 1994)
Hun har drevet Bard til a vaere hardhendt med seg i senga (Elstad 1977)
Dersom antesedenten for refleksivet og kontrolldren for PRO er forskjellige, men
begge er i tredje person, kan vi saleis fa tvetydige setningar:
Hani bad demj om a PROj skaffe segi/j alle relevante opplysninger
Hoi nekta hanj a PROj helse pa bama sinej/j
13.2.2.3 Smasetning som bindingsdomene
Ved objektsinfinitivar kan refleksivet vere bundi av objektet i oversetninga, som altsa
er «subjekt» i smasetninga:
Eg hprte henne liste seg inn pa rommet
Hun lot dem fa hver sin avis
Han kjende varmen breie seg i kroppen
Eg sag den aude sletta strekkje seg ut mot s0r
Dette er likevel eit svsert opi domene, slik at binding fra subjektet i oversetninga ofte
fprekjem:
Ho bad meg fplgje seg gjennom parken
Han let meg vente pa kontoret sitt
Han lot vennen lane bilen sin
Ved binding utafor domenet kan vi fa refleksivt objekt til verb som elles ikkje kan ta
slikt objekt: Han bad henne sykle seg til stasjonen, jf. *Han ville sykle seg til stasjonen.
Visse verb tek indirekte objekt utan preposisjon heist berre nar det er refleksivt,
jamfpr Han kjppte seg ei avis og ?Han kjppte meg ei avis (sja 8.4.4.1.2). Dersom eit
1164 BINDING
slikt verb star som objektsinfinitiv med refleksivt indirekte objekt, vil dette gjeme bli
tolka som om det har «subjektet» i sitt eige domene, dvs. objektet i oversetninga, som
antesedent: Han bad henne kjppe seg ei avis. Dersom det indirekte objektet derimot
er uttrykt som preposisjonsfrase, er binding fra subjektet i oversetninga like naerlig-
gjande: Han bad henne kjppe ei avis til seg. Dette har da samanheng med at ved pre-
posisjonsfrase er det ikkje noko vilkar at det indirekte objektet skal vere refleksivt:
Han kjppte ei avis til meg.
Ved verbet la kan ein stundom ha objektsinfinitiv utan «subjekt», og i slike tilfelle
kan objektet for infinitiven komme fpre infinitiven, og altsa pa plassen for «subjektet»
(jf. 11.2.1.5.3). Dersom eit slikt objekt er refleksivt, er det alltid bundi av subjektet
i oversetninga, og ikkje av eit underforstatt «subjekt» for infinitiven:
Hunden let seg klappe
Folkene lot seg dppe
Ogsa nar refleksivet kjem etter infinitiven, far vi binding fra subjektet i oversetninga:
Vintervceret lar vente pd seg.
Smasetningar utan infinitiv, det vil seie slike som bestar av objekt pluss adverbial
eller objekt pluss objektspredikativ, kan ogsa vere bindingsdomene:
Vi sende guten heim til foreldra sine
Ein ma sja saka i sin rette samanheng
Politimannen ordnet saken og kjprte mannen hjem i sin seng
(Aftenposten 1993)
Det same gjeld smasetningar med partisipp:
Vi fekk presenter! saka i sin rette samanheng
Jeg har en kamerat ventende utenfor i bilen sin
Men slike smasetningar er ogsa svaert opne domene, slik at refleksivet ofte er bundi
av subjektet i setninga:
Han putta pengane i veska si
Ho gjorde meg interessert i dialekten sin
ANAFORISKE UTTRYKK 1165
Han hadde en kamerat boende i leiligheten sin
Han fekk presenter! saka i arbeidstida si
Eit direkte objekt fplgt av indirekte objekt med til kan og fungere som domene for
refleksivbinding, men da med det direkte objektet som «subjekt»:
Dei overlet gjestene til seg sjplve
Hun overlot gutten til foreldrene sine
(Den siste setninga er rett nok tvetydig.) Sambandet av nominalt indirekte objekt og
direkte objekt fungerer berre sporadisk som bindingsomrade for refleksiv: Vi gav han
lua si tilbake. Det normale her er at refleksivet ma vere bundi av subjektet i setninga.
Dersom bade subjektet og objektet i oversetninga star i tredje person, kan vi fa
to ulike tolkingar av refleksive uttrykk i smasetningar. Antesedenten kan vere anten
«subjektet» i smasetninga (dvs. objektet i oversetninga) eller subjektet i oversetninga.
Dette gjeld bade ved objektsinfinitivar og ved andre smasetningar.
Ho hprte han snakke om seg
Han gjorde henne glad i dialekten sin
Han la henne i senga si
Dei fplgde dei til romma sine
Sporadisk finn ein ogsa refleksiv bundi av eit objekt som ikkje kan forstaast
som «subjekt» i eit domene: Bamevemsnemnda skal jo veme bamet mot seg selv
(Dagbladet 1976).
13.2.2.4 Substantivfrase som bindingsdomene
Dette gjeld fyrst og fremst substantivfrasar med eit possessivt adledd. Dette posses-
sivleddet er da «subjektet», som kan binde eit refleksiv elles i substantivfrasen:
Hansens bok om bamdommen sin var frykteleg keisam
Bare hans uforsiktighet med sine eiendeler har kostet ham en formue
Men i forhold til nordmennenes vurdering av sin evne til a forsta svensk, blek-
ner de (Maurud 1976)
1166 BINDING
En slik svikt ... kan ha sin arsak i bamets opplevelser i sitt bomiljp
(Sinnets Helse 1975)
Jeg tilhprer det mindretall som respekterer kpbenhavnernes egen uttale av sin
bys navn (Aftenposten 1976)
For Israels forhold til sine naboer spiller det ingen rolle (NRK Dagsnytt 1977)
I denne posisjonen star seg alltid med sj0lv som adledd (jf. 13.2.3):
Har du sett biletet hennes av seg sjplv?
Einars bok om seg sjplv vart trykt i store opplag
Den burde baere tittelen: en dekadent byplanleggers sannferdige Ipgn over seg
selv (Alnaes 1977)
Ein tilsvarande substantivfrase utan possessivledd er ikkje domene, slik at eit reflek-
siv blir bundi i domenet ovafor, f.eks. av subjektet i setninga:
Einar leste ivrig i boka om seg selv
Enkemannen forlangte obduksjon av sin avdpde hustru (Dagbladet 1977)
Han ble TV-intervjuet om filmatiseringen av sine romaner (Aftenposten 1978)
Dette kan ogsa fprekomme sjplv om det star eit possessivledd i substantivfrasen:
Mange av dem; har til og med det davaerende norske herrefolkets syn og fordommer
pa sin, egen kultur og folk (Dagbladet 1976)
Av og til kan refleksivet derimot vere bundi av eit underforstatt «subjekt»:
Det heng vel sjplvsagt saman med at medvetet og kunnskapen om sitt eige
talemal er svaert lite utvikla (Dag og Tid 1989)
En slik vurdering av sitt eget talemal er ikke noe hver enkelt finner pa sjpl
(Hanssen og Wiggen 1973)
Lojalitet mot si eiga etniske gruppe var viktig (Hjelde 1995)
Dersom possessivleddet ikkje kan oppfattast som «subjekt», kan det normalt heller
ikkje binde refleksivet:
ANAFORISKE UTTRYKK 1167
* Bare hans mpbler pa sitt kontor er verdt en formue
* Pers kamerater fra sin arbeidsplass sendte en blomsterbukett
* Pers bpker i veska si var altfor tunge for han
Pa den andre sida kan eit «subjekt» som er uttrykt som preposisjonsledd i substantiv-
frasen, fungere som bindar. Det er da likevel eit vilkar at bindaren kjem fpre reflek-
sivet:
Gaven fra Alfred til sin forlovede vakte stor oppmerksomhet
* Gaven til sin forlovede fra Alfred vakte stor oppmerksomhet
Liksom det gamle medium vert refleksivforma og nytta der det ikkje beinveges
er tale om ein verknad av subjektet pa seg sjplv (Beito 1970)
Ein annan type substantivfrasar som fungerer som bindingsdomene for refleksiv, er
frasar der kjemen er logisk «subjekt» i hpve til ein substantivfrase som er knytt til
med preposisjon som adledd. Det mest typiske her er preposisjonen med, men ogsa
andre slags preposisjonsfrasar fprekjem:
Petter med de to spnnene sine var ogsa der
Mine venninner med sine forloveder har vaert der flere ganger
Ola utan sykkelen sin er utenkjeleg
Jon i sin nye dress er et ubeskrivelig syn
Hun har opplevd Jotunheimen pa sitt beste
Kvadene i sin knappe form forutsetter kjennskap til fyldigere forestillinger
(Beyer 1975)
Oslo Damekor, under sin dirigent Marit Tennfjord, synger ved en musikkandakt
i Paulus Eirke (Aftenposten 1977)
V i har en befolkningsmengde midt i sin freskeste alder (Aftenposten 1976)
«Subjektet» kan ogsa vere underforstatt i eit verbalsubstantiv med preposisjonsfrase
som adledd:
Jeg ble lei av a hpre pa en slik ukritisk beundrer av sin egen far
En slektning av sin egen sjef bpr vei ikke uttale seg
Fiendar av sitt eige land bpr fa strengaste straff
I uttrykket ho/hanforsin del har vi ogsa eit refleksiv bundi av kjemen i ein pronomenfrase.
Slike frasar kan berre brukast som subjekt: Ho for sin del var ikkje interessert i tilbodet.
1168 BINDING
13.2.3 Sj0lv og eigen
Orda selv/sj0l\sj0lv og egen\eigen blir brukte pa fleire ulike matar i norsk, sja 3.2.4.
Somme av desse bruksmatane er anaforiske.
Nar sj0lv star etter eit substantiv eller eit pronomen, og nar eigen star etter eit
substantiv i genitiv eller eit possessivt determinativ, er dei bundne av dei:
Rektor selv takket for maten
Vi ma spprja bonden sjplv
Da trar naturens eget forsvarssystem i kraft
Hans eigne bam ville ikkje vite av han
Nar sj0lv star som adverbial, anten i midtfeltet, sluttfeltet eller forfeltet, er det bundi
av subjektet i same setning:
Eg matte vaske kleda mine sj01v
Hun skal selv ta seg av utenrikspolitikken
Sj01v vil han heist vere heime
Nar sj0lv star til eit refleksivt pronomen, har det same bindar som pronomenet. I denne
broken har det stort sett to slags funksjonar; for det fyrste blir det brukt til a under-
streke eller framheve refleksivet, og blir saleis saerleg brukt i tilfelle der refleksivet
er uvanleg eller uventa, som ved verb som vanlegvis ikkje tek refleksivt objekt:
Han kritiserte seg sjplv
Legen tok blindtarmen pa seg sjpl
Ho sag seg sjplv sveve oppunder taket
Fra no ville han ikkje kunne bedpve seg sjplv (Tusvik 1993)
Ingen vil miste seg selv (Alnaes 1977)
Hun rpmte bort fra seg selv (Alnaes 1977)
Av same grunn blir ikkje sj0lv brukt saman med verb som alltid tek eit refleksiv som
utfylling:
* Ho lista seg sjplv inn i rommet
* Bama boltra seg sjplve i snpen
* Dei gledde seg sjplve til ferien
ANAFORISKE UTTRYKK 1169
Dessutan bruker ein oftast sj0lv nar refleksivet er samordna med eit anna nominal-
ledd:
Frida avkledde seg selv og sin egen familie med sin fritalenhet
(Alnaes 1977)
Tor Viker fortalte mye om seg selv og sine skiturer (Alnaes 1977)
Hun matte forsdrge seg selv og Martin (Alnaes 1977)
Ogsa elles blir refleksivet gjeme forsterka med sj0lv, som da blir brukt meir eller
mindre fakultativt:
Standpunktet degraderer seg sjplv til eit mangfald av personlege meiningar og
innbyrdes uforeinlege hugskot (Hellesnes 1982)
Eit uventa glimt av det han har prpvd a gjere seg sjplv blind for, vil kunne
skape uorden (Hellesnes 1982)
Det kjem dropar pa rata, kvar og ein mangfaldiggjer seg sjplv i skra strimer
(Hellesnes 1982)
Det er npdvendig for a sikre seg selv (Aftenposten 1994)
I substantivfrasar braker ein nesten alltid sj0lv etter seg i ein preposisjonsfrase som
star som adledd:
med respekt for seg selv
ein verknad av subjektet pa seg sjplv (Beito 1970)
innkallelse til kremering av seg selv (Dagbladet 1975)
bamets tillit til seg selv (Aftenposten 1977)
I ein del faste uttrykk har vi alltid seg sj0lv.
Han gjekk mye for seg sjplv
Det er eit mal i seg sjplv
Alt gjekk av seg sjplv
Det gjelder a kunne ga i seg selv
Mennesket eksisterer ikke i seg selv
1170 BINDING
(Det finst og nokre slike uttrykk utan sj0lv: snakke over seg, vere ute av seg, ha noko
for seg o.fl.)
Den andre funksjonen sj0lv har i samband med refleksiv, har samanheng med at
sj0lv alltid blir bundi innafor sitt minste domene. Derfor blir det brukt til a understreke
at refleksivet ogsa er bundi innafor sitt domene:
Han oppfordret demi til a PROi stole pa seg selvi (Jf. Han; oppfordret dem til
a stole pa segi)
Han bad hennei hjelpe seg sjplvi (Jf. Han; bad henne hjelpe segi)
Ho hprte hani snakke om segi sjplv (Jf. Hoi hprte han snakke om segi)
Ho gjorde hani stolt av seg sjplv; (Jf. Hoi gjorde han stolt av segi)
Marte har nettopp lest Einarsi bok om seg sjplvi
For binding av sj0lv gjeld ogsa sambandet indirekte - direkte objekt som bindings-
domene. Nar sj0lv star i det direkte objektet kan det vere bundi av eit fpregaande
indirekte objekt. I slike posisjonar far vi derimot ikkje refleksivet seg. I staden far vi
samband av han/henne sj0lv eller dei sj0lve:
Eg gav hennei eit bilete av henne sjplv.
De fortalte Alft om ham selv;
Ho viste deii eit bilete av dei sjplvei
Med ulike kombinasjonar av pronomen og sj0lv i det direkte objektet (preposisjons-
objektet) kan vi da fa desse bindingsforholda:
Eva fortalde Anne om henne sjplv (= Anne)
Eva fortalde Anne om seg sjplv (= Eva)
Eva fortalde Anne om henne (ein tredje person)
*Eva fortalde Anne om seg (umogleg)
For mange sprakbrukarar fungerer heller ikkje smasetningar utan infinitiv som bin-
dingsdomene for refleksiv. Men dei vil i alle fall vere bindingsdomene for sj0lv. I
slike tilfelle kan vi ogsa fa (ikkje-refleksivt) pronomen pluss sj0lv:
Han gjorde soldatene sine stolte av dem selv
Egentlig er det en strategi som gar ut pa ... a plassere andre mennesker i en
ydmyk fjemhet fra dem selv (Alnaes 1977)
ANAFORISKE UTTRYKK 1171
Pa same maten som sjplv kan sta til eit refleksivt pronomen, star eigen til eit refleksivt
possessivt determinativ (sin osv.), og har same bindar som dette. Det blir da brukt til
a framheve eller understreke possessivet:
Hoi kom i sin eigeni bil
Refleksivarj kan bindast utafor sitt eigej domene
Pa den maten far alle sin egen individuelle oppfplging (Aftenposten 1994)
Saleis var eg halvonkel til mi eiga mor, halvbror til min eigen bestefar, bame-
bamsbam til min eigen far og halvgrandonkel til meg sjplv (Hellesnes 1982)
Han rpmde attende til heimlandet for a grunnleggje sitt eige sirkus
(Hellesnes 1982)
Det heng vel sjplvsagt saman med. at medvetet og kunnskapen om sitt eige
talemal er svaert lite utvikla (Dag og Tid 1989)
Eigen kan ogsa brukast til a understreke ei domene-intem tolking:
Ho bad hani passe sine eignei saker
(Jf. Hoi bad han passe pa sakene sine;)
Han lot demi smake sin egenj medisin
(Jf. Hani lot dem smake pa det nye syltetpyet sitti)
Ola var lei av kollegenesi feiring av sine egnei bedrifter
Etter at Elvis Presley hadde gjort seg ferdig, prpvde eit tysk storband a omgjere
militaermusikk til si eiga motsetning (Hellesnes 1982)
Ei slik domene-intem tolking gjeld likevel ikkje alltid like absolutt som for sjplv.
Allerede for flere maneder siden gjorde Kreml det klart at man sd pd den tidligere
Sovjetunionen som sin egen innflytelsessfcere (Aftenposten 1994).
Eigen kan ogsa brukast utan possessivledd fpre, og da er den domene-inteme tol-
kinga absolutt:
Ho kom i eigen bil
Han lot oss alltid ha eigne meiningar
Alberts skryt av eigne bedrifter var alltid like pinleg
Presidenten pnsker europeeme lykke til med en egen «forsvarsidentitet»
(Aftenposten 1994)
Han fann og plass for merknader ... om ungdom som matte finne eigne vegar
(Hellesnes 1982)
1172 BINDING
Nar eigen er brukt aleine pa denne maten, kan det vere bundi innafor domene som
elles ikkje alltid fungerer som bindingsdomene for refleksivar. Saleis kan det vere
bundi av eit indirekte objekt eller av eit underforstatt «subjekt» i ein substantivfrase:
Vi gav henne egen npkkel
Ola var lei av alt skrytet av egne bedrifter
13.3 Andre pronomen og determinativ
Dei ikkje-refleksive og ikkje-resiproke (personlege) pronomena og determinativa har
bindingsvilkar som er komplementasre til det dei anaforiske uttrykka har. Det vil seie
at dei anten er bundne utafor sitt domene, eller dei er bundne av eit ikkje-«subjekt».
13.3.1 Personlege pronomen og possessive determinativ
Dei personlege ikkje-refleksive pronomena for fyrste, andre og tredje person i ein-
tal og fleirtal og dei tilsvarande possessive determinativa (sja 3.2.1 og 4.1) utgjer ei
gruppe for seg nar det gjeld bindingsvilkar. I det fplgjande skal vi omtale dei under
eitt som pronomen.
Pronomena kan ha deiktisk binding. Det vil seie at dei kan vere bundne av noko
som ikkje er uttrykt sprakleg, men som finst i talesituasjonen. Pronomen av fyrste og
andre person er som regel deiktisk bundne. Dei viser til deltakarane i samtalen (eller
monologen):
- Eg er sjuk i dag. - Da far du bli heime
- Bilen min er i stykker. - Da kan du fa lane min
- Har dere sett broren min? - Nei, vi sa bare foreldrene dine
I tekstar blir elles fyrste persons pronomen ofte brukt med referanse til forfattaren:
Lesarane blir sparte for a m0ta meg med namn i framstillinga. Men om dei undrast
kvar og nar eg har vore med pd ein mate som medvite eller umedvite kan farga
ANDRE PRONOMEN OG DETERMINATIV 1173
framstillinga, vil deifinna mi rolle nemnd i noteapparatet bak i boka (Furre 1991).
I skj0nnlitteratur kan referenten vere ein implisitt forteljar (som kan vere til stades
i handlinga eller ikkje): Jeg bodde pd den tiden i en gammel leilighet pd 0stkanten
med lysebrun, blomstrete tapet (Alnaes 1977, fyrste setninga).
Eit tilfelle av anaforisk binding av fyrste eller andre persons pronomen har vi nar
eit pronomen i fleirtal er bundi av ein kombinasjon av substantivfrase og pronomen:
Min kone og jeg, vi bekymrer oss aldri for framtida
Kari og du, dere behpver vei ikke spare?
Nar dei blir brukte i staden for refleksiv kan ogsa pronomen av fyrste og andre person
seiast a ha anaforisk binding:
Eg kjenner meg ikkje bra i dag (Jf. Ho kjenner seg ikkje bra i dag)
Du har berre deg sjplv a skylde pa (Jf. Han har berre seg sjplv a skylde pa)
Vi far ta var eigen bil (Jf. Dei far ta sin eigen bil)
Dere ma ta med dere bpkene deres (Jf. De ma ta med seg bpkene sine)
De ma bare komme inn og sette Dem (Jf. Han ma bare komme inn og sette
seg)
I desse tilfella er det eit reint teknisk analysespprsmal om ein skal rekne pronomena
som anaforisk bundne pa linje med tredje persons pronomen (jf. Ho kjenner seg ikkje
bra) eller om ein skal sja pa dei som deiktisk bundne ord (bade eg og meg i Eg kjenner
meg ikkje bra viser til avsendaren).
Pronomen i tredje person kan og ha deiktisk binding. Dei viser da til noko eller nokon
som kan identifiserast av samtalepartnerane i sjplve talesituasjonen. Dei kan i sa fall
vere forsterka med eit etterfplgjande der (av og til ogsa her), og ofte blir dei uttala
samtidig med ein gest eller ei peikande rprsle:
(Om ei jente som ein ser falle av sykkelen:) Hun slo seg visst
(Om ein mistenkjeleg utsjaande person:) Eg ville ikkje akkurat stole pa han der
(Idet ein prpver eit par nye hanskar:) Dei er jo altfor sma!
Pronomen i tredje person har likevel oftast anaforisk binding, men denne bindinga
er da som nemnt komplementaer til binding av anaforiske uttrykk.
1174 BINDING
Pronomena kan vere bundne i konteksten utafor setninga, anten i fpregaande set-
ning i same periode, eller i ein tidlegare periode:
Det var ein gong ein kongei. Hani hadde tre spner
Forfattaren vel stoffomrade, perspektiv, problemstillingar og styrande omgrep.
Premissane for dei vala ligg i han sjplv, i hans kunnskapar, rpynsle, verdiar
(Furre 1991)
Historia kan ikkje produsera modeliar for framtidspolitikk, men ho kan avslpra
blindvegar (Furre 1991)
Det norske samfunnet har sine saerdrag, og det er viktig nok a granska dei
(Furre 1991)
M er forresten et greit bekjentskap. Vasker pa Ulleval og legger seg opp staler
til Paris-tur. Synd hun ikke har hybel. Foreldrene hennes er visst enda sprpere
enn mine (Karterudseter 1977)
Dersom det finst fleire enn ein logisk mogleg antesedent i setninga fpre, er antese-
denten normalt eit ledd som har same funksjon som pronomenet:
Fyrst skal Ingeri snakke med Marie, og sa skal hoi snakke med Erling
Fyrst skal Inger snakke med Mariei, og sa skal Erling snakke med henne;
Dersom ein vil ha fram motsette bindingsforhold, lyt pronomenet aksentuerast (her
symbolisert med store bokstavar):
Fyrst skal Inger snakke med Mariei, og sa skal HOi snakke med Erling
Fyrst skal Ingen snakke med Marie, og sa skal Erling snakke med HENNE)
Eit tilsvarande forhold har vi i fplgjande eksempel, der det fyrste kursiverte pronome-
net (kursiveringa er fra orginalen) viser til hovudpersonen i romanen, medan det andre
viser til legen i setninga fpre:
De par gangene legen snakket i telefonen, var nesten de aller stprste under dette
samvaeret, for da kunne han studere ham (Borgen 1955)
Pronomena ho og han kan begge ha sin antesedent i same funksjon i same fprega-
ande setning. Genusskilnaden avgjer da referansen: S0rb0 hadde ogsa invitert Merete
Morken Andersen fra Vinduet og Thomas Hylland Eriksen fra Samtiden; ho gav ei
ANDRE PRONOMEN OG DETERMINATIV 1175
svcertpersonleg talking av sitt eige tidsskrift, han sveipa over dei fleste universelle og
teknologiske emne i hpgt tempo (Samlagsliner 1994). Ein slik bruk av pronomen er
umogleg dersom dei har same genus. I slike tilfelle kan bruk av determinativ i staden
for pronomen gjere bindingsforholdet klart: Min s0nn slipper rekkverket og fester et
solid grep i underarmen til sin vordende svoger. Denne lar ham beholde grepet og
geleider ham mot stigen (Jacobsen 1992). Her kan denne i den andre setninga berre
ha den siste av dei to substantivfrasane i den fpregaande setninga, sin vordende svo-
ger, som antesedent.
Pronomenet kan ogsa vere bundi av eit ledd i ekstraposisjon, anten fpre eller etter
setninga:
Bror din, han bur vei ikkje her lenger?
Han bur vei ikkje her lenger, bror din?
I det siste eksemplet her har vi eit dpme pa at bindinga kan skje fra hpgre mot venstre.
Dette er i strid med det generelle prinsippet for anaforisk binding, men det finst og
andre dpme pa slik binding (sja nedafor).
Pronomenet kan vere bundi i same setninga, men utafor det bindingsdomenet det
star i:
Pen var lei av [var kritikk av hani]
Elsej bad [Alf hjelpe hennei]
Sofiei gjorde [Ludvig glad i bygda hennes;]
<Foreldrene hennes>i forspkte a fa meg til [a like demi]
Det ble klart for Ludvigi [at hani elsker Sofie]
Ettersom nokre av desse domena er opne domene, kan ogsa refleksiv brukast i staden
dersom antesedenten er subjekt i oversetninga (sja 13.2.2):
Elsei bad Alf hjelpe segi
Sofiei gjorde Ludvig glad i bygda sii
<Foreldrene hennes>i forspkte a fa meg til a like segi
I ei setning som Else bad Alf hjelpe seg fungerer da ikkje smasetninga Alf hjelpe
seg som bindingsdomene, slik at refleksivet kan bindast av subjektet i oversetninga,
1176 BINDING
Else. I Else bad Alf hjelpe henne, derimot, er smasetninga eit domene, og ettersom
objektet for hjelpe har subjektet i oversetninga som antesedent, som no altsa er utafor
domenet, kan det ikkje ha refleksiv form.
Dersom pronomenet star i forfeltet og saleis kjem fpre sin antesedent, funge-
rer ikkje lenger bindingsforholdet. I desse eksempla (som ma lesast med trykk
pa leddet i forfeltet) kan pronomenet saleis berre vere bundi av noko utafor set-
ninga:
Han var Per lei av var kritikk av
Henne bad Else Alf hjelpe
Dem forspkte foreldrene hennes a fa meg til a like
Dersom heile domenet derimot kan forfeltplasserast, kan pronomenet likevel vere
bundi av ein antesedent i oversetninga:
[Var kritikk av hani] var Pen no grundig lei av
[A fa meg til a like dem;] forspkte aldri <foreldrene hennesj>
[At han; elsker Sofie,] ble etter hvert klart for Ludvigi
To ar og to maneder etter at han sa opp stillingen som kultursjef i NRK tar Dan
Bprge seg en skikkelig skjermpause (Aftenposten 1994)
Antesedenten kan godt vere inne i eit ledd og dermed «lagare» i strukturen enn pro-
nomenet, sa lenge han kjem fpre pronomenet:
Da Pen kom heim, sette hani seg til a skrive eit brev til henne (antesedenten
inne i ei leddsetning)
Persi mor er glad i hani likevel (antesedenten inne i ein substantivfrase)
Da turen kom til Fonda, ble hun dimittert pa grunn av «noen mpter hun ikke
kunne omberamme» (Aftenposten 1994)
Da dette var helt ukjent for statsraden, lovet hun a underspke forholdet npye
(Aftenposten 1994)
Det er altsa tre moglege forhold mellom antesedent og pronomen i same setning:
Antesedenten kan komme fpre og vere overordna eller underordna, eller han kan
komme etter og vere overordna.
ANDRE PRONOMEN OG DETERMINATIV 1177
Den fjerde logiske kombinasjonen, med antesedenten etter og underordna, er umog-
leg. I ei setning som Han er Pers mor glad i likevel kan derfor ikkje antesedenten
for han vere Pers, som i eksemplet ovafor.
Pronomenet kan vere bundi innafor same domene, men da alltid av eit ikkje-«sub-
jekt»:
[Eg fortalde Per; om kritikken mot hani]
Vi bespkte [Olasi hus i heimbyen hansi]
[Eg gav Pen lua hansi]
[Vi mptte Jensen; pa kontoret hansi]
Vi bad henne [snakke med Jensen; pa kontoret hansi]
Har du hprt om [Marits m0te med Jensen; pa hansi kontor]?
Vi prpvde [a treffe Jensen; i ferien hansi]
Antesedenten og pronomenet kan og sta i kvar sitt av to koordinerte ledd: Til slutt
kom kapteinen og hans hustru.
Nar eit pronomen har ei leddsetning eller ein preposisjonsfrase som adledd, far det
sin referanse fra dette adleddet. Det er da ikkje rimeleg a tale om binding i eigentleg
forstand:
Han som kom inn nettopp no, er onkelen min
Hun bak disken er min svigerinne
Det at det er urad a finne ein veleigna kasserar, seier ein god del om forholda
i klubben
1178 BINDING
13.3.2 Demonstrativ og andre determinativ
Ei anna gruppe ord som er gjenstand for binding er demonstrativa den, denne, hin.
Desse kan ha deiktisk binding:
Den boka der vil eg i alle fall ikkje lese
Desse er mye betre
Dette kan umogeleg vere Marte
Og pa det stedet viser den allmektige Gud til denne dag stor miskunn pa grunn
av de menneskers fortjeneste som hviler der (Henriksen 1992)
I det siste eksemplet viser denne dag til tidspunktet da teksten vart skriven, og har
dermed deiktisk tidsreferanse.
Demonstrativa kan bg ha anaforisk binding og er da bundne utafor den setninga
dei star i:
Eg har nettopp lesi Markens grfide. Den boka likte eg godt
Etter en lang sjpreise brakte Gud dette storartete reisefplge til den del av Norge
som kalles Fjordane fylke. Denne landsdels beboere ... samlet haerfolk sa
snart de sa Guds hellige naerme seg deres enemerker (Henriksen 1992)
Mens han radde, bodde Guds hellige lenge pa de omtalte pyene ... Disse pyene
var ubebodd pa den tid (Henriksen 1992)
Verre var det a skru ned gardinen, men dette arbeidet hadde den fordelen at
ein kunne variere tempoet utan a vekkje oppsikt (Hellesnes 1982)
Denne kan ogsa vise framover i teksten, og saleis bindast av noko som fplgjer etter:
Eg vil vanskeleg kunne hevde ... at eg utfprte tankeoperasjonar av dette slaget: -
Aha, ein elefantsnabel! Utgangshypotesen var altsa feil (Hellesnes 1982).
Orda sammelsame, neste og forrige (nn. ogsa/prre) (jf. 3.2) kan og vere bundne.
Same viser til ein identitet med noko som er nemnt fpreat, og neste og forrige viser
til punkt i ein sekvens i hpve til eit allereie etablert punkt. Desse er heist bundne
tidlegare i den spraklege konteksten utafor den setninga dei star i:
Cellerarius sitter inne bpyd over sine regnskaper. Og i samme rom sitter noen
av de eldste munkene (Henriksen 1992)
Var neste kilde er Den store sagaen om Olav Tryggvason (Henriksen 1992)
Jeg hadde sikkert gjort noen feil i den forrige meldingen (Alnaes 1977)
ADVERBIALE UTTRYKK 1179
Neste og forrige kan ogsa ha deiktisk binding, ofte i tidsuttrykk:
Forrige gang var det jeg som ringte pa. Neste gang er det din tur
Vennligst bruk neste dpr
I tidsuttrykk er det her tale om eit tidspunkt eller ein gong fpre eller etter utsegnstida
(sja 13.4.2).
13.4 Adverbiale uttrykk
Ord og frasar som fyrst og fremst blir brukte som adverbial, er bg ofte deiktisk eller
anaforisk bundne. Dette kan gjelde adverbial av ulike slag, fyrst og fremst stad- og
tidsadverbial, men ogsa matesadverbial og andre.
13.4.1 Stadadverbial
Dei vanlegaste pro-orda for stadadverbial er preposisjonane her, der, hit og dit. Dei
to fyrste er lokative, dei to andre direktive. Her og hit er proksimale, dvs. at dei viser
til noko naer avsendaren, medan der og dit er distale og viser til noko fjemare fra
avsendaren. Alle desse orda er bundne etter same prinsipp som pronomen. Dei kan
ha anten deiktisk eller anaforisk binding, og dei er alltid bundne utafor sitt domene.
Setningar som dei fplgjande kan brukast i samanhengar der pro-orda kan vise tit ein
plass eller stad i naerleiken av den som talar, altsa med deiktisk binding:
Du ma komme hit
Sett deg her
Kast ballen dit bort
Har du lyst til a sitje der?
Dei distale der og dit har ogsa ofte anaforisk binding, medan dei proksimale her
og hit oftast har deiktisk binding. Ved anaforisk binding kan antesedenten vere i ei
fpregaande setning:
1180 BINDING
Vi har kj0pt oss hyttej. Den har vi tenkt a tilbringe hver ferie heretter
Vi har kj0pt oss hyttej. Ditj skal vi reise sa ofte vi kan
Eg fann han utanfor direktprens campingvogn. Der sat han og Spax og spela
sjakk (Flpgstad 1977)
Klokka kunne vera seks pa ettermiddagen da vi kom fram hit (Flpgstad 1977)
Preposisjonen kan ogsa vere bunden av eit ledd i ekstraposisjon fpre setninga:
I sentrum, der vil eg aldri bu
Til Amerika, dit reiser eg aldri meir
Antesedenten kan og vere i same setninga, men altsa utafor det domenet som pro-
ordet hprer til:
Eg har kommi til bygdai for [a sla meg ned den]
Han sat mest borte i krokem [fordi han likte seg best den]
Domenet med pro-ordet kan ogsa sta i forfeltet, og dermed fpre antesedenten:
[For a bli akseptert den], ma du vere fpdd i bygdaj
[Nar vi fprst hadde flyttet inn den], likte vi det nye husetj
Antesedenten kan godt vere inne i eit ledd og dermed «lagare» i strukturen enn pro-
ordet, sa lenge han kjem fyrst av dei to:
[For a bli akseptert i bygdaj], ma du vere fpdd den
[Nar vi fprst hadde flyttet inn i det nye husetj], likte vi oss godt den
Anaforisk binding av stadadverbial ser dermed ut til a vere underlagt same vilkar
som anaforisk binding av pronomen (sja figur i 13.3.1). Men bindinga av adverbial
er nok likevel noko friare. Saleis er ogsa ei setning som Du ma vere f^dd den for a
bli akseptert i den bygdai mogleg, med antesedenten bade etter og lagare enn pro-
ordet.
Alle desse pro-orda kan ha eit adledd etter seg. Saerleg gjeld dette der, som er
ADVERBIALE UTTRYKK 1181
svaert vanleg som korrelat for implikative setningar: Huset der vi budde, var bygt i
1879.1 slike tilfelle far ordet sin referanse fra den etterfplgjande leddsetninga, og vi
har ikkje binding i vanleg meining.
Nar preposisjonar som foran, fdre, bak, etter, over, under, ved sida av star utan
utfylling, er dei ogsa bundne. I desse eksempla er dei anaforisk bundne av eit ledd i
setninga fpre:
Bussen kolliderte, og vi kom i bilen like bak
Andersen bur i nr. 13, og Jensen bur i huset ved sida av
Antesedenten kjem fyrst, og pronomenet star i setninga etter
Antesedenten kan ogsa sta i same setninga, som i den siste setninga i teksten fpre
desse eksempla. I fplgjande eksempel kan preposisjonen tolkast som deiktisk:
Jensen bur i huset ved sida av
Hvor er Peter og Marita? De sitter i bilen foran
Preposisjonane heim og heime er oftast bundne. Dei har da same type bindingsvilkar
som refleksivar, og kan altsa reknast for anaforiske uttrykk.
Det direktive heim tyder det same som heim til x, der x er bundi av «subjektet»
i same domene. (Indeksane i eksempla nedafor markerer da berre indirekte korefer-
anse.)
[Elii gjekk heim;]
Han sa [at Elii hadde gatt heinii]
Karl prpvde a fa Elii til [a PROi ga heimj
Det er godt [a PROi komme heimi]
Karl let [Elii ga heimi]
[Elisi tur heimj vart ein katastrofe
Ordet heim kan ha ein preposisjonsfrase med til som adledd. Det er da utfyllinga til
til som bestemmer referansen, og vi har ikkje binding av heim\
Vi gikk hjem til Petter
Eli hadde gatt heim til seg sjplv
1182 BINDING
Ordet heim er da parallelt til preposisjonar som vekk, ned, inn osv. i uttrykk som inn
til oss, vekk fra byen.
Pa same maten som eit refleksivt pronomen kan vere bundi av subjektet i overset-
ninga, kan ogsa heim til seg vere det:
Karli lot Eva komme hjem til segi
Karli prpvde a fa Eva til a komme hjem til segi
Som elles ved refleksive pronomen, kan sj0lv brukast til a understreke den domene-
inteme bindinga:
Karl prpvde a fa Evai til a ga heim til seg sjplvi
Det lokative heime kan pa tilsvarande vis svare til heime hos x, der x er bundi av
«subjektet»4
[Olavi har ein gullfisk heimei]
Eg har h0rt [at Olavi har ein gullfisk heimei]
Olavi spkte om [a PROi fa ha ein gullfisk heimei]
Borettslaget lot [Olavi ha en gullfisk hjemmei]
[Olavsi fiskeoppdrett hjemmei] irriterte naboene
Ein preposisjonsfrase med hos bestemmer referansen til heime:
Heime hos Edvard er det fullt kaos
Karh prpvde a fa Eli til a overnatte hjemme hos segi
Karl prpvde a fa Elii til a overnatte hjemme hos seg selvi
I tillegg til slik anaforisk binding, kan heime ogsa vere deiktisk bundi som eit pro-
nomen i fyrste person. Det kan vise til avsendaren. Dersom ein person seier Der er
fullt kaos heime, sa tyder det det same som . . . heime hos meg/oss. Dette er den
einaste moglege bindinga nar subjektet ikkje har referanse. Dersom subjektet er eit
4 Denne tanken stammar fra Fretheim 1985, som framstillinga her til ein viss grad byggjer pa.
ADVERBIALE UTTRYKK 1183
refererande uttrykk og er forskjellig fra avsendaren, kan vi fa tvetydige setningar:
Nokre deltakarar bur heime (hos meg eller hos seg sjdlve). I enkelte tilfelle kan ogsa
heime referere til mottakaren, men det er heist i faste uttrykk som Korleis star det
til heime? (Denne setninga er sjdlvsagt ogsa tvetydig, ettersom spprsmalet ogsa kan
gjelde heime hos avsendaren, som kanskje har vori lenge bortreist.)
Ved det direktive heim er ikkje slik deiktisk binding like vanleg, men det kan fpre-
komme: Det er ikkje sikkert at denne vegen f0rer heim.
Preposisjonane borte og bort kan vere negasjon av her/hit eller av heim(e), og er
da og bundne:
Ho er ikkje her, ho er borte
Han er mye borte om kveldane
Er Per heime? - Nei, han reiste bort i gar
Ogsa andre stad-uttrykk kan ha anaforisk binding, som t.d. frasen pd gamle tomter. Dette
viser til det som var «gamle tomter» for «subjektet» eller avsendaren: Det er hyggeleg
a vere pd gamle tomter igjen.
13.4.2 Tidsadverbial
Dei einaste eigentlege pro-orda for tidsadverbial er adverba nd\no og da\da/da. Men
svaert mange tidsadverbial uttrykkjer relativ tid (sja 8.6.3.5.1). Det vil seie at dei er
deiktisk eller anaforisk bundne. Dei fleste har anten berre deiktisk eller berre anafo-
risk binding. Adverbial med deiktisk binding viser til eit tidspunkt i h0ve til talesi-
tuasjonen. Adverbial med anaforisk binding viser til eit tidspunkt i h0ve til eit anna
tidspunkt som er etablert i den fpregaande konteksten. Dei er alle bundne utafor sitt
domene. Det finst ikkje «refleksive» tidsadverbial. Begge desse typane kan delast i
tre grupper avhengig av om dei viser til eit samtidig, eit fortidig eller eit framtidig
tidspunkt. Bundne tidsadverbial kan vere adverb, preposisjonsfrasar eller substantiv-
frasar.
Ein del bundne tidsadverbial kan dermed ordnast i eit oversyn som dette:
1184 BINDING
Deiktisk Anaforisk
Fortid forrige gong gongen fpr
igar dagen fpr
for tre timar sidan tre timar fpr/tidlegare
Samtid no da
denne gongen den gongen
idag den dagen, same dag(en)
Framtid neste gong gongen etter
i morgon dagen etter
om tre timar tre timar seinare
Eksempelpara nedafor viser bruken av dei deiktiske (D) og dei anaforiske (A) for-
mene. I eksempla pa anaforisk bruk star tidsadverbialet i den andre setninga. Den
fyrste etablerer det tidspunktet som bind adverbialet.
D: Forrige gang vant Ole
A: Per vant det siste partiet. Gangen fpr vant Ole
D: Bodil kom heim i gar
A: Erik kom heim pa tysdag. Bodil kom dagen fpr
D: Karsten kom for tre timer siden
A: Klokka atte var alle pa plass. Karsten hadde kommet tre timer fpr
D: No rauk tauet
A: Gunnar drog alt han kunne. Da rauk tauet
D: Denne gangen vant Ole
A: De spilte sjakk i gar kveld ogsa. Den gangen vant Ole
D: Bodil kom heim i dag
A: Erik kom heim pa tysdag. Bodil kom ogsa den dagen
D: Neste gang far Ole fprste trekk
A: Per hadde hvitt i det fprste partiet. Gangen etter hadde Ole fprste trekk
ADVERBIALE UTTRYKK 1185
D: Bodil kjem heim i morgon
A: Erik kom heim pa tysdag. Bodil kom dagen etter
D: Karsten kommer om tre timer
A: Klokka atte var alle de andre pa plass. Men Karsten kom tre timer seinere
I alle desse eksempla pa anaforiske tidsadverbial er dei bundne i setninga fpre. Dette
er nok det vanlegaste med anaforiske tidsadverbial, men eit tidsadverbial i ei ledd-
setning kan ogsa vere bundi av ein antesedent i oversetninga:
Pa onsdag sa Erik at Bodil skulle komme dagen etter
At Bodil skulle komme pa onsdag, sa Erik allerede dagen fpr
Dagen fpr sa Erik at Bodil skulle komme pa onsdag
At Bodil skulle komme dagen etter, sa Erik allerede pa onsdag
Desse eksempla viser at ogsa ved bundne tidsadverbial gjeld regelen om at det ana-
foriske uttrykket (her tidsadverbialet) anten ma komme etter eller sta lagare i struktu-
ren enn antesedenten (jf. figur i 13.3.1). I det fyrste eksemplet ovafor kan dagen etter
tolkast i hpve til onsdag, og altsa tyde torsdag. Dagen fdr i dei to neste eksempla kan
pa tilsvarande vis tyde tysdag. Men i det siste eksemplet kan dagen etter ikkje tolkast
i hpve til det etterfplgjande onsdag, og ma derfor vere bundi i ei fpregaande setning.
Skiftet mellom deiktisk og anaforisk adverbial viser seg og tydeleg ved overgangen
fra direkte til indirekte framstilling etter utsegnsverb i preteritum. Dersom ei utsegn
i direkte framstilling inneheld eit tidsadverbial med deiktisk referanse, vil det bli
erstatta med eit tilsvarande adverbial med anaforisk referanse nar ein gjengir utsegna
i indirekte framstilling (jf. 11.2.1.1):
Erik sa: «Hun kommer i morgen» —> Erik sa at hun skulle komme dagen etter
13.4.3 Andre adverbial
Ogsa andre adverbial kan vere deiktisk eller anaforisk bundne. Orda slik, sann,
sdledes\sdleis og sd er deiktisk bundne i tilfelle som desse:
(Peiker pa ein fin bil og seier:)
En slik/sann bil vil jeg ogsa ha
1186 BINDING
(Strekkjer ut begge armane og seier:)
Den fisken eg tok, var sa stor
Desse orda kan ogsa ha anaforisk binding utafor sitt domene:
Alf fant svaret ved a dele pa antall innbyggere. Slik ville ikke jeg gjort det
Olga fekk alltid laud. Sa flink er ikkje eg
Adverba derfor og elles har berre anaforisk binding:
Eg har fatt Ipnnspalegg. Derfor skal eg spandere ein middag pa deg
Eg har dessverre ikkje pengar pa meg, elles skulle eg gjeme ha spandert
13.5 Svarorda
Svarorda ja, nei, jo\jau kan ogsa seiast a ha anaforisk binding. Dei kan berre tolkast
i hpve til eit fpregaande setningsinnhald. Med ordet ja viser ein til eit positivt set-
ningsinnhald og stadfester det: Er ho heime? - Ja (= ‘ho er heime’). Med nei viser
ein til eit positivt innhald og nektar det: Er ho heime? - Nei (= ‘ho er ikkje heime’),
eller ein viser til eit negativt innhald og stadfester det: Er ho ikkje heime? - Nei
(= ‘det stemmer at ho ikkje er heime’). Med jau viser ein til eit negativt innhald og
nektar det: Er ho ikkje heime? - Jau (= ‘det stemmer ikkje at ho ikkje er heime’
= ‘ho er heime’). (Sja elles 10.3.5.)
Litteratur til kapittel 13:
Det teoretiske hovudverket om refleksiv i norsk er Hellan 1988a. Ordet eigen er
behandla i Fretheim 1984; dei anaforiske eigenskapane ved ord som heime er drpfta
i Fretheim 1985.
1187
Bibliografi - ekserpert litteratur
Adresseavisen, Trondheim
Aftenposten, Oslo
Allers, Oslo
Arbeideravisa, Trondheim
Arbeiderbladet, Oslo
Asker og Baerums Budstikke, Billingstad
Bergen Arbeiderblad, Bergen
Dagbladet, Oslo
Dag og Tid, Oslo
Farmand, Olso
Finnmarken, Vadsp
Flekkefjordsposten, Flekkefjord
Forskerforum, Oslo
Forskningsnytt, Oslo
Forsvarets Fyyyy, Oslo
Glamdalen, Kongsvinger
Gula Tidend, Bergen
Kirke og kultur, Oslo
Klassekampen, Oslo
Moss Dagblad, Moss
Morgenbladet, Oslo
Mal og Makt, Oslo
NFF-nytt, Oslo
Namn og Nemne, Oslo
Norsklaereren/Norsklaeraren, Oslo
Norsk Ukeblad, Oslo
Oppland Arbeiderblad, Gjpvik
Sambygdingen, Overhalla
Samhold, Gjpvik
Samlagsliner. Meldingsblad for Det Norske Samlaget, Oslo
Samtiden, Oslo
Sinnets Helse, Oslo
Spraknytt. Meldingsblad for Norsk sprakrad, Oslo
Standardisering. Tidssskrift fra Norges Standardiseringsforbund, Oslo
1188
Stavanger Aftenblad, Stavanger
Syn og Segn, Oslo
Teknisk Ukeblad, Oslo
Totn. Arbok for Toten historielag, Lena
T0nsberg blad, T0nsberg
Ukens Nytt, Oslo
Uniped, Oslo
UNIT-Nytt, Trondheim
Universitas, Oslo
Universitetsavisa, Trondheim
Valdres, Fagemes
Verdens Gang, Oslo
Vart Land, Oslo
Almas, Reidar og Marianne Gullestad 1990: Livshistorier. Seks bidrag til selvbio-
grafikonkurransen «Skriv ditt liv». Oslo: Universitetsforlaget.
Alnass, Finn 1992: Restdjevelens karneval. Oslo: Gyldendal.
Alnaes, Karsten 1977: Gaia. Oslo: Aschehoug.
Alnaes, Karsten 1981: Kjempesmell og bld dager. Oslo: Aschehoug.
Ambj0msen, Ingvar 1986: Hvite niggere. Oslo: Cappelen.
Anderson, Gidske 1980: Krigene etter krigen. Oslo: Gyldendal.
Anderson, Gidske 1989: Sigrid Undset- et liv. Oslo: Gyldendal.
Angell, Olav 1991: Oslo i skumring. Oslo: Gyldendal.
Arbeidsmiljploven 1977: Lov om arbeidervem og arbeidsmiljp m.v. Norges Lover
1685-1987. Oslo: Lovsamlingsfondet ved Det juridiske fakultet.
Amholm, Carl Jacob 1974: Lcerebok i avtalerett. Oslo: Tanum-Norli.
Aschehougs konversasjonsleksikon 1969: Oslo: Aschehoug.
Askildsen, Kjell 1957: Davids bror. Oslo: Aschehoug.
Bamelova 1981: Lov om bam og foreldre. Norges Lover 1685-1987. Oslo: Lovsam-
lingsfondet ved Det juridiske fakultet.
Barth, Fredrik 1980: Andres liv - og vart eget. Oslo: Gyldendal.
Beito, Olav T. 1967: Norske mdlfdretekster. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget.
Beito, Olav T. 1970: Nynorsk grammatikk. Oslo: Samlaget.
Beyer, Edvard 1975: Norges litteraturhistorie, bind 1. Oslo: Aschehoug.
Bibelen 1964, 1978. Oslo: Det norske bibelselskaps forlag.
1189
Bjorvand, Harald, Even Hovdhaugen og Hanne Gram Simonsen (red.) 1982: Sprdk-
vitenskap. En elementcer innf0ring. Oslo: Universitetsforlaget.
Bjprkelund, Jan 1977: Ragnarokk!. Oslo: Bladkompaniet.
Bj0meboe, Jens 1955: Jonas. Oslo: Aschehoug.
Bj0meboe, Jens 1957: Under en hardere himmel. Oslo: Cappelen.
Bjprnstad, Ketil 1977: Vinterbyen. Oslo: Aschehoug.
Blakar, Rolv Mikkel 1973: Sprak er makt. Oslo: Pax.
Bleken, Brynjulv 1966: Om norsk sprogstrid. Oslo: Universitetsforlaget.
Borgen, Johan 1955: Lillelord. Oslo: Gyldendal.
Borgen, Johan 1959: Jeg. Oslo: Gyldendal.
Borgen, Johan 1961: Noveller i utvalg 1936-1961. Oslo: Gyldendal.
Borgen, Johan 1967: Den rpde taken. Oslo: Gyldendal.
Brantenberg; Gerd 1977: Egalias d0tre. Oslo: Pax.
Briseid, Audun 1977: Kjedereaksjoner. Oslo: Gyldendal.
Brodal, Svein Erik 1976: Til saman: Meir enn kjcerleik. Oslo: Noregs Boklag.
Bull, Trygve 1980: For a si det som det var. Oslo: Cappelen.
Bprli, Hans 1952: Likevel md du leve. Dikt. Oslo: Aschehoug.
Bprtnes, Jostein 1980: Aristoteles om diktekunsten. Oslo: Solum.
Carling, Finn 1991: Oppdrag. Oslo: Gyldendal.
Christensen, Lars Saabye 1977: Amat0ren. Oslo: Cappelen.
Christensen, Lars Saabye 1984: Beatles. Oslo: Cappelen.
Christie, Nils 1971: Hvis skolen ikke fantes. Oslo: Universitetsforlaget.
Christoffersen, Marit 1993: Setning og sammenheng. Syntaktiske studier i Magnus
Lagab0ters landslov. ADH-serien 65. Kristiansand.
Dahl, Willy 1975: Bld briller og l0sskjegg i Kristiania. Oslo: Gyldendal.
Elstad, Anne Karin 1977: Magret. Oslo: Aschehoug.
Elster, Torolf 1953: Historien om Gottlob. Oslo: Tiden.
Endresen, Rolf Theil 1988: Fonetikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Eriksen, Thomas Hylland 1994: Kulturelle veikryss. Oslo: Universitetsforlaget.
Eriksen, Trond Berg 1993: Reisen gjennom helvete: Dantes Inferno. Oslo: Univer-
sitetsforlaget.
E0S-avtalen 1994. Oslo: Toll- og avgiftsdirektoratet.
Faldbakken, Knut 1985: Glahn. Oslo: Gyldendal
Faldbakken, Knut 1993: Ormens dr. Oslo: Gyldendal.
Fjprtoft, Kjell 1986: Spionfamilien. Oslo: Gyldendal.
Flpgstad, Kjartan 1977: Dalen Portland. Oslo: Samlaget.
1190
Flpgstad, Kjartan 1983: U3. Oslo: Samlaget.
F10gstad, Kjartan 1994: Fimbul. Oslo: Gyldendal.
Folketrygdloven 1966: Lov om folketrygd. Norges Lover 1685-1987. Oslo: Lovsam-
lingsfondet ved Det juridiske fakultet.
Fosse, Jon 1989: Naustet. Oslo: Samlaget.
Fretheim, Thorstein m.fl. (red.) 1993: Tekst i kontekst. Oslo: Novus.
Furre, Berge 1991: Vart hundrear. Oslo: Samlaget.
Gullvag, Olav 1948 (1937): Det byrja ei jonsoknatt. Oslo: Norli.
Gaarder, Jostein 1991: Sofies verden. Oslo: Aschehoug.
Hageberg, Otto 1980: Fra Camilla Collett til Dag Solstad. Oslo: Samlaget.
Hagerup, Klaus 1993: Blafugler. Oslo: Aschehoug.
Halvorsen, Dag 1979: 0st-Europa -ide og virkelighet. Oslo: Gyldendal.
Hansen, Erik Fosnes 1990: Salme ved reisens slutt. Oslo: Cappelen.
Hanssen, Arvid 1981: Spsken pd Guds jord. Oslo: Cappelen.
Hanssen, Eskil & Geirr Wiggen (red.) 1973: Malstrid er klassekamp. Oslo:
Pax.
Hanssen, Eskil, Ernst Hakon Jahr, Olaug Rekdal og Geirr Wiggen 1976: Vanli osjlo-
mal vel. Oslo: Novus.
Hauge, Alfred 1958: Kvinner pd Galgebakken. Oslo: Gyldendal.
Heggland, Johannes 1981: Brpdetfrd havet. Oslo: Gyldendal.
Hellesnes, Jon 1982: Carolus, klovnen. Oslo: Gyldendal.
Henriksen, Vera 1992: Legenden om den hellige Sunniva og seljumennene. Naustdal:
Sogn og Fjordane forlag.
Herteig, Asbj0m 1969: Kongers havn og handels sete. Oslo: Aschehoug.
Hjelde, Arnstein 1995: Norsk talemal i Amerika. Ms.
Hobotson, Eva 1988: Heksen Belladonna. Oslo: Cesam media, [overs, av Knut
Evensen]
Hodne, Bjame 1994: Norsk nasjonalkultur. Oslo: Universitetsforlaget.
Hoel, Sigurd 1947: Mpte ved milepelen. Oslo: Gyldendal.
Hoel, Sigurd 1958: Trollringen. Oslo: Gyldendal.
Hoem, Edvard 1978: Gi meg de brennende hjerter. Oslo: Samlaget.
Hoff, Trygve 1985: Lyset i mprketida. Oslo: Gyldendal.
Holt, Kare 1965: Kongen. Mannen fra utskjaret. Oslo: Gyldendal.
Holt, Kare 1976: Kapplppet, Oslo: Gyldendal.
Jacobsen, Roy 1991: Seierherrene. Oslo: Cappelen.
Jacobsen, Roy 1992: Fata morgana. Oslo: Cappelen.
1191
Jensen, Jan H. 1977: D&den er stamgjest. Oslo: Bladkompaniet.
Johannesen, Georg 1957: H0st i mars. Oslo: Gyldendal.
Karterudseter, B0rre 1977: Sannheten? Ja og Nei!. Oslo: Achehoug.
Kittang, Atle & Asbj0m Aarseth 1968: Lyriske strukturer. Innffiring i diktanalyse.
Oslo: Universitetsforlaget.
Kjaerstad, Jan 1993: Forfdreren. Oslo: Aschehoug.
K01tzow, Liv 1975: Historien om Eli. Oslo: Aschehoug.
K01tzow, Liv 1992: Den unge Amalie Skram. Oslo: Gyldendal.
Larsen, Alf 1978: Nattetanker. Oslo: Dreyer.
Larssen, Vetle Lid 1992: 2. Oslo: Tiden.
Lov om forretningsbanker 1961. Norges Lover 1685-1987. Oslo: Lovsamlingsfondet
ved Det juridiske fakultet.
Lundestad, Geir 1991: 0st; vest, nord, s0r. Hovedlinjer i internasjonal politikk 1945-
1990. 2. utg. Oslo: Universitetsforlaget.
L0nn, Oystein 1988: Tom Rebers siste retrett. Oslo: Gyldendal.
Mager0y, Ragnhild 1958: Forbannet kvinne. Oslo: Aschehoug.
Mathiassen, Terje 1990: Russisk grammatikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Maurud, 0ivind 1976: Nabosprdksforstaelse i Skandinavia. Nordisk utredningsserie
nr. 13/76. Stockholm: Nordisk rad.
Mykland, Knut, Torkel Opsahl og Guttorm Hansen 1989: Norges grunnlov i 175 dr.
Oslo: Gyldendal.
Nilsen, Tove 1982: Skyskraperengler. Oslo: Cappelen.
NOU = Norges offentlige utredninger. Sammendragskapitler fra utredninger i peri-
oden 1985-1992.
Nyquist, Arild 1994: Kollvikabrev. Oslo: Aschehoug.
Naess, Arne 1965: Almendannelse og selvrealisering. Oslo: Cappelen.
Naess, Atle 1992: Askim - Firenze t/r. Krakerpy: Idunn.
Obrestad, Tor 1976: Sauda! Streik! Oslo: Gyldendal.
Obrestad, Tor 1992: Hulda. Oslo: Gyldendal.
Olsen, Arne Thomas 1991: Hapets hotell. Oslo: Gyldendal.
Prpysen, Alf 1957: Kjerringa som ble sd lita som ei teskje. Oslo: Tiden.
Prpysen, Alf 1959: Muntre minnerfra Hedemarken: viser pa eifj0l. Oslo: Tiden.
Prpysen, Alf 1960: Skrpne. Arbeiderbladet 23.7.1960.
Prpysen, Alf 1964: Den grpnne votten. Oslo: Tiden.
Prpysen, Alf 1965: Visa hass Aksel. Arbeiderbladet 20.3.1965.
Rieber-Mohn, Hallvard 1982: Sten pd sten. Oslo: Aschehoug.
1192
Riksmalsordboken 1977: Utgitt av Det Norske Akademi for Sprog og Litteratur. Oslo:
Kunnskapsforlaget.
Rongen, Bjpm 1952 (1940): Nettenes natt. Oslo: Gyldendal.
Rpnning, Age 1982: Kolbes reise. Oslo: Gyldendal.
Rpsbak, Ove 1984: Husimellom. Oslo: Cappelen.
Rpsbak, Ove 1987: Like f0r: roman. Oslo: Cappelen.
Sagen, Rolf 1976: Markets gjerningar. Oslo: Metope.
Saltveit, Lauritz 1994: Bortskjemt av var Herre. Trekk fra eget liv ogfra en anner-
ledes krig. Haugesund: Ludvig Eriksen.
Seip, Jens Arup 1974: Utsikt over Norges historic. 1. Oslo: Gyldendal.
Sivilombudsmannen: Arsmelding fra Sivilombudsmannen 1990 og 1991.
Skirbekk, Sigurd 1968: Den samfunnsvitenskapelige tenkemdten. Oslo: Gyldendal.
Solstad, Dag 1969: Irr! Gr0nt! Oslo: Aschehoug.
Solstad, Dag 1977: Svik. Ffirkrigsar. Oslo: Oktober.
Solstad, Dag 1978: Krig 1940. Oslo: Oktober.
Solstad, Dag 1987: Roman 1987. Oslo: Oktober.
Steen, Thorvald 1993: Don Carlos. Oslo: Tiden.
Steinfeld, Torill 1986: Pd skriftens vilkar. Oslo: Cappelen.
Stigen, Terje 1957: Frode budbcereren. Oslo: Gyldendal.
Stigum, Hihnar 1957: Var fedrearv. Oslo: Cappelen.
Staalesen, Gunnar 1989: Falne engler. Oslo: Gyldendal.
Sveen, Karin 1991: Hannas dfitre. Oslo: Pax.
Trpndelag 1969: Tr0ndelag i manns minne. Oslo: Samlaget.
Tusvik, Marit 1993: Ishuset. Oslo: Aschehoug.
Uri, Helene 1995: Anna pd fredag. Oslo: Gyldendal.
Vandvik, Eirik (overs.) 1948: Greske tragedian I. Aischylos: Oresteia. Oslo:
Samlaget.
Vannebo, Kjell Ivar 1978: Tellelige og massebetegnende substantiver. Norskrift 20.
Venas, Kjell 1992:1 Aasens fotefar. Marius Hcegstad. Oslo: Novus.
Vestly, Anne-Cath 1958: Ole Alexander pd flyttefot. Oslo: Tiden.
Vesaas, Tarjei 1957: Fuglane. Oslo: Gyldendal.
Vesaas, Tarjei 1963: Is-slottet. Oslo: Gyldendal.
Vesaas, Tarjei 1966. Bruene. Oslo: Gyldendal.
Vik, Bjprg 1975: Fortellinger om frihet. Oslo: Cappelen.
Vik, Bjprg 1978: Sorgenfri. Fem bilder om kjcerlighet. Oslo: Cappelen.
Vik, Bjprg 1988: Smd n0kler, store rom. Oslo: Cappelen.
1193
Vik, Bj0rg 1991: Poplene pa St. Hanshaugen. Oslo: Cappelen.
Wassmo, Herbjprg 1984: Huset med den blinde glassveranda. Oslo: Gyldendal.
Wassmo, Herbjprg 1992: Lykkens s0nn. Oslo: Gyldendal.
Wiese, Jan 1990: Kvinnen som kledte seg naken for sin elskede. Oslo: Gyldendal.
Oijasaeter, Tordis 1976: Boka om Dag Tore. Oslo: Cappelen.
Overland, Arnulf 1965: Livets minutter. Oslo: Aschehoug.
Aames, Asbjprn 1982: Debatten om Descartes. Innvendinger og svar. Oslo:
Aschehoug.
1194
Bibliografi - faglitteratur
Ak0, J0m-Otto 1989: Sammensatte ord. Bruken av s-fuge i modeme bokmal. Hoved-
oppgave, Universitetet i Oslo.
Alhaug, Gulbrand 1973: En datamaskinell underspkelse av suffiksvekslingen
-ing/ning i modeme norsk. Norske sprakdata, rapport nr. 4. Bergen.
Aljoksina, Maria 1996: Oversikt over bpyningsformer av egennavn i norsk. Norskrift
91.
Alkema, Hinka 1993: Han kjpper ikke ny dress, men nytt slips med dristig blomster-
motiv. Om naken form av substantivet pa norsk. NOA - norsk som andresprak
16.
Allwood, Jens, Bo Ralph, Paula Andersson, Dora Kos-Dienes & Asa Wenglin (red.)
1994: Proceedings from The XIVth Scandinavian Conference of Linguistics and
The Vlllth Conference of Nordic and General Linguistics. General Session,
vol. 2. Goteborg: Goteborgs universitet.
Andersson, Erik 1977: Verbfrasens struktur i svenskan. En studie i aspekt, tempus,
tidsadverbial och semantisk rackvidd. Abo: Abo Akademi.
Andersson, Erik 1988: Att aterge ord och innehall. Om gransen mellan direkt och
indirekt anforing. Sprakbruk 2.
Andersson, Erik, Mirja Saari & Peter Slotte (red.) 1983: Struktur och variation. En
festskrift till Bengt Loman. Abo: Abo Akademi.
Andersson, Erik & Marketta Sundman (red.) 1990: Svenskans beskrivning 17. Abo:
Abo Akademis forlag.
Aniansson, Eva (red.) 1991: Eget sprak och andras. Uppsala: Hallgren & Fallgren.
Anward, Jan 1981: Functions of Passive and Impersonal Constructions. A Case Study
from Swedish. Doktoravhandling, Uppsala universitet.
Askedal, John Ole 1982a: A Note on Pronominal Substitution in Certain Presentative
Passive Sentences in Norwegian. Norskrift 37.
Askedal, John Ole 1982b: Om preposisjonens syntaktiske status i de sakalte «tran-
sitive verbalgrupper» i norsk. Nordic Journal of Linguistics 5.
Askedal, John Ole 1982c: On the syntactic representation of so-called «existential-
presentative sentences» in Norwegian and German. Fretheim & Hellan (red.)
1982.
Askedal, John Ole 1983: Om interjeksjoner. Maal og Minne.
Askedal, John Ole 1984: On Extraposition in German and Norwegian. Towards a
Contrastive Analysis. Nordic Journal of Linguistics 7.
1195
Askedal, John Ole 1986a: On Ergativity in Modem Norwegian. Nordic Journal of
Linguistics 9.
Askedal, John Ole 1986b: Topologiskfeltanalyse, koderingssystemer og pragmatiske
funksjoner. Nydanske Studier & Almen kommunikationsteori 16/17.
Askedal, John Ole 1987: On the Morphosyntactic Properties and Pragmatic Func-
tions of Correlative Right Dislocation (Right Copying) in Modem Colloquial
Norwegian. Lilius & Saari (red.) 1987.
Askedal, John Ole 1988: Hpyre-kopiering med og i setningsekvivalenter i norsk.
Maal og Minne.
Askedal, John Ole 1989: Om hpyre-kopiering av pronomenet det i norsk. Maal og
Minne.
Askedal, John Ole 1995: Pronominalt objekt foran ikke-pronominalt subjekt i modeme
svensk, dansk og norsk. Maal og Minne.
Bakken, Kristin 1990: Faktorer til forklaring av komposisjonsmate i stedsnavn, belyst
av et materiale fra 0vre Telemark. Arsmelding 1989. Institutt for namnegran-
sking, Universitetet i Oslo.
Baron, Irene (red.) 1994: NORDLEX-Projektet. Sammensatte substantiver i dansk.
Lambda nr. 20. Institut for Datalingvistik, Handelshpj skolen i Kpbenhavn.
Beito, Olav T. 1954: Genusskifte i nynorsk. Oslo: Det Norske Videnskaps-Akademi.
Beito, Olav T. 1970: Nynorsk grammatikk. Lyd- og ordlcere. Oslo: Samlaget.
Berkov, Valerij P. 1970: Tempusforskyvning i norsk. Maal og Minne.
Berkov, Valerij P. 1981: Noen bemerkninger om artikkel ved predikativ i norsk. Maal
og Minne.
Berkov, Valerij P. 1993: Avdempning av oppfordringer i norsk. Maal og Minne.
Bleken, Brynjulv 1971: Om setningsskjemaet. Oslo: Universitetsforlaget.
Bolander, Maria 1980: Predikativens funktion i svenskan. Umea studies in the hu-
manities 31. Umea universitet.
Bruaas, Einar 1971: Eksperimentell analytisk lingvistikk. Oslo: Universitetsforlaget.
Bruaas, Einar 1975: Om verbalvalens - en skisse. Norskrift 4.
Bmaas, Einar 1991: Om relativkompleksets struktur og frasens funksjon som fritt
predikativ. Norskrift 64.
Bull, Tove 1987: Eit nordleg syntaktisk drag i norsk. Maal og Minne.
Bull, Tove & Anton Fjeldstad (red.) 1985: Heidersskrift til Kare Elstad. Tromsp:
Universitetet i Tromsp.
Christensen, Kirsti Koch 1983: The Categorial Status of Norwegian Infinitival Rela-
tives. Karlsson (red.) 1983.
1196
Christensen, Kirsti Koch 1984: Infinitival (pseudo-)complementation of noun phrases
in Norwegian, de Geest & Putseys (red.) 1984.
Christensen, Kirsti Koch 1986: Complex Passives, Reanalysis and Word Formation.
Nordic Journal of Linguistics 9.
Christensen, Kirsti Koch 1991: Skandinaviske presenteringssetninger i GB-teoretisk
perspektiv. Norsk Lingvistisk Tidsskrift 9.
Christensen, Kirsti Koch & Lars Hellan (red.) 1986: Topics in Scandinavian Syntax.
Dordrecht: Reidel.
Comrie, Bernard 1985: Tense. Cambridge: Cambridge University Press.
Comrie, Bernard 1987: Aspect. An Introduction to the Study of Verbal Aspect and
Related Problems. Cambridge: Cambridge University Press.
Creider, Chet A. 1986: Missing Constituents in Second Conjuncts in Norwegian.
Working Papers in Linguistics 3. Universitetet i Trondheim.
Creider, Chet A. 1987: Structural and Pragmatic Factors Influencing the Accept-
ability of Sentences with Extended Dependencies in Norwegian. Working Papers
in Linguistics 4. Universitetet i Trondheim.
Creider, Chet A. 1988: AVS Order in Spoken Norwegian. Working Papers in Lin-
guistics 6. Universitetet i Trondheim.
Creider, Chet A. og Tor Anders Afarli 1987: Nonsubject Pro-drop in Norwegian.
Linguistic Inquiry 18.
Dahl, Willy, Dag Gundersen & Finn Hpdnebp (red.) 1971: En bok om ord. Oslo:
Universitetsforlaget.
Dahl, Osten (red.) 1974: Papers from the First Scandinavian Conference of Lin-
guistics. Goteborg: Goteborgs universitet.
Dahl, Osten (red.) 1986: Papers from the Ninth Scandinavian Conference of Lin-
guistics. Stockholm: Stockholms universitet.
Dahlstedt, Karl-Hampus (red.) 1974: The Nordic Languages and Modem Linguistics
2. Stockholm: Almqvist & Wiksell.
Dahlstedt, Karl-Hampus og Gun Widmark (red.) 1968: Forhandlingar vid samman-
komst for att dryftafragor rorande svenskans beskrivning IV. Uppsala: Insti-
tutionen for nordiska sprak.
Daugaard, Jan 1994: Maengdehelheder. Baron (red.) 1994.
Davidsen-Nielsen, Niels 1990: Tense and Mood in English. A Comparison with
Danish. Berlin: Mouton de Gruyter.
Delsing, Lars-Olof 1993: The Internal Structure of Noun Phrases in the Scandina-
vian Languages. A Comparative Study. Lund: Lunds universitet.
1197
Diderichsen, Paul 1962: Elemental Dansk Grammatik. 3. utg. K0benhavn: Gylden-
dal.
Diderichsen, Paul 1966: Realitet grammatisk kategori. P. Diderichsen: Helhed og
Struktur. Kdbenhavn: Gad.
Dik, Simon 1968: Coordination. Amsterdam: North-Holland.
Ekerot, Lars-Johan 1976: Villkorssatser och att-satser. Om villkorssatser som verb-
komplement. Lundastudier i nordisk sprakvetenskap D:10. Lunds universitet.
Ekerot, Lars-Johan 1988: Sa-konstruktionen i svenskan. Lundastudier i nordisk sprak-
vetenskap A:42. Lunds universitet.
Elmevik, Lennart & Kurt Erich Schondorf (red.) 1989: Niederdeutsch in Skandina-
vien III, Akten des 3. nordischen Symposions ‘Niederdeutsch in Skandinavien’
in Sigtuna 17.-20. Aug. 1989.
Endresen, Rolf Theil 1995: Norwegian og and a - a Cognitive View. Norwegian
Journal of Linguistics 18.
Endresen, 0yalf 1985: «Е a mang, klokka?» Maal og Minne.
Engdahl, Elisabet 1983: Parasitic Gaps. Linguistics & Philosophy 6.
Engdahl, Elisabet 1986: Constituent Questions. The Syntax and Semantics of Ques-
tions with Special Reference to Swedish = Studies in Linguistics and Philosophy
27. Dordrecht: Reidel.
Engdahl, Elisabet & Eva Ejerhed (red.) 1982: Readings on Unbounded Dependencies
in Scandinavian Languages. Umea/Stockholm: Almqvist & Wiksell.
Enger, Hans-Olav 1994: Du godeste! Et unntak fra Kurylowicz' fjerde lov? Norskrift
82.
Enger, Hans-Olav 1995: «Om du skal kjpra til byen i тага?» Moen m.fl. (red.) 1995.
Engh, Jan 1975: Ma og kan med objektiv lesning. Upublisert avhandling. Oslo.
Engh, Jan 1977a: Enkelte problemer vil bli forspkt oppstilt. Fretheim (red.) 1977c.
Engh, Jan 1977b: Talehandlingsteori og sprakbeskrivelse. Et oversyn. Norskrift 13.
Engh, Jan 1984: On the Development of the Complex Passive. Working Papers in
Scandinavian Syntax 10.
Engh, Jan 1993: Tre forelesninger om tempus og modalitet i norsk. Norskrift 80.
Engh, Jan 1994: Verb i passiv fulgt av perfektum partisipp. Bruk og historic. Oslo:
Novus.
Fabricius-Hansen, Cathrine 1994: Das ddnische und norwegische Tempussystem im
Vergleichmitdemdeutschen. Linguistische Arbeiten 308. Tubingen: Niemeyer.
Falk, Cecilia 1990: On Double Object Constructions. Working Papers in Scandina-
vian Syntax 46.
1198
Fiva, Toril 1987: Possessor Chains in Norwegian. Troms0-studier i sprakvitenskap
IX. Oslo: Novus.
Fjeld, Ruth V. 1995: Om semantisk klassifisering av adjektiv. Maal og Minne.
Fossestpl, Bemt, Kjell Ivar Vannebo, Kjell Venas & Finn-Erik Vinje (red.) 1984:
Festskrift til Einar Lundeby 3. oktober 1984. Oslo: Novus.
Fretheim, Thorstein 1974a: Exclusive and nonexclusive coordination. Working
Papers in Linguistics 6. Oslo: Universitetet i Oslo.
Fretheim, Thorstein 1974b: Pragmatic constraints on the use of a syntactic construc-
tion in Norwegian. Dahl (red.) 1974.
Fretheim, Thorstein 1976a: Er bokmalet tvekjpnnet eller trekjpnnet? Kronikk i Dag-
bladet. Opptrykt i Jahr & Lorentz (red.) 1985.
Fretheim, Thorstein 1976b: I tilfelle. Norskrift Yl.
Fretheim, Thorstein 1976c: Sp0rreordsp0rsmal uten sp0rreord. En studie i norsk tale-
malsyntaks. Norskrift 5.
Fretheim, Thorstein 1977a: En problematisk kausalkonstruksjon i norsk. Norskrift
17.
Fretheim, Thorstein 1977b: Syntaktisk analogi - noe mer enn en billig n0dl0sning? En
unders0kelse av konstruksjoner med det formelie subjekt det. Fretheim (red.)
1977c.
Fretheim, Thorstein (red.) 1977c: Sentrale problemer i norsk syntaks. Oslo: Univer-
sitetsforlaget.
Fretheim, Thorstein 1979a: Demperen ‘nesten’. Enpragmatisk studie. Maal og Minne.
Fretheim, Thorstein 1979b: On the status of imperative formation in Norwegian syn-
tax. Pettersson (red.) 1979.
Fretheim, Thorstein 1980: The Norwegian tag particle sd. An investigation of supra-
sentential syntactic regularities. Hovdhaugen (red.) 1980.
Fretheim, Thorstein 1981: ‘Ego’-dempere og ‘alter’-dempere. Maal og Minne.
Fretheim, Thorstein 1983a: Norwegian ja, jo, nei as tags. Jahr & Lorentz (red.)
1983.
Fretheim, Thorstein 1983b: Perfektum og det temporale ‘da’ og ‘na’. Norsk Lingvis-
tisk Tidsskrift 1.
Fretheim, Thorstein 1984: Norwegian EGEN (‘own’) - determiner or adjective?
Working Papers in Linguistics 2. Universitetet i Trondheim. Opptrykt i Jahr &
Lorentz (red.) 1985.
Fretheim, Thorstein 1985: «HJEMME» - et refleksivt adverb. NorskLingvistisk Tids-
skrift 3.
1199
Fretheim, Thorstein 1986: Resumptive tag questions in Norwegian. Dahl (red.) 1986.
Fretheim, Thorstein 1995: Why Norwegian Right-Dislocated Phrases are not After-
thoughts. Nordic Journal of Linguistics 18.
Fretheim, Thorstein & Per-Kristian Halvorsen 1975: Norwegian cliticization. Dahl-
stedt (red.) 1974.
Fretheim, Thorstein & Lars Hellan (red.) 1977: Papers from the Trondheim Syntax
Symposium 1977. Trondheim: Universitetet i Trondheim.
Fretheim, Thorstein & Lars Hellan (red.) 1982: Papers from the Sixth Scandinavian
Conference of Linguistics. Trondheim: Tapir.
Faarlund, Jan Terje 1974: Preposisjonsuttrykk innledet av «med» i modeme norsk.
Norwegian Journal of Linguistics 28.
Faarlund, Jan Terje 1976: Sentential Subject and Adjectival Predicate in Norwegian.
Norwegian Journal of Linguistics 30.
Faarlund, Jan Terje 1977a: Embedded Clause Reduction and Scandinavian Gender
Agreement. Journal of Linguistics 13.
Faarlund, Jan Terje 1977b: Transformational Syntax in Dialectology: Scandinavian
Word Order Varieties. Fretheim & Hellan (red.) 1977.
Faarlund, Jan Teije 1985: Imperative and Control. First Person Imperatives in Nor-
wegian. Nordic Journal of Linguistics 8.
Faarlund, Jan Terje 1988: Morfologi. Bbyingssystemet i nynorsk og bokmal. Oslo:
Samlaget. 2. utg. 1995.
Faarlund, Jan Terje 1992: Norsk syntaks ifunksjoneltperspektiv. 2. utg. Oslo: Univer-
sitetsforlaget.
Gallis, Arne 1982: Nye trekk i dagens norsk - sett og hprt i massemedia. Maal og
Minne.
Gallis, Arne 1984: Nye trekk i dagens norsk - sett og h0rt i massemedia II. Maal og
Minne.
Geest, W. de & Y. Putseys (red.) 1984: Sentential Complementation. Proceedings of
the International Conference held at UFSAL, Brussel, juni 1983. Dordrecht:
Foris.
Glismann, Otto 1978: On Factives and Semi-factives. Weinstock (red.) 1978.
Glismann, Otto 1986: Om tid og tempus. Nydanske Studier & Almen kommunika-
tionsteori 16/17.
Golden, Anne, Kirsti Mac Donald, Bjprg A. Michalsen & Else Ryen (red.) 1990: Hva
er vanskelig i grammatikken? Sentrale emner i norsk som andresprak. Oslo:
Universitetsforlaget.
1200
Gregersen, Kirsten (red.) 1978: Papers from the Fourth Scandinavian Conference of
Linguistics. Odense: Odense University Press.
Grundvig, Tone 1995: Ytringer som setningsform. Hovedoppgave, Universitetet i
Oslo.
Gundersen, Dag 1971: U-. Dahl m.fl. (red.) 1971.
Gundersen, Dag 1976: Hprselvem og matebuss. - Om sammensetning med verbal-
substantiv eller infinitiv som forledd. Sprdknytt 1976.
Gundersen, Dag 1984: Blir det laget nye ord pa norsk? Spraklig Samling 1984.
Gunnarson, Kjell-Ake 1988: Expressions of Distance, Prepositions and Theory of
Theta-Roles. Working Papers in Scandinavian Syntax 41.
Gunnarson, Kjell-Ake 1989: Expressions of Distance and Raising. Nordic Journal
of Linguistics 12.
Hammerich, L.L., Max Kjaer-Hansen & Peter Skautrup (red.) 1956: Festskrift til
Christen МфИег. Kpbenhavn: Borgen.
Hansen, Erik 1970: Saetningsskema og verbalskemaer. Nydanske Studier & Almen
kommunikationsteori 2.
Hansen, Erik 1971: Jensen er nede i postkassen med et brev. Konstruktioner med
consubjectum i modeme dansk. Danske Studier 66.
Hansen, Erik 1972: Modal interessens. Danske Studier 67.
Hansen, Erik 1974a: Bestemt og ubestemt saetning. Nydanske Studier & Almen kom-
munikationsteori 7.
Hansen, Erik 1974b: Imperativ. Mal og Made.
Hansen, Erik 1984: Overbestemt og ubestemt proprium. Fossestpl m.fl. (red.) 1984.
Hansen, Erik 1986: Imperativens fundamentfelt. Et ramateriale. Nydanske Studier &
Almen kommunikationsteori 16/17.
Hansen, Erik og Peter Harms Larsen 1970: To bidrag til beskrivelsen av «поп-realis»
i dansk. Nysvenska Studier 1.
Hanssen, Eskil 1968: Leddstillingsanalyse og verbalgrupper. Den hpgre Skolen. Opp-
trykt i Jahr & Lorentz (red.) 1985.
Hanssen, Eskil 1969: En studie over initialordenes struktur. Maal og Minne.
Hanssen, Eskil (red.) 1970: Studier i norsk sprdkstruktur. Oslo: Universitetsfor-
laget.
Hanssen, Eskil (red.) 1986: Artikler 1-4. Talemalsunderspkelsen i Oslo. Oslo: Uni-
versitetet i Oslo.
Hantson, Andre 1983: Does Norwegian have a FOR Complementizer? Nordic Jour-
nal of Linguistics 6.
1201
Haugen, Einar 1984: Sja dinna, sja na: Om en «besynderlig egenhed» i oppdalsmalets
demonstrativer. Fossestpl m.fl. (red.) 1984.
Haugen, Einar 1986: Negative Reinforcement. Some Thoughts on Saying «No» in
Scandinavian. Arkivfdr nordiskfilologi 101.
Heggelund, Kjell T. 1981: Setningsadverbial i norsk. Oslo: Novus.
Heggelund, Kjell T. 1985: Bruken av ord pa an-, be-, -else og -he(i)t i nynorsk. Ein
empirisk studie. Maal og Minne.
Hellan, Lars 1976: Some syntax and/or semantics of ((at least) Norwegian) com-
paratives. Karlsson (red.) 1976.
Hellan, Lars 1980: Toward an Integrated Theory of Noun Phrases. The Development
of a Grammatical Model Adequate for the Description of the Syntax and Se-
mantics of Noun Phrases in English and Norwegian. Doktoravhandling, Uni-
versitetet i Trondheim.
Hellan, Lars 1984: A GB-type Analysis of Complex Passives and Related Construc-
tions. Working Papers in Scandinavian Syntax 10.
Hellan, Lars 1986: The Headedness of NPs in Norwegian. Myusken & van Riemsdijk
(red.) 1986.
Hellan, Lars 1988a: Anaphora in Norwegian and the Theory of Grammar. Dordrecht:
Foris.
Hellan, Lars 1988b: Indirekte objektkonstruksjoner som grupper. Norsk Lingvistisk
Tidsskrift. 6.
Hellevik, Alf 1984: Om nad-avleiingar i norsk. Fossestpl m.fl. (red.) 1984.
Heltoft, Lars 1978: The Structure of Epistemic Modality in Danish. Weinstock (red.)
1978.
Herslund, Michael 1984: Particles, Prefixes, and Preposition Stranding. Herslund
m.fl. (red.) 1984.
Herslund, Michael 1986: On Double Object Constructions in Danish. Christensen &
Hellan (red.) 1986.
Herslund, Michael, Henning Nplke & Finn Sprensen (red.) 1984: Topics in Danish
syntax. Nydanske Studier &. Almen kommunikationsteori 14.
Hestvik, Arild 1986: Case Theory and Norwegian Impersonal Constructions: Sub-
ject-Object Alternations in Active and Passive Verbs. Nordic Journal of Lin-
guistics 9.
Hjelmslev, Louis 1956: Om numerus og genus. Hammerich m.fl. (red.) 1956.
Holmberg, Anders 1991: On the Scandinavian Double Object Construction. Sigurds-
son (red.) 1991.
1202
Holmberg, Anders (red.) 1992: Papers from the Workshop on the Scandinavian Noun
Phrase. Rapport 32, Institutionen fdr alman lingvistik. Umea.
Hovdhaugen, Even 1970: Tonelag og trykk ved avledninger med prefikset u- i bok-
mal. Hanssen (red.) 1970.
Hovdhaugen, Even (red.) 1980: The Nordic Languages and Modem Linguistics 4.
Oslo: Universitetsforlaget.
Hvenekilde, Anne & Kjell Ivar Vannebo 1986: Framtid i tekst. Norsk Lingvistisk
Tidsskrift 4.
Iversen, Ragnvald 1957a: Omprepositivtadverbattributti norsk. Iversen (red.) 1957d.
Iversen, Ragnvald 1957b (1924): Om sammensetning av substantiv med substantiv
i norsk. Iversen (red.) 1957d.
Iversen, Ragnvald 1957c: Noen syntaktiske notater. Iversen (red.) 1957d.
Iversen, Ragnvald (red.) 1957d: Med munn ogpenn. Forelesninger og studier. Trond-
heim: Norges laererhpgskole.
Jahr, Ernst Hakon & Ove Lorentz (red.) 1983: Prosodi/Prosody. Oslo: Novus.
Jahr, Ernst Hakon & Ove Lorentz (red.) 1985: Morfologi/Morphology. Oslo: Novus.
Jahr, Ernst Hakon & Ove Lorentz (red.) 1989: Syntaks/Syntax. Oslo: Novus.
Jakobsen, Alfred 1970: Avledninger pa -leik i nordisk, saerlig norsk. Maal og Minne.
Johannessen, Janne Bondi 1990: Automatisk morfologisk analyse og syntese. Tonivd-
modellen benyttet pd norsk substantivbbyning. Oslo-studier i sprakvitenskap
8. Oslo: Novus.
Johannessen, Janne Bondi 1993: Coordination. A minimalist approach. Doktorav-
handling, Universitetet i Oslo.
Johannisson, Ture m.fl. (red.) 1964: Nutidssvenska. Stockholm: Almqvist & Wiksell.
Johnsen, Lars G. 1988: A Note on Subcoordination.Working Papers in Linguistics
6. Trondheim: Universitetet i Trondheim.
Karlsson, Fred (red.) 1976: Papers from the Third Scandinavian Conference of Lin-
guistics. Abo: Finlands Akademi.
Karlsson, Fred (red.) 1983: Papers from the Seventh Scandinavian Conference of
Linguistics. Helsingfors: Helsingfors universitet.
Knudsen, Trygve 1949: Pronomener. Stensilert utg. Oslo: Universitetets studentkon-
tor.
Kristensen, Viggo 1994: Setningsskjema og leddrekkefplge i midtfeltet. Norskrift
82.
Kristensen, Viggo 1995: Noen distinktive trekk ved lokaliserende preposisjoner.
Norskrift 85.
1203
Komer, Rudolf 1964: Objektet. En studie i analytisk syntaks. Johannisson m.fl. (red.)
1964.
Landmark, Eivind 1970: Om bruk av IC-analyse til a beskrive orddannelse. Hanssen
(red.) 1970.
Landmark, Eivind 1986: Feltskjema og syntaktisk analyse. Norskrift 49.
Larsen, Peter Harms 1970: Om sammenhaengen mellem eksplikative ledsaetninger og
determinative relativsaetninger. Nydanske Studier & Almen kommunikations-
teori 1.
Larsen, Peter Harms 1971: Infinitiv og ledsaetning som subjekt i modeme dansk.
Nydanske Studier & Almen kommunikationsteori 3.
Lauridsen, Karen M. 1988: Overvejelser omkring princippeme for en syntaktisk-
semantisk kontrastiv analyse af modalverbeme i modeme engelsk og dansk.
Hermes.
Leira, Vigleik 1970: Det-setninger. Maal og Minne.
Leira, Vigleik 1975: Dublering av setningsledd. Maal og Minne.
Leira, Vigleik 1977: Litt om setningsknute, neksusknute og identifiseringsformelen
«det er . ..» Norskrift 17.
Leira, Vigleik 1987: Uttrekking - syntagmetypen «og det . ..». Maal og Minne.
Leira, Vigleik 1992a: Om setningsskjemaene. Maal og Minne.
Leira, Vigleik 1992b: Ordlaging og ordlagingselement i norsk. Oslo: Samlaget.
Leira, Vigleik 1994: Bpyingsformer som ledd i samansetjingar. Maal og Minne.
Leira, Vigleik (red.) 1982: Nyord i norsk 1945-1975. Norsk sprakrad. Oslo: Univer-
sitetsforlaget.
Lie, Svein 1972: Ha og vcere i perfektum i norsk. Hovedoppgave, Universitetet i
Oslo.
Lie, Svein 1977: Comparative Clauses in Norwegian. Fretheim & Hellan (red.) 1977.
Lie, Svein 1978a: Cleft wh-questions in Norwegian and their presuppositions.
Gregersen (red.) 1978.
Lie, Svein 1978b: Om inndeling av leddsetninger. Norskrift 19.
Lie, Svein 1978c: Mer om transitive verbalgrupper. Norskrift 19.
Lie, Svein 1982a: Combinatory coordination in Norwegian. Fretheim & Hellan (red.)
1982.
Lie, Svein 1982b: Discontinuous questions and subjacency in Norwegian. Engdahl
& Ejerhed (red.) 1982. Opptrykt i Jahr & Lorentz (red.) 1989.
Lie, Svein 1982c: Likt og ulikt om ditt og datt. Paratagmer med fast rekkefplge. Maal
og Minne.
1204
Lie, Svein 1982d: Om a stryke «at» og skifte betydning. Norskrift 37.
Lie, Svein 1984: Innf0ring i norsk syntaks. 4. utg. Oslo: Universitetsforlaget.
Lie, Svein 1986: Morfologi - noen tendenser i nyere forskning. Norsk Lingvistisk
Tidsskrift 4.
Lie, Svein 1989: Vcere som hjelpeverb i perfektum. Maal og Minne.
Lie, Svein 1992: Ka du trur? Maal og Minne.
Lie, Svein 1993: Modalverb i norsk. Spredte momenter til beskrivelse. Norskrift
78.
Lie, Svein 1996: Komparativens yttergrenser. Ottosson m.fl. (red.) 1996.
Lilius, Pirkko 1990: Meningsfragment eller losa fundament? Andersson & Sundman
(red.) 1990.
Lilius, Pirkko & Mirja Saari (red.) 1987: The Nordic Languages and Modern Lin-
guistics 6. Helsingfors: Helsingfors universitet.
Loman, Bengt 1958: Om relationen mellan ordfoljd och betydelse hos hjalpverb.
Arkivfdr nordisk filologi 73.
Loman, Bengt 1971: Om relationen mellan ordfoljd och betydelse hos framforstallda
attributiva bestamningar till substantiviska huvudord. Arkivfdr nordiskfilologi
86.
Lundbladh, Carl-Erik 1988: Adjektivets komparation i svenskan. Lund: Lunds uni-
versitet.
Lundeby, Einar 1965: Overbestemt substantiv i norsk og de andre nordiske sprak.
Oslo: Universitetsforlaget.
Lundeby, Einar 1981: Syntagmetypen «yngste spnnen», «svarte natta». Maal og
Minne.
Lundeby, Einar 1994: Norsk og nordisk. Festskrift pa 80-arsdagen 3. oktober 1994.
Redigert av Ernst Hakon Jahr og Geirr Wiggen. Oslo: Novus.
Lyons, John 1977: Semantics 1-2. Cambridge: Cambridge University Press.
Lpdrup, Helge 1982: De og dem i dialekten pa Oslo vestkant. Norskrift 37.
Lpdrup, Helge 1984: Sammenligninger av typen mer doven enn dum. Maal og Minne.
Lpdrup, Helge 1987: Adjektiver pa -bar og -lig i leksikalsk grammatikk. Norskrift
54.
Lpdrup, Helge 1988: Leksikalske regler og DET-konstruksjoner. Norsk Lingvistisk
Tidsskrift 6.
Lpdrup, Helge 1989a: A Note on Compounds and Subcategorization. Norsk Lingvis-
tisk Tidsskrift 7.
Lpdrup, Helge 1989b: Indirekte objekter i LFG. Norskrift 60.
1205
L0drup,Helge 1989c:Norskehypotagmer. EnLFG-beskrivelseav ikke-verbale hypo-
tagmer. Oslo-studier i sprakvitenskap 4. Oslo: Novus.
Lpdrup, Helge 1990: VP-topicalization and the Verb gjbre in Norwegian. Working
Papers in Scandinavian Syntax.
Mac Donald, Kirsti 1983: Uttrykk for framtid i norsk. Norskrift 39.
Mac Donald, Kirsti 1986: Nar man mangier fprstehandskjennskap ... En studie i
modalitet. NO A - norsk som andre sprak 3.
Maling, Joan 1987: Existential Sentences in Swedish and Icelandic: Reference to
Thematic Roles. Working Papers in Scandinavian Syntax 28.
Malmgren, Sven-Goran 1990: Adjektiviskafunktioner i svenskan. Nordistica Gotho-
burgensia 13. Acta Universitatis Gothoburgensis. Goteborg.
Michalsen, Bjprg A. 1993: Substantivet. Om bruk av artikler pa norsk. En semantisk
innfallsvinkel. NO A - norsk som andresprak 16.
Midtgard, Tone 1995: Yes/no interrogatives as wh-questions: The syntax and into-
natian of a Norwegian grammatical construction. Moen m.fl. (red.) 1995.
Moen, Inger, Hanne Gram Simonsen & Helge Lpdrup (red.) 1995: Papers from the
XVth Scandinavian Conference of Linguistics. Oslo: Universitetet i Oslo.
Myre, Annette M. 1994: Semantic Aspects of Coordination. Allwood m.fl. (red.)
1994.
Myusken, P. & H. van Riemsdijk (red.) 1986: Features and projections. Dordrecht:
Foris.
Mprck, Endre 1982: Identitetsmarkerende relativsetninger. Norskrift 37.
Mprck, Endre 1983: Sammenlikningssetninger og sammenlikningsledd. Skrifter
1983:1, Agder distriktshpgskole, Norskseksjonen. Kristiansand.
Nes, Oddvar 1983: Om nokre ajfiks i nynorsk - mest om -heit. Bergen: Universitetet
i Bergen.
Nikula, Kristina 1985: Skyltsprak - ndgra iakttagelser. Skrifter utgivna av Institu-
tionen for filologi II vid Tammerfors universitet, nordisk filologi 11. Tammer-
fors: Tammerfors universitet.
Nilsen, Hermod Т.Н. 1991: Aksjonsart og aspekt ved finitte former av vcere og bli.
Norskrift 70.
Nordgard, Torbjpm 1984: Om hv-dependenser i Bodp-dialekten. Working Papers in
Linguistics 2. Trondheim: Universitetet i Trondheim.
Nordgard, Torbjpm & Tor Anders Afarli 1990: Generativ syntaks. Ei innffiring via
norsk. Oslo: Novus.
Naes, Olav 1972. Norsk grammatikk. 3. utg. Oslo: Fabritius.
1206
Oirsouw, Robert R. van 1987: The syntax of coordination. London: Croom Helm.
Ottosson, Kjartan G., Ruth V. Fjeld & Arne Torp (red.) 1996: The Nordic Languages
and Modem Linguistics 9. Oslo: Novus.
Papazian, Eric 1981: Per strpk til eksamen, hvilket ikke forbauset noen. Om «rela-
tivsetninger med en setning som korrelat». Norskrift 31.
Papazian, Eric 1983: Mer om de ogdem som ikke-subjekt i normalisert Oslo-mal.
Norskrift 39.
Pettersson, Thore (red.) 1979: Papers from the Fifth Scandinavian Conference of
Linguistics. Part 1: Section Papers. Stockholm: Almqvist & Wiksell.
Platzack, Christer 1979: The Semantic Interpretation of Aspect and Aktionsarten. A
Study of Internal Time Reference in Swedish. Dordrecht: Foris.
Platzack, Christer 1983: Existential sentences in English, German, Icelandic, and
Swedish. Karlsson (red.) 1983.
Platzack, Christer 1986: Huvudsatsordfoljd och bisatsordfoljd? Teleman (red.) 1986.
Rommetveit, Magne 1979: Predikativet. Norskrift 24.
Ryen, Else 1990a: Fa. - en liten studie av et mangesidig hjelpeverb. NOA - norsk
som andresprak 12.
Ryen, Else 1990b: Hvordan og hvorfor brukes passiv. Golden m.fl. (red.) 1990.
Rpnhovd, Jarle 1993: Norsk morfologi. Oslo: Ad Notam Gyldendal.
Sadalska, Genowefa 1993: Tidskategorin i svenskan. Krakow: Naktadem Uniwer-
sytetu Jagielloiiskiego.
Salomonsen, Linda (under arbeid): En semantisk analyse av fire norske modalverb.
Hovedoppgave, Universitetet i Oslo.
Sandpy, Helge 1986: «Han er at og kjem seg». Om ein vestnordisk aspektkonstruk-
sjon. Bergen: Nordisk institutt.
Sigurdsson, Halldor Armann (red.) 1991: Papers from the Twelfth Scandinavian Con-
ference of Linguistics. Reykjavik: Islands universitet.
Skommer, Grzegorz 1993: Morphological intensifiers of meaning in Norwegian.
Norsk Lingvistisk Tidsskrift 11.
Sletsjpe, Leif 1959: Litt om uttrykkstypen «Dette var deilig kaffe, fru Hansen». Maal
og Minne.
Solberg, Torgerd Kristin 1991: Modalpartikler i norsk. Norskrift 69.
Sundman, Marketta 1980: Existentialkonstruktionen i svenskan. Abo: Abo Akademi
57.
Sundman, Marketta 1987: Subjektval och diates i svenskan. Abo: Abo Akademis
forlag.
1207
Sveen, Andreas 1990: Transitivitetsvekslinger i norsk. Pseudointransitiver og erga-
tiver. Magisteravhandling, Universitet i Oslo.
Soderbergh, Ragnhild 1967: Svensk ordbildning. Skrifter utgivna av Namnden for
svensk sprakvard 34. Stockholm: Svenska Bokforlaget/Norstedts.
Soderbergh, Ragnhild 1968: Bestamningar till substantiv. Dahlstedt & Widmark (red.)
1968.
Sprland, Kjartan 1982: Infinitivens syntaks. Hovedoppgave, Universitet i Bergen.
Saari, Mirja 1983: Avgransningen av interjektionsmakrosyntagmer. Andersson m.fl.
(red.) 1983.
Taraldsen, KnutTarald 1978: The Scope of WH-Movement in Norwegian. Linguis-
tic Inquiry 9. Opptrykt i Jahr & Lorentz (red.) 1989 (en lengre versjon fins i
Fretheim & Hellan (red.) 1977).
Taraldsen, Knut Tar aid 1982: Extraction from relative clauses in Norwegian. Engdahl
& Ejerhed (red.) 1982.
Taraldsen, Knut Tarald 1985: Ka du trur? Bull & Fjeldstad (red.) 1985.
Telemah, Ulf 1965: Svenskans genusmorfem. Arkiv for nordisk filologi 80.
Teleman, Ulf 1969a: On Gender in a Generative Grammar of Swedish. Studia Lin-
guistica.
Teleman, Ulf 1969b: Definita och indefinita attribut i nusvenskan. Lundastudier i
nordisk sprakvetenskap B:7. Lund.
Teleman, Ulf 1970: Om svenska ord. Lund: Gleerups.
Teleman, Ulf (red.) 1986: Grammatik pd villovagar. Stockholm: Esselte.
Teleman, Ulf u.a.: Tid och tempus. Stensil. Institutionen for nordiska sprak. Lund:
Lunds universitet.
Thorell, Olof 1981: Svensk ordbildningslara. Stockholm: Esselte.
Thorell, Olof 1991: Flytta (pa) stolen och ata (pa) en smorgas. Aniansson (red.)
1991.
Torp, Arne 1975: Ei lita utgreiing om verbalvalens. Norskrift 4.
Torp, Arne 1989: Der sogenannte «Garpegenitiv» - Ursprung, Alter und Verbreitung
im heutigen Norwegisch. Elmevik & Schondorf (red.) 1989.
Ulvestad, Bjame 1985 (1955): The Norwegian masculines with the suffix -ert. Jahr
& Lorentz (red.) 1985.
Vagle, Wenche, Margareth Sandvik & Jan Svennevig 1993: Tekst og kontekst. En
innffiring i tekstlingvistikk og pragmatikk. Oslo: LNU/Cappelen.
Vannebo, Kjell Ivar 1969: Aksjonsart i norsk. Ein syntaktisk funksjonsanalyse. Oslo:
Universitetsforlaget.
1208
Vannebo, Kjell Ivar 1970: Om genusmorfemeri norsk bokmal. Maal og Minne. Opp-
trykt i Jahr & Lorentz (red.) 1985.
Vannebo, Kjell Ivar 1972a: Ein sterk ein prylert. Maal og Minne.
Vannebo, Kjell Ivar 1972b: Gjenstandshelhetenes oppbygning i norsk. Maal og
Minne.
Vannebo, Kjell Ivar 1978: Tellelige og massebetegnende substantiver. Norskrift 20.
Vannebo, Kjell Ivar 1979: Tempus og tidsreferanse. Tidsdeiksis i norsk. Oslo: Novus.
Vannebo, Kjell Ivar 1989: Rekonstruerende perfektum. NorskLingvistisk Tidsskrift'l.
Venas, Kjell 1971: Om posisjonen for neksusadverbialet IKKJE i syntagme med
hovudsetningsstruktur. Maal og Minne.
Venas, Kjell 1978: Samansette setningar med «det». Maal og Minne.
Venas, Kjell 1980: Some Remarks on the Syntactic Construction «Attributive Expan-
sion» in Norwegian. Nordic Journal of Linguistics 3.
Venas, Kjell 1984: Nynorsk nokon and the Specificity Concept. Arkiv for nordisk
filologi 99. Opptrykt i Jahr & Lorentz (red.) 1985.
Venas, Kjell 1991: Status for ubundne relativsetningar. Norsk LingvistiskTidsskrift 9.
Vikner, Sten 1985: Reichenbach revisited: one, two or three temporal relations? Acta
Linguistica Hafniensia.
Vikner, Sten 1989: Object Shift and Double Objects in Danish. Working Papers in
Scandinavian Syntax 44.
Vikpr, Lars S. 1990: I staden for -heit. Ein studie i syntaktisk purisme. Maal og
Minne.
Vinje, Finn-Erik 1970: Kompendium i grammatisk analyse. Oslo: Universitetsfor-
laget. 7. utg. 1979.
Vinje, Finn-Erik 1973a: Ord om ord. Innledning til en norsk ordlagingslcere. I. Trond-
heim: Tapir.
Vinje, Finn-Erik 1973b: Verbalsubstantiv avledet med -else, -ing og nullsuffiks i
modeme norsk, isaer bokmal. Trondheim: Universitetet i Trondheim.
Vinje, Finn-Erik 1975: Verbalsyntaks. En oversikt. Trondheim: Tapir.
Vinje, Finn-Erik 1976: Modeme norsk. Oslo: Universitetsforlaget.
Vinje, Finn-Erik 1987: Modeme norsk. Rad og reglerforpraktisk sprakbruk. 4. rev.
utg. Oslo: Universitetsforlaget.
Vonen, Amfinn M. 1986: Semantisk analyse av egennavn - noen sentrale problem-
stillinger. Norskrift 51.
Weinstock, John Martin (red.) 1978: The Nordic Languages and Modem Linguistics
3. Austin: University of Texas.
1209
Wellander, Erik 1964: Aktionsart och aspekt. Nysvenska Studier 44.
Western, August 1927: Om verbets aksjonsarter i norsk. Festskrift til Hjalmar Falk
30. desember 1927. Oslo: Aschehoug.
Widmark, Gun 1967: Den inkongruenta neutrala predikatsfyllnaden och dess plats i
svenskans genussystem. Nysvenska Studier 46.
Wiggen, Geirr 1975: Utelatelse av setningsledd. Norskrift 3. Opptrykti Hanssen (red.)
1986.
Afarli, Tor Anders 1985: Norwegian Verb Particle Constructions as Causative Con-
structions. Nordic Journal of Linguistics 8.
Afarli, Tor Anders 1986: Some syntactic structures in a dialect of Norwegian. Working
Papers in Linguistics 3. Trondheim: Universitetet i Trondheim.
Afarli, Tor Anders 1987: Lexical Structure and Norwegian Passive and Ergative
Constructions. Working Papers in Scandinavian Syntax 29.
Afarli, Tor Anders 1992: The Syntax of Norwegian Passive Constructions. Amster-
dam: John Benjamins.
Akermalm, Ake 1967: Den artikellosa konstruktionen i sportens sprak. Nysvenska
Studier ДЛ.
Aass, Kristin 1979: Refleksivitet i modeme norsk. Om bruken av seg og sin. Hoved-
oppgave, Universitetet i Oslo.
Register
absolutt komparativ 362
absolutt superlativ 365
abstrakter 138 144-145
additiv setningskopling 1121
adjektiv 20 22 27 78-80 113-120 124-126
345-410764-773
- betydning 346-350
- bpyning 350-392
- dannelse 113-120 124-126
- syntaks 392-410
adjektivfrase 34 274-277 345^410 735-736
750-753757-760 802-803 810-811 1032
1110
adledd 31 45 233 240-274 280-281 392
394-402 404-407 449-453 660-661 1032
- beskrivere 234 249-254 266-268
- bestemmere 234 243-249 261-266
adverb 20 24 29 87-88 120 449 451 803-806
809-810
- fokuserende 337 915-920
- grads- 806
- mates- 805
- tids- 804-805
adverbial 43^44 45 391 773-827 874-876
879 887-890 895-897 901-903 1179-1186
- bundne 43 773-788 875
- frie 34 44 773-776 789-808 875 887-890
- settlings- 39 44 773-776 808-827 874
887-890 914
adverbial leddsetning 976 1033-1047
1064-1071 1102-1103
adversativ konjunksjon 1137-1139
affiks 16 53 90-122
-prefiks 16 53 91-97
- suffiks 16 53 97-122
affisert objekt 718
agens 47 687 796-798
akkusativ 19 316 318-322
akronym 132
aksjonsart 637-644
- durativ 638
- dynamisk (ikke-statisk) 638
- ikke-durativ 638
- ikke-iterativ 640
- ikke-telisk 639
- iterativ 640
- statisk (ikke-dynamisk) 638
- telisk 639
aktiv 20
aktivitetsverb 466 641
aldri 810 814 819 887
all 23 219-220 338 921
allmenn ubunden implikativsetning 1052
alltid 887
altemativt spprsmal 934
anafor 1155-1172
anaforisk bestemthet 50 283
anaforisk binding 1152-1186
anaforisk referanse 323
anaforisk uttrykk 459
analytisk tempusform, se sammensatt
tempusform
annen\annan 23 209 213-215 372 375 1072
anten 1035 1046
REGISTER 1211
anten - eller 1116 1132-1135
antesedent 315 323-337 340 1152
antonym 348
appellativ 22 137-140
apposisjon 270 338 913 1011-1014
-fast 913
- 10s 913
apposisjonskonstruksjon 879
artikkel
- bestemt 150 173 193
- ubestemt 150 217
artsmotsetning 350
A-setning, se skjema A
aspekt 532-535 644-660
- egressivt 533 646 657-658
- habituelt 534 646 654-655
- imperfektivt 644
- ingressivt 533 646 655-657
- iterativt 647 658
- kontinuativt 532 646 653-654
- kursivt 533 646 647-651
- "naer ved" 646 651-652
- perfektivt 644
- resultativt 647 658-660
asyndese 1112
at 404 696 914 976 982-989
att 414 418
attraksjon 526
attributiv sperring 250-252
av 405 413 428 437 440 443 444 447 795
796-798
av di 1035 1036-1038
avledning 16 53 54-60 90-122
avledningsbase 53 90-91
avledningselement 16
avledningsprefiks 53 91-97
avledningssuffiks 53 97-122
bahuvrihisammensetning, se possessiv
sammensetning
bak 413 418 423
bare 337-338 821-822 915 919 920 954
1035 1045
begge 219 338 921
begynne 533
benefaktiv 439 794
berre 337-338 821-822 915 919 920 954
1035 1045
bestemt artikkel 19 150 173 193
bestemthetsbpyning 19 137 160 173-181
193-200
bestemthetskategori 282-313
bestemthetssuffiks, se bestemt artikkel
bestemt substantiv 300-313
betingelsessetning 866 867 1034 1042-1047
binde-element 68-74
- binde-e 62 69 73-74
-binde-s 62 69 70-73
bindestrek 89-90 133
binding 1152-1186
- anaforisk 1152-1186
-av adverbial 1179-1186
- av anaforer 1155-1172
- av demonstrativ 1178
- av personlige pronomen 1177
- av svarord 1186
-deiktisk 1152 1172 1173 1177-1179
1183 1185
bindingsdomene 819 821 1155-1186
-infinitivskonstruksjon 1156 1162
-setning 1155 1161
-smasetning 1156 1163-1165
-substantivfrase 1157 1165-1167
bisetning, se leddsetning
blant 413 418
bli 471 523-525 531 532 536 635 734
h/i-passiv 523
bort 414 460 462 1183
borte 414 418 424 1183
bruke 534
1212 REGISTER
B-setning, se skjema В
bundne adverbial 43 773-788 875
burde 526 612-616
bydesetning 863 925 927 928 953-957
byrje 533
bpyning 16 18-20 57-58
bpyningsendelse 16 18
bpyningskategori 18-20
bpyningsklasser verb 479^481
bade -oglll6 1125-1127
bae 219 338 921
constructio ad sensum 327 329
da 26 804 824 825 1035 1039 1068 1183
dativ 323
De 326
de (2. person) 318 323
de (3. person) 316 317 318 320-322 329-330
339
definitt substantivfrase 282-290
dei 316 317 329-330 339
deiktisk bestemthet 284
deiktisk binding 1152 1172 1173 1177-1179
1183 1185
deiktisk kategori 544
deiktisk referanse 57 323
deiktisk senter 544
deiktisk tidsrelasjon 551
deiktisk uttrykk 978
deira 205
demonstrativ 23 29 202 208-216
den 22 23 210-211 316 317 326-330 339
1178
denne 23 210-211 1178
dens 204
deontisk modalitet 527 580-583
der 26 211 339 414418 425 460 462 681-683
687 827 832 980 1064 1065 1179
der (subjunksjon) 1056
dere 22 317 323-324
deres 204
derfor 26 1186
dersom 1035 1044—1045
dess 1072 1087-1088
desslike 209
desto 1088
det 22 316 317 326-337 339 340 678-680
687 827 832 845-847 1015 1025 1088
determinativ 20 23 28 202-233 321-322
736
- demonstrativ 23 29 202 208-216
- forsterker 29
- kvantor 23 29 202 216-227
- possessiv 23 28 202 203-208 263-266
determinativ sammensetning 62-66
dets 204
dette 331
di 1072 1087-1088
diatese 20
difor 26 1186
diminutiv betydning 113
din 23 203 205
direkte framstilling 572 944 977-982
direkte objekt 43 693-721 841
- formelt 708-709
- nominal leddtype 694-696
- preposisjonsobjekt 697-708
direkte spprresetning 863 924 927 928 929
932-953
direktive adverbial 777
disjunktiv konjunksjon 1129-1137
diskursunivers 50
distal 414
distributiv koordinering 1123-1125
distributivt possessiv 207-208
dit 26 414 425 460 462 980 1064 1066
1179
dobbel bestemthet 296
domene, se bindingsdomene
REGISTER 1213
dramatisk presens 556-558
du 317 323-325
durativ aksjonsart 638
dvandvasammensetning, se kopulativ
sammensetning
dykkar 205
dynamisk aksjonsart 638
dynamisk modalitet 581 617 626
da 26 804 1035 1039 1068 1183
effisert objekt 718
eg 317 323 324
egen\eigen 23 202 227 228 1154 1168-1172
egennavn, se proprium
egressivt aspekt 533 646 657-658
ein 23 217 224-226 290 344
einannan 22 341 1154 1159
einkvan 220 223-224
einkvar 219 220
ekko-ord 53
ekkospprsmal 870 946-948
eksklusiv disjunksjon 1131
eksplikativ leddsetning 975-1047
- adverbial 1033-1047
- nominal 976-1033
ekstraposisjon 331 332 904-914 1014
ekte konjugerende konjunksjon 1129
eller 25 1115 1116 1130-1132
ellers\elles 805 1186
emotiv funksjon 963 967
empati 823
en 23 217 224-226 290 344
enda 1035 1041
endelse, se bpyningsendelse
endrings-Zovergangsverb 466 641
enhver 219 220
enkel tempusform 540
enn 319 404 413 1047 1071 1075 1077
enten 1035 1046
enten - eller 1116 1132-1135
episk preteritum 556
epistemisk adjektiv 347 351
epistemisk modalitet 527 580-583
ergative verb 668-669
etter 413 424 430 433 1069 1070
etter di 1035 1038
etterhengsspprsmal 686 931
etterledd 61-90
ettersom 1035 1038
fast apposisjon 272 913
fast predikativ 733-755
fast preposisjonsuttrykk 739
fast sammensetning 83
felleskjpnn, se genus commune
fellesledd 975 1048
fellesnavn, se appellativ
femininum 19 149-159
finitt verbform 22 467-469 552-577
fjem-lokativ 536-537
flytende kvantor 920-922
fokus 821-823
fokuserende adverb 337 915-920
fokusering 942-943 1088-1093
fokuseringsspprsmal 934
fonem 12
fonologi 12
for 25 413 418 434 439 444 446 793 794
795 992 1116 1139-1140
foran 413 418 423
for at 1035 1041
forbi 413 428
forbinderfelt 40 914-915
fordi 868 1035 1036-1038
fordobling 53
forfeit 40 320 322 858 871-879
-10st 904-908
forkorting 53 129-135
forledd 61-90
forleddstilknytning 77
1214 REGISTER
form 11
formelt objekt 708-709 1025
formelt subjekt 678-680 827 832-833
845-847 988 999 1004 1015 1088
forrige 215 1178
for - sidenfor - sidan 416 430 432
fortellende hovedsetning 862 924 927 928
929-931
fortsette 533
fra 413 415 427 433 443 459 779 1069
1070
fra - av 416 430 433
fram 414 435 460 462
framme 414 418 424
frase 31-39
fra — tilbake 416 433
frem 414 435 460 462
fremmedord 18
frie adverbial 34 44 773-776 789-808 875
887-890
fritt predikativ 733 756-762
fra 413 415 427 433 443 459 779 1069
1070
fra - av 416 430 433
fra - tilbake 416 433
fuge-element, se binde-element
funksjon 11
futurum 541
- se ogsa presens futurum/presens
perfektum futurum
futurum infinitiv 577-579
futurumsystem 541
fplgesetning 1034 1039 1040
frr 320 413 430 432 460 1069 1070
1071
f0re 413 418 423
fpremalssetning 1034 1040-1041
frrre 215 1178
fa 473 517 528 623-627 847-850
/a-passiv 848
garpegenitiv 259
generisk referanse 51 292-293 325
genitiv 316
genitivs-s 254-260
genus 19 149-159 316 326-332
genus commune 19 151
genus dividuum 158
genus individuum 158
gjennom 413 428 434 463
gjere 333-337 516 775
gjpre 333-337 516 775
gradbpyning 20 350-365
- betydning 360-365
- med endelse 351 351-356
- med mer\meir og mest 351 356-359
gradsadverb 806
gradsmotsetning 348
grammatisk ord 27
grunnord, se avledningsbase
gruppegenitiv 256
ha 471 473 520-523 531 637
habituelt aspekt 534 646 654-655
halde fram 533
han 22 317 326-331
hankjpnn, se maskulinum
hans 204 205
heim 414 460 462 1181-1183
heime 414 418 422 1181-1183
helsetning, se hovedsetning
hen 414
hennar 205 317
henne (preposisjon) 414 418
hennes 204
hensiktssetning 1034 1040-1041
her 26 211 414 418 425 460 462 681 832
980 1064 1179
Ain 210 211-212 1178
hinannen 22 341
hit 26 414 425 460 462 980 1064 1066 1179
REGISTER 1215
hjelpeverb 22 34 516-517 520-530
-modale 516
- passivdannende 516
-temporale 516
hjem 414 460 462
hjemme 414 418 422
ho 317 326—331
hokjpnn, se femininum
holde fram 533
hos 413 418 422 441
hovedsetning 41 862-864 923-972
1112-1113
- bydende 863 925 927 928 953-957
- fortellende 862 924 927 928 929-931
- spprrende 863 924 927 928 929 932-953
- utropssetning 864 868 925 951
- pnskesetning 863 925
hovedverb 34 516-517
hun 317 322 326-331
hunkjpnn, se femininum
hva 22 26 342-343 930 932 937 939 989
1058
hva for 939
hvem 22 26 342-343 932 937 939 989 1056
1058
hvems 993
hvem sin 993
hver 23 207-208 219 220
hverandre 22 341 1154 1159
hver sin 207 1154
hvilken 26 215-216 932 938 989 1054 1056
1058
hvilket 937
hvis 993 1035 1044-1045 1057
hvor 27 932 937 950 989 1057 1064
1065
hvordan 27 932 937 989
hvorfor 27 932 937 989
hvorledes 27 932 937 989
hpyredislokering 908
i 413 415 418 419-421 430-432 434 442
444 792 793
i alle fall ЗЗП
iblant 415
ifall 1035 1045
ifralifra 415
igjennom 415 428 434 463
ikke\ikkje 586 810 814 819-821 874 953
ikke-durativ aksjonsart 638
ikke-dynamisk aksjonsart, se statisk
aksjonsart
ikke-iterativ aksjonsart 640
ikke-nominalt subjekt 681-683
ikke-restriktiv 281 1050-1052
ikke-restriktiv relativsetning 1050-1052
ikke santtikkje sant 930
ikke-spesifikk referanse 321-322 328 330
331 344
ikke-statisk aksjonsart, se dynamisk
aksjonsart
ikke-telisk aksjonsart 639
ikring 415 428
imellom 415 463
imitativ funksjon 967 971
imot 415
imperativ 20 468 477-478 580 587-590
683
imperativsammensetning 67
imperativsetning, se bydesetning
imperfektivt aspekt 644
implikativ leddsetning 975 1047-1095
-adverbial 1064—1071
-relativsetning 321-322 339-340 1050
1054-1063
- sammenlikningssetning 10501071-1088
- ubunden 1052-1054
indefinitt substantivfrase 282 290-292
indikativ 20 580
indirekte framstilling 572 944 978-982
indirekte objekt 43 45 721-732 843
1216 REGISTER
indirekte sp0rresetning 865 989-994
indirekte talehandling 928
indre objekt 665 718
infinitiv 468 470-471 475-477
infinitivskonstruksjon 41 332 457 684 696
742 975 976 994-1006 1096 1097 1098
1156 1162
infinitivsrelativ 1062-1063
infinitivsstamme 474-478 479
infinitt verbform 22 467-468 577-579
informasjonsstruktur 855
ingen 23 226-227 883-886
ingenting 883-886
ingressivt aspekt 533 646 655-657
initialord 53 129 131-134
inkjekjpnn, se npytrum
inklusiv disjunksjon 1131
inkoativ verbbetydning 512
inkolentnavn 104 105
inn 411 413 428 462
inne 414 418 423-424
innenMnnan 413 414 418 421 432 1069
1070
innlederord 975
innrpmmelsessetning 1034 1041 1042
inntil 1069
instrumentalis 436
intensjonal referanse 330 333
interjeksjon 20 25 30 967-972 1110
interrogate pronomen 28 315 342-343
intetkjpnn, se npytrum
intransitive verb 663-666
irrealis 1034
iterativ aksjonsart 640
iterativt aspekt 647 658
iterering 640
i tilfelle 1035 1045
ja 26 968 1186
jamvel 337
ja-nez-spprsmal, se setningsspprsmal
jau 26 968 1186
jeg 317 323 324
jo 26 824 826 968 1072 1087-1088 1186
kan hende 869
kanskje 814 869
kasus 19 316 318-323
- akkusativ 19 316 318-322
- dativ 323
- genitiv 316
-nominativ 19 316 318-322
kausal konjunksjon 1139-1141
kausativ 849 1029
kausative verb 666-669
kjeme 31 45 233
kjpnn, se genus
klammerform 135
klitisk form 322
klpyvd infinitiv 475 476
klpyvd spprreledd 949-951
kollektiv koordinering 1123-1125
komitativ 438-439 795-796
komme til a 535 543
komparativ 20 350 351-356 360 361-363
401-402 1085-1086
kompleks passiv 850-853
kondisjonalis 541
- se ogsa preteritum futurum/preteritum
perfektum futurum
kongruensbpyning 19 125 366-392 518-520
' 762-773
konjugasjon 480
konjunksjon 20 25 29 407 408 1116-1141
- adversativ 1137-1139
- disjunktiv 1129-1137
- ekte konjugerende 1117-1129
- kausal 7739-7747
konjunkt 11071109-1116
konjunktiv 468 580
REGISTER 1217
konkreter 138
kontinuativt aspekt 532 646 653-654
kontra 413
kontroll 998-1006
kontrollpr 387-392
konversjon 53 90 123-127
koordinering 319 322 407-410 683 715
1107-1151
kopulativ sammensetning 67-68
kopulaverb 39 734-743
kor 27 932 937 989 1064
kordan 932 937
korfor 932 937 989
korkje - eller 1116 1135-1137
korleis 27 932 937 989
korrelat 1048
korrelatl0s relativsetning, se ubunden
relativsetning
kortord 53 129-131
kring 413 428 432
kunne 471 526 591-598 952
kursivt aspekt 533 646 647-651
kva 22 26 342-343 930 932 937 938 939
989 1058
kva for 937
kvantor 23 29 202 216-227 920-922
kvar 23 27 207-208 219 220 932 937 950
989 1064
kvarandre 22 341 1154 1159
kvar sin 207 1154
kven 22 26 342-343 932 937 939 989 1058
kven sin 993
kvifor 27 932 937 989
langs 413 428
leddsetning 41 332 457 696 742 800-802
813 864-866 973-1106 1113
- adjektivisk, se implikativ
- adverbial 976 1033-10471064-1071
1102-1103
- eksplikativ 975-1047
- implikativ 975 1047-1095
- nominal 976-1033
leddspprsmal 863 870 924 932 936-943
leddstilling 855-922
leksem 14
leksikalisering 55-57
leksikalsk ord 21
ligge 534
like 363 397 398 1072
lokative adverbial 777
lukkede ordklasser 21
lyte 526 621-623
10s apposisjon 272 913
10s sammensetning 83
10st forfeit 904-908
lanord 18 158-159
malefaktiv 439 794
man 22 344
maskulinum 19 149-159
masseord 145-146 156
me 318 323-326 980
med 413 418 422 436-437 438-139 442
446 448-449 458 781 793 794 795-796
1067
medan 1067
med mindre 1035 1046
mellom 413 418 424
men 25 1116 1137-1139
mengdeuttrykk 236-240
- primaert kvantifiserende 238-239
- sekundaert kvantifiserende 238-240
mens 1067
mer\meir 345 351 356-359
mest 345 351 356-359
midtfelt 24 40 858 880-892
midtfeltsadverbial 887-890
min 23 203 205
modale hjelpeverb 516
1218 REGISTER
- se ogsa modalverb
modalitet 579-637 824-827
- deontisk 527 580-583
-dynamisk 581 617 626
- epistemisk 527 580-583
modaloperator 583-585
- mulighet 583-585
- n0dvendighet 583-585
- sannsynlighet 585
modalpartikkel 824
modalverb 526-530 585-587 591-627
- burde 526 612-616
—fa 623-627
- kunne 526 591-598 952
- lyte 526 621-623
- matte 526 598-603
- skulle 526 604-612 952
- ville 616-621
modus 20 543-544 579-637
mon 946
morfologi 12
mot 413 426
matesadverb 805
matesadverbial 788
matte 526 598-603
nakent substantiv 293-295
ned 413 428 462 463 464
nede 414 418
negasjon 585-586 712 717 819-821 883-886
nei 26 968 1186
nekting, se negasjon
neste 215 1178
nesten 826
nettopp 337
no 26 804 824 887 1183
noe 23 217 220-222 290 291 1061
nok 24 824 825
noko 23 217 220-222 1061
nokre 23 290
nomina actionis 99
nomina agentis 103 163
nominal leddsetning 976-1033
nominal leddtype 36 45 677-678 694-696
1011
nominativ 19 316 318-322
non-realis 1034
ncer 418 422
“naer ved”-aspekt 646 651-652
npytrum 19 149-159
nd 26 804 824 887 1183
nar 27 805 932 937 950 989 1035 1038
1066
objekt 42 45 1020-1026
- direkte 43 693-721 841
- formelt 1025
- indirekte 43 45 721-732 843
-potensielt 1025
objektlpfting 1029-1032 1154
objektsinfinitiv 335 975 976 1006-1011
1096 1156 1163
objektspredikativ 732 749-755 756-762
1156 1164
observatio tecta 981
og 25 410 439 790 994 1113 1115 1116
1118-1125
ogsa 24 337 822 916
om 413 418 426 428 430-432 947 976 989
990 1035 1042-1044
operator, se modaloperator
opp 413 428 462 463
oppe 414 418
optativ modalitet, se deontisk modalitet
or 413 428
oratio tecta 948-949 981
ord 12 13-30
- grammatisk 21
- leksikalsk 21
- pro- 21 23 25-27
REGISTER 1219
orddanning 53-135
ordenstall 27
ordklasser 20-30
- lukkede 21
- samlet oversikt 27-30
- apne 21
ordstilling, se leddstilling
ordstruktur 16-18
- se ogsa orddanning
over 413 418 421 423 428 433 434 459
463
overbestemt substantiv 296
oversetning 41 973
partitiv 440-442
parverb 666-668
passiv 20 523 590 683 720 755 837-853
passivdannende hjelpeverb 516
patiens 47 48 687
perfektivt aspekt 644
perfektum 541
- se ogsa presens perfektum
perfektum futurum infinitiv 577-579
perfektum infinitiv 577-579
perfektum partisipp 65-66 85-86 124-126
345 471-474 518-520
perfektum-partisippstamme 479
perfektumsystem 541
perifrastisk verbal 469 515
- se ogsa sammensatt verbal
personlig pronomen 315-340
personnavn 142
pla 534
pleie 534
pluskvamperfektum 541
- se ogsa preteritum perfektum
pluss 1116 1128-1129
positiv 20 350 351-356 360-361 394-401
possessiv 23 28 203-208 263-266 442
possessiv sammensetning 66
possessivt objekt 719
potensial modalitet, se epistemisk modalitet
potensielt objekt 1025
potensielt subjekt 828 833-837 1015-1020
1088
pragmatisk funksjon 963 967
predikasjon 7755
predikasjonsbase 732
predikat 39 45 465 673-674
predikativ 44 45 391 392 393 732-773 1005
- fast 733-755
- fritt 733 756-762
-objekts- 732 749-755 756-762 1156
1164
- subjekts- 319 732 733-748
prefiks 76 53 91-97
preposisjon 20 23 29 88 411-^64
- avledet 413-414
-betydning 417^149
- enkel 413-414
- form 412-417
- sammensatt 415-416
preposisjonsfrase 35 321 339 404 411^464
736-739 753-755 812 843 1110
preposisjonsobjekt 43 697-708 713
presens 20 468 478 540 562-564 567-568
569 570-572 627-628
presens futurum 540 549 569 570
presens infinitiv 577-579
presens partisipp 65 85 779 468 472
presens perfektum 520 540 547 565-567
568 631-632
presens perfektum futurum 548 568
presenssystem 541 554-556 562-572
presentering 680 827-837 1093-1095
presupposisjon 982
preterito-presentiske verb 480-481 49 Г 507
preteritum 20 468 540 556-561 564
628-631
preteritum futurum 540 549 559 561
1220 REGISTER
preteritum perfektum 520 540 548 558 561
633-635
preteritum perfektum futurum 540 549 560
preteritumsstamme 479
preteritumssystem 541 554-561
PRO 998-1005 1062-1063 1153 1156 1162
produktivitet 55
proksimal 414
pronomen 20 22 28 315-344
- interrogativt 28 315 342-343
- personlig 315-340
-refleksivt 28 315 340-341
-resiprokt 28 315 341
- resumptivt 1104
- ubestemt 28 315 344
pronomenfrase 33 337-340 695-696 741
1109
pro-ord 21 23 25—27 1154
proprium 22 27 68 69 89 123 137 140-143
147-148 338
pseudosammensetning 67
punktuell tid 545 546
pa 413 418 419-421 430-432 434 440 792
793
realis 1034
recipiens 47 687
reduplikasjon, se fordobling
referanse 13 49-52 688-691
- anaforisk 323
- deiktisk 51 323
- generisk 51 292-293 325
- ikke-spesifikk 321-322 328 330 331
344
- intensjonal 330 333
- spesifikk 51 321-322
- unik 50 688
referent 50
refleksiv 511 685 1160-1167
refleksivt pronomen 28 315 340-341 707
refleksiv verbbetydning 511
rekonstruerende perfektum 631
relativsetning 321-322 339-340 1050
1054-1063
- infinitivsrelativ 1062-1063
- med korrelat 1054-1057
- ubunden 1058-1061
rema 856
resiprokt pronomen 28 315 341 1159
resiprok verbbetydning 511
restriktiv 281 1050-1052
restriktiv relativsetning 1050-1052
resultativt aspekt 647 658-660 <
resumptivt pronomen 1104
retrogradering, se tilbakedanning
rot 16
rotord 16 53 59 60—61
rundt 413 418 428 432 434 463
samdanning 60
same 209 213 1047 1072 1083 1178
samme 209 213 1047 1072 1083 1178
sammenlikningskonstruksjon 906
sammenlikningsledd 319-320
sammenlikningssetning 868 10501071-1088
- gradsmarkerende 1079-1081
- identitetsmarkerende 1081-1085
- med dess (jo, di) 1088
- med enn 1085-1087
- med som 1079-1085
sammensatt tempusform 540
sammensatt verbal 465 469 515-530
sammensetning 16 53 54-56 59-90
- determinativ 62-66
- fast 83
- imperativ 67
- kopulativ 67-68
- 10s 83
- possessiv 66
- pseudo- 67
REGISTER 1221
sammensetningsfuge 62
samsvarsbpyning, se kongruensbpyning
samt 1116 1128
samtlige 219
se 531
seg 22 340-341 1154 1160-1167
selv 23 202 227 231-233 337-338 339 341
822 919 920 1154 1168-1170
semantikk 13
semantisk rolle 46-49 687
setning 39^45
setningsadverbial 39 44 773-776 808-827
874 887-890 914
setningsekvivalent 959
setningsemne 959
setningsfragment 923 958-972
setningskl0yving 680 1088-1095
setningsknute 1095-1106
setningsledd 42—45 45 673-827
setningsskjema 40 858-922
- skjema A 40 859-861 866-890 914
983 1098
- skjema В 40 861 866-871 890-892
983
setningsspprsmal 863 924 932-936
sidenlsidan 413 430 433 804 1035 1038
1069 1070 1071
sideordning, se koordinering
sin 23 203 205 256-260 950 1154 1160-1167
sitte 534
sj0l\sj0lv 23 202 227 231-233 337-338 339
341 822 919 920 1154 1168-1170
skjema A 40 859-861 866-890 914-915
983 1098
skjema В 40 861 866-871 890-892 983
skj0nt 868 914 1035 1041 1116
skulle 526 604-612 952
slik 26 209 212 1072 1081-1083 1185
slik at 1035 1040
slutte 533
sluttfelt 40 858 892-903
smasetning 1006 1156 1163
som 319 404 413 685 743 760 866
992 1054-1056 1064 1067 1071 1075
1079-1085 1089
somme 220 222-223
s-passiv 513 517
spesifikk referanse 51 321-322
spesifikk ubunden implikativsetning 1053
splittet adjektivfrase 274-277
splittet substantivfrase 277-279
sprakhandling, se talehandling
sppmeord 1056 1066
spprreordspprsmal, se leddspprsmal
spprrepartikkel 945
spprrepronomen, se interrogativt pronomen
spprresetning med spprreord, se leddspprsmal
spprresetning uten spprreord, se
setningsspprsmal
spprresetning
- direkte 863 924 927 928 929 932-953
- indirekte 865 989-994
stadadverbial 776-787 789-791 1179-1183
stadsetning 1050 1064-1066
stamme 17
statisk aksjonsart 638
stedsadverbial 776-787 789-791 1179-1183
stedsetning 1050 1064-1066
stedsnavn 142 157
sterk adjektivbpyning 366-385 386-392
sterke verb 479-481 486-491 500-507
stryking av koordinerte ledd 1141-1151
styring 38
sta 534
subjekt 39 42 45 674-693 841-847 880-881
1014-1020
- formelt 678-680 827 832-833 845-847
1015
- ikke-nominalt 681-683
- nominalt 677-678
1222 REGISTER
- potensielt 828 833-837 1015-1020
subjektlpfting 1026-1029 1154
subjektsinfinitiv 1007
subjektsorientert modalitet, se dynamisk
modalitet
subjektspredikativ 319 732 733-748
subjektutflytting 1101-1102
subjunksjon 20 25 29 88 1054 1067
1110
substantiv 20 21 27 68-78 97-113 296-313
762-764
- bestemt 300-313
-betydning 138-143
-b0yning 160-202
-genus 149-159
- ubestemt 298-300 303-313
- verbal- 63-64 97-104 124 127-129
substantivfrase 33137-313 338 403 454-456
694-695 740-741 753-755 798-800
1109
substantivisk, se nominal
suffiks 16 53 97-122
superlativ 20 350 351-356 360 363-365
402
suppletivbpyning 18 354
svak adjektivbpyning 366 385-392
svake verb 481-486 492-500
svarord 30 968-971 1186
s-verb 507-515 669-671
- infinitiv 508
- perfektum partisipp 509
- presens 509
- preteritum 509
syndese 1112
syntaks 12
syntaktiske "0yer" 1097-1101
syntetisk tempusform, se enkel tempusform
scerlig 337
sd 397-398 816-819 1035 1040 1072 1116
1140-1141 1185
sadan 26 1081-1083
sd fremt\sa framt 1035 1046
saledes\saleis 1185
sdnn 26 209 212 1081-1083 1185
sd sant 1046
sd vei - som 1116 1127
ta 535
talehandling 926-929
tallbpyning 19 137 143-149 160 161-173
182-193
tailord 339
tekstlingvistikk 12
teleskopord 134
telisk aksjonsart 639
tema 856
temporale hjelpeverb 516
tempus 20 481-579 586
tempusforskyvning 572-577
tempussystemet 542
terminativ referanse 547
terminativ tid 545
tidsadverb 804-805
tidsadverbial 787 791-793 1183-1185
tidsreferanse 50 466-553
tidssetning 1050 1066-1071
til 404 405 413 425 432 439 441
442 443 448 459 761 795 1069
1070
tilbake 460 462
tilbakedanning 53 81 127-129
tilbakekoplingssignal 963
tilstandsverb 467 641
tiltale 909
tonem 70 92 131-132
tore 528 529
transitive verb 663-666
trass 413 445
trass i 445
tro 945-946
REGISTER 1223
tross 413 445
tru 945-946
uansett 1047
ubestemt artikkel 150 217
ubestemt pronomen 28 315 344
ubestemt substantiv 298-300 303-313
ubunden implikativsetning 1052-1054
ubunden relativsetning 1058-1061
under 413 418 423 428 430-432
unik referanse 50 688
unna 413 428
unntatt 320
upersonlig passiv 680 845-847
ut 413 428 434 462 463 464 '
utan 320 413 414 438 458
utbryting, se fokusering
ute 414 418 423-424
uten 320 413 414 438 458
utfylling 31 45 403-404 412 454-464
utropssetning 864 868 925 951
valens 661
ved 413 418 422 432 442 444
vedgaingssetning 1034 1041 1042
vekk 414 462
vekke 414 418
vel 824 825 930
venstredislokering, se 10st forfeit
verb 20 22 27 80-87 120-122 126-127
465-672
-bpyning 474-511
- finitt 467-469 552-577
- infinitt 467^468 470-474 577-579
verbal 44 45 840-841
- sammensatt 465 469 515-530
verbalpartikkel 446
verbalsubstantiv 63-64 97-104 124 127-129
verbalutfylling 661-663
verbform
- finitt 22
- infinitt 22
verbfrase 33 333-337 465-672 1109
- aksjonsart 637-644
- aspekt 644-660
- modus 579-637
- sammensatt 515-530
- tempus 465 468 486-579
vere 471 530 536 635 734
vere-passiv 523
verken - eller 1116 1135-1137
verte 471 523-525 531 532 635 734
vi 317 318 323-326 980
via 413 426
vilkarssetning 866 867 1034 1042-1047
ville 526 616-621
viss 1035 1044-1045
visst 824 826
vokativ funksjon 963
V2-regelen 859
vcere 471 520-523 530 536 635 734
were-passiv 523
var 23 203 205
ytring 923
pnskesetning 863 925
a 25 470-471 976 994-1006
apne ordklasser 21
arsakssetning 1034 1036-1039
assen 27 932 937 989
at 413 425 442